OM Å BLI EN ANNEN

NÅR JEG TENKER tilbake på barndommen i Harstad, får jeg idylliske bilder i hodet. Enten jeg spilte fotball nede på stadionet eller gikk gatelangs for å finne tomflasker for å få råd til en bolle eller to, var jeg en del av et miljø jeg følte meg trygg i. Vi var en ganske stor gjeng til å begynne med. Men etter hvert ble det tydelig at det var en gjeng i gjengen, en mindre gruppe med en helt spesiell kjemi som de andre ikke fikk ta del i. Selv om ting skjedde rundt oss, var det som om vi, den harde kjernen, levde i vår helt egen boble. Det var liksom ingenting som beit på oss. Mens andre kanskje opplevde å bli utstøtt, vokste fra hverandre eller fant nye folk å henge med, var gjengen vår urokkelig.

Det betydde ikke at jeg aldri kjente på usikkerhet.

Jeg husker godt da to av oss begynte på fotball, og begge fedrene våre meldte seg som trenere. Mens faren til kompisen min var selvskreven i trenerrollen, han hadde både erfaring og kompetanse, kunne pappa nada om den slags. Han tok vervet ene og alene for min skyld. Hadde han ikke gjort det, hadde jeg aldri turt å begynne. Men etter noen år var jeg varm nok i trøya til at usikkerheten ble byttet ut med ambisjoner.

Jeg skulle bli så god som overhodet mulig.

La en plan om å trene i to–tre timer, nonstop, hver eneste dag. Det var teknikkøvelser, skyting og langpasninger. Misset jeg en dag, måtte jeg ta det igjen den neste. Helt til opplegget slo sprekker, og jeg hadde gått glipp av så mange dager at mitt livs første hårete mål gikk til helvete. Situasjonen ble ikke mindre frustrerende av at det åpenbart var lillesøsteren min, som etter hvert havnet på både landslaget og i Toppserien, som hadde blitt tildelt familiens sportslige talent. Det var samme greia i slalåmbakken, der jeg klønte meg nedover i middels hastighet på snowboard, nesten ute av stand til å kontrollere brettet, mens hun seilte elegant baklengs og trikset som om hun ikke hadde gjort annet. Senere var jeg innom både gitar og keyboard (og sang og skuespill i skjul).

Jeg gikk all in hver eneste gang.

Ble en fyr som elsket å fordype meg i alt jeg foretok meg, men som kunne miste gnisten like fort som den oppsto. Fant jeg et tema eller en aktivitet jeg likte, leste jeg bøker om det, hørte podkaster og så på YouTubevideoer. Jeg ville snakke om det til alt og alle.

Helt til jeg gikk lei, noe jeg stort sett alltid gjorde.

Jeg vil ikke si at det var et problem. Men folk snakket om det. Ikke på en mobbende måte, det var mest på kødd. De lurte på hvordan jeg kunne bli såpass obsessed. Om jeg hadde en diagnose eller noe, siden det alltid var alt eller ingenting med meg.

Heldigvis gikk ikke disse små, mislykkede besettelsene ut over hvor trygg jeg følte meg i oppveksten, noe mamma og pappa skal ha mye av æren for. Selv om de hadde mer enn nok med skobutikkene de drev (og fortsatt driver), tok de seg alltid tid til å være sammen med meg, enten de ble med på treninger, satt og tegnet og malte med meg eller bare slo av en prat.

Sammen med støtten jeg hadde i kompisgjengen, som jeg snart både festet, reiste på ferier og gjorde unna skolen med, bidro denne tryggheten til at jeg dro et semester til Australia rett etter videregående. Jeg var fri for bekymringer. Tenkte det ville være fint å backpacke og herje litt fra meg, parallelt med litt faglig påfyll, før det virkelige alvoret startet. Jeg hadde selvfølgelig ikke behøvd å dra helt til Australia for å gjøre det. Men jeg var uredd, kjente meg eventyrlysten og ville utnytte selvtilliten jeg hadde opparbeidet meg. Og så hadde storesøsteren til en kompis vært der før.

Hvor galt kunne det gå?

Australia ble alt jeg hadde håpet på, om ikke mer. Jeg tok ex.phil. og ex.fac., men det var det sosiale, festene, surfingen, de late dagene på stranden og den gode stemningen som dominerte. Jeg bodde i Manley, en liten småby utenfor Sydney full av internasjonale studenter. Hjemme hadde jeg hatt mine gjenger, mitt miljø – her var det en helt annen åpenhet. Guttegjengen skulte ikke på meg når jeg gikk forbi, de løftet opp ølen og hilste velkommen – det var som å være med i en sånn oppbyggelig ungdomsserie der alle bare vil være venner med alle. Vi kunne finne på å ta båten inn til storbyen, tulledanse hele natten og svette oss bakfulle gjennom forelesningen dagen etter.

Da oppholdet down under nærmet seg slutten, var planen for framtiden mer eller mindre klar: Det var på tide å bli seriøs. Å ha de beste karakterene i kompisgjengen forpliktet, nå måtte jeg få det til. Jeg skulle bli en ener, tjene haugevis av penger og finne den deiligste dama. Jeg skulle få meg en karriere utenom det vanlige, og jeg skulle få den så fort som mulig. Da jeg kom hjem til Norge igjen, flyttet jeg derfor til Tromsø for å studere økonomi, noe som virket som et naturlig valg, ettersom foreldrene mine kunne en ting eller to om å drive business. Selv om byen var ny, var miljøene og folka der kjente, siden Tromsø på mange måter er Nord-Norges Oslo. De fleste av dem jeg hang med i Harstad, hadde allerede flyttet dit, dermed fortsatte den gode stemningen i takt med den voksende selvfølelsen. Foreløpig var det skremmende voksenlivet mange snakket om langt fra skummelt. Jeg fikk fine karakterer på skolen, tilhørte en kredibel klikk, festet i helgene og prøvde til og med litt kokain og MDMA av og til, siden den type dop syntes å ha en naturlig plass i de miljøene jeg så opp til. Jeg følte meg generelt veldig bra, selv om jeg av og til kunne kjenne på skam når det gjaldt eksperimenteringen med dop, kanskje særlig overfor familien, som aldri fikk vite noe om dette. Men ikke mer enn at jeg lot det gå noen måneder mellom hver gang jeg tok noe, sånn at jeg ikke skulle bli avhengig.

For meg var samfunnsmodellen klar: Skulle jeg oppnå suksess og få et lykkelig liv, måtte jeg gjøre det bra på skolen og få meg en god karriere. For meg handlet suksess om status og penger. Ikke nødvendigvis fordi status og penger i seg selv virket så forlokkende, men fordi menneskene som hadde oppnådd dette virket lykkelige. De kunne leve uten bekymringer, ta vare på familien sin og nyte av livets goder.

De virket frie.

Skulle jeg få til noe sånt, måtte jeg ut av bitte lille Tromsø. Jeg måtte finne ut hvor verdensfiffen, de som virkelig hadde klart det, hadde gått på skole. Basert på informasjon jeg fant på nettet, satte jeg opp et skjema over egnede institusjoner. Så skrev jeg ned potensielle studieløp, hvor hovedmålet alltid var å ende opp med en master fra Harvard, universitetet som har utdannet både presidenter og milliardærer, selve drømmeskolen for alle som vil bli noe stort. Jeg søkte på berømte skoler i hele Europa, men fikk avslag på avslag, siden karakterene mine fra videregående bare nesten var gode nok.

Jeg ble nødt til å justere kriteriene mine.

Det var da jeg fant fram til forretningsjusstudiet på handelshøyskolen i København, som både hadde god nok ranking til at det virket som en fornuftig reserveløsning, og et lavt nok karaktersnitt til at det var oppnåelig. En av de andre i vennegjengen hadde heller ikke kommet inn på sitt førstevalg. Dermed søkte også han seg til København, noe som skapte et markant taktskifte i den ellers forutsigbare og enkle hverdagen vår. Plutselig handlet alle løse samtaler om hvordan livet vårt kom til å endre seg dersom vi kom inn. Tankene forflyttet seg fra her og nå til der borte, mens alvoret kom nærmere og nærmere for hver dag som gikk.

Parallelt med alt dette hadde jeg så vidt begynt å date en dame og klart å bli så hodestups forelska at jeg så for meg at det var oss to for alltid. Helt til jeg fikk snusen i at hun hadde blitt med eksen sin hjem fra byen. Jeg var skadeskutt og hadde behov for å avreagere. Så da både kompisen min og jeg fikk vite at vi hadde kommet inn på studiet, var jeg mer enn motivert for å bevise at jeg dugde. Ikke bare skulle jeg bevise for dama at hun hadde driti seg ut, jeg skulle vise verden hva jeg var god for.

Timingen kunne ikke ha vært mer perfekt. – Det er nå det skjer, husker jeg vi sa til hverandre da vi satt på flyet. – Nå skal vi faen meg ut der og realisere oss selv!

Det tok ikke mange dagene før vi oppdaget at vi burde ha satset mer på å forberede oss på hva som faktisk kom til å skje i København, og mindre på å gi hverandre tomme peptalks. Ikke bare var byen en millionby som fikk Tromsø og Harstad til å framstå som to bygder i gokk. Vi var for eksempel altfor sent ute med å søke studentbolig og var i prinsippet hjemløse da vi landet på

Kastrup. Dermed måtte moren til kompisen min ordne opp. Hun fant et billig hotell, som strengt tatt minnet mer om en gammel og slitt institusjon, hvor vi bodde i noen uker mens vi støvsugde byen etter steder å bo. Til slutt endte vi opp på Havneholmen, som kunne minne litt om Aker Brygge. Til å begynne med hadde vi mer enn nok med å manøvrere oss rundt der ute. Dessuten så nesten alle vi fikk øye på, enten de var på butikken, satt på bussen eller bare gikk tilfeldig nedover gata, så innmari råe ut. For oss, som alltid hadde følt at vi tilhørte miljøer som andre så opp til, var det et slag i trynet.

Her hadde vi en jobb å gjøre.

I tillegg var store deler av undervisningen på skolen på dansk, et språk som selv i dagligtalen var krevende å forstå, og som kunne bli helt gresk når det ble snakk om lovsamlinger og fagterminologi. Det hjalp ikke på kommunikasjonen at vi var fra Nord-Norge heller, og det å hoppe over til engelsk i diskusjoner var for flaut. Lost in translation.

Vi mistet oss selv litt med språkproblemene. Småkrydderet, sjarmen og humoren fungerte ikke lenger. Ikke var det andre nordmenn å rotte seg sammen med heller. Det vil si, det var ei norsk jente i klassen. Vi fikk så vidt kontakt med henne, men hun hadde sin egen klikk blant jentene. Og så var hun på god vei til å lære seg dansk. Det var egentlig helt greit, vi var uansett fast bestemt på å jobbe oss oppover og bli en del av de feteste danske miljøene. Da kunne vi ikke la andre nordmenn holde oss i hånda. Det lå litt konkurranse i det også, ettersom kompiser i Tromsø stadig ringte for å fortelle hvor bra de gjorde det, både på studier og i jobb. Om vi bare beit tennene sammen, kunne vi fortsatt komme hjem i ferier og høytider og fortelle alle hvordan vi regjerte i Kongens by.

Men da måtte vi endre oss.

Noe av det første vi gjorde i dette forsøket på å bli kulere, var å gå på shopping. Om vi ikke var like kule som københavnerne, skulle det i det minste se sånn ut. Det gikk i briller med farge i glassene, våte sleiker, smykker, trange skjorter, blazere og skinnjakker. På kveldene gikk vi fra utested til utested – helst sånne klubber med VIP-avdeling og dansegulv i midten av lokalet – der målet var å ende opp ved et VIP-bord. Det klarte vi sjelden, noe som overrasket meg. Hva hadde skjedd?

Hvorfor mestret vi ikke det sosiale like godt som før? Om jeg var født sånn eller blitt sånn, er vanskelig å si. Men nå dukket det stadig opp minner som sa noe om at jeg egentlig var en introvert fyr som ikke godtok at jeg var nettopp det. Jeg tenkte på de gangene kompisene mine og jeg snakket om å «ta en runde» for å se om det fantes damer å sjekke opp på utestedene i Tromsø. Kompisene mine var langt bedre på dette enn meg.

Hvordan klarer de å opptre så naturlig og sjarmerende, tenkte jeg. Alle de fine damene likte dem, til og med når kompisene mine virket uinteresserte. De hadde knekt en kode jeg ikke var i nærheten av å forstå.

Disse tankene resulterte i at jeg brukte mer og mer energi foran speilet for å øve inn et mer utadvendt kroppsspråk. Uten at det hjalp nevneverdig. Det vil si, jeg fungerte fint i mindre settinger, og kanskje særlig på tomannshånd. Men i større lag, der mingling og smalltalk er nøkkelen for å finne flyt, måtte jeg jobbe hardere enn jeg egentlig orket for å ha det gøy. Jeg merket det nok ikke der og da. At jeg var i ferd med å skape en karakter.

At jeg var i ferd med å bli en annen.