Johan Kaggestad: Gå!

JOHAN KAGGESTAD

GÃ…!

VERDENS BESTE MOSJON

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Line Monrad-Hansen Omslagsfoto: Nicolas Giganto Papir: Munken pure 130 g Boka er satt med: Swift 11/14 pkt.

Trykk og innbinding: Livonia print ISBN: 978-82-489-1645-1

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Illustrasjoner:

Nina Tandberg: s. 2, 56, 70, 90, 95, 106, 130, 140, 145, 152, 156, 163, 172, 186, 192, 220, 237 Eivind Kopland, Modum kommune: s. 24, 44, 60, 67, 68, 86, 89, 177, 219 Unni Tobiassen Lie, Modum Bad: s. 39 Hans Petter Eriksen: s. 43 NTB Scanpix, Museo de Tautavel: s. 13 NTB Scanpix, © Baard Næss/NN/Samfoto: s. 101 Shutterstock: s. 120 NTB Scanpix, © Bjørn Aslaksen: s. 125 NTB Scanpix, © Bernt Eide/Samfoto: s. 146 KFS/Distr. BULLS, Dik Browne © 1983, King Features Syndicate, Inc World Rights reserved: s. 161

Line Monrad-Hansen: s. 26, s. 167–168 NTB Scanpix, © Espen Bratlie/Samfoto: s. 178 NTB Scanpix, © AFP Photo/ANP/Pirochka van de Wouw/Netherlands OUT: s. 184 Wikimedia, Jensens: s. 188 NTB Scanpix, © Ingar Storfjell: s. 199 Wikimedia: s. 206 NTB Scanpix, © Øystein Søbye/NN/Samfoto: s. 208 NTB Scanpix, © Vegard Wivestad Grøtt: s. 210 Wikimedia, Tarjei Mo: s. 215 Nicolas Giganto: s. 4, 232 Bibliothéque de Toulouse, Eugène Trutat: s. 235

Forfatteren har et langt liv bak seg knyttet til fysisk aktivitet, både som aktiv landslagsutøver i friidrett, som landslagstrener for mellom- og langdistanseløperne i ni sesonger og personlig trener for blant andre Ingrid Kristiansen og Grete Waitz. I tillegg har han vært en pioner når det gjelder bruk av fysisk aktivitet i behandling i psykiatrien. Han er blant annet grunnlegger av Modum-prosjektet, et kommunalt nettverkssamarbeid der fysisk aktivitet står sentralt. Han har også vært ekspertkommentator på TV 2s Tour de France-sendinger siden de startet sendinger fra sykkelrittet.

INNHOLD KLAR, FERDIG, GÅ ………………………………………………………..……… 7 Hvordan var det med meg? ……………………………………………………………….… 8 På leting etter den første vandreren ………………………………………………..… 12 Gåing ble min treningsform ……………………………………………………..………… 14 Å gå og gå ………………………………………………………………….……………………… 20

DET ER IKKE SÅ MYE SOM SKAL TIL, MEN DU MÅ GJØRE DET … 25 Det enkle er ofte det beste ………………………………………………………………… 28 «No pain – no gain» …………………………………………………………………………… 31 På hjemmebane ………………………………………………………………………………… 34

SMART FOR DEG OG SMART FOR OSS ………………………….……… 45 Sett deg mål ……………………………………………………………………………………… 50 Vær fleksibel ……………………………………………………………………………………… 51 Registrer aktiviteten ………………………………………………………………………..… 51 Gå og tren sammen …………………………………………………………………………… 53 Vær allsidig ……………………………………………………………………………………..… 54

DET ER MULIG Å ENDRE ……………………………………………..………. 57 AKTIVITET FOR ALLE ……………………………………..…………………… 71 Frisklivssentralen …………………………………………………………………………… 74 Trening på resept …………………………………………………………….……………… 80 Kul-tur ……………………………………………………………………………………..….…… 83

BARN I BEVEGELSE – EN GAVE FOR LIVET ………………….…….…… 91 Naturen er den beste gymsal ……………………………………………………..…….… 97

DE BEGYNTE MED Å GÅ – LANGT OG OFTE …………………………... 107 Det kenyanske eventyret ………………………………………………….………….…… 113

STAVER ER IKKE BARE TIL Å STØTTE SEG PÅ ………………………. 121 Riktig utstyr – riktig teknikk …………………………………………………………….. 126 Stavgang for alle ………………………………………………………………………...…… 127

VI LEVER I ET VINTERLAND …………………………………………….… 131 Skiene har skapt historie ……………………………………………………………….… 137 Snøskoharen …………………………………………………………………………………… 141 Å gå på vannet ………………………………………………………………………………… 143

EN FRISK BEDRIFT ………………………………………..………………… 149 ENKEL TRENINGSLÆRE …………………………………………………… 157 KAN DETTE INSPIRERE DEG? …………………………………………… 179 Idrett og aktivitet for alle – i naturen ……………………………………………..… 185 Tur kan gås overalt ………………………………………………………………………….. 187

FJELLET OG HARDANGERVIDDA BYR PÅ OPPLEVELSER ……… 193 Den Norske Turistforening og andre strålende lokale foreninger …..…… 195 Vi vandrer med freidig mot ………………………………………………………….…… 201

KYSTEN BYR PÅ PERLER FOR EN IVRIG GANGER ………………… 209 I Nord-Norge tar man skikkelig imot de besøkende ………………………..… 212 Fjell og kyst hånd i hånd ……………………………………………………………..…… 216

JEG GÅR MEG TIL … ……………………………………………………….… 221 Enkelte kan det være mer meningsfylt å trene enn andre …………………. 225 Hva skjer når jeg går? Ulike faser etter dørstokkmila ……………………..… 229 Gjør noe med det du har satt deg fore ……………………………………………… 233

GODE RÅD …………………………………………………………………….… 236 Noen læresetninger til slutt …………………………………………………………….. 236

LITTERATUR ……………………………………………………………………. 238

KLAR, FERDIG, GÅ

Kroppen har gjennom flere millioner år blitt formet ved utøvelse av aktivitet for å overleve, som da vi var samlere, jegere og fiskere.

Bevegelse var en forutsetning for liv. Hvordan er det i dag, i den rike verden? Jo, de fleste av oss setter seg i bilen og kjører til butikken for å bringe inn den nødvendige føden.

Odd Nordstoga har gitt ut visa «Kunsten å gå», hvor han sier at det å gå, det er «verdens billigste oppskrift på å få livet til å gå fremover». Nordstoga kaller det å gange på sin dialekt. Han ser for seg et bilde: Han står opp klokken seks om morgenen, når det er rim ute, og så ganger han rundt Østensjøvannet og i gatene på Abildsø i Oslo:

«Eg e ute veldig tidleg eg e ute og går når folket dei søv, og maskinene står.» Å gå er grunnleggende. En av de viktige milepælene i livet er når barna våre tar sine første, vaklende trinn. «Se, hun går!» Kanskje er det den viktigste mestringsøvelsen vi skal igjennom? Selv den enkleste ting, som det å gå, er en kunst for dem som ikke kan det.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i intervjuet Nordstoga gjorde

7

med Aftenposten da han lanserte «Kunsten å gå», når han sier at han liker å løpe også, men at det ikke er like lystbetont som å gå.

Som han sier, så er han «egentlig ikke laget for å springe. Å gange blir noe annet – du går av deg trøttheten, kommer i likevekt. Kroppen blir liksom lettere av den utrolig enkle, basale handlingen å gå». Og han fortsetter med: «Du forsøker å gå. Det er ikke alltid så lett. Men, du kan hvis du vil.» Det nytter altså ikke å vente på inspirasjon, du må lære kunsten å gå. Gjentagelse gir mestring.

Hvordan var det med meg?

Jeg lærte å gå som de fleste andre, antar jeg. Jeg husker jo ingenting av prosessen. Men den var sikkert full av prøving og feiling. Jeg har tenkt litt på når jeg virkelig opplevde friheten gåingen ga. For bevegelsen ga jo store muligheter. Som liten ble gangen styrt. På bilder fra oppveksten i leiligheten i Kirkeveien 90 i Oslo stavrer jeg usikkert fremover med stor bleierumpe, som helt sikkert var god å dette ned på, som støtdemper. Det samme i barnehagen. Det var faktisk barnehage også på den tiden jeg vokste opp.

Kirkeveien er en av de mest kjente gatene i Oslo. Vandrer du opp fra Majorstua-krysset, er nummer 90 den siste blokka du kommer til før du er ved den åpne sletta der NRK-komplekset troner med Marienlyst skole ved sin side i dag. På denne sletta var det fangeleir under krigen, og det var primært russiske og jugoslaviske fanger som holdt til her. Midt på sletta var det plassert en bunkers, der tyskerne overvåket fangene. Da krigen var historie med noen år, og vi tilsvarende noen år eldre, ble bunkersen brukt til både testing av sigaretter og de første usikre kyssene. Tyskerbrakkene, der fangene bodde, var vår barnehage i min tidlige barndom. Sikkert ikke like riktig pedagogisk utstyrt som dagens, men det fungerte. Frodige tante Gunn holdt nødvendig orden på alt og la til rette for mye kreativ aktivitet. Ett er sikkert: Du tulla ikke med tante Gunn. Her var det rammer fra første stund. Vi ungene stabbet rundt med bøtter og spader, vi lo og vi grein om hverandre. Men det var innenfor et kontrollert område vi vandret.

8

Klar, ferdig, gå

Friheten kom først med barneskolen. Den gang som nå var Oslo og Aker delt opp i skolekretser. Vi som bodde i Kirkeveien, trodde selvfølgelig at vi skulle begynne på Majorstua skole, som ligger like i nærheten. Der møtte vi også opp første dagen, med hånden knugende i mutters hånd. Men den gang ei. Vi som bodde på vestsiden av Kirkeveien, tilhørte Gamle Aker skolekrets, og dermed ble Vinderen skole tre–fire kilometer unna arena for vårt første møte med de virkelige pedagogene.

Det var ordnet med trikk fra Majorstua til Vinderen, og trikkekort, som vi benyttet for å komme oss til skolen. Men hjemturen ordnet vi selv. Vi gikk, rett og slett.

Jeg tror årsaken var friheten det medførte. Ingen voksenstyring, og jeg opplevde heller ikke at vi skulle være hjemme på et bestemt tidspunkt. Hjemveien ble en opplevelsesarena. Om vinteren brøt vi ofte av på toppen av Vinderen-bakken og skled ned den islagte fossen ved Vinderen Hovedgård, for så å fortsette på Vinderen-bekken til Frøen. Det er klart vi plumpa, likeså at vi datt og slo oss. Men vi var mange sammen, og vi tok vare på hverandre.

Impulsivt valgte vi den veien som passet oss best akkurat den dagen.

Når høsten kom, gikk ruten via de feiteste villahagene med bugnende epletrær. Vi gikk, klatret, rappet epler og løp som gale når vi ble oppdaget. Slik gikk nå dagene – inntil vi var så store at vi syklet.

Men om vinteren gikk vi. Skoleveien hjem ble mitt første virkelige møte med friheten gangen kunne gi. Det var frihet på løkka også, der vi stort sett oppholdt oss etter skoletid. På løkka regjerte vi, der var det ingen voksenstyring. Mange av oss havnet i idretten etter hvert, men det er en viktig sannhet å ta med seg, med tanke på de fleste barns idrettsaktivitet i dag, at klubbtreningene var et supplement til det vi gjorde selvstyrt på løkka, og ikke omvendt.

Men friheten gangen som egenaktivitet ga, ledet til annen aktivitet.

Det er det som er så deilig med å gå, det er så lite prestasjonspress knyttet til aktiviteten. I boken A philosophy of walking av Frédéric

Klar, ferdig, gå

9

Gros sier han at gangingen, for å bruke Nordstogas ord, ikke er en idrett. Gros er professor i filosofi og skriver mye om å gå.

«Gangens gjentagelse stimulerer tankene. Gangen bygger bro mellom det fysiske og mentale. Gangen gir øyeblikk av velvære, nærhet til naturen, dens liv, ro og lukter. Ubevisst stimuleres tankevirksomheten.»

Det å sette den ene foten foran den andre kan oppleves som et barns lek. Og når gangere møtes, er det ingen utveksling av resultater eller tider. Gangeren kan fortelle om veien som er gått, den beste stien for å oppleve utsikten, den gode rasteplassen. Å gå er ingen prestasjonsform, det er inngangen til opplevelse, mestring – og bedre helse.

Betydningen av fysisk aktivitet for helse og kroppens velvære var kjent langt tilbake i historien. I en kinesisk lærebok i medisin fra for over 5000 år siden står det skrevet:

RESEPT PÅ ET LANGT LIV: riktig ernæring hvile følelsesmessig balanse fysisk aktivitet Også legene i antikken var opptatt av kroppen og fysisk aktivitets betydning for helsen. Hippokrates (460 f.Kr.–377 f.Kr.) regnes som legekunstens far og var leder for den medisinske skolen på øya Kos. Han avviste overtroen og magien i den «primitive» medisinen og la fundamentet for medisin basert på vitenskapelig tenkning.

Han var opptatt av fysisk aktivitet som remedium mot både fysiske og mentale plager. Klokt sa han: «Det er ikke nok å spise for å holde seg frisk, man må også ha mosjon. Til tross for at mat og mosjon har forskjellige kvaliteter, er begge nødvendige for god helse.»

10

Klar, ferdig, gå

Hippokrates var opptatt av at det som brukes, utvikles, og det som ikke brukes, forfaller. Det er fornuftig logikk i det, og rart at altfor mange ikke forstår sammenhengen. Hippokrates anbefalte sterkt fysisk aktivitet som forebyggende medisin. Men merk, det er ikke trening den gamle grekeren omtaler, men bevegelse. All bevegelse er fysisk aktivitet.

Senere vet vi at også romerne var opptatt av den nære sammenhengen mellom kropp og sjel. Uttrykket «en sunn sjel i et sunt legeme (mens sana in corpore sano)» ble uttalt av den romerske skalden Juvenal, som levde på slutten av det første og begynnelsen av det andre århundre e.Kr. Den fysiske aktiviteten som primært ble anbefalt av de gamle, vise menn, var knyttet til å gå. Antikkens filosof Sokrates levde omtrent samtidig med Hippokrates. Han var en av grunnleggerne av den humanistiske filosofi, en tenkning som setter mennesket, dets samfunn og kultur i sentrum. Historien sier at Sokrates gikk mye når han tenkte. Derfra har vi nok opprinnelsen til ordet tankegang.

I moderne tid er det mange referanser til betydningen av fysisk aktivitet, med spesifikk referanse til å gå. Den danske teologen, filosofen og psykologen Søren Kierkegaard (1813–1855) regnes som den kristne eksistensialismens far. Han sa: «Fremfor alt, tab for all del ikke lysten til at gå. Jeg har gået mig det daglige velbefindende til. Jeg har gået mig til de beste tanker, og jeg kender ingen tanke så tung at man ikke kan gå sig i fra den.» Selv pleier jeg å si at «trening er problemløsningstid». De fleste smarte tanker er blitt unnfanget på mine treningsturer med moderat intensitet. Jeg er langt fra bevisst på at jeg skal være kreativ, ei heller løse problemer når jeg starter på mine turer, men så opplever jeg roen gangen gir, og tankene som begynner å rulle. Noen ganger kreativt, andre ganger får jeg ut skikkelig frustrasjon. Da er gangen en sikkerhetsventil på trykk-kokeren som åpner seg.

Lignende erfaringer gjorde den norske forfatteren og folkeminnesamleren Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) seg: «Når verden går meg imot, og det lar den sjelden være når den har noen leilighet, har jeg alltid funnet meg vel ved å ta en smule friluftsvandring. Som demper for min smule bekymring og uro.»

Klar, ferdig, gå

11

På leting etter den første vandreren Min familie har et lite sted i det sørlige Frankrike, i regionen Languedoc-Roussillion like nord for grensen til Spania. I den vakre lille byen Ceret ved foten av fjellkjeden Pyreneene, i et vakkert og spennende turterreng og med Middelhavet 30 kilometer lenger øst, ligger det som på mange måter er mitt fristed, der jeg lader opp batteriene mellom mine mange gjøremål. Vi er godt vant i Norge med merkede turløyper landet rundt. Men Frankrike ligger på ingen måte etter. I den lokale bokhandelen fant jeg en liten håndbok som viser 30 forskjellige turalternativer i regionen, av forskjellig vanskelighetsgrad. Jeg har satt meg som mål å klare å gå dem alle.

Vinteren lot vente lenge på seg i 2017. I hjemtraktene på Modum, der vi bor, fantes det ikke skiføre. Derfor pakket vi sekken og dro på årets første Ceret-tur tidlig i januar. Varme er normalt en viktig motivasjon for turer sørover. For fruen og meg var motivasjonen primært muligheten til å bevege oss i vakkert terreng.

Uten å ha brodder under skoene for å unngå å falle på hålka.

Uansett hvilket av turforslagene vi velger, troner majestetiske Pic du Canigou i det fjerne.

Målet for årets første fottur var først grotten Caune de l’Arago, for så å ende opp i landsbyen Tautavel. En vandring i dalen langs den vakre Verdouble-elva. Jeg var på jakt etter Tautavel-mannen, som er et av de viktigste prehistoriske funnene i Europa. Og jeg ønsket å få kunnskap om når mennesket, i dagens fasong, begynte sine vandringer på to bein.

I 1971 fant arkeologer under utgravninger i Caune de l’Arago rester av kraniet til en mann som antas å være 450 000 år gammel. Utgravningene startet opp allerede i 1964 under ledelse av Marie-Antoinette og Henry de Lumley, og i løpet av årene utgravningene varte, fant man restene av en av de eldste europeiske familiene man kjenner til. Tautavel-mannens skjelett er rekonstruert av 75 skjelettrester. Satt sammen fikk man en mann som var 1,65 meter høy.

12

Klar, ferdig, gå

Vi nedstammer fra apene, og mennesket, med det vitenskapelige navnet Homo sapiens (av latin: det tenkende menneske), er en art tobeinte primater i familien menneskeaper.

Våre forfedre levde i trærne, og det tok lang tid før de kom ned på bakken for så å bevege seg på to. I Tautavel er det et spennende museum – The European Centre of Prehistory – som viser hvordan livet var på Tautavel-mannens tid. Forskere er i dag enige om at den «moderne» Homo sapiens ble utviklet på den afrikanske savannen for mellom 200 000 og 150 000 år siden.

Slik jeg tolker det, var det da de kom seg ned fra trærne og begynte å jakte Tautavel-mannen. på to bein og med spyd i hånd.

Etter besøket i museet i Tautavel er jeg imidlertid overbevist om at Tautavel-mannen også beveget seg på sine to bein for å nedlegge bytter og for å sørge for mat og klær til familien. Altså lenge før de tobeinte tumlet rundt på den afrikanske savannen.

Endringen i bevegelsesmønster som den tobeinte gangen innebar, førte også til skjelettendringer i hoften, ryggen, beina og føttene. Den oppreiste måten å bevege seg på frigjorde hendene til andre ting enn å gå.

Uansett om mennesket begynte å gå for 450 000 år siden eller 200 000 år senere, så antar jeg at evnen til å bevege seg målrettet i tobeint gange har vært like viktig som forplantningsevnen for å bringe arten videre. Dagens moderne menneske i den rike delen av verden får tilfredsstilt sine primærbehov uten særlig fysisk bevegelse. Men det å gå er, etter min mening, like viktig i dag som den gang.

Vi vet i dag at fysisk aktivitet forebygger sykdom. Det er sannsynlig at fysisk aktive lever lenger, hvilket en rekke studier

Klar, ferdig, gå

13

underbygger. Men det viktigste er at man dør sunnere. Det blir flere hyggelige år når man holder seg fysisk aktiv, med moderat intensitet. Selvfølgelig må du ha litt flaks, ingen av oss er forskånet for enkelte alvorlige sykdommer.

Jeg tiltrekkes av sammenhenger. Gjennom å bruke kroppen har Homo sapiens utviklet seg frem til i dag. Vil dagens endrede bevegelsesmønster i den velstående verden, med redusert aktivitet, føre til nye skjelettmessige endringer? Med referanse til Hippokrates, som sa at «det som ikke brukes, forfaller». Vil etterkommerne våre, om noen tusen år, ha utviklet små bein, tynne lår, struttende mager, hengerumper og lange fingre som en funksjon av det endrede bevegelsesmønsteret eller mangelen på bevegelse?

Gåing ble min treningsform For meg er gåing blitt en vesentlig del av livet. Det var løper jeg var, men ødelagte akillessener og økende alder har gjort meg til ganger. Og avhengig har jeg blitt, til stor glede for meg selv og mine nærmeste.

Jeg har et langt liv i fysisk aktivitet, også innen konkurranseidrett i forskjellige grener, med gode resultater bak meg. Jo eldre jeg blir, desto gladere er jeg for at jeg vokste opp i en tid der allsidighet i aktivitet var naturlig. Med et begrenset konkurransepreg, som ikke presset frem spesialisering for tidlig. Det var mye aktivitet, men lite voksenstyring. Som løper var jeg del av et godt landslag, og bestetiden min på 5000 meter fra 1976 (13,56) hadde holdt til fjerdeplass på norgesstatistikken i 2016, et lite sekund fra plassen foran. Sånn er det med den saken. Hvilken plass ga det i 1976? Jo, en beskjeden niendeplass. Jeg var altså født for tidlig, i hvert fall for å representere med Norge på ryggen.

Jeg var 19 år før jeg løp mitt første baneløp. Som en konsekvens av at jeg var en av landets beste juniorløpere i langrenn, ble verneplikt avtjent i HM Kongens Gardes skiløpertropp. Som unge gutter med mye testosteron var vi stadig på jakt etter de

14

Klar, ferdig, gå

frigjørende permisjonene og den atspredelse de som regel førte med seg. Vi studerte permisjonsreglementet og oppdaget at deltagelse i norske mesterskap var permisjonsgrunn. Norgesmesterskapet i friidrett for junior i Haugesund ble blinket ut som første mulighet. Vi var åtte uerfarne løpere som satte oss på toget til Haugesund for å fylle ut 5000-meterfeltet. Få hadde piggsko, og de av oss som stilte i slikt spesialutstyr, hadde lånt det av velvillige bekjente.

Freidig å debutere på friidrettsbanen i et NM, vil du kanskje si.

Men vi var mer opptatt av mulighetene, både på og utenfor banen.

Opplevelsen ga mersmak, og på godt treningsgrunnlag holdt jeg følge med teten lenge, selv om de siste rundene ble plagsomme, ikke minst grunnet forferdelig stive legger. Det vet alle som har løpt noen tusen meter i piggsko uten spesialtrening, at leggene blir som beinharde kokosnøtter. Det ble mye smerte, i mange dager etterpå også. Men for meg ble det en hyggelig opplevelse og en ny idrett med muligheter. Da jeg senere reiste til England for jobb og studier, meldte jeg meg inn i en friidrettsklubb. Og dermed var jeg i gang. Det er altså ikke nødvendig å starte opp med spesialisering tidlig, forutsatt at fundamentet er i boks. Kanskje jeg etter hvert hadde blitt svimmel hvis jeg ensidig hadde løpt rundt en bane i mange år?

Som mange andre gjorde familieliv og diverse yrkesaktiviteter at det gradvis ble mindre systematisk fysisk aktivitet. Jeg havnet i tidsklemma, og fysisk aktivitet ble nedprioritert. Selv årene jeg var landslagstrener for dem som løp langt og fort, ble det beskjedent med bevegelse. Ironisk nok begynte mitt fysiske forfall med at jeg trente dem som løp lengst og fortest i Norge. «Du løp vel sammen med dem du trente?» har mange spurt meg. Men det gjorde jeg ytterst sjelden. Min jobb var tilrettelegging, analyse av det som skjedde, veiledning og oppfølging. Jeg følte simpelthen at jeg ikke fikk ro til mine oppgaver når jeg selv skulle være løpende deltager på deler av treningen. Jeg mistet fokus, rett og slett.

Lange dager, mye reising, uregelmessig og dårlig kosthold samt prestasjonspress er en uheldig kombinasjon. Og bedre ble det ikke i mine andre roller, som næringslivskonsulent og kommentator

Klar, ferdig, gå

15

i TV 2, med den samme uregelmessigheten i livsstil. Fra å være en veltrent mann utviklet jeg raskt Donald Duck-fasong. For matinntaket var det samme som da jeg trente for fullt, men med den viktige forskjellen at kvaliteten var forringet. Det ble mye «bensinstasjonmat», hvilket betyr mat med manglende næringsinnhold som grunnlag for å makte de mange gjøremålene jeg var opptatt med. Jeg var konsument av lavoktan. Når kona fant godt med sjokoladepapir i bilens sidelomme, ble det kjeft. Men jeg forsvarte meg med «at noe må jeg vel få lov til, jeg som kjører 50 000 kilometer i året».

Reduksjon i fysisk aktivitet burde selvsagt vært ledsaget av tilsvarende lavere kaloriinntak. Men ikke for denne karen. Etter lange dager «på veien» la jeg meg til uvanen med å avreagere når jeg kom hjem, og da ble kjøleskapet «ranet». Maten gjorde at jeg roet meg ned. Totalt sett mange uheldige faktorer med tanke på et langt liv med god helse.

Det antas at den gjennomsnittlige amerikaner beveger seg minst av innbyggerne i de industrialiserte landene. Mens den gjennomsnittlige sveitser tar 9650 steg per dag, australieren 9590 steg og japaneren 7200, så tar amerikaneren kun 5150.

Hvilket betyr kun drøyt halvparten av de anbefalte 10 000 steg per dag.

Som middelaldrende var jeg kommet i en situasjon der jeg var nærmest amerikaneren når det gjelder bevegelse. Det manglet ikke på kunnskap, kun på evnen. Såpass vet jeg om betydningen av fysisk aktivitet, at regelmessig, hyppig bevegelse er viktig.

Jeg begynte mange ganger, men datt raskt tilbake til uvanene.

Skippertak ble min greie. Så dukket varselsignalene opp. Etter et langt løpeliv var akillessenene svekket. Den ene hadde fått føle kirurgens kniv mot slutten av den aktive karrieren. Den andre ble etter hvert betent sommeren 2009, som en konsekvens av for rask økning i aktivitetsmengde i en skippertaksperiode. Det var

16

Klar, ferdig, gå

14 dager til avreise for fire ukers intens Tour de France-jobbing for TV 2. Det var søndag, av de aller vakreste, med varmende sol og vindstille. På med sykkelutstyr, påfylling av drikkeflaske. Jeg var klar for 9-milsrunden Vikersund–Hamremoen–Sokna og hjem.

Med en hoven akilles. Kona er omsorgsmenneske, med et langt liv i helsevesenet. «Om jeg var ved mine fulle fem?» Å kjøre denne runden med en betent akilles. Det burde jeg forstå, som kom fra trenerbransjen, at det ikke var lurt i det hele tatt. Jeg fortalte henne at belastningen på senen var minimal på sykkel. Der gikk bevegelsen i tråkket rett opp og ned, og underlaget stresset ikke.

For sikkerhets skyld hadde jeg tatt to betennelsesdempende tabletter for å lindre eventuell smerte. Men den kom likevel. Og den kom etter halvkjørt distanse, i bakkene opp fra Krøderen mot Sokna. Jeg begynte å bevege foten annerledes for å redusere smerten. Å kompensere heter det på fagspråket. Og så smalt det, som et pistolskudd. Der røyk kjedet, tenkte jeg, og tittet ned på sykkelen, men det var like helt. Men i senefestet for akillesen var det en liten grop. Senen var røket i festet, og forsvunnet opp i leggen. For å gjøre en lang historie kort: På grunn av det nær forestående Tour de France, valgte jeg å utsette operasjonen, og ble operert dagen etter hjemkomst, det vil si seks uker etter avrivningen. Etterpå humpet jeg rundt på krykker, og det fungerte på et vis. Neppe det lureste, og selv om kirurgen gjorde en strålende jobb, så er ikke beinet som det en gang var. For å si det sånn.

Etter rekonvalesensperioden og tilbake i joggeskoene for å kjenne på løpesteget måtte jeg resignert erkjenne at noen løper var jeg ikke lenger. Det hadde jeg vel heller ikke vært på flere år, for å være ærlig.

Jeg fikk også en annen vekker for noen år siden, også den i forbindelse med Tour de France. Å kommentere verdens største sykkelritt hver dag for TV i tilnærmet en måned er krevende fysisk og mentalt. Selve jobben er intens og tapper ressurser. Kombinert med lange forflytninger, lite søvn og andre uregelmessigheter blir totalbelastningen stor. Min kommentatorkollega Christian Paasche og jeg var engasjert i gang med å formidle spenningen på en

Klar, ferdig, gå

17

avgjørende etappe til Pla d’Adet i Pyreneene. Touren hadde så langt ført oss tvers over Frankrike i sørøstlig retning, via Loiredalen, til Nancy og videre over grensen til Tyskland og Karlsruhe.

Alpene ga rytterne den første virkelige utfordringen med målgang i Courchevel og Briancon. Deretter et lettere parti vestover langs Middelhavet. I Pyreneene ventet nye klatreetapper for de snart utslitte syklistene før de fikk vendt sykkelen nordover for å avslutte på paradegaten Champs-Elysees i Paris. Jeg merket også hardkjøret. Dagene går over i hverandre, og vi isolerer oss gradvis fra det virkelige livet utenfor sykkelrittet. Det blir som å leve i en boble. Vi er 4500 mennesker som er knyttet til rittet i offisielle funksjoner, og som flytter fra sted til sted hver dag. Ute var det 35 lune grader, det samme inne i vår trange kommentatorbod. Eller «hytta», som Christian kaller den. Etter starten i Saint-Gaudens skulle feltet forsere seks krevende fjell. Da etappen nærmet seg sannhetens øyeblikk, fulgte vi hvert pedaltråkk og rytternes grimaser nøye. Var det svakhetstrekk, og på hvem? Svetten silte av oss. Så sa det plutselig pang fra naboboksen, der de danske kommentatorene satt. Det opprinnelige danske kommentatorparet, legendene Jørgen Leth og Jørn Mader, var for første gang på mange år splittet opp. Etter at Mader fikk sparken, var Leth denne gangen sammen med en ny og langt yngre makker. Jeg tittet rundt hjørnet på vår kommentatorbod og så at den danske unggutten hadde gått i dørken. Meget besvimt og kollapset. Da er det godt å jobbe i en reklamefinansiert kanal. Bergen fikk beskjeden «på med reklame, vi må redde liv». Opp med beina til den besvimte ynglingen, kaldt vann ble helt i ansikt og over hovedpulsåren i nakken, mens noen hylte etter hjelp. Nå fikk vi raskt tak i helsepersonell – det er et fullt utstyrt sykehus som følger Tour de France. Og heldigvis vendte den sluknede tilbake til livet. Men det var et varsel. Og ikke nok med dansken: Dagen før døde en journalist fra den franske sportsavisen L’Equipe av hjerteinfarkt. Jeg hadde behov for noen minutter til ettertanke.

Etter sending følte jeg meg ikke særlig bra. Sliten, svett og klam ruslet jeg bort og kom meg opp på en liten kolle i nærheten,

18

Klar, ferdig, gå

med strålende utsikt over Vignemale-massivet, med den største isbreen i Pyreneene som vakkert sentrum. Og det er nå den kommer veltende over meg – erkjennelsen. Det kunne like godt vært meg som hadde ligget der på gulvet i den trange blikkboksen, innser jeg. Jeg driver en risikosport, såpass forsto jeg. Min fysiske form, eller mangel på sådan, gjorde Tour de France-jobbingen til risikosport. Skal jeg være med på dette, og ikke minst være bidragsyter i familien mange år fremover, er det behov for endringer. Hvordan ønsker jeg å se meg selv om noen år, ble et naturlig spørsmål. Jeg skal komme i bedre fysisk form, med regelmessighet i aktiviteten og et sunt kosthold. Det var strategien og delmålene mot en friskere Johan. Om jeg ville leve lenger som en funksjon av endringen? Kanskje, kanskje ikke. Men jeg hadde stor tro på at det ville gi mer liv til de årene jeg måtte ha til rådighet.

Det er tankene som fester seg der jeg sitter tilbakelent mot en stein og ser rett mot det majestetiske Vignemale. Jeg drømmer meg tilbake til fjellheimen hjemme – til turene fra hytte til hytte på Hardangervidda og i Jotunheimen. Til den gang jeg var sprek nok til å ha glede av opplevelsene. Og det var god motivasjon.

Da jeg trente meg opp igjen, var fokus på aktivitet og ikke intensitet. Som aktiv idrettsutøver i sin tid gikk jeg ofte i den fellen at jeg trente for intenst for ofte. Dette førte til mer nedrivning enn oppbygning. Jeg skulle stadig teste meg selv, hvilket er bare tull. Det er frigjørende å ha oppdaget at aktivitet i moderat intensitet gir god form. Jeg oppdaget raskt at å gå var det jeg behersket, også på ski om vinteren. Det var smertefritt og ga meg glede. Og kan gjøres stort sett overalt. «Å gå, gir det noen treningseffekt?» spurte mine gamle løpevenner. «Klart», sa jeg, som nettopp hadde lest en artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening der to kvinnelige leger – Åse Bårdsen og Eline Thornquist – stilte spørsmålet: «Hvor er det blitt av forståelsen av at det å bevege seg i det daglige, som å gå, gir god treningseffekt?» De to påpekte at hovedproblemet i dag er at de fysiske hverdagsaktivitetene er i ferd med å forsvinne.

For sikkerhets skyld sjekket jeg belastningen på noen av mine

Klar, ferdig, gå

19

gåturer med en pulsmåler og fant helt riktig at pulsen lå på et nivå som ga god treningseffekt. Terrenget gir også den ønskede variasjonen i belastning, en fri form for intervalltrening – fartslek kaller jeg det. Dessuten kan du gå stort sett overalt. Du trenger ikke programmert intervalltrening når du bruker et kupert terreng til å bevege deg i. Belastningen øker med terrengets utfordringer.

Gåing ble min treningsform. På de kommende sidene skal jeg gi deg mer selvopplevd innsikt i denne strålende aktivitetsformen.

Om jeg savner løpingen? Kanskje, men jeg er blitt en glad ganger, vær du trygg! Dette er en aktivitet jeg skal fortsette med. Uansett hvor jeg er, tar jeg på meg joggeskoene og går meg en tur som gir meg påfyll til det daglige velbefinnende – fritt gjengitt etter Søren Kierkegaard.

Å gå og gå Historien er full av fortellinger om folk som har gått voldsomme distanser. I oktober 2011 fullførte 56 år gamle Jean Beliveau fra Montreal sin tur på 75 554 kilometer jorden rundt. En tur som tok elleve år og brakte ham til 64 forskjellige land. Jean realiserte sin drøm, men forståelig nok lurte kona på hva han tenkte på. Hadde midtlivskrisen satt inn? Ønsket han å gjøre slutt på forholdet?

Spesielt de kvinnelige familiemedlemmer og bekjente hadde problemer med å forstå hvordan fruen kunne akseptere «stuntet».

For dem ble mannens prosjekt ekstremt egoistisk. Men Jean var faktisk i en midtlivskrise. Han drev en liten neonlysfabrikk i Quebec. Grunnet en iskald storm som herjet området, var de uten strøm i ukevis. Fabrikken ble stengt, og kona flyttet til Montreal for å skaffe seg jobb. Jean spurte seg selv: «Hva er det som skjer med meg? Er jeg i ferd med å kaste bort livet?» Han ønsket å realisere sin drøm: å komme seg ut og se verden, samtlige fem kontinenter. Han startet med å løpe til Atlanta i Georgia, men forsto at å gjennomføre turen løpende var en for stor belastning, og den resterende delen av turen ble dermed historiens lengste registrerte sammenhengende gåtur.

20

Klar, ferdig, gå

Støtet mot underlaget og frasparket er langt mer krevende for muskler og sener når du løper enn når du går. Det kan jeg mye om. Det hender jeg møter gamle løpekamerater, og ofte bretter vi opp buksebeina og viser hverandre operasjonsarrene etter nødvendige operasjoner av overbelastede akillessener.

Den canadiske globetrotteren bodde hos 1600 forskjellige familier underveis. Han innrømmet å ha hatt sine tunge stunder, men fruen var alltid, utrolig nok vil mange si, oppmuntrende når tunge tanker trengte seg på. Det mest nødvendige hadde han med seg i en tralle, som sovepose, telt, notisblokk, minimalt med tøyskift, en hodepute, førstehjelpsutstyr, litt vann og mat. Han gikk ca. 30–35 kilometer om dagen, men ikke hver dag. Og det er jo i tråd med fornuftig treningslære. Hard belastning skal etterfølges av hvile, ellers bryter organismen etter hvert sammen.

Det tok seks måneder å krysse USA og åtte måneder gjennom Mexico og Sentral-Amerika. Jean turte ikke å forsere Colombia, risikoen var for stor for å bli utsatt for forbrytelser. Deretter tok det to år å gå gjennom Sør-Amerika. Og så tok pengene slutt, og en lang tenkepause fulgte. Han hadde store motforestillinger mot å ringe kona og spørre om penger til flyturen over til det afrikanske kontinentet. Forståelig nok, hun holdt fortet på hjemmebane og hadde regninger å betale. Og i tillegg skulle hun sponse en fraværende ektemanns vandring gjennom midtlivskrisen? Det var ikke det viktigste av det viktige å prioritere.

Det løste seg til slutt, litt flaks må man ha. En brasilianer ble så fascinert av prosjektet og Jean da de møttes, at han hentet frem de nødvendige likvidene for reisen til Sør-Afrika. Jean opplevde en utrolig gjestfrihet. Han ble invitert hjem til folk for overnatting, han ble foret, og noen fylte opp trallen hans med mat for den neste etappen. Folk ringte bekjente som tok imot ham lenger frem på marsjruten. Jean legger ikke skjul på at det kom kriser underveis. Fire år uti turen, midt i Afrika, var han fast bestemt på å reise hjem. Han var blitt fange av sin egen drøm. Kona fikk en e-post der vandreren meddelte at han ikke orket mer, han ville hjem. Vi vet at fysisk aktivitet kan virke forebyggende på mentale lidelser, kanskje spesielt depresjon. Men for mye av alt virker mot sin hensikt.

Klar, ferdig, gå

21

Også for menn på langtur jorden rundt med tralle på slep. Jean var i ferd med å gå fra forstanden. Beskjeden fra kona var at de der hjemme forsto hans situasjon. Men hvis han stoppet nå, ville det være meningsløst, han hadde ikke oppnådd noen ting. Hun sa vel på en konstruktiv måte at han skulle slutte å sutre, det er jo dette du har villet.

Kona hans er ofte blitt spurt om hvordan de klarte å bevare ekteskapet mens mannen gikk og gikk? Hun har måttet innrømme at det ble jobbet med saken, men at hun identifiserte seg med mannens utfordring, driftet hans nettside og svarte på korrespondanse. Noen uker i året besøkte hun ham, det ble som en vanlig ferie.

Jean opplevde store forskjeller i måten han ble mottatt på.

I Afrika og Latin-Amerika følte han seg velkommen. I Asia og Europa ble han behandlet som en hjemløs tigger.

En utfordring var selvfølgelig å få føttene og kroppen til å klare belastningen. Han gikk i det fottøyet han kunne komme over, og som folk ga ham. Men i Iran skar det seg fordi han gikk i sandaler han fikk av velmenende personer. Og i etterpåklokskapens navn burde han forstått at det var å utfordre skjebnen.

Uansett om man går eller løper, er fottøyet avgjørende for kvaliteten på aktiviteten. Å gå verden rundt krever sko som gir stabilitet, og det gjør ikke et par lefsete sandaler. Australia ble en annen utfordring, tre måneder tok turen tvers over ørkenen, I stekende hete, normalt rundt 45 grader. Jean drakk 10–12 liter vann hver dag for å overleve.

Turen var selvfølgelig en tung mental belastning. Han innrømmet at han var like ved å «tørne» flere ganger. Ikke minst fordi han fikk problemer med å forholde seg til andre mennesker.

For det kunne gå lang tid mellom hver gang det dukket opp en annen person. Bare tenk på forseringen av ørkenen «Down Under».

Det ble også en krevende omstilling til et vanlig liv med sosiale relasjoner da han endelig var tilbake, noe som blant annet førte til en periode med depresjoner. Ikke ulikt prestasjoner i andre sammenhenger. Historien er jo full av fortellinger om kunstnere som må avreagere når mesterverket er fullført, for eksempel.

22

Klar, ferdig, gå

Eller idrettsutøvere som strever med å tilpasse seg samfunnet.

Jean gikk ikke for å komme i Guinness rekordbok. Han er heller ikke sikker på om han er den personen som har gått den lengste turen i verden. Men han har gått den lengste turen verden rundt uten å stikke hjemom på veien. Det skal visstnok være en indisk guru som har gått 200 000 kilometer, men hver meter ble tilbakelagt i India. Jeg lar dem begge ha sine rekorder. Og det viktigste er ikke lengden på turene, men at mennesket har store ressurser når de mobiliseres. Et mål nås via opp- og nedturer, i skjønn forening.

Senere i boken skal vi se nærmere på mål, målforståelse og delmålenes betydning.

Historien til Jean er interessant, fordi den er nok et eksempel på grensesprenging. For oss vanlige er turen et eksempel på at det er mulig å realisere det vi setter oss fore, bare vi vil det nok. Men det trenger selvfølgelig ikke å være turen jorden rundt. Det kan være krevende nok å sette bevegelse i system et visst antall dager i uka. Det ble på mange måter mitt mantra når det gjaldt mosjon og bevegelse med moderat intensitet. Jeg måtte sette gjennomføringen i et visst system.

«Når du kjenner gleden av å bevege deg, vinner du noen dager av ditt liv. Uansett nivå.»

Grete Waitz

Selv døde Grete altfor tidlig, bare 57 år gammel. En bekreftelse på at enkelte sykdommer er det umulig å gardere seg mot. Men tiden hun levde, brukte hun til å inspirere utallige mennesker til å komme i fysisk aktivitet. Mot slutten av sitt liv var hun initiativtager til stiftelsen Aktiv mot kreft, som samler inn midler til fysiske aktivitetstilbud for kreftpasienter ved de største sykehusene i landet. I tillegg støttet hun relevante forskningsprosjekter og ga informasjon om betydningen av å holde seg i form, også når sykdommen har slått til.

24

Kolumnetittel