Fotballmamma

GERD STOLSMO FOTBALLMAMMA

HISTORIEN OM ANDRINE

OG ADA HEGERBERG

VÅR VEI TIL VERDENSTOPPEN

FORTALT TIL MARIT BROMARK

© 2019 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Omslagsfoto: Anne Valeur

Layout: Dag Brekke | akzidenz as Repro: Løvaas Litho as Papir: Holmen book cream 80 g 1,6

Boka er satt med Arno 12/14,5

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-2437-1

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

FORORD

DETTE ER EN BOK om å være fotballmamma. Den bygger på historien om døtrene mine, Andrine og Ada Stolsmo Hegerberg, men først og fremst handler den om hvordan det er å være mamma til to jenter som begge er i verdenstoppen i fotball. Opp gjennom årene har jeg fylt en hel rekke forskjellige roller, slik vi mødre ofte gjør: Jeg har vært mor og trener – men også treningskompis, materialforvalter, amatøragent, interiørkonsulent, psykolog, sekretær, økonomirådgiver og regnskapsansvarlig, for å nevne noe.

I mange år har jeg fulgt døtrene mine tett på den veien de har tatt for å komme dit de er. Jeg har ikke gjort det alene: Faren deres Stein Erik og storebror Silas har også i høyeste grad vært til stede for dem med støtte, oppmuntring, tilrettelegging og heiarop. Kall det gjerne et prosjekt. Silas har gått litt ut og inn av prosjektet – naturlig nok, ettersom han også har sin egen familie å tenke på. Etter hvert som trykket fra omverdenen ble større, har flere andre kommet til.

Når jeg ser hva Andrine og Ada har oppnådd, må jeg noen ganger klype meg i armen for å skjønne at det er sant. Samtidig slår det meg at familien vår kanskje har gjort noe som kan interessere andre. Fortellingen om oss kan være en fortelling for andre mødre og fedre med

unger som ønsker å bli gode i noe, enten det gjelder idrett eller på andre arenaer.

Jeg har opp gjennom årene ofte tenkt på andre foreldre i samme situasjon: Hvordan løser de utfordringene som dukker opp underveis? Hva gjør de med klumpen i magen når utfordringene bygger seg opp? Hvordan har de vært en god rådgiver overfor barna sine? Hva har de gjort for å støtte dem på best mulig måte? Alle vil vi jo det beste for barna våre. Det trenger ikke handle om å nå pallen eller komme øverst på den, men om å lykkes i livet generelt. Føle mestring, glede og selvtillit. Bli trygg nok til å kunne stå støtt gjennom hele livet, også når stormen treffer.

Da Ada vant Ballon d’Or, satte det i gang en rekke tanker. Kanskje er det sånn med alle livets store øyeblikk; de får deg til å reflektere over hvor du kommer fra, og hvordan livet ble som det ble. Det fikk i hvert fall meg til å begynne å tenke på den endeløse rekken av begivenheter som hadde ført fram til dette øyeblikket – da minstejenta mi ble kåret til den beste av 30 millioner kvinnelige fotballspillere. Jeg tenkte på alle timene Andrine og Ada hadde drevet egentrening i drittvær i Sunndal og i snøføyke på Greverud og Dælenenga. Og jeg visste at hvis jeg skulle fortelle historien om dem, måtte jeg begynne med stedet de, og jeg, vokste opp: Sunndal.

Det å skrive denne boka har vært litt av en reise. Jeg har erindret, jeg har ledd av historiene, jeg har grått en skvett. Det har vært emosjonelt. Jeg har ønsket at boka

skal være sånn som vi som familie er: åpen, direkte og ærlig om det meste, både om det som er bra, og det som ikke er bra. Jeg kunne sikkert skrevet en bok som utelukkende handlet om treningsfilosofi og hvilke

treningsmetoder som har sendt døtrene mine til verdenstoppen i fotball, men det ville vært både kjedelig og lite nyttig. Det ville vært å hoppe bukk over det som for meg, gjennom arbeidet med denne boka, har framstått mer og mer tydelig: Det som egentlig skulle handle om fotball, handler i stor grad også om likestilling.

Når mannlige fotballspillere løper ut på banen for å spille kamp, handler det i grunnen bare om hvilket av de to lagene som klarer å få ballen i mål flest ganger. Når kvinnelige fotballspillere løper ut på banen for å spille kamp, handler det i tillegg om en hel rekke andre ting: kampen for respekt, anerkjennelse, like muligheter, lik lønn. Retten til å bli akseptert for den du er og står for i idretten din. Retten til å ha din stemme og å ville være med å påvirke. Fotballkamp er kvinnekamp. Og det er fortsatt et stykke igjen til mål. Ikke bare her i Norge, men i hele verden.

Vår vei inn i toppfotballen har ikke bare vært enkel, selv om det for enkelte kanskje kan synes slik ut. Det har vært en berg-og-dalbane av oppturer og nedturer for hele familien. Vi har også fått vår andel kritikk, særlig Ada. Kommentarfeltkrigerne har ikke akkurat spart på kruttet etter at hun bestemte seg for å slutte på landslaget. Det er mange som har vært raske til å dømme, som regel uten å ta seg bryet med å lese noe annet enn misvisende overskrifter. Men denne boka er ikke skrevet for nettrollene. Den er skrevet for alle de som

kommer etter oss, alle de andre som har døtre som vil bli gode i fotball. Kanskje kan den være en inspirasjon eller gi nye tanker til alle som er involvert i jentefotball, enten det er som forelder, trener, lagleder eller spiller.

Intensjonen min har aldri vært å komme med en ramsalt kritikk av Norges Fotballforbund eller norsk fotballkultur generelt. For meg handler det snarere om å løfte kvinnefotball som ekte idrett, og sette sluttstrek for den tiden da jentefotball ble behandlet som noe nedprioritert tøys som jenter kunne få drive med hvis de absolutt ville. Pionertiden er over. Fotball er Norges klart største jenteidrett, og det er på tide at disse jentene får den respekten, oppfølgingen og satsingen de fortjener. Uansett om de spiller på bygdas lilleputtlag eller på landslaget.

Jeg innrømmer det gjerne: Det har ikke manglet på store fotballøyeblikk for familien Hegerberg. Men ett øyeblikk ligger helt i toppsjiktet. Jeg får fortsatt noen tårer i øyekroken av å tenke på det.

Det var september og allerede kjølig i Haugesund da Lyon var i byen for å spille Champions League-kamp mot Avaldsnes.

Det var Adas første kamp i Norge etter bruddet med landslaget et år tidligere, og det kan nok hende hun hadde vært litt spent på hva slags mottakelse hun kom til å få. Det var i hvert fall jeg. Men det var åpenbart ingen grunn til bekymring. Gjennom hele kampen lød et høylytt og taktfast «Ada! Ada! Ada!» fra et stort kor av lyse jentestemmer. Stemmene tilhørte et fotballag fra Bogafjell, som hadde kjørt i over to timer for å se Ada

spille. De satte definitivt sitt preg på kampen. Både Ada og jeg ble helt rørt.

Etter kampen gikk Ada bort til jentene, og da hun så at det sto Bogafjell IL på jakkene deres, satte hun opp et stort smil. Disse jentene hadde hun jo hatt kontakt med før! Treneren deres hadde nemlig kontaktet meg en gang tidligere og spurt om de kunne få en liten videohilsen fra Ada, og det hadde de selvfølgelig fått. Sånt sier vi sjelden nei til, det koster oss så lite og er bare artig.

Nå hadde de altså kjørt milevis for å heie på henne, og da måtte de selvfølgelig få igjen for innsatsen. Jeg tror hun skrev autografer og tok bilder med dem i nesten en halv time, mens journalistene og pressefotografene pent måtte vente.

Mens Ada sto sammen med Bogafjell-jentene, sto jeg på motsatt side av banen og prøvde å organisere en annen gjeng som ønsket seg autografen til Ada. Alle skulle få, lovet jeg, de måtte bare være litt tålmodige.

Endelig så vi at Ada var på vei tilbake over banen. Da hun nærmet seg, var det plutselig en liten jente som smatt gjennom sikkerhetssperringene, løp bort til Ada og kastet seg rundt henne og la seg inntil henne. Hun var kanskje ti år, og hun sto som limt inntil Ada med de tynne armene i et fast tak rundt livet hennes. Så begynte hun å hulke. Ada ble helt forundret, hun sto bare og holdt rundt jenta og spurte hvorfor i all verden hun gråt? Jo, forklarte hun, hun hadde sagt til alle venninnene sine på skolen at den kvelden skulle hun møte Ada Hegerberg. Og nå hadde hun klart det.

Da Andrine og Ada løp rundt på fotballbanen i Sunndal med hvert sitt guttelag, fantes det knapt kvinnelige

forbilder i fotballen. Det er heldigvis forandret nå. Hvis de kan bidra til å gi unge jenter troen på seg selv, har løypa vi har gått opp, og alle kampene vi har kjempet, vært verdt det.

Gerd Stolsmo 20. august 2019

PROLOG

Paris, november 2018

«MAMMA, DET ER NOE jeg må fortelle deg.»

Det var Ada. Stemmen hennes hørtes underlig ut i telefonen. Litt dirrende. Hadde hun grått? Søren, tenkte jeg. Hva var det denne gangen? Et øyeblikk glemte jeg å puste. Det strammet i halsen, pulsen slo krøll på seg, hundre alarmklokker gikk av i hodet mitt. Hva hadde skjedd? Var hun skadet? Var det uro i klubben? Problemer med en trener? Det begynte allerede å forme seg en beredskapsplan i hodet mitt, jeg kjente supermanndrakta trenge seg fram under skjorta. Tigermammaen var klar.

Stein Erik stirret på meg med uro i blikket. Vi hadde reist til Paris for å se jentene våre spille kamp, Adas Lyon mot Andrines Paris Saint-Germain, men så hadde Andrine skadet ankelen sin i siste Champions League-kamp mot Linköping, og vi hadde nettopp kjørt henne til en MR-undersøkelse. Lett bekymret hadde vi ruslet litt rundt i området Gobelins mens vi ventet på at Andrines undersøkelse skulle bli ferdig, og krysset fingrene for at skaden ikke var alvorlig. Nå var det plutselig Ada vi var mest engstelige for.

«Du må ikke si det til noen, det er hemmelig», fortsatte hun.

Hemmelig? Jeg kjente panikken nærme seg, dette var åpenbart alvorlig. Hjernen raste gjennom alle slags tenkelige problemer og vanskelige situasjoner, samtidig som den hentet fram mulige løsninger for hver enkelt av dem.

«Men hva er det da?» spurte jeg hissig, allerede sliten av alle tiltakene jeg så for meg at måtte iverksettes.

«Jeg kommer til å vinne Ballon d’Or.»

KAPITTEL 1 FOTBALLPIONER

Sunndal, høsten 1980

NÅR JEG LUKKER ØYNENE, kan jeg fortsatt kjenne høstlufta mot ansiktet, høre stemmene, ropene og kommanderingen, og merke svetten og samholdet på løkka foran blokka. Sunndal og fotball er to sider av samme sak for meg. Det er umulig å tenke på det ene uten også å tenke på det andre.

Jeg var 17 år og spiss på Sunndal damelag, og tenkte stort sett fotball døgnet rundt. Man kan vel vanskelig kalle det en karriere ettersom ingen av oss på damelaget fikk betalt ei krone for å spille, heller ikke guttene, men det var likevel stor aksept for damefotball i Sunndal på den tiden. Det ga status å spille fotball uansett om du var dame eller mann, og det ble sagt at dersom du spilte fotball, fikk du automatisk sommerjobb på aluminiumsverket. Jeg hadde spilt på damelaget fra jeg var 14–15 år, og klubbmiljøet var godt. Vi var mye sammen med herrespillerne både i fotballsammenheng og sosialt og ble akseptert som fotballspillere på lik linje med dem. Så da tilbudet om trenerkurs dukket opp, føltes det helt naturlig å melde seg på.

Alle de 18 andre kursdeltakerne var menn. Flere av dem spilte på A-laget til herrene, og alle var eldre enn meg. Kurset ble avsluttet med en praktisk øvelse, der vi skulle instruere en gruppe yngre spillere. Jeg følte

at det gikk knallbra, og da resultatene ble klare, kjente jeg stoltheten runge i brystkassa. Jeg hadde fått nest beste resultat av alle som deltok, kun slått – med ett fattig poeng! – av en nesten ti år eldre A-lagsspiller.

Dette følte jeg var noe som jeg hadde talent for!

Gleden forsvant fort. For da kursholderen avsluttet med å gi oss treneraspiranter noen råd, sa han til meg: «Ja, Gerd, nå må du bare finne deg noen jenter å trene!»

Jeg husker at jeg tuslet skuffet ned fra klubbhuset. De høye fjellene som steg rett opp på hver side av banen, som av enkelte er blitt beskrevet som Sunndals tolvte spiller, kjentes som om de lutet seg over meg. Finne meg noen jenter? Hvorfor, tenkte jeg, var det utenkelig at jeg skulle trene herrelaget i framtiden? Hvorfor var det så mange fordommer mot kvinner i fotballen?

Sunndal var en spesiell bygd å vokse opp i. I 1951 hadde Stortinget besluttet å bygge aluminiumsverk helt nede i fjordkanten i Sunndalsøra – mye på grunn av den rike tilgangen på vannkraft – og fabrikken kom i produksjon i 1954. Etableringen av fabrikken skapte mange nye arbeidsplasser i bygda. Tilflyttingen til Sunndal, som før hadde vært et bondesamfunn, var stor. Mange av dem kom fra bygdene rundt. Så også mine foreldre, i 1956.

Med den store tilflyttingen på 1950-tallet fulgte et stort behov for nye boliger. Bygging av boligblokker i sentrum av Sunndalsøra ble et av tiltakene, de fleste av dem med tre eller fire etasjer. Hit flyttet arbeiderne på aluminiumsverket, og vi ungene ble kalt blokkrampen.

På denne tiden kunne hver blokk stille med eget fotballlag, ble det sagt.

Ingen i Sunndal hadde en lekepark som kunne måle seg med den vi hadde foran blokka vår. Kjærlighetsdissa het et av apparatene der. Den hadde to seter mot hverandre med en platting under, og når man husket fram og tilbake, beveget setene seg forover eller bakover i takt med svingningen. Fikk du stor nok fart, lå du nesten vannrett i lufta idet håndtakene på siden av setet klinka nedi plattingen. Det var selvfølgelig farlig, for hvis du ikke passet på å løfte opp føttene fra plattingen før håndtakene klinka nedi, kunne de rett og slett bli kappet av. Vi elsket det.

Det lå stor ære i å ha klinka med kjærlighetsdissa så mange ganger som mulig. Selv hadde jeg satt rekord flere ganger, og den var jeg livredd for at noen skulle ta fra meg. Hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, lå jeg og lyttet etter om det var noen der ute. Hørte jeg det klinka, ble det straks vanskeligere å sovne. Hvem var de? Klarte de å klinke mer enn rekorden min? I halvsøvne ble jeg liggende og telle antall klink, mens jeg ba en stille bønn om at ingen måtte slå rekorden min.

Samholdet blant oss i blokkene var stort. Vi løp inn og ut hos hverandre, og som regel lå kneippbrødet på brødfjøla og Sjokade-boksen sto på benken hele dagen, slik at det bare var å ta seg en blings i farta. Hvis mamma bakte boller, dukket det gjerne opp en hel gjeng nabounger som hadde kjent lukta, og lurte på om det vanket en smakebit. Det var en selvfølge at alle fikk.

Så godt som alle de andre ungene rundt meg hadde omtrent samme familieforhold som meg: Mødrene var hjemmeværende, og fedrene var skiftarbeidere. Disse karene sov til ulike tider, og det vanket ofte kjeft dersom

vi var for høyrøstede. Da ble vi sendt ut for å leke. Ikke at det var noen straff akkurat, barndommen ble med stor glede stort sett tilbrakt utendørs.

Blokkene var territoriet vårt. Vi beveget oss sjelden eller aldri over dit formennene og familiene deres bodde. Vår verden var blokkene, butikksenteret og fotballløkka. Det er rare greier, Sunndal var så lite, men likevel så klassedelt. I blokkene rundt sentrum bodde alle dem som var som faren min, de som jobbet på golvet i fabrikken. Formennene bodde i rekkehusområdet

– ikke langt unna blokkene våre, men likevel en helt annen verden. Ingeniørene, de bodde i eneboliger oppe på «Kaksehaugen». Gjennom hele Sunndal rant den lakserike elva Driva. På den andre siden av den våget vi i hvert fall aldri å bevege oss, for der var det en helt annen gjeng med unger som regjerte. Jeg tror ikke jeg var der på egen hånd før jeg var oppi tenårene. Det var nesten som om det var en helt annen by.

Om noen hadde bygd en Berlin-mur rundt oss, tror jeg nesten ikke vi ville merket det.

Ikke langt fra blokkområdet vårt, like før elva renner ut i fjorden, var det et skogområde som vi kalte Keila. Ofte når vi kom hjem fra skolen, slengte vi sekken inn døra og styrtet ned til skogen. Alle vi blokkrampen holdt mye til der. Særlig om våren var det populært å være der, for da satte vi fyr på gresset, og alle var med på å verne om gressbrannen. Den som først hadde tent på, var helten, men alle vi andre passet på ikke bare å holde den ved like, men også å spre den med gresstuster og mose. Det var sjelden fare for at den skulle spre seg til å bli noe særlig stor, og den begrenset seg til området i

Keila. Men det kom jo en brannbil et par ganger. Ikke at det var noen stor fare for å bli tatt – fluktruta var klar. Vi kastet oss på sykkelen og kom oss unna så fort beina kunne tråkke, mens spenningen danset rundt nede i magen.

Heller ikke hjemme kan jeg huske at det ble bråk, selv om alle foreldrene må ha hatt en mistanke om hva vi holdt på med. Vi så jo ut som vi tilhørte kommunens feierstab hele gjengen når vi kom hjem. Ikke en eneste gang spurte mamma hvorfor buksa mi var så møkkete eller luktet røyk og sot når jeg kom hjem. Rammene våre var så vide, så vide, og det var aldri noen voksne med oss ut med unntak av i helgene. Vi hadde vår egen verden, vår egen barnekultur. De voksne så vi ikke før vi kom inn igjen om kvelden.

Selv om mesteparten av livet foregikk ute, var vi av en eller annen grunn alltid på plass når middagen sto på bordet hjemme. Og hver ettermiddag, etter at jeg hadde fortet meg å spise opp, satt jeg med nesa klistret til vinduet og ventet på at Stein Inge og Willy skulle dukke opp utenfor, på vei til fotballbanen. Stein Inge og Willy var fire år eldre enn meg, bodde i en av naboblokkene i Kirkegata og spilte alltid fotball etter middag. De var mine helter. Når jeg så dem komme rundt hjørnet, raste jeg fra middagsbordet, «spøla» ned trappene fra tredje etasje så mattene ble liggende igjen i en haug etter meg, og ankom alltid banen før dem. Der sto jeg og trippa og ventet på dagens høydepunkt: fotball med de store gutta. Og det pussige var: De leet ikke på et øyenbryn av

at jeg var fire år yngre enn dem og attpåtil jente. Jeg var en selvskreven brikke når det ble delt opp i lag.

Banen var et jorde foran blokka vår, og målene var to stokker slått ned i bakken. Etter hvert tilbrakte jeg all min tid utenom skolen der. Vi spilte til mørket blåste av kampen. Jeg hadde blå treningsbukse og en rød treningsjakke med hvit glidelås, garantert en arv etter søsteren min. Vi spilte og spilte, kveld etter kveld, alle månedene det lot seg gjøre. Og mens de andre ungene ble ropt inn til kvelds fra kjøkkenvinduene i blokkene i gata, til og med den to år eldre søsteren min Unni, gikk jeg fri. Først når alle andre hadde gått hjem, tuslet jeg inn. Litt forundret kunne jeg, når kampen var slutt, kikke meg omkring og oppdage at ingen andre unger var ute, både lekeplassen og gata var tom. Da var det tid for å orientere seg hjem til blokka, leiligheten og senga. Ikke sjelden hadde storesøster Unni allerede lagt seg når jeg svett og sliten ramlet inn døra hjemme. «Det var uansett ingen vits i å rope deg inn, du hadde ikke kommet likevel», sier min mor. Hun har antagelig rett. Mamma var som alle de andre mødrene jeg kjente i barndommen – de var der alltid, men samtidig holdt de seg i bakgrunnen. Jeg opplevde aldri at de satte noen begrensninger for oss. De styrte på en måte med en usynlig hånd. De ga oss sjelden noen formaninger, men de ga oss heller ikke så mye oppmuntring eller ballast til å takle skuffelser. De oppfylte den tradisjonelle morsrollen, de lagde mat og ga oss omsorg. Kanskje det bare var det at de alltid var der, som gjorde at vi liksom ikke merket noe til dem. Jeg vokste opp i en tid da det ikke var vanlig å bli så mye backet opp av foreldrene. Jeg kan

ikke huske at moren min noen gang brukte setninger eller pep-talk av karakteren «Kom igjen, Gerd, dette greier du, stå på!». Jeg fikk det forresten ikke fra faren min, heller, det var liksom ikke plass til den typen formuleringer. Kanskje skyldtes det kulturen i bygdene og bondesamfunnet de selv kom fra. Det var ikke akkurat selvtillitsbygging som sto på timeplanen da foreldrene våre vokste opp – og heller ikke da jeg gjorde det. Derimot fikk jeg enormt med frihet og ansvar. Jeg dura gjennom barndommen på selvstendig grunnlag. Høsten før jeg fylte seks år, husker jeg at jeg kom hjem en kveld med en ekstremt møkkete bukse etter å ha spilt fotball på løkka. Buksa hadde grønske og jord fra leggene og opp til gylfen, og jeg husker at jeg ville be mamma om å vaske den. Men huset var tomt, verken foreldrene eller søstrene mine var hjemme. Det ville vært utenkelig i dag, men den gangen var det antagelig helt vanlig. For det vi alle husker fra den kvelden, er ikke at jeg som femåring kom hjem til tomt hus, men at jeg la fra meg buksa på vaskerommet med en lapp der det sto: «Dette skal vaskest! Forstått?» Og at mammas reaksjon verken handlet om buksa eller den krasse tonen på lappen: «Tenk, Gerd, kun én skrivefeil!»

Da jeg gikk på barneskolen, startet fotballgruppen i Sunndal en løkkeserie med lag fra de ulike geografiske områdene i dalen. Jeg var med fra starten av, som eneste jente på laget Villabyen. Eneste jente i det hele tatt, når jeg tenker meg om, for det var vel strengt tatt en gutteserie. Jentelag fantes jo ikke. Jeg husker godt den dagen Olav Berset, en av ildsjelene, huka tak i meg foran blokka vår og ga meg beskjed om oppmøtested

og tidspunkt. Det spilte ingen rolle for ham at jeg ikke var gutt så lenge jeg kunne sparke fotball, og det hadde ingen betydning for meg heller. Jeg tenkte rett og slett ikke over at jeg var jente. Og det virket ikke som om noen andre tenkte over det heller, jeg kan i hvert fall ikke huske at noen hadde noe negativt å si om det. Jeg spilte jo med Stein Inge og Willy og de store gutta hver kveld, så da var det bare naturlig at jeg spilte med guttene også i serien.

Når det var karneval i Sunndal samfunnshus, var det kanskje ikke så mange som tenkte over at jeg var jente, da heller. For mens søsteren min Unni kledde seg ut som prinsesse med hvit blondekjole og krone, var jeg skapsprengeren Gerd med sølvblank, stiv skaijakke og et tungt brekkjern i hånda. Et annet år var jeg naboen og hadde sminket på meg de største svarte øyenbrynene en kan tenke seg. Men uansett hvor kreative vi var, vant vi aldri kostymekonkurransen. Løberg-ungene vant hvert eneste år – familien var arrangører av karnevalet og hadde riktignok noen veldig fantasifulle kostymer –mens vi gikk hjem like svette og forbannet som året før, uten premie.

Da var det bedre med fotballen. Det var mye lettere å vinne der, det handlet jo bare om hvem som dunket inn flest mål, og dommerne på banen var etter min mening langt mer rettferdige enn de på samfunnshuset. Hver høst når løkkeserien var slutt, ble alle spillerne invitert til en felles, høytidelig avslutning. På en av dem deltok til og med to A-lagsspillere fra Molde, to legender i våre øyne: Jan Fuglset og Harry Hestad – sistnevnte er forresten visstnok mannen Jo Nesbøs etterforskningshelt

Harry Hole har fått navnet sitt etter. Jeg husker ennå lykkefølelsen da jeg, etter å ha stått i lang kø, kunne sykle hjem med signerte plakater av heltene våre. Ikke bare til meg selv, men også til den uheldige kompisen min Geir Tommy, som var blitt syk og måtte være hjemme. Vi syntes alle synd på ham, for han hadde virkelig gått glipp av noe stort.

Det var i fotballen jeg fant helter å se opp til. Drømmer å følge. Jeg vokste opp med tippekampen på TV, med Billy Bremner og Archie Gemmill. Jeg ville ikke være prinsesse. Jeg ville ikke ha kjedelige blondekjoler og krone på hodet, jeg ville konkurrere. Jeg ville løpe til svetten rant, jeg ville rundspille gutter som var både større og eldre enn meg, jeg ville dundre ballen i mål. Fotballbanen ble stedet jeg kunne få utløp for all energien og uroen jeg hadde i meg. Det var der jeg hørte hjemme.

Etter hvert som jeg ble eldre, handlet livet stadig mer om fotball. Ikke bare for meg, men for nesten alle ungene i bygda. Og for de voksne. Det kunne virke som om hele Sunndal var befolket av fotballidioter. Når det var kamp på Sande stadion, våknet hele bygda. Det kom folk ut fra annethvert hus, ofte med campingstolen i hånda, og marsjmusikken fra høyttaleranlegget kunne høres på lang avstand. Vimpler og flagg blafret friskt i vinden, pølsene var kokt og isdisken fylt opp. Det var 17. maifølelse på hver eneste kamp. Banemester Furu var om mulig enda rettere i ryggen enn vanlig, når han på kampdagen gikk bort og fjernet skiltet med «Ingen ferdsel på banen» som så ofte sto der. Han var en

brysk kar, Furu, og ingen turte å nærme seg gressmatta utenom kampene. Ikke rart den holdt seg så grønn og fin gjennom hele sesongen.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg å spille på det som etter hvert skulle bli Sunndal damelag. Når sant skal sies, hadde jeg noen kretsmesterskap i friidrett og terrengløp bak meg, jeg prøvde meg til og med på noen skirenn, med mildt sagt elendig utfall. De blå Splitkein-skia mine var så brede at jeg ennå kan høre lyden av at de skrapte mot kantene i trikkeskinneløypene. Jeg krummet meg sammen, mens jeg forbannet faren min for å ha kjøpt fjellski, og meg selv for å ha så dårlig teknikk at ingen innsats i verden kunne erstatte den. Jeg kom sist i mål i hvert eneste renn. Men på fotballbanen var jeg dronninga. Der kunne jeg hamle opp med selv de beste guttene. Valget om å satse på fotballen var ikke akkurat vanskelig.

På slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet hadde Sunndal både herrelag og damelag som hevdet seg bra. I kommunen hadde vi til overmål to fotballag på damesiden: Sunndal og Ulvungen. Ingen av dem skjemte seg ut på landsbasis.

Under et lokaloppgjør på den tiden, der Sunndal møtte Ulvungen til dyst på deres stadion Leikvoll, var det mer enn 500 tilskuere til stede. Historien forteller at kyrne sto og rauta på båsen og ikke ble melka i tide den kvelden. Det bør legges til at Sunndal – laget mitt – vant kampen.

Sammen med Oleif Hanaset var faren min Thor en av ildsjelene i damefotballen i Sunndal. I mange år var han trener og oppmann for Sunndal damelag. Pappa sto

på sidelinja på alle kampene vi spilte, og var et fast innslag på så å si hver eneste hjemmekamp på Sande stadion fra jeg var liten og fram til han døde 87 år gammel. Da jeg var barn, var han fortsatt en allsidig idrettsmann. Han hadde spilt fotball både på Sunndal og på Halsa, der han opprinnelig kom fra. På Halsa spilte han på samme lag som fire av brødrene sine, så man kan vel trygt si at fotball ligger i familien. Han sto mye på ski også og var et ivrig medlem i bedriftsidrettslaget. De deltok i konkurranser med andre bedrifter nedover i Europa, der de konkurrerte i noe vi i dag trolig ville kalt randonnée. De gikk oppover fjellet med brede treski, og så festet de bindingene og kjørte ned. Han kjørte renn i både Sveits, Østerrike og Frankrike da vi var små, og det ga et lite pust av noe stort når han kom hjem med sjokolade og andre reisegaver fra den store verden der ute. Å kunne dele en Toblerone med de andre ungene i gata, det ga kanskje enda høyere status enn klinkerekord på kjærlighetsdissa.

I klassen min på ungdomsskolen gikk ei jente som het Trude. Hun spilte på Ulvungen, mens jeg spilte på Sunndal. Hver gang det nærmet seg lokalderby, elsket læreren vår Eistein å fyre oss opp. «Det er vel storkamp i helga?» sa han og smilte, og mer behøvde ikke sies for at adrenalinpumpa hos oss begge skulle gå på høygir, vi var like lettantennelige begge to. Jeg gruet meg like mye til denne kommentaren foran hvert oppgjør, for etterpå satt jeg der ved pulten, knallrød i fjeset, og forbannet meg på å dra inn seieren. Å tape var ikke et alternativ, ordet fantes ikke engang i vokabularet mitt, og hadde

det skjedd, hadde jeg sikkert meldt meg syk på mandagen. Men noe sånt fravær kan jeg ikke huske.

Da jeg var 17 år, i 1980, ble jeg innkalt til en landslagssamling. Jeg hevdet meg godt i serien og på kretslag og ble tatt ut som del av en tropp som skulle få prøve seg på en samling med landslaget i Oslo. Landslaget! Jeg skulle på samling med de beste i Norge, det ble til og med skrevet en liten artikkel om det i lokalavisa. Det var nesten ikke til å tro, jeg var så stolt!

Den helgen ble den første gangen jeg følte meg oversett i fotballen. Verken jeg eller de andre nye ble møtt med så mye som et hei eller et velkommen, verken fra trenerne eller andre i ledelsen. Jeg tror faktisk ikke jeg snakket med en eneste trener eller leder hele helgen. I stedet ble jeg totalt ignorert. Noen av spillerne snakket med meg, de husket kanskje selv hvordan de hadde hatt det på sin første samling, men lederne behandlet meg som luft. Det var en underlig følelse. Hvorfor var jeg der? Hvorfor hadde de egentlig kalt meg inn? Det kunne umulig være fordi de mente jeg hadde noe å tilføre laget, alle dreit jo i meg likevel. Det kunne heller ikke være fordi jeg skulle lære, for da ville vel noen forsøkt å faktisk lære meg noe? Var jeg der bare for å fylle opp, slik at de fikk nok spillere til to lag som kunne spille mot hverandre?

Kroppen var som en spent fiolinstreng hele helgen. Der kom jeg, ei ung jente fra ei lita bygd, og skulle trene med landslaget på kunstgress, et underlag vi på Møre aldri hadde vært borti. Vi visste knapt at det fantes kunstgressbaner, vi. Men jeg skjønte fort at det ikke var banen eller fasilitetene som avgjorde om du ble tatt på

alvor som fotballspiller. Det var holdningen til de rundt deg. Og jeg følte meg uendelig mye mer tatt på alvor som fotballspiller i lille Sunndal enn her med det store landslagsapparatet i ryggen. Da helgen var over, og jeg skulle hjem igjen, følte jeg bare lettelse.

Jeg fortsatte å spille på damelaget på Sunndal ved siden av skolegangen i flere år, og jeg kan ikke huske at vi noen gang snakket om diskriminering. Vi tenkte rett og slett ikke på det, vi var bare glade for at vi fikk lov til å spille fotball. Vi var ikke akkurat høyt oppe i næringskjeden, og det var åpenbart for alle at herrelaget fikk mer ressurser enn oss. Men vi var pionerer, vi forventet egentlig ingenting. Vi satt jo der og humpa i en bitte liten rød minibuss når vi skulle på tur, og syntes det meste var artig. Og vi hadde god kontakt med herrelaget, vi var nesten som en stor vennegjeng. En av spillerne på Alaget, Stein Erik Hegerberg, viste seg å være ekstra hyggelig. Klikk, sa det. Så hadde fotballen sørget for det også.

Jeg og Stein Erik har mer enn én gang i årenes løp drodla med tanken om våre egne fotballmuligheter. Hvor mye lenger kunne en kommet med litt mer backing og puff i riktig retning? Noen som kunne sett de svake og sterke sidene, noen som kunne gitt noen gode råd på veien om hva som var lurt å gjøre – hvilken retning en skulle ta, hva som skulle vært terpet mer på. Ingen av oss var bortskjemt med uhemmet skryt hjemmefra og savnet det heller ikke. Vi tenkte nok ikke over at det kunne være annerledes. For man skulle ikke skryte av sine egne barn. Det tok seg liksom ikke ut. Så når

jeg scoret fem mål på en kamp, hørte jeg aldri noe om det hjemme. Men det sjette målet, det en av mine lagvenninner scoret, det hørte jeg faren min si var et utrolig fint mål. Jeg opparbeidet meg en god porsjon indre motivasjon og stayerevne av dette.

Hvis noen i Sunndal prøvde seg på en sleivete kommentar om damefotball, fikk de høre det. Og det hendte jo at det kom noen stikk, særlig på fest, og selv om det ikke skjedde så ofte, var det sårende likevel. En gang var en lagvenninne og jeg millimetere fra å havne i håndgemeng med et av styremedlemmene for herrefotballen. For der sto han, gubben, og påsto at damer og fotball ikke hørte sammen, at det ikke var idrett. Jeg tente selvfølgelig på alle pluggene. Hva faen mente han med det?

Ikke idrett? Var vi ikke idrettsutøvere, vi som hadde holdt på med fotball like lenge som mannfolka? Vi som trente akkurat like hardt, vant akkurat like ofte og ofra akkurat like mye som dem? Jeg kjente hånda spenne seg til en knyttneve. Han var heldig som slapp unna med en real utskjelling og en lighter i skallen.

Påfølgende mandag ringte han for å be om unnskyldning. Jeg nektet å ta den imot. For mente han kanskje ikke det han hadde sagt? Jo, det måtte han innrømme at han gjorde. Da kunne han spart seg for å ringe, svarte jeg og la på.

Det var noen flere episoder med sleivete kommentarer om at damer ikke hadde noe på fotballbanen å gjøre. Det traff meg like hardt hver gang, og jeg tuslet hjem i mørket med tårene rennende, sint og utrolig skuffet. Jeg kunne imidlertid forstå at folk ønsket seg større

underholdningsverdi og høyere kvalitet i damefotball, der var jeg faktisk helt enig.

Potensialet i damefotballen er fortsatt ikke tatt ut, på langt nær. Men når har de blitt gitt muligheten til det?

Du blir ikke god av å måtte gå på skole eller jobb før du skal trene – du kommer bare til et visst nivå, og så stopper det opp. Den eneste grunnen til at damefotball ikke har vært en likeverdig idrett med herrefotball, er at mannfolka som har styrt skuta, ikke har villet det. Det har såret meg. Samtidig: I min tid kom det alltid en ny kamp der jeg kunne ta ut aggresjonen og temperamentet ved å score mål etter mål.

En vindfull dag i 1984 møtte Sunndal damelag Trondheims-Ørn til kamp på Lade. Vi tapte så det dundret, 5–0, og etter kampen var jeg skikkelig skuffet. Ydmyket og sint så jeg at flere av mine medspillere smilte, tøyset og var like blide, mens jeg bare hadde lyst til å skrike.

Brydde de seg ikke om at vi tapte? Var de fornøyde etter at motstanderen regelrett hadde feid oss av banen?

Mine ambisjoner var større enn det. Vi måtte jo i hvert fall prøve å vinne, og hvis vi virkelig gikk inn for det, kunne vi faktisk få det til, uansett hva motstanderen het. Men noen var visst bare glade for at kampen var over.

Da treneren til Trondheims-Ørn så hvor skuffet jeg var, skjønte han nok at ambisjonene mine var litt større enn hos resten av laget. Mens jeg sto der med storm i blikket, kom han bort til meg, klappet meg på skulderen som en slags trøst og sa: «Du kan jo komme til oss?»

De ordene forandret mye. Jeg kunne bytte lag, jeg kunne bli en del av Trondheims-Ørn. Det fantes rom

for å utvikle seg, det fantes noe mer, også for meg. Så da den offisielle henvendelsen fra Trondheims-Ørn kom, meldte jeg overgang med det samme. Overgangssummen de måtte ut med, var 5000 kroner, men lønn for å spille var det aldri snakk om. Tvert imot egentlig, også Trondheims-Ørn ble drevet på dugnad. Den største inntektskilden var kiosksalg på Lerkendal under hjemmekampene til RBK. Det var uansett et steg opp fra kakelotteri i Sunndal.

Jeg kan ikke huske at jeg diskuterte overgangen med foreldrene mine eller noen andre rundt meg. Det var mitt valg, og jeg ville selv stå for det. Dessuten var det en tid der man aldri skulle tro man var noe. Da faren min fikk høre at jeg var blitt kjøpt opp av Trondheims-Ørn, som jo var ganske stort på den tiden, sa han bare at jeg likevel ikke måtte tro at jeg var verdens beste fotballspiller. Det høres litt brutalt ut når jeg tenker på det nå, men det var bare hans måte å være på. Jeg vet at han var stolt av oss, han greide bare aldri å uttrykke det. Han var hele tiden livredd for at noen skulle tro at han følte seg bedre enn andre. Og den redselen har jeg med meg, jeg også. Den husmannsånden. Frykten for at folk skal tro at vi synes vi er bedre enn andre, den har sittet og sitter fortsatt i oss.

Overgangen til Trondheims-Ørn var vitamininnsprøytingen jeg trengte. Jeg kom til en ny verden og en helt annen satsing på damefotballen, med større vinnerkultur og en høyere teknisk kvalitet i spillet enn jeg var vant til fra før. Det passet meg utmerket. Jeg var 22 år, var i gang med høyskolestudier i Molde og hadde i tillegg en leilighet i Sunndal med Stein Erik. Den første

sesongen pendlet jeg mellom studiene i Molde og fotballtreningene i Trondheim. Plassen min på lesesalen i Molde sto for det meste tom, i stedet slo jeg mange fartsrekorder mellom Molde og Trondheim i en liten, oransje Golf. Utrolig nok kom jeg meg helskinnet gjennom både høyskolen og bilturene.

En gang skrev journalisten Svein Klokkervold en artikkel om meg i Adresseavisen, med overskriften «Mil etter mål». Jeg var avbildet bak rattet i bilen, med vinduet åpent og den ene fotballskoen ut av vinduet. Sesongen 1985 kjørte jeg rundt 60 mil hver helg mellom Molde og Trondheim. Det ble kronet med toppscorertittel og seier i seriemesterskapet.

I 1986 fikk Stein Erik og jeg vårt første barn, Silas. Ikke lenge etter, for sesongen 1987, fikk Stein Erik jobben som trener for Trondheims-Ørn, og den lille familien vår flyttet til Trondheim. I 1989 gjorde finanskrisen sitt til at både Stein Erik og jeg sto uten jobb, og tilfeldighetene førte oss igjen tilbake til Sunndal. Sunndal tok godt imot oss, og jeg var tilbake på damelaget og avsluttet som spillende trener da jeg la fotballen på hylla i 1990.

Dette var i damefotballens spede begynnelse, og holdningene var også deretter. Da Trondheims-Ørn i 1987 fikk full tilgang til Lerkendal, og vi spilte alle hjemmekampene våre der, reagerte Rosenborg-trener Nils Arne Eggen. Det ville slite for mye på banen, mente han, underforstått at det ville ødelegge for de egentlige fotballspillerne, herrelaget til Rosenborg. Han oppsøkte til og med Stein Erik på en av treningene våre for å overbevise ham om å gi opp retten til Lerkendal.

Men Stein Erik er ikke en mann som bøyer av så lett. Kampene våre gikk på Lerkendal som planlagt.

Det begynner å bli lenge siden jeg la fotballskoene på hylla. Mye er forandret siden den gang – men mye er også det samme. Så hva har dette med Andrine og Ada å gjøre?

Temmelig mye, tenker jeg. For å forstå hvordan jeg har kunnet støtte jentene mine på den måten jeg har gjort i 25 år, har det vært nødvendig å se seg tilbake. Hva slags oppvekst hadde jeg, og hvordan var den forskjellig fra den oppveksten ungene mine har hatt? Hva har de i verktøyskrinet sitt som jeg ikke hadde? Hva er viktig å ha der?

Hvem var jeg, og hvem er jeg som rollemodell for jentene mine? Hva er mitt bidrag til at akkurat mine to døtre har kommet såpass langt i idretten sin – en idrett som i ekstremt stor grad har vært, og fortsatt er, dominert av gutter og menn?

Dette er relevante spørsmål. For å besvare dem må vi tilbake til hjemstedet mitt, som også ble hjemstedet til døtrene mine.