Skip to main content

Første verdenskrig på 200 sider ISSUU

Page 1

i samme serie

odd k a rsten tv eit

midtøsten på 200 sider 18 2 0 – 2 0 2 0

ISBN: 978-82-489-4148-4

første verdenskrig på 200 sider

Første verdenskrig skulle bli krigen som gjorde slutt på alle kriger. Den ble det motsatte. Mer eller mindre alle krigene som har fulgt siden, henger sammen med den. Uten første verdenskrig, hadde vi neppe fått kommunisme eller nazisme, jødeutryddelsen eller andre verdenskrig. Denne krigen er derfor viktig å kjenne til. Historiker Harald Høiback gir en velskrevet og lettlest innføring i en krig alle historieinteresserte har hørt om, men som få kjenner veldig godt. En bok for alle som vil forstå moderne europeisk historie og dagens globale konflikter.

harald høiback

Første verdenskrig kom tilsynelatende som lyn fra klar himmel, men endret den verden vi lever i for bestandig.

harald høiback

første verdenskrig på 200 sider Krigen som skapte vår verden

Harald Høiback er oberstløytnant med professorkompetanse og forskningssjef ved Forsvarshistorisk museum. Han har mastergrad i historie, doktorgrad i filosofi og har i mange år undervist og formidlet militærhistorie. Høiback har tidligere vært jagerflykontrollør og har gitt ut en rekke sakprosabøker, blant dem Krigføring. Hvordan kriger planlegges, utføres og vinnes (2023) og Krigskunstens historie. Fra 1500 til i dag (2014).


H ar ald Høiback

første verdenskrig på 200 sider k rigen so m sk apt e vår verden


© 2026 Kagge Forlag AS

omslagsdesign og Layout: Gisle Vagstein | deTuria Design Omslagsfoto: Sturlason / Wikimedia Papir: Amber graphic 120 g Boka er satt med Garamon Premier Pro 12/15 Trykk og innbinding: Print Best | Estland

ISBN: 978-82-489-4148-4 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0160 Oslo www.kagge.no


INNHOLD

Prolog 1

7

«Evig fred er en drøm, og ikke engang en skjønn drøm»

13

2

«En forbannet tåpelig ting på Balkan»

34

3

«Lampene slukner over hele Europa»

66

4

Maskinkrigen

103

5

Krigen i de andre elementer

137

6

Krigens slutt og ettervirkninger

166

Ingenting blir som før 16 | Militarisme 19 | Imperialisme og blokkdannelse 23 Rustningsspiral og tidsnød 29

Julikrisen og blankofullmakten 39 | Belgias nøytralitet og militær nødvendighet 43 Plan XVII og offensive à outrance 45 | Send oss én soldat, og vi skal sørge for å få ham drept 49 | Krigens utbrudd 54 | The Spirit of August 61

I stummende informasjonsmørke 71 | Mirakelet ved Marne 73 | Kunsten å krysse dødssonen 82 | Tannenberg og De masuriske sjøer 91 | En verdenskrig 96

Katastrofen ved Dardanellene 105 | Det store laboratorium 107 Skyttergravskrig 112 | Ildvalse eller infiltrasjon 115 | Livet som frontsoldat 118 1916 – de store slagenes år 123 | På hjemmefronten 131 1917 – de store frustrasjonenes år 133

Dykkerbåter 142 | Krigen og Norge 149 | Krigen i lufta 157

Der Kaiserschlacht 167 | Klokka elleve, den ellevte dagen i den ellevte måneden 174 | Krigen om krigen 183

Takk

196

bildeliste

198

noter

201


P R O L OG Første verdenskrig hadde en prolog, uten at noe visste det der og da. Våren 1914 hadde det vært fred i Europa i 43 år. Sist europeiske stormakter hadde ligget i krig med hverandre, var under den franskprøyssiske krigen i 1870–71. Ingen kunne da forestille seg at det drøye 40 år senere ville bryte ut en krig som skulle bli vanvittig mye større. Den fransk-prøyssiske krigen hadde vært kort, men til fulle vist at massemobilisering og moderne våpenteknologi, sammen med jernbane og telegraf, kunne gjøre krigføring så ødeleggende at det var vanskelig å se større hensikt med aktiviteten. Selv om man skulle være så heldig å vinne en langvarig krig, ville kostnadene overskride gevinsten med god margin. Krigen i 1870 var også den første krigen av noe størrelse hvor man benyttet indirekte ildgiving, det vil si at artilleriet var så langtrekkende at det kunne skyte på mål artilleristene selv ikke kunne se. Hva slags krig er det? Hvor man risikerer å bli drept lenge før man får øye på fienden? Om Napoleonskrigene hadde vært fryktelige, var moderne industrikrig langt verre. En ung Winston Churchill var derfor enig med sine medkadetter på krigsskolen ved Sandhurst i 1890-årene om at krig mellom siviliserte nasjoner aldri ville inntreffe igjen: «Fra det øieblikket demokratiet fikk adgang til slagmarken, eller rettere sagt tvang sig til det, sluttet krigen å være noe for gentlemen. Til helvete med den!»1 Ikke nok med at massemobilisering og høyteknologi hadde gjort krigens pris i Europa avskrekkende høy. På begynnelsen av 1900-tallet var det også lite å slåss om i Vest-Europa. Her og der fantes det noen omstridte landegrenser, som Alsace-Lorraine mellom Tyskland og Frankrike, men ingenting som var verdt en gjensidig ødeleggende krig. Den tyske keiser Vilhelm II, den russiske tsar Nikolaj II og den engelske 7


Under begravelsen til den engelske kong Edvard VII. i mai 1910 møttes ni konger, inkludert vår egen Haakon VII. (bakerst t.v.). Fire år senere lå flere av dem i krig med hverandre. I midten sitter britiske kong Georg V. og rett bak ham står fetteren hans, den tyske keiser Vilhelm. Deres felles bestemor, dronning Victoria, kunne ikke ha forestilt seg omfanget av den kommende familiekonflikten.


kong Georg V. var endog i nær slekt med hverandre og pleide regelmessig omgang i rojale familieselskaper. En storkrig i Europa var utenkelig. Litt sabelrasling forekom naturligvis, spesielt i tilknytning til koloniog marinekappløpet og til kampen om nedfallsfrukten etter Det osmanske rikets tilbakegang på Balkan. Periodevis ble det også brukt en temmelig aggressiv og truende politisk retorikk. Men det var bare hysterikere som kunne tro at slik brusing med de militære fjærene ville ende i en krig mellom stormaktene. Som statsminister Gunnar Knudsen fra partiet Venstre sa fra Stortingets talestol 17. februar 1914: Hvad er der paaferde? Det skulde det være interessant at vite. For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk set, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfælde paa mange aar.2

Knudsens politiske værvarsel var ikke enestående. Også britenes utenriksminister, sir Edward Grey, skrev i sine memoarer at dette var bekymringsløse tider: «I de første månedene av 1914 virket den internasjonale himmelen klarere enn noensinne.»3 Kun seks måneder etter Knudsens beroligende ord raste Europa ut i en krig ingen hadde sett maken til. Til sammen kan nær 70 millioner menn ha blitt innrullert i løpet av krigen, noe som tilsvarte rundt 60 prosent av alle menn mellom 15 og 49 år i de krigførende land.4 Mange av dem kom også fra områder som i dag er selvstendige og ikke lenger kolonier for de krigførende makter. 10 millioner av dem falt, og kanskje ble så mange som nær halvparten av de innrullerte såret, hvorav mange levde som krigsinvalider livet ut. I dag ville dette ha vært det samme som om Norge hadde mobilisert 720 000 av vår befolkning. Det er nær det dobbelte av den hæren vi kunne ha mobilisert under den kalde krigen. Av disse ville mer enn 70 000 ha mistet livet. Fram til da hadde de fleste soldater i krig dødd av andre årsaker enn fiendens våpen, som sykdom, underernæring og ulykker. Under første verdenskrig, derimot, ble rundt to tredjedeler av de militære tapene påført av fiendens våpen. 10


Første verdenskrig er den eneste krigen, til nå, hvor stridsgass har blitt brukt i stort omfang. Dette monumentet ved inngangen til jernbanestasjonen Piccadilly i Manchester minner oss om hvor forferdelig stridsgass er, men viser også hvordan Europas stormakter var som zombier på vei utfor en dyp avgrunn.

Også mange sivile havnet i skuddlinjen, og mange døde av sykdom og underernæring. Om det er krevende å vite sikkert hvor mange soldater som mistet livet under denne krigen, er det enda vanskeligere med de sivile, men et tall som går igjen i forskningen, er om lag syv millioner sivile omkomne. Men for det store flertallet av de sivile handlet krigen mest om frykten for å miste sine kjære ved fronten, om sorg og forsakelser, og i sentralmaktene etter hvert om sult og nød fremfor frykten for selv å bli skutt, bombet og maltraktert. Det i klar kontrast til 11


den neste verdenskrigen, hvor nær to tredjedeler av andre verdenskrigs kanskje mer enn 70 millioner drepte var sivile. Spanskesyken som fulgte i 1918, krevde ytterligere titalls millioner liv, slik at det totale sivile tapstallet var langt høyere i de første årene etter første verdenskrig enn de var under den krigen. Fire imperier hadde også kollapset. Europa hadde ikke opplevd noe lignende siden trettiårskrigen på 1600-tallet. Hvordan havnet Europa, og etter hvert betydelige deler av resten av verden, i den situasjonen? Dette var også den første krigen i historien hvor de krigførende hadde mulighet til å styre, til en viss grad, kamphandlinger på hele kloden. Syvårskrigen, fra 1756 til 1763, hadde også vært verdensomspennende, men ingen i hovedstedene kunne da vite særlig mye om hva som foregikk på de ulike krigsteatre rundt omkring på kloden. Under første verdenskrig var det annerledes. Da kunne britene nå alle avkrokene i sitt veldige imperium med elektrisk telegraf. Alt høsten 1914 ga den britiske forfatteren H.G. Wells ut en artikkelsamling om den krigen som da akkurat hadde brutt ut. The War That Will End War kalte han den. Han mente at eneste måte å få slutt på krig i Europa på én gang for alle var å knuse den tyske militarismen. I praksis skjedde det motsatte. Mer eller mindre alle krigene som fulgte i det blodige tjuende århundre, hadde berøringspunkter med første verdenskrig. Uten den, ingen kommunisme eller nazisme, slik de utspilte seg i Sovjet og Tyskland, og dermed ingen andre verdenskrig og neppe heller noen atomvåpen. Også Midtøsten, slik området ser ut i dag, og dermed moderne sionisme og radikal islamisme, er et resultat av denne krigen. Det var også under denne krigen at den såkalte nattvekterstaten, det vil si en stat med kun et minimum av oppgaver i tilknytning til politi, rettsvesen og forsvar, utviklet seg til å bli ulike varianter av velferdsstater, med større økonomiske muskler og ambisjoner enn det nattvekterstaten hadde hatt. Første verdenskrig er krigen som skapte vår verden, og derfor er det en krig det er viktig å kjenne til. Den kom tilsynelatende som lyn fra klar himmel og endret for bestandig den verden vi lever i.


1

«E V I G F R E D E R E N D R Ø M , OG IK K E EN G A N G E N SK JØNN D R ØM» Det må ha hersket en helt spesiell stemning den dagen. I den enorme speilsalen i det grandiose slottet i Versailles utenfor Paris sto det en flokk tyske fyrster med hevet sverd. De var ikke der for å slå i hjel flere franskmenn, men for å hylle sin kollega Vilhelm I. Fram til da, 18. januar 1871, hadde han som konge av Preussen vært som den litt brysomme storebroren blant de mange tysktalende konger og hertuger. Nå ble han far i huset, eller snarere keiser av Tyskland. Fyrster er gjerne konservative folk, og det var med en bismak han lot seg utrope til keiser. Hva ville det bli igjen av hans kongeverdighet? Hva ville de andre tro om ham? Om Vilhelm kan ha hatt en litt ubestemmelig smak i munnen, sto det antakelig verre til med de tyske fyrstene som hyllet ham. For hva ville skje med viktige kongedømmer som Bayern, Sachsen og Württemberg om de ble en del av et nytt tysk keiserdømme? Det er lett å se noe skjebnetungt i at hyllesten fant sted i speilsalen i Versailles. Ved å legge festen til sin erkerival Frankrikes flotteste storstue markerte okkupantene ettertrykkelig at det nye Tyskland nå var Kontinental-Europas mektigste aktør. I juli 1870 hadde Frankrike, noe hodeløst, erklært Preussen krig. Bakgrunnen for krigserklæringen er nokså innfløkt, men den utløsende årsaken var at Frankrike ville sikre seg mot at det skulle komme en tysk tronarving på den ledige spanske tronen. 13


‘Jernkansleren’ Otto von Bismarck er kanskje mest kjent for å ha sagt at den som får vite hvordan pølser og politikk blir til, aldri igjen vil få en god natts søvn.

Den dypere drivkraften bak krigen mellom Frankrike og Preussen, som sto i spissen for Det nordtyske forbundet, var at Preussens mektige statsminister Otto von Bismarck så en krig mot Frankrike som en mulighet til å samle Tyskland til ett rike. Et sterkt ytre press fra det store Frankrike var forhåpentlig det som skulle til for å overvinne de indre frastøtningskreftene. De franske myndighetene gikk på limpinnen og lot seg provosere til å starte den krigen Bismarck ville ha. Dette skulle bli den siste av det som kalles de tre tyske samlingskrigene, hvor den første var mot Danmark i 1864, den andre mot Preussens gamle allierte Østerrike i 1866 og den tredje altså mot Frankrike i 1870. Alle tre krigene var korte, hadde begrensede krigsmål og ble stoppet lenge før de utviklet seg til pan-europeiske storkriger. I starten av august 1870 krysset tyske tropper den franske grensen, med nær 400 000 mann i fremste linje. Felttoget var i praksis over etter bare fire uker. Tyskerne klarte nemlig å omringe flere store franske hæravdelinger med den konsekvens at Frankrikes keiser Napoleon III valgte å overgi seg. Det var ytterst sjelden at man klarte å ta fiendens 14


Maleriet viser Bismarck og den beseirede Napoleon III i en behersket passiar i Donchery dagen etter slaget ved Sedan 1. september 1870.

øverstkommanderende til fange, men det var da problemene startet for Preussen. Bare noen dager etter tilfangetagelsen av keiseren ble en ny republikk proklamert i Paris. Hvem skulle prøysserne nå slutte fred med? Derfor befant tyskerne seg ved slottet i Versailles. Hæren hadde sitt hovedkvarter der under beleiringen av Paris. Datoen, 18. januar, var heller ikke tilfeldig valgt. Da hadde Fredrik I. kronet seg selv til Preussens første konge i 1701. Under denne gryende triumfen aksepterte de gjenstående tyske fyrstene Vilhelm I som keiser i det nye riket. Eller snarere, i praksis var det Bismarck som ble utnevnt til overhode for dem alle. Det var han som hadde satt seg fore å fullføre samlingen. Han var ingen stor demokrat og hadde forsikret om at «tidens store spørsmål blir ikke løst gjennom taler og majoritetsbeslutninger, men gjennom jern og blod».5 På den måten ble Tyskland, altså i praksis Preussen, en ny supermakt i Sentral-Europa. 15


Anton von Werners berømte maleri fra 1885 av begivenheten i Speilsalen, viser Bismarck i en feiende flott hvit uniform midt i bildet. Rett foran ham, med røde render i buksene og gult ordensbånd, står den geniale generalstabssjef von Moltke. Rundt ham og Bismarck hever de tilstedeværende fyrstene sine korder for å hylle sitt nye overhode Vilhelm I, som om de var riddere i en for lengst forgangen tid.

Ingenting blir som før Tyskland ble ikke med dette ett rike, slik vi kjenner en moderne stat i dag. De ulike fyrstene fikk beholde kronen. Bayern, Sachsen og Württemberg beholdt sågar sine egne hærstyrker, med tilhørende krigsministerium og generalstab. Det vedvarte helt til det tyske keiserriket gikk til grunne i slutten av første verdenskrig. I praksis var Tyskland en føderasjon bestående av rundt tjue konge- og fyrstedømmer med stor indre frihet, men med en felles utenriks- og forsvarspolitikk.6 Også i dag har hver av Tysklands 16 delstater sin egen regjering. Endringen var likevel stor og ikke lett å venne seg til for tradisjonelle 16


Kartet gir et inntrykk av hvilket politisk lappeteppe de tysktalende områdene hadde vært, og at Preussen var den klart største lappen.

fyrstehus, som mistet mye av sin gamle glans. Enda verre var det for dem utenfor det nye Tyskland. Alt i februar 1871 holdt det britiske parlamentsmedlemmet Benjamin Disraeli et innlegg i Underhuset hvor han startet med å forsikre tilhørerne om at krigen mellom Frankrike og Tyskland ikke var som en vanlig krig, som den mellom Preussen og Østerrike i 1866, eller som Krimkrigen (1853–1856). Nei, denne krigen, og dens konsekvenser, var et større politisk jordskjelv enn den franske revolusjon: «Ikke ett eneste prinsipp i vår tradisjonelle utenrikspolitikk, og som har vært styrende helt til for seks måneder siden, eksisterer lenger. Det er ikke én diplomatisk tradisjon som ikke har blitt feid bort[.] Maktbalansen har blitt fullstendig ødelagt, og det landet som vil få svi mest som følge av dette, er England», sa Disraeli. 17


Etableringen av keiserriket Tyskland førte til det som i statsvitenskapen har fått betegnelsen Thukydids felle. Thukydid var en gresk general i antikken som blant annet skrev om Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta og deres respektive allierte. Krigens bakenforliggende årsak forklarte Thukydid på følgende vis: «Det var Athens oppgang, og frykten den førte til i Sparta, som gjorde krigen uunngåelig.» Det samme kunne vi ha sagt om første verdenskrig. Det var Tysklands oppgang og frykten den førte til i Europa, og ikke minst den frykten som den frykten skapte i Tyskland, som gjorde krigen om ikke uunngåelig, så i det minste overhengende sannsynlig. Bismarck forsto selvfølgelig også frykten det nye Tyskland skapte i resten av Europa og hva den kunne gjøre med andre lands vilje til opprustning, spesielt Russlands. Han brukte derfor mye tid på å pleie diverse allianser og avtaler, gjerne på kryss og tvers, åpent og i det skjulte. Hans diplomatiske metode besto i stadig å komme med nye utspill, men unngå å si og love for mye. Alle muligheter måtte holdes åpne. Det ideelle ville vært en vanntett allianse mellom Russland, Østerrike-Ungarn og Tyskland. Da ville Tyskland ha ryggen fri om det skulle bryte ut en ny krig med Frankrike. Russland og ØsterrikeUngarn hadde imidlertid så mye å krangle om, spesielt på Balkan, at dette trekeiserforbundet ikke ble særlig tillitsfullt. Som en av mange garderinger inngikk Tyskland i 1882 også en allianse med ØsterrikeUngarn og Italia, som fikk navnet trippelalliansen. Den skulle bli langt viktigere enn trekeiserforbundet. Det er viktig å være klar over at allianser på denne tiden var noe annet enn det vi i dag forbinder med allianser. NATO er for eksempel unik i historien ved at den ikke bare er en avtale mellom ulike land, men en stor multinasjonal organisasjon med mange tusen ansatte. Det gjorde også at alliansen overlevde bortfallet av den trusselen NATO ble etablert for å møte. Da Sovjetunionen og Warszawapakten forsvant, fortsatte NATO ufortrødent videre. Ingen andre allianser i historien har gjort noe lignende. 18


De alliansene vi snakker om her, var løsere i fisken. De trengte ikke å være annet enn en nokså ullen intensjon om å komme hverandre til unnsetning, med det ene eller det andre, om det ene eller det andre skulle skje. Enkelte av disse avtalene var også hemmelige. At Italia gikk med i krigen mot sine tidligere alliansepartnere, var derfor ikke like sjokkerende da som det ville ha vært nå. Bismarck gikk av som kansler i 1890. Hans politiske etterfølgere var mindre bekymret for å rokke for mye ved den nye maktbalansen enn det han hadde vært. I 1897 krevde for eksempel den tyske utenriksminister Bernhard von Bülow at også Tyskland måtte få «en plass i solen».7 Det nye dynamiske Tyskland fortjente som Frankrike og Storbritannia å være en verdensmakt, men lå sterkt på etterskudd i kolonikappløpet. De hadde derfor mye å ta igjen. Til det trengte de blant annet en sterk og havgående marine. Tyskland bygde seg en krigsflåte. Dermed begikk de, slik en krigshistoriker har formulert det, den største tabben i det tjuende århundre.8 Det britiske imperiets sikkerhet hadde hvilt på britenes herredømme på verdenshavene, og bekymrede briter fant derfor ut at de burde forlate sin splendid isolation. Som verdens sterkeste stat etter 1815 hadde de foretrukket å holde seg utenfor allianser. Den holdningen måtte nå revurderes.

Militarisme Krig, i ulike former, har alltid vært en del av menneskehetens livsbetingelser. Fred, derimot, er en ny oppfinnelse. Fredstanken er bare noen hundre år gammel. Det var ikke krig alle steder hele tiden før den tiden heller, men krig var i likhet med pest, uår og naturkatastrofer noe man alltid måtte regne med å bli rammet av, før eller siden. Den som oftest får æren for å ha oppfunnet fred som noe mer enn fromme ønsker, er den prøyssiske filosofen Immanuel Kant. Grunnen er at han i 1795 ga ut en pamflett, Mot den evige fred, som viste hvordan man kunne kvitte seg med krig for godt. Men krig hadde ifølge selvsamme Kant også noen sider som var verdt å savne. En lang fredstid 19


pleier nemlig, som han sa, «å gjøre kjøpmannsånden – og dermed nedrig egennytte, feighet og veikhet – herskende, og fornedre folkets tenkemåte».9 Dette var et syn mange delte. Krig kunne være fryktelig for den som ble direkte rammet, men hver generasjon trengte en krig for å holde samfunnslegemet friskt og i form. Den tyske militærteoretikeren Friedrich von Bernhardi visste også godt hva krig kostet, men slikt måtte ikke få en til å tro at krig kunne avskaffes: «Krig er en biologisk nødvendighet av aller største betydning, et regulerende element i menneskehetens liv som ikke kan unnværes. For uten den vil det følge en usunn utvikling som utelukker enhver framgang for rasen og derfor all reell sivilisasjon. Antikkens

Keiser Vilhelm på hesteryggen, smilende og omkranset av sine menn under en militærøvelse i 1905. Blant offiserer var han i sitt ess, slik vår egen konge trives aller best blant idrettsfolk.


Immanuel Kant innledet boka Den evige fred fra 1795 med: «Paa en hollandsk gjæstgivers skilt var malet en kirkegaard, og derover: ‘Den evige fred’.» Det var ikke den evige fred som venter oss alle Kant ville frambringe, men en evig fred i Europa.

vismenn innså lenge før Darwin at ‘krig er alle tings far’.»10 En slik sosialdarwinisme innebar at man måtte velge. Enten var man et rovdyr, eller så var man andres bytte. Noe mellomting fantes ikke. Ønsket man å være blant de første, måtte man kjempe for det.


Det var ikke bare generaler, som man kan mistenke fryktet for sin status og sitt levebrød, som så mørkt på en framtid uten (tanken på) krig. Mer humanistisk innstilte folk, som universitetsmannen Wilhelm von Humboldt, betraktet krig som en hard, men nødvendig skole. Han uttalte blant annet: «Jeg anser krigen for å være et av de sunneste fenomener til menneskeslektens dannelse, og jeg ser ikke gjerne at den helt forlater skueplassen.»11 Samtidig begynte fredstanken å blomstre sterkt på slutten av 1800tallet, og den ble også stimulert av andre samfunnsstrømninger på denne tiden, som den framvoksende arbeiderbevegelsen. Fredsarbeidet kom konkret til uttrykk blant annet gjennom opprettelsen av Røde Kors i 1863, Norges fredsforening i 1885 og Nobels fredspris i 1901. Den polske forretningsmannen Ivan Bloch hadde også gjennom analyser av den fransk-prøyssiske krigen i 1870–71 vist at en krig mellom industrialiserte stormakter i praksis var umulig, og at den uvegerlig ville lede til sosialt sammenbrudd og revolusjon.

For mange står Karlstad-forliket mellom Norge og Sverige i 1905 som et minnesmerke over diplomatiets og den sunne fornufts seier over militarisme og krigsagitasjon. På fremste rekke ser vi sittende fra venstre: Sveriges utenriksminister Fredrik Wachtmeister, statsminister Christian Lundeberg, Norges statsminister Christian Michelsen, stortingspresident Carl Berner og utenriksminister Jørgen Løvland.

22


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Første verdenskrig på 200 sider ISSUU by Kagge Forlag - Issuu