Fra bokas forord
Det dramatiske året før krigen kom til Norge 15. MARS
1939 – 9. APRIL
1940 ISBN: 978-82-489-4818-6
9 788248 948186
FOTO: AGNETE BRUN
Krigsvarslene var mange, men hverken regjeringen, forsvarsledelsen eller folk flest klarte å forberede seg på hva som var i vente. I Før invasjonen tar historiker Erik Thomassen oss gjennom de dramatiske månedene fra Hitlers soldater marsjerte inn i Praha 15. mars 1939, til Norge ble invadert 9. april 1940. Boka bygger på omfattende studier av militære arkiver og samtidige avisartikler. Den gir en ny og dypere forståelse for hvorfor Norge var så dårlig forberedt, selv om det ble stadig tydeligere at en storkrig var under oppseiling. Og hvorfor så mange var villige til å samarbeide med de tyske okkupantene mens kampene ennå pågikk i Norge. En grundig, medrivende og skremmende aktuell historiebok om et høydramatisk år i norsk historie.
FØR INVASJONEN
«Hver gang en ny film eller tv-serie om hendelsene i 1940 lanseres (og det skjer fortsatt omtrent årlig), opplever vi nye runder med debatt om hvem som hadde skylden for at det norske forsvaret var så forsømt, og for at så mye sviktet da krigen innhentet landet. Sjeldnere spørres det om hva forsømmelsen skyldtes, og hvorfor det sviktet. I arbeidet med denne boken har jeg vært på jakt etter tenkemåter og mentaliteter som kan forklare handlinger og mangel på handlinger i tiden frem mot og like etter 9. april.»
ERIK THOMASSEN
Hvordan kunne Norge bli tatt så på senga 9. april 1940? For første gang presenteres førkrigstidens beredskap – både den sivile og militære – i sammenheng.
ERIK THOMASSEN
FØR INVASJONEN Det dramatiske året før krigen kom til Norge 15. MARS 1939 – 9. APRIL 1940
ERIK THOMASSEN er historiker og forfatter av de kritikerroste bøkene De valgte å slåss og Tre desperate uker, begge om 9. april og felttoget i 1940. Førstnevnte toppet bestselgerlisten da den kom ut. Han har tidligere jobbet 12 år med nasjonal beredskap i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).
Før invasjonen.indd 1
30.06.2026 15:40:25
Før invasjonen.indd 2
30.06.2026 15:40:25
ERIK
THOMASSEN
FØR INVASJONEN
Det dramatiske året før krigen kom til Norge 15. mars 1939 – 9. april 1940
Før invasjonen.indd 3
30.06.2026 15:40:25
© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine og Kim Layout: akzidenz as|Dag Brekke Omslagsfoto: Rigmor Dahl Delphin. Oslo Museum og Gard Paulsen. Stavanger byarkiv (forside). Ukjent fotograf. De polske nasjonalarkivene (bakside). Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Plantin 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-4818-6 Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Sitater på bokmål er gjengitt med dagens rettskriving; sitater på nynorsk er gjengitt i original. Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Før invasjonen.indd 4
30.06.2026 15:40:25
Innhold Forord
9
Del I: SKUMRING Mars 1939
13
18
Ingenting i bakhånd 19 Eksistensforsvar eller etiketteforsvar? 23 «Vi kan stå overfor det i morgen» 27 «Slå porten igjen og fjerne nøkkelen» 31 Den norske politiske floraen 35
Bakgrunn: Et uforsvarlig forsvar
41
Forsvarsordningen av 1933 41 Det norske forsvaret i 1939 44 Trusselbildet 51 Mobiliseringsordningen 53 Tåkeveggen 57 Forsvarsbyråkratiet 59
April 1939 62 Regjeringen snur 62 Roosevelts initiativ 67 Quisling på frierføtter 69 Appeasement på norsk 72
Før invasjonen.indd 5
30.06.2026 15:40:25
Mai 1939
76
Nye sjakktrekk 76 Ideologisk konflikt eller stormaktsrivalisering? Norges rolle i konflikten 87 Folkeforbundet og nøytraliteten 92
80
Juni/juli 1939 96 «Tyskland er overalt hvor der finnes tyskere» Ny politikk – nye ministre 98 På gummisåler 100 Gråsoner 103 Luftverndugnad 107 Forsyninger og fordeling 111
August 1939
96
114
Mellom håp og fortvilelse 114 Den umulige avtalen 118 De siste forberedelser 121
Del II: Høstmørke September 1939
129 133
Reaksjoner 133 Ut av møllposen 140 Forsyningskrigen 149 Konfliktbildet 152 Norge og stormaktene 156
Oktober 1939
163
Magre kår for freden 163 «Gammelt skrap» 167 Uro i generalstaben 172 «Måtte vi aldri få oppleve det grusomme alvor» Ny trussel i nord 181
Før invasjonen.indd 6
177
30.06.2026 15:40:25
November 1939
188
Sabelrasling og blokadekrig 189 Sovjetunionen og Finland i norsk politikk
Del III: Fimbulvinter Desember 1939
193
199 203
Balansegang 203 Folkemeninger 208 Militære trusselbilder 214 Torpederinger i norsk farvann 218 Jul i London og Berlin 221 Jul i Oslo 225 «I blinde og i tilfeldige krefters vold» 229
Januar 1940
232
Advarsler 232 Den første store krisen 234 Skjerpet beredskap i nord 240 Med krigen på dørstokken 248 For Finland – og for forsvaret 252 «Svinearbeid» 258
Februar/mars 1940 262 Energikrise 262 Spill i kulissene 264 Sinne og servilitet 267 Jakt på våpen og materiell 272 Ved fronten 277 Indre fiende? 282 Dramaet i Jøssingfjorden 286 Etterspill 289
Før invasjonen.indd 7
30.06.2026 15:40:25
Del IV: Mot lysere tider? 14.–31. mars 1940
297
301
Nedtrapping i nord 301 Nordisk forsvarsforbund? 306 Alle katter grå 310
April 1940
320
Mandag 1. april–torsdag 4. april 320 Fredag 5. april–søndag 7. april 323 Mandag 8. april 329
Del V: Meninger og mentaliteter
343
Fanger av fortiden 347 Frynsete forsvarsvilje 362
Etterord: Fem lærdommer som fortsatt kan fortjene oppmerksomhet 369
Før invasjonen.indd 8
Kilder
377
Litteratur
379
Noter
393
Register
443
30.06.2026 15:40:25
Forord Etter å ha skrevet to bøker om 9. april og det påfølgende felttoget i Sør-Norge satt jeg igjen med mange ubesvarte spørsmål: Hvordan kunne man være så uforberedt? Hvorfor hadde man ikke sikret seg bedre? Selve angrepet kom som et sjokk, men at Norge skulle bli innhentet av krigen, var ingen overraskelse. Det hadde hersket krigstilstand mellom Europas stormakter i sju måneder allerede. Og minst like vanskelig å forstå: Hvordan kunne sentrale næringslivsfolk, byråkrater og akademikere samarbeide med okkupanten fra første stund? Hvordan kunne arbeidere i tusentall melde seg til arbeid for Wehrmacht mens norske og allierte soldater fortsatt kjempet en kamp på liv og død mot de tyske inntrengerne – som i mange tilfeller også var transportert til fronten av norske buss- og lastebilsjåfører? Hver gang en ny film eller tv-serie om hendelsene i 1940 lanseres (og det skjer fortsatt omtrent årlig), opplever vi nye runder med debatt om hvem som hadde skylden for at det norske forsvaret var så forsømt, og for at så mye sviktet da krigen innhentet landet. Sjeldnere spørres det om hva forsømmelsen skyldtes, og hvorfor det sviktet. I arbeidet med denne boken har jeg vært på jakt etter tenkemåter og mentaliteter som kan forklare handlinger og mangel på handlinger i tiden frem mot og like etter 9. april. I hovedsak konsentrerer jeg meg om det siste året før krigen for alvor 9
Før invasjonen.indd 9
30.06.2026 15:40:25
nådde Norge, det vil si tidsrommet fra 15. mars 1939 – da Tyskland invaderte Tsjekkia1 og utenriksminister Halvdan Koht skjønte at en ny europeisk storkrig ikke var til å unngå – og frem til øyeblikket et drøyt år senere da han ble overrumplet av flyalarmen i en mørklagt hovedstad. Hensikten med å konsentrere oppmerksomheten om de siste månedene før angrepet har vært å skape større rom for å gå i dybden på hva folk flest og sivile og militære myndigheter tenkte, forsto og mente underveis mot katastrofen. For å få grep om tankemønstrene, må vi også forstå tiden. Det som er politisk felleseie i våre dager, kunne være kjetterske synspunkter den gang. Datidens mennesker hadde andre erfaringer å bygge på enn vi har, og mange flere enn i dag tolket utviklingen og begivenhetene på grunnlag av ideologisk eller religiøs overbevisning. De siste årene har jeg lest meg gjennom hele årganger av de viktigste riksavisene og også brukt mye tid på region- og lokalaviser og tidsskrifter på jakt etter holdninger, meninger og hendelser som vanligvis ikke omtales i historiebøkene. Politikernes tanker og synspunkter finner vi ellers best beskrevet i referater og dokumenter fra regjeringen og Stortinget foruten i etterlatte papirer, dagbøker, memoarer og biografier. Sammen med avisene er dette mine viktigste kilder i jakten på den sivile tenkemåten i førkrigstiden. Den militære tenkemåten må vi til Nasjonalarkivet for å få innsikt i. Jeg har gjennomgått arkivene etter general- og admiralstaben, Forsvarsdepartementet, Forsvarets krigshistoriske avdeling og ikke minst fra de to store undersøkelseskommisjonene som dykket ned i problemstillingene i den første etterkrigstiden.2 I tillegg har jeg selvfølgelig benyttet meg av det som fra før er skrevet om temaet. Av utdannelse er jeg historiker, men først som pensjonist har jeg fått anledning til å praktisere faget mer eller mindre på heltid. Som yrkesaktiv var det i senere år samfunnssikkerhet og beredskap som var oppgaven min. Dette er min andre 10
Før invasjonen.indd 10
30.06.2026 15:40:25
Forord
innfallsvinkel til denne perioden og arbeidet med boken. Lite er skrevet om den sivile og militære beredskapen i førkrigstidens Norge. Hvordan står datidens beredskap og krisehåndtering seg om vi vurderer den ut fra de faglige standardene som gjelder i dag? Alt annet enn «dårlig» vil være et overraskende svar. Etterkrigstidens sikkerhets- og beredskapspolitikk la tross alt helt andre prinsipper til grunn enn de som var gjeldende i 1939/40. Man lærte av sine feil. Men hva var årsakene til at man tenkte så annerledes den gangen? Denne beretningen slutter idet katastrofen treffer Norge. Regjeringen valgte å ta kampen opp til tross for at forut setningene var dårlige. Etterkrigstidens rådende oppfatning har vært at dette var en riktig beslutning av Nygaardsvold og hans menn, men at forsømmelsen av forsvarsevnen både under denne og tidligere regjeringer var høyst kritikkverdig. Slik konkluderte også kommisjonen Stortinget satte ned etter frigjøringen. Jeg deler denne oppfatningen, og det vil i noen grad skinne igjennom i beretningen. Likevel har jeg forståelse for at noen lesere kan mene noe annet, for eksempel at en sterkere motstand mot tyskerne bare ville ha ført til større tap og ødeleggelser, og derfor totalt sett ville ha vært en ulykke for landet. Til det er det å si at det uansett kan være rimelig å vurdere regjeringens politikk og virksomhet i førkrigstiden ut fra de målene den hadde satt seg underveis, og den beslutningen den fattet da invasjonen var et faktum. I dag er det mange som kjenner en uro, en følelse av at vi igjen kan leve i en førkrigstid. Regimet i Russland har vist at det ikke nøler med å bruke militærmakt mot naboland. Kan det fortsatt være noe å hente fra erfaringene fra 1939/40? Jeg tror det. For selv om samfunnet og teknologien har tatt flere sjumilssteg siden den gang, finnes det noen innsikter som det også i dag kan være viktig å bli minnet om. I bokens etterord
11
Før invasjonen.indd 11
30.06.2026 15:40:25
vil jeg peke på fem spesifikke lærdommer som kan fortjene oppmerksomhet også i vår tid. Historikerens rolle er takknemlig. Med fasit i hånd er det en overkommelig oppgave å peke på hva som sviktet den gangen for henimot 90 år siden. Vilkårene datidens aktører opererte under, var selvfølgelig helt annerledes. «[V]årt land […] er som i blinde og i tilfeldige krefters vold», uttalte finansminister Oscar Torp ved årsskiftet 1939/40.3 Nasjonen beveget seg famlende innover i mørket. Omgivelsene ble mer og mer uoversiktlige og farefulle. 9. april sto det norske folk ansikt til ansikt med realitetene. Det hadde vært en slags reise. Nå så de hvor den hadde brakt dem – det var de forskuslede muligheters øyeblikk. Noen skulle bittert angre på at de ikke tidsnok hadde skjønt hva som krevdes av dem. Andre skulle like bittert få erfare at det Tyskland de hadde tatt i forsvar var langt hesligere enn de hadde forestilt seg. I Joseph Conrads berømte roman Mørkets hjerte fra 1899 gikk reisen oppover en av Afrikas store floder og innover i jungelens mørke. Bokens hovedperson søkte elfenbenshandleren Kurtz – som viste seg å være en egenrådig, kynisk og morderisk imperialist, men likevel en mann med stor fascinasjonskraft; en tyrann som ble forgudet av den lokale befolkningen. Kurtz var slett ikke noen sinnssyk mann, skriver Conrad, «[m]en hans sjel var forrykt».4 Ikke ulik mannen mange feilvurderte i den perioden vår beretning handler om. 10. juni 2026 Erik Thomassen
Før invasjonen.indd 12
30.06.2026 15:40:25
Del I:
SKUMRING
Før invasjonen.indd 13
30.06.2026 15:40:25
Før invasjonen.indd 14
30.06.2026 15:40:25
15. mars 1939 marsjerte tyske tropper inn i Praha. Norges utenriksminister, Halvdan Koht, befant seg i Paris i et privat ærend. I den franske hovedstaden rådde «maktlaus harme» og «svartsyn over alle grenser», skrev han til ektefellen Karen. Koht var sikker nå: Krigen ville komme. Det var ingen vei utenom. «[…] [D]et som rår i verda no er berre lovløysa og vald og makt. Huff, det er så fælt!» Opprustningen ville fortsette med fornyet styrke, «og då fører ho vel til slutt til katastrofen», fortsatte han.5 Etter at han var kommet hjem, fortalte han folk i sin krets at han var sikker på at den nye krigen ville komme i september.6 Historikeren Koht visste godt at krigsherrer gjerne venter med å angripe til kornet er i hus. «Med den personlege bakgrunnen Koht hadde, laut denne utviklinga skapa krise i hugen hans», skriver Sigmund Skard i sin biografi om svigerfaren.7 Utenriksministeren var en fredens mann. London var som rammet av et jordskjelv. For britenes statsminister, Neville Chamberlain, var det som skjedde i tillegg ydmykende. Et drøyt halvår tidligere hadde han mottatt Hitlers forsikringer om at det eneste han ønsket av Tsjekkoslovakia, var det tyskspråklige nordvestre hjørnet, Sudetland. «Peace for our time», hadde Chamberlains budskap vært da han triumferende steg ut av flyet på Heston-flyplassen i London etter hjemkomsten fra München og det siste av tre 15
Før invasjonen.indd 15
30.06.2026 15:40:25
Del I: SKUMRING
møter med Hitler. Nå visste han og hele Storbritannia at der Führer ikke var til å stole på. Innmarsjen ble unisont fordømt i norsk presse. Til og med generelt tysk-vennlige Nationen tok klar avstand fra Hitlers siste trekk og beskrev det som «et udiskutabelt svik». I et nordisk perspektiv var det etter redaktør Thorvald Aadahls oppfatning mest alvorlig «at Tyskland hadde gjort Europa forhandlingsudyktig». «Neste gang det trekker opp til uvær, blir det ingen Chamberlain som flyr til München, men det blir tusener av fly over London, Paris og Berlin – og et tilstrekkelig antall over byer som Oslo og København. Det blir et ødeleggelsesverk som verden aldri har sett maken til – sammenbitt, uforsonlig, djevelsk – like knusende for den seirende part som for den tapende.»8 Redaktøren innså at sjansene for ytterligere ettergivenhet fra vestmaktenes side nå var små. Når røyken en gang drev bort, var det bolsjevikene i Moskva som kunne triumfere, fryktet han. Aadahls redaktørkollega i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, betraktet innmarsjen i Praha som en fallitt for den appeasement-politikken9 Nationen var tilhenger av, og anklaget «våre egne konservative borgere» for å ha støttet opp om en politikk som hadde påført demokratiene nederlag på nederlag. «I september-dagene [i 1938] sto de fleste helt elleville bak Chamberlains berømmelige knefall for Hitler og Mussolini. Det tsjekkiske styret ble kritisert for at det skulle ha krenket den nasjonale selvbestemmelsesrett [for sudettyskerne]. Mest høyrøstet var Bondepartiets organ, Nationen, i sine angrep på det tsjekkiske bonde- og kulturfolk.»10 For Tranmæl og kretsen rundt ham ble det stadig tydeligere at bare våpenmakt kunne stoppe den tyske diktatoren. I synet på ettergivenhet eller motstand var norske avis redaktører grunnleggende uenige. Men én ting var likevel nesten alle norske politikere og redaksjoner enige om: Norge hadde absolutt ingen rolle å spille i en ny krig mellom de 16
Før invasjonen.indd 16
30.06.2026 15:40:25
Forord
europeiske stormaktene. Landet skulle være nøytralt. Det ikke alle innså like klart, var at det til syvende og sist ville være andre som fordelte rollene i det forestående oppgjøret.
Før invasjonen.indd 17
30.06.2026 15:40:25
Mars 1939 En uke etter innmarsjen i Praha tiltvang Tyskland seg Memel-området (i dag: byen Klaipeda og området omkring) fra Litauen, etter å ha stilt landet overfor et ultimatum. Nå var spørsmålet: Hva blir Hitlers neste trekk? Chamberlain nølte noen dager, men da han møtte partifeller i hjembyen Birmingham 17. mars, var han klar og tydelig. Han hadde hatt et videre siktemål med forhandlingene med Hitler, og det var å unngå at noen makt strebet etter en dominerende posisjon i Europa. Hitler hadde forsikret ham om at han ikke hadde noe ønske om å regjere over andre folk enn det tyske. Nå hadde han lagt under seg tsjekkerne. For første gang snakket Chamberlain om krig, og for første gang markerte han at britene ikke var uinteressert i hva som skjedde i Østog Sørøst-Europa.11 Det storpolitiske sjakkspillet var i gang. I Norge preget de usikre tidene nå for alvor den politiske debatten. Stortinget diskuterte forsvaret ved fire ulike anled ninger denne vinteren og våren. Argumentene som hadde satt sitt preg på forsvarsdebattene gjennom store deler av 30-tallet, ble fremført med ekstra tyngde og overbevisning. I stor grad fulgte motsetningene partigrensene, i alle fall når det skulle avgis stemme. Det var Arbeiderpartiet og Venstre mot Høyre og Bondepartiet, men for siste gang, skulle det vise seg. Snart skulle alvoret innhente de fleste av de 150 representantene. Striden om forsvaret preget også debatten 18
Før invasjonen.indd 18
30.06.2026 15:40:25
Mars 1939
utenfor stortingssalen. På folkemøter landet rundt ble det agitert for en styrking av militærbudsjettene. Alarmistiske utspill fra offisershold bidro til å øke temperaturen ytterligere.
Ingenting i bakhånd Fredag 13. januar hadde finansminister Kornelius Bergsvik kommet til Stortinget med regjeringens forslag til statsbudsjett for terminen 1. juli 1939–30. juni 1940. Totalen var ekspansiv, utillatelig ekspansiv, mente store deler av opposisjonen. Regjeringen ville øke utgiftssiden med 12 prosent fra året før, men ikke alle områder var i samme grad tilgodesett.Til Hæren og Sjøforsvaret hadde finansministeren satt av 58,1 millioner kroner, som bare var en halv million mer enn sist. I løpet av den fem kvarter lange finanstalen hadde ikke Bergsvik nevnt militærbudsjettene med et eneste ord.12 Ved siden av statsminister Johan Nygaardsvold og utenriks minister Halvdan Koht var det ingen som i større grad hadde satt sitt preg på Arbeiderparti-regjeringens politikk enn nettopp den nå 50 år gamle tidligere kommunebyråkraten fra Haus i Hordaland. De tre hadde også det til felles at de kun med betydelig ulyst foreslo bevilgninger til forsvaret. Bergsviks forslag til forsvarsbudsjett utgjorde 0,9 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 1939.13 Debatten om trontalen og statsbudsjettet hadde startet 14. februar. Den forsvarspolitiske opposisjonen var overhodet ikke fornøyd og var på krigsstien fra første stund. Både i 1937 og -38 hadde regjeringen blitt enig med de borgerlige partiene om ekstraordinære tilleggsbevilgninger ut over budsjettforslaget, men denne gangen avviste statsministeren kategorisk å bruke mer penger enn det som var foreslått. Han hadde ingenting i bakhånd, sa han. Utenriksminister Koht mente på sin side at krigsfaren for tiden ikke var overhengende, men advarte mot konsekvensene av kappvæpningen som 19
Før invasjonen.indd 19
30.06.2026 15:40:25
Del I: SKUMRING
fortsatt pågikk – underforstått at dette var en utvikling Norge ikke burde bidra til. Høyres Carl Joachim Hambro tegnet et svært dystert bilde av forholdene i både hær og marine og pekte på at forsvarsutgiftene som andel av totalbudsjettet og i beløp per innbygger var lavere i Norge enn i noe annet europeisk land med unntak av Luxembourg. Senere i debatten fremmet han mistillitsforslag mot regjeringen og håpet å få med seg Venstre og Bondepartiet.14 Til sammen hadde de flertall på Stortinget. Men Venstre ble ikke med. På dette tidspunktet var det de sosialliberales holdning å prøve å forhindre at militære spørsmål ble et stridstema mellom partiene. I praksis var partiets linje nå passivt å tilpasse seg utviklingen i regjeringens politikk.15 Arbeiderpartiet hadde siden 1936 vært sakte på glid i synet på militærvesenet. Avrustning var ikke lenger et mål. Etter mange år med nedskjæringer hadde budsjettene økt etter at partiet overtok regjeringsmakten. Venstres snart 70 år gamle leder, Johan Ludwig Mowinckel, var ingen talsmann for et sterkt forsvar, snarere tvert imot. Han fremmet et motforslag til Hambros mistillit: «Stortinget, som mener at landets interesser er best tjent med at forsvaret holdes utenfor den partipolitiske agitasjon, går ut fra at regjeringen – hvis den finner det påkrevd – i likhet med tidligere år selv vil søke forhandlinger med partiene om ekstraordinære skritt til vern om nøytraliteten.»16 Mowinckels forslag ble vedtatt med 88 mot 51 stemmer. Som vi ser, var Venstre-lederen opptatt av nøytraliteten. I Hambros mistillitsforslag var det pekt på behovet for å forsvare både nøytraliteten og landets uavhengighet. Divergensen synliggjorde en grunnleggende forskjell i synet på forsvarets hensikt. Dette skal vi snart komme tilbake til. I stedet for krise fikk regjeringen et tillitsvotum fra for samlingen. Forsvarets ivrigste forkjempere var påført et smertefullt nederlag. Heller ikke denne gangen hadde de 20
Før invasjonen.indd 20
30.06.2026 15:40:25
Mars 1939
borgerlige partiene kunnet finne sammen. I påfølgende debatter tok særlig Høyres talere igjen, mange ganske for bitret, mot Mowinckel. Språkbruken var voldsom selv etter datidens inflaterte standard. Forsvarsordningen fra 1933, som lå til grunn for det beskjedne norske militærvesenet, var Venstre-lederens verk, og han hadde dessuten hovedansvaret for at den ikke var blitt fulgt opp med bevilgninger, ble det påpekt. Høyres Sven Nielsen, vernepliktig major i infanteriet, mente Mowinckel hadde forrådt sine velgere. Den bergenske skipsrederen var ifølge ham «forsvarsfiende nummer 1».17 Også kong Haakon la hovedansvaret for det norske forsvarets bedrøvelige tilstand på Mowinckel, selvfølgelig uten å uttale det offentlig.18 Verken Nygaardsvold eller noen av hans statsråder begrun net noen gang hvorfor regjeringen vinteren 1939 var imot en hver påplussing av forsvarsbudsjettet. Historikeren og stats viteren Nils Ørvik tolker en del uttalelser fra statsministeren som et uttrykk for at han mente at forsvaret med de siste årenes tilleggsbevilgninger var i ferd med å komme opp på det nivået det burde ha.19 Større militærbudsjetter var ikke et krav fra grasrota i partiet, og få hadde et bedre øre for hva som rørte seg blant arbeidsfolk enn nettopp Johan Nygaardsvold, nå snart 60 år gammel, fra industristedet Hommelvik i SørTrøndelag. At det var et visst etterslep i bruken av de allerede bevilgede midlene, spilte nok også inn. Fra februar og gjennom vinteren og våren 1939 mottok Stortinget en flom av resolusjoner med krav fra lag og foreninger om å styrke forsvaret. Uttalelsene kom i hovedsak fra lokale avdelinger av bondebevegelsen, det høyreradikale Fedrelandslaget, Norges Forsvarsforening, Noregs Ungdoms lag og fra gymnasiesamfunn. Langt de fleste uttalelsene skrev seg fra Østlandet og Trøndelag. Det var resolusjoner fra Ungdomslaget Fedraheimen på Fåvang, fra Mandal og omegn Forsvarsforening, Ullern gymnasiesamfunn, Nordre 21
Før invasjonen.indd 21
30.06.2026 15:40:25
Del I: SKUMRING
Land bondekvinnelag, Spydeberg turnforening og svært mange flere. Nationen trykte tilsynelatende hver eneste en, Aftenposten noen få, andre ingen. Resolusjonsflommen bar preg av å være resultat av en organisert kampanje. Arbeider bladet mente at Fedrelandslaget trakk i trådene, og at Nationen var direkte involvert.20 Fedrelandslagets tidligere sekretær, Anders Lange, var en av gjengangerne som innleder på folkemøtene som ble arrangert,21 det samme var Bondekvinnelagets leder, Olga Bjoner, som politisk sto Nationen-redaktør Aadahl nær. De urbane strøk tok Norges Forsvarsforening seg av. Fra by til by reiste forfatteren Johan Bojer og holdt kraftfulle foredrag på godt besøkte folkemøter. Også Bojer hørte hjemme til høyre for Høyre i det politiske landskapet. «Vi er forpliktet til å verne det land våre fedre har gitt oss», sa han avslutningsvis på møtet i Bergen og ble belønnet med tordnende applaus fra de 800 som hadde funnet veien til Turnhallen.22 Resolusjonsflommen var plagsom for Arbeider partiet og Venstre. «[E]n hån mot land og folk», skrev Arbeiderbladet og bedyret: «De store, brede lag som er skeptisk innstilt til alt som heter militærvesenet, bedømmer stillingen på en objektiv og nøktern måte. […] Det er denne fordomsfrihet, åpenhet og ansvarsbevissthet som kan føre til en samlet opptreden av vårt folk i denne kritiske tid.» 23 Motsetningene ble ytterligere skjerpet av flere offisersutspill. Mandag 6. mars sto kaptein i Hærens flyvåpen Ole Reistads leserbrev på trykk i Dagbladet, Aftenposten og Norges Handels- og Sjøfartstidende: «Jeg vil ha sagt fra tydelig at den ansvarlige instans som i dag vil beordre våre flyvåpen til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til å begå selvmord.»24 Et par dager senere fulgte Vernepliktige flyoffiserers forening opp med et brev til Stortingets militærkomité – med kopi til avisene. Flyverne klaget over at utdannelsen var for kort, 22
Før invasjonen.indd 22
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
repetisjonsøvelsene for få og for korte og flymateriellet og det øvrige utstyret «meget mangelfullt». Dersom det hadde kommet til mobilisering under Tsjekkoslovakia-krisen i september 1938, «skulle [det] ikke ha undret oss om en hadde kommet til den mulighet, at luftfolkene hadde nektet å tjenestegjøre med dette mangelfulle materiell», skrev foreningen.25
Eksistensforsvar eller etiketteforsvar? Diskusjonen dreide seg stort sett om størrelsen på budsjettene. Bak dette lå den mye mer grunnleggende uenigheten om hvilken hensikt forsvaret skulle tjene. Skulle forsvaret kunne utkjempe en krig mot en av stormaktene, eller skulle man nøye seg med å vokte nøytraliteten? Skulle man kunne forsvare nasjonens eksistens, eller var det bare aktuelt å markere og protestere, noe forsvarsaktivistene kalte et «etiketteforsvar»? Evne til å oppdage og reagere på nøytralitetskrenkelser er i henhold til folkeretten en forpliktelse som påhviler stater som vil påberope seg nøytralitet i en krig mellom andre. Et visst militært vakthold var derfor et minimum også Norge måtte oppfylle. For det flertallet som stilte seg bak regjeringens forsvarspolitikk, var spørsmålet hvor stort forsvaret måtte være for å kunne ivareta denne forpliktelsen på en troverdig måte. Krig skulle Norge ikke befatte seg med. Synspunktet kunne begrunnes på ulike vis. Utbredt var argumentet at Norge aldri kunne komme seirende ut av en krig mot en stormakt, og at man derfor burde la være å forsøke. Motstand ville kreve større ofre enn de man var villig til å godta. Et argument som også ofte ble fremført, var at et sterkt forsvar i seg selv kunne øke faren for å bli trukket inn i en krig, for eksempel ved at landet ble presset inn i en allianse med en krigførende makt,26 eller ved at en fremmed stat ble lokket til å angripe for å ta kontroll over moderne våpen og fartøyer. 23
Før invasjonen.indd 23
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
Økonomiske hensyn spilte også i betydelig grad inn. Man hadde mye annet å bruke penger på. Representanter for regjeringspartiet argumenterte ofte med at sosiale tiltak som kunne fjerne grobunnen for ekstreme bevegelser var det viktigste forsvarstiltaket. Dessuten var moderne våpensystemer blitt så kostbare at Norge vanskelig kunne holde følge med stormaktene.27 En praktisk følge av dette synet var at man ønsket å vri en større del av forsvarsutgiftene fra Hæren og Kystartilleriet over mot Marinen og flyvåpnene. Det var til sjøs og i luften man skulle vokte nøytraliteten. Hæren var primært et invasjonsforsvar. Innenfor Hærens budsjett prioriterte man Nord-Norge fordi man fryktet at denne landsdelen kunne komme i skuddlinjen i en eventuell konflikt mellom Tyskland og Sovjetunionen.28 Sett fra vårt ståsted virker argumentasjonen underlig. Slike synspunkter har knapt vært å høre etter krigen. Erfaringene fra krigsårene har formet det store flertallets holdninger til forsvaret og sikkerhetspolitikken. I 1939 var erfaringsgrunnlaget et annet. Militærvesenet sto generelt lavt i kurs etter det fryktelige blodbadet i storkrigen fra 1914 til -18. Mange følte avsky for alt som hadde med våpenmakt å gjøre. Den eldre garde av politikere, som dominerte både i Stortinget og i regjeringen, var preget av det sene 1800-tallets fremtidsoptimisme, folkeopplysningstanke og tro på viten skapelige fremskritt. For å si det med historikeren og stats viteren Nils Ørvik: «Voldsmakt, våpenbruk og krig var primitive virkemidler som hørte en barbarisk fortid til. De hadde utspilt sin rolle, og ville bli avløst av et internasjonalt retts- og avtalesystem hvor statene […] bila sine konflikter på et saklig, konkret forhandlingsgrunnlag.»29 Bruk av soldater mot streikende arbeidere hadde også satt sine spor. Hærens høyere offiserer tilhørte i svært stor grad høyresiden politisk, og mange hadde sluttet opp om lag og organisasjoner med klar front mot arbeiderbevegelsen. Satsing på forsvaret var 24
Før invasjonen.indd 24
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
rett og slett upopulært blant liberale og sosialistiske velgere – en sak bare høyresiden kunne vinne stemmer på. Til dette kom hvordan trusselbildet allment ble oppfattet. Norge var en fredelig utkant i Europa. Skulle det bli krig, mente svært mange at bare britene hadde kapasitet til å true landet. Storbritannia var imidlertid en venn og ikke en potensiell fiende. Dem trengte man ikke frykte.30 Innenfor arbeider bevegelsen ble Sovjetunionen betraktet på noenlunde samme vis. Man kunne ha sterke innvendinger mot den praksisen regimet i Moskva sto for, men sosialismen ble generelt betraktet som en vei til fred, ikke til krig. Bolsjevikene så dessuten ut til å ha mer enn nok med å håndtere innenrikske utfordringer. Da gjensto bare Tyskland, som Norge over lang tid hadde hatt sterke kulturelle bånd til. I 1939 hadde Hitler sittet med makten i seks år. Utviklingen i landet uroet nok mange, men at Norge skulle stå i fare for å bli underordnet nazistenes totalitære regime, var nok fortsatt en fjern tanke for de fleste. Noen pekte på at den tyske raseideologien tilsa at nordmenn som germanere kunne føle seg trygge for angrep fra den kanten.31 Dessuten: Det var i vide kretser en etablert oppfatning at den britiske marinen hadde full kontroll over Nordsjøen og farvannene lenger nord. Trusselbildet, slik flertallet oppfattet det, var med andre ord slik at behovet for en revurdering av gamle forsvarsfiendtlige holdninger ikke føltes presserende. Prinsippene bak den politikken som var gjeldende våren 1939, var utformet av Mowinckel og Venstre allerede i 1918 og lå til grunn for partiets forsvarspolitikk i hele perioden frem til 1939.32 Fra 1936 hadde den også blitt adoptert av Arbeiderpartiet. Ingen hadde med andre ord hatt større innflytelse på forsvarspolitikken i mellomkrigstiden enn Venstre-lederen Johan Ludwig Mowinckel. Han hadde vært stats- og utenriksminister i flere omganger og ble regnet som 25
Før invasjonen.indd 25
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
en betydelig kapasitet på det utenrikspolitiske området. Ingen var heller en tydeligere talsmann for «etiketteforsvaret» enn ham. Mowinckel hadde stor innflytelse også på Nygaardsvold og Kohts syn på militærvesenet. Statsministerens forhold til Venstre-lederen var i det hele tatt nært og fortrolig.33 Ingen av de tre hadde imidlertid noen egentlig innsikt i – eller interesse for – militær strategi og militære problemstillinger. Det er likevel viktig å understreke at selv om «etikette forsvaret» var basis for forsvarspolitikken frem til et tidspunkt i andre halvdel av 1939, innebar ikke dette at regjeringen hadde konkludert med at den ville forholde seg passiv om landet faktisk ble angrepet. Statsminister Nygaardsvold og hans statsråder svarte nødig på spørsmål i denne retningen. Dette var noe regjeringen først ville ta stilling til om det ble aktuelt. Tilhengerne av en større satsing på forsvaret – et «eksistens forsvar» – argumenterte på en måte som er langt mer gjenkjennelig i dag. De fremholdt gjerne at forsvaret skulle hindre krig ved å gjøre det risikabelt og ulønnsomt for en mulig fiende å angripe. En stormakt som truet Norge, kunne også være engasjert på annet hold. Dessuten ville det norske forsvaret i en slik situasjon få hjelp. Det ble også pekt på at et for svakt nøytralitetsvern kunne føre til at en stormakt tok seg til rette på norsk territorium, og at dette kunne medføre at motparten intervenerte. Enkelte fremhevet også det prinsipielt riktige i å ta opp kampen mot en angriper. «Heller død enn trell», het det i Tidens Tegn.34 Synet på forsvaret gikk imidlertid delvis på tvers av de partipolitiske skillelinjene. Innenfor Arbeiderpartiet hadde det fra 1936 vokst frem en forsvarsvennlig opposisjon som begrunnet sine standpunkter med trusselen fra det totalitære Nazi-Tyskland. Man skulle kanskje tro at det var faren for et sovjetisk angrep som lå bak høyresidens forsvarsagitasjon, men ifølge historikeren Rolf Danielsen tyder det meste på at 26
Før invasjonen.indd 26
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
det heller var den generelle faren en ny storkrig representerte som var utslagsgivende. Forsvarsvennlighet var dessuten en tradisjonell konservativ paradegren. 35
«Vi kan stå overfor det i morgen» 6. mars, samme dag som flyoffiseren Ole Reistads avisinnlegg sto på trykk, inntok kaptein Øivinn Øi talerstolen i Oslo Militære Samfunn. Øi var adjutant for kommanderende general Kristian Laake og slik sett sentralt plassert i det norske forsvaret. Foredraget hans tok utgangspunkt i at mekaniseringen av landstridskreftene, raskere krigsskip og utviklingen av flyvåpenet gjorde det mulig å rykke frem over store avstander langt hurtigere enn tidligere. «Det strategiske overfall» – som tittelen på foredraget var – fremsto derfor som et stadig mer aktuelt virkemiddel i krigføringen. Øi mente at det var fare for at Tyskland eller Storbritannia kunne sette seg fast på Norges sør- eller vestkyst. En stormakt som lå i krig med Sovjetunionen, kunne også gjøre landgang i Finnmark for å sikre seg et støttepunkt for en aksjon mot sovjetiske baser i Murmansk-traktene. Slike plutselige angrep kunne komme når som helst i forløpet av en europeisk krig, også mens man i Norge opplevde å leve «i dypeste fred». «Vi kan stå overfor det i morgen», sa Øi. Mange land, blant dem Finland og Sverige, hadde tatt hensyn til denne faren ved å holde stående styrker og ha muligheten for rask mobilisering av lokale militsavdelinger. «Og her hjemme: Et åpent land. Vi har ikke engang de varslingsledd som skal slå alarm om noe plutselig skjer. Vår marine har et fåtall av sine skip utrustet og bemannet året rundt. Våre kystfestninger ligger i dvale. Det vil ta dager å gjøre dem krigsberedt. Det er ingen overdrivelse og ingen hemmelighet at en fremmed makt i natt, uten å løsne skudd, kan sette seg fast i Oslofjords ytre festning og på Kristiansands og Bergens festninger. […]. Stavanger-strøket 27
Før invasjonen.indd 27
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
med Sola flyplass, og Haugesundshalvøya har i dag ikke én soldat til forsvar. En tropp luftinfanteri er nok til å besette Sola, og en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der.» Hele det norske mobiliseringssystemet var modent for revisjon, fremholdt Øi. Kapteinen minnet videre om hva kommanderende general Kristian Laake hadde sagt et års tid tidligere: «Det er statsmaktenes sak å avgjøre hvilke sjanser de vil ta i den nåværende situasjon», og Øi la til: «Både for en militær og for en alminnelig vurdering kan det synes at det er store sjanser statsmaktene nå tar. Og det er et spørsmål om grunnlaget for vår forsvarsordning lenger kan sies å svare til tidens krav.»36 Forsvarsordningen var tuftet på forutsetningen at et angrep ville komme som et resultat av en eskalerende krise, og at det ville være tid nok til å mobilisere. Foredraget vakte stor oppmerksomhet både i avis redaksjonene og blant politikerne. Høyre-pressen og Nationen så Øis foredrag som en støtte til egne standpunkter, selv om Øi egentlig ikke hadde kritisert nivået på forsvarsbevilgningene. Arbeiderbladet kommenterte foredraget nokså bistert på første side: «En kaptein ved navn Øivinn Øi har holdt et foredrag som Tidens Tegn gir sensasjonelt utstyr: En fremmed makt kan i natt sette seg fast i Oslofjords ytre festning uten å løsne et skudd. Med denne overskrift går foredraget inn i rammen av den hysteriske agitasjon som nå drives omkring forsvaret. […] Hensikten er å skape panikk.»37 Og to dager senere etter å ha fordøyet høyrepressens støtteerklæringer til foredragsholderen: «Dem om det. Men vi er ganske sikre på at det store publikum reagerer, og det kan aldri bli noe felles forsvarsarbeid hvis tonen fra Militære Samfunn skal bli den dominerende.» 38 Forsvarsminister (Christian) Fredrik Monsen karakteriserte det hele som «fanatisk og brutal partiagitasjon», men la til at han var enig i at forsvarsordningen ikke var i pakt med tiden. «[M]arinen og flyvåpenet bør 28
Før invasjonen.indd 28
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
tilgodeses først, – og det har den nåværende regjering forsøkt i de siste år.»39 Marinen var et nøytralitetsforsvar, Hæren et invasjonsforsvar. Øivinn Øis synspunkter var på ingen måte nye eller radikale. Dette var tankegods som store deler av forsvarsledelsen delte. Otto Ruge, tidligere generalstabssjef og nå generalinspektør for infanteriet, hadde ved flere anledninger pekt på faren.40 Og det var, uten å kunne si det høyt, Tyskland de fryktet. At Øivinn Øi ikke hadde talt helt på egne vegne, ble tydelig uken etter møtet i Oslo Militære Samfunn, da kommanderende generals innspill til hærbudsjettet ble offentlig kjent. Her het det blant annet: «De senere års begivenheter har vist at vi må regne med plutselig og voldsom åpning av operasjonene. Den krigførende som ser sin fordel i å sette seg fast på norsk område, vil være fristet til å gjøre dette straks krigen bryter ut for å nytte overraskelsesmomentet, få gjennomført foretagendet raskt før vi er klar til å møte det, og stille motstanderen overfor en fullført kjensgjerning.»41 Hærledelsen hadde gitt uttrykk for noe av det samme i innspillet også til forrige års militærbudsjett og da konkludert med at «muligheten for et plutselig overfall ved krigsutbruddet må være utgangspunktet for vår mobiliseringsberedskap som situasjonen er nå».42 Internt ga man i 1938 uttrykk for at forbedringer i mobiliserings beredskapen var den høyest prioriterte opp gaven. Det var viktigere å redusere reaksjonstiden enn å bygge opp en større hær. Det strategiske overfallet var altså ikke bare noe hærledelsen betraktet som en mulighet; det var det scenarioet den mente man måtte innrette beredskapen mot.43 Som vi siden skal se, kan det likevel stilles spørsmål ved om kommanderende general Kristian Laake, som hadde signert alle disse skrivene, selv var helt overbevist om at denne faren var reell. Et strategisk overfall hadde for øvrig også vært en sentral del av trusselbildet for kommanderende admiral Edgar Otto og admiralstaben. Dette kom blant annet til uttrykk i den 29
Før invasjonen.indd 29
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
flåteplanen som ble fremlagt i 1936. Og det var Tyskland også sjøforsvarsledelsen engstet seg for. Henry Diesen, som overtok etter Otto i 1938, tonet likevel faren for et tysk overfall betydelig ned. Han var overbevist om at den britiske marinen ville sette en stopper for ethvert forsøk i den retningen.44 Det var dette synspunktet som ble fremført overfor regjeringen. Det hjalp ikke at sjefen for admiralstaben, Elias Corneliussen, var uenig.45 I en avisartikkel ble Øivinn Øi en gang omtalt som «offiseren som forutså 9. april».46 Dette gir et helt galt bilde av Øi og det han fremførte. Øi advarte om at Norge kunne bli utsatt for et plutselig overfall mot en begrenset del av kysten uten på forhånd å være i konflikt med en stormakt. Ingen så for seg at et angrep på hele landet kunne være mulig. Dessuten snakket ikke Øi på egne vegne. Øis foredrag kan godt betraktes som sentrale offiserers advarsel til de politiske myndighetene og opinionen. Hittil hadde varselet bare blitt fremført i skriv og rapporter. I liten grad hadde det kommet offentligheten for øre. Regjeringen hadde ikke tatt hensyn til det. Nå gikk det land og strand rundt. I begge forsvarsstabene var man vel kjent med at den tyske marinen hadde utviklet et nytt strategisk konsept. Konseptet tok utgangspunkt i tanker utviklet av offiseren Wolfgang Wegener under det forrige stormaktsoppgjøret. Wegener argumenterte for at den i utgangspunktet underlegne tyske marinen burde unngå store sjøslag og i stedet rette opp merksomheten mot britenes forsyningslinjer. Den store ut fordringen var ifølge Wegener at tyskerne manglet muligheter til å operere fritt på verdenshavene. En offensiv strategi for å ramme forsyningene inn til Storbritannia krevde sjømilitære støttepunkter blant annet i Norge.47 Trolig var også Halvdan Koht klar over Wegeners synspunkter, men de var neppe allment kjent i det politiske miljøet.48 Koht delte ikke oppfatningen om at den teknologiske 30
Før invasjonen.indd 30
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
utviklingen hadde økt faren for at Norge kunne bli trukket inn i krigen. Tvert imot. «Krigsteknikken har gjort at de krigførende ikke lenger har så sterkt behov for faste strategiske plasser», sa han i et foredrag i mai – og gjentok det i andre sammenhenger.49 Mye tyder på at Koht regnet med at terrorbombing av motpartens storbyer kom til å bli et vesentlig, kanskje avgjørende innslag i det neste stormaktsoppgjøret. Og bombeflyene kunne ha sine baser hvor som helst på de krigførendes eget territorium. Troen på at utviklingen av langtrekkende fly med stor lastekapasitet ville endre de strategiske forutsetningene for krigføringen, var Koht langt fra alene om, selv om svært få fagfolk – om noen – trakk slutningen at dette ville gjøre de krigførende mindre interesserte i støttepunkter utenfor eget landområde. Hærledelsen var innforstått med at i en ny europeisk krig ville de nøytrale statene kunne bli brikker i de stores spill. Det var territoriets strategiske verdi for stormaktene som ville være avgjørende. Det trengte ikke nødvendigvis foreligge en konflikt med en av de krigførende statene. I regjeringen så man det annerledes. Forsvarsminister Fredrik Monsen uttrykte det slik i en av de store forsvarsdebattene i Stortinget våren 1939: «Men det virkelige forhold er jo, som enhver vet, at vårt land ikke ligger i brennpunktet av de begivenheter som truer med å kaste verden ut i en katastrofe. Ingen av stormaktene har noe uoppgjort med Norge.»50 I en av de andre debattene sammenlignet Mowinckel den dagsaktuelle situasjonen med det man sto overfor i 1905: «Vi rustet oss til krig, for vi visste at det det gjaldt den gang, det var å gripe til våpen, om vår frihet og selvstendighet ble truet. Nå har vi i virkeligheten ingen fiende; vi er venner med alle.»51
«Slå porten igjen og fjerne nøkkelen» 10. mars var det klart for ny forsvarsdebatt i Stortinget. 31
Før invasjonen.indd 31
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
Høyre-representanten og offiseren Sven Nielsen fra Stavanger var en av de mest aktive talsmennene på tinget for å ruste opp forsvaret. Nielsen mente at regjeringen umulig kunne kjenne til de faktiske forholdene siden den ikke var innstilt på å gjøre noe ekstraordinært, slik den internasjonale situasjonen nå var. På denne bakgrunn interpellerte han: «Er regjeringen oppmerksom på at våre militære avdelinger […] fremdeles er for mangelfullt utrustet, bevæpnet og utdannet til å kunne løse sin oppgave som nøytralitetsvern?» Og: «Hva akter regjeringen å foreta seg i denne anledning?» Dette var ikke ledd i en partipolitisk agitasjon, sa Nielsen. Han fant bare ikke noen annen forklaring på uviljen mot å gjøre ytterligere tiltak enn at regjeringen ikke kjente til den faktiske situasjonen. Han pekte spesielt på Rogaland, som av mange ble betraktet som det kanskje mest utsatte området i Norge. Ikke bare manglet man enhver form for befestninger her, men fylket var også på denne tiden uten brukbar landverts forbindelse med resten av landet. Deretter gikk han gjennom de mest åpenbare svakhetene i Hæren, før han ba regjeringen «motta denne interpellasjon […] som en utstrakt hånd over partigjerdet og som en inntrengende appell fra alle dem som i tilfelle skal forsvare vårt land». Mowinckel tok ordet og kommenterte sarkastisk: «Kunne det ikke tenkes at vår angriper ville søke et eller annet sted på vår kyst hvor vi ikke hadde festning ferdig, eller skal vi forutsette at det kun er der hvor vi har festninger at han som gentleman vil lande?» Forsvarsministeren kunne ikke helt fri seg fra tanken om at Nielsens innlegg inngikk i den styrte kampanjen mot regjeringens forsvarspolitikk han for tiden mente pågikk. Agitasjonen kunne noen ganger være direkte ufyselig. Man kunne visst si hva som helst bare man flettet inn noen vakre ord om forsvaret og fedrelandet. Fredrik Monsen viste til at Stortinget hadde lagt spørsmålet om ekstrabevilgninger i 32
Før invasjonen.indd 32
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
regjeringens hender, «og regjeringen må ha et rimelig krav på å få den nødvendige tid til sine overveielser». Hambro og Bondepartiets Jens Hundseid oppfattet at Monsen hadde stilt døren på gløtt, og uttalte at de ville gi regjeringen ro til å vurdere saken. Da statsminister Nygaardsvold gikk på talerstolen, var han synlig irritert, delvis kanskje fordi forsvarsministeren hadde gitt opposisjonen inntrykk av at det fortsatt kunne være håp i hengende snøre. Det var bare uker siden trontale- og finans debatten, der militærspørsmålene hadde stått sentralt. Og ennå gjensto det å behandle budsjettene for Hæren og Marinen – som ville bli en ny repetisjon av de samme klagemålene. I tillegg var det tillyst et hemmelig stortingsmøte «hvor disse store hullene kan få fremvises i all sin skrekkinnjagende gyselighet». Nygaardsvold viste til at han i den forrige debatten hadde sagt at han i år ikke ville foreslå ekstrabevilgninger til forsvaret, før han fortsatte skarpt: «Nå vil jeg virkelig spørre: Tror noen her i salen at jeg kommer til å gi noe annet svar på disse ting, om de så holder disse debattene hver annen uke utover hele våren og sommeren? Ikke fra min side, ikke så lenge som situasjonen ikke er særlig annerledes enn den er i dag.» Nygaardsvold la ikke skjul på at det han oppfattet som en styrt og overspent forsvarsagitasjon gikk inn på ham. Han hadde forsøkt å bygge broer i forsvarssaken. Nå var han fristet til å «slå porten igjen og fjerne nøkkelen».52
* 22. mars sto budsjettene for Hæren og Sjøforsvaret på dagsordenen. I løpet av de tolv dagene som var gått siden behandlingen av Nielsens interpellasjon, var den inter nasjonale situasjonen helt endret. Den tyske innmarsjen i Tsjekkoslovakia hadde gjort det tydelig at freden i Europa hang i en svært tynn tråd. Statsministeren hadde holdt døren 33
Før invasjonen.indd 33
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
på gløtt for ekstrabevilgninger til forsvaret dersom situasjonen internasjonalt ble vesentlig forverret. Nå var den absolutt det, men de som hadde ventet et utspill fra regjeringen, ble skuffet. Blant dem var Høyres saksordfører, Jacob Ørbæk: «Hvor meget skal det skje i verden før den norske regjering kan bli oppmerksom på at det er nødvendig å treffe ekstraordinære foranstaltninger? Nå har vi jo – vi ser det alle med gru – snart krigen utenfor dørene våre.» Utenriksminister Koht hadde ikke ordet i debatten. Som vi vet, hadde han nå for sin egen del konkludert med at en ny europeisk storkrig var uunngåelig, og at den ville bryte ut til høsten. Dette var likevel ikke en vurdering som ble formidlet til Stortinget, ei heller til forsvarsledelsen. Antagelig var dette for å unngå å gi forsvarsaktivistene ytterligere vann på mølla. Arbeiderpartiets hovedtalsmann, Olav Sæter, sto på partiets tradisjonelle linje: Han var forsvarsskeptiker. I en årrekke hadde han ledet partiets fraksjon i militærkomitéen. Innlegget hans bar preg av at han følte presset fra høyresiden og fra krefter i eget parti. Alt tyder likevel på at han hadde flertallet i egen stortingsgruppe bak seg når han ønsket seg en utredning av hvor stort nøytralitetsvernet burde være «for å fylle sin oppgave, og hvor lite bør det være for ikke å bringe landet opp i ulykker og skjebnesvangre konflikter». Nasjonen burde lære av Tsjekkoslovakias eksempel, mente han. Tsjekkerne hadde ikke grepet til våpen for å stoppe den tyske innmarsjen. Landet hadde et sterkt forsvar og en stor våpenindustri. Likevel ofret de sitt lands frihet for fredens skyld. «Hva skal så Norge gjøre, det vesle fattige Norge? Vi har ingen våpenfabrikk som kan nevnes. Vi har en håndfull flymaskiner. Vi har noen kanoner som er så gamle at der er ingen som tar dem alvorlig. Hva skal vi gjøre når de sterkeste, best opprustede land må trekke seg tilbake? […] Det viste seg altså i Tsjekkoslovakia, som det har vist seg overalt ellers, at det er farlig for et lite land å ruste seg for godt.» 53 34
Før invasjonen.indd 34
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
* Et halvt år før krigsutbruddet var det altså flertallets holdning at det norske forsvaret ikke skulle innrettes mot å utkjempe en krig for nasjonens selvstendighet. Dette hadde betydning for i hvilken grad man var innstilt på å bruke penger på forsvaret og på hva forsvarsbevilgningene skulle gå til. Det forsvaret som tok opp kampen mot tyskerne i april 1940, var derfor i stor grad et nøytralitetsvern, ikke et invasjonsforsvar. Som vi ser, oppfattet også regjeringen trusselbildet helt annerledes enn hærledelsen, og etter Henry Diesens inntreden som sjef for Sjøforsvaret, var heller ikke de to forsvarsgrenenes ledelse samstemte om hvilke farer nasjonen sto overfor. Forut setningene for å håndtere de sikkerhetspolitiske utfordringene som de kommende månedene skulle bringe, kunne knapt ha vært dårligere.
Den norske politiske floraen Det politiske stormværet som preget mange land på konti nentet i mellomkrigstiden, hadde også vært merkbart i Norge, selv om vindkastene her knapt nådde kulings styrke. Den politiske polariseringen var svakere, de sosiale forskjellene mindre og tilliten til det parlamentariske politiske systemet større. Norge var heller ikke blant landene som ble sterkest rammet av de økonomiske nedgangstidene. Nygaardsvold og Arbeiderpartiet hadde overtatt regjerings ansvaret fra Mowinckel og Venstre i mars 1935 etter å ha inngått et forlik med Bondepartiet. Arbeiderpartiet hadde opplevd stor fremgang ved stortingsvalget i 1933 etter å ha lagt bort revolusjonsretorikken og slått inn på en klart reformistisk politisk linje. Med 40,1 prosent av stemmene manglet partiet bare sju representanter på rent flertall i Stortinget. Til venstre for seg hadde det Norges kommunistiske parti 35
Før invasjonen.indd 35
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
(NKP). Kommunistene hadde brutt ut av Arbeiderpartiet i 1923 da moderpartiet vedtok å melde seg ut av den Moskvakontrollerte internasjonalen («Komintern»). NKP oppnådde 1,8 prosent av stemmene ved valget i 1933. På Stortinget hadde de ikke vært representert siden 1927. Partiets innflytelse var likevel større enn det oppslutningen ved stortingsvalgene skulle tilsi. I bergens- og trondheimsområdet samt flere steder i Finnmark kunne de vise til betydelig oppslutning i kommunevalget i 1937. Partiet spilte også en langt viktigere rolle i fagbevegelsen enn på den nasjonale politiske arenaen. Fremgangen for Arbeiderpartiet fortsatte ved stortings valget i 1936, men partiet manglet fortsatt seks mandater på å kunne danne en flertallsregjering. Mange av de nye velgerne kom fra NKP, som ved dette valget stilte liste bare i sin sterkeste valgkrets Bergen. Arbeiderpartiet rommet ulike politiske strømninger. Mange tidligere NKP-medlemmer hadde kommet til utover på 30-tallet. Selv om regjeringspartiet hadde forlatt den revolusjonære linjen, hadde det ikke helt lagt bort den marxistiske samfunnsforståelsen og retorikken. Mange medlemmer og tillitsvalgte kunne dele kommunistenes oppfatning av de grunnleggende motsetningene i samfunnet og se kapitalismen som årsak til krig og imperialisme, selv om de ville bruke demokratiske virkemidler for å etablere det de beskrev som et sosialistisk samfunn – et samfunn som avvek en god del fra kommunistenes versjon. Fortsatt kunne også mange i partiet ha forventninger til «arbeiderstaten» Sovjetunionen. De borgerlige partiene, Høyre, Venstre og Bondepartiet, hadde gjennom hele mellomkrigstiden flertall på Stortinget, men klarte aldri å enes om å danne en koalisjonsregjering. Frem til 1935 hadde de vekslet på å besette statsrådspostene. Venstre sto for en sosialliberal reformpolitikk som skulle redusere de sosiale motsetningene og få arbeiderklassen til å se seg tjent med å kanalisere sin politiske aktivitet inn i det 36
Før invasjonen.indd 36
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
parlamentariske politiske systemet. Partiet hadde alltid vært en allianse av svært ulike krefter og kunne i typiske verdispørsmål spenne fra de mest radikale til de mest konservative. I 30-årene var partiet svekket gjennom flere avskallinger og konkurransen fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen, men hadde fortsatt i overkant av 15 prosent av velgerne bak seg. Venstre var det største partiet på Vestlandet, men sto svært svakt i hovedstaden og på Østlandet. Venstre-lederen Johan Ludwig Mowinckels viktigste talerør var da også partiavisen i hjembyen, Bergens Tidende. Høyre sto for en liberalkonservativ og næringslivsvennlig politikk. Partiet var størst blant de borgerlige med en opp slutning på i overkant av 20 prosent ved stortingsvalgene og var Arbeiderparti-regjeringens tydeligste og mest ufor sonlige motstander. Et hovedmål for Høyre var å demme opp for arbeiderbevegelsens voksende innflytelse og spesielt for politikk som innskrenket eiendomsretten og næringsfriheten. I hovedstaden hadde partiet to viktige aviser: Aftenposten, som var landets største, og Morgenbladet, som sto partiledelsen nærmere. Bondebevegelsen utgjorde en slags tredje retning i norsk politikk. Bondepartiet ble stiftet i 1920 som Bondelagets parlamentarisk-politiske arm. Jorden og jordbrukeren ble lenge tillagt en nærmest mytisk betydning i bevegelsen: «De gode og sanne idéene utvikler seg fra arbeidet med jorden», kunne man fremholde.54 Partiet, som fikk drøyt 11 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 1936, tilhørte definitivt høyresiden i norsk politikk, men i noen saker kunne det samarbeide med Arbeiderpartiet, som Bondepartiet ellers hadde vært på kollisjonskurs med helt siden oppstarten.55 Særlig kunne man finne sammen i næringspolitikken og deler av den økonomiske politikken. Som motytelse for å bringe Nygaardsvold til makten fikk partiet ordninger som tilgodeså bøndene, og som det ikke hadde vært mulig å få flertall for 37
Før invasjonen.indd 37
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
med de andre borgerlige partiene. Avisen Nationen var formelt sett organ for Norges Bondelag, men ble allment også ansett som Bondepartiets hovedorgan. Redaktør Thorvald Aadahl tilhørte imidlertid den ytterste høyrefløyen i bevegelsen og skapte frustrasjon hos mange av partiets tillitsvalgte og stortingsrepresentanter med sine svært spissformulerte og sterkt polemiske lederartikler og kommentarer som ofte gikk på tvers av partiets politikk. Mer gehør vant nok synspunktene i deler av Bondelaget. De mange kortlivede og svake mindretallsministerier frem til 1935 og de borgerlige partienes manglende evne til å omsette det flertallet de til enhver tid hadde i stabil regjeringsmakt, frustrerte mange og særlig de som engstet seg mest for arbeiderbevegelsens fremmarsj og maktambisjoner. Denne tilsynelatende borgerlige maktesløsheten åpnet for initiativ fra politikkens høyre ytterkant. Partiet Nasjonal Samling (NS) ble stiftet av Vidkun Quisling og en engere krets av offiserer, advokater og nærings livsledere 17. mai 1933. Quisling var vernepliktig major og hadde vært forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen som satt fra mai 1931 til mars 1933. Det nye partiets program hadde klare fascistiske og autoritære trekk: antikommunisme, nasjonalisme med rasistiske overtoner og korporatisme. (Antisemittismen kom først til senere.) Ved stortingsvalget i 1933 fikk NS 2,2 prosent av stemmene og tre år senere 1,8 prosent. NS var aldri representert på Stortinget. Etter valgnederlaget i 1936 forlot mange tidligere medlemmer bevegelsen. En av dem var advokaten Johan Bernhard Hjort, som hadde vært sjef for Hirden, partiets uformelle «nestfører» og kanskje Nasjonal Samlings sterkeste kort i kampen om velgernes gunst. Personstrid og manglende tiltro til Quisling som norsk «Fører» var en viktig årsak til avskallingen. Det som var igjen av partiet, gjennomgikk nå en radikalisering og la seg tettere opp mot den tyske nasjonalsosialismen. 38
Før invasjonen.indd 38
30.06.2026 15:40:26
Mars 1939
Ved kommunevalget i 1937 klarte NS å stille liste i bare tre byer og 15 landkommuner og oppnådde kun i overkant av en promille av de avgitte stemmene på landsbasis. Partiets ukeavis, Fritt Folk, hadde omkring 500 abonnenter og solgte i høyden 70–80 eksemplarer i løssalg.56 På den nasjonale politiske arenaen spilte NS i 1939 absolutt ingen rolle. Den eneste omtalen av Quisling i de store riks- og regionavisene i perioden fra mars 1939 til 8. april 1940 var i forbindelse med en straffesak mot en kunsthandler der NS-føreren var den fornærmede part. I en del bygder på det indre Østlandet hadde partiet likevel fortsatt en viss oppslutning.57 På en måte var også partiet styrket av den dramatiske avskallingen. NS hadde mislyktes med å bli et folkeparti; i stedet fremsto det nå som et kaderparti. Medlemmene som var igjen, utgjorde en revolusjonær kjerne. Det var ikke lenger gjennom valg de så for seg å komme til makten.58 Det fantes krefter utenfor partiet som tidlig sto for en klart nazistisk linje, for eksempel i kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok (som Johan B. Hjort etter hvert sluttet seg til) og i det aktivistiske mikropartiet Norges nasjonalsosialistiske arbeiderparti (NNSAP). Fedrelandslaget, som var blitt stiftet i 1925, hadde i utgangspunktet hatt som siktemål å arbeide for å etablere en samlet borgerlig front mot den radikale arbeiderbevegelsen. Laget ble raskt en faktor å regne med i norsk politikk og kan ved inngangen til 1930-tallet ha hatt omkring 100 000 medlemmer.59 Arbeiderpartiets politiske reorientering førte imidlertid til at Fedrelandslaget mistet oppslutning. Laget etablerte etter hvert en egen høyreradikal politisk plattform med fascistiske innslag. Mange av lederne var tyskvennlige og så positivt på Hitlers oppgjør med kommunister og sosialister.
* 39
Før invasjonen.indd 39
30.06.2026 15:40:26
Del I: SKUMRING
Ingvald Førre, stortingsrepresentant fra Haugesund, hadde meldt seg ut av Arbeiderpartiet i 1938 i protest mot at partiet var på gli i forsvarspolitikken. Sammen med Samfunnspartiets ene representant, Sigurd H. Jacobsen fra Nordland, stemte han konsekvent mot alle forsvarsbevilgninger. De to representantene fra Kristelig Folkeparti (begge fra Hordaland) nærte heller ingen begeistring for militærvesenet, selv om de gikk inn for et begrenset nøytralitetsvern. Fredsbevegelsen hadde over lang tid stått sterkt i Stavanger og i Rogaland for øvrig. Dette hadde delvis sammenheng med at lavkirkelige menigheter hadde stor innflytelse i regionen. De mange påpekningene av hvor svakt forsvaret av Stavanger var, fant ingen støtte i byens Venstre-avis, Stavanger Aftenblad. Avisen gledet seg over at de «hysteriske krav» om forsvarsforanstaltninger var slått ned. «En ubefestet by kan etter folkeretten ikke bombes. Derfor er det så viktig for en by som Stavanger å holde seg vekk fra alt som kan kalles befestninger», het det i en lederartikkel.60 Tanken om å erklære byer som «åpne», det vil si uten forsvarsanlegg, hadde også tiltalt Mowinckel.61 Tilliten til folkeretten var stor. Stor oppmerksomhet fikk ellers Norske Presters Pasifistlag. I en «saklig redegjørelse» som sto på trykk i Dagbladet samme dag som Hitler sendte sine tropper inn i Tsjekkoslovakia, het det: «Vi er overbevist om at all våpenkrig, også forsvarskrig, er imot Jesu Kristi ånd og kjenner oss derfor forpliktet til å motarbeide den og gjøre hva vi kan for å fjerne dens årsaker.»62 Dagbladet var svært fiendtlig innstilt til fascismen og nazismen, men også det nærmeste man kom et pasifistorgan blant dags avisene i Norge. Om prestenes aksjon skrev avisen på leder plass: «Vi tror at de som angriper prestene for fredsarbeidet deres, hurtigst mulig bør stikke pipen i sekk. Dersom det er noe som bør beklages, så er det at disse Guds tjenere som prestene skal være, altfor lenge har tidd stille, ja latt seg rive med av krigsgalskap – stikk imot kristendommens ånd og bokstav.»63
Før invasjonen.indd 40
30.06.2026 15:40:26