Issuu

Forord

Det er interessant, for når jeg tenker tilbake på den dagen, forestiller jeg meg at hagen hvor festen var, var mye grønnere enn andre hager. At alle fargene var mye sterkere. De rosa syrinene skinner i minnet mitt. De er selvlysende. Fargen virker nesten syntetisk, men det gjør den bare enda vakrere, fordi jeg vet at den tilsynelatende syntetiske fargen, faktisk er helt naturlig. Midt i kaoset av festkledde kropper, pumpende musikk, søvndrukne øyne, summende stemmer og veivende kroppsdeler, var du. I svart, fra topp til tå, med tatoveringer på hendene, gullringer på fingrene og et like uskyldig ansiktsuttrykk som hos et lite barn. Når jeg ser på bilder fra den dagen, ser jeg at fargene faktisk ikke var noe sterkere i den hagen. For når jeg ser på bildene, kan jeg huske hva jeg følte da jeg var på den festen. Fargene er ikke sterkere på bildene, fordi jeg, på det tidspunktet, ikke hadde blitt forelsket i deg enda. Gresset var bare grønt, og syrinene var bare rosa. Og du. Du var bare et nytt bekjentskap. Men nå vet jeg at nesen din hadde et perfekt dryss av fregner, at bena dine ikke var for lange eller for korte. Ikke for tykke, ikke for tynne. Perfekt volum og diameter. Nå vet jeg at jeg ser deg klarest i mørket, selv om jeg elsker å se deg i lyset. Nå vet jeg at du beveger deg på en måte som gir mening for meg. At alle fakter gjør meg hyperfokusert. At alle ansiktsuttrykk forteller meg en historie med et klart budskap. Nå vet jeg at du ser ut som verdens lykkeligste menneske når du ler. Nå vet jeg at kjønnsvorter ikke nødvendigvis trenger å være turn-off. Nå vet jeg at man kan bli forelsket i noen man ikke liker. Nå vet jeg at jeg kan servere klisje etter klisje i forsøk på å forklare følelsene mine. Nå vet jeg

at et selvmordsforsøk kan sette en forelskelse på vent. Nå vet jeg at en hyggelig date kan ende i overgrep. Nå vet jeg at jeg kan bli fylt fullstendig til randen av sjalusi. Nå vet jeg at jeg kan bli så sint på noen at jeg faktisk vil drepe dem. Nå vet jeg hvor renslig du er, selv om jeg skulle ønske du var skitten, slik at jeg kan stå i samme rom og inhalere lukten av deg. Nå vet jeg at hvert atom, alle protoner, nøytroner og elektroner er akkurat sånn de skal være, at de gjør deg fullkommen, og jeg tror jeg vil at hele verden skal vite det.

Forelskelse starter med en strøm av lykkehormoner i hjernen. I hjernen har vi et senter som aktiverer urinstinktene våre. Der begynner vi å skille ut dopamin. Det blir nærmest som en eksplosjon av hormoner. Du kjenner beruselse og velvære. Den store produksjonen av dopamin gir oss en intens følelse, og en hig etter mer. Kroppen reagerer nesten likt på dopamin som på kokain. Den samme delen av hjernen blir aktivert, og det er både avhengighetsskapende og får deg til å ville fortsette med samme adferd for å få mer av den samme følelsen.

Du blir ekstremt fokusert når du blir forelsket. Adrenalin blir også skilt ut, og gjør oss mer opptatt av den vi er forelsket i. Adrenalinet skaper en ubalanse i kroppen. Du kan få høyere hjerterytme og føle deg mer stresset. Kroppen kan oppfatte dette som en slags smerte, og for å opprette en balanse igjen begynner kroppen å skille ut naturlige smertestillende stoffer, som dopamin. Det er derfor forelskelse kan være både godt og vondt på samme tid.

Etter en kort stund erstattes dopamin i større grad med hengivenhetshormonet oksytocin, som blant annet gjør oss mindre kritiske til personen vi faller for. Etter hvert erstattes oksytocin

med det mer langsiktige parbindingshormonet Vasopressin.

Dette skilles også ut under amming og er et hormon som skal sikre følelsen av tilknytting, og stopper oss fra å søke etter en ny forelskelse med et løfte om mer dopaminrus.

Alt dette skjer, først og fremst, for at vi skal pare oss og holde liv i arten. Dopamin styrer instinktene som sikrer artens overlevelse.

Instinktet til å jakte og instinktet til å ha sex. Vi trenger mat, og vi trenger å formere oss for å overleve. Vi klarer ikke fokusere på noe annet enn den utkårede fordi det, fra et evolusjonsperspektiv, er aller, aller viktigst å føre genene våre videre. Jobb, viktige avtaler og eksamener kommer i andre rekke. Arten må overleve! Siden vi er en art hvor både mor og far, fra naturens side, har forskjellige viktige roller når det kommer til å holde liv i avkommet, skiller kroppen ut de forskjellige hormonene for at vi først skal ville formere oss, deretter føle oss ekstremt knyttet til akkurat hverandre, og til slutt skal ville holde sammen, og oppfostre avkommet vårt.*

* Andreassen, Katrine: «En forelskelse er som et hormonelt fyrverkeri i kroppen», klikk.no/helse/velvare/sexogsamliv/dette-skjer-i-kroppen-nar-du-blir-forelsket-3314347. Ellingsen, Merete: «Hva skjer når man blir forelsket?», nysgjerrigper.no/ Artikler/hva-skjer-naar-man-blir-forelsket. Øvreberg, Elisabeth: «Fornuftig forelskelse», forskning.no/sex/2011/07/fornuftig-forelskelse.

03.10.18

Ja, kjære Dagbok. Da er vi her igjen. Jeg begynner å skrive i deg nå, fordi jeg er in deep shit, som man sier. Per dags dato ligger jeg utmattet i sengen og ser på noe så informativt som Bloggerne på TV 2 Sumo. Jeg kjøpte faktisk nettopp abonnement på TV 2 Sumo kun for å kunne se på Bloggerne. Ute av karakter, spør du? Ja, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor, svarer jeg. Grunnen til at jeg ligger her og ser på et realityshow, er fordi jeg har vært hos legen og fått beskjed om at jeg ikke får trene på over en måned, og generelt må ta det med ro. Ja, jeg har faktisk overtrent meg. Slitt ut musklene mine, og nå ligger jeg her og føler meg totalt utmattet. Jeg har i tre usle uker trent hardere enn jeg noen gang har gjort før. Jeg pleier bare å trene rolig typ to ganger i uken, men de siste ukene har jeg opplevd en helt ny kjærlighet til det å slite meg ordentlig ut på trening. Og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Jeg har blitt ulykkelig forelsket, prøver å ikke omgås personen jeg er forelsket i, og distraherer meg selv med trening. Voilà!

Eller, å kalle det ulykkelig forelsket virker dramatisk. Dramatisk og ukorrekt. For jeg er jo ikke ulykkelig hele tiden. Noen ganger er jeg ganske lykkelig faktisk. Men, det er vel en del av pakkedealen. I utgangspunktet liker jeg pakkedealer (hvem gjør vel ikke det?). 2 for 1, eller om man er heldig 3 for 1 (!). Men i mange tilfeller kjøper man én ting man vil ha, og får med en liten filleting på kjøpet. De lurer deg til å tro at du er så heldig fordi du får med en liten dusteting du ikke har bruk for. Psykologi. Det funker jo. Alle elsker gratis. Men i dette tilfellet skulle jeg helst ikke fått med ulykkelig kjærlighet på kjøpet. Jeg ba bare om forelskelse! Nå har jeg fått euforisk, altoppslukende

lykke med litt dommedagslignende smerte på kjøpet. Dette er som et av de ræva pakketilbudene hvor du får med en stygg liten nøkkelring fra 2007 som absolutt ingen vil ha. En nøkkelring som ekspeditrisen holder stolt frem og sier: «Og denne får du med på kjøpet!», som om hun vil ha personlig kred for å være generøs. Som om det er hun som er gavmild, og du føler du må smile stort og si: «Wow! På kjøpet, altså? Tusen takk!» Den stygge nøkkelringen er sikkert lagd av små barnefingre i et lutfattig asiatisk land uansett, så nei takk ellers takk, jeg vil ikke ha den uetiske, stygge, ubrukelige nøkkelringen din. På den annen side vil man jo at det barnet fingrene tilhører, heller skal sitte og lage nøkkelringer i fjorten timer i strekk enn å bli solgt som sexslave. Barnearbeid er vanskelige greier. Så tving meg i det minste til å betale for den stygge nøkkelringen! La den nøkkelringen koste fuckings to hundre kroner i stedet for at den er gratis. Verden er faen meg umulig.

Når jeg tenker meg om, ba jeg ikke om forelskelse engang. Jeg ba i hvert fall ikke om å bli forelsket i Fabian.

God natt.

04.10.18

Hei, Dagbok. Siden du er ny, vil du sikkert vite litt om meg. Jeg tenker jeg burde introdusere meg selv på ordentlig måte. Jeg er en tjuetre år gammel jente, født og oppvokst på vestkanten i Oslo. Jeg studerer noe jeg ikke helt vet om jeg vil studere, og utenom det jobber jeg med barn og ungdom et par ganger i uken. Jeg er opptatt av miljøet, kjøper de fleste klærne mine secondhand, tar med meg sugerør av metall hvor enn jeg går og spiser for det meste vegansk. Noen av mine store interesser er politikk (artig at vi nå til dags har realitystjerner som politikere og politikere som realitystjerner. Verden minner mest som en episode av Black Mirror), litteratur (alt fra Santa Montefiore til J.K. Rowling, til Eckhart Tolle til Jon Fosse går ned på høykant), kunst (Edvard Munch, Claude Monet, Yayoi Kusama og René Magritte fascinerer meg) og filosofi (Platons idelære, Galilei og hans eksperimentelle naturfilosofi, Kants forening av rasjonalismens og empirismens grunntanker, Søren Kirkegaards eksistensielle teorier etc., etc. er utrolig tankevekkende. Listen av filosofer som har banet vei for absolutt alt vi vet i dag, er milelang). Hold on – skrytesessionen er ikke over enda.

Jeg er opptatt av å støtte hjelpeorganisasjoner og å ta bevisste valg i hverdagen som er gunstige for både min egen fremtid og klodens fremtid.

Høres ikke dette flott ut, Dagbok? Om det bare var så enkelt. Om man bare hadde gode kvaliteter. Dessverre (eller heldigvis. Alt ettersom) er mennesker komplekse vesener, og jeg er intet unntak.

Jeg er like dobbeltmoralsk som jeg var for noen år siden. La meg oppdatere deg på hva som har skjedd siden sist.

3 Jeg har hatt bakteriell vaginose.

3 Jeg har holdt meg unna festing i lange perioder, men røk på noen kraftige smeller hvor jeg har festet flere ganger i uken, og omtrent ikke forholdt meg til noe annet.

3 Jeg ser fortsatt mest dokumentarer, men har fått ekstremt sansen for realityshowet Sophie Elises verden.

3 Jeg har fortsatt ikke prøvd dop.

3 I forrige dagbok (Chicks o’hoi) skrev jeg at jeg ikke liker spøker som omhandler incest, overgrep og pedofili, men siden da har jeg begynt å høre på Tusvik&Tønne, og nå har pipa fått en annen lyd.

3 Jeg har begynt med både meditasjon og yoga fast, men også kommet ut av rutinen og sluttet.

3 Jeg har gått til psykolog, noe som først var overveldende, men etter hvert ble vanvittig forløsende. Det er visst sånn det er å gå i terapi. Først føles det dritt fordi man må snakke om vonde ting og på den måten kjenne på alle de negative følelsene, men så får man ordnet opp i de vanskelige/forvirrende følelsene, og da blir man plutselig relativt tilfreds og balansert.

3 Jeg har datet en gutt jeg, ganske gradvis, fant ut at var en semirasist/semisexist/semihomofob med et ikke-eksisterende moralsk kompass. Det var lærerikt, utmattende og tok nesten knekken på meg. Men her står jeg fortsatt, rak i ryggen, og have lived to tell the truth.

3 Det har begynt å vokse et par svarte hår rundt brystvortene mine (wtf?? Hvorfor er det ingen som forteller oss at dette kommer til å skje?! 90 % av venninnene mine har det også. Heads up! Det kommer en eller annen gang etter du bikker 20 år har jeg inntrykk av.)

3 Jeg har hatt mange mål, men er fortsatt dårlig på å multitaske, og har sjelden fått gjennomført alt jeg har planlagt.

Jeg har shotta en venninnes menskopp i fylla (hvordan skulle jeg vite at man kan si «nei» når noen utfordrer en?!).

3 Jeg har prøvd meg på one night stands to ganger, men begge endte med dating (så teknisk sett var de ikke one night stands).

3 Jeg har hatt som nyttårsforsett å slutte å se porno hvert år (fordi jeg får vondt i magen av å ikke vite hvordan skuespillerne egentlig har det. Sjekk ut After porn ends på Netflix), men har nok en gang ikke klart å holde det forsettet.

3 Jeg har begynt å studere, men klarer ikke falle til ro.

3 Jeg har jobbet mye med å være stolt av egen seksualitet, men kvier meg fortsatt for å fortelle gutter at jeg liker ukonvensjonelle ting i senga, fordi jeg ikke vil at de skal dømme meg, eller se på meg som deres personlige sexleketøy.

3 Jeg har i flere måneder startet nesten hver dag med en grønn spinatsmoothie, men avslutter dagene med pizza og is, eller sjokolade, chips og dip.

3 Jeg har funnet ut at jeg er komfortabel med one night stands så lenge det er en trekant med en venninne.

3 Jeg synes fortsatt skjønnhetsindustrien er moralsk forkastelig, men har det siste året begynt å vurdere botox.

3 Jeg er åpenbart opptatt av miljøvern, men sliter fortsatt veldig med å være konsekvent når det kommer til den hersens kildesorteringen.

3 Jeg har forelsket meg i en jeg aldri skulle ha forelsket meg i.

God natt, Dagbok.

04.10.18

Kjære Dagbok. Nå skal du få høre om første gang jeg møtte Fabian. Here we go:

Det var 17. mai. Det var altfor varmt (selv om man, som nordmann, egentlig ikke skal klage når solen først skinner og gradestokken nærmer seg 30), og det var ikke bare de med bunad som svettet, selv om jeg syntes mest synd på dem. Jeg skulle møte en av bestevenninnene mine. Hun heter Nova og er høylytt, ustyrtelig morsom og egentlig en ganske konfliktsky person. Takk og lov for at hun ikke oppsøker konflikt, for hun er mye menneske i en kropp fra før av (og det mener jeg på den beste måten man kan). Hun eier ikke intimgrenser, og snakker gjerne høyt om underlivssopp, diare og mislykkede forsøk på å sjekke opp gutter. Hun er ekstremt uhøytidelig.

Nova danser som Shakira, leverer vitser som Amy Schumer og er seriøst like distre som en fireåring (selv om hun merkelig nok har klart å sette seg inn i dette med regnskapsføring for selvstendig næringsdrivende …). Håret hennes er halvlangt og platinablondt, øynene er enorme og grønne, og puppene er så store at hun kan opptre med ymse partytriks (f.eks. hoppe naken slik at puppene «klapper». Lyden er så høy at det høres ut som applaus fra en liten gruppe mennesker).

Vi skulle møtes hos Nova, for deretter å dra på en stor fest. 150 på gjestelista. På festen skulle vi møte flere venner av oss. Mens jeg sto og sminket meg hos Nova, fortalte hun meg at en av hennes nye bestekompiser var på vei. En fyr som jobbet med redigering av film, sa hun. Han skulle ta følge med oss. Jeg tenkte ikke noe mer over det, før ringeklokken durte et kvarter senere. Ytterdøren ble åpnet, og jeg kunne høre en guttestemme.

Han bevegde seg mot stuen. Jeg var midt i sminken og bestemte meg for å vente med å hilse på til jeg var ferdig. Gutten og Nova skravlet ute i stuen. Jeg gjorde meg raskt ferdig på badet, og på vei ut til dem overhørte jeg gutten komme med en dyp analyse av korte og lange sokker.

«Detaljerte greier,» sa jeg og strakte frem hånden for å hilse.

Han smilte.

«Ja, men det er jo sant.»

«A.,» presenterte jeg meg.

«Fabian.»

Det var ikke noe spesielt med han. Det eneste jeg la merke til, var at han hadde en åpen og uskyldig energi. Han hadde veldig lite maskulin utstråling. Utstrålingen var omtrent lik Anders Clausen som jobber i Barne-tv (hvis du er keen på å sjekke han ut). Kanskje det var da det startet? Kanskje starten på den kjemiske reaksjonen i hjernen min var et faktum allerede fra første stund? Kanskje det var det uskyldige, det avvæpnende og så utrolig lite truende? Store, mørke øyne, hårklipp som et hvilken som helst nittitalls-boybandmedlem ville misunnet. Midtskill. Den svarte luggen falt fremover i ansiktet. Nakken var tatovert. Fingrene var tatovert. Ja, han var en pen gutt, men på det tidspunktet ville jeg heller beskrevet han som søt. Jeg var ikke tiltrukket av han. Hvordan han så ut, var ikke noe jeg tenkte over engang.

Praten gikk lett. Vi lo en del. Jeg registrerte at vi hadde god kjemi. Det var som om vi hadde kjent hverandre i lang tid.

Da jeg gikk for å skifte, kunne jeg høre Nova og Fabian snakke ute i stuen. Nova snakket om hvor mye hun likte høytlivsbukser fordi det holder magen på plass. Fabian svarte at eksen hans (en god venn av Nova) også brukte høytlivsbukser, sikkert fordi det skjulte fettet nederst på magen hennes, mente han. Jeg stoppet

opp inne på rommet. Unødvendig kommentar, tenkte jeg. Ikke gidd å snakke om hvor på kroppen eksen din har fett, og hva hun/han gjør for å skjule det. Jeg ville aldri sagt noe sånt selv. Et lite øyeblikk vurderte jeg å kikke gjennom sprekken i døren og si noe om det, men før jeg fikk gjort det, forsvarte Nova henne, og Fabian la seg flat. Men, han la seg ikke flat på den vanlige måten. Det virket som om han genuint ble overrasket over at det han sa, var en kjip ting å si. Merkelig. Han er litt rar, husker jeg at jeg tenkte. Var det da det startet? Good guy / bad boy-effekten. Ble jeg fanget i en av verdens største klisjeer?

Vi satte oss omsider i en taxi for å dra til festen. Da vi kom frem, møtte jeg Anja og en venninne av henne. Anja er en av de andre bestevennene mine. (Vi var også kjærester i fire måneder da vi var femten. Jeg måtte til slutt bite i det sure eplet og slå opp, fordi jeg er hetero. Hurra for utforsking.) Hun er mild, varm, sensitiv og åpen. Hvis jeg vil ha sympati for noe, går jeg til Anja. Hun er like opptatt av å være et godt medmenneske som jeg er, og setter gjerne andres behov foran sine egne. Anja er utadvendt og reflektert. Eventyrlysten, men fornuftig og organisert (når vi reiser sammen, har hun kontroll på alt, og jeg dilter etter som om hun er støttekontakten min). Hun gråter istedenfor å rope. Hun ler hjertelig istedenfor å stille folk til veggs. Hun brøler at hun elsker deg istedenfor å beskytte seg selv ved å holde følelsene sine skjult. Hun er fryktløs og en evig optimist når det kommer til kjærlighet (en egenskap jeg beundrer). Tannregulering, gom og nattbøyle har gjort tennene hennes så perfekte at det er fascinerende å se henne smile. Med de mandelformede øynene, det korte, mørke håret og det strålende smilet ser hun ut som en i overkant imøtekommende CEO.

Fabian og Nova forsvant i mengden. Jeg koste meg med Anja i flere timer. Vi snakket med folk, drakk og tok bilder.

Innimellom møtte jeg på enten Fabian eller Nova, og snakket litt med dem.

«Åh, jeg har lyst til å prøve meg på han Fabian», sa plutselig venninnen til Anja.

«Gjør det da!» sa Anja og jeg i munnen på hverandre.

«Jammen, han er jo åpenbart interessert i deg, A. Hvor godt kjenner du han egentlig?»

«I meg? Nei nei, det er bare det at vi har hengt sammen i noen timer før vi kom. Han er ikke interessert. Vi har bare veldig god vennskapelig kjemi.»

Jeg mente det. Jeg var ikke noe interessert i han. Ikke for et hook-up engang.

Litt senere hvisket Anja at også hun trodde han var interessert i meg. Det var kanskje da det startet? Kanskje det vekket noe i meg? Overraskelsen over at noen andre så et begjær i han som jeg i aller høyeste grad ikke hadde fått med meg?

Vi fortsatte å sosialisere. Tiden fløy av sted, og hagen ble mørkere og mørkere. Noen skrudde på lysslynger med LED-lys.

De hang mellom trærne og rundt rekkverket på terrassen.

Fabian og jeg kom i prat igjen, og vi fant plutselig ut at vi hadde en felles venninne på festen. Hun var hodestups forelsket i en fyr som også var der. En fyr hun hadde holdt litt på med. En fyr som ikke var noe bra for henne. Fabian og jeg slo oss sammen som et team. Vi skulle forhindre at hun diltet etter han. Vi skulle forhindre at hun prøvde seg. Vi skulle forhindre at hun ble sint på han og skjelte han ut. Kanskje det var da det startet? Kanskje det var teamfølelsen? Jeg så bekymringen i øynene hans. Jeg så hvordan han strevde, men ikke ga seg, for å finne de riktige ordene. Han ville at venninnen vår skulle skjønne hvor bra hun faktisk er, og det virket som om han mente hvert ord han sa. Kanskje det var da det skjedde? Mulig

det var omsorgen han viste? Eller tiden han brukte på å hjelpe henne? Eller en kombinasjon?

Etter flere drinker, dansing, samtaler og en brytekamp jeg selv deltok i på tunet (okidok…), var det på tide å dra hjem.

Anja og jeg dro sammen, og jeg tenkte ikke et sekund på Fabian.

God natt.

05.10.18

Den andre gangen jeg møtte Fabian, var i juni en gang. Vi var en liten gjeng som skulle dra på byen.

Fabian, Nova, Anja og jeg. Jeg var fortsatt en oblivious queen når det kom til hvilke følelser jeg ville komme til å utvikle for Fabian. Han var ikke mer enn et nytt bekjentskap. En veldig sjarmerende gutt, husker jeg at jeg tenkte. Men, ikke sjarmerende på den glætte, selvsikre måten. Han virket så uinformert og blåøyd, liksom. Han minte meg om en hundevalp. Sjarmerende fordi den er så innmari søt, uvitende og opptatt av å please. Men han var ikke uintelligent. Jeg hadde gode samtaler med han også.

Da vi satt hjemme og vorset før vi skulle dra, begynte Fabian og Nova å fortelle om en jente som Fabian hadde holdt på med i noen måneder.

«Mia er helt obsessed!» sa Nova.

«Vi har ligget sammen og hengt sammen i noen måneder, og da jeg sa at jeg ikke ville at det skulle utvikle seg, klikka det helt for henne. Hun sender jævlig sinte meldinger og sånt,» sa Fabian.

«Har du møtt henne etter du sa at du ikke er keen på noe mer?» spurte jeg.

«Ja, vi har ligget sammen etter det.»

«Kanskje ikke så lurt hvis hun er forelsket i deg?» sa Anja.

«Nei, kanskje ikke. Hun er helt gal, liksom! For litt siden sendte hun meg en melding og spurte om hun kunne komme en tur til meg. Jeg jobbet hjemmefra, så jeg svarte ja. Da hun kom inn, nærmest kastet hun seg over meg. Det var som om hun dro meg etter pikken inn på soverommet.»

Nova og Fabian lo.

«Men, kanskje du sender henne litt miksede signaler?» sa jeg.

Anja nikket.

«Jeg har sagt at det ikke kommer til å bli noe mer mellom oss akkurat nå.»

«Men, det er ikke så rart hun kommer til deg og regner med at dere skal ha sex, hvis det er det dere pleier.»

«Vis meldingene, Fabian,» sa Nova.

Fabian tok frem mobilen og fant frem meldingene, før han rakte telefonen til Anja og meg. Vi leste.

«Herregud, det høres ut som om hun er skikkelig lei seg,» sa Anja.

«Ja, hun virker jo bare veldig, veldig forelsket. Jeg føler hun er så knust at det har tippet litt over,» sa jeg.

«Fortell om den gangen pikken din gjorde ekte skade!» sa Nova og begynte å le.

Fabian begynte å le, han og. Ikke på en ondskapsfull måte. Det virket rett og slett som om han trodde han bare skulle til å fortelle en artig, liten historie.

«Jo, en dag kom Mia til meg. Hun ville ha sex, men jeg fortalte at det var noe rart som skjedde med pikken min, og at jeg ikke visste hva det var. Det stoppet tydeligvis ikke henne fra å ligge med meg uten kondom. Litt senere fikk jeg vite at hun hadde fått et heftig utbrudd av kjønnsvorter. Verre enn mitt, liksom. Uff.»

Nova og han lo mer.

«Jeg hadde aldri ligget med en fyr som hadde kjønnsvorter, uansett om jeg var forelsket, ass,» sa Nova.

«Det er jo ikke som at hun hadde ligget med han om hun visste at han hadde kjønnsvorter, da,» sa jeg.

Anja og jeg vekslet blikk. Vi visste hva hverandre tenkte. Hva slags måte var dette å snakke om en man hadde datet på?

Han utleverte henne fullstendig. Han fremstilte henne som en desperat jente som var villig til å få kjønnsvorter så lenge hun fikk pikken hans. Han ga oss navnet hennes og viste bildet av henne. Han må jo ha vært interessert i henne og, i en periode. Og de må jo ha hatt det skikkelig fint sammen lenge. Hvis noen jeg hadde datet, uansett om det bare var i noen uker (!), hadde snakket så respektløst om meg, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

«Forresten, hun jeg fikk kjønnsvortene av, var en sånn type ligg som jeg egentlig på forhånd burde ha skjønt at jeg ikke skulle gjennomført,» sa Fabian plutselig.

«Hva mener du?» spurte Anja.

«At jeg egentlig kunne se på henne at hun var en type som kunne ha noe, liksom.»

Nå var det Anja og min sin tur til å le.

«Hvordan ser man det da?» spurte jeg.

«Man bare ser det,» svarte Fabian.

For en dustete ting å si, tenkte jeg.

Vi dro på byen. Anja fant raskt en gutt hun ble sittende og snakke med, og Nova føk rundt som vanlig. Fabian og jeg ble sittende sammen ved et bord. Det var stille lenge. En behagelig stillhet. Vi satt skulder mot skulder, helt stille og bare observerte vennene våre. På et eller annet tidspunkt hadde vi faktisk en samtale om kjønnsvortene han hadde hatt i underlivet (eller på underlivet, sier man kanskje når det er en gutt? Vet ikke). Midt i samtalen kan jeg huske at jeg plutselig tenkte: Nå er det et eller annet i luften her. Et eller annet seksuelt svever mellom oss i dette øyeblikket, og jeg er ikke med på det. Tenk at en samtale om kjønnsvorter kan ha den innvirkningen på folk. Burde vært motsatt. Ja, ja, jeg skylder på den umettelige seksuelle lysten som strømmer gjennom kroppene til mennesker i tjueårene.

Vi snakket og snakket om de hersens kjønnsvortene. Han forsikret meg gjentatte ganger om at han ikke hadde det lenger.

Etter en liten stund begynte vi å danse. Jeg danset med Anja, Nova og noen andre venner vi møtte. Vi konkurrerte om hvem som hadde de beste movesene, sølte øl og lo. Etter en stund la vi merke til at Fabian tilsynelatende flørtet med en blond jente. De satt tett sammen og snakket i en av båsene. Det så ut som de hygget seg. Jeg fortsatte å danse og tenkte ikke noe mer over det. Etter hvert kom Fabian og jenta seg også opp på dansegulvet. De danset med hverandre, og det så egentlig ut som om de hadde veldig god kjemi. Fabian dro henne inntil seg, og de lo en del.

«Redd meg,» hvisket noen plutselig inn i øret mitt.

Det var Fabian.

«Hæ? Det ser jo ut som om du koser deg med henne?» hvisket jeg forvirret tilbake.

«Jeg er ikke interessert,» svarte han.

Jeg dro han forsiktig bort til der jeg og de andre danset, og informerte Anja om situasjonen.

Etter en liten stund var han borte igjen. Anja og jeg så oss om etter han. Han satt i en av båsene igjen, og idet vi kikket bort på dem, la han armen rundt jenta. Anja og jeg så på dem. Så så vi på hverandre. Det så ut som om Fabian flørtet. Både kroppsspråket og ansiktsuttrykkene ga uttrykk for det.

«Jeg blir irritert,» sa Anja.

«Jeg og,» sa jeg. «Hvordan skal hun vite at han ikke er interessert når han holder på sånn?»

«Ikke sant.»

Jenta hadde stjerner i øynene.

Etter en liten stund var de oppe på dansegulvet igjen. De holdt øyekontakt lenge. Jeg dro Fabian bort til meg.

«Har du ombestemt deg?» smilte jeg.

«Hæ?»

«Det virker jo som om du er veldig interessert i henne nå.»

«Nei! Jeg er bare sykt dårlig på å avvise. Jeg vil ikke at noen skal bli lei seg!»

«Ja, da er du ekstremt dårlig på å avvise … Hun tror du er interessert, liksom.»

«Jeg holder meg rundt deg fra nå av.»

Vi danset og drakk litt til. Jeg så på klokken og fant ut at jeg burde dra hjem. Klokken var halv to, og jeg skulle opp halv seks på jobb dagen etter.

«Jeg må dra,» sa jeg til alle.

«Jeg drar sammen med deg,» sa Fabian og satte fra seg ølglasset.

Vi gikk ut sammen.

«Hva skjedde med deg og hun jenta?» spurte jeg på vei bort til banen.

«Ingenting. Jeg prøvde bare å være hyggelig,» sa han. Jeg så han inn i de store, mørke øynene. Han snakket sant.

«Bare hyggelig?» lo jeg.

«Ja.» Han smilte. «Jeg liker så utrolig dårlig å avvise folk.»

«Jeg og, men da velger jeg heller å prøve å virke uinteressert fra starten av. Husk at det ikke er noe hyggelig for henne å tro at du er interessert når du ikke er det. Anja og jeg synes til og med at du virket interessert etter du sa at du ikke var det.»

«Ja, jeg burde vel bli bedre på det der.»

«Jeg skal ned her,» sa jeg og pekte mot undergrunnen. «Ha det. Vi snakkes.»

«Ha det, A.»

Jeg ser nå at han muligens hadde et håp om at vi skulle dra hjem sammen den kvelden, men jeg kjente han ikke godt nok

til å plukke det opp i så fall. Mulig jeg tar feil uansett. Dessuten var jeg ikke forelsket enda. Dessuten skulle jeg opp klokken halv seks for å dra på jobb neste morgen. Dessuten hadde jeg aldri blitt med han hjem den kvelden fordi han sa så rare ting om jenter. Dessuten var jeg ikke seksuelt tiltrukket av han enda. Dessuten ville jeg ringt inn syk til jobb sporenstreks hvis jeg hadde fått den forespørselen et par måneder senere.

Jeg tror noe av det som vekket noe i meg, og egentlig hadde begynt å vekke noe i meg fra første gangen jeg møtte han (uten at jeg selv visste det), er det at jeg ikke visste med sikkerhet. I starten kunne jeg aldri vite om han egentlig likte meg som noe mer enn som en venn. Jeg visste ikke om han egentlig tenkte på å ligge med meg de gangene jeg trodde at han gjorde det. Ikke det at jeg brydde meg om hva han tenkte de første gangene jeg møtte han. Jeg ofret ikke hans meninger om meg en tanke. Det er i retrospekt jeg tenker dette. Å ikke vite var uansett spennende, antar jeg. Det er sikkert en av grunnene til at jeg ikke har one night stands: Jeg synes det virker altfor pågående å få vite rett ut at et menneske jeg nesten ikke kjenner, vil ligge med meg. Eller, det er jo hyggelig, men jeg har bare automatisk ikke lyst selv. Der er Fabian god. Jeg tror det er sånn han får mange jenter på kroken (titalls med jenter. Flere i uken noen ganger). De lurer og lurer på om han egentlig er interessert. Han er på, så er han av, og så er han på igjen. Jeg har sett det selv. Jeg har opplevd det til og med. For i august en gang fikk jeg svar på mange spørsmål. Trodde jeg. Men det vil jeg ikke fortelle om akkurat nå. Jeg må forberede meg mentalt på å fortelle hva som skjedde den kvelden/natten/dagen jeg skjønte at jeg var blitt hodestups forelsket i Fabian.

God natt.

06.10.18

Den tredje gangen jeg møtte Fabian, var enda en solskinnsdag, kanskje en uke etter jeg hadde møtt han sist. Ca. en uke før sommerferien startet. Jeg hadde sovet hos Nova, og vi satt og drakk kaffe da Fabian ringte og spurte om Nova ville gå en tur. Nova så spørrende på meg. Ja, hvorfor ikke? Vi gikk ut og møtte Fabian og en kompis av han ved Blomst på St. Hanshaugen.

«Hørte du at jeg pulte hun der fra det nye tv-programmet, eller?»

Han så på Nova og gliste. Smilehullene kom til syne.

«Ja, sant det! Du ringte meg dritings og fortalte om det i går.»

Vi begynte å gå.

«Hun var egentlig sykt kjedelig … men hadde jævlig digg rumpe.»

Hmm, tenkte jeg. Nå må vi roe ned litt. Det merkeligste av alt var at han sa det som om han ikke hadde den fjerneste anelse om at det er utafor å si noe sånt. Som et lite barn som, helt uskyldig, sier: «Du har stor mage!» Som en enkel observasjon, som for Fabian ikke var ment på en lite hyggelig måte.

«Har ikke hun rumpeimplantat, eller hva det nå heter?» spurte kompisen.

Oh Lord.

«Nei, ass! Det ser skikkelig sånn ut, men hun har ikke det. Den er så sykt digg! Helt rund og mye større enn man tror, på en måte.»

«Herregud, som du deler,» sa jeg og så han alvorlig inn i øynene.

Det ble for mye for meg. For objektiverende. For utleverende.

Kjedelig, men jævlig digg rumpe. Det var ikke som om han ikke brukte navnet hennes. Det minste han kunne gjort, var å anonymisere henne.

«Digg da,» svarte Nova. Hun overså det. Jeg vet hun er vant til å ha en drøy tone med flere av kompisene sine.

«Og sa jeg at jeg dobbeldunka for noen dager siden?» fortsatte Fabian.

«Dobbeldunka?» mumlet jeg.

«Det betyr at han lå med to personer på en dag,» forklarte kompisen.

«Ja, herregud, hvem var det du lå med egentlig?» spurte Nova.

«Mia var den første,» begynte han.

«Jenta han ga kjønnsvorter til, vet du, A.»

«Mhm,» mumlet jeg.

Nå begynte jeg å bli ordentlig irritert. Jeg hadde lyst til å forsvare jentene, og forklare Fabian hvorfor jeg hadde et problem med hvordan han snakket. Men, det var liksom så god stemning. Fabian, kompisen og Nova hadde det så gøy, virket det som. Alt til sin tid, tenkte jeg.

«Hvem var den andre?» spurte Nova.

«En jente jeg møtte på en bar. Jeg skulle egentlig hjem og chille, men hun var så sykt gira, så jeg tok henne med meg.»

«Du var vel litt gira selv også, eller?» sa jeg subtilt oppgitt.

Min mening er at når det blir sagt på den måten, høres det ut som om jenta er mye mer gira på han enn han er på henne. Det høres ut som om han har gjort henne en tjeneste ved å ta henne med hjem. Dette var den fjerde jenta han snakket om på en nedlatende måte i løpet av de tre gangene jeg hadde møtt han. Jeg ville blitt veldig fornærmet hvis jeg hørte at noen jeg hadde ligget med, fremstilte det som om jeg var mye mer gira enn han.

«Også har jeg fått denne nye datingappen.» Fabian holdt opp telefonen så vi kunne se. Jeg så en annen vei, i patetisk protest.

«Du er på en god greie, ass,» lo Nova.

«Jeg har matchet med hun her.» Han tok opp telefonen og viste et bilde av en kjent norsk skuespiller.

«Har du snakket med henne?» spurte Nova.

«Nei, jeg synes egentlig ikke hun er noe pen.»

Femte jenta han snakket nedlatende om.

«Hva? Hun er jo dritpen!» sa Nova og tok mobilen ut av hånden hans for å studere bildet ytterligere.

«Jeg melder meg ut av denne samtalen,» sa jeg.

«Blir dere med på stranda?» spurte kompisen.

Ikke faen, tenkte jeg.

«Jeg skal hjem og jobbe,» svarte jeg.

Okei, Dagbok. Ja, det skal være lov å diskutere ligget sitt med venner. Ja, det skal være lov å si at man synes noen er digge. Men, den måten Fabian snakket om de jentene på, var ikke greit. Det gjorde meg ukomfortabel. Nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Når han snakker sånn, føler jeg at alle jenter, inkludert meg selv, går gjennom et filter. «Digg» eller «ikke digg». «Kunne pult» eller «kunne ikke pult». Jeg er på ingen måte interessert i å bli dømt på den måten. Det er faktisk ikke sånn at du er nødt til å analysere om alle personer du møter, er digge nok til at du kunne pult dem. Du trenger ikke å sette alle i bås. Det er objektiviserende, synes jeg. Og dessuten, så kan du faktisk se skjønnhet i mange, uten at du nødvendigvis ville ligget med dem. Skjønnhet er så mangt. Pluss, jeg blir personlig veldig sliten av at gutter og jenter skal snakke så mye om kropp. Hva som er en digg kropp, og hva som ikke er en digg kropp. Det skaper kroppspress, rett og slett. Et kroppspress jeg kjenner på selv. Å stå i en sånn situasjon gjør

meg forlegen, for jeg hører hva et menneske beskriver som en digg kropp, og tenker: «Oi, men sånn ser ikke jeg ut. Jeg har ikke sånne pupper. Jeg har ikke helt flat mage. Jeg har ikke en liten sprettrumpe. Jeg har ikke helt glatt hud.» Man får egentlig litt lyst til å skjule sin egen kropp, der man står.

Jeg er heller ikke noe keen på at gutter skal snakke sånn rundt venninnene mine, for jeg vet hva deres komplekser er, og jeg vet at det påvirker dem negativt også. Jeg hadde aldri, aldri sittet sammen med flere kompiser, fortalt om et ligg og sagt: «Han hadde den mest perfekte kroppen! Skikkelig muskuløs. Skikkelig sixpack!» hvis jeg visste at de ikke hadde sixpack. Eller: «Han var skikkelig høy. Kunne aldri vært sammen med en lav gutt» hvis en av kompisene mine hadde vært under gjennomsnittet høydemessig. Det er bare så unødvendig, liksom. Jeg vet at ikke alle tenker så nøye gjennom ting, men jeg synes faktisk man skal prøve å tenke så nøye gjennom ting.

Ja, det er lov å ha dustete tanker. De fleste har dustete, overfladiske tanker til tider, men hold. Det. For. Deg. Sjæl. Ha gjerne en liten samtale med deg selv om hvorfor du tenker som du gjør, og sjekk om du egentlig kan stå for det som farer gjennom hodet ditt. Hvis svaret er nei, kan man øve seg på å diskutere litt med seg selv når slike tanker dukker opp. Man kan erstatte overfladiske tanker med mindre overfladiske tanker, og over tid vil de negative tankene om andre forsvinne, litt etter litt.

Og la oss snakke litt om setningen: «Hun er ganske kjedelig, men har digg rumpe.» Ved å si noe sånt stripper du personen for alle deres personlige kvaliteter. Alle hennes personlighetstrekk, talenter, alt som gjør henne til henne, blir visket ut. Hun blir minimalisert til et stykk digg rumpe. Det er det eneste hun er. Det er det eneste hun har å komme med. Jeg har opplevd lignende flere ganger, og det er til å bli kvalm av. Det er veldig

hyggelig at han likte kroppen hennes så godt, men det burde han heller si, gjentatte ganger, til henne. Hvis han, til oss, hadde sagt: «Vi hadde ikke noe god kjemi, men det var veldig hyggelig, hun var nydelig, og vi hadde veldig bra sex,» er det bedre med en gang. *sukk*

God natt, Dagbok.