MARTE HEIAN-ENGDAL
ET HELSIKES OPPDRAG Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden
© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erland Banggren Layout: Dag Brekke, akzidenz as Omslagsfoto: Krister Sørbø, Forsvarets forum Papir: Holmen Book Cream, 70 g 1,8 b Boka er satt med Plantin MT 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-4821-6 Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord og NFFO. Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold Forord 9 Prolog 13 1 - Verden kaller
19
2 - Opp og ut i verden
30
3 - Oslo – mer enn en hovedstad
46
4 - Revet med og revet ned
58
5 - Under vann og opp på fjell
69
6 - Født på ny
85
7 - Husvarm i basaren
105
8 - På Tony Blairs lag
121
9 - Krigens realiteter
131
10 - En julidag i Norge
147
11 - Vippepunkter
159
12 - Nye toner i det gamle Egypt
170
13 - With a little help from our friends
182
14 - Libya – det lovløse landet
190
15 - Et påskemirakel i Kairo
201
16 - The Empire strikes back
212
17 - For enhver blodpris?
223
18 - En chartertur til Kongo
240
19 - Liten fisk i stort hav
249
20 - Ny spesialutsending og en ny sheriff
257
21 - Dan Gertlers versjon
272
22 - Århundrets avtale?
283
23 - På verdensfamiliens vegne
296
24 - To whom it may concern
307
25 - Tors fjerde Gazakrig
323
26 - Falsk stillhet
337
27 - Mot avgrunnen
354
Epilog 369 Etterord 375 Takk 385 Kilder
387
«Men hvorfor var det dem som ikke vilde hjelpe? Ja, spør dem selv. Nærmest var det vel politikk. De er representanter for den golde selvgodhets manglende vilje til aa forstaa annerledes tenkende, som nu er Europas største fare. De kaller oss sværmere, godfjottinger, sentimentale idealister, fordi vi kanskje har litt tro paa det gode ogsaa hos motstandere, og som har tro paa at godhet fører lengere enn haardhet. La saa være at vi er godtroende, saa farlige trør jeg nu i hvert fall ikke vi er. Men de som forbener sig bak sine politiske programmer og holder dem frem til den lidende menneskehet, til sultende, døende millioner – de holder paa aa legge Europa øde.» - Fridtjof Nansen, Nobelforedraget, Oslo. 19. desember, 1922
Til alle sværmere, godfjottinger og sentimentale idealister.
Forord
D
et hadde selvsagt vært mulig å skrive om tiårene da norske diplomater prøvde å redde verden uten å skrive om akkurat Tor Wennesland, men vi ville gått glipp av mye. Diplomatreisen hans begynte i et delt Europa: vest og øst, fritt og fanget. Han satt på første rad da Berlinmuren falt i 1989, en ny verden tok form og fremtidsoptimismen spredte seg. Tor ble en av dem som gjorde karriere i Utenriksdepartementets nye satsingsområde: det vi for enkelhets skyld kan kalle «freds diplomatiet». Han ble en av diplomatiets håndverkere – en av dem som skulle omsette den vidløftige politiske visjonen om en mer rettferdig, stabil og fredelig verden i konkrete skritt. Ingen annen nordmann har jobbet så lenge og så intenst for å oppfylle løftet fra Oslo-avtalen i 1993 – to stater for to folk, i fred med hverandre. I dette arbeidet har han pøst inn krefter, kreativitet og analytiske evner. Forsøket har slått fullstendig feil. Da han rundet av sin yrkeskarriere i januar 2025, var alt i ferd med å gå opp i brann. På hans vakt som FN-toppdiplomat i Midtøsten ble Israel rammet av et voldsomt terrorangrep, Gazastripen av en nærmest utslettende krig, og hele regionen ble kastet ut i en høyst uforutsigbar fremtid. 9
Han var blant dem som så for seg at verden ville bli et bedre sted, delvis med norsk hjelp, men da han gikk av med pensjon, pekte de fleste pilene i feil retning. Handelskrig sto igjen på menyen, Europa var på ny åsted for en brutal invasjonskrig, og den regelbaserte, liberale verdensordenen ble gradvis demontert i fullt dagslys. I denne boka vender vi blikket bakover og følger Tor bak sceneteppet, inn i rommene der skjøre avtaler snekres sammen eller rives ned, der allianser skapes og rivalisering knuser dem.Vi skal møte politiske eliter, byråkrater og opprørere, okkupanter og okkuperte, krigende parter, milliardærer og nordmenn i nød. Gjennom disse tiårene med aktivt fredsdiplomati har norske diplomater tidvis vært store haier, stundom småfisk. Valget av Tor som hovedperson legger føringer for hvilke temaer, regioner og land boka handler om – og hva den ikke berører. Mange steder på jorda som har stor betydning for norsk utenrikspolitikk, får ikke plass her. I stedet følger vi Tor til stedene, hendelsene og menneskemøtene han selv har vært en del av. Noen ganger har vi bare Tors ord for det som har skjedd. Kan hende størrelsen på fisken øker når man sitter der på kvelden ved leirbålet og forteller? Det ville ikke være uvanlig. Det er gode grunner til å være kritisk til alle typer kilder, særlig de muntlige. Minnet er en notorisk upålitelig følgesvenn. Det er dessuten lett å bli fartsblind i et slikt arbeidsliv. Tempoet er drepende, sakene komplekse, årshjulet gjentagende og årsakssammenhengene sammensatte. Jeg har forsøkt å ettergå opplysningene så langt det har vært mulig: ved å snakke med andre som var eller er involvert i det samme arbeidet, med mennesker som kjenner politikken og dynamikken inngående, og selvsagt ved å sjekke skriftlige kilder. Målet har vært å beskrive akkurat denne delen av norsk utenrikspolitisk historie så presist som mulig, med de kildene jeg har hatt til rådighet. 10
Tor jobbet overtid. Det passet aldri å gi seg, arbeidsoppgavene hadde ingen ende, ansvaret tynget, og han hadde ingen å overlate det til. Men da han til slutt gikk av med pensjon fra FN-stillingen, drøye fire tiår etter at han fikk sitt første engasjement i Utenriksdepartementet, var det ikke lenger noe å diskutere: Verdenshistorien var over i en ny akt. Ett år senere, i februar 2026, slapp det amerikanske justisdepartementet millioner av filer med tilknytning til den avdøde seksualforbryteren og finansakrobaten Jeffrey Epstein. Flere prominente norske navn dukket opp, også et ektepar som mer enn noen andre er knyttet til begrepet norsk fredsdiplomati. I Norge utløste avsløringene fra Epsteins korrespondanse en opphetet debatt om moral, respekt for regelverk, habilitet og tillit i samfunnet generelt og om kulturen i UD i særdeleshet. For mange gikk forestillingen om Norges fredsdiplomati i tusen knas. Stortinget nedsatte en uavhengig granskingskommisjon med et omfattende mandat – alle tenkelige forhold og problemstillinger som var blitt aktualisert av Epstein-dokumentene helt tilbake til Oslo-avtalen i 1993, skulle undersøkes. Hva var det som skjedde? Var alt snakket om internasjonal solidaritet, dialog og fredsbestrebelser bare en gebrekkelig saus av utenrikspolitisk adel, personlig vinning, lurerier, løgn og luksus på skattebetalernes regning? Denne boka forteller en historie om norsk fredsdiplomati etter den kalde krigens slutt. Den gir et innblikk i innsatsen Norge har lagt ned i dialog, fredsprosesser og bistand for å «redde verden», sett gjennom opplevelsene til en av dem som reiste ut på våre vegne. Historien er mindre forjævlig enn bildet som Epstein-avsløringene har skapt, men bare vakker er den heller ikke.
Prolog Vinter 2025
I
ei klassisk hallingstue oppe i Skurdalen, ved foten av Hardangervidda, finnes et lite stykke Midtøsten. På innsiden av de laftede veggene og en tredør fra Oman henger messing plater fra Syria, ikoner og gamle kart over Egypt. Sprekke ferdige bokhyller når oppunder takbjelkene. Der, mellom hårete geiteskinn, fargerike kelimtepper, skatoller med perle morintarsia og utskårne trestoler med trekk av stoff han selv har prutet seg til i Jerusalem, sitter en godt voksen mann i dype tanker. Brillene har sunket langt ned på nesa. Selv om manken har blitt helt lysgrå, er håret fortsatt langt og fyldig nok til å kunne by sin herre på kontinuerlig kamp. På autopilot stryker han sveisen bakover; straks etter glir den ned i panna igjen. Vinteren 2025 er den første på mange år da Tor Wennesland ikke får betalt for å tenke på Midtøsten, men mangelen på lønnsutbetaling stopper ikke tankekjøret. Alt han har vært med på. Alt han har forsøkt på. Nå går alt opp i liminga. Samtidig. Og han vet ikke hva han skal ta seg til. Til å ha sluttet å røyke damper han en hel del. Til å være presteutdannet banner han jævla mye. Han, som fastholder at han ikke er så veldig emosjonell, har kjent seg overraskende tungsindig den siste tiden. Verden, slik den har vært gjennom 13
hele hans voksne liv og karriere, ser ut til å falle av hengslene. Han har lest etikk, teologi og filosofi siden tenårene og har aldri skydd unna eksistensielle tanker – når han tar seg tid til dem. Det er så mye som ikke ble som han ville det. På de mørkeste kveldene denne vinteren har han lagd seg en regel om ikke å unne seg den minste slurk alkohol. Gjennom en lang karriere med krig, okkupasjon og konflikter av alle slag har han tydd til velutviklede fortrengningsmekanismer. Det fungerte ypperlig helt til det plutselig ikke gjorde det lenger. Da kan demningen briste når man minst venter det, og når man minst ønsker det. Som februardagen i 2025, da han ikke satt på hytta på fjellet, men sto på scenen i den gamle prestegården i Søgne, ikke langt fra Kristiansand. Han var bare en kort rusletur fra kirken der han selv ble døpt en søndag 72 år tidligere, midt i landskapet der han hadde tilbrakt det meste av barndommens sommerferier med morfar og mormor. Han befant seg i bedehusmiljøet moren hadde vokst opp i, og i gatene oldefaren hadde patruljert som lensmann i 37 år. Tor var nylig avgått som FNs toppdiplomat i Jerusalem. Den verste krigen i Gazastripens historie raste videre, og frem deles satt israelske gisler i Hamas-fangenskap. Han hadde sett ødeleggelsene med egne øyne, men likevel var de vanskelige å ta inn. Så mye som var tapt, for så mange! På scenen i den ombygde prestegården skulle Tor dele refleksjoner om sine mange år i Midtøsten og diplomatiet og om regionens fremtid med det lokale pensjonistlaget. Hva skulle det bli av alle menneskene som hadde overlevd 7. oktober-angrepet og Gazakrigen? Hvem burde klandres for de tapte livene, og for den begredelige situasjonen de overlevende var henvist til? Samme dag, langt fra Søgne, inntok også to andre seniorer et podium. I Washington D.C. ga president Donald Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu en felles presse konferanse. Der sa Trump at planen var å tømme hele Gaza stripen for palestinere og gjøre området om til «Midtøstens 14
riviera». Selv hadde Tor gjort sitt ytterste for å unngå en ny krig, hadde han ikke? Eller kunne han, som tross alt hadde i oppdrag å gjøre alt som sto i hans makt for å unngå krig, ha gjort noe mer? Gjort noe bedre? Gud veit. Denne februardagen i Søgne holdt det vanligvis så vel fungerende følelsesmessige forsvarsverket så vidt stand. Flere ganger snørte halsen seg sammen mens han snakket. Han måtte ta pauser, svelge og blunke vekk saltvannet som presset seg frem gjennom tårekanalene. Han som hadde snakket om dette utallige ganger, på norsk, på engelsk, til fremmede og bekjente, på TV og radio, til statsledere, til ministre, til hele FNs sikkerhetsråd, han gråt aldri. Gråt var ikke en del av oppdraget. Gråt var ikke hans stil. Hele livet har Tor lett etter løsninger, etter nye veier fremover. Med stor overbevisning lener han seg frem og sier: «Hør her, nå er det tre ting som gjelder!» Tre ting. Skarringen understreker liksom tallet; den er en av få ting han har beholdt fra oppveksten på Sørlandet. Fremoverlent, med den ene albuen på kneet, holder han blikket fast: Det er tre ting som gjelder. Følger du nøye med når han snakker, vil du ofte kunne telle fire, fem eller bare to momenter i resonnementet hans. Det er ikke poenget. Det som virkelig gjelder, er å fange oppmerksomheten din. Din, eller til den i rommet han har mest bruk for. Den han vil imponere, ha på lag, ha som alliert, den han ønsker å overbevise eller få velsignelse av, et grønt lys, eller i alle fall ikke et rødt, til hva det enn er han forsøker å få til denne gangen. Enten det gjelder å samle partene om en våpenhvile, skaffe ti tusen palestinske arbeidstillatelser i Israel eller sikre støtte til en ny sikkerhetsrådsresolusjon i FN. Han forlot kanskje teologien etter endt studieløp, men beholdt predikantens overbevisningskraft. Hør her nå … Om vi bare … Bassrøsten synker jo mer fortrolighet saken krever. Innimellom 15
er det som om all lyd forsvinner inn i hemmelighetskremmeriet, og man må bare anta at det som sies, er av avgjørende betydning. Han er en diplomat som tegner. På servietter, løse ark, kvitteringer og i sine svarte notatbøker. Bokser, piler, sirkler. Steg i strategier. Hindre som må forseres for å nå målet. Løypa han tegner opp, er en politisk labyrint, men pennen hans virker magisk. Møter planen veggen, tegner han seg videre: vips – en ny boks, en ny pil og en ny retning. Det er alltid noe som kan gjøres. Man må bare finne ut hva. Hvis ikke han, hvis ikke Norge, hvem da? Det er tre ting som gjelder, og han har for vane å ha på seg to skjorter. Når han ikke bærer diplomatuniformen med mørk dress og slips, har han en klassisk, hvit skjorte med en flanells- eller denimskjorte utenpå. Under det myke fritidslaget har hvitskjorta vært en konstant påminnelse om et annet liv, om et oppdrag som alltid ligger på lur. Det er tre ting som gjelder. Han har to skjorter på og alltid minst ett pass i innerlomma. Man vet aldri. I fire tiår har han vært på farten. Reisene hans har ofte gått utenfor allfarvei. Han har alltid foretrukket en mørk kjellerbar fremfor en opplyst diplomatmottagelse, og heller tatt en kjøretur for å møte en kilde i fortrolighet enn å sitte ved pulten. Tusen ganger heller tatt enda en telefon til noen på den lange kontaktlista enn å rydde pulten. Ingen har tall på hvor mange ferier som er blitt avkortet, eller hvor mange ganger han er kommet hjem eller opp på hytta bare for å snu i døra. Herlighet, hvor mange ganger har familien ventet på ham forgjeves? Hvor mange middager med studiekameratene har han avlyst, og hvor mange ganger skulle han ha ringt en venn tilbake før han ble heftet og glemte det? Så mange møter som bare måtte tas, kjappe avklaringer som plutselig tok lang tid, telefonsamtaler som ikke kunne vente, en hastereise eller enda en krisesak. Det finnes vennepar med feil bryllupsdato inngravert i gifteringen fordi han, som skulle vie 16
dem, var på et hemmelig oppdrag som gjorde at han ikke rakk seremonien. Med en grimase gjenvant Tor kontrollen over følelsene, fjeset, pusten og historien sin på scenen i Søgne. Historien hans – hva var egentlig den? Ser vi i bakspeilet, hvor begynte fortellingen om Tors diplomatreise på Norges vegne? La oss begynne med en telefon som ringer hjemme hos moren hans.
1
Verden kaller
T
or, de ringer fra Utenriksdepartementet! Hva er det nå du har funnet på?» Mor sto der i det klassiske husmor forkleet og rakte ham telefonrøret. Det var noe sånt hun sa. Hun hadde sine grunner til å lure. Den 30 år gamle teologen Tor Wennesland kom opp kjellertrappa i barndomshjemmet og ut i den lille entreen, der telefonen sto. I den andre enden av tråden hørte han den avslepne Alta-dialekten til Einar Bull, byråsjef i UD. Det var rett før jul i 1982. Bull hadde sporet opp Tor, som var hjemme på juleferie hos mor og far på Sørlandet, med et spørsmål som krevde rask avklaring. Om han ville ha jobb i UD? Herregud, ja!
«
Tredje juledag, mindre enn en uke etter at telefonen hadde ringt i barndomshjemmet, sto Tor på 7. juni-plassen med nystrøket hvitskjorte og skarp press i dressbuksene, akkurat som onkel Johannes hadde lært ham. Under blikket til riksløven, i gull mot rød bakgrunn over inngangspartiet, gikk han inn gjennom dørene i Victoria terrasse, tok byråsjef Einar Bull i hånden og fulgte etter ham opp det brede, marmorkledde trappeløpet til kontoret i femte økonomiske avdeling. 19
På Bulls kontor forklarte Tor at han hadde tenkt å begynne på en doktorgrad i teologi til høsten, hvorpå Bull lurte på om han var blitt gal. Noe slikt måtte han virkelig ikke finne på; han burde heller begynne i utenrikstjenesten. Etter en kort prat tok de begge trappa ned igjen til andre etasje, hvor Bull ba personalavdelingen om å skrive ut en midlertidig konsulentkontrakt. Det var ikke dette Tor hadde planlagt, men han signerte uten snev av tvil. Midlertidig konsulent Wennesland kunne arkivere den første i det som skulle bli en lang rekke UD-kontrakter under overskriften: «Sjanser du ikke kan si nei til». Tors arbeidsuniform ble dress, skjorte og slips, ikke preste kappe. Der og da sporet Tor av teologistudienes planlagte bane. Han hadde kommet til Menighetsfakultetet som en del av et rekordstort kull i 1972. De var studenter i en tid som må beskrives som en revolusjon i Den norske kirke. De var ikke pietistiske. Det var ikke bedehusarven fra moren i Søgne som drev ham dit. De var internasjonalt orienterte ungdommer. Mange av dem var sosialister. Flere hadde radikale synspunkter, på både norske og internasjonale forhold, i og utenfor kirkerommet. De utfordret utdanningsinstitusjonen sin og generasjonen før dem. Nye, radikale meninger sprengte seg frem innenfor Den norske kirke fra slutten av 1960-tallet. Mye av den unge, utålmodige politikken ble presset tilbake av dem som kjempet for det bestående, men resultatet ble, i sum, en forandret norsk kirke. Utgangspunktet for det som er blitt kalt Guds menings skifte, var en konferanse i Uppsala opprørssommeren 1968. Tor var ikke der, men ungdommer fra hele verden strømmet til Kirkenes verdensråds kongress. De unge inntok katedralen med en «revolusjonær stemning», og «rett foran nesa på dom prosten» ble katedralen «okkupert», rapporterte Arbeider bladets journalist Arne Treholt. Avisens fyldige dekning av et internasjonalt kirkemøte var i seg selv et signal om at dette var en betydelig hendelse. De unge radikalerne fylte den 20
okkuperte katedralen med bønn, tungetale, salmesang og plakater med budskap om antirasisme, krigsmotstand og kamp mot fattigdom, sult og undertrykkelse. Til Uppsala kom også forfatteren og borgerrettsaktivisten James Baldwin. Han fylte plassen til den opprinnelige hovedtaleren, Martin Luther King jr., som var blitt skutt og drept i Memphis tre måneder tidligere. Baldwins stemme mot urett og diskriminering var en mange unge norske teologistudenter lengtet etter å høre fra hjemlige altere. Den revolusjonære gudstjenesten ble sendt på TV verden over. De unge norske kristenradikalerne så sørover på verdenskartet, men ikke med det misjonerende blikket som så mange fra bibelbeltet hadde. Dette nye blikket var rettet mot urettferdig ressursfordeling og fattigdom. De brukte sin teologiske kunnskap til å argumentere for at dette var noe Den norske kirke – norske kristne – var forpliktet til å gjøre noe med. Tor leste bøkene til den norske teologen Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet og Mennesket i kulturen, til boksidene løsnet fra ryggen. Aukrusts etikk ga retning for Tors religiøse tro. Meningen måtte være å finne ut hvordan tro og politikk kunne henge sammen, og la etikken vise vei i bestrebelsene. I Kristiansand fant den unge bokormen et skoleflinkt og flittig fellesskap i skolelagsbevegelsen – Norges Kristelige Studentog Skoleungdomslag. Tor vokste opp i et hjem der far og onkler hadde tatt avstand fra sin oppvekst i Smiths venner og hadde brukt betydelige krefter på å bryte ut av konformitet og stramme rammer i en praktisk orientert arbeiderklassehverdag. I denne sammenhengen var Tors ferd inn i et akademisk og institusjonelt innrammet trosunivers å regne som et slags ungdomsopprør. Kanskje han ville vokse det av seg, håpet de eldre. De unge har jo sine innfall. Så lenge han ble ferdig med disse filosofiske grubleriene sine i tide til å skaffe seg en skikkelig jobb, kanskje aller helst ved jernbanen, der det var trygge arbeidsplasser og god pensjon, ja, så ville det nok gå godt. 21
Foreldrenes bønner ble ikke hørt. Det nærmeste Tor kom jernbanen, var togturen med Sørlandsbanen nordover, mot Oslo og teologistudiene. Med enveisbillett. På Menighetsfakultetet i 1972 møtte Tor et miljø som var radikalisert siden konferansen i Uppsala. Jesus var kilden til et sosialt og politisk engasjement. Hykleri, tilgjorthet, løgn og falskhet i politiske og sosiale systemer skulle avdekkes. Teologistudentene røykte som om det var frelse i hvert trekk. Ved røykebordet i kantina diskuterte de høylytt, men de kunne også sitte der og klimpre på gitar og synge. Tor identifiserte seg ikke med denne hippiedelen av miljøet, men han røykte like mye som dem, og dermed ble også han en del av kretsen som fødte Norges første «rockeprest», Bjørn Eidsvåg. Både Eidsvåg og Tor tok aktivt del i seminargrupper, kirkekvelder og diskusjoner av alle slag. Når de kunne, strøk de til fjells. Der fordypet de seg i etisk-filosofiske diskusjoner om koblingene mellom teologi og internasjonal politikk. Med klirrende handleposer, også dette et oppviglersk trekk, toget de mot Ustaoset for å gå tur i Arne Næss’ fotspor på Hallingskarvet, og de reiste til Skurdalen langt oppe i Hallingdal, der den karismatiske presten Karsten Isachsen hadde fått bygd seg et laftet hytteparadis – Eivindsplass. I fjellet gikk de turer, leste, drakk øl og løste verdensproblemer. De var en revolusjonær, Jesus-elskende testosteronbombe av en kompisgjeng. I dette miljøet fikk de etter hvert også kjærester. Det ble ekteskap og barn, og de ble en stor familie- og vennegjeng som dro på turer og ferier, spiste middag og feiret stort og smått sammen. Tor traff Berit, og etter hvert ble de foreldre til Sindre. Noen av verdensproblemene rykket stadig nærmere kantina på Menighetsfakultetet. Motstandsgrupper og frigjørings bevegelser fra diktaturer verden over hadde direkte koblinger inn i det norske studentmiljøet. Spanskstudentene hadde 22
sandinistene i Nicaragua på radaren, mens andre var orientert mot Rote Armee Fraktion i Tyskland, og atter andre knyttet seg til den hovedsakelig kristne palestinske kommunistgruppa som var samlet under navnet Den folkelige fronten for frigjøringen av Palestina, PFLP. Mange av studentene var inspirert av såkalt frigjøringsteologi. Dette radikale tankegodset ble diskutert både i og utenfor klasserom og forelesningssaler og fikk tradisjonelle kristne til å skvette til. I sin kjerne handlet det om å ta parti for fattige og underprivilegerte, og om at kristne måtte drive sosial og politisk aktivisme for de undertryktes sak. Selv om opprinnelsen var latinamerikansk, var klangbunnen i frigjøringsteologien sterkest hos dem som kjempet mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Det var en kamp som opptok mange av Tors studiekompiser. Selv var han mer teoretisk og akademisk anlagt. Teologi om seksual- og familieetikk anså han som totalt bortkastet tidsbruk. Den eneste etikken det etter hans mening var verdt å bruke tid og krefter på, var handlingsetikk – altså etikk som skapte samfunnsendring. Gjennom handlingsetikken så han for seg at man kunne knytte teologi, tro og etikk til politikk. Målet var å hjelpe verdens undertrykte med å frigjøre seg fra kapitalisme og kapitalmakt. Et temmelig ambisiøst doktorgradsprosjekt begynte å ta form i hodet hans. Noen av tankene fant veien helt ned på papiret, nok til at han etter hvert fikk litt økonomisk støtte fra fakultetet til å fortsette skrivingen. Den langhårede Bjørn Eidsvåg satset på musikken for å for andre kirken og verden. Sammen med sine dongeri- og busse rullbekledde frender ga han ut sitt første album, Inn for landing, i 1976. Det var nye toner. Hverken tekstlig eller musikalsk hørtes dette ut som den kristenmusikken folk var vant til i Norge. Albumet var fylt av protestviser om krig, sultkatastrofer, fattigdom, miljøproblemer, tro og tvil og var et musikalsk opp gjør med en norsk kirke som de unge radikalerne syntes var for 23
opptatt med små, uvesentlige saker. Kameratgjengen nynnet med. Utover på 1970-tallet var denne tenkningen noe mer enn radikal studentideologi for ytterkantmiljøer. I 1974 leverte Trygve Brattelis regjering stortingsmelding nr. 94, som hadde den nøkterne tittelen Norges økonomiske samkvem med utviklings landene. Dette var intet mindre enn en politikk for en ny øko nomisk verdensorden – NØV – som de innvidde kalte det. Med sine 228 sider var ikke NØV-meldingen like konsis som Moses’ steintavler, men for internasjonalt engasjerte og filosofisk anlagte teologistudenter som Tor var stortingsmelding 94 så definitivt en åpenbaring. Dokumentet konkretiserte kantine diskusjonene og kollokviegruppesamtalene om hvordan en mer etisk norsk utenrikspolitikk kunne og burde se ut. De batten dreide seg om å sette mottagerlandet, ikke giveren, tydelig i sentrum. Økt utviklingshjelp alene ville ikke lenger duge. Det var på høy tid å endre de økonomiske ordningene. Stortingsmeldingen viste til det norske folks tradisjon for en «kristen brorskapstanke» og en «alminnelig menneskelig solidaritetskjensle», men ivret etter å gå lenger – vekk fra veldedighet og over i et mer jevnbyrdig samarbeid, der mot tagerlandet ikke ble stilt i takknemlighetsgjeld til donoren. Målet burde være en mer likeverdig utveksling av varer og tjenester. For Tor ble stortingsmelding 94 en bro fra radikale ideer til organisert politikk. Spørsmålet var hvordan man kunne oppnå denne endringen. Hvordan kunne og burde Den norske kirke og norske kristne virke, og hvor i denne store sammenhengen hørte Tor og studiekompisene hjemme? For Tor og gjengen ble svaret den knøttlille organisasjonen Mellomkirkelig råd, som var opprettet i 1970 for å utvide kontakten mellom utenlandske kirker og Den norske kirke. Fra 1971 hadde Mellomkirkelig råd også ansvar for Den norske 24
kirkes internasjonale samarbeid. Det var bare halvannen ansatt, men den hele var generalsekretær Gunnar Stålsett. I nesten ti år ledet han en organisasjon med betydelig større innflytelse enn størrelsen skulle tilsi. Han forente de teologiske diskusjonene med den politiske virkeligheten og sørget for at Mellomkirkelig råd på ulikt vis også ble en del av en norsk utenrikspolitisk verktøykasse. I samarbeid med UD kanaliserte rådet flere millioner kroner til myndighetskritiske organisasjoner i SørAfrika. Når ymse frigjøringsbevegelser sendte delegasjoner til Oslo på 1970-tallet, var det kontoret til Stålsett de hadde fått adressen til, og han fulgte dem videre til møter i UD. Kretsen rundt Tor så på Stålsett som en gudfar. Kampen mot apartheid i Sør-Afrika ble den første virkelig store kampsaken for den solidarisk orienterte delen av Den norske kirke, som tok risiko i sin søken etter rettferdighet. Under Stålsetts ledelse gikk Mellomkirkelig råd inn for at Norge skulle slutte å selge olje til Sør-Afrika og oppfordret norske skip til å avstå fra å ta på seg fraktoppdrag dit. De ga direkte, praktisk, pragmatisk og uredd støtte til den svake part og mente de undertrykte hadde rett til å ta til våpen i sin frigjøringskamp. Tor kom inn i Mellomkirkelig råd fordi mange av studie kameratene jobbet der. Og fordi han nektet å avtjene verneplikt i Forsvaret. Som begrunnelse for militærnekten viste Tor til Johan Galtungs bøker om etikk, Gandhi og ikkevoldstenkning. Det var antagelig til Tors fordel at ikke hans eget opphav skulle vurdere søknaden. Faren hadde vært i Marinen og gått i uniform siden 1945. Han la ikke skjul på hvor ubegripelig det var at noen i det hele tatt vurderte å ikke gjøre sin plikt for kongen og fedrelandet. Det gjorde ikke saken bedre at sønnen hadde funnet sin begrunnelse i et høytflyvende akademisk resonnement om etikk og filosofi. Reisen fra Kristiansand innebar at Tor la mye av byen og oppveksten bak seg, også farens forventninger. Han var fast 25
bestemt på å skape seg en verden som var større enn kjøreturen mellom den vesle rekkehusleiligheten i arbeiderstrøket på Tinnheia, Grim kirke og hytta i Søgne. Tor fikk innvilget søknaden om fritak fra verneplikt og tillatelse til å gjennomføre siviltjeneste i Mellomkirkelig råd, der han overtok ansvaret for å drive komiteen for internasjonale spørsmål og den såkalte nord–sør-dialogen. Det var fremdeles doktorgradsprosjektet i teologi som var plan A. Men ikke alle mente at det var akademia han burde vie sitt engasjement og talent til. Som Tor husker det, var ikke Gudfaren blant de overbeviste. I et øyeblikk like uforglemmelig for Tor som det var forglemmelig for Stålsett, ble den unge sivilarbeideren en dag kalt inn på generalsekretærens kontor. Der lød Gudfarens avslepne Finnmarks-dialekt rolig: «Atle og Trond skal bli biskoper, mens du, Tor, skal inn i politikken.» Begge de to, Atle og Trond, ble med tiden markante kirke ledere. Atle Sommerfeldt ble senere prest, biskop i Borg og generalsekretær for Kirkens Nødhjelp. Trond Bakkevig ble prest, etterfulgte Stålsett i Mellomkirkelig råd og ble etter hvert sogneprest og prost i en av Oslos bydeler. Inn i politikken, hva lå egentlig i det? Partipolitisk rådet det ingen enighet på Menighetsfakultetet. Stålsett var selv senterpartist, andre hørte selvsagt til Kristelig Folkeparti, mens mange av de unge MF-radikalerne fant seg til rette i Sosialistisk Folkeparti, senere SV. Det største partiet var likevel Det norske Arbeiderparti. For Tor kom medlemskapet i Arbeiderpartiet som en blanding av en langvarig modningsprosess og ren impuls. I likhet med mange jevnaldrende syntes han den eldre Arbeiderpartiledelsen fremsto som både gammeldags og virkelighetsfjern i møte med de store kampene i verdenspolitikken. Ikke minst var de dørgende kjedelige. Reiulf Steen, derimot, snakket på en annen måte om verden og om hvordan en politisk bevegelse måtte finne sin plass i den. Steen kom ofte til MF for å 26
diskutere med teologistudentene, og de likte ham: Han var ikke som resten. Tor hadde vært medlem av SF siden EF-kampen i 1972; den gang var han en innbitt nei-mann på tjue. Men han hadde merket seg at sosialistene vant politisk terreng og stortingsmandater uten å omsette den økte maktbasen i seire av betydning. Han syntes resultatene var puslete. En desemberdag i 1980, mens han satt på en stol langt bak i det store, åpne rommet i Universitetets aula i Oslo sentrum, kom øyeblikket som dyttet Tor inn i arbeiderbevegelsen. Han satt der med hundrevis av andre for å hylle årets vinner av Nobels fredspris, den argentinske kunstneren og menneskerettighetsaktivisten Adolfo Pérez Esquivel. Han var en frihetskjemper og aktivist som tydelig forankret handlingene og tankene sine i kristen tradisjon. I Oslo talte han på en sånn måte at ordene suste fra talerstolen og bakover i salen, der de traff den unge rådgiveren fra Mellomkirkelig råd som en solid knyttneve, rett i magen. Esquivel snakket om teologi og sin egen personlige tro, og han var handlingsorientert. Han talte om behovet for store omveltninger og tok opp praktiske spørsmål om organisering og kristnes ansvar for å ta del i politikken. Tor trakk selv den slutningen at den eneste logiske tingen å gjøre var å gå inn i en stor bevegelse, en med faktisk innflytelse. Han dro rett fra Aulaen til Youngstorget og meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Han skulle aldri stille til valg, og ble aldri direkte involvert i partipolitikken utenom i lokale verv, men det ble første og siste gang han endret partitilhørighet. Var Stålsetts kommentar kanskje først og fremst et uttrykk for at Tor ikke ville passe inn i den klassiske presterollen? I så fall var ikke Stålsett alene om å tvile på det. Noen av studiekompisene hadde allerede konkludert med at Tor aldri kom til å ende opp med å bruke rundsnipp til hverdags. De så at han var faglig sterk i teoretisk teologi og etikk, gjorde det godt i språkfagene og kunne diskutere abstrakte ideer og b egreper i det lange og det brede. Men i sjelesorgen skjedde det noe. 27
ollene ble snudd, og Tor falt fra toppen av prestasjons R hierarkiet. Han virket ikke like engasjert, ikke like nysgjerrig; han stivnet litt. Kanskje var ingen av kameratene spesielt overrasket da Tor på nyåret 1983 begynte i ny jobb. Den lå så absolutt i politikken, nærmere bestemt i utenrikspolitikken. Et skarpt hode og et brennende engasjement kan bære langt, men man trenger litt flaks også. Til Tors hell var byråsjef Einar Bull i Utenriksdepartementet på tampen av 1982 i beit for en hurtigtenkende og løsningsorientert person. Han planla for Norges deltagelse i de kommende forhandlingene i FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD, og trengte forsterkninger. UNCTAD ble opprettet i 1964, etter påtrykk fra de såkalte utviklingslandene, verdens fattigste og minst utviklede stater. De mente at de eksisterende forumene for regulering av internasjonal handel, som Generalavtalen for tolltariffer og handel (GATT), var dominert av vestlige land og tok for lite hensyn til de særlige utfordringene fattigere land sto overfor. Internasjonal handel og investeringer i denne delen av verden måtte diskuteres i et eget format, der landene i sør selv var med på å legge premissene for dagsordenen og debatten. UNCTAD-konferansen, som ble avholdt hvert fjerde år, ble FNs svar på kravet. En praktisk, internasjonal scene for NØVtankegangen. I Victoria terrasse i Oslo hadde Einar Bull fått nyss om at en ung kar i Mellomkirkelig råd nylig hadde vært med på å overtale Stortinget til å øke bevilgningene til nord–sør-samarbeid til langt over beløpet UD selv hadde foreslått i statsbudsjettet den høsten. En sånn type var det best å sørge for å ha på innsiden av teltet. Bull ville ha Tor med i UNCTAD-arbeidet. Tor skulle ikke behøve å løse oppdraget alene. En mer erfaren kollega, en av departementets virkelig store stjerneskudd, Arne, ville
28
komme inn for å støtte ham når det dro seg til mot sommerens forhandlinger, lovet byråsjef Bull. Nå begynte og endte også Tors arbeidsdag med stegene opp og ned det marmorkledde trappeløpet til femte etasje. Det var som om stedets nimbus bare økte jo lenger inn i de endeløse korridorene han vandret. Et eget kontor! I UD! Herregud, det var bare å kjøre på.