MONA RINGVEJ EILIF
Tapt og funnet i okkupantenes skygge
© 2023 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med: Calluna 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3304-5
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Stiftelsen Fritt Ord
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.kagge.no
1. Den engelske kanal
Skog S veien går nå under navnet Den engelske kanal, etter britiske soldater som hadde flyktet fra Norge etter kampene i nord våren 1940. Disse britene var de første flyktninger fra Norge som bebodde de innhegnede brakkene man den gangen kunne finne ved denne veien. Britenes tid i brakkene, Hälsingmo läger, ble kort, de trakk seg raskt ut av forsvaret av Norge etter noen hektiske uker i april–mai 1940. Senere kom andre flyktninger til. Noen år ut i krigen, i 1943, ble Hälsingmoleiren tatt i bruk for de tvilsomme flyktningene, de som hverken svenske eller norske flyktningmyndigheter hadde grunn til å stole på. De fikk ikke norsk flyktningpass, men svensk fremmedpass, og ble deretter stuet sammen her, under stram disiplin, trange kår og hardt arbeid i skogene. Tømmerhogst, denne nyttige syssel for å unngå at horder av unge menn som flyktet inn i Sverige, skulle komme til å oversvømme landet med rastløs virkelyst og tvilsom adferd.1
Leiren er borte nå. De røde brakkene, fotballbanen, plystringen og latteren. Alt er borte, bortsett fra veien,
kanalen. Den snor seg gjennom svensk furuskog. Litt åpen, som furuskog er, der solen slipper ned til jordbunnen innimellom – uten å treffe noen spor etter de menneskene som levde her, bak piggtrådgjerder og politibevoktning i noen avgjørende måneder av sitt liv. Ingen tufter, ingen rustne sengerammer stikker frem under mosen slik man kan finne spor av i andre svenske skoger, der andre leire fra krigen en gang lå. Langs den engelske kanal finner man ikke så mye som en blikkboks eller en binders i det grønne dekket under trærne. Ingen rustrøde artefakter som driver fantasien mot fortidens aktiviteter i skogene. Ingen spor å undre seg over. Fotballbanen er fullstendig skjult, den også, av furutrær og vegetasjon som ikke gir noen hint om ballspill eller krigserfaringer – skyld, skam, hovmod eller ettertanke.
Den gang var det en avkjørsel omtrent her. Mot dette skjulte flate platået, mot fotballbanen og dens aktiviteter. Banen var omkranset av rødmalte brakker og skeptiske menn som – om det skulle komme fremmede forbi – ville stoppet opp i en nærmest synkron bevegelse av avventende mistillit.
En vårdag i april 1945 kom en slik fremmed forbi da en bil nærmet seg og en høy, distingvert herre steg ut med diverse opptaksutstyr i bagasjen. Ankomsten ble møtt av et plystresignal, et øyeblikks frys, og så: en umiddelbar og hastig bevegelse igjennom hele leiren. Menn som stilte seg bak et hjørne, inn mellom brakkene, inntil en vegg, som søkte sammen i klynger. Guttene på fotballbanen som stanset å spille, forlot
banen og satte seg oppe på vollene for å granske den nyankomne. Avventende og årvåkent hadde de fulgt bilen med øynene og betraktet nå mannen som steg ut. De forholdt seg tause.
Her skulle ingen snakke. Det var de blitt enige om.
Ingen her skulle igjen stole på en reporter som ønsket å høre deres side av saken. Den tilliten var blitt brutt da en journalist fra Dagens Nyheter hadde fått dem i tale med løfter om oppriktig interesse. En interesse som viste seg å være rent instrumentell – å finne stoff til avisens satire over alle dem som hadde valgt feil side, nå som alle kunne være trygge på at tyskerne ville tape krigen. De nedlatende karakteristikkene som hadde spritet opp journalistens reportasje i Dagens Nyheter, hadde så spredt seg fra den ene illegale avisen til den andre: «Flere og flere quislinger og andre forrædere […] forsøker å redde skinnet ved å stikke over til Sverige», kunne man lese. De danske og de norske forræderne i leiren er overraskende ikke på talefot med hverandre, kunne journalisten også meddele, ikke uten en dose humrende ironi, «på grunn av uoverensstemmelser om hvilket land som egentlig eier Grønland!»2
Avisene fortalte også at leiren hverken trengte bevoktning eller høye gjerder, i og med at de internerte – iherdige angivere som de var – tystet på hverandre for et godt ord. Ethvert rømningsforsøk ble derfor stoppet straks, slik en dansk rømling nylig hadde erfart. I stedet for å få støtte og medlidenhet ble han overfalt av hån og latter da fluktforsøket ble stanset av en politimann,
«og deretter bar de [innsatte] politimannen som fanget ham på gullstol omkring i leiren!». Artikkelen avsluttes med ren satire: «Idylliske tilstander hos ‘herrefolkets’ læresveiner.»3
Herrefolkets læresveiner – det var de som hadde sluttet seg til de tyske okkupantene i Danmark og Norge under den andre verdenskrig, de som hadde valgt å underkaste seg okkupantenes drøm om tusenårsriket, om det tredje rike, om diktatur fremfor demokrati, om tysk overherredømme fremfor norsk selvstendighet. Og som enten hadde sluttet seg til eller sett gjennom fingrene med de tyske okkupantenes forfølgelse av jøder, mishandling av straffanger og undertrykkelse eller eliminering av enhver som opponerte. De nordmenn som var internert på Hälsingmo, hadde altså underkastet seg Nazi-Tysklands okkupasjonsstyre i Norge, av den ene eller den andre årsak. Trolig med en tanke om å være på herrefolkets side når drømmen om det tredje rike ble realisert. Sentralt i denne drømmen sto også en antidemokratisk tillit til at en fører ville skape en idyll der det skulle være arbeid til alle (som fikk leve), menn ute, kvinner hjemme, og der en særegen form for nasjonal stolthet skulle fylle hverdag og fest i et evig enighetsfellesskap der man enkelt og greit sluttet seg til lederens mening.
I Norge ble den ideologiske tilslutningen til nazismen representert av partiet Nasjonal Samling, en underlig kombinasjon av tysk underkastelse og norsk nasjonalisme. Ved krigens begynnelse hadde
partiet trolig kun noen hundre medlemmer, men fikk mangedoblet medlemstallet til omtrent 55 000 i løpet av krigen – delvis fordi partiet etter hvert ble det eneste som okkupasjonsmakten tillot, men også av opportunistiske, bekvemmelige eller også ideologiske hensyn.
Bekvemmeligheten ved denne underkastelsen var nå falt bort, og innimellom tømmerhogst og veiarbeid ser det ut til å ha blitt tid til å tenke igjennom valgene man hadde tatt. Tolke på nytt, finne gode grunner, innrømme feil på noen punkter, ikke på alle. Forberede seg på et forsvar. På oppgjørets time.
Da bilen svingte inn i Hälsingmo läger, var krigen inne i sine siste dager, og det hadde lenge vært klart at Hitler-Tyskland ville tape. I denne avventende fasen, der nederlaget kunne bli erklært når som helst, hadde flyktningstrømmen fra Norge drastisk endret karakter. De første som hadde flyktet da landet ble okkupert, var motstandsmenn og -kvinner, og andre som hadde grunn til å frykte for sitt liv eller sin frihet. Den lange grensen mellom Sverige og Norge gikk gjennom skoger, myrlandskap og fjellområder, og var umulig å vokte i detalj. Det fantes utallige stier og tråkk og skogsveier med traskende følger av gamle og unge, kvinner og menn langs store deler av denne langstrakte grensen. Ferden frem til grensen gikk ut på å unngå kontrollposter, som i så fall ville ha stoppet dem. Så snart de kom over, ble de avhørt av svensk politi og sendt videre til flyktningkontoret, som i sin helhet var en norsk stasjon,
underlagt de norske myndighetene i Sverige – det vil si legasjonen i Stockholm. I begynnelsen ble de tatt imot i Stockholm, men snart ble det etablert et større flyktningmottak i de svenske skogene ikke så langt unna Stockholm, Kjäseter.
Kjäseter var som en norsk by, fortelles det, hvor brakkene hadde velkjente navn som Oscarsborg og Akershus, og det norske flagg ble heist hver morgen. Her ble man sjekket for lus, man fikk en generell helsesjekk, togbillett, penger, pass – såfremt man ble trodd på at man alltid hadde hatt en nasjonal holdning – det vil si at man ikke hadde vært blant dem som hadde gitt etter og underkastet seg eller også støttet opp under den tyske okkupasjonsmakten.
Den lange grensen med de mange fluktrutene skulle også spille en viktig rolle høsten 1942, da jødiske flyktninger fra Norge satte sitt preg på flyktningmottaket.
Under kaotiske og dårlig forberedte forhold hadde de måttet flykte fra deportasjon til tilintetgjørelsesleirene i Polen og Tyskland. På Kjäseter var det en markant økning i antallet jødiske flyktninger i hele desember måned 1942. Noe i overkant av 1000 norske jøder lyktes med å flykte fra forfølgerne i løpet av krigen, 773 ble arrestert, fengslet og sendt med fraktskipene Donau og Monte Rosa i november 1942, og med ytterligere deportasjoner i februar 1943. Kvinner, eldre og barn som var om bord på disse skipene, ble sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Den 1. desember 1942, dagen da jødene fra Donau ankom dødsleiren AuschwitzBirkenau, var følgelig den dagen da flest nordmenn
omkom under andre verdenskrig. 340 norske jøder ble sendt inn i gasskamrene denne dagen.4
Radioreporteren som besøkte Hälsingmo i april 1945, hadde kommet over grensen omtrent samtidig som de norske jødene. Reporteren het Arne Okkenhaug, han ventet på at krigen skulle være over, på at demokratiet skulle gjeninnføres, og på oppgjørets time. De som hadde havnet på feil side, ville måtte få sin straff, og flere av dem var å finne her på Hälsingmo interneringsleir, langt øst i de svenske furuskogene, helt ute ved Bottenviken. Her befant de seg, «herrefolkets læresveiner», eller også «et mangeartet og ynkelig klientell», som det sto å lese om dem i avisen kort tid etter frigjøringen.5
Men Arne Okkenhaug var ikke av dem som hånet klientellet på Hälsingmo, selv om han var ettertrykkelig plassert på den riktige siden i krigen. Han hadde aktivt gått inn og kjempet mot okkupantene, deltatt og bidratt i motstandsarbeidet. Han var til og med en av lederfigurene, som medlem av den såkalte Koordinasjonskomiteen, som hadde samordnet spredte og spontane motstandsaktiviteter til en felles kraft i opposisjon til okkupantene. Han var en av de mange motstandsmenn og -kvinner som hadde måttet flykte idet de var i ferd med å bli avslørt.
Enkelte indikerer at han hadde vært aktiv i arbeidet med å hjelpe jødene på flukt, men mest kjent skulle han bli for at han hadde stilt seg i spissen for lærernes motstand mot å la seg nazifisere.6 Han var journalist i NRK før krigen og opptatt av ytringsfrihet. Nå har han
kommet til leiren for å høre hva de internerte har å si om sine valg under krigen, om hvorfor de hadde vendt ryggen til den norske eksilregjeringen i London. Han vil vite hvorfor de underkastet seg okkupantene og deres norske støttespillere i NS.
Han drar frem mikrofon og opptaksutstyr og tar noen skritt i retning innhegningen der de internerte har stilt seg opp, hvorpå flokken innenfor gjerdet umiddelbart rygger bakover. Han inviterer dem til å snakke, alle skal få uttale seg når rettsoppgjøret tar til, og han «har forstått at storparten av dere mener at dere er uskyldig avvist av det norske rettskontoret og de norske myndighetene».7
Han har også hørt at de har ropt «Heia Norge!» når polititropper har reist forbi, tropper som er under forberedelse til å reise hjem og befri landet. Og han vil si dem det, at han «har grunn til å tro at dere på sett og vis har ment det. Ment det dere har sagt – når dere har ropt ‘heia Norge’».8 Han inviterer dem til å gjøre bruk av det frie ord som karakteriserer det demokratiet som er på vei tilbake til landet.
De internerte takker nei til en slik ytringsfrihet. I full taushet betrakter de ham, uten tegn til å ville svare på spørsmål: «Det første spørsmål jeg vil stille, som jeg vil be dere svare kraftig på, er: Vil dere alle at Norge skal bli fritt igjen?»
Ikke en lyd høres, utenom opptakets knitring. «Altså, ingen svarer? Jeg oppfatter da det som et nei.» Mumling i bakgrunnen, uro. «Ja vel, jeg stiller da
spørsmålet én gang til: Vil dere alle at Norge igjen skal bli fritt?» Denne gangen høres et nølende «Ja», som beveger seg som et ekko gjennom mengden. Til slutt blir det et enstemmig svar av all denne nølende responsen, og samtalen er i gang. «Ja», dette kan de være enige om, også de som blir betraktet som landssvikere, at de ønsker at Norge skal bli fritt igjen.
Okkenhaug har lokket dem i tale, han har smigret dem ved å sammenlikne deres besluttsomme taushet med motstandskampens paroler:
Jeg vil heller ikke legge skjul på … at jeg tydelig merket, da vi nærmet oss leiren her, at dere var sammensveiset imot meg. Jeg har selv arbeidet i Norge aktivt imot tyskerne og vet hvordan den kampen har vært ført. Det har vært en kamp med paroler, slik at når myndighetene, de tyske – eller
Quisling-myndighetene, har tatt opp en eller annen sak, med den hensikt å trykke folket ned, og undertrykke folket, så har folket opptrådt ens.
Alltid.9
Så fortsetter han med å inkludere tilhørerne i det moralske fellesskapet som lå til grunn for det samholdet nordmenn på den riktige siden hadde utvist: «Den opptreden dere viste i dag», sier han så, «viser i grunnen ikke annet enn at dere – innenfor leirområdet – også føler en solidaritet dere imellom.»10
Parolene hadde vært limet i de okkupertes samhold, det som gjorde at man ikke følte seg alene, som ga
kraft til å stå imot og ikke gi etter for tyskernes krav og trusler. Parolene var en metode for å motarbeide okkupantene i stedet for å gå i deres tjeneste, ved å slå sprekker i propagandaapparatets påstand om at det bare fantes én politisk vei å følge – okkupantenes nazistiske utopi. Okkenhaug hadde vært en helt sentral aktør i denne parole-aktiviteten. Han roser disse mistenkte landssvikere for den samme besluttsomheten. Han inkluderer dem i kampen for Norges frihet – og slik får han dem i tale.
Arne Okkenhaug vet at det blant leirens menn er mange som føler seg urettferdig avvist, som har ønsket å kjempe for Norge, og som mener at de ikke har gjort noe galt. Som mener at de hverken er nazister eller landssvikere. Han tror på deres «heia Norge», og han møter ikke deres støtte til kong Haakon med sarkasme, som ellers i avisenes reportasjer fra leiren.11 Til tross for sin status som landsforrædere er de internerte på Hälsingmo nemlig enstemmige og tydelige i sin støtte til kongen da Arne Okkenhaug spør dem. De svarer også enstemmig på at de ikke tror tyskerne vil vinne krigen, og på at også de ønsker å kjempe for å jage tyskerne ut av landet – men i spørsmålet om støtte til London-regjeringen er meningene delt. Dermed trer de individuelle stemmene frem. Én og én går de frem til mikrofonen og forteller om den forrige reportasjens hån, om at de ikke frykter rettsoppgjøret, men at de frykter hets og uverdig behandling. At de ser frem til å forklare seg, at krigens valg ikke var selvsagte. At det ikke hadde vært så enkelt
å holde fast ved den norske regjeringen i London som legitim, i stedet for de myndighetene som faktisk befant seg i landet – de tyske okkupantene. At dette skulle være landsforræderi, det er de ikke alle enige i.
Arne Okkenhaug er lydhør, men han korrigerer konsekvent der han mener synspunktene glir over i vrangforestillinger. Han vil høre deres stemmer, deres tanker og resonnementer, ikke nødvendigvis gi dem rett. «Det går jo imot et demokrati og et fritt styre, og da har alle medlemmer av samfunnet rett til å fremholde sin mening», sier han, for å forsikre tilhørerne om sin oppriktige nysgjerrighet overfor de valgene de foretok under krigen.
Og meninger kommer frem – først nølende, knapt – så utbrodert, argumenterende. Deretter latter, stemningen løses opp. Selvfølgelig vil de bli hørt. De vil snakke, det er det de vil. Noen er unge, noen har vært i arbeidstjeneste, andre har kjempet for tyskerne ved Leningrad. De er ulike, men de har alle valgt feil. De venter på oppgjøret. Noen tror de vil bli frifunnet. Kanskje vil enkelte av dem bli det, men under rettsoppgjøret som venter dem, vil de måtte stå til ansvar også for valg som tilsynelatende ikke berørte rikets sikkerhet – selv om enkelte av de internerte ser det annerledes. En av dem sier det slik: «Jeg går ut fra at det er cirka 70 prosent her i leiren som ikke under nogensomhelst slags omstendighet har begått noe galt, noget straffbart, noget kriminelt, eller noget som har berørt landets interesser eller nedsatt den patriotiske innstilling.»12
Den patriotiske innstilling, eller det som motstandsbevegelsen foretrakk å kalle en nasjonal holdning, hadde vært et viktig våpen i kampen mot okkupasjonen, men kampen dreide seg ikke bare om det som foregikk innenfor landets grenser. Norge var en del av verdenskrigen. Det som skjedde utenfor landets grenser, berørte også det som foregikk innenfor. Det som skjedde utenfor, hadde forgreininger til det som skjedde innenfor, for eksempel at holocaust også er en del av denne nasjonale fortellingen, og alle de tusener av russiske, jugoslaviske og andre krigsfanger som slet, sultet og endte sine dager i tysk fangenskap i landet.
De valgene man tok under Nazi-Tysklands okkupasjon, om de kunne se tilforlatelige og private ut i øyeblikket, var valg mellom ulike verdensordener, mellom demokrati og diktatur. Under det oppgjøret som fulgte, skulle imidlertid det nasjonale perspektivet komme til å dominere, delvis fordi rettsoppgjørets funksjon var å finne en vei videre for innbyggerne i det okkuperte Norge. På sikt måtte man kunne legge fiendskapet bak seg, og se fremover i et nytt fellesskap. Det skulle bygges et land. Et oppgjør var helt nødvendig. Myndighetene falt ned på å gjøre det til et landssvikoppgjør, der det skulle avgjøres hvem som hadde havnet på feil side av streken. Hvor streken skulle settes, vil trolig alltid være et omstridt tema. Det viktigste var kanskje at den ble satt: Her går grensen for landssvik.
Det er en brokete forsamling som letter på tungebåndet i løpet av den timen Arne Okkenhaug lar dem komme til orde. Lydopptaket gir et særegent møte med datidens stemmer. Er det ikke noen som har sagt at stemmen er noe av det mest personlige man har? Disse mennene rundt mikrofonen, deres latter, deres tonefall, deres iver og unnvikelser – de er lyden av fortid. Av skam, av bitterhet, av trass og stolthet, stamina og fortvilelse, blindhet og opposisjon. Da jeg hørte opptaket første gang, ble jeg sittende som fjetret. Aldri før hadde jeg opplevd andres tanker på denne måten, aldri hadde jeg kjent fortidens skjebnevalg som knitrende lyd på denne måten – og ingenting ante jeg om at blant karene som stimlet sammen rundt mikrofonen denne dagen i april 1945, var min egen kjødelige farfar.