Yrsa Sigurðardóttir: DNA

YRSA SIGURÐARDÓTTIR Det tredje tegnet, 2006 (N.W. Damm & Søn) Den som graver en grav, 2008 (Cappelen Damm) Aske, 2009 (Cappelen Damm) Jeg vet hvem du er, 2012 Dødsskipet, 2013 De uønskede, 2014 Løgnen, 2015

YRSA

SIGUR ÐARD

ÓTTIR DNA Kriminalroman Oversatt fra islandsk av Silje Beite Løken (MNO)

Copyright © Yrsa Sigurðardóttir 2014 Published by agreement with Salomonsson Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2016 Originalens tittel: DNA Oversetter: Silje Beite Løken Omslagsdesign: Ragnar Helgi Ólafsson Papir: Creamy 70 g Boka er satt med: Sabon 11 | 14,5 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook UAB | Litauen ISBN: 978-82-489-1794-6 ISBN: 978-82-525-8614-5 (Bokklubben) Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd.

Boka er dedisert til Palli.

Underveis i denne skriveprosessen ga Bragi Guðbrandsson meg opplysninger om barnevernet og Barnehuset, Þorleikur Jóhannesson informerte meg om radioamatører og telekommunikasjon, Hallgrímur Gunnar Sigurðsson opplyste meg også om telekommunikasjon samt overvåkningen av den. Jeg er dem en stor takk skyldig og vil understreke at alt som kan ha blitt skildret feil i denne romanen, tar jeg på min kappe.

Yrsa

1987

De satt på benken, tripp-trapp-tresko. Jenta, som var yngst, satt på den ene enden og de to eldre brødrene ved siden av henne. Ett, tre og fire år gamle. Tynne legger hang ned fra det harde setet. Ulikt andre barn satt ikke søsknene urolig eller dinglet med beina. De nye skoene svevde urørlig over det blanke gulvbelegget. Det var ingen nysgjerrighet å spore i barnas ansiktsuttrykk, men heller ingen kjedsomhet eller utålmodighet. Alle tre stirret rett framfor seg, på en naken hvit vegg, som om det ble vist en Tom og Jerry-film der. Ved første øyekast så det ut som et fotografi – tre barn på en benk.

De hadde sittet der i nærmere en halv time. Snart skulle de få reise seg, men ingen av de voksne som holdt øye med dem på avstand, hadde lyst til å sette i gang med det samme. Barnas liv var nettopp blitt snudd på hodet, og de hadde enda større omveltninger i vente. Når de etter hvert ble ført ut fra dette stedet, ville livet deres aldri bli det samme. Denne gangen ville forandringen bli til det bedre, men den nye ordningen kunne også innebære negative konsekvenser. Kun tiden ville vise om fordelene kom til å veie opp for ulempene. Det var der problemet lå. Ingen kunne være sikre på hva som var aller best for barna, og det var derfor de ansvarlige syntes det var så vanskelig å fatte en endelig beslutning.

«Beklager. Vi har undersøkt alle andre muligheter, og spesialistene anbefaler denne løsningen. Barna må få en stødig tilværelse, og det er ingen vits i å vente. Jo eldre 9

de blir, desto mindre blir sjansen for at noen vil adoptere dem. Tenk bare på utfordringen det var å finne en familie til guttene sammenliknet med jenta. Folk er klar over at jo yngre barna er, desto enklere blir det for dem å tilpasse seg en ny tilværelse. Om to år blir søsteren like gammel som den yngste av brødrene, og da får vi de samme problemene med henne.» Mannen pustet dypt inn og understreket ordene sine ved å vifte med en bunke papirer. Den besto av rapporter og diagnostiseringer fra spesialister som hadde undersøkt søsknene. De andre nikket med alvorlige miner.

Unntaket var den yngste kvinnen i gruppen, hun hadde vært imot forslaget. Kvinnen hadde minst erfaring fra barne­vernsarbeid og gikk fremdeles rundt med den idealistiske gløden de andre hadde mistet etter gjentatte nederlag og skuffelser.

«Skal vi ikke vente litt til? Det kan jo være en sjanse for at vi finner et par som kan ta seg av alle tre.» Hun skottet mot barna som satt som forsteinet på benken. Hun hadde lagt armene i kors, bestemt, som om hun ville forsikre seg om at idealismen, håpet og optimismen ikke lekket ut. Hun husket godt hvordan søsknene så ut da saken deres kom til rett instans, det lyse håret hadde vært floket og skittent, klærne var møkkete, og alle tre så ubehagelig tynne ut. Skinnende, blå øyne i møkkete ansikter, strimer etter tårer nedover kinnene. Den unge kvinnen snudde seg mot de andre og så nedslått ut. «Det må da finnes noen.»

«Jeg har allerede gått gjennom dette,» sa mannen med rapportene i en irritert tone. Han kikket på klokka for tredje gang i løpet av dette møtet. Han hadde lovet ungene sine at de skulle på kino. «Den lille slåss de om, men guttene er det ikke mange som vil ha. Vi kan være takknemlige for at vi har klart å komme fram til en løsning, det er nytteløst å bruke mer tid på å lete etter et par som ikke 10

eksisterer. De som er interessert i å adoptere barn, tar kontakt med oss, og vi har finkjemmet listen for kandidater.

Dette er den mest fornuftige løsningen.»

Det var ikke mye mer å si, og de nikket alvorlig til hverandre, alle unntatt den unge kvinnen. Blikket hennes lyste av total rådløshet. «De virker så sterkt knyttet til hverandre. Jeg bekymrer meg for at atskillelsen kan skade dem for livet.»

Nå ble rapportene viftet med slik at alle rundt mannen fikk vind i håret. «Et par av spesialistene sier rett ut at de to yngste har godt av å bli separert. Gutten ser ut til å ha tatt fullt ansvar for søsteren, og forholdet dem imellom er ikke normalt. Han forsøker å gi henne den kjærligheten og omsorgen som han selv ikke har fått, samtidig som han bare er et lite barn. Hun får ikke fred for ham, og han plages av stress og bekymringer for henne. Gutten er tre år gammel.» Mannen ble taus og hev etter pusten. «Her fins det ikke rom for tolkning – eksperter sier det slik det er. Begge har godt av en tilværelse uten den andre. Han har ikke et sunt forhold til henne. I grunnen kan man si at begge brødrene er mer preget av dette enn henne. De er eldre.»

I sideblikket la en av de voksne i gruppen merke til bevegelser på benken. Den yngste gutten hadde flyttet seg nærmere søsteren. Nå la han en arm over skulderen hennes og trakk henne tett inntil seg. Det virket som om han hadde hørt hva de snakket om på den andre siden av glassveggen.

«Jeg synes ikke vi kan tillate oss å så tvil om deres konklusjoner. Her snakker vi om eksperter, og disse barnas omstendigheter er så fjernt fra alt vi kan forestille oss. Mitt syn er i alle fall at vi må gjennomføre dette. Det er rett og slett naivt å fortsette å lete etter et mirakel av en løsning.

11

Slikt eksisterer ikke.» Kvinnen som tok ordet, hadde gitt beskjed om at hun hadde det travelt. Hun snakket fort, og innimellom trippet hun utålmodig med den ene foten.

«Hva skjer senere, når de er blitt eldre og skjønner at atskillelsen kunne ha vært unngått? Vi kjenner flere eksempler på hva som kan skje med mennesker som blir bitre på systemet. Da dreier hele livet seg kun om det,» sa den eldste i gruppen. Han kunne ikke vente med å gå av med pensjon og håpet at dette ville bli den siste vanskelige saken som fant veien inn på skrivebordet hans. Mannen syntes ikke at det var for mye forlangt. Det var lenge siden han var blitt gråhåret, han hadde begynt på blodtrykksmedisiner, og ansiktet var preget av dype furer.

«Fosterforeldrene får holde opphavet deres skjult for dem. Det er til det beste for alle. Spesielt for de to yngste søsknene. Det burde være en smal sak, spesielt siden de sannsynligvis ikke kommer til å huske mye fra sine tidligste år. Piken er kun ett år gammel, men eldstemann kan sitte igjen med minner. Selv om det ikke er helt sikkert.

Minnene kan forvrenges og bli uklare. Hvor mye husker dere fra da dere var fire år gamle?»

«Masse.» Den unge kvinnen var den eneste som husket noe. De andre klarte bare å framkalle drømmeaktige og uklare bruddstykker. Kvinnen klarte for øvrig ikke å huske noe fra da hun var ett år. Den lille jenta som folk sloss om, var den som ville komme best ut av det, og det var ikke bare fordi hun var så bedårende. De siste årene hadde preget guttene, og det viste de tegn på, den yngste viste søsteren grenseløs kjærlighet og omsorg, og den eldste reagerte apatisk på alt og alle. Den korte beskrivelsen fra polititjenestemennene som var blitt sendt til åstedet etter morens oppringning, hadde gjort dypt inntrykk på de frammøtte, og ingen av dem hadde lyst til å tenke mer på det.

12

Det ville være en sann velsignelse hvis tiden klarte å stryke disse minnene ut av barnas hoder.

Den unge kvinnen tvilte dessverre på at det kom til å skje. Traumet må ha vært vanvittig. «Det jeg husker, er for det meste forbundet med fæle opplevelser; da jeg var tre år og klemte fingeren i døra til bakeriet, og da jeg som femåring så venninnen min bli påkjørt. Disse hendelsene er ikke i nærheten av det søsknene har opplevd. Jeg frykter at guttene kommer til å huske det. Kanskje til og med søsteren deres kan få noen glimt, selv om det er en veldig liten sjanse for det.»

«Har vi fått slektskapet på det rene?» Kvinnen som var travel, skiftet tema for å unngå at de havnet på ville veier i barndomsminner. «Det er ikke engang klart at de er helsøsken, og det spørs hvor mye ressurser man skal bruke på å holde dem samlet.»

Mannen med rapportene høstet et par ekstrapoeng hos den unge og følsomme kollegaen. «Jeg tror det er irrelevant om de har samme far eller ei. De oppfatter seg som søsken.

Vi vet ennå ikke om de bare har felles mor. De to yngste barna står oppført uten far. Det gjelder ikke den eldste gutten. Men legen som undersøkte dem, tror det er en sannsynlighet for at de to yngste er helsøsken og at eldstemann er halvbroren deres. Utsagnet til mannen som skal være faren til den eldste gutten, peker også på det, han nekter for å ha fortsatt sin kjønnslige omgang med moren etter at sønnen deres ble født. Da hun ble nødt til å flytte hjem til faren sin.» Mannen ble taus og skar en grimase. Han svelget og fortsatte. «Men for å avgjøre slektskapet barna imellom må det en DNA-analyse til, og det har vi verken tid eller penger til å gjennomføre. Det er heller ingen som har lyst til å vite resultatet. Det er bedre å innbille seg at

13

det er normale farskap det er snakk om. For alle tre, ikke bare eldstemann.»

Ingen sa noe. Gruppen kjente barnas og morens historie. De visste om morfaren og den grusomme forbrytelsen han var mistenkt for. Hvilke overgrep han hadde utsatt datteren for. Nå sto de der med skjebnen til tre små barn i sine hender, barn med arr på sjela. Hva skulle de gjøre?

«Hva med faren, denne Þorgeir? Er det utelukket at han kan ombestemme seg?» Den unge kvinnen brøt stillheten.

«Vi har prøvd. Han kan ikke, eller så vil han ikke, ta til seg gutten. For ikke å snakke om alle tre. Far og sønn hadde aldri kontakt, og han sier at han ikke engang er sikker på at han er faren. Det ble til at han tok på seg farskapet fordi han hadde hatt en kort affære med moren, men mannen sier at han aldri var helt sikker på om hun ikke lå med andre. Hvis han blir tvunget til å ta gutten til seg, kommer han til å insistere på farskapstest. Det trekker bare ut saken, og uansett konklusjon kan jeg ikke si at han er et ønsket valg. Hvis han ikke er guttens far, er det ingen vits i at han tar ham til seg. Hvis han er faren, har han ikke lyst til å ha sønnen hos seg. Kan det være heldig for gutten? Jeg tror ikke det.» Mennene vekslet blikk, og de så ut til å forstå mannens beslutning bedre enn kvinnene, som valgte å se ned.

«Dette er den beste løsningen.» Mannen holdt seg fra å vifte mer med papirene. I stedet trommet han på bunken med fingrene. «Vi har ikke adgang til en tidsmaskin som kan fortelle oss om barna kommer til å klare seg. Det eneste vi har å bygge på, er spesialistenes syn på saken. Alle foreldrene er plukket ut, og de har strålende referanser. Jeg foreslår at vi setter i gang. Barna registreres på nytt, og tiden kommer til å skjule den skrekkelige starten på livet deres. Det beste for dem er at de aldri finner ut hvem de 14

er, og en atskillelse vil hjelpe dem med å glemme. Jo før de starter et nytt liv, desto bedre blir det for alle. Kan vi ikke si oss enige?»

Den unge kvinnen åpnet munnen for å protestere, men ga opp. De andre mumlet samtykkende, som for å legge lokk på mulige innvendinger fra hennes side. Hun snudde seg og så på de tre barna gjennom glasset. På benken forsøkte den lille jenta å slite seg løs fra broren, men uten hell, han holdt bare hardere. Det så ut som om det gjorde vondt. Kanskje det var mer i spesialistenes uttalelser enn hun hadde hatt lyst til å innrømme. Hun snudde seg mot gruppen av kolleger og nikket spakt.

Dermed var det bestemt.

Diverse formaliteter ble avsluttet, og gruppen begynte å løse seg opp. Den unge kvinnen ble stående igjen på gangen og var vitne til at barna ble sendt av gårde til sitt nye liv. De tok ikke farvel med sin gamle tilværelse uten protester, men med skrik og gråt, slik et barn forlater mors liv.

Den yngste gutten så ut til å ta det spesielt tungt. Han hylte og brølte da han så søsteren forsvinne ut korridoren i barnelegens armer. Den lille jenta stirret på ham over legens skulder, og skrekkslagen vinket hun farvel. Da utartet det.

En mann i frakk måtte bruke muskelkraft for å holde den lille broren igjen. Da gutten skjønte at han var overmannet, gikk skrikingen over i gråt.

Den unge kvinnen klarte ikke å rive blikket løs fra det som skjedde. Hun hadde vært med på å fatte beslutningen, og hun måtte orke å være vitne til konsekvensene. Det var litt lettere å se på den eldste gutten. Men selv om han ikke utagerte fysisk eller med gråt, var blikket hans dypt fortvilet. Søsknene hadde nok aldri vært skilt fra hverandre før nå.

15

Den unge kvinnen felte ingen tårer der hun sto og så etter guttene som ble ført bort på samme måte som søsteren.

Da hun til slutt forlot sykehuset, så hun ikke snurten av barna. De var heller ikke å se i inngangen eller på den halvtomme parkeringsplassen utenfor.

Det nye livet hadde slukt dem med hud og hår.

2015

1 Det tar en stund før Elísa kommer til seg selv. Hun ligger på siden, dynen er i en krøll mellom beina og puten i en bylt under kinnet. Det er mørkt, og gjennom glipen i gardinene ser hun den svarte himmelen der stjernene blinker til henne fra et sted i det uendelig store universet. Ved siden av henne i dobbeltsenga ligger det en pent oppredd dyne og glatt pute. Stillheten er fremmed, og hun savner snorkingen som kan holde henne våken og irritere henne. Hun savner også heten fra den varmblodige ektemannen, som ofte fører til at hun må stikke en fot ut fra dynen.

Av gammel vane er det slik hun ligger, men nå fryser hun.

Når hun legger dynen over seg, kjenner hun at hun har gåsehud på beinet. Det minner henne om den tiden da Sigvaldi tok nattevakter, men denne gangen venter hun ham ikke hjem tidlig om morgenen, gjespende og med mørke ringer under øynene. Dunstende av sykehuslukt. Han kommer ikke hjem fra kongressen før etter en uke. Da han kysset henne farvel ved flybussen i går, var han åpenbart mer utålmodig enn henne etter å avslutte avskjedsstunden.

Hvis hun kjenner ham rett, kommer han hjem duftende av ny after shave fra Tax-Free, slik at hun må sove med nesen inn mot albuebøyen til hun venner seg til lukten.

19

Hun kjenner et stikk av savn, men er ikke bare misfornøyd med å være alene for en kort periode. De neste kveldene får hun bestemme over tv-en, og hun trenger ikke bry seg om fotballkamper i den ene eller den andre ligaen.

Hun kan servere brødskiver til middag uten å måtte høre mannens mage rumle resten av kvelden.

Men det er ikke bare fordeler med en bortreist ektemann, hun blir alene med tre barn, alene om alle oppgavene, vekke dem, få dem på beina om morgenen, kjøre og hente dem, hjelpe med lekser, underholde dem, følge med på pc-bruk, lage mat, bade dem, pusse tennene deres, legge dem. Margrét går på ballett to ganger i uken, Stefán og Bárður har begynt på karate, og hun må være til stede mens de trener. Elísa synes det vanskeligste med å sitte der og se på dem er at de verken ser ut til å ha talent for eller fornøyelse av disse dyre fritidsinteressene. På henne ser det ut som om de kjeder seg. De beveger seg ikke i takt med de andre barna, blir ofte stående i motsatt retning av de andre, og ofte står de der røde i kinnene og stirrer på dem som alltid gjør alt riktig. Kanskje det er omvendt, kanskje det er hennes unger som beveger seg slik de skal.

Hun blir liggende til det trøtte mismotet har gått over.

På nattbordet lyser vekkerklokka som hun hater hver morgen. Nå føler hun derimot ingen lyst til å slenge den i veggen. De grønnglødende tallene gløder i mørket, og de forteller henne at hun kan sove noen timer til. Den trøtte hjernen orker ikke å regne ut nøyaktig hvor mange. Dessuten er den opptatt med å grunne over et viktig spørsmål: Hvorfor våknet hun?

Elísa kjenner det svi i øynene når hun gløtter mot den lysende vekkerklokka. Hun velter seg over på den andre siden og griper seg for munnen idet hun får øye på en skikkelse som står ved senga. Men hun roer seg fort da 20

hun skjønner at det er Margrét, eldstejenta som alltid har skilt seg ut fra sine jevnaldrende. Hun er sjelden glad. Det er altså derfor Elísa våknet. «Jenta mi, hvorfor sover du ikke?» Stemmen er hes, og hun fanger datterens blikk.

I mørket ser øynene svarte ut. Det røde, krøllete håret omkranser jentas likbleke ansikt og står til alle kanter.

Barnet krabber over farens glatte dyne og bort til moren.

Hun lener seg over henne og hvisker lavt; det varme åndedrettet kiler Elísa i øret. Det er etterfulgt av en svak lukt av tannkrem. «Det er noen i huset.»

Elísa setter seg opp. Hjertet begynner å hamre i brystet, samtidig vet hun at det ikke er noe i veien. «Du har bare drømt, vennen min. Du husker hva vi snakket om. Det som skjer i drømme, har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Det er to atskilte verdener.» Fra hun var helt liten, har Margrét slitt med mareritt. De to brødrene hennes slukner om kvelden og leer ikke på seg før det er blitt morgen, akkurat som faren. Men nettene gir som regel ikke datteren samme hvile. Hvor ofte har ikke foreldrene våknet med et rykk av at jenta hyler sårt i søvne? Legene har sagt at det går over med årene, men nå har det gått to år siden de oppsøkte profesjonell hjelp, og situasjonen er den samme. De kopperrøde lokkene danser når jenta rister på hodet. «Jeg sov ikke. Jeg var våken.» Hun hvisker fremdeles og holder den ene pekefingeren mot munnen slik at moren ikke skal snakke høyt. «Jeg gikk for å tisse, og da så jeg ham. Han er i stuen.»

«Av og til tar man feil. Det skjer ofte med meg …» Elísa blir stille midt i setningen. «Hysj …» Hun sier det mest til seg selv. Fra gangen er det stille. Lyden hun trodde hun hørte, må ha vært innbilning. Døra står halvåpen, og hun myser ut, men ser ikke annet enn mørke. Naturligvis. Hvem skulle ha stått der? Eiendelene deres er ikke prangende, og 21

huset deres, som trenger et malingstrøk, er ikke fristende for tyver. På den andre siden er huset deres et av de få i gata som ikke er merket med boligalarm på alle vinduene.

Margrét bøyer seg ned mot morens øre igjen: «Jeg tar ikke feil. Det er noen her. Jeg så ham ute i gangen.» Datterens lave stemme er klar, hun virker ikke søvndrukken.

Elísa skrur på nattbordlampen og famler etter mobilen.

Kan det hende at vekkerklokka går feil? Den har måttet tåle mye rart opp igjennom årene, og Elísa har ikke tall på alle gangene den har gått i gulvet. Kanskje det ikke er noe poeng å få Margrét i seng igjen? Kanskje det er på tide å helle melk og frokostblanding i tre skåler og håpe at hun får tid til å skylle sjampoen ut av håret mens de spiser?

Men mobilen ligger verken på nattbordet eller på gulvet.

Likevel synes hun å huske at hun tok den med seg da hun slukket lysene før hun la seg. Hun ville ha den i nærheten i tilfelle Sigvaldi ringte midt på natten for å fortelle at han var vel framme. Eller hadde hun ikke det? «Hva er klokka, Margrét?» De hadde aldri fått lov til å bruke kjælenavn på henne, som Magga.

«Jeg vet ikke.» Margrét ser bort fra moren og stirrer ut i mørket på gangen. Deretter snur hun seg mot henne og hvisker: «Hvem er det som kommer på besøk midt på natten? Det er ikke snille folk.»

«Nei, ingen kommer om natten. Dermed basta.» Elísa kjenner at stemmen hennes ikke er overbevisende nok.

Hva hvis barnet har rett i at noen har brutt seg inn til dem?

Hun reiser seg. Gulvet er iskaldt, og hun krøller tærne.

Hun har på seg en av Sigvaldis T-skjorter, beina er bare, og hun får gåsehud. «Ligg stille. Jeg skal sjekke. Når jeg kommer tilbake, skal vi sovne uten å bekymre oss. Høres det bra ut?»

22

Margrét nikker. Hun trekker morens dyne helt opp til øynene. Under den mumler hun: «Pass deg. Han er slem.»

Ordene gir gjenlyd i Elísas ører når hun går ut på gangen og konsentrerer seg om å virke helt trygg, overbevist om at ingen fremmede har kommet inn i hjemmet deres. Men Margrét har plantet tvil i hodet hennes. Hvorfor kunne ikke dette ha skjedd natten før, da Sigvaldi var hjemme?

Var det for mye forlangt? Elísa slår armene rundt seg for ikke å fryse, men det er nytteløst. Hun tenner lyset, og det stikker i øynene.

Det knirker lett i døra inn til guttenes rom når hun vil forsikre seg om at de sover trygt i sengene sine. De ligger i hver sin køye med lukkede øyne og åpen munn. Hun smekker døra forsiktig igjen.

Inne på badet er det ingen, men på rommet til Margrét står det bamser og dukker som stirrer på henne der de sitter på rekke og rad på en hylle. Øynene deres ser ut til å følge henne idet hun skynder seg å lukke døra. Hun lurer på om denne utstillingen muligens kan forklare Margréts mareritt. Selv ville hun ikke ha likt å ligge og kikke på de stive ansiktene hvis hun våknet midt på natten. I mørket er det som om noe ondt skinner igjennom alt som er nusselig og søtt. De kunne prøve å stille opp lekene et annet sted og se om jenta sov bedre da. Hun bestemmer seg for å gjøre det etter jobb dagen etter.

I gangen og i rommene langs den er det heller ingen å se, det fins ikke tegn til at fremmede mennesker har vært på ferde. Men hvordan kan man egentlig se det? Fotspor? Sigarettsneiper på gulvet? En knust blomsterpotte i et hjørne? Når hun fortsetter innover gangen, på vei mot stuen og kjøkkenet, har hun roet seg. Lysskjæret fra gatelyktene overbeviser henne om at det bare har vært et av Margréts innfall. I mørket har fantasien det med å våkne 23

til live. Nå som hun ser bedre, er stuen som hun forlot den, en tom skål som det har vært popkorn i, står fremdeles foran tv, legoklosser ligger spredt rundt salongbordet.

Akkurat slik det var da hun la seg. For noe tull. Et smil finner veien til leppene hennes, men det forsvinner like brått.

Skyvedøra mellom påbygget i stuen, som de bruker som spisestue, og kjøkkenet, er lukket igjen.

Den døra står alltid åpen.

Elísa går mot døra, sakte og forsiktig. Fotsålene kjennes klebrige mot den kalde parketten, og angsten bygger seg opp for hvert skritt. Hun legger øret mot den hvite døra.

Først er det helt stille, men så skvetter hun unna da hun hører at noen flytter på stolene inne på kjøkkenet.

Hva skal hun gjøre? Kroppen vil at hun springer tilbake til senga og trekker dynen opp over hodet. Den som sitter der inne, er sikkert snart på vei ut av kjøkkenet. Elísa gir blaffen i eiendelene deres. Innbruddstyven kan ta det han vil ha, bare han kommer seg ut. Men hva i helvete holder han på med på kjøkkenet? Hun hører at han har slått seg ned ved kjøkkenbordet, og lurer på om Margrét eller en av guttene har lurt seg forbi henne uten at hun merket dem.

Nei, det kan ikke være tilfellet.

Til sin store skrekk hører hun at den ubudne gjesten har reist seg på den andre siden av skyvedøra. Det eneste hun kommer på å gjøre, er å legge øret tilbake mot dørflaten.

Skuffer åpnes og lukkes, igjen og igjen, helt til hun hører det klinger i bestikk. Kniver, kanskje. Stillheten forstyrres enda en gang idet den lille skyvedøra inn til spiskammeret går opp. Hva slags innbruddstyv er det som interesserer seg for hermetikk og frokostblandinger? Kost, feiebrett, kluter, bøtte og støvsuger? I stedet for å la seg berolige av det som skjer, blir Elísa bare mer og mer opprørt. Mennesker som oppfører seg uforståelig, er mer skremmende enn dem som 24

følger satte regler. Hun trekker seg unna døra og lister seg inn i stuen. Mobilen må ligge på stuebordet. Eller på badet.

De bestemte seg for å si opp fasttelefonen to år tidligere, og dette er første gang hun savner den. Elísas blikk leter ut mot entreen, og hun lurer på om hun skal springe ut, rope på hjelp og håpe at hun klarer å vekke naboene. Men da må hun la barna bli igjen. Sannsynligvis med en mann som har tatt en av kjøkkenknivene. Elísa tar et skritt i retning entreen, men ombestemmer seg, hun kan ikke stikke av fra ungene. I stedet snur hun seg mot gangen. Hun er nesten framme ved døra da hun hører den hvite skyvedøra gli opp. I samme øyeblikk iler hun inn i gangen og lukker forsiktig etter seg. Hun våger ikke å sjekke om mannen kommer rett bak henne før døra går igjen.

Elísa synes det knaker i hodet når hun desperat forsøker å tenke ut hva som er lurest å gjøre. Hvordan kommer hun seg unna? Det er ikke mulig å låse det største soverommet, da de flyttet inn, manglet de fleste nøklene, og de har aldri sett noe poeng i å skaffe nye. På badet er det lås på dørklinken, men det er like dumt å låse seg inne der som å springe ut av huset. Barna ville uansett bli igjen, uten noen til å passe på seg. Hun forter seg likevel inn på badet for å lete etter mobilen, men der er den ikke. Hun kaster bort håndklær og drar ut skuffer med skjelvende hender. Til ingen nytte, den forbannede mobilen er ikke å se. Tårene presser seg på der hun står og betrakter kaoset.

Når skal hun få ryddet alt dette? Som om hun ikke har nok å tenke på nå.

Elísa går ut i gangen igjen, hun er veldig klar over at hun er i ferd med å få panikk. Hun klarer ikke å undertrykke hylet som presser seg opp og ut idet hun ser døra i enden av gangen gli opp. Men lyden hun lager, er verken høy eller skjærende, den minner mest om et pip en kanin 25

kunne ha utstøtt i nød. Elísa har ikke lyst til å se hvem det er som er på vei gjennom døråpningen, men smetter inn på soverommet via badet og lukker etter seg. Hun hører den ubudne gjestens skritt etterfulgt av en slags skramling, som om han sleper noe etter seg. Men hva? Hjertet galopperer i brystet hennes.

«Margrét?»

Datteren er ikke å se.

«Margrét?»

Stemmen er nær ved å briste, og motet begynner å svikte. Hun klarer ikke å bestemme seg for om hun skal lete etter mobilen eller Margrét. Før hun kommer fram til en beslutning, går døra opp bak henne, og mannen kommer inn. Han stopper opp, og skramlelydene blir kraftigere, som om han drar noe over terskelen. Hun klarer ikke å snu seg og se, kroppen hennes er helt stiv, og innvendig gjør lysten til å lukke øynene nesten vondt. Det er noe kjent ved lyden bak henne, men nå klarer Elísa overhodet ikke å definere den. Det kjennes som om hjernen har det travelt med å stenge alle avdelinger, alle dem hun har mest behov for her og nå.

Paralysert hører Elísa noen hviske navnet hennes. Hviskingen er grumset, som om mannen har et tørkle foran munnen. Hun tror ikke at hun kjenner stemmen, men hvordan høres egentlig kjente stemmer ut når de hvisker?

Da forvrenges de sikkert, eller hva? Margrét hørtes ikke ut som seg selv da hun hvisket i Elísas øre og vekket henne.

Men den varme, lette luften som blåste mot øret hennes for litt siden, ligger en evighet fra denne dype hviskingen som treffer henne nå.

Hvem er det, og hva vil han? Han må kjenne henne, han vet i alle fall hva hun heter. Fikk han øye på navnet hennes

26

på kjøkkenet? I vindusposten eller på postkortet fra venninnen som hang på kjøleskapet?

Elísa kjenner en sterk hånd, den kjennes hanskekledd ut, gripe henne i nakken; deretter et smertefullt stikk i ryggen. En kniv. «Vær så snill,» hvisker hun. Hun lar være å si alt det andre som: Vær så snill, ikke skad meg. Vær så snill, ikke voldta meg. Vær så snill, ikke drep meg. Vær så, vær så snill, ikke gjør barna mine noe. Knivspissen blir borte fra ryggen hennes, og hun blir stående med et vondt sår etter stikket. Han må ha stukket henne til blods. Han slipper taket i nakken, og før hun vet ordet av det, har han begynt å binde noe foran øynene hennes. En grusom redsel gjør seg gjeldende når hun forstår at han bruker kraftig teip som han surrer rundt og rundt hodet hennes. Som da hun var på badet, får hun panikk, og bekymringene over hvordan hun skal klare å løsne teipen, overgår angsten for hennes og barnas sikkerhet. Teipen surres så fast at den kommer til å dra med seg øyenbryn og -vipper når hun får den av. Tårene som renner, kommer ingen steder, men løser bare opp limet under teipen som begynner å svi når det kommer i kontakt med øynene. «Vær så snill, vær så snill. Jeg skal ikke si det til noen. Du kan ta det du vil ha.

Alt sammen. Bare ta alt.»

«Ellers takk,» hører hun mannen hviske bak seg.

Knærne hennes svikter. «Vær så snill, bare ta alt!» Teipen surres enda en gang rundt hodet hennes, og hun kvepper til når han kutter teipen fra rullen. Han skyver nakken hennes hardt framover for å feste den løse teipenden. Deretter blir hun snudd og kastet ned på senga. Madrassen siger enda lenger ned når mannen setter seg ved siden av henne og stryker henne lett over håret, hun vender hodet vekk. Plutselig går mannen fra å stryke henne til å gripe tak i en hårtjafs og trekke hodet hennes mot seg.

27

Enda en gang hvisker han henne i øret, nå hvisker han høyere. Hun drar fremdeles ikke kjensel på stemmen, det høres ut som om mannen har på seg maske eller finlandshette. «Jeg skal fortelle deg noe. En kort historie. Det er vel nærmest en tragedie, og jeg vil råde deg til å lytte.»

Elísa nikker. Han fester taket i håret hennes slik at hun får ordentlig vondt. Hvorfor vil han fortelle henne en historie?

Hvorfor spør han henne ikke om PIN-koden eller hvor de oppbevarer verdisakene? Hun ville ha svart på alt. Han kan få adgang til alle kortene hennes og kontoene deres.

Han kan få sølvbestikket hun har arvet etter besteforeldrene. De få smykkene hun har samlet seg. Alt sammen.

Hun er klar for å fortelle ham alt han vil vite. Så lenge han sparer henne og barna. I denne stunden er dette det eneste som betyr noe. Hun ville gladelig nappe av seg både øyenbryn og -vipper, bare han forsvinner ut av hjemmet deres.

Igjennom hulkene klarer hun å spørre om han har tenkt å skade barna hennes. Hun hører ikke hva han svarer, noe som gjør angsten enda sterkere. Deretter blir han taus. Det kommer heller ingen historie, og de henholdsvis sitter og ligger i taushet på senga, Elísa er blindet, og det føles som om hjertet er i ferd med å sprenges. Hun hører og fornemmer at mannen reiser seg, og innerst inne tennes et svakt håp om at han kanskje kommer til å dra. La det bli med dette. Hun tør ikke å oppmuntre dette håpet. Hun må være på vakt, kanskje han har tenkt å gå løs på henne enda en gang. Hun hører skramlingen igjen og mener at hun får med seg et lite knepp et sted i rommet, som om han stikker noe i en av stikkontaktene ved døra. Hun går gjennom alle de elektriske apparatene deres som kan volde skade – boret hun ga Sigvaldi i julegave, håndmikseren, gressklipperen, krølltangen, strykejernet, smørbrødgrillen, vannkokeren. Hva er verst? Hva er best? Elísa puster så 28

raskt at det kjennes som hun skal til å besvime. Men så kommer hun på at de fleste husholdningsapparatene har altfor korte ledninger til å rekke helt fram til senga. Lettelsen går derimot fort over.

Elísa hører at mannen går mot senga, og hun mister all kontroll. Hun gjør et siste forsøk på å komme seg unna, et forsøk hun vet er dømt til å mislykkes. Han kan se, det kan ikke hun. Han er større, og han er sterkere. Men hun prøver likevel å kaste seg ut av senga og komme seg ned på gulvet på den andre siden. Hun hører mannens irriterte utbrudd og kjenner at han kaster seg over henne der hun ligger på magen, halvveis på senga og halvveis på gulvet.

Den ene armen ligger i klem under henne, den andre dingler ned fra sengekanten, og hånden sklir inn under senga.

Mannen slår henne med full kraft i ryggen slik at det knaker i ryggsøylen, og hun mister pusten et øyeblikk. Han setter seg oppå henne slik at hun ikke klarer å bevege seg, men hun kan høre at han løsner en ny remse fra teiprullen.

Selv om det er nytteløst, fører hun fingrene under senga, som en edderkopp, i tilfelle hun har hellet med seg. En uventet, men samtidig velkjent hindring, fører til at hun slapper av for en kort stund. Hun kjenner på det varme og myke der under og skjønner plutselig hva det er. Elísa klarer akkurat å føre en finger opp mot leppene sine og hviske «hysj» før begge hendene blir trukket brutalt opp bak ryggen hennes og teipet sammen.

Mannen river henne opp og rister henne slik at det føles som om hjernen løsner inne i hodet. Alt er svart, og hun frykter det ikke lenger bare skyldes teipen, men at synet har sviktet, og at det samme kommer til å skje med hørselen. Den svake lyden som har akkompagnert mannens brutalitet, blir enda svakere. Når han trekker henne nærmere seg i senga og begynner på historien han hadde lovet, 29

eller snarere truet med, å fortelle, fungerer hørselen hennes derimot godt nok.

Etter at han har gjort seg ferdig, reiser han seg opp, velter henne over på ryggen og plasserer et kne på brystet hennes for å forsikre seg om at hun ikke gjør enda et forsøk på å rømme. Så finner han fram teipen igjen, limer den tett over ører og nese, rundt og rundt. Hun hører noe briste i ørene, men den knakende lyden fra nesen er kraftigere. Vondere. Presset mot brystet letter, og gjennom teipen hører hun en svak lyd som gjør at hun skjønner hva det var mannen dro med seg inn på soverommet. Det var ikke det apparatet hun hadde fryktet. Når han trekker i henne igjen, skjønner hun at hun har vært altfor optimistisk.