Det siste livet by Kagge Forlag

DET SISTE LIVET

Oversatt av Fartein Døvle Jonassen

Først utgitt av Norstedts, Sverige

Utgitt etter avtale med Nordin Agency AB, Sverige

Originalens tittel: Det sista livet

Oversatt fra svensk av Fartein Døvle Jonassen

Omslagsdesign: Nils Olsson

Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8

Boka er satt med Minion Pro 11/14

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-2753-2

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

BALTIMORE, 2019

HAN LÅ I senga og kikket opp i det hvite taket. Misfargingen i gipsplaten ble gradvis skarpere i konturen. Flekken så ut som et spøkelse eller kanskje en ballong. Noe et barn kunne ha tegnet.

John forsto at han svevde i grenselandet mellom våkenhet og søvn, men hvor lenge han hadde vaklet mellom de to verdenene, ante han ikke. Han prøvde å vri hodet for å se hvor han befant seg. Sekundet etter kom smertebølgen. Den hadde episenteret i bakhodet og rullet videre ut i kroppen. Han knep øynene hardt igjen og prøvde å finne et sted inni seg selv der han kunne søke dekning. Noe sånt sted fantes ikke.

Han ventet til den verste smerten hadde gått over, og bestemte seg for å ta inn rommet med andre sanser enn øynene. Det luktet rengjøringsmiddel, men uten den typen syntetiske dufter som slike produkter pleide å inneholde. Ikke noe sitrus eller blomstereng, bare en klinisk lukt av renhet.

Han oppfattet en piping til venstre for seg. Lyden gjentok seg med noen sekunders mellomrom og måtte komme fra en teknisk innretning på høyde med hodet.

Langsomt knyttet han hånden rundt stålrammen på senga og lot den gli langs konstruksjonen til den kolliderte med noe som kjentes som en ledning. Han tok tak i kabelen og løftet den høyt nok til å kunne se den. I enden satt en plastsylinder med en rød knapp. Han trykket på den og ventet på at noe

skulle skje. Det varte ikke lenge før døra gikk opp og han hørte lyden av skritt som nærmet seg. En kvinne i hvit frakk og med håret oppsatt i en knute nakken bøyde seg over senga.

«Er du våken, John? Hører du meg?»

Han nikket forsiktig og fikk et smil tilbake.

«Du befinner deg på Johns Hopkins-sykehuset i Baltimore,» sa hun. «Du er blitt operert for skuddskader i brystet.»

Idet han hørte sykepleierens ord, ble han oppmerksom på smerten etter operasjonen. Den var annerledes i karakter. Ikke like eksplosiv som den i nakken, men mer gnagende. Som et andre lag av smerte.

Kvinnen fortsatte med å oppdatere ham om helsetilstanden. Han hadde mistet mye blod og vært bevisstløs da han kom inn på akutten for et døgn siden. Deretter var han blitt operert, og legene hadde klart å stanse de indre blødningene. Kulene, to stykker, hadde bommet på de vitale organene og passert gjennom kroppen.

«Vann,» sa han og ble overrasket over hvor tynn stemmen lød.

Sykepleieren tok et krus med sugerør fra bordet og rakte det fram mot ham. John var ivrig og sugde i seg mer vann enn han kunne svelge. Han hostet, og den hvitkledde kvinnen måtte tørke kinnet hans med en serviett.

«Det er vanskelig å drikke når man ligger helt flatt. Skal jeg vinkle senga?»

Han nikket.

Sykepleieren trykket på en knapp på veggen, og hodeenden av senga hevet seg. Endelig fikk han et overblikk over rommet. Ved siden av senga på den venstre siden så han et stativ på hjul med intravenøse legemidler. John telte tre gjennomskinnelige slanger som forsynte kroppen hans med kjemikalier via inntak i armkroken. Pipingen han hadde hørt, kom fra et instrument som overvåket åndedrett og oksygeninnhold.

Gardinene foran de to vinduene var tynne og slapp gjennom mer sol enn han ønsket. Døra til gangen hadde også en glassrute. Den var innfelt i den øverste delen og var stor nok til at han kunne se politimannen som holdt vakt utenfor.

John vred sakte hodet den andre veien og oppdaget en seng til. Tydeligvis var han ikke den eneste pasienten her inne. Da han så ansiktet, eksploderte smerten i bakhodet igjen.

Der – bare noen meter unna – lå mannen som tjuefire timer tidligere hadde presset en pistol mot nakken hans.

KARLSTAD, 2009

TELEFONSVAREREN IGJEN. HEIMER visste at hun så at han ringte, selv om klokken nærmet seg midnatt. Når ett kontinent stengte, åpnet et annet – og hun var alltid tilgjengelig når troppene trengte sin øverstkommanderende.

Men når han, mannen hennes, ville ha tak i henne, valgte hun å ikke svare. Eller screenet samtalene sine, som det så moderne het. Av og til fikk han lyst til å låne mobilen til noen i ledergruppen og ringe Sissela fra den isteden. Bare for å se om hun svarte.

Heimer kikket gjennom det store panoramavinduet og ble overrasket over hvor mørkt vannet var der ute. Snart skulle Emelie dra tilbake til Stockholm og sommeren offisielt være over. Han tenkte på at han knapt hadde kjent igjen datteren da han hentet henne på stasjonen uken før sankthans. Forvandlingen til pyntelig handelsstudent hadde gått så fort at han nesten hadde glemt hvordan hun så ut nå for tiden.

Sissela var selvsagt overlykkelig da Emelie begynte på utdanningen forrige høst. Det gamle glemt og arvtageren til familiebedriften på plass ved den fineste skolebenk. Selv hadde han ikke vært like overbevist. I løpet av sommeren anstrengte han seg virkelig for å reparere forholdet og vinne tilbake Emelies tillit etter det som hadde skjedd. Men hun hadde nektet å slippe ham inn.

Han ringte Sissela på nytt. Hvorfor i helvete svarte hun ikke? Hvis han ringte tre ganger på en time, burde hun vel skjønne at det var viktig?

Heimer satte seg ved kjøkkenøya og tenkte på hvilken drittdag det hadde vært. Den hadde begynt med en krangel allerede ved frokosten. Gjennom hele studieåret hadde rapportene fra Stockholm vært bra. Emelie hadde sagt at hun klarte prøvene og trivdes med de andre i klassen. I enerom med sin kone ytret Heimer tvil om studieresultatene. Datteren hadde arvet hans dysleksi, og han husket hvor tungt det hadde vært for ham å henge med på arkitektutdanningens teoretiske deler. Sissela viftet bort innvendingene og lurte på hvorfor han ikke trodde mer på sitt eget barn.

Men i går hadde luftslottet rast. En bekjent av Sissela som var en nær venn av rektoren på Handelshøyskolen, hadde oppfattet en bekymring for Emelie på skolen. Fraværet var høyt, og hun var knapt å se i gangene der lenger. Sissela ringte opp rektoren og ga seg ikke før stakkaren sa det som det var. Av seksti mulige høyskolepoeng etter to semestre hadde hun bare tatt tjuefire. De to siste eksamenene hadde hun ikke engang prøvd på.

Frokosten ble til et kryssforhør, der Emelie ble konfrontert med løgnene. Heimer prøvde å få kona til å roe seg ned, men det var som om hun hadde glemt hvor dårlig datteren hadde vært de siste årene. Hvor nær de hadde vært ved å miste henne for godt.

Morgenen sluttet med at Emelie forsvant inn på rommet sitt og forlot huset med en ryggsekk. Like etterpå stakk Sissela også av gårde og etterlot ham i vrakrestene av det som skulle forestille en familie. Alene med å rydde opp etter de andre som vanlig.

Han tilbrakte formiddagen i vinkjelleren og prøvde å få litt orden der nede. De siste månedene hadde han slurvet med registreringen, og hvis forsikringen skulle gjelde, måtte han

holde listen over flaskene oppdatert. Terapien fungerte, og da han snørte på seg skoene for å løpe de tolv kilometerne treningsprogrammet foreskrev, følte han seg bedre.

Men den lysere sinnsstemningen varte ikke lenge. Etter middagen, som han lagde og spiste i ensomhet, brast den siste illusjonen om datterens nye liv. Heimer gikk inn på rommet hennes. Han hadde ikke tenkt å snoke. Han ville bare være der en stund. Han gjorde det av og til etter at hun flyttet til Stockholm. For å minne seg selv på at det en gang hadde vært dem to mot verden.

Å trekke ut den øverste skrivebordsskuffen var en innskytelse. Den var ikke ordentlig stengt, og egentlig ville han bare skyve den igjen. Det sa han i hvert fall til seg selv. Men isteden dro han skuffen ut og reagerte øyeblikkelig på bunken av gamle skoleoppgaver. Den virket mistenkelig arrangert. Han løftet på papirene og fant posen med det hvite pulveret.

Det var bare litt igjen på bunnen, og han fisket med langfingeren for å fange opp innholdet. Han la det på tungen og kjente straks den kjemisk beske smaken av kokain.

Siden det hadde han ringt datteren minst åtte ganger uten å få kontakt. Et sted inni seg var det dette han hadde ant, men ikke villet se. Den nye Emelie var for perfekt. Terapeutene på behandlingshjemmet hadde gang på gang minnet om at reisen tilbake fra psykisk sykdom var lang og ofte fylt av motgang. Men for datteren hadde oppholdet på Björkbacken virket som en mirakelkur. Inn gjennom døra gikk en utagerende nittenåring med sans for dop – og ut kom en jente som hadde søkt på Handelshøyskolen og ville engasjere seg i familieforetaket. Alt på bare seks måneder.

Heimer forlot kjøkkenøya og begynte å vandre planløst rundt i huset. Sålene på skinnskoene knirket mot den hvitskurte enstavsparketten, og han følte seg som den eneste gjesten på verdens ødsligste fest. Overpyntet med skjorte og dressjakke

når han like gjerne kunne ha subbet rundt i tøfler og slåbrok.

Her var det jo uansett ingen.

Han skiftet til beige chinos og den svarte pologenseren han hadde kjøpt i Milano. Genseren satt fint over den veltrente, senete overkroppen hans. Den hadde han løpingen å takke for. Ikke mange menn som fylte førtiåtte, var i så god form. Hårfestet hadde riktignok krøpet oppover, og huden rundt øynene var blitt rynkete. Men han likte ansiktet sitt, det hadde eldes med verdighet.

Det hendte at han kjøpte Svensk Damtidning i smug etter at han og Sissela hadde vært på en eller annen premiere i Stockholm. Å være et av menneskene på de bildene, han elsket det og pleide å sammenligne seg selv og Sissela med andre par på samme alder. Bjurwalls var en vanskelig duo å slå når det gjaldt å utstråle pondus og god smak.

Heimer vendte tilbake til kjøkkenet. Han smurte seg en brødskive, men klarte bare å spise halve. Tankene gikk til Emelie og hvor hun kunne befinne seg. Hun hadde vært så sint da hun forlot huset i morges, og han ønsket seg en sjanse til å prate med henne. I ro og fred, når det verste raseriet hadde gitt seg.

På nytt gikk han inn på datterens rom og satte seg på senga. Det slo ham hvor dårlig den nye Emelie passet med den gamle. Hvite bluser og kasjmirgensere hang på kleshengere ved siden av svarte hettegensere og T-skjorter med bandnavn. Burberry-vesken sto på gulvet lent mot en gul plastkasse med vinylplater. Og den tydeligste kontrasten av alle – den nette MacBooken i skinnetui ved siden av et høyhus av en PC med tre skjermer og et headset verdig en jagerpilot.

Fotografiet over skrivebordet hang der som en påminnelse om en annen tid. Et gruppebilde av Striker Chicks fra den første konkurransen de hadde deltatt i på Dreamhack i Jönköping. Det blonde håret var farget mørkt på den tiden og klippet i en kort pasjefrisyre. Sminken var hardere, og i overleppen satt de to ringene som Sissela hadde vært så opprørt over.

Heimer vendte blikket bort fra fotografiet. Han ville ut og løpe igjen. Bare tømme kroppen for energi og kjenne blodsmaken i munnen. Glemme hva slags ryggesløs amøbe han hadde vært, om så bare for en stund.

Så hørte han døra som ble åpnet i underetasjen. Deretter det myke dunket av vesken mot flisgulvet og klirringen fra kleshengerne som svingte mot hverandre på stangen under hattehylla. Og til slutt de slitne skrittene i trappen.

«Har du lyst til å gi meg et glass vann, kjære?»

Heimer, som hadde gått ut på kjøkkenet for å møte Sissela, så henne ta av seg de høye hælene og synke ned i sofaen i den tilstøtende stuen. Hun snublet nesten umerkelig i ordene, men nok til at han oppfattet at hun var beruset.

«Ja visst,» sa han og anstrengte seg for ikke å vise hvor irritert han var over at hun ikke hadde vært å få tak i i løpet av kvelden. Emelie trengte deres støtte, og da ville det være dumt å starte en ny krangel.

Han trykket et glass mot fordypningen i kjøleskapsdøra. Mens det kalde boblevannet strømmet, betraktet han sin kone i sofaen. Det platinablonde håret med den gjenstridige lokken som ikke ville ligge på plass bak øret. Nesen med den aristokratiske formen som han visste at hun var så fornøyd med. Og så haken som hun pleide å stryke seg over litt for ofte. Legen hadde spent huden litt for hardt ved den siste inngrepet. Det så ikke naturlig ut for en kvinne over førti, pleide hun å klage. Heimer hadde ikke sagt noe, men tenkt at det var vel hele poenget med plastisk kirurgi. Hvis Sissela hadde villet se naturlig ut, kunne hun beholdt haken som den var.

Han satte fra seg vannglasset på en brikke for å beskytte sofabordet.

«Takk,» sa hun og tømte halve i ett drag. «Beklager at jeg ble sen. Møtet trakk ut, og jeg hadde helt glemt at vi skulle ha vinsmaking etterpå. Jeg fikk med meg noen flasker hjem til deg. Den nye fyren i ledelsen er deleier i en gård i Sør-Afrika,

og da jeg fortalte om vininteressen din, ville han absolutt at du skulle få en kasse.»

«Hils og si takk,» sa Heimer og satte seg i Lamino-lenestolen.

Han kunne ikke fordra at hun gjorde sånt. Hva fikk henne til å tro at flaskene fra den hestehandleren skulle være verdige til en plass i kjelleren hans? Forsto hun ikke med hvilken omsorg han hadde kjøpt inn samlingen, og at den lille plassen som fantes, var avsett til noen bordeauxer som han håpet å få kjøpt på Sotheby’s’ vinauksjon senere i høst.

«Har du hørt fra Emelie i kveld?» spurte han.

«Nei,» sa hun. «Er hun ikke hjemme?»

Han ristet på hodet mens hun trakk det ene beinet opp i sofaen og begynte å massere sin egen fot. Heimer prøvde å huske når hun hadde sluttet å be ham om å gjøre det etter lange arbeidsdager i ukomfortable sko.

«Hun har det ikke bra,» sa han og reiste seg.

Med en håndbevegelse viste han at hun skulle følge ham, og sammen gikk de inn på datterens rom. Han trakk ut skuffen og pekte på posen med restene av kokainen.

«Er det det jeg tror?» sa Sissela.

Han nikket.

«Jeg føler meg så lurt,» fortsatte hun etter en stunds taushet. «Først alle løgnene om skolen, og nå dette her. Hun lovet jo å slutte.»

«Vi har vært naive, vi burde ha skjønt at det ikke kom til å gå så lett.»

«Du mener at jeg har vært naiv. Selv har du jo aldri trodd på at hun faktisk er blitt bedre.»

Det var akkurat det han mente. Men Heimer likte at hun trakk konklusjonen selv uten at han trengte å lede henne inn på den.

«Hun svarer ikke på mobilen,» sa han. «Jeg vil gå ut og lete etter henne.»

«Er det virkelig så lurt?» innvendte Sissela. «Hun kommer sikkert tilbake, og da vil jeg at vi skal være hjemme begge to. Emelie hører mer på deg enn på meg.»

Feil, tenkte han. Hun pleide å høre mer på ham, men det var før Björkbacken.

Som vanlig lot han Sissela bestemme, og de drakk kamillete, som hun påsto roet nervene. Da klokken hadde passert ett og datteren ennå ikke hadde dukket opp, gikk Sissela og la seg på soverommet. Selv krøp han opp i sofaen og trakk pleddet over seg. Hvis Emelie prøvde å snike seg forbi, kom han til å våkne. Han lovet seg selv at han virkelig skulle prøve å snakke med henne. Et sted der inne fantes fortsatt den gamle Emelie. Hun som hadde satt sin lit til ham – og denne gangen skulle han ikke svikte henne.

BALTIMORE, 2019

PLASSEN DER MANNEN hadde ligget, var tom. Senga var borte, og instrumentene som hadde vært koblet til kroppen hans, sto avslått på en tralle ved veggen.

John hadde mistet bevisstheten da mannens ansikt minnet ham på hvorfor han befant seg på sykehuset. Nå var det mørkt utenfor vinduene. Dagen var blitt kveld eller til og med natt. Han visste ikke, det var ingen klokke på rommet.

Sykepleieren kom inn igjen. Hun stilte seg ved senga og så bekymret på ham. Hun mente at blackouter ikke passet inn i mønsteret ved skuddskader i torso og ville hente en lege. John protesterte. Nakken gjorde ikke vondt lenger, og smertene i brystet tok morfinen seg av. Etter en viss nøling ga hun seg.

«Hva skjedde med han som lå ved siden av meg?» sa John.

«Han blir operert igjen. Det ble ikke helt bra den første gangen, så kirurgen ville gjøre et nytt inngrep,» sa sykepleieren, før hun tok seg i det.

Kanskje hadde hun fortalt for mye om en annen pasient. Taushetsplikten var streng på sykehus. John lurte på hvor mye hun egentlig visste om mennene hun pleiet. Politivakten utenfor rommet var neppe dagligdags på Johns Hopkins.

Sykepleieren sa god natt etter at han hadde lovet å ringe med alarmen hvis han følte seg svimmel. John ventet til hun var ute av rommet, før han lukket øynene. De fragmentariske minnebildene fra hendelsene i Baltimores havn hadde blitt til en

forståelig helhet i samme sekund som han så mannens ansikt.

Selv om kroppen protesterte og smerten i bakhodet begynte å pulsere igjen, tvang han seg tilbake til den fraktkonteineren der han hadde vært overbevist om at livet skulle ende.

Abaeze var der sammen med resten av de velkjente ansiktene. Og Ganiru, så klart. Alltid Ganiru. Det var han som hadde innkalt til møtet og ledet dem gjennom labyrinten av konteinere til den nordre delen av havneområdet. Til slutt stanset han foran en av dem og hektet av bommen slik at de tunge dørene gled opp.

Han nikket til Abaeze som sto nærmest til å gå inn. Så fulgte John og de andre etter. De plasserte seg langs veggene og så på mens Ganiru prøvde å stenge etter seg. Låseanordningen gjorde motstand, men da han hjalp til med hofta, gled slåen på plass, og det lille lyset som fortsatt strømmet inn fra den tidlige vårsolen, ble stengt ute.

Øyeblikket etter ble en svak belysning fra taket i konteineren tent. John kikket opp og så bygglampen som hang på en krok. Ganiru tok noen skritt fram og strakte seg etter lyskilden.

Han hektet den av fra kroken og holdt den foran seg i brysthøyde. Det kalde hvite skinnet lyste opp ansiktet hans nedenfra og fikk ham til å se ut som en ond ånd.

«Sett dere ned.»

John skottet bort på de andre. Det føltes rart å synke ned på det møkkete gulvet.

«Sett dere ned,» gjentok Ganiru.

Denne gangen adlød mennene og lente ryggen mot de bølgete veggene av stål. John kjente kulden fra metallet gjennom skjorta.

«Hva er dette for noe?» spurte Abaeze. Hvis John hadde sagt noe lignende til Ganiru, hadde han fått et par harde ørefiker til svar. Men for Abaeze var det annerledes. Han hadde vært med lenger og hadde en annen posisjon i gruppen.

«Jeg trodde aldri jeg skulle trenge å si dette, men det er en av dere som snakker.»

John var glad for at ansiktet hans befant seg i mørket og ikke kunne avsløre noe da Ganiru sa disse ordene. Han hadde drømt om lederens veldige hender rundt halsen sin så mange ganger. Tomlene som strammet seg rett under adamseplet og presset til han ikke fikk noe luft.

«Hvor sikker er du?» sa Abaeze, med lavere stemme denne gangen.

«Hundre jævla prosent. Vi har hatt problemer med leveranser som er blitt stoppet av DEA. Så jeg sørget for å snakke med dere om et fake parti som skulle komme inn med fraktflyet. Gjett hvilke kasser de svina åpnet?»

Ganiru sveipet med bygglampen som en fakkel foran mennene sine. Han gikk fra ansikt til ansikt og dvelte noen sekunder foran hver og en av dem.

«Hvis det er noen som vil si noe, så er det tida for å gjøre det nå,» hveste han.

Da de mørke øynene hadde passert ham, prøvde John å føre hånden til pannen for å tørke bort svetten. Den adlød ikke. Hjernens signaler kom ikke fram, et sted i kroppen hadde systemet brutt sammen.

Ganiru igjen. Brølet gjallet inni konteineren.

«Svar, for helvete!»

Da ingen sa noe, rykket han opp pistolen fra skulderhylsteret under jakken og la den på gulvet foran seg. Han satte fart på våpenet så det begynte å snurre rundt sin egen akse. John fulgte det roterende løpet med blikket. Farten ble gradvis lavere, og da pistolen var inne i den siste runden, så oddsene dårlige ut. Men i siste øyeblikk bestemte munningen seg for å gli forbi ham og stoppe foran en av de andre mennene.

Ganiru tok opp våpenet, stakk det i hylsteret og hengte bygglampen tilbake på kroken i taket. Deretter rykket han taperen av den syke ruletten opp fra gulvet og slepte ham mot

dørene. Med den ledige hånden åpnet han konteineren og dyttet så hardt at mannen falt mot asfalten utenfor.

Ganiru vendte seg mot ansiktene der inne igjen. Han så roligere ut nå. Smilte et forsiktig smil, som om leken med pistolen ikke hadde vært så alvorlig ment.

«Jeg skyter en av dere hvert tiende minutt til jeg får vite hvem som har plapra,» sa han og gikk ut.

Det drønnet i ørene på John da de tunge dørene slo igjen og lyset på nytt ble redusert til det hvite skinnet fra bygglampen. Sekundet etter ble to raske skudd avfyrt utenfor konteineren.

Stillheten som fulgte, var kompakt. Som om alle mennene innenfor de fire metallveggene holdt pusten og ingen ville være den første som slapp ut luften igjen. Til slutt ble savnet av ord så trykkende at mannen som satt nærmest døra, likevel åpnet munnen.

«Slapp av nå, ingen er skadet,» sa han. «De kulene sitter i bakken. Jeg tror ikke en dritt på den historien om leveranser som er blitt stoppet. Ingen her inne er vel så jævla dum at han snakker, eller hva? Ganiru har alltid vært paranoid og vil bare teste oss.»

John var nesten villig til å tro ham. Han lød så beroligende, så trøstefull. Snart ville alt være over, og de ville le av det sammen. Lederen ville spandere drikke på det stusslige stedet ved Patterson Park som fetteren hans drev.

John prøvde å be hjernen om å løfte høyre arm igjen. Nervebanene fortsatte å streike.

«Hva tror du, Abaeze? Du kjenner ham jo,» sa en stemme i halvmørket lenger borte.

Abaeze så dypt konsentrert ut og trakk bare på skuldrene. Som om han ikke brydde seg om noe annet enn sine egne tanker.

Så slamret det i låsemekanismen igjen. En smal strime med dagslys sivet inn og ble bredere da døra ble åpnet halvt opp.

Noe ble dyttet inn i konteineren og lyset forsvant på nytt. Ganirus stemme lød dempet gjennom stålveggen.

«Fem minutter igjen.»

John så hvordan flere av mennene spratt opp og stilte seg i en halvsirkel rundt kroppen på gulvet. Noen ristet i den for å få en reaksjon. Først forsiktig, så hardere. Da falt ansiktet til siden, og mellom et par bein stirret et øye på John. Det andre var skutt bort.

Mannen som akkurat hadde forsøkt å roe ned gruppen, vaklet mot det innerste hjørnet i konteineren og brekte seg med høylytte sammentrekninger. Lukten av magesyre og halvfordøyde fajitas spredde seg raskt i det trange rommet.

Flere av mennene skrek og beskyldte hverandre for det ene og det andre. John ble sittende som fastlimt på gulvet og kjempet for å få en slags orden på tankene. De skiftet hele tiden spor og lot seg ikke føye sammen til en forståelig helhet.

Abaeze stilte seg midt i konteineren og skilte to menn som slo etter hverandre.

«Hvis vi ikke roer oss, kommer vi til å dø alle sammen,» ropte han.

Mennene holdt motvillig opp med å slåss. Sannsynligvis innså de at den eneste som kunne stanse Ganiru, var Abaeze.

«Når han kommer tilbake, skal jeg fortelle hvem som plapret.

Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at en av oss måtte dø før jeg klarte å legge sammen to og to,» sa han og satte seg igjen.

De andre mennene sank også ned på gulvet. Deretter ble det merkelig stille i konteineren. Redde menn langs veggene som unngikk å møte de andres blikk. Til slutt var det det en som våget å stille spørsmålet:

«Hvem er det?»

Abaeze ristet på hodet.

«Når Ganiru kommer.»

John lurte på hvor mye av kaoset som surret i hodet hans som syntes på utsiden. Pusten var så rask og grunn at han

måtte snappe etter luften som et febersykt barn. Men ingen la merke til ham. Alle hadde nok med seg og sine egne kalkulasjoner. Deres ord mot Abaezes hvis de ble utpekt. Hvem ville Ganiru tro på?

Dørene til konteineren gikk opp igjen, og bøddelen deres skrittet ubesværet over den døde kroppen på gulvet. Han måtte ha merket hvordan alles blikk gikk mot Abaeze.

«Er det noe du vil fortelle meg?»

Abaeze nølte ikke. Stemmen var sterk og full av forakt.

«Det er han som plaprer,» sa han og pekte.

John så at fingeren var rettet mot ham, og kjente øyeblikkelig alles blikk på seg. I øynene deres var det ikke bare hat, men også et drag av lettelse. Hvis han tapte, ville de vinne. Førstepremien var den nåde å få våkne i morgen også.

Men hvordan kunne Abaeze vite? Hvis han nå visste? Han kunne like gjerne ha valgt ut noen på måfå for å unngå å risikere å bli anklaget selv. John hadde vært hos dem kortest tid, bare det gjorde ham til et beleilig offer.

«Er du sikker?» spurte Ganiru.

«Ja, han glemte telefonen i bilen en gang han skulle pisse. Det kom mistenkelige meldinger. Jeg forsto det ikke da, men nå skjønner jeg hva de handlet om,» sa han og sendte en spyttklyse i retning av forræderen.

John stirret på pølen av spytt et par desimeter fra føttene. Han følte seg uvel, men klarte å holde tilbake brekningene. Ville Ganiru virkelig gå på dette? Trodde han for alvor at infiltratører kommuniserte på den måten med oppdragsgiverne sine?

Tydeligvis – for nå så han Ganiru løfte våpenet mot ham.

«Du knuser hjertet mitt. Det lille som er igjen.»

John ville forsvare seg. Juge psykopaten så full av drit at han ikke ville våge å stole på noen etterpå. Men tungen var like paralysert som resten av kroppen. Han fikk ikke fram et ord.

«La meg gjøre det,» sa Abaeze. «Jeg sover bedre i natt hvis jeg får knerte den jævelen.»

Ganiru nikket fornøyd.

«Ok, han er din.»

Abaeze rykket John opp fra gulvet. Dette var en nedverdigende måte å dø på. Han som var trent til å tåle presset, lot seg lede til slaktingen som et viljeløst dyr. Ganiru holdt opp dørene sånn at Abaeze kunne slepe ham ut. Et sted inni ham var det en lettelse å slippe å dø inni konteineren. Det siste åndedraget skulle i det minste være frisk luft.

«Ned på kne,» kommanderte Abaeze.

John fikk et knuff, tok seg imot med håndflatene og sto nå på alle fire med ryggen mot ham. Han var glad for at resten av mennene hadde blitt værende i konteineren. Døden var noe privat, og han ville ikke dele sitt siste øyeblikk med dem.

Han snudde seg og så Ganiru rekke fra seg pistolen. Den metalliske lyden da Abaeze avsikret våpenet. Løpet som ble presset mot bakhodet og tvang ansiktet mot bakken. John fulgte en sprekk i asfalten med blikket til den forsvant under en annen konteiner.

Dette var slutten, det siste kapittelet – det var han overbevist om.

Den indre filmen ble avbrutt da han hørte dørhåndtaket bli trykket ned. Han slo opp øynene og så politimannen i gangen hjelpe sykepleieren med å styre en seng inn gjennom åpningen. Det måtte være Abaeze som kom tilbake fra operasjonen. John kikket straks etter tegn til bevegelse, men mannen så ikke ut til å være våken.

Sykepleieren parkerte senga ved siden av Johns og koblet til sensorene som overvåket pasienten. Så pep personsøkeren hennes, og hun etterlot ham alene med den sovende Abaeze.

John betraktet den tunge kroppen som så vidt fikk plass i senga. Mannen måtte være nesten to meter lang og veie godt over hundre kilo. Huden i ansiktet var så svart at den gikk mot blått. Nesen var bred og furene i kinnene dypere enn han

tidligere hadde lagt merke til. De grove armene som hvilte oppå dyna hadde ingen deffa muskler. Styrken var innpakket i et lag med fett, men var ikke mindre imponerende var den grunn. John forsto hvorfor Ganiru hadde vært så begeistret for ham.

Den som slet med å betale gjelden sin, fant som oftest skjulte reserver når Abaeze dukket opp ved forhandlingsbordet.

Så kom det et host gjennom den slappe munnen. John rykket til. Det ble fulgt av flere, og det var tydelig at sidemannen holdt på å gjenvinne bevisstheten.

John overveide å tilkalle sykepleieren, men tok seg i det da Abaeze slo opp øynene og snudde seg mot ham. Det tok noen sekunder før den svære mannen forsto hvem han så på. Så smilte han svakt og sa:

«Så da lever du i hvert fall.»

John gjengjeldte smilet.

«Ja, og vi vet jo begge hvem jeg har å takke for det.»

KARLSTAD, 2009

HEIMER SMAKTE PÅ den ferskpressede juicen og konstaterte at appelsinene ikke holdt mål. De hadde begynt med en ny type i butikken, og den var ikke like søt som forgjengeren. Han skylte pressen, skjenket opp to glass og serverte kona ved kjøkkenøya. De pleide å spise frokost der siden det var det eneste stedet lyset kom inn også fra øst. På dager med klart vær kunne de se solen gå opp over tretoppene.

Vinduet var blitt tegnet inn i siste øyeblikk, og Heimer var glad for at han hadde stått på sitt. Med tomtens beliggenhet ved Vänern var det naturlig å prøve å slippe inn vannet i alle rom. Men Värmland var ikke bare sjøer, det var skoger også. Heimer var fornøyd med den formuleringen. Han hadde brukt den for å overbevise byggefirmaet om å justere tegningen enda en gang. Til gjengjeld lovet han at det var den siste endringen som påvirket rørlegging og bærevegger. Et løfte han brøt allerede neste dag da han våknet med en ny visjon for hovedsoverommet og det tilhørende badet.

Han hadde aldri hatt det så bra som da de bygde huset, og for en gangs skyld hadde Sissela holdt seg unna. Det var han som var utdannet arkitekt, og det hadde hun respektert. Selv om han ikke hadde jobbet på mange år, var kunnskapen der fortsatt.

Heimer så på sin kone da hun førte glasset til munnen. Hendene hennes så gamle ut. Det var den delen av kroppen

ingen dyre mirakelkremer eller plastikkirurger kunne rå med. Ville man vite en kvinnes alder, holdt det å studere hendene hennes. Like sikkert som C-14-metoden.

Så tenkte han på Emelie igjen.

Tankene klarte bare å surre en kort stund i andre retninger før de på nytt landet hos henne. Det føltes som om noen hadde satt brystkassen i en skrustikke og langsomt vred om og økte trykket. Han lengtet ut til løpestien. Han ville springe så fort og langt at han fikk blodsmak i munnen. Bedøve hjernen gjennom fullstendig fysisk utmattelse.

«Klokken er elleve,» sa Sissela. «Vi må gjøre noe.»

Stemmen var lavmælt, men besluttsom.

«Denne juicen,» sa han. «Er det ikke noe rart med den?»

«Heimer, jeg liker ikke dette. Kokainen på rommet hennes …»

«Hun gir sikkert lyd fra seg snart,» avbrøt han.

«Jeg er redd for at hun har skadet seg selv igjen. Kanskje hun er med Mange, de har jo vært sammen en del i sommer. Jeg ringer Hugo.»

Heimer så kona forsvinne med mobilen inn i biblioteket. Økonomisjefen Hugo Aglin var den eneste i AckWes ledergruppe som snakket med ham på ordentlig nå og da. Han hadde bygd et hus ikke langt fra deres og ved et par tilfeller bedt om råd som Heimer hadde vært glad for å bistå med. At noen fra selskapet trodde han var kapabel til noe annet enn å bruke sin kones penger, tilhørte unntakene. De fleste behandlet ham slik Sissela gjorde – med tilgjort begeistring for de eksentriske interessene hans. Oppmuntrende applaus til barnet før døra ble stengt fordi de voksne måtte snakke sammen. Hugo var den eneste av dem han hadde vist vinkjelleren. Resten av pakket ville ikke kunne skille en Barolo Riserva fra blandesaft, og da hadde de ingenting der å gjøre.

At Sissela var fornøyd med at Emelie hadde begynt å omgås mer med Hugos sønn, var ikke så vanskelig å forstå. Han var på alle måter et mer passende selskap enn jentene i Striker Chicks

som holdt armene rundt hverandre på fotografiet på datterens rom. Sissela pleide foraktelig å kalle dem datanerdene når Emelie ikke hørte det. Selv visste ikke Heimer hva han skulle synes om Mange Aglin, eller Magnus, som han egentlig het. Med den oljeglatte backslicken hjalp gutten utvilsomt Tynäs med å leve opp til tilnavnet The Hämptons.

Sissela var blitt irritert da kommentatoren i Nya Wermlands-Tidningen satte to prikker over a-en i den amerikanske rikmannskolonien og – slik hun så det – latterliggjorde området de bodde i. Heimer derimot syntes at journalisten lagde et morsomt poeng. Aviseieren bodde jo tross alt selv på den lille odden med Vänerns vann på begge sider.

Den mest prominente innbyggeren på Tynäsudden var ellers dansebandkongen som hadde solgt flere millioner plater. Det moret Heimer at de hadde kjøpt nabotomten og bygd et hus som fikk sangerens store villa til å se ut som en enklere sommerstue. Han hadde aldri protestert, men under byggeprosessen hadde det vært noe anstrengt i den ellers så fløyelsmyke barytonrøsten når de hilste på hverandre i matbutikken.

Kronikken i avisen hadde overskriften «Adskilte verdener» og skildret ikke bare den velbergede delen av Hammarö utenfor Karlstad, men også områdene rundt fabrikken i Skoghall. Der var den sosioøkonomiske sammensetningen annerledes, og innbyggerne måtte holde ut med lukten av sulfat fra produksjonen av papirmasse.

Det var ikke langt mellom Tynäs og Skoghall, knapt en mil.

Men etter å ha bodd på Hammarö i mange år visste Heimer at avstanden var større enn som så. De to stedene var planeter i ulike solsystemer.

Han ryddet bort frokosten og rakk akkurat å bli ferdig da kona kom tilbake fra biblioteket.

«Mange sover fortsatt, men Hugo lovet å snakke med ham så fort han våknet. Ungdommene hadde tydeligvis fest i huset

i går, og det er meget mulig at Emelie var der. Han syntes ikke vi skulle bekymre oss.»

Sissela hørtes roligere ut nå – mer som en visedirektør og mindre som en bekymret mor. Heimer bestemte seg for at det passet å overlate henne til seg selv en stund. Han måtte få seg den løpeturen. Kroppen og hodet trengte det.

Et kvarter senere bega han seg ut på den vanlige runden.

Han sjekket at den nye Garmin-klokken på armen hadde kontakt med satellittene og registrerte hjerteslagene. Så trykket han inn ørepluggene og satte på mp3-spilleren. Han skulle løpe et kortere strekk i dag, og da burde han klare å holde 3.40-tempo.

Den første lange oppoverbakken kom allerede etter åttehundre meter og fungerte som en lakmustest. På gode dager nøt han å kjenne kraften i beina, hvordan de skjøv ifra og drev ham oppover bakken. Andre dager kom melkesyren i slutten av stigningen. Da visste han at det ville bli en tung runde.

Han kikket på klokken, som viste at den første kilometeren hadde gått unna. Kroppen svarte bra, til tross for tankene på Emelie. Eller kanskje på grunn av dem. Uroen drev ham framover i terrenget. Han trengte å få plage seg selv, balansere så nær bristepunktet som det bare gikk an. Det var den eneste sjansen til å få tankene til å holde fred.

Da bakken var unnagjort, svingte stien til venstre og fortsatte bortover langs vannet. Dette var Emelies favorittdel av runden. Hun påsto at det var på grunn av utsikten over Vänern nedenfor. Selv pleide han å erte henne og si at det handlet mer om at partiet var lettløpt, og at hun kunne hente seg inn igjen etter stigningen.

Han elsket sjargongen de hadde rundt løpingen. I begynnelsen hadde han måttet tvinge henne med ut. Hver kilometer i terrenget kunne byttes mot tjue minutter foran dataskjermen. Hun hadde godtatt avtalen mot at han lovet å se på en stund hver dag når hun spilte.

Det ble en øyeåpner for ham. Han hadde ikke ant hva Counter-Strike var før Emelie hadde introdusert ham for spillets hemmeligheter. Utgangspunktet var enkelt. To lag med fem personer på hvert. Det ene spilte terrorister, det andre terroristbekjempere. Alt skjedde virtuelt på nettet, og med en hastighet som først ga ham hodepine, men siden fascinerte ham. Han forsto raskt at Emelie og lagkameratene hennes i Striker

Chicks var flinke og hadde rukket å skape seg et ry på e-sportssidene på nettet.

«Hva tror du mamma ville sagt hvis jeg var like god i tennis som jeg er i Counter-Strike?» sa Emelie etter at hun for første gang hadde orket å løpe to hele runder med ham og opptjent nesten fem timers spilletid.

Ordene rammet ham. Han visste akkurat hva Sissela hadde gjort da – latt hele verden få vite at datteren var en blivende stjerne og fløyet inn en amerikansk privattrener.

Fra det øyeblikket bestemte Heimer seg for å revurdere synet på spillingen. Datteren hans hadde funnet noe hun elsket å gjøre, og jobben hans var å støtte henne. Etter dusjen ba han henne ringe vennene i Striker Chicks og be dem komme bort. Så kjørte han hele gjengen til Elgiganten og sa at de skulle fylle bilen med alt de trengte for å bli bedre i spillet. Han sto for regningen.

Sånn som Emelie hadde sett på ham da han stengte bagasjeluken over berget av hjemmeelektronikk. Han hadde gjemt på det øyeblikket og vernet om det som sin kjæreste eiendel. Men det var da. Denne sommeren hadde hun ikke blitt med ham ut i løypa en eneste gang.

Klokken pep igjen og gjorde ham oppmerksom på kilometertiden. Tre minutter og femtiåtte sekunder. Det var for dårlig. Tankene på Emelie hadde fått ham til å miste rytmen i løpingen, og han tvang seg til å øke farten.

Da han kom tilbake etter løpeturen, så han at Sissela hadde fått besøk. Hugo Aglin sto ved siden av henne ved kjøkkenøya og pekte på en bærbar PC. Kanskje var det bare lyset fra skjermen, men han syntes nok at konas ansikt så uvanlig blekt ut.

«Beklager at jeg ikke hilser ordentlig på deg, Hugo, men jeg er gjennomsvett,» sa Heimer og holdt opp armene for å illustrere hvor klamme håndflatene var.

«Du må se på dette,» sa Sissela med leppene så hardt sammenpresset at stemmen fikk en hvesende tone.

«Det er et bilde fra Emelies Facebook-side,» forklarte Hugo. «Mange viste meg det da jeg spurte om han visste hvor hun holdt til.»

Heimer hadde bare en vag forestilling om hva Facebook var for noe. Han hadde hørt Emelie prate om det og forsto at det var en slags oppslagstavle for venner på nettet. Han gikk nærmere kjøkkenøya og kjente at sokkene satte fotspor av svette på parketten.

Hugo vred skjermen mot ham så han kunne se bildet. Det viste Emelies underarm med den merkelige tatoveringen som hun hadde vært så hemmelighetsfull om. Motivet besto av tre kvadratiske ruter, hvor av to hadde en v-formet hake i seg.

Heimer hadde sett den helt tilfeldig den dagen datteren kom tilbake fra Björkbacken og prøvd å få henne til å fortelle hva den betydde. Hun var motstrebende, men fikk til slutt ut av seg at det var en bucketliste. Tre ting hun lovet seg selv å gjøre før hun døde. Da han spurte hva disse tingene var, hadde hun ristet på hodet og sagt at det hadde hun ikke tenkt å fortelle til noen.

«Ser du,» sa Sissela og pekte på den tredje ruten som tidligere hadde vært tom. «Hun har skåret seg selv her. Hun har risset inn den siste haken direkte i huden.»