Joralf Gjerstad: Det siste brevet

Joralf Gjerstad

DET SISTE BREVET snåsamannen om tro, kraft og kjærlighet

Med hustavler, salmer og dikt

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Trygve Skogrand / Passion&Prose Omslagsillustrasjoner: Linda Næsfeldt / Samfoto / NTB scanpix Papir: Munken Print Cream 115 g Boka er satt i Garamond Premier Pro Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1706-9

Alle foto i boka er hentet fra privat eie, med unntak av følgende sider: s. 8 © Linde Næsfeldt / Samfoto / NTB scanpix, s. 74–75 © Willy Haraldsen / NTB scanpix, s. 84 Thor Nielsen / VG / NTB scanpix, s. 110–111 © Willy Haraldsen / NTB scanpix, s. 132–133 © Bård Løken / NN / Samfoto / NTB scanpix, s. 138 Hinrich Bäsemann / DPA / NTB scanpix, s. 146 Thor Nielsen / VG / NTB scanpix, s. 154–155 © Bård Løken / NN / Samfoto / NTB scanpix Utdrag fra«Gje meg handa di, ven» (s. 159) er gjengitt med tillatelse fra Sondre Bratland.

All teksten i denne boka er utgitt i tråd med den målform forfatteren selv har ønsket. Ettersom tekstene er blitt til over et langt tidsrom, har heller ikke konsekvens vært styrende prinsipp.

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold

Å tjene det gode

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Brev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Kjærligheten til Signe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Ingen kjenner vel Snåsamannen bedre enn jeg . . . . . . . . . . . . . . 21 Til minne om Stor-Sofie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Kling no, klokka! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 En gave som forandret meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 I miraklenes tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Heimbygda – Snåsa – den kjæraste staden på jord . . . . . . . . 53 Det siste brevet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Hustavler og leveregler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den rette trua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjærleik vil alltid vinna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Viljens kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65 67 69 70

Leveregel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Livets fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Det kvar ein heim kan få . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 I barndommens rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Heimen min . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Den fyrste jolekveld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Oppdalsbygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Drivdalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Vakre minner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Å , eg minnest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Tankar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Storhet av glede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Ein einsam vandrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Livets glede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Vegen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Det er kraft i de foldede hender . . . . . . . . . . Å vera tjenar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noregs kyrkje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alt er fagert det Gud har skapt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Eit ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bøn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvifor ikkje tjena Ham . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103 104 107 108 112 113 115

Kirken den er et gammelt hus . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Når kyrkjeklokka ringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Å tjene den gode kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Ein kjærleg strid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Lovsang og bøn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Takk min Gud og Fader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Kven gir kraft til livlaus rot? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Ros til fjellheimen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Å tjene det gode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Hyllest til våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Eg kan ikkje tjene alle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Takksigelser og tilegnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Til ungdommen på Snåsa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Takk til Snåsa sjukeheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Takk til årets grønlandsekspedisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Tilegnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Gje meg handa di, ven. Epilog ved Arvid Erlandsen

. . .

157

8

Å tjene det gode

J

eg har levd et liv i sorg og glede, jeg som alle andre mennesker. Når jeg ser tilbake og minnes det jeg har opplevd, gleder det meg stort. I mitt nittiende år er det ikke min høye alder jeg går og tenker på, nei, jeg minnes heller det jeg fikk oppleve i min ungdom og i mine manndomsår. Og særskilt hvordan livet mitt forandret seg da jeg fikk i gave å kunne hjelpe andre mennesker.

Gjennom mange år har jeg hatt glede av mine synske evner og evnen til å kunne helbrede syke mennesker. Det har ikke bare preget mitt forhold til andre, men også styrket mitt forhold til Gud og til den kristne tru. Dessuten har det styrket min vilje og min forståelse av å være en tjener for den åndskraft som er forbundet med Gud og Jesus Kristus.

Den gaven som er gitt meg, er den største gave et menneske kan få. Å være en tjener for det gode har blitt et livsmønster for meg, og jeg har gjennom hele mitt liv funnet

9

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−

8

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

6

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

4

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

glede i å tjene den kraft som tilhører Gud og kristendommen.

I denne boka er det viktig for meg å få fram at dette ikke er en kraft som kommer fra meg sjøl, men fra noe som er mye større enn meg, det er en kraft som er guddommelig og tilhører Gud. Jeg må innrømme at jeg har båret denne livstrua mi i det stille, helt siden jeg var barn, og gjennom den har jeg vunnet den fred som har vært meg til styrke i motgang og i medgang gjennom livet.

Jeg har vært det godes tjener, og gjennom min vilje og mi tru har det gode forent meg med Skaperen og de åndskrefter som tilhører ham. Det er innenfor kristendommen jeg har vunnet den åndelige frihet som i kvardag og helg har gitt meg vilje til å hedre åndsmakten som er en del av mitt liv.

Det er med denne kraften jeg har kunnet hjelpe mennesker som har kommet til meg, og det er med glede jeg har bidratt til å løse deres problemer og fri dem fra deres smerte. I en tidsperiode på over sytti år har jeg møtt folk fra hele landet.

Hvor mange det er blitt gjennom åras løp, vet jeg ikke, men at det er flere titusener som har oppsøkt meg for å få hjelp for sine sykdomsplager, er det ingen tvil om.

Alle som har oppsøkt meg, har villet høre om mine egenskaper og spurt om jeg kunne helbrede dem. Ærlig og oppriktig har jeg fortalt om de nådegaver som gir meg styrke når jeg helbreder folk. Slik er det også med de synske egenskapene

10

jeg har. Ærlig og oppriktig har jeg fortalt om dem og anvendt dem – i det godes tjeneste. Mange av historiene er også skrevet ned og utgitt i bokform. Men å fortelle om alle dem jeg har hjulpet eller gitt råd, er umulig, for jeg har aldri ført journal eller loggbok. Tvert imot har jeg brent alle brev jeg har mottatt, fordi de ikke var ment å skulle leses av andre enn meg. Dette kan alle som har kontaktet meg, være trygge på. Gjennom hele tidsperioden jeg har stått til tjeneste for å hjelpe mine medmennesker, har jeg blitt stadig sterkere bundet til Gud og til Jesus og gudskraftens uendelige storhet og ære. Det var Vår Herres nærvær som gav meg vilje til å tjene Ham, og det er hans godhet som i min tjeneste ble alle dem til del som oppsøkte meg, og som fikk næring og hjelp fra Åndens kraft og styrke.

Denne kraften førte også til at jeg begynte å skrive små tekster – salmer, hustavler, bønner og dikt – noen av dem er å finne her i denne boka. De første skrev jeg for flere tiår siden, etter hvert kom det flere til, så ble de liggende i en skrivebordsskuff, noen av dem er datert, men ikke alle.

Jeg er ingen dikter eller ordets mann, men undervegs har jeg satt meg ned innimellom, i en ledig eller fredelig stund, og forsøkt å formidle det jeg har opplevd – gode minner, min glede over livet, håp og ikke minst takknemlighet. Det er vanskelig å kalle tekstene dikt – snarere er det blitt enkle vers, bønner, leveregler, hustavler, salmer og takksigelser.

11

8

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−

Herre! Jeg er kommet inn i ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader, min Skaper, du Herre Jesus, min frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til mig.

Herre! Lat nu opp mitt hjerte ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre mig hver dag i et hellig liv og levnet.

Det hører og bønnhører du ved Jesus Kristus!

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

6

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

Salmeskatten har alltid stått meg nær, og når inderlige opplevelser og følelser skulle settes på papiret, var det lett å gripe til ordene fra salmeskatten og kirkas liturgi. En tekst som har stått meg særskilt nær, er klokkerbønnen, som jeg leste i kirka alle de år jeg var klokker i Snåsa kirke. Klokkerbønnen er en inngangsbønn som er blitt lest ved gudstjenesten i norske og danske kirker siden 1685. De siste årtiene er de gamle klokkerbønnene erstattet med «stille bønn», men i min tid i Snåsa kirke ble klokkerbønnen lest kvar søndag:

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

4

Amen Det er en stor glede for meg at tekstene mine kommer ut i bokform, slik at andre kan få lese dem. Jeg håper de kan være til trøst og oppmuntring, og at mange kan finne styrke,

12

−

10

12

Snåsa, august 2015, Joralf Gjerstad

−−−−−−−−−−−−− B = ... −−−−−−−−−−−−−

håp og glede i dem. De handler om tro, kraft og kjærlighet.

Noen har tidligere vært trykket i menighetsbladet på Snåsa, og flere av dem er tonesatt og framført i kirka.

Jeg har hatt mine gode hjelpere i arbeidet med tekstene.

Spesielt vil jeg takke Gunder Wikkelsmo, John Sverre Gjerstad, Ellinor Marita Jåma, Erling Kagge, Kristin Brandtsegg Johansen og Kagge Forlag. Jeg vil også takke min venn Arvid Erlandsen for de avsluttende ordene i boka.

−−−−−−−−−−−−− C = ... −−−−−−−−−−−−−

14

−−−−−−−−−−−−− M = ... −−−−−−−−−−−−−

16

−

10

−−−−−−−−−−−−− B = ... −−−−−−−−−−−−−

12

Brev Bb

−−−−−−−−−−−−− C = ... −−−−−−−−−−−−−

14

−−−−−−−−−−−−− M = ... −−−−−−−−−−−−−

16

kjĂŚrligheten til Signe

e

Kjærligheten til Signe

J

eg vil aller først fortelle om kjærleiken til Signe, som har betydd alt for meg. Ho skal ha mye av æren for at jeg har kunnet hjelpe så mange og gjøre det jeg har gjort.

Uten henne hadde det ikke vært mulig. Ho har en innstilling og en holdning til livet som er helt unik.

I midten av oktober 2014 ble Signe syk. Det viste seg at ho hadde en prolaps i ryggen og måtte til sykehuset. Jeg kunne ikke hjelpe henne. På sykehuset i Levanger ble ho operert.

Operasjonen var vellykket, og overlegen som opererte, anbefalte at ho ble innlagt på Snåsa sjukeheim til observasjon og opptrening. Der fikk Signe utmerket stell, og ho glemte fort operasjonen. Helsa var god, men ho hadde begynt å miste hukommelsen. Sakte gled ho lenger og lenger inn i glemselen.

Uten Signe i heimen ble jeg ensom. Jeg savnet henne kvar time på dagen og hadde stor lengt etter min kjære Signe. Og sjøl om jeg fikk godt stell av heimehjelpa, ble ensomheten bare større og større. Vi har delt så mye gjennom åra, og ho har alltid vært her sammen med meg. Nå ble ho gradvis borte for meg, og i heimen ble det lange dager uten Signe. Av

17

og til gråt jeg. Jeg må innrømme det. Signe og jeg har holdt i lag siden vi første gang møttes da ho kom til Snåsa for å gå på husmorskole. Jeg ble så alvorlig forelska. Vi forlovet oss 23. juni 1952, da var ho 21 år og jeg 26. Siden var det oss, i gode og onde dager. Vi var et lykkelig par, men det var tungt for oss at det tok femten år før vi fikk barn. Selvfølgelig ønsket vi oss barn, og det medførte en stor sorg for oss begge, men likevel størst for Signe. Sammen ble vi enige om å søke adopsjon, og gleden var stor da vi to år seinere fikk et barn, som vi hentet på Steinkjer. Han ble døpt John Sverre, etter min far og Signes far. Seinere fikk vi også en sønn og en datter, Svein og Jorunn. Vår lykke som foreldre var fullkommen, men det var et alvorlig skår i gleden at saksbehandlerne i barnevernet lenge holdt adopsjonspapirene tilbake, og sådde tvil om vår egnethet som foreldre. De ba sokneprest Rogstad om å ha tilsyn med oss inntil adopsjonspapirene ble tilsendt. Ettersom Rogstad var en god venn var ikke det et problem, men at papirene ble holdt tilbake, det ble en sårende sak jeg aller helst vil glemme, men som det var leit for oss begge å oppleve. Det ble en vond hemmelighet å bære på. Signes arbeid i heimen for å oppfostre de tre barna våre beundrer jeg spesielt høyt. Da det kom barnehage i bygda, sa Signe nei, ho ville fostre opp sine barn sjøl, sammen med meg. Hennes styrke preget heimen vår. Signe har også gjort et stort arbeid i Snåsa sanitetsforening, særskilt på den tida

som ble meg til

18

da foreninga bygde opp Kløvertunet på Snåsa, et bosenter for eldre. Også på dette området stod vi sammen. Da Kløvertunet var ferdig, hadde Signe mer tid i heimen, til barna våre og til å ta imot alle som kom, og til å støtte meg i det arbeidet jeg gjorde.

Signe er en vennlig, men sterk og tålmodig sjel, med en alvorlig innstilling til livet, og like fra første stund har ho støttet og styrket meg i min gjerning for det gode – for å hjelpe andre. Jeg var ydmyk og beskjeden i møte med andre mennesker, både overfor dem som kom til meg for å få hjelp, og overfor dem som rettet sin mistru mot meg. Signe var den som gav meg styrke og støtte til å utføre min gjerning.

Det jeg har utført på mitt område, er godt kjent, men det Signe har gjort for å hjelpe meg, er det ikke så mange som vet om. Derfor er det viktig for meg å få fram at det er sammen med henne – som et ektepar – vi har kunnet hjelpe, og det var en stor glede da vi sammen mottok Kongens fortjenstmedalje. «Du må ha tilnærmet norgesrekord i kaffekoking», sa datteren vår Jorunn i gratulasjonstalen til mor si.

Med sin stillferdige vennlighet tok Signe imot alle som kom med sine plager og søkte hjelp hos meg – til alle døgnets tider. Og det var mange. Ikke bare var det mange på døra, noen dager kunne telefonen ringe uavbrutt, og i tillegg måtte alle brevene besvares. I kveldinga kunne det være godt å sette seg ned med en kaffekopp når det bare var oss

19

to. Sammen hadde vi vår egen heim, sammen med henne ble jeg trygg og sterk.

En kveld, litt over en måned etter at Signe dro til sykehuset, snublet jeg over en dørstokk, falt og brakk det venstre lårbeinet. Svein, sønnen min, var heldigvis heime, han er sykepleier på Hamar. Med store smerter ble jeg innlagt på Levanger sykehus. Nå var det min tur til å få en snarlig operasjon. Og sjøl om overlegen så at det var et fint brudd, fortalte han at jeg måtte ha minst fire måneder i ro før de kunne si om operasjonen var vellykket.

Få dager seinere ble jeg innlagt på Snåsa sjukeheim. Der fikk jeg førsteklasses hjelp av betjeninga og solid innsats for å trene meg tilbake på beina. Der fikk vi nå begge det beste stell som er å oppdrive, og jeg fikk også være i nærheten av Signe.

Signe fortjener all den ros ho kan få, og for meg er det viktig å framheve hvordan ho gav av sitt beste, ikke bare til meg, men til alle som kom i vår veg, alltid rettferdig og vennlig.