Skip to main content

Det flammende korset ISSUU

Page 1

Dette er oppfølgeren til den kritikerroste Barbarene fra nord. Bli med på en fengslende reise inn i Romerriket!

ISBN 978-82-489-46793

ISBN: 978-82-489-4679-3

Omslag: Anders Timrén Omslagsfoto: Arcangel Images, Shutterstock, iStock

Om Barbarene fra nord

«Medrivende og storslått … som en HBO-serie i bokform»

DET FLAMMENDE KORSET

© Agnete Brun

JAN OVE EKEBERG (f. 1954) er forfatter og foredragsholder. Han har skrevet en rekke sakprosabøker, men har de siste ti årene også fått et stort publikum med sine historiske spenningsromaner; trilogien I sverdets tid og sist fembindsserien Den siste vikingkongen, om Harald Hardrådes eventyrlige liv.

Kampen om makten er på sitt råeste i år 310. Konstantin er en av syv keisere i Romerriket. Det er borgerkrig og anarki. I det blodige dramaet kjemper Nithijo fra Avaldsnes, Magnus Juta fra Jylland og sjamanen Urd fra Öland. Det handler om å erobre Roma. Konstantin gjør seg klar til å gå over Alpene for å overraske motparten med et hurtig angrep. Ikke bare skal fiender nedkjempes, men et folk skal vinnes. For enda viktigere enn å seire i slaget, er det å vinne freden.

JAN OVE EKEBERG

Det flammende korset er andre bind i Jan Ove Ekebergs storslåtte historiske spenningsserie LEGIONÆR. Bli med til 300-tallet, til Romerrikets, de skandinaviske småkongedømmenes og barbarenes tid!

VG

«en lesefest fra perm til perm … kongen av historiske romaner» FREDRIKSSTAD BLAD

«intet mindre enn imponerende og ikke minst troverdig»

DET FLAMMENDE KORSET

NETTAVISEN

«underholdende og innsiktsfull» STAVANGER AFTENBLAD

«Ekeberg skriver med et historisk nærvær som føles ekte … en levende gjenskaping av en tid da is, blod og ild var en del av hverdagen.» BOKBLOGGER.DK


69775 Legionær - Det flammende korset – s. 1

11.08.2026 12:59


69775 Legionær - Det flammende korset – s. 2

11.08.2026 12:59


JAN OVE EKEBERG

DET FLAMMENDE KORSET

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 3

11.08.2026 12:59


© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Anders Timrén Kart for- og ettersats: Line Monrad-Hansen Layout: Type-it AS Papir: 70g Creamy 2.0 Boka er satt med 10,7/16 pkt. Minion Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-4679-3 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 4

11.08.2026 12:59


innhold

I II III IV

Syv-keiseråret Marsjen mot Roma Broa til eneveldet En døende by

7 105 237 361

Epilog

428

De romerske keiserkrigene

429

Om det historiske grunnlaget for romanen

Personer

433

Titler, geografiske navn og ord

439

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 5

11.08.2026 12:59


69775 Legionær - Det flammende korset – s. 6

11.08.2026 12:59


I

Syv-keiseråret

Kampen om makt i Romerriket nådde et klimaks i året 310 da verdensriket var delt mellom hele syv keisere. I det som senere er kalt syv-keiseråret, ble det utkjempet blodige kriger i alle himmelretninger i det store riket. Frem til 310 hadde keisermakten i Romerriket vært delt i tre eller fire deler i flere tiår. Strid var det da også, men maktdelingen besto. Med syv keisere ble det anarki. I Vest-Romerriket brøt det ut borgerkrig mellom nære slektninger. Sønn sto mot far, svigerfar mot svigersønn, og til slutt sto to svogere mot hverandre i en krig som skulle bli et tidsskille i rikets historie. I dette blodige familiedramaet kjempet også barbarer, som romerne kalte folket som kom fra smårikene oppunder den evige isen i nord.

7

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 7

11.08.2026 12:59


69775 Legionær - Det flammende korset – s. 8

11.08.2026 12:59


1

Mot slutten av året 310 sender romerne en rytterstyrke for å slå ned et opprør blant frankerne.

utten satt midt i veien og gråt. Den spinkle kroppen skalv. Eskadren hadde stor fart mot ham, jernskodde hover dundret mot brostein, men gutten beveget seg ikke. Kikket ikke engang opp. Hvorfor løp han ikke vekk? Hadde noen plassert gutten der for å få dem til å stanse? Ventet fiender i den tette skogen langs veien? Området var kupert, og veien hadde smalnet inn. De red derfor i en lang kolonne, kun fire ryttere i bredden. Sårbare som de var, ville det være galskap å kommandere holdt på et sted som dette. Magnus Juta red i front, sammen med dragebæreren og en lokal speider. Han la seg en hestelengde foran, bøyde seg ned, grep den spinkle kroppen og løftet ham opp. Gutten ville blitt trampet i hjel om han hadde blitt sittende. Speideren så overrasket bort på ham. Kanskje tenkte han at en bløthjertet general ikke var til å stole på. Ganske sikkert hadde han hørt praten rundt leirbålene. Fortellingene om hvordan krigeren Gaois, en barbar fra jydenes land, var blitt keiser Konstantins venn og general for rytterstyrkene. Han kjente godt til snakket, at han i legionene ble kalt «den store jyden». Keiseren

G

9

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 9

11.08.2026 12:59


hadde selv oppmuntret ham til å ta dette som sitt navn: Magnus Juta. Han holdt gutten tett inntil seg. Skjermet ham med den venstre hansken. Kjente varmen fra ham og hjertet som dundret i galopp. Gutten hadde et sår på kinnet. Klærne var gjennomvåte. Det hadde regnet hele dagen, kaldt vinterregn. De fem hundre rytterne som fulgte ham, var like våte som gutten. Nå som det hadde løyet, var det tid for en rast, og da de kom ut på en vid slette, kommanderte han holdt og avstigning. Om de klarte det, kunne mennene gjøre opp ild, få i seg noe varm mat, tørke hester, våpen og utstyr. De kunne slå leir her for natten. Det var likevel for sent på dagen til å angripe. Han steg av med gutten under armen. Han var roligere nå, sliten. Gutten var tynn, kanskje åtte–ti år gammel. Frankerspeideren sa noe til gutten på språket deres og ga ham en brødbit. Det gikk en stund før han puttet biten i munnen og begynte å gomle sultent. Enda en bit ble holdt frem for ham. – Jeg spør ham hvorfor han gråter. Han får ikke mer brød før han svarer, sa frankerspeideren. Gutten så bedende på ham. Speideren sa noe. Gutten glippet med øynene, store, brune frankerøyne. Frankerspeideren var blitt utålmodig. Han lente seg ned, og stemmen var sint da han gjentok spørsmålet for tredje gang. Men gutten tidde. Da speideren hevet hånda, stoppet Magnus Juta ham og tok brødet. Han satte seg på kne ved gutten og holdt det frem for ham. Gutten holdt en hånd mot såret på kinnet og så skremt på ham før han tok imot brødbiten. Da han hadde spist, snakket han, andpusten av frykt.

10

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 10

11.08.2026 12:59


– Han forteller at moren var redd for at vi ville drepe henne, så hun løp hjem til landsbyen uten ham. Faren hans vil straffe henne for det, for han er en mektig høvding, sa speideren. – Si til ham at vi ikke vil skade ham, og at han kommer tilbake til moren og folket sitt. Så skal du ta ham med til saniteten og få såret sydd, sa Magnus Juta. Magnus Juta skulle til å gå inn i den provisoriske leiren da han så en kjent rytter. En del eldre enn gutten han nettopp hadde møtt, men også denne tynn og hengslete. Crispus galopperte opp til ham og kastet seg skjødesløst av hesten. – Du er under min kommando. Jeg burde straffe deg for å ri vekk uten en klar ordre, sa Magnus Juta. Smilet bleknet ikke. Det strålte bare enda mer. – Men det gjør du nok ikke, for da vil du selv bli straffet, svarte den halvvoksne gutten. Han rakte tøylene til den nærmeste legionæren, som gikk for å stelle hesten og gi det slitne dyret vann. – Dere kunne like gjerne ridd esler … Crispus lo og fortsatte: – Dilter av gårde slik som bondetampene som bor her. – Din far har satt deg under min kommando, og bondetampene, som du kaller dem, har skarpt stål som de bruker på en romer om de får sjansen. Og skjønner de hvem du er, har din far, Dominus noster, og jeg et problem det vil koste mange menn å løse, sa Magnus Juta. Crispus svarte ikke, så bare uttrykksløst på ham. Han hadde ikke vært fullt så hånlig da faren, vestkeiseren Konstantin, hadde forlatt felttoget mot frankerne for å skjøtte pliktene i keiserbyen, Augusta Treverorum. Da hadde frankerne vært så godt som nedkjempet, bare noen stammer satte seg fortsatt opp mot dem.

11

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 11

11.08.2026 12:59


Konstantin hadde betrodd ham å ta seg av de siste opprørerne og hadde satt igjen sønnen for at han skulle se og lære hvordan romerske legionærer slåss. Magnus Juta tenkte at å nedkjempe frankerne kunne vise seg å bli enklere enn å holde den overmodige keisersønnen i stramme tøyler. Men han hadde bestemt seg for at han ikke ville tillate noe brudd på disiplinen, heller ikke fra en som skulle arve Romerriket. Han vendte seg vekk og gikk innover i leiren. Mennene hadde funnet noe tørr ved. Han ble stående ved et bål og varme seg. Både guttevalpen og Crispus hadde fulgt etter ham. – Be dem reise teltet og koke opp vann så jeg kan varme meg, sa Crispus. Harmen boblet, fortsatt svakt, men illevarslende. – Du kunne ha gnidd hesten din tørr selv, så hadde både du og dyret fått varme i kroppen. – Magnus Juta … den store jyden, men aller størst er han i kjeften, sa Crispus og gliste. Hvordan skulle han få keisersønnen til å finne mannen i seg? Det var aldri blitt sagt, men det var dette keiseren ønsket: Ta Crispus med deg som din egen sønn og gjør ham til en mann. Og når han er blitt det, lær ham å kommandere andre menn. Magnus Juta prøvde å fange øynene til ungdommen som sto foran ham. Det var noe der, bak det spottende blikket, av og til kunne han ane et glimt av det faren hans var. Om bare han kunne lokke det frem. – Uten disiplin er selv en rytteravdeling som vår, med noen av de beste equites i riket, ikke verdt mer enn en røverflokk som stormer barbent mot fienden med rustne økser, sa han og la hånda tungt på guttens skulder.

12

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 12

11.08.2026 12:59


Crispus forsøkte å vri seg unna det harde grepet, men klarte det ikke. – Sett deg her ved bålet. Mennene gjør plass til deg og deler på maten som gode våpenbrødre skal. Crispus satte seg. Mennene ga ham god plass og sendte ham et kokekar med varm kjøttsuppe. Det irriterte Magnus Juta. Han hadde gitt streng beskjed om at Crispus skulle behandles som alle andre. Keisersønnen hadde sitt eget kokekar og kunne ha varmet sin egen mat. Men han lot det ligge. Gutten med arret var kommet etter, sammen med speideren. Med såret stelt, det var sydd tre sting, og sulten stillet, hadde han falt til ro. Han kikket nysgjerrig rundt seg. Da Magnus Juta skulle gå videre, reiste gutten seg og ville følge etter. Han ga frankerspeideren ordre om å passe på ham og sørge for at han ikke stakk av. Nestkommanderende, en ung tribun som het Strabo, og de andre offiserene satt midt i leiren. De hadde allerede satt ut vakter i to linjer, en ytre og en indre. Dette var rutine. Han behøvde ikke beordre slike tiltak. Nå var det tid for å snakke om det som skulle skje dagen etter. Avdelingene fikk hvile gjennom natten og ri videre først når han selv var tilbake tidlig neste morgen. Magnus Juta red kun fulgt av frankerspeideren. De var ikke kommet langt før de støtte på et enkelt forsvarsverk. Brostein var brutt opp og lagt i store hauger. På begge sider sto skogen tett. I den stjerneklare natten var det lett å se at veien var ufremkommelig for en stor rytterstyrke. Det var som ventet. Trolig hadde frankerne brutt opp brostein og blokkert veien også lenger fremme. Skulle frankerne ha noen mulighet til å lykkes med

13

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 13

11.08.2026 12:59


opprøret, måtte de avskjære legionene fra å bruke denne veien. Herfra gikk den sørover mot Lugdunum og Massalia, byer med garnisoner hvor det var stasjonert store romerske tropper. Bakken var fortsatt våt etter gårsdagens regnvær, og nattekulden hadde lagt igjen en tynn hinne av is på vannpyttene. Han kjente at han var våt og frossen. Frankerspeideren hvisket at de burde trekke seg tilbake. Vaktpostene der fremme behøvde de ikke å frykte, men det var ganske sikkert streifvakter utenfor steinhaugen. Speideren hadde rett. De burde trekke seg tilbake nå, men han ville gjerne se litt nærmere på stillingen foran dem så de kunne ta gode valg før de angrep. Han krøp derfor enda litt lenger frem og opp på en forhøyning. I silhuett mot nattehimmelen så han palisader av tømmer på toppen av en bred jordvoll, tre mannshøyder. På sidene av det enkle forsvarsverket lå det hauger med trær, hugd ned langs kanten av skogen. Kanskje ville treverket bli påtent om de rykket frem den veien. Enkelt, alt sammen, slik stammer som dette forsvarte seg, men fienden hadde likevel oppnådd fordelen de var ute etter: Forholdene var lite gunstige for kavaleri. Infanteri ville ha langt bedre sjanser til å lykkes med et angrep, slik terrenget så ut foran ham. Men han kunne ikke vente på forsterkninger. Det ville ta ti dager for en legion infanterister å marsjere fra Augusta Treverorum og hit. Kanskje var det 3000, muligens 4000 krigere bak palisaden. Hundrevis av bål lyste opp himmelen. Om mennene som satt rundt bålene lyktes med å slå dem tilbake, ville flere frankerstammer slutte seg til dem, og da ville tallet på fiendens krigere

14

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 14

11.08.2026 12:59


raskt tidobles eller mer. Med en slik styrke kunne frankerne angripe romerske garnisoner. Kanskje ville de prøve seg på noen av de mindre i vest, som Lutetia Parisiorum og ta kontroll over den store elva, Sequana, som rant forbi byen og ut i havet i nordvest. Uansett ville hele provinsen stå i brann, og store styrker måtte settes inn. Styrker som de trengte andre steder. Dette hadde han diskutert med Konstantin og staben av offiserer rundt keiseren. De var blitt enige om at opprøret måtte slås ned raskt siden det fant sted inne i riket og ikke ute langs grensen. Andre frankerstammer måtte få vite hva det kostet å sette seg opp mot sine romerske herrer. Frankerspeideren nappet ham utålmodig i ermet. Han hadde rett. De måtte begynne å ta seg bakover. Men foreløpig hadde han ikke fått noen god idé om hvordan frankerne kunne slås. Kavaleriet kunne nedkjempe primitive krigere som frankerne, selv om styrkeforholdet var som nå. Men det var i åpent terreng, ikke i tett skog og rundt hauger med stein. Her var også små bekkefar og forsenkninger i terrenget som gjorde gruppering av rytterstyrker krevende. Når de først angrep, var det hans plikt å se til at ikke én hest, ikke én rytter døde unødvendig. Kun fiendens blod fikk flyte fritt. De to begynte å bevege seg forsiktig bakover mot hestene som sto bundet et stykke unna. Med korte mellomrom stoppet de og lyttet etter andre i den tette skogen, men de hørte ingenting. Ikke før lyden av en rytter brøt nattestillheten. Straks han så silhuetten, skjønte Magnus Juta hvem det var: Crispus! Han

15

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 15

11.08.2026 12:59


sprang ut på veien for å stanse gutten. Frankerspeideren fulgte tett bak ham. Keisersønnen stanset ikke, men fortsatte galoppen bortover brosteinen. Like foran ham kom menn løpende ut av skogen. Streifvakter. En pil traff hesten, som skjenet ut til siden. Et spyd ble kastet. Dyret dundret i bakken, og Crispus ble kastet av. To menn kom ut av skogen. De hadde sett keisersønnen. Crispus lå fortsatt på bakken. Magnus Juta løp frem og dro ham med seg inn mellom trærne. I mørket kunne de ennå komme seg vekk. Da han hoppet over en bekk, mistet han taket i Crispus, som falt i vannet. Han snudde seg og dro gutten opp. Nå kunne han ikke høre frankerspeideren lenger, men han visste at han måtte være et sted ute i mørket. Det var ikke langt igjen til hestene da han hørte forfølgerne bak seg. De var nær. Magnus Juta dro Crispus med seg det siste stykket. De kom seg begge opp på hans hest. Skogen var tettvokst, så han lot hesten skritte rolig, men mørket skjulte dem. Kort etter var lyden av forfølgerne svakere, og etter enda en stund red han ut av skogen og fulgte veien tilbake mot leiren. Han hadde fortsatt ikke sett noe til frankerspeideren. Det bekymret ham. Speideren var pålitelig. Han ville ha sluttet seg til dem nå. Magnus Juta merket ikke hvor stramt grep han holdt rundt brystet på Crispus før gutten ynket seg. Kanskje hadde et ribben brukket. Han satte hesten i galopp og strammet grepet rundt brystet på gutten til han skrek. Ungdommen stønnet av smerte hele veien tilbake til leiren. Magnus Juta tenkte at smertestønnene ikke burde ha gledet ham, men de gjorde det.

16

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 16

11.08.2026 12:59


Det var ennå tidlig om morgenen, men lyset bar bud om en kald, men tørr dag. Siden det var dødsstraff for å legge hånd på et medlem av keiserfamilien, slepte han selv keisersønnen frem til stolpen. Crispus skjønte hva som skulle skje. Han hadde sett hvordan soldater var blitt straffet ved stolpen. Bare i det lille lendekledet, barbent og krumbøyd på grunn av smertene i brystet, gikk han mellom rekkene av ryttere. Crispus så trassig på ham, men sa ingenting da Magnus Juta bandt hendene hans fast til toppen av stolpen. Han stønnet da tauet ble strammet, men skrek ikke. Stoltheten var sterkere enn smertene. – Crispus! Du skjønner hvorfor du straffes, sa Magnus Juta så alle hørte. Crispus nikket og mumlet noe som ingen kunne høre. – Høyt! – Jeg, Flavius Julius Crispus, sønn av Gaius Flavius Valerius Konstantin, sviktet i kamp med fienden … – Videre! Da keisersønnen nølte, grep Magnus Juta ham rundt overarmen og klemte til. – Vent … jeg skal … – Du skal si: «Jeg adlød ikke min kommandant. Beskyttet ikke min våpenbror. Viste feighet og stor uforstand.» Crispus ynket seg og gjentok setningen. – Avslutningen! – Jeg ber om å forbli frater sanguinis, en sann blodsbror, og få æren av å kjempe videre som eques …

17

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 17

11.08.2026 12:59


– Det er mer! – Blodsbrødre, tilgi meg. Det skjer aldri igjen, da velger jeg heller døden! ropte han. Crispus skalv uhemmet. Av kulden, kanskje, men nok mest for det som ventet. Magnus Juta hadde en trepinne skjult i hånda. Han lente seg mot Crispus som for å rette på tauene, stakk pinnen inn i munnen på ham. – Bit hardt. Det vil bli husket om du ikke skriker. Crispus stirret hatsk på ham: – Du vil bli hengt for dette … Magnus Juta tok et skritt tilbake og svingte pisken over den smale ryggen. Crispus skvatt til av smerten, og Magnus Juta lot ham få tid til å samle seg før han igjen svingte svøpen. Så ett til og enda ett. Ti slag var utmålt som straff i forståelse med offiserene i avdelingen. Ti piskeslag. En mild straff. Crispus holdt seg på bena og bet hardt i pinnen. Smerteskrikene var knapt hørbare. Da Magnus Juta var ferdig, slo det ham hvor stille det var. Noen hester prustet. Ellers ingenting. Ansiktene rundt ham var alvorlige. To hjelpere kom. De ville stelle den straffede på beste vis. Det var skikken for alle. Keisersønnen ble fulgt vekk. Selv steg han opp på hesten. Alt var klart til å flytte styrken fremover, nærmere frankernes skanse. En plan var lagt. Med hell kunne den lykkes, men det ville være uansvarlig å se bort fra muligheten for nederlag. Derfor hadde han også satt seglet sitt på et brev til Konstantin der han ba keiseren sørge for at datteren Lilium fikk det som tilkom henne. Hun og barnebarnet hun hadde gitt ham, skulle ha alt etter ham. Crispus satte han igjen med en liten vaktstyrke. Om det gikk galt, skulle de bringe ham tilbake til faren i Augusta Treverorum.

18

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 18

11.08.2026 12:59


Gutten som ikke hadde gått av veien for to eskadrer ryttere, ble nå hentet. Magnus Juta kikket ned på ham. Såret så ut til å gro fint. Frankergutten så opp på ham med rolige øyne. Ikke et knyst kom da han ble løftet opp. Gutten satt rakrygget, som var det ham som ledet Romerrikets beste rytterstyrke. Magnus Juta løftet armen og ledet hesten det første skrittet fremover mot fienden.

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 19

11.08.2026 12:59


2

Konstantin er i sitt hovedsete, Augusta Treverorum, da han får vite at en av rikets viktigste byer er erobret.

onstantin syntes selv det hadde vært en god idé å gjøre om det halvferdige badeanlegget til bibliotek og kontorer for klerkene i staben. Så ofte i felt som faren hadde vært, var det ikke blitt tid for ham til å fullføre badet, og de store bygningene i sentrum av keiserbyen ville bare stå i veien om de ikke ble brukt til noe. Selv hadde han ikke behov for et enormt badeanlegg og hadde bare tatt en liten del av det i bruk. Slik kunne han starte dagen med trening i sportsarenaen, ofte fekting eller bryting med en av de yngre offiserene. Derfra var det kort vei til badet. Etter det kunne han spasere videre til staben for dagens møter. Da var mye unnagjort før han på ettermiddagen mottok undersåtter i audiens. For ytterligere å utnytte tiden tok han også med seg en nær medarbeider, en venn eller en besøkende i badet. Oftest fulgte Lactantius ham. Ingen kunne som den gamle læreren hans finne løsninger på de mange sakene en keiser måtte ha svar på. De to satt så nær hverandre at Konstantin kunne høre hvor tungt den lærde pustet. Svetten drev nedover ansiktet hans, tross

K

20

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 20

11.08.2026 12:59


iherdige forsøk på å tørke vekk fuktigheten med et håndkle. Det slo Konstantin at Lactantius var blitt gammel. Måtte han leve lenge! Konstantin reiste seg og gikk over i det tilstøtende rommet. Det var kjøligere der, og det var satt frem kald, utblandet vin, skåler med nøtter og oppskårne eplebiter dyppet i sitronsaft. Lactantius fikk hjelp av en tjener til å tre en tynn tunika over hodet. Han satte seg med en fornøyd mine, grep glasset og drakk. Konstantin var fortsatt naken. Kroppen dampet. Han ville drikke litt før han kledde på seg. Lactantius betraktet ham med et smil. – Du må fortelle meg hva som plager deg, kjære sønn. Konstantin rakk ikke å svare. De kikket begge opp da barbereren kom inn. Keiseren hadde gjort det til en vane å rake skjegget hver morgen, og mange hadde tatt etter ham. Men ikke Lactantius, som lot det stadig tynnere, kritthvite skjegget vokse nedover brystet. Da Konstantin hadde påpekt dette, svarte den lærde at den største tenkeren av dem alle, atheneren Sokrates, aldri pleiet sitt ytre. Han gikk i filler og sjelden til bad. Så ille hadde det vært at folk i Athen gikk omveier for å unngå den stramme lukten av filosofen. Lactantius hadde spurt om det var på grunn av utsiden eller innsiden at Konstantin satte pris på ham. Konstantin svarte at ikke siden Cicero hadde det levd en mer klartenkt romer enn Lactantius. Barbereren gjorde seg ferdig. – Er det dette livet jeg skal leve? Brev og dokumenter som skal undertegnes, og så skal jeg løse småkrangler mellom stammehøvdinger, forhandle handelsavtaler med griske kjøpmenn, en endeløs rekke av meningsløse audienser med menn som

21

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 21

11.08.2026 12:59


smisker … Ikke engang det korte felttoget mot frankerne fikk jeg fullføre før jeg ble slept tilbake hit. – Du glemmer det som er felles for soldatlivet du har levd og en keisers hverdag fylt med plikter … Konstantin så spørrende på ham. – Disciplina! Og det har du. Som et solur går du gjennom dagen, uavvendelig, fra morgen til kveld. Din salige far, Konstantius, og jeg har oppdratt deg godt, sa han. Konstantin kjente seg oppgitt: – Når jeg ser meg rundt, er det ikke legioner jeg stolt kan skue utover, men rekker av skrivepulter, flankert av himmelhøye hyller, stappet fulle med ruller av pergament. Våpnene jeg kommanderer er penner, blekk og papyrus. Han presset frem en latter og fortsatte: – En klerk er jeg, en magister for skrivere og pengetellere, keiser over rikets største prefektur. Lactantius nikket svakt. – Det kan være du vil savne det en dag. Det forutsigbare livet. Kanskje er ikke den dagen langt unna. – Magnus Juta gjør mann av Crispus … med tiden til hjelp … Villstyringen vil være klar når riket skal føres videre etter meg, sa Konstantin. Den lærde ristet på hodet. – Det var ikke arvingen din jeg tenkte på. Men en annen du er i nær familie med. Konstantin så igjen spørrende på sin lærer. – Fausta …? Min hustru trygger freden med både faren Maximian og, enda viktigere, broren Maxentius. – En vakrere fredspakt enn Fausta har verden aldri sett, sa Lactantius.

22

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 22

11.08.2026 12:59


Konstantin tenkte at det kunne Lactantius ha rett i. Likevel: Fra han så henne fem år gammel, da de to ble forlovet for å forene familiene, til han delte seng med henne som voksen kvinne, hadde han aldri fått seg til å elske henne. Tross den strålende skjønnheten hennes hadde han ikke engang fått seg til å like henne. Kanskje var det urettferdig av ham å sammenligne Fausta med moren, Helena, idealet av en romersk kvinne. Selv den gode Minervina, moren til Crispus, kunne ikke måle seg med Helena. Men én ting hadde Minervina til felles med moren: Hun elsket ham og ville gjøre alt for ham. Og det var den viktigste dyden en kvinne kunne ha: å elske sin mann og sine barn. – Det er ikke din kone, det er heller ikke den gale østkeiseren, Galerius, jeg tenker på, fortsatte Lactantius. – At Galerius var blitt gal, skjønte jeg den dagen han erklærte landområdene han styrer for «Det dakiske riket». «Det dakiske riket»! Barbarene vi tok til oss og siviliserte … Lactantius avbrøt ham: – Det er din svigerfar og svoger, som du selv har nevnt, som bekymrer meg mest av alle sorgene vi bærer på. Når de to ikke kan holde fred med hverandre, hvordan skal de klare å holde fred med deg? Dette hadde også Konstantin tenkt på. Svogeren, keiser Maxentius, hadde drevet sin egen far, gamlekeiseren Maximian, ut av Roma. Jagd sitt eget kjøtt og blod fra byen. Det var kjent at Maximian høyst motvillig hadde gitt keiserverdigheten fra seg. Men Konstantin og mange med ham trodde den gamle hadde funnet seg i å tre til side etter at hans egen sønn satte seg i keisersetet i rikets evige by.

23

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 23

11.08.2026 12:59


– I seks gode år har du, som den rette keiseren du er, styrt vestriket fra Augusta Treverorum. Alemannere, gotere og gallere har holdt fred – om ikke hele tiden, så har det kun vært sjeldne opprør. Med hjelp fra alemannerkongen Khrokus har du skapt orden i Germania og Gallia. Måtte hans urolige krigersjel ha funnet hvile i evigheten, sa Lactantius og fortsatte i et lavere toneleie: – Bare frankerne er fortsatt krigerske, men de klarer ikke å holde sammen og kan tuktes, stamme for stamme. Konstantin møtte blikket hans. – Hva er ditt råd, Lactantius? – Du må håpe at din medkeiser, Maxentius, finner fred i hjertet … Konstantin lo kort: – Du tror at min svoger har et hjerte? – Ja, men stort er det ikke, og derfor må vi arbeide for fred, men forberede oss på krig. En langvarig krig. Selv om dampen fra badet nå lå som våte flekker rundt stolen, kjente Konstantin varmen stige i brystet. Han så seg selv i uniform på hesteryggen med legionene rundt seg. Blafrende bannere og blink av gull i legionenes standarter. Hester som vrinsket urolig. Centurioner som brølte ordrer. I lufta ville han kjenne lukten av kampklare menn. Tusener av menn. – Om blanke våpen kan du mer enn de fleste. Det å lede menn også, men det er noe annet som er viktigere enn å nedkjempe en fiende, som du alltid må huske. Noe hverken gamle Maximian eller sønnen Maxentius har lært. Og derfor har de ikke forstått innholdet i det fremste embetet i riket, sa Lactantius. Han tørket seg og strøk det lange skjegget forsiktig. – I en krig er det viktigere å vinne freden enn å nedkjempe

24

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 24

11.08.2026 12:59


fienden. Vinner du ikke freden, blir seieren kortvarig, da følger snart en ny krig, sa han. De ble sittende stille lenge. Rynkene i ansiktet til Lactantius ble dype som plogfurer. Konstantin sa at det var riktig, det den lærde sa. Slik var det gått mange ganger. Det visste alle som kjente rikets historie. – Sult er det verste ufredskorn som kan sås. Og det er det eneste kornet Maxentius sår nå. Konstantin visste dette. I keiserbyen Roma bodde nesten en million mennesker. Nå gnaget sulten i titusener av dem. Ville av sult hadde en stor menneskemasse forsøkt å ta seg inn i Senatet. De var kommet helt opp på trappene før de ble drevet tilbake av keiserens pretorianergarde. I provinsene var det opprør flere steder. Han hadde fått bud om at legioner var sendt mot Karthago. Vanstyre og korrupsjon hadde tæret på forrådene og ødelagt handelen med kornkammeret Egypt. Maxentius hadde ikke annet å svare opprørerne med enn våpenstål. – Det er som venn av folket du vinner freden. Skill mellom fiendene dine og folket deres. Gå aldri til krig mot folket, sa Lactantius. Den lærde la seg på en benk. Alt var gjort klart til ham, ulike oljer, sterkt parfymerte, sto ved benken. Massøren, en eldre kvinne med en enorm barm, kom inn i rommet. Konstantin dro tunikaen rundt seg og gikk mot keiserhallen, der audiensene ventet. Først i audiensen kom en gallerhøvding. To menn fulgte ham. Mellom seg holdt de to en fange. En av klerkene hadde kort

25

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 25

11.08.2026 12:59


fortalt hva mannen ville snakke med keiseren om. Saken skilte seg ut fra det traurige kivet om hverdagsligheter, og Konstantin hadde derfor gitt foretrede. Det tok følget en stund å gå innover i den store salen. Det steinsatte gulvet var som en lang slette. Høyden under taket var som en himmelhvelving. Faren hadde bygd det slik for at besøkende ikke bare skulle høre om keiserens storhet, men selv føle makten i møtet med ham. Fire tronsalsvakter fulgte gallerne fremover. De stanset et stykke foran ham, og bare høvdingen fikk gå videre frem til keisersetet. Han strøk den voldsomme barten så den hang ned på brystet, og la også flettene forover så de var godt synlige. Gallere … tenkte Konstantin. De flettet håret som kvinner, hadde barter lange som hestehaler og var stolte av det. Og så glade i vin var de at mange av dem trådte frivillig inn i rusens galskap hver dag. Gallerhøvdingen foran ham virket edru. Han bøyde hodet flere ganger og sa: – Domine noster, og gjentok den høytidelige tiltalen: vår alles herre. Konstantin løftet hånda ørlite, som tegn på at mannen kunne snakke. Høvdingen fortalte om den uretten han hadde vært utsatt for, om konas utroskap med hans egen betrodde mann. Selv hadde han tapt verdighet, og stammefolket lo av ham, også etter at han hadde vist kona barmhjertighet og latt henne ta sitt eget liv. – Domine! Utroskap må straffes like strengt som et fadermord. Jeg vil sy mannen inn i en sekk med en gris, en hund og en slange og kaste ham i elva, sa gallerhøvdingen. Konstantin nikket samtykkende. Han hadde selv tenkt at utroskap var en stor synd, og at den måtte straffes hardere enn

26

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 26

11.08.2026 12:59


med bøter og pisking. Det var passende straff for små ugjerninger som tyveri og overfall. Som mannen sa, var utroskap en like stor forbrytelse som fadermord. Utroskap frarøvet mannen hans kjæreste eiendom, familien. Constantia kravlet opp i fanget hans og satte seg til rette. Den viltre datteren hadde løpt mellom de voksne oppe ved tronsetet. Frem og tilbake. Kvinnen som var satt til å passe på henne, var nok en gang utmanøvrert av fireåringen. Det var sedvanen at Constantia og moren var til stede når han satt på tronen. Fausta satt i sitt sete og så stivt fremfor seg. Som alltid var hun stram i ansiktet. Også moren til Crispus, Minervina, som han en gang hadde elsket, satt ikke langt unna. Like bak ham sto flere klerker, lovkyndige og pengetellere, som bisto om han trengte det. Da Lactantius kom, satte han seg på sin stol rett bak keisersetet. Konstantin hysjet på den lille som begynte å synge. Så svarte han gallerhøvdingen. – Du har rett i at utroskap er en stor synd som må straffes hardt. Men å bruke straffer fra kongedømmets tidsalder kan du ikke. Du får heller ikke korsfeste ham. Bare fiender av staten dør på korset. Han kikket mot Fausta. Hun så på ham, men bare et kort øyeblikk før hun vendte seg vekk. – Men du kan få henge ham. Og du kan la ham henge til han er spist av fugl og mark. Slik vil folket ditt se strengheten din og hva som venter menn som ligger med andres koner, sa han. Gallerhøvdingen så ikke helt fornøyd ut, og Konstantin la til: – La det bli kjent at keiseren fra denne dagen vil la høvdinger i hele riket dømme konetyver til døden med henging. Bare utro kvinner vil ha retten til å ende sitt eget liv. Han vendte seg halvt

27

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 27

11.08.2026 12:59


bakover til han kunne se Lactantius: – Klerkene skal skrive det ned og forkynne at dette er keiserens påbud. Straks han hadde sagt det, støyet det voldsomt ved inngangen til tronsalen. Vaktene der forsøkte å holde tilbake en offiser. Så vidt Konstantin kunne se, var mannen en dekurion fra en av rytteravdelingene som sto i Gallia. En befalingsmann av så lav rang fikk normalt ikke foretrede for ham. Da de sto foran ham, forklarte vaktkommandanten at han hadde dekurionen med seg så keiseren kunne høre det han fortalte fra mannens egen munn. Dekurionen kom fra Massalia. Han hadde ridd sammenhengende i fire dager og byttet hest åtte ganger for å få budet raskest mulig frem til keiseren, sa han. Da han fortalte hva som hastet slik, begynte Konstantin å le. Han samlet seg og spurte ham om han hadde skjønt riktig: – Du sier altså at min svigerfar, gamle Maximian, som jeg selv har satt til å vokte Vestriket mot sør, sitter i Arelate og har erklært seg som ny keiser etter meg? Underoffiseren vek ikke da Konstantin satte øynene i ham. – Domine. Kanskje er han i Massalia nå. Som keiseren vet, er festningen der sterkere og bedre rustet for en lang beleiring. – Så han regner altså med at jeg kommer og forteller ham hvem som er rett keiser i riket, sa Konstantin. – Domine. Han sprer et rykte om at du er død. Han talte til legionene sine da … Konstantin gjorde ingen forsøk på å holde raseriet tilbake. – Maximian har ingen legioner! Det er jeg som har satt ham i spissen for mine legionærer, sa Konstantin og fortsatte hissig: – Og nå sier han at jeg er død … Konstantin hevet stemmen på nytt: – Ser jeg død ut for deg?

28

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 28

11.08.2026 12:59


Dekurionen ristet iherdig på hodet. – Domine. Legionene er lojale mot deg. Derfor ble jeg sendt med de raskeste hestene for å varsle den rette keiseren. I øyekroken så han Faustas stive ansiktsuttrykk, men hun snudde seg raskt da han så mot henne. Han skjønte likevel at hun hadde merket seg hva som hadde blitt sagt. Det var hennes egen far som hadde gjort opprør. Hva tenkte hun? På familiens ære? Ganske sikkert på hvordan hun selv kunne komme skadefri ut av situasjonen. Kanskje også oppnå en fordel. Maximian, det gamle fjolset … Sinnet vendte til kald glede da han igjen så seg selv til hest med legionene. Latteren lot seg ikke tøyle. Var det komikken i opprøret til Maximian eller utsiktene til å bryte med det kjedelige livet i keisersetet som fikk ham til å le? Constantia hadde igjen kravlet opp i fanget hans. Hun apet etter ham og lo støyende. Far og datter satt lenge og lo. Først da han kjente hånda til Lactantius på skulderen, klarte Konstantin å stoppe.

69775 Legionær - Det flammende korset – s. 29

11.08.2026 12:59


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Det flammende korset ISSUU by Kagge Forlag - Issuu