Issuu

AVHENGIGHET

Aldri bli høy på din egen forsyning («Never get high on your own supply»)

I JANUAR 2010 sto Steve Jobs, Apples kjente leder, foran en hel verden og lanserte deres nyeste flaggskip, iPaden: Dette produktet er ekstraordinært … Den er fenomenal til å surfe på nettet med, mye bedre enn både en laptop og smarttelefon … Den gir deg en fantastisk brukeropplevelse … Den er uovertruffen for e-post, den er en drøm å skrive på.

I over nitti minutter forklarte Jobs publikum hvorfor iPaden var et unikt produkt som ville endre måten vi bruker digitale verktøy på. Han mente alle burde eie en iPad. Bare ikke hans egne barn.

«Vi begrenser hvor mye teknologi barna får bruke», sa Jobs i et intervju med New York Times i 2010. Jobs forklarte at teknologien de hadde skapt var avhengighetsskapende, spesielt for barn og unge. Dette ville han skåne barna sine

for. Siden 2010 har Apple solgt over 500 millioner iPader. Barna til Steve Jobs fikk aldri en i barndommen.

Jobs’ holdning til digital teknologi er ikke unik blant lederne i teknologibransjen. Chamath Palihapitiya, en av Facebooks første toppledere, har sagt: «Jeg kontrollerer det så ikke barna mine får bruke dritten.» Han påstår at dopamindrevne tilbakemeldingssystemer ødelegger samfunnet. «Hvis du fôrer det udyret som sosiale medier er, ødelegger det deg.»

Evan Williams, grunnleggeren av Twitter, la ned forbud mot iPad og smarttelefoner for sine barn og ga dem strenge restriksjoner på skjermtid. Barna fikk bruke datamaskiner til skolearbeid, men bortsett fra det levde de i en analog verden. Microsoft-gründer Bill Gates og hans kone

Melissa oppdro også sine barn uten bruk av skjermer.

På skolene i Silicon Valley i California, hvor omtrent 75 prosent av elevene er fra familier hvor minst én av foreldrene jobber i et av de store tech-selskapene, er skjermbruk forbudt.

Det virker som teknologigründerne, de som lager produktene en hel verden har blitt avhengig av, følger kardinalregelen i dopverdenen: «Never get high on your own supply.»

Dette er urovekkende. Hvorfor fremstår noen av verdens ledende teknokrater nærmest som teknofober på privaten?

Hekta på dopamin

– vi er digitale junkier

Teknologigründerne har god grunn til å være bekymret for avhengigheten produktene deres skaper. De vet at de digitale verktøyene som har blitt en naturlig del av livet vårt, i mange tilfeller har blitt designet med ett hovedmål for øye: nemlig å gjøre oss avhengige. Som Sean Parker, en av grunnleggerne av Facebook, har uttalt: «Målet med Facebook var aldri å forene oss, men å distrahere oss. Målet var å se hvor mye av din tid og oppmerksomhet vi kunne beslaglegge.» For å få til dette benyttet Facebook seg av det Park beskriver som en «sårbarhet i vår psykologi», nemlig vår følsomhet for signalstoffet dopamin, som er sentralt i hjernens belønningssystem.

Dopamin ble oppdaget i 1957 og er et av de viktigste signalstoffene i hjernen vår. Frem til 1950 trodde man at dopamins primære oppgave var å bidra til muskelbevegelser, blant annet fordi man så at pasienter med Parkinsons sykdom, som kjennetegnes ved stive og langsomme muskelbevegelser, manglet dopamin i deler av hjernen. Det var først langt senere, på 1980-tallet, at man ble klar over at dopamin spiller en helt sentral rolle i hjernens belønningssystem. Når dette signalstoffet skilles ut, påvirker det en rekke områder sentralt i hjernen, som med en fellesbetegnelse kalles belønningssystemet. Påvirkningen gjør at vi blir mer oppmerksomme, får bedre hukommelse og økt motivasjon, men mer umiddelbart gir den en intens lystfølelse, nærmest en rus. Spesielt den intense lystfølelsen er viktig for utviklingen av avhengighet. Så å si alle vanedannende

stoffer, som for eksempel amfetamin, kokain, alkohol og heroin, fører til frigjøring av dopamin. Det er dopaminet som gjør oss hektet. For lite dopamin fører til nedstemthet og tiltaksløshet.

Belønningssystemet sørger for at vi kjenner en følelse av velvære når vi får oppfylt våre grunnleggende behov, som det å spise, drikke, ha sex eller å være sosial. Belønningssenteret kan aktiveres av både naturlige og kunstige belønninger. Sistnevnte omfatter rusmidler, som alkohol og narkotiske stoffer. Naturlig belønning inkluderer mat og sex, men også det å gjøre andre aktiviteter man liker. Som å gå på jakt, drive idrett, spise god mat, surfe på nett og være sammen med venner.

Enten vi vil det eller ikke, påvirker dopamin mye av vår atferd. All atferd som øker utskillelsen av dopamin, gir en belønning som igjen forsterker atferden. Slik påvirker dopamin valgene du tar i hverdagen.

I et evolusjonært perspektiv er hovedpoenget med belønningssystemet å holde oss i live. Det er et overlevelsesverktøy, som ved å motivere hjernen til å ta gode valg for oss, øker sannsynligheten for at vi lever en dag til. For våre forfedre på savannen var dette systemet livreddende. En utsultet jeger og samler som ikke hadde spist på flere dager, fikk en umiddelbar belønning med dopamin når han fråtset i bær han fant på savannen. Kaloriene i bærene bidro til å holde ham i live noen dager til, og belønningen, som alle som har spist mat med mye sukker (glukose) har opplevd, forsterket atferden og gjorde det mer sannsynlig at han ville lete etter (og finne) bær neste gang han var sulten.

Appetitten på kaloririk mat reduserte sannsynligheten hans for å dø av sult. Dopamin er altså drivstoffet for motivasjon og læring, og påvirker oss til en atferd som øker sannsynligheten for å overleve.

Aller helst ønsker hjernen vår en belønning som er umiddelbar, det er faktisk langt å foretrekke fremfor en enda større belønning, men som inntreffer lenger frem i tid. Hjernens ønske om et umiddelbart kick var livreddende for våre første forfedre på savannen. Det påvirket dem til å ta gode valg i dag, slik at de overlevde til i morgen. I dagens trygge samfunn skaper vår umettelige trang til en umiddelbar belønning flere problemer enn det løser. All form for avhengighet og mange av våre (mindre heldige) valg i hverdagen kan, i hvert fall delvis, forklares ut fra hjernens umettelige behov for umiddelbare belønninger. Har du noen gang lurt på hvorfor kakestykket i kantina virker så mye mer fristende enn salaten? Eller hvorfor sofaen frister mer enn en treningstur? Til tross for at vi vet at salaten og treningsturen på sikt gir den største helsegevinsten, velger vi ofte det som umiddelbart gir størst gevinst. Dette fenomenet er for øvrig en viktig forklaring på hvorfor få nordmenn sparer til pensjon: Det er mye mer fristende å ha penger nå enn å sette av penger til senere. Få steder er kunnskapen om dopamins effekter på hjernen vår større enn i Silicon Valley, teknologiverdenens mekka. Her finner du blant annet giganter som Apple, Facebook og Google, som alle kynisk har brukt denne kunnskapen til å lage produkter som hekter oss. Prinsippet er enkelt: Lag teknologi som fører til dopaminproduksjon

hos brukeren. Dopamin kaprer belønningssystemet, og etter gjentatte «hits» har du en kunde for livet. Ikke bare har teknologigigantene skjønt at dopamin er nøkkelen til å skape trofaste kunder, de har også funnet ut hvordan man kan maksimalisere dopaminproduksjon hos brukeren, for å optimalisere profitt. Nøkkelen ligger i et begrep som kalles «intermitterende forsterkning», og bygger på banebrytende arbeid av den amerikanske psykologen B.F. Skinner fra 1930-tallet. Enkelt forklart oppdaget Skinner at selv om atferd ofte påvirkes av en mulig belønning (eller frykt for straff), er måten belønningen leveres på, kritisk for hvor lenge atferden vedvarer.

Høyttaler

Matdispenser

Dette illustrerte Skinner ved et elegant eksperiment. Han puttet rotter i en boks, Skinnerboks, (se figur), hvor han under strengt kontrollerte betingelser kunne observere atferden deres. I boksen var det en spak som var koblet til en beholder med mat. Når rotten trykket på spaken, ble det automatisk levert en matbit. Etter kort tid lærte rotten at det å trykke på spaken (atferd) automatisk førte til mat (belønning). Denne belønningen forsterket atferden, og dyret trykket entusiastisk på spaken i én–to timer, til det ikke orket mer.

Skinner endret så leveringsbetingelsene for maten, slik at ikke hvert trykk på spaken førte til frigjøring av mat. Nå måtte dyret trykke fem ganger for å få belønningen sin. Intuitivt vil man kanskje tro at dette gjorde rotten mindre motivert til å trykke på spaken, men det motsatte skjedde. Rottene fortsatte å trykke på spaken, omtrent dobbelt så lenge som når hvert trykk førte til en belønning.

Til slutt gjorde Skinner et tredje forsøk, hvor leveringen av mat var helt tilfeldig. Det kunne komme etter ett trykk, femten eller tre. Det var altså fullstendig uforutsigbart for rottene når de ville få belønningen sin. Denne uforutsigbarheten viste seg å føre til den mest langvarige atferdsendringen. Rottene trykket på spaken i timevis, helt til de kollapset av utmattelse. Det Skinner viste, med andre ord, er at atferd som ikke forsterkes (belønnes) kontinuerlig, men bare av og til, og hvor forsterkningen er uforutsigbar, fører til den mest langvarige atferdsendringen. Rottene trykket mest intenst på spaken lengst når de ikke visste når belønningen kom.

Skinner kjente ikke til belønningssenteret vårt og visste heller ikke at det var dopamin som var årsaken til euforien rottene opplevde ved å trykke på knappen i buret. Det ble oppdaget omtrent tretti år senere, av to psykologer, James Olds og Peter Milner. Og i likhet med en rekke andre store vitenskapelige gjennombrudd ble det oppdaget ved en tilfeldighet.

Milner, som var professor ved McGill University i Montreal i Canada, var opptatt av å finne ut hvordan man kunne få rotter til å huske og lære, for eksempel ved å få dem til å løse problemer og navigere i labyrinter. Han hadde koblet elektroder til forskjellige deler av rottenes hjerner, og ved hjelp av disse ble det sendt elektriske impulser rett inn i nervesystemet deres. I buret til rottene var det en labyrint, med to forskjellige utganger. Rotter er glad i å leke, så på eget initiativ løp de gjennom labyrinten til en av utgangene. Ved å gi rottene en svak elektrisk stimulering var Milners hypotese at det kunne belønne og derved motivere dyret til å velge samme utgang neste gang de løp gjennom labyrinten. Altså at belønningen bidro til læring. Til Milners overraskelse viste det seg at dyrene som ble elektrisk stimulert, systematisk unngikk å velge samme utgang som de gjorde første gangen. De valgte den andre utgangen, hver eneste gang. Det virket som det elektriske støtet hadde motsatt effekt av det Milner trodde. Altså at den elektriske stimuleringen ikke ble oppfattet som en belønning, men som en straff for dyrene. Med andre ord: De lærte å unngå den ene utgangen i frykt for en ubehagelig opplevelse (straff).

Noen måneder senere ønsket Milner å kjøre forsøket en gang til, for å være helt sikker på funnene sine. Denne gangen hadde han med seg den 15 år yngre doktorgradsstudenten sin, James Olds, til å implantere elektrodene inn i rottehjernene. Da de kjørte forsøket for andre gang, observerte de noe uventet. Ett av de 45 forsøksdyrene, «rotte 34», viste en helt atypisk atferd, sammenliknet med de andre rottene. Det virket som han likte å få den elektriske stimuleringen. For å få bekreftet dette koblet Milner og Olds den elektriske ledningen til en bryter i buret, slik at dyrene selv kunne bestemme om de skulle få stimuleringen eller ikke. Milner og Olds observerte dyrene det neste døgnet og så at 44 av rottene i eksperimentet holdt seg langt unna bryteren, og trykket ikke på den en eneste gang. «Rotte 34», derimot, trykket på bryteren mer enn 7000 ganger i løpet av 12 timer, det vil si hvert femte sekund, uten stopp. Han ignorerte mat og drikke og døde av utmattelse etter litt over tolv timer med intens trykking. Milner og Olds var forbauset; noe liknende hadde de aldri sett. Først trodde de at det måtte være noe galt med hjernen til «rotte 34», og at det var forklaringen på den bisarre atferden. Heldigvis slo ikke Milner og Olds seg til ro med den forklaringen og bestemte seg for å undersøke videre. En av forskningsassistentene foreslo, først på fleip, at de kunne ta et røntgenbilde av hjernen til «rotte 34». Milner likte ideen, og da de så på røntgenbildet, fant de forklaringen på dyrets maniske jakt på belønning: Olds hadde implantert elektroden feil hos «rotte 34». Istedenfor å sitte i et område i hjernestammen kalt retikulærsubstansen, som var planen,

satt elektroden noen millimeter høyere opp, i en struktur kjent som hypotalamus. Milner og Olds hadde oppdaget hjernens belønningssystem. Senere forskning viste at den belønningen dyrene opplevde ved elektrisk stimulering, skyldes utskillelse av dopamin.

Dopamins effekt på belønningssenteret vårt er basis for all form for avhengighet, blant annet spilleavhengighet, som over 50 000 nordmenn lider av. Avhengigheten, formidlet ved gjentatte dopaminfester i belønningssenteret, forklarer hvorfor mange spiller mye, til dels med høy innsats, på spill hvor det er svært lav sannsynlighet for å vinne. Ta spillet Enarmet banditt, for eksempel. Enarmet banditt er en spilleautomat hvor man slipper på mynter og setter i gang tre til fem hjul i rotasjon ved å trekke i et håndtak på siden (eller trykke på en knapp). Hjulene har ulike symboler, og automaten utbetaler gevinst når visse kombinasjoner blir stående på linje etter at hjulene har stanset, for eksempel tre like symboler. Den høyeste gevinsten er gjerne maskinens totale myntinnhold (jackpot). Mange nordmenn husker sikkert disse spilleautomatene som sto plassert på kjøpesentre og kiosker rundt om i landet på 90-tallet og tidlig 2000-tall. I dag finnes de primært på kasinoer verden over, eller som online-spill.

Vinnermulighetene på Enarmet banditt er styrt av intermitterende belønning. Det er med andre ord helt tilfeldig når en eventuell gevinst kommer. Dette styres av en avansert matematisk algoritme som kalles «Random Number Generator». Uforutsigbarheten i dette systemet bidrar til å skape avhengighet og er en viktig grunn til at

disse maskinene er så populære. Enarmet banditt er verdens mest populære spill og står for så mye som 80 prosent av all profitten kasinoer skaper, i 2021 estimert til å ligge på omtrent 50 milliarder dollar.

Vi spiller med forventning og håp om en tilfeldig gevinst, som vi aldri vet når (eller om) vil komme. Det er litt av spenningen. Produsentene av maskinene vil at vi skal spille så lenge og mye som mulig, men for å få til dette må vi vinne av og til og gjerne føle at vi er like ved å vinne hovedgevinsten. Maskinen lar deg vinne smågevinster av og til, noe som fører til umiddelbare dopaminfester i belønningssenteret vårt og får oss til å fortsette. Enda større forsterkning av spilleatferden får vi når vi føler at vi «nesten» vinner hovedgevinsten, for eksempel ved at vi får to av tre like symboler. Da tenker vi at hovedgevinsten er like rundt hjørnet, bare vi spiller litt til. Her blir vi selvfølgelig lurt. At du får to av tre like symboler, som maskinen er programmert til å gi deg relativt ofte, bringer deg ikke nærmere hovedgevinsten i det hele tatt. Bare nærmere en tom konto.

Visste du at oddsen for å vinne hovedgevinsten (Jackpot) på Enarmet banditt kan være så lav som 1:50 millioner? Sannsynligheten for å vinne er altså astronomisk lav. La oss sette det i perspektiv. Sannsynligheten for å vinne hovedgevinsten ved Enarmet banditt er omtrent like stor som ved følgende eksperiment: Tenk deg at du satte deg på toget fra Bergen til Oslo med bind for øynene, med en tennisball i hånden. Togvinduet er åpent, og på et tilfeldig tidspunkt slipper du ballen ut av vinduet. Sannsynligheten

din for å treffe en bøtte som var satt ut på et vilkårlig sted langs de omtrent 500 kilometerne med toglinje, er omtrent den samme som å vinne jackpot på Enarmet banditt.

Hva har dette med skjermavhengighet å gjøre, lurer du kanskje på? Jo, smarttelefoner, apper og de sosiale plattformene vi bruker, er bygget på samme prinsipp som Enarmet banditt-spillet: regelmessige, men uforutsigbare dopaminbelønninger. Og ikke tro at dette er tilfeldig. Teknologiutviklerne har brukt all tilgjengelig kunnskap om dopamins effekt på hjernen vår til å lage produkter som har ett hovedmål: hekte deg og få deg til å bruke mest mulig tid på deres plattformer.

Facebook er et godt eksempel på dette. I 2009 startet Facebook, som på den tiden hadde rundt 200 millioner medlemmer, et eksperiment ikke så ulikt det Milner og Olds gjorde med rotter 60 år tidligere. Denne gangen var derimot eksperimentet i mye større skala og med deg og meg som forsøkspersoner. De introduserte en enkel, liten funksjon som de kalte like-knappen. Alle som har brukt Facebook, vet hvordan denne funksjonen virker: Istedenfor å lure på hva «vennene» dine synes om det nye bildet du har lagt ut, eller den siste statusoppdateringen din, får du nå tilbakemeldinger i sanntid i form av et lite hvitt og blått «tommel opp»-ikon når vennene dine trykker (eller verre: lar være å trykke) på oppdateringen din. Like-knappen endret fullstendig psykologien bak bruken av Facebook: Fra å være en enkel måte å passivt følge vennene dine på ble opplevelsen nå dypt interaktiv, og nå med nøyaktig samme periodevise forsterkning som vi ser hos gamblere

som spiller Enarmet banditt. Vi gambler hver gang vi legger ut et bilde eller en oppdatering på Facebook. Et innlegg med ingen likes oppleves ikke bare personlig som smertefullt, men er en slags offentlig ydmykelse. Enten har du ikke mange nok venner, eller enda verre, vennene dine likte ikke bildet eller innlegget ditt. Som rottene til Skinner, Milner og Olds er vi mer opptatt av positiv tilbakemelding når den ikke er garantert. Bare tenk selv: Etter at du har lagt ut en oppdatering på Facebook, hvor mange ganger går du tilbake for å sjekke antall likes?

Like-knappen revolusjonerte Facebook. I løpet av de tre første årene etter introduksjonen av denne funksjonen triplet antall brukere seg på Facebook. I dag har plattformen omtrent 3,5 milliarder brukere. Facebook var populær før denne lille knappen kom inn i bildet, men det var først etter at den ble introdusert, at plattformen virkelig ble avhengighetsskapende.

Hva er det ved like-funksjonen som gjør den så uimotståelig for oss? Når vi legger ut noe på Facebook som andre, og aller helst vennene våre liker, viser det at vi tilhører en gruppe likesinnede, som er som oss, og ser verden slik vi gjør. Dette oppleves som dypt betryggende. Sett fra et evolusjonsmessig ståsted er dette lett å forstå: På savannen skapte det trygghet å være en del av en gruppe. Gruppemedlemmer hadde en overlevelsesfordel sammenliknet med enkeltindividene, som var mye mer sårbare og ofte ble borte, én etter én. Sagt på en annen måte: Sosial bekreftelse, og det å føle at vi er en del av et større fellesskap, er et basalbehov for oss, som vi er villig til å

strekke oss langt for å få. Får vi ikke denne bekreftelsen, for eksempel ved at ingen liker det vi har lagt ut i sosiale medier, føles det så smertefullt at det ofte kalles den «sosiale dødsstraff». Ikke rart vi er besatte på å jakte på likes og ikke klarer å la telefonen ligge etter at vi har lagt ut noe på Facebook. Vi er bekreftelsesjunkier!

For å få deg til å bli enda mer hektet på likes har Facebook flere triks i ermet. Visste du at når noen liker innlegget ditt, så vises ikke navnene deres i kronologisk rekkefølge?

Står det på Facebook at «Per Nilsen og 245 andre har likt innlegget ditt», så betyr ikke det at Per var den siste til å trykke på like-knappen. Rekkefølgen på personene som har likt innlegget ditt, styres av en algoritme som enkelt forklart putter navnene til de personene Facebook tror betyr mest for deg, øverst på listen. Hvordan kan Facebook vite hvem som er viktigst for deg? Det baserer de på en rekke forskjellige data de har samlet inn for å kartlegge ditt brukermønster på plattformen, for eksempel lengden på Facebook-vennskapet deres, hvor ofte du har vært inne på profilen deres, hvor mange av deres innlegg du har likt, etc. Facebook forklarer at de bruker algoritmen rett og slett for å gi deg en «best mulig brukeropplevelse». En annen, mindre politisk korrekt forklaring er selvfølgelig at de gjør dette for å prøve å gjøre deg så hektet som mulig. Jo mer opptatt du er av å jakte på likes, desto mer tid bruker du på plattformen, og desto mere attraktiv blir Facebook for annonsører, noe som igjen øker inntektene til selskapet.

Det er ikke bare Facebook som benytter seg av vitenskapelige metoder for å prøve å fange – og holde på –oppmerksomheten din. Instagram bruker en spesielt omdiskutert og kontroversiell metode: De holder tilbake likes og leverer dem ut til deg i porsjoner istedenfor å gi dem til deg i sanntid. Bakgrunnen for denne praksisen er vitenskapelige studier på dopamin, som viser at denne måten å gjøre det på maksimaliserer utskillelsen av dopamin i belønningssenteret ditt. Prinsippet, som du allerede har lest om, heter intermitterende (eller variabel) forsterkning. Rett og slett at jo mer uforutsigbar belønningen fremstår for deg, desto kraftigere blir du belønnet. La oss si at du legger ut et bilde på Instagram av den siste fjellturen din, hvor du i strålende sol besteg Galdhøpiggen. Når du gjør dette, er du naturlig nok spent på hvor mange likes du vil få. Du legger ut bildet og venter noen minutter før du går inn på Instagram for å sjekke. Du forventer selvfølgelig at det vil komme en del likes, og at de sannsynligvis vil komme jevnt og trutt. Til din store overraskelse er det ingen som har likt bildet ditt etter fem minutter. Du har 5000 følgere, så dette overrasker deg. Du går inn hvert minutt for å sjekke, men fortsatt ingen likes. Kan det være noe galt? Det du ikke vet, er at det har kommet flere likes på bildet ditt, men Instagram har holdt dem igjen. Etter noen minutter «frigir» Instagram alle dine likes og leverer 50 av dem i en bolk. Denne positive overraskelsen fører til en voldsom dopaminfest i hjernen din og øker sannsynligheten for at du gjentatte ganger i løpet av dagen vil gå inn på Instagram igjen for å sjekke. Ved å ikke gi deg likes

i sanntid, men holde dem igjen og levere på tilfeldige tidspunkt, blir du, som rottene til Skinner, enda mer opptatt av belønningen siden den ikke fremstår som garantert.

Snapchat, den mest populære sosiale medieplattformen for yngre mennesker, har sin egen måte å hekte ungdommene våre på. De utviklet en funksjon som heter streaks, som viser hvor mange dager på rad du har sendt meldinger frem og tilbake med en annen person. Er du som meg, kan det være vanskelig å skjønne at dette konseptet skal være så tiltrekkende. Men det viser det seg å være. Streaks er en av de mest populære funksjonene på sosiale medier-plattformene, og millioner av yngre mennesker bruker betydelig tid hver dag på plattformen, for å ikke bryte rekken med meldinger. Mange ungdommer som reiser på ferie, eller har perioder uten telefonen sin, blir så stresset at de gir passordet sitt til flere av vennene, slik at de kan hjelpe dem med å holde streaken i live.

Hva er verdens lengste streak, tror du? Den finner du ved å ta utgangspunkt i datoen 6. april 2015, hvor funksjonen ble introdusert, og telle antall dager frem til i dag. I skrivende stund snakker vi om 2465 dager! Det er ikke vanskelig å se for seg hvor mye trafikk dette skaper på Snapchat – og dermed øker verdien på plattformen. Er streaks en funksjon Snapchat har laget for å gi oss «bedre brukeropplevelser», eller er det en kynisk måte å kapre ungdommers tid på, for å øke sin egen profitt? Det som i hvert fall er sikkert, er at Snapchat ikke har snublet over denne funksjonen og latt seg overraske over hvor populær den har blitt. Fra forskning vet vi at en kraftig motiverende

faktor for å vedlikeholde en atferd er frykten for straff. Og den «straffen» vi kanskje frykter aller mest, er sosial eksklusjon. Sagt på en annen måte: En viktig grunn til at tusenvis av ungdommer har brukt flere timer hver dag, i flere år, for å vedlikeholde en rekke med meldinger på Snapchat, er frykten for å skuffe den andre og risikere å bli sosialt ekskludert.

Likes på Facebook, forsinkede og uforutsigbare belønninger fra Instragram og streaks hos Snapchat er bare noen få eksempler på hva teknologikjempene gjør for å få oss til å bruke mest mulig tid på deres plattformer. Det finnes mange andre: Hverken fargene på ikonene til programmene, lydene som varsler at du har fått en ny e-post eller melding, eller utformingen av innpakningen til smarttelefonene vi kjøper, er designet ved en tilfeldighet. De er alle nøye utviklede verktøy, basert på vitenskap, for å distrahere oss vekk fra det vi driver med og over på deres plattformer.

Det er ingen tvil om at teknologigigantene har utviklet produktene sine for at vi skal bruke mest mulig tid på dem. Og den beste måten å få til dette på er å gjøre oss avhengige.

Grunn til bekymring?

Er det grunn til bekymring for den økte bruken av skjerm i samfunnet? Da gårsdagens teknologi, som radio og TV, ble introdusert, manglet det ikke på dommedagsprofeter som mente vi kom til å bli radio- og TV-slaver. Det har vi

jo ikke blitt. Er det da grunn til å bekymre oss for den økte skjermbruken i samfunnet? Jeg mener det. Det er nemlig to viktige forskjeller mellom gårsdagens teknologi, som radio og TV, og dagens teknologi, smarttelefonene.

Den ene forskjellen har du allerede lest om. Dagens teknologi er utviklet med ett hovedmål for øye: å gjøre oss avhengige. Smarttelefonen din, og appene du bruker, har en rekke egenskaper som direkte påvirker belønningssenteret i hjernen din og får deg til å skille ut dopamin. Gjentatte dopaminfester i belønningssenteret bidrar til å hekte oss.

Mangel på «stoppsignaler» er en annen grunn til bekymring ved dagens teknologi. Stoppsignaler er innbakte signaler i teknologien som påvirker hjernen vår til å vurdere om det kanskje er på tide å gjøre noe annet. La oss si at du ser på TV og programmet ditt er ferdig. Da må hjernen din vurdere om du skal se et program til eller ikke. Eller du leser en bok og er ferdig med et kapittel: Skal du lese et kapittel til, eller er det på tide å gjøre noe annet?

Dagens teknologi er fullstendig blottet for stoppsignaler. På Facebook eller Instagram er det ingen slutt. Du kan skrolle hele dagen, om du vil, uten å komme til bunns på Facebook. Ser barnet eller ungdommen din en video på YouTube, har plattformen på snedig og utspekulert vis sørget for at neste klipp starter automatisk når det forrige er ferdig. Med dagens teknologi blir man aldri ferdig.

Mangelen på stoppsignaler er en viktig grunn til at vi bruker enormt mye tid på skjerm, og ofte mer enn det som er bra for oss. Spesielt er barn og unge sårbare for dette.

Det skyldes primært at den delen av hjernen vår som blant annet styrer impulskontroll og evner å se konsekvenser av handlingene våre, den prefrontale korteks, ikke er ferdig modnet før vi blir nærmere 25 år. De fleste med barn og ungdommer i huset har erfart at de, sammenliknet med voksne, har redusert impulskontroll og har nedsatt evne til å se konsekvensen av egne handlinger. Disse funksjonene styres i stor grad fra den prefrontale korteks. Den langsomme modningen av dette hjerneområdet er en viktig grunn til at ungdommer som for eksempel spiller Fortnite, et spill som fullstendig mangler stoppsignaler, kan sitte en hel dag å spille uten å forlate rommet sitt. De blir så oppslukt av spillet at de glemmer å spise, gå på do eller dekke andre basalbehov. Om vi voksne gamer, vil vår prefrontale korteks med jevne mellomrom minne oss på at det kanskje er på tide å gjøre noe annet enn å spille, rett og slett be oss om å vurdere prioriteringene våre.

Avhengighet og mangel på stoppsignaler er viktige grunner til at dagens teknologi både fenger og fanger oss på en helt annen måte enn gårsdagens teknologi.

På skjermet avdeling

Hvor mye tid bruker vi på skjerm, og hvordan påvirker det livet vårt? Ifølge Ungdata-undersøkelsen fra 2020 bruker to av tre ungdommer mer enn tre timer, mens 14 prosent bruker mer enn seks timer av sin daglige fritid foran en skjerm. Og da er bruk i skoletiden ikke regnet med. Guttene bruker skjerm litt mer enn jentene, og de har

ulike skjermvaner. Mens guttene bruker mest tid på spill, er jentene mer på sosiale medier. Og dette var før korona. Vi mangler sikre tall for skjermbruk under pandemien, men det er ingen tvil om at både barn og voksne har økt skjermbruken sin i denne perioden. I en større spørreundersøkelse, gjennomført av konsulentselskapet Deloitte høsten 2020, oppgir syv av ti unge voksne (18–24 år) at de har brukt smarttelefonen mye mer enn vanlig under koronapandemien. Samtidig sier femti prosent av de spurte at de selv føler at de har brukt telefonen for mye under pandemien. Det er tydelig at smarttelefonen har fylt deler av de sosiale hullene i livet som ble skapt av koronapandemien.

Dagens teknologi har utvilsomt gitt oss et bedre liv, og det er nesten umulig å se for seg en hverdag uten smarttelefoner. Det er likevel verdt å reflektere over hvor mye vi faktisk bruker skjermer i hverdagen. Det er ingen tvil om at vår utstrakte bruk av skjerm stjeler tid fra andre viktige aktiviteter, og kan, for mange, være uheldig for både den fysiske og mentale helsen. Dette kan du lese mer om i kapitlene 2–5.

Det er ikke primært skjermen som er problemet

Begrepet «skjermtid» er upresist og unyansert, og bruken av det kan være problematisk. En skjerm kan referere til et nettbrett som barn bruker til å lære seg gangetabellen, en smarttelefon som brukes til å ta bilder med, eller en

datamaskin som brukes til å surfe på sosiale medier med. Det er altså ikke nødvendigvis skjermen i seg selv som avgjør hvordan skjermtid påvirker oss, men hvordan vi velger å bruke skjermen.

Den amerikanske psykologen Adam Alter har vist at de negative helseeffektene av mye skjermbruk ikke nødvendigvis er knyttet opp mot hvor mye tid du bruker på telefonen din, men heller hva du bruker smarttelefonen til.

Alter er spesielt interessert i å se hvordan bruk av smarttelefoner påvirker vår mentale helse. For å finne ut av dette har Alter studert smarttelefonbruken til tusenvis av amerikanere, i alle aldre. Han sendte to spørsmål til alle deltakerne flere ganger daglig, via en egen app på smarttelefonene deres. Det første spørsmålet lyder: «Hva har du brukt telefonen din til den siste halvtimen?»

Deltakerne svarer ved hjelp av en liste over de mest brukte appene og plattformene på smarttelefoner, for eksempel «Instagram», «Facebook», «Snapchat», «e-post», «helseapper», «læringsapper» etc. Spørsmål nummer to lyder: «Hvordan føler du deg nå?» Igjen velger deltakerne fra en liste med svaralternativer, for eksempel «svært tilfreds», «glad», «ok», «trist», «ensom», etc. Ved å bruke smarttelefonens innebygde mulighet for å måle nøyaktig hvor mye tid hver av deltakerne brukte på forskjellige plattformer og apper, og samtidig kartlegge humøret deres, satt Alter igjen med et unikt datamateriale. Det han fant kan oppsummeres ganske enkelt: Når deltakerne brukte telefonen til å lese nyheter, sjekke været, eller bruke helseapper, følte de seg bra. Når de var på sosiale medier som

Snapchat, Instagram og Facebook, følte de seg langt verre. Og da han sjekket hvor mye tid deltakerne hadde brukt på de forskjellige plattformene og appene, fant han et tydelig paradoks: Deltakerne hadde brukt tre ganger så mye tid på de plattformene som gjorde at de ikke følte seg bra, sammenliknet med de som var positive for humøret deres.

Denne studien sier ingenting om hvorfor bruk av sosiale medier har denne effekten på oss, men Alter har en sannsynlig forklaring. Vi sammenlikner oss med menneskene rundt oss, og vår subjektive opplevelse av hvordan andre har det brukes som en målestokk på vårt eget liv. Sagt på en annen måte: Hvor fornøyd vi er med oss selv og livet, avhenger i stor grad av hvordan vi opplever at andre har det. Spesielt gjelder dette yngre mennesker, som i større grad enn voksne, har et selvbilde og identitet som er i utvikling. Da jeg var ung, var det ikke så mange andre å sammenlikne seg med. Det var kanskje venner, familie og naboer. I dag, takket være moderne teknologi, kan vi sammenlikne oss med tusenvis av andre, uten å engang forlate telefonen. Vi har venner på Facebook og følgere på Instagram som gir oss tydelige og hyppige innblikk i livet deres. Sosiale medier gir oss en unik mulighet til å opprettholde kontakt med venner og bekjente over hele verden. For mange er det positivt og bidrar til å styrke og utvide vårt sosiale nettverk. Men det har også en bakside. Er dine venner på Facebook som mine, kan du få inntrykk av at livet deres er en eneste lang dans på roser. Vi leser om kjæresteferier, ser idylliske feriebilder og imponeres over idrettslige prestasjoner og perfekte kropper. Det er sjelden

vi finner historier om samlivsbrudd, tøffe dager på jobben eller leser om mislykkede ferieturer. Dette er en naturlig del av livet vårt også, bare ikke på sosiale medier. Der er det glansbildeversjonen av livet vårt vi viser frem. Poenget mitt, som du sikkert har skjønt, er at inntrykket du får av andres liv på sosiale medier, neppe er representativt for hvordan de virkelig har det. En av mine pasienter, en jente på 15 år, som sliter med depresjon, illustrerer dette poenget godt. Da jeg ved en konsultasjon spurte henne hvordan hun hadde det, svarte hun: «Jeg har det egentlig helt jævlig, men på Facebook har jeg det kjempebra». Det er lett å tro at alle andre har det bedre enn oss når sosiale medier brukes som en målestokk. Det er ikke rart at mange føler seg nedfor, ensomme og mindreverdige når man opplever at ens eget liv ikke er like bra som alle andres.

Er du avhengig av Facebook?

Line er en av 2,5 millioner nordmenn som er på Facebook. Til å begynne med var surfingen på sosiale medier en positiv adspredelse i hverdagen for henne, men etter hvert ble Facebook en besettelse for Line. Trebarnsmoren kunne ligge hele natten på sofaen med hodetelefoner på, slik at hun ikke skulle gå glipp av meldinger som tikket inn i løpet av natten. Hun var på Facebook mer eller mindre hele dagen og sluttet etter hvert å besøke venninner og å jobbe i hagen, som hun tidligere var så glad i. Mann og barn måtte også vike for Lines Facebook-mani. Line slet med dårlig selvbilde og var i perioder deprimert. For henne ble

Facebook et fristed, en virkelighetsflukt, og hun merket at hver gang hun logget seg på, løftet humøret seg. På Facebook fikk hun nye venner og gjenopptok kontakten med blant annet ekskjærester. Oppmerksomheten hun fikk av andre menn på nett, føltes som er beruselse. På Facebook fant hun den spenningen hun sårt savnet i sitt eget liv. Lise brukte mer og mer tid på Facebook, selv om hun innså at skjermbruken gjorde at hun forsømte andre personer og oppgaver i hverdagen. Line sier hun skjønte at hun hadde blitt avhengig av Facebook og trengte hjelp, men klarte ikke å gjøre noe med det. Det var ikke før ektemannen tilfeldigvis oppdaget en flørtende melding hun hadde sendt til en ekskjæreste, at Line klarte å gjøre noe med avhengigheten sin. Ektemannen satte foten ned og insisterte på at hun måtte få hjelp. Han tok med Line til fastlegen, som henviste henne til en psykoterapeut ved sykehuset, som hadde spesialisert seg på nettavhengighet. Etter flere måneder med intens behandling er Line i dag kvitt sin Facebook-avhengighet og er ikke lenger på plattformen. Suget etter Facebook er der fortsatt, men hun har funnet verktøy som gjør at hun klarer å kontrollere det.

Det er ingen som vet hvor mange nordmenn som betegnes som avhengige av sosiale medier, men tall fra USA tyder på at det kan være så mange som to–tre prosent av befolkningen. Det er liten grunn til å tro at tallene fra USA ikke skal være overførbare til Norge.

Hva er det som kjennetegner avhengighet av sosiale medier? I motsetning til det mange tror, er det ikke nødvendigvis antall timer man bruker på plattformene, som er

problemet. Det er hvordan bruken påvirker livet ditt som avgjør om du kan betegnes som avhengig eller ikke. En som er avhengig av sosiale medier, som Facebook, synes å være drevet av en ukontrollert motivasjon til å være pålogget / bruke sosiale medier og å legge så mye tid og innsats inn i sosiale medier at det negativt påvirker private relasjoner, fritidsaktiviteter, jobb, studier og/eller helse.

Problematisk bruk av sosiale medier har blitt såpass vanlig at forskere ved Universitetet i Bergen har utviklet et måleinstrument kalt «Bergen Facebook Addiction Scale».

Denne skalaen brukes for å kartlegge avhengighet av nettopp Facebook, det klart største nettsamfunnet på internett. Bergen Facebook Addiction Scale har blitt svært populær blant forskere og behandlere over hele verden, og er i skrivende stund oversatt til tolv forskjellige språk. Den brukes for å kartlegge Facebook-avhengighet i forskjellige befolkningsgrupper, men også for å legge til rette for, og måle effekten av, behandling av enkeltindivider.

Bergen Facebook Addiction Scale bruker seks grunnleggende kriterier til å identifisere Facebook-avhengighet, hvor alle kriteriene skåres på følgende skala: (1) Svært sjelden, (2) Sjelden, (3) Av og til, (4) Ofte og (5) Svært ofte:

Du bruker mye tid til å tenke på Facebook eller planlegge bruk av Facebook.

Du føler en trang til å bruke Facebook mer og mer.

Du bruker Facebook for å glemme personlige problemer.

Du har prøvd å kutte ned på bruken av Facebook uten å lykkes.

Du blir rastløs eller urolig dersom du blir forhindret fra å bruke Facebook.

Du bruker Facebook så mye at det har gått ut over jobben/ studiene dine.

Skårer du «ofte» eller «svært ofte» på minst fire av de seks påstandene, indikerer dette at du er Facebook-avhengig.

Dette kapitlet har handlet om hvorfor teknologien vi bruker er så avhengighetsskapende. De neste kapitlene handler om hvordan teknologien – på godt og vondt – påvirker hjernen vår, og ikke minst hva vi selv kan gjøre for å bruke teknologien på en best mulig måte.

Det digitale dopet

OLE PETTER HJELLE DET DIGITALE DOPET

INNLEDNING

AVHENGIGHET

– vi er digitale junkier

På skjermet avdeling

Er du avhengig av Facebook?