«den ultimate boka om Storbritannias hovedstad» dagbladet «Entusiastisk og engasjerende» klassekampen «Et funn for moderne anglofile.» torbjørn røe isaksen «En pageturner» mohamed abdi «Innsiktsfullt om det ekte London. Glitrende fortalt!» reiselykke.com «Et utradisjonelt byportrett med et litt rocka og rebelsk lydspor» reiselyst
«Et sted mellom imperier som falmer og nasjoner som vakler, finner Nazneen Khan-Østrem menneskene. Begivenheter av en ubegripelig størrelse blir begripelige i denne historien om slekters gang, om mennesker som deles opp, splittes og spres, men som forblir bygge klossene i en verdenshistorie de fleste nordmenn ikke kjenner til.» zeshan shakar ISBN: 978-82-489-4129-3
9 7 88248 94 1 293
DET BRITISKE IMPERIET
«et mesterverk!» aftenposten
Det britiske imperiet er borte, men sporene er fortsatt risset inn i familier og byer. Nazneen Khan-Østrem bruker sin egen familiehistorie, personlige minner og skjulte arkiver når hun nøster i imperiets arv. Vi tas med til Mombasas vakre strender, Nairobis brutale gater, Lahores overdådige hager, og til London – selve hjertet av imperiet. Da imperiet gikk i oppløsning etter selvstendighetskamper i koloniene, vokste nye generasjoner opp i skyggen av frykt, opprør og oppbrudd. Slik ble også forfatterens familie vevd inn i de store bevegelsene som formet det 20. århundret: imperiebygging, motstand og migrasjon. Det britiske imperiet er en brennaktuell fortelling som kaster lys over vår egen samtid, og viser hvordan mange av dagens globale konflikter, rasisme og rotløshet er direkte konsekvenser av koloni tidens kyniske grensedragninger og maktspill. Nazneen Khan-Østrem har skrevet en tankevekkende dokumentar om arv og tilhørighet, om indiske familier i Kenya og om drømmer som finner nye former når verden endrer seg.
nazneen khan-østrem
foto: astrid waller
Imperier faller. Men de forsvinner ikke.
nazneen khanøstrem
NAZNEEN KHAN-ØSTREM er forfatter, kritiker og journalist i Aftenposten og har en Master i International Relations fra London School of Economics and Political Science (LSE). Hun var i flere år høgskolelektor ved journalistutdanningen på OsloMet. Khan-Østrem har utgitt flere bøker, blant annet London, som fikk en strålende mottakelse her hjemme og senere ble utgitt i Storbritannia.
Det britiske imperiet.indd 1
24.08.2026 16:13:32
Pappa, mamma og jeg.
Det britiske imperiet.indd 2
24.08.2026 16:13:32
NAZNEEN KHAN-ØSTREM
DET BRITISKE IMPERIET En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London
Det britiske imperiet.indd 3
24.08.2026 16:13:32
© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjoner: Familiefoto (Foto: Privat) | Barn i uniform (Foto: Central Press / Hulton Archive / Getty Images) Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Lyon 10,5/14 Repro: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-4129-3 Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fra Stiftelsen Fritt Ord. Sitatet fra År null av Ian Buruma på s. 7 er hentet fra den norske utgaven utgitt på Forlaget Press, Oslo 2015, oversatt av Christian Rugstad. Sitatet fra Skam av Salman Rushdie på s. 7 er hentet fra den norske utgaven utgitt på H. Aschehoug & Co., Oslo 1985, oversatt av Kari Risvik. Diktet «To the African: No Guest Am I» på s. 274 er skrevet av J.M. Nazareth og hentet fra boka Brown Man, Black Country: A Peep into Kenya’s Freedom Struggle, Tidings Publications, New Delhi 1981.
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Det britiske imperiet.indd 4
24.08.2026 16:13:32
Til mamma og pappa – med kjærlighet og respekt Til Abel og Elliot – dere står på skuldrene til kjemper
Det britiske imperiet.indd 5
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet.indd 6
24.08.2026 16:13:32
«Jeg ønsket å vite hva faren min gjennomgikk, for det hjelper meg til å forstå meg selv, og det livet vi alle lever i den lange, mørke skyggen av det som gikk forut.» Ian Buruma, År null
«Se etter, under føttene. Du vil ikke finne noen forkrøplede utvekster som skyter frem gjennom sålene. Røtter, tenker jeg noen ganger, er en konservativ myte, beregnet til å holde oss på plass.» Salman Rushdie, Skam
«Vi hadde bungalowen vår, hushjelpen vår, våre beskjedne kunnskaper i swahili – og følelsen av en urokkelig trygghet. Det var en magisk tid, som uutslettelig preget bevisstheten min med synet av geparden på jakt, lyden av kikuyu-kvinner som sang, lukten av regntidens begynnelse og smaken av moden mango. Jeg tror moren min aldri var lykkeligere.» Niall Ferguson, barndomsminne 1964 fra Empire: How Britain Made the Modern World
Det britiske imperiet.indd 7
24.08.2026 16:13:32
Innhold
Prolog 11
DEL I «HJEMREISE» Nairobi calling! 29 Hinduenes (eller muslimenes) Amerika 37 Hvit makt 44 Jeevanjees arv 52 Et liv tar form 66 Veven av allianser 80 Verdenskrigen 88 Opp, alle jordens bundne treller! 97 Speilbilder 107
DEL II NYE NASJONER, NYE LIV På blodig grunn 117 Overtakelsen 122 Skrekkens dag 132
Det britiske imperiet.indd 8
24.08.2026 16:13:32
Barndomsminner 136 Grenseposten 140 Det ufortalte 144 Delingen – fra pappa 153 Farvel fra paradis 164
DEL III OPPRØRET Kolonistenes fotspor 171 Power to the people 176 En uventet helt 188 En hvit hageby 196 Vitnet 205 Get the bastard 207 Bordtennisheltene 218 Piggtråd 231 Uhuru – frihet for alle 241 «Dess raskere de drar, dess bedre er det» 253 Hvem hører hjemme i en ny nasjon? 257
DEL IV OPPGJØRET Blodige fotspor, brente papirer 279 Ondskapens ofre 293 Ikke bare ord 301 Minnearbeidet 308
Det britiske imperiet.indd 9
24.08.2026 16:13:32
DEL V IMPERIETS SKYGGER Lov og orden 317 Laboratoriet 320 London calling … again 333 Metode 338 Takk 341 Kilder 344 Bilder 364 Noter 365
Det britiske imperiet.indd 10
24.08.2026 16:13:32
Prolog
«Beklager, det går ikke. Du er fra koloniene.» Den kvinnelige funksjonæren skjøv det britiske passet mitt kontant tilbake under glasset som skilte oss. Jeg fikk ikke frem et ord. Jeg hadde dratt til visumsøknadsenteret på den britiske ambassaden i Oslo for å søke om britisk statsborgerskap for sønnene mine, Abel og Elliot, og tenkt at det bare var en formalitet, men nå ... Var jeg ikke britisk likevel? Jeg som alltid har elsket England, sett på det som et av mine mange hjem. «Koloniene.» Ordet brant seg fast i hodet mitt, og jeg kjente en underlig følelse av skam, av at det var noe som ikke stemte. Følelsen har aldri sluppet helt tak i meg. Mange år er gått siden denne hendelsen, likevel kjennes det som om noen nylig har slått meg hardt i magen. Så kraftig at jeg fremdeles ikke klarer å reise meg opp igjen. Jeg har lenge forsøkt å forstå denne lammende skammen – og mekanismene som med ett ord kunne viske ut min tilhørighet.1 Men hvor skal jeg begynne? La meg starte her. I en smal korridor i det britiske utenriksdepartementet, i det britene selv omtaler som Foreign, Commonwealth and Development Office. Så nær hjertet av det britiske imperiet har jeg aldri vært. Her jeg står kan jeg se fargede border og ornamenter i gull som snor seg oppunder taket, og 11
Det britiske imperiet.indd 11
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
senker jeg blikket ser jeg rett ned på Grand Staircase, det storslåtte trappeløpet alle verdens ledere går opp når de skal møte den britiske statsministeren eller utenriksministeren. Takhøyden er svimlende, himlingen gyllen og forseggjort, veggmaleriene enorme. Idet jeg beveger meg videre bortover korridoren tar jeg inn alle detaljene. Den snirklete, blomstrete og fargerike ornamentikken på søylene og i taket gjør det vanskelig å se hvor veggmaleriene begynner og slutter. Fargene er duse, men detaljene er desto rikere. På det ene verket, som har tittelen Britannia Pacificatrix, står en fager kvinne. Det er Britannia, en allegorisk personifisering av Storbritannia, oppkalt etter romernes navn på provinsen. Hun har hjelm og skjold og håndhilser på en annen kvinne, Columbia, altså Amerika. Columbia har rettferdighetsgudinnen Justitias vektskål i hånden og bærer en frygisk lue, frihetsluen som ble populær under den amerikanske revolusjonen på siste del av 1700-tallet. Det var slik, som personifikasjoner, europeisk billedtradisjon gjerne fremstilte nasjoner før. Jeg tar et par skritt tilbake for å studere det hele bedre. På Britannias høyre side ser jeg fire hvite menn. De er vakre og virile og holder fanene sine høyt. De representerer Britannias sønner: Australia, Canada, Sør-Afrika og New Zealand. Bak dem står to andre menn, tydelig mørkere i huden, Britisk India og Midtøsten. De er ikledd rustninger. Blikket glir videre, og nederst, i et hjørne av veggmaleriet, legger jeg merke til en ung, naken, afrikansk gutt. På hodet bærer han en fruktkurv. Ifølge Sigismund Goetze, den engelske kunstneren bak veggmaleriet, er det «swahili-gutten», som (også ifølge Goetze) representerer Afrika, barnlig og ressursrikt. Han er en påminnelse om «imperiets forpliktelser». En lignende symbolikk finnes i de andre veggmaleriene i denne delen av utenriksdepartementet, alle fem malt av Goetze i årene 1912 til 1921. Med svulstige titler som Britannia Sponsa, Britannia Nutrix, Britannia Colonorum Mater, Britannia Bellatrix og Strength skulle maleriene fremvise «det britiske 12
Det britiske imperiet.indd 12
24.08.2026 16:13:32
prolog
imperiets opprinnelse, utvikling, ekspansjon og triumf». Man ser dem godt fra Grand Staircase. Hva tenker statslederne mens de står i trappen og kikker opp på disse maleriene? Kikker de vekk? Ser de ned i bakken? Eller trekker de på skuldrene av høflighet eller likegyldighet? Kunstverkene er banale og nostalgiske i sitt budskap, men de befinner seg fortsatt her i Whitehall, britenes maktsentrum, som en vedvarende påminnelse om det britiske imperiets arv. En arv som viser seg å være stadig mer blodig. Det britiske imperiet regjerte på et tidspunkt over en fjerdedel av verden. Det var riket hvor solen aldri gikk ned. Det høres vakkert ut. Men det var ikke det. Livet mitt ble formet i disse majestetiske byggene i King Charles Street i London, fem minutter fra Westminster Palace og Big Ben. Ikke bare mitt, men også millioner av andre menneskers liv. Hele min familie. Marmoren, takhøyden, dørene, maleriene – alt her signaliserer makt og innflytelse. Enten betegnelsen var The Colonial Office, Dominions Office, The Foreign Office eller India Office, var det herfra bestemmelser og regler ble sendt til koloniene, protektoratene og dominionene. Instrukser og føringer gikk ut til koloniadministratorer, guvernører og visekonger og deres utallige sekretærer. Å gå rundt i disse byggene gjør meg både overveldet og forstyrret. Jeg har gått forbi her flere ganger gjennom livet mitt, men sjelden tenkt over at det var akkurat her imperiets overordnede linjer ble klekket ut og bestemte rammene for mitt liv. Imperiet eksisterer selvsagt ikke formelt lenger, men i mitt liv, for meg og min familie, lever det like fullt. Det henger som en tung kappe jeg ikke klarer å riste av meg, uansett hvor hardt jeg prøver. Lenge tenkte jeg at den ville falme, for så til slutt å bli usynlig og vektløs. Men i stedet har det motsatte skjedd. Imperiet tynger fortsatt, kanskje mer enn før. Det kan høres underlig ut, men et stadig større kor av kritiske røster insisterer på at ikke alt er fortalt, og at 13
Det britiske imperiet.indd 13
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
den offisielle versjonen av historien ikke stemmer overens med landskapet slik de selv har sett og erfart det. Detaljer er blitt utelatt og forvridd. Fortellingene er blitt flere og utfordrer og utfyller den rådende historieskrivingen. Og idet historien endrer karakter, endrer rammene seg for dem som var imperiets undersåtter – det vil si for min familie og meg. Livet vårt er blitt mer sammensatt, kanskje også mer smertefullt. Et nytt alvor har trådt frem, og jeg er blitt oppmerksom på hvor tett min slektshistorie er knyttet til den britiske kolonitiden. Grublingen har også økt på grunn av mine sønner, Abel og Elliot. De er vokst opp i en familie der samtalene om identitet alltid har vært og fremdeles er levende, morsomme og krevende på samme tid. Ikke fordi det er noe vi har ønsket, men fordi de ytre kreftene som har bedt om svar, har vært påtrengende. Kolonialisme, im perialisme, rasisme – dette er begreper som berører oss personlig. Det er ikke abstrakte størrelser. Ofte er det forvirring og sinne. Når jeg står i disse rommene, i King Charles Street, er det sønnene mine jeg tenker på. Mens Abel og Elliot ble født på Ullevål sykehus i Oslo i 2005 og 2006, ble jeg født på det privateide Aga Khan-sykehuset i Nairobi en augustdag i 1968. Det var fem år etter at Kenya ble innvilget selvstyre fra britene, og fire år etter at landet ble republikk. At jeg ble født i Kenya skyldes Murad Ali, min farfar, og hans utferds trang. Han var høyt utdannet, og hans britiske sjef i India h adde fortalt ham om gode arbeidsmuligheter i Kenya. Sjefen ville egentlig helst at han skulle dra til Storbritannia sammen med ham, men farfar ville til Kenya. Det fristet mer. Han var ikke alene om å ønske seg til det østafrikanske paradiset. Jeg forstår ham godt. Mellom 1887 og 1968 økte antallet indere i Kenya fra 6878 til 176 613.2 Frem til andre verdenskrig forlot titusener Indias yrende 14
Det britiske imperiet.indd 14
24.08.2026 16:13:32
prolog
gater, småbyer og gårder – alt fra håndverkere, tjenestefolk, revisorer og sekretærer til byråkrater og journalister reiste ut. Noen var velstående, og ikke alle var imperiets tjenere. Mange befant seg i en spesiell rolle: De var både kolonisert og kolonister.3 Noen hadde reist til den østafrikanske kysten før britene overtok, og skapte seg et liv som velstående, ærgjerrige handelsfolk. Havnebyen Mombasa, hvor min farfar bosatte seg, hadde vært en smeltedigel for tilreisende i hundrevis av år. Persere, arabere, portugisere, kinesere, ja, det var knapt noe folkeslag rundt Indiahavet som ikke hadde reist dit på sine tokt for å erobre verden eller tjene penger. I Lamu, Kenyas eldste by, er det blitt funnet kinesiske mynter fra 1400-tallet. Da farfar reiste til Kenya, endret han ikke bare sitt eget liv, han forandret også hele livsløpet til sin egen slekt. Jeg tilhører folkeslaget pashtunerne, som har beveget seg rundt på det indiske subkontinentet som soldater og erobrere. The Greatest Briton som han gjerne kalles, Winston Churchill, var ambivalent i sitt syn på pashtunerne. Han beundret deres mot. Men han omtalte dem også på følgende vis: «Stammefolkene er blant de mest elendige og brutale skapningene på jorden. Deres intelligens gjør dem bare i stand til å være grusommere, farligere og mer ødeleggende enn ville dyr», skrev han om dem da han tjenestegjorde i Den nordvestlige grenseprovinsen og rapporterte for den engelske avisen The Daily Telegraph. 4 I 1893, da britene tegnet opp Durand-grensen mellom India og Afghanistan, oppkalt etter Mortimer Durand, Indias utenriksminister på den tiden, endret identiteten vår seg. Britene hadde gitt opp å erobre dette gjenstridige landet, der især pashtunerne sørget for å eliminere alle som forsøkte seg. Mens noen lærte om Askeladden og hans gode hjelpere i barndommen, lærte jeg i stedet om den britiske generalen William Elphinstone og pashtuneren Wazir Akbar Khan.5 Britene okkuperte Kabul i 1839 fordi de var redd russisk påvirkning, og avsatte emiren Dost Mohammed 15
Det britiske imperiet.indd 15
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
Khan. De erstattet ham med britiskvennlige Shah Shuja. Wazir Akbar Khan var Dost Mohammed Khans sønn, og ledet an i opprøret mot britene og Shuja. Motstanden eksploderte i 1841, og britene fikk det travelt med å komme seg ut. Wazir Akbar Khan skal ha sagt at britene – som med soldater, familier og tjenere telte 16 000 – skulle få fritt leide frem til Jalalabad. Men Elphinstone ble lurt. Alle britene så nær som én ble drept. Dr. William Brydon ble skånet. Pashtunerne ville at han skulle advare alle dem som drømte om å erobre landet om farene ved slik dårskap. Fremdeles er det ingen som har klart å innta Afghanistan. Den omstridte Durand-grensen delte pashtunerne i to, og vår familie befant seg i det området som ble en del av India, som i den perioden ble kalt Britisk India. De ble i større grad omtalt som pathanere, selv om de var av samme folkeslag. Mine sønner nekter å bruke begrepet pathanere, siden de mener det primært er knyttet til britisk kolonihistorie. Britene var ivrige etter å trekke opp grenser. India, Pakistan, Bangladesh, Afghanistan, Myanmar, Sri Lanka, Egypt, Sudan, Sør-Sudan, Nigeria, Ghana, Sierra Leone, Gambia, Kenya, Uganda, Tanzania, Zambia, Zimbabwe, Malawi, Botswana, Lesotho, Eswatini og Sør-Afrika. Malaysia, Singapore, Brunei. Og så videre. Grenseoppdragningene var et imperialistisk verktøy, og ringvirkningene for menneskene som ble rammet, er med oss den dag i dag. Britenes iver etter å skille områder fra hverandre, og farfars reise til Kenya, har ført til at jeg har hatt utfordringer med å fortelle folk hvor jeg egentlig kommer fra. Egentlig er det et ikke-spørsmål. Hvordan defineres egentlig? Og hvorfor er begrepet røtter blitt så definerende? Har mennesker egentlig røtter? Når de som spør, ikke slår seg til ro med «britisk», spør jeg ofte med et litt trett smil om hvor mye tid de har til overs. Jeg har også, 16
Det britiske imperiet.indd 16
24.08.2026 16:13:32
prolog
litt for å teste tålmodigheten, sagt at jeg er fra Afrika og latt det bare henge der. Sønnene mine har samme problem. De er halvt norske. Jeg har helt gitt opp å gi dem en løsning, for jeg har ikke noe enkelt svar, og kanskje vil jeg ikke ha det. Som et direkte resultat av de mange nye historiene om imperiet som har kommet i løpet av de siste årene, har jeg brukt mye tid på å undre meg over konsekvensene som denne politikken har hatt for enkeltindividene som bodde i landene britene tok over. Først for mine besteforeldre, deretter for min mor og far, og så for meg og min søster, og igjen for hennes døtre, og for Abel og Elliot. Imperiet er ikke dødt eller avviklet for vår del. Kanskje ikke for noen. Ordet imperium kan virke stort og abstrakt, historisk støvete. Men konsekvensene av den britiske politikken var alt annet enn abstrakte. De satte seg i lover, grenser, språk, familier, kropper og livsløp. Et av målene mine med denne boken er å vise hvor konkret imperiet var for mennesker som meg: født inn i etterdønningene av en verdensorden der britisk makt fortsatt var med på å avgjøre hvem som hørte til hvor – og hvem som ikke gjorde det. Det høres tilforlatelig ut, men det er ikke det. Tilhørighet er selve kjernen i identiteten du definerer deg ut fra når du møter andre mennesker. Gjennom livet har jeg vært særlig opptatt av inderne i Afrika, denne gruppen jeg historisk tilhører. Hver gang jeg møter noen med indiske aner som har en forbindelse til Øst-Afrika, det være seg Zanzibar, Uganda eller Kenya, gjør hjertet mitt et lite hopp. Det er trolig fordi de – vi – også har tilknytning til det indiske subkontinentet, ikke bare til Kenya. Vi passer ikke inn i konvensjonelle forståelser av identitet som er knyttet til nasjonalstaten, som er den enheten all identitet er koblet til i nyere historisk tid. Vi har etablert oss i flere nasjoner, i den grad man overhodet kan snakke om røtter, som om menneskeliv er noe man kan kultivere innenfor et
17
Det britiske imperiet.indd 17
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
territorium. Mennesker har kontinuerlig flyttet på seg. I min verden er det normen, ikke et avvik. For min families del betyr det at vår identitet, foruten Durandgrensen, også er formet av imperiets politikk på flere kontinenter. Delingen av India i 1947 førte til dannelsen av republikken India og den muslimske nasjonen Pakistan, og senere Bangladesh i 1971. I løpet av denne prosessen ble millioner av mennesker drept, utelukkende fordi de tilhørte feil religion. Et annet blodbad fant sted under den brutale selvstendighetskrigen som brøt ut mens besteforeldrene mine og mamma og pappa bodde i Kenya. Kenya Land and Freedom Army, KLFA-geriljaen, eller Mau Mau-opprørerne, som er et begrep få klarer å identifisere opphavet til, hevet våpen mot britene i Kenya fra 1950-tallet av. Etter at Kenyas nye statsminister Jomo Kenyatta feiret landets frihet, ble inderne, som han hadde fått mye hjelp av, sett på som et problem. Indere som mine foreldre og besteforeldre passet ikke inn i fortellingen om det nye selvstendige Kenya. Var de kenyanere? Eller var de gjester? Med ett begynte Kenya, India og Storbritannia å krangle om hvilken nasjon vi egentlig tilhørte. Tenker menneskene som jobber i departementet her over hvordan slike hendelser påvirker et liv? Det britiske imperiet forfektet troen på et hvitt overherredømme der undersåttene, the savages, skulle reddes og reformeres. Mine besteforeldre og mine foreldre, onkler og tanter måtte hele livet leve med en politikk som sprang ut av denne ideologien. Hvor mange reflekterer over at dette er vår arv? Min arv? Hvordan blir vår historie egentlig fortalt og forvaltet? Blir den anerkjent og formidlet slik den burde? Hva tenker og hva tenkte menneskene som befant seg her på innsiden, hvor jeg nå er, i det fornemme britiske utenriksdepartementet, da lover ble vedtatt?
18
Det britiske imperiet.indd 18
24.08.2026 16:13:32
prolog
Jeg går videre i de storslåtte gangene, og stanser ved flere anledninger fordi alt er så overveldende. Jeg går inn døren til et møterom. Rommet er fylt av flere mahognibord, de er satt sammen slik at de utgjør en stor hestesko. Idet jeg setter meg på en av stolene, er det nesten som om jeg brenner meg, og jeg spretter opp fra stolen. En kombinasjon av vemmelse og sinne sprer seg i meg. Jeg betrakter det røde skinnsetet der jeg akkurat har sittet. På ryggstøtten er et brølende løvehode skåret inn, trevirket i stolene er sannsynligvis mahogni det også. Hvor langt har det blitt fraktet? Opprinnelig befant stolene og bordene seg i kontorene til The East India Company, som lå i The City of London. I 1600 ga dronning Elizabeth selskapet tillatelse til å drive handel på vegne av England i India. «The supreme act of corporate violence in world history» kaller historikeren William Darymple det.6 Det fantes knapt noe mennene i The India Office ikke hadde makt over. De fleste avgjørelsene som gjaldt India – det vil si inderne, som på den tiden telte 100–150 millioner mennesker, både muslimer, hinduer og buddhister – ble tatt i dette rommet. Midt på den ene langveggen er det en peis fra første halvdel av 1700-tallet, som jeg ikke kan annet enn å beundre. Den er i marmor og er nærmest et kunstverk i seg selv. Utskjæringene viser Britannia som tar imot rikdommen fra Sør-Asia og Sørøst-Asia. Da The East India Company fikk økonomisk trøbbel i 1772, tok britiske myndigheter over og flyttet det meste fra kontorene hit. Her satt tjenestemennene i sine skreddersydde dresser, silkeslips og skinnsko av ypperste klasse og tok avgjørelser som påvirket livet til imperiets undersåtter i detalj: Hvilket språk de skulle snakke, hva de skulle spise, hvor de kunne drive landbruk, hvor høy utdannelse de kunne ta og hva slags arbeid de kunne få, og ikke minst hvilken status de kunne ha. I dette bygget, hvor tak og vegger er malt med overdådige fresker, ble politikken til imperiet meislet ut mens sjefsbyråkratene drakk te fra sine porselenskopper. Diplomater og byråkrater bruker fremdeles 19
Det britiske imperiet.indd 19
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
dette kontoret og de andre storslåtte rommene til møter. Ikke sjelden er representanter fra de tidligere koloniene til stede. Mon tro hva de tenker når de går rundt her og betrakter overdådigheten som skal understreke imperiets erobringer?7 På Durbar Court, gårdsplassen som ligger i hjertet av Indian Office, finner man voldsomme søyler med forseggjorte utskjæringer, som strekker seg over fire etasjer. Helt på toppen er engelske adelige menn portrettert, med inskripsjoner av navnene på s tedene de erobret. Gulvet er av marmor, hentet fra Belgia, Sicilia og Hellas. Øverst er det et glasstak i industriell design, signert Joseph Paxton. Det har ikke alltid sett slik ut. Under andre verdenskrig ble mye av gulvet og søylene dekket av papp og gips, og området fungerte som en slags telefonsentral. Først på 1980-tallet bevilget man penger til renovering. Men midt i alt det vidunderlig vakre finner man også kontorrekker med grå og hvite nettinggardiner, slike som alle vinduer i dette landet ser ut til å ha. Nettinggardinene er ikke lette og nette når jeg tar i dem, men tunge. Det er bombegardiner, laget for å absorbere sjokkbølger og fange opp prosjektiler – og slik redde liv. Det har vist seg å være nødvendig. I 1991 kastet Den provisoriske irske republikanske hæren (IRA) hjemmelagede bomber mot Downing Street i håp om å drepe John Major, den daværende statsministeren. Ingen døde, men noen av granatene landet faktisk rett bak Foreign Officekomplekset. Alle byggene som utgjør utenriksdepartementet, er også fylt med malerier fra imperiets epoke. Noen er vakre uten problematisk symbolikk, foran andre blir jeg stående i tvil. Å gå rundt i disse byggene er en påminnelse om hvor mektig imperiet var, og ikke minst om den britiske overklassens syn på seg selv. Det skarpe solskinnet slår imot meg idet jeg går ut til den nylig beplantede gårdsplassen i midten av departementsbygningene, der de ansatte nyter varmen under blomstrende trær. På vei ut av 20
Det britiske imperiet.indd 20
24.08.2026 16:13:32
prolog
departementets høyreiste port prøver jeg å legge uroen bak meg. Jeg spaserer mot Parliament Square, og når jeg nærmer meg, ser jeg turistene. De smiler og tar bilder av hverandre ved statuen av Sør-Afrikas frigjøringshelt Nelson Mandela, mannen som satt 27 år i fengsel for å ha kjempet mot apartheid. Noen står også foran statuen av den indiske advokaten Mohandas Karamchand Gandhi, senere kjent som Mahatma Gandhi, han som ledet an i kampen mot det britiske koloniveldet, først i Sør-Afrika, og senere i India. Litt lenger bort legger jeg merke til at sokkelen til krigshelten og den forhenværende statsministeren Winston Churchill er omgitt av gitter. Churchill var ingen fan av Gandhi. Det er umulig å komme nær statuen. Kanskje ikke så rart. Det er ikke så lenge siden ordene «Churchill was a racist» stod malt med ildrøde bokstaver på samme sted. For meg er ikke denne ytringen fremmed. Budskapet har vært med meg fra min fars munn siden barndommen. Pappa har ikke vært alene om slike betraktninger. En litt mer lavmælt statue av Churchill står noen hundre meter unna mitt eget hjem i Oslo. Også i Norge har debatten gått om hans posisjon. Var han rasist og imperialist – eller storpolitikeren som reddet Europa? Flaggene som vaier på Parliament Square er en tydelig påminnelse om alle nasjonene som fremdeles er i union med Storbritannia. Men tross fellesskapet flaggene skal representere, er det uro i imperiet. I de siste årene har stadig flere ønsket å fire flagget sitt. Da jeg kommer til Whitehall Gardens ved bredden av Themsen, en del av Victoria Embankment, finner jeg to tidligere koloni administratorer på hver sin solide sokkel i den vakre hagen: baronene sir Henry Bartle Edward Frere og sir James Outram, som begge tjenestegjorde i India. London er fylt med slike påminnelser om imperiet. Byen jeg står i er et direkte resultat av det britiske
21
Det britiske imperiet.indd 21
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
imperiet. En betydelig andel mennesker i Londons gater har sitt opphav fra andre deler av verden. Lenge har jeg vært opptatt av hvordan menneskene fra imperiet endret denne byen, men de siste årene har jeg snudd linsen den andre veien. Jeg har reist til Mombasa, Nairobi, Lahore, Oxford og Belfast, oppsøkt akademikere, aktivister, historikere og snakket med mine foreldre, min familie og mine venner. En mer sammensatt fortelling er begynt å tre frem. Underveis har jeg oppdaget hvor utfordrende det er å skrive om imperiet – både emosjonelt og intellektuelt. Fortiden er et mørkt sted for så altfor mange. Alt kan bestrides og blir fortsatt bestridt. Historikere stanger mot hverandre. Hvilke kilder skal man bruke? Og hva med alle dem som var lojale til imperiet? I nasjonene som britene tok kontroll over, var det mange som var ivrige tilhengere av imperiet og nøt godt av å være deres allierte. Hvordan skriver man om dem? Det er så mange nyanser. Jeg har også hatt en krevende jobb med å velge kilder for å fortelle historien, og det er med stor ydmykhet jeg skriver frem historien om delingen av India, som fremdeles preger familier dypt og har påført mange så store traumer at det er vanskelig for dem å snakke om denne historiske hendelsen. Det samme gjelder selvstendighetskampen som ble ført i Kenya. Det som skjedde der, er ikke ferdigbehandlet. Historiene i seg selv er ikke enkle, men snarere kaotiske, med det noen vil oppfatte som underlige paradokser både når det gjelder refleksjoner rundt min egen identitet og tanker rundt imperiet. Jeg har tidvis selv vært en stolt britisk statsborger. Jeg er glad i Storbritannia, i alle fall den versjonen jeg har skapt for meg selv. Og dessuten, så fort man fristes til å generalisere, forsvinner både nyanser og dybde. Det at jeg skriver frem en relativt ukjent historie, som historikere fremdeles jobber med å avdekke omfanget av, har gjort jobben ekstra utfordrende. Når det gjelder indernes historie i Øst-Afrika har det 22
Det britiske imperiet.indd 22
24.08.2026 16:13:32
prolog
tilgjengelige materialet vært begrenset. Historikeren Sana Aiyar ved Massachusetts Institute of Technology ga i 2015 ut verket Indians in Kenya. Det er den mest omfattende boken skrevet om indernes tilstedeværelse i Kenya. Også betegnelsene man bruker på dem som har opphav i India kan være utfordrende. Inderne har ulik religiøs bakgrunn der religionen i seg selv kan ha et intrikat hierarkisk system, og de kommer fra så mange ulike folkegrupper. Jeg har valgt å gjøre som Aiyar og brukt begrepet indere. Der religion eller etnisk gruppe har vært vesentlig, har jeg identifisert det.8 Utover de akademiske fagartiklene er en god del av dokumentasjonen hentet fra et miljø i Kenya med utspring i mer aktivistiske fløyer på den politiske venstresiden. Disse kildene fra grasrot organisasjoner og fagforeninger er bevisst brukt som supplement til akademikernes analyser. Deres erfaringer og tanker bidrar til å fylle ut bildet, de kaster lys over historiene til de mange tusen menneskene som ofte på mindre synlige måter bidro til kampen mot kolonistyret, det være seg forlagsarbeid, journalistikk, fagforeningsarbeid eller ved å åpne og drive en restaurant som ble et viktig samlingssted. Dette er selvsagt ikke uproblematiske kilder, og de er preget av en klar ideologisk slagside, men arbeidet og dokumentasjonen har verdi fordi historiene er personlige og nettopp tilhører personer som har ført kampen mot kolonimakten. Deres slagside er ikke noe mer ideologisk vridd enn andre kilder. Jeg har også tatt et tydelig valg med tanke på referanseverkene om det britiske imperiet, siden de fyller hundrevis av bokhyller. Alle med sin spesifikke tilnærming til sider ved imperiet. Noen av dem er kritiske til imperiet, mens andre hyller det – og de som er begeistret og fortsetter å være begeistret, har lenge dominert. Mine valg har selvsagt betydning for hvilken fortelling jeg skriver frem her, og denne boken er ikke først og fremst om imperiet, men om menneskene som imperiet regjerte over. Jeg er langt fra alene i min jakt etter det ufortalte eller om det 23
Det britiske imperiet.indd 23
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
usynlige. Vinteren 2025 var jeg på British Museum. What have we here? var den spørrende og litt opprømte tittelen på en utstilling jeg fant, laget av kunstneren Hew Locke. I det store rommet med dunkel belysning var det stilt ut historiske gjenstander, skulpturer og installasjoner, som på ulike måter gikk i dialog med både publikum og britenes imperiale fortid. Masker, gullsmykker og bronsegjenstander fra Benin og det sørlige Nigeria var stilt ut side om side med store oljemalerier av slaveskip, portretter og byster av dronning Victoria, stempler, segl og mynter brukt i imperiet, og vakkert porselen med navnene til kjente slaveeiere malt i løkke skrift. I og for seg uskyldige gjenstander, men kan et maleri av et slaveskip virkelig være vakkert? Locke hadde skrevet en tekst til utstillingen, og akkurat dette utsagnet brant seg fast hos meg: «Which history we remember depends on what’s been made visible for you» – hvilken historie vi minnes er avhengig av hva som er blitt synliggjort for deg. Setningen fanger det jeg har tenkt om inderne som reiste til Afrika og denne bokens overordnede prosjekt: Hvor synlige har deres fortellinger vært når imperiets historie er blitt skrevet? Og hvor er de i dag? Selv i nyere bøker om Afrika mangler disse fortellingene.9 Inderne forblir «skygger».10 Om de dukker opp i teksten, fremstilles de gjerne fremdeles som grådige næringsdrivende som utnyttet de afrikanske folkegruppene til egen vinning eller som et troløst mellomlag som var «neither settlers nor natives», slik den ugandisk-indiske professoren Mahmood Mamdani har omtalt oss, altså hverken bosettere eller innfødte.11 Alt det er sant. Samtidig som det er en kjensgjerning at inderne i Øst-Afrika var driftige og suksessrike, noe de fortsatte å være etter at de flyttet fra Afrika. Jeg erkjenner at inderne i Afrika er en minoritet, og at min familie er en minoritet i minoriteten. Samtidig har den østafrikanske-indiske diaspora begynt å bli politisk synlig, især i USA og Storbritannia. 24
Det britiske imperiet.indd 24
24.08.2026 16:13:32
prolog
De har fått innflytelse. Først gjennom den konservative politikeren og forhenværende innenriksministeren Priti Patel – hennes besteforeldre var indere bosatt i Uganda. I to år, fra 2022 til 2024, var Rishi Sunak statsminister i Storbritannia. Faren hans var født i Kenya, moren hans i det som nå er Tanzania. Og i New York er nå Zohran Mamdani blitt ordfører. Han er født i Uganda av en indisk mor født i India og en indisk far fra Uganda. Flere er blitt klar over at inderne har spilt og spiller en rolle i Afrikas historie. Likevel dukker spørsmålene opp når jeg sier at mitt fødested er Nairobi. Det har bekymret meg at idet denne fortellingen legges frem, kan den stå i fare for å skygge for en afrikansk frigjøringsfortelling. Kenyanerne selv står fremdeles i smertefulle prosesser i sin bearbeiding av kolonitiden. Heller ikke de er en homogen gruppe. Hverken den ytre eller indre kampen deres er over. Det er problematisk at jeg bruker begrepet Mau Mau noen steder. Der det er mulig, har jeg i stedet brukt betegnelsene Kenya Land and Freedom Army (KLFA) eller den nasjonale frigjøringsbevegelsen. Stadig flere utfordrer forestillingen om hvem opprørerne var. Snublesteinene er med andre ord mange. Likevel mener jeg at fortellingen om inderne må deles. Ikke for å dekke over andres fortellinger, men for å berike historien til både Storbritannia, Pakistan, India, Canada og de andre nasjonene hvor inderne har valgt å bosette seg etter Kenya. Håpet mitt er at i forlengelsen av denne boken kan flere historier bidra til økt innsikt og dermed styrke kenyanernes kamp. Mens jeg skriver disse ordene, utkjempes det kriger der nettopp det britiske imperiet er den bakenforliggende årsaken til at konfliktene er brutt ut. Det britiske imperiet har brennemerket millioner av mennesker. I noen tilfeller helt bokstavelig. Denne boken er en påminnelse om at human beings are migrants, mennesker er migranter, for å sitere Mahmood Mamdani. Jeg lener meg på hans forestilling om at «menneskehetens historier er bygget 25
Det britiske imperiet.indd 25
24.08.2026 16:13:32
Det britiske imperiet
på stadige kryssinger og bevegelser, noe som gjør rigid territoriell tilhørighet til en konstruert virkelighet».12 Denne kompromiss løse forestillingen om tilhørighet har skapt vedvarende rastløshet i meg, og har gitt meg en trang til å ettergå imperiets arv slik den lever i meg her og nå – og i andre mennesker, verden over.
Det britiske imperiet.indd 26
24.08.2026 16:13:33
DEL I «HJEMREISE»
Det britiske imperiet.indd 27
24.08.2026 16:13:33