Den gamle hesten

NoViolet Bulawayo Den gamle hesten

Roman

Oversatt av Bente Klinge, MNO

Copyright © 2022 av NoViolet Bulawayo

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2023

Originalens tittel: Glory

Oversetter: Bente Klinge

Omlagsdesign: Lynn Buckley

Omslagsfoto: gris, Adrian Hillman /Getty Images; hund, Shutterstock; hest, Cattallina /Getty Images; ku, iStock / Getty Images; hane, Alexey Pushkin /Shutterstock; gås, Roi and Roi/Shutterstock; esel, Christos

Georghiou/Shutterstock

Norsk omslag: Tine Poppe

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Boka er satt med: Fournier 11,5/15

Papir: Enso Creamy 70 g 2,0b

Trykk og innbinding: ScandBook, UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3187-4

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

overalt

DEN GAMLE HESTEN

UAVHENGIGHET

Folkemøte

Da nasjonens far klokka 15.28 endelig ankom feiringen av Uavhengighetsdagen, hadde folket som allerede om morgenen hadde møtt opp på Jidada-plassen, fått nok av å vente; de kunne ha jevnet hele Jidada med jorda bare i frustrasjon, det vil si hvis Jidada hadde vært et hvilket som helst annet sted. Men gårdsdyrenes land var ikke et hvilket som helst annet sted, det var Jidada, ja, tholukuthi Jidada med en -da og enda en -da, og bare tanken på denne enkle kjensgjerningen var nok til å få de fleste dyrene til å holde følelsene sine inni seg som tarmer. Den stekende sola, som var utpekt til å delta i Hans Eksellenses heiagjeng, sa de som skjønner seg på ting, hadde vært ute og skint siden tidlig på formiddagen, sendt ut kraftige stråler verdig en hersker hvis herredømme nærmet seg hele – ikke ett, ikke to, ikke tre, men fire solide tiår.

Jidada-partiets regalier, som de fleste dyrene gikk med for anledningen – jakker og skjorter og skjørt og luer og skjerf i de forskjellige fargene fra nasjonens flagg, mange påtrykt ansiktet til Hans Eksellense – sugde til seg den voldsomme heten fra sola og gjorde ventetiden enda mer uutholdelig. Men ikke alle dyrene

orket den ulidelige ventetiden – noen begynte faktisk å gå, knurret om at de hadde arbeid og ting å gjøre, om steder de måtte være, om lederne av andre land som dukket opp til ting til rett tid som Guds ufeilbarlige machete. Misnøyen begynte i det små – to griser, en katt og en gås – men faksjonen vokste veldig fort til en anselig mengde, og oppildnet av både oppslutningen og lyden av sine egne stemmer satte dissidentene kurs for utgangen.

Ved porten ble gruppen konfrontert med Jidada-forsvarerne, tholukuthi hunder passende bevæpnet med batonger, tau, klubber, tåregass, skjold, skytevåpen og slike typiske forsvarsvåpen. Det var en kjent sak i hele nasjonen og utenfor dens grenser at Jidadaforsvarerne av natur var brutale, uhyggelige beist, men det var særlig den beryktede kommandant Jambanja, lett å få øye på i det hvite skjerfet som var hans kjennetegn, som fikk dissenterne til å snu på rappen og gå tilbake med halen hengende mismodig mellom beina.

SÅ KOMMER NASJONENS FAR: HERSKEREN SOM HAR

STYRT LENGER ENN HUNDRE KATTERS NI LIV. DESSUTEN DEN LENGSTSITTENDE LEDEREN PÅ ET KONTINENT AV

LENGESITTENDE LEDERE, FAKTISK I HELE DEN VIDE VERDEN.

Nå tråklet Hans Eksellenses bil seg gjennom mengden i sirupsfart som en likbil, og dyrene snublet av iver som berusede frosker i håp om å få et glimt av den legendariske Nasjonens far. Her, da sola så ham komme, lederen som var utpekt av Gud selv til å regjere og herske og fortsette å herske, en leder som i sin tur utpekte selve sola til å lede heiagjengen hans, trakk sola pusten ekstra dypt inn og virkelig blusset for å imponere. En utvalgt gruppe dignitærer – alle maler, de fleste gamle – gikk bak Hans Eksellense på to bein. Bak følget av dignitærer fulgte dekorerte forsvarer-ledere i

militæreffekter, fargerike, broderte snorer bundet om livet, luer trukket langt ned i pannen, blanke konstellasjoner av medaljer som skinte på kraftige brystkasser, stjerneinsignier som spratt på skuldrene, hvite hansker på forlabbene; dette var generalene, tholukuthi den virkelige krumtappen i Hans Eksellenses regjering. Over hele plassen trakk dyrene frem mobilene og andre dingser for å ta bilder og videoer av maktprosesjonen.

SE, HAM. JA, THOLUKUTHI HAM OG BARE HAM I EGEN

PERSON. DEN SALVEDE. DEN ENESTE. DEN SUVERENE. DEN MEST STORSLAGNE.

Da Hans Eksellense ankom, våknet Jidada-plassen til liv. Tholukuthi Nasjonens far hadde en slik aura at hans blotte nærvær hvor som helst automatisk omarrangerte atomene i lufta og snudde stemningen – uansett hvor fiendtlig eller dyster eller råtten den var – så den ble positiv og elektrisk. De som skjønner seg på ting sier at denne egenskapen faktisk hadde vært ti ganger mer potent for lenge, lenge, lenge siden, i de første årene av Hans Eksellenses regjeringstid da bare hans tilsynekomst fikk umodne ting til umiddelbart å modne til randen av forråtnelse, helbredet syke for alle de plager som red dem, gjorde steiner til grøt, deaktiverte stormer og hetebølger, omdirigerte flommer, skogbranner og gresshoppesvermer, kurerte dødelige virus selv før de rakk å tenke på å angripe, fikk tørre elver til å flomme over av vann, ja, tholukuthi Nasjonens fars tilsynekomst alene hadde en gang i tiden fått motorer til å starte, bøyd stålbjelker, og i separate dokumenterte tilfeller gjort store grupper med jomfruer gravide slik at Hans Eksellenses blod allerede strømmet gjennom Jidada lenge før han giftet seg med eselet og avlet barn med henne. Og nå, her var Nasjonens far og fikk Jidada-plassen til å lyse opp ved bare å komme, ved simpelthen å være til stede.

Plassen brøt ut i flammende applaus, og selv dyrene som for ikke så lenge siden hadde forsøkt å gå, deltok nå i oppstusset, sto på to bein og jublet for Hans Eksellense, ikke bare med stemmen og kroppen, nei, men også med hjertet og hodet og sjelen. Kyr rautet, katter mjauet, sauer brekte, okser burte, ender kvekket, esler skrøt, geiter brekte, hester vrinsket, griser gryntet, høns klukket, påfugler skrek og gjess kaklet – kakofonien nådde øredøvende høyder idet maktprosesjonen til slutt stanset foran et opphøyd podium.

FATTIGE OG RIKE LEKER IKKE SAMMEN

Under en stor hvit baldakin satt Den indre maktsirkel i Jidadapartiet, som selvfølgelig var styringspartiet, også kjent som Maktpartiet, som Hans Eksellense var leder for. Sammen med dem var noen av Hans Eksellenses familiemedlemmer, venner og ærede gjester. Tholukuthi her var det gode selskap, i all oppriktighet og sjalusi, et blendende syn – de mest utsøkte stoffer, dyre smykker og kostbart tilbehør å pynte seg med, sammen med vakre, velstelte og sunne kropper, vitnet om rikdom og det gode liv. Disse dyrene representerte noen av Jidadas Utvalgte og var virkelig bevis på Nasjonens fars gavmildhet, for de fleste av dem var blitt rike på grunn av Hans Eksellense, om ikke direkte, så gjennom en slags forbindelse med ham. De var stolte mottakere av tomter, bedrifter, anbud, statlige lån som ikke måtte betales tilbake, arvtakere av konfiskerte farmer, mottakere av gruver, industribedrifter, alle slags rikdommer.

Uten stort å bedrive siden feiringen ikke hadde kommet i gang, nøt de lidende dyrene i solskinnet synet av De utvalgte med misunnelige blikk, og innimellom glemte de faktisk heten som fikk kroppen til å koke, sulten som gnagde i magen, tørsten som rev i halsen, ja, tholukuthi ble henført av det vakre synet av

deres overdyr som satt i skyggen på komfortable stoler og nippet til kalde drikker. De varme, siklende dyrene drakk inn synet med øynene som om det skulle vært et kjølig glass honningvin, og når de slikket de tørre, sprukne leppene sine, ble de behagelig overrasket da de kjente et svakt snev av virkelig sødme.

THOLUKUTHI HÆ???

Bildøra åpnet seg mot et blodrødt teppe, og Nasjonens far steg ut. Som på signal gispet Jidada-plassen unisont. Tholukuthi Jidadaplassen gispet unisont fordi de hadde sett at ut fra bilen kom en lang hest som var så skrøpelig at den så ut som om det minste vindpust ville få ham til å vakle og deise i bakken. Det var bra det bare var varmt og at det ikke var noe vind. Med åpen munn så dyrene på at Nasjonens far – eldre nå enn sist de hadde sett ham, da han faktisk hadde vært eldre enn sist de så ham gangen før det – gikk mot podiet, én forsiktig, forsiktig fot etter den andre, den tynne kroppen tynget av en svær grønn skjorte påtrykt tallrike svart-hvite bilder av hans eget ansikt, men i en mye yngre og kjekkere utgave. Den gamle hesten krabbet og krabbet på de selvsamme hovene som han en gang hadde galoppert med i lynets hastighet på kryss og tvers av Jidada. Da han endelig kom frem til podiet, etter noe som for dyrene i solskinnet føltes som to og et halvt år senere, lente han seg mot en talerstol for å støtte seg, hang med det avlange hodet og sto og viftet med halen som om han telte minuttene med den.

«Hva er dette for slags sted? Hvem er alle disse dyrene? Og hvorfor ser de på meg som om de kanskje kjenner meg?» sa Den gamle hesten til ingen bestemt.

«Ah-ah, men hva er det for slags spørsmål, Deres Eksellense?! De er undersåttene dine, ka, hver og en av dem! Vet du ikke at du hersker over dette landet, hele dette Jidada, og at det undersåttene

vil, er å høre deg tale? I dag er Uavhengighetsdagen, Baba; vi er alle her for å feire friheten, den friheten du satte livet på spill for i den lange frigjøringskrigen som du i egen høye person innledet og gjennomførte til dens seierrike slutt for så mange år siden, hvilket betyr, i bunn og grunn, at vi egentlig er her for å feire deg!» skvaldret eselet med stor fryd. Hun strakte ut armen for å rette på hestens skjorte og glatte på den nattsvarte, men litt glisne manen.

Tholukuthi eselet var ikke bare en hvilken som helst hoppe, men Hans Eksellenses kone, noe man kunne ha oppfattet ut fra hvordan hun så ut og beveget seg og snakket og generelt førte seg med maktens ubestridelige overlegenhet. Den gamle hesten lot henne føre ham bort til stolen. Dyrene nærmest paret reiste seg prompte for å gjøre plass – noen rettet på Hans Eksellenses stol, noen kysset ansiktet hans, noen strøk ham over halen, noen klappet ham på baken, noen rettet på klærne hans, og noen viftet vekk fluer som ikke var der.

«Det jeg helst vil er å sove middag», sa Den gamle hesten og satte seg forsiktig, som om baken hans var av kostbart porselen. Nasjonens far løy ikke. Han var i en alder da det som var viktigst for ham, var å få være i fred, og dessuten sa de som skjønner seg på ting at tingenes tilstand i hodet hans ikke var så ulikt et urolig land uten en tydelig leder.

THOLUKUTHI AHA!

I en ring rundt podiet var det satt opp flaggstenger med nasjonens flagg. De strålende fargene svart, rødt, grønt, gult og hvitt fanget blikket til Den gamle hesten. Han konsentrerte seg om flaggene til fargene på magisk vis løftet ham ut av tåken som fylte hodet hans. Tholukuthi hukommelsen begynte å vende tilbake til ham. Han kjente igjen flagget; det var reist i hjertet og

hodet og drømmene hans. Der og da forsto han ikke hva fargene i seg selv betydde, men de skulle faktisk stå for noe, såpass var han helt sikker på. Han konsentrerte seg om dem og tenkte og tenkte – kunne det være at det hvite kanskje sto for tennene til de blodtørstige hundene hans, forsvarerne? Og det røde for blodet de med letthet kunne utgyte? «Kanskje,» sa han til seg selv, og blikket flyttet seg videre.

Han dro kjensel på det høye, vakre eselet ved sin side – som duftet som friske blomster og var pyntet med friske farger og iøynefallende smykker; det var Marvellous, Jidadas førstefemal i egen person, ellers kalt Søte mor fordi hun var hans kone og fordi hun var søt, og nå generelt omtalt som doktor Søte mor etter at hun fikk sin berømte PhD. Videre så han sine kjære venner og familie, og det fylte ham med glede at de var til stede. Han gjenkjente også kameratene sine og dreide hodet fra side til side, gransket dem for å forsikre seg om at de var der, de som skulle være der. Tholukuthi det var de. Noen nikket. Noen vinket. Noen pumpet lemmene i Maktpartiets hilsen.

Deretter tok Den gamle hesten et overblikk over trengselen på plassen. De var ikke bare undersåttene hans, de var bent frem supportere som hadde stått last og brast med ham gjennom flere tiår, mange av dem så langt tilbake som til kampen for Jidadas uavhengighet. De hadde vært lojale da og var forblitt lojale og var fremdeles lojale og ville evig og alltid være lojale. De døde lojale og tok den lojaliteten med seg i graven slik at til og med gjenferdene deres var lojale. De etterlot seg avkom som var født lojale. Så fikk Nasjonens far et glimt av seg selv i et speil, og han skvatt ikke forvirret, for i det øyeblikket visste han tilfeldigvis akkurat hvem han var, helt uten å trenge doktor Søte mor til å minne ham om det. Nå – med full kontroll over hukommelsen sin, lente han seg tilbake og strakte ut lemmene foran seg og nikket mot sola rett over dem. Han rettet på brillene, satte seg til

rette, og tholukuthi, med den innøvde roen til en veldig gammel baby sovnet han tvert.

LAND SOM FLYTER MED MELK OG HONNING

Han drømte om storhetstiden da Jidada var et slikt jordisk paradis at dyr forlot sine egne mistrøstige land og kom hit i flokk på jakt etter et bedre liv, fant det, og ikke bare fant det, nei, men fant det i lutter overflod og sendte bud tilbake til slekt og venner om å komme og se med egne øyne – dette lovede landet, dette ufattelige Eldorado som het Jidada, virkelig en Afrikas juvel, ja, tholukuthi et land ikke bare ubeskrivelig rikt, men så fredelig at de ikke kunne ha diktet det opp. Hans Eksellense så også seg selv i en drøm slik han hadde vært den gangen – vakker og struttende av utvilsom majestet, en hest som trådte på bakken og jorda samtykket og himlene over samtykket og til og med helvete selv samtykket, for hvordan kunne det ikke samtykke? Tholukuthi fortapt nå i Jidadas tapte storhetstid, sank Den gamle hesten dypere ned i stolen og begynte å snorke en sonor melodi som kameratene rundt ham gjenkjente som Jidadas gamle revolusjonskampsang fra frigjøringskrigens dager.

FORSVARERE, FORSVARERE, FORSVARERE

Siden Hans Eksellense hadde kommet, begynte Jidadas gardemusikk å spille. Stimulerende musikk akkompagnerte prosesjonen da den strømmet ut til midten av plassen. I likhet med resten av sikkerhetsstyrkene besto Jidadas hær utelukkende av hunder. Og nå marsjerte hunder, hunder, hunder og enda flere hunder mot baldakinen, blanke svarte støvler ble løftet og landet med svimlende synkronisitet. Tholukuthi det var renrasede og blandingsraser og kryssraser og mystiske raser uten klar klassifisering. Tholukuthi det var hunder i grønne

frakker, hunder i kakifrakker, hunder i blå frakker. Tholukuthi det var hunder som spilte på musikkinstrumenter, hunder som bar Jidadas flagg, hunder som bar militærflagget, og hunder som bar lange, blanke geværer.

Det er ofte lett å glemme en hunds skjønnhet og gratie – en skapning som kan rive kjøtt i filler, bite til blods i ren impuls, knase bein som om det var skjørt porselen, jukke hva som helst fra et menneskes legg til et bildekk til en trestamme til en sofa, aldeles blottet for den minste skam, skite overalt som om den presser ut det reneste gull, være trofast mot sin herre selv om den herren var kjent som en bølle, morder, trollmann, tyrann eller djevel, angripe brutalt uten synlig provokasjon, legge i seg menneskeekskrementer uansett hvor mye mat den har fått. Men i dette øyeblikket på Jidada-plassen i anledning feiringen av nasjonens uavhengighet, tholukuthi var hundene simpelthen strålende. Du ville ikke ha visst at de faktisk svettet og holdt på å drukne i de varme, tunge frakkene som også skjulte fillete undertøy som knapt holdt på plass det som måtte holdes på plass. Du ville ikke ha visst at støvelsålene deres var nedslitt, eller at flertallet av dem faktisk var utsultet, siden de ikke hadde fått utbetalt lønn på minst tre måneder.

JEG VIL LA DET STÅ FRAM EN PROFET SOM DEG, EN AV

DERES LANDSMENN. JEG VIL LEGGE MINE ORD I HANS

MUNN, OG HAN SKAL FORKYNNE FOR DEM ALT DET JEG PÅLEGGER HAM.

Mye senere, etter at hundene hadde avsluttet oppvisningen og marsjert ut fra plassen, og etter taler fra revolusjonsministeren, korrupsjonsministeren, ordensministeren, ministeren for ting, ministeren for ingenting, propagandaministeren, ministeren for homofobiske saker, ministeren for desinformasjon og ministeren

for plyndring, samt etter opptredener av forskjellige artister, vekket eselet Hans Eksellense med en dult. Nasjonens far åpnet øynene og våknet av drømmen om Jidadas storhetstid, men oppdaget at han ikke kunne huske noe av den. Slik satt han og strevde med hukommelsen da blikket hans falt på en gildt utseende gris med ganglag som en struts som var på vei mot podiet. Den gamle hesten kjente ham ikke igjen og lurte på hvem han var. Mens han analyserte grisens lange bein, sovnet han igjen.

Den høye, slanke grisen var ingen annen enn profeten dr. O.G. Moses i egen høye person, grunnlegger av den vidgjetne Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke. Det meste i Jidada inkluderte naturlig nok en bønn – det var slik den karismatiske profeten, som også var dr. Søte mors åndelige rådgiver, var med i programmet. De som skjønner seg på ting sa at grisens kirke var den fremste evangeliske sekten i Jidada og kunne skryte av den største menigheten, ikke bare i landet, men i hele regionen – ja, tholukuthi en menighet som, ifølge dem som skjønner seg på ting, ikke bare var inspirert av Guds ord, men også av desperasjon, desillusjonisme, idioti, frustrasjon og leting etter en redningsbøye – noe, hva som helst, som kunne hjelpe dyrene med å håndtere utfordringen med å overleve et liv som for hver dag ble mer ulevelig i Jidadas pressede økonomiske situasjon.

Profeten dr. O.G. Moses kunne virkelig by på dette noe, dette hva som helst – gjennom håp- og velstandsforkynnelsen, gjennom hans berømte kolleksjon av mirakelprodukter med blant annet salvende oljer og salvende vann, salvende håndvesker, salvende lommebøker, salvende undertøy, salvende murstein, tholukuthi gjennom bønn, gjennom hans vidgjetne utrolige makt til å forvise fattigdommens demon gjennom sin velsignede helbredende berøring. Med den rene kraften som var JehovaJirehs alene, lovte profeten å forvandle den nitriste tilværelsen

til de herskerforlatte jidadanerne, så de desperate massene

flokket seg til Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke som fluer til kumøkk. Når de som skjønner seg på ting sa at profetens disipler elsket grisen til helvete og tilbake, tholukuthi mente de at profetens disipler elsket grisen til helvete og tilbake. Som det var, hadde han ankommet til feiringen i et privatfly kjøpt for kollekt fra flokken, så du kan være unnskyldt for å tro at dette var en kirke full av rike i et land med gater av gull og boliger fulle av toalettpapir med diamantstøv.

GUD TALER

Profeten dr. O.H. Moses lente seg mot mikrofonen og kremtet. Så populær som han var, var det slik at enhver forsamling på jidadansk jord var dømt til å ha en betydelig kontingent av hans disipler til stede, så det var ingen overraskelse da folkemengden gikk berserk da de fikk se ham. De var ikke lenger nasjonalpatrioter på en patriotisk festmarkering, nei, men troende i Guds elskede sønns forløsende og helbredende nærvær. Grisen var så absolutt vant til applaus, men han hadde aldri hørt noe som kunne måle seg med applausen i det øyeblikket utenfor kirken hans; tholukuthi den overgikk applausen som Hans Eksellense selv hadde fått for ikke så lenge siden. Den fortsatte og fortsatte og ville ikke ha tatt slutt om han ikke hadde holdt opp et hvitt lommetørkle for å stagge den.

«Før jeg ber, kan jeg gripe denne gylne anledningen til å takke den mest gudfryktige femalen jeg vet om, vår alles dr. Søte mor, for den ære å få lede vår stolte nasjon i bønn ved en så betydningsfull anledning. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Man fødes ikke som en god leder. Gode ledere blir ikke formet. Gode ledere, som Nasjonens far, som vår ærede førstefemal og dr. Søte mor – kommer fra ingen andre enn Gud selv. Som også forteller oss med sine egne ord i Romerbrevet kapittel tretten,

første vers, og jeg trenger at dere hører ordentlig på meg, mine kjære jidadanere; Gud, min Fader, sier: Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Og nå, med den gode teksten, aller kjæreste Jidada, la oss bøye hodet i Jesu navn og takke den Allmektige for den uforlignelige gaven som friheten er og som vi er samlet for her i dag, for frigjørerne som befridde oss fra kolonidjevlene, i tillegg til våre gudegitte ledere som faktisk sørger for at vi fortsetter å leve fritt hver dag og for all fremtid. La oss be!»

DEN UDØDELIGE

Tholukuthi akkurat idet profeten avsluttet bønnen med et amen, reiste Den gamle hesten seg, våken igjen, og på dr. Søte mors instruks stolpret han seg omhyggelig bort til podiet. Han forsøkte fortsatt å huske drømmen, men til ingen nytte.

«Opp med Maktpartiet!» sa Hans Eksellense.

«Opp!!!» ropte dyrene.

«Opp med valgseiere!»

«Opp!!!»

«Opp med ettpartistaten!»

«Opp!!!»

«Opp med dr. Søte mor!»

«Opp!!!»

«Ned med Opposisjonen!»

«Ned!!!»

«Ned med Vesten!»

«Ned!!!»

«Aller først, jeg vet at det er noen blant dere som nok en gang er dypt sjokkert over å se meg og ergo kanskje lurer på hva jeg gjør her oppe, siden jeg, som dere alle har hørt, nok en gang døde her i forrige uke!» Hans Eksellense løftet ansiktet mot himmelen, viftet med halen mot sola og brølte av latter. Tholukuthi sola vrikket uanstendig på seg og sendte ut et så heftig bluss at et par dyr besvimte på ulike steder på stadionet, mens en høne som var fullstendig overveldet av varmen, la et stekt egg. På signal fra lederen brøt mengden ut i latter; hover og poter og føtter ble løftet i været, det ble viftet med flagg, og til «lenge leve!»-rop ble Hans Eksellenses hyllingssang sunget.

Bare en uke før hadde ryktene summet i Jidadas sosiale medier om at Den gamle hesten hadde dødd av hjerteinfarkt på et sykehus i Dubai. Det var avgjort ikke første gang; etter som Hans Eksellenses alder ble mer fremskreden for hver årstid som gikk, måtte Jidada leve med den periodiske nyheten om hans død – som skulle vise seg å være det Den indre krets kalte falske nyheter, så klart. Men det siste ryktet var utvilsomt det første som ble pustet til i den grad at det begynte å høres ut som en sannhet.

«Som dere vet, har jeg virkelig dødd mange ganger. Det er der jeg har slått Kristus. Kristus døde bare én gang og gjenoppsto bare én gang. Men jeg, jeg har dødd og gjenoppstått, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kommer til å dø og gjenoppstå, men jeg vet at jeg vil fortsette å gjenoppstå og gjenoppstå og gjenoppstå

faktisk lover jeg dere, mine aller kjæreste jidadanere, at jeg vil gå i hver eneste av begravelsene deres, for dere kommer alle til å dø og etterlate meg her til å regjere i dette vakre fedrelandet!» sa Den gamle hesten, til mer applaus. Han tidde og solte seg i applausen.

PORTRETT AV EN PROTEST: DE FORSVUNNES SØSTRE

De som var til stede sa at akkurat da Nasjonens far begynte å snakke seg varm, stormet en gjeng på omtrent tolv kliss nakne femaler opp på podiet, tilsynelatende ut av det blå. Tholukuthi jur og pupper og patter, og lår og mager og rygger og underhaler og hofter og flanker overalt, usømmelige kusehår overalt, unevnelige femalske deler av alle slags former og størrelser overalt. Og akkurat idet Jidada-plassen, overrumplet av denne hittil usette forbannelsen, en tabubelagt femalsk nakenhet, gapte vantro og lurte på om det de så virkelig var det de så, løftet to esler et hvitt banner med en tekst i en blodrød farge: «De forsvunnes søstre». Resten av gjengen bar på plakater med fotografier og navn – ifølge dem som skjønner seg på ting – av jidadanere som hadde forsvunnet i løpet av Nasjonens fars og Maktens setes regjeringstid.

De nakne femalene travet frem og tilbake på scenen på bakbeina, rake i ryggen, tholukuthi harde og trassige ansikter, tholukuthi gnistrende øyne, tholukuthi struper som runget med hete, stridslystne røster: «Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem!» Trass i det åpenbare ubehaget over den femalske nakenheten hørte dyrene på plassen brølene helt inn i tarmene, hvor minnene om forsvunne venner og slektninger eller slektninger av venner levde, og også kjente og ukjente jidadanere de hadde lest om i avisene og på sosiale medier, ja, tholukuthi hørte de messende

ropene dypt inne i hjertet, hvor de også bar på ubesvarte bønner, blødende sår, mareritt, uendelig angst, spørsmålene om deres kjære, om kjente og ukjente jidadanere som hadde våget å sette seg opp mot Maktens sete for så å forsvinne som røyk og aldri dukke opp igjen. Slik var det noen blant dyrene på plassen som faktisk tok seg i å messe, de også: «Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem!» – men lavt, lavt, for frykten deres var mektigere enn stemmene.

Tholukuthi De forsvunnes søstre sluttet ikke å rope da forsvarerne, som hadde hentet seg inn etter den forbigående forvirringen da de ble konfrontert med tabuet og husket at de faktisk var beryktede hunder med en Revolusjon å forsvare, svarte med å angripe med batonger og tenner og pisker og ble forsvarere igjen. Og De forsvunnes søstre sluttet ikke å rope selv da de kjente den voldsomme dansen av batonger og pisker og tenner mot huden. Og De forsvunnes søstre sluttet ikke å rope selv da de ble skubbet inn i ventende jeeper og fraktet av gårde til fengsel.

EN SKIKKELIG SKAM

«Mine barn, mine kjære barn av nasjonen. Jeg er, i likhet med hver og en av dere, dypt skuffet over den absolutte skammen som nettopp utfoldet seg på denne respekterte scenen! Det er ikke noe annet ord for det, selv denne sola der borte visste ikke hvor den skulle se!» sa Nasjonens far og nikket mot sola. Og sola, fornøyd med å bli fremhevet nok en gang, smilte med alle sine tusen tenner.

«Det ville vært en skam når som helst, men er ekstra skammelig på denne ærverdige anledningen for å feire vår uavhengighet. Det er en fornærmelse mot meg, og det er en fornærmelse mot frigjørerne, hvorav noen, som vi alle vet, måtte bøte med

sine kjære og dyrebare liv for den friheten som disse skamløse femalene nettopp vanæret med sin stygge nakenhet,» sa Den gamle hesten. Dyrene under teltduken klappet bifallende.

«Og i den forbindelse vil jeg gjerne minne hver enkelt som har ører om at en ekte jidadansk femal, en slik femal som vi elsker og ærer og feirer, er en som respekterer seg selv og respekterer kroppen sin. Det er jo derfor selv Bibelen forteller oss at kroppen er et tempel. Jeg vet ikke hva dere mener, men for meg så det definitivt ikke ut som templer på scenen her nå nettopp, det så ut som offentlige toaletter!» sa Nasjonens far til latter og plystring.

«Men la dere aldri narre, mine kjære barn, til å tro at disse skamløse, stygge femalene dere nettopp så, kommer alene. De blir utnyttet, de brukes som brikker i en endeløs taktikk av Vesten som har som sin store plan, som jeg alltid forteller dere, å destabilisere oss ved blant annet å angripe våre kjerneverdier, det vi tror på, vår livsstil og kultur. Men selvfølgelig vet både dere og jeg at det ikke er alt. Det selvsamme Vesten, sammen med Opposisjonen, ønsker å se meg fjernet, de vil få meg vekk i et ulovlig regimeskifte!» Tholukuthi hele plassen brølte.

«Men jeg har ikke tenkt meg noe sted! For jeg, jeg var Jidadas leder for nesten førti år siden, og jeg var Jidadas leder for tretti år siden, og for tjue år siden, og for ti år siden! For jeg var Jidadas leder i går, og jeg er Jidadas leder i dag, og jeg skal være Jidadas leder når?» lokket Nasjonens far, og nå var ørene på plassen spisset.

«I morgen og alltid!!!» drønnet Jidada-plassen i lovprisning av Den gamle hestens uendelige regjeringstid. Dyrene trampet med hover og føtter til de ikke kunne se seg selv i alt støvet. Dyrene spratt i været. Dyrene klasket hverandre på ryggen og omfavnet hverandre. Dyrene skumpet baken mot hverandre. Dyr som kunne fly, fløy i været. Dyrene steilet. Dyrene kauket. Dyrene plystret. Dyrene ropte og skrek og sang. Og Den gamle hesten

kjente seg som født på ny midt i oppstandelsen, ja, tholukuthi han følte seg som han hadde følt den dagen han først ble innsatt for så mange, mange, mange, mange, mange år siden.

DEN ANTI-IMPERIALISTISKE KORSFAREREN

«Ja, men slik er situasjonen, mine kjære barn av nasjonen. Og ikke bare det, men bare Gud, som utnevnte meg, kan fjerne meg, og ikke Vesten, som ikke har den minste moralske autoritet til å åpne munnen og si at det er behov for et regimeskifte i Jidada! For hva, for hvem er de under den tynne skyggen av et gresstrå? Hvor og hvem ville de ha vært nå om de ikke hadde begått den odiøse synd å kolonisere oss? Hva ville USA ha vært uten det stjålne landområdet som det nå er så frekt å stenge av med en brutal grense? Hva ville egentlig det landet ha vært uten de stjålne sønner og døtre av Afrika som de nå holder i ynkelige kår, selv om det var de som skapte landets rikdommer? Og hvem ville Vesten ha vært uten Afrikas ressurser? Afrikas gull? Afrikas diamanter? Afrikas platina? Afrikas kobber? Afrikas tinn?

Afrikas olje? Afrikas elfenben? Afrikas gummi? Afrikas tømmer? Afrikas kakao? Afrikas te? Afrikas kaffe? Afrikas sukker? Afrikas tobakk? Uten Afrikas stjålne skatter i museene sine? Vet dere, mine kjære barn, at frem til nå, mange tiår etter den uforlignelige plyndringen, tyveriene, voldtektene, kidnappingene, drapene og undertrykkelsen, har Storbritannia ennå ikke levert tilbake Mbuya Nehandas hode? Ja, etter at de dømte åndemediet av vår ane, Mbuya Nehanda Nyakasikana – som er mor til Jidadas frigjøringskamp, som dere vet – etter at de dømte henne til døden ved hengning, som om det ikke var nok, hugde de hodet av henne og sendte det til Storbritannia som et seierstrofé for de kongelige! Og det er der det fremdeles befinner seg, sammen med et par dusin hoder av andre jidadanske motstandskjempere!

Kanskje Dronningen kan fortelle oss hva hun gjør med våre fengslede døde, for selv kan jeg ikke fortelle det, for jeg vet ikke. Men det jeg kan fortelle dere, er at før Vesten kan gi oss pålegg om demokrati og forandring, må de først levere tilbake alt de har stjålet. Jeg vil ha det igjen! Jeg trenger dem! Afrika ønsker og trenger å få dem tilbake! Hver! Eneste! Ting! Lever dem tilbake!» skrek Nasjonens far med slik glød at stadionet slo ut i brann med et flammende kor av: «Lever dem tilbake! Lever dem tilbake! Lever dem tilbake!»

Ja, tholukuthi nasjonens barn, som virkelig var blitt minnet om sine tidligere undertrykkeres synder, messet og fylte plassen med mange slags sinne, medregnet det som var nedarvet fra forfedre som hadde gjennomlevd den fryktelige tiden. Og Nasjonens far, på sitt karakteristiske vis, gikk følgelig og flengende til verks med å anklage Vesten for nykolonialisme, for kapitalisme, for rasisme, for økonomiske sanksjoner, for stygg handelspraksis, for bistandsavhengighet, for nedstenging av fabrikker og næringer i Jidada, for mangelen på jobber, for dårlig produksjon i jordbruket, for hjerneflukten, for de homofile, for strømbrudd og svikt i vannforsyningen, for den trøstesløse tilstanden i Jidadas offentlige skoler og offentlige sykehus og broer og offentlige toaletter og folkebiblioteker, for de unges løse moral, for hullene i veiene og søppelet i gatene, for svartebørsen, for den vekslende kriminaliteten, for de elendige resultatene på nasjonale prøver, for landslaget i fotball som tapte i det nylige Afrika-mesterskapet, for tørken, for det underlige fenomenet med at gifte menn har en familie nummer to på si, kalt små hus, for utbredelsen av svartekunst, for mangelen på nye, spennende verker av lokale poeter og forfattere.

FRIGJØREREN

«Likevel er i dag, som dere alle vet, en veldig viktig dag, så viktig at jeg ikke kan tenke meg en annen dag som er viktigere, kanskje bortsett fra fødselsdagen min, som, for dem som ikke vet det, er den dagen jeg ble til, og uten den ville vi ellers ikke ha vært her og feiret, for da hadde jeg ikke vært der for å lede frigjøringskampen for at Jidada aldri mer skulle bli en koloni!» sa Nasjonens far og pumpet hoven i lufta med stor kraft idet han sa «aldri»!

I samme øyeblikk kom den glemte drømmen tilbake til ham, klar som luft, og han ble så opprømt at han slapp talerstolen og gjorde det de utenlandske legene ikke anbefalte at han skulle gjøre lenger, nemlig å stå på bakbeina. I hans hode var storhetstidens

Jidada plutselig levende og virkelig så han faktisk kunne lukte det, smake den tykke melken og sødmefylte honningen på tungen.

«Mine kjære, mine aller mest trofaste jidadanere, uansett hva de utspekulerte fiendene våre – fra Opposisjonen til Vesten til disse skamløse femalene dere nettopp så med egne øyne – måtte ønske for oss, er jeg veldig glad og beæret over å kunne si at dette sannelig er en ærerik tid, en tid da vi har full kontroll over vår egen skjebne. For eier vi ikke hver tomme av dette frodige landet? Nyter vi ikke de fantastiske fruktene, både på og under dette velsignede landområdet? Og lever vi ikke i fremgang? Er vi ikke gjenstand for misunnelse fra nasjoner som ikke er like heldig stilt? Er noen av dere sultne? Eller ufri? Eller lidende? Eller misfornøyde? Eller fattige? Eller undertrykte? Er vi ikke klare til å etterlate kommende generasjoner en slik strålende arv at de vil rage over verdens nasjoner?» De firbeinte dyrene i sola hadde satt ned forbeina da de hørte dette, og nå sto de på alle fire og grublet i den svimlende heten.

THOLUKUTHI

FUNDERER OVER HVA MAN HAR Å VISE TIL

– Vi elsker Nasjonens far, ingen elsker ham som vi gjør, det ligger oss bare i blodet! Og finnes det noe flottere å vise til enn kjærlighet? – nossir, det gjør det ikke! Men jeg vil si at én ting som ville få meg til å elske ham enda mer, ville vært en jobb. Bare en liten jobb er greit, det trenger overhodet ikke å være svære greier, for hvilken rett har vel jeg til å ønske meg store ting? Sånn kunne jeg betale for det ene rommet jeg leier og kanskje få råd til skikkelige klær i stedet for disse fillene. Kjøpe skikkelig mat til barna mine en gang iblant slik at de også skal kjenne på litt verdighet – ikke veldig mye. Kanskje sende dem på skole også. Sånne små, grunnleggende ting.

– Ha – nei, det blir ett hundre prosent utmerket ettermæle! Det er nesten vanskelig å forklare, med tanke på hvor dette landet kommer fra, den rene fryden i å se en svart president som bare styrer-styrer-styrer, sammen med en hel regjering av bare svarte! I motsetning til hva, jo i motsetning til å se et rasistisk kolonistyre som før uavhengigheten. Jeg skulle bare ønske de også kunne få landet til å fungere nøyaktig som den gangen de rasistene styrte! Ha, jeg bare sier det, finner de ut av det, ja da ville vi jammen ha et ettermæle uten spørsmål, hundre prosent!

Lojalitet er noe å vise til, om jeg skal si det, og det er sant som det er sagt. I dag har du idioter som vil le av deg for å bruke Nasjonens fars regalier, erte deg og si: Alle de årene med uavhengighet, hva har du å vise til unntatt regaliene, er det ikke på tide med virkelig forandring? Forsøke å manipulere et dyr til å bytte side. Og jeg bare slår med vingene og sier: Tsktsk-tsk! For har du våknet en dag og sett på en av foreldrene

dine og sagt: Du er gammel, du er ubrukelig, du er slik og sånn, og derfor vil jeg skaffe meg en ny forelder, det er på tide med forandring? Nei, det gjør du ikke! Aldri! Det er Nasjonens far livet ut! Maktpartiet livet ut!

Vel, selv har jeg ikke noe imot at dr. Søte mor faktisk drev oss vekk fra eiendommen vår for å gjøre plass til farmen sin! Jeg har virkelig ingenting imot det, ikke det minste, kana, ngitsho, jeg mener, vi ble hjemløse, men hvor skulle hun ellers drive en farm? Oppe i lufta? I et tre? Inne i herskapshuset sitt? Og futhi det kan overhodet ikke sammenlignes med at en hvit kolonist driver deg vekk fra eiendommen din! Altså, det er virkelig noe helt annet, en krigshandling, som er akkurat hva vi gjorde for å frigjøre landet vårt. Men hvorfor i all verden skulle jeg tenke på å krige mot dr. Søte mor?

Selv gjødselbillene kan fortelle deg at det finnes ingen Nasjonens far, ikke en eneste en, i hele Afrika, med baller nok til å be Vesten drite og dra, til å fortelle Vesten hvor skapet står, som vår egen og eneste selveste. Ingen andre kan vise til noe slikt. Og det er nettopp derfor vi trenger ham her til å regjere. For hvem ellers vil fortelle dem det?

– Jidada er faktisk en av de best utdannede nasjonene i Afrika! Det er virkelig noe å vise til! Alle, overalt, de vet det. Og grunnloven vår er også en av de beste i verden. Jeg gir blaffen i hva haterne sier, som snakker om at vi ikke engang følger vår egen grunnlov, i hvert fall er det vår egen grunnlov vi ikke følger. Og den dagen vi faktisk bestemmer oss for å følge den, vil alle se hvorfor de kaller det en av de beste i verden. Alt dette er noe å vise til!

Hvem kan glemme den gangen vi drev de hvite farmerne vekk fra jorda vår? Ha! Bare tanken gir meg lyst til å levitere. Vi viste dem hvem Afrika egentlig tilhører! Dere hadde ikke med land på et skip da dere koloniserte oss, og så er du frekk nok til å kalle deg farmer kukuru – kukuru! Ha! Og nå har vi fått tilbake jorda vår. Vel, når jeg sier «vi», inkluderer jeg ikke nødvendigvis meg selv som sådan, siden jeg personlig ikke eier noe jord. Det er for det meste de under den baldakinen der borte, men de er fortsatt svarte som meg, så det er nå så. Selvfølgelig kommer regimets motstandere med sin propaganda, snakker om at De utvalgte faktisk ikke vet hvordan man dyrker den jorda, snakker om at landbrukssektoren og derfor økonomien har lidd under konfiskasjonene. Men hva så, når det store bildet er at det er svarte som eier jorda?! Og det er noe å vise til! Aldri mer koloni!

De kaller oss ikke Afrikas juvel for ingenting, nei ma’am. Hva er det vi ikke har her i Jidada? Jord, mineraler, vann, godt klima, alt. Og hvorfor driver disse kineserne og de multinasjonale selskapene og svermer over hele landet som fluer? Det er fordi de kjenner igjen en juvel når de ser den! Ikke la deg narre av hvordan ting kan fremstå nå – jeg mener de forferdelige veiene som tar livet av folk, hullene i veien, den ødelagte kloakken, de falleferdige sykehusene, de falleferdige skolene, den falleferdige industrien, den falleferdige jernbanen, eller skulle jeg si en generelt falleferdig infrastruktur. Så er det selvsagt den dårlige levestandarden, millionene som har krysset og fremdeles krysser grensen på jakt etter noe bedre, elendigheten og slikt som ser deprimerende ut ved første øyekast, som får deg til å tenke at det kanskje er en ruin du har foran deg. Alle disse tingene skjer med land, det er noe som henger sammen med land-het, men vær sikker, en gang

var vi i toppform. Dessuten er poenget at man ikke må skue en hund på hårene. For det som står fast er at Jidada fremdeles er en juvel, Afrikas juvel. Og akkurat det er Nasjonens far gudegitte prestasjon som han vil bli husket for, at han regjerte over en virkelig juvel. Og dessuten frigjorde han og har vernet om den juvelen slik at Jidada aldri mer vil bli en koloni!

EN FLAMMENDE APPELL

«Og svaret på mine egne spørsmål, mine kjære barn, er at vi er i rute til å overlevere en fabelaktig arv til kommende generasjoner. Hvis ikke, hvis den arven var noe mindre, vet dere hva det betyr?» Hans Eksellense tidde for å observere publikum nøye.

«Det betyr at Revolusjonen er blitt forrådt! Det betyr at det er nødvendig med en ny uavhengighetskamp, ja, en ny frigjøringskrig, for det er det forfedrene deres ville ha gjort og ville ønske at dere gjorde, for hvem var det som sa: Hver generasjon må finne sitt oppdrag og utføre det eller svikte det!?»

Den gamle hesten så ut over plassen på leting etter et svar. Og så: «Aha! Jeg vet hvem som sa det, jeg tror det var jeg selv som sa det, det er derfor jeg husker det, og siden jeg sa det den gangen jeg gjorde det, vil jeg i dag legge til at jeg, som deres leder, ikke vil stå i veien for dere eller hindre dere i å utføre deres oppdrag!

Dere har min velsignelse! Og jeg skal fortelle dere her og nå at hvis det er noe jeg har lært mens jeg har regjert og regjert og regjert, det ene jeg har lært, er det at ingen andre steder vil den som har makten i noe regime lyve av redsel for massene, uansett hvor tyrannisk regimet er! Jeg lover dere at straks folket slutter

å være redde, er det absolutt over og ut med regimet! Hvis dere vil se det med egne øyne, så bare prøv, ikke i morgen, men her og nå, og så kan dere komme og takke meg! Ned med frykten!»

ropte Den gamle hesten med øyne som skinte med motstandens umiskjennelige glød.

Maktens sete og De utvalgte utvekslet forlegne blikk og spurte seg selv om det de hørte faktisk var det de hørte. Tholukuthi den dype stillheten som nå hadde senket seg over plassen var så total, så ekte, at du kunne plukke den av som en fet flått. Hva dyrene i solskinnet angikk, sto de urolig og vekslet vantro blikk. Nå var det selvfølgelig veldig vanlig at Den gamle hesten forsnakket seg. Men noen ganger var disse forsnakkelsene, som her og nå, faktisk oppriktige, skarpe innsikter, tholukuthi innsikter som ble delt av jidadanere flest, selv om de selvsagt aldri ville drømme om å si det høyt eller si seg enig med dem offentlig.

Omtrent samtidig begynte visepresidenten, Tuvius Delight Shasha, bedre kjent blant jidadanerne som Tuvy, kort og godt, å applaudere, en handling som snart ble fulgt opp av hele teltet, og så sluttet resten av dyrene seg til, først nølende, for de lot visst ikke til å forstå hvorfor de klappet, med tanke på Den gamle hestens kontroversielle, til og med farlige budskap.

«Hva i helvete skjedde med den jævla talen? Var det ingen som kunne skrive en tale for Hans Eksellense?» gryntet visepresidenten foraktfullt og dreide på det svære hodet for å se kua som satt rett bak ham, inn i ansiktet.

«Det gjorde vi, kamerat visepresident, sir. Men du vet at Hans Eksellense liker å ta ting fra sitt eget hode, sir,» sa kua.

«Men det hodet virket tydeligvis ikke ordentlig i dag, gjør det vel?! Dette kan ikke fortsette, kamerat. Noen må få ham ned fra det jævla podiet før han sier noe vi kommer til å angre på!» En sau og en kalkun reiste seg prompte og skyndte seg mot podiet. Men eselet, som var vant til husbondens talegymnastikk, hadde allerede tatt grep og geleidet ham vekk.

KAMERAT VISEPRESIDENT SNAKKER

Tuvius Delight Shasha var en gammel hest, men ikke like gammel som Nasjonens far; faktisk ville noen insistere på at han sammenlignet med Hans Eksellense tholukuthi var den rene ynglingen. Han var sterk og solid og beveget seg mot scenen med samme luntende bevegelser som en flodhest. Trass i det glohete været hadde han på seg en rød frakk, dekorert med Hans Eksellenses ansikt, i likhet med resten av antrekket hans. På podiet sto han og svinset med halen og vurderte nøye hva som ville være den beste måten å ta opp hansken etter sin overordnede på.

Å skulle etterfølge en taler som var så naturlig og talentfull som Den gamle hesten, og det mens røyken fra hans poetiske veltalenhet fremdeles drev i lufta, bar ikke løfte om at Tuvys jobb ville bli lett. Men visepresidenten akslet seg til oppgaven. Han minnet seg selv på at han hadde kjempet og utgytt ekte blod i Jidadas frigjøringskrig som til slutt ble vunnet, så et stakkarslig podium skulle ikke få ham i kne.

«Opp med Jidada, kamerater!» begynte visepresidenten og hevet en hov. Han passet på å tale med den selvironiske tonen han aldri glemte å bruke, spesielt ikke i førstefemalens nærvær.

«Opp!» runget det fra plassen.

Som det passet seg for anledningen, og fordi Maktpartiet hadde gjort det til et viktig og alltid relevant tema i Jidada, snakket visepresidenten om frigjøringskrigen og takket krigsveteranene, yessir, de tapre og uselviske dyrene som for så mange år siden hadde grepet til våpen for å frigjøre nasjonen, og det kunne selvsagt ikke sies om alle i Jidada. Han snakket om fred og frihet som kom alle til gode, og takket nasjonens hunder for at de påpasselig opprettholdt den dyrebare freden og friheten. Og fordi han ikke hadde en forberedt tale og generelt var nervøs

for å snakke engelsk uten å lese fra et manus, skyndte han seg å avrunde; fullt klar over, og det med rette, at publikum ikke ble inspirert av talen hans, at de selv da sammenlignet ham med Nasjonens far.

ET LEVENDE IKON

«For å avslutte: Vi er her i Jidada som er blitt Jidada på grunn av lederskapet og visdommen og oppofrelsen til vår uforlignelige grunnlegger, Hans Eksellense – som ble skjenket oss av ingen andre enn Gud, som den gode profeten sa med sin egen munn, som dere alle vet og alle må være enige i, i nesten fire tiår nå, som også nesten er et halvt århundre – som har styrt Jidada med en hov av jern og hjerte av kjærlighet og et hode som tusen genier og en visjon som Gud selv, vår frigjører og hersker som har styrt oss alle med fasthet og barmhjertighet og fryktløshet og briljans og rettferdighet og urokkelig opposisjon til Opposisjonen, som, og det må vi aldri noensinne glemme, virkelig er skammelige og kriminelle pådrivere for regimeskifte, sammen med sine allierte, nemlig Vesten. Vår fremtid er lysere enn den kraftigste bombekasterild, og dessuten trygg på grunn av vår grunnleggers eksemplariske og visjonære lederskap og motstandskamp, og vi ser i høyeste grad frem til den fremtiden og kan nesten ikke vente. Vi takker ham for at han viet livet sitt til dette storslagne landet, og vi ønsker at han skal få flere år fylt med velsignelser hver eneste dag. Opp med Jidada med en -da og enda en -da, kamerater! Takk!»

THOLUKUTHI INGEN RØYK UTEN ILD

Tuvy spankulerte fornøyd tilbake til plassen sin mens han viftet med halen med den velfortjente pompøsiteten til en helt som nettopp har reddet dagen. På veien gjorde han honnør for Hans

Eksellense som skyndte seg å snu ryggen til, men ikke raskt nok til at Tuvy ikke fikk med seg ansiktuttrykket til Den gamle hesten. Det spisse avslaget gjorde den forundrede visepresidenten ganske ør. Ved siden av Hans Eksellense satt dr. Søte mor og så på ham med et ansikt som en bavianrumpe, mens general Judas Goodness Reza et par plasser fra eselet smilte forståelsesfullt. Og Tuvius, forvirret, såret, sank ned på plassen sin. Han holdt maska så godt han kunne – og ikke for første gang – mens han grunnet over den ubegripelige riften mellom ham selv og Nasjonens far, en rift som lot til å bli større for hvert nye møte. Det hadde vært én ting om han bare skulle håndtere Den gamle hesten – han hadde holdt styr på ham i alle disse årene, helt fra krigens dager. Men for å gjøre det enda mer kronglete var nå det pokkers eselet i bildet, et vilt dyr, en skikkelig kløhale som helt manglet moral, og selvfølgelig, hennes lille faksjon av undersåtter, den pretensiøse og skrullete såkalte Fremtidige Kretsen, som gjerne forestilte seg at de var de kommende lederne i Maktens sete, som trodde at de meningsløse vitnemålene deres fra verdiløse universiteter, sammen med usannsynlig røring og ville ideer, telte som kvalifikasjoner i partiet, hvilket det selvfølgelig ikke gjorde, og aldri i evighet kom til å gjøre. For Jidada-partiet var ikke bare et hvilket som helst parti; det var et maktparti, et revolusjonært parti, og selv stokkene og steinene visste at den eneste kvalifikasjonen som noen gang ville telle for og i partiet, var et skytevåpen. Ikke en dum penn, ikke en ubrukelig bok, ikke et stakkarslig vitnemål, ikke noen høytflyvende sære teorier, ikke noe annet enn skytevåpen, og bare skytevåpen, og alltid skytevåpen, og evig skytevåpen, yessir, skytevåpen, skytevåpen, skytevåpen, skytevåpen, skytevåpen. Tholukuthi skytevåpen.

Og for det andre – eselet og de ubrukelige disiplene hennes hadde ikke kjempet i frigjøringskrigen, hadde faktisk ikke gjort noe for Jidada i kampen, hadde ikke engang servert frigjørerne

drikkevann, og dette gjorde dem til null, ubetydeligheter, absolutte ikke-eksistenser.

DU SKAL IKKE SI: JEG ER UNG! OVERALT HVOR JEG SENDER DEG, SKAL DU GÅ, OG ALT JEG BEFALER DEG, SKAL DU SI.

Og nå inntok dr. Søte mor plassen sin på podiet og sto og så ut over folkemengden. Tuvy betraktet eselet som grep mikrofonen som om hun hadde tenkt å jafse den i seg med de småsteinaktige tennene, og han så for seg at han trykte den ned i sjiraffhalsen hennes før han sparket til henne så hun fløy helt til den andre enden av stadionet.

«Aller først: Jeg kan ikke med god samvittighet stå her som femal, og som deres mor, og som dr. Søte mor, og som en kristen, og ikke si noe om den fordervelsen vi nettopp, ved en så respektabel anledning, så fra de som kaller seg De forsvunnes søstre. Det åpenbare spørsmålet er selvfølgelig hvem som egentlig vil se alle de dissende, stygge kroppene med hengepupper og hvite og grå kjønnshår midt på lyse dagen?!» begynte eselet og understreket åpningssalven med skrallende latter som spontant ble fulgt opp av resten av plassen, tholukuthi malenes skarpe hyl runget høyest.

«Så jeg må virkelig beklage overfor Nasjonens far og alle frigjørerne, de malske eldste, den høyt ærede Profeten, våre innbudte dignitærer og gjester, for det de dessverre måtte bevitne, men når man har et robust demokrati som vi har her i Jidada, hender det iblant at det går til hodet på dyr, som dere alle så. Og til disse stakkarslige Forsvunnes søstre vil jeg gjerne si, aller først, hva for noen usle liv kom dere ut av, siden dere har moral som hyener?! Vet dere ikke at vi har uskyldige unge her blant publikum?! Hva er det dere forsøker å lære dem?! Hvis dere ikke

er interessert i å respektere kroppen deres, som Nasjonens far sa, kan dere bare pakke dere til et bordell og bli ordentlige kløhaler og la oss være i fred!» sa eselet og dro i gang en rå salve med spotsk latter. Tholukuthi førstefemalen var i form: hun kjente sitt publikum, og publikum kjente henne.

«Men, og dette er for å si det rett ut – dere vet jo at jeg er helt for å si ting som de er. Dette er omtrent som å be om å bli voldtatt, hva?» sa eselet. Det kokte i forsamlingen.

«Merk mine ord, Jidada, en dag, uten tvil, vil disse Søstrene, eller hva de nå er, komme og sutre om at de er blitt voldtatt under en av disse nakenopptredenene. Og da vil de forvente at vi skal vise sympati! Og Al Jazeera og CNN og BBC og New York Times og alle de såkalte rettighetsorganisasjonene kommer til å rope opp om overgrep! Bare fordi en gjeng skakkjørte femaler har glemt sin plass! Skam skam skam!» skrek førstefemalen.

«Skam! Skam! Skam!!!» svarte plassen, som om dette var et alminnelig slagord.

«Ja, skam! Men nok om kløhalene, det var ikke dem jeg reiste meg for. Jeg har mer presserende ting å komme med i dag,» sa eselet, kremtet og reiste seg på bakbeina til sin fulle høyde, som ikke var å kimse av, og nå lo ikke ansiktet lenger.

Dyrene som kjente dr. Søte mor godt – og dette var selvsagt mesteparten av Jidada – leste av det bestemte kremtet som faktisk ikke hadde noe som helst med å måtte klare halsen å gjøre, og leste i ansiktet hennes – som nå var en granittblokk, og i den posituren, tholukuthi med støtt skrevende bein, halen i været, brystet ut og svulmende, hevet hode, leste av den bestemte frasen som hun var kjent for: «Jeg har mer presserende ting å komme med i dag» – en umiskjennelig kamperklæring. Tholukuthi eselet hadde kanskje ikke kjempet i den berømte og avgjørende frigjøringskrigen, men Jidadas stokker og steiner ville fortelle deg at hun kunne slåss for alvor og drepe, selv med bare munnen.

Spørsmålet som ble stilt rundt på plassen, var derfor: «Hvem kommer til å bli drept i dag?»

Dyrene i sola hadde rolig samlet seg med samme orden og disiplin som kålhoder. De frydet seg over å vite at de var for usle, tholukuthi under eselets verdighet til å være noen trussel mot henne, ja, tholukuthi for ubetydelige til å fortjene hennes vrede; deres rolle i denne delen av programmet var å være bare vitner –det ble ikke krevd mer av dem enn å fungere som et støttekor for dr. Søte mors latter og hån. Men dyrene under baldakinen hadde helt andre bekymringer, selv om de hadde status som Utvalgte –i tillegg til tendensen til å spy i stedet for å snakke hadde eselets munn i det siste også blitt et dødelig og uforutsigbart spyd, tholukuthi det kunne bli kastet når som helst, og det var umulig å si hvem det ville treffe og hvordan. Om det ville prikke, om det ville stikke, om det ville lemleste, om det ville utslette.

«Jeg hadde aldri trodd den dagen ville komme at jeg skulle se og høre et dyr våge å stå foran hele denne forsamlingen med frekkhet som en skorpion på en testikkel og lovprise Hans Eksellense når han faktisk ikke avler annet enn ren gift, tsk-tsktsk, ja, dere vet!» snøftet eselet med typisk nedlatenhet.

Her løftet hun hodet med et rykk, sto dønn stille, festet blikket på sola og gjorde en slags virvlende bevegelse med en hov. Tholukuthi til alles store, store overraskelse gjorde sola et lite hopp, så ristet hun på seg, og til slutt stilte hun seg i givakt, og da trakk de luftige skyene rundt henne seg unna og forsvant med en gang. Og så skjedde det – solstrålene ble mørkt gyllengule, ble tydelig bredere og spredte seg vidt og bredt i en blendende oppvisning med en intensitet som gjorde at hvert eneste øye måtte knipes sammen. Om det hadde vært hett før, kjentes Jidadaplassen nå som helvetes indre, men dyrene var for sjokkert, for forvirret til å bli plaget av varmen. De snudde seg og så på hverandre med ansikter som stilte ett spørsmål: «Hvordan?», og

da de ikke kunne gi hverandre noen tilfredsstillende svar, snudde de seg tilbake mot dr. Søte mor som om de aldri hadde sett henne før.

Eselet var like sjokkert som sitt publikum, men ikke bare det, hun var også direkte henført. Hun hadde bare forsøkt dette på et innfall, helt uten forventninger om at hun, Marvellous, datter av Agnes, som igjen var datter av Chiriga, som igjen var datter av Tembewa, kunne kommandere sola, akkurat som Nasjonens far. Og nå nøt hun stunden – ør, spent, så det var ikke egentlig av egen vilje hun gikk rundt talerstolen én gang, gikk rundt talerstolen to ganger, gikk rundt talerstolen tre–fire ganger før hun endelig fikk tatt seg sammen. Og da hun åpnet munnen for å fortsette, hadde stemmen, som utvilsomt var blitt mektigere, fått en flengende snert.

«Jeg har fra sikre kilder at han, det dyret jeg fortalte om, tropper opp her og gir Hans Eksellense en falsk hyllest, mens han i virkeligheten driver og forteller sin tilhengerskare at Nasjonens far nå er gammel, senil og ute av stand til å styre – dette er hans ord og ikke mine – og driver og legger planer for den dagen han skal overta etter vår kjære hersker som Gud selv utpekte i sin uendelige visdom. Jeg står her for å gripe fatt i dette tøvet her og nå, med Jidada selv og sola der borte som mine vitner, og jeg sier: Dette er ikke en dyrefarm, men Jidada med en -da og enda en -da! Så mitt råd er: Slutt, og Slutt med en gang! Umiddelbart!

Straks! Og hvis dere overhodet har ører, vil dere lytte til rådet mitt, for det dere gjør er å svelge alle mulige slags store steiner, og veldig snart blir det tydelig akkurat hvor stort rumpehull dere har når steinene må ut igjen,» peste eselet. Så var hun ferdig med advarselen og sto og så ned på plassen, andpusten etter å ha snakket uten pause, men triumferende. Over henne overgikk sola seg selv og blusset som den aldri før hadde blusset.

DU GRIPER IKKE EN TERMITT ETTER HODET

Et annet dyr kunne ha stilt seg på to og vrinsket og prustet og brølt og spydd fornærmelser til svar. Og om ikke det, så kanskje skjelvet av frykt og kanskje bedt om tilgivelse. Men ikke Tuvius Delight Shasha, som faktisk ikke gjorde noe. Han satt simpelthen i stolen sin, stille som en krokodille under vann, og så på eselet fra høyre øyekrok. Du ville ikke ha skjønt det ved bare å se ham sitte der som om han var balsamert av en begravelsesagent, men en voldsom storm raste i hestens indre. Visepresidenten viste ellers ingen tegn til irritasjon. Tholukuthi ingen uro. Ingen ergrelse. Ingen forlegenhet. Ingen kvaler. Ikke noe sinne. Ingenting. For å gi seg selv noe å konsentrere seg om mens eselets tirade pågikk, telte han åndedragene sine som en mediterende munk, og han telte fremdeles da hun var ferdig med å spy og svinset av scenen i utilslørt triumf, og han telte da den siste festivitasen tok slutt, og da Hans Eksellense og eselet og alle under den hvite baldakinen reiste seg for å gå, og han telte da det aller siste dyret forlot Jidada-plassen. Tuvy telte til og med ennå da han sovnet den kvelden.