Odd Karsten Tveit: De skyldige

odd karsten tveit

de skyldige i s r a e l o g pa l e s t i n a

–

krigen,

menneskene, spillet

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst design Omslagsbilde klaff: © Line Møller Kart: © Børre Ludvigsen, side 16, 236, 712, 846, forsats og ettersats.

Papir: 60 g Holmen Book 75 1,6 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Boken er satt med: Sabon 11,5/14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1687-1 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren han mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Institusjonen Fritt Ord.

innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

jakten på den røde prinsen 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17.

18.

19.

20.

21.

22.

23.

24.

25.

En drapsgruppe fra Mossad . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 To brødre arvet en åker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 CIAs nye spion . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Den norske generalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 I Mossad-sjefens stue . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Sannheten – det første offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Den hellige høyden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Plyndring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Arafats gjennombrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Kairo-avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Den norske fronten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 MJTRUST/2. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Revolusjonens flyplass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Svart september . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Et tåpelig forsøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Hevnen mot Jordan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 På sporet av et nytt bytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Fredens og frydens leker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Skudd i mørket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Carte blanche for Mossad . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 En telefon i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 En farlig pekefinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Likvidering som politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Terroralarm – Lillehammer . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Fiasko for Mossad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 

5

26.

27.

28.

29.

30.

31.

32.

33.

34.

35.

36.

37.

38.

Politiets kupp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Mossad tok agn og krok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Sangfuglen i Trondheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 En stor avsløring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Over Suezkanalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Nøklene i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Dommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Golda Meirs bane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Arafats olivengren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Mossads benådede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Entebbe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Venn i går, fiende i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Utvist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230

drømmen om palestina 39.

40.

41.

42.

43.

44.

45.

46.

47.

48.

49.

50.

51.

52.

53.

54.

55.

56.

57.

58.

59.

60.

61.

6



To store avsløringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Kapringen av «Landshut» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Sadat til Jerusalem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 «Til Tel Aviv!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Det beste påskudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 Ringen sluttes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 En falsk fred? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 Ny invasjonsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Sadats siste dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Provokasjonen de trengte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Invasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 Veien til Beirut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Sharons besettelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 Israels blokade og sensur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 308 «Miss Janet, vårt libanesiske vertskap har ofret nok for oss» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Beirut farvel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319 Nattergalenes dal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 Rapport fra Sabra og Shatila . . . . . . . . . . . . . . . . . 334 Vitnesbyrd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 340 Piken med trommestikkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346 En mann i svart skinnjakke . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Arafat i hardt vær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 359 Slangens hode og slangens kropp . . . . . . . . . . . . . 366

62.

63.

64.

65.

66.

67.

68.

69.

70.

71.

72.

73.

74.

75.

76.

77.

78.

79.

Bortført . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Mustafa Zeins ni liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 379 «Du er spion!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 387 «You son of a bitch» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 394 Drep Arafat! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 403 Bland aldri to hemmelige operasjoner sammen! . . 409 Hardt mot hardt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 416 Ti minutter som tente et håp . . . . . . . . . . . . . . . . . 423 «La oss drepe Sylvia Raphael!» . . . . . . . . . . . . . . . 430 Djevelens make . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 438 En israelsk soldats nedtegnelser . . . . . . . . . . . . . . . 442 Kongens brustne drøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 445 Yad Vashem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Hamas’ leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 457 Flere lik i skapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 460 Massakren på Den hellige høyden . . . . . . . . . . . . . 468 Operasjon ørkenstorm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 475 Fra Teheran til Madrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 483

krigernes diplomati 80.

81.

82.

83.

84.

85.

86.

87.

88.

89.

90.

91.

92.

93.

94.

95.

96.

97.

98.

«Et skudd i natten» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 497 En hemmelig kanal? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 504 Borregaard hovedgård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 512 Israels spion i Tunis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 519 Fra natt i Stockholm til natt i Oslo . . . . . . . . . . . . 525 Djevelen i detaljene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 533 Legenden om vesiren og barberen . . . . . . . . . . . . . 544 Siste reise for Holst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 551 Massakren i Ibrahimi-moskeen . . . . . . . . . . . . . . . 559 Hevn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 569 Tilbake til Palestina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 578 Arafat – en «forræder» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 586 Løgn og løgnere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 593 To ledere under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .599 Davids by? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 606 «Vi narret palestinerne» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 611 Yitzhak Rabin dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 618 Peres’ nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 624 En forkledd hauk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 630 

7

99. Det første valget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 637 100. Clinton – «den siste sionist» . . . . . . . . . . . . . . . . . 643 101. Operasjon vredens druer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 649 102. Peres faller for eget grep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 655 103. Stridsvogner mot palestinske ungdommer . . . . . . 663 104. «Lenge leve Palestina!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 669 105. Lurt av Clinton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 674 106. Ny fiasko for Mossad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 680 107. Mike Harari ettersøkes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 687 108. På Le Canard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 692 109. Frokost med Mossad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 698 110. Grå eminenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 705

farvel til diplomatiet 111. «Et smålig spill» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 713 112. «Noe søtt å bite i» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 717 113. Clintons løftebrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 723 114. Sharons provokasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 730 115. Blodig konflikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 736 116. «En forbannet løgner» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 741 117. Exit Barak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 747 118. Mislykket nedkjøling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 753 119. Reportere uten moralsk kompass . . . . . . . . . . . . . 758 120. «Begynnelsen på en ny æra» . . . . . . . . . . . . . . . . . 762 121. Palestina ble børsemakeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . 768 122. En slu plan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 774 123. Mot til å nekte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 781 124. Peres’ sanne ansikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 787 125. Dødfødt i veikanten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 791 126. Arabisk toppmøte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 794 127. Ayat Akhras’ siste melding . . . . . . . . . . . . . . . . . . 798 128. Beleiret Arafat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 801 129. Deporter eller drep! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 805 130. Et stinkende hovedkvarter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 812 131. Som rammet av jordskjelv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 817 132. Muren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 823 133. Palestinsk hakeslepp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 827 134. «Ikke gjør Arafat til martyr!» . . . . . . . . . . . . . . . . 832 135. En fortrolig rapport til UD . . . . . . . . . . . . . . . . . . 840 8

forventningenes ørken 136. Statsminister uten makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 847 137. «Dette med å stole på, det er viktig» . . . . . . . . . . 853 138. Abbas med ryggen mot muren . . . . . . . . . . . . . . . . 860 139. Sharons uventede manøver . . . . . . . . . . . . . . . . . . 866 140. Hamas-sjeikens død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 871 141. Sharons mørke hemmelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . 876 142. Arafat forgiftet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 882 143. Illegale utposter med statsstøtte . . . . . . . . . . . . . . . 888 144. Øyevitne til evakuering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 893 145. Hamas vinner valget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 899 146. Massakren på stranden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 906 147. En skjør samlingsregjering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 911 148. Den skitne krigen mellom Fatah og Hamas . . . . . . 916 149. Drømmen var blittet mareritt . . . . . . . . . . . . . . . . 923 150. Borgerkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 928 151. «Røykens far» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 933 152. Tragedie på tragedie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 940 153. «De drepte mine døtre» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 949 154. «Yes, we can!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 955 155. Obamas tomme løfter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 961 156. Israels beste venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 969 157. Ny krig i Gaza . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 973 158. Nok en seier for Netanyahu . . . . . . . . . . . . . . . . . 983 159. «Den skarpe eggen på bajonetten» . . . . . . . . . . . . 991 160. I ruinene av Gaza . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 998 161. Lengselens by, Forventningenes ørken . . . . . . . . . 1002 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1008 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1010 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1058 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1069

Til min elskede, viktigste støttespiller og kloke kritiker, Berit M.

FORORD

De skyldige er en beretning om Israels kriger og palestinernes kamp for hjemlandet, en kamp som også flyttet seg til Europa og Norge. I boken fortelles historier om skjult og åpent samarbeid mellom nordmenn, israelere og palestinere. For første gang offentliggjøres alle tilgjengelige brev, notater og referater fra de hemmelige forhandlingene i regi av den såkalte Oslo-kanalen. Disse dokumentene finnes ikke i noe offentlig arkiv.

De skyldige er videre reporterens fortelling om USAs ubetingede støtte til Israel, om USAs rolle i Libanon, om hemmelig samarbeid mellom en CIA-agent og en av Yasir Arafats nære medarbeidere, om en nådeløs kamp palestinere imellom og om Israels okkupasjonspolitikk fram til 2015.

I mitt første møte med Midtøsten ble jeg rådet til å trå forsiktig. Jeg fikk høre at Jerusalem er en «skål fylt med skorpioner som vil prøve å drepe din troverdighet». Senere kom andre påminnelser: Det hellige land er fylt av historier som ikke er fortalt, men som må fortelles. Jeg fikk tips for å avsløre giftige løgner og råd for hvordan en reporter i frontlinjen skal holde seg i live.

I tiden som kom, fikk jeg oppleve historiske vannskiller. Til tider kom skiftene brått og uventet. Noen oppsto etter nøye planlegging.

Andre ganger spilte tilfeldighetene inn. Det minner meg om at ingen kan se inn i fremtiden, ikke engang de som skaper den.

Ved å gå tett inn på forskjellen mellom propaganda og virkelighet, gi nærbilder og forstørre enkelte detaljer, forsøker jeg i denne boken å

Forord

13

trenge inn i en konflikt der de hensynsløse realitetene ikke er svarte og hvite, men mange nyanser av grått.

I historien om den israelsk-palestinske «fredsprosessen», eller rettere sagt okkupasjonsprosessen, har jeg også fått bekreftet at alt henger sammen med alt. Tidligere har jeg behandlet deler av Midtøstens nyere historie i bøkene Nederlag (1985), Alt for Israel (1996), Annas hus (2000), Krig og diplomati (2005) og Libanon farvel (2010). Etter hvert har jeg fått tilgang til ny informasjon fra arkiver i Norge og utlandet, fra diplomater, politikere, offiserer, etterretningsagenter og andre øyevitner. Det nye stofftilfanget bidrar med utfyllende dokumentasjon om den israelske okkupasjonen av arabisk land og kampen om Palestina fram til i dag.

Mine år i Midtøsten har vært spennende og til tider farlige, men også bydd på mange gleder. Arbeidet med De skyldige har gitt meg følelsen av å leve perioder av livet én gang til.

Oslo, april 2015 Odd Karsten Tveit

ja k t en på den røde prinsen I 1967 gikk den da nitten år gamle staten Israel til krig.

Invasjonshæren tok Gazastripen og Sinai fra Egypt, ØstJerusalem og Vestbredden fra Jordan. Syria mistet Golanhøydene. Tre år tidligere hadde utsendinger fra 750 000 palestinere som var blitt fordrevet i 1948, dannet PLO. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen skulle slåss for å få hjemlandet tilbake. Kampen ble ikke bare ført i Midtøsten.

Europa ble også drapsarena.

sentrale personer

Robert Ames, CIA-offiser Meir Amit, Mossad-sjef Yasir Arafat, PLO-leder Mike Harari, prosjektdirektør, Mossad Ali Hassan Salameh – Abu Hassan, sjef for Yasir Arafats etterretnings- og vaktstyrke Mustafa Zein, libanesisk forretningsmann

Ramat at Es Eshkol

Ammunisjonshøyden Ezrat zratt Tora To

jen ne lin røn ng De

SShikum kum m Habad H a

Isawiya

Habucharim Hab b haarim

Skopusberget

American Colony

Mea Shearim

Mandelbaumporten t ga adi n Sal i en blusve Na

Beit Ya’akov B Y

Bab ab Alzahra za

Rockefellermuseet

en

Je r

Ja ffa ve i en

Damaskusporten

ØST-JERUSALEM

Løveporten

orosa

Via Dol

Getsemanehaven

Gravkirken

VEST-JERUSALEM

Al-Sawana A a a

ien ve iko

Mezkeret keret ere M Mo Moshe

Klippedomen

Knesset

Den hellige høyden

Vestmuren

Jaffaporten

Oljeberget

Al-Aqsa King David Hotel

Jerik ove i en

Ma’ale M ale Ha-Zeitim Z Zeitim

Gonen Go ne Katamon aatamon m n

Katamon Ka mo

Den grønne linjen

Hebron vei e

n

S wa Silwan

JJabal bal Batin Al ba Alhalwa A l wa Abu u To Tor

Baq Baq’a

Ingenmannsland

UNTSO HQ Mekor M e orr Haim m

Jabal abal Mukabbir uka

K a Kiryat Moriya i Mizrah Mizra h Ta Talpiyot piyott

0

500

1000m

Wadi Q Qalum um

1

EN DRAPSGRUPPE FRA MOSSAD

Solen lå fremdeles under horisonten i øst da Marianne Gladnikoff gikk ut av sin leilighet i Tel Aviv-forstaden Bat Yam. Den blonde kvinnen var ansatt i et datafirma som behandlet gradert informasjon for den israelske overvåkingstjenesten Shin Bet. Marianne kjørte til et avtalt møtested. Der ble hun plukket opp av en sjåfør fra Mossad, en annen av Israels hemmelige tjenester. Litt senere stanset de ved en boligblokk for å ta med en ny kvinne. Hun var mørk, slank og noen år eldre enn Marianne. «Jeg heter Patricia Roxburgh, men de kaller meg Tricia,» sa kvinnen på engelsk da hun hadde satt seg inn i bilen.1 Sjåføren kjørte Volkswagen-bussen videre, forbi Hotel Hilton og inn på hovedveien nordover. I forstaden Herzliya stanset han utenfor nok en boligblokk. Mannen som kom ut, presenterte seg som Leslie Orbaum. Den mørke kvinnen kjente ham fra før. Hun visste at navnet var falskt, akkurat som hennes eget.

Marianne Gladnikoff skulle reise på sitt svenske pass. Hun var noen dager tidligere blitt kontaktet av en israeler som sa at han var ansatt i forsvarsdepartementet. Israeleren ba henne være med på et hemmelig oppdrag i utlandet. Ettersom innvandreren fra Sverige ikke hadde gjort israelsk militærtjeneste, følte hun seg forpliktet til å si ja. Marianne Gladnikoff fikk ikke vite hva oppdraget besto i, men ettersom hun til daglig arbeidet med sensitiv informasjon, spurte hun heller ikke.

Det var blitt lyst da de tre ble kjørt innover i landet og mot sør, til Israels internasjonale flyplass ved byen Lod, tidligere palestinske En drapsgruppe fra Mossad

17

Lydda, okkupert i 1948 og innlemmet i Israel. De palestinske innbyggerne var blitt drevet på flukt, og innvandrende sionister tok over deres hjem.

Ved flyterminalen ble Marianne, «Patricia» og «Leslie» møtt av en sivilkledd offiser som fulgte dem til VIP-rommet, der det satt et titall andre menn og kvinner. De tre hilste først på en slank, middels høy israeler midt i 40-årene som kalte seg Mike Harari. Den halvmørke, kjederøykende mannen, med rødstenk i håret, minnet om Humphrey Bogart. Han hadde samme type hårviker som den amerikanske skuespilleren, men israeleren var høyere enn filmhelten, som måtte stå på kasser og sitte på puter da han spilte mot Ingrid Bergman i klassikeren Casablanca.

Mike meddelte Marianne, Patricia, Leslie og en israeler som kalte seg Jonathan Ingleby, at de skulle fly til Zürich, og derfra videre til Oslo. Mike og de andre i VIP-rommet skulle dra via Amsterdam.

Alle fikk sine billetter og en konvolutt med 1000 dollar, 1000 franske franc og 1000 tyske mark.

Agentene fikk vite at «Kontoret» – uttrykket Mossads egne brukte om organisasjonen – kjente til at en mistenkelig araber var i Skandinavia. Ham skulle de spore opp. Marianne Gladnikoff syntes de andre i rommet virket avslappede og selvsikre. Selv følte hun seg som «en liten fugl i en dans med store fugler, eller en spurv blant traner».2 Mike, eller Michael Yossef Harari, som han het, var sjef for Mossads avdeling for politiske attentater. Det var alltid Israels statsminister som godkjente oppdragene; agentene var som bødler etter kjennelser uten rettssak. I løpet av de siste ti månedene hadde Mike – eller Yossi som han også ble kalt – organisert drap på tolv arabere, de fleste palestinere. Nå sto den trettende for tur.

Bare noen få av israelerne som fløy mot Europa onsdag 18. juli 1973, visste at den dødsmerkede het Ali Hassan Salameh, også kalt Abu Hassan. I Mossad var hans kodenavn Den røde prinsen. Det hadde han fått fordi israelerne mente at Salameh kunne bli Yasir Arafats etterfølger.

Bakgrunnen for drapsgruppens hastige avgang var at en annen araber i Mossads søkelys hadde fløyet fra Genève til Oslo. Kamal 18

jakten på den røde prinsen

Benamane, med algerisk mor og marokkansk far, var blitt kjørt til flyplassen av en saudiarabisk etterretningsoffiser.

Til daglig arbeidet Benamane i Swissairs catering, men da Mossads spanere oppdaget at han ofte var gjest i diplomatiske selskaper, reiste mye og snakket om sine gode forbindelser med palestinske ledere, ble han overvåket. Kanskje var Benamane, som reiste på algerisk pass, kurer.

Fra annet hold hadde Mossad fått tips om at «palestinske terrorister» skulle angripe et israelsk mål i Skandinavia, i Stockholm eller Oslo. Det var også kommet rapporter om at Ali Hassan Salameh var sett i Europa. Mike Harari mente at Benamanes hastige avreise kunne ha en sammenheng med det. Kanskje kunne Benamane lede dem til sjefen for Arafats sikkerhets- og etterretningstjeneste?

Mossad hadde ikke konkrete beviser for at Salameh hadde planlagt drap på eller drept israelere. Men i regjeringen var det besluttet at palestinere i fremstående posisjoner skulle drepes. Det kunne avskrekke andre fra å arbeide for PLO.3 Da Mike Harari fløy mot Oslo, visste han en god del om Ali Hassan Salameh. Mappen i Mossads arkiv fortalte at han var født i 1940 i Qulah i Palestina, en landsby på en ås med utsikt mot Tel Aviv. Nå var det bare rester igjen, noen få steinhus, så vidt synlige mellom kaktus og overgrodd småskog. Israelerne hadde rasert landsbyen.

Harari hadde ikke bare lest mappen til Den røde prinsen, han hadde også skaffet seg opplysninger om hans far, sjeik Hassan Salameh, som hadde vært leder i kampen mot britene i Palestina på 1930-tallet og mot sionistene i det neste tiåret.

Mossads drapsgruppe hadde flere fotografier av Ali Hassan Salameh. På noen bilder hadde 33-åringen bart, på andre var han glattbarbert. Harari var så selvsikker at han nøyde seg med å ta med ett foto. Drap var blitt rutine. Alle tidligere oppdrag var blitt utført på profesjonelt vis, uten at det var blitt etterlatt spor. Våpen og walkietalkier var alt på plass i Oslo, fraktet til byen av en mann fra Mossad med diplomatisk immunitet.

2

TO BRØDRE ARVET EN ÅKER

Ali Hassan Salameh var bare fire år da han som flyktning kom til Beirut sammen med moren og to søstre. Den muslimske Salamehfamilien var velstående nok til å bosette seg i den kristendominerte bydelen Ashrafieh. Barna gikk på skole der, og Ali ble venn med mange kristne libanesere. Under oppveksten ble han minnet om farens bragder som geriljaleder i Palestina. Da Ali ble 14 år, sendte moren ham til en kostskole nord for Jerusalem, i landsbyen Bir Zeit på Vestbredden av Jordanelven. Men han likte seg ikke der og flyttet tilbake til Beirut.4 Da det brøt ut borgerkrig i Libanon i 1958, flyttet familien til Kairo etter invitasjon fra president Gamal Abdel Nasser. Den egyptiske lederen hadde hørt at sjeik Hassan Salamehs enke og barn levde i Beirut, og ville ære den palestinske krigshelten.

Fra Kairo ble Ali senere sendt til Vest-Tyskland for å bli ingeniør, men han fullførte ikke studiene og reiste i 1963 tilbake til Egypt. Året etter ble han valgt ut til å være med i Egypts delegasjon til etableringen av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO. Da jeg kom til Beirut sommeren 1978, tok jeg inn på Hotel Commodore, midt i byens forretningsstrøk. Hotellet var base for de fleste journalistene, og baren var byens beste nyhetssentral. Hit kom ikke bare korrespondenter, fotografer og diplomater, men også narkotikahandlere, mordere, prostituerte og spioner. Det var her jeg skulle få kunnskaper om Ali Hassan Salamehs liv, og dessuten innblikk i den hemmelige delen av palestinsk historie.

20

jakten på den røde prinsen

Mange snakket om den kjederøykende lederen av Styrke 17 – Arafats etterretnings- og livvakttjeneste. Med tykt, kullsvart, bølget hår kjemmet bakover og langt og buskete kinnskjegg så den 184 cm høye palestineren ut som en rockestjerne. Han gikk kledd i svarte bukser og tettsittende, svart silkeskjorte, knappet opp for å vise et håret bryst. For å toppe det hele brukte han svart skinnjakke og svarte sko. Salameh drakk Black Label til maten og lyttet til amerikansk popmusikk. Favorittlåten lot til å være Elvis Presleys «Love Me Tender».

Ti år etter at Salameh første gang hadde besøkt Jerusalem, den gang som skoleelev, var han tilbake som offisiell palestinsk utsending.

Da jeg kom til Jerusalem første gang, gikk jeg opp på Oljeberget.

Det var her Salameh og 421 andre palestinere hadde grunnlagt PLO i 1964. Fra Oljeberget, som hadde fått navn etter olivenlundene der, hadde jeg utsikt over byen, som lå nesten 800 meter over havet. Den er omkranset av en mur fra 1500-tallet, gjenoppbygget etter korsfarernes ødeleggelser. Byen innenfor murene er mindre enn én kvadratkilometer, ikke mer enn dobbelt så stor som Frognerparken i Oslo.

Nærmest Oljeberget ligger en høyde dominert av den gullforgylte Klippedomen og den gråsvarte al-Aqsa-moskeen. Jødene kaller den Tempelhøyden. Det er her kong Salomos jødiske tempel i sin tid skal ha stått, men det er aldri funnet noen arkeologiske beviser for det.5 For kristne er høyden også viktig. Her skal Jesus som tolvåring ha konfrontert jødiske teologer. For muslimer er Den hellige høyden – Haram al-Sharif – stedet der profeten Mohammed dro til himmelen på sin bevingede hest.

De små avstandene mellom de historiske stedene overrasket meg.

Det tok bare ti minutter å gå fra Oljeberget ned til Getsemane, hagen der Jesus skal ha oppholdt seg natten før korsfestelsen. Herfra var det nye fem minutter til Løveporten, bymurens åpning i øst.

Hotel InterContinental var en lav bygning på toppen av berget med syv bueformede vinduer i fronten. Det var ingen andre gjester i spisesalen da jeg kom inn, og den palestinske kelneren, med glimt i øyet og stor fortellerglede, la ut om at det for lenge, lenge siden fantes en åker på Den hellige høyden der nede. To brødre hadde arvet To brødre arvet en åker

21

åkeren etter moren. Den eldste var gift og hadde flere barn. Den andre var ungkar. Markens grøde delte de broderlig, i to like stabler med kornbånd.

Første natt etter innhøstingen sa den yngste broren – ungkaren – til seg selv: «Min bror skal forsørge kone og barn. La meg ta noen få nek fra min haug og legge den over i hans. Han vil ikke merke noe og kan derfor ikke takke nei.» Han gikk opp av sengen og ut i mørket. På åkeren gjorde han som tenkt.

Noe senere samme natt våknet den eldre broren opp fra søvnen og sa til sin kone: «Min bror er ung og bor alene. Han har ingen som kan hjelpe ham i arbeidet eller trøste ham om kvelden. Det er ikke rettferdig at vi skal ha like stor av avling som ham. La oss stå opp og i all hemmelighet bære over noen kornbånd til hans haug. Han vil ikke finne det ut før i morgen tidlig og kan derfor ikke takke nei.»

Mannens hustru var enig, og de gjorde som avtalt.

Da de to brødrene neste morgen kom til åkeren, var de begge like forundret over å finne to like store stabler kornbånd. Ingen av dem kunne forestille seg hva som hadde skjedd. Og natten etter skjedde det samme. Begge flyttet like mange nek, og haugene ble værende like store.

Etter flere netter på samme måte bestemte de seg for å holde seg våkne for å finne ut hva som skjedde. De møttes da de bar kornbånd til den andres haug. Da kom de til at Gud holdt sin hånd over åkeren som ga dem begge gode avlinger.

Med denne legenden ville den palestinske kelneren også fortelle meg om sin egen lengsel etter å leve et liv i fred og frihet sammen med sine jødiske «søskenbarn».

Fra hotellet på Oljeberget kunne Ali Hassan Salameh og de andre palestinske utsendingene se den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem. Jordanske og israelske soldater sto ved fronten så nær at de kunne rope til hverandre.

På den andre siden av barrikader, piggtråd og minefelt strakte Vest-Jerusalem seg nordvest og vestover. Utenfor synsvidde lå okkupantenes symbolbygg: nasjonalforsamlingen Knesset, regjeringskontorene, Nasjonalmuseet, Yad Vashem, minnesmerket over jødeforfølgelsene i annen verdenskrig, og Nasjonalbiblioteket.6 22

jakten på den røde prinsen

De palestinske delegatene var kommet til et fattigslig jordanskokkupert Øst-Jerusalem, isolert fra det tidligere kommersielle sentrum i vest. Innbyggertallet hadde siden okkupasjonen i 1948 gått nedover, sammen med bydelens status. Kong Hussein av Jordan hadde gjort alt han kunne for å fremme en «jordansk identitet» og slette palestinernes drømmer om et eget land. Blant annet bestemte han at uttrykket «palestinere» skulle erstattes med «arabere» i offisielle jordanske lærebøker. Det østlige Jerusalem ble redusert til et hellig sted som kunne utnyttes politisk, mens makten og de økonomiske musklene skulle være i den jordanske hovedstaden Amman, et par drøye timer med bil fra Jerusalem.7 De fleste av de palestinske utsendingene på Hotel InterContinental hadde flyktet i 1948 eller var blitt fordrevet fra sine hjem i dagens Israel. Utsendingene var bare en halv promille av de over 750 000 palestinerne som måtte leve og dø i eksil. Nå følte flyktningene at deres arabiske brødre ikke hadde gitt dem den hjelpen de fortjente.

Derfor ville de selv skape en palestinsk frigjøringsbevegelse. Bare den kunne ta hjemlandet tilbake.8 Palestinerne fikk en slags støtte av Egypts president, Gamal Abdel Nasser, som var araberverdenens dominerende leder. Han sa at det palestinske folket måtte «settes i stand til å spille sin rolle i å frigjøre hjemlandet og bestemme sin skjebne». Men Nasser ønsket selv å ha kontroll med den nye organisasjonen og slik sørge for at PLO bare handlet i Egypts interesse. Han la også opp til at PLO skulle ledes av en 57 år gammel palestinsk advokat, Ahmed Shukeiri .9 Kong Hussein ville på sin side ikke at PLO skulle etableres i det jordanskokkuperte Øst-Jerusalem. Monarken var skeptisk til palestinernes ambisjoner og fryktet at de ville forsøke å styrte ham fra tronen og selv ta over den delen av Palestina som han styrte. Men Nasser hadde presset kongen så sterkt at han måtte gi etter. Hussein krevde imidlertid at de mest radikale palestinerne måtte holde seg borte. Han la også ned forbud mot å snakke høyt om palestinernes rett til Øst-Jerusalem og området vest for Jordanelven, som kongens farfar hadde erobret da britene forlot Palestina i 1948.

Under samlingen på Oljeberget kom Ali Hassan Salameh i snakk med flere av geriljagruppen Fatahs grunnleggere. Den var blitt etablert fem år tidligere i Kuwait, først som en hemmelig og navnløs To brødre arvet en åker

23

organisasjon. Etter lange diskusjoner bestemte grunnleggerne seg for å kalle den Palestinas frigjøringsorganisasjon – Harakat al-Thahir alFalistiniya. Det arabiske akronymet – bokstavordet – Hataf betød død. Det likte de ikke. En palestinsk matematiker kom da med ideen om å lese bokstavordet bakfra; da ble det Fatah, som betyr erobring.

Det var et navn som passet bedre.10 Flere av Fatahs grunnleggere var kommet til åpningen av konferansen på Oljeberget 28. mai 1964. En av dem var Khalil al-Wazir, senere best kjent som Abu Jihad. Han mente at palestinerne først og fremst måtte satse på å føre «folkets krig».11 En annen, Yasir Arafat, også kjent som Abu Ammar, var invitert til Jerusalem, men hadde takket nei fordi han mente at PLO ikke ville tjene palestinernes sak. Frigjøringsorganisasjonen ville ikke bli noe annet enn en papirtiger: farlig i navnet, men ikke i gavnet.

Den 24 år gamle Ali Hassan Salameh var oppfordret til å fullføre ingeniørstudiene og senere engasjere seg i den palestinske motstandsbevegelsen. Men Ali følte seg som sønn av tapernes generasjon. Nå ville han tilhøre vinnernes. Væpnet kamp, og frigjøring basert på støtte fra de arabiske massene, var veien til Palestina.

Da utsendingene forlot Oljeberget, var det bestemt at PLO skulle få sin egen hær – Den palestinske frigjøringshæren (PLA). Fem tusen palestinere skulle integreres i Egypts, Iraks og Syrias styrker. Men Jordan og Libanon ville ikke innlemme styrken i regjeringshærene.

Frykten for at palestinerne skulle skape problemer, var større enn viljen til solidaritet.

Integreringen av frigjøringshæren i arabiske lands styrker forsterket manges oppfatning om at PLO ville bli styrt fra andre araberland, og at organisasjonen ikke ville bli sterk nok til å frigjøre Palestina. Bare geriljakrig kunne føre fram. Begrepet «retur» fikk en magisk klang i det palestinske eksilsamfunnet. Skulle palestinerne få landet tilbake, nyttet det ikke å stole på det såkalte internasjonale samfunns resolusjoner i FN, eller på arabiske brødres tomme løfter.12 I Kairo tok Ali Hassan Salameh verken studiene eller frigjøringskampen alvorlig. Han levde nærmest som en playboy. Han lot seg forsørge av en eldre italiensk kvinne som forgudet den unge atleten.

24

jakten på den røde prinsen

Hun spanderte reiser til Roma og gjorde det som var mulig for å holde på ham.

Det hjalp ikke. Ali forelsket seg i en ung palestinsk kvinne fra en rik familie med store landeiendommer nær Haifa. Nasrawan Sharif studerte fransk, var vakker og intelligent. Det virket som en perfekt match da de giftet seg.

Da en av lederne i Fatah spurte om Ali kunne delta i organisasjonens rekruttering av andre palestinere i Kuwait, svarte Ali ja, selv om den lille flekken i Persiabukten for ham var et øde land av olje og sand. Emiratet bød imidlertid på store muligheter for de palestinske flyktningene. På midten av 1960-tallet var nesten 17 prosent av Kuwaits nær en halv million innbyggere palestinere. Mange av dem sendte store deler av lønningen hjem til familiene i flyktningleirene i Jordan, Libanon og Egypt.13 Ekteparet Salameh flyttet inn i en liten leilighet, og Ali skrev seg inn ved universitetet. Han ble valgt som leder av palestinernes studentunion og rekrutterte etter hvert mange palestinske ungdommer til frigjøringsorganisasjonen.

Da Nasrawan fødte en sønn, ble han oppkalt etter sin drepte farfar, helten fra kampen om Palestina i 1948. Fra nå av ble moren etter arabisk tradisjon omtalt som Umm Hassan, mor til Hassan, og Ali som Abu Hassan, far til Hassan.