Jørn Lier Horst: Clue 5-8

Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, men gjennom de fire første bøkene løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium, nemlig: Hva var det som egentlig skjedde sist sommer da moren til Cecilia forsvant?

Samtidig med at den store gåten får en løsning i den fjerde boka, kommer de tre vennene på sporet av den mystiske Kutter-skatten. Hva skatten er, og hvor den er gjemt, er et nytt stort mysterium. Det dukker opp ledetråder og spor og til slutt en løsning i de neste fire bøkene, som jeg har samlet her.

I bok nummer ni, som også er en enkeltstående gåte, dukker det opp et nytt overhengende mysterium. Ledetråder og spor kommer i de neste bøkene, og mysteriet får først sin løsning i bok nummer tolv, og nå handler det om det mystiske Bolette-smykket.

Den som leser får se.

Jørn Lier Horst Forfatter

Jørn Lier Horst CLUE 5 – 8 Inneholder bøkene Libertygåten, Esmeraldagåten, Rivertongåten og Hodeskallegåten

Š 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsillustrasjon: Shutterstock Layout: Typeline | Line Monrad-Hansen Kart/plantegning for- og ettersats: Typeline | Line Monrad-Hansen Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Minion Pro 13/17 pkt.

Trykk og innbinding: Livoniaprint ISBN: 978-82-489-1835-6

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold

Libertyg책ten Esmeraldag책ten Rivertong책ten Hodeskalleg책ten

9 153 289 435

C

ecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren, Iselin Gaathe, druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer.

Leo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som er nyansatt i stillingen som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.

U

ne Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren, Widar Flaker, er fisker, mens moren er lærer på skolen inne i byen.

E

gon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og sta og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at han stammer fra en politihund.

Perlen pensjonat Pensjonatet Perlen ble bygd av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre.

Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere, helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet.

Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnværelset.

Libertyg책ten

Innhold 1. Bilen 2. Indianersommer 3. Utklipp 4. Malekurs 5. Por favor 6. Brevet 7. Kart 8. Lyder i natta 9. Søvnløs 10. Tjernet 11. Fortøyning 12. Høstutstilling 13. Om bord 14. Opp fra dypet 15. Hyttetur 16. Kofferten 17. Mislykket 18. Under overflaten 19. Tyveri 20. Ni rom 21. Forfølgelse 22. Ankerfeste 23. J F

15 21 27 32 38 44 50 55 62 67 73 79 86 92 98 105 109 115 120 125 131 136 144

Menneskene må få gjøre som de vil så lenge de ikke påfører andre skade JOHN STUART MILL, 1806–1873

KAPITTEL 1

Bilen

«Hva gjør den her?» spurte Une og hoppet av sykkelen.

Bilen hun snakket om, sto parkert inne på en gjengrodd sidevei. Hadde det ikke vært for Egon, ville de aldri lagt merke til den. Han løp foran dem med snuta i bakken og hadde allerede løpt to ganger rundt bilen.

Leo la fra seg sykkelen sin i det gule, tørre gresset ved siden av veien.

«Kanskje den er stjålet?» foreslo han og gikk mot den.

Cecilia fulgte etter. Sideveien var smal og kunne ikke ha vært brukt på mange år. Ugress vokste opp gjennom grusen, og greinene på trærne langs grøftekantene hang ut og dekket til bilen slik at den 15

nesten var umulig å se for noen som bare passerte forbi.

«Det ser ikke ut som om den er stjålet», sa Une. «Dørene er ikke brutt opp eller noe sånt.»

Hun skjøv bort noen greiner og fulgte etter Egon på den tredje runden hans rundt bilen.

Det var en svart BMW med blanke felger. Strålene fra høstsola skinte i lakken.

«Den må ha stått her noen dager», mente Cecilia og pekte på det nedkjørte gresset som hadde reist seg igjen i bilsporene.

«Det ligger gammelt løv på taket.»

Une feide bort noen av de gule bladene og kikket opp. Et vindkast fikk det til å rasle i det tørre løvet på greinene over dem.

Leo gikk bort til førerdøra og kjente på den.

«Låst», sa han og gikk rundt på den andre siden av bilen. Der la han hendene inntil sideruta, bøyde seg fram og kikket inn.

«Det ligger et kart på setet», sa han og flyttet seg til bakruta.

Cecilia gikk bort og kikket. Kartet var brettet sammen. Hun så at det var et sted langs kysten, men kunne ikke se hvor.

«Blod!» utbrøt Leo. «Det ligger klær med blod på her!»

16

De samlet seg rundt ham og kikket inn. I baksetet lå det en hvit skjorte med røde flekker på.

«Det kan være syltetøy», mente Cecilia. «Eller ketsjup.»

Hun var den roligste av de tre og mente at alt hadde en naturlig forklaring.

«Eller så kan det være neseblod», foreslo Une. Hun ble heller aldri like ivrig som Leo. «Men hvor har de blitt av, de som kjørte den?» undret Leo. «Det er en merkelig plass å sette fra seg en bil.»

«Kanskje de er på jakt?» foreslo Cecilia.

Leo ristet på hodet og bet seg i underleppa.

«Jeg tar et bilde av den», sa han og fant fram mobiltelefonen.

Egon hadde satt seg bak bilen og bjeffet mot bagasjerommet.

Cecilia og Une kikket på hverandre.

«Tror du det ligger noe der?» spurte Cecilia. «Noe som Egon reagerer på?»

Leo knipset noen bilder og kom bort til dem.

«Er det låst?» spurte han.

«Jeg vet ikke», svarte Une og satte seg ned ved siden av Egon.

Leo gikk bort og kjente på bagasjelokket. Det var låst.

17

«Den har antagelig sentrallås», sa han. «En sånn nøkkelbrikke til å trykke på så alle dørene låser seg samtidig.»

Han gikk noen skritt bakover og tok et nytt bilde.

Egon ga fra seg et nytt bjeff, men fikk øye på noen fugler innimellom trærne og løp etter dem i stedet.

Hva som enn lå i bagasjerommet, så var det tydeligvis ikke så interessant for ham lenger.

Une rettet opp sykkelen sin igjen.

«Skal vi komme oss hjem?» spurte hun og ropte på Egon.

Cecilia nikket, men var den siste som svingte ut på veien igjen. Det var virkelig et merkelig sted å parkere en bil, tenkte hun og kastet et siste blikk over skulderen før hun tråkket videre.

Cecilia, Leo og Une bodde i Skutebukta. Det var en gammel fiskehavn hvor det ikke lenger fantes så mange fastboende. For noen år siden hadde faren til Cecilia overtatt det gamle pensjonatet nede ved stranden.

Moren til Leo jobbet der, og både Cecilia og Leo bodde i andre etasje på pensjonatet, mens Une bodde sammen med familien sin i et gammelt skipperhus litt lenger bort i bukta.

Veien til Skutebukta slynget seg gjennom tettvokste skogholt, gikk langs gårdsbruk med inngjerdede hestehager og forbi svartpløyde jorder.

18

Før de var tilbake på pensjonatet, hadde Cecilia glemt den svarte bilen.

Den store, hvitmalte bygningen lå i skyggen av gamle eiketrær som ennå ikke hadde sluppet alle de gulbrune bladene. Den var bygd i to fulle etasjer med forskjellige påbygg og balkonger og verandaer. Øverst oppe lå tårnrommet: et firkantet tårn med vinduer som vendte i alle retninger. Trappa dit var så smal og trang at brannsjefen hadde nektet dem å leie ut rommet til gjestene. I stedet var det blitt samlingsstedet til Cecilia, Leo, Une og Egon.

De satte fra seg syklene og gikk opp den brede trappa foran pensjonatet. Ved inngangsdøra satt Arthur i buret sitt og tok imot dem.

«Hei, skatt», sa han som vanlig og laget kysselyder med nebbet. «Sitter du deraaa?»

Cecilia lo av den gamle papegøyen og gikk inn for å hente en mugge med saft. Arthur hadde bodd på pensjonatet i over 20 år, helt siden eieren bare reiste fra den.

Det hadde vært en usedvanlig tørr og varm høst, og etter en periode med litt regn og kjølig vær strømmet det nå varme vinder inn fra havet. Vinduene ut til verandaen sto åpne. Musikk fra en radio strømmet ut, og en nesten umerkelig havbris fikk de tynne gardinene til å bevege seg.

19

«Hvem sin bil tror dere at det var?» spurte Une da de satte seg rundt et av småbordene på verandaen.

«Jeg er mer nysgjerrig på hva som ligger i bagasjerommet», sa Leo. Cecilia trakk på skuldrene og helte saft i glassene.

Flaggene på stengene foran pensjonatet blafret lett i det varme høstværet. Havet glitret blått utover mot den disige horisonten. Et par hundre meter fra land lå en stor seilbåt for anker. En måke lettet fra toppen av masta og fløy inn mot land.

Inne i resepsjonen hørte de at faren til Cecilia satte radioen høyere. Han pleide å gjøre det når det var nyheter.

«Politiet etterlyser den 26 år gamle Jean Paul Luminark, som ble meldt savnet av familien i går ettermiddag», hørte de nyhetsoppleseren fortelle.

«Jean Paul Luminark ble sist sett mandag klokka 14.00 da han kjørte hjemmefra i en svart BMW M3 med registreringsnummer BS 76850. Verken han eller bilen er sett siden.»

Leo var blitt sittende med glasset foran munnen, uten å drikke.

«Hørte dere det?» spurte han og satte glasset fra seg. «Det var akkurat en sånn bil vi så!»

KAPITTEL 2

Indianersommer

Mannen som leste opp nyheter på radioen, fortsatte med andre saker. Leo reiste seg og dro mobiltelefonen opp av lommen.

«Husker dere hvilket bilnummer han sa?» spurte han og lette fram bildene han hadde tatt ute på den gjengrodde veistumpen.

Une ristet på hodet.

«Jeg tror det sluttet på 50», mente Cecilia.

«Det er den!» slo Leo fast og holdt fram mobilbildet. «Det slutter på 50!»

«Sjekk på Internett», foreslo Une. «Det står sikkert om det der også.»

Leo la telefonen på bordet slik at de andre kunne følge med på den lille skjermen mens han søkte seg fram. Etterlysningen lå som en av hovedsakene på 21

Nettavisen. Det var et stort bilde av den savnede Jean Paul Luminark. Han hadde mørkt hår som var gredd bakover og mørke øyenbryn over alvorlige, brune øyne.

«Den savnede 26-åringen er sønn av mangemillionær Tom Louis Luminark», leste Une og kikket bort på de andre. «Politiet utelukker ikke at det kan ligge noe kriminelt bak forsvinningen.»

«Hva står det om bilen?» ville Leo vite og scrollet nedover skjermen. «Der!» I forbindelse med forsvinningen etterlyser politiet også den savnedes bil, en svart BMW M3 med registreringsnummer BS 76850.

Leo fant fram bildet han hadde tatt.

KF 39250.

Han sukket tungt, dumpet ned i stolen og var tydelig skuffet. De hadde opplevd mye spennende de siste månedene. Den etterlyste mannen og bilen kunne blitt starten på et nytt eventyr de kunne fylt høstferiedagene med, men den muligheten forsvant altså like raskt som den dukket opp.

En mild vind blåste dovent inn fra havet. Den tok tak i en rød plastbøtte som en unge hadde glemt igjen på stranden, og dro den med seg bortover sanden. Det var blitt sommervær igjen, selv om de var kommet til oktober.

22

Gamle-Tim kom gående med stokken i hånden og en avis under armen. Han bodde i et av de gamle skipperhusene i Skutebukta og likte å ta seg en spasertur. Han stavret seg opp på terrassen foran pensjonatet og fant fram et lommetørkle som han tørket panna med.

«Det er varmt», smilte Cecilia.

«Indian Summer», nikket Gamle-Tim. «De er sjeldne.»

Han la fra seg avisa på bordet og gikk bort til gradestokken på veggen.

«21 grader», meldte han.

«En indianersommer?» spurte Leo. «De kaller det for det når godværet kommer tilbake etter at høsten har satt inn», forklarte Gamle-Tim og satte seg. «Det kommer fra Amerika. Indianerne brukte de varme høstdagene til å gå på bisonjakt og samle vinterforråd. Moren min kalte det for en falsk sommer og mente at de gode høstdagene bare var et varsel om at noe vondt ville komme.»

Cecilia, Leo og Une kikket på hverandre.

«Det må være sytten år siden sist vi hadde en Indian Summer», fortsatte Gamle-Tim. «Skjedde det noe fælt etterpå?» ville Cecilia vite.

Gamle-Tim strøk hånden gjennom det tykke, grå skjegget.

23

«Det var den høsten da Worse-huset brant», svarte han og pekte nedover veien. Fra der de satt, kunne de ikke se det, men både Cecilia, Leo og Une hadde lagt merke til restene etter en gammel grunnmur inne blant buskene ved veien.

«Hva skjedde?» ville Une vite. Hun hadde bodd i Skutebukta bestandig, men tydeligvis ikke hørt historien om Worse-huset.

«Den natta som været slo om igjen, ble vi vekket av rop og den fresende lyden av flammer. Idet jeg var ute av døra, var det et eller annet som eksploderte der inne. Hele framsiden ble blåst ut. Biter av brennende treverk fløy i alle retninger. Gnistene sto mot himmelen, mens gamle Worse sto barbent i grusen og så på med et stort smil rundt munnen.»

«Smilte han?» spurte Leo. «Mens huset hans brant ned?»

«Det var jo han som hadde tent på», forklarte Gamle-Tim. «Hvorfor det?»

Gamle-Tim strøk seg over skjegget igjen.

«Det vet jeg ikke», innrømmet han. «Jeg vet bare at noen leger i hvite frakker tok ham med seg og sperret ham inne en plass. Siden har ingen her sett ham.»

«Var han gal?»

«Kanskje det, men det var jo hans hus. Han måtte 24

få gjøre som han ville med det. Ville han brenne ned huset sitt, så gikk jo ikke det ut over andre enn ham selv.»

«Man kan jo ikke brenne ned huset sitt bare fordi man får lyst?» protesterte Cecilia.

Gamle-Tim kikket på henne med de grå øynene sine.

«Kan man ikke?» spurte han.

Leo var enig.

«Man kan jo ikke bare gjøre som man vil», mente han. «Hvordan skulle det gå da?»

«Jeg ville vært mer bekymret dersom man ikke kunne gjøre det man ville», sa Gamle-Tim og brettet ut avisa. «Hvis andre skulle bestemme over det som bare rammer oss selv. Da ville vi ikke hatt fri vilje.»

Gamle-Tim ble opptatt med avisa.

«Kom!» sa Leo og reiste seg. «Vi stikker bort til Worse-huset.»

Egon var først på beina og fulgte etter ned veien mot der de gamle brannruinene lå.

Busker med røtter slynget seg inn mellom de grå steinene. Et bjørketre hadde vokst opp mellom restene av en gammel jernovn.

«Tenk at han bare tente på sitt eget hus», sa Une. «Hvis ikke han hadde noen kone eller barn, gikk det jo ikke ut over andre enn ham selv», sa Leo. 25

«Men likevel», protesterte Cecilia og dyttet til en gammel murstein med foten. «Hvis jeg ikke vil gjøre leksene mine, går det jo ikke ut over andre enn meg selv, men jeg må gjøre dem likevel.»

«Må du?» lo Leo. Cecilia smilte. Det hadde hendt at hun hadde hoppet over leksene.

Den varme vinden fikk det til å rasle i de høstgule bladene. En gammel avis ble slept bortover langs den tørre veien. Cecilia bøyde seg ned og plukket den opp. Hun skulle til å brette den sammen og ta den med for å hive den i en av søppeldunkene borte ved pensjonatet, men ble stående og kikke på den. Hun bladde fra den ene siden til den neste og forsto at det hun holdt i hendene akkurat nå, kom til å gjøre resten av høstferien spennende.