SVEIN TINDBERG Charlie Drømmevandrer
FANGENE I ADNAFJELL
© 2020 J.M. Stenersens Forlag AS
Omslagsdesign: Stian Hole
Sats: Dag Brekke akzidenz as Omslagsillustrasjon: Stian Hole
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1.8
Boka er satt med: Trinite No3/Conduit 13,5/17
Trykk og innbinding: Livonia Print
ISBN: 978-82-7201-704-9
J.M. Stenersens Forlag
Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.jms.no
post@jms.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
DRITTKJEDE
Han hadde aldri vært på denne siden av byen før. Bakken var ikke bratt, men den tok liksom ikke slutt, bare varte og varte. På begge sider av veien lå kliss like tomannsboliger tett i tett. Charlie visste at mange på skolen bodde her, men han kjente ingen av dem og hadde ikke vært i noen av husene. Eller, han kjente Oda i klassen litt. Han hadde vel aldri snakket ordentlig med henne, men han likte henne likevel. Pappa og han hadde flyttet hit for snart et år siden, men likevel hadde han ingen venner. Han hadde egentlig ikke prøvd å bli kjent med noen heller. Han ville helst være i fred.
Charlie hørte ivrige stemmer fra en av hagene litt foran seg. Det virket som om noen spilte fotball. Tenk om det var Oda. Charlie reiste seg slik at han sto på pedalene for å kunne se over hekken som skjermet hagen. Det var tre gutter som trikset med ball på plenen. Han visste hvem de var, alle tre. To av dem gikk på ungdomsskolen og den
tredje gikk i klassen hans. Det var Bård. Charlie ville ikke at de skulle se ham, men idet han tråkket til for å komme seg vekk, smalt det i den gamle sykkelen. Kjedet hadde hoppet av, igjen! Han falt ned med ett bein på hver side av stanga, og det var så vondt at han skrek høyt. Charlie slapp sykkelen rett i asfalten og hinket rundt av smerte. Han merket ikke at de tre guttene var kommet ut på veien og sto der og så på ham.
«Hva er det du driver med, egentlig? Er det ballett?»
Det var Bård som snakket, og han gliste bredt. De andre lo høyt.
«Hvem er han der ‘a? Kjenner du’n?» spurte den største av guttene.
«Ja», svarte Bård. «Det er han nye i klassen.»
Mens han sa det begynte Bård å hoppe rundt i gata.
Han lot som han danset mens han holdt seg i skrittet.
«Balleballett», flirte han. «Ikke kan han sykle og ikke kan han danse.»
De to eldste guttene lo igjen, så Bård bare fortsatte.
«Ikke vær lei deg, Charlie. Du er sikkert flink til mye annet. Kanskje blir du en bra ballgutt en dag, og da kan du jo hente ballen for oss når vi spiller.»
Det begynte å regne nå. Heldigvis. De tre guttene forsvant inn i huset.
Charlie sparket til sykkelen som fortsatt lå midt i veien.
«Han nye i klassen». Alle kalte ham det, selv om han hadde gått i den klassen i snart ett år.
At det gikk an å ha sånn uflaks! Hvorfor måtte det drittkjedet hoppe av akkurat her? Han snudde sykkelen helt rundt slik at den sto på styret med hjulene i været, for å prøve å få på kjedet. Han kom ikke til å få det til. Han bare visste det. Han fikk det aldri til. Han fikk aldri til noe. Han dro og slet mens regnet pøste ned. Charlie skvatt til da en bil bak ham tutet. Han hadde ikke hørt den komme. Det var en pickup med en eldre mann bak rattet. Charlie slepte sykkelen ut mot grøfta og fortsatte med kjedet. Han så bilen svinge inn til kanten og parkere på motsatt side. Mannen bodde tydeligvis her, for han begynte å lempe ting fra lasteplanet. Det så ut som dykkerflasker. Den eldre mannen var på vei inn porten sin, men så snudde han seg mot Charlie.
«Trenger du litt hjelp, kanskje?»
Uten å vente på svar kom han bort til sykkelen og satte kjedet på plass. Det tok ham tre sekunder.
«Sånn», sa han bare og smilte. Charlie mumlet et «tusen takk» og snudde sykkelen rundt.
Idet mannen løftet opp dykkerflaskene igjen, kom det en jente i regnjakke ut porten.
«Jeg skal hjelpe deg», sa hun og tok en diger bag fra lasteplanet.
Hun stirret på Charlie.
«Charlie?»
Det var Oda. Han hadde kanskje håpet å treffe henne, men ikke nå, ikke sånn. Én ting er å ikke klare å få på kjedet sitt, men når en annen attpåtil klarer det på tre sekunder, blir det bare enda tydeligere hvor håpløs du er.
«Kjedet hoppet av.»
Han ville si mer, men kom ikke på noe.
«Flaks for deg at morfar kom, kjeder er umulige å få på selv. Ses på skolen!», sa hun bare og forsvant inn etter bestefaren.
Charlie hadde egentlig mest lyst til å tråkke på det han kunne på vei hjem gjennom parken, men han bestemte seg for å sykle sakte. Han var redd kjedet skulle hoppe av enda en gang om han tråkket på nå. Det var skikkelig sur høst, og han kjente at han lengtet etter den varme senga si.
Hjemme slengte han det våte tøyet inn på vaskerommet og gikk rett ut på kjøkkenet. Pappa satt i stua med avisa. Charlie bestemte seg for å ta med noen brødskiver opp på rommet, men det var ingenting i kjøleskapet han hadde lyst på. Det var egentlig ingenting der i det hele tatt.
«Har det begynt å regne?» sa faren fra stolen sin.
Begynt? Det hadde høljet ned i en halvtime snart. Regnet pisket mot stuevinduet rett ved siden av ham. Charlie fant en pakke med noen salamiskiver. Det var nok til to
knekkebrød, for det var ikke noe brød igjen heller. Han skjenket seg et glass melk og sa:
«Vi må handle i morgen.»
Faren løftet blikket fra avisa. Det var som om han våknet.
«Du er jo helt våt i håret.» Han begynte å le. «Du ser ut som du har vært på bærtur.»
«Bærtur?»
«Jeg skal hente et håndkle.»
Faren forsvant opp trappa til annen etasje mens han fortsatte å prate.
«Ja, husker du ikke den turen vår da det regnet sånn? Vi hadde hverken mat eller regntøy med oss, men blåbær hadde vi, masse blåbær.»
Charlie husket det godt. De hadde vært på blåbærtur, og så bare åpnet himmelen seg da de var på vei tilbake til bilen. De hadde satt seg inntil en fjellvegg under et slags heng. Det hjalp ikke noe særlig, men det hadde vært koselig likevel. De hadde sittet der, de tre: mamma, pappa og han. Og så hadde mamma sagt:
«Jeg mener det må være lov å spise bitte litt blåbær på blåbærtur.»
Og det hadde de gjort. De spiste blåbær, ikke litt, men alt sammen, mens de satt der og så på regnet.
«Jeg husker vi sa til hverandre at det måtte være lov å spise noen av de blåbærene, siden vi var på tur.» Pappa var på vei ned med håndkleet i hånda. «Jeg tror vi spiste alt.»
«Ja, absolutt alt», svarte Charlie; han sto der med melkeglasset i den ene hånda og en asjett med to knekkebrød i den andre.
Pappa stoppet foran ham med håndkleet, det så ut som om han ikke visste hva han skulle bruke det til. Han la det fra seg på bordet, snudde seg rundt og gikk mot stolen sin igjen.
«Ikke legg deg med vått hår», sa han stille.
«Natta, pappa.»
«Natta, gutten min.»
Charlie lå godt under dyna og kjente at han begynte å bli varm. Tørr salami smaker egentlig ganske godt når du er sulten, tenkte han. Han slo av lyset og kjente at han slappet av i hver centimeter av kroppen. Han håpet han ville drømme noe skikkelig bra i natt. Det kunne gjerne være skummelt. Når han våknet etter en slik drøm, kunne han være redd, men han likte det likevel. Han var kanskje ikke så flink til så mye. Ikke tok han ordet på skolen uten at han måtte, ikke sang han særlig fint, og han var dårlig til å fortelle vitser. Fotball fikk han ikke til og han klarte ikke å fikse sykkelkjeder, men det var ingen som slo ham når det gjaldt drømmer. Han var sikker på at han drømte kulere
enn noen andre. De andre på skolen snakket om hvordan de lurte seg til å se serier på rommet, men Charlie hadde drømmene sine. Og han husket dem. Jeg er den eneste tolvåringen i verden som gjerne vil legge meg om kvelden, tenkte han.
I det siste hadde mange av drømmene hans handlet om det samme. Han drømte at han levde alene på fjellet og gikk fra hytte til hytte. Politiet var alltid etter ham, men han lurte dem igjen og igjen. Han var ikke en alminnelig turist, nei, han brøt seg inn i andres hytter. Han slapp å snakke med noen. Han levde av andres mat, han sov i andres senger, og han ga fullstendig blaffen i alle i hele verden.
Men den natta havnet Charlie et helt annet sted.
2
FLYPLASSDRØMMEN
Avgangshallen var nesten tom, og Charlie ante ikke hva han gjorde der. Hvor var han, egentlig? Dette var jo opplagt en flyplass, men på andre flyplasser er det kafeer, bokhandel og taxfree-butikker. Her var det ingenting, bortsett fra noen få reisende, en skranke for innlevering av bagasje og to store lystavler som hang på veggen over den. Han så på den øverste og forventet å se avgangs- og ankomsttider, men det sto bare en dato der. Datoen stemte med i dag, men årstallet var feil. På lystavlen under sto det en annen dato. Her stemte årstallet, men datoen var feil. Han forsto ingenting. Han så ned og oppdaget at han hadde en koffert i hånda. Han hadde aldri sett den før. Forsiktig satte han den ned på gulvet og åpnet den. Kofferten var tom. Helt tom. Han oppdaget at det var festet et navneskilt rundt håndtaket, og snudde det slik at han kunne
se navnet. Han kjente ikke skriften, men jo, det sto Brestheim. Det var altså hans koffert. Hvorfor var han her? Han prøvde å studere alle detaljer rundt seg.
Avgangshallen var større enn den på Gardermoen, og så helt annerledes ut. På Gardermoen er det høyt under taket med lyst treverk i bjelkene, og det kryr av folk. Det er glade mennesker som skal på ferie eller på besøk til bestemoren sin, de skal hjem til jul eller på et møte i en annen by og så hjem igjen samme kveld. Charlie hadde alltid kjent seg glad på flyplasser. Det var liv og forventning overalt. Slik var det ikke her. Her var det mørkt og dystert. De få menneskene han så, gikk én og én, og alle bar på en eneste koffert. Ingen sprang og ingen lo. Da fikk han plutselig øye på noe underlig. På en slags hylle oppunder taket i enden av kortveggen sto det en hund. Charlie kunne se at dyret fulgte nøye med på skranken der folk leverte kofferten sin, men plutselig snudde den hodet og så rett på Charlie. Charlie frøs på ryggen. Hunden var så langt unna at han ikke kunne se den skikkelig, men det så nesten ut som den bare hadde ett øye. Charlie senket blikket og begynte å gå, som for å late som han var helt rolig og bare skulle levere kofferten sin, men han kunne kjenne at hunden fortsatt så på ham. Hele langveggen foran ham var en eneste
lang skranke for innlevering av bagasje. Han så mot den andre kortveggen. Igjen kjente han redselen komme. Også der var det en hylle oppunder taket, og på den sto det en annen hund. Han var nærmere denne hunden enn den første, og nå kunne han helt tydelig se det: Hunden hadde bare ett øye. Det var ikke sånn at beistet der oppe var blind på det ene øyet, nei, den hadde bare ett øye, og det satt midt i panna. Det var noe forferdelig galt med dette stedet. Han måtte bort herfra. Han kastet et raskt blikk rundt seg for å se om han kunne finne noen å spørre om hjelp. Det måtte jo være folk som jobbet her, som kunne forklare ham hvor han var. Kanskje kunne de søke på navnet hans og finne ut hvor han skulle? Men han så ingen han kunne spørre. Langs hele den lange skranken fantes det ikke et eneste menneske. På andre flyplasser er det jo også sånn at du kan sjekke inn på en automat og selv plassere kofferten din på rullebåndet. Her var det ingen automater, ingen ansatte og ingen steder å skanne kofferten. Det var bare et uendelig langt bagasjebånd langs skranken. Han måtte ta mot til seg og spørre en av de andre passasjerene i avgangshallen. Da oppdaget han det: Det var ingen voksne her. De få som vandret rundt i den enorme hallen, var alle barn. Det var gutter og jenter fra
fem–seks år og oppover. Alle var stille, alle gikk alene, og alle hadde en koffert med navnelapp. Han måtte ut. Han snudde seg. Langveggen bak ham var bare vegg. Det var ingen dører der, ingen vinduer. Hvor var han kommet fra? Han prøvde å oppføre seg naturlig så ingen skulle få mistanke om at han ville rømme. Rolig krysset han gulvet mot rullebåndet, slik de andre gjorde. Han prøvde å trekke mot kortveggen der hunden holdt vakt. Dersom han kom nær nok veggen, under hylla, ville ikke hunden kunne se ham, og hunden i den andre enden var så langt unna at han kunne håpe at den ikke klarte å følge så nøye med på ham. Hvor ble det egentlig av de andre barna? Han hadde vært så opptatt av å se etter en vei ut at han ikke hadde lagt merke til det, men det var som om de som hadde passert ham på vei til rullebåndet, var forsvunnet. Hvor ble det av dem når de hadde satt fra seg kofferten? Han kunne ikke se en eneste jente eller gutt uten koffert. Han så seg rundt nok en gang. Det var bare tre stykker i hallen nå utenom ham selv. Et stykke bak ham gikk det en gutt på kanskje åtte år, litt til høyre for ham en tynn jente på hans egen alder, og helt på den andre siden av hallen en gutt på kanskje ni–ti år. Han var helt oppe ved båndet nå. For litt siden hadde han lagt merke til en eldre jente med mørkt,
skulderlangt hår som hadde gått forbi ham. Hvor var hun nå? På rullebåndet sto det en eneste koffert. Det måtte være hennes. Kofferten var på vei mot det lille hullet i veggen der koffertene forsvant. Han fulgte den med øynene. Den ville snart passere ham. Da hørte han det: Det var noen som gråt. Han hørte det bare ganske svakt, og han klarte ikke å finne ut hvor gråten kom fra, men den ble tydeligere og tydeligere. Jo, nå hørte han det. Gråten kom fra kofferten!
«Hallo?» sa Charlie forsiktig. Fra kofferten lød det en spinkel jentestemme. «Jeg er redd. Hjelp meg!»
Så forsvant kofferten inn i mørket. Charlie slapp sin egen koffert og hoppet opp på rullebåndet for å hjelpe henne, men det var for sent. Kofferten hadde allerede forsvunnet helt inn gjennom det lille hullet i veggen, og Charlie måtte kaste seg flatt ned på magen for ikke å slå hodet. Rett før han forsvant inn i mørket, la han merke til to ting. Det ene var at gutten som hadde vært rett bak ham, åpnet kofferten sin, satte den på rullebåndet og krøp opp i den. Det andre var en mørk skygge i lufta. Den ene hunden bykset ned fra hylla si. Det var ingen tvil om at den hadde sett ham.
Med det samme han var kommet gjennom veggen, gikk det nedover, og det fort. Det var ikke mye lys her, men han så at han var like bak kofferten med jenta. De for nedover som om det skulle vært den bratteste bakken i en berg-og-dal-bane. De var på vei mot en stor metallbinge full av kofferter. Først nå la han merke til at alle var like. Hele bingen var full av kofferter helt lik den han selv hadde satt fra seg, og rundt om på gulvet sto det andre binger, også de fulle av kofferter. Han måtte ikke slippe kofferten med jenta av syne. Idet han landet, grep han tak i den, men det eneste han fikk tak i, var merkelappen. Han holdt fast i den så godt han kunne. Han fikk snudd navneskiltet slik at han så navnet. «Veksjø», sto det. Han så opp mot luka de var kommet fra, og nå kom kofferten med gutten rett mot ham! Charlie tok tak i kanten på metallbingen for å komme seg unna før han fikk kofferten i hodet. Det stakk til i håndflaten. Kanten av koffertbingen var skarp som en kniv. Han rakk så vidt å komme seg ut på gulvet før kofferten deiset ned i bingen med et smell. Han åpnet hånda, og så at han blødde skikkelig. Han prøvde å glemme at det sved, og heiste seg forsiktig opp til kanten igjen.
«Hvor er du?» spurte han forsiktig. «Hvor er du som gråt?»
«Her. Jeg er her», svarte det i en koffert rett til høyre for ham.
«Jeg skal få deg ut», hvisket Charlie. «Hva heter du?»
«Mina. Mina Veksjø. Fort deg. Jeg er så redd», svarte kofferten.
«Redd meg òg», lød det plutselig fra kofferten rett foran ham.
«Og meg», hikstet det fra en koffert under den igjen.
«Meg òg …»
«Hjelp, hjelp!»
«Jeg er redd, jeg også …»
«Og jeg …»
Han begynte å rive i den nærmeste kofferten for å få den ut på gulvet, men hånda blødde fortsatt, og det var vanskelig å få tak.
Lyden av den tunge metalldøra som ble slått opp, drønnet i hele hallen. I døråpningen sto de to store hundene. De knurret lavt og stirret på ham med hvert sitt øye.
Charlie våknet brått. For en skremmende drøm! Han klarte ikke å forstå den i det hele tatt. Det var ikke sånn at Charlie egentlig pleide å forstå drømmene sine, men ofte drømte han om noe han hadde tenkt mye på dagen i forveien. Men denne skumle flyplassen, hvor kom den fra? Han hadde aldri sett et sånt sted. Og barna. Hvorfor krøp de ned i kofferter? Og hvor var de på vei? Det stakk til i hånda hans. Han skrudde på den lille vegglampa over hodeputa og holdt hånda i lyset for å se hva det var. Han ble helt kald inni seg. Han blødde. Det rant friskt blod fra et sår i hånda.
Det var ikke mulig, men det blødde likevel.
Selvsagt måtte det være en naturlig forklaring. Han måtte ha slått seg på kanten av senga eller noe, og så hadde han drømt at han skadet seg samtidig. Han tok en av de gamle T-skjortene fra skapet og surret den rundt hånda for ikke å søle på Mac -en. Han måtte skrive ned noen stikkord fra drømmen med en gang. Han gjorde ikke det fordi han var redd for å glemme den, men han likte å ha drømmene sine samlet. Pappa var ofte borte i helgene, det var da han hadde flest jobber, det var derfor han hadde kjøpt Mac -en til Charlie. Det var en sølvfarget 13-tommer. «Altfor dyr for en gutt på tolv år», hadde pappa sagt med et smil. Den kvelden han fikk den, hadde han og pappa sittet lenge sammen ved spisebordet i stua. Pappa viste stolt hvordan Charlie skulle bruke «computeren», som
han kalte det. Han var ikke særlig flink. Charlie brukte jo iPad på skolen og kunne mye mer enn ham, men han lot som han ikke forsto, for pappa var så glad. Pappa var sjelden glad, men den kvelden strålte han. Han lo høyt hver gang han gjorde noe feil, og han lo enda høyere hver gang det var et eller annet han fikk til.
Noe av det første Charlie gjorde da han var alene på rommet den kvelden, var å lage en mappe han kalte Dreambox. Pappa trodde sikkert at han lå og så på YouTube, men Charlie brukte den natta til å skrive ned alle drømmene han kunne huske fra hele livet. Det ble mange. Og senere, hver gang han hadde hatt en ny drøm, skrev han den ned og lagret drømmen. Dreambox var en skattkiste.
Han tittet på såret da han var ferdig. Det blødde ikke særlig nå. Han gikk ut på badet og fant plaster. Det eneste de hadde, var barneplaster med bilder av dyr på. Han hadde valgt det selv en gang han var på apoteket med mamma. Charlie tok et med en tiger og tenkte på alle kommentarene Bård ville hatt om han hadde kommet med det på skolen. Godt for ham at det var lørdag. Han så ut av baderomsvinduet mot huset til Ragnhild og Odd.
Odd sto ute i hagen, helt stille, gjorde ingenting. Han så ut som om han lyttet etter noe. Han likte Ragnhild og Odd. Han pleide å overnatte hos dem når pappa var på
jobb et eller annet sted langt unna og ikke rakk hjem om kvelden.
«Charlie syvsover, det er lunsj!»
Det var pappa som ropte fra kjøkkenet. Charlie kikket på mobilen. Han hadde sovet helt til halv tolv.