Prolog – Den tomme lyden av ingenting

Den tomme lyden av ingenting

Stavanger–Bergen, 11. mars 2020

Kveldsflyet tilbake til Stavanger var nesten fullt denne onsdagskvelden. Fra min faste vindusplass så jeg de siste passasjerene haste nedover midtgangen og fylle opp de ledige setene. En eldre kar som jeg mente å kjenne igjen fra et eller annet debattprogram på tv, fikk så vidt klemt kofferten sin inn i hattehyllen over plassen der han skulle sitte. En ung fyr trengte seg ned mellom to voksne damer tre rader foran meg. En mor med to små jentunger speidet etter plassene sine mens hun forsvant bakover i flykroppen.

Klokken var kvart på ti, og den lave, søvnige summingen av stemmer gjorde at jeg duppet av. Jeg skvatt til idet SAS-maskinen takset ut på rullebanen, mest fordi luften var blitt flerret av en kraftig hostekule, avfyrt fra et sete langt fremme i flyet. Jeg rettet meg opp og stirret påtatt sjokkert på Hege Danielsen, som satt ved siden av meg, slik hun alltid brukte å gjøre når Sola var på reise til og fra bortekamper. Noen harket et par seterader lenger bak. Samtidig som flyet skjøt fart og startet oppstigningen fra Flesland, nyste til og med damen på vindusplassen rett foran meg. Hun dempet utbruddet forbilledlig ved hjelp av albuekroken, før hun litt flau, virket det som, ba passasjeren ved siden av om unnskyldning.

Jeg lukket øynene og lurte på hvor smart dette egentlig var.

11

Vanligvis pleide Sola å reise til og fra Bergen på rimeligste måte, i chartret buss. Men fordi kampen mot Tertnes var den aller siste i serien, og fordi vi snart skulle ut i playoffkamp for å berge plassen i eliteserien, hadde klubben denne gang spandert flybilletter. Vi hadde kvittert med å lede mesteparten av kampen i Haukelandshallen, men Tertnes hadde snudd alt i sluttminuttene og vunnet med tre mål. Stemningen i garderoben var miserabel etterpå, men vi kunne i det minste se frem til en flyreise som bare tok trettifem minutter. Etter en slik kamp ville bare tanken på en fem timer lang busstur inn i natten knapt vært til å holde ut.

SAS-maskinen var for lengst kommet opp i marsjhøyde da flere hosteanfall, både foran og bak i flyet, forstyrret den monotone lyden og den behagelige vibrasjonen fra motorene. Jeg tok meg brått i å savne bussen likevel, omringet som jeg ville ha vært av bare lagvenninner og trenerne og ingen fremmede med uklare symptomer. Bussen som ville ha krenget seg sørover langs Europavei 39. Ferjeturen over Bjørnefjorden mellom Os og Stord ved midnatt. Arsvågen tidlig på natten, der vi gjerne måtte vente i det uendelige på neste avgang fordi vi nesten alltid presterte å ankomme idet en ferje akkurat la fra kai. Og det siste strekket inn til Stavanger fra Mortavika, da de fleste omsider hadde sloknet i setene sine.

Nå satt vi klemt sammen i en metallsylinder i selskap med over hundre fremmede i noen tusen fots høyde. Jeg hadde skummet gjennom nettavisene mens vi ventet på avgangen. Alt handlet om covid-19 og dette koronaviruset som ingen av oss hadde hørt om for bare noen uker siden. Jeg hadde registrert at Kina i slutten av januar trakk seg fra OL-kvalifiseringen på grunn av epidemien i landet, men på

12

den tiden var alt fortsatt så fjernt og abstrakt. Det skulle ennå komme til å gå lang tid før viruset, med sann forakt for geografiske avstander og landegrenser, spredte seg fra Asia. Men nå var det her, tilsynelatende også med full kraft. Det siste jeg rakk å lese før jeg måtte sette telefonen i flymodus, var VGs dystopiske toppsak om at det var registrert hundre flere smittede denne kvelden enn det myndighetene hadde oppgitt bare tre timer tidligere. Totalt var det seks hundre smittede i Norge, og Camilla Stoltenberg, direktøren ved Folkehelseinstituttet, la ingenting imellom: «Vi må forvente dødsfall», sa hun.

Da vi reiste til Bergen på formiddagen, var mange av oss i villrede. I Jåttåvågen, der fotballgutta i Viking holdt hus, var alle mann satt i isolat etter å ha kommet hjem fra treningsleir i det hardt koronarammede Spania. Sluttspillet for hockeyspillerne i Stavanger Oilers var utsatt på ubestemt tid. Rosenborg, Molde og Brann hadde avlyst sine turer til Marbella denne uken. Vi for vår del forholdt oss til de retningslinjene som Sola kommune ga, og vi hadde trent og oppført oss som normalt de siste dagene. John Harald Kåsen, klubbens daglige leder, hadde skjerpet rutinene om god håndhygiene, både i Åsenhallen og nå som vi var på tur, og utstyrt oss med hver vår miniflaske antibac.

Tertnes hadde invitert alle aldersbestemte lag i Bergen på sesongavslutning og pizzafest i Haukelandshallen. I en slik setting måtte jeg sikkert gjøre regning med å skrive noen autografer og posere på en del selfies, jeg også, før de slapp meg inn i garderoben. Men noen timer før kampstart var det blitt bestemt at kampen skulle spilles helt uten publikum. De eneste som fikk plass på hovedtribunen, var en håndfull styremedlemmer og en liten dugnadsgjeng,

13

ellers var benkeradene dominert av fire oppblåsbare plastfigurer og noen reklamebannere.

Nå skal det sies at Haukelandshallen aldri har fremstått som en kokende publikumsgryte, enten jeg har vært der som Byåsen- eller Sola-spiller. Hallen har aldri ristet i sine grunnvoller, uansett hvor intenst og spennende det kan ha vært. Men denne kvelden kunne vi høre hvert ord som ble sagt, attpåtil i ekko og akkompagnert av lyden fra gummisåler som slo mot parkettgulvet. Det var to ganger tretti minutter, trist og tomt for innhold, selv i de fasene av kampen da vi spilte bedre enn på lenge og holdt Tertnes, seriens fjerde beste lag, på en armlengdes avstand. Lokalavisen hadde telt til sammen 37 personer på tribunen; noen journalister, funksjonærer og ledere, i tillegg til det lille korpset av frivillige som fikk se kampen fordi det ikke var noe kiosksalg eller tilskuere å holde orden på.

Etter å ha sjekket inn på Flesland hadde vi hengt noen minutter i sportsbaren O’Leary’s og fulgt den første halvtimen av storkampen mellom Liverpool og Atlético Madrid. En annen kamp i åttendedelsfinalen i Champions League, den mellom PSG og Borussia Dortmund, ble spilt uten publikum i Paris. Men på Anfield var det fullt hus med langt over 50 000 tilskuere, flere tusen av dem spanjoler som var kommet i charterfly for å se Liverpool bli slått ut. Da kameraene viste nærbilder av The Kop, sto det skrevet smittebombe over hele den legendariske tribuneseksjonen. Den stille lyden av tomhet i Haukelandshallen hadde gjort inntrykk, men heller den sunne fornuften til dem som hadde bestemt at dørene skulle lukkes der, enn den epidemiske galskapen som fikk spre seg på Anfield.

Klokken var litt over halv elleve da flyet takset inn til terminalbygget på Sola. «Omdiskutert rødt kort til Steffen

14

Stegavik», lød budskapet på Stavanger Aftenblads nettside straks jeg slo på telefonen. Steffen hadde både gruet og gledet seg til denne kvelden da han for aller siste gang skulle løpe ut i Nye Loen med Nærbø-laget for å avslutte en tjue år lang håndballkarriere. Hadde det ikke vært for at koronaviruset neppe hadde til hensikt å la Jæren være i fred heller, ville det sikkert ha vært minst 1500 tilskuere til stede for å takke ham av på en slik kveld. I stedet for høylytt og velfortjent feiring var han altså blitt utvist i sluttsekundene, kunne jeg lese. Som et resultat av det røde kortet hadde Fyllingen attpåtil utlignet og ødelagt hele avslutningsfesten. Jeg sendte Steffen en kort melding og fortalte at jeg straks var hjemme, og avsluttet med både en tommel opp og et rødt hjerte.

Etter at vi hadde fått bagasjen vår, ønsket jentene meg god tur med landslaget om to dager, hvis det nå kom til å bli noe av OL-kvalifiseringen i Montenegro i neste uke i det hele tatt. Jeg hadde chattet med Jovanka Radičević kvelden før mens jeg pakket alt som skulle være med til landslagssamlingen i Oslo og til kampene i Podgorica. Jovanka var en gammel venninne fra tiden i Vardar, men nå var også hun kommet hjem og spilte i Budućnost. «Her fins det ikke antydning til korona», hadde Jovanka forsikret, det var bare for meg og landslaget å komme, det fantes knapt et tryggere sted på kloden.

Jeg kjørte hjemover og sugde inn det flate landskapet mens jeg snakket med Steffen. Han var nettopp kommet tilbake etter å ha hentet Theo og Lykke hos min mor, som hadde vært barnevakt. Steffen var blitt fullintegrert på Sola de siste årene, slik planen min hele tiden hadde vært. Da vi møttes i Trondheim, i Steffens hjemby, helt i starten av min tid som Byåsen-spiller, hadde jeg gjort premissene klare for

15

ham: Før eller siden skal jeg hjem for godt, og det er på Sola jeg skal stifte familie. Det hadde Steffen syntes var en utmerket plan, selv om Sola akkurat på den tiden var blitt kåret til å ha Norges styggeste kommunesenter.

Jeg hadde tilbrakt de neste årene i Romania, i Makedonia og i Danmark, bare delvis sammen med Steffen, som hadde sin egen håndballkarriere å tenke på, men til slutt hadde vi landet her, sammen. Nå skulle Theo, som ble født rett etter comeback-sesongen i Sola for halvannet år siden, vokse opp i mine gamle barndomstrakter.

Theo sov tungt, men til gjengjeld var Lykke som vanlig høyt og lavt da jeg låste meg inn i huset. Lykke hadde vært med på hele denne ferden gjennom fire klubber og tre land, og hadde for lengst, som den aldrende og vise briarden hun var, markert revir over hele Sola, fast bestemt på at hun var kommet hjem for å bli, hun også.

For en kveld, konstaterte Steffen og jeg da vi sank ned i sengen en stund senere og slukket lyset. Lite ante vi om hva som ventet nasjonen neste dag, da statsminister Erna Solberg og helseministrer Bent Høie, han fra Randaberg rett borti gaten her, skulle varsle koronastenging av hele kongeriket, «de mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid», som det skulle komme til å hete. Den merkelige våren var bare så vidt i gang.