TidligereutgittavDanielaSacerdoti: Lucreziasgave
Daniela Sacerdoti BIANCAS GAVE
Daniela Sacerdoti
s ø s t r e n e f r a t o s c a n a
B I A N C A S G A V E
Copyright©DanielaSacerdoti,2025 FørstutgittavBookouture,UK,i2025
©Norskutgave:2026KaggeForlagAS
Originalenstittel: TheTuscanSister’sSecret Oversetter:AleksanderMelli Omslagsdesign:VillaGrafica Tilretteleggingavdesignfornorskutgave:IngridGoverudUlstein Sats:Type-itAS Papir:70gCreamy2,0 Bokaersattmed10,7/14pkt.Minion Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen
ISBN:978-82-489-4378-5
KaggeForlagAS Akersgata45 0158Oslo
www.kagge.no
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillattåkopiere, avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdeleravutgivelsensinnholduten atdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor.
Enhverbrukavheleellerdeleravutgivelsensominnmatingellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdoguttrykkerikke tillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne.
Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.
TilAuryn
casalta,1944
Detvarsomåværeiendrøm,tenkteVioladerhunknelteblant maleriene.Hunpressetarmeneoverhodetforåbeskyttesegmot denøredøvendetordenen.Mendetvarikkeendrøm,oglyden varikketorden.
Malerienevardekketavhvitelaken,somnåvarstøveteav murpusssomdryssetnedfratakethvergangeneksplosjonrystetbakken.Etavlakenenehaddeløsnetogavdekketdetperfekte ansiktettilenrenessansejentemedbronsefargethår,mørkeøyne ogenperlesomhangfraengullkranspådenhøyepannen.
Biancade’Medici,enlitendameforevigetimalingoggull,stirret tilbakepåViola.
Violaskalvmerogmerforhvertbraksomtruetmedåknuse kroppenhennesogaltrundthenne,oghunmumletenbønn hunhaddelærtsegsombarn.Tordenenbrølterundthenne, brennendetrærglødetutenfordeknustevinduene.Taketover hodethenneskunnegåoppiflammerhvertøyeblikk,sammen medmaleriene,oghunvilleogsåbliutslettet.Hunbaogbaog tokfarvelmedfamiliensin,medlivetsitt,medsinelskede,som varforsvunnetetsted,kanskjesåret,kanskjedød.
Detbleheltstilleetøyeblikk.Verdensyntesåforstumme,som omåsene,trærne,flammeneogmalerienestrøddutoverloftsgulvetholdtpusten.
DenungerenessansedamensroligeøynemøtteigjenViolas.
Biancablunketlangsomt,demørkeiriseneforsvantunderøyelokkenemeddelangevippene,sådukketdeoppigjen.Fyltav skrekksomhunvar,undretikkeViolasegoveratjentaimaleriethaddeblunket,hellerikkeoverathunhørtedenlilledamens stemmeihodet.
Viola.Detkommertilågåbra.Detloverjeg. Tordenenbegynteigjen,ogViolakrølletsegsammen.
Sådeterslikdetfølesådø,tenktehunmenshunventetpåbraketsomvillegjøreendepåalt.
casalta,1985
bianca
Jeglenteskulderenmotsteinmuren,somfortsattvarvarmetter endagmedhøstsol.Jegsattpåtrappensomsnoddesegopplangs sidenavhjemmetvårtiToscanaogbetraktetdenlillahimmelen, debølgende,sypresskleddeåseneogCasaltashagerundermeg.
HvorforvardetalltidroseriblomstherpåCasalta ?
Fraapriltilnovembervarbuskenefulleavroseriallemulige fargenyanser,ogomvinterenbugnetrynkeroseneavknallrøde nyper.Ioktoberblomstretminfavoritt:ensartrosarosemed gultogoransjehjerte.Hverenestevarunik.
Tenkatvinestenmistetaltdette–tenkatvinestenmistetvårt elskedeCasalta.
Detvarsåmyesomhaddeforandretsegformeg.Detføltes uvirkeligatdetbarevarseksmånedersidenlivenevåreblesnudd påhodet.Jegvarfortsattisjokketteraltsomhaddeskjedd.
DefireFalconeri-søstrene–jegogtvillingenmin,Lucrezia, vårmellomstesøster,Eleonora,ogdenyngsteavoss,Mia–var endeligsammenigjen.Jeghaddeikkeordforåbeskrivegleden oglettelsenjegfølte,etteråhaværtminesøstresbeskytterså lenge,ogblitttvungettilåholdetvillingenminunnaCasaltafor atfarenvårikkeskulleskadehenne,samtidigsomjegsørgetfor atmineyngresøstreogsåvartrygge…
Nåkunnejegendeligpuste.
Ekteskapetmellomforeldrenevåre–enungogdrømmende
kunstnersjelfraSkottlandogeneldre,tradisjonellitalienskmann fraenmektigfamilie–haddeværtlikeulykkeligsomdetvar usannsynlig.
Farenvår,FoscoFalconeri,varenpatriarkogentyrann,ikke akkurathøytelsket.Dahandøde,låfamiliensvin-ogoljevirksomhetiruiner.
Morenvår,EmmelineMcCrimmon,haddenettoppkommet tilbakeettermangeårsfravær.Lengehaddeviværtoverbevist omathunvardød:Vihaddeværtibegravelsenhennes,besøkt gravenhennes,sørgetmedknustehjerteridentroathunvar borteforalltid…menvihaddeblittlurt.
Morenvårvarikkedød.
Hunhaddeblitttvungettilåholdesegbortefraossogforlate sineegnedøtre.Farenvårhaddeskilthennefraoss,ogsåhadde hanogsårevettvillingenminLulufraossogødelagtfamilienvår.
Mennåraltkomtilalt,kunneikkefarsgrusomhetholdekvinneneiCasaltafrahverandre.Hansdødfrigjordeoss.Mamma komtilbake,nåsomvellykketkunstnersomhadderådtilå reddehjemmetvårt,Casalta,ogfamiliebedriftenfrakonkurs. Ogminvakre,viljesterke,modigetvillingsøsterLucrezia,den andrehalvdelenavhjertetmitt,komtilbaketilmeg,tiloss,tilsitt hjem,fraeksiletfarenvårhaddepålagthenne.
Enbevegelseundermegfikkmegtilåkikkened–etmørkt litehodekunneskimtesdernede.Minyngstesøster,Mia,varute oggikkkveldstur.Nylighaddehunbegyntågåturalenehver kveld.Jegfulgtehennemedblikketmensskumringenforvandlethennetileneventyrskapning,enmørksilhuettsomgledover åsen.Jegvissteathungikkogfunderteovermammasinvitasjon tilåbesøkehenneiLondon,slikatdekunnemalesammen.
Plutseligføltesdennesødmefylte,varmekveldenlittmelankolsk.Jeghutret,surretsjalettettererundtmegogblegrepetav enimpulsomåropepåMiaførhunforsvant.
Hvorkomdennerastløshetenfra?Detvarenuroligfølelse. Livethaddeløstalleproblemenevåre,såhvamerkunnejeg ønskemeg?
Jegstakkhåndenikjolelommenogtokoppensammenbrettetbrosjyre.Jegfoldetdenut,ogfingrenegledoverordenepå forsiden: ScuoladiRestauro.Treårforålærerestaureringav malerierogskulpturer.Endrømkoktnedtiltolvsmåsidermed glansetpapir.
Menvilledrømmennoengangværeinnenforrekkevidde?
«Dueretpraktisklitevesen,Bianca.Praktisk,menikkesærlig smart»,pleidefaråsitilmeg–nårhanoverhodetlamerketilat jegeksisterte.«IdinmorsmagevardetLucreziasomfikkallforstanden.»
«Bianca?»saenstemmebakmegsomfremdeleshaddeetsnev avfranskaksentfraåreneiParis.JegsnuddemegogsåLulu klatreutavsoveromsvinduetmitt.
Åsehennevarsomåsemegselvispeilet.Lucreziaogjegvar eneggedetvillinger,mendetvarenkelteforskjellermellomoss: Vihaddebeggerødthår,blåøyneoglyshudfravårskotskemor, menLulushårhaddeetmørkere,rødbruntskjær,mensmittvar merrødblondt.
LillesøsterMiahaddederimotmørkerehudoghårfra Falconeri-sidenavfamilien,mensgenetikkenvirkelighadde boltretsegmedøynenehennes:Detenevarnøttebrunt,det andreblåttmedbruneflekker.Forskjellenvarbareslåendei sterktlys,menselvnårdenikkevarsåsynlig,gadenhenneet magisk,nestentrolskutseende.
DetvarimidlertidingentvilomatdetvarNora,denmellomstesøsterenvår,somvarfamiliensskjønnhet:skrågrønne øyneoggyllenhud,svarthårsomhunholdtkortforåfremhevedenlange,elegantehalsen,ogenmåteåbare være påsom fascinerteallesommøttehenne.Klærnehunvanligvisgikki,var
sportyogpraktiske,menløftetfremskjønnhetenhennessnarere ennåskjuleden.Nåskaldetsiesatjegnokikkevarheltobjektiv, forimineøynevardetresøstreneminedevakresteskapningene påjord.
Lucreziakomogsattesegvedsidenavmeg,ogjegstakkbrosjyrentilbakeilommen.Hunfoldethendenerundtdelange, rådyraktigebeina–hun,jegogNoravarhøyereenngjennomsnittet,særligNora,mensMiavarspedbygdognett,somen litenalv.
Jegsamletmegrasktihåpomåskjuleallesporavmelankoli, mendetvarikkelettåskjulesliketingforLulu.Hunvarnemlig ikkebaretvillingenmin,menhaddeogsåevnentilåsemenneskersaura,enfargerikglorierundtkroppensomavslørtetanker ogsinnstilstand.Detteskjeddebarenårnoensfølelservarsterke noktilåtrefrem,ellernårLuluhaddeenspesiellforbindelsetil personendetgjaldt.Jeglurtepåhvilkenfargeminvarnå.
AlleFalconeri-søstrenehaddearvetevnerframorenvår.Og evnenehunhaddegittoss,haddeikkegjortfamilielivetvårtlettere:Farhaddeavskyddogværtlivreddfordem.
Lulukunneseauraer;Nora,ietforgjevesforsøkpååvinnefars kjærlighet,haddefortrengtsingave,sådenvissteviikkeengang hvavar;Miavardenmestmagiskeavossfire,medsingåtefulle evnetil åvitetingjegikkeburdevite,somhunselvsadet.Og jeg…
Jegkunnesescenerogmenneskerfrafortiden,somomdefløt sammenmeddagenidag,slikatlivetmittalltidhaddesvevd mellomnåtidogfortid.Avenellerannenmystiskgrunnskjedde dettebarepåCasalta,ogformegvarhusetoghagenetbakteppe forsvunnetider.
MenevneneminehaddeforsvunnetdaLucreziableforvist,og dekomaldritilbake.Detvarsomomtvillingenminhaddetatt medsegdendypestedelenavsjelenmindahundro.Nåsomhun
haddekommettilbaketilmeg,håpetjegstadigåfinneminegen gaveigjen,mensålangthaddedetikkeskjedd:Jegvarblindfor minsjettesans,uteavstandtilåseCasaltashistorievåknetilliv ogutspillesegforanøynenemine.Jegforetrakkåikketenkepå detjeghaddemistet,menavogtilklartejegikkeålavære.
«Ferdigforkvelden?»spurtejeg.
«Manblir aldri ferdigmedarbeidether!Mendeternådetjeg gjør.»Lucreziatrakkpåskuldrene.Selvetterenlangarbeidsdag såhunstrålendeut.Forenforskjellfradahunførstkomtilbake, såskyogbitteratjegvarreddforåhamistethenneforalltid!
Jegsmiltetilbaketilhenne.Åsehennesåtilfredsiarbeidet ogsåfyltavkjærlighet,etteralthunhaddeværtgjennom,fylte hjertetmittmedglede.Øyneneminefulgtetrekkenehennes, somogsåvarmineegne,ogdvelteveddenunikerødenyanseni hårethennes,enfargejegbarehaddesetthostvillingenminog påmalerier.Hunhaddeværttilbakeiseksmånedernå,menjeg opplevdefortsattenkelteøyeblikkderjegikkekunnebegripeat hunfaktiskvarher,ogdetvarslikjegbetraktethennenå,somet maleriietmuseum,mensjegprøvdeåoverbevisemegselvom atjo,søsterenminvarfaktiskher,hosmeg,nå.
«Hvatenkerdupå,Bianca?»
«Jeghardetfint»,varmittautomatiskesvar.Jegvarikkevant tilåblispurtomhvordanjeghaddedet;jegvarikkevanttilå væredenfolkbekymretsegfor.Detvar jeg sombekymretmeg forandre.
Luluhevetøyenbrynene–somforventetlothunsegikkeavlede.
«Auraendinerblekikveld,ogjegtrengerjoikkeengangåse denforåvitehvordanduhardet.»
Jegprøvdeåsetteordpådevagefølelsenemine.«Alteriorden nå.Duerhjemmeigjen,mammaertilbakeilivetvårt…Vier enfamilieigjen.»
«Men?»oppmuntretLucreziameg.
Jegtrakkpusten.«Men…ingen trenger megpådenmåtende gjordefør.»
Å! Ordenebareglapputavmeg,heltuventet.Detvarsom omdehaddesinegenviljesomoverstyrtemin.
«Deterikkesant!Alletrengerdeg.Spesieltjeg,etterallede åreneviharværtbortefrahverandre.Jegtrengerdegmerenn noensinne,Bianca.DetgjørMiaogNoraogså,selvomNora aldrivilleinnrømmeathuntrengernoen.Men…»
Jegventet.
«Alleklarersegpåegenhåndnåogfinnerveienvidereilivet», fortsatteLucrezia.«Dutokvarepådennefamilien–duholdtalle trygge.Nåkanduslippetaketlitt.Deterpåtideåtavarepådeg selv.»
Der,ja.Hunhaddelestmegsomenåpenbok.
JegtokbrosjyrenutavlommenigjenograktedentilLuluuten etord.Hunåpnetden,ogetsmilbredtesegoveransiktethennes.
«Detteserfantastiskut.Hardutenktåsøke?»
«Tja,jegvetikke…»
«Du må det!Jegstøtterdegfulltut!OgdetgjørMiaogNora også,deterjegsikkerpå!»
«Deterenrekkeproblemersommåløsesførjegkangjøre dette…»
«Detvil alltid finnesproblemer,Bianca.Manmåbaregåløs pådem–ogfinneutavdet.Huskatduikkeeralene.Simeg,hva erdetsomegentligstårmellomdegogdette?»Hunviftetmed brosjyren.
«Altså,fordetførstetrengerjegenjobb.Enjobbjegfaktiskfår tilstrekkeligbetaltfor.Slikatjegkansparenoktilåsøkenårdet nyesemesteretbegynner.»
Jobbenjeghaddenå,varådriveenveldedigorganisasjonkalt
Legami,sammenmedminvenninneCamilla.Vihjalpsårbare menneskermedåmestrehverdagen:hentetresepterfordem, handletmat,betalteregningerogtokossavalledesmåtingene somkanvoksesegstorenåralderellersykdomkommeriveien. Sådetkunnenokstemmeatdetåtavarepåandre,varblitten slagsrødtrådilivetmitt.
LønnenCamillaogjegtokuttilossselv,varbeskjeden,ogjeg villeikkeværeavhengigavsøstrenemine.Familiebedriftenvar konkursdafarenvårdøde,ogselvommorenvårhaddekjøpt tilbakeCasaltafoross,varvifortsattpåveiutavkrisen.Dettok sintid,mensåuttilåvillelykkestakketværeLucreziasdyktige ledelse.Noradrevenrideskole,Miasolgtemalerienesine,ognå måttejegogsåbidramedmitt.
Luluristetpåhodet.«Deterikkenoeproblem,virksomheten gårbedrenå…»
«Nei.Jegvilforsørgemegselv.Deterikkenoeådiskutere.Og dessuten…»
«Hvada,Bianca?»spurtehunforsiktig.
«JegvilikkesvikteCamilla,ogjegvilikkesviktedemenneskenevitarvarepå.De trenger meg.»
«Camillaerveldigdyktig,detharduselvsagt.Hunkanfinne noenandre,ja,derekanbeggeleteetterdenperfektepersonen tilåovertaetterdeg.JegvetatLegamierhjertebarnetditt»,la Lucreziatildajegåpnetmunnenforåprotestere.«Menjeger sikkerpåatdetfinnesnoenderutesomkantadinplassmed likemyeengasjement.Ogforpliktesegmedlikemyekjærlighet.»
«Deterordet, forpliktelse.»Jegsukket.«Jeghar forpliktetmeg overfordem.Jegskylderdemåbliværendeher.»Jegtenktepåde eldrepåVillaLieta,detlokalegamlehjemmet,påfamilienejeg fulgteopp,påallemenneskenesomregnetmedmegogstoltepå meg.
«Duskylderdegselvåfølgedrømmenedine,Bianca.Det du trengerogønsker,erogsåendelavbildet.Ikkebareosssøstre, familien,Legami,Camilla…hvorerBiancaoppialtdet?»
«Førbrantjegforarbeidetmitt.Detgjørjegfortsatt.Men…» «…menduharvokstfradet.Sånnerdetbare.Akkuratsom dajegvokstefralivetmittiParis–ognåerjegher»,saLucrezia medetsmil.
«Dekommertilåsavnemeg,ogjegkommertilåsavnedem», insistertejeg.
«Selvfølgeligvildudet,ogselvfølgeligvil de det.Mendeterjo detendringhandlerom.Mantarfarvelmedtingogmennesker, leggerdembaksegogåpnerfornoenyttilivet.Ogendagtar manfarvelmeddetogså,nårendanoenyttdukkeropp.»
«Joda…»Magenminknøtseg.Tvillingsøsterenminhadde sålettforåhåndtereendring,mendethaddeikkejeg.Formeg varendringdetsammesomangst.
«Dukommerjoikketilåforsvinnefrajordensoverflate!Du vilfortsattkunnetreffedem,passepåatdehardetbra,passepå atdetgårbramedCamilla…»
Endeligramletmindypeste,mesthemmeligefryktutavmeg.
«Jegvetikkeomjegklarerdet,Lucrezia.Jegerikke smart !Det erdusomerdenintelligenteavoss,harduglemtdet?»
ÅsenerundtCasaltavarnåsvartekonturermotdenlillahimmelen,medhvitesløravtåkesomdrevlangsbakken.Stjernene komtilsynepåhimmelenogglitretsomperlermotfløyel.
Debråordeneminehangmellomossetøyeblikk.
«Hva ?»
Jegkikketpåtvillingenmin.Øynenehennesvarblittmørke.
«Kanskjejegrettogslettikkeklarerdet…»begyntejeg.
«Hvorkommerdettefra?Denneideenomatduikkeersmart ogatjegerden intelligente avoss?»
«Jegvetikke,detharbarealltidværtsånn…»
«Nei,dethardetvel ikke.Deterikkeslikatdetvarénporsjon intelligensimagentilmamma,ogatjegpåenellerannenmåte fikkdenogikkedu,menkanskje far sanoeslikttildeg,ellerhva? Ogsomdetmestehansa,erdetikkesant.Deterbaretull!Han sadetforåholdedegnede!Foråsåredeg.Hanvillehasagthva somhelstforåhindreossiåutfordreham.Hanpleideåkalle megslem,huskerduikkedet?Jegvarslem,duvardum,Mia varrarogNora eksisterte ikkeengang.Eraltdetsant,Bianca? Forhvisduikkeersåsmart,såmåjegværeslemogutspekulert.»
SelvidetsvakelysetkunnejegseatLuluvarrødikinnene. «Duvaraldriverkenslemellerutspekulert.» «Duvaraldridum.»
Plutseligfikkjegtåreriøynene.
Kanskjedetfarenminhaddesagttilmeg,sagttiloss,faktisk var tull.
Kanskjedetbarehaddeværtløgnfraendetilannen.Ogjeg haddealltidtroddpådet.Etstedlangtinneisjelenminhadde jegalltidtenktatverdenvarforkomplisertformeg.
Lucreziatokhåndenmin.«Gjørdet,Bianca.Gripdetlivetdu har.Lovmegdet.»
«Ja.Detskaljeg»,sajegogkyssetdetglatte,kjøligekinnethennesdervisattsammeniskumringen.
Seneredenkveldenvendtetankeneminestadigtilbaketilsamtalenvår.Jeglåogvredmegisengen,uteavstandtilåsove.Lulu hadderett. Angst haddeværtnormaltilstandenminialledisse årene.Ogdadenførstovermannetmeg,forsvantgavenmin,den dypesteogmestdyrebaredelenavmeg–somomjegikkehadde plasstilbeggedelerihjertet.
Allebarndomsminneneminebarpregavgavenmin.Jeglot tankenevandretilbaketildenuskyldigetidendajegfortsatt
varhel,førverdenrastesammenrundtmeg,tildaenfremmed kvinnedukketopppårommetmitt,sattesegivinduskarmenog sangensangfralengesiden…
casalta,attenårtidligere bianca
Jegkanikkehuskeførstegangevnenmingjordeseggjeldende –jegvarforliten,bareetspedbarniminmorsarmer.Men mammafortaltemegatjegpleideåpekepåtommehjørner, klappeihendeneogle,ellerkrympemegsomomjeghaddehørt enplutseliglyd,ogtilogmedhyleavfrykt.Selvsombabyså jegmenneskerogscenerfraCasaltasfortidkommetilliveforan øynenemine.
JeghuskerimidlertidførstegangjegbleklaroveratLuluikke kunnesedetjegså,ogathellerikkedeandresøstrenemine, ellerrestenavverden,kunnedet.Jegmåhaværtfemellerseks årgammel,fortsattoverbevistomatverdenbegynteogsluttet mellomCasaltasvegger,sammenmedfamilienmin,ogatevnen minganskeenkeltvarensjettesanssomallehadde.
Jegsattpåsengenmin,vendtmotvinduetirommetmamma haddepyntetmedhviteroserogmarkblomster,ogLuluvinket medhåndenforandethenførteansiktetmitt.
«Bianca?»
«Hysj !Damensynger!»
Enkvinneienlangblåkjolesattvedvinduetmittogholdt noesomiminebarneøynesåutsomenpinnemedenslagstråd rundt–førstsenerefikkjegviteatdetvaretspinnehjul–oghun spantullogsangpåetspråkjegikkeforsto.
Lulukikketmotvinduet,somvendteutmotsteintrappender
jeghaddesittetsammemorgen.Hunrørtevedvinduskarmenog såut,førhunsnuddesegmotmeg.«Deteringenandreher.»
Jegvarsikkerpåathunspøkte,gjordenarravmeg,fordamen iblåttsattrettforanhenne,ogsangenhennesfylterommet.Hun variøynenemine,iørenemine,ogheltumuligåoverse.Hun haddeenhvitkysepåhodet,oghendenevarmørkeogslanke.
«Hunsitterjorett der !»
«Jegseringen!Oghvisdeternoenher,hvordankanjegda tapåvinduskarmen?»Tvillingsøsterenmindaskethåndenmot vinduskarmenflereganger.
Hvordanvardetmulig?HvordankunneLulushåndberøre karmen,samtidigsomkvinnensattdermedspinnehjuletsitt?
«Menhun er der!»roptejegfrustrertogblefyltavenforferdeligfølelseavikkeåkunnestolepåmineegneøyne.
Hendelsenendteitårerforossbegge.Luluvarleisegforat jeg haddeblittleimeg,ogjegvarrystetogforvirret,forplutseligvisstejegikkelengerhvajegskulletroomdetjeghaddesett oghørt.Mammatokossiarmenesine,ogmellomhulkogtårer fortaltevihennehvasomhaddeskjedd.
«Hunsieratdamenikkeerder,menhun er det!Jegkanvise deg,mamma!»Jegtokhenneihåndenogbegynteåtrekkehenne motrommetmitt.Davikryssetdørstokken,sådehviterosene maltpåveggerogtak,uttilådirreogflyttepåseg,somforåpeke pådamen,somfortsattnynnetpåenmelodi.
«Se!Huner der !»
Mammasnuddesegmotmegogsmilte.Detroligeansiktsuttrykkethennesfortaltemegatdetikkevarnoeåbekymreseg for,atdetsomskjeddemedmegvarriktigogbra.
«Blimedmegut,jenter.»
Nårvihaddenoeåsnakkeomsomviikkeønsketatnysgjerrigeørerskullehøre,søktevialltidtilfluktpåsteintrappensom gikklangshelehuset.Selvdavivarsåsmå,haddevienfølelse
avatdetvartoverdenerihjemmetvårt–énsomtilhørtefarog mennenehans,ogenannensomtilhørtekvinnene,mammaog døtrenehennes,oghusholderskenvår,Matilde.Ideprivate,nestenhemmeligeøyeblikkenenårvisøstrevaralenemedmamma, snakkethunengelskmedoss.Farhaddelagtnedforbudmotdet, fordihanmentevivillebliforvirretavåsnakketospråk–ogslik bledetvårthemmeligespråk,somvikunbruktesammenmed mamma.
Jeggråtfortsattogvaropprørtogleimeg.Morlaarmenrundt skuldrenemineogsåmeginniøynene.Blikkethennesroet meglitt.
«Jegtrordeg,selvfølgeliggjørjegdet»,sahunmildt.«Men verkenLucreziaellerjegkansehenne.Ingenandrekandet.Jeg trordetergavendin,Bianca.Dukansedetsomharvært.»
Dengangenforstojegikkehelthvahunmente.Hvordan kunnejegdet?
«Ikkeværreddfornoeavdetduser–detkanikkeskadedeg, detloverjeg.Oghuskatdualdrikansnakkeomdettemednoen andreennmegogLuluoglillesøstrenedine.Dumåaldri, aldri lafarendinfåviteomdet.Ikkeengangmistenkedet.Detervår hemmelighet,forstårdu?»
«Detervårhemmelighet»,gjentokjeg.
Iårenesomfulgte,gjentokjegdetteformegselvomogom igjen: Detervårhemmelighet,hvergangmammaminnetmegpå atjegikkemåttesnakkeomdet.Hunvilleprentedetinnimeg foråutelukkeselvdenminsteglipp.
Detvarførstmangeårsenere,etterdetsomskjeddemed mammaogLulu,atjegfulltutforstohvordyptfarsfryktogavsky stakknårdetgjaldtevnenevåre,oghvakonsekvensenekunne blihvishanfikkviteomdem.
Dettokmegenstundåforstågavenmin.Formegvarfortid ognåtidblandetsammen,ogtidenbestoavlagsomjegkunne
skrellebortogslikgliinnisvunneepoker.Minegenlilleverden varikkebarebefolketavfamilienmin,avMatilde,avmenneskeneavkjøttogblodsomkomoggikkrundtCasalta,menogså avmenneskerfrafortidensomjegblefortroligmed,ogsomble vevdinnilivetmitt.
Jegsåsoldaterirustningmarsjerelangsåskammenogtenne bålihagen;jenterividekjoleroghatterspasereblantrosene våre;barnhoppeparadispågårdsplassenmensmorenderesvasketklær,bøydoveretstorttrekar.
Steinmurerdukketoppbakvårekalkedeogmaltevegger,ogi stedetforterrakottaflisergikkjegpåduftendegressspredtover steingulv.Jegsåbilledvevforanvinduenevåre,enåpenildistedetforpeisen.Jeghørtehylfraulversomvarblittutryddetav jegereforhundrevisavårsiden,lydenavurgamletrommerog fløyter,dempedestemmersomhvisketikrokene.
Noengangerblejegfyltavgledeogundring,andregangerble jegreddogløptilmamma,somhjalpmegåhåndteredet.Men formegvardetlikevelhverdagsligognormalt,likeselvfølgelig somdefemandresansene.
SnartforstojegatdettebareskjeddeiCasaltaogingenandre steder,ogjegvetennåikkehvorfor.Menrestenavverdenvirketganskeuinteressantformeg,sammenliknetmeddesterke ogunderligesynenederhjemme.Noengangerspurtejegmeg selvhvormyeavdetsomvar min gave,oghvormyesomtilhørteCasalta,medmegsommellomledd.Somomjegvaren slagsmenneskeligmetalldetektor,somistedetformetallerfant minner.Formedtidenforstojegatmenneskenejegså,ikkevar spøkelser,ikkevarsjelerfangetmellomverdener,menavtrykk frafortiden.
Ogmammaminnetossalltidpååholdegavenevårefoross selv.BareMatilde,somhaddeværthusholderskenvårsidenvi varspedbarn,vissteomdem,ellerhaddeenvaganelse–selvom
jegmistenkteathunikkehelttroddepåevnenevåre,mensnarerementeatvihaddeforlivligfantasi.Matildevarenpraktisk, jordnærkvinnesomvarurokkeliglojalmotmammaogoss.
Mendetvarikkefantasi.Fortidenmaterialisertesegforan megpåensåintensoglevendemåteatjegentenføltemeghensatttilbakeitid,elleratmenneskenejegså,var her,ilevende live,sammenmedoss.Noengangerklartejegikkeengangåse forskjellen.Detvarforvirrendeformenneskenerundtmeg,men søstrenemineogjegvarvanttildet.
Violakomtilmegforførstegangdavivarsmåbarn.Hun lektepåstuegulvetmedetlitetrehusogtredukkerformetsom småkjegler.Hodetmeddetbølgetesvartehåretvarbøydover lekene,oghunhaddehviteMaryJane-skopåføttene.Enkvinne kleddililla–morenhennes,visstejeginstinktivt–sattsammen medhenne.Jeghuskerperlenerundtkvinnenshals,somdinglet foranViolasøyne,ogatdenlillehåndenhennesprøvdeågripe dem.Farenhennessåjegsjelden,ogdetføltesgodt,forminegen farsnærværvartungtogurovekkendenoksomdetvar.
Mensandresynerforbledesamme,forandretViolasegog vokstesammenmedmeg,frasmåbarnsalderentilhunvartolv år,daLucreziablesendtbortogjegmistetbådehenneoggaven.
InntildahaddeViolaværtminfastefølgesvenn,enfantasivennsomikkevarfantasiidetheletatt,menbarehaddevært borteilangetider.Likevelvarjeglikegladihennesomomhun haddeboddihusetsammenmedoss–oghennestidslinjesyntes påenellerannenmåteåfølgeminegen.
Ogsammenmedhennekunnejegogsåsefamilienhennes: farenmeddenmørkebartenogdenyndigemorenmedkjoler isilkeogchiffon,somvirketlittmalplasserteidelandligeomgivelsene.JegsåViolavedkjøkkenbordetpåregntungedager, menshungjordelekserogskrevitynne,svartebøker.Jegså hennefeirebursdagerogjul,snurrerundtforanspeiletinykjole,
kommehjemfraskolenmedskinnveskensinoverbrystet,snike seginnpåmorensromsammenmedenvenninneforåklattepå segsminke.
Mangegangersattviistillhet.Jeglesteenbok,ogViolabroderteellersyddeslikmorenhaddelærthenne,oghennesstille tilstedeværelsepåCasaltavarlikenaturligformegsomatsøstreneminevarder.Sårartdetennkanhøresut,varhunminbeste venn–detenestesomskilteoss,varelveravtid.
LuluvartilogmedsjalupåViola,ogvikrangletomhenne.
«Jegskulleønskejegkunnesehenne.Duermergladihenne enndueri meg !»
«Deterjegikke!Duersøsterenmin.Hunervennenmin.»
«Hunkanikkeengang snakke meddeg.»
Meninnerstinnevarjegikkesåsikkerpådet.
Endagsnakketjegtilhenne,medhviskendestemme,slikat ingenandrekunnehøredet–ogViolasåsegrundtsomomhun letteetterkildentillyden.
Jegprøvdeikkeåforklaredet.Delogiskeflokenerundtenhver formforkommunikasjonmellomViolaogmegbleformyefor mittbarnesinn,oguansettvisstejeginstinktivtatjegaldriville finnenoesvar.Jegtokdetbarefordetdetvaroglotdetskje.Hun varendelavlivetmitt.
Også,dajegvartolv,gikkfamilienvårioppløsning.Mamma forsvant,ogvitroddehunvardød.FarsendtebortLulufordi huninsistertepåathunhaddesettmammairosehagenognektet åtrekkedettilbake.Dengangentroddevialleatdetvarønsketenkning,ellerbareendaetuttrykkforhennesgave.Førstflere årsenereoppdagetviatLulu hadde settmorenvårdennatten.
Deførstedageneetteratvifikkhøreattvillingenminaldri villekommehjemigjen,varjegforfortvilettilåleggemerketil atevnenminvarborte.Mensåbegyntejegåmerkeathusetvar endatommereenndetburdeværtutenLucrezia…
Enstundnektetjegåinnsedet.Heleverdenenminhaddeforandretsegsåfortatjegikkeklarteåholdefølge.Detkunnebare ikkeværesant;evnenmin kunne ikkehaforsvunnet.Detvar ganskeenkeltikkemuligatjeghaddesovnetenkveldmedsynet intaktogvåknetblindnestedag.
Selvfølgeligvillekvinnensomspantull,sittevedvinduet,sa jegtilmegselv.
Selvfølgeligvillesoldatenesitterundtbåletihagen.
Selvfølgelig villeViolagåtilskolenhvermorgen,forsvinneut gjennomporteniginghamkjolensin,medhåretflettetogen hårspennevedtinningen.Hunvillespisemiddagmedfamilien sin,sideomsidemedoss.Hunvilleløpeutogsettesegibilen tilfaren,somventetpåhennemedkjørehanskerogbriller.Hun villeliggepåmagenogleseenbok,medbeinailuften.
Såkomventetiden.
KanskjejegikkevillefåseViolaidag,menimorgen,helt sikkert.Ellerdagenetter,ellerdagenetterdetigjen.Mendet skjeddealdri,ogsorgenogfortvilelsenminbledypereforhver dagsomgikk.Minverdenvarblittrevetito:Jeghaddeikke lengermorenogtvillingsøsterenmin,oghellerikkesyneneog lydenesomhaddeværtrundtmegsålengejegkunnehuske.
Jeggikkrundtogfamletiblinde,forvirretogusikkerien ufullstendigverden.Jegvissteikkehvordanjegskullebevege megiden–detvarnestensåjegmåttestrekkeuthendeneforan megforåfinneveien,mednølendeskrittgjennomenfremmed ogtomvirkelighet.Detføltessomom alle sanseneminevarblitt skruddav,atøyneneogørenebarefangetoppdempedesynsinntrykkoglyder,atmatenvarsmakløsogingenberøringetterlot sporpåhuden.Jegvarikkevirkeligtilstede.
Jeghaddeforsvunnetiløseluften,somViola.Jegvissteikke lengerhvemjegvar.
Nå,mangeårsenere,vekketentynn,nestenuhørbarstemme meginatten.
Bianca. Jegåpnetøyneneimørket.Detvaringenovergangmellom søvnogvåkenhet:Stemmenvekketmegpåetblunk.Jegkjente denigjen;jeghaddeventetpååhøredeniårevis!
Bianca.
Violaroptepåmeg.Stemmenhennesvarsomvindenitrærne ogdetraslendegresset,oglikevelhelttydeligiørenemine.
Harjegfåtttilbakegavenmin ?Jegsattemegoppimørket. Etteråhaønsketdetisåmangeår,ønsketdetavhelemitthjerte… Jegslopålyset,menjegvaralene.Kanskjedethaddeværten drøm?Skuffelsenfyltemegsomkaldtåke,helttil…
Bianca.
Igjenhørtejegnavnetmittbliropt– Bianca,Bianca –ogdet lødsomsmåsukk,somordenedutrorduhørernårdetknirker itreveggene,nårbrisenblåsermotvinduene.
Detvarbaremørkerundtmeg.Mendettevarførstegang gavenminhaddedukketoppigjenettersåmangeår!
Jegventettilutidesmåtimer,utenåvågeårørepåmeg,nestenutenåvågeåpuste,itilfellejegskullegåglippavViolasrop, mennattensstillhetblebarebruttavnattfugleneogsusetfradet høyegressetidetfjerne.
Tilsluttsankjegnedienuroligsøvn,fullavhåpogforventning.