Robert Eriksson: Bare gjør det

ROBERT ERIKSSON

BAREGJØRDET TROFAST REBELL FOR SIV OG ERNA

Š 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Arno Pro 12 | 14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-1948-3 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

INNHOLD Kastet ut av Carl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Reddet av idretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 På dypt vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Fem ubesvarte anrop . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Helt konge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Kakling i departementet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Ulrikke entrer scenen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 En sleivkjeftet cowboy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Å bevare FrPs identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 FrP – jeg elsker deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Hestehandel i kulissene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Klovner i manesjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Ryktespredning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Gråt som et barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Da Harry møtte Preben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Harde debatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Skattefest for de rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Frustrasjon og utålmodighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Slaget om innvandring og asyl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 FrP ut av regjeringen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Bildet som rystet meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Knallharde krav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110

Mitt møte med Erna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Livet med dysleksi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Gjør din plikt – krev din rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 En hån mot Gerhardsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Opprydding i NAV-kaoset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 En mastodont ble født . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Redd for skandale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Derfor sparket jeg NAV-direktøren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Mitt nye NAV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Slutt på festtalene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Byråkrati-tull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Det store sviket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Maktarroganse og hersketeknikker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Skremselspropaganda fra LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 «Hvorfor synes alle du er så dum, pappa?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 «I have a dream» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Sjokk på bakrommet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Drama på Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 En skam for Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Kamp mot Høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Kry på talerstolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Foran hundrevis av helter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Fryktet Fredrik var død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 «Jeg vil ha mamma hos meg når jeg er syk og redd» . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Forbannet på mine egne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 «Hva babler du om, Hadia Tajik?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Å miste en bror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Svett i ørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Min største blemme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Løp som hodeløse høns . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 Regjeringen sov i timen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 260 Dårlig stemning på SMK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263

Dolket i ryggen av Per Sandberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Sitt livs viktigste løp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Rollebytte på kommunikasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Konflikten tok full fyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275

En elendig pappa? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Dårlig samvittighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283 Dullesamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Slutt på snillismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Stoltenberg med tidenes bløff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Avslørt som kunnskapsløse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Dragkamp i regjeringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 Hemmelig notat og SMS fra Erna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309 Det store pensjonsranet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Konfrontert av Erna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 Media på nakken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 322 Karaoke-farse fra helvete . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325 Oppgjør på kammerset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 328 Sivs tårer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 333 Lekker som ei sil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337 Smertefullt samlivsbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Frykten for fagbevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342 Velferds-Norge er truet – forslag til ny politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Rugekasse for uføretrygd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 348 Syk sykelønnsordning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 351 Innvandring en fare for den norske modellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 353 Venstre dyrker nederlagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358 Som å snakke til en betongvegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 360 Fattig – eller bare dårlig råd? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 364 Ingen venner – ingen fiender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 373 Finansministeren burde bytte jobb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 378

KASTET UT AV CARL

DET ER AUGUST 1989, jeg er 15 år gammel og går siste året på ungdomsskolen. Den lille forsamlingen av godt voksne menn i møterommet på Verdal Hotell er midt i arbeidet med å sette sammen styret til Verdal FrP. Jeg har akkurat meldt meg til tjeneste for partiet, og Carl I. Hagen har spurt meg hvor gammel jeg er. Nå ser Carl stramt på meg og ber meg forlate lokalet. Jeg har lyst til å svare frekt tilbake. Det er urettferdig, jeg er klar for å stille opp for partiet, og så vil ikke Carl ha meg med, rekker jeg å tenke før jeg stormer ut.

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært samfunnsengasjert og politisk interessert. Jeg fikk det inn med morsmelka, debattene gikk over middagsbordet. Alle hadde en mening om viktige samfunnsspørsmål.

Folk på morssiden av slekta var aktive i Arbeiderpartiet. Oldefaren min stod på fagforeningssiden og var en kjent Ap-ordfører i bygda. Den dag i dag omtales han ofte som «gammelordføreren».

Også på farssiden var samfunnsengasjementet sterkt. Men med unntak av farmor, som var aktiv i Venstre en periode, deltok de ikke i parti­ politikken. Jeg er oppvokst på en fjellgård og kan huske at spørsmålet om eiendomsrett ble heftig diskutert. Farfar, som i sin tid drev fjellgården ved siden av jobben som brøyte- og lastebilsjåfør, pleide å jamre seg over alt som ikke var tillatt for de som drev gårdsbruk i Norge. Påbud og forbud som «Arbeiderpartiet har bestemt», som han sa.

I 1985, som 11-åring, fulgte jeg for første gang valgsendingene på NRK. Jeg satt klistret til skjermen og så på Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland – og Carl I. Hagen. Det var noe eget med denne Hagen, han sa ting rett fram og hadde evnen til å begeistre på en måte som de andre ikke klarte. Det var som om han snakket direkte til meg, uten filter. Det likte jeg. Fra tidlig barndom var jeg opplært til å si ting som de var. Den

10

K astet u t av C arl

største synden var å «skape seg», å late som man var noe annet enn det man var. Sånne folk hadde vi ikke mye til overs for.

Carl I. Hagen fascinerte meg før jeg ble kjent med FrPs politikk. I forkant av valget i 1989 bestemte jeg meg for å lese gjennom alle partiprogrammene. Jeg ville finne mitt parti, et parti jeg kunne heie på. Jeg gikk på biblioteket, lånte alle programmene og hadde en åpen holdning til hvem som passet meg best. På forhånd hadde jeg notert de politikkområdene som opptok meg spesielt: skatt, helse- og velferd, idrett. Ikke minst var jeg nysgjerrig på ideologien de var tuftet på. Hva slags menneske- og samfunnssyn hadde partiene?

Jeg startet med Høyres program, men det klarte jeg ikke å lese ferdig.

For en 15-åring var det altfor tung lesning. Det var bare mange ord – tunge, uforståelige og byråkratiske setninger. Jeg slet med å forstå hva de mente. Hvorfor kan de ikke si ting rett ut? spurte jeg meg selv og gikk over til Venstre. Venstre hadde mye bra i 1989. Partiet snakket om respekten for enkeltindividet, og at folk som driver små bedrifter må ha gode vilkår. Jeg likte Venstre.

Heller ikke Arbeiderpartiet var så aller verst. Jeg var veldig bevisst på at jeg tilhørte arbeiderklassen. Jeg kom fra en arbeiderfamilie og hadde stor respekt for det vi kalte «ekte arbeidsfolk». Pappa har jobbet som yrkessjåfør i store deler av livet, og i bergverksindustrien de siste 30 årene. Mamma jobbet først som sekretær i en bedrift, og deretter en god del år i skranken hos Fokus Bank. I dag er hun kontorleder på Sund folkehøgskole. Men på tross av min tilhørighet til arbeiderklassen likte jeg ikke ideologien til Arbeiderpartiet. Den teoretiske overbygningen partiet er tuftet på bød meg imot. Jeg hadde lest Jens Bjørneboe og var fascinert av forfatterens angrep på formyndermennesket. Hvem har rett til å styre og bestemme over fredelige folk, mennesker som står på og jobber for seg og sine?

Etter å ha lest programmet til Arbeiderpartiet brukte jeg informasjonsmateriellet fra FrP som analyseredskap for å tolke Ap's politikk.

FrP mente Ap stod for en politikk som innebar at helt vanlige folk ble kraftig skattet. Slik FrP så det, rammet Ap's skatte- og avgiftspolitikk 11

— BARE GJØR DET —

først og fremst alle dem som går på jobb hver dag og gjør et ærlig arbeid. Helt vanlige industriarbeidere og helsearbeidere. FrP mente det hang sammen på denne måten: For å skaffe velferdstjenester til folket synes Arbeiderpartiet det er riktig å skattlegge arbeiderne hardt. Det fører imidlertid til at færre blir i stand til å leve av egen inntekt, og at flere blir avhengige av trygdeordninger.

Jeg slukte FrPs forståelse rått. Som ung, vordende liberalist mente jeg at arbeidsfolket selv best var i stand til å forvalte egne penger. Ja, jeg var tilhenger av offentlig finansiert velferd, men var det virkelig nødvendig å skattlegge arbeiderne så hardt at de ble avhengige av velferdsstaten for å holde seg gående? Hva om folk får beholde mer av sine egne hardt opptjente penger, vil ikke det føre til færre trygdemottakere? Jeg konkluderte: Når Ap snakker om frihet, mener de egentlig statens «frihet» til å skattlegge arbeidsfolks hardt opptjente penger.

Da jeg kom til SVs program, fikk jeg min første soleklare bekreftelse på hva jeg ikke var. Sosialist var jeg i hvert fall ikke. Jeg så på programmet deres som en surrealistisk eventyrfortelling, uten rot i virkeligheten.

SVs politikk var i mine øyne Ole Brumm-politikk: Ja takk, begge deler.

Jeg syntes partiet var freidig som på den ene siden snakket om å dele godene, og på den andre ville legge hindringer i veien for et skapende næringsliv. Hvem skulle skape verdiene som SV ønsket å fordele? Politikken hang ikke på greip.

Fremskrittspartiets politiske program åpnet opp verden for meg. Da jeg leste det, var det som å komme hjem, som å kaste anker i en trygg havn. Det var kjærlighet ved første blikk. Skattepolitikken, velferds­ politikken, helsepolitikken: Alt falt på plass. Når jeg i dag som 42-åring ser tilbake på barne- og ungdomsårene mine, tror jeg det er sånn at ethvert menneske ubevisst danner seg et bilde av hvordan verden henger sammen. Samtidig fyller vi begreper som «rettferdighet», «rett» og «galt» med innhold. Da jeg som ung gutt fikk mitt indre, ikke-artikulerte verdensbilde bekreftet gjennom FrPs program, var det en sterk opplevelse. Jeg fikk en følelse av at de så på verden på samme måte som meg selv, at jeg ikke var alene om det.

12

K astet u t av C arl

Det jeg først og fremst forelsket meg i, var den liberalistiske ideologien. Tanken om at hvert enkelt menneske er unikt, uansett hvor du kommer fra eller hvem du er. Det var kun Fremskrittspartiet som snakket om at du skal ha frihet til å bestemme over ditt eget liv, at du skal kunne ta valg – og at du må ta konsekvensene av valgene du tar. Ved å gi mennesker frihet, blir de ansvarliggjort. Jeg fant mye av tankegodset til Bjørneboe i Fremskrittspartiet. Kampen mot formyndermennesket, denne trangen noen har til å bestemme over andre menneskers liv. Det er en grunnholdning jeg har tatt med meg videre som politiker.

Jeg elsket at Fremskrittspartiet tok et oppgjør med formynderiet fra Pappa Stat og Mamma Kommune. Hvert enkelt individ skulle få bestemme mer over sitt eget liv, det skulle ikke være så mange regler, påbud og forbud. Ville du bygge garasje på eiendommen din eller handle alkohol i butikkene, ja, så skulle du få lov til det.

Valget var klart: Det måtte bli Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen.

I løpet av mine ni år i grunnskolen skulket jeg skolen én gang, den dagen Carl I. Hagen kom til bygda. Det var annonsert at FrPs leder skulle gjeste Verdal. «Kom og hør på Carl», stod det på plakater rundt omkring.

Etter å ha observert Carl på TV i flere år var han blitt mitt store politiske forbilde. Dette kunne jeg ikke gå glipp av, koste hva det koste ville. Det var ikke med lett hjerte jeg skulket, men siden Carls besøk på kjøpesenteret Amfi var satt opp midt på dagen, hadde jeg ikke noe valg.

Carl kom i utgangspunktet alene, men fikk snart selskap av Verdals tøffeste gutter. Fire motorsyklister på Harley Davidson eskorterte FrP-høvdingens bil på vei inn til Verdal sentrum, to foran og to bak.

Det var medlemmer av den lokale MC-klubben Poltergeist, en periode farmerklubb til Hells Angels. Du køddet ikke med gutta i Poltergeist, de var beryktet i bygda vår. Sjåførene stod klare på Shell-stasjonen ved avkjøringen fra E6 inn til Verdal. De hadde ett ønske: å beskytte Carl.

Inne på senteret møtte jeg Sturla Slapgård, den gang førstekandidat i Nord-Trøndelag FrP, selveste «mister FrP» på mine trakter. Sturla var en god venn av familien på farssiden, så jeg kjente ham derfor litt. Også 13

— BARE GJØR DET —

Arild M. Johansen, fylkessekretær i Nord-Trøndelag FrP, var i full sving med å rigge til før partiets nestor skulle gjøre sin entré. Arild stod med en sneip i kjeften og monterte lydanlegget, og var i likhet med resten iført en hvit kjeledress, en slags malerdress, med de norske fargene trykt fra brystet og nedover til midjen. På ryggen stod det: «Gi Carl I. Hagen en sjanse – få Norge opp av grøfta.»

Da bilen med Carl stoppet foran inngangen til kjøpesenteret, kom en mann gående ut med to brett egg under armene. Den ene MC-sjåføren reagerte momentant, bråbremset, satte fra seg sykkelen og stormet mot ham. Før den litt eldre mannen rakk å forklare seg, fikk han hele sulamitten trykket i ansiktet av barskingen fra Poltergeist. To brett egg rett i trynet. Jeg måpte da jeg så gørra renne i strie strømmer nedover ansiktet på ham. Det viste seg imidlertid temmelig raskt at den stakkars mannen ikke hadde lumske hensikter, han var bare sendt ut av kjerringa for å handle inn til dagens bakst. Da han fikk høre forklaringen på hvorfor den høyreiste, muskuløse MC-sjåføren grep spontant inn, godtok han unnskyldningen. Den eldre mannen syntes det var stas at Carl besøkte Verdal, og trakk på smilebåndet av at han uforvarende ble en del av dramaet som utspilte seg den tidlige ettermiddagen i bygda.

Dette høres kanskje morsomt ut nå, men episoden illustrerer hvor på tuppa folk var på denne tiden. Man forventet bråk og oppstyr da Fremskrittspartiets leder var i byen. I dag er det vanskelig å fatte hvor hatsk stemningen kunne være da Carl entret scenen på 1980-tallet og deler av 1990-tallet. Flere politimenn beskyttet Hagen med skjold da politikeren fikk servert egg og tomater fra tilhørerne så sent som under 1. mai-talen i Oslo i 1997. «Det var ikke så ille», fortalte den tidligere formannen til NRK i 2012. «Det var i alle fall ikke farlig. Det ble verre da de begynte å kaste stein. Det var ikke noe hyggelig og fullstendig uakseptabelt.» Han la til at han noen ganger måtte se seg en ekstra gang over skulderen når han var ute blant folk, i tilfelle noe skulle skje.

Beskyttet av politiets skjold ble lederen for et demokratisk parti flere steder i Norge pepret med egg, tomater og stein av det jeg vil kalle antidemokratiske raddiser. Det gjorde meg eitrende forbannet.

14

K astet u t av C arl

I mitt hode stod de som gikk til angrep på Carl og FrP, for alt det jeg ikke stod for.

Det som forundret meg mest da jeg senere pratet med slike folk – ofte blitzere – var at de tilsynelatende ikke lot seg affisere av at den kollektivistiske politikken i praksis ledet til det stikk motsatte av det de forfektet. Den ledet til ufrihet, nød og fattigdom – i Sovjetunionen, Albania, Kina, Øst-Tyskland, Nord-Korea. Alle steder der politikken deres ble praktisert, hadde den motsatt effekt av det tilhengerne hevdet den ville ha. Millioner av uskyldige mennesker i det 20. århundre falt på den totalitære politikkens alter, uten at det hindret raddisene fra ufortrødent å snakke videre om at deres politikk ville gi frihet og lykke for borgerne. Da de også her hjemme tydde til ufine metoder rettet mot politiske motstandere, sank aktelsen min for dem om mulig enda noen hakk. Sant å si foraktet jeg dem.

Carl slapp å bli møtt med steinkasting og råtne tomater og ble tatt greit imot av publikum på Verdal den dagen han besøkte bygda mi. Og han holdt en god tale. Jeg lyttet intenst til hvert ord og kan huske han pratet om at Norge trengte en strengere innvandringspolitikk. Han advarte mot gettodannelser i områder av hovedstaden og insisterte på at alle som kom til Norge, måtte lære norsk. Det var innvandrerne som skulle tilpasse seg våre verdier og vår kultur, aldri omvendt. De kunne ikke forvente eller forlange å få velferdsgoder lagt i hendene. Etter Carls innlegg var jeg om mulig enda mer overbevist om at Fremskrittspartiet var det rette valget for meg.

Mot slutten av møtet ble det opplyst om at Verdal FrP skulle stiftes senere samme kveld – med Carl til stede. Jeg tok skolebussen – eller «ruta», som vi kalte den – hjem, og bestemte meg for at det ville jeg være med på. Jeg hadde følelsen av å være med på noe stort og viktig.

Det var bare ett problem da jeg stod klar til å reise på stiftelsesmøtet på Verdal Hotell: Det gikk ingen busser. Som 15-åring hadde jeg store forventninger til 16-årsdagen. Da skulle jeg endelig få lov til å kjøre moped. En godt brukt og slitt moped var allerede innkjøpt, men foreldrene mine hadde gitt streng beskjed om ikke å røre den før jeg var 16.

15

— BARE GJØR DET —

Den skulle stå parkert til over vinteren. Jeg stod noen sekunder og veide for og imot, men konkluderte kjapt. Denne sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Mamma og pappa var borte, og jeg hadde full kontroll over hvor nøkkelen lå. Det var bare å kaste seg i det, tross alt var det ikke hver dag sjansen til å møte Carl I. Hagen bød seg.

På vei for å stifte lokallaget av «lov og orden»-partiet FrP kjørte jeg som et olja lyn på en moped jeg ikke hadde lov til å kjøre. Da jeg duret nedover storveien mot Verdal Hotell visste jeg inderlig godt at det kom til å bli spetakkel hvis jeg ble oppdaget. Jeg var redd og nervøs, men grepet av ungdommelig overmot.

I andre etasje på Verdal Hotell ble jeg møtt av en gjeng middelaldrende menn, og én ungdom, Bård Ove Myhr, sentralstyremedlem i FpU og et stort politisk talent på den tiden. Carl satt ved enden av bordet. Han spurte hvem som kunne tenke seg å sitte i styret – som formann, nestformann eller styremedlem. Bård Ove ble klappet inn som lokallagsformann. Han snudde seg mot meg og spurte om jeg var medlem. Det bekreftet jeg. Jeg hadde meldt meg inn hos Leif Roger Kolberg, mannen som drev Verdal Vask og Renseri nedi gata. Noe medlemsregister fantes ikke, men Leif Roger hadde en medlemsliste som han skrev navnet mitt inn i. Da Bård Ove spurte om jeg ville bli med i styret, møtte Carl blikket mitt for første gang. «Hvor gammel er du?» spurte han og så strengt på meg. Jeg vrei meg på stolen og flakket med blikket. Å kjøre ulovlig på moped mente jeg var innafor, å lyve på alderen var ikke et alternativ. Når Carl I. Hagen spør deg hvor gammel du er, så er du ærlig. «15», svarte jeg. Blikket hans hardnet til enda et knepp. I Fremskrittspartiets vedtekter stod det at man måtte være 17 år for å ha verv i partiet, fastslo han.

Det var ingen vei utenom: Jeg måtte forlate lokalet, med beskjed om å komme tilbake om to år. Siden jeg var opplært til å ha respekt for voksne folk, tuslet jeg slukøret ut, sint og fortvilet. Partiet manglet et styremedlem, og her stod jeg klar til å steppe inn for å gjøre en jobb. Så fikk jeg ikke lov. Jeg var fra meg av skuffelse.

16

K astet u t av C arl

Som om ikke det var nok: Da jeg kom kjørende på mopeden inn oppkjørselen hjemme, stod pappa og mamma og ventet. Det knøt seg i mellomgulvet, jeg visste hva som ventet, det var bare å stålsette seg.

Slagplanen var å appellere til hjertene deres ved å spørre dem hva de ville gjort dersom deres største idol var i byen og de ikke kunne møte ham uten å bryte loven. Ville ikke de gjort det samme? Dessuten, la jeg til, hadde jeg overholdt fartsgrensen og kun kjørt på lite trafikkerte sideveier. Jeg hadde ikke møtt en eneste bil på veien, hevdet jeg med det jeg håpet var en gutteaktig sjarme. Jeg fikk naturligvis så ørene flagret. Den dag i dag tror de at jeg «bare» tjuvkjørte på lite trafikkerte sideveier.

Carl I. Hagen har opp gjennom årene kastet ut mer enn en håndfull fra partiet, dog av ganske andre og langt alvorligere årsaker. Etter episoden på Verdal Hotell gikk det en faen i meg. Han skulle ikke greie å stoppe meg. Jeg snakket med Bård Ove, som pratet med påtroppende generalsekretær i FpU, Ellen Wibe, og med daværende generalsekretær i ungdomspartiet, Per Arne Olsen. Hadde det vært et FpU-lag i Verdal og jeg var FpU-formann, ville jeg hatt møterett i moderpartiet. Løsningen ble at jeg fikk tittelen skolekontakt i FpU, som innebar at det var min oppgave å sørge for nyrekruttering på skolen. Dermed fikk jeg innvilget dispensasjon fra FpU sentralt, som ga meg tillatelse til å stille på møter i Verdal FrP. Riktignok uten verken tale- eller stemmerett. På godt norsk: Jeg fikk sitte stille på en stol bakerst i lokalet så lenge jeg holdt kjeft.

Jeg var den eneste som stilte på samtlige møter i Verdal FrP det året.

REDDET AV IDRETTEN Fra den dagen jeg valgte å engasjere meg politisk, skjønte jeg at politikk ikke er for sarte sjeler. Politikk er kontinuerlig meningsbrytning, og derfor også kontinuerlig konflikt. Jeg har måttet lære meg å takle utskjelling, mistenkeliggjøring, skittkasting og baksnakking. Det var ikke bare lett å være FrP-er i industrikommunen Verdal. Det ga aldri noe status å være med i FrP i ei lita Ap-dominert bygd i Norge på starten av

17

— BARE GJØR DET —

1990-tallet. Ingen blir profet i eget land, heter det i skriften. Det nikket vi gjenkjennende til, jeg og partivennene mine.

Som 15-åring reagerte jeg kraftig på stigmatiseringen av Fremskrittspartiet. Det var rett og slett vanskelig å forstå at folk kunne oppføre seg som idioter mot mennesker som hadde andre politiske meninger enn dem selv. At vi var uenige og kranglet så busta føyk, det var en del av gamet. Men sjikanen og hetsen vi FrP-ere ble utsatt for, var ikke til å fatte for en naiv ungdom som ikke gjorde annet enn å være engasjert i samfunnsspørsmål.

Da beskyldningene om at vi var rasister haglet, tenkte jeg på Bjørne­ boe og formyndermenneskene som holder andre nede. Det var ikke rom for andre meninger enn dem som var opplest og vedtatt av eliten, representert ved blant andre de etablerte partiene Arbeiderpartiet og Høyre. Det opprørte meg at Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet ble trykket ned i søla av formyndermenneskene. Min grunnholdning var, da som nå, at man skal høre på hva folk har å si og vinne debattene med argumenter.

Jeg husker spesielt kommune- og fylkestingsvalgkampen i 1991. To kompiser og jeg kjørte rundt i en folkevogn, kveld etter kveld, og deltok på stand. Verdal, i likhet med Namsos og Meråker, var en overveiende rød kommune, en av Ap's bastioner i Nord-Trøndelag på den tiden.

Fremskrittspartiet var til de grader uglesett. Der stod jeg på stand, iført joggebukse med Fokus Bank-trykk på, som jeg hadde fått av moren min, og T-skjorte med FrP-logo. Folk så bare rart på oss, som om vi var fra en annen planet.

Mange var frekkere enn lusa. Det var ikke noe stort problem å takle slengbemerkninger fra fremmede forbipasserende. «Idioter», mumlet vi oss imellom og trakk på skuldrene. Da var det langt verre å ta mot hets fra kjente: «Du verden for en idiot du er, som er med i dette nazipartiet», ropte faren til en venn på fotballaget mitt. En annen pappa til en kompis av meg lirte ut av seg: «Du kan bare glemme å komme inn i huset vårt igjen så lenge du er med i FrP og står for det du gjør.»

18

K astet u t av C arl

Jeg glemmer heller ikke da jeg spurte en mann om han ville ha en FrP-brosjyre å lese i. Uten å si noe gikk han mot meg og slo arkene ut av hånda mi. Så gikk han – fortsatt uten å si et ord. Så var det episoden med han som uten forvarsel ga meg huden full, før han spurte: «Vet du ikke hvem som er opphavet ditt? Gammelordføreren ville snudd seg i graven og skjemtes over deg hvis han så deg nå.»

Det gjorde inntrykk på en 17-åring. Det var helt vanlige folk, mennesker som i likhet med meg tilhørte arbeiderklassen, men som gjerne sympatiserte med Arbeiderpartiet. De som var styggest i ordbruken, evnet ikke å se at det var en ungdom de stod overfor. Det forbauset meg den gang at det ofte var de samme menneskene som snakket høyest om åpenhet, medmenneskelighet og demokrati, som var mest dømmende overfor andre. Sannheten var at de ikke tolererte andre synspunkter enn sine egne.

Ordføreren i bygda på den tiden viste også sitt demokratiske sinnelag da han gikk ut i media og sa, muligens delvis på fleip, at dersom innbyggerne var så gale at de stemte på Fremskrittspartiet og partiet kom inn i kommunestyret, skulle han finne fram den største klubben som var å oppdrive og banke hardt i bordet hver gang FrP-representantene ville ha ordet.

Jeg lyver hvis jeg sier at hetsen ikke gikk inn på meg. Du tar på deg et skall og vil helst ikke vise utad hvor sårbar du er. Men jeg var fortsatt bare en unge. Fra jeg var 15 til jeg var 18 har jeg flere minner fra kvelder da jeg kom hjem etter en lang dag på stand og ikke fikk sove. Det var sårt å bli sett på nærmest som spedalsk og moralsk mindreverdig. Jeg kunne ligge i senga med tårer i øynene mens jeg hev etter pusten. Selvtilliten fikk seg en knekk. Jeg spurte meg selv om det var meg det var noe galt med, og om det var verdt det.

Etter som årene gikk, vokste FrP i størrelse, og jeg ble både stortingsrepresentant og etter hvert statsråd. De samme menneskene som tidlig på 1990-tallet hadde hånet og trakassert meg, begynte etter hvert å hilse vennlig og anerkjennende. Da jeg ble minister, kunne de skryte uhemmet av meg og si at de allerede den gangen, på slutten av 1980-tallet, 19

— BARE GJØR DET —

skjønte jeg ville bli noe stort. Som 17-åring var jeg ikke velkommen i hjemmet deres, de ville ikke ta i meg med ildtang. Nå skulle de sole seg i glansen. Sånne falske folk betaler jeg null og niks for.

Når alt dette er sagt, må jeg skynde meg å legge til at mange – de fleste – verdalinger har behandlet meg fint opp gjennom årene. De har vært gode støttespillere som har klappet meg på skulderen og gitt meg ektefølt kred. Mange syntes jeg var et friskt pust i politikken og likte at jeg ga nytt liv til politiske debatter. Jeg er stolt av bygda mi.

I dag kan jeg slå fast at idretten ble en slags redning for meg da jeg var ung. Følelsen av tilhørighet og fellesskap, det å jobbe mot felles mål sammen med andre mennesker er givende. Gjennom idretten fikk jeg bekreftelsen på at jeg dugde, at jeg var noe.

Fra jeg var seks år til jeg var 13–14 gikk jeg skirenn, og som åtte– ni-åring begynte jeg å hoppe på ski. Blommen Skisenter, som lå et par mil unna, hadde flotte hoppbakker, alt fra 20-metersbakke og helt opp i 60-metersbakker. Faren min, Gjermund, mente hoppski var altfor dyrt og at jeg drev på med for mye. Jeg brukte strategien som barn alltid har brukt når de ikke umiddelbart får viljen sin: Jeg maste, og så maste jeg litt til. Til slutt nådde jeg fram, pappa mente det fantes et par hoppski oppe på fjellgården som vi kunne dra og hente. Jeg husker skuffelsen da han kom ned fra låven med skiene. De var ikke bare eldgamle, men også rundt 2,30 meter lange, de var brede, og hver ski veide 2,5 kilo. Slukøret konstaterte jeg at det var disse, eller ingen. Hoppe skulle jeg.

Jeg husker godt mitt første hopp. Pappa mente jeg måtte starte i 20-metersbakken. Mine ambisjoner var større enn som så, men for å blidgjøre ham gikk jeg med på å starte pent og pyntelig i den minste bakken. Føret var trått, og det var godt med kramsnø. Jeg la skiene på skulderen, de føltes tunge som bly, men jeg stabbet i vei og gikk opp bakken. Da jeg kom til toppen, var jeg sliten og andpusten, men spente på meg skiene. Pappa sa jeg burde starte lenger ned i overrennet, det var tross alt mitt aller første hopp. Men jeg stod på mitt. Jeg skulle jo hoppe langt, og da måtte jeg ha bra med fart.

20

K astet u t av C arl

Jeg satte utfor, de gamle treskiene beveget seg så vidt nedover på det tråe føret, skiene var så tunge at tyngdekraften trakk meg ned. Jeg passerte hoppkanten i sneglefart, landet på knappe fem meter og var fly forbannet. Pappa fikk en omgang verbal juling. «Det går jo ikke an å hoppe langt med sånne eldgamle treski», freste jeg. Pappa trakk på skuldrene.

Lars Grini hadde hoppet over 150 meter med treski, og Bjørn Wirkola vant hoppuka med treski, så skiene var det ikke noe galt med.

Noen stor hopper var jeg nok ikke da jeg som 13-åring la inn årene, men en personlig rekord på 47 meter var da slettes ikke ueffent.

Jeg pleier å si at jeg tilhører siste generasjon som fikk oppleve løkkefotball, og tiden da kameratgjengen laget skiløyper og hoppbakker og arrangerte egne renn. Så fort skoledagen var ferdig, løp vi hjem, kastet skolesekken inn døra, og så var det på med skiene eller ut på løkka for å spille fotball. Vi tråkket skiløyper selv og tok tiden på hverandre da vi lekte vi var de store heltene fra TV – Oddvar Brå, Ove Aunli, Lars Erik Eriksen, Pål Gunnar Mikkelsplass. Jeg hang mye sammen med tre andre gutter som bodde like ved meg. Hjemme var det en fin skråning, med et lite platå midt i bakken der mamma hadde klesstativet. Skråningen fungerte perfekt som hoppbakke, med hoppet rett under klesstativet. Også gårdsveien var flittig brukt som hoppbakke, noe pappa ikke alltid var like begeistret for. I og med at vi lagde hopp midt i veien, kom han seg ikke opp med bilen. Han gikk ut av bilen, måket vekk hoppet og ryddet vei. Neste dag lagde vi nytt hopp.

Jeg har alltid vært en kreativ gutt, som har funnet på ting selv. Jeg stelte i stand mange ski-VM og OL alene, med meg selv som eneste deltaker. Det var skirenn, hopprenn, kombinert og skiskyting. Jeg lagde skiskytterblink av finerplater på sløyden og brukte sprettert og småstein som gevær. Alt var forseggjort, med startlister der jeg selv var alle løperne, og jeg tok tiden og skrev flittig resultatene på lapper. Jeg så for meg at buskene og hekken var tilskuere. Ut fra stemmebruken lurte mamma mange ganger på om det var en skokk med unger utenfor husveggen, mens det i virkeligheten bare var meg. Jeg levde meg inn i mine egne mesterskap og kommenterte flittig underveis. Jeg var både utøver og 21

— BARE GJØR DET —

kommentator. Da kombinert stod på programmet, var jeg Torbjørn Løkken, Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike på én og samme tid.

Under hopprenn var jeg Hroar Stjernen, Matti Nykänen, Per Bergerud eller Andreas Felder, kommentert av Arne Scheie. Etter løpene var det naturlig nok seiersintervjuer, der jeg etter beste evne forsøkte både å imitere reporter og utøver. Det må ha vært litt av syn for naboene.

Om somrene bar det rett ned på løkka, der vi delte opp lag og arrangerte cuper. Hver og en «var» sitt favorittlag – Brasil, Argentina, Nederland. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, vi var nøye med å sette opp ordentlige kampoppsett og notere resultatene.

I min oppvekst fantes ikke Playstation eller andre duppeditter, som Ipad, Nintendo Wee, Xbox eller smarttelefoner. Jeg hadde i hvert fall ingen. Var det dårlig vær, dro jeg gjerne på Samvirkelaget til «reserve­ mamma» Maren. Hun ga meg noen store, hvite papplater som jeg tegnet skitraseer og skiløpere på. Jeg fargela skidraktene og klippet ut figurene og lagde mitt eget skispill av papplatene. Vips, så hadde jeg et kjempebra terningspill og kunne arrangere VM og OL på ski og kombinert innendørs. Hopprenn fikk jeg også til. Jeg lagde unnarenn av papp og brukte noen gamle bilbaneskinner arvet etter onkel som ovarenn, et gammelt skrin som hopp og en legomann som hopper. Med ett var godstolen i stua forvandlet til en tipp topp moderne hoppbakke. Mammas målebånd ble brukt for å måle lengde. Det funket storveis.

Det samme gjorde jeg med fotball. Papplaten ble forvandlet til en fotballstadion, jeg tegnet fotballspillere, fargela og klippet ut pappfigurene. Som ball brukte jeg papirkuler. Så ble det arrangert alt fra norsk 1. divisjon til EM og VM i fotball. Alle lagene hadde hvert sitt syltetøyglass med pappspillere. Jeg holdt høytidelige trekninger, skrev resultatene i en liten bok og lagde tabeller. Jeg lagde til og med et travspill av papp. Det var jo sånn den gangen, i pausen på tippekampen gikk det tre travløp. For meg måtte alt være mest mulig realistisk, så derfor arrangerte også jeg travløp i pausen, med Rex Rodney, Hambler F, Alm Svarten og alle de andre kjente hestene. Det ble tegnet og klippet ut både varmblodshester og kaldblodshester, og det var dødsens alvor. Jeg husker en 22

K astet u t av C arl

gang jeg ble uhorvelig sint på mamma, som ikke skjønte ­bæret av hvorfor jeg fikk raserianfall. Det hadde seg slik at da hun ryddet rommet mitt, hadde hun kommet i skade for å tråkke på Alm Svarten.

Det er litt vemodig at denne typen kreativitet langt på vei har forsvunnet hos dagens barn. Vi foreldre må sette klarere grenser for spilling, som fører til at altfor mange søker inn på gutterommet og blir værende der. Selvfølgelig er det mange spill som også utvikler kreativiteten, men barn har behov for å utvikle kroppen gjennom lek og aktivitet, aktivitet som i større grad må drives på barnas premisser og ikke tilrettelegges av oss voksne.

Idretten som ligger hjertet mitt nærmest, er nok fotball. Og det var som keeper jeg selv drev det lengst. Fra jeg var 13–14 år spilte jeg på Verdal IL, klubben i bygda, med et godt fotballmiljø som var svært dyktige på å utvikle spillere. Jeg spilte også junior- og seniorfotball på Verdal og for bygdas andre stolthet, Vinne IL. Verdal IL har i mange år vært i det som er dagens 2. divisjon. Jeg har selv hatt gleden av å spille mot klubben i mitt hjerte – Rosenborg – riktignok i treningskamp. Jeg pleier å være litt bråkjekk mot tidligere Rosenborg- og landslagsspiller Vidar Riseth, som har tatt to straffespark mot meg, én gang da han spilte for Neset på aldersbestemt nivå, og én gang da han spilte på Rosenborg. Han traff målet på begge straffene, men har ennå ikke scoret på meg.

Mens pappa var anti-fotball da jeg var ung, var mamma flink til å møte opp for å se meg spille kamper. Pappa kan jeg ikke huske så en eneste kamp – bortsett fra da jeg var med på Norway Cup i 1988. Flertallet av foreldrene besluttet på et foreldremøte at vi skulle på Norway Cup, og at foreldrene måtte stille opp. Til pappas store frustrasjon var det bare å godta at deler av sommerferien ble tilbrakt på Ekebergsletta.

Pappa klagde hele turen ned over at ferien gikk med til denne fotballen, mens mamma – som alltid var familiens diplomat – forsøkte å roe det hele ned. Vi røk sikkert ut av gruppespillet, beroliget mamma, og dermed kom det til å bli kun tre dager med fotball. Men vi gikk videre til 64-delsfinalen, og pappa måtte holde ut litt lenger. Det var 0–0 23

— BARE GJØR DET —

etter ordinær tid, og kampen gikk til ekstraomganger. Pappa stod klar på sidelinja, han hadde pakket vognen og ventet på at jeg skulle slippe inn mål. For vi skulle videre, ikke én dag ekstra med fotball på Ekeberg, håpet pappa.

Den gangen var det slik at dersom det var uavgjort etter ekstraomganger, var det det laget som hadde flest cornere, som gikk videre. Var det likt på cornere, ble det kastet krone og mynt. Da andre ekstraomgang gikk mot slutten, hadde vi én corner mer enn det andre laget. Pappa stod på sidelinja og trippet, innerst inne håpet han nok av hele seg at motstanderne skulle score. I siste sekund av andre ekstraomgang kom motstanderlaget gjennom, spissen fyrte av, midtstopperen på mitt lag satte ut foten, ballen sneiet beinet hans og skiftet retning, den hadde kurs utenfor mål. Jeg hadde fullt fokus på å forhindre corner, tok sats alt hva remmer og tøy kunne holde, kastet meg så lang jeg var og fikk slått ballen utover mot sidelinja. Alle foreldrene jublet, bortsett fra én. Vi var videre, men i 32-delsfinalen ble det stopp. Pappa kunne puste ut.

Jeg trente hardt i ungdommen, jeg skulle tross alt spille på det norske landslaget og ønsket å bli en like god keeper som Erik Thorstvedt.

Det må ha vært høsten 1985 eller vinteren 1986. Erik hadde nettopp blitt tysklandsproff i Borussia Mönchengladbach. Den gang fantes det et blad som het «Fotball», som unge håpefulle kunne skrive til for å spørre om treningstips fra de norske proffene. Jeg skrev til Erik, og til min store overraskelse fikk jeg svar, med både autograf og tips. Jeg var i den syvende himmel og fulgte rådene fra mitt store keeperidol til punkt og prikke. Da Thorstvedt spilte i IFK Göteborg, så jeg en reportasje på TV der han trente på reaksjonsredninger. Klubben hadde kanoner som skøyt ballene i ulike retninger mot ham. En sånn kanon ønsket jeg også meg, men skjønte at det var umulig. Alternativet var å bruke det jeg hadde tilgjengelig: Husveggen var et bra substitutt. Jeg stod to–tre meter unna og sparket ballen alt jeg kunne i husveggen. Bordkledningen var utformet slik at jeg aldri visste hvilken retning ballen kom, her gjaldt det å være på tå hev. Du verden for en god reaksjonstrening det var. Jeg har ikke tall på hvor mange timer – til naboenes store fortvilelse – jeg 24

K astet u t av C arl

stod og dundret ballen i veggen, for lynkjapt å kaste meg etter den. Det var ingen tvil: Som 12-åring var jeg fast bestemt på at jeg skulle overta landslagsplassen etter Erik Thorstvedt når han ga seg.

Jeg ble aldri landslagsspiller, men dagen etter 40-årsdagen i 2014 banket det på døra mi på statsrådskontoret. Min politiske rådgiver kom inn og spurte om jeg var klar. Bilen stod og ventet, og vi skulle ut. Jeg skulle få en gave fra politisk ledelse, det var alt jeg ble fortalt. Turen endte på Vallhall Arena, der Erik Thorstvedt tok imot meg og gratulerte meg med dagen, mens VG knipset i vei. Jeg var helt starstruck, måtte klype meg i armen for å kjenne etter om det var drøm eller virkelighet.

Erik tok fram en gammel landslagsskjorte som han selv hadde stått i, den må ha vært fra en av hans første landskamper. Han ba meg ta på meg keeperskjorta og spurte om jeg var klar for trening. Jeg var ikke tung å be; drakten ble tredd godt nedover min utrente kropp.

Vi diskuterte keeperrollen, erfaringer vi begge hadde gjort oss – på og utenfor banen. Vi fant vel ut at det å være keeper og statsråd hadde klare likhetstrekk. I begge rollene gjelder det å lese situasjonen, være skjerpet og ta de rette beslutningene der og da.

Vi var i gang med keepertreningen, jeg stod mellom stengene, Erik sparket noen enkle baller slik at jeg ikke tabbet meg ut foran VGs foto­ linser. Men på ett av skuddene sleivet han, ballen gikk mot stangen, skulle jeg nå den, måtte jeg ut i full lengde, jeg gikk etter ballen, strakk meg helt ut og nådde ballen i luften, før jeg dro den sikkert inn til kroppen. Da jeg landet, hørte jeg Erik rope: «Dette er det sykeste jeg har sett!» Det var nok ingen stor redning, men ganske bra, om jeg selv skal si det, i alle fall fra en statsråd. Da vi var ferdige med økten på Vallhall, fikk jeg den gamle landslagstrøya til Erik, med en hilsen på. Den vil alltid ha hedersplassen hjemme hos meg.

PÅ DYPT VANN Det har vært litt av en reise for Fremskrittspartiet. Fra å ha vært en «pariakaste» på utsiden av det etablerte samfunnet, til i dag å være 25

— BARE GJØR DET —

stuerene. Ingen fortjener mer honnør for det enn Carl I. Hagen. Han klarte kunststykket både å gjøre partiet spiselig, samtidig som han tok vare på partiets egenart. FrP stod for noe annet enn de andre partiene, og Carl formidlet politikken med et hverdagsspråk vanlige folk kunne forstå. FrP-ere sa tingene som de var. Det var derfor vi leverte brakvalg i 2005, og ikke minst i 2009, med 22,9 prosents oppslutning.

Mannen som kastet meg ut av Verdal Hotell i 1989, stoppet ikke meg. I 1997 ble jeg hentet inn som valgkampleder sentralt, før jeg deretter gikk inn i rådgiverkorpset til Carl på Stortinget. Jeg hadde hovedansvaret for nærings- og olje- og energifraksjonen, men jobbet også direkte opp mot Carl. De første årene som ansatt på Stortinget leide jeg leilighet i nabohuset til Carl og Eli på Bestum. Jeg var alltid fem minutter for sent ute og mistet mange ganger trikken. Carl og Eli plukket meg derfor ofte opp i bilen og ga med skyss ned til Stortinget.

Carl er den politikeren i Norge som har måttet tåle mest dritt. Enkelte på den politiske venstresiden så nok på ham som en følelseskald og kynisk person, en politisk maskin. Det var han ikke, men Carl hadde et vanvittig engasjement som virket skremmende på noen. Han visste hvor han skulle, og sa: «Sånn gjør vi det.» Men han var ektefølt opptatt av at vi ansatte hadde det bra, han spurte hvordan det gikk med familien og brydde seg virkelig. Eli var samme typen. Bra mennesker.

Den tiden jeg jobbet under ham, var han definitivt i sitt ess. Det finnes ingen politiker i etterkrigstiden som har vært en større folketaler eller bedre debattant enn Carl. Han hadde evnen til å oversette et komplisert akademisk språk til et enkelt hverdagsspråk. Carl kunne forklare handlingsregelen så enkelt at alle og enhver forstod hva han snakket om, og han fylte torgene. 1. mai 1999 holdt FrP landsmøte på daværende Rica Hell Hotell i Nord-Trøndelag, der partiet hadde eget 1. mai arrangement på torget med Carl som taler. Rundt 1500 tilhørere møtte opp på Stjørdal torg den dagen, i en region som politisk var alt annet enn blå-blått. Ap- og LO-topper som inntok fylket for å holde sine 1. mai-­ taler samme dag, samlet en brøkdel av det Carl klarte.

26

K astet u t av C arl

Engasjementet til Carl ble enkelte ganger så stort at han fikk skylapper. Skal du være en god personalleder, må du være god til å lytte, motivere, prioritere, delegere og inkludere. Det var nok ikke alle som opplevde ham som det. Den siste jeg ville ansatt som personalleder i en bedrift, er Carl I. Hagen. Carl var resultatorientert, som i og for seg ikke står i motsetning til å være en god personalleder, men han mente som regel at han selv visste best. Han var ikke like ivrig på å lytte til andre eller ta inn over seg andres synspunkter. Hadde han først bestemt seg for noe, var det bare å gjøre som han sa. Da var han ikke mottakelig for motargumenter.

Partiet var gjennom mye turbulens som rokket ved imaget Carl øns­ ket å skape av FrP. Slaget på Bolkesjø – døpt «Dolkesjø» av media – var en opprivende hendelse som rev og slet i partiet. Valgkampen i 1995 hadde vært knalltøff, med Øystein Hedstrøms deltakelse på det famøse møtet på Godlia Kino som bunnpunkt. Carl ville bygge FrP som et seriøst og kunnskapsbasert parti. Et parti som jobbet grundigere enn alle andre. Da passet det dårlig at solospillere fra egne rekker ikke trakk i samme retning.

Carl kastet oss unge lovende på dypt vann, så fikk vi selv lære oss å svømme. Han kunne være brutal og stilte knallharde krav. Veiledning ble det så som så med. Han tvang meg til å finne ut av ting selv ved å be meg om å gjøre research til jeg fant svarene jeg lette etter. Han opptrådte som en lærer som ikke bare gir svarene til eleven som lurer på noe, men som i stedet ber eleven lete i bøker, i dokumenter, på internett eller ved å kontakte personer som vet. Jeg fikk bare beskjed om at noe ikke var godt nok, og måtte tilbake på kontoret å begynne på nytt. Enkelte ganger følte jeg meg mest av alt motløs og hadde lyst til å grine ved kontorpulten. Men det var sånn jeg ble herdet og lærte politikk.

Da jeg i mars 2000 fikk i oppdrag av Carl å utarbeide et representantforslag om delprivatisering av Statoil, gikk jeg helhjertet inn for oppgaven. Jeg leste meg opp og arrangerte møter med økonomer og andre folk fra fagmiljøer. Det var lange dager, 12–14 timer om dagen. Ofte ble det så sent på natten at jeg bikket på sofaen på Stortinget. Carl hadde 27

— BARE GJØR DET —

gitt streng beskjed om at representantforslaget måtte være ferdig innen utgangen av fredagen, et par uker senere. Da fredagen kom, gledet jeg meg til å reise hjem til mitt relativt nyfødte barn i Verdal. Med ti gjennomarbeidede sider i hånda, sommerfugler i magen og litt over middels høye skuldre banket jeg på kontoret til Carl.

Han leste det ikke engang. «Dette er altfor kort», fastslo han og dro lenge på a-en i «alt» for å understreke poenget. Han ønsket seg flere detaljer og større omfang. Faen også, tenkte jeg, og reiste hjem sur og passe fed up. Jeg brukte helgen til å lese Statoils årsrapport, klipte og limte kapitler og avsnitt som virket relevante, og satte det sammen til en helhet. Det ble 40 sider totalt. «Dette var mye bedre», konkluderte Carl og dro lenge på y-en i «mye» da jeg mandagen etter kakket på døra og overrakte ham det nye utkastet. Det var ikke så nøye med innholdet, bare dokumentet var omfattende nok.

Episoden eksemplifiserer et annet trekk ved Carl da jeg jobbet med ham. Alt skulle være stort og omfattende. Jeg fikk mange ganger en følelse av at kvantitet var viktigere enn kvalitet. Det var viktig for Carl at omgivelsene oppfattet FrP som et parti med kunnskap og tyngde. Og når sant skal sies, var det nok slik at vi FrP-ere kunne sakene bedre enn våre politiske motstandere. Det skyldtes nok at partiet den gang ble sett på som en gjeng bygdetullinger. For å vinne fram måtte vi vise at vi hadde større kunnskap enn motstanderne våre.

Forslaget om delprivatisering ble fremmet for Stortinget 29. mars 2000, et forslag vi fikk mye kritikk for. Det morsomme var jo at Ap mot slutten av det samme året også gikk inn for delprivatisering. Ap er eksperter på dobbeltkommunikasjon når det kommer til spørsmål om privatisering. Før valget i 2005 figurerte Jens Stoltenberg i kinoreklamen «Kaptein Norge», der budskapet var at Arbeiderpartiet og Jens var garantisten for å ivareta nasjonens arvesølv. Med Jens fortsatt ved roret skulle man hindre at de borgerlige kom til makten og dermed bygge landet i stedet for å selge det ut. Men faktum var at Jens Stoltenberg i sin første statsministerperiode privatiserte mer på halvannet år enn Kjell Magne Bondevik gjorde på fire.

28

K astet u t av C arl

I løpet av Stoltenbergs halvannet år som statsminister i 2000–01 ble Statoil og Telenor børsnotert, statens aksjepost i Kreditkassen ble solgt, og dermed kom Norges nest største bank på svenske hender. Norsk Medisinaldepot ble solgt til en tysk medisingrossist, to tredjedeler av aksjene i spritprodusenten Arcus ble solgt til private, og 49 prosent av aksjene i gruvebedriften Olivin gikk til et amerikanskeid selskap. I tillegg ble det solgt aksjer for 4,3 milliarder kroner i DnB, slik at statens eierandel kom under 50 prosent. Dette fremgikk av en liste Nærings- og handelsdepartementet hadde laget på forespørsel fra Aftenposten. Det viser at det ikke var samsvar mellom det Stoltenberg forsøkte å lokke velgerne med, og det han gjorde. Stoltenberg prøvde å skape et skremmebilde av at de borgerlige ville privatisere over en lav sko, og selge landet bit for bit til utenlandske eiere. Dessverre var det altfor få av dem som gjennomskuet Stoltenbergs dobbeltkommunikasjon. Jens sviktet velgerne.

Da Aftenposten konfronterte ham med fakta, uttalte han at han ikke angret på noen av de privatiseringene hans regjering gjennomførte, og han stod fast på at han ikke hadde endret syn på privatisering. Jeg vil gi ros til Stoltenberg for å gjennomføre privatiseringen han gjorde i perioden 2000–01. Dette var politikk jeg var enig i, og som var både moderne, fremtidsrettet og fornuftig. Det store spørsmålet blir: Hvorfor turte han ikke å gjennomføre mer av den politikken han egentlig mente var riktig? Hadde LO slamret med dørene? Var han redd for at Gerd-Liv Valla skulle slå seg vrang? Eller fryktet han at venstresiden i Arbeiderpartiet ville slå tilbake mot ham? Svaret er nok en kombinasjon av alt.

Stoltenbergs privatiseringsiver er vel bare et eksempel på at Ap er mer opptatt av makt og posisjoner fremfor å stå for det de egentlig mener.

Spill og retorikk blir viktigere enn langsiktige og fornuftige politiske løsninger. Populisme kalles det, og Ap er i så henseende kanskje den største populisten av alle.

I dag, når jeg sitter her snart 20 år etterpå, har jeg like stor beundring for Carl I. Hagen som den gang. Uten alle kampene han har tatt, uten 29

— BARE GJØR DET —

alle debattene han har kjempet, hadde aldri jeg eller mine seks FrP-­ kolleger gått ut på Slottsplassen for å motta folkets hyllest 16. oktober 2013. Hvis Carl hadde kastet inn årene og gitt opp etter all sjikanen han måtte holde ut, hvis han ikke hadde stått som en bauta like forbannet oppreist i all slags vær og forhold, så hadde FrP vært historie og ikke et regjeringsparti.

Personlig mener jeg det hadde vært bra å ta Carl inn i regjeringen som statsråd i 2013. Han kunne skapt legitimitet hos mange FrP-velgere på grasrotplanet i vanskelige saker for både partiet og regjeringen, og som den politiske ringreven han er, kunne han kjempet FrPs sak på en tydelig måte innad i regjeringen. Selv om det var Siv som gjorde partiet til et regjeringsparti, er det liten tvil om at det var Carl som bygget partiet fra ingenting til å bli et modent og seriøst parti. Han hadde fortjent å få kronet sin politiske karriere med et par år som statsråd.

Jeg tror imidlertid aldri det var aktuelt verken for Erna eller Siv å ta ham inn i regjering. Hans forhistorie med Høyre og det faktum at han felte Willoch-regjeringen i forbindelse med påskepakken i 1986, var nok ikke glemt i Høyre. I tillegg ønsket nok ikke Siv å forsterke inntrykket av at Carl var en slags «syvende far i huset», partiledelsen mente ganske sikkert at hans tid i toppolitikken var forbi, at han var utgått på dato. De fryktet nok også at han ville ta for mye plass som statsråd.

Jeg skjønner ikke hvorfor Carl valgte å fortsette i lokalpolitikken etter at han takket for seg som partileder og ga stafettpinnen videre til Siv Jensen. Det er en kjensgjerning at han etter retretten fra rikspolitikken i større grad har bommet på de politiske resonnementene. Derfor er det heller ikke vanskelig å forstå den sunne skepsisen mot å ta ham inn i regjering, selv om jeg personlig tror det hadde gått veldig bra. I perioden 1997–2005 gjorde han nesten aldri feil. Han traff blink på 9 av 10 skudd. Etter at Carl gikk av som leder, har han i enkelte debatter ikke engang visst hvilken skive han skal skyte på.

Under flyktningkrisen i 2015, da folk flest syntes synd på spesielt barna som flyktet fra krig og elendighet til trygge Norge, sådde han tvil om både vanlige folks og restauranteieres medmenneskelighet. På 30

Facebook skrev han: «Det å gi litt med TV-kameraene til stede gjør ikke inntrykk på meg! Det er litt for populistisk og et forsøk på å lyse seg i glansen og skaffe reklame for sin restaurant og er ikke særlig imponerende!» Carl feiltolket stemningen ute blant folk. Selv om han – også i Syria-debatten – etter hvert fikk rett, var budskapet og timingen etter mitt skjønn feil. FrP ble oppfattet som et parti som hadde gått fra å være generelt kritisk til asyl- og flyktningpolitikken, til å bli et parti som var kritisk til mennesker i nød.

Et annet eksempel på Carls sviktende dømmekraft så vi da han i 2011 gikk ut i VG og uttalte at han ikke forstod at de pårørende etter Utøya-tragedien skulle vite detaljer om hvor og hvordan deres kjære ble drept. Det var ufølsomt av Carl, og han måtte ut å beklage.

Jeg tror sjansene hans til å få en statsrådtaburett hadde vært større dersom han ikke hadde gått inn i lokalpolitikken. Dessverre tror jeg det også er med på å gi ham et dårligere politisk ettermæle enn han fortjener. Det blir som fotballspilleren som briljerte i Premier League, som gir seg og går tilbake til å spille norsk 2. divisjon. Det er lett for at det er det siste man husker best. Carl fortjener å bli husket som en politikkens Premier League-spiller.