Arr som vinger

Erin StEwart

arr Som vingEr

© Tekst: © Erin Stewart 2019 First published by Delacorte Press, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Penguin Random House LLC, New York Published in agreement with Writer’s House, New York, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden © Norsk utgave: Kagge Forlag 2020 Originalens tittel: Scars Like Wings Oversetter: Rune R. Moen, MNO Artwork © 2019 Maricor / Maricar Omslagsdesign: Jesse Green Grafisk tilrettelegging, norsk omslag: Terese Moe Leiner Grafisk tilrettelegging, norsk utgave og sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Garamond 11,5/16,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2537-8 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til Kyle.

Du gjør livet perfekt.

1

Et år etter brannen tar legen av meg maska og sier at jeg bør få meg et liv.

Han bruker ikke akkurat de ordene, så klart, for han får lønn for å slå om seg med medisinske begreper som reintegrering og isolasjon, men poenget er at komiteen for Avas liv har hatt et viktig møte og bestemt at jeg har veltet meg i sorgen lenge nok.

Det er slutt på å velte seg i selvmedlidenhet etter brannen.

Dr. Sharp undersøker den transplanterte huden for å forsikre seg om at jeg ikke ved en feil har fått flaggermusvinger i armhulene siden den siste månedlige kroppsvisitasjonen. Arr kan være føkka små jævler, og siden kroppen min er 60 prosent føkka opp, bruker dr. Sharp hele tjue minutter på å undersøke meg. Papiret som dekker vinylen på undersøkelsesbenken, knitrer under meg mens tante Cora følger oppmerksomt med fra sidelinjen og tar notater i den gigantiske mappa «Avas restitusjon», samtidig som hun følger dr. Sharp med øynene.

Han fjerner tørkleet fra hodet mitt og deretter den gjennomsiktige plastmaska, mens fingrene streifer arrene.

7

«Alt gror helt kjempeflott», sier han, uten så mye som en antydning til ironi. Over øynene kjenner jeg hvor kalde fingrene hans er, men følelsen blir svakere da han beveger seg ned til de tykkere transplantatene rundt munnen.

«Jo da», sier jeg, «man kan ta leppestift på en gris, men den vil alltid være en g…»

«Ava!» gisper Cora, som ikke bare er tanten min, men også selvutnevnt direktør for den tidligere nevnte komiteen for livet mitt.

Dr. Sharp rister på hodet og ler. Et dypt smilehull dukker opp på hver side av smilet hans, og det får ham bare til å se enda mer ut som en av de der sexy legene på TV som knuller hverandre på vaktrommet når de ikke redder livet til folk. Jeg gir de gnistrende øynene hans og det kraftige kjevepartiet skylden for sommerfuglene jeg kjenner i magen hver gang han tar på transplantatene mine. Dessuten vet jeg svært godt at han har sett meg naken omtrent nitten ganger, og det hjelper heller ikke. Jo da, det er på et operasjonsbord, men naken er naken, selv når man er dekket med gasbind og arr fra nitten operasjoner.

Men vi snakker aldri om den pinlige elefanten i rommet, akkurat som jeg aldri nevner at han bokstavelig talt tok en bit fra rumpa mi en gang og spente den over ansiktet for å lage en ny panne.

Dr. Sharp gir meg et lite frisørspeil så jeg kan beundre håndverket hans.

«Nei takk», sier jeg og gir det tilbake.

«Er det fortsatt vanskelig for deg?»

8

«Hvis det ikke har vokst ut et nytt ansikt i løpet av natten, vet jeg allerede hva jeg kommer til å se.»

Dr. Sharp nikker og noterer noe i journalen min, og jeg fornemmer et forestående komitémøte om min motstand mot reflekterende overflater. Det er ikke sånn at jeg ikke har sett ansiktet mitt. Jeg vet hvordan jeg ser ut. Jeg velger å ikke fortsette å se.

Dr. Sharp holder opp plastmaska og smiler med smilehullene sine.

«Jeg tror du vil bli glad for å høre at du kan kvitte deg med denne lille rakkeren.»

Cora gir fra seg et hvin og gir meg en keitete klem fra siden.

Hun er nøye med ikke å ta i for hardt og forstyrre den ytterst viktige helbredelsesprosessen.

«Du kunne ikke ha gitt oss en bedre gave i dag, dr. Sharp.

Det har gått ett år, denne uka, faktisk, siden …» Cora stopper opp, og jeg kan nesten se hvordan hjernen hennes prøver å finne frem til de rette ordene.

«Brannen», skyter jeg inn. «Ett år siden brannen.»

Dr. Sharp gir meg maska, som har vært min faste følgesvenn hver eneste dag, tjuetre timer i døgnet, gjennom det året.

Den har én oppgave: å holde ansiktet mitt flatt mens det gror, sånn at arrene ikke blir til bulende kjøttklumper. Legene og sykepleierne forsikrer meg stadig om at maska har fått arrene til å gro så mye bedre, men jeg er ikke overbevist om at det kan bli så mye verre enn det lappeteppet av misfargede hudtransplantater som jeg kaller ansiktet mitt.

9

«Du må fortsatt bruke kompresjonstøyet til vi er sikre på at arrene ikke hindrer bevegeligheten din», sier dr. Sharp. «Men jeg har flere gode nyheter til deg.»

Cora nikker diskré til ham, og dermed skjønner jeg at det som kommer nå, er et direkte resultat av et møte i komiteen for Avas liv. Invitasjonen min må ha gått rett i spamfilteret.

«Nå som du ikke må bruke maska lenger, godkjenner jeg – og anbefaler sterkt – at du begynner på skolen igjen», sier han.

Jeg vender maska i hånda uten å se opp.

«Ja, det er helt uaktuelt», sier jeg. «Men takk skal du ha.»

Cora spretter inn fra sidelinjen, legger den digre mappa ved vasken, setter seg halvveis på undersøkelsesstolen med meg og klapper meg forsiktig på låret.

«Ava, jeg vet at du synes nettundervisningen er kjedelig, og du sier jo alltid at du skulle ønske alt kunne bli normalt igjen.»

Normalt.

Nettopp. Normalt som i gamle dager. Normalt som Ava Før Brannen. Normalt normalt.

«Det. Kommer. Aldri. Til. Å. Skje», sier jeg. «Jeg kan ikke valse inn på den gamle skolen og forvente at alt er som før.»

Cora lar seg ikke stoppe. «Du kunne begynne på den skolen like ved oss, sånn vi har snakket om. Eller velge den skolen du vil», sier hun. «En ny start, ikke sant? Få nye venner og starte et nytt liv her.»

«Jeg vil heller dø», mumler jeg.

Jeg har klart meg fint med å ta nettundervisning i pysjen hjemme. Der ingen kan se meg. Der ingen kan peke og stirre

10

og hviske når jeg går forbi, som om jeg er døv i tillegg til vansiret.

«Det vet jeg at du ikke mener», sier Cora. «Du er heldig som er i live.»

«Ja da. Jeg er en menneskelig lykkeamulett.»

Hvorfor er det jeg som er heldig, bare fordi jeg overlevde?

Mamma, pappa og kusina mi Sara danser sannsynligvis på en eng i himmelen et eller annet sted, eller de er lykkelig reinkarnert som aper i India, mens jeg står overfor en endeløs rekke med operasjoner og leger og stirrende blikk fra fremmede.

Men jeg kan ikke konkurrere med gravsteiner. Død trumfer alltid lidelse.

«Hadde det vært Sara, ville jeg ønske at hun levde et fullverdig liv», sier hun. «Og jeg vet at moren din ville ha ønsket at du skal være lykkelig.»

Forsøket på å bruke døde mennesker til å vinne diskusjonen irriterer meg.

«Jeg er ikke Sara. Og du er ikke moren min.»

Cora snur seg bort fra meg, og det samme gjør dr. Sharp, som later som om han konsentrerer seg veldig hardt om dataskjermen i stedet for å erkjenne den spente stemningen som fyller undersøkelsesrommet som røyk. Jeg hater at dr. Sharp er vitne til denne pinlige og barnslige trassigheten, men det er delvis hans skyld, siden han har holdt meg utenfor når det gjelder den siste utviklingen.

Cora snufser stille, og jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake det stikket. Hun ba ikke mer om å bli erstatningsmamma for meg enn jeg ba om å bli innbytter for barnet hennes. Vi prøver

11

begge å finne frem i denne syke formen for «flaks» som universet har slengt etter oss.

Dr. Sharp kremter. «Ava, det har seg slik at vi er bekymret for hvor mye du isolerer deg. Reintegrering er en viktig del av helbredelsesprosessen, og vi synes alle det er på tide å begynne», sier han. Jeg lar være å spørre hvem det mystiske ordet «alle» omfatter, siden den urovekkende eremittstatusen er noe helt nytt for meg. «Hva om du går på skolen i en prøveperiode, og så kan vi revurdere reintegreringsstrategien etter det? For eksempel to uker?»

Cora ser håpefullt på meg, fortsatt med tårer i øynene, samtidig som skyldfølelsen til den som har vært heldig, begynner å gjøre seg gjeldende. Skyldfølelsen til den som overlevde.

Denne uka markerer ett år for henne også. Ett år uten datteren. Ett år med å ta hånd om meg, jenta som overlevde i stedet.

Jeg kan ikke gi henne Sara, men jeg kan gi henne to uker.

«Greit», sier jeg. «Ti skoledager. Hvis det ikke er helt katastrofe, kan vi snakke om mer.»

Tante Cora klemmer meg så hardt at jeg later som om det gjør mer vondt enn det egentlig gjør, for å få henne til å slutte.

«Det er bare to uker», minner jeg henne på. «Og det blir helt katastrofe.»

«Det er bedre enn ingenting», sier hun.

Jeg legger det røde tørkleet over det arrete hodet mitt igjen mens Cora og dr. Sharp utveksler et triumferende blikk. Jeg fikler med maska med det som er igjen av hendene mine, og kjemper mot trangen til å ta den på igjen.

12

Cora stopper ved resepsjonen for å krangle om ubetalte operasjonsregninger mens jeg rusler nedover korridoren på brannskadeavdelingen og ser på kunstverk fra et eller annet prosjekt som skal bringe skjønnhet ut til de døende. Jeg merker ikke engang at jeg har vandret ut i lobbyen til det vanlige sykehuset før en liten jente som klamrer seg til morens trange bukser, utstøter et skingrende hyl.

Den lubne, lille fingeren hennes peker på meg.

På ansiktet mitt.

Damen rødmer mens hun mumler en unnskyldning og røsker med seg ungen etter armen. Jenta fortsetter å hyle og strekke hals mot meg. Moren bare skynder seg av sted. En mann i en skaistol flytter blikket raskt tilbake til avisen, men jeg kan føle at han ser på meg der jeg går forsiktig tilbake til korridoren, så nonsjalant som mulig.

Jeg venter i sikkerhet inne på brannskadeavdelingen, der folk er vant til ansikter som mitt. Nede fra korridoren kaster mannen med avisen stjålne blikk på meg, og det får meg til å ønske at Cora hadde latt meg ta med hodetelefonene, slik at jeg kunne sette på musikk og stenge alt annet – og alle andre – ute. I stedet snur jeg meg mot et tredimensjonalt kunstverk som heter Refleksjoner av stjernelys, som henger i vinduet, og later som om jeg er kolossalt interessert i de knuste glassbitene som er formet som små stjerner slik at hvert eneste femtaggete minispeil sender regnbuefargede fragmenter av lys gjennom korridoren.

Den brusende Melkeveien av ørsmå speil fordreier meg og viser en Picasso-virkelighet i glassbitene som henger sammen som om en eneste berøring vil gjøre at de knuses mot gulvet.

13

Jeg finner meg selv i glasset. Det røde tørkleet ligger som en ramme rundt det oppstykkede ansiktet.

Et lite øyeblikk lar jeg meg selv tro at den knuste jenta er det knuste glassets skyld.

Så fort jeg tar et skritt unna, vil ansiktet mitt være helt fint.

Normalt.

Det er det komiteen ønsker. Begynne på skolen igjen. Bli normal igjen.

Jeg vet bedre.

Normale folk skremmer ikke vettet av små barn.

Normale sekstenåringer ser seg i speilet. Er leppestiften i orden? Ligger håret riktig foran? Speilbildet deres beroliger dem, og hvis de ikke liker det de ser, fikser de det.

For meg er speil en påminnelse.

Jeg er et monster.

Ingenting i verden kan fikse det.

2

Den neste uka virrer Cora rundt for å shoppe inn til skolestart, overbevist om at en vellykket vei tilbake til et normalt tenåringsliv står og faller på om jeg velger ryggsekk eller skulderveske.

Natten før min offisielle «reintegrering» legger hun et utvalg av vesker utover på senga mi. Skuldervesker med sterke farger, ryggsekker med blomstermønster og forskjellige nylonbager lyser opp mot meg.

«Hva er det unge folk bruker nå for tiden?»

Jeg trekker på skuldrene. «Jeg har gått i sykehusskjorte og pysj, så jeg er kanskje ikke den beste å spørre om mote.»

Jeg sier ikke noe om at jeg tviler sterkt på om noen kommer til å se på tilbehøret mitt. Øynene til Cora beveger seg raskt fra den overdådige veskeutstillingen til meg, og hun rynker pannen på samme måte som når hun løser kryssord på søndager. Som om hun klarer å finne en løsning bare hun anstrenger nok.

Men uansett hvor hardt Cora anstrenger seg, er jeg et problem hun ikke kan løse.

15

«Jeg synes den her», sier hun bestemt, og holder frem en svart skulderveske. «Men prøv den for sikkerhets skyld før jeg leverer tilbake de andre.»

I stedet for å prøve den sier jeg at det er det samme for meg, og minner henne på at om to uker, når jeg vender tilbake til det deilige eremittlivet, vil jeg ikke trenge den lenger.

Munnvikene til Cora trekkes nedover. Et lite øyeblikk forsvinner «direktør for Avas restitusjon»-maska, og jeg ser en annen person, en som er liten og redd og som mer enn noe annet skulle ønske at hennes egen datter hadde vært her for å prøve ryggsekker og være spent på nye venner og bråkete overnattinger og alle de andre normale tingene som seksten år gamle jenter gjør, og som Cora ønsket for Sara.

Jeg sukker og tar imot veska. Slenger den over hodet.

«Den er perfekt, Cora, takk skal du ha.»

Hun justerer veska slik at den legger seg pent inntil siden av kroppen min. Vekten tynger de allerede stive skuldrene mine, men det er fint å se henne smile.

Cora plukker ut et marineblått tørkle fra samlingen min og holder det opp mot den bluseaktige blå skjorta hun har kjøpt til meg. «Se, det kaller jeg et antrekk.» Hun har ikke råd til å kjøpe nye klær akkurat nå, men jeg er takknemlig for at jeg slipper å gå i klær jeg har arvet av Sara i morgen. Heldigvis er det februar, så jeg kan gå i langermet genser og bukse for å skjule det meste av kompresjonstøyet.

«Er du sikker på at du ikke vil ha parykk?» sier hun. «Den hyggelige damen fra sykehuset sa vi kunne ringe når som helst.

Vi kan slenge oss i bilen nå med en gang og dra og hente en.»

Jeg rister på hodet. «Absolutt ikke.»

16

En parykk ville kanskje dekke til det sammenlappede hodet mitt bedre enn et tørkle, men den vil ikke lure noen som helst.

Damen som kom til brannskadeavdelingen utstyrt med parykker og sminke og alt annet slags tilbehør for å skjule arrene mine, var hyggelig, men uansett hva hun gjorde, kunne ikke løshår og foundation dekke til dette her. Så hvorfor late som?

Etter at Cora har gått, drar jeg opp glidelåsen på kompresjonstøyet og kvitter meg forsiktig med det ekstra hudlaget som hindrer arrene i å blåse seg opp som sukkerspinn.

Jeg ligger med ansiktet ned i senga i singlet og boksershorts.

Garnet fra sengeteppet til Sara kiler meg i nesen. Cora kommer tilbake og begynner kveldsritualet med å kline meg inn med fuktighetskrem. Vi begynner på høyre side av kroppen. Hun strekker forsiktig ut armen min, som fra denne vinkelen ser helt unormalt tynn ut. Sånn skinn og bein, zombie-stått-opp-frade-døde-tynn. Hvem hadde trodd at fettceller kan brenne opp?

Cora masserer kremen inn i alle sprekker og furer mens den kjente lukten av medisin / gammel dame fra den fete kremen fyller rommet. De beige kompresjonsplaggene ligger som slangeskinn på pulten. Etter et år virker de mer som meg enn de rosalilla arrvirvlene som egentlig er kroppen min.

Før tenkte jeg på hud som én sammenhengende enhet, men huden min er mer som sengeteppet til Sara under meg – et makabert lappeteppe som er sydd sammen. Noen deler er originale, noen er dekket av arr, og noen er transplantert inn fra andre deler av kroppen etter at legene lekte stolleken med overhuden min. Den første tiden fikk jeg til og med stiftet fast hud fra griser og lik mens vi ventet på at en lab et eller annet

17

sted skulle dyrke frem mer av meg fra frimerkestore biter som var skåret ut fra ryggen min.

Cora knar armen min som brøddeig. Fingrene elter kremen inn og brer den utover. Det er den eneste situasjonen der Cora ikke oppfører seg som om jeg er et skjørt eggeskall, antakelig fordi sykepleierne på sykehuset sa at jo hardere hun masserer, desto bedre er det for arrene. Og hvis det «bidrar til restitusjon», er Cora helt med på det.

Jeg løfter venstrebeinet allerede før hun kommer til det.

Etter åtte måneder med full kroppsmassasje er vi som to synkronsvømmere. Jeg har god nok bevegelighet nå til at jeg kunne ha klint inn meg selv med krem, men for å være ærlig er det fint å bli tatt på av noe annet enn de iskalde fingrene til dr. Sharp. Dessuten gjør massasjen at det klør mindre. Kløen er en bieffekt av tørr hud, som er en bieffekt av at jeg ikke har talgkjertler. Den dominoeffekten kulminerer i en konstant irriterende kløe under huden som jeg aldri får gjort noe med.

«Jeg har lest en interessant artikkel», sier Cora.

Jeg må nesten le høyt av denne svært lite sjokkerende opplysningen. Vi får Tidsskrift for brannskadde hjem i postkassa med noen måneders mellomrom, og det fyller hodet til Cora med ideer om hvordan hun kan hjelpe meg. Hun leser hvert eneste ord i hver eneste utgave og river ofte ut artikler som hun legger på senga mi.

«Det sto om hvor viktig det er for overlevende etter brannskader å ha en støttegruppe med likestilte som forstår dem.»

Cora snakker samtidig som hun masserer. «Og jeg er sikker på at du vil få noen nye venner i morgen, og jeg tror det virkelig kommer til å hjelpe deg, Ava. Jeg føler det på meg.»

18

Jeg ruller meg over på ryggen så hun kan smøre inn knærne.

«Det er to uker. Ikke ha for store forhåpninger», sier jeg, selv om det er åpenbart at forhåpningene hennes allerede har skutt i været, opp over atmosfæren.

«Ja, du sier jo alltid at du ikke trenger venner …»

«Og det gjør jeg ikke heller.»

«Og jeg sier at du bør være åpen for muligheten. Ikke la deg stoppe av at du er redd.»

«Jeg er ikke redd.» Jeg strammer de ynkelige armmusklene mine. «Jeg har en rustning av arr som beskytter meg.»

Leppene til Cora blir til en tynn strek mens hun masserer skuldrene mine og gnir kremen inn i de tykkeste arrene. De brede partiene med hudtransplantater trekkes inn fra halsen, ryggen og armene, og samles som bukseseler av stål. Helt til nå nylig måtte Cora hjelpe meg med å ta på T-skjortene, siden jeg ikke klarte å løfte armene høyt nok.

Jeg holder armene ut for å la kremen lufttørke før vi begynner jobben med å få dratt kompresjonstøyet over den klebrige huden. Jeg lirker armer og bein gjennom det trange stoffet, og Cora drar igjen glidelåsen. Hun smører krem i ansiktet mitt til slutt, bruker én finger til å fordele den over arrene som skjærer meg i biter.

«Crossroads setter visst opp en musikal hvert år», sier Cora henslengt, som om hun liksom ikke har forsikret seg om at skolen jeg skal gå på, har førsteklasses dramaundervisning. Som om vi liksom ikke vet begge to at jeg ikke har sunget en eneste tone siden brannen. Før klarte jeg ikke å la være å synge. Sang av hjertens lyst med dusjhodet som mikrofon. I bilen sammen med Sara med vinduene rullet ned. Ved middagsbordet, der

19

jeg plaget de stakkars foreldrene mine med min siste besettelse fra Broadway.

Hvem vet om jeg i det hele tatt kan synge nå, med tanke på all røyken, alle slangene og operasjonene. Dr. Sharp sier halsen min har grodd og sånn, men jeg har mine tvil. Ikke at det spiller noen rolle. Jenta som elsket rampelyset og soloopptredener, finnes ikke lenger.

Jeg ser meg rundt i rommet der Sara og jeg pleide å ha overnattinger med noen måneders mellomrom. Selv om jeg bodde en time lenger sør, i jordbruksområdet i Utah, hadde vi vokst opp på hverandres rom, tatt del i hverandres liv. Hun kalte moren min mamma Denise, og jeg kalte hennes mamma Cora.

Nå kaller jeg henne bare Cora, og dette rommet føles mer fremmed enn kjent.

De fleste av tingene til Sara var borte da jeg kom fra sykehuset, men noen få av dem spøker her fortsatt – klær i klesskapet som passer meg, tåspisskoene på en hylle i hjørnet, som om hun kan komme trippende inn når som helst, og – så klart – samlingen med gamle Barbie-dukker som stirrer på meg gjennom glasset i et digert vitrineskap. Dukkene er visstnok superverdifulle. Ikke at Cora og Glenn noensinne ville ha solgt dem eller noe annet her inne.

Men Cora har på sin egen måte prøvd å gjøre dette stedet til mitt. Det står innrammede bilder av mamma og pappa på pulten. På veggene henger det plakater fra Broadway-musikaler, sånne som jeg hadde hjemme.

Men dette er ikke hjemme.

Og jeg er en inntrenger – en bedrager som prøver å fylle plassen til to jenter selv om jeg knapt er én.

20

Cora holder en hånd under haken min slik at jeg ser rett på henne igjen.

«Lov meg at du prøver så godt du kan. At du slipper folk inn.»

De alvorlige øynene til Cora studerer ansiktet mitt, og mine studerer hennes. Selv i pysj og uten sminke er hun vakker.

Mamma pleide å tulle med at lillebroren hennes ikke hadde noe å stille opp med mot utseendet til Cora, som lokket ham hele den lange veien inn til byen.

Jeg sukker. «Cora, den eneste måten jeg kan overleve de neste to ukene på, er ved å være så tykkhudet som det er mulig å være for et menneske, og heldigvis for meg er hypertrofiske arr omtrent så tykke som det er mulig å få til.»

Cora presser leppene sammen igjen, og jeg lager trommelyd på et lufttrommesett. «Å, kom igjen da», sier jeg. «Jeg kan enten le eller gråte, og jeg har ikke flere tårer igjen.»

Cora gjør ingen av delene. I stedet holder hun hendene mine. Den svakt lilla huden min ser spesielt fremmed ut mot hennes. Høyrehånda mi har i det minste fortsatt fingre. Å kalle den stubbete, kloaktige utveksten i enden av venstrearmen min for en hånd, ville være umåtelig storsinnet. Den er mer som en knipetang nå – sammenvokste fingre opp mot en diger tommel som egentlig er den transplanterte stortåa mi.

Cora klemmer hånda mi – eller kloa, eller hva det nå er – hardt. «Det er det nest siste året ditt på videregående. Få deg noen venner. Nyt det.»

Jeg puster ut lenge og langsomt. Cora skjønner det ikke: Ikke engang de gamle vennene mine hjemmefra visste hvordan

21

de skulle oppføre seg i nærheten av meg etter brannen. Antakelig fordi jeg egentlig ikke var meg selv lenger.

Og jeg tviler på at mange på denne nye skolen er på utkikk etter det ene spesielle brannskadeofferet som kan gjøre gjengen komplett.

Så i stedet for en klan har jeg en plan: å gjøre alt som står i min makt for å forsvinne. Ikke som en tryllekunst eller noe, men mer som en slags kamuflasje som gjør at jeg går i ett med bakgrunnen. Den eneste måten å komme seg gjennom disse to ukene med påtatt normalitet på, er å minimalisere eksponeringen så langt det lar seg gjøre – både min egen og alle andres.

«Jeg glemte nesten …» Jeg tar opp hodetelefonene mine fra pulten og slenger dem oppå morgendagens antrekk som er drapert over stolen.

Cora stivner, og bruker antakelig hvert eneste gram av viljestyrke i den 1,55 meter høye kroppen for å la være å fjerne dem fra det perfekte antrekket hun har satt sammen. Hun hater hodetelefonene mine nesten like mye som jeg elsker dem. Eller, trenger dem.

«Du og den musikken din», sier hun.

Jeg sier ikke at det ikke er musikken det handler om. Det meste av tiden legger jeg ikke engang merke til hva jeg hører på. Jeg går med dem for å stenge verden ute.

Så det blir lettere å forsvinne.

Onkel Glenn stopper i døråpningen for å si god natt. Han ligner så utrolig på mamma når han står der med det typiske keitete smilet sitt og antydningen til oppstoppernese. Noen ganger gjør det meg så trist at jeg nesten ikke klarer å se på ham. Noen ganger klarer jeg ikke å snu meg vekk. Mamma var

22

også vakker, men ikke på den porselensdukkeaktige måten som Cora er vakker på. Skjønnheten til mamma var mer uknuselig – smilerynker rundt øynene og træler i hendene.

Jeg hadde også oppstoppernese sånn som mamma, et trekk som gikk i arv fra langt tilbake i slekta hennes. Pappa pleide å la fingeren gli nedover neseryggen og over nesetippen. «Å, så fine små hoppbakker jeg har», sa han.

Jeg tar på nesen min, som nå ender i en rund, oppsvulmet blindvei av hudtransplantater. Brannen var i hvert fall grundig; den tok hele mamma, selv de delene av henne som var igjen i meg.

Glenn kommer inn på rommet mitt. Cowboystøvlene tramper tungt mot teppet helt til Cora kjefter på ham. Han stopper midt i et skritt for å ta av seg de spisse støvlene som er en like fast del av ham som huden, selv om han ikke har jobbet på en ranch siden han flyttet til Salt Lake. Han setter støvlene pent inn mot veggen og hjelper meg av med hodetørkleet etter at jeg har lagt meg.

«Deilig at du bare må bruke denne om natten?» spør han og justerer reimen på maska rundt hodet.

Jeg nikker.

Glenn reiser seg igjen og ser på at jeg vrir maska på plass.

Jeg føler det kjente presset mot huden. «Jeg er stolt av deg», sier han.

«Hvorfor det?» sier jeg gjennom det lille snakkehullet i plasten.

«Fordi du er tapper», sier han. «Vet du hva John Wayne pleide å si?»

Jeg rister på hodet. «Jeg vet nesten ikke hvem John Wayne er.»

23

Glenn ler. «Vel, her kommer første leksjon: ‘Tapperhet er når du er livredd, men saler opp likevel.’»

Jeg svinger hånda i lufta som om jeg kaster en lasso.

Glenn kysser meg oppå hodet. «Natta, kompis.»

Hvis jeg myser akkurat på riktig måte i det svake lyset, ser jeg mamma stå over meg. Jeg klarer nesten å tenke at hun er rett nede i gangen, der hun venter på at jeg skal krype opp i senga ved siden av henne og si at jeg er livredd for å møte morgendagen alene.

Glenn og Cora går ut sammen. De brede skuldrene hans ruver over den lille kroppen hennes. Han bøyer seg for å plukke opp cowboystøvlene med én hånd samtidig som han holder de tynne fingrene til Cora i den andre. Jeg ser på dem gjennom maska der de går nedover gangen.

Jeg kikker ned på mine egne hender. Kloa mi på den ene siden og de arrete fingrene som stikker ut fra kompresjonstøyet på den andre.

Cora vil at jeg skal slippe folk inn. Problemet er at ingen banker på døra – ikke nå, ikke noensinne.

Så uansett hva skolen har å by på i morgen, må jeg være klar.

Skuddsikker.

Jeg tar på meg hodetelefonene, skrur opp lyden og lukker øynene under det tette presset fra kompresjonstøyet og vekten av ansiktsmaska. Vanligvis gjør brannskadd-utstyret at jeg føler meg som en nifs Tutankhamon gravlagt i en sarkofag.

Men i kveld føles det godt.

Som et beskyttende lag mellom meg og verden.

Som om det er det eneste som holder meg sammen.

3

Som første akt i forsvinningsnummeret ber jeg Cora slippe meg av tretti minutter for tidlig for å unngå de fulle korridorene på den nye skolen – Crossroads High, vikingenes hjem.

Jeg valgte den fordi den ligger på den andre siden av byen, der ingen kjente Sara. Hjemme har jeg allerede beveget meg inn i tomrommet tidligere kjent som min kusine; jeg trenger ikke å skli inn i skyggen hennes på skolen også.

Cora har vært en virvelvind på to bein siden visitten hos dr.

Sharp. Hun har fått tak i skolepapirene mine og overtalt rektoren på Crossroads til å gjøre et unntak fra skolegrensene, slik at jeg kan begynne der. Hun har vært på telefonen med alle slags skoleansatte og lagt en plan for hvordan de best kan håndtere «lidelsen» min gjennom skoleåret, helt åpenbart med selektivt hukommelsestap om alt det der med «bare to uker».

Da vi svinger inn på parkeringsplassen, sier hun at rektor har bedt om et kort møte for å hilse og «bli kjent». Hun insisterer på å parkere bilen, og går ut sammen med meg foran skolen. Hun hutrer mot den kalde februarvinden idet hun rekker

25

meg veska hun har kommet frem til er universalbilletten til det sosiale hierarkiet på videregående. Jeg slenger den over skulderen og plugger hodetelefonene i mobilen mens Cora gir meg en siste gjennomgang av Hvordan man går på videregående, inkludert instrukser om å «delta aktivt» og et eller annet om medisinene mine.

Jeg hører egentlig ikke den siste delen, for (1) jeg vet hvordan jeg tar medisinene, og (2) en annen jente blir sluppet av ved fortauet bak oss.

Hun stopper opp midt i et skritt da hun ser meg, med oppsperrede øyne, som om hun er paralysert. Jeg ser ned på mobilen jeg har i hånda for å sette henne fri, og jenta forter seg mot Crossroads High. De raske skrittene forsvinner inn i bygningen.

Et lite øyeblikk stikker jeg nesten selv også – tilbake til bilen, tilbake til rommet mitt, tilbake til et liv der ingen ser meg.

Cora legger hånda på armen min. Det er så vidt jeg kjenner berøringen gjennom kompresjonstøyet.

«Er du sikker på at jeg ikke skal bli med deg inn?»

Jeg rister på hodet. Det er helt uaktuelt. Det siste jeg trenger, er en anstand som følger meg gjennom korridorene på videregående skole. Som om ansiktet mitt ikke retter nok oppmerksomhet mot det faktum at Jeg. Ikke. Passer. Inn. Det er et temmelig stort problem når første bud på videregående er nettopp å passe inn.

Jeg svelger frykten – en ferdighet jeg nesten har perfeksjonert i løpet av det siste året – og setter opp et falskt smil. Hvis du ikke ler, gråter du, ikke sant? Jeg holder armene rett ut og snur meg fra side til side.

26

«Så … hvordan ser jeg ut?»

Jeg mener det som en spøk, men blikket til Cora vandrer over meg helt på alvor.

«Du er flott.»

«Du vet at du sender meg rett til slakterbenken, ikke sant?»

Hun smiler skjevt og retter litt på det blå hodetørkleet mitt, som er knyttet nederst i nakken slik at det dekker hele hodet.

«Vi henter deg akkurat her, okay?»

«Det som er igjen av meg.»

Cora griper tak i begge hendene mine og trykker dem hardt.

Skulle hun ønske jeg var Sara akkurat nå, halvparten så sterkt som jeg skulle ønske hun var mamma?

«Tenk på alt du har vært gjennom, Ava. Du er sterkere enn du skjønner selv.»

Jeg tar på meg hodetelefonene og forsikrer meg om at den venstre delen dekker det stedet der det venstre øret mitt skulle ha vært. Med musikk som overdøver verden, griper jeg hardt tak i skulderreimen og går inn gjennom inngangsdøra. Jeg skulle ønske jeg delte Coras overbevisning om det rette tilbehørets forvandlende egenskaper. Den kjente duften av tenåringsliv (to deler svett fotballutstyr og én del Axe deodorant) slår mot meg idet jeg på nytt går inn i den videregående skolens verden, med linoleumsgulv og lysrør i taket.

En diger pappfigur av en hvit fyr med vikinghjelm og sverd ønsker meg velkommen til vikinglandet: Vær modig. Vær tapper. Vær en kriger. På et håndskrevet banner på veggen står det: «Gjør deg klar til et spyd i din mage! Her kommer vikinglaget!»

Slakterbenken var kanskje en underdrivelse.

27

Det er ikke sånn at jeg ikke er vant til hvordan folk reagerer på meg. Jeg er vant til at fremmede stirrer i butikken eller når vi stopper på rødt. Jeg klandrer dem ikke. Jeg er det menneskelige motstykket til en kjedekollisjon med fem biler. Det er umulig å la være å se.

Jeg er noe av en ekspert på disse reaksjonene, som jeg har snevret inn til flere fullstendig forutsigbare måter å reagere på: 1. Avsky 2. Skamløs stirring 3. Frykt 4. Medlidenhet 5. Desperat vennlighet 6. Aggressiv unngåelse (som om jeg er usynlig) 7. Nedlatenhet (som om jeg er hjerneskadet) Det er egentlig helt umulig å si hvem som vil ha hvilken reaksjon, selv om unger gjerne begynner i området rundt 1 og roper høyt til mødrene sine med spørsmål om hvorfor ansiktet mitt ser ut som bacon.

Voksne er som regel sosialt kompetente nok til å hoppe over den panikkslagne stirringen. Fremmede på butikken har en kombinasjon av unngåelse og medlidenhet, for eksempel mødrene som ledsager de høyrøstede smårollingene bort fra meg, virkelighetens busemann.

Og tenåringer? Tja, de havner et sted i midten, og det betyr at jeg ikke har noen anelse om hva jeg blir møtt med i dag: høygafler eller høylytt medlidenhet.

28

Den uforutsigbare situasjonen får det til å stramme seg i magen da jeg drister meg til å gå gjennom lobbyen, på vei mot kontoret. Jeg har flaks – korridorene er tomme.

Ava 1, reintegrering 0.

I sikkerhet inne i det rolige, teppedekte forværelset setter jeg spillelista på pause og drar hodetelefonene ned rundt halsen samtidig som jeg drar hodetørkleet over ørehullet. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, så jeg blir liksom stående midt i rommet og føle meg like malplassert som jeg ser ut. Da sekretæren i resepsjonen kikker opp, blir det brede smilet hennes usikkert et brøkdels sekund. «Åh.» Hun sier ordet på utpust, med mer luft enn lyd.

Blikket søker ned i disken mens hun prøver å hente seg inn.

Da hun ser opp igjen, har hun et perma-smil, og stemmen er høy og syngende.

«Hva kan jeg gjøre for deg, vennen min?»

«Jeg er Ava Lee. Jeg tror jeg skal møte rektor?» «Å, Ava, så klart!» sier hun med halvveis syngestemme, ti desibel for høyt.

Klassisk desperat vennlighet. Hvilke arr? Jeg er så opprømt at jeg ikke engang legger merke til det vansirede ansiktet ditt! Tralala!

«Bare følg meg!» roper hun, som om hun presenterer meg på et gameshow og ikke viser meg inn på et knøttlite kontor med to menn. Den ene sitter bak skrivebordet i poloskjorte, den andre rett overfor ham med stiv, altfor liten dresskjorte og slips som gjør hodet hans rødt og svulmende, som en kvise som er på nippet til å sprekke.

«Dette er Ava Lee! Den nye eleven!» nærmest roper sekretæren. Idet beskjeden er overlevert, lukker hun døra bak seg, og

29

jeg kan nesten høre at hun trekker et lettelsens sukk. Mannen i poloskjorte holder ut armen mot en stol.

«Vær så god og sitt, Ava. Jeg er rektor Danner, men de fleste elevene kaller meg Mr. D eller Big D. Og dette er Mr. Lynch.»

«Du kan kalle meg viserektor Lynch», sier mannen med det røde ansiktet.

Rektor Danner rekker frem hånda, men rygger så vidt tilbake da jeg rekker ut min. Fingrene på høyrehånda mi stikker ut fra det beige kompresjonstøyet som innskrumpede lilla pølser.

«Går det bra?» spør han.

«Det gjør ikke vondt, hvis det er det du mener», sier jeg.

Han smiler svakt og tar meg i hånda som om den er en død fisk. Jeg later som om jeg ikke ser at han tørker håndflaten på buksene idet han setter seg. Håret ligger perfekt over pannen, og det dyre smilet viser et sett med perfekte, rette tenner. Bak ham er det utstilt titalls priser på en bokhylle. Han følger blikket mitt til et trofé med en fotballspiller i gull på toppen.

«Jeg var quarterback her i gamle dager. Nå er jeg sjefen.

Livet er rare greier, ikke sant?»

Jeg nikker. Nesten til å le seg i hjel av, spør du meg.

«Vel, Ava, vi er så glad for at du vil bli en del av fellesskapet her på skolen», sier han. Øynene hans søker i ansiktet mitt etter et sted å hvile blikket. Lykke til, kompis. Han slår seg til ro med å stirre rett til venstre for hodet mitt, slik at han egentlig ikke ser på meg, men liksom bare later som om han gjør det. Han kunne ha sluppet unna med det også, hvis det ikke hadde vært en taktikk som brukes av så å si alle som er nødt til å snakke med meg.

Ikke at jeg klandrer dem: Ikke engang jeg klarer å se på meg.

30

«Jo, vi skjønner at du ikke er en typisk elev. Vi vil du skal vite at hvis du noen gang trenger ekstra hjelp eller noen å snakke med, så er vi her. Det er også en helsesøster her på fulltid.

Hun tar seg av medisinene dine gjennom dagen.»

Jeg får gåsehud på armene.

«Kan jeg ikke ta medisinene selv?»

Viserektoren lener det kopparrete ansiktet så tett inntil mitt at litt av spyttet hans treffer meg på kinnet.

«Dette er kanskje vanskelig å forstå, men det beste vi kan gjøre for deg, er å behandle deg som en hvilken som helst annen elev», sier han. «Ingen spesialbehandling. Ingen spesielle regler.»

I motsetning til Mr. D stirrer viserektor Lynch direkte på meg når han snakker, og han holder blikket limt på meg da jeg snur meg tilbake mot rektoren. Skamløs stirring. Det er uvanlig for en voksen.

Jeg vil si han beveger seg inn i «ditt eget beste»-territoriet, som vanligvis er forbeholdt folk som Cora og sykepleierne på brannskadeavdelingen, de som er tvunget til å være sammen med meg på grunn av jobben sin eller familien de er en del av.

De utvikler et helt eget sett med strategier for å takle Ava. «Det Mr. Lynch mener, er at vi har visse juridiske kriterier å forholde oss til. Elever kan ikke gå rundt med piller. Det skjønner du sikkert?»

Jeg nikker, selv om jeg har lyst til å skrike. Jeg tar latterlig mye medisiner i løpet av dagen. Det blir vanskelig å gjøre seg usynlig på bakerste rad når jeg må marsjere ut foran hele klassen annenhver time.

31

«Vi er allerede i andre semester, men alle lærerne dine er informert om deg. Om situasjonen din. Det jeg prøver å si, er at vi har forsøkt å forberede alle.» Han presser frem et smil mens han snubler i ordene. «Men det var nok logistikk, eller?

Nå snakker vi om deg. Du er visst flink til å synge?»

Jeg rister på hodet.

«Tanten din …»

«Tar feil.» Jeg burde ha skjønt at Cora allerede har vært her og drysset om seg med det optimistiske alvestøvet sitt. «Jeg synger ikke.»

Mr. D ser fra meg til Mr. Lynch, antakelig på leting etter noe annet å småprate om for å bli bedre kjent. Han finner det ikke.

«Det var vel det? Har du noen spørsmål?»

Bare sånn cirka en million. Hva om jeg ikke takler dette?

Hva om jeg ikke er sterk nok? Hvordan havnet jeg her, med dette ansiktet og øynene dine som ser rett gjennom meg og hendene dine som tørkes mot buksa som om jeg er smittsom?

Jeg rister på hodet. Nei. Ingen spørsmål. I hvert fall ikke noen du kan svare på.

Mr. Lynch peker på hodetelefonene jeg har rundt halsen.

«De der må ligge i veska til det har ringt ut for dagen.»

Jeg ser fra ham til Mr. D i håp om at han skal gripe inn på en eller annen måte, at han skal gjøre et unntak fra regelen om ingen unntak. «De er bare til friminuttene. Jeg skal ikke bruke dem i timen.»

Mr. Lynch rister på hodet. «Skoleregel.»

Begge to ser på at jeg tar hodetelefonene fra halsen. Den lille vekten som løftes fra huden, gjør at jeg umiddelbart føler

32

meg mer utsatt. Jeg kjenner panikken som en klump i halsen da jeg legger dem i veska. Hvordan skal jeg forsvinne nå?

Da de følger meg ut fra kontoret, skal Mr. D til å klappe meg på skulderen, men ombestemmer seg i siste sekund.

Hånda hans henger klønete i lufta.

«Ava. Elevene er også blitt advart – informert – de er blitt informert om deg. Men tanten din foreslo at du kanskje bør bruke et par minutter i hver klasse på å fortelle medelevene dine om deg selv. Ta denne greia ved hornene.»

Denne greia? Det smeltede ansiktet mitt? Det ødelagte livet mitt? Hva slags greie er det vi snakker om her?

«Ja, det er helt uaktuelt», sier jeg.

Jeg trenger ikke at folk forstår meg. Jeg trenger ikke å svare på spørsmål eller få meg venner eller være en maskot til inspirasjon for andre. Det eneste jeg trenger, er å komme meg gjennom de neste to ukene.

«Vel, det er opp til deg», sier Mr. D samtidig som skoleklokka skingrer over oss. Larmende stemmer og kropper strømmer ut i korridoren. «Døra mi er alltid åpen. Jeg liker å tenke på meg selv mer som en venn enn en leder.»

Han setter opp et vinnende smil med de hvitblekede tennene sine, og jeg klarer ikke annet enn å se for meg vikingen ved inngangsdøra.

«Du kommer til å trives kjempegodt her, Ava. Det kan jeg garantere.»

Mr. Lynch har ingen slike oppmuntrende ord å by på. Han peker på klokka på veggen.

«Timen begynner om fem minutter», sier han. «Ikke kom for sent.»

33

Jeg nøler litt på terskelen mellom den relative tryggheten på kontoret og kaoset med elever som raskt fyller korridorene. Jeg kommer til å tenke på ordet spissrotgang, og det maner frem bilder fra Storbritannia i middelalderen, der forbrytere gikk halvnakne på rekke mellom menn med stokker i hendene.

Nå som jeg er stilt overfor den stappfulle korridoren, ville jeg heller ha tatt sjansen hos britene.

Den nye bestevennen min, Big D, begynner å ta high five med digre guttemenn i collegejakker. Mr. Lynch roper til en elev at han ikke skal løpe.

Rektor Danner er åpenbart her for å gjenoppleve glansdagene sine fra tenårene. Mr. Lynch er her for å hevne dem.

Og jeg? Jeg har bare lyst til å overleve.