Alt er mitt

Ruth Lillegraven Store stygge dikt – Dikt. 2005 Mellom oss – Roman. 2011 Mari og Magnus flyttar inn – Barnebok. 2011 Mari og Magnus og smokketjuven – Barnebok. 2012 Mari og Magnus får katt – Barnebok. 2013 Urd – Dikt. 2013 Manilahallen – Dikt. 2014 Mari og Magnus hos bestemor – Barnebok. 2014 Atlanten – Diktsingel. 2015 Å lytte til hakkespetter – Sakprosa. 2016 Denne dagen, dette livet – Diktantologi (red.). 2016 Eg er eg er eg er – Dikt for barn. 2016 Sigd – Dikt. 2016 Eg og ho eg kunne ha vore – Gjendikting. 2017 Skogen den grøne – Dikt for barn. 2018 Cally – Skodespel. 2018

RUTHÂ LILLEGRAVEN

ALT ER MITT PSYKOLOGISK THRILLER

Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g.

Boka er satt med Garamond 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2234-6 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Allt er nära, allt är långt ifrån.

Allt er givit människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig, inom kort skall allting tagas från mig.

Träden, molnen, marken där jag går.

Pär Lagerkvist: Det är vackrast när det skymmer (utdrag)

PROLOG – CLARA

1988 idet bilen trefte vatnet at eg blei overraska då eg opna auga og me framleis levde. Sjølv om eg aldri har teke fly, trur eg det må vere slik det er når eit fly krasjar. Eit sekund eller to etter at me trefte vassflata, blei alt heilt stille, og eg tenkte at dette ville gå bra, at me berre ville flyte av garde i bilen som om han var ein båt, til nokon kom og redda oss.

Men så byrja det å piple vatn inn luftedingsane og overalt, og eg skjønte at ingen ville rekke å redde oss. Å, unnskyld, eg skulle jo byrje med starten … Altså, det var ein onsdag, og heimkunnskapslæraren vår hadde blitt sjuk, så skulen slutta tidlegare enn vanleg. Eg kunne gått heim til pappa, det er jo der eg bur. Men Magne, stefar min, hadde sagt at me to kunne køyre til sjukehuset og besøke mamma ein dag, om eg ville. Ho hadde blitt operert for nokre sånne damegreier. No passa det jo bra, sidan eg hadde fått fri, tenkte eg. Så eg gjekk opp til garden der Magne og mamma bur.

Magne verka glad for at eg kom. Me sette oss i bilen, køyrde nedover den bratte grusvegen frå garden. Nede på hovud­vegen svinga me mot sjukehuset. Då me nærma oss Storagjelet, var sola veldig skarp, ho blenda oss.

Ja, dette er litt vanskeleg å hugse, for alt skjedde så fort.

Men i det eine sekundet køyrde me inn i svingen, og i neste brasa me utfor kanten på mi side. Me må ha kome for langt ut og hatt for stor fart. Eg rakk eigentleg berre å hyle, før me – DET SMALL SÅ FÆLT

9

trefte vatnet. Magne klipsa av meg beltet og ropte at eg skulle rulle ned vindauget og kome meg ut gjennom det. Då trudde eg jo at han ville gjere det same, men då eg snudde meg, sat han framleis berre der i setet sitt, stiv og rank, og eg skjønte ikkje kvifor. Eg prøvde å opne døra mi frå utsida, men det gjekk ikkje, det var som om ho var låst. Så prøvde eg å symje rundt bilen, det tok si tid. Me hadde byrja å søkke, eg røska og drog i døra til Magne, men ho sat også bom fast, eg slo på vindauget, prøvde å få kontakt, men han sat der berre, og bilen forsvann lenger og lenger ned. Til slutt måtte eg symje innover.

Det var mykje kaldare i vatnet enn ein skulle tru, eg stivna, det var så vidt eg kom meg inn på land. Der blei eg sitjande på ein stein, skjelve og grine. Eg trur jo eigentleg ikkje på Gud, men ein kan ikkje vite heilt sikkert, sant, så eg bad faktisk litt. Men Magne kom ikkje, og til sist skjønte eg at han aldri ville dukke opp, at eg aldri ville få sjå han att. Uff, unnskyld, eg skulle jo ikkje gråte, men det er så fælt å tenkje på at han hjelpte meg, medan eg berre lét han forsvinne ned der. Stakkars mamma og stakkars Magne.

– Takk, Clara, seier politimannen, nikkar mot Soloen og skulebollen på bordet, vil at eg skal forsyne meg, men eg blir kvalm berre av å sjå på den dissande, gule eggekremen.

Politimannen er grei nok, men eg lurer på om han er ein av dei som ikkje skjønte, ikkje ville skjøne.

Gjennom vindauget ser eg folk som parkerer for å gå på dokterkontoret vegg i vegg med kommunehuset der me sit.

Over vegen ser eg butikken. Skulen. Og aldersheimen.

Kring dei ligg fjella, passar på oss, eller stengjer oss inne.

Bak der ligg fjorden.

10

– Resten av historia kjenner eg, seier han. – Du må ikkje ha dårleg samvit, det var snarrådig at du kom deg ut av bilen og at du prøvde å redde Magne. No er det viktige at du lever, og får det bra.

DEL 1

1 – HAAVARD

ikke skill deg.

En skilt kompis hadde formant meg dette kvelden før, over en øl, med Premier League i bakgrunnen. En skilsmisse er så jævla dyr, sa han. Du blir flådd. Ta et økonomisk worst case scenario og gang summen med to. Nei, med tre! Så mye koster en skilsmisse.

Vel, jeg holder ut, står i det.

Verandadøren slår hardt igjen, det er Claras passiv­aggressive måte å vekke meg på. Gjennom de flagrende hvite gardin­ene kan jeg så vidt skimte den lange, smale skikkelsen hennes på terrassen utenfor soverommet.

Clara er et vanedyr. Hun elsker å stå slik, et minutt eller to om morgenen, i samme Titanic-positur som når vi tar ferje på Vestlandet.

De siste dagene har varmen ligget og dirret nesten brutalt i luften, det er uvant etter en lang og streng vinter og en vår som bare ble borte. På guttenes skole, i gata, i butikken, overalt, snakker folk om vinteren som akkurat var her, om våren som aldri kom, om det uvanlige i denne tidlige Afrika-varmen.

Selv nyter jeg det. Bare Clara får landet lovforslaget sitt, kan vi kanskje ta en tur til Kilsund. Foreldrene mine blir ikke yngre, og vi må få åpnet hytta for året.

HVA DU ENN GJØR,

15

– Du må stå opp, sier hun da hun kommer inn igjen.

– Ellers rekker dere ikke skolen.

Det er vår uke med følgegruppen, og jeg har lovet å ta det.

Jeg kjenner en kvalm eim av IPA i halsen. Det ble et par øl for mye i går, jeg tåler visst ingenting lenger. Øynene holder jeg lukket, later som jeg fremdeles sover.

Det har alltid irritert Clara at jeg ikke er like morgenfrisk som henne. Men det betyr ikke at jeg ikke klarer å komme meg opp og få barna på skolen, det er det som oftest jeg som gjør.

– Haavard? sier hun og dytter meg i låret med kneet sitt.

Det gjør faktisk vondt.

– Hva faen driver du med? sier jeg, hissig. – Mishandler meg?

Hun sukker.

– Jeg har et viktig møte klokken åtte og må dra straks.

– Selv skal jeg være på vakt i hele natt, mumler jeg.

– Det er da ikke bare du som skal redde liv, sier hun.

Jeg setter meg opp, svinger bena ut av sengen, gjesper.

– Har ungene spist?

– De holder på.

Nå er hun på vei inn på badet hun regner som sitt private, for å ta på seg departementstrynet sitt. Det går en faen i meg, jeg spretter opp og spurter forbi henne. Uten å lukke døren bak meg løfter jeg lokket og begynner å tisse så det spruter i doskålen.

Ikke et ord fra henne som står utenfor.

Hvorfor skal hun på død og liv tråkke rundt hjemme lenge etter at hun burde ha dratt, mens hun maser om hvor dårlig tid hun har og at jeg må skynde meg? Hvorfor må hun kontrollere meg og puste meg i nakken, som om ikke jeg er vant til å være alene med barna, når det er hun som knapt er hjemom?

16

Mens hun har jobbet med den nye proposisjonen, har hun begynt å ringe hvis hun kommer hjem til middag, ikke hvis hun uteblir.

Jeg går ut, plystrer.

Uten å se på meg, marsjerer hun inn på badet, låser.

Selv kler jeg på meg og går ned.

Guttene sitter ved bordet. Det er noe med pysjamas­ kroppene deres som alltid gjør meg myk. Jeg blir øm av de smale nakkene, Nikolais sovesveis som står rett opp, krøllene i nakken til Andreas.

Men så ser jeg at de spiser choco-pops. De sitter faen meg med hver sin iPad også.

– Det der er bare lov i helgene, sier jeg og peker på choco-pops-pakningen. – Det vet dere. Pappemballasjen er like næringsrik som det skvipet der.

– Vi fikk lov av mamma, roper de i kor.

I skapet finner jeg en Paracet, som jeg svelger med melk fra kartongen.

– Og hva sier farmor om iPad-er?

På nytt roper guttene i kor: – Dust!

– Nei. Hun sier at dere får firkantete øyne.

Guttene slurper i seg sjokoladeputene, badet i melk som nå har blitt lysebrun, mens de krangler om et eller annet Fort­nitespill som de strengt tatt ikke er gamle nok til å ha.

Nå kommer også Clara ned.

– Choco-pops? sier jeg, med hevede øyenbryn. – Seriøst?

– De nektet å spise noe annet. Og du var jo ikke her, noen måtte få i dem noe.

– Herregud, mumler jeg.

Da reiser guttene seg plutselig fra bordet, fremdeles i pysjen, og løper ut kjøkkeninngangen.

– Hallo! roper jeg. – Hva skal dere? Kom inn igjen! Nå!

17

Like etter er de tilbake, med to syrinkvister hver i hendene.

Jeg skal til å kjefte både for utflukten og knekte syriner, men biter det i meg, de er så søte og stolte.

– En til mamma og en til pappa, sier Nikolai, Andreas gliser tannløst. – Ikke krangle mer nå.

– Nei da, sier jeg. – Og tusen takk, så snille dere er.

Jeg finner frem en av skalpellene fra jobben i roteskuffen for å snitte greinene. Men på andre kvist sklir det vesle knivbladet på et eller annet vis rett inn i fingertuppen min.

– Fitte! roper jeg.

– De skalpellene burde virkelig ikke ligge og slenge overalt, det har jeg sagt mange ganger, sier Clara.

– Takk, hveser jeg. Det blør voldsomt.

– Pappa, hva skjedde? sier Nikolai.

– Satan også, sier jeg, før jeg tar meg sammen. – Jeg kuttet meg visst i fingeren.

– Gjør det vondt?

– Litt. Flaks at jeg er lege, så jeg kan sy meg selv, sier jeg, prøver å være oppmuntrende. De ser ikke overbeviste ut.

– Det må da være mulig å være litt forsiktig? sier Clara, like empatisk som vanlig. Hun blir alltid oppgitt når jeg eller ungene skader oss, jeg tror hun ser på det som et tegn på svakhet.

Jeg gransker fingeren, drar av litt tørkepapir og surrer rundt, prøver igjen å være tøff pappa.

– Det er ikke lov å banne, pappa, sier Andreas.

– Men går det bra? sier Nikolai.

– Ha det, sier Clara og går gjennom kjøkkenet og gangen med kjappe skritt. Først når døren smeller i bak henne, senker jeg skuldrene, smiler til ungene på ordentlig.

Dette er altså oss. Sånn har vi blitt.

2 – CLARA

eller aldri sjølv. Kutyme er at Vigdis, sekretæren til justisminister Anton Munch, ringjer og spør om eg kan kome innom.

Tonen er høfleg, men spørsmålet er retorisk.

Du har å innfinne deg. Pronto.

– Eg kjem, seier eg no, reiser meg, rettar på drakta, lagrar dokumentet eg jobbar i. Mitt tredje barn. Forslaget til endring i Noregs lover. Prop. 220 L. 78 sider tekst. Elleve kapittel. Bakgrunn, formål, gjeldande rett, vurderingar og forslag.

Lengst bak merknader. Så sjølve forslaga til lovtekst.

Og den absurde standardformuleringa Vi Harald, Norges konge aller lengst bak.

Lovforslaget skal sørgje for at folk i alle instansar, sjukehus, barnevern, barnehage og helsestasjonar, skal føle sterkare ansvar for å varsle ved mistanke om vald eller misbruk.

Varslingsplikta har vore tåkete, teieplikta har blitt understreka overalt.

Det skal bli annleis no.

Forslaget er så godt som ferdig. No driv eg berre og strammar og skrur og pussar på teksten, som var han ein skulptur, prøver å få alt til å skine.

EIN STATSRÅD RINGJER SJELDAN

19

Eg set mi ære i å unngå det ulne tåkepratet som pregar mange av tekstane me juristar produserer, med komma på komma, atterhald etter atterhald, til det blir ein uleseleg, ullen graut som får kommunikasjonsfolka til å rive seg i håret når dei skal lage pressemeldingar, og som år etter år sysselset ei rekkje eksterne konsulentar som kjem og kursar oss i såkalla Klarspråk.

Klarspråk skal dei få.

Eg klakkar meg gjennom gangane og inn i politisk seksjon.

Stiletthælar mot brunt skipsgolv. I avdelingane er det berre linoleum, her inne i det aller heilagaste er det golv i teak med svarte striper mellom bordplankane.

Den første eg møter inne hos politikarane, er den dumme, utstoppa isbjørnen på to føter, visstnok skoten på kyrkjetrappa på Svalbard. Han er rett i ryggen og stiv i blikket. Eg rekk han berre til olbogen.

I lengre tid har eg jobba direkte mot statsråden, utan å følgje ordinær tenesteveg. Dei siste månadene har eg kome tettare og tettare på Munch, og dermed også stadig nærare målet.

Alle innseiingane og spørsmåla frå sjefane er løyste dei siste dagane. Sjølv om forslaget skal gjennom høyring før det kan bli lagt fram for Stortinget, er mykje gjort når statsråden har sagt ja.

Eit departement merkar straks om dei har fått inn ein leiartype eller ei. Munch har vore her eit år no, lenge nok til at ein kan slå fast at det er mykje show-off med han, men sjølv er eg mildare stemt enn mange, på grunn av lovforslaget.

Høgdepunktet kom for ei veke sidan då me sat inne på kontoret hans, han lente seg tilbake i stolen, la armane bak nakken og sa: – Ok, Clara. Me går for dette.

20

Då sat han bak det store, brune skrivebordet med match­ ande hyller i bakgrunnen, slik han også gjer no.

Kunsten som hang på kontoret, kasta han ut dagen etter nøkkel-overrekkinga. Til gjengjeld kom det opp ein enorm flatskjerm-tv, og kontoret blei pynta med hundrevis av miniatyr­ helikopter og uttrykkingskøyretøy, noko alle journalistar gjer eit stort nummer av i sakene sine.

Det blanke teakbordet, frukta, dei kvite kaffikoppane, skjermen, ringpermane bak han, kaktusane frå Se og Hør, alle papira i stablar, ingenting ser særleg oppsiktsvekkjande ut.

Men mannen bak skrivebordet sit på ein av dei mektigaste postane i landet.

– Kom inn, seier han no, utan å sjå opp frå telefonen.

– Hei, Clara, seier ei stemme, og først no ser eg Ernst Woll på andre sida av møtebordet, nesten inne i kroken.

Alle i politisk leiing er menn. Woll er den kvassaste av dei, og den einaste juristen. Han har fått det største kontoret og står høgst i rang.

Før var det alltid berre ein statsråd og ein statssekretær.

No er det eit koppel av statssekretærar, pluss politisk rådgivar.

Alle kjempar dei om justisministerens gunst, om å vere den som jobbar hardast, står mest på.

I ei politisk stilling må folk heile tida vise at dei faktisk har noko der å gjere, noko det er vanskeleg å få til utan å blande seg inn i alt mogleg. Det gjer at statssekretærane stadig forseinkar arbeidet, legg beslag på tida til saksbehandlarar som burde gjere andre ting.

Medan statsråden er oppteken med å vere gallionsfigur og fronte saker i media og på Facebook, går statssekretærane i møter, er tett på saksbehandlarane og tek mange av dei politiske avgjerdene.

21

Likevel har eg altså klart å få Munch til å engasjere seg i lovforslaget mitt. Og eg har unngått Woll. Til no.

– Me skal ikkje opphalde deg lenge, seier Woll.

– Det går bra, seier eg.

– Ja, Clara, seier Munch, ser endeleg opp frå ­mobilen.

– Prop-en vår har vore diskusjonstema på regjerings­ konferansen …

Det blir stille.

– Ja? seier eg, og innser at dette er eit anna slags møte enn eg har trudd. Dei to andre gløttar på kvarandre. Munch ser ille til mote ut. Woll trekkjer på skuldrene, verkar klar for å bli ferdig med dette.

– Og ja … me må leggje det på is, seier Munch til sist.

Huda på armane mine nuppar seg under den kvite silkeblusen.

– Kva meiner du, seier eg, stemma mi er grumsete. – Statsrådane har jo lese og godkjent alle R-notata eg har skrive?

– Slikt skjer stadig, det veit du jo. Kontroversielt forslag.

Koalisjonsregjering. Dei andre meiner det er for radikalt. Og eg har andre saker eg må få gjennomslag for nett no.

– Men dette vil jo vere det viktigaste du gjer i løpet av åra dine her, seier eg. – Veit de kva det vil bety for dei aller mest sårbare blant oss?

Bak ryggen min ler Woll ein kort, liten latter.

– You win some, you lose some. Saka er avgjord, avbryt han meg, det er spor av skadefryd i stemma hans, noko som ligg og knitrar.

Det er sånn dei er. Alt handlar om makt.

Alt kan forhandlast om. Alt kan skvisast.

– Statsministeren har sagt sitt. Takk for at du kom, legg Woll til, og reiser seg. Ei departemental utkasting.

Munch ser igjen på mobilen sin, utan å møte blikket mitt.

22

Eg reiser meg, nesten overraska over at kroppen min fungerer, går ut døra, forbi pulten til Munchs sekretær, forbi den gigantiske fruktskåla, dobbelt så stor her inne som på avdelingane.

Forbi isbjørnen, brått skremmande i all si venlege lumskheit.

Forbi dei ytre delane av helikopter- og uttrykkingskøyretøy­ samlinga, ut av seksjonen, gjennom gangane.

Til slutt er eg endeleg inne på kontoret mitt, lukkar døra, sklir ned på innsida, blir sitjande på golvet med knea trekt opp under meg.

Haavard pleier å kalle meg isdronninga. Han græt i tide og utide.

Sjølv trur eg at eg ikkje har grine sidan den dagen for tretti år sidan, og eg har ikkje tenkt å byrje med det heller. Men no må eg leggje hendene framfor andletet, presse fingertuppane mot auga. Eg prøver puste skikkeleg, men no fungerer det ikkje.

Då eg var 13 år, året etter ulukka, byrja eg å overnatte på stølen åleine. Tre–fire netter i gongen. Eg laga mat, fyrte i omnen, las, gjekk.

Ein gong fekk eg det for meg at eg skulle dra på Troll­ skavlen. Det var ein lang og dryg tur, men pappa hadde ­forklart meg kvar han pleidde gå i ungdommen, eg hadde sett på kartet, visste at eg kunne klare det. Det ville eg også gjort, om ikkje solgløtta då eg gjekk av garde hadde forvandla seg til eit tett skylag.

Då det var berre nokre hundre meter fram til toppen, kom ei tjukk skodde sigande.

Først såg eg ikkje toppen meir. Like etter såg eg ingenting.

Alt var kvitt.

23

Eg henta fram kompass og kart og byrja å gå i det eg trudde måtte vere rett retning. Til sist kom eg til ein bratt skrent eg meinte å hugse at eg hadde klatra opp. Då snudde eg meg, med magen inn, og byrja å klatre nedover, til eg plutseleg stod der, spent ut som ein Spiderman, midt i berget, og ikkje kom verken opp eller ned.

Eg var komen i skorfestet, slik pappa hadde fortalt at sauene gjorde iblant. Då stod dei berre der, på ei lita grøn hylle, midt i svart berg, breka og breka.

Av og til lét dei seg fire opp, om dei blei oppdaga i tide.

Andre gonger måtte dei rett og slett skytast.

No var det eg som stod der. Det var mange meter ned, og ingen plass å setje føtene.

Etter ei stund byrja eg forsiktig å lirke meg nedover, fot for fot. Eitt grep her, eitt der.

Det gjekk ein meter eller to. Så blei eg slengd utover.

Då eg trefte bakken, blei eg liggjande i mange minutt og gispe etter luft, før eg klarte å kjenne etter om noko var brekt.

Den same kjensla har eg no, her eg sit på golvet i justis- og beredskapsdepartementet, tretti år etter.

Eg har investert så mykje i dette lovforslaget, det har betydd meir for meg enn noko anna.

No har dei to der inne teke det frå meg, øydelagt det, utan å ha ei aning om kva dei gjer.

3 – HAAVARD

på meg den hvite trøyen og kommet innenfor dørene på avdelingen, forstår jeg at det blir en maratonvakt. Hele byen har løpt ut i godværet. Vi får nedfallsfruktene, i form av skader og sykdommer. Pasientene kommer inn i en uavbrutt strøm. 15.35: en liten jente med diabeteskoma.

16.21: gutt med astma og allergisjokk. 16.53: et søskenpar fra en kjedekollisjon. 17.20: alvorlig dehydrert seksåring.

Og så, klokken 18.53, kommer det inn en ny familie.

Mannen er midt i trettiårene og bærer på en gutt på rundt fire. Trolig norskpakistanere, muligens afghanere. Gutten har blå shorts og rød T-skjorte. Rundt høyre pekefinger har han et Star Wars-plaster. Skitt under neglene. Et armbånd laget av små kuler med bokstaver på. Det vesle hodet, blåsvart hår.

Han er tilsynelatende livløs.

– Få snakke med legen, roper faren, han er kledd i blå Chelsea-trøye og caps, huden er ødelagt av gamle kviser.

Like bak ham kommer Roger halsende, og med ham følger en eim av etterbarberingsvann. Lukta er søtlig, utdatert, kanskje Jean Paul Gaultier, en av flaskene som ser ut som en mannlig torso eller en matrosdress eller gud vet hva.

STRAKS JEG HAR DRATT

25

Jeg har selvsagt ingenting imot verken homoer eller mannlige sykepleiere. Og Roger er et strålende fagmenneske, dyktig, erfaren, varm og omsorgsfull. En mann med mange kvaliteter.

Men parfymeringen hans er i overkant.

– Jeg prøvde å si at jeg skal ta imot dem, sier han nå. – De skulle jo vært på akuttmottaket. Men han kom rett hit med ungen. Og nå jager vi dem vel ikke bort dit?

– Nei, sier jeg.

Her på Ullevål finnes landets beste traumeteam, de verste tilfellene sluses inn fra andre sykehus, oftest med ambulanse til hovedmottaket. Men av og til kommer folk selv inn med barna sine. Om de vet hvor barneavdelingen ligger, går de gjerne rett hit.

– Jeg er vakthavende lege her, sier jeg til faren, så diplomatisk som mulig. – Hva har hendt med gutten din?

– Er du blind, lege? sier faren, stiller seg opp rett foran meg, øynene fulle av frykt og raseri på samme tid. Han minner om byvankerne som kom til skolegården på Vinderen da jeg vokste opp.

– Ser du ikke at han har besvimt, lege! Han våkner ikke!

Moren har hijab, med joggebukser stikkende ut under shalwar kamizen. Hun snakker og gestikulerer. Mannen sier noe til henne på et språk jeg ikke forstår, hun blir stille.

Ungen er så liten og tynn, smale hofter og fuglenakke, de samme blå og oransje joggeskoene som Andreas, men disse er slitte, skitne, med et hull i stoffet ved stortåen.

– Hvor gammel er han? spør jeg, løfter gutten ut av armene til faren, legger ham ned på undersøkelsesbenken.

Opp med fire fingre. Moren ser bedende på meg, løfter hendene, knokene hvite.

– Hva skjedde? sier jeg.

26

– Han falt, sier faren. – Fra et tre. Men så sovnet han bare.

Og nå vil han ikke våkne igjen! Gjør noe, lege!

Jeg gir tegn til Roger om å få tak i flere folk. – Han må på CT, sier jeg diskré.

Moren begynner å gråte, faren roper noe til henne. Jeg stanser opp, midt på gulvet. Må summe meg, ett sekund, to, tre. Gutten er bevisstløs. Utenfor vinduet synger fuglene, får meg til å lengte ut.

For nå kjenner jeg den tikkende følelsen, den du får når du skjønner at hodepinen egentlig er hjernetumor, at utslettene er leukemi, at du snart blir nødt til å gi noen en beskjed de ikke vil ha.

Følelsen legger seg rundt meg som kulde.

Jeg bøyer meg ned over gutten. Han lukter surt oppkast.

Men også støv og sol og noe annet, tyggegummi, tannkrem, sjampo og en gammel eim av ingefær, hvitløk og karri.

– Gå dere en liten tur, sier jeg til foreldrene. – Så skal jeg passe godt på sønnen deres.

De virker skeptiske, men går ut av rommet. Bare et par minutter senere kommer Sabiya inn.

– Hva skjer? sier hun andpusten.

Sabiya er neppe mer enn 1,55 høy, og det lette, lydløse gang­laget får det til å virke som hun flyr over gulvene. Håret er skulder­langt, alltid blankt, satt opp med en spenne. ­Hendene frie for ringer og neglelakk, i tråd med reglementet. Hun ­beveger seg effektivt, men grasiøst. De smale hoftene, knikset i nakken.

– Vet ikke, svarer jeg. – Alvorlig hjernerystelse, i beste fall.

Har falt fra et tre.

Hun blir stående stille, gransker gutten med et underlig utrykk.

27

– Ja vel, sier hun til sist, begynner å kle av ham, mens hun kommanderer Roger og Bente, en av de andre sykepleierne, rundt.

Bak Sabiyas rygg blunker jeg til Bente, som vanlig rødmer hun.

Dette med å kle av og sjekke er en av Sabiyas kjepphester.

For noen uker siden holdt hun et innlegg på et morgenmøte, gikk gjennom en Powerpoint-presentasjon pepret med bilder av rygger merket av piskeslag, munner fulle av sår, røntgenbilder av knekte ben. Vi lærer jo om dette på studiet. Men når man begynner å jobbe, er det så travelt, tegnene er så lette å overse. Da må vi være våkne, ta oss de ekstra sekundene, sjekke også dem som tilsynelatende har kommet for noe annet, sa hun, og folk nikket, litt skyldbetynget.

Nå bøyer hun seg fram, ruller opp det røde genserermet.

– Faen, sier jeg da jeg ser merkene på innsiden av armen, der det absolutt ikke skal være slikt. Klær er skummelt, får alt til å se normalt ut. Sabiya henter en saks, begynner å klippe opp klærne.

Flere blåmerker. På skuldrene og lårene.

Jeg trekker pusten. – I helvete.

– Ja, her er det ingen tvil, sier Sabiya og er fremdeles imponerende profesjonell. Sammen med sykepleierne legger vi gutten over på en seng, småløper gjennom gangene mot akuttmottaket, der CT-en skal gjennomføres. I disse situasjonene ville jeg ikke vært Roger foruten. Ingen har mer førstelinjeerfaring enn ham, ingen har løftet flere skadde og syke inn og ut av ambulanser.

CT-er fullført 19.40. Sabiya og jeg blir stående og vente på bildene. Det kommer flere til, både radiologer og anestesi­ leger.

28

Da hører vi tunge steg og hissig pust bak oss. Guttens far braser inn, må ha fulgt etter oss hit.

– Adgang forbudt, sier jeg bestemt og går mot ham.

Han står pal i døråpningen.

– Hva sa du, lege?

– Du må vente utenfor – Jævla rasist, sier han.

– Reglene gjelder for alle, sier Roger bryskt.

Motvillig fjerner mannen seg fra døråpningen, men tråkker rundt utenfor, som en olm okse.

Da jeg snur meg igjen, står Sabiya og ser på meg med et merkelig uttrykk.

– Kjenner du ham? spør jeg.

Hun nikker, men sier ikke mer, og like etter kommer røntgen­bildene. Det må være første gang jeg hører Sabiya banne. Jeg bøyer meg over skulderen hennes, ser på den store skyggen på bildet.

En slags illevarslende blekkflekk.

– Traumatisk hjerneblødning. Han må opereres ASAP, sier jeg.

Sabiya nikker så vidt, blank i øynene og blek om nebbet.

Vi triller gutten tilbake til avdelingen, faren henger på.

Tilbake på rommet hans følger anestesilegene med på blodtrykk, puls, oksygenmetning og hjerterytme på overvåknings­ skjermen. De forbereder narkose og intubasjon, gjør klar respiratoren.

Foreldrene kommer inn i rommet, moren gråter. Faren brøler et eller annet om at vi må skjerpe oss, gjøre jobben vår.

Noen dytter ham ut igjen. Roger går ut på gangen og prøver å roe ham ned.

Sabiya går bort til gutten, begynner å stryke ham forsiktig på kinnet, der det er spor etter tårer på den støvete huden. Så 29

tar hun den lille hånden med Star Wars-plasteret i sin, begynner å snakke rolig og lavmælt til ham på punjabi. Gutten er liten, blek, ute av stand til å kunne forklare eller gjøre rede for noe. Men dette må gå bra, snart vil han åpne øynene, komme seg gradvis. De neste dagene skal jeg stikke innom ham, ta meg god tid, snakke og tulle litt, se ham kvikne til og bli glad­ ere, tryggere.

Akkurat idet jeg har tenkt tanken, begynner pulsen og oksygenmetningen å falle.

Faen, tenker jeg. Faen, faen, faen. Desperasjonen overmanner meg. Vi må ikke miste ham nå.

Anestesilegen legger straks inn en venøs tilgang i guttens arm, for å tilføre ham adrenalin.

– Rekvirer kriseblod, sier jeg til Roger.

Vi gir ham væskestøt og enda flere medisiner for å holde blodtrykket oppe. Gutten trilles bort på operasjonsstua.

Sabiya og jeg småløper etter. Utenfor operasjonsstua overtar anestesilegene, vi må trekke oss tilbake.

Klokken er 21.10. Ingen sier noe. Sabiya vandrer hvile­ løst rundt. Jeg går til vinduet. Trikken skramler forbi opp Sognsveien. Bilene stanser for rødt lys på vei bortover Kirkeveien. Mens folk skåler for sommeren på uterestaurantene på Majorstuen i ene retningen og Torshov i andre, mens verden tikker og går som vanlig, trilles den lille gutten ut igjen fra operasjonsstua.

Nevrokirurgen er en av de mest erfarne, og rister på hodet.

– Den blødningen er enorm, ikke forenlig med liv.

Jeg har mest lyst til å sette meg ned på gulvet og gråte.

Fire år fikk gutten. Fire år med blåmerker.

Nå trilles han tilbake på stuen.

– Vi må informere de pårørende, sier jeg. – Og moren forstår ikke norsk.

30

Idet jeg har uttalt setningene, forstår jeg hvor feig og patetisk jeg høres ut, at dette er å skyve jobben over på Sabiya.

Uten å svare tar hun foreldrene til side.

Faren dunker neven i veggen. Moren knekker sammen.

Sabiya stryker henne over ryggen. Vi andre blir stående stille, tafatte. Senere må det tas en ny CT av gutten, der det fastslås at sirkulasjonen til hjernen er opphørt, før han blir erklært død. Alt dette tar tid, det vil trolig ikke skje mer før i morgen.

Da må vi også spørre foreldrene om donasjon. Vi prøver å gi de pårørende tid før vi spør, men kan heller ikke vente for lenge.

Det er en slags varme i gruppen som ikke er der vanligvis. Vi er sammen om dette. Det gjør vondt. Men vi har også andre pasienter, barn som ligger og venter, som vi ikke har kunnet følge opp mens dette har stått på. Unntakstilstanden kan ikke vare for lenge.

Da kommer faren løpende mot oss. Bente prøver å legge en hånd på skulderen hans, han føyser henne bort.

– Jeg er lei for det, sier jeg.

– Hvor er bønnerommet?

Jeg sier ikke hva jeg tenker: En far som har banket sønnen til døde, har ingenting på et bønnerom å gjøre. Det finnes ingen tilgivelse for det han har gjort. Jeg snur meg bare halvveis vekk.

– Bente, mumler jeg. – Viser du ham hvor rommet er?

Idet ryggen hans forsvinner ut gjennom glassdørene, setter jeg håndflatene i veggen, bøyer hodet frem mellom hendene, puster dypt.

En gang, to, tre ganger.

4 – CLARA

ikkje lyst til å snakke med nokon, sjølv ikkje med pappa. Men eg pleier å ringje til han kvar dag, året rundt.

Han blir uroleg om han ikkje høyrer frå meg. Så når gutane er i seng, slår eg på tråden.

– Hei, går det bra? seier eg når han tar telefonen.

Eg ser han for meg, han står gjerne ved vindauget og ser utover mot fjorden når han snakkar. Pappa likar å kike. Stå og glo, som mor mi pleidde å seie. Det er vel han eg har det frå.

– Nja, seier han, spak i stemma.

– Kva då?

– Vel, eg kjende meg ikkje heilt pigg, og tok ein tur på legekontoret.

– Ja? seier eg, kjenner igjen prikkinga i hovudbotnen.

Han mumlar noko så lågt at eg ikkje klarar å høyre det skikkeleg.

– Pappa, seier eg. – Kan du snakke litt høgare?

– Ja, så sende dei meg hit i ambulanse, seier han.

– Kva? seier eg, glir ned på golvet for andre gong i dag.

– Kvar hit?

– På sjukehuset. Dei meiner eg kan ha hatt eit lite slag eller noko … Er du der?

– Ja, seier eg, kremtar, kjenner meg svimmel.

I DAG HAR EG

32

– Det går nok bra, fortset han i eit toneleie som seier det motsette. – Men eg må i alle fall bli her over natta, kanskje lenger. Og du, no kjem dei for å ta nokre prøvar her. Me snakkast seinare.

Idet eg legg på, kjenner eg det.

Noko vått som piplar ut av auga mine, noko det er uråd å stanse.

Og så ringjer Haavard.

5 – HAAVARD

litt grøtete ut, har sikkert sittet og småduppet over Mac-en sin, hun gjør gjerne det.

Klokken er 21.40. Den dårlige morgenstemningen bør være glemt nå, selv om hun ofte er langsint.

– Clara, sier jeg. – Kan du se om guttene sover skikkelig?

– Hva mener du?

Hun høres ikke sur ut. Bare sliten og trist.

– Bare en liten kikk. For å se om alt er bra med dem …

– Men seriøst, jeg har sittet i stua siden jeg la dem. Og de har arvet ditt sovehjerte, de ville ikke våknet om et jagerfly brøt lydmuren over huset her. Hva er det med deg?

Jeg svelger.

– Har det skjedd noe?

Jeg står alene inne på et mørklagt vaskerom på avdelingen.

Og nå brister det for meg.

– En jævla gangster med Chelsea-trøye, høy på anabole stereoider …

– Nå skjønner jeg absolutt ingenting.

– Han kom inn med fireåringen sin. Forklarte at ungen hadde falt fra et tre. Vi sjekker gutten, og ser at huden er full av blåmerker, risp og svimerker … CT-en avdekker en massiv

– JA, SIER CLARA, HØRES

34

hjerneblødning. Nå ligger gutten der, hjernedød, og vi venter bare på å slå av maskinen.

– Herregud, hvisker Clara i telefonen.

– Som om ikke det var nok, har faren gått rundt og laget faen på avdelingen helt siden han kom. Som om dette var vår skyld! Nå kom han akkurat og krevde tilgang til et bønnerom.

For å be! Etter å ha slått i hjel sønnen sin! Verden er så jævlig.

Du skulle sett den gutten, Clara, han minnet sånn om våre gutter på den alderen. Hadde til og med de samme jogge­ skoene som Andreas.

Det blir stille noen sekunder, jeg hører bare noen små lyder, som om hun flytter på seg. Så hører jeg henne hviske, hun må være i døråpningen til barnerommet.

– Guttene sover, sier hun.

– Takk, hvisker jeg tilbake, og mener det virkelig.

Klokken ti går jeg ut. Jeg må ha en pause for å holde ut resten av vakten. Når jeg kommer inn igjen, må jeg huske å ringe politiet, det er standard prosedyre i slike saker.

I foajeen står en svær skute med et svart sjørøverflagg dekorert med en hodeskalle, nokså upassende akkurat her, egentlig.

Jeg går meg en liten runde og skal til å gå inn, da jeg ser noen stå tvekroket og brekke seg ved en busk.

– Sabiya, sier jeg. – Går det bra?

– Nei, sier hun, legger fingrene mot øynene og drar dem hissig til side, smeller hånden i murveggen, krymper seg i det samme, slår i stedet hånden mot pannen, som for å straffe seg selv.

Sabiya er den mest profesjonelle og roligste av alle, men nå ser hun ut til å være i full oppløsning.

– Jeg skjønner at … begynner jeg.

35

– Du skjønner det ikke, sier hun, og det er noe vilt i øynene hennes. – Mukhtar Ahmad bodde ikke så langt unna meg. I Sverdrups gate, borterst på Løkka. Han er to år yngre enn meg. Faren min kjente hans, de jobbet i Sporveiene sammen.

– Mukhtar hvem?

– Barnemishandleren. Vi var redde for ham allerede da. Jeg har lekt med lillebroren hans da han var på samme alder som sønnen hans er nå. Du skjønner det ikke …

Ansiktet hennes sprekker i en grimase, og så er øynene fulle av tårer igjen.

– Unnskyld, sier hun idet jeg løfter hånden og stryker henne over kinnet.

– Ikke si det, sier jeg og åpner armene, klapper henne på håret slik jeg pleier å gjøre med guttene. – Det gjør ingenting.

Bare gråt.

Hun lener seg mot brystkassen min et sekund eller to. Så stivner hun til, retter seg opp, løfter en knyttneve og slår knokene mot skulderen min, flere ganger.

– Herregud, Haavard. Her står vi bare.

– Ja, sier jeg og møter blikket hennes.

Hun ser rett på meg, uten å vike.

– Det går faen ikke an. Vi må gjøre noe.