Agent Sonya

BEN MACINTYRE

Agent Sonya Muldvarp og mor, soldat og spion Oversatt av Kjersti Velsand, MNFFO

© 2020 by Ben Macintyre Books Ltd. © Norsk utgave: Kagge Forlag 2021 Originalens tittel: Agent Sonya Oversetter: Kjersti Velsand Omslagsdesign: Superfantastic Omslagsillustrasjon: Topfoto Papir: 70 g Creamy 1,8 Boka er satt med Freight Text 11,5/15,5 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook ISBN: 978-82-489-2752-5 Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold

Innledning 7 1 Virvelvind 9 2 Orientens hore 31 3 Agent Ramsay 50 4 Når Sonya danser 63 5 Spionene som elsket henne 79 6 Spurven 95 7 Om bord på «Conte Verde» 111 8 Vår kvinne i Mandsjuria 121 9 Omstreiferliv 133 10 Fra Peking til Polen 144 11 For en engelsk penny 159 12 Muldvarphaugen 177 13 Et fornuftsekteskap 198 14 Babytyven 214 15 Die glückliche Zeit 228 16 Barbarossa 239 17 Veien til helvete 250 18 Atomspioner 265 19 Milicent fra MI5 282 20 Operasjon Hammer 294 21 Frühlingsrauschen 312

22 Great Rollright 23 En meget hard nøtt 24 Ruth Werner Etterord – De andres liv

325 343 366 382

Billedkrediteringer 388 Kort om kildene 391 Takk 408 Register 410

0

500 km

innlandsområder i 1911

kommunistkontrollerte

område invadert og okkupert av Japanere i 1931

T I B E T

SOV J ET UN I O NE N

I

BURMA

K

A

FRANSK INDOKINA

Chongqing

N

M O N GOLIA

Kuling

Tianjin

Den kinesiske sovjetrepublikken Jiangxi

Hainan

Yan gtze

Peking

Shanghai

G ul eha vet

KORE A

Fushun Anshan

TAIWAN

Hangzhou

Mukden

Vladivostok

den sørmandsjuriske jernbanen

Changchun

Harbin

MANDSJURIA (MANDSJUKUO)

SOV J ETUN I ON EN

S

P

Ursulas Kina

J IL T

A H

N

A ET

AV

E

L

I A I N D

Ursulas reiser, 1928–50

9 Oxford

Hamburg

London 7

8 Genève

New York 1

Madrid Lisboa

Philadelphia

Danzig

10

Berlin Frankfurt Trieste

5

Warsawa Zakopane

A

T L

A

N T

E

R

H A

V E T

zig

lin

Leningrad

5

Moskva 3 6

Warsawa Warsaw Zakopane

rieste

Vladivostok Changchun

Mukden 4

Peking

Dalian

Teheran

Shanghai 2

Kairo

Bombay

Colombo Singapore

DE T

IN DIS KE

HAV

Ursulas reiser: 1 New York, 1928 2 Shanghai, 1930 3 Moskva, 1933 4 Mukden, 1934 5 Warsawa, 1935

6 Moskva, 1937, 1938 7 London, 1938 8 Genève, 1938 9 Oxford, 1941 10 Berlin, 1950

0

1000 km

Odessa

Operasjon Barbarossa

LA

ND

den t ranss ibir

K

I N

A

Semipalatinsk atomprøvesprengningssted

s ke jernba ne n

Peking

S O V J E T U N I O N E N

arbeidsleiren Karaganda

Millerovo arbeidsleiren Saratova

Moskva

Leningrad

FIN

Ur

London

ne

lle a l fj e

Sovjetunionen, 1941

lga Vo

Shanghai

Mukden

Vladivostok

Innledning

H

adde du tatt turen til den sjarmerende engelske landsbyen Great Rollright i 1945, ville du kanskje fått øye på en tynn, mørkhåret og ualminnelig elegant dame som kom ut av et steinmurt gårdshus kalt «The Firs» og steg opp på sykkelen sin. Hun hadde tre barn og en ektemann, Len, som arbeidet på aluminiumsverket like ved. Hun var vennlig, men tilbakeholden, og snakket engelsk med en svak utenlandsk aksent. Hun bakte fortreffelige kaker. Naboene i Cotswolds-området visste lite om henne.

De ante ikke at kvinnen de kjente som Mrs. Burton, i virkeligheten var oberst Ursula Kuczynski i Den røde armé, ihuga kommunist, dekorert sovjetisk militæretterretningsoffiser og toppdrillet spion som hadde gjennomført spionasjeoperasjoner i Kina, Polen og Sveits før hun havnet i Storbritannia etter ordre fra Moskva.

De ante ikke at de tre barna hennes hadde forskjellig far, og heller ikke at også Len Burton var hemmelig agent. De var ikke klar over at hun var tysk jøde, en fanatisk nazimotstander som hadde spionert mot fascistene under andre verdenskrig og nå spionerte mot Storbritannia og USA under den nye, kalde krigen. De visste ikke at Mrs. Burton (i virkeligheten stavet Beurton) hadde installert en kraftig radiosender på utedoen bak The Firs, innstilt på 7

sovjeternes etterretningshovedkvarter i Moskva. Landsbyboerne i Great Rollright visste ikke at Mrs. Burtons siste oppdrag under krigen hadde bestått i å infiltrere kommunistspioner i en topphemmelig amerikansk operasjon der antinazistiske agenter ble sluppet i fallskjerm over det døende tredje rike. Disse «gode tyskerne» spionerte i navnet for USA; i virkeligheten arbeidet de for oberst Kuczynski i Great Rollright.

Men Mrs. Burtons viktigste fordekte oppgave var den som skulle komme til å forme verdens fremtid: Hun hjalp Sovjetunionen å bygge atombomben.

Gjennom mange år hadde Ursula administrert et nettverk av kommunistspioner dypt inne i Storbritannias atomvåpenprogram, og informasjonen hun videreformidlet til Moskva, gjorde med tiden Sovjetunionens forskere i stand til å konstruere sin egen atomsprengladning. Hun tok helhjertet del i landsbylivet – sconesene hennes var gjenstand for allmenn misunnelse i Great Rollright – men levde samtidig et hemmelig liv der hun var delvis ansvarlig for å opprettholde maktbalansen mellom øst og vest og (trodde hun selv) bidro til å forhindre atomkrig ved å stjele atomvåpenforskning fra én side og gi den til den andre. Når Mrs. Burton satte seg på sykkelen med rasjoneringshefte og handlenett, var det dødelige hemmeligheter hun skulle ut og kjøpe.

Ursula Kuczynski Burton var mamma, husmor, romanforfatter, fullbefaren radiotekniker, spionleder, kurer, sabotør, bombemaker, kald kriger og hemmelig agent, alt på en gang.

Hun bar kodenavnet «Sonya». Dette er hennes historie.

1 Virvelvind

D

en 1. mai 1924 smelte en politimann i Berlin gummibatongen sin i ryggen på en 16 år gammel pike og bidro dermed til å skape en revolusjon.

I flere timer hadde tusenvis av berlinere marsjert gjennom byens gater i 1. mai-toget, arbeidernes årlige markering. Blant disse var mange kommunister, innbefattet en større ungdomsdele­ gasjon. De bar røde nelliker og plakater med slagord som «Hold fingrene fra Sovjet-Russland» og sang kommunistsanger: «Vi er den røde fremtidens smeder / sterk er vår ånd / vi smir lykkens nøk­ler.» Myndighetene hadde nedlagt forbud mot politiske demonstrasjoner, og langs gatene sto mutte politimenn og fulgte med. På et gatehjørne samlet noen fascistiske brunskjorter seg og kom med hånlige tilrop. Det oppsto håndgemeng. En flaske føk gjennom luften. Kommunistene sang høyere.

I spissen for kommunistungdommen marsjerte en slank jente med sixpence. Om to uker ville hun fylle 17 år. Dette var Ursula Kuczynskis første demonstrasjonstog, og øynene hennes lyste av iver mens hun svingte en plakat og sang kampsangen av full hals: «Auf, auf, zum Kampf» – opp, opp, til kamp. De kalte henne «Virvelvind», og mens hun marsjerte og sang, måtte Ursula ta noen dansetrinn av pur glede.

9

Toget var i ferd med å svinge inn i Mittelstrasse da politiet slo til. Hun husket hvordan «de hvinende bremsene druknet sangen, skrikene, politifløytene og protestropene. Unge mennesker ble lagt i bakken og slept opp på lastebiler». I tumultene ramlet Ursula over ende på fortauet. Da hun så opp, sto en storvokst politimann og ruvet over henne. Den grønne uniformen hans hadde svetteflekker under armene. Mannen flirte, hevet batongen og slo den med full kraft mot korsryggen hennes.

Det første hun kjente, var raseri, fulgt av den mest intense smerte hun noen gang hadde opplevd. «Det gjorde så vondt at jeg ikke fikk puste.» En ung kommunistvenn ved navn Gabo Lewin dro henne inn i en oppgang. «Det går bra, Virvelvind,» sa han mens han masserte stedet der batongen hadde truffet. «Dette klarer du.» Ursulas flokk var spredt for alle vinder, noen var arrestert, men enda var det flere tusen som kom marsjerende bortover den brede gaten. Gabo fikk Ursula på bena og rakte henne en plakat noen hadde mistet. «Jeg demonstrerte videre,» skrev hun siden, «uten å vite at det var en beslutning for livet.»

Ursulas mor ble rasende da datteren kom haltende hjem den kvelden, med klærne i laser og et stygt blåmerke over ryggen.

Hvorfor, ville Berta Kuczynski vite, drev Ursula «gatelangs, arm i arm med en bande full ungdom mens hun skrålte av full hals»?

«Vi var ikke fulle, og vi skrålte ikke,» svarte Ursula skarpt.

«Hvem er disse ungdommene?» fortsatte Berta. «Hva skal det være godt for å omgås disse typene?» «‘Disse typene’ er ungkommunistenes lokallag. Jeg er medlem.»

Berta sendte Ursula strake veien til farens arbeidsværelse.

«Jeg anerkjenner enhvers rett til å hevde sin mening,» sa Robert Kuczynski til datteren. «Men en sytten år gammel jent­ unge er ikke moden nok til å engasjere seg politisk. Derfor ber jeg deg innstendig om å levere tilbake medlemskortet og vente noen år med å bestemme deg.»

10

Ursula hadde svar på rede hånd. «Hvis syttenåringer er gamle nok til å arbeide og bli utnyttet, er de også gamle nok til å kjempe mot utnyttelsen … og det er nettopp derfor jeg er blitt kommunist.»

Robert Kuczynski sympatiserte med kommunismen og var ikke uten beundring for datterens glød, men Ursula lå åpenbart an til å bli en villstyring. Ekteparet Kuczynski støttet nok arbeiderklassen i dens kamp, men ønsket ikke nødvendigvis at datteren skulle støtte den.

Denne politiske radikalismen var bare et blaff, sa Robert til Ursula. «Om fem år kommer du til å le av alt sammen.»

«Om fem år kommer jeg til å være en dobbelt så god kommunist,» parerte hun.

Familien Kuczynski var rik, innflytelsesrik, tilfreds med tilværelsen og – i likhet med alle andre jødiske husstander i Berlin – fullstendig uvitende om at den i løpet av noen år kom til å bli fordrevet av krig, revolusjon og systematisk folkemord. I 1924 bodde det 160 000 jøder i Berlin, rundt en tredjedel av Tysklands jødiske befolkning.

Robert René Kuczynski (et navn som er vanskelig å stave, men lett å uttale: ko–tsjin–ski) var Tysklands mest fremstående demograf, en pioner innen bruk av numeriske data ved utforming av sosialpolitikk. Hans metode for beregning av befolkningsstati­ stikk, den såkalte Kuczynski-raten, anvendes den dag i dag. Av sin far, en fremgangsrik bankier og børsdirektør i Berlin, arvet Robert lidenskapen for bøker og penger til å pleie den. Kuczynski – en mild, pertentlig vitenskapsmann og stolt etterkommer av «intellektuelle gjennom seks generasjoner» – eide den største private boksamlingen i Tyskland.

I 1903 giftet Robert seg med Berta Gradenwitz, også et produkt av den tysk-jødiske handelsintelligentsiaen og datter av en eiendomsutvikler. Berta var kunstner, intelligent og makelig. Ursulas tidligste minner om moren besto av farger og teksturer: «Alt 11

skimret i brunt og gull. Fløyelen, håret hennes, øynene.» Berta var ingen stor malerinne, men det hadde ingen fortalt henne, så hun klattet trøstig i vei og var sin ektemann hengiven mens hun overlot det daglige strevet med barneoppdragelsen til tjenerskapet. Det kosmopolitisk og sekulært anlagte ekteparet Kuczynski betraktet seg først og fremst som tyskere, dernest, og i langt mindre grad, som jøder. Hjemme snakket de ofte engelsk eller fransk.

Herr og fru Kuczynski kjente alle som betydde noe i Berlins radikale intellektuelle kretser: marxistlederen Karl Liebknecht, kunstnerne Käthe Kollwitz og Max Liebermann og den tyske indu­ strimannen og fremtidige utenriksministeren Walther Rathenau.

Albert Einstein var en av Roberts nærmeste venner. Om kveldene samlet gjerne et knippe kunstnere, forfattere, vitenskapsfolk, politikere og intellektuelle seg rundt Kuczynski-familiens spisebord, jøder og ikke-jøder om hverandre. Nøyaktig hvor Robert befant seg i Tysklands forvirrende og omskiftelige politiske landskap, var både diskutabelt og variabelt. Synspunktene hans spente fra noe til venstre for sentrum til ytre venstre, men Robert var, i egne øyne, en litt for opphøyd personlighet til å la seg binde av rene partihensyn. Som Rathenau syrlig bemerket: «Kuczynski danner bestandig et enmannsparti, for deretter å plassere seg på dets venstre fløy.» I 16 år innehadde han stillingen som direktør ved stati­ stikkontoret i Berlin-Schöneberg, et bedagelig arbeid som ga ham rikelig tid til å produsere akademiske avhandlinger, skrive artikler i radikale aviser og ta del i kampanjer for sosiale fremskritt, særlig med henblikk på å forbedre levevilkårene i Berlins slumstrøk (som han kanskje besøkte, kanskje ikke).

Ursula Maria var det andre av Robert og Bertas seks barn.

Eldstemann Jürgen, den eneste gutten de fikk, ble født i 1904, tre år før henne. Etter Ursula fulgte fire søstre: Brigitte (1910), Barbara (1913), Sabine (1919) og Renate (1923). Brigitte var Ursulas yndlingssøster og den som sto henne nærmest aldersmessig så vel som politisk. Det hersket aldri noen tvil om at sønnen sto høyest 12

i kurs: Jürgen var høyt elsket, oppvakt, egenrådig, bortskjemt som få, og nådeløst beskyttende på vegne av sine yngre søstre. Han var Ursulas fortrolige og uuttalte rival. Hun beskrev Jürgen som «det beste og mest begavede mennesket jeg kjenner», og hun beundret og avskydde ham i likt monn.

I 1913, like før første verdenskrig, flyttet familien Kuczynski til en stor villa ved innsjøen Schlachtensee i forstaden Zehlendorf, i utkanten av Grunewald-skogen. Huset, som fremdeles står, var bygget på en tomt de hadde arvet etter Bertas far. Den romslige eien­ dommen strakte seg helt ned til vannet og omfattet en frukthage, litt skog og et hønsehus. Et tilbygg ble reist for å huse Roberts boksamling. Kuczynski-familien ansatte en kokk, en gartner, ytterligere to tjenere og – fremfor alt – en barnepike.

Olga Muth, til vanlig kalt Ollo, var mer enn bare et medlem av familien. Hun var dens klippe, en stø grunnmur i hverdagen, med sitt strikte regime og sin grenseløse hengivenhet. Ollo, som var datter av en sjømann i keiserens flåte, ble foreldreløs som seks­åring og vokste opp på et prøyssisk militærbarnehjem, et ubeskrive­lig brutalt sted som ga henne skader på sjelen, et stort hjerte og en velutviklet sans for disiplin. Geskjeftige, energiske og skarptungede Ollo var 30 år gammel da hun i 1911 ble ansatt som barnepike i familien Kuczynskis hjem.

Ollo skjønte seg langt bedre på barn enn Berta gjorde, og hadde en finslipt teknikk for å minne henne på dette; barnepiken førte en stillferdig krig mot fru Kuczynski, avbrutt av rasende krangler som ikke sjelden endte med at hun stormet ut, men hun kom alltid tilbake. Ursula var Ollos øyensten. Jentungen var mørkredd, og mens middagsselskapene gikk sin gang nedenunder, ble hun lullet i søvn av Muths lavmælte vuggesanger. Mange år senere innså Ursula at Ollos kjærlighet delvis var motivert av å ville «ha meg på parti mot mor i denne tause, sjalusifylte kampen».

Ursula var et besværlig barn, vitebegjærlig og urolig på en måte som virket totalt utmattende på moren, og med en mørk og 13

vilter hårmanke. «Så stritt som hestetagl,» mumlet Ollo mens hun børs­tet som rasende. Hun fikk en idyllisk barndom, badet i innsjøen, sanket egg og lekte gjemsel mellom rognetrærne. Et opphold hos tante Alice, Roberts søster, som bodde i Ahrenshoop ved Østersjøen, var fast takst om sommeren.

Ursula var syv år gammel da første verdenskrig brøt ut. «I dag er det ikke lenger noen forskjell på oss; i dag er vi alle tyskere som forsvarer vårt fedreland,» erklærte rektor på skolen hennes.

Robert ble innrullert i den prøyssiske hæren, men som 37-åring var han for gammel til aktiv tjeneste og tilbrakte i stedet krigsårene med å beregne Tysklands behov for næringsmidler. Som så mange jøder kjempet tante Alices mann Georg tappert på vestfronten og vendte hjem med en patriotisk skade og Jernkorset. Rikdommen skjermet Kuczynski-familien fra den verste krigs­nøden, men det var knapphet på mat, og Ursula ble sendt til en leir for under­ ernærte barn ved Østersjøen. Ollo sendte med henne en pose sjokoladetrøfler laget av poteter, kakao og sakkarin, og en haug med bøker. Da Ursula kom hjem igjen, glupsk på bøker og flere kilo tyngre som følge av en diett bestående av melboller og svisker, var krigen over. «Ta albuene ned fra bordet,» formante moren. «Ikke slurp.» Ursula løp ut av spisestuen og slamret med døren.

Tysklands ydmykende nederlag markerte begynnelsen på slutten på familien Kuczynskis lykkelige dager. Sterke strømninger av politisk vold feide gjennom landet. En bølge av uroligheter førte til keiserens abdikasjon, og høyreorienterte militsgrupper, såkalte frikorps, slo ned et venstreorientert opprør med hard hånd. Den 1. januar 1919 stiftet Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht det tyske kommunistpartiet (Kommunistische Partei Deutschlands, eller KPD), men ble arrestert og myrdet bare noen dager senere. Dette ledet mot Weimarrepublikken, en epoke preget av kulturell blomstring, hedonisme, høy arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet og politiske uroligheter etter hvert som striden mellom ytterliggående høyre- og radikale venstrekrefter ble stadig voldsommere 14

og mer polarisert. Robert Kuczynski beveget seg lenger og lenger mot venstre. «Sovjetunionen er fremtiden,» erklærte han etter 1922. Han meldte seg riktignok aldri inn i KPD, men for Robert var kommunistpartiet «det minst uutholdelige» valget. I artiklene sine tok han til orde for en radikal omfordeling av Tysklands rikdommer, et politisk standpunkt som ble lagt merke til blant høyrenasjonalister og antisemitter. «Ikke bare er han imot oss,» bemerket en tysk industrileder dystert. «Han eier ikke skam heller.»

De stormfulle 14 årene mellom keiserrikets fall og Hitlers oppkomst ses gjerne som en tid med tiltagende trusler, et bakteppe for redslene som skulle følge. Men det var også år da man som ung idealist levde i berusende, nervepirrende spenning mens verden gikk av hengslene. Krigsgjeld, krigsskadeerstatninger og økonomisk vanstyre skapte hyperinflasjon. Pengene var knapt nok verdt papiret de var trykt på. Noen sultet, mens andre strødde om seg med kontanter, for det hadde ingenting for seg å spare på sedler som snart ville være verdiløse. Absurde scener utspilte seg: Prisene steg så raskt at kelnerne måtte klyve opp på restaurantbordene en gang i halvtimen og kunngjøre prisendringer i menyen; et brød som i 1922 kostet 160 mark, måtte man mot slutten av 1923 betale 200 000 000 for. Ursula skrev: «Ved fabrikkportene står kvinnene og venter på ektemennenes lønningsposer.

Hver uke får de bunker med milliardmarksedler i hendene. Med favnen full av penger styrter de til butikkene, for to timer senere kan margarinen ha steget til det dobbelte.» En ettermiddag kom hun over en mann som lå under en parkbenk, en krigsveteran med amputert ben og et knytte med noen usle eiendeler trykket mot brystet. Han var død. «Hvordan kan slike forferdelige ting skje her i verden?» undret hun.

Selv om livet ved Schlachtensee stort sett fortsatte som før, med kultiverte samtaler og fornemme møbler, ble millioner av mennesker radikalisert politisk. I 1922 ble utenriksminister Walther Rathenau myrdet av ultranasjonalister etter å ha undertegnet en 15

traktat med Sovjetunionen. Ursula var daglig vitne til den groteske kløften mellom byens fattige og det velstående borgerskapet hun selv var en del av. Hun slukte skriftene til Lenin og Luxemburg, og Jack Londons og Maxim Gorkijs radikale romaner. Hun ville begynne på universitetet, som broren.

Jürgen var allerede en stigende stjerne på den akademiske venstresiden. Han studerte filosofi, politisk økonomi og stati­ stikk ved universitetene i Berlin, Erlangen og Heidelberg og tok en doktorgrad i økonomi før han i 1926 dro til USA for å forske videre ved The Brookings Institution i Washington. Der møtte han Marguerite Steinfeld, en forskningsstipendiat i økonomi, som han giftet seg med to år senere.

Berta satte ned foten. Den vidløftige datteren hennes hadde ikke behov for mer utdannelse; det hun trengte, var å tilegne seg noen kvinneferdigheter, og deretter en ektemann. I 1923 ble 16 år gamle Ursula innmeldt på en handelsskole for å lære maskinskriving og stenografi.

Om kvelden skrev hun, dikt, noveller, historier fulle av eventyr og romantikk. Når hun var blitt nektet en akademisk utdannelse, kunne hun like gjerne vie kreftene til fantasien. De barnlige skriveriene hennes vitnet om spenningsbehov, dramatisk sans og en forkjærlighet for det absurde. Ursula var fast hovedperson i sine egne historier, og hun skrev om seg selv i tredjeperson, en ung kvinne som gjennom målbevisst streben og risikovilje oppnådde store ting. En skikkelse skildret hun slik: «Hun hadde overvunnet barndommens legemlige svakhet, hun hadde herdet seg og blitt sterk.» De yngre søstrene hennes kalte henne vågale Virvelvind.

Dagboken hennes preges av alminnelige tenåringsbekymringer, men også av en ukuelig optimisme. «Jeg er i dårlig humør,» skriver hun. «Sur og gretten, en hissigpropp er jeg, en bastard med svart hårmanke, jødenese og klossete lemmer, jeg kjefter og furter … men himmelen er blå, solen varmer, duggdråper glinser i

16

grantrærne, og brisen svaler, og jeg vil skynde meg ut, hoppe, springe og elske alle mennesker.»

Dette året da Ursula fikk sin siste formelle utdannelse, gjennomførte Hitler ølkjellerkuppet i München, et mislykket statskupp som gjorde den fremtidige føreren til et navn på alles lepper og brakte ham i fengsel, hvor han dikterte Mein Kampf, nazismens og intoleransens bibel.

Ursula, som arvet farens politiske instinkter, var forferdet over den menneskelige fornedrelsen hun hadde vært vitne til, avskydde fascismen og lot seg besnære av de svimlende nye tankene om sosial likhet, klassekamp og revolusjon, ble uvegerlig dratt mot kommunismen. «Tysklands egen sosialistiske revolusjon er like rundt hjørnet,» erklærte hun. «Kommunismen vil gjøre menneskene bedre og lykkeligere.» Bolsjevikrevolusjonen hadde vist at det gamle systemet var råttent og dømt til å gå under. Fascismen måtte nedkjempes. I 1924 ble hun med i Kommunistischer Jugend­ verband Deutschlands, det tyske kommunistiske ungdomsforbundet, og beveget seg dermed over i det hun resten av livet skulle betrakte som sitt ideologiske hjem. Hun var 16 år gammel. Som andre kommunister fra velbeslåtte familier nedtonet Ursula sin privilegerte bakgrunn. «Vi levde langt mer beskjedent enn man kanskje skulle tro,» påsto hun. «Oldefaren min solgte skolisser fra en kjerre i Galicja.»

Ursulas unge kommunistkamerater, som kom fra alle Berlins bydeler, klasser og folkegrupper, fant sammen i overbevisningen om at den undertrykkende kapitalismen måtte knuses, og et nytt samfunn skapes i dens sted. I denne heftige atmosfæren blomstret vennskapene lett. Gabriel «Gabo» Lewin var en middelklasse­gutt fra forstedene. Heinz Altmann var en kjekk lærling som ga Ursula det «endelige støtet til å gå inn i partiet». Dette var den tyske kommunismens unge fotsoldater, og Ursula var henrykt over å være en av dem. 1. mai-markeringen i 1924 ga henne en appetitt

17

på fare som varte livet ut. Blåmerket etter politibatongen forsvant med tiden; det gjorde ikke raseriet hennes.

I helgene dro kommunistungdommen ut på landet for å innvie Tysklands bondebefolkning i marxist-leninismen, fremstøt som hyppig endte med at bøndene pusset hunden på de unge evangelistene. En kveld i Löwenberg, nord for Berlin, lot en forståelsesfull gårdbruker gjengen få sove på høyloftet. «Det ble en uvanlig munter aften,» skrev Ursula. «Så fort vi hadde lagt oss, begynte noen å forestille seg hvordan det ville se ut der 20 år senere; i 1944 ville Löwenberg for lengst ha blitt kommunistisk. Vi kranglet lenge om hvorvidt pengevesenet allerede ville være avskaffet. Selv ville vi jo dessverre være utgamle da – i midten av tredveårene!»

Så sovnet de og drømte om revolusjonen.

Ursula var den fødte misjonær. Hun henfalt aldri til rene prekener, men elsket å omvende folk, og ga seg nødig før hun hadde fått de vantro til å se verden slik hun selv så den. Nå tok hun for seg familiens barnepike. «Jeg prøvde å forklare henne ting. Hun syntes det jeg sa, virket fornuftig,» hevdet Ursula. Olga Muth var overhodet ikke interessert, men ga iallfall jentungen inntrykk av at hun hørte etter.

Ekteparet Kuczynski satte ikke pris på at datteren ble banket opp av politiet og tilbrakte nettene på høyloft med en gjeng ungkommunister. Robert, som hadde merket seg at hun «bare interesserte seg for å lese», skaffet henne en lærlingplass i R.L. Pragers bokhandel i Mittelstrasse, som spesialiserte seg på juss og stats­ vitenskap. Berta kjøpte et par høyhælte sko til henne, en mørkeblå kjole med hvit krage, hansker og en håndveske i brunt krokodilleskinn. Mor og barnepike mønstret Ursula da hun hadde gjort seg klar til sin første arbeidsdag.

«Flat foran og flat bak,» sa Ollo. «Du ser fortsatt ut som en gutt.»

«Men bena er ganske pene,» sa Berta. «Det synes hvis du bare tar små nok skritt.»

18

Ollo sluttet seg til: «Det blir aldri noen dame av Ursel.»

Dette var, som alt Olga Muth sa, brutalt, men sant. Med den lange nesen, hårsåten og det likefremme vesenet var ikke Ursula akkurat noen lady. «Jeg kommer aldri til å bli den vakre, berømte svanen,» skrev hun i dagboken. «Hvordan skulle nesen min, ørene og munnen plutselig kunne bli mindre?» Likevel hadde hun alt som tenåring en sterk erotisk utstråling som mange fant uimotståelig. Hun fniste da en arbeider som reparerte taket på Dresdner Bank, plystret etter henne mens hun syklet til bokhandelen: «Han gir meg et slengkyss og slår ut med armene.» Med de klare øynene, den slanke skikkelsen og en smittende latter manglet hun aldri noen å danse med når ungdommen festet i Zehlendorf. På en av disse festene var hun iført «knallrøde ørsmå kortbukser og stramtsittende skjorte med stivekrage» og danset til klokken halv syv om morgenen. «Noen vil ha det til at jeg kysset tyve gutter,» sa hun til broren. «Det kan umulig ha vært flere enn nitten.»

Arbeidet hos Prager var utmattende og monotont. Sjefen var en kjederøykende, flintskallet tyrann med stort, litt avsmalnende hode som gjorde lite annet enn å finne på nye fornærmelser og meningsløse arbeidsoppgaver å plage sine ansatte med. Ursula ga ham tilnavnet «Løken» og erklærte at han var en kapitalistisk utbytter. Arbeidstiden henslepte hun med å «svinge støvkluten i vindusløse nisjer». Lese der fikk hun ikke. «Det finnes jo andre yrker,» bemerket hun. «Tømmerhugger, for eksempel. Kunne jeg blitt en kvinnelig tømmerhugger?» Den voldsomme inflasjonen medførte at det ikke ble stort igjen av den beskjedne lønnen. Når hun tenkte tilbake på tenårene i Weimarrepublikken, var det gjennom en rekke politisk pregede bilder: «Rikdommen hos de privilegerte få, den fattige massen, de arbeidsløse som tigget på gatehjørnene.» Ursula besluttet å forandre verden. Hun var ærgjerrig og selvsikker; hun ville endre samfunnet på mer radikale vis enn faren gjorde, og hun var fast bestemt på å bli en bedre mor enn

19

sin egen. Disse to målene skulle vise seg ikke alltid å gå like godt overens.

Robert og Berta Kuczynski ga opp å tøyle datterens politiske tilbøyeligheter. I 1926 ble Robert ansatt i en midlertidig stilling ved The Brookings Institution, der Jürgen var, og forsket på amerikansk finans- og befolkningsstatistikk. Han og Berta dro jevnlig til USA i årene som fulgte, og lot Ursula og Olga Muth få styre huset i fellesskap, noe som bare styrket båndet mellom dem. «Olloen vår, som aldri fikk seg en å være glad i. Ollo, denne hysteriske, grå og kronisk misfornøyde lille skapningen som er så forgapt i hver enkelt av oss, Ollo som går gjennom ild og vann for oss og gjør alt for oss, som lever kun for oss og ikke har øye for noe annet i verden enn oss seks.» Ursulas brev til deltidsforeldrene har en undertone av bitter sarkasme: «Kjære mamma, jeg formoder at din morsfølelse vil holde liv i din sterke interesse for alle våre små trivialiteter.» En bønn fra et annet brev: «Det er vårt felles håp at mamma snart vil spare oss for flere strålende ideer om husholdningsspørsmål, anbefalinger om koking av kål og vask av hus samt gode råd for øvrig.»

Mens Ursula tilbrakte dagene med å børste støv av bøker, tok broren seg av å skrive dem. I 1926 utga 22 år gamle Jürgen Kuczynski Zurück zu Marx, det første i et skred av skrifter han skulle sende fra seg gjennom de kommende tiårene. Jürgen nøt å høre sin egen stemme, men elsket lyden av pennen sin enda høyere. Han etterlot seg et formidabelt livsverk: minst 4000 utgitte skriftstykker, hvoriblant milevis med journalistikk, pamfletter, taler og essays om politikk, økonomi, statistikk og sågar kokekunst.

Jürgen kunne blitt en bedre forfatter om han hadde klart å skrive mindre. Med alderen la han seg til en mindre innfløkt stil, men fikk seg simpelthen ikke til å bruke få ord når noe kunne sies med mange. Hans forskning på arbeidsforhold vokste med tiden til 40 bind, og med sine 500 sider var Zurück zu Marx en lettvekter i sammenligning. Med sedvanlig svulstighet fortalte han søsteren 20

at han håpet «at arbeiderne ville fryde seg over å lese den». Ursula ga ham noen redaksjonelle råd: «Formuler deg enklere og kortere.

Legg stoffet frem på en så lettfattelig måte at enhver kan forstå det. Iblant virker teksten innviklet utelukkende fordi du prøver å virke mer overbevisende ved å gjenta noe to–tre ganger, bare formulert litt forskjellig.» Alt sammen utmerkede råd som Jürgen ignorerte.

Hjemme og i bokhandelen var Ursula arbeidstrell; ellers var hun revolusjonær.

Noen dager før hun fylte 19, meldte Ursula seg inn i KPD, det største kommunistpartiet i Europa. Under sin nye leder Ernst Thälmann ble partiet gradvis mer leninistisk (senere stalinistisk) orientert, demokratisk forpliktet, men direkte styrt og finansiert fra Moskva. KPD hadde en paramilitær fløy som lå i en fastlåst og stadig hardere konflikt med de nazistiske brunskjortene.

Kommunistene forberedte seg på kamp. På månelyse kvelder, i et avsidesliggende hjørne av Grunewald-skogen, lærte Ursula å skyte av Gabo Lewin og Heinz Altmann, hennes eldste venner fra ungdomsbevegelsen. I begynnelsen bommet hun jevnt og trutt, helt til Gabo påpekte at hun knep igjen det gale øyet. Hun viste seg å bli en glimrende skytter. Gabo ga henne en halvautomatisk Lugerpistol og lærte henne hvordan hun skulle ta våpenet fra hverandre og rense det. Hun gjemte det bak en bjelke på loftet hjemme ved Schlachtensee, skjult i en spjæret pute. Når revolusjonen kom, skulle hun være parat.

Ursula ble med når antifascistene demonstrerte. «Forferdelig hektisk,» skrev hun. «Forbereder minnedagen for den russiske revolusjon.» I lunsjpausen satt hun på Unter den Linden, bulevarden som går som en allé gjennom sentrum av Berlin, og leste Die Rote Fahne, kommunistenes avis. Ofte oppsøkte hun folk fra arbeiderklassen, drosjesjåfører og fruktselgere, som gjerne var kommunister, og førte ivrige diskusjoner om politikk med dem.

21

«Så mange som sulter, så mange som tigger i gatene,» skrev hun i dagboken.

En ettermiddag ble Ursula med en gjeng radikale ungdommer, medlemmer av både SPD – Tysklands sosialdemokratiske parti – og KPD, som skulle på utflukt utenfor Berlin for å bade og sole seg.

Siden skulle Ursula huske øyeblikket slik: «Jeg snur meg, og der står en mann midt i tyveårene, velpleid, litt lut i skikkelsen, med oppvakt, nesten vakkert ansikt. Han ser på meg. Øynene er store og mørkebrune, han er jøde.» Den unge mannen spurte om han kunne sette seg og prate litt med henne. «Jeg har ikke tid,» sa hun.

«Jeg må rekke en time i marxisme.» Han ga seg ikke og spurte om de kunne møtes igjen. «Jeg skal tenke på det!» sa Ursula og smatt fra ham. Noen dager senere ventet den unge mannen med de brune øynene utenfor bygningen der arbeiderskolen holdt til.

Rudolf Hamburger studerte arkitektur ved Berlins tekniske universitet. Rudi, som var fire år eldre enn Ursula, viste seg å være en fjern slektning av henne – moren hans og Berta Kuczynski var tremenninger – og hadde lignende bakgrunn. Hamburger ble født i Landeshut i Nedre Schlesien, der faren Max eide tekstilfabrikker som produserte uniformer til hæren. Som nummer to av tre sønner vokste Rudi opp i omgivelser preget av liberale politiske holdninger og uanstrengt jødisk intellektuell kultur. Max Hamburger bygget et topp moderne boligkompleks til sine 850 arbeidere.

Politisk sett var familien progressiv, men ikke på noen måte revolusjonær. Rudi var allerede en lidenskapelig talsmann for modernistisk arkitektur og Bauhaus-bevegelsen. Hans medstudenter, skrev han, innbefattet «en østerriksk aristokrat, en japaner som utformet interiører i nøye avstemte pastellnyanser, en anarkist og en ungarsk jente med en fullstendig ubegrunnet tro på sitt eget geni». En annen samtidig var Albert Speer, Hitlers fremtidige arki­ tekt og rustningsminister.

Ursula ble sterkt tiltrukket av Hamburger og inviterte ham spontant med på et kommunistmøte. De fant snart tonen. Hun ba 22

ham med på et til. «Får omsider vært sammen med Rudi igjen,» skrev hun i dagboken. «Han hjelper meg å lage te. Han aner ikke at jeg har satt gassblusset på lav varme så vannet bruker lang tid på å koke … Vinterkåpen min er for tynn, sier Rudi. Han vil prøve å gjøre meg litt forfengelig.» Hun skaffet seg en ny kåpe, for så å bebreide seg selv for å ha begått dette ekstravagante innkjøpet mens andre døde av sult. «Jeg lengter etter Rudi,» skrev hun. «Så blir jeg sint fordi en slik fyr klarer å fordreie hodet på meg, og fordi jeg er så avhengig av ham. Og så gråter jeg meg i søvn.» En kveld de gikk hjemover etter en konsert, stanset Rudi under en gatelykt.

«Lyset falt over ham bakfra. Det tykke håret hans var bustete som vanlig på den samme forbløffende måten, de mørke øynene mistet aldri det melankolske, slørete blikket, selv ikke når han lo eller falt i dype tanker.» Der og da forelsket hun seg. «Kan et sekund, en setning, uttrykket i noens øyne plutselig forvandle alt du har følt, til noe nytt?» undret hun. Rudi fulgte henne hjem. «Den kvelden kysset han meg,» skrev hun. «Jeg var lei meg for at leppene mine var så tørre. Bare en filleting, men jeg hadde tenkt på det kysset hele ettermiddagen med stille jubel.»

Rudi Hamburger var nær sagt drømmekjæresten: snill, morsom, omtenksom og jødisk. Begges foreldre ga sitt bifall. Ble hun altfor alvorlig av seg, småertet han henne, og når han snakket om hvordan han aktet å bli en berømt arkitekt, glimtet det til i de s­ tore, brune øynene. Han var raus. «Rudi ga meg en sjokolade,» fortalte hun broren. Søtsaker var sjelden vare, og hun understreket omhyggelig at dette ikke var et utslag av besteborgerlig nytelses­syke.

«Han brukte ikke penger på den. Sånt tøys driver ikke vi med. Men hvis noen gir ham noe, deler han alltid med meg.»

Rudi ymtet frempå om ekteskap. Ursula vegret seg.

Det var nemlig ett problem med Rudi Hamburger: Han var ikke kommunist. De delte riktignok sin jødiske herkomst, kulturelle interesser og sjokolade, men Ursulas kjæreste var ingen kamerat, og han viste ingen tegn til å ville omvende seg. I politisk henseende 23

var Hamburger både liberal og fremskrittsvennlig, men ved kommunismen gikk det en grense. Kranglene deres fulgte et mønster.

«Du stiller deg tvilende til sosialismen generelt og våre synspunkter i særdeleshet,» kunne hun protestere. «Ditt syn på kommunismen er styrt av følelser og mangler ethvert vitenskapelig grunnlag.»

Rudi ramset opp sine innvendinger mot kommunismen: «Overdrivelsene i pressen, den primitive tonen i visse artikler, de kjedelige, floskelstinne talene, den arrogante avvisningen av andres meninger, den klønete oppførselen overfor de intellektuelle, som dere fryser ut i stedet for å få med dere, hvordan dere fornærmer motstanderne deres i stedet for å imøtegå dem med logikk og få overbevist dem.»

Ursula avfeide dette som en «utpreget småborgerlig holdning», men erkjente stilltiende at hun «visste at det var et korn av sannhet i det han sa». Det gjorde henne bare hissigere.

Krangelen endte gjerne med en fleip fra Rudis side.

«La oss ikke krangle. En verdensrevolusjon er ikke noe å skrike til hverandre for.»

Rudi sluttet seg til Rote Hilfe, en arbeiderhjelpeorganisasjon med bånd til kommunistene. Han leste litt Lenin og Engels, og omtalte seg som «sympatisør», men nektet plent å melde seg inn i KDP eller å ta del i Ursulas aktivisme. Bak Hamburgers fredsommelige vesen lå en påfallende steil karakter, og alt hva hun lirket og lokket, lot han seg ikke overtale til å slutte seg til rekkene.

«Det er et og annet ved partiet som uroer meg,» sa han. «Men gir du meg tid, kan det jo tenkes at jeg kommer etter smått om senn.»

Etter en særlig opprivende krangel skrev Ursula: «Når Rudi stiller seg tvilende til at sosialismen i det hele tatt lar seg gjennomføre, farer jeg opp og svarer noe skarpt. For ham er det som om vi har forskjellig mening om en bok eller et kunstverk, men for meg dreier det seg om selve grunnproblemene, om hele vår innstilling til livet. Iblant føler jeg at jeg ikke kjenner ham overhodet.» Men 24

Ursula var ikke den som ga opp. Hun skrev av en lang liste med kommunistiske sitater og ga den til Rudi, som en slags besynderlig kjærlighetserklæring. «Så lenge vi holder sammen, tror jeg det bare er et spørsmål om tid før han melder seg inn i partiet,» skrev hun til broren. «Men det går nok fort et par år til.»

I april 1927 sa Ursula opp hos Prager og den forhatte Løken og fikk seg arbeid som arkivassistent i det jødiskeide forlagshuset Ullstein, et av Tysklands største mediekonserner. Noe av det første hun gjorde da hun hadde tiltrådt stillingen, var å skrive en artikkel i Die Rote Fahne om de uholdbare forholdene på den nye arbeidsplassen. «Tolv hundre gratiseksemplarer ble delt ut ved inngangen her, og det gjorde litt av et inntrykk.» Inntrykk gjorde det også på arbeidsgiveren. Ursula fikk sparken etter mindre enn et år. Hun var en urostifter, og i en tid preget av politisk omveltning og økende antisemittisme ville ikke forlagshuset ha noe bråk.

«De må slutte,» sa Hermann Ullstein.

«Hvorfor det?» spurte Ursula, enda hun visste grunnen.

«En demokratisk bedrift har ingen utsikter å tilby en kommunist.»

Ledigheten var fortsatt stigende, og Ursula erfarte at det var vanskelig å få seg nytt arbeid for den som hadde mangelfull CV og begrenset erfaring. Håndsrekninger fra foreldrene ville hun ikke ta imot. Hun ønsket seg en utfordring, nye omgivelser og rom til å tenke og skrive. Hun trengte et eventyr, på en annen scene. Hun valgte Amerika.

Den store Lenin hadde skrevet: «Først skal vi ta Øst-Europa, deretter Asias masser. Vi skal omringe kapitalismens siste skanse, Amerikas forente stater. Vi behøver ikke kjempe. De vil falle som moden frukt i våre hender.» Amerika bare ventet på revolusjonen.

Dessuten bodde jo Jürgen der, og hun ville gjerne treffe ham igjen.

Hun hadde bestemt seg; hun skulle dra til USA, for så å vende hjem når Rudi var ferdig med arkitektutdannelsen. Eller kanskje ikke. Det var en svermerisk beslutning og en bemerkelsesverdig 25

freidig sådan med tanke på at hun var en ugift 24 år gammel kvinne som aldri hadde vært utenlands. I september 1928 gikk Ursula, etter å ha overhørt morens bønnfallelser og avslått farens tilbud om økonomisk bistand, om bord på et linjeskip med kurs for Philadelphia. Tilbake sto Rudi og vinket mens han undret på om han noensinne ville få se henne igjen.

Amerika var, før den store depresjonen satte inn, synonymt med stormende livskraft og knugende fattigdom, med muligheter og fordervelse, lysende håp og overhengende økonomisk kata­ strofe. For første gang sto Ursula på egne ben. Hun fant seg arbeid som tysklærer for barna i en kvekerfamilie, og deretter som stue­ pike på Hotel Pennsylvania. Engelsken hennes, som var bra i utgangspunktet, ble raskt enda bedre. Etter en måned tok hun toget til New York, der hun bega seg mot Lower East Side på Manhattan.

Henry Street-senteret, som ble etablert av den progressive reformisten og sykepleiersken Lillian Wald, tilbød medisinsk bistand, utdannelse og kultur til byens fattige immigranter, som i bytte mot noen timers sosialt arbeid i uken fikk bo der. Wald var senterets livgivende ånd, en forkjemper for kvinners og minoriteters rettigheter, for stemmerett og rasemessig integrering, en feminist forut for sin tid og, for nykommeren til Henry Streetsettlementet, en åpenbaring og et forbilde. Etter sitt første møte med Wald var Ursula dypt grepet av den amerikanske kvinnens personlighet og filosofi: «Arbeidet med å legge til rette for en lykkelig menneskehet avhenger av et aktivt samarbeid mellom mann og kvinne; det kan ikke overlates til én halvpart av verden,» erklærte Wald. Ursula flyttet inn og fikk seg arbeid i bokhandelen Prosnit på øvre Manhattan.

Ursula ble værende i USA i bortimot et år. Opplevelsen formet henne i sterk grad og ga opphav til et kjærlighetshat til det kapitalistiske Vesten som skulle følge henne livet ut. De politiske og økonomiske ytterlighetene i Amerika på slutten av de glade 20-årene kunne sammenlignes med forholdene i Weimarrepublikkens 26

Tyskland. New York, som med sine ti millioner innbyggere hadde detronisert London som verdens mest folkerike by, var sprekkeferdig av energi, skapertrang og rikdom og besatt av den nye tids teknologi, biler, telefoner, radio og jazz. Men bak den glinsende fasaden lå katastrofen og gjæret mens små og store investorer pøste pengene sine inn i et overopphetet aksjemarked i tro på at boblen aldri ville briste.

Til forskjell fra Løken frydet Prosnit seg over å ha ansatt en bokorm. Ursula kjente sin marxist-leninistiske litteratur; hun kunne sitere lange partier utenat, noe hun også gjorde i tide og utide. Mange av Prosnits kunder var amerikanske kommunister, og hyllene bød på nye radikale horisonter i form av den proletære litterære bevegelsen, bøker skrevet av forfattere fra arbeiderklassen med en klassebevisst leserkrets som målgruppe. Ursula lot seg rive med av den amerikanske venstresidens intellektuelle livskraft. Spesielt én ny bok traff henne rett i hjertet. I april 1929 utkom Jordens datter av den radikale amerikanske forfatteren Agnes Smedley. Romanen, en tynt kamuflert selvbiografi, handler om Marie Rogers, en ung kvinne fra lutfattige kår som strever med kjærlighetslivet og engasjerer seg i internasjonal sosialisme og indianernes uavhengighet. «Jeg har ikke noe land,» erklærer Smedleys protagonist. «Mine samlendinger er de menn og kvinner som motarbeider undertrykkelsen … Jeg tilhører dem som ofrer livet for andre saker – utslitt av fattigdom, ofre for rikdom og makt, de som kjemper for en større sak.» Jordens datter ble en umiddelbar bestselger, og Smedley ble hyllet som «mor til kvinnenes litterære radikalisme». På Ursula virket boken som et kamp­ rop; her var en kvinne som uten hensyn kjempet for de under­ trykte, forlangte omfattende endringer og var beredt på å dø for en sak som fortonte seg som romantisk, glamorøs og farefull.

Noen uker etter ankomsten til New York meldte Ursula seg inn i det amerikanske kommunistpartiet. Samme vår ble hun med på en sosialistisk helgeleir ved Hudsonelven, der hun møtte Michael 27

Gold, en bekjent av foreldrene hennes og på dette tidspunktet Amerikas mest berømte radikale stemme. Gold var et kunstnernavn; hans egentlige navn var Itzok Isaac Granich. Foreldrene var innvandrede rumenske jøder. Han vokste opp i fattigdom på Lower East Side og ble overbevist kommunist, grunnlegger av og redaktør for marxist-tidsskriftet The New Masses og en krass polemiker. Gold unnså seg ikke for å yppe til strid. Da han omtalte Ernest Hemingway som overløper, sendte Hemingway et bryskt svar tilbake: «Hils Mike Gold fra Ernest Hemingway og si at han kan go fuck himself.» Ursula kalte Golds roman Jews Without Money «en av yndlingsbøkene mine».

Ursula var både betatt og frastøtt av New York, men savnet hjemlandet, kameratene og familien. Og fremfor alt savnet hun Rudi.

Høsten 1929 gikk Ursula om bord på et skip med kurs for Tyskland. Noen uker senere kollapset det amerikanske aksjemarkedet, millioner av mennesker ble kastet ut i fattigdom, og den store depresjonen var et faktum.

Først da hun så Rudi som ventet på kaien, forsto Ursula hvor høyt hun elsket ham. Tvilen hun hadde næret til Rudis politiske holdninger, var blitt mildere under Amerika-oppholdet. Bare hun tok tiden til hjelp, ville han nok se lyset. Ursula Kuczynski og Rudolf Hamburger giftet seg i oktober under en enkel seremoni med familie og nære venner til stede.

De nygifte var lykkelige, arbeidsløse, blakke og – for Ursulas del – uhyre opptatt med å hisse til opprør. Av prinsipp nektet de å ta imot penger fra foreldrene og flyttet inn i en knøttliten ett­ romsleilighet uten oppvarming og med bare kaldt vann. Hun fartet omkring i Berlin, skrev artikler i Die Rote Fahne, laget propagandateater og arrangerte radikale bokutstillinger. Partiledelsen satte henne til å bygge opp et marxistisk arbeiderbibliotek, der medlemmene kunne låne utviklende radikal litteratur. Med bistand fra Erich Henschke, en ortodoks jøde fra Danzig (dagens 28

Gdańsk) som arbeidet som graver, trakk hun en håndkjerre rundt i Berlin og samlet inn kommunistiske bøker hos radikale forleggere og velvillig innstilte kamerater. Da en avis gjenga et bilde av Ursula med bokkjerra, reagerte foreldrene hennes med forferdelse. «At jeg dro kjerren gjennom byen, var i orden; jeg fikk bare ikke la meg fotografere mens jeg gjorde det.» Henschke var en kommunistisk kraftkar som nok heller ville banket opp brunskjorter enn å samle inn bøker han ikke hadde noe ønske om å lese. Til slutt hadde de skaffet et par tusen bind, som de plasserte i et provisorisk hyllesystem i et gammelt dueslag i en kjeller i det jødiske arbeiderdistriktet. Rudi malte et skilt med store røde bokstaver: «Marxistarbeidernes leiebibliotek. 10 pfennig pr. bok.»

Den første som kom, var en eldre fabrikkarbeider. «Har dere noe lettlest om sosialismen til kona mi, noe som er uten fremmedord?» Forretningen gikk trått, og den svake, men distinkte eimen av dueskitt hjalp ikke på.

Ursula sto på stand på den revolusjonære bokmessen i Berlin da en elegant, mørkhudet utlending ga seg til å kikke på titlene.

Hun anbefalte ham å lese Jordens datter. Mannen svarte med en litt mismodig mine at han allerede hadde lest den; Agnes Smedley var nemlig hans fraseparerte kone. Ursula mistet munn og mæle.

Dette var den indiske revolusjonsforkjemperen Virendranath Chattopadhyaya. Å spre marxistisk litteratur var lystbetont og ideologisk høyverdig, men kastet ingenting av seg. Rudi var nå ferdig utdannet, men til hans ergrelse var det lite arkitektarbeid å få. En venn av Ursula hyret ham til å innrede (utelukkende i rødt) den kommunistiske «røde bokhandelen» ved jernbanestasjonen Görlitz. Han tegnet en utvidelse av svigerfarens bibliotek og arbeidet også med et nytt hotell. Men i takt med at den verdensomspennende depresjonen forverret seg, ble oppdragene færre og færre.

Hjelpen kom langveisfra. Helmuth Woidt, en barndomsvenn av Rudi, arbeidet i Shanghai som ansatt for det tyske industrikonsernet 29

Siemens. På nyåret i 1930 sendte Woidt et telegram for å gjøre Rudi oppmerksom på en stillingsannonse i Shanghai-pressen: Byens britiskstyrte byråd, Shanghai Municipal Council, søkte en arkitekt som kunne stå for oppføringen av kommunale bygninger i den kinesiske storbyen. Rudi søkte og fikk umiddelbart svar.

Forutsatt at han bekostet reisen til Kina selv, var stillingen hans.

Woidt tilbød dem å bo gratis i loftsleiligheten i huset han hadde i Shanghai.

Ursula var ikke helt overbevist. Ville hun svikte kameratene sine hvis hun dro fra Tyskland igjen? Men, kom hun frem til, revolusjonen var tross alt verdensomspennende, og Kina virket usannsynlig romantisk. Ursula informerte KPDs hovedkontor om at hun aktet seg til Shanghai for å slutte seg til det kinesiske kommunistpartiet, slik hun tidligere hadde gjort med det amerikanske. «Kommunismen er internasjonal, jeg kan arbeide i Kina også,» sa hun troskyldig til kameratene.

Ursula visste ingenting om den politiske ildstormen hun bega seg ut i. Ganske riktig fantes det et kinesisk kommunistparti i Shanghai, men det var forbudt, forfulgt og utslettelsen nær.

2 Orientens hore

U

rsula forlot Berlin i trygg forvissning om at den kommu­ nistiske revolusjonen i Tyskland var like om hjørnet og knapt nok det. Hun beklaget at hun ikke ville få den med seg.

Nazipartiet hadde fått gjennomgå i presidentvalget, og Hitlers fascistbøller fortonte seg allerede som en grotesk bagatell, en ekkel liten historisk uregelmessighet. Hun kunne ikke ha vært sikrere på hvordan fremtiden ville bli, eller tatt mer feil. Innen tre måneder skulle nazipartiet vise seg å bli det nest største partiet i Tyskland, med Hitler i ustoppelig fremgang og den tyske kommunismen på vei mot undergangen.

En varm julikveld i 1930 gikk Ursula og Rudi om bord på toget til Moskva med enveisbillett. De hadde penger nok til å komme seg til Shanghai, men ikke til å komme seg tilbake. Deres jordiske gods besto av to kofferter med klær, litt spekepølse, brød, buljongterninger, et lite stormkjøkken og et sjakkspill. Fra Moskva fortsatte den møysommelige reisen østover med den transsibirske jernbanen. Ursula lå i køyen og så det veldige Russland drive forbi, et bølgende hav av bjørkeskog så langt øyet rakk. Da toget måtte gjøre et opphold mellom to stasjoner, fikk passasjerene en kjærkommen anledning til å strekke på bena. «Et trekkspill satte i, og folk begynte å danse. Snart grep noen oss i hånden, og så 31

danset vi, vi også.» På en eng et sted i Sibir svingte Ursula og Rudi seg til tonene fra et russisk akkordeon.

I Mandsjuria tok de den kinesiske østjernbanen til Changchun, der de skiftet til den sørmandsjuriske jernbanen og tok fatt på den lange togturen sørover til Dalian. Derfra la de ut på reisens siste, 950 kilometer lange etappe med dampskip over Gulehavet til Shanghai.

Det første Ursula merket, var lukten, den ramme, hete stanken av fattigdom som slo mot dem fra Shanghais havnestrøk, en syk dunst av svette, kloakk og hvitløk. Hun hadde sett nok av menneskelig lidelse under Weimarrepublikkens økonomiske krise, men ikke noe i nærheten av dette. «Tiggerne padlet rundt skipet i trauene sine, jamrende krøplinger med stumper av armer og ben, unger med råtnende sår, noen blinde, noen med hårløst, skabbete hode.» Svettende, skinnmagre bærere dannet et «menneskelig transportbånd» fra skipet og inn til land.

På kaien sto Helmuth Woidt i kritthvit lindress og tropehjelm og ventet med sin kone Marianne, som hadde en diger blomsterbukett i favnen. Etter en kort rickshawtur var de fremme ved en rommelig villa på en bred allé i den franske konsesjonen, der de fleste som tilhørte Shanghais businesskretser, holdt hus, på behørig avstand fra havnestrøkets stank og larm. En kinesisk butler med hvite vanter skjenket iskalde forfriskninger. Bukkende tjenere bar frem retter på fat. De støvete koffertene ble tatt hånd om, og ikke lenge etter satt Ursula og Rudi i nystrøken kimono og nippet til hver sin cocktail på en vidstrakt veranda med utsikt over en velfrisert hage. Som ved et trylleslag hadde hun forflyttet seg fra én verden til en annen.

Shanghai anno 1930 kunne med rette hevdes å være den sosioøkonomisk mest delte by på kloden, et sted der avstanden mellom fattig og rik ikke var en skarve kløft, men et svimlende juv – dels koloni, dels kinesisk by, bebodd av 50 000 utlendinger omgitt av nærmere tre millioner kinesere som i hovedsak levde i jammerlig 32

armod. I den internasjonale sonen bodde briter, amerikanere, franskmenn, tyskere, portugisere, indere, hvitegardister, japanere og flere til, pengelense flyktninger og nyrike, pralende plutokrater om hverandre. Politisk uro og hungersnød innover i landet bidro, sammen med virkningene av depresjonen, til at nye folkemasser vedble å strømme til byen på desperat leting etter arbeid og mat.

Rickshawkulier falt døde om mellom skjækene mens skinnende nye amerikanske biler gled gatelangs med sjåfører i livré. Shanghai var Kinas største by og Øst-Asias økonomiske sentrum. Bedrifter og banker sloss om å reise stadig større nybygg langs The Bund, den elegante strandpromenaden. Men bak de glitrende handelsgatene og utlendingenes enklaver lå et annet Shanghai, et virvar av kummerlige verksteder, tekstilfabrikker og leiegårder, fylt til briste­punktet av sykdom og fortvilelse og en ulmende politisk misnøye. Shanghai huset Kinas eneste industriproletariat og var det kinesiske kommunistpartiets arnested. Amerika var, som Ursula hadde erfart, ikke modent for revolusjon, men det var Kina.

I kjølvannet av opiumskrigene på 1800-tallet hadde det kine­ siske keiserdømmet avstått utenomterritoriale traktathavner langs Yangtzeelven til fremmede makter – briter, franskmenn og amerikanere – selvstyrte områder med egne lover og myndigheter.

Kun 18 av byens 50 kvadratkilometer var direkte underlagt kinesisk styre. Den største enklaven, kalt den internasjonale sonen, en sammenslåing av britiske og amerikanske konsesjoner, rommet omkring halvparten av byens befolkning, og etter hvert som andre nasjoner inngikk avtaler med Kina, fikk også disse plass i administrasjonen. Tyskland hadde gitt avkall på sine utenomterritoriale rettigheter etter første verdenskrig, og de 1500 tyskerne som bodde i Shanghai, ble dermed underlagt kinesisk lov. Den internasjonale sonen ble styrt av Shanghai Municipal Council, et byråd valgt av fastboende utlendinger, men dominert av britene; de satt i spissen for samtlige underavdelinger med unntak av byorkesteret, som selvfølgelig ble ledet av en italiener. Den som ville kjøre 33

bil fra den ene siden av byen til den andre, måtte ha tre ulike førerkort. Tre politikorps – et fransk, et kinesisk og det britiskstyrte Shanghai Municipal Police – gikk hverandre i næringen mens de forsøkte å demme opp for den eskalerende kriminalitetsbølgen.

I Shanghai, som ofte ble kalt Østens Paris, men også Orientens hore, lå fasjonable forretninger i skjønn forening med opiumsbuler, kabareter, eldgamle templer, kinoer og bordeller. Den shanghaifødte britiske forfatteren J.G. Ballard mintes en by der «alt var mulig, og alt kunne kjøpes og selges». Glamorøse, lumre, blankpolerte, snuskete Shanghai var tumleplass for et mylder av tiggere, millionærer, prostituerte, spåmenn, spillere, journalister, gangstere, aristokrater, krigsherrer, kunstnere, halliker, bankfolk, smuglere og spioner av ymse nasjonaliteter.

Det tyske expat-samfunnet i Shanghai hadde sin egen ­kirke, skole, sykehus og klubb, Club Concordia, et gyselig Schloss i bayersk stil med tinder og tårn på The Bund, forsynt med både ballsal og bowlingbane. Her samlet Shanghai-tyskerne seg for å spille kort, drikke, synge patriotiske sanger, slarve, drømme seg hjem til das Vaterland og beklage seg over de kinesiske tjenerne sine. Som en mini-potentat over dette lille hjørnet av Tyskland hersket generalkonsulen, friherre Heinrich Rüdt von Collenberg-Bödigheim, en erfaren diplomat og glødende nazist som endte som Hitlers ambassadør til Mexico.

Herr og fru Hamburgers første aften i Shanghai ble tilbrakt i klubben. Siden fulgte innbydelser på løpende bånd. Det var te hos den tyskbaltiske adelsmannen Constantin Robert Eginhard Maximilian von Ungern-Sternberg, en ætling av Djengis Khan som med nød og neppe unnslapp bolsjevikrevolusjonen (hans eld­re bror Roman, en ustyrlig hvitegardist og krigsherre som gikk under økenavnet Den gale baron, rakk å invadere Sibir før han ble tatt til fange og henrettet av en pelotong fra Den røde armé), middag hos Hans Stübel, professor i etnologi og ekspert på kinesiske tatoveringer, bassengparty hjemme hos forretningsmannen Max 34

Kattwinkel og cocktails hos Karl Seebohm, som representerte kjemikaliefirmaet IG Farben og hadde glassøye, store inntekter og 300 grammofonplater. En trofast gjest i klubben var Johann Plaut, den tyske koloniens mest betydningsfulle journalist i så vel egne som andres øyne.

To eksotiske fugler som flakset omkring i Concordia-kretsen, var Rosie Goldschmidt og Bernardine Szold-Fritz. Goldschmidt, som var datter av en tysk-jødisk bankier, hadde allerede oppnådd en viss berømmelse gjennom sine reiseskildringer, men fremfor alt via sin vagina. Rosie hadde vært gift med Ernst Gräfenberg, en gynekolog fra Berlin som skaffet seg et navn ved å studere kvinnens orgasme; G-punktet, det erogene punktet i skjeden, er oppkalt etter ham. Gräfenbergs oppdagelse til tross skilte Rosie seg fra ham etter fem års ekteskap og giftet seg med den 63 år gamle Franz Ullstein (en ætling av forleggeren Ursula hadde arbeidet for), en forbindelse som i hans families øyne var så uakseptabel at de på falskt grunnlag anklaget henne for å være fransk spion. Rosie ble siden krigskorrespondent i Newsweek og en suksessrik romanforfatter, samt grevinne da hun giftet seg med en ungarsk aristokrat.

Bernardine Szold-Fritz var Rosies nære venninne og bitre sosiale rival. Hun vanket i samme New York-kretser som Dorothy Parker og F. Scott Fitzgerald, og var (for tiden) gift med Chester Fritz, en styrtrik amerikaner i metallbransjen som gikk under tilnavnet Mr. Silver. Bernardine, som var beryktet for sine heidundrende fester, gikk med enorme øredobber, et balinesisk brystsmykke i sølv og turban. «Ettermiddagene tilbrakte hun med å slentre omkring i leiligheten sin, som var holdt i rødt og svart, mens hun via en telefon med absurd lang ledning organiserte aftenbuffeer, teselskaper og møter i amatørteaterselskapet sitt.» Ikke en levende sjel fikk vite at hun opprinnelig kom fra Peoria i Illinois.

Selskapsmennesker av denne sorten var klassefiender, men Ursula lot seg like fullt fortrylle og fascinere. Deres liv og interesser kunne ikke vært mer forskjellige fra hennes, men hun hadde 35

lett for å få seg venner, som hun studerte med omhu hver især og portretterte skriftlig i brev og dagbøker. «Vi var i et meget fornemt cocktailparty hos Mrs. Chester Fritz; hun har en fabelaktig leilighet, turbanlignende hatter og øreringer så store som tennisballer, fornemt buede øyenbryn og en mengde venner som er kunstnere og intellektuelle.» I et annet brev skrev hun: «Vi inntok cocktails hos ekteparet Ungern-Sternberg. Begge er meget intelligente og super-sofistikerte.» Rosie og Bernardine dro henne med ut på shopping og kaptes om å kle protesjeen sin opp i siste skrik.

Men tilværelsen som expat tapte snart sin glans, og etter noen uker i Shanghais overfladiske selskapsliv hungret Ursula etter intellektuell stimulans. I et brev skrev hun: «Damene ligner små skjødehunder. De har hverken arbeid eller plikter i hjemmet, og viser heller ingen interesse for vitenskap eller kultur. De gidder ikke engang å ta seg av barna sine. Mennene er det litt bedre stelt med; de har i det minste et yrke og arbeider en smule.» Å drikke te med Bernardine Szold-Fritz og Rosie Gräfenberg ble et ork: «Det er alltid det samme. Først litt sladder mens vi spiller bridge eller mah-jong, hvorpå vi drøfter gårsdagens hundeløp eller den nyeste filmen … forleden spilte vi minigolf, som er meget populært i Shanghai.» De øvrige tyskerne interesserte seg jevnt over lite for Kina utover deres egen enklave og opptrådte sterkt rasistisk overfor kineserne. Ursula la omhyggelig lokk på sine politiske holdninger. I Concordia, Rotary-klubben og ved Kattwinkels’ svømmebasseng ble Hitler omtalt med beundring som en fremtidens mann.

Som hustru til byrådets nye arkitekt var Ursula forventet å påta seg rollen som vertinne for Rudis britiske kolleger. Den fremste av disse var Arthur Gimson, en embetsmann med ansvar for offentlige arbeider og veier, broer, dreneringssystemer, avløps­ anlegg og nybygg i den internasjonale sonen. Gimson, en søyle i The Engineering Society of China, krigsveteran og en eksepsjonelt kjedelig fyr, var den stolte forfatter av Foundations of the Szechuan Road Bridge with Some Reference to the Bearing Value of 36

Piles, selve standardverket om emnet. Ursula omtalte ham som «en sinnssvak ungkar» som sendte henne sekker med hagegjødsel som takkegaver. Nevnes kan også Charles Henry Stableford, sjef for planavdelingen, som bygget et nytt slakteri i betong, senere omtalt i Architectural Review som «et mesterverk i art deco og et av de tidligste forsøk på å forene det å slå dyr i hjel med slående arkitektur». Ursula lot seg ikke begeistre hverken av søylers bære­ evne eller sementens fortrinn som slakterimateriale. Å avholde selskaper for Rudis britiske kolleger var som å tråkke rundt på sosialt kladdeføre.

Bernardine med sine redselsfulle selskaper og latterlige antrekk, den narraktige Gibson med komposten sin, de selvgode, kjedelige rasistene i klubben – om de ikke drev Ursula til regelrett opprør, så hjalp de iallfall til.

Mens expatene danset og fjaset, var en brutal, halvfordekt spion­krig i emning under Shanghai-sosietetens overflate. Byen var nemlig ikke bare Østens hovedsete for handel, narkotika og alskens snusk, men også for spionasje. Utlendinger trengte hverken pass eller visum, de kom og forsvant igjen uten oppholdstillatelse og var ofte underlagt loven kun i hjemlandet. Som forbrytere snek de seg anonymt fra én jurisdiksjon til en annen. De holdt gjerne kontakten med omverdenen via kortbølgeradio, som det krydde av i et slikt omfang at det praktisk talt ikke lot seg gjøre å spore opp de illegale senderne. Agenter fra Kinas nasjonalist­ regjering spionerte på både hjemlige og utenlandske kommunister. Sovjetunionen holdt seg med et nettverk av hemmelige agenter og informanter over hele byen, og britene spionerte, med amerikanernes hjelp, ustanselig på alle.

Det store spionasjeslaget i Shanghai sto mellom de herskende nasjonalistene under generalissimus Chiang Kai-shek og de kinesiske kommunistene, som hadde Sovjetunionen i ryggen – kjempende parter i en borgerkrig som skulle pågå i rykk og napp gjennom enda 20 år. I 1923 hadde Sun Yat-sen, republikken Kinas 37

grunnlegger og leder av nasjonalistpartiet Guomindang (KMT), inngått en allianse med Sovjetunionen. En delegasjon av sovjet­ iske funksjonærer med den revolusjonære bolsjeviken Mikhail Borodin i spissen ankom for å bidra med rådgivning, penger og militær bistand. Fire år senere smuldret imidlertid den skjøre pakten mellom KMT og KKP (Kinas kommunistiske parti) opp, og styrker under ledelse av Suns etterfølger Chiang Kai-shek gikk i gang med en nådeløs heksejakt på kommunister. Borodin og hans rådgivere ble kastet på dør.

Ingen vet nøyaktig hvor mange som mistet livet under «den hvite terroren» i regi av Chiangs styrker og deres gangster­ allierte. Morderne holdt ikke tellingen, men det er anslått at 300 000 mennesker ble forfulgt og drept. Blodet fløt særlig rikelig i Shanghai. Otto Braun, en sovjetisk agent som opererte i byen, skrev: «Chiang Kai-sheks bødler finkjemmet med det internasjonale politiets hjelp tekstilfabrikkene om dagen og den kinesiske bydelen om natten på jakt etter kommunister. De som ble tatt, sto overfor et fryktelig valg: å bli forrædere eller å bli drept … Denne systematiske utryddelsen tvang kommunistene til det strengeste hemmelighold.»

Sovjetunionen så på Kina som åsted for verdensrevolusjonens neste fase, men i stedet for å utvirke dette gjennom diplomati og bistand tydde Moskva nå til spionasje i stor skala, til støtte for de forfulgte kinesiske kommunistene.

I Shanghai opptrådte de sovjetiske spionene i et forvirrende mangfold av forkledninger og arbeidet for et spekter av sovjetiske etterretningsorganer og myndigheter, som iblant samarbeidet, men like gjerne gikk i bena på hverandre eller regelrett rivaliserte.

Den kommunistiske internasjonale, eller Komintern, som ble opprettet i 1919 for å fremme revolusjonen verden over under Moskvas ledelse, ble anvendt som skalkeskjul for spioner i Kina.

Sammenslutningens avdeling for internasjonale forbindelser, OMS, innhentet og formidlet hemmelig etterretning, smuglet 38

våpen, formidlet penger og instrukser og holdt diverse kommunistiske undergrunnsnettverk i sving. Komintern hadde et byrå for Det fjerne østen med et årsbudsjett tilsvarende 55 000 amerikanske dollar i gull, riksmark, yen og meksikanske dollar, som ble brukt for å fremme den kommunistiske revolusjon i Kina og Japan, på Filippinene og i Britisk Malaya.

Videre fulgte Stalins sivile etterretningstjeneste NKVD, forløperen til KGB, som holdt seg med sitt eget nettverk i Shanghai for å få tak i politiske og økonomiske hemmeligheter, snikmyrde Moskva-fiender og hindre en potensiell kontrarevolusjon i å slå rot i Kina.

Men bak det viktigste sovjetiske spionnettverket i Shanghai sto den militære etterretningstjenesten, eller formelt 4. avdeling i Den røde armés generalstab. (I 1942 endret Stalin navnet til Glavnoje Rasvedyvatelnoje Upravlenije – Hovedadministrasjonen for etterretningstjenesten – eller GRU, som er benevnelsen den dag i dag.) 4. avdelings oppgave besto i å forsvare Sovjetunionen og beskytte revolusjonen ved å innhente, kjøpe eller stjele militære hemmeligheter. Hovedkvarteret i Moskva var kort og godt kjent som «Senteret».

Etter massakren i Shanghai opererte disse spionene heller i hemmelighet som «illegale» enn som akkrediterte diplomater, under dekke av å være journalister, forretningsfolk eller lærere.

Rivaliseringen mellom de ulike sovjetiske spionorganisasjonene fikk med tiden preg av en innbyrdes massakre, men i den kinesiske nasjonalistregjeringens øyne var samtlige russiske spioner av samme ulla, nemlig kommunistiske oppviglere som var utsendt for å lage bråk og følgelig burde utryddes på samme vis som de hjemlige kinesiske revolusjonære.

Ursula var aldri i tvil om at kommunistene ville gå seirende ut av den grusomme hemmelige krigen som ble utkjempet i Shanghai. Som lydig marxist betraktet hun historien som forut­ bestemt; det undertrykte kinesiske proletariatet ville med tiden 39

reise seg og under kommunistisk lederskap gjøre opprør mot kapitalistveldet og drive borgerklassene og deres imperialist­ lakeier på flukt. Likevel fremsto den kinesiske kommunismen som fremmedartet og uutgrunnelig. I Berlin hadde hun vært en del av en mektig bevegelse; her var hun tilskuer til begivenheter hun i liten grad forsto. «Foruten heten, kjedsomheten og mine vansker med å tilpasse meg Shanghais sosietet plaget det meg at jeg ikke kom i umiddelbar kontakt med det kinesiske folket.

Skitten, fattigdommen og råskapen frastøtte meg. Jeg spurte meg selv om jeg bare var kommunist i navnet.» Som så mange andre av privilegert herkomst var hun usikker på om hun kunne takle revolusjonens skitne, moralsk dubiøse og ofte voldelige realiteter.

Kunne man være revolusjonær og samtidig nyte livets goder, som for eksempel nye klær, eller burde hun holde seg til den ortodokst kommunistiske strieskjorten? Politikk diskuterte hun utelukkende med Rudi, som hadde det for travelt i Shanghai Municipal Council til å bry seg nevneverdig.

Full av hjemlengsel drev hun omkring i Jessfield-parken, som minnet henne om Tiergarten i Berlin. Som alltid når mismotet fikk overtaket, foretrakk hun å være alene. Sommerheten var knugende. «I går begynte asfalten å smelte igjen; den klistret seg til skoene mine i lange, svarte striper, og i gaten ble det dype spor etter bilene.» Hun lå kraftløs på sengen i Woidts romslige toppleilighet. Å være gift med en kolonifunksjonær, slo det henne, var en studie i ørkesløshet. «Det er ingenting å gjøre, for boyen, kokken og kulien gjør alt.» Hun ble tiltaksløs av å sitte og vente på neste cocktailparty eller neste runde med minigolf, selv å lese ble et ork. Denne dorskheten måtte skyldes klimaet, mente hun. «Heten tapper en for energi … svetten driver av en, ikke i dråper, men i strie strømmer.» Til sist gikk hun til legen, som fastslo at hun var gravid i femte måned.

40

Ursula og Rudi ble fra seg av glede. Imidlertid nektet hun å skulle gå der på stas og bli dullet med av tjenerne i enda fire måneder. «Jeg måtte finne noe å ta meg til.»

En mulighet innfant seg i skikkelse av journalisten Plaut, tele­ grambyrået Wollfs korpulente og oppblåste korrespondent i Det fjerne østen og sjef for The Transocean Kuomin Telegraph Agency, et halvoffisielt kinesisk nyhetsbyrå som pøste ut nasjonalistisk propaganda. «Plaut er i beit for en dyktig sekretær, så jeg oppsøkte ham på kontoret og spurte om jeg kunne hjelpe ham litt, noe han ble henrykt over. Jeg nevnte naturligvis at jeg skal ha barn, men han sa at jeg kan komme og gå som jeg vil.»

Hos Plaut ble Ursula satt i sving med å rydde i presseklippene.

«Jeg leste alt og lærte en masse,» skrev hun. Plaut, som hadde bodd i Shanghai i 20 år, var en autoritet på området kinesisk politikk og kunne holde lange foredrag om emnet, spekket med henvisninger til fremstående folk han kjente. «Han avbryter meg ofte i arbeidet for å fortelle meg noe interessant,» skrev Ursula. «Plaut kunne nok være en viktigper, men samtidig var han virkelig en av de fremste ekspertene på Asia, og særlig på Kina.»

En ettermiddag da Plaut var godt i gang med nok en uendelig forelesning, nevnte han et navn som fikk Ursula til å sette seg opp med et rykk: Agnes Smedley.

Den amerikanske forfatteren var i Shanghai, lot det til, og virket som korrespondent for Frankfurter Zeitung, en av Tysklands største aviser. Ursula forklarte hvilket sterkt inntrykk Smedleys roman hadde gjort på henne, og fortalte Plaut at hun «gjerne ville bli kjent med henne, men vegret seg for å tilnærme seg en så fremstående person». Plaut grep sporenstreks telefonen, slo et nummer og rakte henne røret. Agnes Smedley var på tråden. De to kvinnene avtalte å møtes dagen etter i kafeen på Cathay Hotel.

Smedley lurte på hvordan hun kunne se hvem Ursula var.

41

«Jeg er treogtyve år gammel, en meter og sytti høy, har ravnsvart hår og stor nese,» sa Ursula. Agnes Smedley lo så det runget. «Og jeg er fireogtredve, middels høy og av ubestemmelig utseende.»

Nybygde Cathay Hotel var en prangende kapitalistborg, et elleve­ etasjes symbol på Vestens kommersielle prestisje, med grønt pyramidetårn og tudorpaneler. Noël Coward hadde skrevet kladden til Privatliv under sitt opphold på hotellet noen måneder tidligere. Som det mest luksuriøse hotellet øst for Suez var ikke Cathay noe opplagt møtested for Amerikas fremste radikale forfatterinne og en ung tysk kommunist, men datoen passet i det minste bra: 13. november, trettenårsdagen for bolsjevikrevolusjonen. Begge bar for anledningen en bukett røde roser; Ursula aktet å anbringe sin i Woidts stue som et diskré uttrykk for sine sympatier, mens Smedley skulle overrekke sin bukett til korrespondenten fra det sovjetiske nyhetsbyrået TASS som en mer åpenlys markering av jubileet. Det florale sammentreffet lovet godt.

Smedleys utseende var langt fra ubestemmelig. (Alderen hun hadde oppgitt, stemte heller ikke – hun var 38.) Med det kortklipte håret og sin mannhaftige klesdrakt skilte hun seg bevisst fra de stivpyntede kvinnene i expat-miljøet. «Agnes fremstår som en intelligent arbeiderklassekvinne,» skrev Ursula opprømt til foreldrene. «Enkelt kledd, brunt, ikke altfor tykt hår, store, grågrønne øyne som stråler av liv, og et ansikt som ikke kan kalles vakkert, men er fint formet. Når hun glatter på håret, ser man hvor kraftig pannen hennes er.»

Ursula hadde aldri møtt et slikt menneske før, men så var da også Agnes Smedley noe helt for seg selv.

De fant tonen mens de nøt sin ettermiddagste fra løvtynne porselenskopper. Ursulas håp og bekymringer veltet ut av henne i en eneste kaotisk strøm. Hun la ut om hvor ensom hun var og om kjedsomheten, om den redselsfulle fattigdommen hun daglig var vitne til, og om hvor fjernt hun følte at hun sto de andre europeerne. «Jeg snakket åpent ut om mine politiske standpunkter for 42

første gang siden jeg kom til Shanghai.» Hun skildret oppveksten i Tyskland, beslutningen om å melde seg inn i partiet og hvor mye Jordens datter hadde betydd for henne. Hun snakket om Rudi, som var så snill og rolig, men også om hans politiske apati og urokkelige avvisning av kommunismen. Smedley lyttet oppmerksomt mens hun røkte og nikket. Da Ursula var ferdig, fortalte Agnes om sitt eget liv, en beretning som var mer oppsiktsvekkende i virkeligheten enn den fiksjonaliserte versjonen hun hadde utgitt året i forveien.

Smedley kom til verden i 1892 i en hytte med to rom, uten innlagt vann og strøm, og vokste opp i en karrig kullgruveby i Colorado. Faren, som var av cherokee-ætt og arbeidet som vekselvis kveghandler, cowboy, omreisende urtesamler og kullkjører, var en drikkfeldig vagabond med «omstreiferens sjel og fantasi».

Moren var mishandlet og depressiv, tanten deltidsprostituert.

Som barn ble Agnes vitne til «arbeiderkrigene» i Colorado, de blodige slagene mellom streikende gruvearbeidere og kullkompanienes innleide vakter. Da moren døde i en alder av 40, reagerte faren ved at han «falt på kne og hulket dramatisk, for så å endevende den gamle reisekisten hennes. De førti dollarene han fant gjemt mellom lappeteppene, tok han med seg til saloonen og drakk seg full med gutta». Utdannelsen hennes begrenset seg til det hun kom over av lesestoff, «fra søppelromaner til en skrekkelig bok om rettslære og en annen som het Behavioristisk psykologi», et langt mer begrenset utvalg enn den rikholdige boksamlingen Ursula hadde hatt til sin disposisjon. Agnes skrev dikt, spådde i eplefrø og lærte å ri, skyte og kaste lasso. Hun tok navajo-navnet Ayahoo og bekjente seg til en ytterliggående form for feminisme.

Våget noen å antyde «at kvinnens intellekt eller skapende evne var mannens underlegen … sprang hun opp som en såret løvinne og klorte nærmest øynene ut på ham».

Etter å ha prøvd seg som vaskeriarbeider, lærerinne og handelsreisende havnet Agnes i California, der hun vanket i et 43

venstreorientert bohemmiljø. Hun ble stadig mer politisk radikal. Smedley antok aldri én bestemt filosofi, for det var sinnet som drev henne, et mitraljøselignende raseri rettet mot kapitalister, gruveeiere, imperialister og kolonisatorer som lot fattige, ikke-hvite og arbeidere leve under slavekår. Politisk teori brydde hun seg ikke om. «Hvorfor skulle jeg lese det søppelet der? Jeg vet hvem som er fienden, og det er alt jeg behøver.»

I California kom hun i kontakt med kretsen av indiske nasjonalister som krevde uavhengighet fra britene, og dette ble hennes første kampsak. Mens første verdenskrig herjet, ble hun dypt engasjert i den såkalte hindu-tyske konspirasjonen, Tysklands hemmelige kampanje for å underminere det britiske imperiet ved å støtte den indiske uavhengighetsbevegelsen med penger og våpen. I mars 1918 ble hun arrestert etter spionasjeloven og satt to måneder i fengsel før hun, skjønt hun ifølge sin biograf var «skyldig som bare helvete», ble løslatt. Hun flyttet til Berlin, der hun traff, giftet seg med og gikk fra den indiske kommunisten og revolusjonsforkjemperen Virendranath Chattopadhyaya, eller Chatto, og konspirerte videre med de indiske opprørerne. Hun reagerte med forferdelse på den menneskelige fornedrelsen under Weimarrepublikken og erklærte at Sovjetunionen var «det stolteste, mest inspirerende sted på jord».

Agnes var flamboyant nok for flere, men selv hennes nærmeste venner syntes at hun var nokså enerverende. Som en av dem bemerket, så hun på verden som «et krast moralstykke der det gode kjempet mot det onde», og steg sjelden ned fra «fantasiens hvite ganger». Allerede før hun fylte tyve, opplevde hun sitt første nerve­ sammenbrudd. Hun var rammet av det hun kalte galskapsanfall og begynte å gå i analyse hos den tysk-jødiske psykoanalytikeren Elisabeth Naef, som hadde studert under Sigmund Freud i Wien.

Doktor Naef overtalte Agnes til å skrive ned sine opplevelser i fiksjonsform. Resultatet var Jordens datter, der den sinte, ærgjerrige heltinnen føler seg sosialt fremmedgjort og higer etter å få utfolde 44

seg. Mottagelsen var overstrømmende. Michael Gold beskrev den i tidsskriftet New Masses som «bittert, betagende hentet fra eget hjerte». Da lovprisningene tok til å strømme på, var Agnes allerede i Shanghai. Hun ankom til byen i mai 1929, klar til å kaste seg ut i striden på vegne av de undertrykte kinesiske massene.

Agnes Smedley var ualminnelig motsetningsfylt. Hun var bifil, men så på homofili som en perversjon som lot seg kurere. Hun utga seg for å forakte menn og hevdet med styrke at kvinnene hadde latt seg «slavebinde av ekteskapsinstitusjonen». Like fullt elsket hun mange menn og giftet seg med to av dem; sin første ektemann behandlet hun på skrekkelig vis, mens hun ble både fysisk og emosjonelt misbrukt av den andre. Hun betraktet sex som noe fornedrende, men var en entusiastisk talskvinne for og ivrig utøver av fri kjærlighet. «Her ute har jeg hatt sjansen til å ligge med folk av alle slags farger og fasonger,» skrev hun til en venn like før hun traff Ursula. «En fransk våpensmugler, stutt og butt og rund, en femti år gammel tysk monarkist som tror på penisens dominerende rolle når det gjelder å påvirke kvinner, en høytstående kinesisk tjenestemann hvis handlinger jeg skammer meg over å beskrive, en rund, radikal Guomindang-mann som var myk og oversentimental.»

Hun var kommunisten som aldri meldte seg inn i partiet, en voldsrevolusjonær og romantisk drømmer, feministen som bandt seg til en rekke menn, en kvinne som innbød til sterk lojalitet, men påførte mange av sine venner enorm skade; hun støttet kommunismen uten hensyn til hva et kommunistisk styresett medførte i praksis. Hun var lidenskapelig, fordomsfull, karismatisk, selvnytende, lettsindig, labil, elskverdig, hyperkritisk, et emosjonelt aspeløv og fullstendig kompromissløs. «Jeg er kanskje ingen uskyld, men jeg har rett,» erklærte hun.

Ursula lot seg besnære. Agnes Smedley fremsto som legemliggjørelsen av politisk engasjement og kraft, som den rake motsetningen til den selvgode innskrenketheten hun møtte i Shanghais 45

borgerlige budoarer. «Ens blotte eksistens har ikke den ringeste verdi hvis man lever passivt midt i uretten,» mente Smedley.

Agnes var alt Ursula beundret: feminist, antifascist, imperialismens fiende og de undertryktes forsvarer mot kapitalistkreftene, samt revolusjonær av natur.

Dessuten var hun spion.

I 1928 hadde Agnes Smedley truffet Jakob Mirov-Abramov, presseattaché ved den sovjetiske ambassaden i Berlin, litauisk jøde og garvet bolsjevik. I navnet var han diplomat, men i virkeligheten var han Europa-sjef for OMS, Kominterns avdeling for innsamling av etterretning. Mirov-Abramov (eller tidvis Abramov-Mirov, forvirrende nok) var på jakt etter rekrutter for å opprette nye spionnettverk i Det fjerne østen, og denne radikale forfatterinnen som uten å blunke stilte impertinente spørsmål, virket særdeles egnet.

Agnes var ikke vanskelig å overbevise om at det opplagte neste skrittet i énkvinnesrevolusjonen hennes var å bli spion; hun fikk seg arbeid som Shanghai-korrespondent i Frankfurter Zeitung, salte sin fantasis hvite ganger og galopperte av gårde til Kina.

Da Agnes og Ursula møttes halvannet år senere, var Smedley allerede et sentralt tannhjul i det sovjetiske spionasjemaskineriet. Hun bisto de kinesiske kommunistene i deres desperate kamp for å overleve den hvite terroren, nasjonalistregjeringens vedvarende politiske utryddelsesaksjon; hun vervet andre forfattere og intellektuelle som sympatiserte med saken, stilte hjemmet sitt til rådighet som hemmelig møtested og «postkasse», og formidlet hemmelig informasjon mellom KKP og Sovjetunionen.

Rapportene og instruksene hennes ble sendt via radio, eller med de sovjetiske fartøyene som seilte til og fra Shanghai. I Moskva var hun «meget høyt ansett».

Smedley skulle komme til å arbeide for både Komintern og 4. avdeling, men hun visste ikke, eller brydde seg ikke om, hvilken gren av den sovjetiske etterretningen hun tjente; poenget var å kjempe for den jevne kinesiske arbeider. «Her er ikke den 46

revolusjonære bevegelse bare en romantisk idé eller teori,» skrev hun. «Det står mellom opprør og død.» Avisartiklene hun skrev, var ofte til forveksling lik kommunistisk propaganda.

Den mentale helsen hennes ble stadig dårligere. «Min plikt veier tyngre enn personlige hensyn,» slo hun fast.

Smedley visste at hun ble overvåket av britenes Secret Service (som hun foraktelig omtalte som «George og Mary»), samt av amerikanerne, franskmennene og kineserne. Hun sto på de kinesiske myndighetenes svarteliste over farlige oppviglere og regnet med at hun kunne få en kule i ryggen når som helst. Brevene hennes ble messianske i tonen: «George og Mary etc. er hakk i hæl igjen, [men] hadde Jesus Kristus levd i dagens Kina, ville også han vært i miskreditt hos britenes og andres hemmelige tjenester.»

Ursula hadde ingen kjennskap til sin nye venninnes dulgte virksomhet. Hun ante ikke at Agnes hadde en ladd pistol i håndvesken.

Det eneste hun visste, var at hun hadde funnet en sjelevenninne.

De to var som erteris fra første øyeblikk. «Det gikk sjelden en dag uten at vi ringtes eller traff hverandre,» skrev Ursula. «Agnes var alene, hun hadde viet hele sin tilværelse til å kjempe for revolusjonen. Jeg var kommunist, men hadde vokst opp uten materielle bekymringer og gledet meg til å få mitt første barn. Jeg levde beskyttet og uten plager. Jeg var dessuten temmelig grønn.»

Smedley innviet Ursula i et ganske annet Shanghai. De spiste på lokale restauranter sammen med Agnes’ kinesiske venner, som samtlige var fordekte kommunister. Agnes fortalte om hvordan hun hadde hjulpet til med å finansiere De venstreorienterte forfatteres forbund, en gruppe kinesiske tenkere som på KKPs initiativ organiserte seg for å fremme sosialistisk realisme – et forbløffende dristig foretagende i lys av myndighetenes brutale tiltak. Forbundet ble forbudt nærmest umiddelbart etter at det ble stiftet, men fortsatte å føre en risikabel undergrunnstilværelse. Gjennom Agnes kom Ursula nå i kontakt med noen av den radikale kinesiske litteraturens ledestjerner: den feterte dikteren 47

Lu Xun, den 28 år gamle romanforfatteren Ding Ling og hennes ektemann, poeten og skuespillforfatteren Hu Yepin. Lu Xuns 50-årsdag ble feiret på en nederlandsk restaurant med 100 gjester, kunstnere og intellektuelle (som med Agnes’ ord representerte «farlige tanker»). Ding Ling talte til gjestene, mens Agnes voktet døren. Ursula kom opprømt hjem etter dette eventyret. Hun fortalte ikke Rudi hvor hun hadde vært.

Agnes introduserte også Ursula for Chen Hansheng, også kjent under aliaset Geoffrey Chen, en liten, bebrillet sosiolog som snakket lytefritt engelsk og hadde studert ved universitetet i Chicago og ved Harvard før han flyttet til Berlin (der han studerte Robert Kuczynskis skrifter). Chen skulle siden bli en av Kinas mest berømte akademikere. I hemmelighet var han dessuten en ivrig kommunist og ble i 1924 vervet av Komintern. I 1930 underviste Chen ved universitetet i Shanghai, i tillegg til å ha en deltidsstilling som Agnes’ «sekretær». Han og hans kone var nøkkelpersoner i Smedleys voksende spionnettverk. En kort periode var han dessuten en av elskerne hennes.

Ursula lot seg smigre av oppmerksomheten Agnes viste henne, blende av personligheten hennes og fengsle av de radikale kinesiske vennene hun omga seg med. Men hun var også en anelse betenkt. «I den første fasen av vennskapet vårt, som ble så viktig for meg, kunne jeg ikke begripe hvorfor en person av Agnes’ kaliber skulle ha noe ønske om å ofre tid på meg, eller hvorfor jeg ble hennes fortrolige venninne.»

Forholdet kan ha utviklet seg til noe mer enn vennskap. Agnes’ erotiske appetitt favnet utvilsomt bredt nok til å omfatte en gravid kvinne som var 15 år yngre enn henne, men det finnes ingen konkrete indisier på at Ursula hadde lesbiske tilbøyeligheter. De delte riktignok seng mange ganger, men som Smedleys biograf påpeker, var det på denne tiden «ingen strikte grenser mellom de forskjellige tilknytningsformene som fantes kvinner imellom». De kan godt ha hatt et lidenskapelig, romantisk og altoppslukende 48

forhold uten at det dermed ble fysisk på noe tidspunkt. «Jeg sto alltid til rådighet for henne,» skrev Ursula.

Enten det var et element av erotikk eller ikke i det blomstrende vennskapet deres, hadde Agnes sine grunner til å kultivere den oppvakte, inntrykksvare unge kommunisten som fortalte at hun «lengtet etter en aktiv, meningsfylt tilværelse». Umiddelbart etter det første møtet på Cathay Hotel sendte Agnes en melding til Moskva med forespørsel om å kunne gå i gang med å rekruttere unge Mrs. Hamburger.

Tre uker senere ba Agnes Ursula om å være forberedt på å få besøk av en hun kunne «stole fullt ut på». Tidspunktet inntraff, Woidts butler ga beskjed om at en «Mr. Richard Johnson» var kommet, og inn trådte en mann i 35-årsalderen. Ursula ble straks slått av det usedvanlig flotte utseendet hans. «Smalt hode, tykt, bølgete hår, et ansikt som allerede hadde dype furer, intense blå øyne med mørke vipper, munnen vakkert formet.» Den fremmede hadde utpreget haltende gange og markert tysk aksent. Venstrehånden manglet tre av fingrene. Han utstrålte sjarm og fare.

I virkeligheten het han Richard Sorge. Han var Agnes Smedleys primære spionasjepartner og for øyeblikket hennes elsker, den mest durkdrevne sovjetiske spionen i Shanghai, en erfaren forfører og offiser i Den røde armés etterretningstjeneste.

Sorge ble ikke lenge. Likevel var det en halvtime som skulle endre Ursulas liv for alltid.