Issuu

Omslagsdesign: Harvey Macaulay

Sats: Ingrid G. Ulstein

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,6 b

Boka er satt med Minion Pro 11,5 | 14

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-2229-2

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold

1 – Södertälje, Sverige

Advarsel 3 – Rosengård, Malmö i Sverige

Advarsel 4 – Nørrebro, København i Danmark

Prolog

En ung gutt er drept. Alarmen har gått blant offerets venner og bekjente på Holmlia. En større gruppe ungdommer samler seg i forferdelse og sorg på åstedet hvor politiet arbeider med å sikre bevis midt på natten. Nyheten om drapet sprer seg. En rekke drosjer kommer kjørende opp til stedet. Journalister og fotografer er r ykket ut av kaféstoler og hjemmekos med familien. De begynner å ta bilder, og stiller spørsmål til ungdommene mens de filmer. Spør hva de føler og tenker. Mange av dem er nære venner av offeret. De blir provosert. En av deres egne er drept etter et angrep utenfra, og de føler seg invadert med spørsmål og forsøk på intervjuer. Sorgen går over i sinne. Et forsvar for seg og sin døde venn. Det blir konfrontasjoner, og dyre kameraer blir slengt i bakken og ødelagt. Situasjonen er så tilspisset at politiet må lage et fysisk skille mellom pressefolkene og de sinte og frustrerte ungdommene. En lokalkjent politimann ringer lederen for ungdomsklubben like ved. Han åpner dørene til klubben for å ta seg av ungdommer i sorg, mens politiet fortsetter arbeidet på åstedet.1 Benjamin Hermansen var forkjølet og hadde vært hjemme fra skolen denne dagen. Moren, Marit Hermansen, var også syk. De to tilbrakte dagen sammen alene i leiligheten. Marit hadde aleneansvar for sønnen. Faren til

Benjamin døde da gutten var bare fire år gammel. Utpå kvelden får Benjamin flere telefoner fra venner. De skal på kino. Moren sier nei. Kinobesøk er ikke aktuelt når man har vært borte fra skolen. Isteden kjøper hun inn litt godteri og leier filmen Kidnappet med Mel Gibson. Etter å ha fulgt historien om mangemillionæren som får sin sønn kidnappet, om løsepenger og jakten på banditter, får Benjamin nye telefoner seint på kvelden. Denne gangen er det hans nærmeste venn som vil ta en prat. B enjamin sier til moren at han må møte kompisen for å levere noe tilbake, og hun gir etter hvert etter. Rundt halv tolv på kvelden går Benjamin ut for å møte bestekompisen Hadi. Han tar på seg støvler og en jakke. Fortsatt har han på seg noe som ligner en pysjbukse. Planen er å komme inn igjen etter kort tid. Moren er ikke bekymret. På Holmlia er det stort sett trygt å ferdes seint på kvelden. Et annet sted i byen, i en leilighet på B øler, er noen andre ungdommer samlet denne kvelden. Flasker og glass står på bordet. Snauklipte gutter og noen jenter sitter rundt. En av dem som bor i leiligheten, er tjueenårige Joe Erling Jahr, en mann med en vanskelig oppvekst bak seg.2 Han har bodd hos sin mor på Bøler sammen med en eldre bror, men fra han var rundt tolv år har moren vært mye fraværende. Hun har riktignok vært innom og fylt kjøleskapet og lagt igjen penger innimellom, men stort sett har brødrene vært nødt til å klare seg selv uten omsorg fra voksne, bortsett fra noen slektninger bosatt i nærheten som stakk innom av og til mens de var yngre. Han har hatt lite kontakt med sin far. Jahr var bare femten da broren flyttet ut. Et forsøk på å bo hos moren, som etter hvert flyttet til USA, mislyktes, og han reiste hjem igjen. Det samme skjedde da han skulle bo hos faren samt en

onkel. Litt bruk av rus og småkriminalitet har også ført til kontakt med barnevernet, uten at det ble gjennomført tiltak. Tjueenåringen hadde trøbbel med læring på skolen og måtte gå på en skole for barn med lærevansker.

På dette tidspunktet er Jahr i lære som platesveiser. Han er spinkelt bygd, og mange oppfatter ham som stille og innesluttet. Det er en spesiell historie som ifølge ham selv har bidratt til at han befinner seg i dette miljøet med kortklipte ungdommer på Bøler. Da han var fjorten år gammel, ble han angrepet og ranet av innvandrerungdommer på Tbanen. Forholdet ble anmeldt, og hendelsen ble kjent i lokalpressen. Han skal ha mottatt trusler om å trekke anmeldelsen, og dette skal ha ført til frykt for represalier. Etter dette søkte han beskyttelse i et nynazistisk miljø, som også tilbød ham et sosialt liv i form av kameratskap og fester. Etter hvert flyttet han, sammen med Ole Nicolai Kvisler, inn i leiligheten hvor festen pågår, og blir en del av dette miljøet. Håret klippes like kort som kameratenes hår, og han deltar også i aksjoner med den nynazistiske gruppen. Jahr har på dette tidspunktet allerede vært innblandet i én alvorlig episode med sine nye venner. Det skal bli langt verre.

Det drikkes litt øl, vin og sprit mens de ser på TV. Ole Nicolai Kvisler er miljøets lederskikkelse, og foreslår etter hvert at de skal ta en kjøretur. Han kjeder seg og er i dårlig humør. Jahr og Kvislers kjæreste, Veronica Andreassen, blir med på turen, som først går til Lambertseter og østkanten av Oslo sentrum. Deretter kjører de mot Holmlia. Lederens kjæreste får beskjed om å se etter mørkhudede personer. De skal skremme og plage dem, slik de har gjort så ofte før.

Det regner og snøen er våt utenfor Dyretråkket på Holmlia. Benjamin og kompisen Hadi søker tilflukt under et overbygg foran den lokale Sparbutikken. Der blir de stående og prate et kvarters tid. Kameratene er på vei hjemover da det kommer en bil mot dem. Den nærmer seg sakte, men skinnet av et skallet hode synes tydelig gjennom vinduet idet de går forbi.

Bak dem stopper plutselig bilen. En mann kommer ut og bøyer seg inn mot bilens baksete. De to kompisene rekker knapt å si et par ord. Nazister! Forholdene har tilspisset seg i de østre bydelene de siste årene. Taggede hakekors på kiosker og murer dukker opp. Stadig er det knuffing mellom ulike gjenger av innvandrerungdommer og Boot Boys eller Blood and Honour, med sine oppblåste fallskjermjakker og svarte støvler. Resultatet av kampene varierer, men innvandrerungdom på Holmlia holder seg langt unna Bøler, Lambertseter og Nordstrand, hvor de risikerer å bli angrepet. Nå har de fått besøk i hjemmeområdet, og kan bare ane hva som venter.

De to kompisene er rundt ti meter unna bilen da det kommer nok en person ut. Situasjonen er ikke til å ta feil av. De to mennene har på seg mørke jakker, olabukser og er glattbarbert på hodet. Hadi ser seg tilbake. Snauskallene har begynt å løpe, og han ser bare en mulighet. Her gjelder det å løpe alt han kan for å komme seg vekk. Han tenker at Benjamin må gjøre det samme. Etter noen sekunder ser han seg tilbake og ser at kompisen er tatt. Bilføreren har tatt tak i ham bakfra, men B enjamin klarer å rive seg løs. Snart er han trengt opp i et hjørne, fordi den andre stenger eneste rømningsvei. I et siste forsøk på å unnslippe vil Benjamin hoppe over et gjerde. Idet han satser, blir han holdt igjen, og blir stukket i ryggen av Kvisler før han

velter over gjerdet. Han forsøker å reise seg, men greier det ikke. Rett ved rundkjøringen i Dyretråkket setter Joe Erling Jahr seg oppå ham og stikker ham flere ganger med kniv. Snauskallene setter seg inn i bilen som står klar, og den kjører av gårde.

Hadi går mot kameraten som reiser seg opp og går, men han faller snart i bakken. «Jeg trodde han var i sjokktilstand fordi han pustet to ganger. Jeg så ikke noe blod. Jeg så ingenting. Etter hvert tok jeg opp Tskjorta og så en skade i ryggen.»3

Men så kjenner han etter pulsen til kameraten. Den er ikke der. Hadi løper ned til Benjamins mor, river opp døren og roper at Benjamin er knivstukket. Moren haster ut døren. Hun enser ikke stearinlysene som fortsatt brenner rundt henne i stua. Fremme ved rundkjøringen finner hun sin sønn død på bakken. Mange har kommet til stedet, også politi og ambulanse. Hun blir sittende hos sin døde sønn på drapsstedet og får hjelp av politi og ambulansefolk. En politimann låser seg inn i leiligheten hennes og får slukket de levende lysene.

Moren blir avhørt av politiet om hvem som kan ha drept Benjamin, uten at hun kan gi noe som helst svar på akkurat det. Kameraten Hadi skal bli et kjernevitne i saken for politiet. Han blir sittende i avhør hele natten for å forklare seg om hva han har sett og opplevd. Offerets mor tilbringer natten hos en venninne sammen med medlemmer av familien. Politiet informerer ungdommene som er samlet på Barne og Ungdomssenteret på Holmlia (Bush), og de trekker mot åstedet når politiet er ferdige med undersøkelsene. De henter noen kvister fra et tre og markerer stedet med stearinlys. De bygger en liten borg av den våte snøen for å verne lysene mot regnet.

Politiet må reagere raskt. En politimann på stedet har i lengre tid fulgt utviklingen i det høyreekstreme miljøet sørøst i Oslo. Ganske tidlig peiler han og kollegene seg inn mot et mål – en leilighet på Bøler.

Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler har blitt drapsmenn. Sammen med Veronica Andreassen kjører de hjem til Bøler etter knivstikkingen. Bilen parkeres på baksiden av Rustad skole før de går videre til leiligheten i Martin Linges vei 13. Der ser de nyhetene på tekstTV. Toppoppslaget opplyser at en person på Holmlia er knivstukket og drept. De legger en plan. Joe Erling Jahr skal ta på seg skylden for drapet, men han skal ikke navngis av de andre før etter et par uker. Jahr går inn på rommet sitt, pakker umiddelbart det aller mest nødvendige og stikker av gårde for å overnatte hos en venn. Dagen etter tar han bussen til Danmark.

Politiet nøler ikke. Det er klart at Norge har fått sitt første rasistisk motiverte drap i fredstid. Midt på natten er politifolkene rustet og klare, og de går rett inn i leiligheten på Bøler. Synet er sjokkerende. Stua bærer preg av feiring, med et bord fylt av tomflasker og glass. På veggene henger naziplakater. Politimennene finner tre unge menn samt to sytten år gamle jenter. En av disse er Veronica Andreassen. Både hun og Ole Nicolai Kvisler pågripes og avhøres.

Den første politimannen som avhører Kvisler, er mørk i huden. «Jeg vil faen ikke la meg avhøre av en svarting», sier Kvisler. Politiet har det travelt og gir etter for kravet. Kvisler forteller om kjøreturen hvor de skulle «jage utlendinger». Han legger straks skylden for drapet på Jahr. Veronica Andreassen nekter enhver befatning med drapet. I påfølgende avhør kobler hun Kvisler til drapet.

Jahr sitter i Danmark. Han ser på TV at førti tusen mennesker deltar i et fakkeltog som markerer motstand mot rasisme etter drapet. Få timer etter å ha sett demonstrasjonen på TV blir han pågrepet i Danmark. Hele Norge deltar i Benjamins begravelse ved at det markeres med ett minutts stillhet på alle skoler. Flere steder er det antirasistiske markeringer. Alle er opprørt over det rasistiske drapet. Benjamin er drept av en eneste grunn: fordi han er mørk i huden.

Selve begravelsen av den femten år gamle gutten skjer fra Holmlia kirke. Rundt sju hundre og femti personer er til stede. Holmlia står samlet for å minnes den døde. Biskop Gunnar Stålsett taler. «Kjære Marit, mamma til Benjamin, kjære Benjamins familie, kjære skolekamerater og venner, og alle dere som er kommet hit i dag for å dele deres sorg og ta farvel med en flott ung gutt som ble offer for rasisme», begynner biskopen4. En nylaget sang blir fremført til minne om offeret.

Benjamins kamerat Hadi Ghalegolabi blir intervjuet av NRK noen uker etterpå. «Jeg tenker sånn at du kan ikke kalle dem som gjorde det, og har sånn tankegang, for mennesker», sier han som ikke tør å gå ut av frykt for represalier. «Hvis jeg går ut, er det en slags tortur for foreldrene mine.»5

Rettssaken mot de tre starter nesten ett år etterpå. En drøy uke før årsdagen for drapet på Benjamin kommer dommen i Oslo tingrett. Veronica Andreassen får tre års fengsel for medvirkning til drap. Jahr får seksten år for drapet samt en annen knivstikking. Kvisler får femten års fengsel. Jahr og Kvisler anker. Det samme gjør påtalemyndigheten, som vil ha strengere straff. Borgarting lagmannsrett legger til et år ekstra i fengsel for begge,

og retten mener det er nødvendig «å gi et tydelig signal til enkeltpersoner og miljøer der rasisme og menneskefiendtlige holdninger har innflytelse.»6

Konklusjonen er: «Benjamin Hermansen ble tilfeldig blinket ut og drept i sitt hjemmemiljø, etter en målrettet menneskejakt. Det sier seg selv at forfølgelsen og angrepet må ha fremkalt alvorlig frykt og avmakt hos Benjamin Hermansen. Han ble angrepet av to, de var nynazister, de hadde kniver, og selv var han helt forsvarsløs. Drapet ble også utført på en rå og smertefull måte. Hermansen var åpenbart ved bevissthet helt frem til han segnet om av blodtapet og døde. Skjerpende er det også at de tiltalte, etter det faktum lagmannsretten har funnet bevist, har utvist et fast drapsforsett. Fra de to tiltalte startet jakten og frem til det dødelige knivstikket ble tilført Hermansen, hadde de tid til å besinne seg. Han hadde allerede blitt plaget, antastet og endog blitt knivstukket en gang da Jahr tilførte ham det drepende stikket.»7

Alle de tre har sonet ferdig dommene. Joe Erling Jahr sier at han har forlatt sitt tidligere liv, og ber i 2018 om unnskyldning overfor de etterlatte.8 Veronica Andreassen forlot ganske raskt det høyreekstreme miljøet og har skiftet navn. Ole Nicolai Kvisler studerte på Universitet i Oslo under soning.9 Han tok eksamen i emnet «Fra stormen på Bastillen til Det tredje riket. Nasjonal identitet i Europa ca. 1780 til 1945» høstsemesteret 2010. Tekster fra Hitlers bok Mein Kampf stod på pensumlisten. Flere politikere reagerte da Aftenposten skrev om Kvislers pensum og utdannelsen under soning. Direktør Marianne Vollan i Kriminalomsorgsdirektoratet sa til avisen at innsatte har samme rett som andre til opplæring. «Opplæring kan gi et bedre grunnlag for å komme tilbake til samfunnet uten å

begå ny kriminalitet», sa Vollan. Faglig ansvarlig for kurset, professor Øystein Sørensen, hadde aldri sett Kvisler delta. «Men utbyttet ville vært positivt med hensyn til mer kunnskap om negative utslag av nasjonalisme, ville jeg tro», sa Sørensen. Slik gikk det ikke.

Tre år etter studiene deltok Ole Nicolai Kvisler på et naziarrangement i Dalarna i Sverige, ifølge Klassekampen.10

Svenska motståndsrörelsen var arrangør. Pressetalsmann Pär Öberg bekrefter overfor avisen at Kvisler er involvert i organisasjonen, og at de ikke anser drapsdommen som noe hinder: «Han har sonet sin straff. Vi lever i et hardt samfunn, og det blir hardere. Mennesker kan bli tvunget til å gjøre radikale lovbrudd», sier han til Klassekampen. Dagsavisen og nettverket Hate Speech International11 kan på samme tid dokumentere at Kvisler høsten 2014 deltok på et møte i Finland der hovedtaleren var sykepleieren til den tidligere nazitoppen Rudolf Hess, Abdallah Melaouhi. På spørsmål fra Dagsavisen til Kvisler om hvorvidt han er nasjonalsosialist, svarer Kvisler: «Jeg er egentlig ingenting. Jeg har holdninger både i den ene og den andre leiren. Jeg har ikke noe problem med å sette pris på utlendinger. Jeg har ikke noe problem med å prate med høyreekstremister. Jeg er ikke definerbar på noe felt.»12

I Norge jobber politiet på Manglerud effektivt overfor det gjenværende nazimiljøet etter drapet på Hermansen. Sakte, men sikkert, krymper dette miljøet for nærmest å dø ut av seg selv. Benjamin var offeret som fikk hele Norge til å reise seg mot nynazismen.

På Holmlia lever minnet om drapet på Benjamin Hermansen videre. En statue av offeret blir reist på drapsstedet i 2002 med påskriften Glem ikke 26.01.2001. Daværende

påtroppende Apleder Jens Stoltenberg og utdanningsminister Kristin Clemet var til stede under avdukingen. Hvert eneste år siden har det vært en minnemarkering på stedet 26. januar med god oppslutning. Det multietniske og flerkulturelle boområdet samler seg mot en ytre, rasistisk fiende som angrep en av deres egne, og drepte ham på det mest brutale vis.

Et par år etter kommer det ut en bok om Holmlia, med tittelen Hør’a. Den er en samling tekster skrevet av ungdommer.13 «På Holmlia er det det samme hvilken farge du har. Du blir respektert selv om du eller familien er fra et annet sted. På Holmlia finner du alle raser, vi lever sammen, på godt og vondt. Vi har opplevd mye og vet hvordan det er å ha det vondt og vet hvordan det er å være glad. Vi er glade i hverandre, uansett hva og hvis det noen gang skjærer seg, blir vi alltid venner igjen. Er du noen gang trist og lei, vil vi alltid være der for å trøste deg», skriver ungdommene Yalanda og Rutaba i teksten «Alltid for hverandre».

Popstjernen Michael Jackson hadde en nær venn fra Holmlia, Omer Bhatti. Superstjernen dediserte albumet

Invincible til den drepte Benjamin. Rapgruppene Karpe Diem samt Nico og Vinz har låter med referanser til drapet. Hvert år siden 2002 har Benjaminprisen blitt delt ut i forbindelse med Den internasjonale holocaustdagen. Skoler som jobber godt mot rasisme og diskriminering, gjør seg fortjent til prisen.

Det politiske Norge er sterkt til stede ved alle anledninger når Benjamin minnes. Selv ti år etterpå gikk flere tusen i fakkeltog for å minnes rasistdrapet. Statsminister Jens Stoltenberg og kunnskapsminister Kristin Halvorsen var til stede sammen med Oslos ordfører Fabian Stang og

biskop Gunnar Stålsett. Alle de nevnte holdt appeller. «For tusen år siden sto en ung mann fra bygda Lier opp for menneskeverdet for en av de minste i samfunnet. Han het Halvard og ble Oslos helgen. Ved begynnelsen av det 21. århundre er det en sønn av en afrikansk far og en norsk mor, Benjamin fra Holmlia, som er blitt et ikon for vår tid»,14 sa Stålsett i sin tale.

Drapet på Benjamin var samlende for hele Norge i lang tid. Holmlia har av noen blitt fremhevet som stedet hvor integreringen har vært vellykket, eller kanskje det bare er slik vi gjerne ville se stedet. Det er skrevet utallige avisartikler om hvor mange musikere og fotballspillere boområdet har produsert. En typisk reportasje er Aftenpostens skrytesak fra 2015 «Alle så nå ned på Holmlia. Så slo bydelens talenter tilbake».15 Med denne ingressen innledes reportasjen: «For 15 år siden ble Benjamin Hermansen drept. Det styrket samholdet blant Holmlias unge. Nå har de suksess over hele verden.» Journalisten fremhever generasjonen født rundt 1990 som en «gyllen årgang».

Det han ikke skriver, er at nettopp personer fra samme generasjon danner grunnlaget for et av de meste brutale kriminelle nettverkene Norge har fostret. Bare det positive trekkes frem, baksidene skyves under teppet.

Det har vært ytret mange omsorgsfulle ord om Holmlia. Statsministrene Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg har etter tur besøkt Barne og ungdomssenteret på Holmlia (Bush) de siste femten årene, og i gangen inn til klubben henger bilder til minne om disse besøkene. Holmlia og ungdomsklubben har vært fremhevet som stedet hvor godt over hundre ulike nasjonaliteter har kunnet leve sammen i harmoni.

Noen har gått lenger enn andre i skjønnmalingen av

advarsel. svenske tilstander i norge

boligområdet. Daværende arbeids og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen besøkte et privat hjem på Holmlia med pressen på slep i 2007. «Det er en tendens til å si at norsk innvandringspolitikk er feilslått. Det er en veldig feil analyse. Mitt inntrykk, som er bekreftet i dag, er at Holmlia er en veldig bra plass å bo»,16 sa Hansen etterpå.

Jo da, det ble debatt. Ikke alle var like enige, men de fleste politikere ville gjerne beskytte stedet. «For oss i Frp er Holmlia et kjært barn»,17 skrev den fremtredende Frppolitikeren Aina Stenersen ni år seinere. Alle politikere ville vise at de var positive til denne bydelen.

Hvert år arrangeres Vær stoltfestivalen for å markere det optimistiske ved bostedet og samholdet der. Kronprinsparet har flere ganger gjestet festivalen, og de har også gitt penger til prosjekter på Holmlia via Kronprinsparets humanitære fond. Et av innslagene på festivalen har i mange år vært at Holmlias lokale fotballhelter spiller mot Manglerudpolitiet. I 2010 var daværende justisminister Knut Storberget på den grønne matta for å sette i gang spillet. Han overlot utspillet til sin lille datter. I ettertid kan man gjøre seg noen tanker om at justisministeren var avbildet sammen med en fotballspillende sentral kriminell fra Holmlia.

Vennligsinnede politikerbesøk har det vært mange av. I 2005 besøkte statsminister Kjell Magne Bondevik og utdanningsminister Kristin Clemet Rosenholm skole på Holmlia knyttet til et leksehjelpprosjekt. Under valgkampen to år seinere ønsket Jens Stoltenberg å slippe en nyhet fra statsbudsjettet, og reiste til Bush på Holmlia hvor han også fikk se en video fra sitt forrige besøk. «Dette er et flott senter som kan vise resultater. Vi må sørge for at barn ikke får en oppvekst preget av fattigdom»,18 sa stats

ministeren. Budsjettlekkasjen var at regjeringen økte potten til «kompetanse og utviklingstiltak i sosialtjenesten» med ti millioner kroner til tjueåtte millioner.

Men samtidig fikk Stoltenberg under dette besøket klare meldinger om å gjøre noe for å hjelpe unge ut i arbeid, særlig unge som ikke har norsk etnisk bakgrunn. Allerede den gang var det klart at mange av områdets elever ved videregående skoler droppet ut. En advarsel kommer fra nestlederen i styret for Bush, Arne Waag. «Det er en stor gruppe unge i alderen 16–22 år som henger rundt og ikke blir fanget opp av noen. For denne gruppen er det viktig å skape praksisplasser som kanskje kan føre til et fagbrev»,19 sa Arne Waag.

Det kommer små drypp om skjev utvikling blant en del unge på Holmlia. Samtidig kan det se ut som om lokalsamfunnet og politikerne og hele Norge lenge har lagt lokk på de negative sidene ved Holmlia, som kriminaliteten, æreskulturen, arbeidsledigheten, fattigdommen, sosial kontroll og manglende integrering i det norske samfunnet. Alt dette feies under teppet inntil det er så mange synlige bulker på teppet at det er umulig å gå på det uten å snuble.