ÅRENE MED ELIZABETH
© 2019 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Omslagsillustrasjon: Getty Images
Layout: Ingrid Goverud Ulstein
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6
Boka er satt med: Sabon 10,5 | 13,5
Trykk og innbinding: Livonia Print SIA
ISBN: 978-82-489-2417-3
Utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Utgitt med støtte fra Fritt Ord
Kagge Forlag As Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo www.kagge.no
Innhold
FORORD 7
VERDENS YNDLING 11
En skjermet barndom og en voldsom historie
DEN FARLIGSTE KVINNEN 32
Kongen abdiserer, og krigen bryter ut
MØTET MED PHILIP 55
Ring på fingeren og krone på hodet
FOR KONGELIG, OG IKKE KONGELIG NOK
Philip kjemper for navnet sitt, og Margaret kjemper for Peter Townsend
ÆRBØDIGHETEN
Guttene som skyter i Suez, og jentene som neier i London
SCENER FRA ET EKTESKAP
Profumos affære, Philips reise, og kravet om å få komme inn på kammerset
BESØKENE FRA DOWNING STREET
Fjorten statsministre og én dronning
Dronningmoren på Clarence House, og Wallis i eksil
Prinsesse Margaret og Antony Armstrong-Jones
Prins Charles og de vanskelige veiene
PRINSESSER PÅ PRØVE
En gammel tittel i en skiftende tid
RIV DEM NED
Opprør mot kronen fra middelalderen
til Sex Pistols, og opprøret mot opprøret
FORNUFT OG FØLELSER
En tilbakeholden kvinne i en åpen tid
Elizabeth griper inn i historien, og
Dickie Mountbatten trer ut av den
DYNASTIET SØKER DIANA
En illevarslende forlovelse
og et overdådig bryllup
LØSSKUDD, FEKTEKAMPER OG FORNÆRMELSER
Konflikter og kjærlighetshistorier på åttitallet
På kammerset hos Charles og Diana
Fire generasjoner med kongelig mote
Charles går til Camilla, og Diana kastes ut i stormen
Et hulkende folk og en taus kongefamilie
Avskjed med det som har vært og forhandlinger med det som kommer
«JEG KOMMER TIL Å BLI KONGE EN DAG» 518
William kjemper for selvstendigheten, og Kate kjemper for Willam
FRA HELMAND TIL HOLLYWOOD OG HJEM
Prins Harry i ødemarken
Kongefamilie i et mindre land, mot en uoversiktlig fremtid
FORORD
Sommeren da jeg var femten, i 1996, tilbrakte jeg fire uker i Storbritannia på en språkskole i Berkshire, omgitt av flatt, sørengelsk landskap og stor himmel. På en av ekskursjonene kjøpte jeg en kortstokk med tegninger av engelske konger og dronninger, som begynte med Alfred den store og jobbet seg fremover i tid. Den gang var jeg interessert i de eldre og dramatiske historiene, i Shakespeares kongedramaer, i Elizabeth I, i opprør og rosekriger og så ikke så nøye på hun som var hjerterdame i kortstokken, dronning Elizabeth II. 23 år senere synes jeg hjerterdamen kanskje er den mest fascinerende av alle. Å se på bilder fra livet hennes er å bla seg gjennom en hundre år gammel lysbildeserie, der nesten alle som har betydd noe i moderne historie, har vært innom og sagt hei og forsvunnet ut igjen. Hun er den bestandige, den som sitter på første rad og betrakter alle de historiske begivenhetene. Hun er så berømt at du trolig ville kjent igjen ansiktet hennes fortere enn du ville dratt kjensel på en nær venn. Likevel er hun fremdeles et mysterium, hovedperson i et utall nyheter som hevder å fortelle deg hva dronningen egentlig tenker om et familiemedlem eller en statsleder, og i en rekke bøker som lover deg et portrett som er personlig, tett på, som går bak fasaden og utleverer hemmelighetene. Fra en tid da de kongelige skulle være opphøyde, til en tid da de forventes å være nære og deltagende, har hun holdt på sin integritet, ikke latt seg forføre av berømmelse eller bebreidelser og sjelden røpet mer enn hva hun selv har villet.
Dette har hun gjennomført samtidig som hun har vært en hardtarbeidende og pliktoppfyllende monark i 67 år, det lengste noen har levd med det spesifikke ansvaret og med søkelyset rettet mot seg. Samtidig har hun gjort valg som har sagt noe om henne, hun har blitt beskrevet av de som har jobbet sammen med henne, hatt henne som venninne eller slektning. Frem av de fortellingene trer et bilde av en person som, i likhet med alle andre, er kompleks – som har sine talenter, sin forkjærlighet og sine blinde flekker. Elizabeth II fremstår som en pragmatisk, lite nevrotisk og lite forfengelig person som er nær knyttet til naturen og dens rytme; alt dette er egenskaper som kommer godt med for den som skal tilbringe tiår etter tiår som statsoverhode og stå som et symbol.
Men hun har også måttet takle situasjoner der valgene hennes har blitt kritisert; hun har stått i stormer og kriser og gjentatte ganger opplevd at monarkiet som institusjon – som hun har som oppgave å bevare – er blitt avfeid som utdatert, irrelevant og ekstravagant. Nå som hun nærmer seg slutten av sitt liv, kan hun likevel konstatere at ingen av de dystreste spådommene har slått til, og at hun verdsettes for nettopp å ha tålt det, alt sammen, for ikke å ha veket unna, gitt opp eller brutt sammen. Å bli kjent med dette enkeltmennesket, som har gjort noe så umoderne som å vie livet sitt til et kall og et oppdrag, har vært en tankevekkende og givende opplevelse.
Denne boken har ikke til hensikt å komme med ny informasjon om Elizabeth II eller hennes familie. Snarere har jeg forsøkt å se nærmere på historien om dronningen og familien hennes, og se på hvordan den fremstår og hvordan den kan tolkes på tampen av den andre elizabethanske æraen. Det er en tid da Storbritannia har endret seg drastisk, da det sosiale hierarkiet som gjennomsyret samfunnet den gang da dronningen ble født, er blitt utfordret igjen og igjen, og da landets posisjon i verden og syn på seg selv har vært i nærmest konstant forandring. Historien om huset Windsor er også historien om Storbritannias vei fra imperiet til Brexit, om et folk som vurderer kongefamilien på stadig nye måter og har stadig nye forventninger. Britenes syn på kongefamilien, mangfoldig og skiftende som det er, er nær forbundet med deres syn på seg selv.
Noen språklige valg må tas når et britisk fenomen skal formidles gjennom det norske språket. Jeg har valgt konsekvent å bruke «du» som pronomen i 2. person, også der det brukes på samme måte som det tradisjonelle norske «De»; det er rett og slett fordi jeg ellers ville måtte trekke en grense mellom bruken av de to variantene som ikke er der på engelsk, og som jeg derfor tror ville virket kunstig. Jeg har valgt å skrive «prinsesse Diana» selv om det aldri var navnet til den avdøde Diana, prinsesse av Wales. Egentlig er det bare de som er født prinsesser, som kan sette «prinsesse» foran fornavnet sitt, men her har jeg latt sedvanen få råde. Sitater og saksopplysninger som er hentet fra bestemte kilder, er redegjort for i sluttnotene, og der en sentral kilde er skjev eller omdiskutert, har jeg som regel valgt å redegjøre for dette i teksten. Det er også tilfellet med anekdoter som er innhentet fra én bestemt forfatter. Partier i enkelte kapitler har vært sterkt inspirert av bøker jeg har lest – dette gjelder særlig Fiona MacCarthys Last Curtsey, om den siste generasjonen av debutanter, Richard Davenport-Hines’ An English Affair, om Profumo-skandalen, og Tom Quinns Backstairs Billy, om det skjulte livet til homofile menn ved de kongelige hoffene generelt og dronningmorens husholdning spesielt. Min gjeld til disse forfatterne vil komme tydelig frem både i selve teksten og i sluttnotene.
Året etter at jeg kjøpte kortstokken min, kunne dronning Elizabeth II knapt sies å være noen hjerterdronning. Det var en annen som hadde gjort krav på den tittelen, nemlig svigerdatteren, Diana, hvis død i en bilulykke i Paris førte til det mest følelsesladde stormløpet mot dronningen og familien hennes i hele hennes tid på tronen. Tyve år etter Dianas død skrev jeg en kommentar om henne i Dagbladet, der jeg påpekte det interessante i at hun var både et medieoffer og en mediemanipulator. Hun handlet etter en klar agenda og fikk i stor grad fikk gjennomslag for sin versjon av hva som hadde skjedd i det smertefulle ekteskapet hennes. Samtidig var hun en som ble invadert og utlevert. Jeg tror aldri jeg har fått så mange sinte e-poster etter en kommentar, der harme lesere ville ta den døde prinsessen i forsvar mot en journalist som, slik de så det, angrep en som ikke kunne forsvare seg. Jeg ble svært overrasket, for slik jeg så det, hadde jeg
ikke angrepet henne; jeg hadde pekt på noe motsetningsfylt og mangefasettert i en person som ofte ble fremstilt som enten engel eller demon, og langt oftere det førstnevnte. Men det var som om bare dette ble opplevd som en fornærmelse. Det viste seg å være mange som i et annet land, mange år senere, fremdeles følte seg nær knyttet til prinsessen av Wales. Siden den opplevelsen har jeg vært fascinert av den emosjonelle siden ved de kongelige, og da særlig av Diana. Hva det er som gjør at så mange føler seg så knyttet til personer de betrakter på stor avstand, og som lever et liv som er så annerledes enn deres eget? Å kunne utforske den siden av monarkiet har vært en av de store gledene ved å skrive denne boken.
Jeg har vært velsignet med gode lesere underveis, og vil gjerne takke Marie Aubert, Sissel Gran, Mette Hobbelstad, Peder Kjøs, Cornelia Kristiansen, Ian Mucklejohn, Nina Ryland, Henriette Thommesen, Guri Vindegg og Andreas Økland for å ha lest og kommet med nyttige og innsiktsfulle kommentarer. En spesiell takk til min kjæreste Eirik Vassenden, som har lest og lyttet, sparret og tøyset, og holdt ut høylytte forfatterkvaler og lange foredrag om gamle dynastier. Takk også til konsulent Trond Norén Isaksen og redaktør Hans Petter Bakketeig for uvurderlig hjelp med den møysommelige, slitsomme og pirkete delen av det å skrive en bok.
Til sist vil jeg gjerne rette en posthum takk til han som mer enn noen andre har bidratt til å gjøre historien om den britiske kongerekken levende og tilgjengelig for norske lesere: Richard Herrmann. Som barn satt jeg med bena trukket oppunder meg i en lenestol i stua med de tre bøkene hans om kvinnene og mennene som hadde havnet på den britiske tronen. Som student og nyslått redaktør av tidsskriftet Filologen, spurte jeg Herrmann om han kunne skrive hovedartikkelen til utgaven vår om England. Et sirlig maskinskrevet manus kom prompte i posten, og honorar var ikke nødvendig. Han er årsaken til at flere av personene jeg har skrevet om i denne boken, føles som gamle venner, og det er slett ikke sikkert Årene med Elizabeth ville eksistert uten ham.
VERDENS YNDLING
En skjermet barndom og en voldsom historie
Tolv unge kvinner i posete kakiuniformer sto på rekke på et militært treningssenter i Surrey. Det var i slutten av mars 1945, og de tolv hadde meldt seg for å gjøre en innsats i krigen. I løpet av tre uker skulle de lære å kjøre og vedlikeholde forskjellige militære kjøretøyer, skifte hjul og rense tennplugger. En av dem, en jente med krøller, sjenert og liten av vekst, virket i begynnelsen enda mer uvant med kjøretøyene enn de andre. Hun var også den yngste; i løpet av kurset fylte hun nitten. Som de andre gjorde hun honnør til sine overordnede. Offisielt var hun fenrik nummer 230873 Elizabeth Alexandra Mary Windsor. Før hun kom, hadde de elleve andre fått streng beskjed om ikke å røpe til noen at de skulle delta på kurs sammen med Storbritannias prinsesse og tronarving. De hadde vært spent på hvordan hun ville være, hvordan hun så ut. «Hun bruker leppestift!»,1 skrev en av dem, korporal Eileen Heron, i dagboken sin.
Nyheten kom likevel ut, og snart ble bildene av prinsessen, bøyd over et åpent bilpanser, spredd i pressen for å oppmuntre til samhold og felles innsats i krigens siste fase. Men det var likevel en avstand mellom Elizabeth og de andre. På skolen satt hun på første benk med en sersjant på hver side, hun spiste lunsj med offiserene og ble kjørt hjem til Windsor Castle hver kveld. Iblant lyktes hun likevel i
å slippe unna oppasserne sine og drikke te og snakke med de andre jentene. De oppdaget at hun ble tryggere og mer pratsom etter som hun ble vant til dem. Eileen Heron merket seg at hun gransket hver og en av dem oppmerksomt. «Hun er veldig interessert i oss», skrev hun.2
Mindre enn en måned etter at kurset var ferdig, var krigen over. Fenrik 230873 skulle ikke få satt ut i livet det hun hadde lært. Men
hun var blitt en sikker sjåfør som innforstått kunne snakke om bilmekanikk, noe hun passet på å gjøre når anledningen bød seg gjennom hele voksenlivet. Mer enn tyve år senere skulle hun fortelle Labour-politiker Barbara Castle at før kurset hadde hun ikke hatt noen anelse om hvordan det hun fikk til, sto seg mot det andre gjorde.3 Det var den eneste gangen hun hadde opplevd å kunne sammenligne seg selv med sine jevnaldrende – måle sine ferdigheter med deres på like fot.
Elizabeth hadde selv måttet mase om å få bidra i krigsinnsatsen. Faren hennes, den engstelige og beskyttende kong George VI, hadde til å begynne med vært motvillig. Krigen tæret på ham, det gjorde også kjederøykingen. Bare syv år senere døde han av lungekreft. Siden den gang har jenta med krøller og leppestift vært dronning Elizabeth II, overhode for den mest berømte kongefamilien i verden, den britiske. Med sine 67 år på tronen er hun den som har sittet der lengst – lenger enn dronning Victoria, som døde i sitt 64. Statsministre har kommet og gått, fjorten i tallet. Men dronningen har stått der, time etter time, foran parader og presentasjoner – hun sies å ha ben som en jakokse – som en monokrom søyle, i drakter og kjoler som kanskje ikke er det ypperste av eleganse, men laget av de fineste stoffer som er å få. Kantete sort veske over venstre arm.
Hun har gjort jobben sin, som er å dra på diplomatiske reiser, være vertskap under statsbesøk, tildele ordener og ridderskap, invitere til hagefester og dele ut priser, lese offentlige dokumenter, godkjenne lover, åpne parlamentet og ha ukentlige audienser med statsministeren. Hun har vært overhode for de militære styrkene og beskytter for et betydelig antall veldedige organisasjoner. Hun har entret rom fulle av stående mennesker med grådige øyne vendt
mot henne, med ektemannen, prins Philip, noen meter bak, lojalt, om iblant murrende. Hun har reist verden rundt, møtt statsledere, kunstnere og fredsforkjempere. Hun har posert for offisielle portretter for rundt to hundre kunstnere.
Pietro Annigoni, kunstneren som har malt dronningen ved flere anledninger, husket en samtale de hadde da han malte henne ikke lenge etter at hun hadde blitt dronning. Det skjedde like etter kroningen i en salong på Buckingham Palace, som først og fremst hadde slått kunstneren som «et gyllent fengsel fullt av kinesiske ornamenter». De to hadde snakket sammen på fransk, og dronningen hadde fortalt om timene hun hadde tilbrakt i den samme salongen som barn. Hun hadde sittet og sett ut av vinduene, sett på menneskene og bilene på vei oppover og nedover The Mall. «De virket så travle, alle sammen», sa hun. «Jeg pleide å lure på hva de holdt på med og hvor de var på vei, og hva de tenkte på der utenfor slottet.»4 Annigoni ble slått av at dronningen, som var avholdt av så mange, selv betraktet andre på lang avstand og fra en ensom posisjon.5
Prinsesse Elizabeth Alexandra Mary ble født med keisersnitt 21. april 1926. På det tidspunktet var det liten grunn til å anta at hun skulle komme til å flytte til Buckingham Palace og forberede seg til å bli dronning. Hun var det første barnet til Albert Frederick Arthur George, kalt Bertie, hertug av York og nest eldste sønn av kong George V og hans kone, den livlige hertuginnen av York, en gang kjent som lady Elizabeth Bowes-Lyon. Fødselen fant sted i hjemmet til hertuginnens foreldre i Mayfair i London. Den nærmeste tronarvingen var den flamboyante og populære prins Edward, prins Alberts eldre bror, som familien kalte David, et annet av de seks dåpsnavnene hans. Onkel David skulle i enda noen år være en populær gjest i brorens hjem. Han hadde alltid gaver med til Elizabeth, blant annet A.A. Milnes bøker om Ole Brumm.6
Elizabeth og lillesøsteren Margaret Rose, som ble født fire år senere, kunne etter alt å dømme vente seg en rolig og beskyttet tilværelse med en eller annen rik og passende høyvelbåren ektemann, skjøvet stadig lenger ut på den høyre eller venstre kanten av familieportrettene etter som årene gikk. Men de var fremdeles kongelige,
og all den tid prinsen av Wales ikke viste tegn til å ville stifte familie, var barna til broren hans gjenstand for enorm fascinasjon fra folket. Når de to prinsessene lekte i hagen i barndomshjemmet i 145 Piccadilly, like ved Hyde Park, kunne tilskuere stimle sammen utenfor gjerdet og kikke inn på dem gjennom sprinklene. Det oppsto en slags myte rundt dem som det ble bygget opp under, både av det bevisst patriotiske BBC og av aviser som var overbevist om at den minste antydning til antimonarkisme ville resultere i forargede lesere og opplagsfall. Turer ut i barnevogn ble nidkjært gjengitt. Avisene og ukebladene var fulle av bilder av søstrene, i like, lyse kjoler, med leker og kjæledyr, som om de levde i en gyllen boble som var og skulle være skjermet fra den vanskelige verdenen utenfor – der det var arbeidsledighet, fattigdom og uro. Fremstillingene av prinsessene kunne minne om de vakre og lett klaustrofobiske illustrasjonene i barnebøker, av idealiserte barn som delte nye eventyr med hverandre og ingen andre. Søstrene var hovedpersonene i sanger, dikt og fortellinger. Voksne følte de kjente dem og hadde et ansvar for å beskytte dem; barn skrev brev til dem.
Når så mange følte et sterkt personlig bånd til medlemmene av kongefamilien, skyldtes det at monarkiets rolle hadde endret seg voldsomt i de hundre årene før Elizabeth ble født. Det forsøkte fremdeles å finne seg selv.
Ved inngangen til det 20. århundre var det britiske imperiet fremdeles verdens mektigste stormakt, og av alle kongehus var det britiske det mest prestisjefylte. Men i løpet av dronning Victorias regjeringstid hadde monarken mistet nesten all sin politiske makt. I det nye «konstitusjonelle monarkiet» var kongen eller dronningen forpliktet til å rette seg etter instrukser fra regjeringen. I 1867 hadde redaktøren og forfatteren Walter Bagehot gitt ut den innflytelsesrike boken The British Constitution. Bagehots bok var i stor grad en beskrivelse av det som hadde blitt sedvane, men i et Storbritannia der det ikke finnes noen nedtegnet grunnlov, og der presedens veier tungt, blir beskrivelsen av hvordan det er, fort til beskrivelsen av hvordan det bør være. Det deskriptive er normativt. Og det Bagehot beskrev, var en monark med en innflytelse som var avgrenset
til tre rettigheter: retten til å bli rådspurt av politikerne, retten til å oppmuntre dem og retten til å advare. Bagehot la til: «En klok og fornuftig konge ville ikke ønske seg flere.» 7 Det ble skapt en forventning om at monarken skulle opptre strengt og uklanderlig nøytralt i politiske spørsmål. Mens politikerne fattet avgjørelser, skulle kongehusets oppgave først og fremst være å representere den opphøyde og «ærverdige» siden ved det å styre et land, og samle befolkningen i en følelse av felles hensikt.
Denne gradvise bevegelsen flyttet monarken fra én ytterlighet til en annen – fra å ha all formell makt til å ha ingen. Kongehuset måtte finne en ny arena, skape en annen form for synlighet. Det skjedde en merkbar forskyvning fra den store til den lille sfæren. Monarken som hærfører og statsleder forsvant sakte, mens monarken som familieoverhode og omsorgsgiver ble født. Fotografiet ble funnet opp, aviser nådde flere lesere, og bilder av dronning Victorias store familie, komplett med sjarmerende ektefelle og ni pent danderte barn, kunne spres vidt og bredt og få plass på kommoder og peishyller i britiske hjem, ved siden av familiens egne fotografier. Som historiker David Cannadine har påpekt, var det nesten paradoksalt hvordan et av de eldste og mest grandiose kongehusene i verden valgte å bygge opp et bilde av seg selv som var særs ikke-majestetisk, nesten insisterende borgerlig.8 De viktorianske verdiene var basert på sømmelighet og pyntelighet, med den britiske kjernefamilien som midtpunkt. Kongefamilien ble selve legemliggjørelsen av disse verdiene.
La gå at de knapt var noen idyllisk kjernefamilie. Dronning Victoria var riktignok fullstendig dedikert til ektemannen, den driftige, tyske prins Albert. Men hennes etterfølger, kong Edward VII, som riktignok ble en selvsikker og ansvarlig konge, nektet seg få gleder verken før eller etter at han ble monark, noe både den ekspanderende livvidden og den store kretsen av elskerinner vitnet om. Edward fortsatte å treffe forlokkende skuespillerinner og adelsdamer i smug og halvsmug. En av kongens elskerinner, den adelige sosietetsvertinnen Alice Keppel, skulle bli oldemor til en annen kvinne som også kom til å ha sitt eget hemmelige forhold til prinsen av Wales: Camilla Parker Bowles.
Dronningen, den danske prinsesse Alexandra, følte seg mer og mer utskjemt, og etter at sykdommen otosklerose hadde gjort henne nærmest døv, trakk hun seg tilbake og lot ektemannen leve sitt liv, mens hun øste omsorg over sine fem oppvoksende barn; en av dem var prinsesse Maud, den kommende dronningen av Norge.
Kjernefamilien, som altså ikke var spesielt idyllisk, var heller ikke spesielt engelsk. Dronning Victoria var en gren på slektstreet til det tyske huset Hannover, som hadde blitt importert og plassert på tronen da den siste monarken av huset, dronning Anne, døde uten overlevende barn i 1714. I nesten to hundre år hadde Storbritannia monarker som var minst like tyske som engelske, og som giftet seg med tyske ektefeller. Både dronning Victoria og kong Edward VII snakket engelsk med tysk aksent, og de var ansett som medlemmer av huset Sachsen-Coburg og Gotha, etter prins Albert. Victoria hadde giftet bort seks av sine ni barn til tyske prinser og prinsesser, og deres barn igjen endte opp på troner ikke bare i de tyske hertugdømmene og småstatene, men også i Romania, Spania og Norge. En av Edward VIIs nevøer var den tyske keiser Wilhelm II. Faren til dronning Alexandra, kong Christian IX av Danmark, var en enda mer finslipt giftekniv enn dronning Victoria, og gjennom svogere og svigerinner var Edward VII også lenket til kongehusene i Hellas og Danmark, samt tsarfamilien i Russland. Med andre ord var Europas kongefamilier en internasjonal klan, ofte mer lojale og fortrolige overfor hverandre enn overfor innbyggerne i landene der de satt på tronen. Men den kongelige storfamiliens æra skulle gå mot slutten etter som de storpolitiske stormskyene samlet seg tidlig på 1900-tallet.
Edward VIIs to eldste barn, Albert Victor og George, ble født med bare sytten måneders mellomrom, i 1864 og 1865. Tronarvingen Albert Victor, kalt Eddy, fikk allerede som barn de andre i familien til å veksle bekymrede blikk. Han var sosialt uforutsigbar og plaget små dyr, og klarte knapt å lære å lese og skrive. George, som også strevde med å skrive hele sitt liv, var sjenert og knyttet til moren. Han holdt seg mye for seg selv, men kunne bli livlig og pratsom sammen med dem han trivdes med, deriblant storfyrst Nikolaj, den
kommende tsaren av Russland.9 Guttene var fettere på morssiden og så like av utseende at tjenerne strevde med å se forskjell på dem når de var sammen.
Prins George ble sendt i marinen. Prins Albert Victor ble forsøkt plassert både der og i et hussarregiment, men virket ikke i stand til å utføre selv de enkleste oppgaver.10 Det han derimot klarte, var å pådra seg både gonoré og utpresningsforsøk gjennom uforsiktige møter med kvinner. I 1889 raidet politiet et bordell for mannlige prostituerte i Cleveland Street i London, og etterpå verserte historier om at prinsen var blant dem politiet hadde funnet der.11 Det ble aldri bevist, men det var nok til at foreldrene hans og dronning Victoria bestemte seg for å få ham gift.
Valget falt på prinsesse Mary av Teck, kalt May, som var datter av en tyskfødt hertug og en britisk prinsesse. May var ikke glamorøs, og var dessuten etterkommer av et såkalt morganatisk eller venstrehånds ekteskap. Dette var en måte å håndtere situasjonen på hvis en kongelig ville gifte seg med en som var av lavere byrd, der det var stipulert at kone og barn ikke arvet mannens rang og privilegier – og Mays kongelige farfar hadde valgt seg en kone som var bare grevinne, noe som ga barna deres lavere status. Dette kunne gjort det vanskelig for May å finne en passende ektemann; hun kunne fort blitt ansett som for lite kongelig til å gifte seg kongelig, og for kongelig til å gifte seg med noen andre. Men dronning Victoria likte May. Hun var solid og pliktoppfyllende, belest og kunnskapsrik, og tanken var at hun ville fungere som et anker for den flyktige prinsen. May synes ikke å ha hatt store reservoarer av ømhet, hun hadde allerede vært ulykkelig forelsket i en mann hun ikke hadde kunnet få, og etter dét, mente venner av henne, var kjærligheten hennes brukt opp.12
Hun sa seg villig til å gifte seg med prinsen som hun hadde kjent siden de var barn, den gang han var lite annet enn en plageånd, og bli dronning av Storbritannia. Kort tid etter ble Eddy smittet i en influensaepidemi, og han døde seks uker etter at forlovelsen var inngått, 28 år gammel. Familien trakk et kollektivt lettelsens sukk, og May, som fremdeles ble sett på som et godt dronningemne, ble
tilbudt ekteskap med den nye tronarvingen, den sky prins George. Igjen sa hun ja.
De siste kveldene før bryllupsdagen tilbrakte George sammen med fetteren Nikolaj, som var kommet til Storbritannia fra Russland i anledning bryllupet.13 De to var på vei mot svært forskjellige troner; Nikolaj skulle bli en autokratisk hersker, George gallionsfigur og landsfader i et land som ble stadig mer demokratisk. Men de kom fremdeles godt overens. De hadde begge anlagt skjegg, og de ble fremdeles forvekslet med hverandre.
I begynnelsen av ekteskapet strevde George og May med i det hele tatt å føre en samtale. Men i motsetning til faren skulle prins George forbli trofast mot ektefellen. De fikk fem sønner og en datter. George skulle skrive i dagboken, som han møysommelig førte hele livet, om sine håp og bekymringer for barna. Utenfor boksidene ga han sjelden uttrykk for omsorg. Selv i en tid da fornemme mødre og fedre ikke var kjent for å være tett på barna sine under oppveksten, ble George og May ansett for å være fryktelige foreldre.14 May mislikte både å være gravid og å ha spedbarn, og ville ikke høre snakk om fødslene etter at de var overstått.15 Dessuten avskydde hun sykdom og invaliditet og trakk seg unna venner hvis helsen deres sviktet. Parets yngste sønn, John, hadde epilepsi og ble sendt for å bo sammen med en guvernante i et lite hus på den kongelige eiendommen Sandringham i Norfolk, langt unna familien. Han døde av et epilepsianfall før han fylte fjorten. Selv om han ble sendt vekk, skulle moren senere sørgmodig si at han hadde vært den vakreste av barna hennes.16
Om prins George skulle det bli sagt at han behandlet barna sine som om han fremdeles var marineoffiser, og de var matroser han kunne kommandere rundt. Han kunne brøle til dem. Prins Edward, tronarvingen, ble mishandlet av en barnepike, som pleide å klype ham for å få ham til å gråte, for så å trøste ham og vise foreldrene hans at hun tok vare på ham. Hun pleide å slå barna med en stokk, ofte tilsynelatende umotivert.17 Det gikk tre år før det ble oppdaget, og barnepiken ble avskjediget. Til sin nest eldste sønn, Albert, som stammet, kunne faren rope: «Ut med det!»18 Albert var også
venstrehendt, men ble tvunget til å skrive med høyre hånd. Han måtte gå med skinner på bena, fordi det ble fryktet at han ellers ville bli kalvbent.
George ble konge i 1910, og moren henviste til farens posisjon når hun skulle fortelle hvorfor hun selv ikke utfordret det strenge regimet barna levde under: «Jeg kan aldri glemme at faren deres også er kongen deres.»19 Dronningen som visste at det var mange som ikke så på henne som fullt og helt kongelig, responderte med å bli den mest rigide kongelige av alle. Så kan det også være at hun strevde mer med å uttrykke følelser enn faktisk å føle. Norske kronprins Olav, Georges nevø, skulle fortelle dronning Marys biograf at han personlig syntes hun var en morsom dame.20 Selv skulle hun si mot slutten av livet sitt, da hun ble spurt om det var noe hun hadde ugjort, at hun skulle ønske at hun bare én gang i livet hadde klatret over et gjerde.21
Ingen av guttene var skoleflinke, og middelmådige huslærere sørget for at de ble sendt ut i verden med dårligere kunnskaper enn de fleste av sine jevnaldrende i de høyere sosiale lag. De vokste opp til å bli fire anspente unge menn. Den tredje sønnen, Henry, hertugen av Gloucester, skulle mange år senere fortelle mørkt om de uendelige og intetsigende lunsjene, der barna måtte sitte musestille mens de voksne snakket.22 Han skulle selv bli en drikkfeldig militær med enkle vaner som ikke kunne begripe hvorfor moren stadig prakket på ham bøker om stedene han skulle reise til. En gang sa han til henne: «Hvis jeg leser om alle stedene jeg skal til, kan jeg jo ikke stille de dumme spørsmålene du må stille når du møter alle disse folka, for jeg ville visst svarene.»23 Den kunstinteresserte dronning May sto sin fjerde sønn, George, hertugen av Kent, nærmest. Han var den mest kultiverte av sønnene, med en utadvendt sjarm og en gjennomført elegant smak i klær. Men han var avhengig av både alkohol, morfin og kokain. Han var bifil og hadde en sterk libido, og den mann eller kvinne som satte seg inn i en taxi sammen med ham, ble det sagt, gjorde det på eget ansvar.24
Bertie skulle fortsette å streve med stammingen som voksen, han hadde anlegg for depresjon og kunne få voldsomme raserianfall, selv
om han var en velmenende mann. Men Edward, den kommende onkel David, som ble prins av Wales da faren ble konge i 1910, var den mest plagede av dem alle. Han hadde vært sent utviklet, kroppslig og mentalt, og hadde som voksen et gutteaktig, nesten dukkelignende utseende, med skinnende blondt hår. Fra ung alder var han livredd for å legge på seg. I perioder tvang han seg til voldsomme treningsøkter og spiste minimalt; i dagboken skrev han med avsky om folk han syntes var «fete».25 Både dagboken og brevene begynte tidlig å fylles med selvforakt, som bare ble sterkere da han som tronarving ble satt til å gjøre representasjonsoppdrag han fant meningsløse. Men folkemengdene som opplevde ham i aksjon, ble betatt. Prinsens engleaktige, lett androgyne utseende gjorde at han minnet om tidens stumfilmstjerner. Han gikk nærmere folk enn andre kongelige og ga hjertelige håndtrykk til høyre og venstre. Fordi han mislikte protokoll, hadde han en ukunstlet, beskjeden og litt sjenert måte å snakke på som sjarmerte alle. Han hadde sterk karisma. Både forholdet mellom kongen og tronfølgeren og mellom kongefamilien og folket skulle bli drastisk endret av første verdenskrig. Storbritannia, som hadde gått inn i alliansen, kjent som «trippelententen», med Frankrike og Russland for å dempe sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, ble trukket inn i dragsuget etter mordet på den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand, som eskalerte konflikten mellom Østerrike-Ungarn og Russland. I Storbritannia hadde Tyskland lenge blitt sett på som en fare, og da landet syntes å bekrefte alle forutanelser ved å invadere Belgia i august 1914, strømmet unge menn til for å la seg verve. På det tidspunktet ble det kjekt antatt at krigen ville være raskt over. Prins Albert, som var blitt marineoffiser, deltok i krigen og kjempet i slaget om Jylland. Faren hans, som til vanlig hadde en kritisk og knurrende tone overfor sønnene sine, skrev i dagboken at han ba til Gud om at kjære Berties liv skulle bli spart.26
Også prinsen av Wales ivret etter å delta i krigen, og var rasende da regjeringen nektet ham det. Han fikk lov å avlegge noen besøk i skyttergravene. Men da han ble tildelt en tapperhetsmedalje for innsatsen, bygget det bare oppunder selvforakten hans.27 Han ville ikke
vedkjenne seg den, men ble beordret av kongen, som alltid var nøye med kleskoder og protokoll, til å bære medaljen – kongen unnslo seg heller ikke for å kritisere regjeringens ministre, som jobbet døgnet rundt med å vinne krigen, hvis de ikke var korrekt antrukket når de sto overfor ham.
Kongeparet var selv involvert i krigsinnsatsen; de skar ned på sitt eget forbruk og avla tallrike besøk på sykehus og fabrikker og hos de kjempende på Vestfronten. Men kongen var en gammeldags mann, uinteressert i å reise eller å ta til seg nye ideer, mistenksom i møte med alt nytt, skulende i møte med moderne kunst så vel som kvinner med rødlakkerte negler. Selv Winston Churchill skulle bli avfeid som «sosialist» av en brumlende konge. Prinsen av Wales skulle si om faren at han lå i konstant krig med det 20. århundre.28
Likevel skulle det vise seg at nettopp George V var i stand til å ta nødvendige og kontante fornyelsesgrep når det krevdes. For krigen førte til at det ble stilt spørsmål ved monarkens lojalitet på en ny og mer kraftfull måte. Alle visste at kongen hadde nære slektninger på tysk side. Det hersket en fundamental mistro mot alt tysk. Da forfatteren H.G. Wells beskyldte hoffet for å være «fremmed og uinspirerende», reagerte George V sterkt. «Jeg er kanskje uinspirerende», sa han, «men ikke pokker om jeg er en fremmed.»29
Kongen skjønte at respekt for kongemakten ikke lenger kunne tas for gitt. Han og Mary var nøye med å fremstå som overhoder for en plettfri familie, som levde mer i tråd med middelklassens propre verdier enn de mer ekstravagant aristokratiske. I 1917 endret kongen familienavnet Sachsen-Coburg og Gotha og erklærte at de fra nå av skulle være kjent som huset Windsor. Også kongelige, tyskættede slektninger som bodde i Storbritannia, byttet ut de tyske prinsetitlene sine med britiske adelstitler og anglifiserte navnene sine. Prins Louis av Battenberg, som var gift med en kusine av kongen og var overhode for den britiske marinen med tittelen First Sea Lord, ble tvunget til å si fra seg stillingen på grunn av sin tyske herkomst. På oppfordring fra kongen gjorde han om navnet sitt til Mountbatten, ga opp prinsetittelen og ble i stedet marki av Milford Haven. Sønnen hans, den energiske Louis «Dickie» Mountbatten, var fjorten år da
faren ble tvunget til å gå av. Det gjorde sterkt inntrykk på gutten, som ble fast bestemt på å gi familien tilbake all verdighet de hadde mistet – noe som senere skulle få store konsekvenser for huset Windsor.30
Tidligere hadde barn av den britiske kongefamilien, eller nærmere bestemt foreldrene deres, kunnet se til Tyskland når behovet for protestantiske og rojale ektefeller bød seg. Den muligheten var nå drastisk redusert, og kongen bestemte seg for at han heretter ville tillate etterkommerne sine å gifte seg med ikke-kongelige briter. Fra å være vendt utover ble den britiske kongefamilien vendt innover, og nasjonalisert.
Vel så sterk som frykten for alt tysk var redselen for kommunismen. Da fetter Nikolaj, tsar Nikolaj II, ble styrtet, var det et sjokk for de rojale slektningene hans i andre land. Våren 1917 ba tsaren om hjelp til å få seg og familien ut av Russland. Den britiske regjeringen var i utgangspunktet villig til å ta imot dem. Men George V selv, som var urolig for risikoen for sin egen familie hvis han lot en totalitær slektning komme til Storbritannia, anbefalte regjeringen at fetterens ønske ble avslått.31 Året etter, i juli 1918, ble tsaren og familien hans henrettet. En oppskaket George skrev i dagboken: «Det var et feigt mord … Jeg var glad i Nicky, som var den vennligste av menn, en gentleman tvers gjennom.»32 Han skulle avsky kommunister i hele sitt liv, men måtte leve med vissheten om at han selv kunne bidratt til at historien hadde endt annerledes.
De to eldste kongssønnene sto hverandre nær, og samme år som krigen tok slutt, hadde de begge forelsket seg dypt i hver sin gifte kvinne. Prinsen av Wales’ forhold til den ulykkelig gifte Freda Dudley Ward skulle vare i seksten år, men Bertie ble overtalt til å slippe taket i sin egen affære i 1920 da faren lovet ham tittelen hertug av York hvis han avsluttet forholdet. Igjen var det i tekst den bryske kongen klarte å vise omsorg, da han senere skrev til sønnen: «… jeg vet at du opptrådte riktig, i det som er en vanskelig situasjon for en ung mann … Jeg håper at du alltid vil se på meg som din beste venn og føle at du kan fortelle meg alt og vite at jeg alltid står klar til å hjelpe deg og gi gode råd.»33 Historiker Miranda Carter har antydet
at de nesten hjelpeløse utbruddene av ømhet fra denne mannen som kunne være så skremmende, kunne ha med å gjøre at han hadde vært så knyttet til en døv mor. Når han skulle uttrykke følelsene sine til henne, måtte han gjøre det skriftlig.34
Samme år som han hadde gitt opp elskerinnen og fått hertugtittelen som vederlag, var prins Albert på et ball. Fremdeles manglet prinsen selvtillit. Han ble ikke sett på som en spesielt spennende mann, og flere av de som møtte ham, la merke til at han strevde med å følge med i samtaler på et høyere og mer abstrakt nivå. Men han var hyggelig og god i idrett og «den beste valseren i London», og på ballet danset han med den nitten år gamle lady Elizabeth Bowes-Lyon. Hun var den livlige og pratsomme datteren til den skotske jarlen av Strathmore, nest yngst i en søskenflokk på ti, og var vokst opp på slottet Glamis, som er Macbeths slott i Shakespeares skuespill.
Hun festet seg ikke videre ved den kongelige dansepartneren. Han, på sin side, ble forelsket der og da. Da han senere besøkte henne hos foreldrene i Skottland, ble han også betatt av den muntre og uformelle tonen i Strathmore-familien, der man skravlet og tøyset fritt. Det var langt fra den trykkede stemningen i hans eget hjem. De skrev brev til hverandre. Elizabeths brev var varme, med et vidd som den kongelige beileren ikke helt klarte å parere. Og da Bertie fridde, takket hun nei – det var ikke det første frieriet hun avslo –etterfulgt av et langt brev, der hun ba om unnskyldning for å ha gjort ham bedrøvet. På dette tidspunktet var det trolig også en annen ung mann, James Stuart, hun tenkte mer på enn ham; men Stuart fikk tilbud om en jobb i USA, og forholdet ble ikke noe av. Stuart skulle til sin dødsdag mene at det var dronning Mary som hadde sørget for å få ham ut av landet fordi hun ville at Elizabeth skulle gifte seg med Bertie.35
Det var også et tidspunkt der Elizabeth, som så mange andre, svermet for prinsen av Wales. Men tronarvingen ble trukket mot kvinner som var urbane, fasjonable, tynne og seksuelt erfarne. Elizabeth var, all sin elskelighet til tross, ingen av delene.
To år senere fridde Bertie på ny, og igjen sa Elizabeth nei. Tanken
på å bli kongelig lokket henne ikke, det formelle hofflivet med sine mange føringer fremsto ikke nødvendigvis som attraktivt for en som allerede levde et privilegert aristokratisk liv. Den ulykkelige Bertie fortalte en venn at han lengtet etter et kjærlig ekteskap, men at han hadde mistet den eneste kvinnen han ønsket å gifte seg med. Vennen rådet ham til å fortsette å kjempe, hvis det var snakk om sann kjærlighet.36 Gradvis tok de opp kontakten igjen, og da Bertie fridde for tredje gang, fikk han ja.
Prins Albert, Bertie, giftet seg med lady Elizabeth Bowes-Lyon i Westminster Abbey 26. april 1923. De som kjente ham, la merke til hvor mye bedre han syntes å ha det, hvordan den nye hertuginnen beroliget ham når han var urolig eller i ferd med å bli sint. Når han midt under en tale kunne få problemer med å få frem ordene, kunne det paniske blikket hans søke og finne henne; hun sto klar med et fast blikk og oppmuntrende nikk. Det var Elizabeth som tok ektemannen med til den australske logopeden Lionel Logue i 1926, der han fikk terapi og ble foreskrevet pusteøvelser som gjorde det lettere for ham å snakke.37
Da paret en gang skulle ta toget sammen, viste det seg at mange mennesker hadde stimlet sammen på perrongen for å se dem. Den sky hertugen gikk om bord og begynte å trekke ned rullegardinene, hvorpå kona straks trakk dem opp igjen og sa bestemt: «Bertie, du må vinke.»38 Det skulle vise seg at hertuginnen var fullstendig lojal, svært viljesterk og hadde en tendens til ikke å glemme de som hadde motarbeidet henne, særlig ikke hvis de hadde motarbeidet noen av de skjøre mennene hun hadde tatt under sin beskyttelse, det være seg ektemannen eller, senere, barnebarnet prins Charles. Både Wallis Simpson og prinsesse Diana skulle senere få merke akkurat hvor uforsonlig den ellers strålende og imøtekommende Elizabeth kunne være. Fotografen Cecil Beaton skulle kalle henne «en marshmallow laget på et sveiseapparat».39
Kong George V var så sjarmert av Elizabeth at han til og med lempet på de militante punktlighetskravene sine for den vimsete svigerdatterens skyld. Som han sa: «Hvis hun ikke var forsinket, ville hun vært perfekt, og hvor fryktelig ville ikke dét være.»40 Da
prinsesse Elizabeth ble født i 1926, var kongen henrykt. Når hun var på besøk hos besteforeldrene, kunne kongen gledestrålende rapportere til foreldrene om nye tenner som var kommet til syne. Han lot henne late som om han var en hest og trekke ham etter skjegget. Det var han som fant på kallenavnet Lilibet, som nær familie skulle bruke i alle år etterpå; hun kalte ham «bestefar England». Da Lilibet var tre år og kongen skulle restitueres etter en lungeoperasjon, anbefalte legene ham at han burde få ha barnebarnet hos seg for å bli bedre. Hun reiste med ham til badestedet Bognor på sørkysten av England, og lekte i sanden mens kongen satt og så på henne.41
Seierherrer har fordeler som tapere ikke har. Etter at krigen var over, hadde kongefamilien og de politiske institusjonene i Storbritannia kunnet berømme hverandres innsats, båret oppe av en fornyet følelse av patriotisme. George Vs modernisering, kombinert med det at både kongehus og overklasse hadde lang erfaring med å operere sammen med et parlamentarisk system, bidro trolig til at monarkiet overlevde i Storbritannia – i motsetning til i de tre andre monarkistiske stormaktene som hadde deltatt i krigen, Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn.
På noen måter var alt som før. De forskjellige klassenes vaner, og forholdet dem imellom, syntes å være intakt. I fornemme familier ble kvinnene fremdeles forventet å kle seg om tre ganger om dagen; de trakk fremdeles inn til London fra herregårdene på landet hver vår for å gå i selskap og sørge for at barna deres ble forlovet med hverandre i det som var kjent som sesongen.
Men egentlig var aristokratiet kraftig svekket. Av de 750 000 britiske mennene som hadde mistet livet under første verdenskrig, kom uforholdsmessig mange fra overklassen. Aristokratiets innflytelse ble redusert, og nye skattelover gjorde det vanskeligere å overføre de store godsene til neste generasjon. Etter innsatsen og de store ofrene under krigen var det også blitt vanskelig å nekte voksne briter stemmerett. I 1918 hadde nye grupper, deriblant kvinner over 30 år som hadde eiendom av en viss størrelse, fått retten til å stemme, og elektoratet vokste over natten fra 8 til 21 millioner stemmeberettigede42. I 1928 ble retten ytterligere utvidet til å gjelde alle
kvinner og menn over 21 år. Samtidig mistet det adelige Overhuset politisk innflytelse, og de høyvelbårne landeierne som hadde hatt et fast grep om parlamentet, opplevde at det tilnærmede monopolet de hadde hatt på politisk makt ble utfordret. Nye, yngre og mindre velstående grupper hadde fått flere måter å bli hørt på, som ingen ennå helt visste hvordan de ville bruke. Arbeiderklassen utgjorde nå omtrent åtti prosent av stemmeberettigede, og Labour-partiet ble en formidabel maktfaktor. Det skapte en ny nervøsitet hos både kongehus og styresmakter.
På kort sikt lot the establishment seg først og fremst forferde over 1920-tallets urbane partykultur. Etter fire år med krig hadde mange et stort behov for å glemme frykten og usikkerheten, undertrykke egne traumer, eller bli distrahert fra synet av de tallrike invalide soldatene, mange uten armer eller ben, som var et vanlig syn i gatene. Særlig i Chelsea og Mayfair i London oppsto et miljø drevet av et jag etter stadige fornøyelser og en fryd over kjapphet: raske replikker, boblende skøyerstreker og leken utfordring av grenser. Unge kvinner drakk og røkte offentlig, klippet håret og trakk i kortere kjoler og danset charleston til elleville jazzrytmer; alt sammen til foreldregenerasjonens bestyrtelse. Dansemusikken var farsotter med betegnende titler som «I Want To Be Bad» og «Let’s Misbehave». Den ettertraktede holdningen var både verdensvant og barnslig, både lattermild og distansert. Alle som kunne drive opp stemningen kunne være med, og falle inn under den glitrende samlebetegnelsen «Bright Young Things» – enten det var aristokratiets sønner og døtre, nyrike levemenn eller begavede kunstnere fra middelklassen som lot seg rive med og ofte levde over evne.
Forfattere som Evelyn Waugh og Noël Coward, var sentrale skikkelser. Men ivrigst av alle var prinsen av Wales, som var selve navet i nattklubblivet, og som røkte og drakk mer enn de fleste. Han gikk i rutete dresser og tofargede sko, et antrekk som ikke bare gjorde ham til Londons store moteikon, men som hadde den tilleggsgevinsten at det gikk hans far ettertrykkelig på nervene. Da han troppet opp på slottet med moteriktig oppbrett på buksene, spurte George V spisst om det var oversvømmelse i noen av de kongelige gemakkene.43
Tronarvingen fikk en ekstra aura av å være en global superstjerne; reisene hans til Canada og Australia i 1919 og 1920 hadde ført til nærmest hysteriske tilstander i de store menneskemengdene som var møtt opp for å se ham. Han var en yndet hovedperson i tidens filmaviser, og kameraene syntes å elske å dvele ved det engleaktige, barnlige ansiktet hans. I 1927 var en av dansemelodiene som satte London på hodet, skrevet til ham: «I’ve danced with a man, who’s danced with a girl, who’s danced with the Prince of Wales.»
De som hadde som jobb å ledsage prinsen gjennom de offisielle gjøremålene hans, var ikke like betatt. Prinsen av Wales hadde én eneste jobb, å representere og styrke kongehuset, og den opplevde han som hul og falsk; han avfeide det han måtte gjøre som «propaganda» eller «prinsing».44 Samtidig tok han på seg altfor mange oppdrag, og insisterte på å snakke med så mange som mulig når han besøkte fabrikker eller sykehus. Han syntes ikke han fortjente begeistringen han ble møtt med, og følte seg underlegen i møte med krigsveteraner.
Men det var umulig å få ham til å konsentrere seg, eller å lese bøker eller offisielle dokumenter. Tronarvingen spiste og sov for lite, han brast ofte i gråt av utmattelse eller tristhet og kunne få depressive anfall som satte ham ut i dagevis. Til elskerinnen Freda Dudley Ward skrev han at han lengtet etter å dø, at han burde skyte seg eller drukne seg for å komme unna alt sammen. I frenetiske brev fulle av skrivefeil og utropstegn, ba han henne om å være slem og streng med ham. Iblant kalte han henne «mamma», skrev til henne i et tilgjort barnespråk og kalte seg hennes «lille gutt».45 Han tryglet om bekreftelse, for i neste øyeblikk å erkjenne at han skammet seg over at han trengte ros og be om unnskyldning for at han fisket etter anerkjennelse. Han kom med utbrudd som: «Jeg er en fiasko i livet, og jeg gjør alltid de mest idiotiske ting.»46
Lenge hadde prins Bertie vært brorens faste følgesvenn i løypen fra nattklubb til nattklubb, også de første årene etter at han giftet seg med Elizabeth. Men York-paret trakk seg mer og mer tilbake. De neste årene søkte de innover mot arnen, opptatt av å dyrke familien. De var sjelden ute om kvelden. Tryggheten innad i kvartetten
ble nesten som en religion. Hertugen av York ble så revet med av all denne husligheten at han tok opp nål og tråd og broderte tolv stolseter til en av familiens stuer.47
Hertugen var opptatt av å gi døtrene en annen oppvekst enn den han selv hadde hatt. Hertuginnen videreførte derimot trekk fra sin egen oppdragelse. Hun kom fra et noe gammeldags og religiøst hjem, knelte for å be aftenbønn hver kveld, og oppdro barna til å gjøre det samme. Hun var av den oppfatning at en dame ikke lener seg mot stolryggen, noe som trolig er grunnen til at datteren hennes som dronning ofte har forbløffet omgivelsene ved å kunne sitte under langvarige arrangementer uten at ryggen hennes og stolryggen er i berøring. Hertuginnen lærte døtrene at «dersom du synes noen er kjedelige, ligger feilen i deg selv» – en formaning hun selv hadde fått fra sin egen mor.48
145 Piccadilly var et herskapshus, med 25 soverom, ballsal og bibliotek og en stab på rundt tyve. Likevel ble prinsessene, tatt i betraktning at de var kongelige, nøkternt oppdratt. Klærne deres var enkle. Søstrene gikk tidlig til sengs og opplevde lite utenfor hjemmets fire vegger. Guvernanten, skotske Marion Crawford, som barna kalte Crawfie, bemerket at søstrene ikke fikk de årlige turene til kysten som var blitt vanlig for andre britiske barn. De hadde ikke noe forhold til havet. Da hun en dag tok dem med for å reise med undergrunnsbanen, beveget barna seg andektig gjennom det som for dem var et eventyr.49
Crawfie håndhevet oppdragelsen til Elizabeth og Margaret sammen med barnepikene Clara Knight, kalt «Alah», og Margaret MacDonald, kalt «Bobo». Også dronning Mary svevde som en strikt ånd over barneværelset. Det var hun som lærte barna at de ikke skulle smile offentlig, og forberedte dem på at livet som kongelig ville innebære å stå i timevis.50 Foreldrene på sin side tillot seg å være ettergivende og lekende. De hadde putekrig med barna og hoppet paradis med dem. Elizabeth hadde arvet farens skyhet, mens Margaret var utadvendt og artistisk, med en hang til å ville opptre og med et komisk talent. Hun var også den mest umiddelbart kjærlige av de to, den som krøp opp i fanget og slo armene rundt
halsen på de voksne. Hertugen sa til Crawfie at det var slående å se barna hans opptre så naturlig og selvsikkert, i motsetning til ham selv og søsknene, som på samme alder hadde vært sky og usikre. «Jeg forstår ikke hvordan de får det til», sa han51. Særlig Margaret syntes å fryde ham. Barndomsvennen Mark Bonham-Carter skulle si at Bertie virket overveldet over at han selv kunne ha fått et så strålende barn.52
Marion Crawford fortalte om dette i boken hun skrev om sine erfaringer i barndomshjemmet til Elizabeth og Margaret. Den het De små prinsessene og kom ut i 1950. Etter å ha viet voksenlivet sitt til de to kongelige barna giftet Crawfie seg da hun var 38, med en mann som mente at hun hadde fått for lite igjen for innsatsen, og at hun kunne tjene penger på det hun hadde sett og hørt. Men da barnas mor hørte om bokplanene, og fikk se et manusutkast, ba hun Crawfie bestemt om å legge det vekk. Det var nok ikke så mye at dronningen ikke ville at noe om døtrenes oppvekst skulle bli kjent, hun hadde selv godkjent både artikler og bøker om Elizabeth da datteren var liten. Men hun ville ha kontroll over hva som kom ut. Det er mulig at Crawfie, på sin side, misforsto, og trodde at dronningen bare reagerte på enkelte feilaktige opplysninger og ikke boken som sådan.53 Uansett bestemte hun seg for å gi ut boken.
Den var en søt idyll om livet i et dukkehus, der de to prinsessene fremsto som nusselig veslevoksne; Margaret stilt opp som uskikkelig kontrast til den ansvarlige Elizabeth. Men bokens blotte eksistens var nok til at kongefamilien slo hånden av Crawfie og ikke ville ha noe med henne å gjøre. Crawfie livnærte seg med å skrive om rojale begivenheter i damebladene. Dette varte helt til hennes rapport fra den årlige militærparaden Trooping the Colour sto på trykk i juni 1955 – til tross for at arrangementet var blitt avlyst på grunn av dårlig vær. Crawfie havnet i vanry. I 1977 ble hun enke. Hun hadde flyttet tilbake til Skottland, til et hus ved veien mellom Aberdeen og det kongelige slottet Balmoral, der hun iblant kunne se bilene med kongefamilien kjøre til og fra. Et selvmordsforsøk ble hindret i siste liten av en nabo. Da hun døde i 1988, viste det seg at hun hadde testamentert sin egen uvurderlige samling av brev fra kongefamilien
og tegninger fra barna, til dronning Elizabeth.54
Gjennom Crawfies beretning trer den lille prinsesse Elizabeth frem som et uhyre skikkelig og pliktoppfyllende barn, en påpasselig miniatyrmamma for Margaret. «Hva skal vi gjøre med Margaret, Crawfie?»,55 sier hun når lillesøsteren har gjort noe hun ikke har lov til. Hun er et ordensmenneske inntil det bemerkelsesverdige, og guvernanten synes det er bekymringsfullt når Lilibet står opp midt på natten for å sette skoene sine litt rettere. De barndomsvenninnene hun hadde skulle minnes at Lilibet alltid var bevisst på at hun måtte fremstå på en bestemt måte; Patricia Mountbatten, Dickie Mountbattens datter, skulle fortelle at Elizabeth aldri gråt hvis hun falt og slo seg, fordi kongelig verdighet krevde at hun ikke viste følelser. Det hendte at Crawfie ba Elizabeths venninner om bare å invitere den eldste søsteren: «Vi prøver å splitte dem opp fordi prinsesse Margaret tar all oppmerksomheten, og prinsesse Elizabeth lar henne gjøre det.»56
Ordenssansen gjaldt også de rundt tretti lekehestene prinsessene hadde, som alle ble salet av og stelt før sengetid. Prins Bertie holdt veddeløpshester, og eldstedatteren utviklet en intens kjærlighet til firefotingene nesten fra hun kunne gå. Overfor guvernanten erklærte hun at når hun ble gammel, ville hun bo på landet og ha «mange kuer, hester og barn».57 Hun kunne leke at hun selv var en hest, og hvis hun ikke ville svare på spørsmål under denne høytidelige leken, sa hun etterpå: «Jeg kunne jo ikke svare deg som ponni.»58 Men yndlingsleken var å sette improvisert seletøy på guvernanten og leke at hun var hesten som trakk vognen hennes. Lilibet, skrev Crawfie, likte å leke at hun kjørte rundt og leverte varer til fantasikunder. Noen ganger kunne hun si til guvernanten at hun måtte late som om hun var utålmodig og skrape i bakken med hoven. Selv holdt hun lange samtaler med de oppdiktede kundene.59
Crawfies fortelling skaper et portrett av en liten jente som er intenst nysgjerrig på verden utenfor og på menneskene som beveger seg rundt i den, men erfarer at det er en uoverstigelig avstand mellom henne og dem. Hun hadde få venninner. Hvis hun og barna hun besøkte ville ha samme leke, kunne en forelder gripe inn og raskt
kommandere sitt eget barn til å gi leken til prinsessen øyeblikkelig. I likhet med mange overklassejenter gikk ikke prinsessen på skole, fordi faren var bekymret for at hun ville bli påvirket av «feil type» barn.60 Både Lilibet og Margaret kunne stirre lengtende etter andre barn når de var ute, og guvernanten legger ikke skjul på at hun syntes jentene i større grad burde blitt oppmuntret til å ta kontakt med barn på samme alder.
Avstanden mellom Lilibet og alle de andre var i ferd med å bli enda mye større enn hun selv kunne ane. Under en mottagelse ved hoffet i 1931 hadde nemlig onkel David, prinsen av Wales, klaget akkurat litt for høylytt over at lyset, som han sa, «fikk alle damene til å se heslige ut». Senere på kvelden sto han overfor en mørk, elegant kvinne og komplimenterte henne for kjolen. Hun så på ham uten å gjøre mine til å være smigret og sa: «Men Sir, jeg forsto det slik at du syntes vi alle var heslige.»61 Han skvatt til, og så med ny fascinasjon på kvinnen foran ham. Navnet hennes var Wallis Simpson.