Å sykle

HÅVARD SYVERTSEN Nå ville han ikke tenke på det, 1992 Etterpå, 1995 Rast, 1997 Betzys sommer og andre fortellinger, 2000 I lyset, 2002 In vivo, (sammen med Geir Gulliksen), 2004 Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen?, 2006 Det håndgripelige, 2010 Det gode som jeg vil, 2012 Lyset skinner i mørket (ill. Akin Duzakin), barnebok 2013 Jaycal er kjærlighet på somali (medforfatter Amal Aden), 2015 Et uoverskuelig mørke, 2018 Alle bøkene er utgitt på Aschehoug forlag.

Å sykle_V2.indd 2

21.06.2018 16:45

håvard syvertsen

Å sykle En besettelse

Å sykle_V2.indd 3

21.06.2018 16:45

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream, 80 g Boka er satt med Harriet Text 11, 5 | 16 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia Linjene av Søren Ulrik Thomsen på side 7 er fra dikt­samlingen Hjemfalden, Vindrose Forlag, 1991.

Jørgen Leths diktsamling Sportsdigte, som siteres på side 24, utkom i på Dansk Gyldendal i 1967.

Diktet av Rolf Jacobsen, som nevnes på side 32, heter «Det var her» og står i samlingen Nattåpent, Gyldendal 1985.

Linjene av Inger Hagerup på side 87 er fra diktet «Alt er så nær meg», som står i diktsamlingen Strofe med vinden, Aschehoug 1958.

Linjene av Eldrid Lunden, gjengitt på side 111, er fra samlingen Gjenkjennelsen, Samlaget i 1982.

ISBN: 978-82-489-2243-8 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Å sykle_V2.indd 4

21.06.2018 16:45

1. etappe

Våren. Én dag kommer den på ordentlig, det er den dagen jeg pumper opp raceren. Det er fremdeles litt kjølig, selv om jeg ikke lenger drar på sykkeltur om det er mindre enn ­ti–­elleve ­grader, helst skal det være over femten.

Dagen er forberedt lenge. Hvert år, når ­temperaturen kryper oppover og asfalten begynner å tørke, når lyset vender tilbake og morgen­ene ikke lenger tilhører mørket, står jeg ved vinduet i leiligheten på Kampen i Oslo og betrakter himmelen over mønet på nabo­huset. Hver morgen er den litt lysere enn dagen før. Temperaturen kan by på tilbakeslag, likevel er tendensen klar: Det nærmer seg årets første sykkeltur. Himmelen forteller det, det blå lyset og de hvite, slørlette skyene på 5

Å sykle_V2.indd 5

21.06.2018 16:45

­ immelen bak spiret på Kampen kirke, ­fuglene h kvitrer det fra gesimsene, og en dag ­bærer jeg ­Bianchien ned fra arbeidsrommet, der den har stått hele ­vinteren og vært et estetisk objekt, en kunstgjenstand til å hvile blikket på, en påmin­nelse om noe annet enn den grå kulda som har hersket utenfor vinduet mens jeg har sittet og jobbet. Midt i jobbinga kan jeg snu meg og se på sykkelen, en daglig ­glede b ­ landet med lengsel, lengsel etter vår, etter varme, sommer. Og endelig har dagen kommet, og jeg manøvrerer sykkelen ytterst forsiktig i trappas serpentinersving mellom rekkverket og veggen for ikke å rive ned noen av bildene som henger der. Familie­bilder, feriebilder, et av bok­omslagene mine. I bunnen av trappa tar jeg til høyre, inn døra til stua, der jeg lener den opp mot bokhylla. Setet skyver inn noen bøker, de samme hvert år, for selv om det går en del bøker inn og ut av hylla, er det noen som alltid står på samme sted, som en slags påler.

Askildsen, E ­ nquist, Kundera, Munro, Zadie Smith. Sykkel­setet dytter mot dikt­samlingene 6

Å sykle_V2.indd 6

21.06.2018 16:45

til ­Søren Ulrik Thomsen. «Det gælder om at vinde tid», skriver han et sted, «så man kan tåle at miste alt det, man skal.»

Om jeg da setter på «En vill en» med DumDum Boys på full guffe mens jeg går over sykkelen der den står med setet mot bokryggene, vil jeg ha tre viktige bestanddeler i livet mitt samlet på ett sted: sykkel, musikk og litteratur.

Jeg tørker vekk det som i løpet av vinteren måtte ha samlet seg av støv på ramma med ei tørr fille, sjekker bremsene, smører kjedet og tørker bort overskuddsolje med filla til slutt.

Jeg finner fram fotpumpa, som har tilbrakt vinteren innerst i garderobeskapet. Nå skal den innta sin rettmessige plass ved siden av kommoden i gangen. Jeg leiter fram den svarte sykkelbuksa, den oransje trøya med tre lommer bak på ryggen, sykkelhanskene, ­brillene, hjelmen; alt ligger gjemt under mer eller mindre ubrukte skijakker og -bukser i skuffen for sportsklær. Mer eller mindre ubrukt, fordi skiføret er lite forutsigbart nå for tiden, 7

Å sykle_V2.indd 7

21.06.2018 16:45

­ interen er ikke lenger en stabil tilstand, det er v noen dager med snø før sørpa vender tilbake, det er det ene. Det andre er at jeg ikke har noen drift mot å gå på ski, skigåing bor ikke i kroppen min, for hodet betyr det ingenting.

Syklingen har jeg en drift mot. Det er derfor jeg setter meg på sykkelen hver vår, trår de få meterne bort til Ullensakergata, og deretter er det bare å trille ned bakkene mot Tøyen.

Det er da jeg kjenner den, denne fullstendig betingelses­løse lykken ved enda et år å kunne dra ut på sykkeltur, en lykke som både renner gjennom kroppen, og som sitter i hodet, og jeg ser ikke bort fra at jeg smiler der jeg sitter, et smil som går ned gjennom biografien min, ­eller om det er motsatt: Det stiger opp fra hele det levde livet mitt, alle disse sykkelturene fra jeg som tolvåring la ut på den første på den l­ ånte Raleigh-sykkelen, til jeg nå triller av sted på min mintgrønne Bianchi, sykkelen jeg drømte om i bortimot førti år.

Lykken i kroppen, vinden i ansiktet, som riktignok er litt kjølig nå, på vårens første tur.

8

Å sykle_V2.indd 8

21.06.2018 16:45

Det demper ikke hendenes glede over å holde i styret, beinas begeistring over den velkjente bevegelsen, rundt og rundt på pedalene. Jeg veit ikke hvor jeg skal, det vil vise seg, akkurat nå er jeg der jeg vil være, på sykkelen. I det fj ­ erne ser jeg toppen av Grefsenkollen, i lyskrysset i ­enden av Kjølberggata kan jeg se Tryvannstårnet om jeg snur meg til venstre, langt der oppe over Holmenkollbakken, idet jeg passerer hoppbakken, er jeg bare halvveis, jeg veit det, selv om jeg hver gang jeg sykler der, forsøker å innbille meg at det verste er gjort. Kanskje skal jeg til et av de stedene, men hvorfor skal jeg tenke på det nå? At jeg skal opp­over, er likevel klart, sånn er denne byen.

Byen ligger nederst i ei gryte, og med mindre man sykler utover Mosseveien, som er altfor ­herkete å sykle langs, eller vestover mot Asker eller Hurum­landet, må man oppover, det er den eneste måten å komme noe sted på.

Jeg reiser meg og står og trår i Finnmarksgata opp mot Carl Berners plass, ikke fordi jeg må, men av pur lykke, som en valp som hopper 9

Å sykle_V2.indd 9

21.06.2018 16:45

opp og ned, ikke fordi det er noen grunn til det, men av rein livsglede. Sola er vårskarp, dempet av solbrillene, likevel framtrer skyggene fra OBOS-blokkene og løvtrærne rundt Carl Berners plass med en nesten brutal tydelig­het.

I undergangen ved Sinsenkrysset, med Ring 3 dundrende over, virker det helt mørkt etter det intense lyset, mørkt og kaldt. Jeg er visst på vei mot Grefsenkollen, ser det ut til, men jeg kan ikke huske å ha tatt den avgjørelsen, den har kommet av seg selv. Det er om å gjøre å holde seg i sola, og det er enkelt på sletta forbi Skeidbanen og i de første bratte stigningene opp gjennom villaområdene, der en begyn­ nende smerte i låra minner om at lykken ikke er entydig.

Oppunder Grefsenkollen er det skyggen som har overtaket. Lykken får nyanser av ubehag, men pussig nok gjør det ikke lykken mindre, bare motsetningsfull. Pusten puster, hjertet slår og låra gjør jobben sin, også i de bratteste kneikene der jeg står og tråkker. Asfalten er våt 10

Å sykle_V2.indd 10

21.06.2018 16:45

her oppe, snøen ligger klattvis i terrenget der sola ikke kommer til.

Det ergrer meg at jeg havnet på akkurat ­denne veien på årets første sykkeltur, jeg ­kunne jo syklet langs fjorden mot Slemmestad, der asfalten er tørr og skyggene færre, og jeg lover meg selv å involvere meg i valget neste gang og ikke bare tråkke uten å tenke, men så slår det meg at jeg selvfølgelig har tenkt. Når jeg ikke syklet mot Asker, er det fordi det ikke er noen topp å sykle til den veien, ingen utsikt å skue ut over landskapet fra, og idet jeg ­reiser meg i pedalene og sykler de siste hundre meterne opp til parkeringsplassen på Grefsenkollen, er ergrelsen borte. Det får stå sin prøve at syk­kelen blir skitten, for det er derfor jeg har ergret meg, gråsvarte flekker av søle på den ­blanke ramma som etter en stund ikke er blank lenger, det får ikke hjelpe. Å komme høyt og kunne se utover er kompensasjon god nok. Jeg triller innover plassen der det kanskje står en buss parkert, muligens et eldresenter på tur. Jeg sykler i en stor sirkel 11

Å sykle_V2.indd 11

21.06.2018 16:45

til jeg ser byen og fjorden under meg. Plaza rager opp der nede, Barcode med Operaen, Sjømannsskolen og Ekebergrestauranten oppe i åsen. Etterkrigstidens OBOS-blokker står på Tøyen, Sofienberg og Galgeberg som manifestasjoner av det grå, fornuftige sosialdemokratiet, stengt inne bak den prangende rikdommen ut mot fjorden. Barcode minner om en taxfreebutikk, slår det meg plutselig, en glitrende, påkostet danskebåt som aldri skal ut og seile.

Jeg står ute på kanten av utforkjøringene og forsøker å følge gatene jeg har syklet gjennom med blikket, inntil de forsvinner inn i død­ sonen under Grefsenåsen. Om det hadde vært noen grader kaldere, ville kanskje en av pensjonistene fra bussen sett meg fra vinduet oppe i restauranten, en mann som står dampende over skrevs på sykkelen der ute på kanten, kanskje ser han tynn, grå røyk komme ut av spilene i hjelmen, og kanskje vil han eller hun lure på hva i all verden som kan få en fyr til å tråkke opp de bakkene på en ellers fin dag, tråkke så 12

Å sykle_V2.indd 12

21.06.2018 16:45

frostrøyken stiger opp fra hodet på ham. Men det er ikke frostrøyk, det er jeg som brenner av en lykke jeg ikke kan forklare, bare være i, og snart setter jeg meg opp på sykkelen og triller bakkene ned igjen.

Å sykle_V2.indd 13

21.06.2018 16:45