Åsted

HÅVARD HAFTOR ARNTZEN

D E T S Å PÅ IN N SI DE

N AV

K R IP O S

EN KRIMINALTEKNIKERS JAKT PÅ SANNHETEN

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: akzidenz as | Dag Brekke Foto forside: © Terje Størksen/Haugesunds Avis Illustrasjon side 78: Nyhetsgrafikk.no Alle øvrige bilder: Politiet Papir: Holmen Book Cream 80 g.

Boka er satt med Lava 11/15 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2198-1

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

INNHOLD De tause vitnene Kapittel 1 – Den avgjørende saken

9 13

Øksemannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Kapittel 2 – Drømmen blir virkelighet Kripos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kriminalteknikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fottøyavtrykk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verktøyspor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fingeravtrykk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barfotavtrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utrykningsteamet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Taktikeren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Media . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verstefallsteorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3 – De døde lærer de levende Obduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Obduksjonssporene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ukjent offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etiske dilemmaer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

24 25 27 29 32 35 37 37 39 40 42 44 45 48 52 55

Den psykiske belastningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Kapittel 4 – De første utrykningene Gisselsaken på Torp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den viktige rapporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Christel-saken – drap uten spor . . . . . . . . . . . . . . .

Stalkeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5 – De kriminaltekniske fagmiljøene på Kripos Våpengruppa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skuddene på Orderud gård . . . . . . . . . . . . . . . . .

Generell kjemi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Narkotika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Elektroniske spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dokument og skrift . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6 – Endelig i mål – brannetterforskning

59 59 63 64 67 70 70 75 79 81 82 83 84

Hva er brannetterforskning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Kripos og branner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Nokas-saken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 «Scandinavian Star» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Private brannetterforskere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Hvem tenner på? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Tranby-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Hvorfor tenner de på? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Norges verste pyroman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Gryningspyromanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Brann på Rødtangen Bad og Sjøhus . . . . . . . . . 104 Kapittel 7 – Mordbrann

110

Brann som hevn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111

Påsatt brann i gjengmiljø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Familietragedie uten vitner . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Skyld så vel som uskyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Kapittel 8 – Brann for å skjule en annen forbrytelse

124

Fra simpelt tyveri til alvorlig brann. . . . . . . . . . . . 126 169 kroner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Drap på fembarnsmor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Kapittel 9 – Seksualisert vold Bjugn-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Drap på skolejente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dildosaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mannen i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10 – Vold mot barn

141 144 145 149 150 154

Monika-saken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Barnemishandling med døden til følge . . . . . . . . . 160 Kapittel 11 – Feil, falske spor og uløste gåter Thomas Quick-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Feilene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvalitet i etterforskningen. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Falske spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å vaske bort spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politiet kan bli lurt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De uoppklarte drapssakene . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kripos’ cold case-gruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem drepte Halvor Johan Sva? . . . . . . . . . . . .

Hvem drepte Knut Øyvind Mo?. . . . . . . . . . . . .

164 167 169 171 174 177 180 186 188 190 192

Kapittel 12 – Den sovende bjørnen – Kripos’ identifiseringsgruppe Vassdal-ulykken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Torghatten-ulykken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Operafjellet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tsunamien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Første enhet på et ulykkessted . . . . . . . . . . . . . . .

Dødskampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22. juli 2011 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196 198 200 203 210 219 222 223

Kilder

227

Takk

229

DE TAUSE VITNENE Du har sikkert sett på krimserier der folk går rundt på et åsted med hvite kjeledresser, skoposer, engangshansker, munnbind og hårnett. Jeg er en av dem – men i virkeligheten. Jeg er kriminaltekniker på Kripos, og min jobb er å få åstedet til å fortelle hva som har skjedd. På et foredrag jeg en gang holdt sa jeg at jobben min var å få «de tause vitnene» til å snakke. Vi kriminalteknikere jobber på vegne av de tause, de som har blitt fratatt muligheten til å snakke for seg, og på vegne av de tause sporene som forteller sannheten om hva som faktisk skjedde på åstedet. De tause vitnene lyver aldri.

Det har vært mange våkenetter der jeg har ligget og grublet på om det har vært noe jeg har oversett. Har jeg tolket sporene riktig? Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Har jeg gjort noen urett? Men jeg har aldri angret på yrkesvalget mitt. Tilfredsstillelsen når jeg kan gi de pårørende et svar, når jeg kan stå i retten og legge fram entydige spor som forteller hvem gjerningspersonen var, betyr mer enn nattlig tvil.

9

Hva er så et åsted? Det er stedet hvor det har blitt begått en straffbar handling eller et sted der en ulykke har inntruffet. Straffbare handlinger og ulykker skal etterforskes. Etterforskning dreier seg om å finne ut hva som har skjedd. Etterforskning deles tradisjonelt inn i teknisk og taktisk. Teknisk etterforskning er kriminalteknikk, mens taktisk etterforskning er ordinær politietterforskning, blant annet avhør av vitner og mistenkte.

Nå for tiden er det mange tidligere taktiske etterforskere som uttaler seg om kriminalsaker i media.

Det er sjelden du hører at en kriminaltekniker sier noe offentlig. Mitt mål er å gi kriminalteknikken en stemme – gi dere et innblikk i hva det vil si å være kriminaltekniker på Kripos og komme på innsiden av sperringene der de hvite kjeledressene beveger seg. Jeg ønsker ikke å skrive en lærebok i kriminalteknikk for studentene på Politihøgskolen, ei heller en lærebok for kjeltringer om hvordan man unngår å avsette spor.

Da jeg startet i denne jobben for 30 år siden, var det lavt nivå på kriminalteknikerne i politidistriktene. Ofte var det en eller to av de eldste tjenestemennene som var satt til dette arbeidet. De var på slutten av karrieren, uten noe særlig motivasjon eller utdanningstilbud. Slik er det heldigvis ikke lenger. I dag er det over to hundre dedikerte og hardtarbeidende kriminalteknikere rundt omkring i Norge. Jeg håper denne boka kan være et bidrag til at flere får øynene opp for faget vårt.

Jeg har vært heldig og opplevd mye i min tid i politiet. Jeg har blant annet jobbet som norsk liaison i Roma i 10

forbindelse med flyktningestrømmen til Europa, jeg har vært på oppdrag for FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) i Pakistan og jeg har vært innom alle land i hele Europa på kriminaltekniske møter og konferanser. Men denne boka handler om noe langt mer spennende enn det; den tar for seg hverdagen som kriminaltekniker.

Jeg har skrevet mye om de psykiske belastningene en kriminaltekniker blir utsatt for – om det å være med på obduksjoner og om det å utføre identifiseringsarbeid ved store ulykker. Det har jeg gjort fordi et av spørsmålene jeg oftest får, er: «Hvordan var det egentlig?» Jeg har tatt sjansen på å gi deg som leser mine innerste tanker om hvilke psykiske belastninger det gir å ha en slik jobb.

En god venn fortalte meg en gang at da han var liten, var han redd for døde mennesker. Kanskje var han redd det kunne finnes spøkelser. Han fortalte det til morfaren sin, og jeg glemmer aldri hva morfaren svarte: «Det er ikke de døde som er farlige, det er de levende.» Leser du boka, skjønner du kanskje hva han mente.

Håvard Haftor Arntzen, sommeren 2018

KAPITTEL 1

DEN AVGJØRENDE SAKEN Mange norske gutter og jenter drømmer om å bli brannkonstabel eller politi når de blir store. Mitt store ønske var å bli sjømann, seile ute og komme hjem brunbarket med lomma full av penger. Dette endret seg drastisk i løpet av en skoletime i åttende klasse på ungdomsskolen. Læreren hadde invitert to politimenn til å holde et foredrag om politiyrket. I dag, 37 år senere, husker jeg omtrent ordrett hva de sa. De fortalte om biljakter, pågripelser, narkotikabeslag, trafikkontroller og etterforskning. Det var spesielt det siste som fenget meg – å finne svarene i de vanskelige kriminalsakene. Da timen var over, kjente jeg at sjømannen i meg hadde seilt av gårde. Det var politimann jeg ville bli.

Før denne skjellsettende opplevelsen i åttende klasse hadde jeg knapt gjort noen lekser, og karakterene var middels, langt under det som krevdes for å komme inn på Politihøgskolen. Skulle jeg nå målet mitt, var det bare å brette opp ermene, åpne skolebøkene og begynne å

13

jobbe. Erkjennelsen av at kunnskapen kommer gjennom bøker, har fulgt meg siden.

Jeg var heldig og kom inn på Politihøgskolen på første forsøk i 1987. Da jeg skulle ut i en åtte måneder lang aspirantperiode, valgte jeg lensmannskontoret i Sandnessjøen. Et middels stort kontor med dyktige lensmannsbetjenter var perfekt for meg. Det lå bare en times biltur og en time med ferge fra hjemstedet mitt. Jeg kunne fortsatt være sammen med kjæresten min og spille fotball på det lokale fotballaget Vevelstad IL. Sandnessjøen var stort nok til at det skjedde mye kriminalitet; politiet hadde nok å henge fingrene i, og jeg fikk sjansen til å jobbe med alle typer saker: brann, mistenkelige dødsfall, incest, narkotika, innbrudd og alvorlige trafikkulykker.

Jeg fikk prøve meg på taktisk etterforskning i form av avhør og rundspørring. Jeg fikk lov til å være detektiv på ordentlig. På lensmannskontoret var det spesielt to lensmannsbetjenter som var dyktige på å sikre spor. Det var det jeg syntes var mest spennende. De lærte meg de mest grunnleggende sporsikringsmetodene.

Da jeg kom tilbake til Politihøgskolen, syntes jeg undervisningen var skuffende og at nivået var lavt. Jeg hadde lært så mye i aspirantperioden, så det føltes som om jeg tok et skritt tilbake. Merkelig nok var det faget kriminalteknikk jeg var mest skuffet over. Vi lærte hvordan vi skulle gå frem på et åsted (åstedsmetodikk), hvilke spor som må sikres (sportyper), og hvordan det skal sikres (sporsikringsmetode). Problemet var at vi bare hadde teori. Kriminalteknikk er et praktisk fag, et håndverk 14

som må praktiseres sammen med teori for at det skal oppstå læring og forståelse. En hjernekirurg som bare leser teori, kan aldri bli dyktig til å operere i en hjerne.

Etter endt utdannelse ventet et pliktår, og jeg ble beordret til Sømna, et lite lensmannskontor på Helgelandskysten.

Arbeidstokken besto av lensmann, en lensmannsførstebetjent og meg. Nå skulle jeg endelig få praktisere det jeg hadde lært på Politihøgskolen. Det var bare ett problem: Det var altfor få straffesaker, altfor få skurker på Sømna. En kriminaltekniker trenger åsteder for å opparbeide seg erfaring og kunnskap.

Etter endt pliktår søkte jeg meg hjem til Vevelstad, nærmere bestemt til Brønnøy og Vevelstad lensmannskontor. Alt var mye større der, og det var nok å henge fingrene i. Lensmannen trengte noen til å ta ansvar for kriminalteknikk, noe som var som musikk i mine ører.

Omsider fikk jeg praktisere på ordentlig. Jeg var lei av å se at så mange saker forble uoppklart. Vi var gode på å pågripe og avhøre vitner og de mistenkte, men skurkene slapp ofte unna, selv de gangene jeg var rimelig overbevist om at de var skyldige. Altfor ofte manglet vi konkrete, fysiske beviser.

En søndag morgen ble jeg oppringt av den lokale matbutikken. Noen hadde brutt seg inn i løpet av natten. En glassrute var knust på baksiden, og tyven (eller tyvene) hadde tatt seg inn i butikklokalene. Det eneste innehaveren savnet, var fire pakker med biff. Det var en fillesak, men innbrudd er innbrudd, og jeg var fast bestemt 15

på å finne tyven. Etter å ha forhørt meg litt rundt i lokalsamfunnet om hvem som var ute og gikk denne natten, var det én person som pekte seg ut. Han var blant annet blitt observert alene utenfor butikken før innbruddet. Jeg dro rett hjem til ham. Hvis det ikke var han som hadde gjort det, kunne han i det minste være et potensielt vitne som kunne bidra til å oppklare saken. Forståelig nok var han ikke spesielt begeistret for å bli vekket av en ung, overivrig lensmannsbetjent søndag morgen. Han nektet for å ha begått innbruddet, og hadde heller ingen andre opplysninger i sakens anledning.

Jeg husker at jeg tenkte at dette kom til å bli nok en sak som ble henlagt på grunn av bevisets stilling. På kjøkkenet på vei ut av huset møtte jeg guttens mor og far. Moren holdt på å lage søndagsmiddag. Hun fortalte at de skulle ha lapskaus. Jeg så tomemballasjen som lå på kjøkkenbenken: fire tomme pakninger merket «Biff fra Gilde». Jeg spurte om jeg kunne få ta dem med meg. Moren stusset litt, men sa det var greit. Så bar det tilbake til butikken for å gjennomgå kassarullene og ordrebekreftelser fra slakteriet som hadde levert biffene. Strekkodingen på emballasjen viste at biffene var levert til butikken på lørdag, og at butikken ikke hadde solgt dem på vanlig måte. Jeg hadde tatt med meg tyvegodset fra tyvens hus. Jeg hadde ikke et tradisjonelt kriminalteknisk spor, men jeg hadde et fysisk bevis. Vi hentet gutten inn til avhør neste dag og gjorde ham kjent med bevisene. Han erkjente aldri forholdet, men valgte å vedta et

16

forelegg på fem tusen kroner for innbrudd og tyveri av fire pakker biff.

Lensmannsetaten var en spennende arbeidsplass som jeg var stolt av å være en del av. Problemet var at jeg ikke hadde tid til å fordype meg i noe som helst. Jeg ble en generalist som måtte kunne litt om alt. En makaber sak skulle bli helt avgjørende for veien jeg valgte å gå.

Øksemannen En ettermiddag i midten av desember i 1992 satt jeg i badekaret hjemme sammen med min to år gamle datter Oda Sofie da telefonen ringte. En kollega ba om øyeblikkelig bistand. En person var antatt drept med et øksehogg mot hodet, en annen var hogd i armen, og en tredje hadde mindre skader. Alt dette hadde skjedd i en stue, i et bolighus i skogkanten cirka femten kilometer fra Brønnøysund sentrum. Gjerningspersonen, som skulle være den antatt dreptes eksmann, var i drift, det vil si at han ikke var pågrepet og ingen visste hvor han var.

I sjokket og forfjamselsen slapp jeg datteren min, som sklei og slo fortennene i badekaret. Jeg husker fortsatt lyden av toåringens tenner som treffer emaljen. Men nå hastet det. Det kunne stå om liv.

Vi var to lensmannsbetjenter som rykket ut. På åstedet fikk vi kontakt med ambulansen og legen. Før de kunne gå inn, måtte huset klareres av oss. Åstedet var ikke trygt, vi hadde ikke kontroll på gjerningspersonen.

Han kunne være i huset, og vi visste at han hadde tilgang på våpen. Jeg var førstemann inn. I stua var det masse 17

blod. Bord, stoler og annet inventar var veltet. I lenestolen satt den døde. Hun hadde et kraftig kutt i hodeskallen. Jeg kunne se beinsplinter og deler av hjernen. Jeg så også at blodet pulserte, og skjønte at hun ikke var død likevel. I en sånn situasjon er det vanskelig å legge en plan for hvordan du skal opptre. Du handler på impuls, en impuls som forhåpentligvis er styrt av en blanding av politiutdannelsen og egne erfaringer. Etter å ha undersøkt og klarert huset, fikk vi inn ambulansepersonell og lege. På skolen hadde vi lært at vi skulle prøve å kommunisere med hardt skadde mennesker. Kvinnen var bevisstløs, men jeg husker at jeg holdt henne i hånden mens jeg snakket med henne og legen bandasjerte. Det var en merkelig samtale. Jeg husker jeg tenkte at her sitter jeg og snakker til et menneske som snart skal dø.

Den skadde kvinnen ble båret ut, og transportert til sykehuset med helikopter. Vi hadde fått kontroll på de to andre personene som hadde blitt utsatt for økseangrepet.

Det eneste vi manglet nå, var gjerningspersonen. Vi søkte høyt og lavt i området, men han var som sunket i jorda.

Etter hvert begynte det å bli mørkt. Det var en spesiell følelse å gå rundt alene i en mørk skog med en skarpladd revolver av typen Smith & Wesson kaliber 38 i hendene, på jakt etter en bevæpnet øksemorder. Jeg må innrømme at jeg var redd. Livredd.

Da jeg hadde avsøkt mitt område i skogen på oversiden av huset, gikk jeg tilbake til åstedet, der lensmannen besluttet at jeg skulle ta den innledende åstedsundersøkelsen, det vil si å lete etter spor som må sikres tidlig 18

slik at de ikke går tapt, for eksempel på grunn av været. Det første jeg valgte å sikre, var hjulspor og fottøyavtrykk utenfor huset. Hensikten var å finne ut om det dreide seg om én eller flere gjerningspersoner, altså om gjerningspersonen hadde hatt en medhjelper eller ei, og hvordan han eller de kom seg til åstedet. Det føltes ubehagelig å ta på seg hvit kjeledress og begynne sporsikring når jeg visste at en tilsynelatende ustabil person med øks og kanskje andre våpen lusket rundt i området. Det er første og eneste gangen jeg har gjennomført en åstedsundersøkelse med revolveren på hofta. Lettelsen var derfor enorm da vi sent om kvelden fikk en telefon fra ledelsen ved politidistriktet i Mosjøen. De kunne fortelle at gjerningspersonen var pågrepet i Trondheim, cirka 40 mil unna. Omsider kunne vi fortsette arbeidet med sporsikring på det sentrale åstedet. Jeg hadde aldri gjennomført en åstedsundersøkelse i en så alvorlig sak før, og var engstelig for at jeg ikke hadde tilstrekkelig kompetanse.

Det første en kriminaltekniker skal gjøre, er å dokumentere åstedet. Kort fortalt handler dette om fotografering. Oversikt, nærfoto og detaljfoto. Vi tar bilder fra alle vinkler i rommet, fotograferer ovenfra og ned, nedenfra og opp. Samtidig må vi hele tiden huske på at vi ikke skal ødelegge eller «overflytte» spor – kontaminere dem. Det er en av kriminalteknikerens største utfordringer fordi mange av sporene på et åsted ikke er synlige. Vi kaller dem «latente spor», som kan fremkalles med spesialbelysning, kjemikalier eller forskjellige typer pulver.

19

Jeg fant etter hvert det antatte slagvåpenet, en blodtilsølt øks, og var godt i gang med å dokumentere den da vi fikk en ny telefon fra ledelsen ved politidistriktet, som sa at vi skulle stanse arbeidet. De hadde bedt om kriminalteknisk bistand fra Kripos, som skulle komme opp fra Oslo klokka ti neste morgen. Jeg var både glad og lettet. Vi skulle få hjelp fra de aller beste, og jeg skulle få være med. Klokka var langt over midnatt, vi hadde kontroll, og jeg kunne kjøre hjem og få noen timers søvn.

Jeg gledet meg til å komme hjem til datteren min, som sikkert lå og sov, men det var viktig for pappa å gi henne en klem og litt trøst etter uhellet i badekaret tidligere på dagen. Lyden av små tenner mot badekar hadde forfulgt meg hele kvelden.

Møtet med de to kriminalteknikerne fra Kripos var positivt fra første øyeblikk. Helt siden jeg begynte på Politihøgskolen, hadde jeg sett opp til disse folka. De var spesialistene på fagfeltet kriminalteknikk. De var guruene, folk jeg hadde sett i avisene eller hørt holde foredrag om kriminalteknikk på Politihøgskolen. De to som kom nordover, var jordnære, inkluderende og kunnskapsrike.

Jeg fikk være med på en åstedsundersøkelse av en helt annen standard enn den jeg var vant til. En svært viktig forskjell var at de hele tiden tenkte høyt, og fremla forskjellige teorier på bakgrunn av sporene som ble avdekket.

Kripos var ikke så interessert i å høre om hva som hadde kommet fram i avhørene i saken på dette stadiet.

De ville først få de tause vitnene – sporene – til å fortelle 20

hva som hadde skjedd i stua. «Når de tause vitnene har talt, kan vi se hvordan dette passer med avhørene», sa de. Det var da jeg lærte at dette er selve essensen i etterforskning. Det kan sammenlignes med et puslespill: Man kan være fornøyd med å ha snudd og sortert alle brikkene, men saken er ikke løst før man har satt de forskjellige brikkene sammen. Dessverre tror jeg en av svakhetene til norsk politi er at vi legger altfor stor vekt på avhør, og altfor lite vekt på de kriminaltekniske sporene. Et vitne kan huske feil, en fornærmet kan ha misoppfattet situasjonen, og den mistenkte kan lyve. De kriminaltekniske sporene, derimot, lyver aldri. De må bare finnes, sikres, analyseres og tolkes. Å tolke sporene betyr egentlig å sette dem i sammenheng med de andre opplysningene i saken. Det er det vanskeligste, fordi vi som regel ikke har alle opplysninger. Sporene kan peke i forskjellige retninger, og ofte skjønner vi dem ikke helt. Kunnskapen om hvorfor og hvordan spor oppstår, er derfor essensielt for en kriminaltekniker.

Kripos praktiserte også åstedsanalyse, som var helt nytt for meg. Et eksempel kan være å se på kaffekopper som står på et bord. Antallet kopper kan fortelle oss hvor mange som var til stede. Plasseringen kan si noe om hvor de ulike personene satt. Hanken kan si noe om vedkommende var høyre- eller venstrehendt. Er det leppestift på koppen, tyder det på at det dreier seg om en kvinne, og så videre.

21

I denne saken var ett av beina på stuebordet knekt, og i bordplata var det til sammen åtte skader, alle sammen tilsynelatende forårsaket av øksehogg. Kripos-karene studerte sporene nøye og så at skadene var avsatt med forskjellige vinkler og kraft. De kom fram til at skadene ikke kunne ha blitt påført om bordet hadde stått i sin naturlige posisjon. Den eldste av dem sa at han trodde sporene i bordplata var vergeskader, og at gjerningspersonen var tømrer. Da jeg spurte hvorfor, svarte han at skadene var påført med stor kraft og presisjon, og at en tømrer kunne håndtere en øks på en helt annen måte enn oss andre.

Dette skulle i ettertid vise seg å stemme. Han som var minst skadd, hadde blitt angrepet av øksemannen sist.

Han hadde holdt bordet foran seg, som beskyttelse, da gjerningmannen angrep ham med gjentatte øksehogg. Øksemannen kunne åpenbart håndtere en øks, og ja, han var tømrer – og jeg var imponert.

Arbeidet på åstedet tok tre dager. På dag to inviterte jeg de to kriminalteknikerne på lensmannskontorets julebord. Jeg tenkte at det var en hyggelig gest, og at vi alle kunne trenge litt avkobling. Den eldste takket høflig nei på vegne av dem begge og forklarte at når de var på en sak, så tenkte de sak hele tiden. De tok med seg inntrykkene fra åstedet inn på hotellrommet, de grublet, tenkte og diskuterte, på evig jakt etter sannheten om hva som faktisk hadde skjedd.

Etter oppsummeringen siste dag kjørte jeg de to til flyplassen i Brønnøysund. De tok med seg sporene vi 22

hadde sikret, tilbake til Oslo. Jeg ble stående og se etter flyet da det tok av og forsvant sørover. Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle bli som dem. Målet var å bli kriminaltekniker på Kripos.

Hvordan gikk det så med saken?

Kvinnen overlevde, utrolig nok, og gjerningspersonen ble dømt til fire år og seks måneders fengsel. Men saken stoppet ikke der for mitt vedkommende. Etter dommen var falt og soningen påbegynt, rømte nemlig gjerningspersonen. Han var tilbake i drift. Nå var det bare å bevæpne seg på nytt. Vi var bekymret for at han ville hevne seg på ekskona igjen, eller en av oss som hadde jobbet med saken og vitnet mot ham, så det første vi gjorde, var å sikre ekskona og familien hennes. Så begynte vi å lete etter gjerningspersonen.

Kona mi snakker ofte om denne kvelden. Telefonen ringte hjemme hos oss, jeg dro ut, hun ble alene igjen med datteren vår, livredd for at øksemannen skulle dukke opp. Hun låste alle dører og oppholdt seg på et rom uten vinduer resten av kvelden. I ettertid har hun hatt mareritt om at øksemannen står utenfor huset vårt. Å være gift eller samboer med en lensmannsbetjent medfører belastninger. Heldigvis ble gjerningspersonen pågrepet etter kort tid og brakt tilbake til soning.

I ettertid har jeg flere ganger støtt på kvinnen som ble hogd i hodet. Hun vet ikke hvem jeg er, men hver gang jeg ser henne, tenker jeg på da jeg satt og holdt henne i hånden og snakket til et menneske jeg var helt sikker på at kom til å dø.