100 klassiske eventyr

Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm, H.C. Andersen med flere

100 klassiske eventyr

Omslagsdesign: Liselotte Dick | Lilo design AS Layout: Liselotte Dick | Lilo design AS Omslagsillustrasjon: Forside: Hedvig Collin («Prinsessen på erten»), Erik Werenskiold («Reven som gjeter»), Th. Kittelsen («Tommeliten» «Askeladden som stjal sølvendene» og «De tre mostrene»). Rygg: Th. Kittelsen («De sju folene»). Bakside: Otto Sinding («De tre bukkene Bruse som skulle til seters og gjøre seg fete»).

Papir: Munken Print Cream 100 g.

Boka er satt med Sabon Roman 12/15 Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1786-1

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

innhold

forord av arnhild skre................................................11 gullhår og de tre bjørnene.........................................19 de tre bukkene bruse som skulle til seters og gjøre seg fete.......................................................27 de tre små grisene..........................................................31 ulven og de syv små geitekillingene...........................39 lille rødhette................................................................45 tommel-tom....................................................................51 dokka i gresset...............................................................59 prinsessen som ingen kunne målbinde.........................61 askeladden som fikk prinsessen til å si at han løy......................................................65 tyrihans som fikk kongsdattera til å le................................................69 askeladden som kappåt med trollet...........................75 askeladden og de gode hjelperne..............................79 mor holle.......................................................................89 katten med støvlene......................................................93 herreper..........................................................................98 fyrtøyet........................................................................104

hanen og reven.............................................................113 kvitebjørn kong valemon...........................................115 jernovnen......................................................................124 den standhaftige tinnsoldaten.................................130 soria moria slott.........................................................137 fugl dam.......................................................................149 den lille piken med svovelstikkene ..........................160 nattergalen .................................................................165 presten og klokkeren..................................................175 tornerose......................................................................177 rapunsel........................................................................183 de tre mostrene...........................................................189 de tre små mennene i skogen......................................193 hans og grete...............................................................200 bror og søster.............................................................211 herremannsbruden......................................................214 noen kjerringer er slike.............................................219 den stygge andungen..................................................225 kverna som står og maler på havets bunn.........................................................237 det er helt sant!..........................................................243 bymusikantene i bremen..............................................247 væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv...................................251 pannekaka......................................................................256

høna som skulle til dovrefjell for at ikke verden skulle gå under..........................................260 reve-enka.......................................................................263 hårslå, som aldri ville hjem gå.................................267 skrinet med det rare i.................................................272 katta som var så fæl til å ete....................................273 hanen og topphøna......................................................279 katten og musen...........................................................281 bjørnen og reven.........................................................284 hjemmusa og fjellmusa...............................................291 den lykkelige familien ...............................................294 grantreet......................................................................298 snømannen....................................................................307 griserøkteren...............................................................313 prinsessen på erten .....................................................320 froskekongen ..............................................................323 keiserens nye klær.......................................................327 veslefrikk med fela.....................................................333 reven som gjeter..........................................................339 fanten og kjerringa....................................................341 mannen som skulle stelle hjemme.............................347 gutten som gikk til nordavinden og krevde igjen melet.............................................351 gudbrand i lia..............................................................354 den sjuende far i huset...............................................358 risen som ikke hadde noe hjerte på seg....................361

østenfor sol og vestenfor måne...............................368 gjete kongens harer....................................................380 gullfuglen....................................................................388 verden lønner ikke annerledes.................................396 ikke kjørende og ikke ridende .................................400 gutten som ville fri til dattera til mor i kroken........................................402 gutten som skulle tjene tre år uten lønn......................................................408 sju år gammal graut ...................................................418 gutten som gjorde seg til løve, falk og maur............................................420 tobakksgutten..............................................................426 «tsju pus, vil du ned av bordet!»...............................432 gullslottet som hang i lufta....................................433 rødrev og askeladden................................................446 den grønne ridder.......................................................455 gale-mattis...................................................................460 jomfru maria og svalen..............................................473 tre sitroner..................................................................476 per, pål og espen askeladd..........................................482 småguttene som traff trollet på heidalsskogen.....................................................488 grisen og levemåten hans...........................................492 hanen og høna.............................................................494 de tolv villendene.......................................................495

de tre prinsesser i hvittenland.................................504 jomfruen på glassberget.............................................510 høna tripper i berget..................................................518 snehvit og de syv dvergene........................................525 askepott........................................................................535 kari trestakk................................................................543 de sju folene................................................................554 hanen, gjøken og århanen..........................................561 skarvene fra utrøst.....................................................562 fiskersønnene...............................................................568 bonde værskjegg .........................................................574 stabbursnøkkelen i rokkehodet................................583 per gynt.........................................................................586 katta på dovre..............................................................591 «god dag, mann!» – «økseskaft»................................593 alfabetisk register over eventyrene.........................596 illustrasjoner og rettigheter...................................598

forord av Arnhild Skre

D

et var en gang en verden der eventyrbøker ikke fantes. Men eventyr fantes, selvsagt, for eventyrene har vært til så langt tilbake som mennesker har kunnet fortelle. Eventyr ble fortalt, og fortalt videre i uendelige rekker i uminnelige tider. De spredte seg over store områder, der forteller etter forteller la nytt til og forandret historiene på sin måte. Noen eventyr mistet folk interessen for og de gikk i glemmeboken. Fra tid til annen fant noen opp nye eventyr, men ingen satte navnet sitt på dem. Da forfattere og kunstnere begynte å signere kunst- og diktverkene sine, fant noen riktignok på å dikte eventyr og satte navnet sitt på, men slike eventyr skilte seg fra de mange historiene som folk fortalte seg imellom. Disse eventyrene ble regnet som litteratur, mens gamle eventyr ble sett på som ren underholdning og reinhekla oppspinn. Likevel ble også noen av de gamle skrevet ned. Fra de eldste skriftkulturene vi kjenner, i Babylon – omtrent der Bagdad ligger nå – og det gamle Egypt, finnes det eventyrtekster som er rundt fire tusen år gamle. Også i det gamle Hellas skrev dikterne Homer og Herodot ned eventyr de hørte. I India finnes det dessuten en eventyrbok som må være minst femten hundre år gammel. Eventyrene i samlingen som vi i dag kaller Tusen og én natt, ble skrevet ned rundt år 800. De ble betraktet som en del av den arabiske kulturskatten. I Europa fantes det imidlertid liten interesse for slikt i de lag av folket som skrev og leste. Enkelte eventyr finnes riktignok referert i norrøne sagaer og i enkelte middelalderskrifter, men stort sett tenkte ikke de skriveføre i vår del av verden på at det var verdt å bruke blekk og papir på eventyr. Bibeltekster skulle skrives vakkert på pergament og etter hvert på papir, og utsmykkes med sirlig påmalte farger og gull. Fyrsters befalinger og lover ble

11

skrevet ned etter hvert som samfunnene fikk struktur og statsapparat. Rettsprotokoller og -avgjørelser fylte arkivene, men ikke slike fortellinger som folk underholdt hverandre med i små stuer, i seterhytter og tømmerkoier, ved barnesenger og over ølboller, eller i tjenestefolks rom i fornemme hus.

Oppigjennom århundrene fortsatte folk likevel å fortelle eventyr. De ble overlevert fra generasjon til generasjon, og slik ble mye kunnskap om verden gitt videre. Eventyrene var med andre ord i all hovedsak en undergrunnskultur helt fram til den italienske og franske renessansen.

I vår nordeuropeiske del av verden ble interessen for å nedtegne eventyrene først vekket på 1800-tallet. Da begynte noen pionerer fra den lærde eliten å oppsøke gode fortellere for å skrive fortellingene ned. Prester og språkforskere samt andre akademikere dro med penn og blekkhus og papir til stuer og tømmerkoier og storgårdskjøkken. De sa at de samlet folketro, folkeviser og folkeeventyr. Hvor kom denne plutselige interessen fra, og hva var grunnen til at man valgte å bruke forstavelsen «folk»?

Svaret på dette finner vi i politikken, og i den politiske tenkningen. Fram til slutten av 1700-tallet hadde stater og grenser vært styrt og bestemt gjennom fyrsteslekter, med militærmakt og av rikdom. Folk flest hadde lite å si når statsgrenser skulle trekkes, men rundt år 1800 begynte enkelte politiske filosofer å snakke om nasjonen som et viktigere fellesskap enn lojalitetsbånd til fyrstehus og statsmakt. Den mest kjente av disse, og han som hadde fått sterkest gjennomslag, het Johann Gottfried Herder og var født i Preussen. Herder, som også var teolog og forfatter, hevdet at folket var den grunnleggende politiske enheten og at folkenes selvbestemmelsesrett måtte stå over fyrstemakten. I tyskspråklig nasjonstenkning så man blodsbånd som det som sterkest bandt folket sammen. I Frankrike oppsto lignende tanker i kjølvannet av revolusjonen i 1789 da fyrstemakt ble erstattet med folkemakt. Der ble territoriet regnet som det sterkeste. Det å bo i samme område bandt folket sammen.

Samtidig raget språkfellesskapet høyt i både den tyske og den franske nasjonstenkningen, sammen med det som ble formidlet gjennom språket. «Nasjonen som organisme og kulturfellesskap skulle virkeliggjøres som statsbærende og selvstendig politisk enhet», skriver statsviteren Øyvind Østerud om den nye strømningen som bredte seg rundt år 1800 – den politiske nasjonalismen. Også forestillingen om at det i enhver nasjon fantes en felles ånd, vokste fram: en folkeånd, et felles temperament, en felles karakter, en felles tenkemåte skapt av landskapet, av historien eller av andre forhold som folket delte. Hva og hvordan denne folkeånden var, kunne en ikke alltid sette ord på, men mange ga seg i vei for å finne den.

12 100 klassiske eventyr

Det er ikke vanskelig å tenke seg at den politiske nasjonalismen ble sprengstoff i et fyrstenes Europa, ikke minst i det tyske språkområdet som var delt mellom flere mektige stater. Også i Norge slo nasjonstanken inn. Landet var blitt en egen stat etter løsrivelsen fra Danmark i 1814, men var nå under svensk konge.

Hva skulle knytte dette landet sammen, annet enn døde statsgrenser? Territoriet var langstrakt, kystlinjen var full av øyer, og fastlandet gjennombrutt av dype daler og fjorder. Den norske geografien skilte og delte befolkningen mer enn den samlet. Kunne språket samle? Nei, elitens språk var jo dansk, og noe annet skriftspråk fantes ikke. Gikk det da an å snakke om noen nasjonal «organisme» i Norge, noe som kunne kalles et norsk kulturfellesskap? Fantes det egentlig en norsk folkeånd? En norsk opposisjon mot svensk overhøyhet vokste gradvis fram i årene etter 1814 og økte behovet for norsk nasjonalspråk og -kultur, noe som måtte finnes, skulle det ligge virkelig vekt bak opposisjonens krav om den norske nasjonens rett til full selvbestemmelse.

I den jakten som nå begynte kom både tankegodset og inspirasjonen til å sette det ut i livet, fra Tyskland. I tråd med idealene i den tyske nasjonalromantikken ble snart også Norge forherliget og hyllet i kunst, litteratur og musikk. For folkeeventyrenes del ble likevel to brødre fra landsbyen Hanau i Hessen viktigere enn professorene som underviste studenter fra hele Europa ved de tyske akademiene og konservatoriene.

I dag kalles de to juristsønnene bare «Brødrene Grimm», men de hadde fornavn. Jacob var eldst, født i 1785, Wilhelm var ett år yngre, og begge fulgte i farens fotspor og begynte å studere jus. Et sterkt sosialt og politisk engasjement hos dem begge vakte imidlertid raskt en sterkere interesse for historie, språk og litteratur enn for rettsvitenskapen. På disse fagfeltene arbeidet de seg således fram til forskerstillinger. Samtidig begynte de en omfattende nedskriving av talespråk og annen muntlig folkekultur. Brødrene samlet viser, de ga ut grunnleggende verk om tysk grammatikk og tysk mytologi, og de begynte på ordboksverket Deutsches Wörterbuch (som først ble fullført i 1961), blant mange andre store arbeider.

Det som i vår sammenheng er mest interessant, er likevel at de som en del av sitt arbeid for å dokumentere en tysk folkekultur, begynte å samle folkeeventyr.

Den første eventyrboken deres, Kinder- und Hausmärchen, kom ut i bolker i årene 1812–1815 og er regnet som den første vitenskapelige samlingen av tyske folkeeventyr. Siden kom brødrene Grimms eventyrsamlinger ut i tallrike varianter, og fra 1819 også i mange illustrerte utgaver.

forord 13

Inspirasjonen fra Grimms innsamlingsarbeid og eventyrforskning spredte seg over hele Europa, også til Norge. Hvem som først begynte å skrive ned norske folkeeventyr, er vanskelig å si i dag, men de norske eventyrsamlerne som ble de mest kjente, er uten tvil presten Jørgen Moe (1813–1882) og forstmannen og naturforskeren Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885). Deres innsamlingsarbeid begynte i 1830-årene. Særlig Asbjørnsen var sterkt inspirert av Jacob og Wilhelm Grimm, men også Moe var påvirket av dem, og da særlig av tyskernes akademiske tilnærming til eventyrene. At teologen Moes eventyrinnsamling kunne omtales som vitenskapelig arbeid, skånet ham for noe av den kritikken som reiste seg mot at han dokumenterte hedenske forestillinger og overtro. Moe samlet også sagn.

Vitenskapeliggjøringen var imidlertid ikke det eneste grepet innsamlerne tok da de løftet de folkelige undergrunnsfortellingene inn i den borgerlige trykte kulturen.

Både i Tyskland og Norge var den muntlige fortellertradisjonen frodig og full av humor, og også ofte av erotiske hint og temmelig direkte tale. Mange av de opprinnelige eventyrene skildrer også kvinner som hadde et langt større handlingsrom og en mye større makt og frihet enn hva borgerkvinnene hadde i 1800tallets Sentral- og Nord-Europa. Den færøyske folkloristen Ey∂un Andreassen hevder at det i de aller fleste folkeeventyrene er kvinner som er de handlekraftige, som finner løsninger og redder menn og barn. De erotiske innslagene og dette kjønnsrollemønsteret passet det seg ikke for brødrene Grimm å formidle, og forskere har siden sporet hvordan de omdannet flere folkeeventyr fra kontroversielle skildringer til stuerene tekster som trygt kunne bringes inn i borgerhjemmene. «De fjernet erotiske og seksuelle elementer som kunne virke støtende for middelklassemoralen», skriver den amerikanske folkloristen Jack Zipes. «De tilførte tallrike kristne uttrykk og referanser, og de anla rollemodeller for de mannlige og kvinnelige hovedpersonene som passet inn i tidens dominerende patriarkalske konvensjoner», fortsetter han. Zipes finner også at Grimm-brødrene skrev inn en «hjemmekoselig» stemning i eventyrene ved å gjøre språkbruken mildere og søtere. Da Wilhelm redigerte samlingene fra 1819 av, gjorde han det slik at alle eventyrene kunne passe som barnelesning, og han omformet mange av dem til moralske lærestykker. «Rødhette», «Snøhvit», «Tornerose», «Froskekongen» og mange flere ble historier som understreket verdien av å holde seg til en kristen livsførsel og å følge de kjønnsrollemønstrene som passet i den patriarkalske familien. Disse eventyrene ble da også de mest populære hos voksne

14 100 klassiske eventyr

som skulle finne fram til passende høytlesning for barn. Både Zipes og andre understreker likevel at variasjonen i Grimms eventyrsamlinger er mye større enn hva vi tror etter å ha sett tallrike Disney-filmatiseringer av de mest tekkelige historiene. Selv om de mange bearbeidelsene kan peke i motsatt retning, hadde brødrene respekt for den folkelige fortellemåten og det opprinnelige i materialet.

Mange av fablene, vitsene og de religiøse eventyrene deres er oversett og glemt til fordel for de få som fikk så stor popularitet og som i vår tid har blitt til barneteater og filmer der etikken og kjønnsstereotypiene bare har blitt enda sterkere.

Brødrene Grimm inspirerte ikke bare til innsamling av folketradisjon, de ga også diktere eventyrideer. Blant de skandinaviske eventyrene i denne boken finnes noen slike litterære eventyr, diktet av den danske forfatteren Hans Christian Andersen (1805–1875). De andre er i større grad basert på muntlige fortellinger, men også de norske er langt på vei diktet etter de samme linjene som brødrene Grimm fulgte da de omformet sine innsamlinger.

Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger begynte å komme ut tidlig i 1840årene. Den første kalte de Norske Folkeeventyr. I 1879 kom den første illustrerte utgaven, og i 1880-årene kom de første samlingene med illustrerte barneeventyr.

Erik Werenskiolds og Theodor Kittelsens illustrasjoner til barneeventyrene er blitt klassiske og uløselig knyttet til eventyrtekstene.

Det at også Asbjørnsen og Moe bearbeidet eventyrtekstene, fikk flere konsekvenser. For det første endret de språkdrakten fra norsk dialekt, eventyrfortellernes talemål, til de to nedskrivernes strikte dansk-norsk. Og selv om noen kritikere, blant dem Camilla Collett, syntes at enkelte ord i de første eventyrsamlingene var for grove, så er det ingen tvil om at Asbjørnsen og Moe hadde «sivilisert» språket, og dermed også innholdet. Asbjørnsen skal visstnok ha sjokkert og underholdt Kristiania-venner med å fortelle erotiske eventyr. I samlingene kom ikke slike med, eller de ble sterkt omarbeidet, som i eventyret «Prinsessen som ingen kunne målbinde». Hun var i de opprinnelige versjonene svært så eksplisitt og grov i kjeften, skriver eventyrforskeren Erik Henning Edvardsen, men i den teksten som kom på trykk, nøyde Asbjørnsen og Moe seg med å vise at hun var munnrapp. Det blir også hevdet at kongen i eventyrene deres er gjort mer gemyttlig enn i folketradisjonen, som tegner en hardere kongemakt.

De to samlerne skapte en eventyrstil som på mange måter gjorde tekstene til kunstprodukter. Da Asbjørnsen ble kritisert for at han ga den norske eventyrskatten ut på dansk forlag, møtte han kritikerne med å si at dette var hans egne tekster og ikke noen felles nasjonalkultur. Moe ser ut til å ha tenkt noe annerledes.

forord 15

For ham var det nettopp gjennom en omforming at de kunne finne fram til eventyrets opprinnelige ånd, til den norske folkeånden som han mente eventyrene en gang var sprunget ut av. Og det var nettopp slik eventyrsamlingene ble mottatt av anmelderne, som norsk felleskultur. De var, som filosofen Marcus Monrad skrev i Morgenbladet, «stemmer fra Dybet» og «livstegn fra den i Nationens Indre boende Aand».

At også neste generasjon i kultureliten så eventyrene på denne måten, ble mer enn tydelig da Werenskiold og Kittelsen i 1882 så vidt hadde begynt å illustrere barneeventyrene: De sendte Asbjørnsen sine første utkast, han viste dem til den danske forleggeren Frederik Hegel, som igjen ser ut til å ha rådført seg med en rekke anerkjente danske illustratører, og så kom refusjonen. Werenskiolds illustrasjoner var gode, mente alle, men Kittelsens kalte de «amatørmessige». De kom til å bli en fiasko, hevdet ekspertene. Han tegnet for grovt, og han tegnet for nifst, og de kyndige i København reagerte særlig negativt på trolltegningene hans. De nye eventyrbøkene skulle glede barna, det var ikke meningen at tegningene skulle skremme dem. Spørsmålet fra Asbjørnsen ble da: Kunne Werenskiold tenke seg å ta illustrasjonsoppgaven alene?

Asbjørnsens brev fra København sjokkerte og provoserte de unge kunstnerne som satt og arbeidet i Kragerø-skjærgården den sommeren. De hadde besøk av kunstkritikeren Andreas Aubert, og sammen forfattet de tre vennene et svarbrev som Werenskiold førte i pennen. Det var på tolv sider, og viser stigende sinne og en klar konklusjon. Kittelsens illustrasjoner tolket trollnaturen helt korrekt, skrev Werenskiold. Den refuserte viste en sikkerhet og djervhet som var større enn de fleste danske kunstnere, og særlig de pirkete eldre. «Idetheletaget anerkjender verken Kittelsen eller jeg nogenslags lensøverhøjhed av danske kunstnere.» «De forsto seg ikke på tolkninger av norske eventyr», skrev den unge kunstneren Werenskiold til den etablerte berømtheten Asbjørnsen, og gjennom ham til Hegel som var Nordens største forlegger. Hvordan kunne danske kunstnere som var vokst opp «i Københavns gader eller på de flade øer under dejlige bøgetrær og smilende agre og herregårde have greie på hvordan trold skal se ud»? De manglet «den djervhed og det friske humør, som jo er eventyrenes styrke, og som er vort folkes styrke».

Om det tidligere hadde vært vanskelig å gripe akkurat hva den norske folkeånden var, så ble den uttrykkelig formulert i dette brevet så vel som i de tegningene som det forsvarte, og siden har denne oppfatningen blitt stående.

Grimm inspirerte danske og norske eventyrbøker, og derigjennom også de

16 100 klassiske eventyr

svenske. Og resultatene av dette ble tatt som et av de viktige bevisene på at det virkelig fantes en norsk nasjon som var forskjellig fra den danske og den svenske: Danskene fikk sine forsiktige, diktede H.C. Andersen-eventyr, preget av herskapshus, bygater og fredelige hager. Svenskene fikk varsomme fortellinger som dem om lille Tuvstarr, søtt illustrert av John Bauer. Våre norske folkeeventyr var annerledes. De ble til under ville fjell, på forblåste vidder, ved dype fjorder og i uendeligere og mørkere skoger enn selv de svenske. Derfor har nordmenn alt fra barnsben av vært friskere i humøret og modigere i naturen, og vi tåler sterkere inntrykk og uttrykk enn naboene våre både i sør og i øst. Det vil enhver som leter etter folkeånden gjennom å lese norske eventyr og se norske eventyrillusjoner, straks forstå. De som ikke leter etter slikt, kan likevel ha glede av å vite hvorfor folkeeventyrene ble skrevet ned også hos oss. Så kan vi fortsette å lytte etter det som måtte være igjen av røster fra folkets indre, eller bare nyte fortellingene som de kulturskattene alle eventyr er. For eventyrene er ikke ute. De er populære og leses fortsatt med skrekk og fryd og ettertenksomhet.

Arnhild Skre

gullhår og de tre bjørnene Engelsk folkeeventyr

D

et var en gang tre bjørner som bodde sammen i et lite hus i skogen. Den ene var en liten, søt bjørn, den andre var en mellomstor bjørn, og den tredje var en diger kjempebjørn.

Bjørnene hadde hver sin grøtskål: en liten skål til den lille, søte bjørnen, en mellomstor skål til den mellomstore bjørnen og en stor skål til den digre kjempebjørnen.

De hadde hver sin stol til å sitte i også: en liten stol til den lille, søte bjørnen, en mellomstor stol til den mellomstore bjørnen og en stor stol til den digre kjempebjørnen. Og de hadde hver sin seng til å sove i: en liten seng til den lille, søte bjørnen, en mellomstor seng til den mellomstore bjørnen og en stor seng til den digre kjempebjørnen.

En dag hadde de laget grøt til frokost og hatt den i grøtskålene sine. Mens de ventet på at grøten skulle avkjøle seg, gikk de en tur i skogen, for de ville jo ikke brenne seg på glovarm grøt!

Mens bjørnene gikk tur, kom det en liten jente til huset. Jenta het Gullhår. Først så hun inn gjennom vinduet, og så kikket hun i nøkkelhullet. Da hun var helt sikker på at det ikke var noen i huset, åpnet hun døra. Døra var nemlig åpen, for bjørnene var snille mot alle, og de tenkte at alle andre ville være snille mot dem. Så Gullhår åpnet døra og gikk inn.

19

Hun ble så glad da hun så grøten på bordet! Hvis hun hadde tenkt seg litt om, hadde hun nok ventet til bjørnene kom hjem, og da kunne hun jo ha spurt om hun kunne få spise frokost hos dem. For bjørnene likte å ha besøk, og de inviterte gjerne til en liten matbit. Men grøten var så fristende at hun ikke klarte å la være.

Først smakte hun på grøten til den digre kjempebjørnen, men den var altfor varm. Så tok hun en skje av den mellomste bjørnens grøt, men den var for kald.

Da gikk hun til grøten til den lille, søte bjørnen og smakte på den. Den var verken for varm eller for kald, men akkurat passe, så den spiste hun opp.

Da hun hadde spist, satte Gullhår seg ned i stolen til den digre kjempebjørnen, men den var altfor hard. Så satte hun seg i stolen til den mellomste bjørnen, men den var altfor myk for henne. Da prøvde hun stolen til den lille, søte bjørnen, og den var verken for hard eller for myk, men akkurat passe, så der satt hun helt til stolen knakk sammen og Gullhår deiset i bakken.

20 100 klassiske eventyr

Så gikk Gullhår opp til soverommet der de tre bjørnene hadde sengene sine.

Først kom hun til senga til den digre kjempebjørnen. Hun la seg ned på den, men puten var altfor stor og høy for henne. Så gikk hun bort til senga til den mellomste bjørnen, men den hadde altfor stor dyne for henne. Da gikk hun til senga til den lille, søte bjørnen, og den hadde akkurat passe stor pute og en god og myk dyne.

Gullhår la seg til rette og bredde dynen over seg, og plutselig sovnet hun.

Akkurat da tenkte de tre bjørnene at grøten sikkert var passe varm, så de gikk inn i huset for å spise frokost. Det første de så, var at skjeen til den digre kjempebjørnen sto i grøten hans.

«NOEN HAR RØRT GRØTEN MIN!» sa den digre kjempebjørnen med den brummende stemmen sin.

Og da så den mellomstore bjørnen at det sto en skje i hennes grøt også.

«NOEN HAR RØRT GRØTEN MIN OGSÅ!» sa den mellomstore bjørnen med den mellomdype stemmen sin.

Da så den lille, søte bjørnen på grøten sin, og der lå skjeen hans i grøtbollen og all grøten var borte.

«NOEN HAR RØRT GRØTEN MIN OGSÅ! OG DE HAR SPIST DEN OPP!» sa den lille, søte bjørnen med den lille, søte stemmen sin.

gullhår og de tre bjørnene 21

De tre bjørnene skjønte at noen hadde vært inne i huset deres og spist opp grøten til den lille, søte bjørnen. De så seg rundt i stua og oppdaget at puten i stolen til den digre kjempebjørnen lå skjevt.

«NOEN HAR SITTET I STOLEN MIN!» sa den digre kjempebjørnen med den brummende stemmen sin.

Da så bjørnene at puten i stolen til den mellomstore bjørnen også lå skjevt.

«NOEN HAR SITTET I MIN STOL OGSÅ!» sa den mellomstore bjørnen med den mellomdype stemmen sin.

Og du husker sikkert hva som skjedde da Gullhår satt i den tredje stolen!

«NOEN HAR SITTET I MIN STOL OGSÅ! OG DE HAR ØDELAGT DEN!» sa den lille, søte bjørnen med den lille, søte stemmen sin.

De tre bjørnene fikk lyst til å undersøke huset sitt nærmere, så de gikk opp i andre etasje, til soverommet sitt. Der hadde Gullhår flyttet på puten til den digre kjempebjørnen så den lå et annet sted enn den pleide.

22 100 klassiske eventyr

«NOEN HAR LIGGET I SENGA MI!» sa den digre kjempebjørnen med den brummende stemmen sin.

Og Gullhår hadde rotet til dynen til den mellomste bjørnen så den lå i en haug midt i senga.

«NOEN HAR LIGGET I SENGA MI!» sa den mellomste bjørnen med den mellomdype stemmen sin.

Og da den lille, søte bjørnen så opp i senga si, så han at dynen lå på plass og at puten lå der den skulle, men på puten lå hodet til Gullhår, og det var jo ikke riktig, for det var ikke hennes seng!

«NOEN HAR LIGGET I SENGA MI! OG HUN LIGGER DER ENNÅ!» sa den lille, søte bjørnen med den lille, søte stemmen sin.

Gullhår hadde hørt den brummende stemmen til den digre kjempebjørnen og den mellomdype stemmen til den mellomste bjørnen i søvne, men hun trodde bare at hun hadde drømt at noen snakket.

24 100 klassiske eventyr

Da hun hørte den lille, søte stemmen til den lille, søte bjørnen, som var så skarp og klar, våknet hun med én gang. Hun slo opp øynene, og da hun så de tre bjørnene ved siden av sengene, kastet hun dynen til side og løp bort til vinduet.

Vinduet var åpent, for bjørnene pleide bestandig å lufte på soverommet sitt om dagen. Gullhår hoppet ut av vinduet og løp av sted, det forteste hun kunne. Hun turte ikke å snu seg og se seg tilbake, men løp hele veien hjem. Og hva som skjedde etterpå, det vet jeg sannelig ikke, men de tre bjørnene så aldri noe mer til henne.

Illustrert av Leonard Leslie Brooke

de tre bukkene bruse som skulle til seters og gjøre seg fete Asbjørnsen & Moe

D

et var en gang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre het de Bukken Bruse. På veien var det ei bro over en foss som de skulle over, og under den broa bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener og nese så lang som et riveskaft.

Først kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broa.

Tripp trapp, tripp trapp, sa det på broa.

«Hvem er det som tripper på mi bro?» skrek trollet. «Å, det er den minste Bukken Bruse. Jeg skal til seters og gjøre meg fet,» sa bukken. Den var så fin i målet.

«Nå kommer jeg og tar deg,» sa trollet. «Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten, jeg. Vent litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse. Han er mye større.»

«Ja vel,» sa trollet.

Etter en liten stund kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broa.

Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det på broa.

«Hvem er det som tripper på mi bro?» skrek trollet. «Å, det er den mellomste Bukken Bruse som skal til seters og gjøre seg fet,» sa bukken. Den var ikke så fin i målet, den.

«Nå kommer jeg og tar deg,» sa trollet. «Å nei, ta ikke meg, vent litt, så kommer den store Bukken Bruse. Han er mye, mye større.»

«Ja vel, da,» sa trollet.

Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.

27

Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det på broa. Bukken var så tung at broa både knaket og braket under den.

«Hvem er det som tramper på mi bro?» skrek trollet.

«Det er den store Bukken Bruse,» sa bukken. Den var ordentlig grov i målet.

«Nå kommer jeg og tar deg,» skrek trollet.

«Ja, kom du! Jeg har to spjut*, med dem skal jeg stange dine øyne ut! Jeg har to store kampestein, med dem skal jeg knuse både marg og bein!» sa bukken. Og så fløy den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo i stykker både marg og bein og stanget ham utfor fossen. Og så gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen. Og er ikke fettet gått av dem, så har de det ennå.

Og snipp snapp snute, her er eventyret ute. spjut = spyd Illustrert av Otto Sinding