UBUDNE GJESTER
© 2013 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Martin Kvamme
Omslagsfoto: Halvard Jakobsen
Modell: Johnny André Nesje
Layout: akzidenz as
Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b
Boka er satt med Adobe Caslon Pro 11,5/14
Repro: Løvaas Lito AS
Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun
ISBN: 978-82-489-1307-8
Forfatterne har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Elin Ruhlin
Gjuvsland har mottatt debutantstipend fra Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening.
Kagge Forlag AS
Stortingsg. 12
0161 Oslo www.kagge.no
1
RANSNATTA
«PAPPA?» JEGVÅKNERAV en stemme fra inne i leiligheten og er fortsatt halvt i søvne. Det kan ikke være Arild, han ligger jo og sover her ved siden av meg. Kan det være pappa som har kommet så tidlig? Han skal hjelpe til med å få det nye kjøkkenet på plass denne siste søndagen i advent. Men det er jo fortsatt bekmørkt ute. Ikke en antydning til lysglimt gjennom persiennen i soveromsvinduet. Jeg setter meg opp og ser gjennom døråpningen inn mot stua. I lyset fra badet ser jeg en skikkelse i hettegenser, som står i åpningen mellom stua og gangen. Nei. To skikkelser. Plutselig høres et skrik. Var det jeg som skrek? I neste øyeblikk bykser de to skikkelsene mot meg. «Sleep. Don’t look», roper den ene på dårlig engelsk. «If look, we kill.» Skyggene virker enorme der de står over oss. Så dytter den ene meg hardt ned, med ansiktet mot puta, og setter seg over meg med knærne i ryggen min. Det er vondt, jeg sliter med å få puste.
Med ansiktet ned i puta forsøker jeg å forstå hva som skjer. Jeg husker glimtet av et par øyne før jeg ble dyttet ned på madrassen, mørke og med svarte øyenbryn, et lite arr litt over neserota. Det var alt.
«Gjør som de sier, Elin.» Beskjeden kommer fra Arild. Han er uvanlig streng, men stemmen høres mer forpint enn sint ut. Jeg ser
ingenting. Jeg kan ikke løfte hodet, han som sitter over meg dytter fortsatt hodet mitt hardt ned i puta og holder hendene mine i et fast grep bak på ryggen min.
«Se ned», fortsetter Arild. Som om jeg har noe valg.
Det virker som Elin nølte mer enn meg før hun snudde seg bort. Jeg er livredd for at hun allerede har sett for mye og ber henne gjøre som de sier. «Don’t speak!» brøler skikkelsen. Det høres ut som de tar noen skritt tilbake. Stemmene er nå to–tre meter unna. Trolig i stua. De diskuterer intenst. Diskuterer de hva de skal gjøre? Skal de drepe oss? Jeg prøver å huske om jeg kunne se noe våpen. Tror de hadde noe i hendene, men det var for mørkt til å vite hva. De virker proffe. De er sikkert bevæpnet. Helvete heller! Vi kan ikke bare ligge her og vente på å bli likvidert. Hvorfor skulle de forresten ville drepe oss? Kanskje de har observert at leiligheten blir totalrenovert, og bare vil fylle en ventende varebil utenfor med verktøy, og kjøkkenet, som fortsatt ligger flatpakka i stua? I så fall kan dette gå fort over om vi bare gjør som de sier, og ligger lydige på madrassene vi plasserte på gulvet på det minst støvete rommet kvelden før. Men hva om de tror vi har sett mer enn vi har sett, og kommer til å drepe oss uansett? Hvordan kan vi forsikre dem om at vi ikke er en fare for dem?
Spørsmål og scenarioer hagler i hodet. Det er umulig å vite hva som vil skje. Jeg har lært at jeg alltid bør gjøre som ransmenn, kidnappere og lignende kriminelle krever. Om du ikke klarer å rømme i løpet av de første sekundene, før de har dratt deg inn i en bil eller bak en busk eller på annen måte fått kontroll over deg, er det bare å glemme det. Jeg har blitt ranet før. Da lystret jeg, og det hele var over på et par minutter. Men det var i Brasil. I et mørkt smug. Der er man forberedt på at slikt kan skje. Det er man ikke når man sover i en leilighet på Risløkka i Oslo.
Jeg ligger på magen med hodet ned i puta og hendene på bakhodet. Det blir kastet en jakke over meg. Sikkert for at de vil føle seg tryggere på at jeg ikke ser. Den dekker hodet, armene og deler av ryggen. Det er den brune skinnjakka mi. Jeg kjenner det glatte jakkefôret mot huden. Jeg kan ikke se, men øyner en mulighet. Mobilen. Den ligger i innerlomma. Like ved venstre øre. Er det mulig å få redningsbøyen kastet etter seg på den måten? Jeg kan lirke telefonen ut av lomma. Ligger jo her med armene fri under jakka. Jeg nøler. Pokker. Jeg vet så forbanna godt at det sjelden er smart å ta sjanser i slike situasjoner. Dette er en mulighet, men samtidig en enorm risiko. Det knytter seg i magen. Det er så fordømt fristende. Lirke ut telefonen, fire tastetrykk, så har jeg ringt politiet. Jeg kan da klare det i blinde? Trenger ikke si noe. Alarmsentralen oppfatter hva som skjer, sporer samtalen og sender politi. Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Det er jo ikke bare mitt liv som står på spill her. Elins liv også. Jeg kan ikke bare kaste livet til en tobarnsmor i potten. Hva ville hun gjort? Hva forventer hun at jeg gjør? Jeg aner ikke. «No phone!» ropes det, som om han har lest tankene mine akkurat idet jeg har bestemt meg for å gå for telefonen. Det må ha vært tilfeldig. Han vet vel ikke at mobilen er femten centimeter fra øret mitt. Jeg bestemmer meg for å trosse advarselen. Jeg har altfor ofte gått for det trygge. Dette er gambling uansett. Hjertet mitt banker så intenst at det rister i hele kroppen. Og pusten min ned i puta overdøver alle andre lyder. Jeg prøver å holde pusten for å lytte, men klarer bare noen få sekunder om gangen. Har null peiling på hvor i leiligheten de er. Hvor store bevegelser jeg kan gjøre uten at de oppdager det. Den siste trusselen må ha blitt ropt fra døråpningen ut til stua. Nå er det ganske stille. Jeg går for det. Prøver å vri venstrehånda rundt og føre den forsiktig bort mot lomma. Et par centimeter til nå, så har jeg fingrene på telefonen.
Brått forsvinner jakka over meg. Armene mine blir brukket ned mot korsryggen, og de begynner å binde meg. Først rundt høyre håndledd, så det venstre, før armene knyttes sammen. Han binder anklene mine sammen også. Stramt. Med en reim av noe slag, og med grov, hårete hyssing. Og til slutt et tau mellom hendene og føttene, så stramt at jeg nærmest står i spenn som en bue.
Hvorfor nølte jeg så lenge? Jeg kan vel ikke forvente flere slike sjanser. Nå er det bare å forberede seg på å dø. Jeg rekker å tenke at det er jo en romantisk måte å dø på. Men pokker heller. Vi som for tida vurderer om det skal bli oss, og så skal det ende før vi har fått bestemt oss? Nei, vi kan ikke dø nå. Tenk på jentene. Elins to døtre, som akkurat nå sover 200 meter lenger ned i gata hos faren. Hvordan i all verden skal det gå med dem om moren blir drept? Hun er verdens beste mamma. De er fullstendig avhengige av henne. Vi kan ikke dø nå. I hvert fall ikke Elin. Det virker som hun tenker det samme. Hun har ikke gitt opp. Hun protesterer høylytt. Og jeg merker at hun ligger urolig og gjør motstand. De virker hissige. Hvordan skal jeg klare å roe henne ned og forklare at vi bør adlyde dem? De kjefter. På hverandre og på Elin. De begynner virkelig å høres desperate ut. Jeg prøver å legge meg tettere inntil henne, for å gi henne følelsen av at vi tross alt er sammen. Det er bare så vidt overarmen min kommer borti hennes, her vi ligger på magen, side ved side. Kanskje fliken av kroppskontakt kan virke beroligende på henne? Jeg hører lyden av noe som revner. Som om tøy rives i stykker. Som om de river av henne klær. Men det er jo ikke tilfellet, tenker jeg. Hun er jo allerede naken. Som om det er en trøst.
Pusten min går fort. Jeg sliter med å roe meg ned. Kommer de til å drepe oss? Jentene mine! De ligger og sover i et hus like ved. Jeg må få oppleve å se dem igjen. Se smilene deres. Kjenne våte små kyss,
spinkle armer rundt halsen og lubne fingre ta tak hånden min igjen. Mennene sier om igjen og om igjen: «Don’t look, or we kill». Det er ingen grunn til å tro at de ikke mener det de sier.
Jeg prøver å styre tankene mot pusten. Puste inn. Puste ut. Jeg er på nippet til å få panikk. Jeg har opplevd det en gang før, under et dykk på 30 meters dyp, og dykkerdrakten lakk inn så mye vann at jeg begynte å bli kald. Da kom den samme panikkfølelsen. Det reddet meg den gangen, å tenke bare på pusten. Rense hodet for andre tanker, inn, ut. Bare det.
Nå har de lagt noe over hodet mitt. Jeg lytter intenst for å finne ut hva som skjer. Jeg kan høre de gå rundt i rommet, ut på stua, rote rundt, komme tilbake. Hva skjedde med Arild? Lyden av noe som må være gaffateip som blir trukket ut, gjaller i rommet. Binder de ham? Er han skadet? Jeg har ikke hørt skrik eller stønn, og nå hører jeg Arild som sier noe med ganske rolig stemme til de to mennene. Da er han ok.
Jeg hører den ene si noe som ligner en kommando. Så begynner den andre å binde noe, muligens et skjerf, rundt hodet mitt, over munnen min. Jeg får panikk. Én ting er å ikke se eller røre på seg, men å bli kneblet, ute av stand til å kommunisere, det klarer jeg ikke. Jeg må komme meg fri. Jeg må komme meg ut av leiligheten sånn at jeg kan se jentene mine igjen! Jeg forsøker å reise meg opp. Jeg klarer å komme meg opp i knestående. Så blir alt kaos. Mennene skriker til hverandre. Arild sier ett eller annet jeg ikke oppfatter, før jeg blir dyttet hardt ned i madrassen igjen. Jeg får et hardt slag over nakken, en lammende følelse brer seg i hele kroppen, og et lite øyeblikk lurer jeg på om slaget har gjort nettopp det – lammet meg. Men jeg skjønner i neste øyeblikk at det er frykten som lammer. Og jeg innser at eneste utvei er å ligge stille. Gjøre som disse to inntrengerne vil, ikke gjøre motstand. Den ene fyren begynner på nytt å surre et tjukt stoff rundt hodet mitt, over leppene mine. Han forsøker å få det inn i munnen. Jeg stritter imot ved å bite tennene sammen, med det hjelper ikke.
Han er sterk, og stikker mange fingre inn bak tennene mine, tvinger stoffet inn over tunga og stapper det langt bak mot halsen. Så binder han hardt, så hardt at det sprenger i hodet. Puste. Jeg må puste. Inn. Ut. Finne en rytme, bedøve meg selv. Puste, bare det.
Elins skrikende protester blir så intense at jeg ikke kan la være å snu meg for å se hva som skjer, selv om jeg vet det ikke er lurt.
De holder overkroppen hennes opp fra madrassen for å knytte fast kneblingen. Det er et brutalt syn. I et par sekunder får vi blikkontakt. Dette er kanskje det siste vi ser til hverandre. Jeg må si noe. Men skal det være noe taktisk, som at dette går fortere over om vi gjør som de sier? Eller en optimistisk løgn, som at jentene vil klare seg uansett? Det ender med den muligens minst nyttige setningen i en slik situasjon. «Jeg elsker deg.» Sagt med gråten i halsen og framført på en slik måte at hun garantert tolker det som at jeg har gitt opp. At dette var mine siste ord til henne. Selv kan hun ikke si noe, med halsen full av tøy, men blikket hun sender i retur kan oversettes til noe à la: Hva pokker mener du med å fortelle meg at du elsker meg nå? Mulig du har gitt opp din feige usling, men det har ikke jeg. Har du ikke noe bedre å si, er det bare å holde kjeft.
Det kan hende jeg overtolker eller feiltolker blikket, men jeg føler meg om mulig enda mer hjelpeløs og dum idet jeg igjen får ordre om å se ned i puta. Det er kaos i hodet, en opphetet, intens krangel mellom flere stemmer. Logikken sier at jeg bør lystre. Lysten ber meg ta opp kampen.
«Where is money?» ropes det. «Give us money!» Jeg prøver å forklare at det ligger en 200-lapp i høyre lomme på dongeribuksa mi, som ligger like ved døra. Og nærmest beklager at jeg ikke har mer i kontanter. De fortsetter å spørre. «This you?» spør en av dem. «Look! This you?» Jeg ser forsiktig opp fra puta, og ser at de holder en rosa skinnlommebok tett framfor ansiktene
våre. Det er Elins lommebok. Men hvor er min lommebok, da, mine bankkort, spør de ampert. Engelsken deres er elendig, og jeg må gjenta svarene gang på gang. De blir enda mer aggressive. Og truslene kommer hyppigere. Spesielt den ene høres farlig ustabil og ustyrlig ut. Er han rusa? Jeg kommer på at kortmappa mi kanskje ligger i innerlomma i jakka sammen med telefonen. Pokker! Jeg kan ikke fortelle dem det. Da tar de telefonen også. Den kan jo være redningen vår i et ubevoktet øyeblikk, om vi skulle klare å få tak i den. Sjansen er liten for at muligheten oppstår en gang til. Men det er et halmstrå.
Det hagler av kommandoer, trusler og spørsmål. Med hodet i puta er det vanskelig å skjønne hvem av oss de snakker til. Jeg prøver å svare, og forsikrer dem om at vi vil være lydige fanger. Så eksploderer det. Et utbrudd så intenst at jeg instinktivt vrir hodet opp for å se hva som skjer. En av mennene står bøyd over Elin med en hammer høyt hevet med høyrearmen. «Where is?» brøler han. Armen dirrer. Slaget kan komme når som helst. Han virker helt desperat. «Where is?» Hvor er hva? Helvete heller. Vi kan ende med å bli drept fordi vi ikke skjønner hva de vil. Han holder fram ledningen til en bærbar datamaskin i den venstre hånda. «Where is computer?»
Jeg prøver å rope gjennom bylten i munnen. Jeg vet hvor pc-en er! Men det blir bare uforståelige strupelyder. En av dem løsner på stoffet rundt hodet, han hjelper meg opp i knestående. Jeg er naken. En av mennene finner fram Arilds store strikkegenser og drar den over hodet mitt. Jeg vil for all del ikke fange blikkene deres, ikke provosere dem. Jeg bøyer nakken og kniper igjen øynene sånn at de skal forstå at jeg spiller på lag, at jeg ikke har til hensikt å avsløre dem om de lar oss leve. Men plutselig tar en av dem tak i håret mitt og drar. Jeg sperrer øynene opp i ren refleks og ser rett inn i et par øyne. Han har hette og skjerf foran halve ansiktet og står med løftet arm
og en hammer i hånda, som for å true meg. «Find computer. If you do stupid, I kill.» Jeg snubler inn på stua. Mannen følger etter med hammeren hevet. Jeg gir tegn om at pc-en ligger bak noen stabler med uutpakket IKEA-kjøkken. Og så blir jeg dyttet tilbake på madrassen.
Det var over på et blunk. Det som kanskje var min eneste sjanse til å rømme, var over. Tanken hadde streifet meg et nanosekund, men jeg hadde ikke reagert på den.
De knytter på ny skjerfet hardt rundt hodet, presser stoffet langt bak i halsen, og jeg ligger igjen med ansiktet ned i puta. Jeg stritter ikke imot denne gangen, vet det er håpløst. At det kan gjøre at jeg får et nytt slag over nakken. De tar tak i armene mine og surrer dem inn i noe som kjennes ut som tau, eller kanskje et belte? Det skjærer inn i underarmene. Jeg kjenner etter om panikken er på vei tilbake, men alt jeg føler er nummenhet. Jeg er allerede handlingslammet, det betyr ikke mye fra eller til om jeg blir bundet nå. Er det det de har gjort med Arild også? Jeg ligger der og kjenner på hvordan det verker i armene. Må de binde så stramt? En av dem løsner på den harde surringen. Men i det samme hører jeg hissige ord jeg ikke forstår og kjenner at hånden blir slått vekk. De er uenige. Jeg stønner, klynker. Er det mine lyder? Jeg er på en måte ikke til stede. Det som skjer i hodet har ikke mye med kroppen min å gjøre. Jeg har lest beskrivelser fra mennesker som har opplevd vold, hvordan de opplever at de fjerner seg fra kroppen. Er det dette de har ment? En hånd stryker meg over håret, det må være han som forsøkte å løsne på surringen. Han som tok på meg genseren. Da har i det minste den ene av dem noen menneskelige sider. Han synes synd på meg, forsøker å trøste. Men det gjør meg egentlig bare mer skremt.
Det har vært mye klynking og stønning fra Elin siden hun kom tilbake på madrassen. Jeg har gått ut ifra at hun blir bakbundet og kneblet. Men nå begynner jeg å lure. Bevegelsene i madrassen forteller meg at de, eller i hvert fall en av dem, står eller
sitter over Elin omtrent i høyde med lårene eller rumpa. Han puster tungt. Og han stønner slik man gjør når man må bruke makt. Det virker som Elin stritter intenst imot med armer og bein. Prøver han virkelig å voldta henne? Jeg klarer ikke ut fra lydene og bevegelsene i madrassen å avklare om han jobber med å komme til eller om han allerede er i gang. Det svartner fullstendig. Jeg biter tennene sammen og tenker: drep oss. Ikke pin oss på denne måten. Drep oss med det samme. Hvis ikke skal jeg sverge på at jeg kommer til å drepe dere, om jeg virkelig skal bli vitne til at Elin blir voldtatt. Like ved siden av meg. Uten at jeg kan gjøre noe. Eller kan jeg gjøre noe? Kan jeg rulle meg over henne som et levende skjold? Vil det hjelpe? Nei, de kan i det minste ikke ha kommet i gang med voldtekten. Da ville vel Elin gjort forsøk på å skrike mer enn hun gjør nå? Med mindre hun er så utmattet at hun ikke har mer å stå imot med. Hun ligger der uten annet enn en genser på seg.
Det vil være uproft av dem å voldta. Det vil jo etterlate spor. Er de proffe er det størst sjanse for at de vil la oss leve. Jeg ligger og håper intenst at de er rutinerte kriminelle. Da vet de at etterforskning av drap prioriteres mye høyere. Er de amatører, er det større fare for at ting kommer ut av kontroll. Det er større fare for at de gjør en tabbe, som de må kamuflere. At de må drepe oss. Skal vi håpe på at de er proffe eller uproffe? Jeg tenker meg at drevne kriminelle opptrer kaldt og kalkulerende, for dette har de gjort tusen ganger før. Akkurat nå virker disse mennene å være det stikk motsatte.
Armene mine er spent hardt bak på ryggen. Nå tar de tak i føttene mine. Hva holder de på med?! Føttene blir surret hardt sammen. Jeg bryr meg ikke lenger om at jeg ligger her halvnaken. Hvis de har planer om å voldta meg, er det vel dumt å surre beina mine sammen. Det burde være et godt tegn. Selv om frykten for å bli drept for lengst
har tatt over for frykten for å bli voldtatt. De sammensurrede føttene mine blir dratt opp og bak, mot hendene. Det strekker sårt i forsiden på lårene, der de ligger i spenn. Mennene binder hender og føtter sammen. Jeg ligger her i en bue. Bilder fra krigen i Irak dukker opp, fra fengslene der amerikanske soldater hadde lekt seg med fangene, bundet dem i det de hadde kalt en afghansk knute. Er det derfor disse to gjør dette mot oss? Skal de ta igjen for noe de har opplevd i krig? Tanken på hva som kan komme til å skje, hva de har tenkt å gjøre med oss, kverner gjennom hodet igjen og igjen. Hvert annet minutt står det klart for meg at de kommer til å drepe oss, at de mener alvor. Og hver gang presser jeg tankene over til en liten flik av noe fornuftig. Det vil være idiotisk av dem å drepe oss. Det vil være så unødvendig. De innser vel det?
Så kommer et kaos av lyder. Skap som blir åpnet, noe som må være klikkene fra en tapetkniv, hissig samtale på et fremmed språk. Er det persisk, eller kanskje arabisk de snakker? De har ikke sagt noe om hvorfor de har brutt seg inn, hva de er på jakt etter. Er dette et bestilt ran, har jeg fiender jeg ikke vet om, har Arild kommet i klammeri med noen? Det er helt stille i gården. Det er ingen tegn til at naboene er våkne. Jeg prøver å regne meg fram til hva klokka kan være. Noen må da få med seg bråket disse to lager? De roper, løfter og kaster ting rundt i rommet. De virker helt ute av kontroll nå. De kommer til å drepe oss.
Hvor lenge kan det være så ukontrollert før det blir fatalt? Det er utmattende å bare vente på døden. Det virker som de er over oss hele tida. Særlig over Elin. Så går den ene ut i stua. Han snakker i telefon. Jeg skjønner ikke hva som sies, men tonen i telefonsamtalen virker kontrollert. Jeg tenker at jeg må prøve å memorere noen setninger. Om jeg klarer å huske noen ord, så kan vi finne ut hvor de kommer fra. Til nå har jeg hatt mer eller mindre konstant dødsangst. Brått er jeg så ovenpå at jeg ikke nøyer meg
med tro på overlevelse. Jeg skal pokker meg få med meg detaljer som gjør det enklere å få tatt dem. Og en ting kan være språket. De har ikke brukt engelsk seg imellom. Jeg har kjent igjen noen spanske ord, ett og annet fransk. Og de kalte Elin for frau. Men det kan bare være forsøk på å forvirre oss. De fleste ordene er harde, stakkato og med mange harkelyder. Arabisk, tipper jeg.
«This card. What is …?» Den ene av dem sitter på huk foran oss. «Look! This card. What is …?» Han har funnet bankkortene fra Elins lommebok og legger dem på madrassen mellom oss. «Her credit cards», svarer jeg. Men han er ikke fornøyd, og gjentar. «What is … llave?» Det gjentas noen ganger før det går opp for meg. Spansk. Stemmer. «Oh, you mean pin code?» «Yes. Code. What is code?» Elin og jeg ser på hverandre. «Give me code?» Brått er temperaturen høy igjen. Jeg forklarer at det er Elins kort, at jeg ikke kan kodene. Han løser opp kneblingen, slik at hun kan snakke. Likevel fortsetter de å spørre meg, som om jeg må være tolk. Elin oppgir kodene. Det blir litt diskusjon mellom de to. Det er tydelig at han som noterer kodene ikke kan tallene på engelsk. Så vi må gjenta kodene, mens den ene oversetter og den andre noterer. Jeg har ingen anelse om kodene er riktige. Håper ikke Elin prøver å lure dem. «Boss say, you give card and code, we go bank. Code good, you live. Code no good, finish.» Her er det ikke verdt å ta noen sjanser. Men vet Elin det? Akkurat nå ser hun bare konsentrert ut. «Your cards?» spør den ene. Jeg svarer ikke. De ligger i jakkelomma sammen med telefonen jeg absolutt ikke vil at de skal finne. Stemmen fortsetter å spørre, stadig mer hissig. Til slutt gir jeg etter. Forklarer at de er i den brune skinnjakka. Men de finner tydeligvis ikke noe der, og det virker som de har fått nok av det de oppfatter som løgner fra meg. Jeg snakker jo sant, for svarte! Jakka blir kasta bort til mannen ved min side, som knepper opp lommene og kjenner etter. «No, no! The
pocket on the inside of the jacket.» Til slutt finner han riktig lomme. Men den er tom. Hva? De er illsinte. Kortholderen må ha falt ut når de har kastet jakka fram og tilbake. Kortene må ligge et sted på gulvet borte ved døra. Jeg prøver å gestikulere og peke med mine bakbundne hender.
De kan tydeligvis ikke finne den, og ber meg hjelpe til med å lete. De knytter delvis løs venstrehånda mi, så jeg kan støtte meg på den når jeg vrir meg over Elin for å se etter kort og penger. Jeg ser ned hele tida. Og det jeg ser, på gulvet og på madrassene, er et komplett kaos. De har endevendt rommet. I jakten på verdisaker har de tømt Elins veske utover gulvet. Og de har røsket alt av klær, papirer og julegaver ut av klesskapene. Og der, der er den sølvgrå kortmappa mi. Åpen og flattråkket. «This. This one. My credit cards were in this one.» Hvor er de nå? Det viser seg at de har glidd under madrassen. Et bankkort og et kredittkort. Det er rart å føle lettelse over å finne det som gir dem fri tilgang til pengene mine.
Jeg blir beordret tilbake til madrassen, de går i gang med å binde meg igjen. Jeg strekker venstrehånda bak og holder den tett inntil høyrehånda, så det blir enkelt å binde. Prøver å virke velvillig. Bøyer håndleddet, tilsynelatende for å hjelpe dem, men egentlig for at han ikke skal klare å knytte så stramt. Og det fungerer. Jeg merker at venstrehånda er løst knyttet. Nå må jeg bare være tålmodig. Vente til det rette øyeblikket.
«This card. How much money?» spør han som virker å være sjefen av de to. Han har de fire kortene våre og holder fram ett etter ett for å få vite hvor mye vi har på kontoene. «The gold card is a credit card with 30 000 available. But you can only get 10 000 in an ATM. In a minibank.» «30 000, gold card?» «Yes, but there’s a 10 000 limit if you use it in a minibank.» Det virker ikke helt som han skjønner, og går videre på neste. Elin forklarer at det nesten ikke er noe på det ene kortet hennes. Kanskje 3000.