Hall geir Opedal
MA G NUS CARLSEN
VERDENS BESTE SJAKKSPILLER
© 2013 K ag ge Forlag AS
Omslagsdesign: Tr ygve Skog rand | Passion & Prose
Omslagsfoto: Catharina Caprino
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir : Holmen Book Cream, 60g.
Bok a er satt med: Dante 11/14
Tr ykk og innbinding: Nørhaven | Danmark
ISBN: 978-82-489-1373-3
Bok a er en bearbeidet utgave av Smar te trekk. Magnus Carlsen. Verdens beste sjakkspiller, utg itt på K ag ge Forlag 2011.
Alle bildene i bok a er i privat eie, bor tsett fr a bildene nederst på side 8 i bildelegget (Anton Corbijn) og bildene på side 16 (Mor ten Rakke).
Kag ge Forlag AS
Stor tingsg. 12 0161 Oslo
www.k ag ge.no
«I prinsippet hadde jeg nok lenge vær t klar over at et så sær preget, et så genialt spill måtte fr ambringe sine spesielle enere, men likevel var det uhyre vanskelig, ja, umulig, å forestille seg tilværelsen til et levende menneske som hadde presset sin åndsverden sammen innenfor den tr ange banen mellom svar t og hvitt, og søkte sitt livs triumfer utelukkende ved å ytte trettito gurer fr am og tilbake, opp og ned – et menneske som var fylt av bevisstheten om at det kunne vinne seg berømmelse i hjør net av en sjakkbok ved å åpne med en springer i stedet for en bonde – et menneske, en åndssk apning som i ti, tjue, tretti år – uten å bli sinnssyk –satte hele sin tankevirk somhet inn på å tvinge en trekonge opp i et hjør ne på et trebrett.»
Stefan Zweig, Sjakknovelle
«I all kunst er det to rom. Ett hvor alle k an gå inn og se seg om. Ett som lig ger innenfor og er meget stør re; men det er ikke lett å få øye på døren; noen må hjelpe en å nne den.
Det er dét som heter å innvies. I samme øyeblikk går taket av huset, og han er hos stjer nene.»
André Bjerke, Spillet i mitt liv
«Problemet med sjakk spillere i dag er at de tenker som datamask iner. Kreativiteten og det individuelle er bor te. Magnus er en som plutselig k an g jøre det helt uventede.»
Gar r y K asparov, sjakk spiller
«Første gang jeg så ham spille, var på Kreta. Jeg forsto med én gang at her er det noe helt spesielt. Bare én gang tidligere har jeg hatt samme følelse. Det var med Gar ry Kasparov.»
Dirk Jan ten Geuzendam, redaktør, New in Chess
«Magnus Carlsen er en mann som k an foreta trekk som over rasker deg. Som du aldri kunne tenkt ut selv. Han g jør ting ved sjakkbrettet som endrer dagen din, som endrer livet ditt.»
IM David Pr uess, Berkeley
«Det vitner om et helt r ått talent! Og det er helt uvirkelig for meg at dette sinnssyke talentet sk al besittes av en nordmann! Jeg er SÅ STOLT! :).»
Eirik, sjakkfan
«For mennesker av Magnus Carlsens k aliber er sjakk en lidensk ap og en skjebne man må leve med, og som forfølger en livet ut.»
Simen Agdestein, stor mester
«Hop
up in my spaceship and leave ear th, motherf ucker. I’m gone, motherf ucker, I’m gone.»
Dwayne Michael Car ter Jr.
Sluttspill
London, 1. april 2013.
Par tiet var over.
Magnus Carlsen hadde tapt. Ig jen.
Han skjøv stolen bakover, reiste seg r askt og skrittet over det teppebelagte gulvet, svingte kr apt til venstre, opp på podiet, rett frem og forsvant i mørket.
I tre uker hadde åtte sjakk spillere sittet inne i det ær verdige auditoriet på bredden av Themsen.
Nå forlot Magnus Carlsen det for siste gang.
Magnus hater å tape. Intenst. Det er fysisk ubehagelig for ham, og det er så ubehagelig at det også blir ubehagelig for dem rundt ham. Han blir sur, forbanna, ag gressiv. Dette er noe som han ikke kan kontrollere, mener han, for etter et langt sjakkparti er han psyk isk og fysisk sliten, alle sosiale for pliktelser er forduftet, de er brutt ned, og han føler en rett til å være tverr og vanskelig, og akkurat denne dagen, mandag 1. april 2013, hadde han all rett til det.
Magnus Carlsen hadde tapt sitt livs viktigste par ti.
Manager Espen Agdestein trippet på bakrommet. I ere år hadde de ventet på denne dagen, dagen da Magnus skulle avg jøre kandidattur neringen for å være klar for en VM-nale. De skulle juble, rope, sprette champagnen, endelig!
Millioner av sjakkfans verden over hadde ventet på denne dagen, sponsorer, familie, venner, ja, selv hans argeste konkur renter ventet. De ikke bare ventet, de for ventet at det skulle skje.
Magnus skulle vinne.
Nå hadde han snublet på målstreken.
På bakrommet g ruet Agdestein seg til å møte ham, for selv etter re år som manager for tidenes sterkeste sjakkspiller har han ennå ikke knekket koden for hvordan han sk al agere når Magnus har tapt. Hva pokker skulle han si nå?
Han fr yktet det verste.
Dør a ble slått opp.
Magnus kom ut.
Han smilte.
Åpning:
Sjakkens motekonge
Berlin, onsdag 7. juli 2010.
«Guten morgen, Her r Carlsen!»
Berlin var for lengst på føttene, og endelig kom Magnus Carlsen på sitt k ar akteristisk fremoverlente og snublende
vis g jennom den morgenhektiske resepsjonen i det store glasshotellet ved bredden av Spree, tvers overfor Berlinerdomen. Verdens beste sjakk spiller stanset opp på mar morgulvet, og med sola midt imot, myste han mot utgangen.
Så han etter noen? Han lette med et smalt blikk, og der, der kk han øye på Espen Agdestein, manageren, og g ikk raskt imot ham.
Mein Gott, så trøtt han var. Drivende bleik, og alt, absolutt alt, de mørke feltene under øynene, den halvåpne munnen, den lute r yg gen, tausheten, alvoret, alt utstr ålte at det ikke var her han ville være. Det eneste stedet Magnus Carlsen vil være klokk a halv ni om morgenen, er i
senga. Bak mørke gardiner. I dyp søvn. Han har snudd døgnet og lagt seg til sin egen døgnr ytme.
Vi håndhilste. Kjapt. Og slapt. Sjakk spillere har det med å hilse slapt, skulle jeg erfare. Hastig og motvillig tar de imot håndtr ykk. Det er knapt berøring, det er som å ta i noe dødt, før de hur tig trekker hånda tilbake. Som om de hilser av plikt, og det er det de g jør.
Dette var vår t andre møte. Første møte var en uke tidligere på et kontor i K ag ge Forlag. Vi hadde snakket om bokprosjektet, det vil si: det var jeg som snakket. Han lyttet. Eller lyttet? Han sa i hver t fall lite. Svar te kor tfattet på det jeg spur te om, og satt ellers taus med nedslått blikk. Jeg sa noe om at han kunne br uke meg som en samtalepar tner. Han sa ingenting. En han kunne snakke til om alt, sa jeg. Han svar te ikke noe til det, og i etter tid har jeg mange ganger smilt forlegent av det utsagnet. Magnus har ikke behov for noen samtalepar tner. Han samtaler ikke. Ikke den gang, ikke siden, i hver t fall skulle han ikke samtale med meg.
I dette første møtet stilte jeg også det k lassiske hvor-mange-trekk-kan-du-tenke-framover-spørsmålet. Nettopp det spørsmålet har han fått utallige ganger, og det er slike spørsmål som g jør at Magnus Carlsen misliker å bli intervjuet av jour nalister som ikke spiller sjakk. Et opplagt og konkret spørsmål, men tilnær met meningsløst. Da Garry Kasparov engang ble stilt det samme spørsmålet, svarte han at «det har omtrent like mye for seg som å spørre Lance Ar mstrong hvor ofte han sk ifter g ir i løpet av Tour de France».
«Det kommer litt an på,» svar te Magnus. Han nølte, sa: «Åtte–ni trekk.»
Vår t første møtet endte omtrent som dette:
«Synes du det er g reit å snakke om disse tingene?»
«Jeg synes ikke det er ukomfor tabelt å snakke om sjakk, nei.»
«Men vi må snakke om andre ting også.»
«Ja, jeg skjønner det.»
«Og jeg spiller ikke sjakk …»
«Jeg hør te det. Men det k an være en fordel. At det ikke blir en bok bare for sjakkfolk.»
«Jeg kommer til å stille mange idiotiske spørsmål.»
«Ja.»
«Og du er nødt til å sette av tid.»
«Hvor mange timer tenkte du?»
«Det er vanskelig å si. Men hvis det sk al bli en bok, blir det mange.»
«Ok.»
Nå var vi altså i Berlin, og selv om han ikke rent for melt hadde satt av tid, så var vi endelig i gang.
Vi gikk ut av resepsjonen og ble stående på for tauet for å vente på en bil. Ifølge den detaljer te kjøreplanenmanager Espen Agdestein bar med seg i sin nye, br une skulderveske, skulle den komme presis k lokk a 08.30. Nå var den noen minutter over halv, ingen bil, vi ventet.
Denne dagen skulle et nytt k apittel i Magnus Carlsens unge liv skrives. Om få timer skulle han sitte for an et internasjonalt pressekor ps og bli presenter t som modell for det nederlandske motekonser net G-Star RAW.