Drømmegjengeren

THE BONE SEASON

Oversatt av Kjersti Velsand (MNO)

Copyright © 2013 Samantha Shannon-Jones Published by arrangement with David Godwin Associates, London © Norsk utgave: 2013 Kagge Forlag AS Sitatet fra Jane Eyre av Charlotte Brontë på side 5 er hentet fra Ragnfrid Stokkes oversettelse, Pax Forlag A/S, Oslo, 1999.

Originalens tittel: The Bone Season Omslagsdesign: David Mann Tilrettelegging av design: Trygve Skogrand / Passion&Prose og Kine Røst Kart: Andras Bereznay Sats: Dag Brekke / akzidenz as Boka er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 Papir: Holmen Book Cream 70 g. 1,6 Trykk og innbinding: ScandBook, Falun

ISBN: 978-82-489-1354-2

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Til drømmerne

I tillegg til denne kloden, og i tillegg til menneskeslekten, finnes det en usynlig verden og et ĂĽndenes rike; den verdenen er rundt oss, for den er overalt.

Charlotte BrontĂŤ

•

•

— lilla —

Behøver rituelle objekter (numa) for å oppnå forbindelse med eteren. Brukes vanligvis til å forutsi fremtiden.

}

Seere

Kottabomantiker

Kryomantiker

Hydromantiker

Vanlige sannsiere

Katoptromantiker

Krystallist

Axinomantiker

Kartomantiker

Bibliomantiker

Cyathomantiker

Kledomantiker

Makaromantiker

Kleromantiker

Astragalomantiker

Aichmomanger

Akultomantiker

• MEDIER • — grønn —

Forbinder seg med eteren gjennom åndelig besettelse. Er gjenstand for en viss grad av kontroll av åndene.

}

Transemedier

Talende medium

Gjenstridige medier

Automatist

Psykograf

Fysisk medium

• FØLERE • — gul —

Kan oppfatte eteren på et sensorisk og et språklig nivå. Vil i visse tilfeller kunne kanalisere eteren.

}

Gustant

Snuser

Polyglott

Hvisker

• TEGNTYDERE • — blå —

Bruker organisk materie, eller elementene, for å forbinde seg med eteren. Brukes vanligvis til å forutse fremtiden.

}

Onde tegntydere

Osteomantiker

Vanlige tegntydere

Hematomantiker

Ramdomantiker

Pyromantiker

Drimimantiker

Kiromantiker

Halomantiker

Okulomantiker

Tasseograf

Antropomantiker

Botanomantiker

Teriomantiker

Ekstispisist

Spodomantiker

Kapnomantiker

Libanomantiker Antomantiker

Sykomantiker

Dentromantiker

Dafnomantiker

• BESKYTTERE • — oransje —

Har en høyere grad av kontroll over åndene og kan tøye vanlige eterisk-spatiale grenser.

}

Binder

Påkaller

Nekromantiker

Eksorsist

• FURIER • — oransje-rød —

Gjenstand for indre forandring i forbindelse med eteren, typisk for drømskapet.

}

Sibylle

Uleselig

Berserk

• HOPPERE • — rød —

I stand til å påvirke eteren utenfor egne fysiske grenser. Sterkere eterfølsomhet.

} Drømmegjenger

Orakel

N

Til Port Meadow

Amaurotikerhuset Trinityresidensen

Balliolresidensen

Hawksmoor

yen

Brakkeb

Broad

Det gamle teateret Det gamle biblioteket

Exeterresidensen

Su res Rommet

Gamle kirken

Orielresidens

The Guildhall Gildesalen

Forvaringsanlegget

Corpus residen Tarnet 째

Keeper's Residences Vergeresidenser Special Residences Spesialresidenser

The House Huset

STRAFFEKOLONIEN SHEOL I OFFISIELT SUZERAIN-TERRITORIUM

Broad

wksmoor

e oteket Suzerainresidensen Rommet Queen’sresidensen

Gamle kirken

Magd

alen-g

angen

Magdalenresidensen

Arvingens residens

Orielresidensen

Broen Mertonresidensen

Corpusresidensen

Til Ingenmannslandet

1 Forbannelsen

J

eg liker å tro at det var flere av oss i begynnelsen. Ikke mange, vil jeg anta, men flere enn det er nå.

Vi utgjør en minoritet som verden ikke godtar. Ikke hinsides fantasien engang, og til og med den er svartelistet.

Av utseende er vi som alle andre. Ofte oppfører vi oss som alle andre også. På mange måter er vi som alle andre. Vi finnes overalt, i hver eneste gate. Tilsynelatende lever vi normalt, så lenge du ikke ser for godt etter.

Vi vet ikke alle hva vi er. Enkelte av oss dør uten noensinne å få vite det. Noen av oss vet det, og blir aldri fanget. Men vi finnes der ute.

Tro du meg.

Siden jeg var åtte, hadde jeg bodd i den delen av London som i sin tid het Islington. Jeg gikk på en privat jenteskole, men sluttet da jeg var seksten for å begynne å jobbe. Det var i år 2056. AS 127 etter Scion-kalenderen. Unge menn og kvinner 11

ble forventet å brødfø seg som best de kunne, og det var vanligvis bak en eller annen disk. Det fantes flust med jobber i servicenæringen. Faren min trodde jeg ønsket å føre en enkel tilværelse; at jeg var smart, men uten ambisjoner, fornøyd med et hvilket som helst arbeid livet slengte til meg.

Pappa tok feil, som vanlig.

Fra jeg var seksten, hadde jeg jobbet i Scion-Londons kriminelle underverden – eller SciLo, som vi på gata sa. Jeg hadde mitt virke blant nådeløse gjenger av seere, som alle var villige til å trampe på hverandre for å overleve. Vi var alle en del av det omseggripende kartellet Underherren ledet. Skvist mot samfunnets yttergrense ble vi tvunget inn i kriminaliteten om vi skulle klare oss. Slik tiltok hatet mot oss ytterligere. Vi ga liv til ryktene.

Jeg hadde min lille plass i kaoset. Jeg var fesje, protesjeen til en mimeherre. Min overordnede var en mann ved navn Jaxon Hall, den ansvarlige mimeherren* for I-4-området. Vi var seks stykker som arbeidet rett under ham. Vi kalte oss De syv segl.

Jeg kunne ikke fortelle noe til pappa. Han trodde jeg var ansatt i en oksygenbar, en dårlig betalt, men lovlig jobb. Det var blank løgn, men han ville ikke skjønt det hvis jeg fortalte ham hvorfor jeg tilbragte tiden min sammen med kriminelle.

Han visste ikke at jeg hadde sterkere tilhørighet til dem enn til ham.

Jeg var nitten år gammel den dagen livet mitt ble forandret.

På den tiden hadde jeg et kjent navn i gatemiljøet. Etter en krevende uke på svartebørsen hadde jeg tenkt å tilbringe helgen hjemme hos pappa. Jax skjønte ikke hvorfor jeg trengte fri – for ham fantes det ingenting bortsett fra kartellet som var verdt å bry seg med – men så hadde han ingen familie slik jeg hadde. I hvert fall ingen familie som levde. Og selv om pappa og jeg aldri hadde stått hverandre nær, syntes jeg fremdeles at *

Fremmede ord og betegnelser er forklart i ordlisten bakerst i boken.

12

jeg burde holde kontakten. En middag her, en telefonsamtale der. En presang ved Novembertide. Det eneste aberet var de evinnelige spørsmålene hans. Hva slags jobb hadde jeg? Hvem vanket jeg sammen med? Hvor holdt jeg hus?

Jeg kunne ikke svare. Sannheten var farlig. Han kunne finne på egenhendig å sende meg til Tower Hill hvis han hadde visst hva jeg holdt på med. Kanskje jeg burde ha fortalt ham sannheten, men det ville ha tatt livet av ham. Uansett angret jeg ikke på at jeg var blitt med i kartellet. Akkurat hederlig var ikke yrket mitt, men det kastet av seg. Og som Jax alltid sa: heller kjeltring enn streit.

Det regnet den dagen. Min siste arbeidsdag.

En oksygenmaskin holdt organismen min i gang. Jeg så død ut, og på en måte var jeg det også: Sjelen min var delvis frakoblet kroppen. Jeg kunne ha havnet i galgen for en slik forbrytelse.

Jeg sa jeg jobbet i kartellet. La meg forklare. Jeg var en slags hacker. Ikke akkurat noen åndeleser; mer en ånderadar som fanget opp vibbene i eteren. Jeg kunne fornemme nyansene i drømskap og sveveånder. Ting utenfor meg selv. Ting den gjengse seer ikke kunne oppfatte.

Jax brukte meg som overvåker. Oppgaven min var å følge med på eterisk aktivitet innenfor hans område. Han ba meg ofte sjekke de andre seerne, finne ut om de skjulte noe. I begynnelsen hadde det bare vært folk som befant seg i samme rom som meg – folk jeg kunne se og høre og berøre – men snart skjønte han at evnene mine strakte seg lenger enn som så. Jeg kunne oppfatte ting som skjedde andre steder: en seer på vei ned gaten, en åndeforsamling i Garden. Så lenge jeg hadde oksygentilførsel, kunne jeg ta inn eteren i en radius på halvannen kilometer innenfor Seven Dials. Hvis Jaxon trengte noen til å sladre om hva som gikk for seg i I-4, kunne du 13

banne på at han ville påkalle undertegnede. Han sa stadig at jeg hadde potensiale til å gå lenger, men Nick nektet å la meg prøve. Vi visste ikke hvordan det ville virke på meg.

Alle former for klarsyn var selvfølgelig forbudt, men å tjene penger på det var regelrett synd. Det fantes et eget ord for det: mimekriminalitet. Kommunikasjon med åndeverdenen med vinnings hensikt. Kartellet var bygget på mimekriminalitet. Å ta seg betalt for klarsynte tjenester var utbredt blant dem som ikke fikk opptak i noen gjeng. Vi betraktet det som frilansing. Ifølge Scion var det forræderi. Den offisielle henrettelsesmetoden for slike lovbrudd var nitrogenkvelning, markedsført under merkenavnet NiteKind. Jeg husker fortsatt overskriftene: SMERTEFRI STRAFF: SCIONS SISTE MIRAKEL. De sa det var som å sovne, som å ta en pille.

Likevel ble folk stadig hengt offentlig; for høyforræderi vanket det tortur i tillegg.

Selv begikk jeg høyforræderi bare ved å puste.

Men tilbake til den dagen. Jaxon hadde koblet meg til oksygenmaskinen og sendt meg ut på en liten rekognoseringsrunde i området. Jeg hadde fulgt med på en av de lokale åndene, en hyppig gjest i Sone 4. Jeg hadde anstrengt meg for å se minnene hans, men det var stadig noe som kom i veien. Dette drømskapet var ulikt alt annet jeg hadde vært i befatning med tidligere. Selv Jax var i villrede. På bakgrunn av lagene av forsvarsmekanismer ville jeg sagt at åndens innehaver var flere tusen år gammel, men det kunne umulig stemme. Det måtte dreie seg om en helt spesiell ånd.

Jax var mistenksom av seg. Etter regelen skulle enhver ny klarsynt i hans område meldt seg for ham innen førtiåtte timer.

Han mente en annen gjeng måtte være innblandet, men ingen i I-4-gjengen hadde erfaring nok til å blokkere for speidingen min. Ingen av dem visste at jeg hadde evnen. Dette var ikke Didion Waite, som ledet den nest største gjengen i området.

14

Det var ikke de utsultede frilanserne som frekventerte Dials.

Det var ikke de lokale mimeherrene med etertyverier som spesiale. Dette var noe annet.

Hundrevis av ånder passerte meg, de glimret som sølv i mørket. I likhet med sine innehavere hastet de gjennom gatene.

Jeg dro ikke kjensel på disse menneskene. Jeg kunne ikke se ansiktene deres; skimtet bare så vidt omrisset av sjelene deres.

Jeg befant meg ikke i Dials nå, men lenger nord, selv om jeg ikke kunne si nøyaktig hvor. Jeg fulgte den velkjente følelsen av fare. Den fremmede var like i nærheten, drev meg gjennom eteren som en lyktemann, fór hit og dit mellom de andre sjelene. Jeg beveget meg kjapt, som om han kunne fornemme meg. Som om han forsøkte å stikke av.

Jeg burde ikke følge dette lyset. Jeg visste ikke hvor det ville føre meg, og jeg hadde allerede beveget meg for langt unna Seven Dials.

Jaxon sa du skulle finne ham. Tanken var fjern. Han kommer til å bli sint. Jeg fortsatte, beveget meg fortere enn kroppen var i stand til, tøyde grensene for hva mine egne fysiske rammer tillot. Nå kunne jeg skjelne sveveånden. Han var ikke sølvskimrende som de andre; nei, mørk og kjølig var han, en sjel av is og stein. Jeg skjøt mot ham. Han var så nær, så nær … Jeg kunne ikke miste ham nå.

Plutselig skalv eteren rundt meg, og vips var han forsvunnet. Den fremmede var igjen utenfor rekkevidde.

Noen ristet i meg.

Sølvstrengen – forbindelsen mellom kroppen og sjelen min – var uhyre følsom. Det var det som gjorde meg i stand til å fornemme drømskap på avstand. Med et rykk kunne strengen også trekke meg tilbake i kroppen igjen. Da jeg slo øynene opp, sto Dani og viftet med en lommelykt i ansiktet på meg. «Pupillrespons,» sa hun til seg selv. «Bra.» 15

Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.

«Nå får du våkne, Drømmer.» Hun fiket til meg i ansiktet.

«Velkommen tilbake til meatspace.»

Det sved etter slaget – et godt, om enn ubehagelig tegn. Jeg strakte meg for å løsne oksygenmasken.

De mørke omgivelsene demret for meg. Kåken til Jax var en hemmelig smuglerhule: Forbudte filmer, musikk og bøker lå hulter til bulter på nedstøvede hyller – en samling billig krim i paperback, av det slaget man kunne plukke med seg i Garden i helgene, og en stabel heftede trykksaker. Dette var det eneste stedet i verden hvor jeg kunne lese, se eller gjøre det jeg selv ville.

«Du skulle ikke ha vekket meg på den måten,» sa jeg. Hun kjente reglene. «Hvor lenge var jeg der?»

«Hvor?»

«Hvor tror du?»

Dani knipset med fingrene. «Selvsagt – i eteren. Beklager.

Fulgte ikke med.»

Tvilsomt. Dani fulgte alltid med.

Jeg sjekket den blå Nixie-timeren på maskinen. Dani hadde laget den selv. Hun kalte den støttesystemet for døde seere, eller SDS. Den overvåket og kontrollerte livsfunksjonene mine når jeg fornemmet eteren på langt hold. Hjertet sank i meg ved synet av tallene.

«Femtisju minutter.» Jeg gned meg i tinningene. «Lot du meg bli i eteren i en time?»

«Mulig, det.»

«En hel time?»

«En ordre er en ordre. Jax sa han ville du skulle finne ut av denne mystiske ånden før kvelden falt på. Har du gjort det?»

16

«Jeg forsøkte.»

«Altså greide du det ikke. Ingen bonus på deg.» Hun tømte espressoen sin i én slurk. «Kan fortsatt ikke tro du mistet Anne Naylor.»

Selvsagt måtte hun bringe det på bane. Noen få dager tidligere var jeg blitt sendt til auksjonshuset for å gjøre krav på en sjel som rettmessig tilhørte Jax: Anne Naylor, det berømte gjenferdet fra Farringdon. Jeg var blitt overbudt.

«Vi hadde aldri fått Naylor,» sa jeg. «Didion ville ikke gitt oss tilslaget, ikke etter forrige gang.»

«Samme for meg. Ikke at jeg vet hva Jax skulle gjort med et poltergeist uansett.» Dani så på meg. «Han sier at han gir deg fri denne helgen. Hvordan fikset du det?»

«Psykiske årsaker.»

«Hva skal det bety?»

«Det betyr at du og innretningene dine driver meg fra vettet.»

Hun slengte den tomme koppen sin på meg. «Jeg passer på deg, din drittunge. Innretningene mine kan ikke styre seg selv. Jeg kunne bare ha gått ut herfra for å spise lunsj og la ditt sørgelige påskudd av en hjerne tørke inn.»

«Den kunne ha tørket inn.»

«Spar meg for tårene dine. Du vet hvordan det funker: Jax gir ordrene, vi utfører dem, belønningen blir deretter. Du får heller jobbe for Hector hvis du ikke liker det.»

Touché.

Dani snøftet og rakte meg de medtatte lærstøvlene mine.

Jeg trakk dem på. «Hvor er de andre?»

«Eliza ligger og sover. Hun hadde en episode.»

Episode kalte vi det bare når en av oss hadde et møte som nesten ble skjebnesvangert. I Elizas tilfelle var det rene besettelsen. Jeg kikket mot døren inn til malerommet hennes.

«Hvordan står det til med henne?»

«Hun sover det av seg.»

17

«Jeg går ut fra at Nick har sjekket henne?»

«Jeg ringte ham. Han og Jax er fortsatt borte på Chat’s.

Han sa han skulle kjøre deg hjem til faren din halv seks.»

Chateline’s var et av de få stedene vi kunne spise ute, en finere bar og restaurant i Neal’s Yard. Vi hadde en avtale med innehaveren: Vi ga ham rikelig med driks, og han fortalte ikke Skvadronen hva vi var. Tipsen kostet mer enn måltidet, men en kveld ute var verdt prisen.

«Da er han sen,» påpekte jeg.

«Må ha blitt forsinket.» Dani strakte seg etter telefonen.

«Ikke bry deg med det.» Jeg stakk håret inn i luen. «Jeg vil ikke forstyrre dem.»

«Du kan jo ikke ta toget.»

«Det kan jeg faktisk.»

«Det er å be om sin egen begravelse.»

«Det kommer til å gå helt fint. Linjen er ikke blitt sjekket på ukevis.» Jeg reiste meg. «Frokost på mandag?»

«Kanskje. Mulig jeg skylder den jævelen litt overtid.» Hun kastet et blikk på klokken. «Best du går. Den er nesten seks.»

Hun hadde rett. Jeg hadde mindre enn ti minutter på meg til stasjonen. Jeg grep jakken min, skyndte meg mot døren og ropte «Hei, Pieter» til ånden i hjørnet idet jeg passerte. Den glødet matt til svar. Jeg så ikke gnisten, men jeg kjente den.

Pieter var deprimert igjen. Det hendte han tok seg nær av å være død.

Det fantes en bestemt måte å håndtere ånder på, i hvert fall innenfor vårt område. Ta Pieter, en av våre åndelige medhjelpere – teknisk sett en muse. Eliza lot ham ta bolig i seg og arbeide i daglige tretimersøkter, og i løpet av denne tiden malte hun et mesterverk. Når hun var ferdig, løp jeg ned til Garden, hvor jeg lurte godtroende kunstsamlere til å kjøpe verket. Pieter var temperamentsfull. Det kunne gå måneder mellom hvert bilde.

18

Etikken hadde skrale kår i en hule som vår. Slik går det når man tvinger en minoritet under bakken. Slik går det når verden er ond. Det var bare å gjøre det beste ut av det. Prøve å overleve, tjene litt penger. Greie seg som best man kunne i skyggene av Westminster Archon.

Jobben min – livet mitt – hadde Seven Dials som base. I henhold til Scions unike urbane inndelingssystem lå det i I Kohort, Sone 4, eller I-4. Det var bygget rundt en søyle i et veikryss nær Covent Gardens svartebørs. På denne søylen var det seks solur.

Hver sone hadde sin egen mimeherre eller mimedronning.

Sammen utgjorde de Den ikkenaturlige forsamling, som hevdet at de styrte kartellet, men innenfor den enkelte sone gjorde enhver som han lystet. Dials lå i sentrumskohorten, der kartellet sto sterkest. Det var derfor Jax hadde valgt det. Det var derfor vi ble. Nick var den eneste som hadde sitt eget sted, lenger nord i Marylebone. Der var vi bare i nødstilfeller. På de tre årene jeg hadde jobbet for Jaxon, hadde det bare vært ett slikt tilfelle, da Nattevaktskvadronen (NVS) hadde finkjemmet Dials på jakt etter klarsynte. En kurér tipset oss omtrent to timer før raidet. Før det var gått en time, var vi vekk.

Ute var det vått og kaldt, en typisk marskveld. Jeg sanset flere ånder. I pre-scionistisk tid var Dials en slum, og trøstesløse sjeler hang fremdeles rundt og ventet på en ny mening med tilværelsen. Jeg påkalte noen av dem. Det var alltid lurt å sørge for en viss beskyttelse.

Scion var det siste amaurotiske sikkerhetsordet. Enhver henvisning til tilværelsen etter døden var forbudt. Frank Weaver trodde vi var ikkenaturlige, og som mange storinkvisitorer før seg hadde han lært resten av London å avsky oss. Med mindre det var presserende, oppholdt vi oss ute kun de timene på døgnet det var trygt. Det var når Nattevaktskvadronen sov, og Solskinnsvaktskvadronen (SVS) hadde kontrollen.

19

SVS-medlemmene var ikke seende. De hadde heller ikke lov til å utvise samme brutalitet som sine nattlige kolleger. I hvert fall ikke offentlig.

NVS-erne, eller skvadrerne, som vi kalte dem, var annerledes. Klarsynte i uniform, dømt til å tjenestegjøre i tredve år før de ble eutanisert. En djevelsk pakt, ble det sagt, men det ga dem tredve års garanti for en behagelig tilværelse. De færreste seere var like heldige.

Så mye død hadde det vært opp igjennom Londons historie at en plett uten ånder vanskelig lot seg oppdrive. Åndene utgjorde et sikkerhetsnett, forutsatt at dem man fikk fatt på, var gode. Brukte man et skrøpelig spøkelse, ville det ikke sette en overfallsmann ut av spill i mer enn noen sekunder. Ånder som hadde levd et voldelig liv, var de beste. Det var derfor man for visse ånder kunne oppnå god pris på svartebørsmarkedet.

Jack the Ripper ville ha blitt solgt for millioner dersom noen hadde greid å fakke ham. Noen var fremdeles overbevist om at Ripper var Edvard VII – den falne prinsen, blodkongen.

Ifølge Scion var han den aller første klarsynte, en påstand jeg aldri hadde festet lit til. Jeg foretrakk å tro at vi alltid hadde vært der.

Det var like før det mørknet. Solnedgangen forgyllet himmelen; månen var et hvitt flir. Under den sto borgen. Oksygenbaren The Two Brewers over gaten var stappfull av amaurotikere. Vanlige mennesker. Oss seere imellom ble det sagt at de led av amaurose, akkurat som de hevdet at vi led av klarsyn.

Råttiser hendte det de ble kalt.

Jeg hadde aldri likt det ordet. Det fikk dem til å høres så ekle ut. Temmelig hyklersk var det også, siden det var vi som snakket med de døde.

Jeg kneppet jakken og dro lueskyggen ned over øynene.

Hodet bøyd, øynene åpne var loven jeg forholdt meg til. Ikke Scions lover.

20

«Jeg spår deg for en shilling. Én shilling! Londons beste orakel, det lover jeg. Har du en mynt å avse til en stakkars klarsynt?»

Stemmen tilhørte en tynn mann som sto og hutret i en like tynn jakke. Slike var sjeldne å se i sentrumskohorten, hvor de fleste klarsynte tilhørte kartellet. Jeg leste auraen hans. Mannen var langt fra noe orakel, men en sannsier av det temmelig uintelligente slaget – mimeherrene hadde ikke annet enn forakt til overs for tiggere. Jeg tok ham for meg, grep ham i kragen. «Hva i helvete er det du driver med? Er du helt på trynet?»

«Vær så snill, jeg er så sulten,» sa han, ru i stemmen av væskemangel. Han hadde ansiktsrykninger som en oksygenavhengig. «Jeg er fullstendig på felgen. Ikke si noe til Binderen.

Jeg ville bare –» «Pell deg vekk herfra.» Jeg stakk til ham et par sedler. «Det er det samme for meg hvor du går, så lenge du kommer deg bort fra gata. Skaff deg et sted å sove. Og hvis du må spå folk på gata i morgen, gjør det i VI Kohort, ikke her. Forstått?»

«Tusen takk skal du ha.»

Han samlet sammen de ynkelige eiendelene sine; en av dem var en glasskule. Billigere enn krystall. Jeg så etter ham der han fortsatte mot Soho.

Stakkars fyr. Hvis han brukte pengene på oksygenbar, ville det ikke være lenge før han var tilbake på gata. Han var ikke den eneste; ved tilgang på en kanyle med smaksatt luft var det mange som ble sittende i timevis. Det var den eneste måten å bli lovlig høy på innenfor festningen. Hva det nå enn var han drev på med, den fyren var desperat. Kanskje han var blitt sparket ut av kartellet, eller avvist av familien sin. Ikke at jeg ville spørre.

Ingen spurte.

21

Vanligvis var det folksomt på stasjon I-4B. Amaurotikerne hadde ingenting imot å ta toget, de hadde ingen aura som avslørte dem. De fleste klarsynte unngikk offentlig transport, men iblant var det likevel tryggere på toget enn på gaten. Det var ikke mange nok skvadrere innenfor borgen, og tilfeldige kontroller tilhørte sjeldenhetene.

Det var seks soner i hver av de seks kohortene. Skulle man forlate sonen sin, og da særlig på kveldstid, trengte man reisetillatelse og en god porsjon flaks. Etter mørkets frembrudd ble det utplassert vektere. De var en underavdeling av Nattevaktskvadronen, seende klarsynte med standard livsgaranti.

De måtte tjene staten for å få beholde livet.

Jeg hadde aldri vurdert å arbeide for Scion. Klarsynte kunne være ondskapsfulle mot hverandre – jeg sympatiserte ikke stort med dem som opererte på egen hånd, men kunne likevel kjenne en slags affinitet til dem. Jeg kunne virkelig aldri arrestert en av dem. Likevel hendte det, når jeg hadde jobbet hardt i to uker og Jax glemte å betale meg, at jeg ble fristet.

Jeg hadde to minutter på meg til å skanne dokumentene mine. Så snart jeg var forbi sperringene, løsnet jeg spolen. Ånder likte ikke å bli ført for langt vekk fra tilholdsstedet sitt, og de ville ikke hjelpe meg dersom jeg tvang dem.

Hodet mitt hamret. Uansett hvilken medisin det nå var Dani hadde latt pumpe ut i årene på meg, var effekten i ferd med å avta. En time i eteren … Jaxon tøyde virkelig grensene mine.

På plattformen viste en skinnende grønn Nixie togtabellen, ellers var det lite lys. Scarlett Burnishs stemme gjallet over høyttalerne.

Dette er en melding til samtlige reisende i nordlig retning innenfor I Kohort, Sone 4. Vennligst hold kortene deres klare til kontroll. Vi henviser til sikkerhetsskjermene for kveldens bulletiner. Så ønsker vi alle en hyggelig kveld. Takk.

22

Kvelden min var langt fra hyggelig. Jeg hadde ikke spist siden daggry. Jax lot meg bare få lunsjpause når han var i usedvanlig godt humør, og det var like sjelden som blå epler.

En ny beskjed kom til syne på sikkerhetsskjermene. RKT: RADIESTETISK KARTLEGNINGSTEKNOLOGI. De øvrige reisende lot seg ikke merke med noe. Denne kunngjøringen ble vist med jevne mellomrom.

«I en så tett befolket festning som London kan man lett tro at man reiser ved siden av et ikkenaturlig individ.» En rekke silhuetter dukket opp på skjermen, hver av dem representerte en innbygger. En av dem ble rød. «SciSOVF installerer nå RKT Senshield henholdsvis i Archon og Paddington terminalkomplekser. Innen 2061 er vårt mål å ha installert Sen­ shield ved åtti prosent av stasjonene i sentrumskohorten, noe som vil gjøre det mulig å redusere antallet ikkenaturlig politi på undergrunnen. Besøk Paddington eller spør en SVS-betjent om mer informasjon.»

Nye kunngjøringer fulgte, men jeg greide ikke å la være å tenke på den jeg nettopp hadde sett. RKT utgjorde en alvorlig trussel for de klarsynte i festningen. Ifølge Scion kunne den kartlegge en aura på opptil seks meters avstand. Dersom ikke planene deres ble forsinket, ville vi bli tvunget til å holde oss innendørs innen 2061. Typisk nok hadde ingen av mimeherrene kommet opp med noen løsning. De bare kranglet. Og kranglet. Og kranglet om kranglingen.

Over meg på gaten vibrerte det i auraer. Jeg var en stemmegaffel som summet av energien deres. For å få tankene over på noe annet ble jeg stående og fingre med ID-en min. Den hadde bilde, navn, adresse, fingeravtrykk, fødselssted og yrke.

Fr. Paige E. Mahoney, naturalisert beboer i I-5. Født i Irland i 2040. Flyttet til London i 2048 under særskilte omstendigheter. Ansatt i en oksygenbar i I-4, derav reisetillatelsen. Blond.

23

Grå øyne. 175 cm høy. Ingen særlige kjennetegn, men mørke lepper, sannsynlig forårsaket av røyking.

Jeg hadde aldri røykt i hele mitt liv.

En klam hånd grep meg rundt håndleddet, og jeg kvapp til.

«Du skylder meg en unnskyldning.»

Jeg så opp på en mørkhåret mann med bowlerhatt og skittent hvitt halstørkle. Lukten var nok til å gjenkjenne ham: Haymarket Hector, en av våre mindre hygieniske rivaler. Han stinket alltid som en dass. Dessverre var han også Underherren, kartellets hovedbas. Området hans ble kalt djevelens kirkegård.

«Det var vi som vant kampen. Ærlig og redelig.» Jeg vred meg løs. «Har ikke du noe bedre å foreta deg, Hector? Du kunne jo begynne med en tannpuss.»

«Mens du skulle lære deg rent spill, vesla. Og vise underherren din en viss respekt.»

«Jeg jukser aldri.»

«Det er jeg nå ikke så sikker på,» sa han lavt. «Samme hva den mimeherren deres innbiller dere, er dere ikke annet enn simple juksemakere og løgnere alle sju. Jeg hører du er den mest åndssvake på hele svartebørsen, kjære Drømmer. Men du kommer til å forsvinne.» Han la en finger under haken min.

«Alle forsvinner til slutt.»

«Det samme gjelder deg.»

«Det vil vi snart få se.» Inn i øret mitt hvisket han: «Ha en riktig trygg tur hjem, din lille tispe.» Så ble han borte i utgangstunnelen.

Jeg måtte passe meg for Hector. Som underherre hadde han ingen reell makt over de andre mimeherrene – hans eneste rolle var å innkalle til møter – men han hadde en rekke tilhengere. Han hadde vært snurt på meg siden gjengen min hadde slått lakeiene hans i tarocchi to dager før Naylor-auksjonen.

Folkene til Hector likte ikke å tape, og det gjorde ikke saken 24

bedre at Jaxon ertet dem. De fleste i gjengen hadde unngått å bli erklært fritt vilt, først og fremst ved å holde seg utenfor deres rekkevidde, men Jax og jeg var for trassige til det. Blekdrømmeren – som jeg ble kalt på gata – sto på drapslisten deres. Dersom de fikk slått kloa i meg, ville det bety den visse død.

Ett minutt forsinket kom toget, og jeg dumpet ned på et ledig sete. Det satt bare én annen person i vognen, en mann som leste Daily Descendant. Han var klarsynt, et medium. Jeg stivnet til. Jax hadde sine fiender, og blant de klarsynte var det mange som visste at jeg var fesjen hans. De visste også at jeg solgte kunst som umulig kunne ha vært malt av den egentlige Pieter Claesz.

Jeg tok frem databrettet mitt og valgte en av de tillatte romanene jeg likte best. Uten beskyttelsesspole var det å se mest mulig normal og amaurotisk ut den eneste måten å sikre seg på.

Jeg bladde gjennom sidene, stadig med et øye på mannen.

Jeg merket at han fulgte med på meg, men ingen av oss sa noe.

Siden han ikke allerede hadde tatt meg i nakken og dengt meg helseløs, antok jeg at han ikke var nysvindlet kunstelsker.

Jeg snek meg til å kaste et blikk på eksemplaret hans av Descendant, den eneste avisen i storformat som fremdeles ble masseprodusert på papir. Papir var for enkelt å misbruke; på databrett kunne vi derimot ikke laste ned annet enn det lille som slapp gjennom sensuren. De typiske nyhetene stirret tilbake på meg. To unge menn var hengt for høyforræderi, et mistenkelig stormagasin var stengt i Sone 3. En lengre artikkel tilbakeviste den «unaturlige» oppfatningen at Storbritannia var politisk isolert. Journalisten kalte Scion «et imperium på fosterstadiet». Det var blitt sagt så langt tilbake jeg kunne huske. Dersom Scion stadig var et foster, var jeg pokker meg sikker på at jeg ikke ville være der når det fant veien ut av fødselskanalen.

25

Det var gått nesten tohundre år siden etableringen av Scion.

Det var blitt grunnlagt som svar på det man oppfattet som en trussel mot riket – klarsynsepidemien, som de kalte den.

Det offisielle årstallet var 1901, da fem grusomme mord ble knyttet til Edvard VII. De hevdet at blodkongen hadde åpnet en dør som aldri senere ville la seg stenge, at han hadde bragt klarsynets plager over verden, og at hans tilhengere var overalt. Etter sigende både ga og tok de liv, og kraften sin hentet de fra ondskapens kilde.

Tilsvaret var Scion, en republikk som ble grunnlagt for å slå epidemien tilbake. Femti år senere var den blitt en maskin som jaktet på klarsynte, og det meste av politikken dreide seg om de ikkenaturlige. Drap ble alltid utført av de ikkenaturlige. De sto bak så vel tilfeldig vold og tyveri som voldtekt og ildspåsettelse. I årenes løp hadde de klarsynte etablert et kartell i festningen, organisert en underverden og et tilfluktssted.

Siden da hadde Scion anstrengt seg ytterligere for å utrydde oss.

Så snart de hadde installert RKT, ville kartellet falle fra hverandre, og Scion ville bli altseende. Vi hadde to år på oss til å forhindre det, men med Hector som underherre kunne jeg ikke se hvordan det skulle gå til. Hans herredømme hadde ikke ført til annet enn korrupsjon.

Toget passerte tre holdeplasser uten at noe skjedde. Jeg var nettopp ferdig med kapittelet da lysene ble slukket og toget stanset. Jeg skjønte hva som var på ferde brøkdelen av et sekund før det gikk opp for den andre passasjeren. Han ranket seg på setet.

«De kommer til å gjennomsøke toget.»

Jeg forsøkte å si noe, bekrefte frykten hans, men tungen min kjentes som et sammenbrettet tøystykke.

Jeg slo av databrettet. En dør åpnet seg i tunnelen. På Nixieskjermen i vognen sto det nå SIKKERHETSVARSEL. Jeg 26

visste hva vi hadde i vente: to vektere på runden sin. Den ene av dem var alltid sjefen, vanligvis et medium. Jeg hadde aldri vært utsatt for stikkprøver før, men jeg visste at få klarsynte greide å unnslippe dem.

Hjertet hamret i brystet på meg. Jeg betraktet den andre passasjeren, forsøkte å vurdere reaksjonen hans. Medium var han, men ikke særlig mektig. Jeg kunne ikke riktig sette fingeren på hvordan jeg visste det – det var bare antennen min som på et eller annet vis hadde fanget det opp.

«Vi må komme oss ut av dette toget.» Han reiste seg. «Hva er du, vennen? Orakel?»

Jeg svarte ikke.

«Jeg vet du er klarsynt.» Han trakk i dørhåndtaket. «Kom igjen, ikke bare sitt der. Det må finnes en vei ut herfra.» Han tørket seg over øyenbrynene med ermet. «Av alle mulige dager å ta stikkprøver på – den ene dagen –» Jeg rørte meg ikke. Det fantes ingen utvei her. Vinduene var i herdet glass, det var sikkerhetslåser på dørene – og vi hadde heller ikke tiden på vår side: To lommelykter lyste inn i vognen.

Jeg satt musestille. Vektere. De måtte ha oppdaget et visst antall klarsynte i vognen, ellers ville de ikke ha slått av lysene.

Jeg visste de kunne se auraene våre, men de ønsket å få klarhet i nøyaktig hva slags klarsyn vi besatt.

Nå befant de seg i vognen. En påkaller og et medium. Toget satte seg i bevegelse igjen, men lysene ble ikke slått på. De to henvendte seg til mannen først.

«Navn?»

Han rettet seg opp. «Linwood.»

«Reisens årsak?»

«Jeg har vært på besøk hos datteren min.»

«Besøkt datteren din. Så du er ikke et medium på vei til seanse?»

27

Disse to var ute etter bråk.

«Jeg har de nødvendige dokumenter fra sykehuset. Hun er svært syk,» forklarte Linwood. «Jeg har tillatelse til å besøke henne én gang i uken.»

«Om du åpner kjeften igjen, kommer du ikke til å få lov til å besøke henne i det hele tatt.» Den samme mannen snudde seg mot meg og bjeffet: «Du. Hvor er kortet ditt?»

Jeg trakk det opp fra lommen.

«Og reisetillatelsen din?»

Jeg rakte ham den. Han stoppet for å lese.

«Du jobber i Sone 4.»

«Ja.» «Hvem har utstedt denne tillatelsen?»

«Bill Bunbury, tilsynsføreren min.»

«Jeg skjønner. Men jeg trenger noe mer enn denne.» Han rettet lommelykten mot øynene mine. «Hold blikket.»

Jeg så rett fremfor meg. «Åndesyn har du ikke,» konkluderte han. «Du må være orakel. Lenge siden jeg har vært borti noen av det slaget.»

«Jeg har ikke sett et orakel med pupper siden førtitallet,» sa den andre vekteren. «De kommer til å bli over seg av begeistring.»

Sjefen hans smilte. Han hadde en kolobom i hvert øye, et tegn på permanent åndesyn.

«Unge dame, du kommer til å gjøre meg steinrik,» sa han til meg. «La meg ta en ny titt på de øynene der.»

«Jeg er ikke orakel,» sa jeg.

«Selvsagt er du ikke det. Bare hold kjeft og åpne gluggene.»

De fleste klarsynte trodde jeg var orakel – det var lett å ta feil. Auraene var like – samme farge, faktisk.

Vakten tvang opp det venstre øyet mitt med fingrene. Mens han brukte en liten lykt til å undersøke pupillene mine på jakt etter de manglende kolobomata, gjorde den andre passasjeren 28

et utfall mot den åpne døren. Vognen ristet idet han slengte en ånd – skytsengelen sin – mot vekterne. Bakvakten skrek idet engelen barket inn i ham, pisket sansene hans sammen som en visp i nyknekte egg.

Den første vekteren reagerte lynkjapt, og før noen rakk å lee på seg, hadde han tilkalt en spole poltergeister.

«Ikke rør deg, medium.»

Linwood stirret ham i senk. Han var en liten mann i førti­ årene, tynn, men senete, med brunt hår som var i ferd med å gråne i tinningene. Siden jeg nettopp hadde fått øynene mine belyst, kunne jeg hverken se poltergeistene eller stort annet, men de svekket meg nok til at jeg ikke kunne bevege meg. Jeg telte tre. Jeg hadde aldri sett noen kontrollere en poltergeist, langt mindre tre, og kaldsvetten piplet i nakken på meg.

Idet engelen svingte seg rundt til angrep nummer to, flankerte poltergeistene vekteren. «Hvis du blir med oss uten protester, medium,» sa han, «skal vi be våre overordnede om ikke å torturere deg.»

«Gjør som dere lyster, mine herrer.» Linwood løftet en hånd. «Med engelen ved min side har jeg ingenting å frykte.»

«Det sier de alle sammen, Mr. Linwood, men de pleier å glemme det ved synet av Tårnet.»

Linwood slynget engelen sin nedover i vognen. Jeg kunne ikke se kollisjonen, men de andre sansene mine merket den.

Jeg tvang meg på bena. De tre poltergeistenes tilstedeværelse tappet meg for krefter. Linwood hadde vært stor i kjeften, og jeg visste at han fornemmet dem; han kjempet for å styrke engelen sin. Mens påkalleren kontrollerte poltergeistene, fremsa den andre vekteren trenodien: en serie ord som drev ånder til å dø fullt og helt og sendte dem til en sfære utenfor seernes rekkevidde. Engelen skalv. De måtte kjenne dens fulle navn for å fordrive den, men så lenge en av dem fortsatte messingen, ville engelen være for svak til å beskytte verten sin.

29

Blodet banket i ørene. Halsen snørte seg, og jeg ble valen i fingrene. Hvis jeg ga etter, ville vi begge bli tatt. Jeg så meg selv i Tårnet, torturert, ført mot galgen.

Jeg ville ikke dø i dag.

Idet poltergeistene nærmet seg Linwood, hendte det noe med synet mitt. Jeg siktet meg inn mot vekterne. Sinnene deres dunket nær mitt, to pulserende energisirkler. Jeg hørte kroppen min treffe gulvet.

Jeg hadde bare tenkt å forvirre dem, gi meg selv tid til å komme unna. Overraskelsesmomentet var på min side. De hadde ikke lagt merke til meg. Orakler trengte en spole for å være farlige.

Det gjorde ikke jeg.

En sort bølge av frykt overveldet meg. Sjelen forsvant ut av kroppen min og rett inn i den første vekteren. Før jeg fikk sukk for meg, hadde jeg brast inn i drømskapet hans. Ikke bare mot det – inn i det, gjennom det. Jeg slengte ånden hans ut i eteren, og kroppen ble stående tom tilbake. Før hans medsammensvorne rakk å trekke pusten, fikk han samme skjebne.

Like plutselig var ånden min tilbake i kroppen. Smerten eksploderte bak øynene. Jeg hadde aldri før opplevd at noe gjorde så vondt; det var som kniver gjennom skallen, som om hjerneveven sto i lys lue, og jeg kunne hverken se, bevege meg eller tenke. Jeg hadde en svak fornemmelse av det klebrige gulvet mot kinnet. Uansett hva jeg hadde gjort, kom jeg ikke til å gjøre det igjen med det aller første.

Toget skaket. Det nærmet seg nok neste stasjon. Jeg la vekten på albuene, og musklene skalv under anstrengelsen.

«Mr. Linwood?»

Intet svar. Jeg krøp bort dit han lå. Idet toget passerte et trafikklys, fikk jeg et glimt av ansiktet hans.

30

Død. Poltergeistene hadde jaget ånden ut av ham. ID-kortet hans lå på gulvet. William Linwood, førtitre år gammel. To barn, det ene med cystisk fibrose. Gift. Bankier. Medium.

Var kona og barna hans innforstått med det hemmelige livet han førte, eller var de amaurotikere og uvitende om det hele?

Jeg måtte fremsi trenodien, ellers kom han til å hjemsøke denne vognen for evig. «William Linwood,» sa jeg, «forsvinn ut i eteren. Alt er avsluttet og oppgjort. All gjeld er betalt. Du trenger ikke lenger å oppholde deg blant de levende.»

Linwoods ånd svevet i nærheten. Det gikk et sus gjennom eteren idet han og engelen hans forsvant.

Da lyset ble tent igjen, snørte strupen min seg fullstendig.

Nå lå det ytterligere to kropper på gulvet.

Jeg grep tak i et av håndtakene langs veggen for å komme meg på bena igjen, men de klamme hendene mine greide knapt å holde taket. Noen meter unna lå den første vekteren, død, stadig med et overrasket uttrykk i ansiktet.

Jeg hadde drept ham. Jeg hadde drept en vekter.

Kompanjongen hans hadde ikke vært like heldig. Han lå på ryggen og stirret opp i taket med en tråd av spytt nedover haken. Han rykket til da jeg kom nærmere. Jeg grøsset, og gallesmaken brant i halsen. Jeg hadde ikke dyttet ånden hans langt nok. Den svevet fortsatt rundt i de mørkere delene av sinnet hans: stille, hemmelige deler der ingen ånd kunne finne hvile. Han var gått fra forstanden. Rettere sagt, jeg hadde drevet ham fra forstanden.

Jeg bet tennene sammen. Jeg kunne ikke bare la ham bli liggende – ikke engang en vekter fortjente en slik skjebne. Jeg la de kalde hendene mine på skuldrene hans og stålsatte meg til barmhjertighetsdrapet. Han stønnet og hvisket: «Drep meg.»

Jeg måtte gjøre det. Jeg skyldte ham det.

Men jeg greide det ikke. Jeg klarte bare ikke å drepe ham.

31

Da toget var fremme ved stasjon I-5C, ventet jeg ved døren.

Når de neste passasjerene fant likene, ville det være for sent for dem å fakke meg. Da ville jeg allerede befinne meg på gaten over dem, med lueskyggen trukket godt ned i ansiktet.