Dommedag

Alyson NoĂŤl

Dommedag de utvalgte

Oversatt av Henninge M. Solberg

© 2013 Kagge Forlag AS (norsk utgave) MYSTIC by Alyson Noël. Copyright © 2013 by Alyson Noël, LLC. By arrangement with the author. All rights reserved.

Originalens tittel: The Soul Seekers – Mystic Oversetter: Henninge M. Solberg Sitatet av Antoine de Saint-Exupéry er hentet fra Den lille prinsen, oversatt av Inger Hagerup, Aschehoug (1998).

Omslagsdesign (original): Elsie Lyons Omslagsillustrasjoner: jente © Oleg Gekman / Shutterstock.com; halsbånd © 3drenderings / Shutterstock.com; nøkkel © Feng Yu / Shutterstock.com, foss © Ikunl / Shutterstock.com; stjerner © Toria / Shutterstock.com; ramme © eva105 / Shutterstock.com Norsk omslagsdesign: Carina Holtmon Layout: akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1.8 b Boka er satt med Dante 11,5/15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: ScandBook, Falun ISBN: 978-82-489-1291-0

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Til minne om Shaun Daniel Winegar 1966–2012

om dyreåndene

Jaguaren Jaguaren står for kraft, spenst og lydløs smidighet. Jaguaren lærer oss at taushet, konsentrasjon og selvfordypelse åpner for viktige erkjennelser. Han er svært aktpågivende og har en bemerkelsesverdig evne til å få øye på sitt bytte, og slik viser han oss hvordan vi kan bli mer oppmerksomme på menneskene som omgir oss. Med sitt uhyggelige, stirrende blikk oppfordrer han oss til å utvikle et skarpere syn og nå de dypere lagene av vår indre kunnskap. Jaguaren kan nedlegge bytter som er langt større enn ham selv, og står dermed for kreftene som overgår enkeltmennesket.

Apen Apen står for standhaftighet, likevekt og uanstrengt bevegelse.

Apen hjelper oss med å justere kursen når vi får nye opplysninger.

Han er en dyktig hamskifter og vil ha oss til å utforske hvem vi er, og hvem vi velger å være. Han er intelligent og tilpasningsdyktig 7

og ber oss om å forkaste inngrodde tenkemåter for å møte nye perspektiver, tilnærmingsmåter og erfaringer med åpent sinn.

Han er et nysgjerrig og sosialt vesen som oppfordrer oss til å tilegne oss ny kunnskap, løse problemer på kreative måter og kommunisere åpent og tydelig med andre.

Vaskebjørnen Vaskebjørnen er forkledningens mester. Han er fingerferdig, rådsnar og flink til å tilpasse seg. Han lærer oss å veksle mellom våre mange ansikter på en smidig måte. Vaskebjørnen skjuler seg bak en maske, men er ingen skurk – han er heller en mystisk skikkelse som kan hjelpe oss med å nå endrede bevissthetstilstander og slik utøve healing og magi. Han har smidige, sterke fingre og oppfordrer oss til å bruke hendene for å skape. Han kan leve i alle slags omgivelser, og slik minner han oss på at vi må være fleksible og tilpasningsvillige i alle livets situasjoner.

Ekornet Ekornet står for tillit, sparsommelighet og beredskap. Ekornet lærer oss å samle forråd og hjelper oss med å forberede fremtiden uten å spare på byrder fra fortiden, som bekymringer og frykt. Han er svært aktiv og energisk og minner oss om at vi ikke kan nå målene våre uten også å ta oss tid til å omgås andre og hvile på veien. Ekornet bruker mye av sin tid til å samle og lagre mat, og som dyreånd oppfordrer han til å finne en balanse mellom å gi og få. Støter han på et rovdyr, smetter han opp langs en trestamme, og slik viser han at den beste måten å unngå farer på er ved å klatre til et høyereliggende sted.

8

Rødreven Rødreven står for visdom, usynlighet og taktfullhet. Han viser oss hvordan vi kan leve i harmoni med alt rundt oss, og han lærer oss at gjennom ro og stillhet kan vi smelte sammen med omgivelsene – ja nærmest bli usynlige. Han har svært god luktesans og oppfordrer oss til å bruke vår teft til å unngå de menneskene og situasjonene vi værer at kan bli en belastning. Takket være sitt skarpe syn kan han jakte i ly av mørket, og han vil ha oss til å se forbi vår nåværende situasjon og inn i åndeverdenen. Han har et kvikt hode og oppfordrer oss til å stole på magefølelsen og ty til våre kreative evner uansett når vi måtte trenge dem.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

– Antoine de Saint-Exupéry

fanger i lys og mørke

en

Daire Når jeg våkner, er rommet plutselig lyst, og Axel sier noe fra plassen sin ved døren.

Så tier han. Gir meg litt tid til å komme til overflaten, til å kravle langsomt ut av slummeren, før han begynner å gå mot sengekanten. Jeg hører at han nærmer seg på den svake suselyden som følger hvert inn- og utpust, på den myke subbelyden av føtter som går over det glatte kalksteinsgulvet.

Stemmen hans er en vellydende melodi.

Bevegelsene en vakker dans.

Likevel trekker jeg meg unna og kniper igjen øynene når han stanser ved siden av meg og legger en nølende hånd på skulderen min. Jeg prøver å la meg suge inn i drømmen igjen, klamrer meg til minnet om Daces omfavnelse, om fingrene som stryker meg over huden … om leppene som legger seg mot mine … Forsøker alt jeg kan å fortape meg i de kaleidoskopiske øynene hans, i det inderlige, tindrende blikket som reflekterer speilbildet mitt tusen 15

ganger, for jeg vil mye heller fantasere om en lykkelig gjenforening med Dace ved Den magiske kilden enn forholde meg til den ensomme virkeligheten som venter meg her.

«Vær så snill, Daire. Jeg vet at du er våken.» Axel snakker forsiktig til meg, som om han overhodet ikke synes det lille påfunnet mitt er irriterende. «Jeg kan sitte her hele dagen, jeg, hvis det er det som må til.» Han setter seg på sengen og venter på at jeg skal vise at jeg vet at han er der.

«Du har mer tålmodighet enn en helgen», snerrer jeg og gir motvillig slipp på drømmen. Den er en levning fra fortiden, og det er jeg nødt til å akseptere. Men når jeg oppdager det bekymrede uttrykket i Axels lavendelblå blikk, sperrer jeg opp øynene.

Følger med på hvordan det blir mørkt og opprørt som en ametyst før det blir like klart og skinnende som den dagen vi møttes.

Den dagen vi vekslet våre første, høflige ord.

Dagen da han tok meg i armene sine og fløy meg opp i himmelen. Dagen da vi braste inn et praktfullt edderkoppnett som førte til en verden av sterkt, gyllent lys.

Det var helt annerledes enn de andre gangene – den ene gangen dypt under vann, den andre på en hjemsøkt plass i Marokko – da jeg fortsatt var naiv nok til å avfeie det som hendte, som en ren tilfeldighet.

«Noen helgen er jeg nok ikke.» Han drar en hånd gjennom de fyldige, lyse lokkene som faller ned over pannen hans og henger i løse krøller langs kinnene. Jeg har sett ham gjøre det utallige ganger, men fortsatt synes jeg bevegelsen er like fortryllende. Jeg betrakter de platinablonde lokkene, som nesten umerkelig glir over i porselensaktig hud – den er uvirkelig lys, glatt og gjennomskinnelig, og sammen med de pastellfargede øynene gjør den ham så utenomjordisk vakker, så slående engleaktig, at jeg ikke kan annet enn tenke (og det er ikke første gang) at det eneste han mangler, er vinger og en glorie.

16

«Hvis du ikke er en helgen, så er du kanskje en engel?» Spørsmålet blir hengende brysomt mellom oss og var ikke på langt nær så spøkefullt ment som det kanskje kunne virke. Her i oververdenen er alt mulig, og jeg er nødt til å komme til bunns i denne underlige situasjonen jeg har havnet i. «Eller en læremester? Kanskje til og med min læremester?»

Jeg smalner blikket og ser på ham. Tenker i mitt stille sinn: Er jeg rekonvalesent eller fange?

Vil han redde meg eller gjøre meg til slave?

Jeg blir litt roligere når jeg ser hvordan han rykker til og trekker blikket til seg. Han hørte ikke bare ordene mine – han hørte tankene også.

«Hva om jeg fortalte deg at jeg ikke er noe av det?»

«Da ville jeg ha mistenkt deg for å lyve», sier jeg med høy og sikker stemme. Jeg vil at han skal vite at selv om jeg stiller svakere enn ham rent fysisk, selv om jeg er avhengig av at han steller meg og pleier sårene mine, er det ikke noe i veien med viljen min. Mine dager som invalid er snart talte.

Han bøyer hodet frem så et virvar av blonde krøller seiler ned over pannen hans og over den vakkert utmeislede neseryggen før de legger seg ved de fullkomment buede leppene. «Hvis du absolutt må sette en merkelapp på meg, og det må du tydeligvis, kan du kalle meg for mystiker.» Han lar hendene gli over den stivede, hvite kappen han har på seg.

«Mystiker?» Tonen min er like kjølig som uttrykket i ansiktet mitt.

Han nikker og betrakter det abstrakte, Georgia O’Keeffeaktige maleriet av en knallblå innsjø som henger på den andre siden av rommet, før han flytter blikket bort på glassflisene i det lille bassenget. Det er der jeg pleier å bade i en sømmelig, hvit drakt mens Axel skyller vekk såpen fra skuldrene mine og håret mitt.

17

«Definer mystiker», sier jeg. Jeg har prøvd meg mange ganger, og dette er det meste jeg noen gang har klart å få ut av ham. Jeg kan ikke la sjansen gå fra meg til å presse ut enda mer.

«Det er en som er fortrolig med esoteriske mysterier.» Han snur seg mot meg, tydelig tilfreds med denne forklaringen. Men jeg er langt fra fornøyd.

«Har du tenkt å utdype det der, eller svarer du ullent med vilje?» Jeg hever haken og et øyenbryn og oppdager til min forbauselse at spydigheten min blir stilt på prøve av et smil som får hele ansiktet hans til å lyse opp. Det tar form på hakespissen og smyger seg helt opp til den tilfeldige skillen i håret. Og det er så åpent, så vennlig og ekte at jeg virkelig må anstrenge meg for å kvele lysten til å gjengjelde det.

«Jeg svarte ullent med vilje, det kan jeg like godt innrømme.

Så hvis du er ferdig med avhøret, kan vi kanskje snakke litt om deg?» Han feiltolker tausheten min som overgivelse og bøyer seg mot meg. «Hvordan føler du deg?» spør han og ser på meg med bekymret blikk før han stryker en kjølig hånd over pannen min og ned mot kinnet. Han sjekker om jeg har feber. Det har jeg hatt helt siden jeg kom hit.

«Jeg blir aldri ferdig med å avhøre deg. Det burde du kanskje ha fått med deg nå.» Jeg trekker meg litt unna, forsøker å høres streng ut, se streng ut. Jeg skal ha i hvert fall noen av svarene jeg trenger. «Hva er egentlig en mystiker?» spør jeg.

Han lukker øynene og sukker. «Jeg er redd det er av typen ting som ligger langt utenfor menneskets fatteevne.»

«Prøv, da, se om jeg fatter det.» Jeg rynker øyenbrynene og ser stygt på ham. Jeg skal vente helt til han gir meg et skikkelig svar.

Men det eneste jeg får tilbake, er et stort smil. «Kom igjen, da, Axel», maser jeg. «Hvorfor kan du ikke bare si hva det er? Er alle i oververdenen mystikere? Og hvor er de, i så fall? Hvorfor har jeg ikke sett noen andre enn deg mens jeg har vært her?»

18

Men han forholder seg taus og lar bare spørsmålene bli hengende mellom oss.

«Greit.» Jeg sukker oppgitt. «Men ikke tro at jeg gir opp. Du kan unnvike spørsmålene mine nå, men på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å finne ut av dette. Du er ikke den eneste som nekter å gi seg.» Men til tross for at jeg gjør alt jeg kan for ikke å la meg påvirke av utstrålingen hans, nytter det ikke. Selv når han ikke smiler, selv når han ikke drar hånden forlegent gjennom håret, eller gjør en av de andre innøvde faktene fra Håndbok i avvæpnende kroppsspråk, har han en så oppriktig god og vennlig og karismatisk utstråling at jeg må gi tapt ganske raskt. «Men for å være litt samarbeidsvillig – og det er noe du ikke hadde hatt vondt av å lære litt om – skal jeg svare på spørsmålet ditt. Jeg har ikke feber lenger.»

Han tar hånden fra fanget og legger den på kinnet mitt før han lar den hvile i fanget igjen. Jeg blir liggende og se på det praktfulle lyssløret som omgir hver eneste bevegelse han gjør. Det finnes ikke så mye som en antydning til mørke eller skygge der.

«Og jeg begynner å huske litt», tilføyer jeg og legger merke til det lille blaffet av bekymring som farer over ansiktet hans. Han ser på maleriet igjen.

«Og hva husker du, da?» spør han. Jeg har aldri hørt ham si noe med så lav og nølende stemme før.

Jeg drar litt på det, bruker litt tid på å bestemme meg for hva jeg skal svare. Trekkes mellom lysten til å late som om jeg vet mer enn jeg gjør, om ikke annet for å gi inntrykk av at jeg har et slags overtak, og innrømme at jeg vet veldig lite i håp om at han endelig skal forklare hvordan det har seg at han fant meg halvdød i underverdenen med min egen dolk brukt mot meg – den tveeggede kniven hadde skåret seg rett igjennom hjertet mitt, og Cade Richter var på full fart mot meg for å rive til seg sjelen min.

19

«Jeg husker at jeg sloss. Jeg husker at jeg tapte. Og så håper jeg at du kan hjelpe meg med resten.» Jeg stirrer på profilen av ansiktet hans, prøver å få ham til å snu seg mot meg, vise at han hørte hva jeg sa, men han bare fortsetter å se på veggen i uendelig lang tid. «Ja vel», sier jeg. «Bare hold på hemmelighetene dine, du. Jeg kommer jo til å finne ut av det før eller senere. Men kan du i det minste fortelle meg om alt er bra med Dace? Siden jeg er her i oververdenen med deg, regner jeg med at alle i mellomverdenen tror at jeg er død. Og det betyr jo at profetien ikke slo til. Og det betyr at Dace lever – at jeg klarte å redde ham. Eller?»

Axel presser leppene så bestemt mot hverandre at jeg må ta meg sammen for ikke å gripe tak i skuldrene hans og riste ham til han gir meg et svar. Han lar det gå irriterende lang tid før han sier noe. «Jeg holder ikke noe hemmelig for deg, Daire. Jeg synes bare ikke det er nødvendig i å rippe opp i fortiden nå som nåtiden er her.»

«Men det er jo på grunn av fortiden at jeg har havnet her!» roper jeg og angrer i samme øyeblikk som jeg hører det hysteriske tonefallet mitt. Det er rett før jeg sprekker. Jeg må legge bånd på meg. Jeg er nødt til å gjenvinne kreftene, og sånne følelsesutbrudd fører ikke noe godt med seg. «Hvor lenge har jeg vært her?» spør jeg liksom tilfeldig, som om jeg bare var litt nysgjerrig. Jeg har forsøkt å holde rede på tiden, men har bare endt opp med å bli forvirret. Stort sett ligger jeg og sover, og lyset som siver gjennom gardinene foran vinduet, ser ikke ut til å forandre seg så mye, så det har vært umulig å telle hvor mange dager som har gått.

«Tiden er ikke lineær her.» Axel trekker på skuldrene. «Men det visste du vel alt.» Han holder hånden over brystkassa mi og vil tydeligvis i gang med mer presserende saker. «Får jeg lov?»

Han holder hånden nølende over meg og venter på tillatelse til

20

å fortsette, selv om det ikke akkurat er første gang han har gjort det. Han er jo den eneste som pleier meg.

Jeg lar kinnet hvile mot det myke silketrekket på dunputene han har lagt under hodet mitt, og kjenner hvor flau jeg blir av at blodet brer seg oppover halsen og strømmer ut i kinnene mine når han løsner på morgenkåpen for å få tilgang til såret.

«Det gror som det skal.» Han stryker en finger over den ujevne, sammensnurpede sårlinjen, over den betente, røde huden som han fikk lirket sammen igjen ved hjelp av en platinanål og litt gulltråd. Jeg kjenner det langt inn i kroppen når han legger hånden på meg, helt inn til det usynlige nettet av sår som er gjemt der inne, der hvor han lappet sammen hjertet mitt ved hjelp av de magiske kreftene sine.

«Kan jeg dra tilbake snart?» spør jeg. Det er det jeg alltid spør om.

Og som alltid drar Axel på det. Han tar en liten glasskrukke fra nattbordet og gjentar det vanlige mantraet. «Nei, ikke ennå», sier han, skrur av lokket og legger det fra seg på bordplaten av glass.

«Men snart … veldig snart …»

Han dypper en finger nedi den velduftende, blå salven og skal til å smøre den på såret, men jeg legger en hånd på armen hans og dytter den vekk.

«Jeg vil ikke at det skal bli borte», sier jeg, og det koster meg så mye å motstå ham at jeg nesten mister pusten. Når jeg ser hvor skeptisk blikket hans er, tilføyer jeg: «Nå som jeg har fått hukommelsen tilbake, kan jeg ikke ta sjansen på å glemme hva som fikk meg hit.»

Han mumler noe for seg selv på et språk jeg ikke forstår, et gammelt språk fullt av utydelige vokaler og harde konsonanter.

Så setter han fra seg krukken, lukker morgenkåpen min og sukker oppgitt. «Hvis du går med hevntanker», sier han, «vil jeg råde deg til å slutte med det. Da senker du deg bare ned til Cades nivå, 21

hindrer din egen utvikling og ender med å bli akkurat som ham.

Vil du virkelig det?»

«Det er ikke tanken på hevn som driver meg», sier jeg, men kroppsspråket mitt sier noe annet. Jeg knytter nevene. «Det er kjærlighet. Det eneste jeg bryr meg om, er Dace.» Jeg kjenner et sting i hjertet når jeg sier navnet hans høyt. Jeg kan bare tenke meg hvor fælt han har det, som ikke engang vet hva som egentlig skjedde den kvelden.

Og selv om heller ikke jeg har alle detaljer helt klart for meg, er jeg sikker på én ting: Jeg reddet ham.

Jeg døde for at Dace skulle få leve.

Bare at jeg ikke egentlig er død.

Han bare tror at jeg er det.

«Det er nok lurest å ikke tenke så mye på det heller.» Axel snur ryggen avvisende til. «Du må bli frisk. Det er derfor du er her.»

Han drar en nølende hånd gjennom håret.

«Er det bare derfor jeg er her?» Jeg heiser meg litt opp på putene og stirrer på ryggen hans. Det er et ømtålig emne, men jeg er nødt til å finne ut av det en gang for alle.

Hvorfor reddet han meg?

Og hva vil han ha til gjengjeld?

«Hva er det du egentlig spør om, Daire?» sier han, og når han snur seg og ser på meg med det åpne og oppriktige blikket sitt, blir jeg svar skyldig. Vet ikke lenger hvordan jeg skal formulere det jeg har på hjertet.

Er han en gærning som har forfulgt meg, og som benyttet anledningen til å bortføre meg da jeg var svekket?

Eller er han virkelig en barmhjertig samaritan, en mystiker, slik han påstår, en som bare vil meg vel?

Han har ikke vært annet enn snill og hensynsfull mot meg, men jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at motivene hans kanskje ikke bare er uselviske.

22

Vi tier begge to, og tausheten er ubehagelig, trykkende. Tidligere ville jeg sagt noe dumt i en lignende situasjon, dratt en teit spøk, men sånn er det ikke lenger. Jeg er ikke sånn lenger. Nye Daire er tålmodig av seg.

Hun synes det er greit å vente.

Hun har ikke noe valg.

Men når Axel går mot døren, begynner jeg å angre på at jeg insisterte sånn. Han må ikke gå. Ikke ennå. Han er ikke den eneste her inne som vil oppnå noe.

Jeg setter meg nesten helt opp og gjør et nummer av å puste tungt og bite tennene hardt sammen. Og øyeblikket etter er han ved siden av meg igjen, akkurat som jeg hadde håpet.

Vær tålmodig nå. Dette klarer du. Husk hva Paloma sa om å tenke fra slutten.

«Ikke press deg, Daire.» Axel legger en hånd på skulderen min og skyver meg ned mot putene igjen. «Du er ikke frisk selv om feberen har gitt seg.»

Jeg nikker som om jeg ikke ville drømt om å stille spørsmål ved de kloke ordene hans, ved den opplagte sannheten han nettopp kom med. «Jeg er bare litt rastløs», sier jeg og håper at han skal synes synd på meg, men prøver å ikke overdrive. «Jeg er ikke vant til å være så svak at jeg må holde senga, så jeg er kanskje ikke verdens beste pasient.» Jeg setter opp en mine som skal vitne om dårlig samvittighet. «Det er bare det at jeg må prøve å bli sterkere hvis jeg skal ha noe håp om å komme meg ut herfra. Jo lenger jeg blir liggende, jo svakere blir musklene mine. Kanskje jeg kan få prøve å gå litt? Hva tror du om det?»

Jeg holder pusten og ser på ham med et så forventningsfullt blikk som jeg bare klarer. Krysser fingrene for at det virker overbevisende uten å virke innøvd.

Men når han ikke svarer så raskt som jeg skulle ønske, begynner jeg å kave meg opp igjen. Skjærer utallige grimaser og biter 23

tennene sammen helt til jeg sitter med ryggen mot hodegjerdet med rødflammet ansikt og vondt for å puste. «Vær så snill», maser jeg. «Jeg må komme meg opp, jeg må røre litt på meg – bare en liten tur. Men jeg må ha hjelp. Jeg klarer det ikke alene.»

Jeg tvinger meg selv til å svelge unna løgnen, men den etterlater en bitter smak på tungen min. «Kom igjen, da, Axel. Du lovet jo å hjelpe meg med å bli frisk og få meg på beina. Var det ikke det du sa, da?»

Han rynker pannen og får et stengt drag om munnen, og jeg skjønner at jeg har vunnet. At han ser det jeg vil at han skal se – en kaldsvett, tungpustet og blek jente som ber om hjelp til småting for ikke å røpe hva hun egentlig er i stand til.

Jeg fyller lungene med luft, krummer fingrene rundt kanten på madrassen og gjør et forsøk på å slenge beina ut av sengen.

«Det spiller åpenbart ingen rolle hva jeg sier til deg», sier han når han ser hva jeg prøver på. «Du kommer ikke til å ombestemme deg.»

«Nei, åpenbart», hvisker jeg og koster på meg et lite, usett smil når han legger armen rundt meg og hjelper meg på beina. Jeg blir stående og lene hele kroppen mot ham.

Men selv om det er betryggende å støtte seg til ham, blir jeg også litt ille til mote. Det minner meg om da han reddet meg.

Om da han presset leppene sine mot mine og rev meg ut av dødens grep. Da han ga meg livet tilbake med et kyss.

Spørsmålet er: Hvorfor?

Hvorfor akkurat meg?

Og ikke minst: Hvorfor holder han meg skjult nå som jeg er i sikkerhet?

Ikke et eneste menneske har stukket innom mens jeg har ligget her. Og det har hendt flere ganger, når han har trodd at jeg sover, at jeg har betraktet ham gjennom halvåpne øyne og sett

24

ham kikke bak gardinene og rykke hånden nervøst til seg av frykt for å bli oppdaget.

Det er ikke tvil om at han har stelt meg med all verdens hengivenhet, men når han nekter å svare på spørsmålene mine, kan jeg ikke annet enn tro at motivene hans ikke er så edle som de kan virke. At de ikke først og fremst har sammenheng med et ønske om å handle rett, men heller med det faktum at han – av en eller annen grunn – ikke ville ha tålt å miste meg.

Som om det er om å gjøre for ham personlig å holde meg i live.

Som om jeg betyr langt mer for ham enn jeg egentlig burde.

Og det liker jeg ikke tanken på.

Hjertet mitt tilhører Dace. Og hvis det jeg mistenker Axel for, stemmer, står jeg i en gjeld til ham som jeg bare ikke kan gjøre opp for.

«Kan du mane frem en stokk, tror du?» spør jeg, og selv om jeg har sett de magiske evnene hans i aksjon mange ganger, blir jeg fortsatt åpenlyst forundret når en vakker stokk med håndtak i utskåret elfenben plutselig dukker opp i hånden min.

«Regner med at ingen elefanter ble skadet da denne ble laget?»

Jeg tar et solid grep om håndtaket og tester hva stokken tåler ved å lene hele kroppstyngden mot den.

«Den kommer fra eteren, og dit skal den vende tilbake når du ikke trenger den lenger.» Han slipper taket i meg for å gi meg litt armslag, men holder seg i nærheten så han kan ta meg imot hvis jeg viser det minste tegn til å slite. «Okei, da er du på beina. Hvor vil du gå hen?» Øynene hans lyser, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det.

Fryder han seg? Er det stolthet? Kanskje han skjønner hva jeg prøver på, kanskje han har gjennomskuet den lille forestillingen min?

25

«Du må ha et mål, Daire. Du kan jo ikke treffe blink hvis du ikke ser skyteskiven.»

«Døren.» Jeg nikker mot den store dobbeltdøren i tre som om det var noe jeg kom på nå nettopp. Som om jeg ikke hvert eneste sekund jeg har ligget våken, hadde ligget og forestilt meg at jeg presser håndflatene mot de forseggjorte utskjæringene, på vei mot friheten.

Jeg lar den ene foten gli langsomt frem og sørger for å holde vekten likt fordelt på begge beina. Det ville jo vært meningsløst om jeg skadet meg enda mer bare for å understreke poenget. Jeg merker at Axel følger etter meg som en skygge, at bevegelsene hans speiler mine. Men når jeg tar et skritt til, begynner jeg å vakle, beina mine gjør opprør og begynner å riste, og han legger en stødig arm rundt meg og støtter meg med brystet sitt.

«Du klarer det etter hvert, Daire. Det er ikke noe å bekymre seg for», sier han. Jeg gir fra meg et skuffet sukk og lar kroppen synke resignert sammen når han legger meg ned i sykesengen igjen. «Det kommer bare til å ta litt lengre tid enn du hadde håpet», sier han og tuller dyna rundt meg.

Jeg nikker medgjørlig og lar øyelokkene gli igjen. Later som om jeg dysses i søvn av løftet han hvisker frem. Snart, veldig snart …

Når døren går igjen bak ham, spretter jeg opp av sengen.