Issuu

FAKTOR

KUNSTMAGASIN NR 04 2011

FORSKNING FRISTER KARIN HINDSBO NY DIREKTØR PÅ SØRLANDETS KUNSTMUSEUM

KR. 70

Foto: Lars Eivind Bones

INNHOLD FAKTOR

NR. 04 2011

s. 5

Cecilie Nissen presenterer friske tanker om den kreative klasses plass i næringskjeden.

s. 5

Håkon Henriksen har utstilling på Galleri Farsund / Farsund Kunstforening i novemer, og ny hjemmeside !

s. 6-11

Karin Hindsbo, ny direktør for Sørlandets Kunstmuseum har latt seg friste til å flytte til Kristiansand fra Århus. Les hva hun mener om kunst, museums-drift og litt til.

s. 12-17

Berlin her og der ! Kunstforeningen har hatt en stor mønstring med kunstnere fra Berlin i høst, men mange her “fra berget” gjør seg også gjeldende i Berlin.

s. 18-19

Hva er galt med “BARN OG UNGE”. Vi utdyper kritikken mot Cultiva strategien og meningene bak.

s. 20-22

Randi Berge Wandrup har utfordret FrP `s kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen til å utdype partiets syn på kultur.

s. 24-26

Erik Pirolt forteller om hvordan han lever kunstnermyten.

s. 27

Cecilie Nissen stiller ut Lista motiv i Moss

s. 28-29

Solveig Tambs begynte først å male som pensjonist, for så å bli “helt hekta”. Vi presenterer henne som dette nummers talent.

LEDER

LA KUNST VÆRE KUNST En av de viktigste diskusjonene som er aktuell nå er debatten om hva kunst er. Når politikere eller andre vil bruke penger på kunst, så vil de bestemme hva kunsten skal gjøre. Det er stikk i strid med hva som har vært kunstens funksjon de siste hundre årene. Det er også stikk i strid med hva som er kunstens funksjon nå. På side 5 skriver Cecilie Nissen om erfaringer i forholdet mellom kunstnere og utvikling i Berlin. Her møtes Cultivas opprinnelige ambisjoner og kunstnernes fokus på kunst som verdi i seg selv. Vi har intervju med påtroppende direktør for Sørlandets kunstmuseum, Karin Hindsbo. Hun har interessante perspektiver på det å lede et kunstmuseum. Og du kan lese om livet sett fra Erik Pirolts bastion på Odderøya. Vi mener alle noe om Frp, men hva mener Frp om kunst? Vår utsendte medarbeider har spurt Frps kulturpolitisk talsmann sentralt. Vi har også spurt noen av de nye i kulturstyret i Kristiansand om hva de vil med byen.

FAKTOR X NÅ I 3D ! sjekk side 13. Her får du demonstrert korrekt bruk av de medfølgende briller.

Vil du abbonere på Faktor X ? send mail til : johanow@online.no Redaktører: Johan Otto Weisser og Sidsel Jørgensen

red. avsluttet 20.11.2011

REDAKSJONENS SJEKKLISTE ☐ ☐  ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐  ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐  ☐ ☐ ☐ ☐ ☐

v v v v

Kvalitetsorientert Bredde Inkluderende Sjangeroverskridende Modig Uforutsigbart GRATTIS ! Spennende Utfordrende Uhøytidelig Subversivt Empatisk Rettferdig Demokratisk Sært Vi gratulerer Christianssand KunstUndergrunn forening som fyller 130 år iår ! Radikalt Innovativt Skape synergi Navlebeskuende Nepotistisk Uberegnelig Offensivt Forankret

EGNE TANKER––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––– Tekst: Cecilie Nissen

I Kristiansand har man et ønske om økonomisk vekst og mer liv i Kvadraturen.

Noen er opptatt av bedre transportstruktur, mens andre ønsker seg mer kultur og underholdning.

Da Cultiva ble opprettet i 2000, hadde man visjoner knyttet opp mot Richard Florida og liknende teorier om byers kreative klima, samt den effekten dette har på steders næringsutvikling, urbanisme og verdiskapning. Cultiva har brukt blant annet Austin Texas som et forbilde for sine visjoner. I The Rise of the Creative Class beskriver Richard Florida «de tre T-ene»: Teknologi, Toleranse og Talent, og at alle mennesker er kreative. Ifølge Florida er det dette som er grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling. Berlin avtegner seg som et sted hvor Richard Floridas teorier utspiller seg i praksis. Først kom kunstnerne, så kom internettutviklerne. I det siste har innovative selskaper begynt å etablere seg der, og den økonomiske utviklingen er i gang. I Berlin har man latt den kreative underskogen gro frem, og nå begynner dette å bære frukter. Samtidig har byen en utmerket transportstruktur - både lokalt, men også til andre tyske og internasjonale destinasjoner. Grunnen til at Cultiva ikke har lykkes med sin opprinnelige visjon er sammensatt. Likevel er det to faktorer det kan være verdt å se på. Cultiva har investert mye i infrastruktur, teknologi og kompetanseutvikling på Universitetet, men har på mange måter hoppet over kunstnerne, og gått rett til neste nivå i ”økosystemet”. Cultiva har blitt kritisert for å skyve kunstnerne ifra seg i stedet for å legge til rette for en yngleplass. Jeg tror Kristiansand nå er forbi sitt topp-punkt for kulturell vekst innenfor de rådende holdninger vi nå ser i byens politiske liv. For å komme videre er neste skritt utviklingen av faktoren ”Toleranse”, i betydningen romslighet. Ved å tillate seg å la mangfold være normen har man mulighet til igjen å virke tiltrekkende på den kreative klasse. I Kristiansand må vi slutte å se på den kreative underskogen som ”hår i suppa”. Eksempler på nedvurderingen av utøvende i kultursektoren er for eksempel måten det politiserte Cultiva-styret har håndtert debatten rundt den nye strategien, og vi ser det nå i saken om salget av Aladdin. En tilbakestående kultursektor vil holde det hele tilbake, også økonomisk utvikling.

Akvarell: Håkon Henriksen Fra Håkon Henriksens utstilling i Farsund Kunstforening / Galleri Farsund i november.

Se flere bilder fra serien “SAILOR SONG” på www.hakonhenriksen.no

KARIN HINDSBO

Tekst: Johan Otto Weisser Foto: Sidsel Jørgensen

Faktor -X har fått en avtale om intervju med den nyansatte direktøren for Sørlandets kunstmuseum, Karin Hindsbo. Hun bor i en typisk dansk forstad til Århus hvor hun siden 2009 har vært Kunstfaglig leder for Århus Kunstbygning, Aarhus. Huset er allerede solgt, og nå gjenstår det bare å finne et egnet sted å bo i Norge før hun flytter med mann og barn til Kristiansand. Vi starter med å presenter Faktor-x, da det viser seg at hun ikke er helt informert om dette bladet. (sic!) Vi spør; hva er et godt kunstmuseum? Helt konkret , vil jeg nok vente til jeg har begynt. Jeg vil drøfte dette med de andre ansatte slik at det er en felles strategi og en felles plan vi kan stille oss bak. Men jeg kan si noe om mer generelle forhold, og også si litt om hva som rent konkret kan gjøres, selv om det ikke er sikkert det vil være noe som gjøres i Kristiansand. Når man skal lage en strategi eller profil for et museum er det viktig å lytte til dem som er i institusjonen, og som kanskje har vært der i mange år. Høre hvilke erfaringer de har, hva som har vært prøvd, og hva som fungerer eller ikke fungerer. Jeg ser det som et fellers prosjekt, som ikke er klart før jeg har snakket med staben. Vi utrykker forståelse for det, men understreker at vi snakker om det generelle. Et godt kunstmuseum er noe som er levende i nærområdets bevissthet, og som tiltrekker seg oppmerksomhet utenfra, ut fra de tingene de gjør. Det er mange ulike ting man skal tenke på når man snakker om et kunstmuseum, men hvis det ikke er en stor bevissthet i lokalsamfunnet om museet, så gjør man simpelthen ikke jobben sin godt nok. Det er et publikum man skal ta hensyn til, og det er forskning som skal gjøres. Ideelt skal jo disse tingene gå hånd i hånd, men det er viktig at det finnes en støtte fra lokalsamfunnet, det er viktig å fokusere på det publikum som kommer igjen og igjen. Det er for så vidt lett nok å lage en stor begivenhet som tiltrekker seg oppmerksomhet fra en masse mennesker, og så brenne av alle ressursene på det. Men det daglige arbeidet som bygger opp, er viktigere for hvordan museet vil fungere på sikt. Så forskning og utvikling av tenkningen om kunst og kunstpraksis er viktig. Det er jo mange problemer knyttet til nye kunstformer, selv om de har eksistert i mer enn et halvt århundre allerede. Det synes jeg er viktig å jobbe med. Man skal ha en oppmerksomhet knyttet til det internasjonale, men det daglige engasjementet i lokalsamfunnet. Hvordan jobber du når du skal få det til å skje? Da kan jeg jo snakke om det vi har gjort her på Århus Kunstbygning. Hva finnes i byen av tilbud, og hva mangler. Vi har Aros, som er det store kunstmuseet. De har et meget godt tilbud til skoleungdom, så vi går ikke etter dem med enda et tilbud, men vi så derimot at for barna som ikke gikk på skolen

6 Interiør fra Århus Kunstbygning, eksteriør fra Aros Kunstmuseum Århus

fantes det lite. Så har vi satset på det. I forhold til barnehagers økonomi og generelle situasjon så måtte vi gjøre dem gratis og lett tilgjengelige. Vi vet at barnehager ikke har så lang planleggingstid, men etterspør fleksible løsninger. Så da har vi laget et tilbud som passer til dette. Vi har blant annet laget barnebøker med utgangspunkt i spesielle utstillinger. Kunstnerne som hadde utstillingen laget disse bøkene sammen med en barnebok illustratør. Disse fikk barna gratis, og de ble lest for barna før de fikk en tur på utstillingene. Dette førte til at vi fikk mange som brukte museet om og om igjen. Et annet eksempel er et prosjekt hvor vi prøvde å tenke ut hvem det var som i museets nærhet, var forhindret fra å komme til kunstbygningen. Det kan være kulturelle eller mange andre ting som gjør at man ikke så lett kan oppsøke museet. Vi har tatt kontakt med barneavdelingen på sykehuset, der barna jo helt konkret er forhindret fra dette. Vi har også hatt et prosjekt hvor vi har jobbet i forhold til en gruppe hjemløse, som er forhindret på en annen måte. Dette er noen målgrupper som ingen andre har noe tilbud til. At man er syk eller ikke har noe sted å bo betyr jo ikke at man ikke har bruk for et kulturtilbud i sin hverdag. Det handler om å oppsøke disse målgruppene på deres egne premisser. Man har en tendens til å undervurdere hvor mye arbeide det er snakk om. Men skal et slikt arbeide ha en varig effekt, så er dette måten å gjøre det på. Hvordan kan man få dette til , uten å miste kunsten som utgangspunkt, er det man må sette seg ned å diskutere. Hvilke grupper det er viktig at vi gir et tilbud. Og det er det siste skrittet som tar tid! Nå har du snakket om hvordan man skal nå nye grupper, men hvem er museets publikum ut over dette? Når det er offentlige skattepenger som går til det så må det jo på en eller annen måte være for alle. Men det lar seg jo ikke gjennomføre. Men det er viktig å tenke bredt, man har jo en gruppe mennesker som har stor interesse for kunst, men begrenset kunnskap. Det er det brede kunstpublikummet, så har du de som har stor interesse og stor kunnskap, og det er viktig at man har et tilbud til dem også. Noe som gjør at kunstscenen utvikler seg. Det kan være så enkelt som å stille lokaler til rådighet. Men det må også være noe som springer ut av forskningen som skjer på museet. For eksempel seminarer. Det er viktig å ha et tilbud som retter seg mot denne gruppen. Det er en tendens til at alt skal være så bredt, men hvis det ikke er noen utvikling, nye tanker, så kommer man jo ingen vei. Uansett kommer man til et punkt hvor man må velge hva man skal satse på. Ut fra museets profil og de muligheter man har, så må man velge hvilken kunstpraksis man skal satse på, for hvilke målgrupper. Ellers lager man noe som ikke er for noen. I dette bildet må jeg spør om besøkstall. Stilles det krav om dette ? Det finnes institusjoner som har gode besøkstall, og som leverer god kvalitet på det arbeidet som gjøres. Så det kan godt kombineres. Men det er også noe i dette som handler om profilering, posisjonering og oppbakking fra byen. Det underkjennes kanskje litt når man snakker om besøkstall. Hvordan profilerer byen museet i sine trykksaker, i sin tenkning, er noe som henger sammen med besøkstall. Besøkstall er en del av et komplisert bilde, mer komplisert enn de fleste undersøkelser gjør det til. I Danmark har vi eksempler på at en eller annen kjendis, en blomsterbinder eller et eller annet har laget noe på museet, som har trukket et stort publikum. Men det har ikke noe faglig innhold, men har solgt på grunn av kjendisfaktoren. Jeg tror ikke dette er veien å gå. Det lar seg gjøre å bygge et publikum i samarbeide med en region og en kommune. Det er interessant at du ser på turistbrosjyrer og alt dette andre som man vanligvis ikke tenker på, også er en viktig arena. Hvordan skal du få tid til å følge opp alt sammen? Jeg tror ikke at jeg skal gjøre alt sammen, da ville jeg ikke gjøre jobben min særlig godt. Da ble jeg fort det man kaller en spradebasse, en som vifter masse med armene, men som i grunnen ikke får gjort så mye. Så det har jeg ikke tenkt meg. Men det er viktig å være til stede i de fora som finnes slik at man kan snakke med de som har ansvar for slike ting. Måten man profilerer museet på, hva man vil at byen skal bli kjent for. At man finner et felles fotfeste. Det er også viktig at man ikke glemmer de mindre aktørene . Det er ikke slik at man stjeler publikum fra hverandre, tvert imot blir man sterkere når man står sammen. Det er viktig å huske at politikerne selv er med på å påvirke besøkstallene. 8

Hvordan skal man få dette samspillet til, hva står i veien ? Siden jeg ikke er begynt enda, så vet jeg ikke. Svaret er så langt; ingenting ! Hvordan ser du på forholdet mellom det lokale, regionale nasjonale og det internasjonale ? Man bør nok ikke skille disse nivåene for mye, det er mer som en bevegelse mellom dem. Man kan fort nå langt ut med regionale tiltak, eller treffe lokalt med nasjonale prosjekter. Hvilken rolle ser du for deg at SKMU skal ha i arbeidet med å utvikle regionens kunstliv? Helt konkret kan man stille ulike ting til rådighet, Det er jo viktig at de prosjektene man har legger noe igjen i regionen, det kan være så enkelt som å sørge for at kunstnerne presenteres for kollegaer. Det er viktig å ha en løpende debatt med det lokale kunstliv. Ellers er vandreutstillingene noe jeg gleder meg til å bli mer kjent med. Det virker svært spennende. Så vidt jeg vet er det jo noen virkelig fine ting som sendes rundt, det lyder helt fantastisk. Hvordan bør SKMU definere seg?

Det er et vanskelig spørsmål, spesielt hvis svaret skal være kort. I Danmark har vi museumsloven som sier klart hva man skal gjøre: Registrere, samle inn, bevare og formidle kunst. Det er jo basisoppgaver, men det virker ofte tilfeldig, hvordan institusjoner definerer seg ut over det. Som om det er lederens preferanser som er de eneste som teller? Spørsmålet er jo i like stor grad hva byen vil at museet skal være. Selvfølgelig vil dette preges av de som jobber på museet. Det er helt umulig at det ikke skulle være slik. Det er heller ikke ønskelig, og det ville ikke være noen som ville jobbe et slikt sted. Men man må sette seg ned å gjøre seg opp en mening om hvilken rolle man vil spille og hvorfor. Jeg tror Sørlandets Kunstmuseum har en formulering om å satse på samfunnsengasjert kunst, å gå inn i en samfunnsdebatt. Det er et konkret utgangspunkt som jeg synes er både relevant og spennende å jobbe videre med. Har du noen egen ledelsesfilosofi? Ja, det har jeg jo. Jeg tror på mine egne lederegenskaper, og jeg tror på at de menneskene som jobber på en institusjon skal være med på å forme den. Da må de få gjøre det de er best til. Så skal alle føle at de er en del av den institusjonen man arbeider i. Det gir det beste resultatet. Museet er en del av et nasjonalt nettverk. Hvilke følger har det for måten du arbeider? Det gjør det en hel del enklere at man er del av et formelt nettverk. Det er så enkelt at det er lettere å samarbeide med folk man har truffet. Museet har en stor definisjonsmakt. Hva vil du bruke den til? Det vil alltid være ulike meninger om de valgene man tar. Det er eksempler i Danmark på at et museum gjennom mange år har støttet en enkelt kunstner, gjort innkjøp og støttet dem gjennom ti, tyve eller tretti år. Det er mange farer knyttet til en slik praksis. For eksempel er det slik at de som er blitt støttet på denne måten er utelukkende menn. Det er ikke en eneste kvinne. Så det kan bli svært skjevt 9

når man ukritisk gjør dette. Man må forholde seg til noen helt konkrete parametre når man kjøper inne eller lager utstillinger. Det må være en variasjon i praksis, kjøn osv. Men en samling har på den annen side en profil, og man skal kjøpe inn i forhold til det særpreget en samling har. Dette har det vært mye diskusjon om i Danmark, men har man en særpreget samling hvor innkjøpene skal forholde seg til det som allerede finnes, så ender man fort opp med å kjøpe mer kunst av femtiårige hvite menn. Man må finne andre måter å utvikle en samling på. Selv om man har en samling med vekt på modernismen, så kan man jo gjøre innkjøp som plasserer den i forhold til nyere kunstuttrykk. Man må være klar over den makten man har, selv om det er umulig å gjøre alle til lags. Når man er ung kvinne så må man vite at det skal tas hensyn til statistikk. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe etter en profil som gjorde at jeg lett kunne legge frem statistikk over aktiviteten uten å rødme… Hvilket ansvar har museet for å promotere kunstnere som finnes i regionen? Det er vanskelig å svare konkret på det, det avhenger av mange ting. Er man et museum som gjerne vil profilere seg på videokunst, men bare har keramikere i området, så er det jo ikke lett å få det til å gå opp. Alt dette henger jo sammen, men man kan ikke forsere dette, det må gå begge veier og utvikle seg naturlig. En ny direktør kommer og har med seg sitt nettverk, er det et problem at når direktøren drar videre, så tar vedkommende med seg nettverket, og det eneste som er igjen er noen litt tilfeldige innkjøp? Jeg kjenner til det problemet. Det er spesielt til stede når man har en institusjonsleder som har mange år som frilans kurator bak seg. Som kurator er det jo slik det skal fungere. Nå har jeg arbeidet som leder de siste årene, og mitt nettverk har utviklet seg fra stedet. Når man er leder så arbeider man ut fra stedet, da har man ikke det privlegiet å kunne ta med seg sine venner. Men når det er sagt, så er det jo slik at man gjennom tiden har arbeidet med noen som var forferdelige å jobbe med, og andre som var fantastiske. Da er det jo nærliggende at dette er med i en eventuell vurdering av et nytt samarbeide. Men først og fremst er nettverket institusjonens nettverk. Når en ny direktør kommer, så vil man gjerne at de har et nettverk, spørsmålet er kanskje mer hva gjør du for å knytte ditt nettverk til institusjonen og det øvrige kunstmiljøets nettverk? Jeg ser jo det problemet, og det er viktig å forsøke å få laget noen rammer for å få dette til. Fra å lage noen arrangementer som bringer mennesker i kontakt med hverandre, folk som kanskje driver med noe av det samme. Men man kan ikke holde folk i hånden for å introdusere dem til byen. Dette må gå begge veier. Museet har ansvar for dette, men kunstmiljøet i Kristiansand har også et ansvar for at dette skjer. Hva er kunstens rolle i samfunnet? Først og fremst så er kunsten en del av samfunnet. Det er en tendens til at enkelte, også historisk, ser på kunsten som noe som står utenfor, det mener jeg i hvert fall ikke. Kunsten har et potensiale til å sette det samfunnet vi lever i, i perspektiv. Hva skiller kunst og underholdning? Er det en vesensforskjell eller en gradsforskjell? Kunst kan godt være underholdning, like mye som underholdning kan være kunst, likevel er det en vesensforskjell. Men jeg synes slett ikke det er helt forferdelig at kunst kan være underholdene, men jeg synes ikke at kunst bare skal være underholdende, for å få økt besøkstallene. Kunsten har en lang komplisert historie som speiler en komplisert verden. Hva har formet ditt kunstsyn? Jeg håper jo at utgangspunktet og perspektivene er i stand til å endre seg ut fra hva man har gjort. Men i utdannelsen min har jeg beskjeftiget meg med eksperimentell kunst og samtidskunst, det har jeg også gjort siden, så mitt utgangspunkt ligger nok i avantgarden et eller annet sted. Men det betyr jo ikke at det ikke er plass til modernismen, de har jo en viktig historie sammen. Jeg er kunsthistoriker med stor K, og jeg er svært glad i faget mitt. I Danmark er situasjonen slik at mye av arbeidet går med til å skaffe penger. Det er tidkrevende slik at det blir lite tid til å arbeide med kunsten. Jeg ønsker også å arbeide med forskning. Det er grunnen til at jeg søker meg til Norge. Jeg gleder meg til å komme i gang! 10

Århus Kunstmuseum, Aros , Karin Hindsbo pakket og klar, Århus Kunstbygning

BERLIN - KRISTIANSAND - BERLIN

Tekst: Cecilie Nissen Foto: Sidsel Jørgensen

I høst og vinter har Berlins kunstscene inntatt Kristiansand. Vi har kunnet se en gruppe internasjonale kunstnere i Christianssands kunstforening, med utstillingen ”Between appropriation and interventions”. De fleste av dem er tyske, noen er norske, Aage Langhelle og Jannicke Låker, mens andre igjen kommer fra andre steder i verden. Felles for dem er imidlertid at de har tilknytning til Berlin gjennom kurator Harald Thiess, som har base der. Samtidig har den norske Berlin-baserte kunstneren Jan Christiensen utstilling på Sørlandets kunstmuseum. Han tilhører en yngre generasjon norske kunstnere som har bygget opp en internasjonal karriere, og har i mange år hatt Berlin som base. Begge disse utstillingene som vises i Kristiansand er beskrivende for en eksperimentell kunstscene i Berlin, som er i stadig bevegelse. De siste 20 årene har Berlin gjennomgått store forandringer. Først falt muren, så kom kunstnerne, og nå er byen blitt en av verdens viktigste kunstmetropoler. Det som kjennetegner Berlin fra andre kunstmetropoler som London og New York, er at selv om det myldrer av både kunstnere og gallerier er det fortsatt ikke noe press på kommersialisering av kunsten som påvirker uttrykket.

Kunstnerne Skandinavia har også satt spor etter seg i Berlin. Det er ikke uvanlig at unge skandinaviske kunstnere drar til Berlin etter endt kunstutdannelse. Det strømmer folk dit i bølger, og mange slutter også med kunst i løpet av perioden. Andre oppholder seg der en kortere periode, kanskje fordi de jobber med et bestemt prosjekt eller har et stipend, mens andre igjen etablerer seg i den tyske hovedstaden. Hvorfor velger så mange kunstnere nettopp Berlin som bosted og arbeidsplass? Svaret er ikke entydig, men i Berlin er det rom for mangfold. Byen har mange ulike kulturer og nasjonaliteter, og det internasjonale miljøet er noe som trekker til seg mange kunstnere. Berlins voksende suksess skyldes spesielt det internasjonale kunstmiljøet som gir kunstnere mulighet til å skape et kollegialt nettverk innenfor og utenfor Europa. Tidligere var det gunstige økonomiske forhold som var en av årsakene til at skandinaviske kunstnere flyttet til Berlin. Husleie var generelt mye lavere i Berlin enn for eksempel i Oslo, København eller Stockholm. Leiligheter kunne tidligere være opptil 50% billigere enn i Oslo. Som kunstner i Berlin kunne man leve ganske godt hvis man for eksempel hadde et arbeidsstipend. Denne tiden ser ut til å være forbi. I dag er det mye vanskeligere å finne billige bosteder enn det var for noen år siden. Både 12

3 D Skater Foto:Sebastian Denz

leiepriser og eiendomspriser generelt har gått opp. Det paradoksale er at skandinaviske kunstnere selv har vært med på å drive opp eiendomsprisene siden mange har investert i leiligheter. Bjørn Hegardt er svensk/norsk billedkunstner som har bodd i Berlin i 10 år. Han legger vekt på den fantastiske kunstscenen og det internasjonale miljøet som årsaker til at det fortsatt kommer mange kunstnere fra hele verden til Berlin, men han er også inne på de økonomiske årsakene. - Da jeg flyttet til Berlin var en av grunnene også billig husleie. Det har imidlertid forandret seg de siste 2 årene. Prisene går opp og det er vanskelig å finne leilighet og atelier i visse bydeler. Det som ser ut til å være tiltrekkende på kunstnere i dag er altså at byen er kraftfull og i stadig utvikling. Det er en by som ennå ikke har tatt en endelig form, noe som appellerer til mange kunstnere som selv er i en prosess hvor de trenger plass og rom til å eksperimentere. Mange unge kunstnere bruker Berlin som et springbrett til en internasjonal kunstkarriere. Jan Christensen har bodd i Berlin siden høsten 2000. Han legger vekt på det vitale og eksperimentelle. - Kunstlivet i Berlin er vitalt og eksperimentelt. Byen har alltid vært preget av andre uttrykk enn konvensjonell kunst, selv om den også finnes. I Berlin er det veldig mange kunstnere, anslagsvis mange tusen, og selv med 50 kjempebra gallerier og 500 andre gallerier, så er det ikke noe press på kommersialisering av kunsten som påvirker uttrykket, selv om de beste selvfølgelig kan leve av det de gjør. Byen er et internasjonalt sentrum hvor mange som jobber globalt har base. Galleriene Det er ikke bare kunstnerne som drar til Berlin. Flere gallerier har også etablert seg i byen. Det sven

ske galleriet Nordenhake er et av de nordiske galleriene som har vært her lengst. Fra Norge har vi Gerhardsen Gerner og Galleri Opdahl. Også mer eksperimentelle gallerier har etablert seg her. Siden 2000 har Lise Nellemann, selv kunstner, drevet Sparwasser HQ, et såkalt prosjektrom, som eksperimenterer med nye utstillingsformer. Tidligere var dette er samlingssted for skandinaviske kunstnere i Berlin, men nå ser det ut til at det skandinaviske miljøet er blitt del av et større internasjonalt nettverk. Det er kunstnerne som trekker galleriene til Berlin. Det er ikke så mye penger i byen ennå, slik det for eksempel er i Düsseldorf eller Frankfurt. Likevel er salget av kunst økende. Den godt utdannede middelklassen er blitt større, og har begynt å kjøpe mer kunst enn tidligere. Berlin har også blitt et ettertraktet sted for samlere, gallerister og andre formidlere. Man kan lure på hvordan dette vil utvikle seg med det urolige finansmarkedet vi ser i Europa, men foreløpig er situasjonen den at det har kommet flere kunstkjøpere de siste årene. De som har penger, flytter flere midler til kunst. Det har også blitt lettere å selge dyre kunstverk. Mange av de mest kjente galleriene har vært i Berlin i årevis, men man ser at flere av galleriene som tidligere var små undergrunns-gallerier har flyttet inn i store, kunsthall-liknende rom. Det har også blitt vanskeligere å drive små kunstnerstyrte gallerier. Kunstscenen i Berlin har beveget seg fra de alternative 90-årene med prosjektrom og undergrunns-miljøer til å bli en voksen kunstscene. Noe som er i ferd med å ta over litt av oppmerksomheten fra selve kunstboomen i Berlin, er den nye techboomen som også fører til innflytting til Berlin. Webutviklere fra hele verden søker til byen, og den tyske hovedstaden er i ferd med å bli et betydelig senter for etablering av teknologiselskaper, mange med fokus på internett. Denne gruppen er tiltrukket av byens kreative klasse, den historiske kulturen og den alternative kunstscenen. 15

Europas San Fransisco? Berlin er i dag hjemmet til dusinvis av nystartede teknologiselskaper. Det er klart at byen har skutt foran andre tyske teknologiklynger som Hamburg, Köln og München, og er i ferd med å bli en av "Europas hotteste yngleplasser for internettorientert utvikling”, ved siden av London og Amsterdam. Hvorfor Berlin? Årsakene er mange. Byen har en blomstrende kreativ scene, men tilbyr også en høy livskvalitet, relativt beskjedne levekostnader sammenliknet med andre storbyer. Byen har utmerket transportstruktur - både lokalt, men også vei, luft og togforbindelser til andre tyske og internasjonale destinasjoner. Dessuten er byen hjemmet til både teknologiselskaper, så vel som deres potensielle kunder. Oppstyret rundt Berlin er nesten som en selvoppfyllende profeti. Byen er et møtested for den kreative klasse nettopp fordi det er den type sted hvor likesinnede raskt bygger nettverk basert på felles interesser, som raskt vokser og blomstrer. Det som er interessant er at byens kreative klasse i stor grad består av mistilpassede individer, mennesker som ønsker å bli kunstnere og skapere og som ikke passer inn i rigide sosiale strukturer som for eksempel byer som London. Noen mener at hvis London føles som et europeisk New York, føles Berlin som et europeisk Portland eller Austin, og er på god vei til å bli et europeisk San Franscisco.

GALLERI GUIDE TIL BERLIN På 2000-tallet var det Mitte i Øst-Berlin som var det dominerende galleriområdet i Berlin. De siste årene har flere gallerier flyttet fra Mitte til Schöneberg og området rundt Potsdamerstraße, altså tilbake til Vest-Berlin der galleriene lå før murens fall. Neugerriemschneider i Linienstraße og Neu i Philippstraße er viktige gallerier i bydelen Mitte som er av de få som ikke har flyttet på seg. Kunst-Werke som også ligger i Mitte er godt etablert holder høy standard. Arndt und Partner og September har begge hele tiden nye, veldig forskjellige og interessante prosjekter. Ester Shipper er et godt etablert galleri som holder til i det nye galleriområdet rundt Potsdamerstraße. De viser internasjonale kunstnere som Pierre Hyughe, Carsten Höller og Angela Bulloch. Galleri Max Hetzler holder til i store lokaler i Wedding og viser kjente kunstnere som Martin Kippenberger, Günter Förg og Franz Ackermann. Giti Nourbaksc i Kurfürstenstraße er et interessante og progressivt galleri som jobber med blant andre norske kunstnere som Ida Ekblad og Matias Faldbakken Viktige gallerier fra andre byer som har flyttet til Berlin er Capitain Petzel i Karl-Marx-Allee Spruth Magers i Oranienburger Straße Meyer Riegger i Friedrichstraße 235 Daniel Buchholz i Fasanenstraße Hamburger Bahnhof i Invalidenstraße og de gamle muséene på Museuminsel i Mitte er også verdt et besøk.

Brandenburger Tor 1989 Check Point Charlie 2008 Foto: Sidsel Jørgensen

HVA ER GALT MED BARN OG UNGE ? Tekst: Johan Otto Weisser Foto: Sidsel Jørgensen

Som mange av Faktor – X trofaste lesere sikkert har fått med seg, er det en tilsynelatende fastlåst situasjon som preger Cultivas arbeide med å realisere sin nye visjon om Kristiansand som ”Nordens ledende barneby”. 87 kunstnere og kulturarbeidere har skrevet under på et opprop som krever at strategien endres, at styret får kunstfaglig kompetanse og at det etableres forutsigbare søknadskriterier. Fra vår side oppleves ikke dette som revolusjonære krav, snarere som selvfølgeligheter, men styret i Cultiva blånekter. Sammen med administrasjonen går de for en linje hvor hovedbudskapet er at kunstnere bare er ute etter å mele sin egen kake, og når vi ikke får det som vi vil så blir vi sure. Så vil ikke kunstnerne, så er det alltids andre som vil. Dette er uten snev av respekt for de intensjonene som gjorde at Cultiva ble opprettet, og som det er styrt etter i de årene som er gått. Hvor skar det seg? Fra 1970- tallet har vi fått det utvidede kulturbegrepet. En konstruksjon som skulle sikre alle plass i kulturen. Over tid har man bygget ned skillet mellom ”høy” og ”lav” kultur, så har man bygget ned skillet mellom ”kultur ” og ”aktivitet” . Så nå er Løkkefotball og poesi, gudstjenester og kirkekaffe, billdekunst og selskapsdans del av det samme; kultur. Som følge av denne utviklingen er det slik at når man bygger nytt konsert og teaterhus, så er ALLE VELKOMMEN. Til alt. Eventuelle begrensninger er kun av praktisk art. Leirdueskyting, karaoke, bowling. Alt er kultur. Nå begynner vel de fleste å lukt lunta, og ja. Poenget er selvfølgelig at når alt er kultur så finnes det ikke noe annet. Så når noen sier vi trenger kultur, så betyr det ingenting annet enn at vi trenger noe, et eller annet. Hva som helst. Her er vi ved problemets kjerne. Når hva som helst er kultur, så finnes det knapt noen grense for hva som bør få støtte. Eller hvem man i Cultivas eksempel, velger å satse på. Det finnes ingen kriterier som er absolutte alt handler om styrets preferanser. Her er synsing mer enn godt nok. Så når man henter inn en styreleder (Ansgar Gabrielsen) med klare preferanser for barn og unge, ja så blir det den nye strategien. Det er problemet. Ikke barn og unge, men at enhver gruppe kan velges uten at noen innsigelse er mulig. For å understreke poenget kommer her noen eksempler på andre grupper man kunne tenke seg å gjøre noe for: Tafikksikkerhetstiltak, forskning på nesten hva som helst. Etterutdanning for lærere, styrke politi og påtalemyndigheter. Tiltak mot mobbing på skole og i arbeidsliv, tilskudd til enøktiltak, eller en haug med andre flotte formål. Men ikke som strategi for Cultiva. Det er ikke en gottepose som vi (fellesskapet altså) setter noen til å styre etter sine preferanser. I løpet av de siste årene har den rødgrønne regjeringen satset stort på det såkalte ”kulturløftet”. Det er bevilget mye penger til kultur. Men man har knapt noen ideologisk grense for hva som faller innenfor eller utenfor. Det er blitt tydeligere og tydeligere at det er formidlingen, institusjonene som er prioritert. Men med alle de pengene som er brukt er det ikke rart at samfunnet spør seg hva det er de får igjen av alle midlene som pumpes inn i en sektor som aldri ser ut til å klare seg selv. Ettersom kunstogkultur, her trukket sammen til et ord, ikke har noen grense, så må man lete etter en eller annen måte å rettferdiggjøre bruken av midlene på. Det man da sitter igjen med er for tiden helse. Det kunne like gjerne vært integrering, mindre mobbing eller kriminalitet, rusmisbruk eller for den saks skyld; økt melkeproduksjon. Det viser seg nemlig at en bonde som spilte Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart ( kjent Østerisk komponist) på stereoanlegget i fjøset, kunne vente seg økt melkeproduksjon! Det er vel ingen som vil klage på økt melkeproduksjon, og bare de færreste vil mene at Mozart ikke hører inn i kulturbegrepet, så alt burde være fryd og gammen. Og det er det! Kultur eller kunst kan brukes til mye rart. Men hvis Cultiva skulle få en styreleder fra bondelaget, som satset på å øke matproduksjonen, så ville det ikke være greit å få tak i en komponist som skulle lage en komposisjon for økt melkeproduksjon. Man kan ikke snu det den veien, beklager. Det hele koker ned til et spørsmål om kunstsyn, er kunst en verdi i seg selv eller er den et middel for å nå andre mål. Det er helt greit å bruke kunst som middel til å nå andre mål. Det finnes underligere eksempler på felles interesser enn det. Men i alle slike symbioser må begge parter være tjent med det. Som vi alle vet er det slik at når bare en part i et forhold tjener på det så heter de parasitter. 18

Kongstanken min er å få spredd kulturmidlene utover landet. Et møte med Frp’s kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen Av Randi Berge Wandrup Oslo, en mild soldag i november. Frp’s kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen (50) tar imot Faktor X i Stortinget. En vennlig mann, opprinnelig dansk, som forvalter en politikk som ikke har noen høy prioritet i hans eget parti. - Kan du definere hva kunst er? - Under valgkampen var jeg faktisk med i debatt på Litteraturhuset som handlet om hva som er god og dårlig kunst og hvordan man definerer kunst. Ingen hadde noen fasit, og vi ble vel heller ikke enige. Jeg synes det må være opp til folk selv å definere det. - Folk? - Ja, folk flest. Det er i alle fall ikke vi som sitter på Stortinget eller i Oslo generelt som skal definere hva som er god og dårlig kunst ute i landet. - Hvordan forvalter man talentene hvis «folk» skal bestemme hva som er godt? - Du tar det kanskje helt bokstavelig at alle skal bestemme, hundre prosent av befolkningen? - Ja. - Hvis en lokal kunstmaler stiller ut og bygda viser ham respekt og høyt besøkstall, er det et svar på at folk ser på dette som godt. Men jeg tror ikke det skal tolkes så bokstavelig at hundre prosent av bygdas innbyggere må stille opp. - Hvilken rolle mener du at kunsten bør ha i samfunnet? - Vi trenger kunsten. Men den skal ikke styres fra Oslo. Vi skal spre den utover landet. Og du ser hva de får til i enkelte kommuner, gjennom kulturskolen, den kulturelle skolesekken. Teatergrupper rundt omkring engasjerer på tvers. - Er det en grunnleggende forskjell på kunst og underholdning eller er det en glidende overgang? - Jeg mener overgangene er glidende. Jeg skulle gjerne se den som kunne definere de klare skillene. - Kunst er underholdning? - Ja, det også. - Hva mer er den, da? - Hvis en kunstsamling er underholdende for meg, så er jo kunst underholdning. Det er opp til hvert enkelt menneske. - Men hvis all kunst er underholdning… - Jeg sier ikke at alt er det. - Skillene mellom underholdning og kunst finnes, altså? - Jeg kan jo ta utgangspunkt i Nasjonalgalleriet slik det er i dag. Det er høyverdig kunst. Samtidig føler jeg at når jeg går rundt der, så gir det meg noe. - Er det slik at når noe gir deg noe, definerer du det som underholdning? - Ja, det kan du godt si. - Bør da noen kunst i det hele tatt få offentlig tilskudd, hvis alt kan defineres som underholdning? - Nei, det kan diskuteres og den diskusjonen har man jo hver eneste dag. Vi synes for eksempel at det er viktig å la institusjonsteatrene ligge under statsbudsjettet. Samtidig klarer enkelte teatersjangrer seg godt selv. - Er det viktig at kunst er selvfinansiert? - Nei. Ikke som hovedpoeng. Men vi ser helst at kunsten skaper seg selv og er selvfinansiert. Noen klarer det veldig godt. Vi mener Norsk kulturråd har en rolle her som såkornsfond. Nå er det slik at hvis du er flink til å skrive søknader, har et kjent navn i bransjen innenfor din sjanger, er det lett å få støtte. Men kulturrådet har ikke såkornstanken, at nyutdannede kunstnere får hjelp til å komme i gang de første to-tre årene. - Frp ønsker å støtte unge kunstnere? 20

- Ja med denne såkornstanken. Slik det er i dag står nyutdannede kunstnere der alene, må skaffe seg bijobber og kommer ikke inn i sitt eget kunstprosjekt med en gang. Da mener jeg såkornsfondet kan hjelpe dem. - Har kunst høy profil i Frp’s politikk? - Nei, den har ikke høy profil. Vi har sterkere prioritet på helse og skole. Men vi får mye kritikk for at vi ikke har en kulturpolitikk. Da har man ikke lest programmet vårt eller budsjettet vi fremmer på Stortinget. Vi har de samme tallene i budsjettet vårt som Giske ble hyllet for noen år tilbake i tid. Han hadde et budsjett som var ekspansivt og så framover. - Frp vil altså ha et like høyt kulturbudsjett som den rødgrønne regjeringen? - Nei, vi ligger noen år etter, for å si det slik, men vi har en økning og en gradvis utvikling av det. Og så ønsker vi andre prioriteringer. Det vil være i kulturens interesse å innføre et organ som har mindre direkte makt enn dagens kulturråd har. Kongstanken min er å få kulturmidlene spredd utover landet. - Frp’s kulturprogram sier at «det er viktig å ta vare på vår kulturarv». Hvordan skal man forvalte fremtidens kulturarv? - Kanskje Pushwagner tilhører fremtidens kulturarv? Nei, det er vanskelig å si. Men hvis en ikke tar vare på Nasjonalgalleriet, som er bygd for å være et galleri, hvis en ikke tar vare på bygningsmassen og innholdet der, blir det feil. Da river man ned en del av kulturarven. Og jeg synes også korpsbevegelsen er en viktig del av kulturarven.

Jeff Koons “Balloon Dog” i New Yor, “Seierssøylen” i Tiergarten, Berlin og strikkhopp. Foto: Sidsel Jørgensen

- Stor kunst er ofte forut for sin tid. Er det mulig å definere hva som er vår samtidige kulturarv? - Nei, det tror jeg er vanskelig. Man må ha et perspektiv på ti til tjue års avstand. - Må man ikke da være villig til å satse på dagens kunst? - Vi har såkornstanken. Nettopp ved å gi støtte til nyutdannede kunstnere. Og jeg tror vi må tenke mer i retning av å gi gaver. Næringslivet finansierer en svært liten andel av kulturlivet i Norge, sammenlignet med en rekke andre land. Nå er det slik at skattefradraget på gaver bare går opptil 12 000 kroner. Skattesystemet bør utredes med tanke på å få en økt interesse for private næringslivsaktører og privatpersoner til å delta. 21

- Ønsker du å fjerne Norsk kulturråd? - Noen må fordele midlene. Men jeg ser også at det rundt om i kommunene fins lokale kunstnere vi i Oslo generelt og Norsk kulturråd spesielt ikke kjenner. Som faktisk skaper noe og er nyutdannete, som er med og bidrar i lokalsamfunnet, men som også kan bli større hvis de blir løftet fram. De er ikke proffe på å skrive søknader. Tvert i mot – de er kunstnere. Hvilken kunnskap har Kulturdepartementet om en lokal kunstner? Det er svært lite, tror jeg. - Ønsker Fremskrittspartiet å fjerne arbeidsstipendordninger som er underlagt Norsk kulturråd, men som formidles av faglige forbund innen kunsten? - Noe kan legges til det «nye» kulturrådet og det enkelte fagforbundet. Men hele strukturen bør gjennomgås. - Kan en kunstner som åpenbart har noe å meddele, men som ikke selger bra, regne med støtte? - For en kunstner er forutsigbarheten de første årene det aller viktigste. Det kan være man innser selv at man har noen begrensninger etter hvert. - Fordi man ikke selger? - Ja. Men hvis man bevilger penger lokalt og finner sponsorer, kan det være mulig å finne løsninger. Og så har vi jo støtteordningene. - I kulturprogrammet står det at man skal «stille krav til alle som mottar offentlig støtte slik at de kan tilby noe alle vil ha». Hvordan stiller et slikt program seg til den såkalte kunstneriske frihet? - Det er en utfordring for kunstneren. Bevilger man penger til en kunstner, må man kunne kreve noe igjen. Man lager en avtale som innbefatter at man har tro på kunstneren, men da må han også bidra med å skape noe. - «Noe alle vil ha»? - Man er jo heldig hvis alle vil ha det. - Hva hvis ikke «alle» vil ha den kunsten? - Hvis man har en utstilling eller gir ut en bok eller liknende mener jeg at man er langt på vei. Så kan man håpe at flere og flere liker kunsten og at flere og flere får sett den. - Programmet sier også «La folk bestemme hva som er god kultur». Hvordan skal det foregå? - Hvis man setter opp et stykke på Nasjonalteateret har man en fin målestokk på hva folk vil ha, hvilke forestillinger som selger. Den norske opera satte opp ganske mange forestillinger av Figaros bryllup som gikk for fulle hus. I stedet for å utvide spilleperioden ble den byttet ut med noen smale oppsetninger som ikke gikk så godt. Kanskje man har vurdert feil. - Hvis det ikke selges mange billetter, er det ensbetydende med at det ikke er god kunst? - Nei, da er den ikke så populær. - At noe er populært er ensbetydende med god kultur? - For noen er det slik. Men ikke for alle. - For deg og Frp er det slik? - Jeg kan synes noe er godt som ikke er populært. - Hva da, for eksempel? - Det er det ikke jeg som skal vurdere. Men det er mange institusjoner innenfor kultur som har et stort publikumsfokus. - Men for Frp er det slik at det som selger billetter er god kultur? - Det er en fin målestokk. For noen er det slik. Man kunne kanskje brukt et annet ord enn «alle» i kulturprogrammet vårt. Man kunne brukt «mange»... Jeg må kanskje se på det.

Kulturstyret

har fått fem nye medlemmer etter valget.

Faktor X stilte dem følgende spørsmål: Hvorfor ville du være med i kulturstyret? Hva vil du med kulturpolitikken i byen ? Hvordan vil du skaffe deg kunnskap om fagfeltet?

Ernst Håkon Jahr (AP) Jeg er svært interessert i fagområdet og mener det er viktig. Det var for meg et opplagt valg. Jeg vil øke bevisstheten om kulturens betydning for utviklingen av Kristiansand, Kultur er sentralt for å rekrutere ressurspersoner til byen. Mange som vurderer en jobb her ser på et bredt kulturliv som viktig. Det legges for lite vekt på dette. Via de vanlige kanalene. Aviser og andre media. Ellers bruker jeg kulturtilbudet som finnes. Elin Eftevåg (H) Jeg er opptatt av kultur og kultur er viktig. Det er et spennende felt som er viktig for å utvikle byen, så jeg ba om å få denne plassen. Jeg er opptatt av både bredde og dybde. Det skal være et tilbud til alle byens innbyggere. Derfor må det smale kulturbegrepet også få sitt. Jeg bruker media, følger diskusjoner og oppdateringer på Facebook og selvfølgelig aviser. Alan Ahmadi (H) Kulturen er et felles område for alle, det er viktig i arbeidet med integrering og et område som kan oppfylle mange drømmer. Jeg vil jobbe for dette. Jeg følger med på det som skjer. Jeg følger viktige saker og debatter både lokalt og nasjonalt. Harald Sødal (KRF) Jeg ble plassert her av partiet Kvaderaturen er det største kultuminnet vi har, og jeg vil jobbe for at kulturen kommer mye mer inn i arbeidet med byutvikling. Jeg har sittet i mange styrer i mange år, dessuten driver jeg med kultur selv. Sissel Andersen (FRP) Jeg har lyst til å ha en finger med i spillet i det som skjer på denne fronten. I frp er vi opptatt av bredde, spesielt i forhold til barn og unge. Det er viktig at vi når så mange som mulig. Spesielt er idrett viktig, selv om jeg er åpen for at vi også må bevilge penger til andre ting. Jeg må oppsøke kulturinstitusjonene, idrettsklubber og si ja til invitasjoner som kommer. Orientere meg generelt.

KUNSTEN Å VÆRE GUTT Tekst: Johan Otto Weisser Foto: Sidsel Jørgensen og Thera Baardsen

I en av sine karakteristiske rutete skjorter møter Erik Pirolt oss utenfor verkstedet sitt. Han holder på å vaske etter en måke han har i pensjon. Måken er samtidig en del av et pågående prosjekt. Pirolt har litt av Askeladdens ”jeg fant, jeg fant” image, komplett med bukseseler og gutteaktig lekenhet. Verkstedet er bygget som en tre etasjes konstruksjon i plankehytte estetikk. Etter å ha klatret opp to svært hjemmelagde etasjer er vi på hans ”kontor”, med flott utsikt til”Kilden”. Det er som om han har gjort gutterommet til levebrød. Hvordan er det å jobbe i Kristiansand? Det er noe av det beste ved å bo i Kristiansand, at det finnes gode produksjons og arbeidsforhold. Det skal man sette pris på, det er ikke noen selvfølge at politikere ser verdien av å tilrettelegge for kunst. Det er fint å se at det politikerne satset på for flere år siden fungerer. Fra første gang jeg så ditt prosjekt K.Y.S.(kjærlighet. Ydmykhet. Smerte) en svært hjemmelaget båt tenkte jeg; er det naivt eller spekulativt. Hvor kom det prosjektet fra? Jeg er opptatt av Thor Heyerdal. Jeg tror at kjernen i hans prosjekter som Kontiki, var eventyrlyst pakket inn i en masse teorier. Utgangspunktet var egentlig eventyrlyst og vennskap. Slik er det for meg også. Det var eventyrlyst og gleden over å lage noe selv som var utgangspunktet for det prosjektet. Lar du det være med det?. Kunne du f.eks. ha kjøpt en seilbåt og seilt jorden rundt med den? Nei, det var noe med å skape det fra bunnen av. Det ville vært helt uaktuelt å kjøpe en båt. Hele prosjektet kom fra ideverdenen, det å lage noe selv. Var det det første av den typen prosjekt du gjorde? Nei, prosjektet begynte vel egentlig med at en kamerat og jeg en natt fikk det for oss å lage en flåte av noen søplekasser vi fant på et idustriområde. Det var en flott opplevelse å seile på en egenlaget båt. Å sette til havs med en tre hk påhengsmotor. Men når ble dette et kunstprosjekt? Vi hadde gått på kunstskole. Vi hadde jobbet med maleri, men egentlig hadde vi bare gått inn i lærernes problemstillinger. Da vi kom tilbake til Kristiansand var det ikke noe miljø som vi kunne gå inn i. Da kom det et personlig engasjement, som gjorde at vi siktet oss inn mot kunstverdenen. Det var et stort veiskille. Det var da vi begynte å bygge hytter på Odderøya. At det har blitt et kunstprosjekt er på en måte mindre viktig. Mindre viktig enn hva? Jeg vet ikke helt om jeg mener det jeg sier. Ordene kommer før jeg tenker… Det var viktig å bruke kunstverdenen som et alibi, for å få ressurser og tillatelser og slike ting. Det er mange frynsegoder ved at det er kunst, og de er viktige. Det at man kan få prosjektene til å gå på heltid, også økonomisk. Men det også fint å kommunisere med kunstverdenen. Det er med på å gi prosjektene substans, det oppstår interessante samtaler med interessante mennesker Så for deg er det å være kunstner mye et spørsmål om å finne et rom for å holde på med det du har lyst til? Det er riktig. Nå er du innenfor det etablerte kunstmiljøet. Hvilke kunstnere eller teorier forholder du deg til? Hvor kommer du fra som kunstner? Jeg føler meg bombardert med mye. Jeg er ikke så veldig flink til å holde oversikten. Det var det mange på skolen som hadde, de var utrolig flinke til å presentere referansene, og det er jo fint. Min produksjon spriker i aller retninger, det er et slags kaos som råder over den. Skulle jeg nevne en 24

kunstner som er relevant for meg måtte det være David Lynch. Han er en av de få filmskaperne som jobber med kunst. Du kan kjenne regissørens stemme. Går de til filmbransjen bygger det ofte på kommersielle grep. Det er få som har en egen stemme. Det er kanskje ikke så synlig i det jeg har vist, men jeg jobber en del med film. Da jeg begynte å lage kortfilmer oppdaget jeg at filmen alltid ble sånn som manuset er, dermed begynte jeg å jobbe mer med manus. Så de to siste årene har jeg jobbet mye med manus. Hva er kunst? Jeg har ikke noe behov for å svare på det, tror jeg. Men det er veldig godt spørsmål. Kan det avgrenses fra underholdning? Kanskje er det mer kunst i kunsten. David Lynch er mer kunst enn Hollywoodfilm. Det er jo ikke noe poeng i å kalle alt for kunst. Kunst er jo bare et ord. Men jeg klarer ikke si noe svart hvitt, jeg er ikke så god på det. Men skal jeg si noe om hva god kunst er, så har den en umiddelbar virkning som heter inspirasjon. Man blir inspirert til å jobbe selv, lage noe bra. God underholdning er ikke slik, det er mer som en orgasme, man er ferdig med det. God kunst blir jo da mer som et vorspiel. Hva vil du oppnå som kunstner? Å ha det fint, å lage ting. Skape ting som føles godt. Å ha et liv, le, alle de behovene livet måtte ha. Derfor går jeg i så mange retninger. Det er for eksempel fint å male når man har lyst til å være litt alene. I det hele tatt være en del av noe, vise at man duger. Helt enkle ting. Kunsten er et verktøy til å skape et godt liv. All kunst handler om å kjenne en slags fryd. Så lenge jeg klarer å fryde meg over noe, så er jeg tro mot det. Jeg kan ikke identifisere meg med kunstnere som har denne ”plankeestetikken”, da er jeg mye mer inspirert av ting jeg finner på nettet, folk som har laget ulike ting som bare handler om å løse et problem med det de har for hånden. Hva er forholdet ditt til publikum ? Det kommer jo an på kunsten. Noe er bare humor, det er relativt uproblematisk. Det er fint å le sammen. En blanding av stormannsgalskap og en øvelse i å ikke ta seg selv så høytidelig. Jeg er ikke så redd for publikums dom, den definerer dem mer enn meg. Når du lager kunst, er du ikke innforstått med at det finnes et publikum? Jeg vet ikke, du kjenner i kroppen din når noe fungerer. Det er utgangspunktet for at det kan virke på noen andre også. Ellers lar jeg meg jo påvirke av hvilke ting jeg blir spurt om å være med på, jeg føler meg ikke så selvstendig. Det er ikke sånn at jeg har et helt klart definert prosjekt. Jeg lar meg påvirke av de som skal se det. Jeg ser ikke noe poeng i ikke å la seg påvirke, men det er ikke det samme som å gå på kompromiss med seg selv. Har du noe ønske om å provosere? Nei, det er mer et behov for å kjenne at det røsker i et eller annet. Eller noe som blir nytt for øyet. Noe man ikke har sett før. Da jeg var liten gjorde jeg masse rampestreker, og før hadde jeg vel en et ønske om å provosere. Jeg elsker det groteske. Men provokasjonen er uinteressant i seg selv. Men ingen tar skade av å bli provosert. Jeg tenker ofte på at de som blir provosert tar seg selv ganske høytidelig. Sier man at Jesus er homo eller at Jesus er feit, helt absurde ting å si, så snakker jeg ikke om en som er kristens Jesus. Blasfemi finnes på en måte ikke. I kunsten operer man i fiktive rom, som ikke følger de vanlige moralske normene. Der er det en stor forskjell, så jeg føler en enorm frihet i det rommet. Hva jobber du med nå? Jeg skal presentere en film jeg jobber med på en biennale på Sri Lanka i februar. Jeg kaller det jeg holder på med her poetisk billeddannelse. Jeg er fortsatt en dårlig håndverker. Det setter jo et personlig preg på det jeg gjør, selv om jeg ettersom tiden har gått har blitt flinkere. Da forandrer utrykket seg, så nå har vi bestemt oss for å knuse båten, sette punktum for det prosjektet. Kunne du tenke deg å bare tegne et prosjekt, for så å la noen andre bygge det for deg? Det er beundringsverdig når andre gjør det, men da må man jo være flink til å lage arbeidstegninger og kommunikasjonen med andre. Der er jeg kjempedårlig. Men til det prosjektet som henger der,” Flygende utsikt”, laget jeg tegninger som jeg fikk hjelp av et 3D firma til å visualisere. Føler du deg naiv i din tilnærming til prosjektet ditt? Siden jeg ikke er så smart mener du. Nei, det ville jo være kynisk. 26

CECILIE NISSEN

Stiller for tiden ut på Galleri Henrik Gerner i Moss

“Jeg arbeider med maleri, og jeg er opptatt av å undersøke den visuelle verden jeg beveger meg i til daglig. Jeg er opptatt av refleksjon rundt min egen appropriasjon av motiver, og utgangspunktet for maleriene er som regel fotografier. Jeg er interessert i aspekter ved fotografiets narrative kvaliteter, og bruker foto til å sample verden, som jeg videre re-syntetiserer gjennom en malerisk prosess, hvor jeg tilfører berørthet og materialitet, som reflekterer mine mentale resonanser i møtet med motivet. Måten jeg leser fotografiene på og motivets resonans i meg, er en form for erkjennelse hvor jeg lærer noe om mitt eget blikk, og hvem jeg selv er. Måten foto fanger motivet interesserer og påvirker meg i det maleriske. Som f.eks det flate fotografiske rommet som gir andre former for tolkningsmuligheter enn for eksempel det å tolke et virkelig rom. Min tilnærming til maleriet ligger i skjæringspunktet mellom det konseptuelle og det sanselige. Jeg er opptatt av maleriets egne virkemidler som form og farge, strøk, lys, materialitet – hvor taktile opplevelser, den fysiske prosessen, nærvær, persepsjon, kompleksitet, motstand og forhold til det håndverksmessige står i sentrum. Maleriene mine bærer ofte spor etter den håndverksmessige prosessen, med referanser til maleriets historie. Inspirasjonskilder har vært realistisk, romantisk eller presurrealistisk maleri. Tidlige inspirasjonskilder var f.eks malere som Vermeer, Edvard Hopper og Giorgio de Chirico. Andre inspirasjonskilder har vært Luc Tuymans og Karen Kilimnik. Jeg har også hentet mye inspirasjon fra populærkulturelle uttrykk. De siste arbeidene er basert på fotografier jeg har tatt i Lista-regionen hvor jeg har jobbet en del de siste årene. Fravær av mennesker og tomhet preger dette prosjektet. Steder noen har dratt fra eller skal komme til. Det er en tematikk jeg stadig vender tilbake til. Lista-området preges av en slags motsetning mellom naturen og det menneskeskapte som er fascinerende, samtidig som landskapet er mye åpnere enn resten av Norge. Kombinasjonen av elementer gjør at jeg stadig finner nye motiver som berører meg på én eller annen måte. Jeg undersøker med et overskuende blikk relasjonen mellom det som er gitt og det som er åpent for omforming.”

FAKTOR X TALENT –––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

SOLVEIG TAMBS

Faktor –X tar denne gangen turen til Kongens senter, i et klasserom venter Solveig Tambs oss med tegninger og malerier hun har laget i løpet av de siste to årene. Hun forteller at hun begynte å tegne og male etter at hun sluttet med motebutikken hun har drevet i 30 år. ”Jeg fikk en bok om den finske kunstneren Helene Scherfbeck, og ble fasinert av det spesielle utrykket i hennes bilder. Så jeg startet med å kopierer fem av hennes portretter.” På spørsmål om utdannelse og bakgrunn svarer hun at hun har ingenting, men at hun jo har jobbet med moter og kvinner i mange år, og at hun har lært masse av læreren Håkon Henriksen i de to årene hun har gått hos han. ”Jeg maler bare kvinner, jeg tror det kommer av at jeg savner alle de kvinnene jeg møtte hver dag i butikken min” Når vi spør om ambisjoner og planer fremover er hun først kategorisk: ”ingen planer overhodet! Bildene står med ryggen ut under et laken bak skrivebordet mitt. Men det er jo spennende når noen vil se på det jeg gjør, så vi får se”.

EZiZg 8VaaZhZc

HVccV @Vcc^hid

'+#&& ¾" ''#%&#&'

&*#&% "" &*#%&#&'

vEC>C<HI>9:G/ I>G¾A£G &&¾&,! H£C &'¾&+ bVc hiZc\i BJH:JBH@6;x/ B6C¾;G: -¾&,! A£G &&¾&,! H£C &'¾&+

BJH:JBH7JI>@@ $ DBK>HC>C< H@>EE:G<6I6 ')7# @G>HI>6CH6C9 $ CDGL6N I:A ), (- %, ). %%

?Vc 8]g^hiZchZc

EgZWZc =dahi

&*#&% "" &*#%&#&'

%(#&& "" %&#%&#&'

Galleri Bi-Z fyller 50 år neste år en rekke store

JUBILEUMSUTSTILLINGER

følger framover, sjekk ut: www.galleribi-z.no

Tilskudd til kunst- og kulturformål Søknadsfrist: 15. januar 2012 Retningslinjer og søknadskjema finner du på:

www. kristiansand. kommune. no

“EGDEDANS”

Ungdom fra Vest Agder oppfordres til å bli med og danse seg til KILDEN med tradisjonell lokal dans

Foto: Borghild Løver

Ungdom som har begynt på videregående, og helt opp til 26 år kan bli med og lære seg de fantastiske danse- og musikktradisjonene som finnes i regionen. Vi ønsker at ungdom skal bli glad i egen kultur gjennom folkedans og musikk sier prosjektleder Vegar Vårdal. Fylkeskultursjef Anne Tone Hageland klipper skolissen som startsignal for dette treårige prosjektet hvor blandt andre Ulf Arne Johannesen, bl.a. kjent fra “FRIKAR” skal lære bort populære dansetriks. Vil du bli med, send mail til: vegard@kultivator.no eller les mer på www.bygdadansar.no

Bjorvand & Skarpodde leverer alt fra idéarbeid, design, web, trykk og ferdiggjøring. Vi leverer kreative løsninger og yter alltid 100 prosent uansett størrelse på kunde eller jobb. Vi tar oss av hele prosessen - fra idé til ferdig produkt.

Telefon 38 12 94 94 - www.bjorvand-skarpodde.no