Faktor X, #3, 2012

X

FAKTOR

KUNSTMAGASIN NR 03 2012

INNHOLD FAKTOR X

NR.03 2012

2.ÅRGANG

VI GRATULERER KRISTIANSAND KUNSTHALL side 3 og 6-11 “AND ONE BEHIND”, ODDVAR PAULSEN PÅ FOTOHUSET side 4

VIGGO AADNEVIK PÅ GALLERI Bi-Z side 5

FAKTOR X HAR TATT TEMPEN PÅ KUNSTLIVET PÅ DOCUMENTA I KASSEL. LES OM LIVET I “RESERVATET” side 11 - 17

PUBLIC MATTER. KRISTIANSAND KUNSTHALL SATSER PÅ SAMARBEID I DET OFFENTLIGE ROM side 19-20

CECILIE NISSEN OM VOKSENOPPLÆRING side 20-21

HVORDAN BESKYTTE KUNST I DET OFFENTLIGE ROM ?

KUNSTHISTORIKER IRENE IKDAL side 22 -25

BEAT KUNSTEN PÅ KKG OG UIA. KUNSTHISTORIKER METTE-LINE PEDERSEN side 26-29

ROM FOR KUNST Det har vært en høst med oppmerksomhet omkring billedkunst. Fra den pinlige fjerningen av Kjell Mardon Gundvaldsens fontene øverst i Markens gate som ble forsøkt erstattet av en sandkasse og et plastbasseng, via ” snikskytteren” på en barnehage til Borgemester Grundekjøns maktmisbruk i utsmykkingssaken i det nye rådhuset. Vi har saker om kunst i det offentlige rom denne gangen. Vi ser også på hva en ombygging av nye Kristiansand Kunsthall innebærer, og intervjuer arkitekten. Vi ser på en annen type kunst i det offentlige rom: Wenneslandsamlingen.

Kristiansand har fått en ny institusjon. Ærverdige Christianssands Kunstforening er omdannet til Kristiansand Kunsthall. I den forbindelse er lokalene pusset opp og bygget om. Nærmere femti løpemeter ny vegg gjør Kunsthallen større og mer fleksibel. Vi tror dette vil gi større mulighet til å markere seg og til å levere viktige utstillinger. Grepet med å la en dyktig kunstner være kurator for åpningsutstillingen lover godt. Spesielt når vi ser utstillingens vilje til å være relevant for Kristiansand. Det vil være avgjørende for hvordan Kunsthallen klarer å plassere seg som en viktig premissleverandør i regionen.

Vi gratulerer !

Bilder fra åpningen av Kristiansand Kunsthall. Cover og denne siden. Foto: Sidsel Jørgensen

Vil du abbonere på Faktor X ? Send mail til: johanow@online.no Johan Otto Weisser: Redaktør, skribent og billedkunstner Sidsel Jørgensen: Redaktør, fotograf og billedkunstner

Redaksjonen avsluttet: 16.09.2012

“AND ONE BEHIND” på Fotohuset høsten 2012

Et menneske til. I bakgrunnen.

Oddvar Paulsen retter i sin debut-utstilling oppmerksomheten mot den som ikke smiler bredest, eller presser seg fram for å bli med, bli sett. Men det er nettopp disse fotografen her vil at vi skal se.

Oddvar Paulsen har på sine reiser rundt i verden møtt disse menneskene, blikkene som ser tilbake på fotografen med undring og sin stille stemme.

Foto: Sidsel Jørgensen

Vi sier med Mao; LA DE TUSEN BLOMSTER BLOMSTRE i det nye Rådhuset !

Vi gratulerer Viggo Aadnevik med utstilling på Galleri Bi-Z. Han er den eneste kunstneren som har vært i galleriet siden starten for 50 år siden ! Ingen av verkene på utstillingen har vært vist tidligere.

“DET ER TANKEN SOM TELLER” Foto: Sidsel Jørgensen

Detalj fra marinefartøy, og Tori Vrånes sin skulptur på Roligheden barnehage før den bel tatt ned. Foto: Johan Otto Weisser og Sidsel Jørgensen

KRISTIANSAND KUNSTHALL ÅPN Hva skiller en kunsthall fra en kunstforening?

Slik jeg ser det, favner en kunsthall mye videre enn kunstforeningen. Navnet kunstforening har fortsatt noe konservativt over seg, selv om Christianssandss Kunstforening i den senere tid har fungert mer som en kunsthall. Kunsthallbegrepet oppstod gjerne da man brukte gamle industribygg eller verkstedhaller som utstillingsrom. Her var det mindre høytidelig og større rom for det eksperimentelle.

En kunsthall er også et utstillingssted med nok plass til større vekslende utstillinger, fra det enda mer lokale og uetablerte til det i motsatt ende, mer profesjonelt og internasjonalt. Kunsthallen er ikke så bundet opp i gitte grenser.

Det er viktig å hele tiden være aktiv og åpen. Det er behov for å utvikle og fremvise visuelle uttrykksformer som er uavhengig av kjøp- og salgsrelasjoner. Dette er argumentasjoner som kunstfeltet i alminnelighet deler med forskningen ved vitenskapelige institusjoner. Her er det en stor forskjell fra de tradisjonelle kunstforeningene som skulle bidra til den allmenne dannelse. Her er den faglige standarden viktigere enn økonomisk profitt og politikk.

Hva var galt med det gamle rommet. Kunne man ikke bare pusset det opp?

Det gamle rommet er et vakkert rom, som mange er svært glad i. Det er unikt både i størrelse og utforming. Det har flott overlys og masse dagslys, og ikke minst nydelig utsikt. Vi kunne valgt å pusse det opp, men dette er kvaliteter som også kan være negative, når det kommer til fleksibilitet I et moderne utstillingsrom som en kunsthall er, så er det ofte at det er flere utstillinger parallelt, med lyd, filmer, performancer etc. Det var ønskelig med rom som kunne romme sjangeroverskridende og tverrfaglige prosjekter. Da kan det ofte være behov for fysiske avgrensninger. Slik rommets proporsjoner var før , veldig langt og smalt, fløt ofte en utstilling over i den andre på en uheldig måte. Med et stort rom blir det også mindre spennende vandring gjennom en utstilling, man får liksom alt på en gang.

Hva kjennetegner et godt utstillingsrom?

Dette er avhengig hvilken utstillingsinstitusjon det er snakk om. Men et rom som fungerer uansett hva du skal stille ut.

Altså et nøytralt rom. Rommet må også ha mulighet for forskjellige typer lys, kunstig lys, dagslys eller helt mørkt. I Kristiansands Kunsthall har vi et lokale som i utgangspunktet har litt mye eget uttrykk (store glassfasader og kraftige søylerekker). Men som jeg likevel har villet beholde , da dette er særegne kvaliteter for dette rommet. Det jeg har gjort istedet er å lage flere forskjellige rom hvor de to hovedsalene fortsatt har utsikt og dagslys.

NET DØRENE 1. SEPTEMBER 2012 TEKST: JOHAN OTTO WEISSER FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

VI HAR TATT EN PRAT MED ARKITEKT MARIANNE LUND OM ARBEIDET BAK

Arkitekt Marianne Lund vrir om bryteren på åpningen av Kristiansand Kunsthall 1.september 2012. til venstre ser vi deler av installasjonen til kunstnergruppen KATLA. Til høyre hopper en ung publikummer ut av installasjonen “Flygende Utsikt” av Erik Pirolt.

7

Hvilket forhold har du til det opprinnelige bygget?

Dette er et prisbelønnet bygg fra slutten av 70-tallet, med helt klare arkitektoniske kvaliteter som speiler denne tiden.

Utstillingsrommet var, og er i en klasse for seg, selv om det hele tiden har vært uenighet om rommet som utstillingsrom.

Store vakre glassflater er også vanskelig når det kommer til motlys. Så deler av vinduene har lenge vært dekket til.

Når vi nå har valgt å gjøre endringer for å oppgradere rommene slik at de blir egnede for å romme en kunsthalls aktiviteter, kommer spørsmålet om endring og bevaring igjen opp.

Dette er ikke et gammelt lager bygg, heller ikke nedslitt verksted, men et lokale med interessante kvaliteter og mye egenkarakter. Det har også vært gjort noen oppdelinger av rommet før, som jeg har tatt stilling til. På et tidspunkt ble rommet delt i 2., noe som ga to store gode adskilte rom med nye fondvegger. Denne ble deretter gjort mindre med slik at det skulle være et gløtt gjennom hele lokalet. Dette gjorde at utstillingene gled over i hverandre og det som var 2 flotte fondvegger, ble vanskelig å bruke, fordi de ble for smale.

Jeg tror selv da kunstforeningens lokaler var nye , moderne og flotte, så hang de litt igjen i det konservative med tanken på maleri på vegg og skulpturer på sokler plassert rundt i rommet. Installasjonskunst og video var det ikke tatt særlig høyde for.

Hvordan tenker du når du starter på et slikt oppdrag?

Først studerer jeg den eksisterende arkitekturen nøye. Hva er dette rommet. Hva er verdifullt, hva er det som gir rommet karakter. Proporsjoner, rytmer, materialvalg etc. Hva er viktig å ta vare på og hva er greit å endre på.?

Det er viktig å tenke på at en nyorientering handler like mye om å bevare som å endre. Det som er viktig da er å vurdere nøye hva som er verdt å bevare eller endre.

Hvordan jobbet du helt konkret med løsningen?

Det var nødvendig med en oppdeling , så jeg begynte med å dele rommet i 2 . Hvis man kan tenke seg at det blåses luft inn i skilleveggen slik at den trekkes fra hverandre, så dannes det er rom inne i veggen. Jeg begynte å trekke disse veggene fra hverandre for å se hvor mye jeg kunne ta av hovedsalene uten at de mistet sin storslagenhet. Når formatet falt på plass i forhold til vinduer, søylerekker og inngangspartier, fikk jeg rom som jeg valgte å legge tak på , slik at lyset kan kontrolleres uavhengig av dagslys.

Området ”under mesaninen” blir da et nytt rom med både dagslys og kunstlys. I tillegg har vi et helt mørkt videorom. (blackbox) og et lite lager for stoler og verktøy.

Hovedinngangen ble flyttet til en mindre viktig vegg, slik at rommet fikk mer sammenheng.

I andre enden ble den runde rømmingstrappen bygget inn, noe som ga mer brukbar veggplass der. I alt er det 50 løpemeter nye utstillingsvegger.

Mange kjent fjes på åpningsdagen for Kristiansand Kunsthall. Kulturdirektør Stein Tore Sorthe blir kommandert av komiker Amir Asgharnejad til å tolke en skulptur. Kulturstyrets leder Randi Haukom skåler med Randi Øverland, styreleder i Christianssand Kunstforening. Else Marie Jakobsen blir geleidet inn av Cathrine November Høybo og Tori Vrånes. Ingrid Lønn smiler bredt, Wahlsteth litt mer behersket, mens utstiller på Fotohuset Oddvar Paulsen skåler med Fylkeskultursjef Anne Tone Hageland. De skumle karene fra kunstnergruppa D.O.R. forbereder seg på en kanonåpning.

9

Har du noen ideologi?

Når jeg jobber med ombygginger prøver jeg å gjøre endringer som er så lite synlige som mulig. Jeg syns det er spennende når resultatet ser ut som det har vært slik hele tiden. At alt faller naturlig på plass. Det er viktig å ”lytte” til og ha respekt for utgangspunktet, spille på lag med det opprinnelige.

Hvis noe har vært bygget om før , prøver jeg å finne tilbake til det opprinnelige, rydde og avkle, forenkle. Finne igjen harmonien, skape ny harmoni ut fra det opprinnelige byggets egne premisser.

Når jeg arbeider med denne typen oppdrag kan jeg beskrives som ”den usynlige arkitekten”. Her er det ikke mitt arkitektoniske eller kunstneriske uttrykk som er det viktigste, men at endringene oppleves som selvfølgelige.

Det er også viktig i dette tilfellet at løsningene som er gjort kan reverseres. Når man sitter i et prisbelønnet bygg, mener jeg det er avgjørende å ikke endre for alltid, men for nåtid.

Behovene forandrer seg og det er det lurt å ta høyde for.

Dette handler også om kollegial respekt.

Men jeg definerer alltid et eget utgangspunkt, et slags nullpunkt, dette gjør jeg både når jeg jobber med billedkunst og med arkitektur. Dette punktet danner noen rammer for hvordan den videre prosessen utvikler seg. Jeg tolker så den informasjonen jeg betrakter som vesentlig , som igjen definerer noen retningslinjer for hva jeg skal legge vekt på videre.

Hva er nullpunktet her?

Her er nullpunktet rommet slik det fremstod som det opprinnelig var tegnet. Alle midlertidige løsninger tenkes bort og man begynner på nytt.

Hvordan kan du vurdere om du lykkes?

Det går mye på den følelsen jeg får når jeg går inn i et rom eller gjennom rommene. Faller lyset slik jeg har tenkt?

Hvordan er proporsjonene, faller alt på plass? Virker bevegelsesmønsteret som jeg har villet det? Hvis det å være i de rommene jeg har tegnet gir en opplevelse som likner på det å puste, har jeg oppnådd noe viktig.

Det er jo også veldig avgjørende for meg hvordan brukerne, som vil være både kunstnerne, de ansatte og publikum, opplever at det fungerer. Får de puste?

Har du lykkes her?

Ja , jeg opplever å ha lyktes her. Det har vært en utfordrende oppgave, med sprikende meninger.

De løsningene som er valgt i tillegg til at hovedinngangen er flyttet og rømningsveg er bygget inn, gjør at lokalene har fått flere og større vegger, som er med på å gi bedre og renere utstillingsrom som ikke minst er klare og avgrenset.

Kristiansands Kunsthall er nå mer fleksibel enn før og jeg opplever en ro og en harmoni i de løsningene som er valgt.

Nå gjenstår det å se hva reaksjonene blir.

Allerede første dagen etter åpningnen var det 60 publikummere innom bare de første to timene. Noen lekte seg i speilinger, andre tok det mer systematisk for seg. F.eks i detaljene til prosjektet fra kunstnergruppa “KATLA”.

11

RESERVATET RAPPORT FRA DOCUMENTA I KASSEL TEKST OG FOTO: JOHAN OTTO WEISSER

Kunstverdenen er som et reservat. En egen verden med spesielle regler og egne privilegier. En verden hvor man slår ring om en virkelighetsforståelse som skiller seg, til dels drastisk, fra alle andres.

Verden utenfor ligger som en fjern skygge, vi vet at den er der, men det er som om den ikke har noen direkte relevans for det utrolig viktige som foregår innenfor. De utenfor forstår ikke hvordan det egentlig er. Det er det bare vi som gjør. Vi er glade for den oppmerksomheten vi får , vi er avhengige av verden utenfor, det er der både publikum og penger befinner seg. Det er der finansieringen av nesten alt kommer fra, selv om vi ikke liker å tenke på det, og knapt snakker om det. Det vil si, vi snakker om det når vi trenger mer penger, og det gjør vi hele tiden, for hele infrastrukturen er finansiert utenfra, og den er aldri god nok. Vi skulle alltid hatt litt mer, selv om det har en tendens til å finansiere stillinger som jobber med å opprettholde sine egne institusjoner.

Hva er det som får de utenfor til å opprettholde reservatet? Hvorfor velger de å ta et evig forsørgeransvar, når de stort sett får krav om mer til takk. For man må huske at alle reservater, enten det er natur eller kultur som vernes, så er de opprettet fra utsiden. Fordi de utenfor ser seg tjent med det. Vi snakker altså ikke om parasitter, men om symbiotiske forbindelser. Men er det slik at de som går utenfor grensene mottas med interesse eller respekt? Eller er det som med ulven som skytes så snart man ser den.

Det må finnes et dynamikk som begge parter ser seg tjent med. Samfunnet trenger et sted å plassere sine drømmer. Religion har samme plass, ekstrem nasjonalisme eller idrett gjør noe av samme jobben.

Men det meste i kunstverdenen er vidunderlig harmløst, uansett hvor subversivt, grenseoverskridende eller provoserende det er, så har det ingen innflytelse. Det er kraftløst.

Kunstverdenen minner om Hotell Cæsar. Det er alltid utrolig mye drama der, hver episode er fylt med folk som dør, slåss, elsker, sviker og hater hverandre i stadig nye konstellasjoner. Men det har ingen innvirkning på noe, etter 100 episoder, er man på nøyaktig samme sted.

I media grupperes vi gjerne sammen i ”Kunst og underholdning”, noe vi føler oss støtt over, men som for de fleste andre oppleves som helt naturlig. Kulturdepartementet har på samme måte ansvar for kultur, medier, idrett, frivillig virksomhet, tros- og livssynssamfunn og pengespill og lotteri.

Likevel finnes en kunst som gjør noe ut over å opprettholde status quo. Den er sjelden og vi gjenkjenner den ikke alltid når vi ser den. Det må være en grunn til at alle diktaturer innfører sensur og forfølgelse av kunstnere. Kanskje vi i vårt reservat bare holdes der i påvente av at det vi har igjen blir tvingende nødvendig for samfunnet. Spørsmålet er bare hva vi skal gjøre i mellomtiden. Nye episoder i Hotel Cæsar er neppe svaret.

PUBLIC MATTER TEKST: CECILIE NISSEN FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

Offentlig kunst er mer en bare skulptur på sokkel.

Byrommet er mer enn bare shopping.

Public Matter er et prosjekt for kunst i det offentlige rom i Kristiansand. Bak initiativet står Christianssands Kunstforening og SKMU Sørlandets Kunstmuseum. Dersom prosjektet skal realiseres i full skala, vil vi arbeide for å få til en samfinansiering mellom Kristiansand kommune, VestAgder fylkeskommune, Stiftelsen for store kulturanlegg i Kristiansand, Cultiva, Stiftelsen Fritt Ord og KORO. Public Matter har allerede fått midler til et forprosjekt fra KORO. Målsetningen med Public Matter er at man gjennom midlertidige, semi-permanente og varige kunstprosjekter, skal utvikle bevissthet og forståelse om kunstens rolle i det offentlige rom og i hverdagen. Det er også et mål å utvikle ny kunnskap om offentlig kunst, og å skape et bedre nettverk og engasjement for kunst i det offentlige rom i Kristiansand. Public Matter vil utfordre forestillingene om hva offentlig kunst kan eller bør være i et globalisert og mangfoldig samfunn.

Public Matter skal arbeide med nye medier og ukonvensjonelle teknikker i det offentlige rom, og være på et høyt konseptuelt nivå og i tydelig dialog med sted og andre omstendigheter (place responsive). Public Matter tar utgangspunkt i det internasjonale kunstfelt, hvilket også omfatter norske kunstnere. Prosjektet skal få liv i lokalesamfunnet gjennom å øke byens bevissthet om seg selv. Kristiansand skal få en rolle i diskusjonen om offentlig kunst i Norge som et aktivt, åpent og fremtidsorientert sted.

Prosjektet skal være et evenement med et tema som inneholder flere kunstverk av både midlertidlig og permanent karakter. En konferanse og publikasjon skal knyttes til evenementet for å stimulere til diskusjon om kunst i det offentlige rom. Mulighetene for et tillbakevendende evenement utredes samtidlig.

Forprosjektet gjennomføres i løpet av 2012. Public Matter ble i august introdusert gjennom kunstprosjektet Vintage Plant Shop midt i sentrum av Kristiansand. Vintage Plant Shop er en installasjon, men har formen av en midlertidig butikk, hvor brukte potteplanter med historier bytter eiere.

Prosjektet presenterer en type av kunst som bygger på deltakelse og løfter fram innhold i større grad enn form.

Vintage Plant; Helena Bjørk vanner installasjonen i Skippergata, Kristiansand.

Den endeløse voksenopplæringen...

Ordfører Arvid Grundekjøn på åpningen av Kristiansand Kunsthall . I bakgrunnen sees tidligere kulturdirektør Edvard Brøvig. Foto: Sidsel Jørgensen

I kjølevannet av ordfører Arvid Grundekjøns utspill om utsmykkingen av rådhuskvartalet, har det vært på trykk flere mer eller mindre underholdende leserbrev på Fædrelandsvennens debattsider. Den siste i rekken er ordførerens egen replikk til disse, hvor han forklarer hva han egentlig mener. Med hyppig bruk av hermetegn. Det er kanskje ikke så interessant å tvære ut denne debatten ytterligere, men jeg har en kommentar til punkt 4. i replikken, hvor han skriver følgende: Mange viser til at kunst er et fag, og at fagfolkene må «respekteres». Men det er vel et uomtvistelig faktum at disse fagfolkene har svært forskjellige kunstneriske uttrykk og preferanser, og hvor er fasiten «når de lærde strides»?

Ut fra dette leser jeg at ordføreren mener at kunst mest handler om smak og behag. Det er likegyldig hvem som mener noe om det, og kunst som profesjonelt fag er egentlig bare tull og tøys.

Ordføreren har rett i at det finnes mange kunstneriske uttrykk og at det kan være motsetninger mellom tradisjoner innad i miljøene. På akkurat samme måte som innenfor alle andre fagområder. Det at det ikke finnes en endelig sannhet er ikke det samme som at det ikke finnes kunnskap eller begrunnede meninger. Dette burde ordføreren kjenne igjen fra sitt eget fag økonomi, hvor det så vidt meg bekjent heller ikke finnes noen fasit på hvilken økonomiske teori som er den rette. Allikevel vil jeg tro han ønsker seg innsikt, utdannelse og erfaring hos dem som agerer i større sammenhenger.

Cecilie Nissen «kunstforståsegpåer» Kristiansand

PÅ SOKKEL: Byens grunnlegger Christian Quart midt i trafikken i Festningsgata. Foto: Sidsel Jørgensen

HVORDAN BESKYTTE KUNST I DET OFFENTLIGE ROM TEKST: IRENE IKDAL FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

22

Å kunne bevare og ivareta den estetiske utformingen som opprettes i offentlig rom krever innsikt og kunnskap om denne type kunst. Kunstverk som forholder seg aktivt til sine omgivelser stiller ulike krav og har spesielle forutsetninger. I dette tilfellet er myndighetenes kulturpolitisk strategi ment å sikre kunstnerisk kvalitet i våre fellesrom som omfatter kunstproduksjon, forvaltning og formidling.

Spørsmålet er om hvilken kunst samfunnet er tjent med, og hvordan kunsten i nyere tid kan fremstå som bevaringsverdig. I følge KORO (Kunst i offentlige rom) er oppdragskunsten et uttrykk for en demokratisk tanke som hevder alles rett til å oppleve kunst utenfor gallerier og kunstmuseer.

Videre skal kunstproduksjonen kjennetegnes av kunstnerisk mangfold og reflektere aktuelle tendenser i samtidskunsten.

På bakgrunn av dette er det også naturlig å stille spørsmål om hvordan kunstverkene skal forvaltes.

Kunstforvaltningen viser nemlig hvordan vi verdsetter og respekterer den visuelle kunsten. I "Forvaltning av kunst i offentlige rom", utgitt av KORO i 2007, står det bl.a. at forvaltningen gjelder både den fysiske tilstanden til det enkelte kunstverk og om sikring av visningsforholdene.

Kunstverkenes tilstand og tilrettelegging av omgivelsene er dermed avgjørende for hvordan kunsten fremtrer for offentligheten.

KORO har et overordnet forvaltningsansvar for kunst som er produsert for statlige bygg og eiendommer. Det er vanlig at kommuner og fylkeskommuner følger retningslinjene til KORO. Den daglige, praktiske og økonomiske ansvaret for forvaltning, drift og vedlikehold ligger hos brukeretatene hvor kunsten befinner seg. Dette reguleres gjennom en brukeravtale. Den fremtidige forvaltningen, opphavsretten, avklaring av eierforhold og bygningsmessige endringer ivaretas i avtalen. Det er viktig å påpeke at et kunstverk i det offentlige rom ikke skal utsettes for inngrep uten kunstnerens samtykke.

Her står forsvarlig håndtering av kunstverk som skal forvaltes sentralt. Verkene kan være plassert i svært ulike miljøer.

Utendørs vil eksponering fra ekstreme værforhold frembringe spesifikke fysiske betingelser. Instrukser om hvordan forvaltning, drift og vedlikehold skal gjennomføres er derfor avgjørende. Kompetanse innen konservering gir også særskilte utfordringer. Et skadet, skittent eller nedslitt kunstverk blir fort nedvurdert og betraktet som lite verdifullt.

En beredskapsplan og varslingsrutiner til rette instans vil

Den vernede fasaden i Rådhuskvartalet.

måtte være aktuell dersom kunsten blir ødelagt uten en mulighet for forsvarlig reparasjon eller hvis kunsten må fjernes på grunn av flytting, ombygginger eller eierskifte.

I Vest-Agder er det Agder Kunstnersenter som er delegert myndighet fra staten i utsmykkingssaker. Kunstnersenteret har et dokumentasjonsarkiv over kunstprosjekter helt fra 1980-tallet. Dette arkivet er vesentlig for den fremtidige forvaltningen av kunsten fordi det inneholder nødvendig dokumentasjon hvis eventuelle problemstillinger dukker opp.

BONO er forvaltningsorganet på opphavsrettigheter for billedkunstområdet og inngår avtaler om all bruk av kunstverk. Åndsverksloven beskytter kunstnernes rettigheter, men regelverket og avtaler er krevende. Kunstnere må i flere tilfeller ha juridisk bistand eller en institusjon som støttespiller. For skapende kunstnere er vernetiden 50 år etter utløpet av kunstnerens dødsår. Nålevende kunstnere skal varsles om eventuell destruksjon. Dersom kunstneren er død bør man varsle etterlatte eller arvinger. Det er mange årsaker til at kunstverk blir stanset eller fjernet. Her må man forholde seg til hvert enkelt tilfelle. Vest-Agder fylkeskommune har f.eks. nylig kommet med innsigelse til Kristiansand kommune mot reguleringsplanen som omfatter rivning av gamle Agder Teater fra 1975. Den store teglsteinsutsmykkingen på 340 kvadratmeter av billedkunstneren Henrik Finne (1898-1992) er ikke nevnt med et eneste ord. Fylkeskommunen mener at fasaderelieffet har stor kultur- og kunsthistorisk verdi. Dette handler slett ikke om modernismenostalgi, men om å bevare kunstens integritet og anerkjenne kunstnerens innsats. Ylve Thon fra Agder Kunstnersenter støtter innspillet fra fylkeskommunen. Thon skriver blant annet: "Offentlige utsmykkinger skal bevares og tas vare på. Kanskje vil rivning av en slik utsmykking bli sett på som kulturvandalisme om 20 år? Denne type modernisme er en kunstretning som ofte blir oversett, av den enkle grunn at den er nær oss i tid og å miste denne store utsmykkingen vil være et stort tap for Kristiansand".

Det offentlige rom tilhører oss alle. Et offentlig sted har en bestemt funksjon, men et kunstverk er ingen vanlig gjenstand og kan heller ikke sammenlignes med andre produkter. Kunstnere lager unike verk som er viktig for enhver kultur, identitet og selvforståelse. Noen kunstverker er behagelige, forutsigbare og lette å akseptere, mens andre utfordrer og overrasker. Når det offentlige ønsker å bruke felleskapets ressurser bør dette foregå i faglige forsvarlige og politisk aksepterte former. Likevel vil det alltid foreligge en risiko forbundet med å la den kunstneriske frihet råde dersom det offentlige står bak en uangripelig utsmykking som skal stå “evig og hellig”. Hvor fri er egentlig kunsten?

Har kunsten beveget seg bort fra sitt publikum?

24

I disse tider foregår det en kraftig debatt om kunst i det offentlige rom. I Kristiansand har den midlertidige fjerningen av stålskulpturen til Kjell Mardon Gunvaldsen, Tori Wrånes skulptur "Fantasihjelm" på taket til Roligheden Gård barnehage, og ordfører Arvid Grundekjøn sitt inngrep på kunstplanen til det nye rådhuset, vakt sterke reaksjoner. Disse kunstprosjektene er eksempler på hvordan grunnleggende verdier, som omfatter å kjenne sin egen kultur, og å være bevisst på hvordan man selv reagerer når grenser for hva man oppfatter som normalt blir utfordret.

I denne anledning vil jeg minne den nylige avdøde Frank West. Han er kunstneren bak den mye omtalte "Rose" som befinner seg rett utenfor Telenor–bygget i Kristiansand. På folkemunne blir skulpturen kalt "den rosa bæsjen". I sept.

2010 ble den malt brun av noen som kalte seg "Bæsjebandittene". Malingen ble heldigvis raskt fjernet. Skulpturen kan dermed fortsette å utfordre forbipasserende. West mottok i 2011 den "Den gylne løve"-prisen i Venezia-biennalen for sin livslange kunstnerkarriere. Kunsten kan gi oss tilgang til andre måter å betrakte verden på. Kanskje det er på tide å reflektere over verket og starte en fin debatt med seg selv.

Det demokratiske prinsippet innebærer ikke at enhver skal kunne ta del i utformingen av kunsten, men at den er fri fra politisk og privat maktoverstyring. Problemet er om hvor reell denne friheten og egenverdien egentlig er. I det offentlige rom må kunstens autonomi revideres. Et dilemma er den kunstneriske integriteten i møte med den demokratiske prosessen, hvor alles interesser skal ivaretas, og i et stadig mer internasjonalt kunstfelt er det unaturlig å sette en geografisk grense for hvilke kunstnere man engasjerer.

I et demokrati må kontroversielle kunstprosjekter nødvendigvis inngå kompromisser i møte med stat, kommune eller fylkeskommune. For å unngå politisk propaganda må kunstprosjekter som f.eks. stiller vanskelige etiske spørsmål hindre at den gjeldende politiske ideologi blir underbygget.

Hvem er så best egnet for de aktuelle kunstprosjektene?

Svaret er at kunstnerisk kvalitet og det kunstfaglige bør stå i sentrum for alle diskusjoner og vedtak i et kunstprosjekt.

En sentral verdi er å opprettholde den kunstneriske frihet.

I møte med offentlighetens interesser må kunsten bli ivaretatt av en god forvaltningsplan. Dersom det offentlige respekterer og verdsetter kunstfaglig kompetanse, kan kunsten i det offentlige rom ha en verdifull og selvstendig kunstnerisk tyngde.

Branntårnet som er sentralt i utsmykkingen av det nye Rådhuskvartalet, og parti fra øverst i Markensgate hvor Kjell Mardon Gunvaldsens sto. I sommer erstattet av en sandkasse.

25

BEAT

26

TEKST: METTE -LINE PEDERSEN FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

Det befinner seg en unik samling av beatkunst på KKG og UiA, der sistnevnte også innehar en samtidskunstsamling.

Beat samlingens opphav er i San Fransisco og i dag finnes det ingen tilsvarende samling utenfor USA! I 1970 og 1978 donerte Reidar Wennesland hele sin personlige kunstsamling til ADH/nå UiA og Kristiansand Katedralskole/ nå KKG; dvs. et skattkammer av beatkunst fra 1950 og 60 årenes San Franscisco som omfatter blant annet malerier, relieffer, skulpturer, buddistisk kunst, precolumbiansk keramikk og artefakter fra Stillehavsøyene og Afrika.

Hva er beatkultur? Her finnes det ikke et entydig svar.

Det historiske opphavet for begrepet beat sies å være at gatepoeten og junkien Herbert Huncke, introduserte begrepet for forfattertrioen Burrough, Allan Ginsberg og Jack Kerouac på midten av 1940- tallet da de studerte ved Columbia University i New York og begrepet spredte seg videre.

Selve ordet beat betyr blant annet utslitt og speiler en maktesløshet. En vanlig definisjon av beat henspeiler ofte til beatlitteraturen med dets sentrale nøkkel navn som Allan Ginsberg. Tidsåndens bohemkultur med både rusavhengighet og en eksperimentell livsførsel er videre typiske karakteristika som angis når beatperioden som eksisterte i USA på 1950, 60- tallet beskrives. Beatbevegelsen var kritisk til konformiteten og det A4 livet som utspant seg i USA på 1950- tallet, og beskrives derfor gjerne som en motsats og som en åndelig og intellektuell bevegelse som søkte etter en ny sannhet og livsvei. På den andre siden av konformiteten, var samfunnet også preget av en frustrasjon både over Koreakrigens tap og videre en utstrakt arbeidsledighet. I dette kontrastfulle samfunnet som bestod som nevnt av både fremtidsoptimisme og frustrasjon, i dette klimaet oppstod beatkulturen.

Hva er beatkunst?

Hovedretningen i kunsthistorien som oppstår etter 2 verdenskrig i USA er abstrakt ekspresjonisme. Forløper for denne perioden ser vi allerede på begynnelsen av 1900 -tallet i europa, der avantgarden ønsket å bryte med modernismens formalisme og dets rådende autonomitankegang. Det mest karakteristiske for avantgarden er at den gjeninnførte det politiske engasjementet i kunsten, som igjen skulle få en praktisk funksjon. De ville gjenforene kunsten med livet, og derigjennom åpne for muligheten for å frembringe forandringer i samfunnet. I deres ulike forsøk på å forene kunst og liv, utvikler det seg nye former for medier. (For beatkunsten ble spontaniteten utrykt gjennom film, musikk, fotografi, dans og billed

Fra Beat-dagen på Universitetet i Agder.

27

28

kunst. )Til tross for at avantgarden ikke klarte å bryte med kunstinstitusjonen, er den hovedinspirator for de ulike kunstretningene som oppstod etter 2 verdenskrig, deriblant den amerikanske ekspresjonistiske stilen.

Etter at kunstscenen hadde vært dominert av europeiske kunstnere i første halvdel av det 20 århundre, flyttet mange kunstnere til USA etter 2 verdenskrig.

Amerikansk abstrakt ekspresjonisme kjennetegnes av en personlig stil, der verket refererer til seg selv. De abstrakte ekspresjonistene var opptatt av å uttrykke det underbevisste og mange fant videre en interesse i Jungs ideer om myter, ritualer og minner. I en antimodernistisk flow ble spontantiteten innført i kunsten. Men det eksisterte ulike retninger innenfor denne ismen, som f.eks. ”action painting” (eks. Pollock), ”american-style painting” og ”color field” (eks. Rothko).

Kunstnere som var aktive i New York og San Franscisco på 1950- tallet anvendte ikke selv begrepet beat. Ulike andre begreper er brukt for å beskrive perioden som beat, beatnik, funk, assemblagekunstnere, american abstrakt ekspresjonist og eksponenter for California School of figuration. Fellesnevneren for beat er at den kunstneriske prosessen er viktigere enn selve verket. Her ser vi klare paralleller til dada/ avantgarden og dets spontanitetsånd. Kunstnerne samarbeidet på tvers av sjanger og bodde i samme områder som New York Greenwich Village, Venice West nær LA og North Beach – området San Franscisco. Dette var en anti- kommersiell retning, og som en konsekvens av en slik attitude, poppet det opp en rekke institusjonsuavhengige gallerier, og her kan nevnes blant annet the six gallery i San Franscisco.

Beatkunst i Kristiansand.

Wenneslandsamlingen er dominert av mannlige kunstnere og det er flest verk av Michael Bowen, Arthur Monroe og Michael McCracken. Det er i følge boken Beatkunst i Norge en forskjell i utrykkene mellom malerne i New York og San Fransciso, dvs. man kan se et større innslag av figurasjon blant malerne i San Fransisco enn blant malerne i New York som f.eks.

Pollocks action painting. Landskapet i California appellerte til deres utrykk og de var videre gjerne inspirert av Matisse og Picasso. Generelt er mange av kunstnere i Wennesland samlingen videre inspirert av Edward Munch (ble vist i 1951 i San Franscisco).

Karakteristiske trekk beskrives som naturfarger med sand, leire og skitt og som resulterer i et taktilt utrykk.

I og med at samlingen er dominert av mannlige kunstnere, trekker jeg frem en kvinnelig kunstner nemlig; Jay Defeo. Å være kvinne og kunstner krevde mot og styrke i etterkrigstidens USA, da husmor- og morsrollen var

idealet. Det mangler ikke eksempler på at jenter som begynte på en kunstnerkarriere snart ble lenket til kjøkkenbenken – eller sluppet ut i ni til fire-jobb for å holde liv i kunstnermann og barn.

Selv om unntakene er få, er de markante: Jay DeFeo var en kultfigur blant beatnikene allerede i 1950-årene. Da hennes mesterverk ”The Rose” ble flyttet fra atelieret i Filmore Street i San Francisco og overført til Pasadena Art Museum utenfor Los Angeles i 1966, ble forestillingen filmet til Miles Davi’s sørgmodige musikk – som om det skulle være en statsmanns begravelse. Den foreløpige avslutningen på mesterverket – hun fortsatte på ”The Rose” i Pasadena – falt sammen med oppløsningen av ekteskapet med Wally Hedrick og utflyttingen fra beat-kollektivet i Filmore Street. Oppløsningen av dette miljøet markerte på et vis også avslutningen på en epoke – the beat era – og Jay DeFeo og hennes kunst fikk en romantisk aura. Selv forsvant hun ut av San Francisco og byens kunstnermiljø i flere år. ”The Wise and Foolish Virgins» ble til sent på femtitallet, i den perioden hun malte ”The Rose”. De to langstilkede rosene med sine bibelske titler refererer til Matteusevangeliets lignelse om de gode og de dårlige jomfruer som ventet på brudgommen. I følge boken På sporet av beat-bohemene så har de et personlig referansepunkt; «Wally Hedrick har fortalt meg at disse monumentale maleriene har sin maskuline pendant i ”Dr. Jazz”. Dette bildet viser en del av et musikkinstrument og er utført omtrent samtidig i samme format og med samme teknikk. Hedrick har også antydet at alle de tre bildene er personlige, for ikke å si private: En sen nattetime etter å ha spilt i jazzband, kunne han komme hjem og finne sin kone liggende og vente med en rose mellom bena: ”Det vi var opptatt av den gang – foruten politikk – var religion og sex.”

I følge boken «Kunst og kolera» ønsket Wennesland at samlingen hans skulle komme ungdom og et bredere publikum til gode og sier i et intervju i Fevennen i 1978; «Jeg foretrekker skoler fremfor museer.

På museer er det enkelte spesielt interesserte som stikker innom en gang imellom, mens det på skolene er det unge mennesker som kan få være omgitt av vakre malerier. Maleriene kan inspirere, de unge oppdager dem og lærer, de blir nyskjerrige og starter diskusjoner: Hva i all verden mener han med dette bildet?

DeFeo arbeid fra femtitallet omfatter store, semiabstrakte oljemalerier i dempede, nøytrale toner inspirert av religiøse og mytologiske temaer. DeFeos arbeid har vært utstilt på Museum of Modern Art (New York), Pasadena Art Museum, San Francisco Museum of Art og i mange kunstgalleriene inkludert Menil Collection (Housron), Ferus og Køhn / Turner gallerier i Los Angeles. Reidar Wennesland kjøpte «the Wise and Foolish Virgins» i 1958 for 8 dollars som han skulle ha på legekontoret sitt.

Kilder: Wennesland: Kunst og kolera. Dr. Reidar Wennesland og kunstsamlingen i Kristiansand, 1996, G. Hennum: På sporet av beat-bohemene, 1998, Frida Forsgren: Beatkunst i Norge, 2008.

29

REDAKSJONENS SJEKKLISTE ☐ ☐ ☐ ☐ V ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ V☐ ☐ V ☐ ☐ ☐ ☐ V

Kvalitetsorientert Bredde Inkluderende Sjangeroverskridende Modig Uforutsigbart Spennende Utfordrende Uhøytidelig Subversivt Empatisk Rettferdig Demokratisk Sært Undergrunn Radikalt Innovativt Skape synergi Inkluderende Nepotistisk Uberegnelig Offensivt Forankret

SKMU SØRLANDETS KUNSTMUSEUM 4 UTSTILLINGER I 3 ETASjER HØSTEN 2012

Nipple Scale for a Parade Fine Art Union

> 29.09 – 18.11.12

The Dark Passenger

Vibeke Mejlvang & Sofie Hesselholdt

> 29.09.12 – 27.01.13

Nye tegninger Kristin Evensen

> 29.09 – 30.12.12 MUSEETS SAMLING HISTORISK OG SAMTIDSKUNST PERMANENT UTSTILLINGER OG MUSEUMSBUTIKK

MUSEUMSKAFÉEN MEAN BEAN

ÅPNINGSTIDER Tirsdag–lørdag 11–17 Søndag 12–16 Mandag stengt

ÅPNINGSTIDER Mandag–fredag 8–17 Lørdag 11–17 Søndag 12–16

SKMU SØRLANDETS KUNSTMUSEUM: SKIPPERGATA 24B, N-4665 KRISTIANSAND +47 38 07 49 00

Alternativ opplæring for ungdom mellom 16-25 år, som mangler et ønsket tilbud om arbeid eller utdannelse.

-med fokus på framtiden www.gateakademiet.no

SKMU.NO FACEBOOK/SKMU.NO

Bjorvand & Skarpodde leverer alt fra idéarbeid, design, web, trykk og ferdiggjøring.

Vi leverer kreative løsninger og yter alltid 100 prosent uansett størrelse på kunde eller jobb.

Vi tar oss av hele prosessen - fra idé til ferdig produkt.

Telefon 38 12 94 94 - www.bjorvand-skarpodde.no