METTE LINE PEDERSEN OM POP-UP GALLERIER S 4

Plakat med informasjon om pop-up utstillingen til Jonas Hæg i Kristiansand

Telt-galleri utenfor Litteraturhuset i Fredrikstad.

MOBILT foto-galleri under DOK 14.

Foto: Sidsel Jørgensen

Foto: Sidsel Jørgensen

5

EN PRAT MED TATOVØR SIGBJØRN UNDLIEN OM

TATOVERING

TEKST. JOHAN OTTO WEISSER FOTO. SIDSEL JØRGENSEN

Hva fikk dag til å begynne med tatovering?

Det begynte med at jeg selv fikk en tatovering, jeg syntes det var kult. Jeg har alltid hatt lyst til å illustrere, men ikke hatt noe behov for å gå inn i kunstnerrollen. Det er mer det tekniske og hådverksmessige som fasinerer meg. Tatovering er for meg like mye håndverk som kunst. Så kanskje jeg kan kalle meg kunsthåndverker. Etter hvert ble jeg tatt inn i den verdenen, jeg fikk flere tatoveringer selv og så ble det sånn. Jeg fant noe jeg kunne tjene litt penger på samtidig som jeg gjorde det jeg hadde lyst til.

Hvordan kom du i gang med å lage tatoveringer selv?

Jeg var i kontakt med flere i Norge som var interessert i å ta inn lærlinger, men de var ute etter folk som ville lage fotorealistiske ting, og det er ikke jeg så interessert i. Men så dro jeg på en folkehøyskole i Danmark, og var litt i København. Der er det et stort miljø for tatoveringer. Jeg gikk en stund fra dør til dør og maste på folk. Jeg hadde laget en portefolie med tegninger. Til slutt fikk jeg en sjanse i den butikken hvor jeg fortsatt jobber. Da hadde jeg vært der tre ganger. Det fungerte, og nå har jeg holdt på der i fem år. Det er kult, vi har utviklet butikken hele tiden mens jeg har jobbet der, slik at nå kommer det ikke bare tilfeldige innom, men folk som etterspør en spesiell tatovør som jobber der. Det er gøy for oss som jobber der å ha den type kunder.

Kan du si noe om hovedretningene innen tatovering?

De tre eldste er tribal, amerikansk og japansk tradisjonal. Tribal er det eldste, stammefolk har holdt på med det i uminnelige tider. På -90 tallet ble det modernisert og utviklet til noe annet. Amerikansk tradisjonal er de gamle sjømannstatoveringene som vi også kjenner fra Europa, med skip og nakne damer. De japanske er noe av det mest avanserte, de kan lage hele drakter med masse dybde og kompliserte figurer.

Mange har et enkelt tegn eller merke som de har fått på en eller annen ferie. Hva er det?

Det er en utvikling hvor sjangerne er blitt større, men det er ikke tradisjonelt, selv om det kan være skrift i de japanske. I dag er det blitt slik

at man kan lage alt mulig, det er blitt mer kunst enn håndverk. Man kan i grunnen gjøre hva som helst. Av de nyere sjangerne er det noen som utmerker seg. Fotorealisme er populært, kanskje det mest populære akkurat nå. Så har du chicano med utgangspunkt i latin-amerikanske gjengtatoveringer som sakt men sikkert er blitt allemannseie. De er gjerne i gråtoner med gangsterbiler og damer. Ellers har du Polkatrash som er en blanding av fotorealisme som flyter ut til et absurd utrykk.

Hvem tatoverer seg?

I dag er det nesten hvem som helst. I København er det alle mulige typer fra alle lag av befolkningen, selv om det også kan være litt tabubeagt. Det er forskjell på hva en håndverker velger i forhold til en som jobber i bank. De er gjerne litt mer forsiktige i valg av motiv og hvor synlig det skal være. Men det å få seg en tatovering gjør hvem som helst.

En tatovering er jo et valg for livet. Et statement. Hvorfor gjør folk dette?

Jeg tror det er mange svar på det. Noen vil ha det for at andre skal se det, andre vil ha det for seg selv. Ofte handler det om å skape et minne. Men det er alle mulige varianter. Noen kommer inn fordi de liker det jeg har gjort, de har ikke så mange egne ideer, de vil ha noe i den stilen. Andre har helt klare egne ideer, gjerne noe de har laget selv, som de vil ha noen til å lage. Den ene grunnen er vel ikke bedre enn den andre. Hvordan foregår det når noen kommer inn for å få en tatovering? Det starter gjerne med en skisse, som vi så diskuterer og endrer til de er fornøyd. Tatovører jobber forskjellig, men jeg liker å lage tegningen rett før jeg skal tatovere den fordi det gir meg en flyt i arbeidet, jeg tenker på hva som skal skje videre. Jeg liker å ha et prosjekt om gangen. Med mindre det er en rygg eller et bryst, da kan det jo hende at jeg vil ha lit tid til å tegne før jeg begynner.

Hva er forholdet mellom tatovering og kunst?

Kunst handler jo mye om kunstnerens ideer, mens for meg handler det like mye om kundens ideer. Jeg kan heller ikke eksperimentere på samme måte som en kunstner, jeg må få det riktig med en gang. Så det er vel litt mer et håndverk, selv om det har en klart estetisk side. Men utviklingen går mer og mer i retning kunst. Det eksperimenteres mer også med abstrakte ting. Polka trash er eksperimenterende og nytenkende innen tatovering. Jeg er veldig opptatt av det tradisjonelle og jeg liker den gamle måten å gjøre det på. Jeg studerer gamle tegninger og bilder å prøver å gjenskape det de gamle mestrene gjorde, på min måte. Har det hele tiden vært noen som er mye bedre enn andre som man ser opp til i miljøet? Det har alltid, helt siden før den elektriske tatoveringen kom, vært noen som har utmerket seg og som er blitt snakket om. Man har forsøkt å stjele tegningene deres og etterliknet det de har gjort.

Signerer man en tatovering?

Egentlig ikke, det er en som har bedt meg om det men det er ikke så vanlig. Det gjør man bare ikke.

Hvordan er det med dine egne tatoveringer, er det du eller er det tatovøren som har tegnet dem?

Da jeg fikk de første tatoveringene, tegnet jeg dem alltid selv. Det var en del av det som fasinerte meg, men etter som jeg selv har jobbet med det, så verdsetter jeg kunder som lar meg tegne, og jeg ser hvor mye

10 bedre resultatet blir enn når jeg skal følge deres tegninger. Så når jeg tatoverer meg nå, så velger jeg forskjellige tatovører som jeg ser opp til og som jeg synes gjør fine ting. Da lar jeg dem tegne, for jeg vil ha deres strek og utrykk.

Hvordan presenterer du dine egne tatoveringer?

Jeg viser dem fram hvis jeg har lyst, og noen ganger nå jeg blir mast på. Det er ikke så ofte jeg tenker på å skulle skjule at jeg har tatoveringer, selv om det er slik at når jeg lander her i Kristiansand, så skal tollerne ofte gå gjennom bagasjen min. Men det får være greit. Bare helt i begynnelsen prøvde jeg å holde det skjult for besterforeldrene mine, men nå er det for sent.

Det er vel ingen som lager en tatovering for at ingen skal se den?

Det kommer jo an på hvem du er. Noen samler på tatoveringer, de viser det fram og forteller hvor de har tatt den og hvem som har laget den. Andre bare viser den fram uten å ha noe forhold til det. De husker ikke og var kanskje fulle. Det er ellers en trend jeg ikke er veldig glad i, særlig blant jenter, hvor de plasserer tatoveringen på armen slik at de selv kan lese den mens for andre er den opp/ned. Noen vil ha tatoveringen for seg selv, de tar den på et lite synlig sted. Det er gjerne noe de vil minnes. For min del skjønner jeg jo at folk har lyst til å se på dem, men jeg synes det er veldig rart når noen begynner å kneppe opp skjorta mi uten å spørre. Selv om man har en tatovering så er det ikke slik at man vil vise den til alle alltid.

Hvordan velger du tatoveringer?

Nå velger jeg mest tatovører. Det dreier seg om hvem jeg får sjanse til å bli tatovert av. Det er nok de færreste som har det sånn. Før var det ofte en ide som jeg hadde lyst til å realisere, mange var veldig personlige. Nå er det mer å finne ut hva som kan bli bra, hva gode tatovører lager. Det er vanlig å bruke masse tid og omtanke på den første tatoveringen man tar. Alt skal være riktig og bety en masse. Etter hvert så blir det viktigere at det ser bra ut. Det hender at folk har ganske absurde ideer fordi det skal symbolisere det riktige, og det blir ikke alltid det beste resultatet.

Sier du noen ganger nei?

Ja, det kan være at det de vil ha, ikke lar seg gjøre. Det har vært noen som ville ha noen høyreekstreme ting som jeg ikke gidder. Ellers må man være atten for å ha lov til å tatovere seg i Danmark. Noen er for fulle, jeg foretrekker at folk er edrue. Smerte er et element i tatoveringer kan du si noe om det? Jeg er veldig glad for at det gjør vondt, for det gjør at man blir litt mer stolt av det. Folk tenker litt mer over det. Det er ikke hvem som helst som tør å gjøre det med en gang. Selv om det er blitt mer vanlig og det er kommet produkter som gjør at man blir mer nummen i huden. Det at det gjør vondt er en del av det å få en tatovering, og selv om det er litt banalt, så blir man litt stolt over å orke det. Har du fått en hel rygg så er det mye smerte du har funnet deg i. Tatovering er noe grunnleggende som gir deg en identitet.

Hva gjør du når kroppen er full?

Det er det spørsmålet jeg får ganske ofte, men det bekymrer meg ikke. Kanskje skjer det, kanskje ikke. Det er jo ganske vondt å tatovere seg.

Fra verkstedet til Sigbjørn på MIKs Tatoo i København. Foto: Sigbjørn Undlien

11