Issuu

FAKTOR KUNSTMAGASIN NR 01 2015

KR 70,- 5. ÅRGANG

FAKTOR

KUNSTMAGASIN NR 01 2015

METTE LINE PEDERSEN OM POP-UP GALLERIER S 4 - 5 TATOVERINGER, HVEM DRIVER MED DET, OG HVORFOR? VI HAR TATT EN PRAT MED TATOVØR SIGBJØRN UNDLIEN S 6-11 17. FORGIFTNING AV NILS CHR MOE-REPSTAD S 12-13

JOHAN OTTO WEISSER OM KROPPEN SOM ARENA FOR KUNST I FORBINDELSE MED RODRIGO PETRELLAS BOK FRA AMAZONAS S.14-17

ØRJAN MOEN LAGER BILDER PÅ SIN HELT EGEN MÅTE S. 18-21

DEL III AV HISTORIEN OM KUNSTLIVET PÅ SØRLANDET FORTALT AV HÅKON HENRIKSEN TIL RANDI BERGE WANDRUP S 22-27

IRENE IKDAL OM AGDER TEATER, OG DEBATTEN RUNDT BYGGET S 28-29

FAKTOR X MED SLIPPFEST PÅ KUNSTSENTERET s.30

FORSIDE: SIGBJØRN UNDLIEN Foto: Sidsel Jørgensen

Foto: Rodrigo Petrella

Leder I dette nummeret har vi tatt for oss kroppen som arena for kunst. Tatovering og kroppsmodifikasjon er blitt mer og mer vanlig, og vi har intervjuet den Københavnsbaserte tatovøren Sigbjørn Undlien. Vi trekker noen linjer fra dette til den Brasilianske fotografen Rodrigo Petrellas nye bok fra Amazonas og urbefolkningne der. Petrella har tidligere hatt utstilling på Fotohuset i Kristiansand. I møte med terroren i Paris blir vi minnet om hva som står på spill i kunsten. Vi utfordres til å lage kunst som tenker og undersøker samfunnet og hva som ligger i å være menneske. Da må vi utfordre våre egne forestillinger og ikke gi etter for lettvinte krav om å si det samme som alle andre.

VIL DU ABBONNERE PÅ FAKTOR X - Send mail til: johanow@online.no JOHAN OTTO WEISSER: Redaktør, skribent, kritiker, billedkunstner SIDSEL JØRGENSEN: Redaktør, fotograf, billedkunstner

Redaksjonen avsluttet 03.02.2015

POP - UP GALLERI Mette-Line Pedersen KUNSTHISTORIKER

Å få utstillingsplass er vanskelig. Som regel må man være en etablert anerkjent kunstner, eller for eksempel å få napp hos en gallerist som leter etter det ”freshe” og ”up and comming”. Hva gjør man i dag, som ung og kreativ, hvis man til tross for denne situasjonen, ønsker å få vist kunsten til et bredt publikum? En mulighet er internett. Responsen her kan måles etter «hits» og «likes». Her får en umiddelbar respons, dvs. en kontrast til galleriet, der den umiddelbare responsen mellom utøver, verk og publikum er mer distansert. I dette farvannet er det blant annet 20 årige Jonas Heen Hæg befinner seg. Han lager visuelle utrykk som deles uredd og raust på nettet; og opererer etter at publikum kan velge ”liker” eller ”ikke liker”. Stilen hans har synlige paralleller til både grafitti- sjangeren og til massemedia. Han har for tiden en pop-up utstilling i Kristiansand. og her ser vi hovedsakelig at det er generelt massemedia som er referansene.

Foto: Sidsel Jørgensen

The MOEN og Arteriet til ROTTERDAM CONTEMPORARY ARTFAIR Galleriet “Arteriet” i Kristiansand fronter The Moen på kunstmesse i Rotterdam. Messen har ifølge Marianne Laukvik 16 000 besøkende i løpet av fem dager, og hun har håp om at flere av The Moens arbeider skal ha funnet seg et nytt hjem i løpet av perioden. 4

Plakat med informasjon om pop-up utstillingen til Jonas Hæg i Kristiansand

Telt-galleri utenfor Litteraturhuset i Fredrikstad.

Foto: Sidsel Jørgensen

MOBILT foto-galleri under DOK 14.

Foto: Sidsel Jørgensen 5

EN PRAT MED TATOVØR SIGBJØRN UNDLIEN OM

TATOVERING TEKST. JOHAN OTTO WEISSER FOTO. SIDSEL JØRGENSEN

Hva fikk dag til å begynne med tatovering? Det begynte med at jeg selv fikk en tatovering, jeg syntes det var kult. Jeg har alltid hatt lyst til å illustrere, men ikke hatt noe behov for å gå inn i kunstnerrollen. Det er mer det tekniske og hådverksmessige som fasinerer meg. Tatovering er for meg like mye håndverk som kunst. Så kanskje jeg kan kalle meg kunsthåndverker. Etter hvert ble jeg tatt inn i den verdenen, jeg fikk flere tatoveringer selv og så ble det sånn. Jeg fant noe jeg kunne tjene litt penger på samtidig som jeg gjorde det jeg hadde lyst til. Hvordan kom du i gang med å lage tatoveringer selv? Jeg var i kontakt med flere i Norge som var interessert i å ta inn lærlinger, men de var ute etter folk som ville lage fotorealistiske ting, og det er ikke jeg så interessert i. Men så dro jeg på en folkehøyskole i Danmark, og var litt i København. Der er det et stort miljø for tatoveringer. Jeg gikk en stund fra dør til dør og maste på folk. Jeg hadde laget en portefolie med tegninger. Til slutt fikk jeg en sjanse i den butikken hvor jeg fortsatt jobber. Da hadde jeg vært der tre ganger. Det fungerte, og nå har jeg holdt på der i fem år. Det er kult, vi har utviklet butikken hele tiden mens jeg har jobbet der, slik at nå kommer det ikke bare tilfeldige innom, men folk som etterspør en spesiell tatovør som jobber der. Det er gøy for oss som jobber der å ha den type kunder. Kan du si noe om hovedretningene innen tatovering? De tre eldste er tribal, amerikansk og japansk tradisjonal. Tribal er det eldste, stammefolk har holdt på med det i uminnelige tider. På -90 tallet ble det modernisert og utviklet til noe annet. Amerikansk tradisjonal er de gamle sjømannstatoveringene som vi også kjenner fra Europa, med skip og nakne damer. De japanske er noe av det mest avanserte, de kan lage hele drakter med masse dybde og kompliserte figurer. Mange har et enkelt tegn eller merke som de har fått på en eller annen ferie. Hva er det? Det er en utvikling hvor sjangerne er blitt større, men det er ikke tradisjonelt, selv om det kan være skrift i de japanske. I dag er det blitt slik 6

at man kan lage alt mulig, det er blitt mer kunst enn håndverk. Man kan i grunnen gjøre hva som helst. Av de nyere sjangerne er det noen som utmerker seg. Fotorealisme er populært, kanskje det mest populære akkurat nå. Så har du chicano med utgangspunkt i latin-amerikanske gjengtatoveringer som sakt men sikkert er blitt allemannseie. De er gjerne i gråtoner med gangsterbiler og damer. Ellers har du Polkatrash som er en blanding av fotorealisme som flyter ut til et absurd utrykk. Hvem tatoverer seg? I dag er det nesten hvem som helst. I København er det alle mulige typer fra alle lag av befolkningen, selv om det også kan være litt tabubeagt. Det er forskjell på hva en håndverker velger i forhold til en som jobber i bank. De er gjerne litt mer forsiktige i valg av motiv og hvor synlig det skal være. Men det å få seg en tatovering gjør hvem som helst. En tatovering er jo et valg for livet. Et statement. Hvorfor gjør folk dette? Jeg tror det er mange svar på det. Noen vil ha det for at andre skal se det, andre vil ha det for seg selv. Ofte handler det om å skape et minne. Men det er alle mulige varianter. Noen kommer inn fordi de liker det jeg har gjort, de har ikke så mange egne ideer, de vil ha noe i den stilen. Andre har helt klare egne ideer, gjerne noe de har laget selv, som de vil ha noen til å lage. Den ene grunnen er vel ikke bedre enn den andre. Hvordan foregår det når noen kommer inn for å få en tatovering? Det starter gjerne med en skisse, som vi så diskuterer og endrer til de er fornøyd. Tatovører jobber forskjellig, men jeg liker å lage tegningen rett før jeg skal tatovere den fordi det gir meg en flyt i arbeidet, jeg tenker på hva som skal skje videre. Jeg liker å ha et prosjekt om gangen. Med mindre det er en rygg eller et bryst, da kan det jo hende at jeg vil ha lit tid til å tegne før jeg begynner. Hva er forholdet mellom tatovering og kunst? Kunst handler jo mye om kunstnerens ideer, mens for meg handler det like mye om kundens ideer. Jeg kan heller ikke eksperimentere på samme måte som en kunstner, jeg må få det riktig med en gang. Så det er vel litt mer et håndverk, selv om det har en klart estetisk side. Men utviklingen går mer og mer i retning kunst. Det eksperimenteres mer også med abstrakte ting. Polka trash er eksperimenterende og nytenkende innen tatovering. Jeg er veldig opptatt av det tradisjonelle og jeg liker den gamle måten å gjøre det på. Jeg studerer gamle tegninger og bilder å prøver å gjenskape det de gamle mestrene gjorde, på min måte. Har det hele tiden vært noen som er mye bedre enn andre som man ser opp til i miljøet? Det har alltid, helt siden før den elektriske tatoveringen kom, vært noen som har utmerket seg og som er blitt snakket om. Man har forsøkt å stjele tegningene deres og etterliknet det de har gjort. Signerer man en tatovering? Egentlig ikke, det er en som har bedt meg om det men det er ikke så vanlig. Det gjør man bare ikke. Hvordan er det med dine egne tatoveringer, er det du eller er det tatovøren som har tegnet dem? Da jeg fikk de første tatoveringene, tegnet jeg dem alltid selv. Det var en del av det som fasinerte meg, men etter som jeg selv har jobbet med det, så verdsetter jeg kunder som lar meg tegne, og jeg ser hvor mye

bedre resultatet blir enn når jeg skal følge deres tegninger. Så når jeg tatoverer meg nå, så velger jeg forskjellige tatovører som jeg ser opp til og som jeg synes gjør fine ting. Da lar jeg dem tegne, for jeg vil ha deres strek og utrykk. Hvordan presenterer du dine egne tatoveringer? Jeg viser dem fram hvis jeg har lyst, og noen ganger nå jeg blir mast på. Det er ikke så ofte jeg tenker på å skulle skjule at jeg har tatoveringer, selv om det er slik at når jeg lander her i Kristiansand, så skal tollerne ofte gå gjennom bagasjen min. Men det får være greit. Bare helt i begynnelsen prøvde jeg å holde det skjult for besterforeldrene mine, men nå er det for sent. Det er vel ingen som lager en tatovering for at ingen skal se den? Det kommer jo an på hvem du er. Noen samler på tatoveringer, de viser det fram og forteller hvor de har tatt den og hvem som har laget den. Andre bare viser den fram uten å ha noe forhold til det. De husker ikke og var kanskje fulle. Det er ellers en trend jeg ikke er veldig glad i, særlig blant jenter, hvor de plasserer tatoveringen på armen slik at de selv kan lese den mens for andre er den opp/ned. Noen vil ha tatoveringen for seg selv, de tar den på et lite synlig sted. Det er gjerne noe de vil minnes. For min del skjønner jeg jo at folk har lyst til å se på dem, men jeg synes det er veldig rart når noen begynner å kneppe opp skjorta mi uten å spørre. Selv om man har en tatovering så er det ikke slik at man vil vise den til alle alltid. Hvordan velger du tatoveringer? Nå velger jeg mest tatovører. Det dreier seg om hvem jeg får sjanse til å bli tatovert av. Det er nok de færreste som har det sånn. Før var det ofte en ide som jeg hadde lyst til å realisere, mange var veldig personlige. Nå er det mer å finne ut hva som kan bli bra, hva gode tatovører lager. Det er vanlig å bruke masse tid og omtanke på den første tatoveringen man tar. Alt skal være riktig og bety en masse. Etter hvert så blir det viktigere at det ser bra ut. Det hender at folk har ganske absurde ideer fordi det skal symbolisere det riktige, og det blir ikke alltid det beste resultatet. Sier du noen ganger nei? Ja, det kan være at det de vil ha, ikke lar seg gjøre. Det har vært noen som ville ha noen høyreekstreme ting som jeg ikke gidder. Ellers må man være atten for å ha lov til å tatovere seg i Danmark. Noen er for fulle, jeg foretrekker at folk er edrue. Smerte er et element i tatoveringer kan du si noe om det? Jeg er veldig glad for at det gjør vondt, for det gjør at man blir litt mer stolt av det. Folk tenker litt mer over det. Det er ikke hvem som helst som tør å gjøre det med en gang. Selv om det er blitt mer vanlig og det er kommet produkter som gjør at man blir mer nummen i huden. Det at det gjør vondt er en del av det å få en tatovering, og selv om det er litt banalt, så blir man litt stolt over å orke det. Har du fått en hel rygg så er det mye smerte du har funnet deg i. Tatovering er noe grunnleggende som gir deg en identitet. Hva gjør du når kroppen er full? Det er det spørsmålet jeg får ganske ofte, men det bekymrer meg ikke. Kanskje skjer det, kanskje ikke. Det er jo ganske vondt å tatovere seg.

Fra verkstedet til Sigbjørn på MIKs Tatoo i København. Foto: Sigbjørn Undlien

17. FORGIFTNING NILS CHR. MOE-REPSTAD

Og skulle jeg velge alkaloidene og bli borte i hodets hager ville jeg gått til liljene stilkens sirkumnutasjon bøyer først mot nord gradvis mot øst, syd vest og tilbake i nord og velger jeg øst er jeg den norrøne soloppgangen aurum og aurora ved ekvator jeg er koret i en kirke jeg er gravkistens hodeende jeg er Asia, jeg er midtriket jeg var et teppe av jern velger jeg syd er jeg den geografiske sydpolen jeg er flyet som lander i 180 grader jeg er grisefest på Kanariøyene jeg er sulten, jeg er fattig jeg er bokstaven U velger jeg vest er jeg solnedgangen i jevndøgnene jeg er Joe Dillon og Union jack

Foto: Privat

jeg er den lengste krigen ved Jordans bredd jeg er den reneste, rikeste bysiden jeg er Evensong i York Minister velger jeg nord er jeg Arktis og den mest positive verdien i jordens horisontale magnetfelt jeg er landingsbane 36 på Heathrow jeg er Birkelands terrella jeg er den høygermanske siden av morgenrøden jeg plukker den hvite liljen og følger magnetismen mot polene ved ekvator har jeg syd og øst i høyre øye nord og vest i venstre og avgiftes

KROPPEN SOM ARENA FOR KUNST

TEKST: JOHAN OTTO WEISSER FOTO: RODRIGO PETRELLA

Mennesket har så langt tilbake vi vet, brukt kroppsmaling masker og tatoveringer. Kroppsmalingskiller seg fra tatoveringen ved at kroppsmalingen er en måte å innta en annen rolle, for en periode, et ritual eller for å markere et unntak. Tatoveringen er derimot en permanent endring som blir en del av ens identitet. Dersertører og fanger er blitt merket for at de ikke skal kunne unndra seg dommen. På samme måte merker gjengtatoveringer deg som medlem for alltid. Tatovering føyer seg inn i mønsteret av såkalte b-kulturelle utrykk som kunst og mote har omfavnet. Tåpelig nok finnes det midlertidige tatoveringer… Også sminke, farging av hår, negler og hud brukes flittig, også som kamuflasje i militæret og politiet. Det har vært omstridt og mange ganger rammet av fordømmelse og forakt, tatovering har vært bannlyst av den katolske kirke og forbudt i fengsler osv. Mennesker bruker smykker og klær for å pynte og fremheve seg, mange bruker også referanser til miljøer som de på ingen måte vil være en del av. Symboler brukt av kriminelle gjenger er utbredt. I det hele tatt er dette en så stor del av livet at å bruke begrepet ”naturlig ”om de som ikke bruker det, er uten mening. Rodrigo Petrella har i et tiår fotografert urfolk i Amazonas. I lange perioder har han levd sammen med og blitt kjent med dem. Slik har han vunnet deres tillit og tillatelse til å fotografere. Nå er det publisert en bok som samler mange av bildene. Her er kroppsmaling en stor del av utrykket. Den har stor betydning og utrykker mye av kulturens verdier og historie. Alle fotografier er tatt fra en posisjon, ikke bare fysisk, men også preget av en forståelse av forholdet

mellom fotografen og den som fotograferes. Noen er reportasjefotografier som dokumenterer det som skjer, andre er opptatt av etnografi, og vil vise hvordan masker eller ritualer ser ut. Det er altså mange som har fotografert urfolk, med ulik innfallsvinkel og forståelse. Det som skiller Petrella fra de fleste andre er hvordan han hele tiden fotograferer fra en likeverdig posisjon. Personene han fotograferer utstråler et bredt spekter av menneskelige følelser og roller. Noen er mistroiske, spørrende; ”hvem er du som fotografere meg”. Andre er overlegne, leende, strenge eller alvorlige, flørtende, selvbevisste og sterke. I det hele tatt som folk flest. Det er sjeldent i denne typen fotografi. Petrella har også fotografens blikk for det interessante bildet. Bildet som er mer enn registrering, men et estetisk utrykk med verdi i seg selv og i vår kunstpraksis. Enkelte kunstnere har tatt kroppsmodifisering i bruk som del av et kunstprosjekt. Det er likevel ikke noe som er vanlig i kunstverdenen. Tatovering har blitt mainstream, men også dette er sjeldent i kunstverdenen. Dette har sammenheng med hvordan kunst defineres og behandles som en vare i samfunnet, noe man kan samle på: eie. Tatovering er personlig, man merker seg selv, utholder smerte og markerer seg som individ. Litt som grafitti og tagging er en måte å sette sitt merke på, å finnes. Ser man på hvordan tatovering har blitt mer og mer vanlig de siste 20 årene er det vanskelig å ikke se det i sammenheng med fremveksten av internett og sosiale nettverk. Tatoveringens store utbredelse kan ha noe med ønsket om å fastholde noe - lengsel etter autentisitet - noe absolutt, som ikke forandres. Et jeg som forblir definert i verden, på kroppen.

ØRJAN MOEN TEKST: JOAHN OTTO WEISSER FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

Ørjan Moen er en av kunstnerne som har atelier i forbindelse med ekserserhuset. Han arbeider primært med tegning, men har i forbindelse med en utstilling på Vaktbua på Odderøya laget en installasjon eller en collage av oppklippede bilder som fyller store deler av lokalet. Vi møttes og snakket sammen i utstillingen. Han forteller at han har gjort alt som er i rommet, forsøkt å tenke helhet mer enn enkelt verk. Foruten en del tegninger i ulike formater består den av 20 000 små fotografier montert tett i tett i tak og på vegger. Hvordan tenkte du når du planla denne utstillingen? Jeg hadde lyst til å ta i bruk absolutt hele rommet. Det er vanligvis utstillinger her hver måned, og da er det oftest bilder i glass og ramme. Så jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Du kan vel knapt tenke på dette som enkeltverk? Nei, det er en installasjon. Halvparten er tegninger og halvparten er fotografier som jeg har tatt. De er klippet opp i 3,7 cm kvadrater og satt sammen. Jeg har på en måte ødelagt mye. Jeg har ikke back-up av mange av disse bildene, men her har jeg forholdt meg til dem en og en og kjent på om jeg har hatt mage til å ødelegge dem. Det har egentlig vært en fin prosess. De er ødelagt for godt, selv om jeg tar vare på disse A5 arkene jeg har montert dem på. Jeg tenker å bruke dem videre senere. Hva er prosjektet ditt ? Det startet med at disse fotografiene lå i en bunke. Det er mine private bilder som jeg har tatt fra jeg var omkring 18 til jeg var 28. Det er fra fjellturer, venner og fester, dagligliv. Jeg har veldig mange fotografier som jeg har drasset med meg gjennom ganske mange flyttinger, de var litt i veien og jeg følte ikke at de representerte min hukommelse. Det er mange ting jeg innbiller meg at jeg husker bare på grunn av fotografiene. Jeg hang meg litt opp i det. Den måten jeg har gjort dette prosjektet på utrykker bedre hvordan min hukommelse fungerer. Jeg kan jo fortsatt se på disse fragmentene og huske noe fra en hyttetur eller noe, men så har jeg ikke flere referanser enn det. Minnet blir aktivert på en annen måte enn når man ser hele filmen. Fragmenterer du minnet eller følger du det? Jeg følger det, tror jeg. Dette føles mye mer riktig enn de ferdige bildene.

Jeg hadde med meg alle disse firkantene og en god del bilder jeg ikke har vist før, men resultatet ble at jeg tok ut en god del bilder som jeg ikke syntes passet inn. Jeg ville gjøre det til en helhet, det er derfor jeg har malt en del felter svarte for å få det til å fungere. Hva er forbindelsen mellom dette fragmenterte fotoprosjektet som på en eller annen måte handler om erindring, og de andre bildene du har laget? Noen av dem har en link til erindringsprosjektet, selv om jeg aldri har kalt det det før, mens andre har utgangspunkt i en sans for symmetri. Selv om de har ulik innfalsvinkel, så opplever jeg det likevel som et verk. Hvem er publikummet ditt, hvem henvender du deg til? Først og fremst de som går her og bruker Vaktbua, konsertpublikum og de mange kreative folkene som går her. Fotografer, billedkunstner og så videre. Hva vil du oppnå som kunstner? Jeg vil bli mester i det å male og tegne. Jeg søker ikke etter naturtrohet, men etter å komme dit hvor ideene mine ikke blir hindret av hånden min. Det ser jeg på som det ypperste utrykk for mitt kunstneriske virke. Hvordan har du kommet fram til utrykket ditt? 19

Det er på mange måter flere veier jeg følger. Fotografiene er en, og sansen for det symmetriske en annen. For en stund siden fikk jeg en slags a-ha opplevelse hvor jeg så at mange opphøyde bilder og opphøyde steder er symmetriske. Altertavler, slott eller monumenter, er som regel symmetrisk. Det er en måte å vise makt og autoritet på. Så fikk jeg lyst til lefle litt med det. Jeg putter inn tagging, erigerte peniser og innsekter, ting som ikke sømmer seg i et litt opphøyd symmetrisk utrykk. Et prosjekt tar utgangspunkt i en pinnestol som omgis av en konstruksjon av søppel. Resultatet er et fotografi hvor jeg skal sitte omgitt av en stor symmetrisk installasjon. Du jobber på den ene siden med det symmetriske og på den andre siden med det fragmenterte, hvordan syr du de to sammen? Det vet jeg ikke, det er to ulike måter å jobbe på som jeg egentlig ikke har sydd sammen. Jeg driver ikke med denne oppklippingen og fragmenteringen mens jeg jobber med symmetri. For meg er dette to ulike ting. Selv om jeg ser at det er to ytterpunkter, så har jeg ikke noe bevisst forhold til linken mellom de to. Har du noe forhold til forholdet mellom teori og praksis? Ja, for så vidt. Jeg har ikke studert teori, men jeg leser en del og en av de bøkene som appellerer mest til meg er en stor bok fra Phaidon forlag hvor de har samlet intervjuer og samtaler med filosofer, billedkunstnere, kuratorer. Men jeg setter meg ikke inn i en eller annen teori, som relasjonell estetikk, for så å lage kunst ut fra det. Det er ikke det som er drivkraften min. Hva skal vi med kunst? Kunst er språket for min fantasi. Det er visualiseringen av det jeg ikke kan sette ord på. Selv om jeg ikke ser noe klart skille mellom det jeg kan og det jeg ikke kan sette ord på. Mye av det jeg gjør er språkløst, ikke fordi det er noe poeng i seg selv. Klippeprosjektet gir en resonans i meg. Jeg føler meg vanvittig bra etter å ha sittet å klippet i tre timer. Jeg blir rolig i hodet og kjempeglad av å se på det. Jeg føler det som en veldig naturlig ting å gjøre, og det holder for meg. Er du opptatt av å provosere? Ja, det er jeg nok litt, selv om det på ingen måte er en hovedsak. Hva er en god provokasjon? En god provokasjon forandrer noe, skaper rom for en samtale, setter noe i gang. Hvilke kunstnere eller teoretikere har preget deg? Den eneste kunstlæreren jeg har hatt noen gang er Lars Paalgaard, så han er den som har inspirert meg mest av de jeg har truffet. Ellers er Max Ernst sammen med andre fra surrealismen vært sterke referansepunkter. Jeg bruker en del tid på å se på kunst på Internett, jeg føler meg fri i forhold til genre og jeg tror at jeg har utviklet en ganske spiss sans for hvorfor noe fungerer, mens andre ting ikke fungerer. Den sansen føler jeg at jeg har trent opp. Hva ser du på når du skal se på kunst på Internett? Noen ganger søker jeg på temaer, men det er kommet en ny side, google art som samarbeider med museer over hele verden. Der kan de legge ut bilder i en utrolig oppløsning. Man kan gå helt inn å detaljert se penselstrøk og detaljer. Jeg er mer opptatt av hva som treffer meg enn hva som er det ”nye”. 02

Foto: Ørjan Moen

Hvor er du som kunstner om fem år? Da er jeg bedre til å tegne og male , og jeg jobber i større format. Det er noe som allerede er i ferd med å skje. Men jeg har ikke akkurat de ambisjonen og det er ikke alltid jeg føler meg som kunstner. Det er med en viss bismak jeg kaller meg billedkunstner. Jeg søker så godt som aldri utstillingsplass eller stipend, jeg jobber og tjener pengene mine og ut over det jobber jeg med dette. Jeg har noen drømmer som går på større arbeidsrom og mer tid til å jobbe med tingene mine. Mer som en indre prosess enn som en ytre karriere? Ja, hadde jeg tenkt mer på det som en karriere så hadde jeg nok vært mer på hugget. Det er ikke sikkert det ville lykkes, men jeg hadde nok vært mer på hugget. Hvordan er det å jobbe som kunstner i Kristiansand Jeg føler meg veldig prioritert som har et så sentralt studio. Det er lite, men har en flott bakgård som jeg bruker mye om sommeren. En del av de mulighetene jeg har fått som frilanser her, hadde jeg nok ikke fått i Oslo. Det er lettere å få vist seg fram her. Men det er et lite marked hvor det ikke er plass til så mange kunstnere som jobber sånn. Den kulturelle infrastrukturen i Kristiansand er ganske unik. Jeg tror knapt man finner en eneste by et sted i verden som er så privilegert. 21

JAGD FRA FLEKKERØY

MED BIKKJER OG BALLTRÆR TEKST: RANDI BERGE WANDRUP

I dette nummeret av FaktorX byr vi på tredje del av kunstreisen med Håkon Henriksen i Kristiansand. En reise som har utviklet seg til å bli Håkon Henriksens egen ferd gjennom livet. Vi drar til Østen før vi legger grunnsteinen for Sørlandets kunstmuseum og ender i kjeppjaging på Flekkerøy. For Håkon Henriksen står den ideologiske omveltningen som fant sted på midten av 1980-tallet helt sentralt. Kunstnernes rettigheter var i hovedsak sikret. Men utviklingen i kunstlivet begynte å bære preg av at solidariteten, samarbeidet og fellesskapet forsvant. Kunstneraksjon 1974 levde idealistisk videre helt til 1986, nasjonalt og lokalt, mener Henriksen. Fra da av endret klimaet seg. Også for kunstnersentrene. På 1990-tallet startet arbeidet med å plukke fra hverandre vederlagsordningen. I dag eksisterer den ikke lenger. - Jeg kan bare håpe at den fremdeles fungerer på Sørlandsutstillingen, som er direkte offentlig finansiert. Som kunstner får du ingenting ved å stille ut på kunstnersentrene. Heller ikke i kunsthallene. - Garantiinntekten, som ble innført i 1977, ble fra 2012 stoppet som tildeling til nye kunstnere. Det går i feil retning. Kunstnertilværelsen er igjen blitt mye mer usikker, etter at vi opparbeidet noenlunde stabile velferdsordninger den gangen. Håkon Henriksens bekymringer for kunstens og kunstnernes kår i dag og inn i fremtiden skal vi komme tilbake til seinere i denne serien. Men det vannskillet som oppstod på midten av 1980-tallet preger Henriksens oppfatning av at kunstnerne ble alt for individualistiske i sin tankegang. Idealismen måtte vike for profitt. På talefot med proletariatet

- Venstrevridningen på den tiden var mye mer markant. Vi stod sammen om hver utstilling. Kjell Nupens studier i Düsseldorf falt sammen med tiden da «Solidaritet» i Polen startet. Kjell inviterte en polsk grafiker til Myren grafikk, en kunstner han studerte sammen med på akademiet. En politisk engasjert ung mann i tjueårene. I likhet med Nupen, en utvekslingsstudent til Düsseldorf. Fra Krakow. Polakken stilte ut egne og medstudenters arbeider på kantinen til Falconbridge nikkelverk. I sannhet en proletariske kantine. Blant arbeiderne slo ikke kunsten an, for å si det mildt. Nupen måtte jobbe hardt med å få opp engasjementet blant dem. Ingen lett jobb. - Kjell var ikke noen stor taler. Spesielt ikke i tyveårene. Håkon Henriksen måtte ta over samtalen med arbeiderne. Han hadde tross alt seilt ti år på sjøen og kunne gå rett inn i «gutta på gølvet»-dialogen. Proletariatet mildnet etter en klasseriktig prat og anerkjente kunsten. På forhånd hadde det vært en selsom opplevelse å frakte kunsten til Falconbridge. - Noen av bildene var jævla store. Vi hadde en liten varebil. De største kunstverkene var helt umulige å få inn i bilen. Det hadde vært naturlig å legge dem på taket, men takgrind hadde vi ikke. Vi endte opp med å binde dem fast til taket med tau inni og utenpå bilen gjennom vinduene som stod på vidt gap. Det flagret som faen av politisk kunst og solidaritet. Av minimalistiske abstrakte verk. Det gikk på et vis. Og polakken var svært imponert over verkstedet på Myren, med silketrykkutstyret og mørkerom, svært forstørrelseskamera og vakuumbord. Alt du trengte. I Polen jobbet han og kollegaer på en jævla benk med ekstrautstyr som hadde utgangspunkt i en gammel støvsuger.

Tyske agenter i dress og slips

På reise i Pakistan. Foto: Privat

Kunstnerne på Myren grafikk var forutseende. Allerede før jappetiden satte inn for fullt fikk de besøk av to av kunstnerkameratene til Kjell Nupen fra Düsseldorf. - De bodde en periode hos Kjell på slutten av 1970-tallet. Lutz & Butz, med firma og egne visittkort. De leide ut sitroner under slagordet «Lutz & Butz. Rent a lemon - Where bying is cheaper than renting». Dresskledte på stand i Markens. De så ut som to forretningsmenn, to agenter. Lutz hadde fått solgt inn at han skulle holde en guidet tur på Sørlandet for kommunen. Kommunen, på sin side, forpliktet seg til å investere i noen grafiske verk. Lutz kjøpte sjøkart over Kristiansandsfjorden på Berges bokhandel og lagde utsnitt av det. Han satte inn en dyptrykksplate med myk grunn, tok avtrykk fra bootsene sine og etset dem inn i utsnittet av sjøkartet. En «Guidet tur på Sørlandet» var en realitet. Det ble rammet inn. Kommunen overholdt sine forpliktelser og kjøpte kunstverket. Dette er historier fra den gode tiden. Før individualismen og profitten tok over. Også i kunstverdenen. Tiden Håkon Henriksen snakker om med varmt hjerte. Men nå har det seg slik at selv ikke proletaren og fagforeningsforkjemperen Håkon Henriksen unnslapp mammons jag. I et aldri så lite kuriøst sidespor drar vi nå til Østen. Han var faktisk også dresskledd en periode. Midt i jappetiden. Hyret inn som konsulent og altmuligmann i et U-landsprosjekt. I noe som i utgangspunktet hørtes ut som et idealistisk konsept. Kobraskinn og elfenben Henriksen fikk en henvendelse fra en selvstendig næringsdrivende, som hadde kommet opp med idéen å produsere vesker og andre accessories i vestlig design, skapt av afghanske flyktninger i Pakistan. Denne forretningsmannen hadde en virkelig flott sak på bordet. Flyktningene skulle sitte igjen med en god slump penger etter at produktet kom ut på det vestlige markedet. En skreddersydd design for vestlige kjøpere og et godt Ulandsforetak. -

Dessuten hadde denne fyren funnet ut at det var svært populært å smugle kobraskinn. Kobraslanger og elefanter var blant dyrene som stod høyt på listen over truede dyrearter. Snikskyttere drepte over en lav sko for å selge skinn og elfenben. Og så viste det seg at det i India befant seg flere tonn med beslaglagte kobraskinn. Slike opplysninger skaffet min oppdragsgiver seg gjennom dype samtaler med flyvertinner på lange reiser. Man kan naturligvis ikke uten videre kjøpe opp beslaglagt materiale. Men det fantes muligheter. - Hvis det beslaglagte kobraskinnet ble videreforedlet på en fabrikk i India, var det ikke lenger forbudt å selge det videre til Vesten. Tvilsom buisness Håkon Henriksen var rett mann for oppdraget. Han hadde et stort nettverk. Også innen den indiske kunstverdenen. Indira Gandhi hadde allerede dannet en organisasjon for småindustri innen skinn, Bharat Leather. Bharat betyr stat. Rundt om på landsbygden fantes det en mengde små skinnvirksomheter som produserte sko, klær og andre ting. Altså var dette prosjektet i fullt samsvar med de tankene forhenværende statsminister Gandhi hadde lansert om å løfte opp de lavere klassene. Hjemmeindustri og småindustri. Få det ut på markedet, gjerne verdensmarkedet. Gjennom sine indiske kontakter tok Henriksen oppdraget. Han iførte seg dress og slips og dro til India sammen med sin oppdragsgiver for å møte kvinnen som var minister for Bharat Leather, Srimitar Pupul Jaiakar. Med seg hadde han en ferdig design på vesker, lagd av en svært dyktig student på Kunst- og håndverkskolen. De fikk audiens. Det hele gikk i orden etter at departementet hadde fått gjort en aldri så liten lovendring når det gjaldt kobraskinn. I Pakistan skulle afghanske flyktninger veve silkestoffer til den vestlige moteindustrien. Forbindelsen dit var Arne Rudvin, biskop i Baptist Church of Pakistan. Han var også koordinater for Norsk flyktninghjelp. Henriksen dro dit sammen med sin arbeidsgiver. I Islamabad besøkte de den norske ambassaden, de var i Karachi dessuten på en vill ferd ut i ødemarken for å møte de afghanske flyktningene. Håkon Henriksens innsats var heltemodig. Og naiv. Det viste seg at hans oppdragsgiver var delaktig i det man beskjedent kan kalle en snuskete affære, basert på narkotikagjeld. Han trengte raske penger. Overvåket av CIA Men i bunn og grunn hadde dette prosjektet vært mulig å bygge opp som et godt fundamentert forretningsprosjekt hvor indiske fabrikkarbeidere og afghanske flyktninger kunne fått et godt utbytte av handlelystne europeere. I stedet havarerte foretaket. Den overivrig investoren hadde skumle hensikter. På besøk i ambassaden i Islamabad la Henriksen merke til at en sekretær hadde besøk av en amerikansk venn. En viss Briganza. Han dukket flere år seinere opp i en offentlig skandale som CIA-mann. Jaha. De var altså blitt overvåket av CIA. - Det var egentlig ikke så rart at noen lurte litt på to nordmenn som ville snakke med afghanske flyktninger. Vi hadde også hatt et møte i Dehli med noen fra motstandsbevegelsen Hezb Islami i Afghanistan. De representerte en av de verste av krigsherrene, Bulbuddin Hekmatyar. Henriksens oppdragsgiver mente at disse menneskene var nødvendige for å få til prosjektet i Pakistan. De hadde kontroll over transportmulighetene for flyktningene i området, ble det påstått. I ettertid mener nok Håkon Henriksen at disse folkene kanskje var en del av en større narkotikainnførsel hans såkalte sjef opererte med. - Jeg tror vi ble holdt øye med fra vi satte våre bein på Indisk jord. Det var ikke så rart med en CIA-fyr på ambassaden. Museet ser dagens lys

Det asiatiske eventyret var over. Tilbake til norske og sørlandske forhold. I siste halvdel av 1980-tallet fulgte prosessen med å etablere Sørlandets kunstmuseum. Institusjonene Agder kunstnersenter og Christianssands kunstforening deltok i arbeidet. Gunnar Stavrum, som styreleder i kunstforeningen, jobbet hardt for det. - Han var riktig mann for utviklingen av museet. Stavrum jobbet som byplanlegger både privat og som sjef for plan- og bygningsetaten i Kristiansand kommune. Han hadde en stor kompetanse på hvordan fremdriften burde være.

Norsk Kulturråd hadde satt i gang et arbeid med å opprette kunstmuseer i distriktet - i de store byene. Det ble lagd en struktur hvor stedene med en samling over et viss antall kunstverk kunne søke statlig støtte til etablering. Christianssands billedgalleri, kunstsamlingen til kunstforeningen, var mer enn stor nok. Søknaden gikk igjennom og tanken ble skapt. Mange i kommunen ville heller selge samlingen og få inn penger. Ikke helt ulik tankegangen som råder nå. Men Stavrum hadde utviklet en masterplan sammen med et par byråkrater som satt med økonomien for kultur. - Politikerne kom ikke til enighet om bruken av den gamle katedralskolen, Katta. Derfor fikk kunstnersenteret mulighet til å flytte inn der på midlertidig basis. Målet med det var å få etablert bygningen til kunstnerformål. Senteret kunne flytte sin virksomhet over i vaktmesterboligen, der de i dag holder til, når Kattas hovedbygning skulle tilfalle museet. Det gikk på skinner. Opprettelsen av Sørlandets kunstmuseum fant sted i 1995. Billedgalleriet ble overført til museet på lån. I dag er det en knutepunktsinstitusjon med et budsjett på over 20 millioner kroner fordelt på stat, fylke og kommune. Telling av pupper på Flekkerøy Sommeren 1984 hadde elever fra Strykejernet kunstskole utstilling i Hjørnesgalleriet. Elevene hadde malt kunstverk direkte på t-skjorter. Under prosessen filmet de også ungdom fra Flekkerøy som stod modeller med tskjortene på. I strålende solskinn på sitt hjemsted. Opptaket ble en del av utstillingen fremvist på lerret sammen med plaggene. Året etter ble Håkon Henriksen sammen med to andre kunstnere og et par småunger kjeppjagd fra Flekkerøy.

Sørlandets Kunstmuseum 2010. Christianssands Kunstforening 1988, nå Kristiansand Kunsthall. Foto: Sidsel Jørgensen

Faksimile fra Fævennen 16.juli 1985

Henriksen hadde fått i oppdrag, gjennom sin stilling på Agder kunstnersenteret, å lage et kunstnerverksted i Lakseviga. - I mange år hadde det vært stridigheter mellom de fastboende og hyttegjester – med en egen klan fra Bergen. Krangler og rettsaker. Hytteeierne klarte på genialt vis å slå seg sammen med fastboende mot oss. Vi var med ett blitt den største trussel. Kunstnere med farlige idéer. En av bergenserne skrev til teknisk etat i kommunen og klagde på oss. Slike klager er offentlige dokumenter. Jeg fikk lese den. Det viste seg at denne hytteeieren faktisk hadde ligget på en knatt og telt pupper! De unge studentene fra Strykejernet kunstskole, som var med i arbeidet, var ikke så nøye med BH i det fantastiske været vi hadde den sommeren. I følge klagen var det usømmelighet som foregikk, nærmest rabiat nudisme. Han hadde rett og slett loggført antall observerte pupper og sendt et brev i fullt alvor. De småfniste på kommunekontoret. Brente kunsten og danset rundt bålet

I følge Henriksen er folk på Flekkerøy vant til å ta saken i egne hender. De ventet ikke på behandling av klage i Kristiansand kommune. De troppet opp 50-60 stykker en tidlig morgen i Lakseviga. - Menn, kvinner, barn og bikkjer var samlet for å ta oss. Mennene med balltre. Vi var på det tidspunktet tre kunstnere på stedet i tillegg til Torleif Gjedebos to små barn. Vi måtte bare komme oss vekk. Løpe til båten. Uten personlige eiendeler. Uten kunsten vi hadde lagd. Vi ble kjeppjagd mens de tente opp et jævla svært bål, hev kunsten og eiendelene våre på bålet og danset rundt det mens de sang i pur glede. - Jeg kontaktet avisene. VG kjørte førstesideoppslaget; «Kunstnere jaget med hunder og øks». «Nå feier vi synden ut», skrev Fædrelandsvennen. I bilder hadde Fædrelandsvennen fanget bålet, mens VG anskueliggjorde bålrestene. Dramatisk nok.

Faksimile fra Fævennen 16.juli 1985

Håkon Henriksen ville kjøre rettsak, men saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. I første omgang. Noen av deltakerne i heksejakten hadde skrytt av dåden sin i aviser. Skryt som var fellende bevis. Saken ble på det grunnlaget tatt opp igjen. Og nok en gang henlagt. Denne gangen på grunn av kapasitetsmangel. Det sies, blant annet av Håkon Henriksens informant, at folket på Flekkerøy hadde sine egne over alt - også innen politiet. Et hundedrap Det var en vågal affære å etablere kunstbase på Flekkerøy på 1980-tallet - i offentlig regi. - Vi jobbet der en måned. Meningen var å etablere et kunstnerverksted med sommerskole for Strykejernets elever. Vi var godt i gang. Men de fastboende syntes dette var skummelt. Jeg så et mønster i galskapen. Noen av oss var ute en kveld i båt for å fange krabber. Vi ble helt tydelig spionert på. Også denne kvelden. Dette mente noen av øyas beboere var en narkotur. At vi hentet pakker med stoff som var kastet fra danskebåten. Vel, Torleif og jeg røykte riktignok en rev av og til. Vi hadde hasjplanter stående skjult. Det fant ingen ut av. Men vi smuglet ikke tonnevis med stoff. Ærlig talt. Kunstnerne kjempet forgjeves mot overmakten. Øyas beboere og turister dro det hele ganske langt. - Torleif hadde med seg en hund. En klok liten bastard. Den ble drept. En hund som har overlevd åtte år i trafikken på Majorstua blir for faen ikke kjørt flat på Flekkerøya. Så dum er den ikke. Blant de fastboende og hytteeierne fins det en synder. Vi begravde hunden og plantet en rosebusk. Seinere fant vi graven åpen, med liket inntakt. Jeg hadde en informant i miljøet som kunne fortelle at våre fiender trodde vi hadde begravd stoffet som vi såkalt hadde hentet på havet den natten vi var ute og fanget krabber. - Jeg måtte rømme Flekkerøy. Den behandlingen jeg fikk der brakte meg til Bragdøya. Mer om det i neste nummer. Følg med!

IKKE ALLE ELSKER KUNST - DEBATTEN OM GAMLE AGDER TEATER TEKST: IRENE IKDAL

I skrivende stund er jeg overveldet over mengden av avisartikler og meningsytringer om det gamle Agder Teater. Det pågår et stort engasjement rundt teaterbygget med blant annet støtteaksjon, paneldebatt og et spøkefullt severdighetsskilt som nylig ble festet på teaterbygget med tittelen " Gamle Agder Teater, brutalistisk signalbygg, oppført 1976 og vernet 2015". Spørsmålet er om teaterbygget er verneverdig eller bør det rives? Kristiansand teater (senere Agder Teater) er tegnet av Arkitekt Ugland og Thorne. Teaterbygningen er oppført i en brutalistisk stil både i utforming og materialbruk. Den består av støpt betong hvor fasaden utgjør et teglsteinskunstverk på 340 m2 av Henrik Finne (1898-1992). Utsmykningen, som trolig er et av landets største offentlige kunstverk, er plassert over en inntrukket sokkel med utstrakt bruk av glass. Hovedargumentet mot rivning er å ivareta kunstverket til Finne. Problemstillingen er at fasaden er en del av arkitekturen hvor skillet mellom arkitektur og kunstverk oppheves. Dette plasserer kunsten inn i en spesiell og mer komplisert posisjon. Det var i 2010 at bystyret i Kristiansand kommune vedtok å legge sine eiendommer i kvartal 49 ut for salg. Dette innebærer både gamle Agder Teater og Aladdin kino. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at i planprogrammet for planarbeidet er rivning ikke nevnt. Det politiske flertallet (Høyre og Frp) ønsker likevel å åpne for rivning av eiendommene for å oppnå inntekt fra salget. Kommunen har budsjettert 35 millioner for salg av teateret hvor Kvartal 49 reguleres til forretninger og boliger. Men reguleringsplanen ble stanset i februar 2013 av innsigelser fra Vest-Agder fylkeskommune. I den nye reguleringsplanen ble innsigelsen om gamle Agder teater ikke imøtegått. Det blir spennende å følge med på teaterets sjebnefulle vei når den nye reguleringsplanen skal ut til høring. Som rådgiver for visuell kunst i fylkeskommunen ble jeg involvert i kunstfaglige innspill i innsigelsen, og innhentet ekstern ekspertise fra konservator Frank Falch på Sørlandets Kunstmuseum. Hva skjer med gamle Agder Teater når kulturen må stå imot økonomiske krefter og argumentasjonene om god byutvikling? Hvordan kan kritikken mot gamle Agder Teater belyse dets kultur- og kunsthistoriske relevans? DOGA (Norsk design og arkitektursenter) etterlyser kunst- og arkitekturfaglige vurderinger i den nye reguleringsplanen (Fædrelandsvennen, 11.01.2015). I motsetning til byantikvaren i Stavanger, som i 2010 forslo å verne bygninger fra 70-tallet som Stavanger svømmehall og SR-bank bygningen på Domkirkeplassen, har byantikvaren i Kristiansand ikke uttalt seg i denne saken. I dette tilfellet har Fylkeskonservatoren påpekt at nyere bygninger innenfor planområdet er tidstypiske og representanter for 1970- og 1980-årenes arkitektur. Teaterets lokalisering ved Vestre Strandgate har et arkitektonisk slektskap til Fønix kino og SAS-hotellet. Videre understreker Frank Falch at Finnes veggrelieff formidler kunst direkte ut til publikum, og at vår nyere kunsthhistorie også må bevares.

Begrepet brutalisme ble definert av arkitekturkritikeren Rayner Banham om en stilretning innenfor modernistisk arkitektur. De fremste kjennetegnene er utstrakt bruk av ubearbeidede materialer, synlig struktur og enkle geometriske former. Det brutalistiske uttrykket gjenkjennes også i dystopiske filmer og litteratur som f.eks. Blade Runner eller A Clockwork Orange på samme måte som gotikken inspirerte skrekkfilmsjangeren. Brutalisme er et ordspill med henvisning til Le Corbusier som benyttet

Foto: Sidsel Jørgensen

ordet “Beton brut” (rå betong) for å kunne beskrive “ubehandlet” betong. Le Corbusiers arbeider er imidlertid slank, glatt og rettvinklet. Koblingen mellom ordene brut og brutal er uheldig. Det franske ordet gis negative assosiasjoner som uttrykker aggresjon eller noe som har en brautende, voldsom eller fragmentert fremtreden. Brutalisme blir betraktet som seriøs og alvorlig med sentrale verdier som rasjonell erkjennelse og sosialt felleskap. Dette formuttrykket fungerer dårlig for dessertgenerasjonen og postmodernismen som preges av hyppig bruk av referanser og lek med elementer fra eldre perioder. Den estetiske appellen til brutalismen finner ikke gehør hos de som mangler denne innsikten. 1970-årenes brutalisme har vært lite i fokus på grunn av en generell skepsis mot bevaring av minner fra den nærmeste fortid. I dette tilfellet synes jeg det er besynderlig at betonginteriøret i det nye Rådhuset gjenspeiler det brutalistiske formspråket i gamle Agder Teater. Det paradoksale er at brutalismen er fremtidens arkitektur. Arkitektene ville skape en stilretning som aldri har eksistert før. Begrepene som en gang var knyttet til den var monumental ærefrykt, kompromissløs optimisme og utopisk lengsel. Et halvt århundre etter brutalismens storhetstid står vi ovenfor et dramatisk veiskille. Som nevnt er Finnes veggrelieff en integrert del av bygningen. Den samme problemstillingen finner vi også i Oslo hvor Regjeringens vedtak om at Y-blokka og fasaden med Pablo Picasso og Carl Nesjars "Fiskerne" skal rives på grunn av sikkerhetsmessige årsaker. I ettertid har brutalismen fått et fantastisk oppsving. Ishavskatedralen (1965) i Tromsø og Grieghallen (1978) i Bergen var tidligere utskjelte bygninger men er nå anerkjent og prisbelønnet. Grieghallen ble betegnet som et "monstrum av betong, en gigantisk bunker". Dette viser at menneskers evne til å oppfatte bygninger endres over tid hvor det emosjonelle aspektet er viktig. Under debattmøtet, søndag 11. jan. 2014 i Kristiansand Kunsthall, uttalte Frp- politikeren Tor S. Utsogn at "bygget er forferdelig stygt, for å si det folkelig". Kommentarer om at det gamle Agder Teater er stygt handler om at teaterbygningen ikke makter å være i samsvar med bilde av Sørlandet som pittoresk, pent og sjarmerende. Personer som ikke tar hensyn til kunstfaglige vurderinger har ingen forståelse for de kunstfaglige argumentene om at fasaden er enestående, er av høy kunstnerisk kvalitet og dermed verneverdig. Det omdiskuterte kunstverket tvinger oss til å tydeliggjøre våre verdier, men vi kommer ingen vei ved å belyse motsetningene mellom kunst og økonomi. Kristiansand eiendom tar ikke hensyn til kunstutsmykningen når kommunen åpner opp for korttidsleie av bygningen til den eventuelt blir solgt. Når kunsten oppfattes som ubetydelig stilles det krav om rasjonelle begrunnelser for bevaring på kulturnæringens premisser. Gamle Agder Teater må gjøres til gjenstand for funksjonelle og langsiktige løsninger. Flere forslag er blitt samtaleemner f.eks behovet for flere scener eller et studentsamfunn i regi av Universitet i Agder. Her handler debatten om hvordan bygningen skal tas i bruk eller få en ny funksjon. Beslutningsprosessene om bruksfunksjonen bør foregå så raskt som mulig for nettopp å kunne bevare fasaden. For Kristiansand kommune har det vært et mål å styrke det urbane utelivet og kulturelle aktiviteter mellom Torvet og Kilden. Restaureringen av fasaden til Rådhuset og bevaringen av Aladdin viser politisk vilje om en byutvikling som tar samspillet mellom arkitektur og mennesker i det offentlige rom på alvor. Alle offentlige kulturinstitusjoner trenger ikke å bevares, men å rive ned gamle Agder Teater lover ikke godt for kommunens ambisjoner om kultursatsning og kulturens vilkår i Kristiansand.

Slippfest på Agder Kunstsenter Det var stort oppmøte og utmerket stemning på Agder Kunstsenter da vi kombinerte slippet av FaktorX med åpningen av juleutstilling. ALLE var der for å kaste glans over seg selv og alle andre.

Abbonenter, skribenter og lesere !

REDAKSJONENS SJEKKLISTE � � � v � � v� � � � � � v � � � � � � � v� � � �v �

Kvalitetsorientert Bredde Inkluderende Sjangeroverskridende Modig Uforutsigbart Spennende Utfordrende Uhøytidelig Subversivt Empatisk Rettferdig Demokratisk Sært Undergrunn Radikalt Innovativt Skape synergi Inkluderende Nepotistisk Uberegnelig Offensivt Forankret

NORSK SAMTIDSFOTOGRAFI

/ Verk fra samlingen > 12. februar--12. april

TAMAR GUIMARÃES > 12. mars--24. mai

Tamar Guimarães, The Work of the Spirit (Parade), 2011. Courtesy: The artist and Galeria Fortes Vilaça

SKIPPERGATA 24B, KRISTIANSAND • +47 38 07 49 00 • SKMU.NO • FACEBOOK • TWITTER • INSTAGRAM

BESØK

www.odderoya.no ...for informasjon om det som skjer på Odderøya. Ledige lokaler, arrangement osv…

t Vi heier på kunst- og kulturlivet i Kristiansand og støtter Faktor X.

Med over 35 års erfaring i grafisk bransje hjelper vi deg og din virksomhet med rådgivning, design og produksjon av alle typer trykksaker og markedsmateriell,. Små og store oppdrag. Velkommen til oss.

Bjorvand & co design . print . produksjon Vestre Strandgate Maj-Britt Johansen26 (inngang Skippergata) Tel. 900 77 105 / 922 67 616

majbritt@bjorvandco.no post@bjorvandco.no tel. 922 67 616 Vestre Strandgate 26, 4611 Kristiansand bjorvandco.no

design . print . produksjon