ARILD DANIELSEN OM MOTE OG FOTOGRAFI S 12

Foto: Arild Danielsen

som kunstfotografi?

Jeg vil vel si at kunstfotografi dekkes av Fine Art begrepet, men at Fine Art er en mye mer omfattende kategori

Hvilket forhold har du til kunstfotografi?

Jeg jobber omtrent halvparten av tiden min med egne prosjekter. Jeg tenker ikke så mye på begrepet kunstfotografi, men jeg jobber først og fremst med portretter. Det synes jeg er utfordrende.

Hvilket forhold har du til andre kunstuttrykk?

Jeg er glad i kunst og ser gjerne på utstillinger og andre utrykk som grafitti.

Hvordan er det å jobbe som fotograf i Kristiansand?

Det er krevende å skaffe nok jobber. Det er ikke så mye motefotografi her, så jeg jobber mye i Oslo og Stavanger. Det er der jeg har kundene mine. Men jeg må si at det hadde nok ikke gått hvis det ikke var for muligheten til å ha et studio med en overkommelige pris her på Odderøya.

Hva er planen framover?

Håper på sikt å jobbe mer i London. Jeg har en kjæreste som går på skole der, og jeg har også kontakter der. Blant annet gjorde jeg en jobb for magasienet Monocle da de skulle lage en sak om Bemanningsbyraaet i Arendal. Ellers er film et spennende format som jeg håper å kunne jobbe mer med.

15

ETIKK OG ESTETIKK I BJARNE MELGAARDS KOLLEKSJON

Av Nicole Nygaard

Da jeg begynte å studere tekstil, ble det pratet mye om fibre, materialers verdi og nærheten til kroppen, den emosjonelle prosessen og tiden det tar å sy et plagg. Det var da jeg fikk respekten for klær.

Siden har jeg fulgt med på klesindustrien, og i særdeleshet hvordan den etiske moten har utviklet seg. Etisk mote er et paraplybegrep som omfavner klær som er helt resirkulerbare eller biologisk nedbrytbare, og dessuten produsert på en måte som ikke skader verken natur eller mennesker.

Verdens femte største industri er i full gang med å forholde seg til problemene i egne rekker. Men slik klesindustrien er nå, er den ikke bærekraftig. Den sørger for ti prosent av gassutslippene, en femtedel av verdens vannforurensning og bruker omtrent tjue tusen forskjellige kjemikalier. Det er et tankekors at det er lov til å importere klær til Norge som det er ikke lov til å produsere her. Klesindustrien spyr ut mellom åtti og hundre og seksti millioner plagg årlig, og plaggene er laget av cirka førti millioner mennesker; en og en halv millioner av dem er små barn som innhøster bomull i Usbekistan. Dette lavkostlandet, og andre, hovedsakelig i Asia, driver stor business gjennom outsourcing. Det er å selge tjenester til en svært lav pris sett i vestlige øyne. Flest vestlige merker og kjeder kjøper disse tjenestene. Fordi de ikke eier fabrikkene som produserer klærne sine, og fabrikkene ligger i tillegg i et land langt borte, reduseres ansvaret kraftig for å ta vare på miljø og folk og fe. Vestlige merker og kjeder kan godt ha etiske retningslinjer og si at de passer på at alt går greit for seg, men det er definitivt hull i kontrollsystemene: I Bangladesh er det cirka to hundre kontrollører som har ansvaret for å kontrollere landets over fem tusen klesfabrikker. Det koker ned til mer ansvarlighet. Og det hjelper at folk er mer opptatt av historien bak et klesprodukt enn tidligere. Dette har bidratt til veksten av etisk mote. Ikke mange vet at kunstneren Bjarne Melgaard er aktuell med en kleskolleksjon. I hans sammensatte kunstnerskap har diverse plagg inngått som komponenter, men i vinter entret han for første gang motescenen med kolleksjonen Brink Of Hysteria.

Jeg har jo fulgt med på Melgaards kunstnerskap, og vet allerede hva jeg kan vente meg: masse farger, ekspressive streker, print... og kanskje referanser til sex. Men klærne er ikke opplagt erotiske. Eneste referanser til det kjønnslige, er kanskje at det maskuline og det feminine vekter like mye. Motefotografiene viser en kvinnelig modell, mens teknisk sett er plaggene herreklær: Piké. Hood. Kjeledress. En slags bomberjakke. Denne tendensen innen moten kalles intersex og kommer opprinnelig fra den subkulturelle gatemoten. Stilmessig har kolleksjonen også noe til felles med den konseptuelle tradisjonen som oppstod fra 1980-tallet. Dengang ville designere snu om på tradisjonelle indre-ytre-skiller, og det ble skapt mange klesplagg med utvendige sømmer og rariteter som Gaultiers utenpå-korsett. Et poeng var å vise tekstilenes materialitet. I denne kolleksjonen er det i hvert fall tydelig at Melgaard har lekt seg med formale ting som farger, print og komposisjon, vekt og fall, og hvor grensene går mellom klær og tekstil.

18 Også tittelen vekker interesse. Melgaard har i forbindelse med lanseringen forklart at Brink Of Hysteria viser til forbrukets øyeblikksfokusering, og den rene nytelsen som oppstår idet vi kjøper noe vi har lyst på. Videre antyder tittelen også den påfølgende eksistensiell skuffelsen som oppstår når følelsen av ”jeg går med nytt” forsvinner. Tenk at Melgaard gir fan og forbruker denne opplysningen! For nettopp disse fenomenene, som ikke har noen dypere mening, særlig når det gjelder billigmoten, nærer til massekonsum.

Da billigmoten oppstod et par tiår tilbake hadde den sine fordeler, men resultatet av en slik demokratisk utjevning er gått over til å skape kunstige behov. Billigmoten utnytter menneskenes hedonistiske tendenser i ekstrem grad og filosofien dens er enkel: Hver gang kundene stikker nesa innenfor døra eller logger seg på nettbutikken, skal de se nytt, noe de tror de trenger, og kjøpe det. Imidlertid sier jeg: Hadde vi bare tenkt før vi handlet, hadde vi ikke hatt problemene i klesindustrien. Det virker i hvert fall meningsløst at vi skal slette all ladning av passert tid og skjule håndens, ofte kvinnens, eller fabrikkens tilstedeværelse i klærnes tilblivelse. Så, hvor etisk er faktisk Bjarne Melgaard sin kolleksjon? Jeg finner ut at den er blitt til i samarbeid med BLESS, et Berlin-basert klesmerke. Berlin er i særdeleshet i front hva bærekraftig utvikling angår. Byen arrangerer blant annet Ethical Fashion Show Berlin årlig. Jeg øyner håp om at Melgaards kolleksjon bygger på et etisk tankesett. Jeg har nemlig et ønske om at verden snart skal forstå vi ikke kan fortsette å handle etter kategoriene billig eller dyrt, fint eller stygt, men etter hva som er riktig. Om Melgaard er en etisk designer, kan han påvirke til dette. Kjendisfaktoren er avgjørende for folks handlevaner. Men visuelt sett virker kolleksjonen langt fra økologisk: En knallgrønn kjeledress dekket av en mengde glossete paljetter..?

I nettbutikken til BLESS finner jeg to eksemplarer av ”it-jakka” The Bjarne Melgaard Sleeveliner. Ryktene sier at både Kim Kardashian og Beyoncé har kjøpt denne. I hodet mitt prøver jeg den på. Drømmende fører jeg armen inn mellom læret, kjenner hvordan ribbkanten treffer håndleddskulen. Skuldrene kjenner vekta av jakka, pleddet gjør den litt tung, tror jeg, men føyelig. Den svinger seg om kroppen min, omsvøper den som en omfavnelse, mens de myke frynsene børster lett mot baksiden av leggene. Jeg er tilstede i denne nytelsen som føles umiddelbar forførende. Jeg får lyst til å prøve den. Men jakka er der, og jeg er her. Jeg er nysgjerrig og vil vite mer. Det står ikke noe annet på nettsiden til BLESS enn at den er bestillingsvare. Men ingen masseproduksjon, det er bra.

Dessverre svarer ikke Melgaard svarer ikke på den henvendelsen jeg gjør via Facebook. Kanskje ikke så rart. Men rebellen kan være selektiv nå, på grunn av hurlumhei etter Melgaard+Munch. Det er i så fall helt okay. Jeg pusher ikke noe mer i den retningen, for jeg har samtidig sendt en epost til BLESS, og til min store overraskelse svarer de meg etter få timer - på en søndag! Etisk mote er som en løvetann hvis frø har spredt seg i mange tusen spirer - og ett av dem har landet i bedet til Bjarne. For BLESS virker mer enn villige til å gi fra seg opplysninger, og av det de skriver, er jakka er umiskjennelig et etisk produkt.

The Bjarne Melgaard Sleeveliner kombinerer gjenbruk og bærekraftige materialer, skriver BLESS. Mer nøyaktig er ermene redesign av vintagejakker, og det innskutte partiet er av 100 % økologisk bomull fra USA. Om jeg ønsker annet ermestoff, kan dette spesialsys til meg. Jeg tenker at denne nærheten mellom skredder og forbruker er et godt tegn. Kolleksjonen har skreddersøm fra Paris, noe som sikrer gode arbeidsforhold. BLESS skriver vitterlig på slutten: ”...definitely rewarded labour by a happy team!”. Svaret virker troverdig.

Med Brink Of Hysteria virker Melgaard å takle problemstillingene i klesindustrien fra flere vinkler. Mye av diskusjonen omkring etisk mote dreier seg om fibre. Faktisk går det ikke an å diskutere etisk mote uten å komme inn på dem. Rundt regnet består klær i en gjennomsnittlig garderobe av sytti prosent bomull og tretti prosent polyester. En tredjedel av den globale klesproduksjonen benytter den ekstremt vannslukende bomullen som råvare. Mye bedre er det å bruke økologisk bomull. Ved en slik bærekraftig produksjon benytter bøndene seg av de lokale ressursene på en fornybar og langsiktig måte. Økologisk landbruk unngår giftige, kjemiske plantevernmidler, og bomullsfrøene er ikke genmodifiserte. Vannreservoarene og regnvann utnyttes på en optimal måte, og ved å bruke naturlig humus i jorda holdes fuktigheten på lenger enn giftsprøytet, utarmet jord. Men produksjonen av økologisk bomull i Madhya Pradesh-området er gått ned, står det svart på hvitt i en artikkel i den indiske avisen Hindustan Times 3. mars i år.

Etter press fra myndigheter og miljøorganisasjoner, tvinges klesindustrien til å finne andre alternativer: Fibre av melk. Av bark. Av bakterier. En god nyhet er at det er registrert over tusen nye fibre under utvikling. En annen er at designere utnytter tekstilene og restene etter klesindustrien bedre. Ull kan faktisk stives opp og bli brukt som bestanddel i kofferter. Videre er gjenbruk og redesign selvsagt er viktig del i en bærekraftig utvikling av moten. Thumbs up for The Bjarne Melgaard Sleeveliner som kombinerer økologi og vintage!

Designere har makta til å finne bedre løsninger i en profittorientert, lukket og uoversiktlig klesindustri. Forbrukere har også makta. Vi må begynne å se på klær som noe verdifullt. Veien å gå er å kjøpe mindre og ikke kjøpe hva som helst. Selv om man har råd. For moten er ikke bare et kapitalistisk prosjekt. Det er også dypt personlig. Det er i menneskenes bevissthet og følelsesliv at vi finner årsaken til motens eksistens. Derfor kan løsningen på motens problemer også finnes her. Klær er kanskje forbruksvare, men velg etisk! Vi må ha dette fokuset. Fokus på bestandighet, affeksjonsverdien og klærnes fortellinger. Tekstil er det første og siste materialet vi mennesker blir svøpt i.

The Bjarne Melgaard Sleeveliner har et vevet bilde av Melgaards mor - og av den oser det nostalgi. Melgaard har sagt engang at han bærer med seg en nordisk skyldfølelse, en nordisk arv. Er plagget en ytring om å vende tilbake til røttene? Med kolleksjonen Brink Of Hysteria har Melgaard gått over fra å være The bad guy til The good guy. Men hva er de andre plaggene laget av? Ja, det er opp til deg å finne ut av, hvis det bryr deg.

19

KUNSTENS TILSTEDEVÆRELSE I MOTEN

TEKST: IRENE IKDAL FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

20 Mote og kunst har mye til felles. De er begge virksomheter som sentrerer seg rundt estetikk og kreativitet. Det nære samspillet mellom kunst og mote er ikke noe nytt. Fra renessansemalerne som søkte å fange form, farge og tekstur i datidens klesplagg og til i dag, hvor modeller spankulere nedover catwalken som virtuelle kunstverk. Samarbeidet mellom motedesignere og kunstnere øker i omfang, men forbindelsen mellom kunst og mote er tvetydig. Det ene øyeblikk kan designere bli kunstnere, og kunstnere bli designere. I 1937 produserte Elsa Schiaparelli sammen med Salvador Dalí en surrealistisk, hummer-mønstret kjole laget av silke og syntetisk hestehår. I 1965, tretti år senere, skapte Yves Saint Laurent en sensasjon med kjoler i rutenettmønster i stilen til Piet Mondrians malerier. Marc Jacobs har jobbet med Richard Prince og Takashi Murakami for Louis Vuitton, og Damien Hirsts sommerfugler er å se på kjoler fra Alexander McQueen. Kunsten og motens flytende overganger reflekterer samfunnet som helhet. Mote er en integrert komponent i vår kultur som karakteriseres som like skiftende og variert. Forholdet mellom et fritt kunstnerisk uttrykk og en kommersiell bransje skaper en frykt for at kunsten blir sett på som en ren salgsvare knyttet til en merkevarelogo. Når en kunstelsker kjøper kunst kaller vi personen for en kunstsamler, men når en moteentusiast kjøper klær, heter det "shopping". Rike kjøpere av de dyreste kunstverkene er også store konsumenter av mote. Prada bestilte blant annet seks samtidskunstnere til å lage veggmalerier som dekorerte catwalken i Milano, våren 2014. To uker senere, i Paris, presenterte Karl Lagerfeld sin kolleksjon for Chanel på Grand Palais, hvor modellene gikk blant 75 skulpturer og malerier mens Jay Z sang «Picasso Baby". Moteshowet understreket klesmerkets ikonografiske merkevarer hvor flere ble ledsaget av røde og små klistremerker som minner om de man ser på som "solgte" kunstverker i et galleri. Vi befinner oss i et svært interessant veiskille i forholdet mellom kunst og mote hvor en kunstner kan ha kommersiell karriere ved å eksponere sine arbeider i motens verden. Kunstnere dukker opp som egne merkevarer for et større og mer mangfoldig publikum. Et godt samarbeid mellom en kunstner og designer er gjensidig fordelaktig, men markedsverdien i moten er langt lavere enn kunstnernes egne arbeider. Prisen på et Richard Prince kunstverk er vesentlig høyere enn når man kjøper en Richard Prince eller Yayoi Kusama veske fra Louis Vuitton. Men for kjøperne av disse merkevarene føles det ofte som en investering. Varene blir samleobjekter. Videre kan klesbutikker imitere et galleri der luksusvarene presenteres på sokler. Klær har en praktisk side, mens mote har en bestemt funksjon eller et formål. Mote er brukskunst og formålet er å kunne kle kroppen på en riktig måte. Det handler om å kle den menneskelige kroppen hensiktsmessig etter sedvane og sosial posisjon. Forskjellen er at moten er kun betydningsfull og nyttig fra et sosialt og psykologisk perspektiv. Moten er sjelden styrt av spørsmålet om nytteverdi, men av estetiske hensyn. Dermed kan moten frigjøre seg fullstendig fra enhver form for funksjonalitet. Det blir et spørsmål om ren form. Dette er grunnen til at de estetiske aspektene er minst like viktig som funksjonalitet og salgbarhet. Moten, fra Haute Couture (skreddersydde kvalitetsklær) til Prêt-á-porter (industriproduserte klær), er derfor både estetisk og kommersiell.

Julie Skarland og assistenter jobber hektisk både før og under visning i Paris. Foto: Sidsel Jørgensen

Ifølge forfatteren Gertrud Lehnert i "Fashion- A Concise History", ble moten moderne først på 1920-tallet. Den definerer modernismen. Det er ikke tilfeldig at Bauhaus design betraktes som klassisk og aktuell, mens moten i før-krigsårene betoner seg som gammeldagse. Mange avantgarde kunstnere som futuristene og russiske konstruktivister var aktiv interessert i mote. Moten er en uavhengig kunstform som reflekterer fart og bevegelse i det moderne og urbane liv. Dette var i samsvar med datidens geometriske og 1920-tallets silhuett som appellerte til sansen for modernitet, og modifisert gjennom farger og former, inspirert av billedkunsten. I våre hjemlige trakter finnes det en rekke eksempler på fusjonen mellom kunst og mote. Jeg har fortsatt den store utstillingen av motedesigneren Per Spook på Museet for Samtidskunst i 2006 i tankene. I dette tilfellet vil jeg nevne utstillingene "Per Spook – Haute Couture" og "Julie Skarland. Paris – New Delhi – Oslo" på Kunstindustrimuseet ved årsskiftet 2014/15. Per Spook drev eget Haute Couture-motehus i Paris fra 1977–95. Spooks stil bærer preg av enkle former og stoffmønster med innslag av norske tradisjoner. I den forstand bidrar Haute Couture til å utvikle nye ideer og gjør det mulig for designere å realisere sine kunstneriske ambisjoner. Julie Skarland tilhører Jeune Createur, de unge uavhengige moteskaperne. Skarland grunnla firmaet Skarland / Princess-factory i 1991. I 2005 flyttet hun til New Delhi for å produsere etter fair trade-prinsippet. Strikking, gjenbruk og dekonstruksjon kjennetegner hennes folkloreinspirerte stil. Utstillingen "Weaving Fabrics for Suits" på Oslo Kunstforening, våren 2015, viste Franz Petter Schmidts arbeider som tar utgangspunkt i norsk tekstilindustrihistorie. Han har tidligere jobbet på Sjølingstad Uldvarefabrik ved Mandal, som nå fungerer som et levende museum. Schmidt bruker historien og produksjonen ved veveriet som bakgrunn for flere av hans utstillingsprosjekter. Moten er å finne mellom kunst og kommersialitet. Den er et moderne fenomen som beveger seg i spenningsfeltet mellom kunst og næringsliv, individualitet og sosiale rammebetingelser, det naturlige og kunstige, estetisk innovasjon og det praktiske og samfunnsnyttige. Den industrielle masseproduksjon av klær i alle prisklasser fører til at moten er allestedsnærværende - ingen kan unnslippe den. Kunstens tilstedeværelse i moten er mest vellykket når kunstneren og designeren samarbeider i felleskap. Vi må ikke glemme at kunstneren må lage arbeider som er relevante for moteverdenen. Formålet helliger middelet.

21

DA VANDALENE GIKK LØS PÅ KUNSTEN

SLAGET OM BRAGDØYA

TEKST: RANDI BERGE WANDRUP FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

Her følger fjerde del av føljetongen om Kristiansands nyere kunsthistorie, slik den er opplevd av kunstneren Håkon Henriksen. De tre tidligere kapitlene har stått i foregående utgaver av FaktorX. Mer følger.

22 1991 var et festår for byen Kristiansand. 350 år var gått siden Christian IV grunnla byen. Kommunen inviterte til idèdugnad for jubileet på hotel Caledonien. Selvfølgelig skulle kunstnerne kaste glans over hendelsen. Bragdøya hadde allerede fått mye mediedekning. Spesielt Thaulows hus. - Hovedgrunnen til at jeg engasjerte meg i Bragdøya var nettopp den gamle og ærverdige bygningen, forteller Håkon Henriksen. - Bestefaren til Camilla Collett og Henrik Wergeland, Henrik Arnold Thaulow, var byggherre. Byens første lystgård, bygd ca 1770. Han eide øya på den tiden. På midten av 1980-tallet ville kommunen rett og slett sette fyr på hele bygningen for å bli kvitt den. Svi den av. Slik de allerede hadde gjort med uthusene. Bygningen var i meget skrøpelig stand. Barn lekte der med risiko for å tråkke rett gjennom gulvet. Den billigste utveien var å brenne ned hele stedet.

Drakter anno 1700-tallet

Christianssand byselskab, med Bjørnar Knapstad i spissen, var pådriver for å bevare Thaulows hus og saltbuene. Håkon Henriksen ledet på sin side an med å være med på å etablere Bragdøya kystlag i 1986. Sammen klarte de å stoppe den planlagte ildspåsettelsen. Med støtte fra kommunen og Christianssands sparebank. Slik hadde Bragdøya fått en viss oppmerksomhet og var i publikums bevissthet. Tydeligvis likte også politikerne utviklingen på øya da byjubileet skulle planlegges. - Under idédugnaden på Hotel Caledonien ble det foreslått at vi skulle lage et tablå på Bragdøya nær Thaulows hus, hvor kunstnere skulle gå kledd som folk gjorde på Thaulows tid. De kunne gjerne male og være kreative. Det ville ta seg godt ut. Men mye av grunnen til at Thaulow bodde deler av året på Bragdøya var nettopp at han ville slippe unna borgerskapet i byen. Han hadde kunstutdannelse fra akademiet i København og var tidligere kunsthandler for grev Moltke. Thaulow var kultivert i europeisk tradisjon. En moderne mann. Da han begynte å jobbe i Kristiansand som by- og rådstueskriver på sine eldre dager, var han fremdeles meget opptatt av moderne kultur og teater. Han inviterte kreative krefter fra Europa til Kristiansand. Teaterfolk og kunstnere. Det falt ikke i god jord hos borgerskapet. En fraksjon der var sterkt pietistisk. Thaulow kjøpte Bragdøya som et fristed fra pietister og borgerskap.

Ingen hjelp å få

Snurre Sprett laget av Bendt Ulrich Sørensen

- Mitt argument var at vi måtte gjøre dette i Thaulows ånd. Invitere unge kunstnere. Jeg fikk heldigvis flertallet med meg. Samtidig var Håkon styreleder for Agder kunstnersenter. Bragdøyaprosjektet skulle styres gjennom det og ledes av ham og to andre. Enden på visa var at Håkon Henriksen ble sittende alene med jobben. - Jeg fikk heller ikke inn mer enn halvparten av de økonomiske midlene som trengtes til budsjettet. Jeg måtte gå nye runder med hardt arbeid og søknader om midler. - Prosjektet hadde en uskrevet avtale om å kunne lene seg på Bragdøya Kystlag. Men etterhvert var det lite hjelp å få. Det siste kunstverket som skulle på plass var Dag Birkelands «Blinkeren», den lå klar til henting hos Hansens mekaniske verksted. Jeg spurte Kystlaget om å få låne en av deres små-båter for å hente den, men ble bare skjelt ut. Jeg endte med å ro min egen båt over til fastlandet og tilbake . Den «Blinkeren» var faen meg tung. Men vi kom i mål.

23

24

En omstridt svenske

Håkon Henriksen hadde etablert kontakt med Lars Vilks, den svenske kunstneren som i dag er best kjent for Mohammed-tegningene han offentliggjorde i 2007. Vilks var sannsynligvis målet for attentatet i København februar 2015. Installasjonen Nimis i naturreservatet Kullaberg er hans evige prosjekt, som han stadig bygger på. Området rundt Nimis har han erklært som en egen stat, kalt Ladonien. I 1991 var han gjesteforeleser på Kunstakademiet i Oslo. Slik kom Håkon Henriksen i kontakt med ham. - Lars Vilks og jeg drodlet om aktuelle kunstnere. Nyutdannede fra akademiene i København og Stockholm. Blant norske kunstnere valgte vi mer etablerte folk, som Kjell Mardon Gunvaldsen. 10 kunstnere i tillegg til Vilks selv. Sitt første felles møte med Bragdøya hadde de i påska. Prosjektet fikk navnet Skulptur i natur og var inspiret av «land art». Ikke minst av Robert Smithson og hans Spiral Jetti (1970), en svær spiralformet molo av jord og stein. Verket påvirkes av naturens gang. - Spiralens progresjon er inndelt i det gylne snitt. Kunstnere innenfor retningen «land art» jobber i tråd med landskapet rundt.

Lysrør i landskapet

På Bragdøya ville Jane Hooge med sin Landskapstegning, en blågrønn strek i tre, beskrive terrenget. Arve Rønning lagde en pyramide, nærmest en katedral i en kløft som allerede var som et vannreservoar. Det dannet seg en vannkulp der. Du kunne gå gjennom byggverket. Med en trakt av glassfiber. Den lå flott i et landskap hvor du så både indre del av øya og havgapet. Han jobbet i pakt med landskapet. Dag Birkeland skapte vindmåleren med blinkeren, en diger roterende reflektor, på toppen av øya. Magnus Wallin skulle lage en pipeline som en protest mot oljeproduksjon og alt som ødelegger miljøet. Enkelte hadde gigantiske ideer. Wallins ide begynte opprinnelig med en full-skala oljepipeline fra Statoil som han tenkte å rigge tvers over Kyresundet. Det hadde kostet en plass mellom 50 og 75 millioner. I likhet med de andre kunstnerne hadde han 15 000 kroner til disposisjon. - I stedet gikk vi til Hubert på Tangen og lånte noen rør helt gratis, med langt mindre dimensjoner. Vi fikk med noen flenser som vi fikk sveiset på, skrudd sammen og strukket som en pipeline over sundet. Det var et slit å holde den stram med wire og bolting. Containeren til dansken Jens Haaning ble det mest bråk rundt. Inne i det flisbelagte rommet ble inntrykkene av lys og bølgeskulp forsterket. Særlig på dagtid. Så lenge de ultrafiolette lysrørene fungerte, så den ut som en datamaskin om natten. Den var estetisk vakker.

Sandstrand fra Nord-Norge

- Haaning var ram til å ordne opp med kun 15 000 kroner til disposisjon. Containeren måtte leies for tre måneder. Den skulle utstyres med hvite baderomsfliser innvendig. Perfekt utført. Lyssettingen kostet. Det gjorde også frakt av containeren fra fastland til Bragdøya. Haaning satt halve dagen i telefonen på kunstnersenteret. Råere menneske til å hale i land sponsorer har jeg ikke opplevd. På sin blide, danske måte. På utsiden var containeren kledt med sponsorskilt. Litt diskret. Flisleggingen måtte skje på kai 6 før den ble fraktet ut til øya. Det hele

Torgny Larssons seks meter høye vindmølle. på Ragnhildsholmen

Prosjeketleder Håkon Henriksen, Kjell Mardon Gunvaldsen og Håkon Henriksen monterer stålskjæret, Inhild Karlsen med strand og semafor perfomance. 25

26 skapte litt furore. Kunstneren ble kjent med en mann fra Falken. Haan ing fikk til en gratis ordning med ham. Han stod for hele frakten, med lekter og kran til løfting. De måtte ha tømmer for å rulle den på land. - Jævla tungt. Bare russisk bjørk dugde. Den var hard nok. På et eller annet vis klarte han å skaffe det til veie det. Et unikum. Tekstilkunstner Inghild Karlsen lagde en kritthvit sandstrand. Den hentet hun fra Nord-Norge og fikk brakt den ned til Bragdøya ved hjelp av Braathens SAFE. Hun fikk fraktet 20 kilos sandsekker, slike som brukes når man skal flomverne. I alt to tonn med krittsand. Folk fylte sekkene i nord. Braathens tok dem velvillig med når flyene ikke var fullastet. - Vi kunne hente dem på Kjevik. I rykk og napp var vi der ute med varebil og fraktet dem videre i båt. En jævla sjau var det. I tillegg til honorar ønsket Karlsen en PC. Som en del av prosjektet hadde hun kodede meldinger om miljøvern nedskrevet på skjærene i miljøvennlig maling. Som performance under selve åpningen satt hun på et skjær og skrev meldinger på PC, musikeren Jørgen Wennesland satt på et annet og såkalt brakte meldingene videre ved å spille morse, korte og lange toner på fløyte mens en tredje mottok signalene og kommuniserte dem videre med flaggsignaler.

Bortgjemt Snurre Sprett

Danske Bendt Ulrich Sørensen la vekt på at barn ofte har sine første naturopplevelser gjennom tegneserier. Han utformet en av de mest kjente tegneseriefigurene, Snurre Sprett, i en høyde på 2,5 meter. Samtidig var han ikke bare opptatt av skapelsesprosessen, men også destruksjonsprosessen. Den ble derfor lagd i gips og netting. Slik kunne den over tid bryte ned naturlig som en del av kunstuttrykket. Sørensen malte figuren med billakk for at den ikke skulle forvitre med en gang. Barnefamilier var spesielt interessert i den. Men den var ikke lett å finne, bortgjemt som den stod under en fjellskrent. Barna ropte «Jeg vil se Snurre Sprett» til fortvilte foreldre og besteforeldre som lette desperat rundt på øya. - Lars Vilks forsøkte å etablere seg som ideologisk leder, spisse prosjektets tematikk, vinkling og mål. Men kunstnerne var langt fra enige i hans strategi. Her var det kryssende interesser. Men Vilks er en dominerende person. Mens de jobbet med kunstverkene, bodde de i Thaulows Hus, Villaen og Lekestuen. De spiste sammen, hadde møter og diskuterte. Vilks tanke var den samme som han fremdeles har: at kunstverk skal provosere frem en reaksjon. Trekke de som reagerer, inn i diskusjonen rundt kunsten. - Han mener kunstverket har to dimensjoner: kunstneren og uttrykket - publikum og reaksjonen. Og det som utvikler seg derfra. Vi var samstemte i at han kunne være talsmann, men alle var ikke helt enige i det han mente og sto for. Mange var fokusert på miljø og bevaring av naturen.

Guidet tur i kunstens univers

- De negative reaksjonene kom veldig fort. Og skriveriene. Fædrelandsvennen så en kioskvelter her. De hausset opp saken og dro i gang debatt. Avisinnleggene kom daglig i et par måneder. Det ble rabalder. Jeg ble kastet stein på, skjelt ut på gata eller av folk som kjørte forbi i motorbåt. De skrek og spyttet. - Sterke krefter i kommunen mente jeg hadde lurt dem. At de ikke fikk

Håkon Henriksen og medhjelpere frakter sanden til Inghild Karlsens strand fra Auglandsbukta til Bragdøya.

valuta for pengene. Enkelte hadde ikke en gang forstått at vi droppet tablået, det pompøse kostymeballopplegget. Stemningen blant folk bar preg av at dette var vederstyggeligheter. «Vekk med søpla». Flere politikere gikk ut og engasjerte seg mot kunsten på Bragdøya. Else Marie Jakobsen meldte seg ut av Bildende sørlandskunstnere, BSK, før hun i det hele tatt hadde sett kunsten. - Jeg inviterte kulturutvalget ut, guidet dem og viste frem alle kunstprosjektene og ga dem en innføring i hvert enkelt verks bakgrunn. Alle virket positive da de dro hjem. Det samme gjorde jeg med BSK. Et tyve-talls medlemmer stilte opp, blandt dem Else Marie Jakobsen. Jeg serverte egen fiskesuppe og viste dem rundt, og Else Marie Jakobsen meldte seg inn igjen. - Sammen med kunstnerne hadde jeg et åpent møte med presse til stede. Knockout-Hansen, Kjell Otto Hansen, fyrvokteren på Oksøy, stilte seg i spissen for det han kalte «ryddegjengen». Han gjorde det tydelig at han hadde bra med utstyr til å fjerne dritten. Interiørdesigneren, Frøydis Ruud, kalte seg folkets røst og gikk hardt ut mot det hun mente var en forsøpling. Et livlig møte, med andre ord. Møtet munnet ut i at Lars Vilks holdt en tale hvor han takket publikum for det fantastiske bidraget til deres beskjedne kunstverk. «Nå begynner

28 de virkelig å blomstre. Dere tilfører våre kunstverk en utrolig energi», sa han. Noe overraskende for de fremmøtte.

Gullkalven Gunvald

En morgen sto en ny gjenstand boltet fast på svaberget like ved containeren. Den etter hvert så omtalte gullkalven Gunvald, oppkalt etter kulturjournalist Gunvald Opstad, levert anonymt fra Losje Cluedo, en gladkristen guttegjeng. - Jeg fikk fjernet den jævla fort. Hele vårt kunst-prosjekt var tuftet på at alle løyver og tillatelser var på plass. Gullkalven var satt opp uten søknad om tillatelse i friområde. Jeg kontaktet parkvesenet, som ga grønt lys for å fjerne den. Gjengen måtte stå frem med navn for å kunne hente den ut. De holdt en seremoni hvor de overrakte Gunvald Opstad og Håkon Henriksen hver sin miniatyrutgave av gullkalven. Håkon satte sin igjen på peisen i Villaen. Installasjonene ble utsatt for konstant hærverk. Sammen med sine chilenske medhjelpere som var i arbeidstrening på øya, fikk Håkon Henriksen utfordringen med reperasjonene. - Til slutt ble det helt uoverkommelig. Containeren, for eksempel, skiftet vi lysrør på og kjøpte nye bilbatterier til en stund. Folk stjal batteriene som holdt strømmen gående i lysrørene. I utgangspunktet var tanken at vi skulle lade dem et par ganger i uken, men de var borte lenge før det ble aktuelt. Deretter gikk de løs på flisene. Knuste dem. Det ble helt umulig å fikse, jeg måtte bare la det skje. På samme måte ble de fleste kunstverkene rammet. Den blågrønne streken i tre av Jane Hooges ble delvis brekt opp og brent. Torgny Larssons seks meters høye vindmølle med lys i vingene og flagg stod på Ragnhildsodden. Den ladet sitt eget batteri, som ble stjålet. Samme veien gikk det med flaggene. Hele vindmøllen ble ramponert. Kjell Mardon Gunvaldsens verk ble tatt etter en drøy uke. Han hadde bygd et seks meter langt stålskjær på et undervannsskjær. Festet godt med bolter og wiere. - Der må vandalene ha hatt skikkelig, profesjonelt verktøy. Vinkelkutter. Halve skjæret lå på bunnen av havet. Resten av skulpturen fikk samme medfart få dager etter. - Jeg var med Kjell Mardon seinere og fisket opp restene av kunstverket. Vi hadde med en dykker og greier. Han brukte det til et prosjekt på Lista fyr. Det var bulket og jævlig. Grønnslimete. Patinert. Eva Gerd Petersen hadde transkibert rennesansebyplanen til Christian IV over kvadraturen, og forflyttet den til Bragdøya, utformet som et kart med ti målepunkter. Hun hadde funnet ut at flateinnholdet mellom de to stedene var nokså identiske. Petersen satte opp små, blå skilt på målepunktene rundt om på øya, med en rød prikk som markerte stedet skiltet stod. Nydelige, emaljerte blå skilt. Satt opp på jernstenger fundamentert i stein. Men de forsvant fort. Det vil si, et stod igjen i mange år. Den var såpass bortgjemt fra det typiske turterrenget. Folk knakk skiltene av og tok dem med som suvenirer. Den hvite stranda til Inghild Karlsen, ble demonstrativt tilgriset og herpet. Ingen av installasjonene unnslapp vandalismen.

En bæsj i stein

- Ganske deprimerende å tenke på med hensyn til at det var voksne folk som gjennomførte dette. Jeg har lurt på om enkelte i kystlaget også var med på raseringen. Jeg har aldri tatt det opp, bare sett enkelte tegn, spor

“Blinkeren” til Dag Birkeland ble rodd ut til øya.

“Blå strek” av Jane Hooge i Badebukta.

29