MONSTERET som var for glad til å være skummel
Jørgen Johnsrud
MONSTERET som var for glad til å være skummel
Dypt inn i den store, grønne skogen, lenger enn øye kan se, finnes en hule.
Der bor monsteret Mons sammen med faren Paul. Paul er så og si alltid illsint, men det er ikke Mons.
Nei, Mons er bare snill og glad, han er nesten for glad til å være et monster.
Han prøver stadig å skremme uskyldige turgåere i den vesle skogen slik at faren blir stolt, men han lykkes aldri. De bare ler av ham.
Dette gjør faren illsint. Men kjftingen hjelper ikke, for Mons er uansett like blid.
Litt senere soser Mons rundt i den vesle skogen mens han nynner, “tralalalala”.
Etter hvert stopper han opp og får øye på en liten gutt gjennom greinene på en av skogens mange busker.
Mons går forsiktig nærmere og huker seg ned.
i det gutten passerer hopper Mons frem og roper «Blæææææææ».
Gutten knekker sammen av latter. «Hahahahaha», ler han. Mons mister smilet sitt og går av sted mens han tenker, «hvorfor klarer jeg ikke å være skummel»?
Den lille Gutten setter fart etter Mons. Han synes Mons var så morsom at de burde bli venner.
vent!
Etter det har Mons aldri mer prøvd å være skummel, for noen ganger er det nok å være seg selv, blid og fornøyd.
Bli med inn i den vesle skogen hvor Monsteret Mons holder til. Mons er smørblid hele tiden, men til tross for hans gode humør er han ikke helt fornøyd. Mons har en drøm, og det er å bli så skummel at den illsinte faren blir stolt. Tror du han klarer det?