AYLA THE FOX
REVEN SOM SJARMERTE EN HEL VERDEN
Leiv Magnus Grøtte / Silje Elin Matnisdal
LIVET MED AYLA
60
61
62
VI BLAR I BILDER, de første som ble tatt. Ayla i sofaen, Ayla sammenkrøpet på teppet sitt, oppi en bitte liten pakkeske, i tursekken, i lyngen. Det er tusenvis av dem. Og hvert av dem har sin spesielle historie. Fire uker gammel. Så uskyldsren, søt, må jeg medgi. Jeg skjønner godt at folk kan bli betatt av et sånt lite nøste, kjenne det i omsorgsgenet. Når du i tillegg vet at hun både er blind og døv på dette stadiet, så blir disse følelsene bare enda sterkere. Litt forstemmende at jeg også tar meg i å bli forarget over brutaliteten i det hele. Skulle det nå være nødvendig å ta henne fra moren så tidlig? Kunne de ikke ha ventet noen uker til hun var avvendt og over de mest ubehjelpelige ukene, slik som det vanligvis pleier å være med hundevalper? Nåvel. Silje synes også at oppbruddet kanskje var i tidligste laget, men unnskylder seg med at det var helt etter boka. Så er hun vokst opp på gård, da, vet hva hun snakker om, vet hvordan slikt foregår. Da Silje kom hjem med Ayla den ettermiddagen, gikk hun og bar henne i et håndkle i flere t imer. Frem og tilbake på stuegulvet gikk hun, bysset og nynnet på de velkjente barnesangene hun hadde lært seg som liten. Og så fikk Ayla prøve de første ustødige skrittene på gulvet. Stort og uvant for de små potene som det var, ramlet hun stadig omkull og ble fort sliten. Da kvelden kom, fant Silje frem en gammel pakkeske som hun hadde fått på jobben. Et godt, lunt teppe oppi, og Ayla lå som en dronning. Hun likte seg der, virket som hun fant roen. Dermed regnet Silje med at det skulle gå greit gjennom den første natten også. Hun satte esken i gangen utenfor soverommet sitt, med døren på gløtt for å ha kontrollen. Silje hadde akkurat blundet av da pipingen begynte. Den var hjerteskjærende, og Silje for opp umiddelbart, satte seg på gulvet, klappet og bysset til Ayla hadde sovnet. En time etter var pipingen i gang igjen. Silje prøvde med mat, men Ayla var ikke sulten. Det var tryggheten hun ville ha, moren. Og slik gikk den første natten. Som å ha en nyfødt baby i huset, tenkte Silje. Du ligger mer på otte enn å få noen hvilende søvn. Den morgenen var Silje sjeleglad for at det var søndag og fri. 63
Ayla sov hele dagen etter. Selv var Silje livredd for at Ayla ikke skulle få i seg nok mat, og vekket henne hele tiden. Våtfôr til katt, ispedd råmelk fra kyrne i fjøset, på en liten asjett. Det beste, trodde hun, og dyppet snuten hennes ned i godsakene, men det var lite hun spiste. Heldigvis gikk det bedre utover de neste dagene. Da begynte Silje så smått å ta henne med ut på småturer. Først rundt om på tunet, seinere ut i terrenget. Nå var det riktignok ikke mange skrittene til å begynne med, hun bar henne for det meste. Men etter hvert som hun klarte å stokke beina og fant sånn noenlunde balansen, begynte hun å følge i fotefarene etter Silje. De påfølgende dagene bød også på en helt annen utfordring. Silje måtte på jobb. Og hva gjør du da, med en revevalp som nesten er så avhengig av deg som et lite spedbarn? Du tar henne med, selvsagt gjør du det. Nå har Silje heldigvis en sjef som er av det rause slaget, og som sa det var helt i orden. Ayla kunne ligge i esken sin på kontoret, vegg i vegg med lageret der Silje jobber. Og dermed ble det slik. Når Silje hadde matpause, var hun innom og ga henne mat og en liten luftetur. Ellers sov hun, trygt for seg selv inne på det vesle kontoret. De få som visste at det var en rev der inne, gjorde heller ikke noe nummer av det i sin travelhet. Arbeidsdagene gikk som vanlig. To uker var nok. Da hadde Ayla begynt å bli såpass nysgjerrig og utålmodig av seg at hun måtte få andre stimuli. Nå hadde hun også blitt rimelig trygg på hjemmebane og klarte seg fint alene mens Silje var på jobb. Dessuten kunne moren til Silje svippe innom og se til at hun hadde det bra. Hovedsaken for Silje var at Ayla skulle føle seg trygg. Derfor den åpne pakkesken, hun ville ikke ha noe bur. Men slike esker tåler ikke all verden i lengden. En morgen da Silje kom ut fra soverommet, var både rev og eske forsvunnet. Hun fant henne nede i gangen sovende på et håndkle. Så hadde hun altså klart å bite i stykker esken og trillet ned trappene. Det var da hun innså at hun måtte skaffe seg et bur. Og til alt overmål, Ayla koste seg der fra første stund, og det var alltid åpent. Problemet var at hun tisset og bæsjet over alt. Silje la ut aviser på gulvene rundt om i hele huset, men det hjalp jo selvfølgelig ikke, Ayla skvettet bare alle andre plasser. Selvfølgelig kunne hun stengt henne inne i buret, men det gjorde hun altså ikke. Silje var redd for at Ayla skulle bli stresset og frynsete i nervene. Og det var det siste hun ville. 64
65
66
67
68
69
70
– AYLA FØRST, SÅ MEG
71
DET LIGGER EN BEMERKELSESVERDIG oppofrelse i de ordene. At kjærligheten til et dyr kan bli så sterk, kan nok virke litt drøyt for mange. Men ikke for Silje, hun har hatt det slik med alle de dyrene hun har hatt. Har du først valgt å ha dyr, følger det også med en f orpliktelse om å gjøre livet best mulig for dem, er hennes filosofi. Ansvaret er ditt. Da må du ofre tid og mye av ditt eget forgodtbefinnende. Forsakelser blir nærmest en dyd. Det kan fort gå ut over både venner, familie og egne særinteresser. Bortsett fra til bestevenninnen Else hadde ikke Silje sagt et kvekk til noen av vennene sine om at hun hadde skaffet seg rev. Derfor var det sikkert mange som lurte på om det hadde klikket fullstendig for henne da hun en dag kom på vennetreff med en rev på magen. Men akkurat det ga Silje blaffen i. Hun måtte ha med seg Ayla, det var viktig at hun ble vant med folk. Og Ayla ble godt tatt imot og sjarmerte dem alle. Hun gikk fra arm til arm, ble klappet og dullet med så det var en fryd. Når hun hadde fått nok, krabbet hun bare ned i sekken og la seg til der. Det ble en koselig kveld, og utover våren ble det mange av dem. Nå er rever generelt veldig skeptiske til både folk og andre dyr. Silje så på det som en viktig del av sosialiseringsprosessen, men det kunne nok bli vel utfordrende for mange når hun alltid skulle ha med seg Ayla. Så lenge det var fint i været og de kunne sitte ute i en hage eller på en terrasse, gikk det helt greit. De kunne til og med slippe Ayla løs. Litt verre var det hvis de måtte trekke innendørs. Da måtte hun som regel stå utenfor i bur. Ta den første gangen de tok henne med inn til Else, for eksempel. Silje bedyret at Ayla ikke kom til å tisse i den sofaen, hun kunne bare slappe av, slikt hadde hun sluttet med. Men så tisset hun likevel. Du kan akseptere mye, men ikke når dyrene tisser i møblene dine. Og revetiss, som jeg selv har kjent, stinker noe vederstyggelig. Å ha med Ayla inn hos folk ble det etter hvert slutt med. Silje orket det rett og slett ikke. Sannsynligvis heller ikke vennene hennes, selv om de var varsomme med kommentarene. 72
73
74
75