Øya i Kragerø

Helge Knudsen Strømme

FOLK OG HUS PÅ ØYA I KRAGERØ

Dette er min historie om Øya - om alle husene, om Øybrua, Veten, Galeiodden, Sjøbadet, «Legaten» og Kommunegården, og alle de forskjellige virksomhetene som har vært på Øya. Og ikke minst menneskene som har bodd her: sjøfolk, bjelkehuggere, tomtearbeidere, trelasthandlere, redere, håndverkere, loser og tollere.

Og om kvinnene som spilte en viktig rolle i familien når mannen var til sjøs, enker som drev handelsvirksomheten videre etter at mannen falt fra, og alle de andre enkene som måtte tjene til livets opphold på ulike måter.

Leserne inviteres med på en vandring fra Sjøbadet på vestre øya og helt ut til Galeiodden på den østre enden. På veien skal vi ta en tur opp Møllerstubakken, Skuteveien og Schweigaards vei. Det fortelles om husene vi ser langs ruta, og om menneskene som bor og har bodd her. Alle husene på Øya er omtalt i boka – fra de eldste husene med røtter tilbake til 1600-tallet og fram til vår tids moderne boliger.

ISBN 978-82-303-4384-5

Helge Knudsen Strømme

HELGE KNUDSEN STRØMME

FOLK OG HUS PÅ

ØYA

I KRAGERØ

HELGE KNUDSEN STRØMME

FOLK OG HUS PÅ

ØYA

I KRAGERØ

FOLK OG HUS PÅ ØYA I KRAGERØ Utgitt av Helge Knudsen Strømme

Lay-out og design: Interface Media as Boka er satt med: BookmanOldStyle 10/12pkt Papir: 115g Silk Trykk/innbinding: Interface Media as ISBN 978-82-303-4384-5

Ettertrykk, kopiering av artikler og illustrasjoner kan ikke gjøres uten tillatelse fra forfatter.

Omslagsbilder: forsiden: Øya sett fra Gunnarsholmen. Foto: Arvid Randahl. baksiden: Galeiodden ca.1900. Foto: ukjent.

Bildet på s 1: Frits Thaulow: Fjellknaus, 1882. Gøteborgs Konstmuseum, Gøteborg. Foto: O.Væring Eftf.

Bildet på s 7: Thomas Frang: Fra Kragerø (østre Øya), 1920-årene. Privat eie.

Innhold Forord

GLIMT FRA ØYAS HISTORIE En vandring på Øya i 2019.............................................................................13 De eldste husene og beboerne vi kjenner på Øya.......................................17 En vandring på Øya i 1801............................................................................ 27 Grunneiere, grunnleie og grunnsedler........................................................ 33 Fra Øyas sjøfartshistorie.............................................................................. 37 Kornbua og vindmølla..................................................................................58 Brannen i 1900............................................................................................. 60 Fergemennene.............................................................................................62 Øybrua..........................................................................................................63 Veier og gater...............................................................................................67 Lokale stedsnavn........................................................................................ 68 Hager........................................................................................................... 69 Brønner og vannforsyning. Utedoer og sanitærforhold.............................71 Store og små virksomheter. Handel og vandel.......................................... 73 Øya hadde en gang egen skole...................................................................79 Kvinnenes liv................................................................................................ 80 Foreningsliv, samhold, fellesskap...............................................................83 Skansen på Galeiodden og kanonene på Veten........................................ 89 Øya under krigen.......................................................................................... 91

EN VANDRING FRA HUS TIL HUS Fra Sjøbadet til Møllerstubakken................................................................94 Møllerstubakken........................................................................................ 139 Fra Møllerstubakken til Øybrua................................................................. 169 Fra Øybrua til Gierløffplasssen.................................................................. 190 Fra Gierløffplassen til Galeiodden..............................................................221 Skuteveien.................................................................................................. 287 Schweigaards vei......................................................................................... 311 Takk!................................................................................................................346 Litteratur og kilder.........................................................................................348 Husene ordnet etter adresse..........................................................................351 Husene ordnet etter bruksnummer.............................................................. 353

«Ny vår». Foto: Anders Juel.

Forord Dette er min historie om Øya – om husene, veier og stier, om Veten, Galeiodden og Sjøbadet, brusfabrikken og andre fabrikker, kornbua, «Legaten» og Kommunegården. Og ikke minst menneskene som har bodd her: sjøfolk, bjelkehuggere, tomtearbeidere, trelasthandlere, redere, håndverkere, loser og tollere. Om kvinnene som spilte en viktig rolle i familien når mannen var til sjøs, enker som drev handelsvirksomheten videre etter at mannen falt fra, og alle de andre enkene som måtte tjene til livets opphold som vaskekone, bakstekone, sydame, blomsterbinder eller handlende. Øya fortjener å bli skrevet om. Ikke fordi Øya er så spesiell, snarere tvert imot. Lignende samfunn finner vi mange andre steder langs kysten. Derfor kan denne boka om Øya også brukes til å forstå andre, tilsvarende kystsamfunn. Det er ikke en kronologisk og fullstendig beretning om Øyas historie jeg skriver, men en fortelling om de ulike sidene ved Øya som vi gjerne forbinder med bydelen. Det handler den første delen av boka om. I den andre delen tar jeg for meg bebyggelsen og skriver historien om alle husene på Øya, og om de som bor og har bodd i husene. Leserne inviteres med på en vandring langs øyas veier og stier. Denne delen av boka kan leses som en «byvandring» fra Sjøbadet til Galeiodden, med en sving oppom Møllerstubakken, Schweigaards vei og Skuteveien.

Hvorfor skulle jeg skrive en bok om Øya?

Ikke er jeg øya-gutt engang. Men tilknytning til Øya har jeg: alle oldeforeldrene mine på

farssiden levde og døde her, mine besteforeldre bodde her mesteparten av livet sitt, og min far er født her. Mange nålevende beboere er mine nære eller fjernere slektninger. Jeg er selv oppvokst i Kragerø, og har derfor en nærhet til bydelen. Men i og med at jeg har bodd mesteparten av livet utenfor Kragerø, har jeg også fått den nødvendige distansen til stedet jeg skriver om. Gjennom mitt arbeid med ulike temaer fra Kragerøs historie, har jeg dessuten fått en ganske god oversikt over mennesker og forhold i byen. Og ikke minst har jeg fått god innsikt i de aktuelle kildene som er nødvendige å benytte for å kunne fortelle om et samfunn som Øya.

Mange ulike kilder har jeg brukt i arbeidet med boka. Ikke minst har intervjuer og artikler i lokalavisene og lokalhistorisk litteratur vært viktige i skrivingen, og samtaler jeg har hatt med eldre og yngre øya-folk. De skriftlige kildene, først og fremst folketellinger, pantebøker, tingbøker, branntakster og skifteprotokoller har vært nødvendige for å beskrive Øya i tidligere tider. Enkelte lesere vil muligens savne noen opplysninger og temaer. Innholdet er imidlertid valgt med tanke på å gi leserne en opplevelse av Øya – først og fremst menneskene som har bodd her gjennom skiftende tider og husene hvor de levde sine liv.

Velkommen til en historisk vandring på Øya!

Oslo, juni 2019 Helge Knudsen Strømme

Det jeg husker best fra tiden på Øya var luktene: lukter fra saltbuer, fra tømmer som lå i opplag og fra brygga, sjø og salt, gammelt treverk som var begrodd. Det var også lukt fra brusfabrikken, vaskemiddelet de vasket flaskene med.

Fra konditoriet der de solgte hjemmelagede drops og flotte bløtkaker.

Venche Olsen f. Henriksen f. 1938

Der ute ligger Øya. Maleri av Per Halvor Jørgensen fra Øya, 1995.

Glimt fra Øyas historie Lenge var Øya en bydel for seg selv. Helt fram til 1890 var det ingen bru over til fastlandet, og det skapte et spesielt fellesskap blant folk her. Samuel Klem, f. 1879, forteller at det å bo på Øya var som å bo på landet, og enda mer før brua kom. Før var vi liksom mer for oss selv. Ja, de misunte oss visst over i byen, for vi fant alltid på noe. Hver lørdag hadde vi dansefest på Legatbrygga eller på Jakob Nilsens nåværende brygge. Da husker jeg de sto på den andre siden, på bysiden, og så på oss. De ville visst gjerne vært med. Noen ganger gikk Øya til og med til «krig» mot resten av byen, men det var uskyldige guttestreker.

Før var sjøfart, trelast og fiske selve livsgrunnlaget på Øya. De aller fleste som bodde her, var på en eller annen måte avhengig av sjøen. Det var harde liv de levde, preget av sykdom og forlis, men også glede og gode dager. De fleste bodde i egne hus med en liten hage og kanskje en brygge. Men trangboddheten var så stor at det er vanskelig å

forstå for oss som lever nå. I dag er Øya et idyllisk bomiljø med velstelte hus og hager.

Det bor ikke så mange folk i husene lenger, og de aller fleste er ikke avhengig av havet som inntektskilde. Men selv om mye har forandret seg, er endel som det alltid har vært. Øya har fortsatt sin egen «sjel».

Bare se hvordan Øya er skapt fra naturens side. Den helt spesielle formen med den karakteristiske profilen ser vi best fra byen.

Kommer du sjøveien, ser du en helt annen side ved Øya. Lite gjestmild møter den deg med en steil fjellvegg. Nede i strandkanten kan du se minner fra den gang isen lå over landet – med jettegryter og andre formasjoner i fjellet. John William Edy, engelskmannen som besøkte Kragerø i august 1800, har laget fine skildringer av Øya, både sett fra byen og fra utsiden med den steile ura. I dag er det dessverre ikke så lett å få øye på den fine silhuetten på grunn av all vegetasjonen.

Før ble den holdt nede av sauer og geiter som beitet.

Øya tegnet av John William Edy i juli 1800. Den gang var det 40 hus på Øya, de fleste lå på vestre Øya. Fargeakvatint nr. 26 «Town of Kragerøe».

Fra Boydells’ Picturesque Scenery of Norway, 1820. Utsnitt. Tilhører forfatteren.

9

Deler av Øyas karakteristiske profil kommer tydelig fram på dette fotografiet fra ca. 1920/30. Øverst ser vi brannvakta med de to kanonene som ble brukt for siste gang i 1939, da Husmorskolen på Skrubben brant. Brannvakta på Veten var opprettet etter storbrannen i 1886, og ble revet like før krigen.

Terrenget var den gang snaubeitet av sau og geit. Foto: ukjent.

Store Veten er det høyeste punktet på Øya med sine 51 meter over havet. Her er det flott utsyn mot havet der ute, og det var viktig i gammel tid hvor ikke alle sjøfarende hadde gode hensikter. «Veten» er navnet på fjell og åser hvor det var lagt opp vedstabler som skulle tennes når fienden nærmet seg.

I senere tid var det en annen og fredeligere vaktpost her oppe. Da lå det en brannvakt her med signalkanoner som skulle varsle når det begynte å brenne inne i byen. Men kanonene ble ikke bare brukt til å signalisere brann: Hver 17.mai ble det skutt med dem så det klirra i vindusrutene over hele Øya, forteller Else-Liv Nilsen. Da krigen brøt ut i 1940, ble kanonene i panikk dyttet utfor fjellet; folk var redde for at tyskerne skulle misforstå. En gang sto det også en vindmølle her oppe.

10

Fjellformasjonene på utsiden av Øya minner om riktig gammel tid.

Foto: Mortens Tursider.

Veten har stimulert folks fantasi. I 1935 stod det i Kragerø Blad om den såkalte «Vetehåla». Der ble det fortalt at dersom en gikk inn i ura ovenfor Urene, hvor det i gamle dager var en hule eller inngang, skulle en komme ut igjen på vestre Øya, i fjellet like ovenfor huset til Hoel. Klokker Hougen og skolelærer Hoel, med flere, hadde engang rustet seg med lykter og annet redskap til en ferd gjennom Veten. De kom ikke lenger enn til et vann. De måtte komme seg over dette vannet, men de hadde ingen farkost.

Dessuten sluknet lyktene og de måtte komme seg ut igjen. Mange har forsøkt å løse Vetens hemmelighet, men uten resultat, selv om «gullkisten» har lokket – vikingene skulle jo for mange hundre år tilbake ha satt en kiste med gull her inne.

«Kragerøen» Det er mulig det var nettopp her på Øya, eller «Kragerøen» som det het før, de første menneskene i Kragerø slo seg ned og bygde seg hus. På innsiden er det fine havner og god plass for lagring av trelast og det var viktig for folk som drev med trelasthandel og sjøfart. I gamle dokumenter står det ofte, når vi leser om hus på Øya, at de lå over paa Kragerøen. Utover på 1800-tallet ble det vanlig å bruke betegnelsen Øen. Nå heter det Øya.

Friderich Wilhelm Thue skrev i 1789: Den omflødt Øe lige overfor Byen, er det virkelige Kragerøe, hvoraf Byen har sit Navn.

Og L.M.B Aubert sier noe av det samme i sin bok om Anton Martin Schweigaard, fra 1885: Det er dog heller ikke for intet, Kragerø har faaet sit Navn. En Del av dens Huse og de fleste af dens Lastetomter ligger paa en liden Ø, det egentlige Kragerø. Det kan godt være Aubert bygger på uttalelsene til Thue, men hvor Thue har opplysningene sine fra

vet vi ikke. Marcus Bærnholt nevner ingenting om dette i sin historie om Kragerø fra 1760-årene. Likevel kan dette ha vært en gjengs oppfatning i byen, som Thue har fått høre da han var tollinspektør i byen. Uansett er Øyas historie en viktig del av Kragerøs historie.

Det verserer historier om hva som kan ha gitt byen navnet Kragerø. En nokså usannsynlig forklaring skriver Bjørn Sandberg om i «En vandring i det gamle Kragerø» fra 1966: Da Martinius Evensen i året 1880 ble satt til å rydde opp i gamle papirer etter krigskommisær Tønder, så han kart som gikk helt tilbake til 1500-tallet. Her var et dokument fra 1604 som Tønder hadde oversatt, og Evensen tydet teksten og lærte det utenat. Det fortalte om en kommandant Booes som sammen med en hr. Trap skulle finne en ny plass for Tollboden, som skulle flyttes fra Kil. Papiret gav en nøye beskrivelse av forholdene,

Vestre Øya ca. 1880. Vi ser den gamle bebyggelsen langs sjøkanten. Her lå den eldste bebyggelsen på Øya.

Foto: ukjent.

11

Vestre Øya i 2019. Foto: Jon Fivelstad.

bl.a. at en tomt ble funnet på innsiden av Øya. Kommandanten ønsket å hilse på en utlending, en danske som bodde på utsiden av Øya. Han hette Krage, og fortalte han hadde rømt fra en dansk galei for 17 år siden. Barna på Øya ble kalt «Krage-børnene» og de på land «Suggestad-børnene». Navnet Kragerø skulle da skrive seg fra denne mann.

Suggestad på landsiden var visstnok en husmannsplass under Søndre Kalstad der Kragerø sentrum senere kom til å ligge, iføl-

12

ge muntlig tradisjon som har blitt fortalt i familiene Heuch, Rømer, Schweigaard, ja kanskje helt fra Adelernes tid. Her gikk svinene fritt, fordi de var omgjerdet av heiene i bakkant og sjøen i forkant», har Tellef Dahll Schweigaard fortalt. Men at en danske Krage skal ha gitt navnet til byen, er usannsynlig. Derimot er det langt mer logisk at navnet «Kragerø» kommer av ordet «krake», noe som stikker opp og som kunne være et sjømerke i gammel tid. Det høye og kuperte terrenget kan være en mulig forklaring på at byen fikk navnet «Kragerø».

En vandring på Øya i 2019 Går du over brua til Øya, kan du velge å gå i to retninger. Tar du til høyre og går et stykke bortover Gierløffs vei, kan du enten gå opp den bratte Møllerstubakken og ende opp på Øyas høyeste punkt, Veten, med et flott utsyn mot fjorden og havgapet. Eller du kan gå hele veien bort til Sjøbadet og ta deg en dukkert i det friske vannet.

Veien til venstre for brua, Galeioddveien, går som navnet sier helt bort til Galeiodden, som er det østligste punktet på Øya. Den skal ha fått navnet sitt fra en galei som byens folk forpliktet seg til å bygge for danskekongen, som takk for at byen fikk bystatus i 1666. Dersom du ikke går hele veien til Ga-

leiodden, men velger å gå opp Schweigaards vei, like etter at du har passert Jens Lauersøns gård, ofte bare kalt «Legaten», kommer du til Urene, en bukt med en klynge hus på Øyas sørside. Lenger borte i Galeioddveien går Skuteveien opp til høyre, den siste delen av den er nå en blindvei. Flere veier er det ikke på Øya.

Bebyggelsen på Øya vokste fram uten noen plan kan det se ut som. Husene ble bygd der det lot seg gjøre, og de ble tilpasset terrenget og ikke omvendt. Veiene og stiene fant stort sett sine løp der det var farbart.

En gang var Øya bilfritt, men etter at bilen gjorde sitt inntog, ble veiene utvidet

Blomsterprakt på Øya. Foto: Anders Juel 2006.

13

så mye som det lot seg gjøre, ofte ble fjellet skutt vekk, med det resultat at flere hus ble liggende kloss inntil veibanen. Det fins til og med et eksempel på et hus, Jens Lauersøns gård, hvor den ene veggen måtte kuttes av på det ene hjørnet for å få bred nok passasje. De små, flate områdene er fulle av biler, og det er kamp om å få en fast plass å parkere. Den største parkeringsplassen finner du på vestre Øya, der Skåtøy kommunegård engang lå.

På turen vil du se velstelte hus og hager. Husene er i mange størrelser og fasonger. Noen er omtrent slik de alltid har vært, andre har fått utbygg og arker for å øke boligflaten. På flere hus kan vi også se at taket er blitt løftet, ofte bare på den ene siden.

Slik ble det mer plass til en moderne familie med større krav til romslighet enn den gang huset ble bygd. Og du vil se at mange

hus har fått verandaer, noen både opp og nede. Nesten alle bolighusene er hvitmalte, riktignok noen få unntak: noen få er okergule, noen grå, mens bare ett er rødt. På 1800-tallet ville de fleste små husene vært rødmalte, dersom de i det hele tatt var malte. Husene i sveitserstil som kom på slutten av 1800-tallet, var opprinnelig malt i mørk eller lys oker med mørkere kanter og vindusomramminger. I dag er de fleste av disse også hvite eller holdt i en gråfarge. Sjøbuer og uthus er røde, men flere er også hvite. I tidligere tider var sjøbuene og uthusene vanligvis umalte.

Langs vannet ser du fine brygger og sjøbuer. Går vi bare tilbake til før krigen, ville bildet vært helt annerledes: store slitne buer og til dels nedsunkne bolverk dominerte sjøsiden, spesielt på østre Øya. Ved bryggene er det ikke mange av de gamle koggene

Gamle buer langs sjøen på østre Øya i 1942. Foto: Johan Lyng Olsen (utsnitt).

14

Østre Øya sett fra sjøen i 2018. De gamle buene er borte. Foto: Arvid Randahl.

og prammene, «pråmmane» som det heter i Kragerø, å se. Nesten ingen. Det lages ikke trebåter på Øya lenger, derimot er det flust med plastbåter av ulike slag og størrelser å se.

Mange hus har fått tilbake vinduene omtrent slik de var da huset ble bygd. Funkisvinduene som ble moderne i 50- og 60-årene, finnes det ikke mange av lenger. Og i lufta er det ledninger og kabler som av og til kan forstyrre utsikten, men som gir dagens beboere nødvendig tilgang til fjernsynskanaler og internett.

Etter et besøk på Øya i 2019 vil du sitte igjen med inntrykket av et idyllisk og velstelt miljø. Ro og avslappethet preger Øya.

Lite minner om arbeid og virksomhet. Det er høres ikke leger noen lyder fra hogsteplasser og skipsverver, slik det var tidligere. Det eneste måtte være lyden av heisekranene på Marina Service når båter tas opp og ned fra vannet. Det er heller ikke mange motorkogger å høre på fjorden lenger, men derimot er det flust store plastbåter med påhengsmotorer.

Vi hopper langt tilbake i Øyas historie – til de første husene og menneskene vi vet om som levde her.

Vestre Øya. Det er bare en kogg å se, resten er plastbåter i forskjellige størrelser.

Foto: Arvid Randahl 2018

15

Helge Knudsen Strømme

FOLK OG HUS PÅ ØYA I KRAGERØ

Dette er min historie om Øya - om alle husene, om Øybrua, Veten, Galeiodden, Sjøbadet, «Legaten» og Kommunegården, og alle de forskjellige virksomhetene som har vært på Øya. Og ikke minst menneskene som har bodd her: sjøfolk, bjelkehuggere, tomtearbeidere, trelasthandlere, redere, håndverkere, loser og tollere.

Og om kvinnene som spilte en viktig rolle i familien når mannen var til sjøs, enker som drev handelsvirksomheten videre etter at mannen falt fra, og alle de andre enkene som måtte tjene til livets opphold på ulike måter.

Leserne inviteres med på en vandring fra Sjøbadet på vestre øya og helt ut til Galeiodden på den østre enden. På veien skal vi ta en tur opp Møllerstubakken, Skuteveien og Schweigaards vei. Det fortelles om husene vi ser langs ruta, og om menneskene som bor og har bodd her. Alle husene på Øya er omtalt i boka – fra de eldste husene med røtter tilbake til 1600-tallet og fram til vår tids moderne boliger.

ISBN 978-82-303-4384-5

Helge Knudsen Strømme

HELGE KNUDSEN STRØMME

FOLK OG HUS PÅ

ØYA

I KRAGERØ