Fauske 2021 Krig

Kjell Bakken

Fauske under

2 .verdenskrig Bind 5: 1945 – Kapitulasjon – etterkrigstid

Forum for lokalhistorie

1

2

3

Forsidebildet: En ukjent skottesoldat i britisk uniform holder et «russerbarn» på arma. Tyskerne hentet mange unge kvinner fra de besatte områdene, det kom mange fra Ukraina. Noen fikk barn under oppholdet. Det er bilder av noen av disse kvinnene som arbeidet i Todtleiren, både i bind 4 og herværende. Nå midtsommeren 1945 er barn og mødre på tur hjem til Sovjetunionen. Dette bildet fra arkivet etter Leiv Kreyberg er tatt før avreise fra Bodø.

Forsats: Oversiktsbilde over det sentrale Fauske få år etter den tyske okkupasjonen. Et utsnitt med bare sentrum sto i bind 4, s 163. Vi ser jernbanelinjen som Organisation Todt var byggherre for. De fem sentrale kaiene Marmorkaia, Engankaia, Kristensenskaia, Kommunekaia og nederst Radiokaia eller Televerkets kai. Nederst området Berlin med Fauske Radio/Teletunet.

Baksats: Arbeidsgjengen som bygget Fauske Rådhus sommeren 1952. Det gamle kommunehuset ble bombet og brant sommeren 1940. Nå reises et moderne rådhus tegnet av osloarkitekten Poulson, og med Grubernes direktør Christoffersen som leder av byggekomiteen. De to i midten ledet byggingen, prosjektleder og kommuneingeniør Trond Prytz til høyre for bretten, og ingeniør Kjartan Strand til venstre. Frontkjemper Prytz mistet venstrehånden på Østfronten. Strand var ikke med i NS, men ble straffet for å ha vært med på å starte et byggefirma under okkupasjonen.

Baksidebilde: Forfatteren ved gravstøtten til Willy Hauck på Valnesfjord kirkegård. Denne fortelling om Fauske under 2. verdenskrig i fem bind, avsluttes med avsnittet «Willy Hauck – en personifisering av 2. verdenskrig».

Fauske under 2. verdenskrig. Bind 5: 1945 – Kapitulasjon – etterkrigstid Utgiver: Fauske Slektshistorielag, boks 189, 8201 Fauske.

ISBN: 978-82-93703-09-9 – Fauske under 2. verdenskrig. Bind 5/Kjell Bakken.

Fauske 2021 Opplag: 700 Brødtekst: ITC Garamond, 11/13,8 – papir: 130 gram Omni Silk Grafisk produksjon: Interface Media as Vil du vite mer om Fauske Slektshistorielag kan du besøke vår hjemmeside www.fauskeslektshistorielag.no.

Her finner du også en oversikt over kilder til tekst og bilder i boka.

Innholdsfortegnelse

Til leserne ................................................................................ 4

Kapittel 1. Fra 1. januar 1945...................................................................... 6 Kapittel 2. Svensketrafikken økte............................................................. 29 Kapittel 3. Hjemmefront og sabotasje...................................................... 56 Kapittel 4. Mai 1945 – Kapitulasjon.......................................................... 70 Kapittel 5. Juni 1945............................................................................... 104 Kapittel 6. Juli 1945................................................................................. 126 Kapittel 7. August - september 1945...................................................... 143 Kapittel 8. Oktober - november - desember 1945.................................. 157 Kapittel 9. 1946....................................................................................... 170 Kapittel 10. 1947 og årene etterpå........................................................... 193 Kapittel 11. Sluttord.................................................................................. 209

7

Kapittel 1

Fra 1. januar 1945 Bind 4 omhandlet tiden fram til årsskiftet 1944/1945, da Tyskland tapte på alle fronter, vi starter fortellingen i dette bindet da. Prost Kleivan skriver i Fauske kirkes dagsregister at tyskerne holdt gudstjeneste lille julekveld, julekveld og begge juledager. Det var nok full kirke alle fire dager, både av tyske soldater, sivile tyskere og kanskje en del fauskefolk også. Videre skriver Kleivan at han reiste og konfererte med pastor L. Vågdal på grunn av at Vågdal var forvist til Lille­ hammer (Reiser 17.12.44), dette var saltdalspresten som talte tyskerne imot. Og 27. januar 1945: «Rødås Fauske. Besøkt en enke. (mannen død i Tyskland)». Det var Justin Kristensen Rødås som døde i fangeleiren Sachsenhausen. I Fauskeeidet små­brukarlag ble det på første møte etter den tyske kapitulasjonen holdt minnetale over ham av Jakob Jensen. I protokollen står det: «Talen ble påhørt stående.»

Naziflagget vaier ennå over det tyske hovedkvarteret på Fauske Radio, det som i dag er Teletunet. Det ser ut til å være tyske soldater uten geværer, nesten 100 mann, med offiserer forrest, som marsjerer i retning Fauske sentrum.

Folk som fulgte med verdenskrigens utvikling, hadde lenge ventet på at Tyskland ville kapitulere. Det var klart at «De allierte», USA, Storbritannia og Sovjetunionen, kom til å vinne. De hadde bygd opp en stor flåte med bombefly som ble godt utnyttet. Bomber var et lite presist våpen, som drepte langt flere uskyldige sivile

10

enn soldater. Da britene på nyttårsaften bombet hovedkvarteret til det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo etter bestilling fra Hjemmefronten, ble 78 sivile drept, men ingen av dem som bombene var ment for. Sent i 1944 bombet de fangeskipet Rigel utenfor Helgelandskysten i den tro at det var et troppetransportskip, ca. 2 600 mennesker omkom, de fleste krigsfanger, men også blikkenslager Gustav Johansen fra Valnesfjord. Han arbeidet i Vesterålen, men var arrestert av tyskerne og var på vei til fangenskap. I oktober 1944 skulle en ubåtbunker ved Bergen bombes, der ble 193 sivile drept. Mannskoret i Sulitjelma arrangerte da kirkekonsert med pengeinnsamling til ofrene i Bergen.

Sjømannen Harald Andersen fra Fauske var japansk krigsfange da han ble drept, 54 år gammel. Han startet som sjømann i Salten Dampskipsselskap, og var flyttet fra Fauske da han dro i utenriksfart. Skipet hans ble satt under amerikansk kommando, og var ved Corregidor på Filipinene da han ble tatt til fange av japanerne. Han døde da det japanske fangeskipet Enoura Mare ble senket av amerikanerne 9. januar 1945.

De britiske og amerikanske bombeflyene gjorde bydel etter bydel i Tyskland om til ruinhauger. Den mest kjente er utslettelsen av Dresden den 13.-15. februar 1945, da nærmere 25 000 mennesker ble drept, alt vesentlig sivile. Utenfor byen var det krigsfangeleir med et tilsvarende antall britiske og amerikanske krigs­ fanger, sannsynligvis også de tilfangetatte britiske soldatene avbildet på Rognan i bind 1. Vi skal senere se at Willy Hauck fra Valnesfjord fikk drept hele familien, unntatt en bror, i et tilsvarende bombeangrep. Noe av bombingen var egentlig terrorhandlinger for å få det tyske folket til å forstå at løpet var kjørt, nå måtte de gi seg. Men Tyskland var et totalitært regime, Hitler var diktator, og var helt uberørt av hva det tyske folket mente. Han hadde ikke noe å tape på å fortsette, det er nazismens innerste vesen: «Livet er en kamp.» Videreutviklingen av Werner von Brauns flygende bomber, nå V2, brakte terrorbombingen tilbake til London, etter at det tyske Luftwaffe hadde mistet brodden. Men hverken britenes, amerikanernes eller V2-bombingene hadde noen innvirkning på beslutningene om å fortsette krigen. Både vårt flyger-ess Werner Christie, og amerikanske Robert McNamara, som begge hadde vært involvert i dette, karakteriserte det i ettertid som utvilsomme krigsforbrytelser.

I Fauske fortsatte soldatene i Wehrmacht å bygge ut forsvar mot angrep fra «Die Engländer» som de hadde nedkjempet i mai-juni 1940. Her ble det stadig bygd flere bunkers og forsvarsstillinger, ikke store anlegg som i Bodø og langs kysten, men en masse små bunkere av jord og tømmer for beskyttelse, og for å lagre ammunisjon og bomber til bombekasterne; dessuten skyttergraver. Noen steder ble det laget groper med voller rundt, der ammunisjon og annet kunne lagres, det ville gi en viss beskyttelse ved angrep. Alt dette ble bygd av soldatene selv.

11

Telegrafbunkeren Ved Fauske Radio, Teletunet, var Todt i full gang med bygging av en bunkerliknende kjeller for kommunikasjonssentralen der, telegrafbestyreren benevnte den som «Vermittelung». Den var ikke bygd for å motstå bombe­ angrep. Ordentlige bunkere ble bygget i Bodø, der vegger og tak Bildet er tatt fra Kirkeveien mot Fauske kirke. er opptil 2,5 meter tykke med meget Vi ser gavlen på den ene av de to store tyske kraftig armering. Betongdekket over stallene. kommunikasjonssentralen ga en viss beskyttelse, slik at kommunikasjonen mellom nord og sør, utover mot Lofoten, Ofoten og videre nordover til Lyngenlinjen, kunne fungere også under et angrep.

Vi husker lederen for Todt på Fauske returnerte, litt demonstrativt, forskriften for bombesikre anlegg fordi hans avdeling ikke bygde slike anlegg. Wehrmachts radio- og telekommunikasjonsfolk må lenge ha arbeidet for å få prioritet på beskyttelse av denne viktige funksjonen, i mars 1943 var den flyttet fra Fauske Radios andre etasje til et eget brakkebygg, men det var en hard prioritering av tilgangen på sement, armeringsjern og alle andre bygningsmaterialer. Vi skal senere se at hjemmefrontsjef Anton Johnson hadde kommunikasjonssentralen her blant de viktigste objektene som måtte beskyttes i forbindelse med kapitulasjonen, men da var den fortsatt i brakka.

Den siste rapporten som XU-agentene sendte via Bjarne Lie i Sulitjelma til Stockholm, var datert 3. mai. Der ble bunkeren ved televerket/Fauske beskrevet: «Vedlagt følger skisse over Fauske med antegnelse av telegrafbunkersen. […] Det er meningen at telegrafen skal flytte hit. Fra sakkyndig hold blir det sagt at det vil ta uker, ja kanskje måneder før det blir ferdig, dvs. før alt blir installert.»

Da kaptein Aanensen kom til Fauske som første mann fra Brigaden, registrerte han noen i Todt-uniform som fortsatt arbeidet med betongblander og trille­ bårer ved bunkeren, selv om kapitulasjonen for lengst hadde inntrådt.

12

Kommunikasjonssentralen til tyskerne slik den står i skrivende stund i 2021. Sivilforsvaret overtok den etter kapitulasjonen og har gjort en del forandringer. Betongtykkelse og armering viser at det er mer en kjeller enn en bunker.

Petter Dahlberg og Odd Kristiansen har fortalt om noe som ble kalt Funkbunkeren. Den ligger i nærheten av krysset Malmveien-Jernbanegata-Leiteveien.

Den ligger nedsenket i terrenget slik den var under okkupasjonen. Etter okkupasjonen ble gropa foran inn­ gangen fylt opp med avfall fra hagene i området, kvist og gress etc., slik at den nå er skjult.

Den var av betong, og de fortalte at den var kledd innvendig med kløvne Fire tyske soldater på trappa ved Fauske Radio. bjørkestammer. Der skjøt Petter og Odd på blink med pistoler etter kapitulasjonen. «Det var en kraftig ståldør, så det hørtes ikke noe særlig ute når vi skjøt der, selv ikke med 11,25 mm pistol, jeg husker vi hadde hengt opp en vanlig spiseskje som vi skjøt på. Vi hadde med et salonggevær som kamuflasje, for de voksne måtte ikke vite at vi hadde pistoler. Etter krigen hadde vi speidermøter der, så den var ganske stor».

Retretten av soldater som passerte Fauske på tur sørover fortsatte i 1945, og Fauske var et av de mange stedene for overnatting, reparasjon av utstyr og en kort hvile. Finn Kristiansen gikk realskolen på Kvitskolen og har fortalt om sine inntrykk: «På Fauske ble en tiltrengt foreløpig stopp med stasjon i skolegården. Her reparertes krigsutstyr, i feltsmias glødene esse ble hesteskoene bearbeidet, og svielukta fra hestehovene blandet seg med matlukta fra feltkjøkkenet. Støyende og nervøse kommandorop trengte inn i klasserommet, på et språk som etter hvert ikke var så fremmed, for skoleungdom en realistisk test, selv om ikke akkurat de samme glosene var lært i tysktimene.» Vidar Natvig husker også da soldatene på tur sørover passerte forbi Kvitblik, slik han husker det hadde de fleste hatt hvile i Djupvik.

Olai Iversen kjempet i Tyskland Olai Iversen fra Leivset som kjempet mot Wehrmacht i «The United States Army», hadde nå lenge trodd at Tyskland skulle kapitulere, men tyskerne forsvarte seg og holdt ut. Siden han gikk i land i Normandie hadde troppen hans kjempet seg fra gate til gate og fra hus til hus innover i Tyskland. Det var ufattelige mange drepte på begge sider. På bursdagen hans 6. oktober 1944 var han kommet til Køln. De tok mange tyske soldater til fange, de fleste av fangene trodde også at Tyskland ville kapitulere snart, men noen fanatikere trodde på Hitlers hemmelige våpen. De første dagene av mai hadde de kjempet seg fram til Regensburg i Bayern, da meldingen om kapitulasjonen kom. Gleden var behersket har Iversen

13

fortalt, alt for mange av kameratene var drept. Han fikk nå tid til å vaske noe av klærne sine ved bredden av Donau, med hjelmen som vaskevannsfat. Det ble ingen pause for ham der, USA skulle også innta Norge, hans avdeling ble skipet ut fra Le Havre og sendt til Oslo. Der ble han innkvartert på Smestad skole, og fikk oppleve at kong Haakon kom tilbake til Oslo 7. juni 1945. Gunnar Risvoll fra Vatnan var på perm i Oslo da kongen kom. Han har fortalt at han var i uniform, og folk i den tettpakkede køen var ville på grunn av uniformen hans, han hadde fotoapparat og ble puffet fram for å få bedre bilde. En ga han en liten kasse som han skulle stå på. Så han sto nesten fremst på en kasse og tok bilder av kongen, både da han kom og når han sto på talerstolen. Olai Iversen var av de veldig få fra Fauske som var i direkte kamp med Hitlers soldater, det var så grusomt at han helst ville glemme det.

Nærhet mellom mange tyskere og fauskeværinger Folk på Fauske hadde erfart at mange av soldatene var like store ofre for krigen som de selv var, og de hadde aldri hatt ønske om å være her. Det ble stiftet mange bekjentskaper mellom utadvendte fauskeværinger og soldatene, og det ble også nære vennskap. Unge soldater, menige og offiserer, var selvsagt veldig fokusert på å få kontakt med unge fauskekvinner. Men kvinnene var få, hvert hunkjønn i aktuell alder må ha hatt minst 10 beilere. Det var spennende med de lovlige festlighetene som soldatene arrangerte, med god mat og drikke, og ikke minst – musikk og dans. Åpne, utadvendte personer lærte seg fort litt av språket, og det oppsto nære vennskap. Men det var også mange fauskeværinger som bare var redde for soldatene, og som holdt god avstand, vi har jo tidligere møtt flere av dem, som søstrene Hulda og Janny Engeli. For litt introverte mennesker var Kjærligheten seiret til slutt. De ble forelsket på Fauske. Hun ble gravid, soldaten Rolf Weschkalnies måtte følge avdelingen til Østfronten. Han overlevde krigen og fridde til henne. I 1949 reiste hun og sønnen Rolf jr. til sin elskede som bodde i Leverkusen i Tyskland, der hun og Rolf giftet seg. Hun beholdt sin kjærlighet til Fauske, så da hun etter flere år som enke merket at livet gikk mot slutten, ba hun om å få sin grav på Fauske. Hun er derfor gravlagt på Erikstad kirkegård. Bildet er tatt i mai 1956.

14

det lettest å holde avstand, og dermed ble de ikke kjent med menneskene bak soldatuniformene. Min farmor, som jeg vokste opp sammen med, greide aldri å komme bort fra hatet mot alt som var tysk. På sine eldre dager, hun døde i 1971, fortalte hun at hun forsto at det var helt feil å hate tyskerne nå, men hun greide ikke å forsone seg med det. Hun hadde mistet sitt mangeårige hjem, lærerboligen på Sjønstå, under læreraksjonen i 1942. Hennes hat var kanskje like sterkt som hos statsminister Nygaardsvold som ikke la skjul på det sterke hatet han følte overfor det tyske folk i et brev til Tranmæl: «Alle som er født av tysk mor, eller om de er født av mor av en annen nasjonalitet, men har tysk far, - alle er de rene banditter.» «Og stod jeg overfor en overvunnet og forsvarsløs tysker, – ja, selv om han var bakbunden, – så tror jeg, at jeg bare kunne få utløsning for mine følelser ved å slå og atter slå». Vi ser at også han var blitt lurt av Goebbels propaganda til å tro at alle tyskere støttet Hitler.

Med mange tyskere pr. fauskeværing var det ikke mulig holde avstand til tyskerne, det fantes nesten ikke lønnet håndverksarbeid utenom «tyskerarbeid».

Det var ikke mulig for en håndverker å kjøpe noe til sivilt bruk. Thorvald Grønås har fortalt at hadde man gått sund sålene på skoene, måtte du søke forsyningsnemnda og begrunne hvorfor du skulle kjøpe en bit lær til nye såler. En maler kunne ikke kjøpe et spann maling, en murer kunne ikke kjøpe murstein, en tømrer kunne ikke kjøpe en plank, osv. Det kunne ikke settes i gang noe arbeid som ikke var «tyskerarbeid». Etter kapitulasjonen var det blitt veldig mange flinke håndverkere på Fauske, men det har vært fortalt at nesten ingen hadde arbeidet for tyskerne. Sønn av en malermester fortalte meg om farens arbeid, «Nei, han arbeidet nu litt her og litt der». Selvsagt hadde de aller flest arbeidet for tyskerne. Og en sjåfør var avhengig av å stå i Quislings Samband for å få kjøretillatelse, og det han kunne frakte, var stort sett det som tyskerne prioriterte. Det var dessuten arbeidsplikt, og Fauske Arbeidsledighetsnemd dirigerte folk ut til de prioriterte oppgavene. Sigmund Annonser fra Chr. Schive A.s.

Wangen har fortalt om hvor forbannet han ble i avisa Salten. Flere eldre har på Joakim Kosmo, sjefen på arbeidskontoret, fortalt at man trodde Schive var fordi han ble skrevet ut til jobb hos entreprenør spion for De allierte. En norsk dame på Ortskommandanturet Strand, for han hadde egentlig fått seg jobb hadde mistet pelshansken sin. som telegrafbud. Men Kosmo hadde selvsagt begrenset mandat som de aller fleste på Fauske.

15

En annen slags nærhet til tyskerne.

Brigt Kristensen har fortalt en historie han har fra sin mor Wally: «I Fivagården i vestenden av dagens Ankjellvegen budde det ein tysk offiser med ein sjæfer som stadig skremte folk fordi eigaren ikkje brydde seg med å halde styr på han. Etter nok ein skremmande episode med hunden, var begeret fullt for Wally. Ho troppa opp på Ortskommandanturet og krevde at det måtte bli slutt på at offiseren let hunden plage og skremme folk. Wally hadde fått med seg noen glosar på tysk, så her gikk nok ordvekslinga på to språk. Det endte med at Ortskommandanten skal ha skreke ut: «Zur Tür heraus mit der verrükte Frau – Få ut det gale kvinnemennesket!» Noe etterspell kjenner eg ikkje, men kanskje blei sjæferen heldt bedre i band?»

Sven-Wilhelm Eliassen har fortalt at den tyske sjefen på Fauske hadde en dobermannpinsjer som het Lugi. Han var livsfarlig – alle var redd han. «Hunden gikk ofte løs og kom i hælene på meg, jeg var livredd, men fikk lukket igjen porten og kom meg opp på trappa. Far min kom inn en gang han skulle på do, det var jo utedo, da kom det der beistet og angrep ham, han greide så vidt å redde seg inn. Han var så forbannet på den hunden». Finn Kristiansen har fortalt om sjæferne som bjeffet og slet i gjerdene ved Lasarettet når han gikk på forbi på tur til Klungsetmarka. Det var nifst å gå forbi der, fortalte han.

Jann Strømdal bodde midt blant tyskerne Jann Strømdal bodde midt i ett av områdene som var tettest befolket med tyskere, ved Fauske Radio. Han fikk oppleve hvordan det var å leve sammen med folkene fra Tyskland og Østerrike. Minnene som Jann har er i hovedsak fra slutten av okkupasjonen, da han var åtte år og for rundt overalt sammen med kameratene sine. Slik Jann husker det, fikk de lov til å være overalt, både ute og inne i brakkene, men fikk pekefinger fra offiserene dersom de rørte noe. Veien inn til Fauske Radio var kontrollert av en fast vaktpost som stoppet alle, men Jann og kompisen kunne gå fritt.

Det bodde to tyske offiserer i andre etasje hos dem, der det også var kjøkken.

«Det var ikke noe problem, vi sov jo på stua. Bestefar fikk tilbud om å bruke radioen til tyskerne når de var på jobb, men det benyttet han seg ikke av, det hadde jo Quisling forbudt. En av dem tok dette bildet av Tor og meg, Tor var ni måneder eldre enn meg», har Jann fortalt. Det må ha vært en god fotograf som greide å få fram det gode smilet hos Jann og adoptivbroren, de hadde nok sjarmert den tysk-østerrikske offiseren i Wehrmacht.

Faren døde et par år før krigen da Jann var halvannet år, han vokste opp sammen med mora og hennes foreldre som begge var fra Sørvågen. Mora hadde gått husmorskolen i Bodø og arbeidet på Koop-kafeen, «så vi hadde en hushjelp som het

16

Krestine». Morfaren var maskinmester på Fauske Radio, og hadde bl.a. ansvaret for aggregatene som forsynte anlegget med strøm. Da den lokale britiske hærledelsen etablerte seg her våren 1940, ble mor­faren en viktig mann for britene. Og da den tyske hæren etablerte sitt regimentshovedkvarter her halvannen måned etterpå, var morfaren fortsatt en nøkkel­person i driften av an­ legget.

Det utviklet seg selvsagt nære relasjoner mellom soldatene som var stasjonert her og familien som bodde midt i anlegget. Fler­ tallet av soldatene var kanskje like mye imot krigen som fauskeværingene – i alle fall på dette tidspunktet, men de hadde sin jobb å utføre. Det var ingen andre alternativer. De «krigerske» soldatene hadde kanskje søkt seg over til mer spennende steder der de kunne utføre «heltegjerninger».

Jann fikk dette bildet av Herbert, en norsktalende østerriker som var mye hos morfaren.

Bildet er tatt helt i begynnelsen av okkupasjonen av en østerriksk soldat. Jann til høyre, adoptivbroren til venstre. Det var en god fotograf som fikk fram det gode barnesmilet.

«Mannen på bildet var fra Østerrike, jeg husker ham som en hyggelig og trivelig mann. Han gikk mye i sivile klær, og snakket utmerket norsk, helt uten aksent. Jeg tror fornavnet var Herbert. Han var mye på besøk hos min bestefar, som han kalte for «Das Maskinmeister». Han syntes det var forferdelig det nazipartiet gjorde mot jødene. Senere har jeg fått høre at han var offiser i den tyske etterretningen».

Vi ser at Herbert har på seg ei trøye som er en folkedrakt fra grenseområdene mot Brechtesgaden i Tyskland. Han kom ofte inn og satte seg i gynge­ stolen og pratet med familien.

Jann husket flyalarmene som skremte dem opp, det var gjerne midt på natta. «Vi bodde jo i noe som de regnet som det perfekte bombemål, så da måtte vi springe ned i kjelleren til faren-over-signalet kom.

Bestefar måtte på jobben under slike hendelser, men når han kom tilbake roet han oss barn ned og forklarte hva som hadde hendt. Da var det godt å gå til sengs og være trygg». Mange av flyalarmene var nok øvelser eller feil, men det var også britiske fly

17

over Fauske som fotograferte på dagtid. Vi ser av bildene fra RAF at skvadron 844 var her i alle fall den 31. mai 1943 og tok serier med bilder, slik at britene kunne se terrenget og anleggene tredimensjonalt med et såkalt stereoskop.

Jann fortsatte: «Jeg delte soverom med bestefar i mange år, og var det noe skummelt krøp jeg bak ryggen på ham – der var det alltid trygt».

Huset deres sto mellom det som i dag er Sjøgata og Storgata, like øst for dagens Rema, sør for Postveien 2. Vi ser det på bildet nedenfor.

Oversiktsbilde som viser Jann Strømdals barndomshjem, merket nr.1. Bildet er tatt ni år etter at okkupasjonen var over, mot nordvest. Noen få av de tyske bygningene er revet og et par nye bygg er kommet til. Det meste vi ser tilhørte den tyske forsyningstjenesten.

Dagens rundkjøring ble bygd like i høyre bildekant. Vi ser Teletunet/Fauske Radio øverst til venstre og Storgata 35 øverst til høyre.

Nr.1 er altså våningshuset på gården til Fauske Radio, der maskinmester Alfred Andreassen bodde med sin dattersønn Jann Strømdal. Fjøs/uthus til høyre for huset. Til høyre for fjøsen er en garasje som tyskerne bygde. Her ligger nå parkeringsplassen øst for Rema 1000, Sjøgata 47 A. Nr. 2 er boligbrakke, der det bodde offiserer og mannskaper tilknyttet forsyningstjenesten. Boligbrakke nr. 3 kjøpte familien til Jann, og bygde den om til bolig og kafé Hyggen etter kapitulasjonen. Nr. 4 var en kjøkkenbrakke med spisesal hvor Jann var mye. Nr. 5 var forsyningslager, satt opp veldig tidlig under krigen. Her var også tønner med vin og brennevin. Nr.6 er slakteriet til NNS, bygd etter okkupasjonen. Fløyen til venstre var et fryselager som tyskerne hadde bygd. Nr. 7 Kontorer til salgslaget. Nr. 8 er Klokkergården - Gylsethuset. Nr.9 og 10 er forsyningslager, nr.10 var også brukt som stall for hestene. Nr. 11 var garasjer, men i bygget til venstre var det også verksted. Her sto mange beltekjøretøyer. Nr. 12 var boligbrakke, hvor også transportkontoret holdt til. «Vi kalte den bare for Kvitbrakka fordi den var malt kvit». Hele dette området var for tyskernes forsyningstjeneste «Verpleinug - Zahlmeister», og i innkjøringen var to kraftige betongstolper.

Her var det alltid vakt, dag og natt, og det sto en vaktbu like inntil portstolpene.

18

Under huset vårt, fortalte Jann, var det gode kjellerrom, med adkomst via en kjellerlem. «Bestefar og mor avlet poteter og grønn­ saker som ble lagret her. Vinteren 44/45 kom en offiser som jobba på telegrafen til bestefar og fortalte at han skulle reise.

Han hadde en god radio som han ville gi bestefar, men han ville ikke ta imot radioen: «Det er forbudt å ha radio!». Offiseren insisterte, men bestefar nektet, da spurte offiseren: «Hva gjør du i kjelleren hver kveld klokka åtte?» Det var da BBC sendte på norsk, så han visste at bestefar hadde radio i kjelleren. Han hadde gjemt den i potetbingen. Men offiseren aksepterte at bestefar ikke ville ta imot radioen».

Heinz Kovalczyk

Bildet er tatt sommeren 1943 mellom brakke 4 og 3 på bildet motsatt side. Vi ser de høyre radiomastene til Fauske Radio i bakgrunnen. Nr. 3 ble i 1945 bygd om til kafe, Kafe Hyggen og det ble satt inn hjørnevindu. Damen i midten var fra Finneid og var utskrevet til arbeid på kjøkkenet; mange fauskekvinner hadde tilsvarende arbeid. Krigsfanger hadde opparbeidet en flott plass mellom de to brakkene med kvit finpukk fra Lauvgavelen.

Vi ser litt av det tyske korset (ikke hakekors) i hvit dolomittsingel. I halvparten av brakka bodde det tyske kvinner i uniform, som antakelig jobbet på telegrafen, såkalte «Blitz-mädchen». De avbildede tyskerne, som alle arbeidet i forsyningstjenesten, bodde i mannskapsbrakka nr. 4 på bildet over.

I forrige bind var det en beskrivelse av området som av­ delingen på Fauske hadde ansvaret for å forsvare, det de kalte «Raum Fauske». Breivik i Skjerstad, vis á vis Venset, var en del av dette området som skulle beskyttes. I Breivik var det ingen militær avdeling, men som nevnt var det stasjonert en enkelt tysk soldat der under hele okkupasjonen. Han het Heinz Kovalczyk og deltok aktivt i det sosiale livet i bygda. Om søndagen tok han ofte på seg blådressen og gikk på besøk til folk. Han var en likandes kar, musikalsk og god i språk, fortelles det. Han rekvirerte ofte båt og dro til Fauske/Sørfold, han rapporterte nok til sine sjefer her. Avdelingen på Fauske hadde også ansvaret for Sørfold.

Jeg har ikke funnet opplysninger om hvilken funksjon Kovalczyk hadde, men den militære ledelsen på Fauske var selvsagt interessert i alt som skjedde i deres «Raum», så jeg tror at han var plassert der for å følge med i det som skjedde i dette distriktet. Det kunne være både dannelsen av lokale motstandsgrupper og britiske sabotasjeaksjoner. Tidlig under okkupasjonen hadde han hatt en tropp soldater til å hogge bjørk som ble transportert over fjorden. En gang fikk han hogd store ospetrær som det ble laget flåter av. Disse ble dratt etter en båt og brukt

19

Kapittel 3

Hjemmefront og sabotasje Som vi så i bind 4 hadde lederen for Milorg/Hjemmefronten i Nordland, over­ lege Anton Gisle Johnson i Bodø ordre om å holde styrkene i ro, men forberede dem til innsats etter nærmere ordre fra den nasjonale milorgsjefen Jens Christian Hauge i Oslo. Allerede i september 1944 var det klart at De allierte ikke ville invadere Norge før Tyskland hadde kapitulert, så det var bare å vente og sørge for at den lille organisasjonen ikke ble avslørt. Det var svært vanskelig, vi skal se den tyske sikkerhetstjenesten fulgte godt med på hva som skjedde. Johnson delte hjemmefrontfolkene inn i militær struktur, vi ser i skriv av 15. mai at han omtaler bataljonssjef Aune og leder for 1. kompani som var fenrik Thue.

Brev skrevet med usynlig blekk ble sendt mellom Johnson og de lokale avdelingene. Før brevet var behandlet så det ut som noe helt annet, som bildene nedenfor illustrerer.

Brev fra legen i Sulitjelma, Otto Amundsen, 24. februar 1945.

Tilsynelatende et vanlig brev leger imellom, men på baksiden var det virkelige brevet, skriften ble først synlig etter at det var strøket på en oppløsning.

Fauske kommune var delt inn i to hjemmefrontkretser, Fauske og Sulitjelma. På Fauske var det den 29 år gamle lensmannsbetjent Hjalmar Dolmen som rapporterte til Johnson, med den 38 år gamle legen Alf Eliassen som reserve. I Sulitjelma skriver Johnson at Leif Laksåbakk var ansvarlig. En annen hadde først tatt på seg jobben, men da «han umiddelbart før kapitulasjonen og på et tidspunkt da kapitulasjonen når som helst kunne ventes, fant av private grunner å måtte for-

60

Baksiden av et annet brev viser at det i tillegg til usynlig skrift også ble brukt koder som skulle gjøre det vanskeligere for den tyske sikkerhetstjenesten å forstå meldingen dersom brevet kom på avveier.

late sitt område og sin plikt og trekke over til sitt lille gårdsbruk i Sørfold, ble han avskjediget og Leif Laksåbakk ble oppnevnt til om­ rådesjef.» Han var 38 år og fra Laksåbakk i Valnesfjord, men hadde flyttet til Sulitjelma der han var formann, kanskje på flotasjonen der han arbeidet etter okkupasjonen. «Sulitjelma var relativt vel stillet med våpen, og hadde bl.a. adskillige maskinpistoler som var kommet over grensen.»

På Fauske hadde tyskerne en svært komplisert struktur med utrolig mange aktører, i Sulitjelma var det vesentlig enklere, der var det én gruppe tyskere, under én ledelse, i tillegg var det noen ganske få aktive NS-medlemmer som måtte passes på – og noen damer med tett kontakt med tyskerne.

Johnson skriver at på Fauske besto Hjemmefronten av ca. 10 mann, men den fikk forsterkning ved 3 mann fra Sepal 3 (Sepal forklares senere) med adskillige våpen et par uker før kapitulasjonen. I notatene fra Johnson ligger avtalt passord med Dolmen: «Hj.D. Er det tillatt å kjøpe ull?. Ikke uten ansøkning.» Dolmen var i prispolitiet, derfor var det et naturlig spørsmål.

Hjemmefrontleder Hjalmar Dolmen Dolmen har fortalt litt om sin militære bakgrunn før okkupasjonen: «Man ventet invasjon fra Sovjetunionen. Jeg var fenrik i Alta bataljon som ble mobilisert, og vi inntok stillinger langs Pasvikelva som dannet grense mot Finland. Russerne hadde allerede inntatt dette området, så det var russiske soldater som patruljerte på andre siden av elva med sine karakteristiske svart kapper. Det var kamper mellom russerne og finnene langt unna, men vi opplevde aldri noen episoder med russerne. Julaften 1939 fant tre av oss på å besøke major Leiv Kreyberg, som holdt til alene i en tømmerhytte i nærheten. Han hadde vel spesielle oppdrag her. Vi ble godt mottatt.»

Vi skal treffe Kreyberg senere da han ble sentral i krigsfangearbeidet i Nordland og var mye på Fauske. Han hadde i 1939 reist til Kirkenes sammen med den tyske visekonsulen, som åpenbart spionerte på de norske troppene. Da han påpekte dette ble han avfeid, det var kommunistene man jaktet på. Kjartan Strand fra Fauske tjenestegjorde også som fenrik samtidig med Dolmen, så det kan ha vært han som var sammen med Dolmen og besøkte Kreyberg.

Dolmen var først ansatt som lensmannsbetjent på Fauske, deretter hadde han en periode på kontoret til jernbanebyggerne i Tussvika, før han tok jobb i pris­ politiet i Bodø, med tjenestested ved lensmannskontoret på Fauske. Han bodde

61

sammen med sin kone Herlaug og sønnen Hans Jørgen i Nilsson-huset i dagens Kjerrveien ved toppen av Bremsebakken der Ankerske hadde sin jernbane.

Domen har fortalt: «35-40 meter unna lå en tysk bunkers med vaktposter. Vi var på nikk med hverandre. Min sønn på nær tre år var ofte i bunkersen. Han trivdes godt der, satt på fanget til en tysker eller en sovjetisk fange som hadde tjeneste der. Han åt tørt brød sammen med dem og forsøkte å etterape deres uforståelige språk.» Dolmen var født i Vardø i 1911. Vi har tidligere truffet hans kones bror som viste film rundt om i Fauske kommune, Ernst Dishington Husby. Husby var godt kjent her etter sine praksisår ved elektroavdelingen til Gruberne. Husbys Dishington filmbyrå hadde fått spesialavtaler for å vise film, både til sivile og til de tyske soldatene i Nord-Norge.

Dolmen har fortalt at han ble kontaktet av to «militært engasjerte nordmenn som kom fra Sverige» vinteren/våren 1945. Han skaffet dem husly hos privatpersoner på Fauske, og han fikk dem innført som tunellarbeidere hos firma Eeg-Henriksen.

Det var folk fra Sepals som vi skal se senere.

Alf Eliassen bodde like øst for riksvei 50 nært «Svengen». I huset var det rekvirert husrom til en tysk offiser, slik det var i de fleste husene. Tyskeren bodde i andre etasje. Alf fortalte aldri noe til kona og barna om ansvaret han hadde i Hjemmefronten – først etter kapitulasjonen fikk de vite noe. Men sønnen Sven-Wilhelm husker at faren sto i stuevinduet og talte de tyske troppene som passerte nordfra.

Disse gikk i en mer eller mindre kontinuerlig strøm langs riksvei 50, også om natten. Sven var da elleve år, og lillesøstera fem år.

Sepals Hjemmefrontmennene hadde behov for mye våpen. Det skulle De allierte hjelpe til med, og her kommer Sepals inn. Sepals var en amerikanskfinansiert motstandsoperasjon, og dekknavnet Sepals var tatt fra botanikken, det er latin og betyr dekkblad eller begerblad. Det var Sepals 3 som hadde ansvaret for Salten. De ble etablert med hovedkvarter og våpenlager i en hytte på svensk side av grensen. Tømmerhytta var bygd av den svenske stat i 1870-årene, og lå langs den gamle ferdselsveien mellom Saltdal og Merkesnes i Sverige. Den ligger like øst for Graddis og blir kalt for Hvilstugan, noen kaller den for Gruvstugan på grunn av den store murte steingruven til koking og oppvarming.

Hit kom Leif Schanche med sine menn i begynnelsen av mars 1945, han ble en sentral mann i Salten. Han var den gang kaptein i kompani Linge. Schanche var født i Murmansk i 1916, der faren drev handel med trelast og pels. Det var en blomstrende forretning på grunn av byggingen av jernbanen til Murmansk.

Da Lenin innførte proletariatets diktatur, tok Leif Schanches mor med seg barna og flyttet til Stjørdal. Faren kom først etter i 1934, etter Stalins innstramminger.

Det preget nok familiens syn på sovjetstaten. Det ble forsterket da han tjenestegjorde som fenrik i Trønderbataljonen, på nøytralitetsvakt ved Finskegrensen i Finnmark. Sovjet hadde da gjenerobret området på østsiden av grenseelva

62

som de mistet under oppgjøret etter 1. verdenskrig. Schanche fortalte at han hørte kampgnyet og så soldatene på andre siden. Derfra gikk han rett over til kampene ved Gratangen og Bjørnefjell. Etter den norske kapitulasjonen dro han til Sverige, og i 1942 til London og meldte seg til tjeneste i Fallskjermkompaniet.

Schanche har skrevet om etableringen av Sepal 3: «Jeg ble utpekt som leder for en gruppe som Hvilstugan eller Gruvstugan på svensk side av grensen. Odd Lekang fra Misvær tok bildet skulle utføre sabotasje på komda han i 2019 viste Liv Mjelde hvor hennes munikasjonsnettet i Nordland far, Linge-mannen og sabotøren Odd Mjelde, Fylke. Vi var fire fra kompani hadde vært vinteren 1945.

Linge som ble sendt med fly til Stockholm der vi møtte ti nordmenn som var utdannet i Sverige. Vi etablerte en base, Sepals 3, på svensk side med radiokontakt med London og kurérer til Stockholm. Gruppen ble delt i fire undergrupper med hvert sitt område: Bodø, Rognan, Fauske og Sulitjelma». I tillegg til sabotasjen skulle de hindre eventuell tysk sabotasje på to anlegg: Forsterkerstasjonen på Fauske og Heggmoen kraftverk.

En av Schanches menn var løytnant Odd Mjelde fra Bergen. Vi treffer ham senere. En annen var Einar Judén som hadde vært med på den mislykkede fallskjerm-operasjonen på Saltfjellet i oktober 1944 som det ble fortalt om i bind 4.

Den fjerde i gruppen het Birger Bjølseth.

Odd Mjelde har i boka «Erindringer» fortalt at de planla å føre inn utstyr til tusen mann, men det ble det aldri noe av. Men mye utstyr ble det, blant annet en froskemannsdrakt som skulle brukes under sprengingen av fergene i Røsvik og Rognan. Svenskene stilte med en stor hestekaravane for å frakte utstyret opp til Hvilstugan. Derfra ble utstyret fraktet på skikjelker inn i Norge og lagret i hytter og skur, mye ble straks tatt videre og fordelt til hjemmefrontmennene på Rognan, på Fauske, i Bodø etc. Det var blant annet maskinpistoler av type stenguns.

Sven-Wilhelm Eliassen har fortalt at farens Opel ble brukt til transport av våpen og ammunisjon fra Saltdal, i alle fall det som skulle til Fauske. Som lege hadde han kjøretillatelse i et større område, og den gang dro legene hjem til folk når de var syke, så tyskerne kjente legebilen. Det var jo tungt utstyr, så «fjærene på bilen ble aldri de samme igjen. Våpnene ble lagret i kjelleren på sykestua». Sven-Wilhelm har fortalt at det kom fire menn på besøk til dem i huset i Svengen, en var Einar Judén.

Under planleggingen hadde Einar Judén fått ansvaret på Fauske, det hadde

63

han fram til månedsskiftet mai/juni, da Brigaden kom med major Winge som lokalt ansvarlig. Gunnar Sønsteby har beskrevet Judén: Han var en kjent ski­ løper i Oslo før okkupasjonen, og var en av Stockholms-kurérene helt til han ble arrestert i Sverige og sendt til England. Simon Slåttvik har skrevet at Einar Judén var med som «barnepike» da han dro til skilandskampen mellom Finland og Norge i 1951. Max Manus har skrevet om ham: «Einar Judén, purung, stillferdig og modig og veteran fra Oslo havn allerede.» Vi skal se at Einar Judén ble den sentrale personen, sammen med Alf Eliassen, da makta i Fauske ble overtatt fra fra Wehrmacht – et historisk øyeblikk.

Odd Lekang, Misvær, har fortalt litt fra en samtale med Leif Schanche: «De var 14 med i gruppen, men på det meste var det åtte mann som overnattet i Hvilstugan. To brødre fra Sulis var med, de kalte seg Mikalsen.

Kontaktmenn i Norge var oppsynsmann Harald Nilsen og Sigurd Nilsen i Junkerdal. Einar Skogmo, onkel til min kone Gunhild, var med som kjentmann og grenselos. Schanche og Mjelde var i Bodø 15. mars til møte med hjemmefrontleder overlege Johnson. Mjelde bodde ei uke hos mine svigerforeldre på Skogmo, etter at han hadde utført de to sabotasjeaksjonene på Rognan. Samtidig lå ingeniør Næss der i dekning. Han skulle sprenge Frostfilet-fabrikken på Langstranda, men den ordren ble kansellert. Næss ble syk og ble hentet av Sigurd Nilsen og dratt på skikjelke de siste milene til Merkesnes.»

64

I arkivet etter Anton Johnson ligger fire stempler som illustrer funksjonene han har hatt: «De norske hjemmestyrker. Sjefen for søndre distrikt av Nordland Fylke», «Distriktssjefen i Militærorganisasjonen Nordland Fylke», «Etter ordre: De norske hjemmestyrker. Sjefen for søndre distrikt av Nordland Fylke», «Etter ordre: Sjefen for de norske hjemmestyrkene i Nordland». Vi ser at ordet Hjemmefront ikke er brukt, men jeg har brukt denne betegnelsen konsekvent som en samlebetegnelse for å forenkle framstillingen. Jeg har speilvendt bildet av det ene stempelet.

Hjemmefrontlederne forberedte seg og plukket ut folk Anton Johnson sendte ut en strengt hemmelig forhåndsordre til alle hjemmefrontlederne i Nordland i midten av mai. I forhåndsordren var det flere punkter, det første punktet var om tilgang på våpen. Han skriver at det var distribuert begrenset med våpen, «men om nødvendig må en prøve å skaffe våpen fra tyskernes våpendepoter». Det må ha blitt en umulig oppgave på Fauske, men forholdene var sikkert forskjellige.

Hjemmefrontfolkene skulle ha på seg armbind når de ble aktivert, noen steder var det distribuert armbind med merker som viste hvilken grad de hadde innen hjemmefronten, men de menige jegere kunne lage armbind selv, 8 cm brede, av hvitt tøy. Det ble også distribuert en del legitimasjonssedler. Den kanskje viktigste oppgaven for hjemmefrontfolkene var beskyttelse av infrastruktur. «Gruppen hvis hovedformål er beskyttelse av bedrifter eller anlegg, bør forsiktig søke kontakt med den tekniske ledelse og samarbeide med denne ved planlegginger.»

De lokale lederne hadde plukket ut flere menn som skulle aktiveres når det ble aktuelt, da var det ikke nok med de ti i Fauske som hadde utgjort den hemmelige organisasjonen. I Sulitjelma, som var veldig forskjellig fra Fauske, var det tidlig engasjert mange menn, som var delt inn i flere undergrupper, en gruppe skulle f.eks. være livvakt for den sentrale gruveledelsen. Fra Fauske er det ikke funnet detaljer om dette, men Kjærvald Bakken, som vi har fulgt gjennom hele okkupasjonstida, har innført inntekt i regnskapsboka si på våren: «Hjemmefront 700 kroner». Han fortalte aldri noe om dette, jeg hadde ikke sett boka før jeg begynte på dette bokprosjektet. Vi finner satsene for betaling i arkivet etter Anton Johnson, det var 1,50 kroner pr. time for underordnede, altså det som ble kalt

65

Boka forteller om hva som skjedde i Fauske kommune og om fauskefolks opplevelser i 1945 og noe om oppryddingen etter okkupasjonen.

- Hjemmefronten planla overtakelse av makta i Fauske.

- Den tyske kapitulasjonen.

- Overtakelse av makta fra den tyske okkupanten.

- Arrestasjonene.

- Oppgjøret innenfor og utenfor rettsalene.

- 92 sovjetiske krigsfangegraver flyttes fra kirkegården til Tjøtta i 1951.

- 47 tyske soldatgravene flyttes fra kirkegården til Botn i 1954.

Tidligere utgitt i denne serien: - Bind 1: Overfallet. Utgitt oktober 2017. Andre opplag, noe bearbeidet, desember 2019.

- Bind 2: Krigen slutt. Okkupasjonen begynner. Fra juni 1940 til ut året 1941. Utgitt oktober 2018.

- Bind 3: 1942/1943. Utgitt oktober 2019.

- Bind 4: 1944 – Okkupasjonen går mot slutten. Utgitt oktober 2020.

Forum for lokalhistorie