KAPITTEL 1 1 I det tolvte regjeringsåret til Nabukodonosors regjering, som regjerte i Nineve, den store byen; i Arpaksads dager, som regjerte over mederne i Ekbatane, 2 Og han bygget i ekbatane murer rundt omkring av stener som var hugget tre alen bredt og seks alen langt, og de gjorde murens høyde sytti alen og bredden femti alen. 3 Og dens tårn satte på portene til den, hundre alen høye, og dens bredde i grunnmuren seksti alen. 4 Og han gjorde dets porter, porter som var hevet til en høyde av sytti alen, og bredden på dem var førti alen, til utgang av hans mektige hærer og til oppstilling av hans fotfolk. 5 Også i de dager førte kong Nabukodonosor krig mot kong Arpaksad på den store sletten, som er sletten i grensene til Ragau. 6 Og det kom til ham alle de som bodde i fjelllandet, og alle som bodde ved Eufrat, og Tigris og Hydaspes og sletten til Ariok, kongen av Elymeerne, og svært mange nasjoner av Kelods sønner, samlet seg. til kampen. 7 Da sendte Nabukodonosor, assyrernes konge, til alle som bodde i Persia og til alle som bodde i vest, og til dem som bodde i Kilikia og Damaskus og Libanus og Antilibanus og til alle som bodde ved havets kyst. 8 Og til dem blant nasjonene som var fra Karmel og Galaad og det høyere Galilea og Esdreloms store sletten, 9 Og til alle som var i Samaria og dets byer og bortenfor Jordan til Jerusalem og Betane og Kelus og Kades og Egypt-elven og Taphnes og Ramesse og hele Gesems land, 10 Inntil dere kommer bortenfor Tanis og Memphis og til alle innbyggerne i Egypt, inntil dere kommer til Etiopias grenser. 11 Men alle landets innbyggere gjorde seg forbannet på budet fra assyrerkongen Nabukodonosor, og de dro ikke med ham i striden. for de var ikke redde for ham, ja, han var foran dem som én mann, og de sendte hans utsendinger bort fra dem uten virkning og med vanære. 12 Derfor ble Nabukodonosor meget sint på hele dette landet og sverget ved sin trone og rike at han sannelig ville bli hevnet på alle kystområdene til Kilikia, Damaskus og Syria, og at han ville drepe alle innbyggerne i Syria med sverd. Moabs land og Ammons barn og hele Judea og alle som var i Egypt, inntil I kommer til grensene til de to hav. 13 Så gikk han opp i kamp med sin makt mot kong Arpaksad i det syttende år, og han seiret i sin kamp; for han styrtet hele Arpaksads makt og alle hans ryttere og alle hans vogner. 14 Og han ble herre over sine byer og kom til Ekbatane og tok tårnene og plyndret gatene i dem og gjorde dets skjønnhet til skam. 15 Han tok også Arpaksad i Ragau-fjellene og slo ham igjennom med pilene sine og ødela ham den dagen. 16 Så vendte han senere tilbake til Nineve, både han og hele hans flokk av forskjellige nasjoner var en meget stor mengde krigsmenn, og der tok han seg til ro og
holdt gjestebud, både han og hæren hans, hundre og tyve dager. KAPITTEL 2 1 Og i det attende år, den to og tjuende dag i den første måneden, var det snakk i huset til Nabukodonosors konge av assyrerne at han skulle hevne seg på hele jorden, som han sa. 2 Så kalte han til seg alle sine tjenere og alle sine adelsmenn, og fortalte dem sitt hemmelige råd og fullførte hele jordens plage av sin egen munn. 3 Så bestemte de å ødelegge alt kjød som ikke adlød hans munns bud. 4 Og da han hadde avsluttet sitt råd, kalte Nabukodonosor, assyrerkongen, Holofernes, øverste hærfører, som var ved siden av ham, og sa til ham. 5 Så sier den store kongen, hele jordens herre: Se, du skal gå ut fra mitt åsyn og ta med deg menn som stoler på sin egen styrke, hundre og tjue tusen fotfolk. og tallet på hester med deres ryttere tolv tusen. 6 Og du skal dra mot hele vestlandet, fordi de var ulydige mot mitt bud. 7 Og du skal forkynne at de bereder for meg jord og vann; for jeg vil gå ut i min vrede mot dem og dekke hele jordens overflate med min hærs føtter, og jeg vil gi dem til bytte for dem: 8 Så de drepte skal fylle deres daler og bekker, og elven skal fylles med deres døde, til den flyter over. 9 Og jeg vil føre dem som fanger til det ytterste av hele jorden. 10 Derfor skal du gå ut. og ta i forveien for meg hele deres landområde, og hvis de vil overgi seg til dig, skal du ta vare på dem for meg til dagen for deres straff. 11 Men angående dem som er gjenstridige, la ikke ditt øye spare dem! men legg dem til slakt, og plyndre dem overalt hvor du går. 12 For så sant jeg lever og i mitt rikes kraft, alt det jeg har talt, det vil jeg gjøre ved min hånd. 13 Og pass på at du ikke overtrer noen av din herres bud, men fullfør dem fullt ut, slik jeg har befalt deg, og utsett ikke å gjøre dem. 14 Så gikk Holofernes ut fra sin herres åsyn og kalte til seg alle guvernørene og høvedsmennene og offiserene for Assurs hær. 15 Og han mønstret de utvalgte menn til striden, som hans herre hadde befalt ham, til hundre og tyve tusen og tolv tusen bueskyttere til hest; 16 Og han satte dem i fangst, ettersom en stor hær er beordret til krigen. 17 Og han tok kameler og asener til vognene deres, et meget stort antall; og sauer og okser og geiter uten tall for deres forsorg. 18 Og rikelig med mat for hver mann i hæren, og mye gull og sølv fra kongens hus. 19 Så dro han ut med all sin makt for å gå foran kong Nabukodonosor på reisen og dekke hele jordens overflate vestover med deres vogner og ryttere og deres utvalgte fotfolk.
20 Også mange land kom med dem som gresshopper og som jordens sand; for folkemengden var uten tall. 21 Og de drog ut fra Ninive tre dagsreiser mot Bektilethsletten og slo opp fra Bektilet nær fjellet som ligger på venstre side av den øvre Kilikia. 22 Så tok han hele hæren sin, sine fotfolk og ryttere og vogner og dro derfra til fjellene; 23 Og han ødela Phud og Lud og plyndret alle Rasses barn og Israels barn, som var mot ørkenen sør for kelianernes land. 24 Så gikk han over Eufrat og drog gjennom Mesopotamia og ødela alle de høye byene som var ved elven Arbonai, inntil dere kommer til havet. 25 Og han tok grensene til Kilikia og drepte alle som stod ham imot, og han kom til Jafets grenser, som lå mot sør, midt imot Arabia. 26 Og han omringet alle Madians barn og brente opp deres telt og plyndret deres fårehytter. 27 Så dro han ned til Damaskus-sletten i hvetehøstens tid og brente opp alle deres åker og ødela deres småfe og storfe, og han plyndret deres byer og ødela deres land og slo alle deres unge menn med kanten av sverdet. 28 Derfor falt frykten og redselen for ham over alle innbyggerne ved havkystene som var i Sidon og Tyrus, og dem som bodde i Sur og Ocina, og alle som bodde i Jemnaan. og de som bodde i Azotus og Ascalon fryktet ham meget. KAPITTEL 3 1 Så sendte de ambassadører til ham for å holde fred og sa: 2 Se, vi, den store kongen Nabukodonosors tjenere, ligger foran deg; bruk oss som det er godt i dine øyne. 3 Se, våre hus og alle våre steder og alle våre hvetemarker og småfe og storfe og alle hyttene til våre telt ligger foran ditt ansikt; bruk dem som det behager deg. 4 Se, våre byer og innbyggerne i dem er dine tjenere; kom og gjør med dem som det synes godt for deg. 5 Så kom mennene til Holofernes og fortalte ham på denne måten. 6 Så kom han ned til kysten, både han og hæren hans, og satte garnisoner i høybyene og tok utvalgte menn ut av dem til hjelp. 7 Så de og hele landet rundt tok imot dem med kranser, med danser og med klangfarger. 8 Likevel kastet han ned deres grenser og hugget ned deres lunder; for han hadde bestemt å ødelegge alle landets guder, at alle folkeslag bare skulle tilbe Nabukodonosor, og alle tunger og stammer skulle påkalle ham som gud. 9 Han kom også over mot Esdraelon nær Judea, overfor Judeas store sund. 10 Og han leide seg mellom Geba og Skytopolis, og der ble han en hel måned for å samle alle vognene til sin hær.
KAPITTEL 4 1 Men Israels barn, som bodde i Judea, hørte alt det Assyrerkongen Holofernes, høvdingen for Nabukodonosors høvedsmann, hadde gjort mot nasjonene, og på hvilken måte han hadde ødelagt alle templene deres og gjort dem til intet. 2 Derfor var de svært redde for ham og ble urolige for Jerusalem og for Herrens sin Guds tempel. 3 For de var nylig vendt tilbake fra fangenskapet, og hele Judeas folk var nylig samlet, og karene og alteret og huset ble helliget etter vanhelligelsen. 4 Derfor sendte de til alle Samarias kyster og landsbyene og til Betoron og Belmen og Jeriko og til Choba og Esora og til Salem-dalen. 5 De tok i forveien alle toppene av de høye fjell i besittelse og befestet landsbyene som var i dem, og samlet matvarer til krigsforråd; for deres åker ble høstet for sent. 6Også ypperstepresten Joakim, som i de dager var i Jerusalem, skrev til dem som bodde i Betulia og til Betomestham, som ligger midt imot Esdraelon, på utmarka ved Dotha'im, 7 Han ga dem befaling om å holde gangene i fjellene; for ved dem var det inngang til Judea, og det var lett å stoppe dem som ville komme opp, for veien var rett, for høyst to menn. 8 Og Israels barn gjorde som ypperstepresten Joakim hadde befalt dem, med de eldste av hele Israels folk, som bodde i Jerusalem. 9 Da ropte hver mann i Israel til Gud med stor iver, og med stor heftighet ydmyket de sine sjeler. 10 Både de og deres hustruer og deres barn og deres buskap og alle fremmede og leiearbeidere og deres tjenere som var kjøpt for penger, la sekk om deres lender. 11Så falt hver mann og kvinne og de små barn og Jerusalems innbyggere for templet og kastet aske på hodet og bredte ut sin sekk for Herrens åsyn; også la de sekk rundt alteret, 12 og ropte alle sammen med en enig til Israels Gud, at han ikke ville gi deres barn til bytte og deres hustruer til bytte, og deres arvebyer til ødeleggelse, og helligdommen til vanære og vanære, og for nasjonene å glede seg over. 13 Så hørte Gud deres bønner og så på deres trengsler; for folket fastet mange dager i hele Judea og Jerusalem foran Herrens, Allmektiges helligdom. 14Og ypperstepresten Joakim og alle prestene som stod for Herrens åsyn, og de som tjente Herren, hadde lendene omgjordt med sekk og ofret de daglige brennofferene med folkets løfter og frigaver. 15 og de hadde aske på kappene deres og ropte til Herren av all sin kraft, for at han ville se nådig på hele Israels hus. KAPITTEL 5 1 Da ble det kunngjort for Holofernes, sjefen for Assurs hær, at Israels barn hadde forberedt seg til krig og stengt
fjellveiene og befestet alle toppene av de høye fjellene og hadde lagt hindringer i kamplandene: 2 Derfor ble han så vred og kalte alle Moabs høvdinger og Ammons høvdinger og alle landshøvdingene ved havkysten, 3 Og han sa til dem: Fortell meg, I Kanaans sønner, hvem dette folket er som bor i fjellene, og hvilke byer de bor i, og hvor mange av deres hær er, og hvor deres er makt og styrke, og hvilken konge som er satt over dem, eller hærfører for deres hær; 4 Og hvorfor har de bestemt seg for ikke å komme og møte meg, mer enn alle innbyggerne i Vesten. 5 Da sa Akior, høvdingen for alle Ammons sønner: La min herre høre et ord fra din tjeners munn, så vil jeg forkynne sannheten for deg om dette folket som bor nær deg og bor i fjelllandene. : og det skal ikke komme løgn ut av din tjeners munn. 6 Dette folket stammer fra kaldeerne: 7 Og de bodde tidligere i Mesopotamia, fordi de ikke ville følge sine fedres guder som var i Kaldeas land. 8 For de forlot sine fedres vei og tilbad himmelens Gud, den Gud som de kjente. Så drev de dem bort fra sine guder, og de flyktet til Mesopotamia og bodde der i mange dager. 9 Da bød deres Gud dem å dra bort fra det stedet hvor de bodde som fremmed, og dra til Kanaans land, hvor de bodde og ble vokst med gull og sølv og meget storfe. 10 Men da en hungersnød dekket hele Kanaans land, drog de ned til Egypt og oppholdt seg der, mens de fikk næring, og ble der til en stor mengde, så man ikke kunne telle deres folk. 11 Derfor reiste kongen i Egypten seg mot dem og handlet listig med dem og nedførte dem med arbeid i murstein og gjorde dem til slaver. 12 Da ropte de til sin Gud, og han slo hele Egyptens land med uhelbredelige plager. Så drev egypterne dem bort fra deres åsyn. 13 Og Gud tørket Rødehavet for dem, 14 og førte dem til Sina-fjellet og Cades-Barne og kastet ut alle som bodde i ørkenen. 15 Så bodde de i amorittenes land, og de ødela ved sin styrke alle Esebon, og da de gikk over Jordan, tok de hele fjelllandet i eie. 16 Og de kastet ut kanaanittene, feresittene, jebusittene og sykemittene og alle gergierne, og de bodde i det landet i mange dager. 17 Og mens de ikke syndet for sin Gud, hadde de fremgang, for den Gud som hater urett var med dem. 18 Men da de vek fra veien som han hadde gitt dem, ble de ødelagt i mange kamper, og de ble ført som fanger til et land som ikke var deres, og deres Guds tempel ble kastet til jorden, og deres byer ble tatt av fiendene. 19 Men nå har de vendt om til sin Gud, og de er steget op fra de stedene hvor de var spredt, og tok Jerusalem i eie, hvor deres helligdom er, og de sitter i fjellene. for det var øde. 20 Derfor, min herre og landshøvding, hvis det er noen villfarelse mot dette folk, og de synder mot sin Gud, la oss se på at dette skal være deres ødeleggelse, og la oss dra opp, og vi skal overvinne dem.
21 Men hvis det ikke er noen misgjerning i deres nasjon, la min herre nå gå forbi, for at deres Herre ikke skal forsvare dem, og deres Gud være for dem, og vi blir en vanære for all verden. 22 Og da Akior hadde fullført disse ord, knurret alt folket som stod rundt teltet, og høvdingene i Holofernes og alle som bodde ved havet og i Moab, sa at han skulle drepe ham. 23 For, sier de, vi skal ikke frykte for Israels barns ansikt; for se, det er et folk som ikke har styrke eller makt til en sterk kamp. 24 Nå, herre Holofernes, vil vi dra opp, og de skal bli et bytte som skal fortæres av hele din hær. KAPITTEL 6 1Og da bråket mellom mennene som var om rådet var opphørt, sa Holofernes, sjefen for Assurs hær, til Akior og alle moabittene foran hele flokken av andre nasjoner: 2 Og hvem er du, Akior, og Efra'ims leilendinger, at du har profetert mot oss i dag og sagt at vi ikke skal føre krig mot Israels folk, fordi deres Gud vil beskytte dem? og hvem er Gud uten Nabuchodonosor? 3 Han sender sin kraft og utrydder dem fra jordens overflate, og deres Gud skal ikke redde dem; men vi hans tjenere skal utrydde dem som én mann; for de er ikke i stand til å opprettholde kraften til våre hester. 4 For med dem vil vi tråkke dem under føtter, og deres fjell skal bli fulle av deres blod, og deres åker skal fylles med deres døde kropper, og deres fotspor skal ikke kunne stå foran oss, for de skal gå til grunne, sier kong Nabukodonosor, herre over hele jorden, for han sa: Ingen av mine ord skal være forgjeves. 5 Og du, Akior, Ammons leiearbeider, som har talt disse ord på din misgjernings dag, skal ikke lenger se mitt åsyn fra denne dag, inntil jeg tar hevn over dette folket som drog ut av Egypt. 6 Og da skal min hærs sverd og mengden av dem som tjener meg, gå gjennom sidene dine, og du skal falle blant de drepte når jeg vender tilbake. 7 Derfor skal mine tjenere føre deg tilbake til fjellene og sette deg i en av byene i gangveiene. 8 Og du skal ikke omkomme før du blir ødelagt med dem. 9 Og dersom du i ditt sinn overbeviser deg om at de skal bli tatt, la ikke ditt åsyn falle! Jeg har talt det, og intet av mine ord skal være forgjeves. 10 Da bød Holofernes sine tjenere som ventet i teltet hans, å ta Akior og føre ham til Betulia og overgi ham i Israels barns hender. 11 Så tok hans tjenere ham og førte ham ut av leiren til sletten, og de gikk fra midten av sletten til fjelllandet og kom til kildene som var under Betulia. 12 Og da byens menn så dem, tok de våpnene sine og gikk ut av byen til toppen av fjellet, og hver mann som brukte slynge, holdt dem fra å komme opp ved å kaste steiner mot dem. 13 Men da de kom under bakken, bandt de Akior og kastet ham ned og lot ham ligge ved foten av bakken og vendte tilbake til sin herre.
14 Men israelittene drog ned fra byen sin og kom til ham og løste ham og førte ham til Betulia og presenterte ham for byens stattholdere. 15 som i de dager var Ozias, sønn av Micha, av Simeons stamme, og Chabris, sønn av Gothoniel, og Charmis, sønn av Melkiel. 16 Og de kalte sammen alle de eldste i byen, og hele deres ungdom løp sammen og deres kvinner til menigheten, og de satte Akior midt iblant alt deres folk. Så spurte Ozias ham om det som ble gjort. 17 Og han svarte og forkynte for dem ordene fra Holofernes råd, og alle ordene som han hadde talt blant Assurs fyrster, og alt Holofernes stolt hadde talt mot Israels hus. 18 Da falt folket ned og tilbad Gud og ropte til Gud. ordtak, 19 Herre, himmelens Gud, se deres stolthet, og ha medlidenhet med vår nasjons lave eiendom, og se ansiktet til dem som er helliget til deg i dag. 20 Så trøstet de Akior og priste ham meget. 21 Og Ozias tok ham med ut av menigheten til sitt hus og holdt et gjestebud for de eldste; og de påkalte Israels Gud hele den natten om hjelp. KAPITTEL 7 1 Dagen etter befalte Holofernes hele sin hær og hele hans folk som var kommet for å ta hans del, at de skulle flytte sin leir mot Bethulia, for å ta oppstigningene til fjelllandet i forkant og føre krig mot Israels barn . 2 Så flyttet deres sterke menn sine leirer på den dagen, og krigsmennenes hær var hundre og sytti tusen fotfolk og tolv tusen ryttere, ved siden av bagasjen, og andre menn som var til fots blant dem, en meget stor skare . 3 Og de slo leir i dalen nær Betulia, ved kilden, og spredte seg i bredden over Dota'im til Belma'im og i lengden fra Betulia til Cynamon, som ligger midt imot Esdraelon. 4 Men da Israels barn så mengden av dem, ble de svært forferdet og sa hver til sin neste: Nå skal disse menn slikke jordens overflate; for verken de høye fjellene eller dalene eller åsene er i stand til å bære sin vekt. 5 Da tok hver sin krigsvåpen, og da de hadde tent ild på tårnene sine, ble de stående og våket hele natten. 6 Men på den annen dag førte Holofernes frem alle sine ryttere for Israels barns øyne som var i Bethulia, 7 og så på passasjene opp til byen, og han kom til kildene av deres vann og tok dem og satte krigsmenn over dem, og han drog selv opp mot sitt folk. 8 Da kom alle høvdingene for Esaus barn og alle høvdingene for Moabs folk og høvdingene over havkysten til ham og sa: 9 La nå vår herre høre et ord, så det ikke blir en omstyrtelse i din hær. 10 For dette folket av Israels barn setter sin lit til sine spyd, men på høyden av fjellene hvor de bor, for det er ikke lett å komme opp på toppen av deres fjell. 11 Derfor, min herre, strid ikke mot dem i stridsstilling, så skal ikke en mann av ditt folk omkomme.
12 Bli i din leir og ta vare på alle mennene i din hær, og la dine tjenere få vannkilden som strømmer ut ved foten av fjellet i deres hender! 13 For alle innbyggerne i Betulia har sitt vann derfra; så skal tørsten drepe dem, og de skal gi fra seg sin by, og vi og vårt folk skal gå opp på toppene av de nærliggende fjellene og slå leir på dem for å passe på at ingen drar ut av byen. 14 Så skal de og deres hustruer og deres barn bli fortært av ild, og før sverdet kommer mot dem, skal de bli styrtet på gatene der de bor. 15 Slik skal du gi dem en ond lønn; fordi de var gjenstridige og ikke møtte din person i fred. 16 Og disse ord behaget Holofernes og alle hans tjenere, og han bestemte å gjøre som de hadde sagt. 17 Så drog Ammons barns leir op, og med dem fem tusen av assyrerne, og de slo leir i dalen og tok vannet og kildene til Israels barn. 18 Da drog Esaus barn op sammen med Ammons barn og slo leir i fjellene midt imot Dotha'im, og de sendte noen av dem mot sør og mot øst mot Ekrebel, som ligger like ved Chusi, det er ved Mochmur-bekken; og resten av assyrernes hær slo leir på sletten og dekket hele landet. og deres telt og vogner ble satt opp for en meget stor folkemengde. 19 Da ropte Israels barn til Herren sin Gud, fordi deres hjerte sviktet, for alle deres fiender hadde omringet dem, og det var ingen vei å slippe ut fra dem. 20 Slik ble hele Assurs flokk værende omkring dem, både deres fotfolk, vogner og ryttere, i fire og tretti dager, så alle deres kar med vann sviktet alle Bethulias inhibitorer. 21 Og brønnene ble tømt, og de hadde ikke vann til å drikke seg mette på en dag; for de ga dem drikke etter mål. 22 Derfor var deres små barn av hjerte, og deres kvinner og unge menn ble besvimet av tørst og falt ned på byens gater og ved portgangene, og det var ikke lenger noen styrke i dem. 23 Da samlet hele folket seg til Ozias og til høvdingen for byen, både unge menn og kvinner og barn, og de ropte med høy røst og sa til alle de eldste: 24 Gud være dommer mellom oss og eder! for I har gjort oss stor skade ved at I ikke har krevd fred for Assurs barn. 25 For nå har vi ingen hjelper, men Gud har solgt oss i deres hender, for at vi skulle bli kastet ned for dem med tørst og stor ødeleggelse. 26 Kall dem derfor til dere og overgi hele byen som bytte til Holofernes folk og hele hans hær. 27 For det er bedre for oss å bli gjort til et bytte for dem enn å dø av tørst; for vi vil være hans tjenere, så vår sjel kan leve og ikke se våre spedbarns død for våre øyne, heller ikke våre hustruer eller våre barn skal dø. 28 Vi tar for å vitne mot dere himmelen og jorden og vår Gud og våre fedres Herre, som straffer oss etter våre synder og våre fedres synder, at han ikke gjør som vi har sagt i dag. 29 Da ble det stor gråt med enighet midt i forsamlingen; og de ropte til Herren Gud med høy røst.
30 Da sa Ozias til dem: Brødre, vær frimodige, la oss ennu holde ut i fem dager, hvor Herren vår Gud kan vende sin miskunn mot oss! for han vil ikke forlate oss fullstendig. 31 Og hvis disse dager går, og det ikke kommer noen hjelp til oss, vil jeg gjøre som ditt ord. 32 Og han spredte folket, hver etter eget ansvar; og de gikk til murene og tårnene i sin by, og sendte kvinnene og barna inn i husene sine, og de ble meget lavt ført inn i byen. KAPITTEL 8 1 På den tiden hørte Judit det, som var datter av Merari, sønn av Ox, sønn av Josef, sønn av Osel, sønn av Elcia, sønn av Ananias, sønn av Gedeon, sønn av Rafaim , sønn av Acitho, sønn av Eliu, sønn av Eliab, sønn av Natanael, sønn av Samael, sønn av Salasadal, sønn av Israel. 2 Og Manasse var hennes mann, av hennes stamme og slekt, som døde i bygghøsten. 3 For mens han stod og hadde tilsyn med dem som bandt korn på marken, kom varmen over hans hode, og han falt på sengen og døde i byen Betulia; og de begravde ham hos hans fedre på marken mellom Dothaim og Balamo . 4 Judit var altså enke i huset hennes i tre år og fire måneder. 5Og hun gjorde et telt til henne på toppen av huset sitt og kledde sekk om lendene og tok klær for sin enke. 6 Og hun fastet alle dagene hun var enke, bortsett fra sabbatsaftenene og sabbatene og nymåneaftenene og nymånedagene og Israels huss høytider og høytidsdager. 7 Hun var også av et vakkert utseende og meget vakkert å se på, og hennes mann Manasse hadde etterlatt henne gull og sølv og tjenere og tjenestekvinner og storfe og jord; og hun ble på dem. 8 Og det var ingen som ga henne et stygt ord; da hun fryktet Gud veldig. 9 Da hun nu hørte folkets onde ord mot landshøvdingen, at de ble besvimet av mangel på vann. for Judith hadde hørt alle ordene som Ozias hadde talt til dem, og at han hadde sverget å overgi byen til assyrerne etter fem dager. 10 Så sendte hun sin ventekvinne, som hadde makten over alt hun hadde, for å kalle Ozias og Chabris og Charmis, byens eldgamle. 11 Og de kom til henne, og hun sa til dem: Hør på meg, I guvernører for innbyggerne i Betulia! For eders ord som dere har talt for folket i dag, er ikke riktige når det gjelder denne eden som dere avla og avla. mellom Gud og deg, og har lovet å overgi byen til våre fiender, med mindre Herren innen disse dager vender seg for å hjelpe deg. 12 Og hvem er nå dere som har fristet Gud i dag og står i Guds sted blant menneskenes barn? 13 Og prøv nå Herren, den allmektige, men dere skal aldri få vite noe. 14 For dere kan ikke finne dybden av menneskets hjerte, og dere kan ikke skjønne det han tenker på; hvordan kan dere da granske Gud, som har skapt alt dette, og kjenne
hans sinn, eller forstå hans hensikt? Nei, mine brødre, vekk ikke Herren vår Gud til vrede. 15 For om han ikke vil hjelpe oss innen disse fem dager, har han makt til å forsvare oss når han vil, ja, hver dag, eller til å ødelegge oss for våre fiender. 16 Bind ikke Herren vår Guds råd! For Gud er ikke som et menneske, så han kan bli truet; heller ikke er han som en menneskesønn, at han skal vakle. 17 La oss derfor vente på hans frelse og påkalle ham for å hjelpe oss, så skal han høre vår røst, hvis det behager ham. 18 For det har ikke oppstått noen i vår tidsalder, og det er ingen nå i disse dager, verken stamme eller familie eller folk eller by blant oss, som tilber guder skapt med hender, slik det har vært før. 19 For den sak ble våre fedre gitt til sverdet og til bytte og hadde et stort fall for våre fiender. 20 Men vi kjenner ingen annen gud, derfor stoler vi på at han ikke vil forakte oss eller noen av vårt folk. 21 For hvis vi blir tatt slik, skal hele Judea ligge øde, og vår helligdom skal bli plyndret; og han vil kreve vanhelligelse av det ved vår munn. 22 Og slaktingen av våre brødre og landets fangenskap og ødeleggingen av vår arv, vil han vende over våre hoder blant hedningene, hvor enn vi er i trelldom. og vi skal være til anstøt og til hån for alle dem som tar oss i besittelse. 23 For vår trelldom skal ikke vendes til nåde, men Herren vår Gud skal gjøre den om til vanære. 24 La oss derfor nå, brødre, vise våre brødre et eksempel, for deres hjerter er avhengige av oss, og helligdommen og huset og alteret hviler på oss. 25 La oss også takke Herren vår Gud, som prøver oss, likesom han gjorde våre fedre. 26 Husk hva han gjorde mot Abraham, og hvordan han prøvde Isak, og hva som skjedde med Jakob i Mesopotamia i Syria, da han holdt sauene til Laban, hans mors bror. 27 For han har ikke prøvd oss i ilden, som han gjorde dem, for å granske deres hjerter, og han har ikke hevnet seg på oss; men Herren hudstryker dem som kommer nær til ham, for å formane dem. 28 Da sa Ozias til henne: Alt det du har talt, har du talt med et godt hjerte, og det er ingen som kan motsi dine ord. 29 For dette er ikke den første dag da din visdom åpenbares; men fra begynnelsen av dine dager har alt folket kjent din forstand, fordi ditt hjertes sinnelag er godt. 30 Men folket var veldig tørst og tvang oss til å gjøre mot dem som vi har sagt, og å bringe en ed over oss selv, som vi ikke skal bryte. 31 Derfor, be nå for oss, for du er en gudfryktig kvinne, og Herren vil gi oss regn for å fylle våre brønner, og vi skal ikke besvime mer. 32 Da sa Judith til dem: Hør på meg, så vil jeg gjøre en ting som skal gå fra slekt til slekt til vårt folks barn. 33 I natt skal I stå i porten, og jeg vil gå ut med min tjenerinne, og innen de dager I har lovet å overgi byen til våre fiender, skal Herren besøke Israel ved min hånd.
34 Men spør eder ikke om min gjerning! for jeg vil ikke kunngjøre eder det før det er fullført som jeg gjør. 35 Da sa Ozias og høvdingene til henne: Gå i fred, og Herren Gud være foran dig for å ta hevn på våre fiender! 36 Så vendte de tilbake fra teltet og gikk til sine avdelinger. KAPITTEL 9 1 Judith falt på sitt ansikt og la aske på hennes hode og avdekket sekken som hun var kledd i; og omtrent på den tid da røkelsen den kvelden ble ofret i Jerusalem i Herrens hus, ropte Judit med høy røst og sa: 2 Herre, min far Simeons Gud, som du gav et sverd for å ta hevn over de fremmede, som løste beltet på en tjenestepiken for å gjøre henne uren, og oppdaget låret til hennes skam og vanhelliget hennes jomfruelighet til hennes vanære. for du sa: Det skal ikke være slik; og likevel gjorde de det: 3 Derfor ga du deres høvdinger til å bli drept, så de farget sengen sin i blod, idet de ble forført, og slo tjenerne med sine herrer og herrene på sine troner. 4 og har gitt deres hustruer til bytte, og deres døtre til fanger, og alt deres bytte til å deles mellom dine kjære barn; som ble grepet av din nidkjærhet og avskyet deres blods forurensing og ropte på deg om hjelp: Å Gud, min Gud, hør også meg, en enke. 5 For du har gjort ikke bare det, men også det som falt ut før og som fulgte etter; du har tenkt på det som er nå, og som skal komme. 6 Ja, det du bestemte, var for hånden og sa: Se, vi er her; for alle dine veier er beredte, og dine dommer er i din forkunnskap. 7 For se, assyrerne er mange i sin makt; de er opphøyet med hest og mann; de roser seg av sine fotfolks styrke; de setter sin lit til skjold og spyd og bue og slynge; og vet ikke at du er Herren som bryter kampene. Herren er ditt navn. 8 Kast ned deres styrke i din makt, og kast deres kraft ned i din vrede! For de har tenkt å gjøre din helligdom urent og vanhellige tabernaklet hvor ditt herlige navn hviler, og å kaste ditt alters horn ned med sverd. 9 Se deres stolthet, og send din vrede over deres hoder; gi i min hånd, som er enke, den makt som jeg har unnfanget. 10 Slå tjeneren med fyrsten med mine leppers svik, og fyrsten med tjeneren; knekk deres herlighet med en kvinnes hånd. 11 For din makt står ikke i mengde eller din makt i sterke menn: for du er en gud for de nødlidende, en hjelper for de undertrykte, en støtte for de svake, en beskytter av de forlatte, en frelser for dem som er uten håp . 12 Jeg ber deg, min fars Gud og Israels arves Gud, himmelens og jordens Herre, vannets skaper, konge over all skapning, hør min bønn! 13 Og la min tale og svik bli deres sår og slag, som har tenkt grusomme ting mot din pakt og ditt hellige hus og mot toppen av Sion og mot huset til dine barns eiendom.
14 Og få hver nasjon og stamme til å erkjenne at du er Gud over all makt og all makt, og at det ikke er noen annen som beskytter Israels folk enn du. KAPITTEL 10 1 Etter det hadde hun sluttet å rope til Israels Gud og gjort slutt på alle disse ord. 2 Hun stod opp der hun hadde falt ned, og kalte på sin tjenestepike og gikk ned i huset hvor hun bodde på sabbatsdagene og på sine høytider. 3 og trakk av sekken som hun hadde på, og tok av seg enkeklærne og vasket hennes kropp med vann og salvet seg med kostbar salve og flettet håret på hennes hode og tok på seg et dekk på den, og tok på seg hennes gledesklær, som hun var kledd i mens hennes mann Manasse levde. 4 Og hun tok sandaler på føttene og satte armbåndene sine og lenkene og ringene og ringene og øreringene og alle sine smykker om seg og pyntet seg tappert for å lokke øynene til alle mennesker som skulle se henne. 5 Så ga hun sin tjenestepike en flaske vin og en oljekrukke, og hun fylte en pose med tørket korn og fikenklumper og fint brød. så foldet hun alle disse tingene sammen og la dem på seg. 6 Så gikk de ut til porten til byen Bethulia og fant Ozias og byens eldgamle Chabris og Charmis stående der. 7 Og da de så henne, at hennes utseende ble forandret og hennes klær ble forandret, undret de seg veldig over hennes skjønnhet og sa til henne. 8 Gud, våre fedres Gud, gi deg nåde og fullføre dine virksomheter til ære for Israels barn og til Jerusalems opphøyelse. Så tilba de Gud. 9 Og hun sa til dem: Befal at byens porter skal åpnes for meg, så jeg kan gå ut for å fullføre det dere har talt med meg om. Så bød de de unge mennene å åpne for henne, slik hun hadde sagt. 10 Og da de hadde gjort det, gikk Judit ut, hun og hennes tjenestepike med henne; og byens menn passet på henne inntil hun var gått ned av fjellet og til hun hadde passert dalen og ikke kunne se henne mer. 11Slik gikk de rett ut i dalen, og assyrernes første vakt møtte henne. 12 Og han tok henne og spurte henne: Av hvilket folk er du? og hvor kommer du fra? og hvor går du? Og hun sa: Jeg er en hebreerkvinne, og jeg er flyktet fra dem; for de skal gis deg til å fortæres. 13 Og jeg kommer foran Holofernes, den øverste hærføreren for din hær, for å forkynne sanne ord; og jeg vil vise ham en vei som han skal gå og vinne hele fjelllandet uten å miste kropp eller liv til noen av hans menn. 14 Men da mennene hørte hennes ord og så hennes ansikt, undret de seg sterkt over hennes skjønnhet og sa til henne: 15 Du har reddet ditt liv, ved at du skyndte deg å komme ned for vår herres åsyn; kom nu til hans telt, og noen av oss skal føre deg, inntil de har gitt deg i hans hender.
16 Og når du står foran ham, vær ikke redd i ditt hjerte, men vis det for ham etter ditt ord. og han vil bønnfalle deg vel. 17 Så utvalgte de av dem hundre menn til å følge henne og hennes tjenestepike; og de førte henne til Holofernes telt. 18 Så var det en samling i hele leiren; for hennes komme ble støyt blant teltene, og de kom omkring henne mens hun stod utenfor Holofernes telt, inntil de fortalte ham om henne. 19 Og de undret seg over hennes skjønnhet og beundret Israels barn for hennes skyld, og hver og en sa til sin neste: Hvem vil forakte dette folk som har slike kvinner iblandt sig? Sannelig er det ikke godt at en mann blir igjen av dem som blir løslatt kan forføre hele jorden. 20 Og de som lå ved Holofernes gikk ut, og alle hans tjenere og de førte henne inn i teltet. 21 Nå hvilte Holofernes på sengen sin under en baldakin, som var vevd med purpur og gull og smaragder og edelstener. 22 Så fortalte de ham om henne; og han gikk ut foran teltet sitt med sølvlamper foran ham. 23 Og da Judit kom foran ham og hans tjenere, undret de seg alle over hennes skjønnhet. og hun falt ned på sitt ansikt og viste ærefrykt for ham, og hans tjenere tok henne opp. KAPITTEL 11 1 Da sa Holofernes til henne: Kvinne, vær ved god trøst, frykt ikke i ditt hjerte! For jeg har aldri skadet noen som var villig til å tjene Nabukodonosor, kongen over hele jorden. 2 Hvis nu ditt folk som bor i fjellene, ikke hadde lyst opp for meg, ville jeg ikke ha løftet mitt spyd mot dem; men de har gjort dette mot seg selv. 3 Men fortell meg nå hvorfor du har flyktet fra dem og kommet til oss; for du er kommet for å beskytte deg; vær til god trøst, du skal leve i natt og heretter: 4 For ingen skal skade deg, men bønnfaller deg vel, som de gjør kong Nabukodonosors tjenere, min herre. 5 Da sa Judit til ham: Ta imot din tjeners ord og la din tjenerinne tale for ditt åsyn, så vil jeg ikke forkynne min herre løgn i natt. 6 Og hvis du vil følge ordene til din tjenerinne, da vil Gud la det fullkomment gå forbi deg. og min herre skal ikke svikte sine hensikter. 7 Så sant Nabukodonosor, kongen over hele jorden, lever, og så sant hans makt lever, som har sendt deg for å hjelpe alt som lever; for ikke bare mennesker skal tjene ham ved deg, men også markens dyr og feet, og himmelens fugler skal leve ved din makt under Nabukodonosor og hele hans hus. 8 For vi har hørt om din visdom og din politikk, og det er rapportert over hele jorden at du bare er utmerket i hele riket og mektig i kunnskap og vidunderlig i krigsbragder. 9 Når det gjelder saken som Akior talte i ditt råd, har vi hørt hans ord; for mennene i Betulia reddet ham, og han fortalte dem alt det han hadde talt til deg.
10 Derfor, herre og landshøvding, respekter ikke hans ord; men legg det opp i ditt hjerte, for det er sant. For vårt folk skal ikke bli straffet, og sverdet kan ikke vinne over dem uten at de synder mot sin Gud. 11 Og nå, for at min herre ikke skal bli slått og tilintetgjøre sin hensikt, til og med døden er nå falt over dem, og deres synd har innhentet dem, hvorved de vil vekke sin Gud til harme hver gang de gjør det som ikke er egnet til å være ferdig: 12 For deres matvarer svikter dem, og alt deres vann er lite, og de har bestemt seg for å legge hendene på feet sitt og har tenkt å fortære alt det som Gud har forbudt dem å spise ved sine lover. 13 Og de har bestemt seg for å bruke førstegrøden av tiendedelene av vin og olje som de hadde helliget, og som de hadde tatt i behold til prestene som tjener i Jerusalem for vår Guds åsyn. hvilke ting det ikke er lov for noen av menneskene så mye som å røre med hendene. 14 For de har sendt noen til Jerusalem, fordi også de som bor der, har gjort det samme for å bringe dem en bevilling fra senatet. 15 Når de nå bringer bud til dem, skal de gjøre det straks, og de skal gis til deg for å ødelegges samme dag. 16 Derfor er jeg, din tjenerinne, som vet alt dette, flyktet fra deres åsyn. og Gud har sendt meg for å gjøre ting med deg, hvor hele jorden skal bli forferdet, og hver den som hører det. 17 For din tjener er religiøs og tjener himmelens Gud dag og natt; nå derfor, min herre, vil jeg bli hos deg, og din tjener skal gå ut om natten i dalen, og jeg vil be til Gud, og han vil fortelle meg når de har begått sine synder: 18 Og jeg vil komme og forkynne det for deg; så skal du dra ut med hele din hær, og ingen av dem skal stå deg imot. 19 Og jeg vil føre deg midt i Judea, inntil du kommer foran Jerusalem; og jeg vil sette din trone midt i den; og du skal drive dem som sauer som ikke har noen hyrde, og en hund skal ikke så mye som åpne munnen mot deg. deg. 20 Da behaget hennes ord Holofernes og alle hans tjenere; og de undret seg over hennes visdom og sa: 21 Det finnes ikke en slik kvinne fra den ene ende av jorden til den andre, både for ansiktets skjønnhet og visdoms visdom. 22 Det samme sa Holofernes til henne. Gud har gjort vel i å sende deg foran folket, så styrke kan være i våre hender og ødeleggelse over dem som ser mildt på min herre. 23 Og nå er du både vakker i ditt åsyn og vittig i dine ord; hvis du gjør som du har talt, skal din Gud være min Gud, og du skal bo i kong Nabukodonosors hus og bli berømt i det hele. jord. KAPITTEL 12 1 Så befalte han å føre henne inn der tallerkenen hans var satt; og bød at de skulle tilberede for henne av hans egen mat, og at hun skulle drikke av hans egen vin.
2 Da sa Judit: Jeg vil ikke ete av det, for at det ikke skal skje noe anstøt; 3 Da sa Holofernes til henne: Hvis din forsørgelse svikter, hvordan skal vi da gi deg noe lignende? for det er ingen hos oss av ditt folk. 4 Da sa Judith til ham Så sant din sjel lever, min herre, din tjenerinne skal ikke bruke det jeg har, før Herren gjør det han har bestemt ved min hånd. 5 Så førte Holofernes tjenere henne inn i teltet, og hun sov til midnatt, og hun stod opp da det var mot morgenvakten. 6 Og sendte til Holofernes, frelsende: La min herre nå befale at din tjenerinne må gå ut til bønn. 7 Så bød Holofernes vaktmesteren at de ikke skulle holde henne tilbake. Slik ble hun i leiren i tre dager og dro ut om natten i Bethulia-dalen og vasket seg i en vannkilde ved leiren. 8 Og da hun kom ut, bad hun Herren, Israels Gud, om å rette sin vei til oppreisning av hennes folks barn. 9 Så kom hun ren inn og ble i teltet til hun spiste kjøttet om kvelden. 10 Og på den fjerde dagen holdt Holofernes gjestebud bare for sine egne tjenere og kalte ingen av tjenestemennene til gjestebudet. 11 Da sa han til hoffmannen Bagoas, som hadde ansvaret for alt han hadde: Gå nå og overtal denne hebraiske kvinnen som er hos deg, at hun kommer til oss og spiser og drikker med oss. 12 For se, det skal være en skam for oss om vi lar en slik kvinne gå uten å ha vært med henne; for dersom vi ikke drar henne til oss, da vil hun le oss til spott. 13 Da gikk Bagoas bort fra Holofernes åsyn og kom til henne og sa: La ikke denne vakre piken frykte for å komme til min herre og bli æret i hans åsyn og drikke vin og være glad med oss og bli gjort denne dagen som en av døtrene til assyrerne, som tjener i Nabukodonosors hus. 14 Da sa Judith til ham: Hvem er jeg nå at jeg skal si min herre imot? Sannelig, det som behager ham, vil jeg gjøre med hast, og det skal være min glede inntil min dødsdag. 15 Så reiste hun seg og pyntet seg med sine klær og all sin kvinnes klær, og hennes tjenestepike gikk og la myke skinn på jorden for henne, borte mot Holofernes, som hun hadde fått fra Bagoas til daglig bruk, for at hun kunne sitte og spise på dem. 16 Da Judith kom inn og satte seg, ble Holofernes hans hjerte henrykt over henne, og hans sinn ble rørt, og han ønsket sterkt hennes selskap; for han ventet en tid på å forføre henne, fra den dag han hadde sett henne. 17 Da sa Holofernes til henne: Drikk nå og vær glad med oss! 18 Da sa Judit: Jeg vil drikke nå, min herre, for mitt liv er stor i meg i dag, mer enn alle dagene siden jeg ble født. 19 Så tok hun og spiste og drakk for ham det tjenestejenta hennes hadde tilberedt. 20 Og Holofernes hadde stor glede av henne og drakk mer vin enn han noen gang hadde drukket på en dag siden han ble født.
KAPITTEL 13 1 Da det nu var blitt kveld, skyndte hans tjenere seg å dra, og Bagoas stengte sitt telt utenfor og lot tjenerne bort fra sin herre. og de gikk til sengene sine; for de var alle trette, fordi festen hadde vært lang. 2 Og Judit ble alene igjen i teltet, og Holofernes lå alene på sengen sin; for han var mett av vin. 3 Nå hadde Judit befalt sin tjenestejente å stå utenfor sengekammeret og vente på henne. kom ut, som hun gjorde daglig; for hun sa at hun ville gå ut til sine bønner, og hun talte til Bagoas på samme måte. 4 Så gikk alle ut, og ingen ble igjen i sovekammeret, verken liten eller stor. Da stod Judith ved sengen sin og sa i sitt hjerte: Herre, all makts Gud, se på denne gave på mine henders gjerninger for Jerusalems opphøyelse. 5 For nå er tiden inne for å hjelpe din arv og å drive dine bedrifter til utryddelse for de fiender som har reist seg mot oss. 6 Så kom hun til sengens søyle, som var ved Holofernes' hode, og tok ned buketten hans derfra. 7 Og han nærmet seg hans seng og grep om håret på hans hode og sa: Styrk meg, Herre, Israels Gud, i dag! 8 Og hun slo ham to ganger i nakken av all sin kraft, og hun tok hodet hans fra ham. 9 Og veltet sitt legeme ned fra sengen og rev ned kalesjen fra søylene; og anon etter at hun gikk ut, og ga Holofernes hodet til hennes tjenestepike; 10 Og hun la det i kjøttposen sin, og de to gikk sammen til bønn, som de hadde vant, og da de passerte leiren, gikk de rundt dalen og gikk opp på Betulia-fjellet og kom til dets porter. 11 Da sa Judit langt borte til vekterne ved porten: Åpne, åpne nu porten: Gud, vår Gud, er med oss for å vise sin makt ennå i Jerusalem og sine hærstyrker mot fienden, likesom han har gjort denne dagen. 12 Da mennene i byen hennes hørte hennes røst, skyndte de seg å gå ned til porten til byen sin, og de kalte til seg de eldste i byen. 13 Så løp de alle sammen, både små og store, for det var rart for dem at hun kom. Så de åpnet porten og tok imot dem og gjorde en ild til et lys og stilte seg rundt dem. 14 Da sa hun til dem med høy røst: Lov, pris Gud, pris Gud, sier jeg, for han har ikke tatt sin miskunnhet fra Israels hus, men har utryddet våre fiender ved mine hender i natt. 15 Så tok hun hodet ut av posen og viste det og sa til dem: Se lederen til Holofernes, sjefen for Assurs hær, og se kalesjen hvor han lå i sin drukkenskap. og Herren har slått ham med en kvinnes hånd. 16 Så sant Herren lever, som har holdt meg på min vei som jeg gikk, mitt åsyn har forført ham til hans undergang, og likevel har han ikke gjort synd med meg for å gjøre meg uren og vanære. 17 Da ble hele folket forferdet, og de bøyde seg og tilbad Gud og sa enig: Velsignet være du, vår Gud, som i dag har gjort ditt folks fiender til intet. 18 Da sa Ozias til henne: Datter, velsignet er du av den høyeste Gud fremfor alle kvinnene på jorden! og lovet være Herren Gud, som har skapt himmelen og jorden,
som har ledet deg til å avhugge hodet til den øverste av våre fiender. 19 For dette skal ikke din tillit vike fra menneskenes hjerter, som kommer Guds kraft i hu for alltid. 20 Og Gud vende disse tingene til deg til en evig pris, for å besøke deg i gode ting, fordi du ikke har spart ditt liv for vårt folks nød, men har hevnet vår ødeleggelse, og vandre en rett vei for vår Gud. Og alt folket sa: Så være det, så være det.
17 Etter at han gikk inn i teltet hvor Judith overnattet, og da han ikke fant henne, sprang han ut til folket og ropte: 18 Disse slavene har handlet svikefullt; en kvinne av hebreerne har brakt skam over kong Nabukodonosors hus; for se, Holofernes ligger på jorden uten hode. 19 Da høvedsmennene for assyrernes hær hørte disse ordene, rev de kappene sine og deres sinn ble forferdelig urolig, og det ble et skrik og et meget stort larm i hele leiren.
KAPITTEL 14
KAPITTEL 15
1 Da sa Judith til dem: Hør på meg, mine brødre, og ta dette hodet og heng det på det høyeste av deres murer! 2 Og så snart morgenen kommer og solen skal gå frem over jorden, ta hver deres våpen og dra ut av byen, hver tapre mann, og sett dere en høvding over dem, som om dere ville gå ned på marken mot assyrernes vakt; men gå ikke ned. 3 Da skal de ta rustningene sine og gå inn i sin leir og reise hærførerne for Assurs hær og løpe til Holofernes telt, men de skal ikke finne ham; da skal frykt falle over dem, og de skal skal flykte for ditt ansikt. 4 Så skal dere og alle som bor på Israels område, forfølge dem og ødelegge dem mens de går. 5 Men før dere gjør dette, kall meg ammonitten Akior, så han kan se og kjenne ham som foraktet Israels hus, og som sendte ham til oss som om han døde. 6 Så kalte de Akior ut av Ozias hus; og da han kom og så Holofernes hode i en manns hånd i folkets forsamling, falt han ned på ansiktet, og hans ånd sviktet. 7 Men da de hadde fått ham tilbake, falt han for Judits føtter og æret henne og sa: Velsignet er du i alle Judas telt og i alle folkeslag som hører ditt navn, skal bli forferdet. 8 Fortell meg nå alt det du har gjort i disse dager. Da fortalte Judit ham midt iblant folket alt hun hadde gjort, fra den dagen hun gikk ut til den time hun talte til dem. 9 Og da hun hadde sluttet å tale, ropte folket med høy røst og jublet i byen sin. 10 Og da Akior hadde sett alt det Israels Gud hadde gjort, trodde han sterkt på Gud og omskar kjøttet av sin forhud og ble knyttet til Israels hus inntil denne dag. 11 Og så snart det ble morgen, hengte de Holofernes hode på veggen, og hver tok sine våpen, og de gikk ut i bånd til fjellstredet. 12 Men da assyrerne så dem, sendte de bud til høvdingene sine, som kom til deres høvdinger og tribuner og til hver av deres høvdinger. 13 Så kom de til Holofernes' telt og sa til ham som hadde ansvaret for alt det han hadde å gjøre: Våkn nu, vår herre! For slavene har vært frimodige til å dra ned mot oss for å stride, så de kan bli tilintetgjort. 14 Så gikk de til Bagoas og banket på døren til teltet; for han trodde at han hadde ligget med Judith. 15 Men fordi ingen svarte, åpnet han den og gikk inn i sengekammeret og fant ham død på gulvet, og hodet ble tatt fra ham. 16 Derfor ropte han med høy røst, med gråt og sukk og med et sterkt skrik, og han rev sine klær.
1 Og da de som var i teltene, hørte det, ble de forferdet over det som ble gjort. 2 Og frykt og beven falt over dem, så det var ingen som våget å bli for sin nestes øine, men alle sammen løp de ut og flyktet til alle veier på sletten og i fjellene. 3 Også de som hadde slått leir i fjellene rundt om Bethulia, flyktet. Da stormet Israels barn, alle som var en kriger blant dem, mot dem. 4 Så sendte Ozias til Betomasthem og til Bebai og Chobai og Cola og til alle Israels kyster, for å fortelle om det som var skjedd, og alle skulle skynde seg ut mot sine fiender for å ødelegge dem. 5 Men da Israels barn hørte det, falt de alle sammen på dem og drepte dem til Chobai, likeså de som kom fra Jerusalem og fra hele fjelllandet; for menn hadde fortalt dem hva som var skjedd i deres fienders leir), og de som var i Galead og i Galilea, jaget dem med et stort nedslag, inntil de var forbi Damaskus og dets grenser. 6 Og resten av dem som bodde i Betulia, falt over Assurs leir og plyndret dem og ble meget rike. 7 Og Israels barn som vendte tilbake fra slaktingen, hadde det som var igjen; og landsbyene og byene som var i fjellene og på sletten, fikk mye bytte; for folkemengden var meget stor. 8 Da kom ypperstepresten Joakim og de eldste av Israels barn som bodde i Jerusalem, for å se det gode som Gud hadde vist Israel, og for å se Judit og hilse på henne. 9 Og da de kom til henne, velsignet de henne enig og sa til henne: Du er Jerusalems opphøyelse, du er Israels store herlighet, du er vårt folks store glede. 10 Du har gjort alt dette ved din hånd; du har gjort mye godt mot Israel, og Gud har behag i det. Velsignet være du av Herren, den Allmektige til evig tid. Og alt folket sa: Så skal det være! 11 Og folket plyndret leiren i tretti dager, og de ga Judith Holofernes hans telt og hele tallerkenen hans og sengene og karene og alt det han hadde, og hun tok det og la det på muldyret sitt. og gjorde i stand vognene hennes og la dem derpå. 12 Da løp alle Israels kvinner sammen for å se henne og velsignet henne og danset for henne, og hun tok grener i hånden og gav også til kvinnene som var med henne. 13 Og de la en krans med oliven på henne og hennes tjenestepike som var med henne, og hun gikk foran alt folket i dansen og ledet alle kvinnene, og alle Israels menn fulgte etter i sine rustninger med kranser og sanger. i munnen deres.
KAPITTEL 16 1Da begynte Judit å synge denne takkesangen i hele Israel, og hele folket sang etter henne denne lovsangen. 2 Og Judith sa: Begynn for min Gud med klangfarger, syng for min Herre med cymbaler; still ham en ny salme, opphøy ham og påkall hans navn! 3 For Gud bryter stridene, for midt i leirene har han reddet meg ut av hendene på dem som forfulgte meg. 4 Assur kom ut fra fjellene fra nord, han kom med ti tusener av sin hær, og mengden som stoppet strømmene, og deres ryttere har dekket fjellene. 5 Han skrøt av at han ville brenne opp mine landemerker og drepe mine unge menn med sverdet og slå diende barn mot jorden og gjøre mine spedbarn til bytte og mine jomfruer til bytte. 6 Men Herren, den allmektige, har skuffet dem ved en kvinnes hånd. 7 For den mektige falt ikke for de unge mennene, og titanenes sønner slo ham ikke, og ingen høye kjemper satte seg over ham; men Judit, Meraris datter, svekket ham med sitt skjønnhet. 8 For hun tok av sitt enkeskap for å opphøye dem som var undertrykt i Israel, og salvet sitt ansikt med salve og bandt håret sitt i et dekk og tok et lintøy for å forføre ham. 9 Sandalene hennes henrykte øynene hans, hennes skjønnhet tok sinnet hans til fange, og slyngen gikk gjennom halsen hans. 10 Perserne skalv for hennes frimodighet, og mederne ble skremt over hennes hardhet. 11 Da jublet mine elendige, og mine svake ropte høyt; men de ble forferdet. Disse løftet sine røster, men de ble styrtet. 12 Pikenes sønner har gjennomboret dem og såret dem som barn på flukt; de omkom ved Herrens kamp. 13 Jeg vil synge for Herren en ny sang: Herre, du er stor og herlig, underfull i styrke og uovervinnelig. 14 La alle skapninger tjene deg! For du talte, og de ble til, du sendte din ånd ut, og den skapte dem, og det er ingen som kan motstå din røst. 15 For fjellene skal rokkes fra sine grunnvoller med vann, klippene skal smelte som voks for ditt åsyn; likevel er du barmhjertig mot dem som frykter deg. 16 For alt slaktoffer er for lite til en velbehagelig duft for deg, og alt fettet er ikke nok til ditt brennoffer; men den som frykter Herren, er stor til enhver tid. 17 Ve de nasjonene som reiser seg mot min slekt! Herren, den allmektige, skal ta hevn på dem på dommens dag, ved å sette ild og ormer i deres kjød; og de skal føle dem og gråte for alltid. 18 Så snart de kom til Jerusalem, tilbad de Herren; og så snart folket var renset, ofret de sine brennoffer og sine frioffer og sine gaver. 19 Judith viet også alt Holofernes ting, som folket hadde gitt henne, og ga baldakinen, som hun hadde tatt ut av hans sengekammer, til en gave til Herren. 20 Så fortsatte folket å feste i Jerusalem foran helligdommen i tre måneder, og Judit ble hos dem.
21 Etter denne tid vendte hver og en tilbake til sin egen arv, og Judit dro til Betulia og ble i sin eiendom og var i sin tid æret i hele landet. 22 Og mange begjærte henne, men ingen kjente henne så lenge hun levde, etter at hennes mann Manasse var død og ble samlet til sitt folk. 23 Men hun ble mer og mer i ære og ble gammel i sin manns hus, hundre og fem år gammel, og gjorde sin tjenestepike fri; så døde hun i Betulia, og de begravde henne i hennes mann Manasses hule. 24 Og Israels hus sørget over henne i syv dager, og før hun døde, delte hun ut sine eiendeler til alle dem som var nærmeste i slekten til hennes mann Manasse, og til de som var nærmest i hennes slekt. 25 Og det var ingen som gjorde Israels barn mer redde i Judits dager og heller ikke lenge etter hennes død.