KAPITTEL 1 1 Elsk rettferdighet, dere som er dommere på jorden; tenk på Herren med et godt hjerte, og søk ham i et enkelt hjerte. 2 For han skal bli funnet av dem som ikke frister ham; og viser seg for dem som ikke mistror ham. 3 For gale tanker skiller seg fra Gud, og hans makt, når den prøves, irettesetter de uklokte. 4 For i en ond sjel skal visdom ikke komme inn; heller ikke bo i det legeme som er underlagt synd. 5 For tuktens hellige ånd skal flykte fra svik og fjerne seg fra tanker som er uforstandige, og blir ikke værende når urettferdighet kommer inn. 6 For visdom er en kjærlig ånd; og han vil ikke frikjenne en spotter for hans ord; for Gud er hans tøylers vitne og en sann betrakter av hans hjerte og en som hører hans tunge. 7 For Herrens Ånd fyller verden, og den som rommer alt, har kunnskap om røsten. 8 Derfor kan den som taler urett, ikke skjules, og hevnen skal ikke gå forbi ham når den straffer. 9 For de ugudeliges råd skal granskes, og lyden av hans ord skal komme til Herren for å åpenbare hans ugudelige gjerninger. 10 For nidkjærhetens øre hører alt, og lyden av knurring er ikke skjult. 11 Pass deg derfor for knurring, som er unyttig! og hold din tunge fra å baksnakke, for det er intet ord så hemmelig at det skal gå for intet, og den munn som tror, dreper sjelen. 12 Søk ikke døden i eders livs villfarelse, og drag ikke tilintetgjørelse over eder med eders henders gjerninger. 13 For Gud skapte ikke døden, og han har ikke behag i å ødelegge de levende. 14 For han skapte alle ting for at de skulle være til; og verdens slekter var friske; og det er ingen ødeleggelsesgift i dem, heller ikke dødsriket på jorden. 15 (For rettferdighet er udødelig:) 16 Men ugudelige menn kalte det til dem med sine gjerninger og ord; for da de tenkte å ha det som sin venn, fortærte de til intet og gjorde en pakt med det, fordi de er verdige til å ta del i det. KAPITTEL 2 1 For de ugudelige sa, mens de tenkte med seg selv, men ikke rett: Vårt liv er kort og langtekkelig, og ved en manns død finnes det ingen bot, og det var ikke kjent at noen var vendt tilbake fra graven.
2 For vi er født i alle eventyr, og vi skal være heretter som om vi aldri hadde vært det; for pusten i våre nesebor er som røyk og en liten gnist i vårt hjertes bevegelse. 3 Når vår kropp er slukket, skal den bli til aske, og vår ånd skal forsvinne som den myke luften, 4 Og vårt navn skal bli glemt med tiden, og ingen skal ha våre gjerninger i minne, og vårt liv skal forgå som spor av en sky, og skal spres som en tåke som drives bort med strålene fra sol, og overvinnes av varmen fra den. 5 For vår tid er en veldig skygge som forgår; og etter vår ende er det ingen tilbakevending, for det er fast forseglet, så ingen kommer igjen. 6 Kom derfor, la oss nyte det gode som er tilstede, og la oss snarlig bruke skapningene som i ungdommen. 7 La oss fylle oss med kostbar vin og salver, og la ingen vårblomst gå forbi oss! 8 La oss krone oss med roseknopper før de visner. 9 La ingen av oss gå uten hans del av vår vellystenhet; la oss la oss la tegn på vår glede være på hvert sted; for dette er vår del, og vår lodd er dette. 10 La oss undertrykke den fattige rettferdige, la oss ikke skåne enken og ikke ære de gamles grå hår. 11 La vår styrke være rettferdighetens lov, for det som er skrøpelig, finnes ikke verdt. 12 La oss derfor ligge på lur etter de rettferdige; For han er ikke for vår tur, og han er ren i strid med våre gjerninger; 13 Han sier at han har kunnskap om Gud, og han kaller seg Herrens barn. 14 Han ble skapt for å irettesette våre tanker. 15 Han er mismodig mot oss, også for å se; for hans liv er ikke som andre menneskers, hans veier er av en annen måte. 16 Vi er aktet for ham som falske; han avstår fra våre veier som fra urenhet; han forkynner den rettferdiges ende for å bli velsignet, og roser seg av at Gud er hans far. 17 La oss se om hans ord er sanne, og la oss prøve hva som skal skje ved hans ende. 18 For dersom den rettferdige er Guds sønn, da vil han hjelpe ham og fri ham fra hans fienders hånd. 19 La oss granske ham med grusomhet og tortur, så vi kan kjenne hans saktmodighet og vise hans tålmodighet. 20 La oss dømme ham med en skammelig død; for ved hans eget ord skal han bli aktet.
21 Slike ting tenkte de på og ble ført på villspor; for deres egen ondskap har blindet dem. 22 Guds mysterier, de kjente dem ikke; de håpet ikke på rettferdighets lønn og skjønte heller ikke lønn for ulastelige sjeler. 23 For Gud skapte mennesket til å være udødelig og gjorde det til et bilde på sin egen evighet. 24 Men ved djevelens misunnelse kom døden inn i verden, og de som holder seg til hans side, finner den. KAPITTEL 3 1 Men de rettferdiges sjeler er i Guds hånd, og ingen pine skal røre dem. 2 For de uforstandiges øyne syntes de å dø, og deres bortgang er tatt for elendighet, 3 Og de går bort fra oss for å bli en total ødeleggelse, men de er i fred. 4 For selv om de blir straffet for menneskers øyne, er likevel deres håp fullt av udødelighet. 5 Og etter å ha blitt litt tuktet, skal de få stor lønn; for Gud prøvde dem og fant dem verdige for seg selv. 6 Som gull i ovnen har han prøvd dem og tatt imot dem som brennoffer. 7 Og når de blir besøkt, skal de skinne og løpe frem og tilbake som gnister mellom halmstrå. 8 De skal dømme folkeslagene og herske over folkene, og deres Herre skal være konge til evig tid. 9 De som setter sin lit til ham, skal forstå sannheten, og de som er trofaste i kjærlighet, skal bli hos ham; for hans hellige er nåde og barmhjertighet, og han har omsorg for sine utvalgte. 10 Men de ugudelige skal straffes etter sine egne innbilninger, som har forsømt de rettferdige og forlatt Herren. 11 For den som forakter visdom og næring, han er elendig, og deres håp er forgjeves, deres arbeid ufruktbart og deres gjerninger unyttige. 12 Deres hustruer er uforstandige, og deres barn onde. 13 Deres ætt er forbannet. Derfor velsignet er den ufruktbare som ikke er besmittet, som ikke kjenner den syndige seng; hun skal ha frukt ved besøk av sjeler. 14 Og velsignet er hoffmannen, som med sine hender ikke har utrettet noen misgjerning eller tenkt seg onde ting mot Gud; for ham skal gis troens spesielle gave og en arv i Herrens tempel som er mer velbehagelig for hans sinn.
15 For herlig er frukten av godt arbeid, og visdommens rot skal aldri falle bort. 16 Når det gjelder ekteskapsbryternes barn, de skal ikke komme til sin fullkommenhet, og ætten til en urettferdig seng skal utryddes. 17 For om de lever lenge, skal de ikke bli aktet, og deres siste alder skal være uten ære. 18 Eller om de dør raskt, har de ikke noe håp eller trøst på prøvelsens dag. 19 For forferdelig er slutten på den urettferdige slekt. KAPITTEL 4 1 Bedre er det å ikke ha barn og å ha dyd, for minnet om det er udødelig, fordi det er kjent med Gud og mennesker. 2 Når den er til stede, tar menn et eksempel på den; og når det er borte, begjærer de det; det bærer en krone og seier til evig tid, etter å ha vunnet seieren og strever etter ubesmittet belønning. 3 Men de ugudeliges mangfoldige unger skal ikke trives, og de skal ikke slå dype rot fra bastardslippene og ikke legge noen fast grunn. 4 For om de blomstrer i grener for en tid; men når de ikke står sist, skal de rystes av vinden, og av vindens kraft skal de bli utryddet. 5 De ufullkomne grenene skal brytes av, deres frukter unyttige, ikke modne til å spise, ja, de skal ikke betales. 6 For barn som er født av ulovlige senger, er vitner om ugudelighet mot sine foreldre i deres rettssak. 7 Men om den rettferdige blir forhindret med døden, skal han likevel være i ro. 8 For hederlig alder er ikke det som står i lengden, heller ikke det som måles i antall år. 9 Men visdom er det grå hår for mennesker, og et uplettet liv er alderdom. 10 Han behaget Gud og var elsket av ham, så han ble ført blant syndere. 11 Ja, raskt ble han tatt bort, for at ikke denne ondskapen skulle forandre hans forstand, eller bedrageri forføre hans sjel. 12 For slemhetens forhekselse tilslører det som er ærlig; og begjærlighetens vandring undergraver det enkle sinnet. 13 Da han ble fullkommen på kort tid, fullførte han en lang tid: 14 For hans sjel behaget Herren; derfor skyndte han seg å ta ham bort fra de ugudelige.
15 Dette så folket og skjønte det ikke, og de la ikke dette i tankene at hans nåde og barmhjertighet er med sine hellige, og at han har respekt for sine utvalgte. 16 Slik skal den rettferdige som er død, fordømme de ugudelige som lever; og ungdom som snart er fullkommen de urettferdiges mange år og alderdom. 17 For de skal se enden på de vise, og de skal ikke forstå hva Gud i sitt råd har bestemt ham, og til hvilket formål Herren har satt ham i sikkerhet. 18 De skal se ham og forakte ham; men Gud skal le av dem, og de skal heretter være et grusomt lik og en hån blant de døde til evig tid. 19 For han skal rive dem i stykker og kaste dem på hode, så de skal bli målløse; og han skal ryste dem fra grunnvollen; og de skal bli lagt øde og være i sorg; og deres minne skal gå til grunne. 20 Og når de avslører beretningene om sine synder, skal de komme med frykt, og deres egne misgjerninger skal overbevise dem for deres åsyn. KAPITTEL 5 1 Da skal den rettferdige stå i stor frimodighet for dem som har plaget ham og ikke har gjort regnskap for hans gjerninger. 2 Når de ser det, skal de bli forferdet av frykt og forbløffes over hans frelses merkelighet, så langt over alt det de ventet på. 3 Og de som omvender seg og stønner av åndsangst, skal si ved seg selv: Dette var han som vi noen ganger hadde hånt, og et spottord: 4 Vi dårer regnet hans liv for galskap, og hans ende var uten ære. 5 Hvor er han regnet blant Guds barn, og hans lodd er blant de hellige! 6 Derfor har vi tatt feil fra sannhetens vei, og rettferdighetens lys har ikke skinnet for oss, og rettferdighetens sol gikk ikke opp over oss. 7 Vi trette oss på ondskapens og ødeleggelsens vei, ja, vi har gått gjennom ørkener hvor det ikke er noen vei; men Herrens vei har vi ikke kjent den. 8 Hva har stolthet nyttet oss? eller hva godt har rikdom med vår ære bragt oss? 9 Alt dette er gått bort som en skygge, og som en post som haster forbi; 10 Og som et skip som går over vannets bølger, som når det går forbi, sporet av det ikke kan finnes, heller ikke kjølens gang i bølgene; 11 Eller som når en fugl har fløyet gjennom luften, er det ikke noe tegn på hennes vei å finne, men den lette luften som blir slått med et
vingeslag og delt med dems voldsomme støy og bevegelser, går gjennom, og etterpå er det ikke noe tegn på hvor hun gikk; 12 Eller som når en pil skytes mot et merke, så skiller den luften, som straks samles igjen, så en mann ikke kan vite hvor den har gått gjennom. 13 Likeså begynte vi på samme måte, så snart vi ble født, å gå mot vår ende, og hadde ikke noe tegn på dyd å vise; men ble fortært i vår egen ondskap. 14 For de ugudeliges håp er som støv som blåses bort med vinden; som et tynt skum som drives bort med stormen; som røyken som spres her og der med en storm, og går bort som minnet om en gjest som bare blir en dag. 15 Men de rettferdige lever til evig tid; deres lønn er også hos Herren, og omsorgen for dem er hos den Høyeste. 16 Derfor skal de få et herlig rike og en vakker krone av Herrens hånd; for med sin høyre hånd skal han dekke dem, og med sin arm skal han beskytte dem. 17 Han skal ta til seg sin nidkjærhet for fullstendig rustning og gjøre skapningen til sitt våpen til hevn for sine fiender. 18 Han skal iføre seg rettferdighet som en brynje og sann dom i stedet for en hjelm. 19 Han skal ta hellighet som et uovervinnelig skjold. 20 Hans harde vrede skal han skjerpe for et sverd, og verden skal kjempe med ham mot de uklokte. 21 Da skal de tordenskyller som retter seg mot høyre, dra utenlands; og fra skyene, som fra en godt trukket bue, skal de fly til merket. 22 Og haglstener fulle av vrede skal kastes som av en steinbue, og havets vann skal rase mot dem, og strømmene skal grusomt drukne dem. 23 Ja, en mektig vind skal reise seg mot dem, og som en storm skal den blåse dem bort; slik skal misgjerning legge hele jorden øde, og ugudelighet skal omstyrte de mektiges troner. KAPITTEL 6 1 Hør derfor, dere konger, og forstå! lær, dere som er dommere over jordens ender. 2 Lytt til, dere som hersker over folket, og roser dere for folkenes mange! 3 For det er gitt deg makt fra Herren og herredømme fra den Høyeste, som skal prøve dine gjerninger og utrede dine råd.
4 For som tjenere for hans rike, har dere ikke dømt rett, ikke holdt loven og ikke vandret etter Guds råd; 5 Forferdelig og raskt skal han komme over deg; for en skarp dom skal komme over dem som er på haugene. 6 For barmhjertighet vil snart tilgi de slemmeste, men mektige menn skal pines mektig. 7 For den som er Herre over alle, skal ikke frykte noens person, og han skal ikke være ærefrykt for noens storhet; for han har gjort små og store og har omsorg for alle like. 8 Men en hard prøvelse skal komme over de mektige. 9 Derfor taler jeg til dere, konger, så dere kan lære visdom og ikke falle fra. 10 For de som holder helligdommen, skal dømmes hellige, og de som har lært slikt, skal finne hva de skal svare. 11 Sett derfor din hengivenhet på mine ord; begjær dem, og dere skal bli opplært. 12 Visdommen er herlig og forsvinner aldri; ja, hun er lett å se av dem som elsker henne, og blir funnet av dem som søker henne. 13 Hun hindrer dem som ønsker henne, ved først å gjøre seg kjent for dem. 14 Den som leter etter henne tidlig, skal ikke ha stor møye; for han skal finne henne sittende ved sine dører. 15 Derfor er å tenke på henne, visdoms fullkommenhet, og den som våker for henne, skal snart være uten bekymring. 16 For hun går omkring og søker dem som er henne verdige, viser seg velbehag for dem på veiene og møter dem i hver tanke. 17 For hennes sanne begynnelse er begjæret etter tukt; og omsorg for disiplin er kjærlighet; 18 Og kjærlighet er å holde hennes lover; og å gi akt på hennes lover er en visshet om uforgjengelighet; 19 Og uforgjengelighet gjør oss nær til Gud. 20 Derfor fører visdoms begjær til et rike. 21 Hvis eders behag er i troner og septre, I folkets konger, ær visdom, så I kan regjere til evig tid. 22 Hva visdom angår, hva hun er, og hvordan hun kom opp, det vil jeg fortelle deg, og jeg vil ikke skjule mysterier for deg, men jeg vil oppsøke henne fra begynnelsen av hennes fødsel og bringe kunnskapen om henne frem i lyset, og vil ikke gå over sannheten. 23 Jeg vil heller ikke gå med fortærende misunnelse; for en slik mann skal ikke ha samfunn med visdom.
24 Men mengden av de vise er verdens velferd, og en vis konge er folkets støtte. 25 Ta derfor imot tukt ved mine ord, så skal det gjøre deg godt. KAPITTEL 7 1 Jeg er også et dødelig menneske, som alle andre, og avkom av ham som først ble skapt av jorden, 2 Og i min mors liv ble det skapt til å være kjøtt i ti måneders tid, sammenpresset i blod, av menneskets ætt og den glede som fulgte med søvnen. 3 Og da jeg ble født, trakk jeg inn den vanlige luften og falt på jorden, som er av lik natur, og den første røsten som jeg uttalte, ropte, som alle andre gjør. 4 Jeg ble ammet i svøp, og det med omsorg. 5 For det er ingen konge som hadde noen annen begynnelse av fødsel. 6 For alle mennesker har én inngang til livet, og lignende går ut. 7 Derfor ba jeg, og forstand ble meg gitt; jeg påkalte Gud, og visdommens ånd kom til meg. 8 Jeg foretrakk henne fremfor septer og troner, og satte ingen rikdom i forhold til henne. 9 Heller ikke sammenlignet jeg noen edelsten med henne, for alt gull for henne er som en liten sand, og sølv skal regnes som leire for henne. 10 Jeg elsket henne over helse og skjønnhet, og jeg valgte å ha henne i stedet for lys; for lyset som kommer fra henne, går aldri ut. 11 Alt godt kom til meg med henne, og utallige rikdommer i hennes hender. 12 Og jeg gledet meg over dem alle, for visdom går foran dem, og jeg visste ikke at hun var deres mor. 13 Jeg lærte flittig og forkynner henne rikelig; jeg skjuler ikke hennes rikdom. 14 For hun er en skatt for mennesker som aldri svikter; som de som bruker, blir Guds venner, og blir berømmet for de gaver som kommer ved å lære. 15 Gud har gitt meg å tale som jeg vil, og å bli fruktsommelig for det som er gitt meg; for det er han som leder til visdom og leder de vise. 16 For i hans hånd er både vi og våre ord; også all visdom og kunnskap om håndverk. 17 For han har gitt meg viss kunnskap om de ting som er, nemlig å vite hvordan verden ble til, og elementenes virkemåte.
18 Tidenes begynnelse, ende og midte: forandringene i solens vending og årstidenes skiftninger. 19 Årenes kretsløp og stjernenes posisjoner: 20 Levende skapningers natur og ville dyrs raseri: vindens vold og menneskenes tanker: plantenes mangfold og røttenes dyder: 21 Og alt det som enten er hemmelig eller åpenbart, det vet jeg. 22 For visdommen, som er den som gjør alle ting, lærte meg: for i den er en forstandig ånd hellig, en eneste, mangfoldig, underfundig, livlig, klar, ubesmittet, rettferdig, ikke utsatt for skade, elsker det som er godt. rask, som ikke er tillatt, klar til å gjøre godt, 23 Snill mot mennesket, standhaftig, sikker, fri for omsorg, har all makt, overvåker alle ting og går gjennom all forstand, rene og mest underfundige ånder. 24 For visdom er mer gripende enn enhver bevegelse: den går gjennom og går gjennom alle ting på grunn av sin renhet. 25 For hun er Guds krafts ånde og en ren innflytelse som strømmer fra den Allmektiges herlighet; derfor kan intet uren ting falle inn i henne. 26 For hun er glansen av det evige lys, Guds krafts uplettede speil og hans godhets bilde. 27 Og som bare én, kan hun gjøre alt; og blir i seg selv, gjør hun alt nytt; og i alle tider går hun inn i hellige sjeler og gjør dem til venner av Gud og profeter. 28 For Gud elsker ingen annet enn den som bor i visdom. 29 For hun er vakrere enn solen, og fremfor alt stjernenes rekkefølge; sammenlignet med lyset er hun funnet foran det. 30 For etter dette kommer natt, men lasten skal ikke seire over visdommen. KAPITTEL 8 1 Visdommen strekker seg sterkt fra den ene ende til den andre, og kjærlig ordner hun alle ting. 2 Jeg elsket henne og søkte henne fra min ungdom, jeg ønsket å gjøre henne til min ektefelle, og jeg elsket hennes skjønnhet. 3 Ved at hun er kjent med Gud, opphøyer hun sin edelhet: ja, Herren over alle ting elsket henne. 4 For hun er kjent med hemmelighetene ved kunnskapen om Gud, og elsker hans gjerninger. 5 Hvis rikdom er en eiendom å ønske i dette livet; hva er rikere enn visdom, som gjør alt?
6 Og hvis klokskap virker; hvem av alle som er, er en mer snedig arbeider enn hun? 7 Og hvis en mann elsker rettferdighet, er hennes arbeid dyder: for hun lærer måtehold og klokskap, rettferdighet og styrke, som er slike ting som mennesker ikke kan ha noe mer nyttig i livet. 8 Hvis en mann ønsker mye erfaring, vet hun ting fra gammelt av, og gjetter rett på det som skal komme: hun kjenner talens underfundighet og kan utlegge mørke setninger: hun forutser tegn og under og hendelser i årstider og tider. 9 Derfor tenkte jeg å ta henne til meg for å bo hos meg, vel vitende om at hun ville være en rådgiver for gode ting og en trøst i bekymringer og sorg. 10 For hennes skyld vil jeg ha ære blant folket og ære hos de eldste, selv om jeg er ung. 11 Jeg skal dømmes som en rask innbilskhet, og jeg skal beundres for store menns øyne. 12 Når jeg holder tungen min, skal de ta min fritid, og når jeg taler, skal de høre godt til mig; taler jeg mye, skal de legge hendene på munnen. 13 Og ved hjelp av henne skal jeg oppnå udødelighet og etterlate meg et evig minne om dem som kommer etter meg. 14 Jeg skal ordne folkene, og hedningene skal underordne seg meg. 15 Forferdelige tyranner skal bli redde når de ikke hører om meg; Jeg vil bli funnet god blant folket og tapper i krig. 16 Etter at jeg er kommet inn i mitt hus, vil jeg hvile med henne; for hennes vandel har ingen bitterhet; og å leve med henne har ingen sorg, men glede og glede. 17 Da jeg nå vurderte disse tingene i meg selv og grunnet på dem i mitt hjerte, hvordan det å være knyttet til visdom er udødelighet; 18 Og det er stor glede å ha hennes vennskap; og i hennes henders verk er uendelig rikdom; og i utøvelsen av konferansen med henne, klokskap; og i samtale med henne, en god rapport; Jeg gikk rundt og søkte hvordan jeg skulle ta henne til meg. 19 For jeg var et vittig barn og hadde en god ånd. 20 Ja, da jeg var god, kom jeg ubesmittet inn i et legeme. 21 Men da jeg skjønte at jeg ikke kunne få henne på annen måte, uten at Gud ga henne meg; og det var et poeng av visdom også å vite hvem sin gave hun var; Jeg ba til Herren og bad ham, og av hele mitt hjerte sa jeg:
KAPITTEL 9
KAPITTEL 10
1 Mine fedres Gud og barmhjertighets Herre, som har skapt alt med ditt ord, 2 Og ordinerte mennesket ved din visdom til at det skulle herske over skapningene du har skapt, 3 Og gi verden orden etter rettferdighet og rettferdighet, og hold dom med et oppriktig hjerte! 4 Gi meg visdom, som sitter ved din trone! og forkast meg ikke blant dine barn! 5 For jeg, din tjener og sønn av din tjenerinne, er en skrøpelig og kortvarig person og for ung til å forstå rett og lover. 6 For om en mann aldri er så fullkommen blant menneskenes barn, men hvis din visdom ikke er med ham, skal han ikke bli aktet. 7 Du har utvalgt meg til å være konge over ditt folk og dommer over dine sønner og døtre. 8 Du har befalt meg å bygge et tempel på ditt hellige berg og et alter i byen du bor i, en likhet med det hellige tabernakel som du har gjort i stand fra begynnelsen. 9 Og visdom var med deg, som kjenner dine gjerninger og var til stede da du skapte verden, og visste hva som var velbehagelig i dine øine og rett i dine bud. 10 Send henne ut fra din hellige himmel og fra din herlighets trone, så hun kan arbeide sammen med meg, så jeg kan vite hva som er til behag for deg. 11 For hun vet og forstår alle ting, og hun skal lede meg nøkternt i mine gjerninger og bevare meg i sin makt. 12 Så skal mine gjerninger være velbehagelige, og da skal jeg dømme ditt folk rettferdig og være verdig til å sitte i min fars sete. 13 For hvilket menneske er det som kan kjenne Guds råd? eller hvem kan tenke hva Herrens vilje er? 14 For dødelige menneskers tanker er elendige, og våre tanker er bare usikre. 15 For det forgjengelige legeme presser sjelen ned, og det jordiske tabernaklet tynger det sinn som tenker på mange ting. 16 Og neppe gjetter vi rett på det som er på jorden, og med arbeid finner vi det som er foran oss; men det som er i himmelen, hvem har ransaket? 17 Og ditt råd, hvem har kjent det uten at du gir visdom og sender din Hellige Ånd ovenfra? 18 For slik ble veiene for dem som bodde på jorden omgjort, og menneskene ble lært de ting som behager deg, og ble frelst ved visdom.
1 Hun bevarte verdens første dannede far, som ble skapt alene, og førte ham ut av hans fall, 2 Og ga ham makt til å herske over alle ting. 3 Men da den urettferdige gikk bort fra henne i sin vrede, omkom han også i den vrede han drepte sin bror med. 4 For hvis sak jorden ble druknet i vannflommen, bevarte visdommen den igjen og ledet de rettferdiges vei i et trestykke av liten verdi. 5 Og da nasjonene i sin onde sammensvergelse ble forvirret, fant hun ut den rettferdige og bevarte ham ulastelig for Gud, og holdt ham sterk mot hans inderlige medfølelse med sønnen. 6 Da de ugudelige gikk til grunne, reddet hun den rettferdige, som flyktet fra ilden som falt ned over de fem byene. 7 Om hvis ugudelighet inntil denne dag er ødemarken som ryker et vitnesbyrd, og planter som bærer frukt som aldri blir modne, og en stående saltstøtte er et minnesmerke over en vantro sjel. 8 For av visdom fikk de ikke bare dette vondt, at de ikke visste hva som var godt. men etterlot seg også til verden et minne om deres dårskap, slik at de ikke kunne skjule seg i det de fornærmet. 9 Men visdom frelste fra smerte dem som tok hensyn til henne. 10 Da den rettferdige flyktet fra sin brors vrede, ledet hun ham på rette stier, viste ham Guds rike og ga ham kunnskap om hellige ting, gjorde ham rik på hans reiser og mangfoldiggjorde frukten av hans strev. 11 I begjærligheten til dem som undertrykte ham, stod hun hos ham og gjorde ham rik. 12 Hun forsvarte ham for fiendene hans og reddet ham fra dem som lå på lur, og i en hard strid ga hun ham seier; at han kan vite at godhet er sterkere enn alt. 13 Da den rettferdige var solgt, forlot hun ham ikke, men fridde ham fra synden; hun gikk ned med ham i graven, 14 Og lot ham ikke være i lenker, før hun førte ham rikets septer og makt over dem som undertrykte ham. 15 Hun utfridde det rettferdige folket og den ulastelige ætt fra nasjonen som undertrykte dem. 16 Hun gikk inn i Herrens tjeners sjel og stod imot forferdelige konger med under og tegn; 17 Gav de rettferdige en lønn for deres strev, ledet dem på en underfull måte og var for dem til
et dekke om dagen og et lys for stjernene om natten; 18 Førte dem gjennom Rødehavet og førte dem gjennom mye vann. 19 Men hun druknet fiendene deres og kastet dem opp fra bunnen av dypet. 20 Derfor plyndret de rettferdige de ugudelige og priste ditt hellige navn, Herre, og storslått på en gang din hånd, som kjempet for dem. 21 For visdom åpnet de stummes munn og gjorde tungene til dem som ikke kan tale. KAPITTEL 11 1 Hun hadde fremgang for deres gjerninger i den hellige profets hånd. 2 De gikk gjennom ørkenen som ikke var bebodd, og slo opp telt på steder hvor det ikke var vei. 3 De sto mot sine fiender og ble hevnet på sine motstandere. 4 Da de var tørste, ropte de på deg, og det ble gitt dem vann fra klippen, og deres tørst ble slukket av den harde steinen. 5 For med det som deres fiender ble straffet, ble de tjent med det i deres nød. 6 For i stedet for en evig rennende elv plaget av urent blod, 7 Til en åpenbar irettesettelse av det budet hvorved spedbarnene ble drept, ga du dem rikelig med vann på en måte som de ikke håpet på. 8 Med denne tørst forkynte du hvordan du hadde straffet deres motstandere. 9 For da de ble prøvd, om enn i barmhjertighet, tuktet, visste de hvordan de ugudelige ble dømt i vrede og plaget, mens de tørste på en annen måte enn de rettferdige. 10 For disse formanet og prøvde du som en far, men den andre, som en streng konge, fordømte og straffet du. 11 Enten de var fraværende eller tilstede, var de like irriterte. 12 For en dobbelt sorg kom over dem, og en sukk til minne om det som er forgangne. 13 For da de hørte ved sine egne straffer at den andre skulle komme til nytte, fikk de en følelse av Herren. 14 For hvem de aktet med hån, da han lenge før ble kastet ut ved utstøtingen av spedbarn, ham til slutt, da de så det som skjedde, beundret de. 15 Men på grunn av deres ondskaps tåpelige tanker, hvormed de tilbad fornuftsløse slanger og sjofele dyr, sendte du en mengde urimelige dyr over dem for å ta hevn;
16 for at de skulle vite at det en mann synder med, det skal han også straffes med. 17 For din allmektige hånd, som gjorde materiens verden uten form, ønsket ikke å sende en mengde bjørner eller heftige løver blant dem, 18 Eller ukjente villdyr, fulle av raseri, nyskapte, som puster ut enten en flammende damp eller skitten duft av spredt røyk, eller skyter grufulle gnister ut av øynene deres: 19 Derfor kan ikke bare skaden sende dem ut med en gang, men også det forferdelige syn ødelegger dem fullstendig. 20 Ja, og uten disse maktene har de falt ned med ett støt, forfulgt av hevn og spredt rundt ved din krafts ånde; men du har ordnet alle ting i mål og tall og vekt. 21 For du kan vise din store styrke til enhver tid når du vil; og hvem kan stå imot din arms kraft? 22 For hele verden foran deg er som et lite vekstkorn, ja, som en dråpe av morgendugg som faller ned på jorden. 23 Men du forbarmer deg over alle; for du kan gjøre alt og blunker til menneskenes synder, fordi de skulle gjøre det godt igjen. 24 For du elsker alt som er, og avskyr intet som du har laget; for du ville aldri ha gjort noe om du hadde hatet det. 25 Og hvordan kunne noe ha bestått hvis det ikke hadde vært din vilje? eller blitt bevart, om ikke kalt av deg? 26 Men du sparer alle, for de er dine, Herre, du som elsker sjeler. KAPITTEL 12 1 For din uforgjengelige Ånd er i alle ting. 2 Derfor tukter du dem som fornærmer seg litt og litt, og advarer dem ved å minne dem om det de har krenket, så de kan tro på deg, Herre, etter å ha forlatt sin ondskap. 3 For det var din vilje ved våre fedres hender å ødelegge begge de gamle innbyggerne i ditt hellige land, 4 som du hatet for å gjøre de mest avskyelige gjerninger med trolldom og ugudelige ofre; 5 Og også de nådeløse barnemordere og slukere av menneskekjøtt og blodsfester, 6 Med sine prester midt blant deres avgudsdyrkende mannskap, og foreldrene som drepte med egne hender sjeler uten hjelp: 7 For at landet, som du aktet fremfor alt annet, skulle få en verdig koloni av Guds barn.
8 Men selv dem du sparte som mennesker, og du sendte veps, forløpere til din hær, for å utrydde dem litt og litt. 9 Ikke at du ikke var i stand til å bringe de ugudelige under de rettferdiges hånd i kamp, eller til å utrydde dem med en gang med grusomme dyr eller med ett grovt ord. 10 Men ved å fullbyrde dine dommer over dem litt og litt, ga du dem et sted for omvendelse, uten å være uvitende om at de var en slem generasjon, og at deres ondskap ble avlet i dem, og at deres innsikt aldri ville bli forandret. 11 For det var en forbannet ætt fra begynnelsen av; heller ikke av frykt for noen ga du dem tilgivelse for det de syndet med. 12 For hvem kan si: Hvad har du gjort? eller hvem skal stå imot din dom? eller hvem skal anklage deg for hedningefolkene som du har skapt? eller hvem skal komme for å stå imot deg for å ta hevn for de urettferdige? 13 For det er heller ingen Gud uten du som har omsorg for alle, som du kan vise at din dom ikke er urettferdig. 14 Heller ikke konge eller tyrann skal kunne rette sitt ansikt mot deg for noen som du har straffet. 15 Fordi du da selv er rettferdig, ordner du alle ting rettferdig, og du mener det ikke passer med din makt å dømme den som ikke har fortjent å bli straffet. 16 For din kraft er begynnelsen til rettferdighet, og fordi du er alles Herre, gjør den deg nådig mot alle. 17 For når menneskene ikke vil tro at du er av full kraft, viser du din styrke, og blant dem som vet det, viser du deres frimodighet. 18 Men du, som styrer din makt, dømmer med rettferdighet og gir oss stor gunst; for du kan bruke makt når du vil. 19 Men ved slike gjerninger har du lært ditt folk at den rettferdige skal være barmhjertig, og du har latt dine barn ha et godt håp at du gir omvendelse for synder. 20 For hvis du straffet dine barns fiender og de dødsdømte med slik overveielse, og ga dem tid og sted, hvorved de kunne bli utfridd fra deres ondskap: 21 Med hvor stor omhu dømte du dine egne sønner, hvis fedre du har sverget til og inngått pakter med gode løfter? 22 Derfor, mens du tukter oss, plager du våre fiender tusen ganger mer, i den hensikt at vi, når vi dømmer, skal tenke nøye på din godhet, og når vi selv blir dømt, skal vi se etter nåde.
23 Derfor, mens mennesker har levd oppløst og urettferdig, har du plaget dem med deres egne vederstyggeligheter. 24 For de var langt borte på villfarelsens veier og holdt dem for guder, som selv blant deres fienders dyr var foraktet, forført som barn uten forstand. 25 Derfor sendte du til dem, som til barn uten fornuft, en dom for å håne dem. 26 Men de som ikke ville bli omvendt ved den rettelsen som han fulgte med, skal føle en dom som er verdig for Gud. 27 For se, hva de mislikte da de ble straffet, det vil si for dem som de trodde var guder; Da de nå ble straffet i dem, så de det, kjente de at han var den sanne Gud, som de før nektet å kjenne; og derfor kom en ekstrem fordømmelse over dem. KAPITTEL 13 1 Sannelig, forfengelige er alle mennesker av natur, som er uvitende om Gud, og som ikke av det gode som sees kunne kjenne ham som er. 2 Men regnet enten ild eller vind eller den raske luften eller stjernenes sirkel, eller det voldsomme vannet eller himmelens lys, for å være gudene som styrer verden. 3 hvis skjønnhet, hvis de hadde behag, tok dem til å være guder; la dem få vite hvor mye bedre Herren over dem er, for skjønnhetens første forfatter har skapt dem. 4 Men hvis de var forbauset over deres makt og dyd, la dem forstå ved dem hvor mye sterkere han er som skapte dem. 5 For av storheten og skjønnheten til skapningene blir det sett på som har skapt dem. 6 Men for dette er de desto mindre å bebreide, for de vil kanskje ta feil, de søker Gud og ønsker å finne ham. 7 For å være kjent med hans gjerninger gransker de ham flittig og tror deres syn; for det vakre er det som sees. 8 Men de skal heller ikke bli tilgitt. 9 For om de var i stand til å vite så mye at de kunne sikte mot verden; hvordan fant de ikke tidligere ut Herren om det? 10 Men elendige er de, og i døde ting er deres håp, som kaller dem guder, som er menneskehenders verk, gull og sølv, til å vise kunst i og liknelser med dyr, eller en stein som er nytteløst, verket. av en gammel hånd. 11 En tømmermann som hugger tømmer, etter at han har saget ned et tre som er egnet til formålet, og har tatt av all barken med dyktighet rundt
omkring og gjort det vakkert og laget et kar som er egnet til å tjene menneskers liv. 12 Og etter å ha brukt avfallet fra sitt arbeid på å tilberede maten hans, har han mettet seg; 13 Og tok selve avfallet blant dem som ikke tjente til nytte, idet han var et skjevt trestykke og fullt av knuter, og han skåret det flittig, mens han ikke hadde noe annet å gjøre, og formet det ved sin forstands dyktighet, og formet det til bildet av en mann; 14 Eller gjorde det likt et grusomt dyr, la det over med vermilion og farget rødt med maling og dekket hver flekk på den; 15 Og da han hadde laget et passende rom for det, satte han det i en vegg og gjorde det fast med jern. 16 For han sørget for det, for at det ikke skulle falle, vel vitende om at det ikke var i stand til å hjelpe seg selv; for det er et bilde, og trenger hjelp: 17 Da ber han for sine eiendeler, for sin hustru og sine barn, og skammer seg ikke over å tale til den som ikke har liv. 18 For helse påkaller han det som er svakt; for livet ber til den døde; for hjelp ber ydmykt det som har minst midler til å hjelpe, og om en god reise ber han om det som ikke kan sette en fot frem. 19 Og for å vinne og få, og for at hans hender skal lykkes, ber han om evne til å gjøre, som er mest ute av stand til å gjøre noe. KAPITTEL 14 1 Igjen, en som gjør seg klar til å seile og er i ferd med å gå gjennom de rasende bølgene, kaller på et stykke tre som er mer råttent enn karet som bærer ham. 2 For sannelig har lysten til vinning tenkt ut det, og arbeideren bygde det ved sin dyktighet. 3 Men ditt forsyn, far, styrer det; for du har gjort en vei i havet og en trygg vei i bølgene; 4 Viser at du kan redde fra all fare, ja, selv om en mann gikk til havs uten kunst. 5 Likevel vil du ikke at din visdoms gjerninger skal være uvirksomme, og derfor overgir mennesker livet til et lite stykke tre, og som passerer det grove havet i et svakt kar, blir reddet. 6 For også i gammel tid, da de stolte kjempene gikk til grunne, slapp håpet om verden styrt av din hånd i et svakt kar, og etterlot alle evigheter et slektskorn. 7 For salig er veden som rettferdighet kommer fra.
8 Men det som er laget med hender, er forbannet, likeså det som han som har laget det; han, fordi han har laget det; og den, fordi den var forgjengelig og ble kalt gud. 9 For den ugudelige og hans ugudelighet er begge hatefulle mot Gud. 10 For det som er laget, skal straffes sammen med den som har laget det. 11 Derfor skal også hedningenes avguder bli besøkt; for i Guds skapning er de blitt en vederstyggelighet og anstøt for menneskenes sjeler og en snare for de ukloktes føtter. 12 For å tenke ut avguder var begynnelsen til åndelig utukt, og deres påfunn livets fordervelse. 13 For heller ikke de var det fra begynnelsen av, og de skal ikke være til evig tid. 14 For ved menneskenes tomme herlighet kom de inn i verden, og derfor skal de snart komme til en ende. 15 For en far som lider av utidig sorg, når han snart har tatt et bilde av sitt barn bort, æret ham nå som en gud, som den gang var en død mann, og overgav seremonier og ofre til dem som var under ham. 16 Slik ble i tidens løp en ugudelig skikk som ble sterkere holdt som en lov, og utskårne bilder ble tilbedt etter kongers bud. 17 Som menn ikke kunne hedre i nærvær, fordi de bodde langt borte, tok de det falske ansiktet hans langt borte og gjorde et uttrykksbilde av en konge som de hedret, for at de ved denne fremdrift kunne smigre ham, var fraværende, som om han var til stede. 18 Også kunstmannens enestående flid bidro til å bringe de uvitende til mer overtro. 19 For han, kanskje villig til å behage en i autoritet, tvang all sin dyktighet til å ligne den beste mote. 20 Og så tok folkemengden, lokket av verkets nåde, ham nå for en gud, som litt før bare var æret. 21 Og dette var en anledning til å forføre verden: for mennesker, som tjente enten ulykke eller tyranni, tilskrev steiner og stokker det uutsigelige navnet. 22 Dette var heller ikke nok for dem at de tok feil i kunnskapen om Gud; men mens de levde i uvitenhetens store krig, kalte de så store plagene dem fred. 23 For mens de drepte sine barn i ofringer, eller brukte hemmelige seremonier eller festet merkelige ritualer;
24 De holdt verken liv eller ekteskap lenger ubesmittet, men enten drepte den ene en annen på forræderi eller bedrøvet ham ved utroskap. 25 Så det hersket i alle mennesker uten unntak blod, drap, tyveri og dissimulation, korrupsjon, utroskap, tumult, mened, 26 Bekymring for gode mennesker, glemsomhet av gode vendinger, uren av sjeler, skiftende slag, uorden i ekteskap, utroskap og skamløs urenhet. 27 For tilbedelse av avguder som ikke skal nevnes, er begynnelsen, årsaken og slutten på alt ondt. 28 For enten er de gale når de er glade, eller profeterer løgner, eller lever urettferdig, eller så forsvinner de seg selv. 29 For i den grad de stoler på avguder som ikke har liv; selv om de sverger falskt, ser de likevel ut til å ikke bli såret. 30 Men av begge grunner skal de straffes med rett, både fordi de ikke tenkte godt om Gud, idet de ga akt på avgudene, og også urettmessig sverget i svik og foraktet hellighet. 31 For det er ikke makten til dem som de sverger ved; men det er syndernes rettferdige hevn som alltid straffer de ugudeliges overtredelse. KAPITTEL 15 1 Men du, Gud, er nådig og sann, langmodig og i barmhjertighet ordner du alle ting, 2 For dersom vi synder, er vi dine, og kjenner din makt; men vi vil ikke synde, fordi vi vet at vi er regnet som dine. 3 For å kjenne deg er fullkommen rettferdighet; ja, å kjenne din kraft er roten til udødelighet. 4 For heller ikke menneskenes rampete påfunn narret oss, eller et bilde flekket med forskjellige farger, malerens fruktløse arbeid; 5 Det syn som lokker dårene til å begjære det, og derfor ønsker de et dødt bildes skikkelse som ikke har pust. 6 Både de som lager dem, de som ønsker dem, og de som tilber dem, elsker det onde og er verdige til å ha slike ting å stole på. 7 For pottemakeren, herdende myk jord, former hvert kar med mye arbeid for vår tjeneste; ja, av samme leire lager han både karene som tjener til ren bruk, og likeså alle som tjener det motsatte; men hva er bruken av begge typer, er pottemakeren selv dommeren. 8 Og ved å bruke sin gjerning utuktig, gjør han en forfengelig gud av den samme leiren, ja, han som litt før var laget av jord selv, og om en liten stund
etter vender han tilbake til den, når hans liv som ble lånt ham, skal bli krevde. 9 Til tross for hans omsorg er, ikke at han skal ha mye arbeid, og heller ikke at hans liv er kort, men strever for å overgå gull- og sølvsmeder, og streber etter å gjøre som de som arbeider i kobber, og regner det for sin ære å lage falske ting. 10 Hans hjerte er aske, hans håp er slemt enn jord, og hans liv er mindre verdt enn leire. 11 Fordi han ikke kjente sin skaper, og ham som inspirerte ham en virksom sjel og pustet inn en levende ånd. 12 Men de regnet vårt liv for et tidsfordriv, og vår tid her som et marked for vinning; for, sier de, vi må nå alle veier, selv om det er med onde midler. 13 For denne mannen, som av jordisk materie lager sprø kar og utskårne bilder, vet at han fornærmer seg fremfor alle andre. 14 Og alle fiendene til ditt folk, som holder dem underlagt, er høyst dåre og er elendigere enn små barn. 15 For de regnet alle hedningenes avguder for å være guder, som verken har øine til å se, eller neser til å trekke pusten, eller ører til å høre, eller henders fingre å håndtere; og når det gjelder føttene deres, de er sene til å gå. 16 For mennesket skapte dem, og den som lånte sin egen ånd, skapte dem; men ingen kan lage en gud som ham selv. 17 For som dødelig gjør han en død ting med onde hender; for han er selv bedre enn det han tilber, mens han levde en gang, men de aldri. 18 Ja, de tilbad også de dyrene som er mest hatefulle; for når de sammenlignes med hverandre, er noen verre enn andre. 19 Heller ikke de er vakre, så mye at de er begjærlig for dyrene; men de gikk uten lovprisning av Gud og hans velsignelse. KAPITTEL 16 1 Derfor ble de straffet verdig av det samme, og de ble plaget av mengden av dyr. 2 I stedet for denne straffen, som var nådig mot ditt eget folk, tilberedte du for dem kjøtt med en fremmed smak, ja, vaktler for å vekke lysten deres. 3 For at de, som begjærte mat, kunne forakte det som de måtte ønske, for det stygge synet av dyrene som ble sendt blant dem. men disse, som lider nød for en kort periode, kan få del i en merkelig smak.
4 For det var nødvendig at det skulle komme elendighet over dem som utøver tyranni, som de ikke kunne unngå; men for disse skulle det bare vises hvordan deres fiender ble plaget. 5 For da den grufulle voldsomheten til dyrene kom over disse, og de omkom med stikk fra krokete slanger, varte ikke din vrede evig. 6 Men de ble forferdet en liten stund, for at de kunne bli formanet, med et frelsestegn, til å minne dem om din lovs bud. 7 For den som vendte seg mot det, ble ikke frelst ved det han så, men ved deg, som er alles frelser. 8 Og med dette lot du dine fiender bekjenne at det er du som frelser fra alt ondt. 9 For dem ble bitt av gresshopper og fluer drept, og det ble ikke funnet noen bot for deres liv; for de var verdige til å bli straffet med slikt. 10 Men dine sønner overvant ikke giftige dragers tenner; for din miskunnhet var alltid ved dem og helbredet dem. 11 For de ble stukket for at de skulle komme dine ord i hu; og ble raskt frelst, for at de ikke skulle falle i dyp glemsel, og stadig kunne huske på din godhet. 12 For det var verken urter eller mykgjørende plaster som gjorde dem friske, men ditt ord, Herre, som helbreder alle ting. 13 For du har makt over liv og død, du fører til helvetes porter og reiser opp igjen. 14 Sannelig dreper en mann ved sin ondskap, og ånden vender ikke tilbake når den går ut; heller ikke den opptatte sjelen kommer igjen. 15 Men det er ikke mulig å unnslippe din hånd. 16 For de ugudelige, som nektet å kjenne deg, ble pisket av din arms styrke; med fremmed regn, hagl og regnbyger ble de forfulgt, som de ikke kunne unngå, og ble fortært ved ild. 17 For, som er mest å undres over, ilden hadde mer kraft i vannet, som slukker alt; for verden kjemper for de rettferdige. 18 For en gang ble flammen dempet, for at den ikke skulle brenne opp dyrene som ble sendt mot de ugudelige; men selv kunne se og forstå at de ble forfulgt med Guds dom. 19 Og en annen gang brenner den midt i vannet over ildens makt, for å ødelegge fruktene av et urettferdig land. 20 I stedet for matet du ditt eget folk med englemat, og sendte dem fra himmelen brød tilberedt uten deres arbeid, i stand til å tilfredsstille ethvert menneskes velbehag og godta enhver smak.
21 For din næring forkynte din søthet for dine barn, og tjente etter lysten til eteren, tempererte seg til enhvers smak. 22 Men snø og is tålte ilden og smeltet ikke, for at de skulle vite at ild som brenner i haglet og glitrer i regnet, ødela fiendenes frukter. 23 Men denne glemte igjen til og med sin egen kraft, for at de rettferdige skulle få næring. 24 For den skapning som tjener deg, som er skaperen, øker sin styrke mot de urettferdige for deres straff, og avtar sin styrke til gagn for dem som setter sin lit til deg. 25 Derfor ble den også den gang forandret til alle moter og var lydig mot din nåde, som nærer alle ting etter ønske fra dem som trengte. 26 For at dine barn, Herre, som du elsker, skal vite at det ikke er fruktveksten som gir menneske næring, men at det er ditt ord som bevarer dem som setter sin lit til deg. 27 For det som ikke ble ødelagt av ilden, ble oppvarmet med en liten solstråle, smeltet snart bort. 28 For at det skulle bli kjent at vi må hindre solen i å takke deg og be til dig om morgenen. 29 For de utakknemliges håp skal smelte bort som vinterens rimfrost og renne bort som unyttig vann. KAPITTEL 17 1 For dine dommer er store og kan ikke uttrykkes; derfor har uoppdragne sjeler tatt feil. 2 For når urettferdige menn tenkte å undertrykke det hellige folk; de holdt innestengt i sine hus, mørkets fanger og bundet med lenker av en lang natt, lå der forvist fra det evige forsyn. 3 For mens de mente å ligge skjult i sine hemmelige synder, ble de spredt under et mørkt slør av glemsel, og de ble fryktelig forbauset og plaget med merkelige tilsyn. 4 For heller ikke hjørnet som holdt dem holdt dem borte fra frykt, men lyder som av vann som faller ned lød omkring dem, og triste syner viste seg for dem med tunge åsyn. 5 Ingen kraft fra ilden kunne gi dem lys; heller ikke kunne stjernenes klare flammer holde ut å lette den grufulle natten. 6 Bare det viste seg for dem en ild som var opptent av seg selv, meget forferdelig; for de var meget forferdet og mente at det de så, var verre enn det synet de ikke så.
7 Når det gjelder illusjonene om kunstmagi, ble de lagt ned, og deres ære i visdom ble irettesatt med vanære. 8 For de som lovet å drive bort redsler og vanskeligheter fra en syk sjel, var selv syke av frykt, verdige til å bli le av. 9 For om ikke noe forferdelig fryktet dem; men er redd for dyr som gikk forbi, og susing av slanger, 10 De døde av frykt, og nektet for at de så luften, som på ingen måte kunne unngås. 11 For ugudelighet, fordømt av sitt eget vitnesbyrd, er meget fryktinngytende, og når den er presset av samvittigheten, forutsetter den alltid alvorlige ting. 12 For frykt er intet annet enn å forråde de midler som fornuften gir. 13 Og forventningen innenfra, som er mindre, teller uvitenheten mer enn årsaken som frembringer pine. 14 Men de sov den samme natten, som virkelig var uutholdelig, og som kom over dem fra bunnen av det uunngåelige helvete, 15 De ble dels fortørnet over uhyrlige tilsyn, dels ble de besvimet, og deres hjerte sviktet dem; 16 Så da ble hver den som falt ned, holdt innestengt i et fengsel uten jernstenger, 17 For enten han var husbonde eller gjeter eller en arbeider på marken, så ble han innhentet og tålte den nøden, som ikke kunne unngås; for de var alle bundet med en lenke av mørke. 18 Enten det var en susende vind, eller en melodisk lyd av fugler blant de spredte grenene, eller et behagelig fall av vann som renner voldsomt, 19 Eller en forferdelig lyd av steiner som er kastet ned, eller en løping som ikke kunne sees av hoppende dyr, eller en brølende stemme fra de fleste ville villdyr, eller et støtende ekko fra de hule fjellene; disse tingene fikk dem til å besvime av frykt. 20 For hele verden skinte med klart lys, og ingen ble hindret i sitt strev. 21 Bare over dem spredte seg en tung natt, et billede av mørket som senere skulle ta imot dem; men de var for seg selv tyngre enn mørket. KAPITTEL 18 1 Likevel hadde dine hellige et meget stort lys, hvis røst de hørte og ikke så formen deres, fordi de heller ikke hadde lidd det samme, regnet de dem lykkelige.
2 Men for det gjorde de dem ikke noe vondt nå, som de hadde vært urett av før, de takket dem og ba dem om tilgivelse for at de hadde vært fiender. 3 I stedet for ga du dem en brennende ildstøtte, både for å være en guide på den ukjente reisen, og en ufarlig sol for å underholde dem ærefullt. 4 For de var verdige til å bli berøvet lyset og fengslet i mørket, som hadde holdt dine sønner innestengt, ved hvem lovens uforgjengelige lys skulle gis til verden. 5 Og da de hadde bestemt seg for å drepe de helliges barn, idet ett barn ble kastet ut og frelst for å irettesette dem, tok du bort mengden av deres barn og utslettet dem helt i et mektig vann. 6 Den kvelden ble våre fedre bekreftet på forhånd, at de sikkert visste hvilke eder de hadde gitt tiltro til, kunne de senere være ved godt mot. 7 Så av ditt folk ble tatt imot både frelsen for de rettferdige og ødeleggelsen av fiendene. 8 For hvormed du har straffet våre motstandere, med det har du herliggjort oss, som du kalte. 9 For gode menneskers rettferdige barn ofret i hemmelighet, og med ett samtykke laget de en hellig lov, for at de hellige skulle være som delaktige i det samme gode og onde, og fedrene synger nå lovsangene. 10 Men på den andre siden lød det et stygt rop fra fiendene, og en sørgelig lyd ble båret til utlandet for barn som ble gråt. 11 Herren og tjeneren ble straffet på samme måte; og som kongen, så led den vanlige. 12 Så hadde de alle sammen utallige døde med én slags død; heller ikke de levende var nok til å begrave dem; for i ett øyeblikk ble det edleste avkom av dem ødelagt. 13 For mens de ikke ville tro noe på grunn av trolldommene; etter ødeleggelsen av den førstefødte, anerkjente de at dette folket var Guds sønner. 14 For mens alt var i stille stillhet, og den natten var midt i hennes raske kurs, 15 Ditt allmektige ord sprang ned fra himmelen fra din kongelige trone, som en heftig krigsmann midt i et ødeleggende land, 16 Og kom med ditt falske bud som et skarpt sverd, og reiste seg fylte alt med død. og den rørte ved himmelen, men den stod på jorden. 17 Da plaget dem plutselig syner av grufulle drømmer, og redsel kom over dem uventet. 18 Og en kastet hit og en annen der, halvdød, fortalte årsaken til hans død.
19 For drømmene som plaget dem, forutså dette, for at de ikke skulle gå til grunne og ikke vite hvorfor de ble plaget. 20 Ja, dødens smak rørte også de rettferdige, og det ble en ødeleggelse av folkemengden i ørkenen, men vreden varte ikke lenge. 21 For da skyndte den ulastelige mannen seg og stod frem for å forsvare dem; og førte skjoldet til hans rette tjeneste, ja, bønn og forsoning av røkelse, satte seg mot vreden, og gjorde en ende på ulykken, idet han erklærte at han var din tjener. 22 Så overvant han ødeleggeren, ikke med kroppsstyrke eller våpenstyrke, men med et ord undertrykte han den som straffet, idet han påsto de eder og pakter som ble inngått med fedrene. 23 For da de døde nå var falt ned i hauger, den ene på den andre, og stod mellom dem, holdt han vreden tilbake og skilte veien til de levende. 24 For i den lange kappen var hele verden, og i de fire rader av steinene var fedrenes herlighet skåret inn, og Din Majestet på hans hodes diadem. 25 For disse ga ødeleggeren plass og var redd for dem; for det var nok at de bare smakte vreden. KAPITTEL 19 1 Når det gjelder de ugudelige, vrede kom over dem uten barmhjertighet inntil enden; for han visste på forhånd hva de ville gjøre; 2 At etter å ha gitt dem tillatelse til å dra og sendt dem i hast, ville de omvende seg og forfølge dem. 3 For mens de ennå sørget og klaget ved de dødes graver, la de til en annen tåpelig gjerning og forfulgte dem som flyktninger, som de hadde bedt om å bli borte. 4 For skjebnen som de var verdige til, trakk dem til dette formål og fikk dem til å glemme det som allerede hadde skjedd, for at de kunne fullføre den straffen som manglet for deres plager. 5 Og for at ditt folk skal gå en underlig vei, men de kan finne en fremmed død. 6 For hele skapningen i sitt rette slag ble skapt på nytt, og tjente de særegne budene som ble gitt dem, for at dine barn skulle bli holdt uten skade. 7 Det er en sky som skygger leiren; og der vann sto foran, dukket det opp tørt land; og ut av Rødehavet en vei uten hindring; og ut av den voldsomme strømmen et grønt felt: 8 Ditt hele folket gikk gjennom som ble forsvart med din hånd, da de så dine underlige under. 9 For de gikk fritt som hester og sprang som lam og priste deg, Herre, som hadde reddet dem.
10 For de husket ennå på det som ble gjort mens de oppholdt seg i det fremmede landet, hvordan jorden førte frem fluer i stedet for kveg, og hvordan elven kastet opp en mengde frosker i stedet for fisk. 11 Men etterpå så de en ny generasjon fugler, da de ble ledet med sin appetitt og spurte om delikat kjøtt. 12 For vaktler kom opp til dem fra havet for deres tilfredsstillelse. 13 Og straffer kom over synderne, ikke uten tidligere tegn ved tordenens kraft; for de led rettferdig etter sin egen ondskap, for så vidt som de brukte en hardere og hatefullere oppførsel mot fremmede. 14 For sodomittene tok ikke imot dem som de ikke kjente da de kom; men disse førte venner i trelldom som hadde fortjent dem. 15 Og ikke bare det, men kanskje en viss respekt for dem, fordi de brukte fremmede som ikke var vennlige. 16 Men disse plaget dem svært alvorlig, som de hadde tatt imot med gjestebud, og som allerede var blitt delaktige i de samme lovene med dem. 17 Derfor ble også disse slått med blindhet, likesom de var ved den rettferdiges dører, da hver og en, som var omringet av et forferdelig, stort mørke, søkte gjennom sine egne dører. 18 For elementene ble forandret i seg selv ved en slags harmoni, slik som i et psalternoter endret navnet på melodien, og likevel er de alltid lyder; som godt kan oppfattes ved synet av tingene som er gjort. 19 For jordiske ting ble forvandlet til vann, og de ting som før svømte i vannet, gikk nå på jorden. 20 Ilden hadde kraft i vannet og glemte sin egen dyd, og vannet glemte sin egen sluknende natur. 21 På den andre siden ødela flammene ikke kjøttet av de forgjengelige levende vesener, selv om de vandret i dem. heller ikke smeltet de det iskalde himmelske kjøttet som var av natur egnet til å smelte. 22 For i alle ting, Herre, æret du ditt folk og æret dem, og du så ikke lett på dem, men hjalp dem hver gang og sted.