GRØNNØYD MONSTER

LES STARTEN PÅ GRØNNØYD MONSTER

Måkene skrek på utsiden. Insiserende, hese skrik som skar inn i øregangene. Han vred seg i sengen, presset det verkende hodet dypere ned i puten, knep øynene hardere igjen. Bølgene slo mot skroget på utsiden, måkene skrek på ny, som om de hadde funnet noe spiselig og kranglet om fangsten.

Det dundret bak tinningen, ganen føltes oppsvulmet, tungen altfor stor. Han prøvde å svelge, det raspet nedover strupen som om den var pusset med grovt sandpapir. Hvor mye hadde han drukket kvelden i forveien?

Han snudde seg i sengen, strakte en hånd mot den andre siden av dobbeltsengen. Den falt tungt ned på madrassen, kroppen han hadde regnet med å kjenne, var ikke der. Hadde hun stått opp?

Hun pleide aldri å stå opp før ham, han kunne ikke huske at det hadde skjedd en eneste gang på de 24 årene han hadde kjent henne. Hun var et Å-menneske med lakenskrekk, sov gjerne bort halve dagen hvis hun hadde mulighet. Selv var han en alminnelig B.

Han tvang opp øynene og stirret rundt seg i den lille kahytten. Solstrålene snek seg inn gjennom det lille kuøyet rett over ham, det sterke lyset sved i øynene, en enslig tåre snek seg over kanten på øyelokket. Klokken på nattbordet viste halv ti. Hvor var hun?

Han blunket og prøvde å huske, erindret krangelen kvelden før. Hun hadde funnet meldingene på mobilen hans. Og den røde trusen. Hun visste alt.

Begge hadde drukket for mye, begge hadde skreket. På et tidspunkt kastet hun en flaske etter ham, den traff ham i tinningen. Han hadde prøvd å forklare. Det var bare sex, det var henne han elsket, bare henne. Hun ville ikke høre. Han reiste seg halvveis opp, på Birgittes side av sengen dekket sengeteppet fremdeles halve dynen. Puten lå luftig, uten hodespor. Ingen hadde ligget der i natt. Han gikk opp den bratte trappen og stoppet da han kom ut på dekk. Sollyset var forbasket skarpt, men det ga ingen ordentlig varme, og han hadde bare bokser på seg. Han så nedover den halvnakne kroppen sin, relativt veltrent, uten antydning til mage. Ikke så verst, alderen tatt i betraktning. Det gikk tre rift på skrå over den hårløse brystkassen. Han lot pekefingeren følge det ene, det var ømt, ferskt.

Når hadde han fått dem? De var røde, lange, som etter negler. Hadde de slåss?

I et glimt så han henne for seg, ryggende bakover, med redsel, eller kanskje heller avsky, i blikket. Han hadde fulgt etter, grepet rundt de spede overarmene og trukket henne mot seg. Neglene hennes var som klør, rovfuglklør som gravde seg innover i huden, han hadde…

Glimtet forsvant, som bak en nedtrukket svart gardin. En begynnende kvalme spredte seg i magen.

T-skjorten han hadde hatt på kvelden i forveien, lå på dørken. Han bøyde seg og plukket den opp, den var våt. Hadde det regnet? På brystet var det noen røde flekker, det lignet blod.

Han ropte på henne selv om han ikke ventet svar. Båten var ikke stor, bare 27 fot, han ville ha sett henne for lengst dersom hun var om bord.

Måkene kretset over ham, det var sikkert ti, tolv stykker. De skrek mot ham, mot hverandre, med vidåpne, stygge, rosa gap. Hun pleide å si at måkeskrik var lyden av sommer, han hatet dem. Forbanna åtselfugler.

Det lå bare en annen båt fortøyd ved siden av dem. I går hadde han sett en eldre mann om bord, nå virket den tom. Vannet skvulpet rolig mellom skrogene, de to båtene gynget i takt med sjøens sakte rytme, uforstyrret av fuglebråk og hans eget nærvær.

Det var søndag morgen og solen skinte, likevel hadde han denne murrende følelsen av kvalme og angst.

To måker stupte ned mot vannet, han fulgte dem med blikket. En tangklase fløt på overflaten, under den skimtet han noe. Lydene forsvant, båten duvet ikke, den snurret. Brystet ble trangt. Pusten borte, han hveste, pep, klynket, greide ikke å kontrollere sine egne lyder. Han grep rundt rekka, holdt så hardt at fingrene hvitnet. Ville ikke se, men greide likevel ikke å trekke blikket til seg. Det var ikke tang.

Det var hår.

Han bøyde seg over rekka slik at han kunne se det som håret dekket. Rett under overflaten fløt det kjente ansiktet, som likevel var helt annerledes enn kvelden i forveien. Da hadde det vært velsminket; røde lepper, grønn øyeskygge, pyntet. Nå var det blåhvitt og utflytende. Øynene var vidt oppsperret, munnen åpen som i et taust skrik.

Magen vrengte seg, og rød, sauslignende masse traff vannet. Et øyeblikk så det ut som om alt var dekket av blod. Så fløt det utover, en rød sirkel på vannoverflaten, rett ved siden av ansiktet hennes.

Hva hadde han gjort?