Psykopp nr. 4 - 2016

PSYKOPP – et magasin om psykiatri, psykologi og psykisk helse Nr. 4 Desember 2016 • 23. årgang • Kroner 75,-

Joachim Haarklou

– VÅR HOVED­ OPPGAVE ER Å ELSKE BARNET, IKKE Å FÅ ORDEN PÅ DET

nytt

» 22

Per Fugelli

DET STORE SPØRSMÅLET »4

Peter Fonagy & Bruce Wampold

– TERAPEUTEN ER VIKTIGERE ENN METODEN » 30

ILLUSTRASJON: BERIT SØMME

LIVET & SKOLEN: ENGSTELIGE UNGDOMMER

HISTORISK: CULLBERGBRØDRENE

FAGARTIKKEL: ELEVER MED HØYT FRAVÆR – HVEM SNAKKER DE MED?

»12

»42

»46

LPP: MEDLEMSSIDER »51

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

BIDRAGSYTERE

INA MIDTTVEIT Journalist

4

PORTRETT: PER FUGELLI

12

LIVET OG SKOLEN: ENGSTELIGE UNGDOMMER

16

TILKNYTNINGSTEORI: VI MÅ TA BEDRE VARE PÅ BARNET I DET FØRSTE LEVEÅRET

21 AKTUELT 22

ADOPTIVBARN OG TRAUMER: «ELSK MEG MEST NÅR JEG FORTJENER DET MINST»

26

KRONIKK: BARN OG SEKSUALITET

30

HVA ER DET EGENTLIG SOM VIRKER INNEN PSYKOTERAPI?

34 AKTUELT 35

KORTTIDSTERAPI: Å UTFORDRE FØLELSENE TIL FORANDRING

38

NY FORSKNING: SELVSKADING

42

HISTORISK: CULLBERG-BRØDRENE

46

FAGARTIKKEL: ELEVER MED HØYT FRAVÆR – HVEM SNAKKER DE MED?

51

LPP MEDLEMSSIDER

61

HERTERVIG FORLAG: AKTUELLE UTGIVELSER

66

VIKTIGE TELEFONNUMMER OG ADRESSER

JAN INGE HAGA Fotograf

MARTE ØSTMOE Journalist og fotograf

HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN Frilansjournalist

KRISTIN G. ASKELAND Psykolog

ELIN SKOGEN Forlegger

BIRGIT HEGGE Klinisk vernepleier og spesialist i sexologisk rådgivning NACS

HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE Professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer

BERIT SØMME Illustratør MARI KANSTAD JOHNSEN Illustratør

Psykopp nytt er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember.

Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Tina Grønnevik, Elisabeth Straumøy.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer.

Layout/trykk: www.impresspublisering.no

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vgs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

LEDER

For noen ungdommer er det vanskelig å gå i butikken. Andre gruer seg til leirskole med klassen eller til å holde en presentasjon i klasserommet. Det viser seg at angstlidelser er en av de vanligste psykiske lidelsene blant unge. I dette nummeret kan dere lese om LIST – et forskningsprosjekt som gjennom et mestringskurs i angst skal gjøre skolehelsetjenesten bedre rustet til å nå ut til de unge. Det er helsesøstrene på skolen som rekrutterer elever og gjennomfører kursene i skoletiden, slik at elevene ikke får fravær.

I år ble Schizofrenidagene arrangert for 28. gang. Siden 1989 har konferansen vært et treffpunkt for fagfolk fra hele landet, med spennende foredrag fra nasjonale og internasjonale klinikere og forskere. Schizofrenidagene i Stavanger er blitt en unik konferanse­ arena, og er Europas største, faste tverrfaglige psykiatrikonferanse. Årets tema var «Bodies of experience – kropplevelse», og Psykopp nytt 4 byr på flere artikler som omhandler dette temaet.

Når man skal dø, blir man tryggere og trenger ikke lenger være redd. Det verste har jo skjedd. Å innse at man er i den siste fasen av livet, gjør at man kan gå videre fra livet og inngå fredsavtale med døden. I portrettet deler Per Fugelli tanker om det store spørsmålet, om livs- og dødskvalitet. I år fikk han Schizofrenidagenes ærespris og ble hyllet av over 1 100 fagfolk. I sin takketale sa han blant annet at han også opplever gleder i den siste fasen av livet. Han får mer fred og fri, og lever kjærligere med naturen. Hans oppfordring er: «Ikke dø på forhånd. Vær i live før du skal dø.»

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, er budskapet i artikkelen som omhandler adoptivbarn med tilknytningsforstyrrelser. Disse barna trenger en stor porsjon ubetinget kjærlighet blandet med mye struktur og tydelige voksne. Psykologspesialist Joachim Haarklou har møtt mange fortvilte adoptivforeldre som opplever at barn med tilknytningsforstyrrelser kan suge kraften ut av en hel familie. Hyppige omsorgsskift i tidlig barndom er noe av det mest traumatiske et barn kan oppleve, hevder han. Hans sier derfor at hovedoppgaven er å elske barnet, ikke å få orden på det.

Schizofreni, kunst og psykiatri – eller en psykisk forkjølelse handler om Cullbergbrødrene.

Johan Cullberg, en anerkjent psykiater, hans storebror og kunstner Erland Cullberg og den tredje broren, Staffan Cullberg, kunsthistorikeren som sammen med Johan gir et gripende bilde av Erland som fikk diagnosen schizofreni, men også ble anerkjent for sin kunst.

Dette er et knippe av de mange artikler som vårt julenummer inneholder. Vi ønsker våre lesere en riktig god lesning og god jul, og vi håper å møte dere igjen i 2017.

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

PORTRETT

– Når man skal dø, blir man tryggere og trenger ikke være redd lenger. Det verste har jo skjedd. Å innse at man er i den siste fasen av livet gjør at man kan gå videre fra livet og inngå fredsavtale med døden.

PER TEKST: ELIN SKOGEN FOTO: NTB/SCANPIX OG JAN INGE HAGA

PORTRETT

«Du blir enda mer glad i flokken din, ektefelle, barn, barnebarn.

De betyr om mulig enda mer.»

DØDSGLEDER: – Det er gleder også i denne fasen i livet som heter dødsfasen. Jeg får mer fred og fri. Jeg blir glad i den lille flokken. Jeg lever kjærligere med naturen. Og jeg får ærespris! sa Per Fugelli i sin takketale på Schizofrenidagene 2016.

6

PORTRETT

D

et er en mørk ettermiddag sent i oktober. Vi sitter i Charlotte og Per Fugellis lune hjem i Urtegata hvor de gjestfritt har tatt imot meg. Vi snakker om livet og døden. Forsiktig spør jeg om han er lei av å snakke om døden.

– Nei, det er jeg ikke. Nå har jeg danset med døden noen år, og har inngått fredsavtale med den. Min oppfordring er: Ikke dø på forhånd. Vær i live før du skal dø. Du skal skape, le og gråte. Du skal seire, fortvile og være nysgjerrig akkurat der du er nå.

– Jeg opplever at døden som endepunkt omfatter et helt register av muligheter. Man oppnår for eksempel et nærmere og mer ekte samliv med naturen. Selv har jeg vært mye på Røst, stedet vårt langt mot nord, helt uti havgapet, og opplever her et intenst nærvær.

– Når jeg snakker om de åtte livsgleder, er også dette de åtte dødsgleder. Jeg opplever at jeg er blitt tryggere og mer modig, mer meg selv. Tenk på at du kan ha «ditt siste måltid» oftere. Du blir mer grådig på viten om de store spørsmålene. Du blir mer på jakt etter Gud, mer opptatt av mening, av store tanker. Det er en gave. Ingen mer behandling på meg. Det er nok!

orden, beskyttelse og sunnhet er farlig, fastslår han. Av og til må mennesket kjenne etter når nok er nok. For meg betyr det å leve etter det som passer for meg, ved å respektere min kropp, mine krefter, mine verdier og grenser. Det betyr ikke at jeg er imot prestasjoner, tvert om. Jeg oppmuntrer alle til å finne sine styrker og evner, og bruke dem.

– Så vi bør si nok, ikke bare av plikt og nødvendighet, men for vår egen lykkes skyld. Vær åpen, ta vare på humoren. Livet blir bedre, leken villere og forholdet til andre mennesker blir rausere ved å si godt nok.

«Min oppfordring er: Ikke dø på forhånd.

Vær i live før du skal dø.»

GLEDER I DØDSFASEN

Det er nok reising, forelesninger og bokturneer. Det henger høyt det som han nå takker ja til. Det var derfor en spent Schizofrenidagskomite som inviterte ham til Stavanger for å motta Schizofrenidagenes ærespris for 2016. Ville han komme? Per svarte; «Jeg kommer. Stolt og glad!»

Det var sterkt og rørende da han torsdag 10. november, under stående applaus fra 1 100 helsearbeidere innen psykisk helsevern, sto på talerstolen i ImI-salen Stavanger forum, og gjentok i sin takketale: «Prisen gjør meg stolt, trygg og glad! Det er gleder også i denne fasen av livet som heter dødsfasen. Jeg får mer fred og fri. Jeg blir glad i den lille flokken. Jeg lever kjærligere med naturen. Og jeg får ærespris!»

NOK ER GODT NOK

I 2010 utga Per Fugelli boken Nokpunktet. I boken står det «Hvem har sagt deg at du kom til verden, for å få solskinn og lykke på ferden?» spør sangen. Det burde ingen si.

Helsekunst handler om å være glad i nok mellom ingenting og alt. Nokpunktet er et kampskrift for det ufullkomne mennesket og det rause samfunnet. Grunnstoffet i Nokmentaliteten er takknemlighet, glede og måtehold – ikke med sigarer fra Cuba eller italiensk iskrem, men i krav og forventninger til liv og samfunn, kjærester og guder.

– For mye effektivitet, for mye planlegging, for mye

7

PORTRETT

«Du vet, døden provoserer livet.»

før du ble syk og selv måtte fronte døden. Men likevel opplevdes du modig og avklart. Jeg husker du blant annet optimistisk listet opp dødens lyse sider; – Hvile, ingen krav – Modnet liv – Driftene har ikke makt over oss – Tankene opphørt – trenger seg ikke på – Nietzsche: bare døden kan fri oss fra sykdom og trengsel – Har elsket nok, sett nok, hørt nok, opplevd nok – ser frem til hvilen – Befrielse fra legemets fengsel – Belønning etterpå. Dante: Forfremmelse til herligheten – Den største oppdagelsesreisen – Nytt liv av daude gror – Evig liv

DET STORE SPØRSMÅLET

Per er slik vi kjenner ham. Lett fremoverlent, ivrig gesti­ ku­lerende, energisk og nær. Han ser godt ut. Til tider strever han med pusten, må stoppe og trekke været, før han fortsetter: – Du blir enda mer glad i flokken din, ektefelle, barn, barnebarn. De betyr om mulig enda mer. Det er vanlig å oppleve livet meningsløst uten fremtid. Med døden kan fremtiden oppleves som avlyst. Derfor må man finne mening. Hva får deg til å stå opp om morgenen?

– Har du funnet meningen?

– Det er et godt og stort spørsmål. For meg har bok­ prosjektet mitt vært med på å gi meg mening. Det å legge noe godt og bra tilbake i samfunnets vektskål gir mening.

Kjærlighet og samliv med de nære og med naturen, disse tingene oppleves som mening for meg.

– Men slutten har to fiender. Den ene er lidelse og smerte. Den andre er personlighetsendring, at jeg forandrer meg og ikke har kontroll på min adferd.

Han stopper opp, blir stille, for så å fortsette: – Dette handler om verdighet. Man skal ha respekt for å dø ærlig. Døden er individuell, og derfor skal døden også være mangfoldig. Det må ikke bli en konkurranse i å dø pent, lydig og etter en oppskrift – dette er ikke en dødens cat-walk. Det er derfor viktig med åpenhet, at du snakker med de du er glad i på forhånd.

– Husker du det ja, humrer han. Disse tankene gir meg enda stor trøst. Du vet, døden provoserer livet. Uten religion er døden motbydelig, ukontrollerbar og uunngåelig. Dagens samfunn satser høyere, raskere og sterkere. Mottoet er å være en vinner – dette er verdiskaper nummer en. Døden er ikke en krise. Sykdom, lidelse og død er alle en del av mennesket. Dette er normaliteter, ikke abnormiteter. Man kan gjøre døden til en alliert i livet. Vi kan lage helse av døden. Jeg ble mer opptatt av religion og livet etter døden, men jeg fikk det ikke til. Det som gir meg trøst er at jeg lever videre i mine barn og barnebarn, i mitt virke gjennom et liv, de avtrykkene jeg har etterlatt meg. Det opplever jeg som mitt bidrag etter et levd liv.

DØDEN, SKAL VI DANSE

– I desember 2005 hadde du tale som jeg minnes du kalte «Dødens dans på Røst – død og helse!». Dette var lenge

8

PORTRETT

Per Fugelli (f. 1943) »» har i mange år vært en folkekjær samfunnsdebattant og til tider samfunnsrefser. Han har vist en uredd vilje til å dele sine synspunkt og av sin klokskap til nytte og glede for oss alle. På sitt trygge og rause vis har han delt tanker som har vært til inspirasjon og glede.

Han er opptatt av hvordan fordeling av makt og goder i samfunnet påvirker helsen vår, og at de viktigste helsekilder er frihet, trivsel, rettferdighet og felleskap.

De senere årene er han mest kjent for å modig åpne opp for å snakke om det vanskelige, men uunngåelige temaet – døden. Han har ved å drive iherdig antistigmaarbeid beveget og oppdratt det norske folk ved å snakke om de åtte livsgleder eller dødsgleder. Et av hans mest kjente ordtak er: Ikke vær et 1-tall på jorda. Bry deg om flokken din.

Så ser han skjelmsk på meg og sier; – Vet du hvordan jeg egentlig har det? Jo, nå skal du høre. Vi var nettopp på Kanariøyene, hele familien. Under basketballspill hørte jeg Charlotte rope; «Per, kom deg på banen!» Jeg hadde holdt meg litt forsiktig i utkanten av banen av ren ivaretagelse av egen helse, og svarte som sant var; «Charlotte, du vet jeg ikke er frisk og er tung i pusten. Kroppen er full av metastaser.» Hvorpå Charlotte straks repliserer; «Metastaser meg her og metastaser meg der. Per, ta deg sammen!»

Charlotte ler og Per smiler kjærlig mot henne. Det er avklart, helt avklart.

Så kommer oppfordringen: – Dere har lenge drevet med Psyk Opp – psyki­atrisk opplysning, psykisk helseinformasjon i et anti­s tigma­ perspektiv. Hva med Død Opp – skape mer åpenhet rundt dette temaet?

FIKK ÆRESPRISEN: – Hvem bedre går det an å få pris fra enn dere, som hjelper folk i kjelleren i livet, de i utkanten av flokken, sa Per Fugelli til deltakerne på Schizofrenidagene 2016.

9

LIVET & SKOLEN

DET ER LIVETS SKOLE – OG SKOLEN I LIVET. Daglig samspill med mennesker og omgivelser er lik læring for barn, og læringen er nært sammenvevd med lek og omsorg. Barn kan lære gjennom alt de opplever og utvikle seg gjennom alt de erfarer.

Men når barn kommer i skolealder er læring betinget av flere faktorer.

Lærere må derfor både ha kunnskap

om individet og forståelse for hvordan individet samhandler med sine omgivelser for å kunne gi læring på en god måte. Det samme må foreldre – for å kunne følge opp barna på veien.

På de neste sidene kan du lese om aktuelle tema knyttet til barn og unges hverdag, i og utenfor skolen.

>>

10

ILLUSTRASJON: MARI K ANSTAD JOHNSEN

LIVET & SKOLEN: ENGSTELIGE UNGDOMMER

Angstlidelser er en av de vanligste psykiske lidelsene blant unge. Forskningsprosjektet LIST skal gjennom et mestringskurs i skoletiden gjøre skole­helse­tjenesten bedre rustet til å nå ut til de unge.

– FOR NOEN UNGDOMMER ER DET VANSKELIG Å GÅ TIL BUTIKKEN TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: JAN INGE HAGA ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCKPHOTO

LIVET & SKOLEN: ENGSTELIGE UNGDOMMER

LIVET & SKOLEN: ENGSTELIGE UNGDOMMER

BENTE STORM Haugland (t.v.) og Anja Høye Rogde (t.h.) ønsker, gjennom forskiningsprosjektet LIST, å hjelpe ungdom som lider av engstelse før det utvikler seg til større angstproblemer.

A

ngst er en følelse, og det er en helt normal følelse som alle skal ha, sier Bente Storm Haugland. Hun er dr. Psychol. og spesialist i klinisk psykologi, senior forsker ved Uni Research Helse og prosjektleder for forskningsprosjektet LIST. – Men når følelsen av angst vokser og blir så intens at den går ut over dagligliv og familie, da blir den et problem.

Det kan føre til redusert livskvalitet, søvnvansker, skole­ vansker eller lav selvtillit, forklarer hun.

psykiske årsaker.

– Mange sier at angstproblemene begynte i tidlig alder, derfor er det viktig å nå ut til de unge før angstlidelsene får utvikle seg, supplerer Anja Høye Rogde, kommunepsykolog i Fjell kommune utenfor Bergen. Hun er deltaker i forskningsprosjektet.

PILOTKOMMUNER

– Det er helsesøstrene på skolene som rekrutterer elever og gjennomfører mestringskursene. De har fått opplæring og mottar veiledning underveis. Mestringskurset foregår i skoletiden og elevene får ikke fravær. Det gjør det lettere for dem å delta, sier Haugland.

Prosjektet g jennomføres ved ungdomsskoler i ni kommuner på Øst-, Vest- og Sørlandet; Modum, Sigdal og Krødsherad, Askøy, Fjell og Sund, og Mandal, Sogndalen og Audnedal. Det er ansatt koordinatorer i hver av de tre regionene.

– Dette er et unikt forskningsprosjekt fordi helsesøstre i skolehelsetjenesten har manglet kompetanse og verktøy for å identifisere barn og ungdom med angst. De har også

LAVTERSKELTILBUD TIL UNGE

LIST er et forskningsprosjekt og et mestringskurs for unge som lider av engstelse. Forskningsprosjektet gjennomføres av Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), sammen med ABUP ved Sørlandet Sykehus og Modum Bad. – Vi trenger mer kunnskap om engstelse blant ungdom, slik at vi kan bli bedre, gi mer effektiv hjelp og aller helst forebygge angstlidelser hos barn, sier Haugland.

Angst, sammen med depresjon, topper NAVs statistikker over hvorfor mennesker er uføretrygdet når vi ser på

14

LIVET & SKOLEN: ENGSTELIGE UNGDOMMER

«… ung­dom­mer kan få hjelp i nærmiljøet i stedet for å bruke ressurs­ krevende tilbud levert av spesialister.»

manglet effektive verktøy for å hjelpe dem. Deltaker­ kommunene er dermed pilotkommuner i å tilby effektiv hjelp til barn og ungdom med angst på kommunalt nivå, sier Rogde.

MØTER ANGSTEN

– For noen ungdommer er det vanskelig å gå til butikken.

Andre gruer seg til leirskole med klassen. Og vi ser ofte unge som gruer seg til å holde presentasjoner for klassen, sier Rogde.

Gjennom mestringskurset skal ungdommene møte angsten sin. Det legges opp mål, for eksempel «klare å ta bussen alene til og fra skolen». Deretter settes det opp delmål hvor utfordringene blir litt mer krevende for hver gang.

– Kursene bygger på kognitiv atferdsterapi (KAT). Det gir metoder og gode verktøy for både helsesøstre og ung­ dom­mene, forteller Rogde.

– Poenget er å føle mestring, og å lære seg teknikker for å leve med og takle angst, supplerer Haugland.

I FORSKNINGSPROSJEKTET brukes kognitiv atferdsterapi (KAT) som metode. Under Schizofrenidagene i Stavanger holdt Bente Storm Haugland (bildet) seminar om KAT sammen med Anja Høye Rogde.

ULIKE KURSTILBUD

Siden LIST er en del av et forskningsprosjekt, er det lagt opp en struktur for å kunne gjøre målinger og se på effekten av tiltakene. Ungdommene som søker seg til mestringskurset havner i én av tre grupper, og prosjektet går over ti uker. I den ene gruppen møtes ungdommene ti ganger og de har to foreldremøter. Den andre gruppen er mindre intensiv, og det legges opp til fem møter og to telefonsamtaler. Den tredje gruppen er en venteliste.

– Det er lagt opp slik for at vi skal kunne sammenligne de ulike gruppene og finne ut hvor mye ressurser og tiltak som trengs for å få den ønskede effekten i forhold til ungdommenes fungering. I tillegg undersøker vi hva som kjennetegner de ungdommene som har utbytte av å delta i mestringskursene, sier Haugland.

kan få hjelp i nærmiljøet i stedet for å bruke ressurs­ krevende tilbud levert av spesialister, sier Rogde.

Angst kan komme til syne på ulike måter, og det er ikke alltid lett for familie, venner eller lærere å fange dette opp.

– Vi må bli flinkere til å møte ungdom der de er, for eksempel på skolene. Når helsesøstre nå får opplæring og verktøy, kan de også bringe kunnskapen videre til lærere.

Det er de som er tettest på elevene, sier Haugland.

– DET HANDLER OM Å FØLE MESTRING

Ungdommens tanker er det viktigste på mestringskurset.

– Den som er ekspert på sin egen situasjon er nettopp ungdommen. Terapeutene, eller helsesøstrene, er eksperter på teknikker, sier Haugland.

– Sammen prøver vi å få til et felles mål, for til syvende og sist handler det om å føle mestring i sin egen hverdag, avslutter Haugland.

VIL NÅ UT TIL FLERE

– Vi ønsker å fange opp flest mulig unge med engstelse og angstsymptomer. Gjennom dette tilbudet ruster vi opp fagpersonene i kommunene og skolene, hvor ung­dom­mer

15

TILKNYTNINGSTEORI

TILKNYTNINGSTEORI

– VI MÅ TA BEDRE VARE PÅ BARNET I DET FØRSTE LEVEÅRET TEKST OG FOTO: MARTE ØSTMOE ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

TILKNYTNINGSTEORI

Hjerneforskning viser at kjærlighet gir trygge barn, mens adskillelse er kilde til stress. Forskningsresultatene tas imidlertid ikke imot med åpne armer. Stemmer det ikke med vår idé om likestilling, full barnehagedekning og vår overbevisning om hva som er en god barneoppdragelse?

A

2002 foreslo en likedeling av svangerskapspermisjonen.

En permisjon vi i dag kaller for «foreldrepermisjon». Fire år etter, i 2006, ble Anne Enger (den gang Lahnstein) leder for like­lønns­kommisjonen. Kommisjonen konkluderte med at mor måtte tidligere ut i jobb. Dette ville, ifølge Anne Enger, styrke barnets bånd til far.

På det fasjonable hotellet i Roma serveres den ene retten etter den andre, men nå har Laila Fresjarå Foldvik bokstavelig talt kommet til desserten: – Hva tror du, Schore, er far like viktig for barnets venstre hjernehalvdel, som mor er det for barnets høyre hjernehalvdel?

– Ja, nikker forskeren.

– Vi blir jo aldri likestilte, menn og kvinner er forskjellige, og det er i forskjellen vi finner vår styrke som foreldre, legger Judith Schore til.

– Det vi vet med sikkerhet, er at adskillelse fra mor, men også far, i tidlig alder påvirker utviklingen av barnets hjerne negativt, forklarer Allan Schore.

– Vi vet også at det hovedsaklig er barnets høyre hjernehalvdel som utvikles de første årene, og at mors instinktive nærvær er med på å styrke denne utviklingen.

Når barnet skal oppdage verden og blir mer aktivt, i en alder av cirka tre år, da utvikles den venstre hjernehalvdel.

I denne perioden vil barnet naturlig søke kontakt med far.

Ikke før begge hjernehalvdelene er ferdig utviklet er barnet i stand til å forstå at mor eller far ikke forsvinner for godt når de tar farvel ved barnehageporten.

lle mine artikler og bøker er oversatt til italiensk, dette er årsaken til at jeg innledet denne konfe­ ran­sen i Roma, forklarer den amerikanske hjerne­ forskeren Allan Schore.

Han og kona Judith har oppholdt seg i den evige stad i tre dager, men har nesten ikke beveget seg utenfor hotellet.

Programmet er stramt og samtalene lange. Ekteparet føler at de må være effektive. Det haster.

NÆRHET ER IKKE BARE KOS

– Samfunnsmessige utfordringer blant barn og unge, eksempelvis depresjon, vil avta hvis og bare hvis, vi tar bedre vare på barnet i dets første leveår, mener Schore.

Med ivaretakelse sikter han ikke bare til praktisk håndtering som å se til at barnet får mat, søvn og klær, men også kjærlighet og nærhet.

Når barnet i tidlig alder (0–3 år) skilles fra sine nærmeste, eksempelvis ved levering i barnehage, viser Schores forskning at barnet reagerer med stress. I den lille kroppen produseres det nå adrenalin, noradrenalin, og kortisol. Videre kan man se endringer i barnets kjønns­ hormoner (HPG-axeln). Dette forstyrrer utviklingen av barnets hjerne. Forskeren oppfordrer oss derfor til å ta hensyn til barnets behov for å være i nærheten av mor eller far, kjenne foreldrenes duft, høre deres stemmer og kjenne deres kroppsvarme. Rent fysisk hjelper dette til en sunn utvikling av barnets psyke.

DEN UTRYGGE DESSERTGENERASJONEN

Laila Fresjarå Foldvik nikker ivrig. Hun er forfatter av boken Det stille mammaopprøret (Vigmostad & Bjørke 2013), tidligere Kristelig folkepartipolitiker og har sittet i ledelsen av morsrolleorganisasjonen «Tid med barn». Hun er kritisert for å være svært politisk konservativ. Det er sagt at hennes meninger strider mot Norges likestillingsprosjekt.

Fresjarå Foldvik reagerte sterkt da tidligere barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (den gang nestleder i Sosialistisk Ungdom) og Heikki Holmås, i

BARNELÆRE

Schore antar at barnet er klart for barnehagen når det er omtrent tre år. Skjer adskillelsen før den tid, kan det få fatale følger for barnets psykiske og fysiske utvikling.

Lignende forskningresultater lå til grunn for artikkelen «Fravær fra mor skaper stress», skrevet av professor og psykolog, dr. philos. Turid Suzanne Bergh-Nielsen.

Artikkelen ble publisert på nettsiden www.forskning.no, men er i dag slettet. I teksten forklarer Bergh-Nielsen hvordan

18

TILKNYTNINGSTEORI

Dette er saken: »» På konferansen «Attachment and trauma» i Roma i september dette året ble det arrangert et møte mellom den amerikanske hjerneforskeren Allan Schore, hans kone og sosialarbeider med doktorgrad i barnepsykologi Judith Schore, og den norske forfatteren og ammeentusiasten Laila Fresjarå Foldvik. Sammen diskuterte de emnet: Hva er det med tilknytningsteorien som er så skremmende?

Tilknytningsteori: »» Tilknytningsteorien ble utformet av den britiske psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby på 1950-tallet. Teorien viser til en sammenheng mellom menneskenes nære, følelsesmessige bånd og barnets evne til å utvikle seg som menneske. Leger og psykologer som støtter seg til denne teorien, knytter barnets evne til emosjonell og sosial utvikling til barnets opplevelse av nærhet og tilknytning i tidlig alder (1–3 år). De første årene i barnets liv vil derfor være avgjørende for framtidig relasjonsdannelse og psykisk helse.

Allan Schore: »» Amerikansk psykolog og hjerne­ forsker (f. 1943) med spesiale innen nevropsykologi og barns utvikling.

Siden 1996 har han spesielt konsentrert seg om barnets første leveår. Hvordan utvikles barnets hjerne? Hva er med på å påvirke den? Og hvordan former disse første årene oss som menneske?

19

TILKNYTNINGSTEORI

«Menn og kvinner er forskjellige, og det er i for­skjellen vi finner vår styrke som foreldre.»

Forskeren smiler skjelmsk og bekrefter oppdagelsen.

– I Frankrike ser det ikke ut til at man er interessert i mine forskningsresultater, men via Canada og Monreale har vi likevel klart å få en bok oversatt til fransk.

– Deres resultater stemmer nok dårlig med Frankrikes syn på barneoppdragelse, mener Fresjarå Foldvik, som selv har vært alenemor for fire barn mens hun bodde i Paris.

Foldvik kan fortelle at det i Frankrike råder en holdning om at en behavioristisk oppdragelse er den rette. Barnas oppførsel reguleres ved belønning og straff. Nærhet og kjærlighet kommer i mange tilfeller i andre rekke.

FORNEKTELSE AV FAKTA

Inne på hotellet glitrer det i levende lys, gulldekor og store speil. Fra vinduet i sjuende etasje er det utsikt til det flombelyste Vatikanet, men Judith og Allan Schore ser ikke bare lyst på fremtiden. Sammen har de deltatt på en rekke konferanser verden over. Til Frankrike er de altså foreløpig ikke invitert, men det er ikke bare der forskningen møter motstand.

– Mine resultater er som sprengstoff å regne, konklu­ derer Allan Schore. – Resultatene strider ikke bare mot våre økonomiske og sosiale strukturer her i vesten, men utfordrer oss også på det emosjonelle og psykologiske plan. Skal det tas hensyn til min forskning, kreves det helt nye strukturer. Det kan være en stor operasjon for samfunnet, men på sikt en mye bedre start for barnet – ja, for menneskeheten.

FORFATTER AV boka Det stille mammaopprøret, Laila Fresjarå Foldvik, møtte forskerparet Judith og Allan Schore i Roma i september under konferansen «Attachment and trauma».

Fresjarå Foldvik benyttet anledningen til å overrekke boka si som gave. – Jeg har brukt store deler av deres forskning som base i min tekst, kunne hun fortelle. Ekteparet Schore er glad for all oppmerksomhet rundt resultatene som de selv omtaler som «sosialt sprengstoff».

oksytocinhormonet, også kalt kjærlighetshormonet, virker og hva som skal til for at kroppen skal kunne produsere dette. Psykologen kan rent kjemisk vise at produksjonen av dette hormonet øker hos barnet i mor-barn-dyaden, ved amming, berøring og hudkontakt. På grunn av den sterke mor-barn-tilknytningen forklarer psykologen at barnet blir stresset når mor er borte.

– Dette har vi visst helt siden 1960, repliserer Judith, men hun håper nå at ektemannens forskningsresultater skal føre til at fremtidens foreldre tar mer hensyn til barnets beste, og i en kort periode kan se bort fra behovet for to inntekter og egen karriere.

Kilder: Konferansen «Attachment and trauma». Roma 24–26. september 2016. https://no.wikipedia.org/wiki/Tilknytningsteori http://tidforbarn.no Det stille mammaopprøret (Vigmostad & Bjørke 2013) «Together and alone a study of interactions between toddlers and childcare providers during mealtime in Norwegian childcare centres». Trine Klette, May Britt Drugli & Ann Mari Aandahl / http:// dx.doi.org/10.1080/03004430.2016.1220943

IKKE MUSIKK I ØRENE

Schores forskningsresultater stemmer dårlig overens med den rådende oppfattelsen av at mor og far må tidlig ut i jobb etter fødsel, at foreldrepermisjonen kan deles likt mellom mor og far, og at barnet bør plasseres i barnehage ved fylte ett år. Kan dette være årsaken til at Allan Schores artikler ikke når ut til folket, at politikere ser ut til å ignorere fakta og at tekstene hans ikke oversettes til alle språk?

Ekspert: – Barneskrik om natta er normalt / http://www.aftenbladet. no/lokalt/Ekspert---Barneskrik-om-natta-er-normalt-433809b. html «What’s the difference between these two brains?» / http://www.telegraph.co.uk/news/health/children/9637682/ Whats-the-difference-between-these-two-brains.html Frihet, likhet og farskap. Audun Lysbakken. Forlaget Manifest:2011

20

AKTUELT

KUNNSKAP SOM KAN REDDE LIV

DET ER LOV Å PRIORITERE ALENETID

Vold og seksuelle overgrep rammer en betydelig del av norske barn og ungdom. Ofrene kan oppleve alvorlige konsekvenser innen vekst, utvikling, helse og livskvalitet.

For eksempel kan deres psykiske helse bli preget av angst, depresjon og lav selvtillit.

«Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.»

Grunder Frank Garneng, «Ensom eller alene?».

Kilde: garneng.com

Det finnes voksne mennesker som møter disse barna hver dag, nemlig førskole- og grunnskolelærerne. De har mulighet til å avdekke og melde videre dersom de vet hva de skal se etter, hvem de kan samarbeide med og hvilke regler de skal forholde seg til.

ARBEID SOM DEL AV BEHANDLING Folk som prøver å kvitte seg med psykiske helseplager har behov for en positiv innstilling. Da er det i mange tilfeller bedre å gjøre tilpasset arbeid, enn å bli sykeliggjort med full sykemelding. Gjennom arbeidet kan de oppleve mening, mestring og tilhørighet i et sosialt miljø. På den måten blir det lettere å forstå at meningsfylt aktivitet gjør godt.

«Takk for at du spør!» er en studie gjennomført av Linda Holen Moen og Carolina Øverlien som avdekker manglende fokus på kunnskap om vold. Studenter som skal bli lærere eller barnevernspedagoger ønsker tydeligere informasjon på dette området, slik at de kan leve opp til internasjonale avtaler som FNs barnekonvensjon. Det vil være avgjørende for å forebygge vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom i fremtiden.

Ifølge en samfunnsanalyse gjennomført på oppdrag fra Rådet for psykisk helse, er nesten alle medisinske og psykologiske behandlere positive til at arbeid skal være en del av den psykiske rehabiliteringsprosessen. Ettersom dette krever samarbeid mellom NAV og Distriktpsykiatriske sentre, inviterte rådet til møter mellom de to institusjonene høsten 2016. Her ble det informert om, samt diskutert hvordan arbeid på best mulig måte kan integreres i behandlingen.

Kilder: nkvts.no

SELVSKAPT SAMFUNNSPROBLEM I dagens samfunn omtales kroppspress som en stor helse­ utfordring, og antallet medieoppslag fra klagestemmer har vokst drastisk. Ifølge forskerne Gunn Engelsrud og Birgit Nordtug er kroppspresset et selvskapt fenomen som vi mennesker videreutvikler ved å gi det oppmerksomhet.

De mener fokuset på kroppens funksjoner og utfoldelse i livet må bli større, for å minske synet på kroppen som et objekt. Bevisstgjøringen av presset har blant annet ført til at skolesvømmingen må legges om for å unngå risikoen for at elevene henger seg opp i det. Dersom det var et større fokus på kroppens funksjoner enn dens fremtreden, ville aldri dette blitt et problem – da ville fokuset ligget på kroppsutfoldelsen i bassenget.

Kilder: psykiskhelse.no

REDUKSJON I OVERDOSE­ DØDSFALL TAKKET VÆRE NESESPRAY Nesesprayen Nalokson fungerer som motgift ved overdose.

I 2014 ble det satt i gang et prøveprosjekt med utdeling av sprayen i Bergen og Oslo. Dette har ført til en markant reduksjon i antallet overdosedødsfall, og bidratt til å gi rusavhengige en mestringsfølelse som livreddere i krise­ situasjoner.

Kilde: forskning.no

På grunn av de lovende resultatene av prøveprosjektet ble tilbudet utvidet til 11 nye kommuner i 2016.

Kilde: regjeringen.no

21

22

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

– Adoptivbarn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse trenger en stor porsjon med ubetinget kjærlighet blandet med uendelig mye struktur og tydelige voksne, sier psykologspesialist Joachim Haarklou.

REDAKTØRENE Anne-Margrethe Kinn Aasland (t.v), Jon Vidar Strømstad og Anne Berit Eie Torbjørnsen har nylig gitt ut boken «Hvem er du?» om miljøterapi som terapautisk ralasjonsarbeid.

«ELSK MEG MEST NÅR JEG FORTJENER DET MINST» TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN ILLUSTRASJON: BERIT SØMME

B

arn med tilknytningsforstyrrelser kan suge kraften ut av en hel familie. Jeg har møtt mange fortvilte adoptiv­foreldre i min praksis, sier Joachim Haarklou på telefon fra Gran Canaria hvor han jobber med en barnebok om akkurat denne problemstillingen. Haarklou er en av landets fremste eksperter på adoptivbarn og reaktiv tilknytningsforstyrrelse.

– Det er en barnebok, ja, men tanken er at den samtidig skal være en foreldreveiledningsbok, en bok som foreldre og barn kan lese sammen, sier han.

– Det handler om liten utrygg hare som har mistet sin biologiske mor, og som blir adoptert av en bjørne­familie.

Gjennom disse karakterene belyser jeg flere problem­ stillinger rundt adopsjon, forklarer han. Haarklou har siden 1997 spesialisert seg på tilknytningsforstyrrelser med fokus på adoptiv- og fosterbarn, og har møtt rundt 600 familier med store problemer. Han holder foredrag og har siden 2002 hatt over 500 dagskurs med dette som tema.

MENTAL SELVSKADING

– Alle adoptivbarn er utsatt for minst et omsorgsskift og tilknytningsbrudd, noen har vært gjennom flere. Hyppige omsorgsskift i tidlig barndom er noe av det mest trau­ma­ tiske et barn kan oppleve. Vi er satt sammen på forskjellig

23

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

«Hyppige omsorgsskift i tidlig barndom er noe av det mest traumatiske et barn kan oppleve.»

– Hovedoppgaven er å elske barnet, ikke å få orden på det. Fokus skal være på å gi barnet trygg tilknyt­ning, ikke oppdra det, sier Haarklou og legger til; – Dessuten finnes det mentale verktøy som har vist seg å være til stor hjelp for mange. Faktisk vrimler det av såkalte «atferdsregulerende programmer» på markedet, Psykologspesialist både norske og utenlandske.

Joachim Haarklou Det er MST (Multisystemisk terapi), CO (Cirkle of security), PMT-O (Parent Management Training-Oregon), «De utrolige årene», «Dinosaurskolen» og «Endringspatruljen», sier Haarklou og påpeker at både Norge og andre skandinaviske land har kjøpt inn slike programmer for millionbeløp.

vis, noen takler dette greit og får et bra liv. Andre får store problemer og trenger hjelp for å komme seg videre i livet, sier han, og fortsetter: – De fleste adoptivhistorier er solskinnshistorier. Faktisk er det undersøkelser som viser at adoptivbarn klarer seg bedre som gruppe enn norskfødte barn. Adoptivbarn er ofte etterlengtede, og adoptivforeldre er i stor grad ressurssterke mennesker. Likevel er det mange familier som sliter, foreldre som opplever at barnet driver dem til vanvidd, sier Haarklou og understreker at man må se på disse barnas problemer som en usynlig funksjonshemming.

– Min erfaring er at et barn gjennom hele livet søker etter relasjonene fra sin tidlige barndom. Opplevde barnet trygghet, harmoni og stabilitet de første leveårene, vil det være kvaliteter barnet søker mot senere i livet. Motsatt, om barnet opplevde omsorgssvikt, uro og tillitsbrudd vil det være grunnfølelsen barnet tar med seg videre i livet – fordi dette er noe som er kjent og dermed gir barnet en trygghetsfølelse, sier han.

– Barnet gjenskaper sin grunnfølelse, som for mange adoptivbarn er avvising og relasjonsbrudd. Det barnet gjør er på mange måter en slags mental selvskading, eller selvpåført re-traumatisering. Dette går hardest utover de nye omsorgspersonene, og da særlig adoptivmor. Det er som om barnet overfører sin psykiske smerte av tap over biologisk mor til den nye moren, sier han.

– Satt på spissen kan det nesten virke som om barnet ber om å bli avvist.

«Hovedoppgaven er å elske barnet, ikke å få orden på det.»

– Så kan man spørre seg om dette var velinvesterte penger. Selv er jeg i tvil. Disse programmene er alle atferds­orienterte. Slik jeg ser det har ikke barn med til­ knyt­nings­problemer først og fremst et atferdsproblem, de har et traume­problem. Det er to forskjellige ting, sier han og forklarer: – For disse barna er det trygg tilknytning som gjelder, ikke rett atferd. Men for all del; jeg er pragmatiker. Ingenting er bedre enn om mennesker i en vanskelig situasjon får det, sier Haarklou som bruker et program han selv har utviklet: TIFA (tilknytningsfremmende aktiviteter).

– Det handler i hovedsak om å skjønne barnet, ikke oppdra det. Å forstå at barnet ikke er umulig, men utrygt.

I tillegg må man være en trygg base for barnet. Man må å elske barnet en gang til, eller med andre ord; elsk meg mest når jeg fortjener det minst, sier Haarklou, som holder kurs i bruk av TIFA. – Virker det?

– Ja, det virker. Det er ikke lenge siden jeg satt i samtaler med en 16 år gammel jente med tilknytningsforstyrrelser.

Etterpå sa hun at hun hadde fått mer ut av timene med meg, enn hun hadde fått av BUP og barnevern over to år, sier han.

SYMPTOMER

Symptomene på tilknytningsforstyrrelse er mange. Blant disse er et stort behov for oppmerksomhet, utagering, ingen skyld- og ansvarsfølelse, å gjøre upassende ting eller fremstå som verdensmestre som kan og vet alt.

– Vi som foreldre er også forskjellige. Mens noen står som en bauta gjennom barnets avvisning, kan andre slite så tungt at de velger å søke hjelp. Jeg har møtt foreldre som forteller at de kan telle de gode opplevelsene med barnet sitt på én hånd. Å være foreldre til et barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse er både krevende og slitsomt. Da er det viktig å tenke at barnet ikke er uoppdragent eller umulig, men utrygt, sier Haarklou engasjert.

MENTALE VERKTØY

Vil du vite mer om Haarklous metode?

Gå inn på haarklou.no

Ifølge Haarklou er regel nummer én ubetinget kjær­lighet fra tydelige voksne.

24

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

Tenk deg å leve med frykten for at ditt eget barn skal skade deg. At du må be om å få voldsalarm på grunn av ditt barns ukontrollerbare sinne. Det er Ninas hverdag.

J

eg frykter for mitt eget liv. Jeg er redd for at barnet mitt skal skade meg i affekt. Jeg er redd for at ungen mitt skal leve med den grusomme belastningen det er for et barn å ha skadet sin egen mamma. Og jeg er redd for at guttene mine må gå ut i verden og inn i sitt voksne liv uten å ha fått hjelp til å håndtere vanskelige følelser uten vold.

endelig skulle vi bli foreldre, forteller Nina. Hun smiler ved det varme minnet og krøller fingrene rundt kaffekoppen.

Vi sitter på en café i Oslo sentrum. Nina er i slutten av 30-årene og fremstår som ressurssterk og reflektert.

– Allerede den første uken, mens vi fortsatt oppholdt oss i landet de kommer fra, merket vi at noe var galt.

Guttene var nydelige, men fullstendig uregjerlige. Jeg jobbet i barnehage og var vant til å håndtere de fleste typer barn. Men guttene hadde en oppførsel som bekymret meg, og som jeg aldri før har sett hos små barn, sier hun.

Forklaringen på oppførselen fant hun i dokumentene som omhandlet guttenes første leveår.

TUNG KAMP

Ninas to adopterte tenåringssønner har store traumer fra sine første leveår. Siden de ble hentet fra et land i Latin-Amerika til Norge for snart 10 år siden har Nina og ektemannen kjempet en tung kamp for at familien skal få den hjelpen de trenger.

– Situasjonen er alvorlig, vi er en familie i krise. Vi har vært i kontakt med alle mulige instanser og bedt om at sønnene våre må få behandling tilpasset sin diagnose. Men lite har skjedd. Når jeg tenker på hvor mange vi snakket med, hvor mange som vet hvor alvorlig situasjonen i vår familie er, så fatter jeg ikke at ingenting er gjort, sier den fortvilte moren.

Hun heter ikke Nina. Anonymitet er viktig i en sak som denne. Først og fremst for barnas skyld. Men også fordi det er vanskelig å snakke om sitt eget barns voldelige atferd i hjemmet.

– Å bli slått av egne barn er tabu, skambelagt. Det er ikke noe man går rundt og snakker om, sier hun. Nina forteller om to gode gutter, med humor og mange gode egenskaper. Helt til det skyer over. Helt til vonde minner fra en traumatisert barndom tar overhånd og vold er guttenes eneste uttrykk for den smerten de bærer på.

BLE ANGREPET

– Det var vondt å lese. De hadde opplevd så mye forferdelig. Vi snakker store traumer her. Kognitive skader.

Tilknytningsvansker. Dissosiasjon. Paletten er i det store og hele full av mørke farger, sier hun.

– Jeg tok kontakt med adopsjonsbyrået, men min bekymring ble tilbakevist med at «det går seg nok til», forteller Nina.

Det gjorde det ikke.

Allerede få uker etter at de kom hjem opplevde hun den første voldsepisoden. Ektemannen hadde gått på jobb. Nina lå i sengen med en gutt i hver armkrok. En i utgangspunktet hyggelig situasjon som utviklet seg til å bli et mareritt. En streng irettesettelse fra mor utløste et voldsomt sinne hos begge guttene som gikk til angrep på Nina. De slo, sparket og lugget så kraftig at store tjafser med hår falt av. Guttene var små, men Nina lå nede og måtte kjempe hardt for å karre seg på beina.

– Det var en skremmende opplevelse. Etter det forsto vi at guttene trengte hjelp, at vi som familie trengte hjelp, sier hun. Nina og ektemannen tok kontakt med flere instanser. Helsestasjon, BUP, PPT. Guttene ble utredet og fikk flere diagnoser, deriblant posttraumatisk stress syndrom.

STORE TRAUMER

EN MORS BØNN OM HJELP TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

Da Nina og ektemannen giftet seg var det å få barn høyt prioritert. Nina hadde lederstilling i en barnehage, og gledet seg til å bli mor. Det viste seg å ikke være så enkelt, og ekteparet måtte til slutt innse at de ikke kunne få biologiske barn.

– Det var trist til å begynne med, selvfølgelig. Men etter hvert bestemte vi oss for å adoptere. Vi var enige om at det ikke var om å gjøre å få en baby, vi ville adoptere eldre barn, og gjerne søsken. Vi følte oss sterke og trygge på at det var den riktige avgjørelsen for oss. Til å begynne med møtte vi skepsis og kritiske blikk i BUF-etat. Vi var jo så unge, sa de, ville vi klare brasene med å adoptere eldre barn, og flere på en gang? Men vi var sikre i vår sak, og etter en forholdsvis kjapp adopsjonsprosess fikk vi brev om at to mindreårige brødre skulle bli våre. Jubelen stod i taket,

18

SVIK

– Alle som får biologiske barn vet hvor god oppfølgingen er fra helsevesenet. Gravide følges opp av helsestasjon, og etter fødselen med hjemmebesøk og regelmessige kontroller. Hvorfor finnes det ikke et like godt sikkerhetsnett for adoptivforeldre, spør hun.

– Det har vært så mange møter, så mange samtaler, så mange instanser. Det er som om de ikke klarer å ta innover seg alvoret i situasjonen vår. Vi har behov, både akutte og langsiktige, som det offentlige ikke har noe system for.

Vi faller mellom to stoler. Jeg er ikke ute etter å kritisere

19

Hvordan har det gått med «Nina» og hennes to sønner?

– Hvordan har det siste halvåret vært for familien?

– Jeg skulle ønske at jeg kunne komme med gode nyheter, men her er det dessverre lite endring til det bedre.

– Vi har vært under MST i fem måneder, og behandlingen er i ferd med å avsluttes. Vi er godt fornøyd med opplegget.

Det har vært en svært krevende og intens, men lærerik tid.

Vi har lært mye om hvordan vi skal forebygge konflikter, og vi har fått hjelp til å se ting på en annen måte. MST har utvilsomt hatt en positiv effekt, likevel er det en erkjennelse at mine barns problemer ikke forsvinner etter fem måneder med behandling. Begge guttene er så traumatiserte at det skal mer til enn som så, sier «Nina» som har dratt hjem til foreldrene sine for noen dager.

– Jeg er så sliten og nedkjørt at jeg måtte bort. Jeg blir her en ukes tid for å hvile, sier Nina. Ektemannen har vært sykemeldt over tid på grunn den vanskelige familie­ situasjonen. Tidvis har han slitt med depresjon. Nina har sluttet i jobben, og får nå omsorgslønn fra kommunen.

– Det var ikke mulig for meg å være i jobb, ikke bare fordi det er krevende arbeid å være mor til to barn med tilknytningsskader, men også fordi jeg er så utkjørt at jeg fungerer dårlig i jobb, sier «Nina».

– Har dere vurdert å ta kontakt med Joachim Haarklou?

– Ja, det har vi. Jeg har lest mye av det han har skrevet, og ser at det er interessant. Men akkurat nå har jeg ikke overskudd. Jeg har mer enn nok med å holde hodet over vannet, sier hun.

I Psykopp nytt 2/16 kunne vi lese historien om «Nina», adoptivmor til to traumatiserte tenåringsgutter.

Guttenes atferd var tidvis så ut­age­ rende at moren i perioder måtte bære voldsalarm. – Vi er en familie i krise, sa «Nina» den gang. Siden sist har familien fått hjelp i form av MST (Multisystemisk terapi).

25

KRONIKK

Barn og seksualitet Menneskemøte i seksualitetens verden TEKST: BIRGIT HEGGE

Seksualiteten er spennende. Den utfordrer og har en tendens til å skape mye bruduljer. Dette til tross for at den kan bidra med både glede, nytelse og nærhet. Jeg digger seksualitet – det må være lov å si det?

E

tter å ha jobbet som vernepleier i over 20 år, har jeg gjort meg noen erfaringer. Majoriteten av min yrkeserfaring har jeg fra arbeid med barn, unge og deres nettverk. Jeg har møtt mange mennesker. Mennesker ulike i alder, fungering, uttrykk og drømmer.

Noen har jeg truffet flyktig, andre har jeg hatt en mer langvarig relasjon til. Noen har provosert, kanskje gjort meg usikker, mens mange har berørt på en måte som har skapt et varig inntrykk.

I dette møtet, i denne relasjonen,

har også seksualiteten vært. Det være seg traumatisert seksualitet, seksualitet som vekker bekymring, seksualitet som forstyrrer, som går over mine grenser eller simpelthen bare seksualiteten i alle dens fasetter. Seksualiteten har vært deltagende, uavhengig av kvaliteten på samspillet eller varigheten av relasjonen.

Alle er seksuelle.

Jeg vet noen, og garantert flere enn jeg er klar over, definerer seg som aseksuelle.

Tørr likevel gjenta at jeg mener alle er seksuelle. Det gjør jeg ikke for å være

26

respektløs eller for å pådytte noen en kategori de ikke ønsker å bli plassert i.

Jeg gjør det med utgangspunkt i Verdens helseorganisasjon (WHO) sin definisjon på seksualitet: Seksualitet er en integrert del av ethvert menneskes personlighet, noe som ikke kan skilles fra andre sider av livet. Seksualitet er ikke det samme som samleie eller evnen til å få orgasme, seksualitet er mye mer.

Den finnes i den energi som driver

KRONIKK

oss mot å søke kjærlighet, varme og nærhet. Seksualitet uttrykkes i hva vi føler, hvordan vi beveger oss og hvordan vi berører og berøres av andre. Seksualitet påvirker våre tanker, følelser, handlinger og vårt samspill med andre mennesker.

Min tolkning av denne definisjonen, gjør at jeg tenker alle er seksuelle. Seksu­a litet er noe vi er, ikke noe vi har. Det er en del av vår personlighet. Det gjelder både barn, eldre, psykisk syke, funk­sjons­ hemmede, kriminelle, prester, muslimer, leger, hjemløse og du – og jeg. Ergo, når du møter meg, møter du altså min seksualitet og jeg møter din.

Majoriteten av disse møtene foregår uten at noen av oss ofrer seksualiteten en tanke. Det er svært sjeldent jeg er bevisst det seksuelle uttrykket i møtet med et annet menneske. Det innebærer, at når jeg først reflekterer over det, så er det når seksualiteten av en eller annen grunn vekker noe i meg. Seksualiteten berører.

For min del, skjer det oftest i møte med et seksuelt uttrykk som fremstår annerledes enn mitt eget. Da tenker jeg først og fremst på personer som tydelig uttrykker sin seksualitet for eksempel gjennom hår, sminke og klær. Personer som har ønske om å markere tilhørighet til en spesiell gruppe, eller som via sitt utseende søker å skape reaksjon. Dette er uttrykk jeg ikke kan unngå å legge merke til, spesielt når det går ut over de normer jeg oppfatter som definert, ut over det som er mest vanlig og dermed også lettest akseptert.

Andre kan berøre meg ved å gå over mine personlige grenser, min intimsone.

Det vekker ubehag, en følelse av å bli invadert, ikke bli respektert. Jeg snakker ikke nødvendigvis om en uønsket berø­ ring på et utested, selv om det er høyst ube­hagelig. Nei, jeg snakker om de som fysisk plasserer seg for nær meg. De som styrker meg over ryggen eller gir en klem uten at jeg har invitert til det. De som står for nær i butikkøen, som omtrent setter seg oppå meg på bussen eller de som følger etter når jeg rygger et skritt tilbake for å øke distansen mellom oss.

Hverdagsinvadering, kan jeg kalle det det? Jeg antar det ikke er av onde

hensikter, men like fullt er det ubehagelig.

Noen barn har en tilsvarende effekt på meg. Jeg kan treffe noen for første gang og de spør om ting jeg oppfatter er for private. De kan hoppe opp i fanget mitt med en gang, lene seg inntil meg, gi meg en klem, stryke meg på kinnet. Eller de kan sette seg tett inntil meg, legge en hånd på låret mitt, se på meg og smile.

Ikke et «jeg er kjempeglad, veldig spent på å bli kjent med deg og lurer på om du vil være med å leke» smil. Ikke det smilet. Jeg mener smilet som du lett kan akseptere, og gjerne like, fra en person på din egen alder. Da oppleves smilet smigrende, lett flørtende og kan gi en følelse av anerkjennelse med tilhørende tilfredsstillelse. Men når et lignende smil kommer fra et barn, da vekkes helt andre følelser i meg. Det kjennes ubehagelig og feil. Jeg for min del blir usikker. Hva var det som skjedde? Hva gjør jeg nå? Tørr jeg si i fra, til hvem, og hva vil det i så fall si om meg?

For dette handler om meg som voksen også. Det er jeg som ser, opplever og dermed tolket et smil. Det er jeg som vurderer et smil basert på min private og faglige erfaring. Det innebærer at min tolkning kan være feil, men det vet jeg ikke før jeg spør.

Flere voksne jeg har pratet med, har gjentatte ganger opplevd smil og berøringer fra barn som gjør dem usikre.

Det kan være lærere der barnet er del av en klasse, ansatte i en barnehage, helsesøster eller speiderleder. Uavhengig av hvilken formell rolle de har overfor barnet i denne settingen, så er de først og fremst mennesker. Mennesker i møte med andre mennesker. Personer i menneskemøter som skaper usikkerhet.

Og med usikkerheten kom mer sårbarheten og utryggheten.

I utgangspunktet tenker jeg at det ikke gjør så mye om vi innrømmer vår usikkerhet i menneskemøter. At vi tørr sette ord på det vi kjenner, følelsene som vekkes og hva det gjør med oss. Tvert imot vil åpenheten kunne danne grobunn for en annen og gjerne bedre forståelse for begge parter. Det som imidlertid ofte skjer, er at vi tier, gjør det vi opplever er den enkleste og mest nærliggende

27

reaksjonen – later som ingenting eller direkte avviser barnet. Når vi avviser, er det imidlertid oftest for å beskytte oss selv fra ubehag og eventuelle represalier.

Hvor fører det barnet?

Barn er jo også seksuelle. Men ikke alle barn har lært hvordan de på en akseptabel måte kan uttrykke sin seksualitet. Ikke alle har blitt speilet i forhold til egen atferd. Barn uttrykker glede, men også frustrasjon og usikkerhet via atferd. Det gjelder også den seksuelle atferden. Det vil si at atferd er kommunikasjon, og at atferden har en funksjon.

Jo yngre barnet er, dess vanskeligere vil det være å benytte ord til å fortelle om erfaringer, følelser og vonde opplevelser.

Likevel er det nettopp det vi forventer av barnet, at de skal fortelle med ord som vi voksne forstår. Gjør de ikke det, har vi vanskelig for å gyldiggjøre det barnet forteller. Barnet blir stående alene med sin opplevelse, sine erfaringer, uten voksne som kan hjelpe med å bearbeide eller sette ting inn i en meningsbærende sammenheng.

Så, når et barn hopper opp i mitt fang, eller stryker meg på låret, tar meg på puppene eller gir meg et blikk som jeg oppfatter som flørtende – hva er det da barnet ønsker å formidle?

Som trygg voksen bør jeg kunne klare å finne det ut. Likevel er det så mye mer komplisert i det øyeblikket jeg er midt i situasjonen. Følelser, mine egne kaotiske følelser, kommer i veien. Det kjennes på et vis som om min tenkende hjerne tar seg ferie. Det stopper opp. Alt nyttig tankegods erstattes av paniske høytflyvende krisetanker. Hva gjør jeg da?

Puster.

Gjentar gjerne enda en gang. Kjenner etter om pusten kommer helt ned i magen, og at den slippes helt ut igjen. Ganske enkelt, genialt egentlig, og virksomt.

All denne pustingen gir meg mulighet til å fokusere på nytt. Tenke.

Hva er det jeg ser?

Hva er det jeg reagerer på?

Hvorfor reagerer jeg?

Er det bare noe av min egen bagasje som pakkes ut, eller er det noe spesielt

KRONIKK

Birgit Hegge »» Klinisk vernepleier og spesialist i sexologisk rådgivning NACS »» Bred erfaring fra barneverntjenesten, spesialist­helsetjenesten og barnehage, helse- og sosialkontor i Stavanger og Sandnes kommune

ved dette barnet som gjør meg usikker og bekymret.

Treffpunktene med barn har etter hvert blitt mange. Jeg vet litt om hvordan barn kan fremstå og uttrykke seg, hva som kan forventes på ulike alderstrinn.

Jeg er også bevisst hva som ofte vekker uro hos meg selv i møte med andre menneskers seksualitet. Så, hva er det med akkurat dette barnet som gjør at jeg reagerer?

Jo mer tydelig og ærlig jeg er med meg selv i denne prosessen, jo enklere vil det være dersom jeg må formidle min bekymring videre. Er det et barn jeg har truffet tidligere, så har jeg gjerne en tanke om dette er en ny type atferd, et nytt språk, eller om jeg har lagt merke til det samme før. Mulig jeg bare valgte å være struts ved sist møte. Stakk hodet i sanden, snudde meg vekk eller tenkte at dette ikke var mitt problem, ikke mitt ansvar. Skolen tar det sikkert, eller noen andre. Ærligheten overfor meg selv kan koste. Det er krevende å se på meg selv med et granskende og gjerne kritisk blikk. Jeg mener like fullt at det er min plikt. Barnet er avhengig av at jeg ser, tolker, forstår og agerer adekvat.

Det er mange elementer som bidrar til den frustrasjonen som ofte oppstår.

Barnets reaksjoner som for mange er uventet og til dels provoserende, er en

del. Alt det som skjer i den enkelte voksne er en annen.

Hvordan skal en person som ønsker å gi alt til et barn kunne tåle egen opplevelse av å ikke mestre? Et barns avvisning av omsorg kan oppleves vanskelig å håndtere. Likedan kan trøst av barn som er sensitive for kroppskontakt og ambivalente i sin tilknytning, utfordre.

Det å stadig stå i en avvisning fra et barn er tungt. Dersom den voksne selv ender med å avvise, kan det kjennes enda tyngre.

Jeg mener det er å gjøre barnet en bjørne­t jeneste å ikke sette ord på at i denne avvisningen, den tilsynelatende uforstå­elige atferden, følelsene som er van­ske­lige å romme både for voksen og barn, der er seksualiteten. Tydelig til stede, samtidig skjult i all sitt tabu.

Alle er seksuelle, det er en del av vår personlighet. Et barn kan ikke krenkes uten at det påvirker den seksu­elle ut­ vik­ling­en. Seksualiteten er kroppen, følel­sene, tankene, opplevelse av egen­ verd, identitet, evne til å knytte rela­sjo­ ner og oppleve kjærlighet. Seksualitet ved traume kan også være invadering, mang­lende respekt, smerte, sorg, sinne, fortvilelse og skam. Resultatet kan fort bli mang­lende mulighet til å utvikle en trygg iden­titet, utvikle tillit til et annet menneske og et godt forhold til egen kropp.

Noen barn opplever at det som repre­ senterer traumet, om det er seksuelle over­grep, vold eller omsorgssvikt, også er det som gjorde at de kunne føle seg betyd­ nings­f ulle. Et overgrep kan gi nærhet og opplevelse av etterlengtet omsorg. I en absurd situasjon kan det som oppleves ekkelt, samtidig kjennes godt. Personen som er skummel og truende, kan også være gavmild, bekreftende og snill. Barn kan lære å tilby sin kropp for å unngå trøbbel og ubehag. Samtidig kan de erfare at den samme kroppen reagerer på stimu­ lering og at følelsen i kroppen er god.

Dette er biologi, det er seksualitet og det er livsviktig.

Overgrep, vold og omsorgssvikt in­fi l­trerer barnets seksualitet. Det på­ virker hvordan barnet presenterer seg selv, hvordan møtet med profesjonelle voksne blir. Barnet trenger hjelp til å få

28

ord på seksualiteten og hjelp til regu­le­ ring. Voksne som skal hjelpe dem via trau­me­bevisst omsorg vil kunne møte utford­r inger knyttet til de følelsene og reaksjo­nene som oppstår i relasjonen.

Min påstand er derfor at seksualitet må være en naturlig del av alle settinger der barn, bekymring og tiltak drøftes.

Det må være et naturlig og bevisst element i alle vurderinger. Både når det gjelder barnet, omsorgsituasjonen og de voksnes opplevelse av å kunne trygge, støtte og veilede.

Barn er seksuelle, det er også vi voksne. Min erfaring er at når jeg har et bevisst forhold til noe, når jeg selv har hatt mulighet for å sette ord på, drøfte og justere mine holdninger, ja – da er det lettere å gjøre gode vurderinger i en utfordrende situasjon. Jeg blir ikke så lett vippet av pinnen. Det er lettere å markere mine grenser uten å avvise andre. Det er lettere å korrigere, uten å påføre skam. Det er også tryggere å ta det opp med andre dersom jeg opplever å ha mislykkes.

Viktigst av alt er likevel at det er lettere å gå tilbake til barnet og si «unnskyld» eller etterspørre hva barnet ønsket å formidle.

Så – hva stopper oss?

Anbefalt litteratur: Aasland, M. (2015) Barna og seksualiteten, Cappelen Damm Akademisk Hegge, B. (2016) Trafikklyset – Seksuell atferd hos barn og ungdom, PsykOpp Hertz, S. (2008) Barne- og ungdomspsykiatri, Gyldendal Akademisk Hjerrild, M. (2016) Like muligheter, Gyldendal Akademisk Kvello, Ø. (2015) Barn i risiko, Gyldendal Akademisk Søftestad, S. og Andersen, I.A (2014) Seksuelle overgrep mot barn, Universitetsforlaget Thorkildsen, I.M (2015) Du ser det ikke før du tror det, Vigmostad & Bjørke Vildalen, S. (2014) Seksualitetens betydning for utvikling og relasjoner, Gyldendal Akademisk Wennerberg, T. (2011) Vi er våre relasjoner, Arneberg forlag Linker: www.traumebevisst.no

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

29

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

reload.no

en o n t a t på se er e n g e t ste del i r l ø f k s t i e t k D e y r s p m y n k e r be har e n e r e at lær

BEHANDLINGSMETODER

Bruk av ulike psykologiske metoder i behandling av psykiske lidelser og problemer, er både anerkjent og utbredt. Et av de store spørsmålene innen psykologien er hvilke behandlingsmetoder som faktisk fungerer.

HVA ER DET EGENTLIG SOM VIRKER INNEN PSYKOTERAPI? TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: JAN INGE HAGA ILLUSTRASJONSFOTO: NTB/SCANPIX

D

ebatten rundt spørsmålet er levende og vil nok ikke dø ut med det første. Under Schizofrenidagene i Stavanger i november 2016 møttes to av verdens fremste psykoterapiforskere, Bruce Wampold og Peter Fonagy, til samtale og debatt. For å nærme seg et svar på kontroversen ble det stilt fire spørsmål til de to forskerne:

spørsmål ved hva som virker og ikke. Og enda viktigere: vi må fokusere på hva som fungerer for den enkelte pasient, sier Fonagy.

– Jeg har deltatt på konferanser i over 40 år, og hele tiden har vi diskutert hvordan vi skal nå frem til pasienter.

Det har vært en utvikling fra at vi hadde spesifikke diag­ no­ser med spesifikke behandlinger, til at vi har flere be­ hand­lings­metoder. Men jeg stiller spørsmål ved hvorfor vi hele tiden utvikler nye metoder, uten at vi har funnet noe som virker bedre for pasienten? spør Wampold retorisk.

Wampold peker mot terapeuten som det viktigste virkemiddelet i en behandlingssituasjon.

– Noen terapeuter er bedre enn andre og har derfor bedre resultater, uavhengig av metode. Det er til syvende og sist terapeuten som er nøkkelen. Terapeuten, sammen med pasienten, og deres felles mål og struktur, slår

ER NOEN PSYKOLOGISKE BEHANDLINGSMETODER BEDRE ENN ANDRE?

– Det er ikke til å komme vekk fra at noe fungerer og annet ikke, sier Peter Fonagy, til anerkjennende nikk fra Bruce Wampold.

– Vi har et ansvar overfor pasientene. Det er uaksep­ tabelt å tilby en terapiform som ikke virker; det handler om verdier, respekt og etikk. Det er uetisk av oss å ikke stille

30

BEHANDLINGSMETODER

31

BEHANDLINGSMETODER

PETER FONAGY er har sitt interessefelt innen mentaliseringsbasert terapi.

BRUCE WAMPOLD har forsket på hva det er som gjør terapi virksomt. Han mener det er kvaliteten ved terapeuten som er avgjørende.

Wampold fast.

– Her er jeg ikke helt enig. Hvis du har en fornuftig forståelse av pasienten og sier noe han kjenner seg igjen i, kan den epistemiske tilliten øke, og pasienten kan sammen med terapeuten jobbe videre derfra uten at strukturen må være lagt først. Vi må bedre evnen til å lære, og komme til erkjennelsen av at «jeg har noe å lære av andre». Og behandlingen må være evidensbasert, sier Fonagy.

– Evidensbasert? Hva betyr egentlig det? Det aller meste vi tror i dag er utdatert om 10–15 år. Det viktigste er at pasienten aksepterer forklaringen og samtalen med terapeuten, ikke nødvendigvis hva som er bevist. Det vil endre seg hele tiden, mener Wampold.

effektive dess mer erfaring de får. Vi må bli flinkere til å ta i bruk samme metoder som effektive terapeuter. I dag utdanner vi oss, har samtaler med mennesker, men snakker lite med andre fagfeller og evaluerer ikke oss selv.

Dermed får vi lite feedback på det vi gjør.

Han har imidlertid en løsning. Det er at terapeuter ser på hva som har fungert og tar det med seg videre i arbeidet.

Her er øvelser og trening viktige faktorer.

– Vi må ikke bare praktisere med pasienter, men øve på metoder utenfor terapien og bygge gode arbeidsrelasjoner oss terapeuter imellom. I tillegg må vi være varme, aksepterende – til og med mot aggressive pasienter – og vi må ha empati og evne til å forklare hva vi gjør i terapi­ situasjonen, sier han.

Fonagy er enig i at terapeuter ikke automatisk blir bedre og flinkere dess mer erfaring de har, og kommer med et eksempel på hva som gjør det vanskelig å utvikle seg:

HVORDAN BLIR VI BEDRE TERAPEUTER?

Retningen Wampold gir er ikke oppløftende: – Det stresser meg å vite at terapeuter blir mindre

GOD SAMTALE og debatt under Schizofrenidagene mellom Peter Fonagy (t.v.) og Bruce Wampold (t.h.). Debattleder var Jon Fauskanger Bjåstad (i.m.).

32

BEHANDLINGSMETODER

«Terapeutene er det kritiske i all behandling, og det er også her det er mest effektivt å sette inn ressurser.»

– Etter hvert som vi får mer erfaring, bygger vi opp en base med prototyper på mennesker. Når nye pasienter kommer inn, setter vi dem altfor lett inn i en av disse båsene og tenker for oss selv at «å ja, han er en av dem», forklarer han.

– Men du er opptatt av mentalisering, og andre jobber ut ifra andre teorier – har vi ikke da allerede satt folk i bås? spør Wampold.

– På en måte, men på den andre siden ikke i det hele tatt. Det jeg mener er at vi hele tiden må evaluere oss selv som terapeuter. Vi må se på oss selv med et kritisk blikk for ikke å havne i en tilbakelent og allvitende posisjon, mener Fonagy, og kommer med et eksempel: – Når du ser deg selv på film, ser du ting du ikke var klar over. Jeg så en film med en terapeut som satt med armene i kors, nikket og sa «hm» og «å ja». Jo mer vi nikker og folder armene, jo mindre forstår vi. Det gjør oss ikke til gode terapeuter.

– Øvelse, sier Wampold.

– Det er bare slik vi kan bli bedre.

andre, men la oss heller studere terapeutene! Hva er det som gjør dem gode? Vi må studere hva vi selv gjør. Det vil endre måten vi lærer opp nye terapeuter på. Terapeutene er det kritiske i all behandling, og det er også her det er mest effektivt å sette inn ressurser fremover, er Wampolds klare mening.

– Og ikke minst må vi tenke mer forebygging. Vi må forsøke å forstå mekanismene og komme inn på et tidligere tidspunkt, for å hindre at det går galt i utgangspunktet.

For å bruke et bilde: Ikke la mennesker falle i elven, for så å fiske dem opp senere. Vi må forhindre dem fra å falle i elven, avslutter Fonagy. … OG KONKLUSJONEN?

De to forskerne er enige i en del problemstillinger, som at terapeuter kontinuerlig må jobbe for å bli bedre, og bli flinkere til å forstå pasientene sine slik at de kan gi dem et best mulig behandlingstilbud uavhengig av metode og teori. Arbeidet starter med å evaluere seg selv og andre fagfeller. I tillegg må behandlingstilbudene bli tilgjengelige for flere, og aller helst i en tidlig fase. Hva som er den rette fremgangsmåten har de imidlertid ulik innfallsvinkel på.

Og svaret på kontroversen; akkurat hva som fungerer eller ikke, står fremdeles som et ubesvart spørsmål.

HVORDAN BYGGER VI BEDRE TJENESTER?

– Vi må jobbe for å gjøre tjenestene mer tilgjengelige for alle, slår Fonagy fast.

– I Storbritannia har vi for eksempel mange barn og unge som ikke får behandling, av ulike grunner. Vi må invitere til deltakelse, finne ut hva de vil og hva de trenger.

Sammen må vi forme et mål og det må skje i samarbeid med familie og pårørende. Dette krever et stort apparat, fra opptrening av terapeuter til å se på ledelsesansvar, fortsetter han.

– Det Fonagy sier er helt avgjørende. Vi må ha tilgang på tjenester, supplerer Wampold, og legger til et annet element som må på plass for å gjøre tjenestene bedre.

– Vi må bli flinkere til å gi terapeutene tilbakemeldinger.

10–15 % av dem får ikke gode resultater hos pasientene sine. Denne andelen av terapeuter og pasienter må få hjelp. Vi må prioritere forbedring av det vi allerede har, i tillegg til å utvide tilbudet, sier Wampold.

Fakta: »» Bruce Wampold er professor på Universitetet i Wisconsin og forskningsdirektør ved Modum Bad. Han har blant annet forsket på hvilke komponenter som gjør psykoterapi virksomt. Gjennom dette har han funnet argumenter som taler for at det er kvaliteter ved terapeuten som står sentralt. For å kunne skreddersy en tilnærming etter pasientens behov og foretrukne endringsstil må terapeuten ha et bredt kunnskapstilfang. »» Peter Fonagy er professor ved UCL og direktør ved Anna Freud-senteret. Hans kliniske interesse­ felt handler om å skreddersy terapeutiske tiltak til forskjellige kliniske grupper gjennom mentaliserings­ basert terapi. Mentalisering er evnen til å gi mening til egen og andres adferd sett i lys av indre motivasjon.

HVOR GÅR VI HERFRA? FREMTIDENS PSYKOTERAPI.

– Vi vet ikke så mye om hva det er som gjør psykoterapi effektivt. Om ti år er 95 % av det vi vet om psykiatri i dag erstattet av noe helt nytt. La oss ikke bruke penger på å sammenligne hvilke teorier som egner seg bedre enn

33

AKTUELT

SMERTESTILLENDE OG EMPATI En amerikansk studie tyder på at det populære, smerte­ stillende medikamentet paracetamol også virker inn på evnen vår til å føle empati for andres ubehag. Med andre ord er det sannsynlig at tabletten svekker en sentral bygge­stein i vår sosiale kompetanse.

Forskerne bak studien gjennomførte to forsøk med 80 og 114 personer. Mens den første gruppen fikk paracetamol, fikk den andre placebo. Begge gruppene skulle studere historier om personer som hadde opplevd psykisk eller fysisk smerte, og deretter rangere personenes ubehag.

Resultatene avdekket at placebogruppen hadde sterkest medfølelse.

Bare det reseptfrie salget av paracetamol i Norge tilsvarer nesten 40 tabletter per person årlig. Dette forbruket er så høyt at enkelte anser det for å være et samfunnsproblem.

Kilde: forskning.no

BARN OG STERKE MEDIEINNTRYKK Mediedekningen fanger opp stadig mer, og når ut til stadig flere. De siste årene har for eksempel bilder av krigs­ rammede barn florert i media. Selv om det er viktig at vi blir gjort oppmerksomme på hva som foregår rundt oss, er det lett å glemme at også den yngste generasjonen har tilgang på den samme informasjonen. For et barn kan det være oppskakende og forvirrende å se bilder av jevngamle gutter og jenter skyldt opp livløse på en strand eller hentet blodige ut av ruiner. Som forelder kan man gjøre følgende for å unngå at slike inntrykk påvirker psykisk utvikling negativt: - Begrens barnas eksponering for mediedekning - Følg med på hva barna ser på og ha en dialog rundt det for å sikre at de forstår innholdet riktig - Ta hensyn til at barna er til stede dersom man diskuterer mediedekningen med andre voksne Kilde: helsenorge.no

BARNEHAGEORDNINGER I regjeringens Meld. St. 19 (2015–2016) understrekes det at barnehagen skal forberede de små til skolestart slik at de har lyst å lære når den tid kommer. De ønsker å motivere barna blant annet gjennom mer systematisert tilnærming til pedagogisk arbeid. For eksempel har det blitt vanlig å opprette førskolegrupper for femåringene, samt språk­grupper for dem med lærevansker eller mino­ri­tets­ språklig bakgrunn. Spørsmålet er bare om denne formelle forberedelsen er til det beste for barna.

Ifølge den danske psykologiprofessoren Dion Sommer er det veiledet, men uformell lek som gir barna best utgangspunkt for positiv utvikling. Etter å ha analysert 400 internasjonale forskningsartikler om hvordan små barn lærer, konkluderer han med at jo tidligere de utsettes for målstyrt opplæring, jo dårligere går det videre i skolesystemet. Dersom barna får påpekt feil og mangler ved seg selv i så ung alder, vil det gå ut over selvbildet. Også barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus mener det vil være mye bedre for selvtilliten til barna hvis de får lære på egne premisser. Dette begrunner hun med at alle muligheter er åpne i leken; barna kan utforske forskjellige roller og regler uten å tape ansikt som seg selv. Det ville de derimot gjort dersom de ikke kunne svare på et faglig spørsmål fra barnehagelæreren.

Kilde: forskning.no

SØVNVANSKER OG PSYKISKE LIDELSER Mens det på generell basis er omtrent 1–2 av 10 som sliter med søvnvansker, er tallene så høye som opp til 9 av 10 blant de med psykiske lidelser. Mange tror at søvnvanskene er roten til det psykiske problemet, men som oftest er de bare et symptom på at den underliggende sykdommen er på vei til overflaten.

I følgende tilfeller bør du oppsøke lege: - Hvis søvnmønsteret forandrer seg til det verre, og du tidligere har hatt depresjoner.

- Hvis du sover dårlig på tross av at du går til behandling for en psykisk lidelse.

- Hvis du etter endt behandling for depresjon fremdeles sover dårlig.

- Hvis forbruket av sovemedisiner går over mer enn 3–4 uker, etter dette mister de sin effekt.

Kilde: sinnetshelse.no

KORTTIDSTERAPI

For noen mennesker er følelsene blitt så konfliktfylte at de reagerer med angst og forsvar i dagligliv og terapi. Gjennom intensiv dynamisk korttidsterapi er målet å gi pasientene tilgang på sine konfliktfylte følelser.

Å UTFORDRE FØLELSENE TIL FORANDRING TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: JAN INGE HAGA

35

KORTTIDSTERAPI

I ISTDP fokuseres det mye på reaksjoner og følelser. Alt fra sinne, gråt og taushet er vanlig, forteller Allan Abbass.

T

ilknytninger er viktig for mennesker, derfor kan alvorlige brudd i nære relasjoner føre til en strøm av komplekse følelser som blir blokkert og unngått.

Det kan være smerte, sorg, skyld eller raseri. Når hendelser senere i livet bringer disse følelsene frem igjen, blir angst og forsvarsmekanismer satt i verk. I intensiv dynamisk korttidsterapi (Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy; ISTDP) er målet å hjelpe pasienten til å få optimal kontakt med disse følelsene.

– Det gjøres ved at terapeuten stadig nærmer seg bevisste eller ubevisste følelser gjennom identifisering, utfordring og klargjøring av de to forsvarsstrategiene som hindrer pasientens kontakt med følelser, forklarer Allan Abbas. Han forsker på ISTDP ved Universitetet i Dalhouse.

– Vi fokuserer på den følelsesmessige reaksjonen og prosesserer det som avdekkes, samtidig som vi mobiliserer positive følelser, sier han.

av én time har jeg i gjennomsnitt 95 interaksjoner med pasienten, sier Abbass.

Han forteller at forholdet mellom terapeut og pasient står helt sentralt. Mellom dem, i terapirommet, er alle følelser ok, og ingen skal ha en skjult agenda.

– Dette er teamarbeid. Jeg prøver hele tiden å finne ut hvem pasienten er og kaste ut en livline, sier han videre.

Innen affektfokusert tilnærming til terapi er det et mål at pasienten er involvert og følelsesmessig aktivert. Det er imidlertid to problemstillinger som kommer igjen; enten er ikke pasienten tilstrekkelig involvert følelsesmessig, eller så blir pasienten så overveldet av følelser at symptomene forverres. Terapien får ikke ønsket effekt i noen av disse tilfellene. I ISTDP forsøker terapeuten å finne balansepunktet hvor pasienten er mest mulig fokusert, men ikke overveldet.

– Ved å snakke mye frem og tilbake forsøker vi å finne balansepunktet der pasienten får kontakt med det han eller hun ikke forstår, forklarer Abbass.

AKTIV DELTAKELSE

I stedet for å være tilbakelent og tolkende, vil man i ISTDP trigge angst og motstand mot følelser, og dermed hjelpe pasientene med å takle dem.

– I ISTDP er terapeuten svært aktiv i samtalene. I løpet

OPTIMAL KONTAKT MED FØLELSENE

Dersom pasienten reagerer med angst, vil terapeuten være med og identifisere eller regulere angsten slik at fokus

36

KORTTIDSTERAPI

«Jeg prøver hele tiden å finne ut hvem pasienten er og kaste ut en livline.»

kan vendes mot følelsen. Et annet scenario kan være at pasienten reagerer med forsvar, og da vil terapeuten hjelpe pasienten til å identifisere forsvaret, for så å deaktivere det.

– I praksis kan dette bety å fokusere på følelsene som pasienten har i behandlingssituasjonen på kontoret, og peke på hvordan pasienten blokkerer både følelsene og relasjonen til terapeuten under behandlingen. Når følelsene er opplevd og erfart, kan spenninger, angst og andre fysiske symptomer avta, mener Abbass.

Både pasienten og terapeuten vil da kunne få en forståelse for hvilke emosjonelle krefter som aktiverte angsten og som forsvaret var rettet mot.

– For meg er det et privilegium å få lov til å jobbe med disse menneskene. Å se følelsene, reaksjonene og at mennesker kommer over ting som har plaget dem lenge, det er utrolig flott, avslutter Abbass.

Mer informasjon: Hansen, R. S; Bakkevig, J. F; Langvasbråten, B.; og Solakken, O. A., Tidsskrift for Norsk psykologforening, Følelser som forandrer – Intensiv dynamisk korttidsterapi, Vol 50, nummer 8, 2013, side 838-844 http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=330462&a=3

PSYKISKE OG FYSISKE SYMPTOMER

Angsten eller forsvarsmekanismene kan være ubevisst for pasienten, og symptomene kan vise seg både som psykiske og fysiske. Depresjon, rusmiddelbruk og mellom­ menneskelige problemer er vanlig hos pasienter som blokkerer følelsene sine, men de kan også ha fysiske symptomer på hjertet og karsystemet, åndedrettssystemet, immunsystemet, i tillegg til muskler og ledd.

– Derfor kan behandlingen også brukes mot en rekke psykosomatiske lidelser som tradisjonelt sett ikke er behandlet med psykologiske metoder, sier Abbass.

– Hvis man ikke vet at man har angst i kroppen, kan det være vanskelig å vite at smerter i magen, musklene eller rett og slett manglende evne til å føle noe som helst, kan komme fra traumer i barndommen.

Intensiv dynamisk korttidsterapi

EFFEKTIVT OG TIDSBESPARENDE

Allan Abbass

»» Forkortelsen ISTDP står for Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy. »» Karakteriseres ved at terapeuten prøver å få pasienten til å få optimal kontakt med følelsene sine.

Behandlingsformen er 1) intensiv i den forstand at terapeuten forsøker å få pasienten til å føle følelsene sine så dypt som mulig, 2) psykodynamisk i forståelsen av at terapeuten aktivt jobber med å oversette og finne frem til ubevisste følelser, og 3) en form for korttidsterapi fordi terapeuten jobber med å opprettholde et press for å gjøre terapien kortet mulig med størst mulig effekt.

Abbass anslår at ISTDP, i sin nåværende form, er et egnet, effektivt tilbud til omtrent 85 % av pasientene som blir henvist til poliklinisk psykoterapi. Det er gjort både naturalistiske og randomiserte studier som viser en vedvarende effekt etter behandlingen er ferdig.

– Det er også tids- og kostnadseffektivt. Vi bruker alt fra én sesjon til hundre, men gjennomsnittet ligger på syv møter mellom pasient og terapeut, sier Abbass.

Under behandlingen fokuseres det mye på reaksjoner og følelser. Alt fra sinne, gråt og taushet er vanlig.

»» Professor i psykiatri og psykologi. »» Direktør for Senter for følelser og helse på Universitetet i Dalhouse i Halifax, Canada. »» Ledende foreleser og forsker på intensiv dynamisk kortidsterapi. »» Aktuell på Schizofrenidagene 2016, hvor han holdt både foredrag og spesialseminarer.

37

NY FORSKNING

Det er mangel på studier som forteller hvordan ungdom selv opplever sin egen selvskading. Først når vi vet mer om hva de tenker, kan vi skreddersy behandling, mener doktorgradsstipendiat Line Indrevoll Stänicke.

– EN SELVSKADER ER IKKE EN SELVSKADER TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: JAN INGE HAGA

U

ngdom som selvskader er ikke like. Noen ungdommer slutter etter én gang, andre gjør ikke det. Noen føler et stort selvhat, andre tomhet eller ensomhet. For noen ungdommer forblir selvskadingen en avgrenset strategi, mens for noen er selvskadingen en identitet og så omfattende at følgene kan overstige de psykiske vanskene som de opprinnelig skulle håndtere.

– En selvskader er ikke en selvskader, sier doktor­grads­ stipendiat Line Indrevoll Stänicke ved Universitetet i Oslo.

Felles for mange som selvskader er likevel at de ofte strever med å sette ord på vanskene, har svingende behandlingsmotivasjon, vegrer seg for ta imot behandling

og har stor «drop out» når det først kommer inn i et behand­ lingstilbud. Mange studier fremhever selvskade som en måte å regulere følelser og løse problemer.

– Det er avgjørende at ungdommer som kommer i kontakt med helsevesenet føler seg forstått og møtt på sin individuelle opplevelse. Det er det som gjør denne studien så viktig, vi trenger å vite mer om hvordan ungdom selv opplever sin selvskading, hva de tenker om den og hva de synes er nyttig i behandling, sier hun videre.

KUNNSKAP PÅ GRUPPENIVÅ

Selvskading har vært et økende helseproblem i mange år. I en internasjonal studie blant ungdom mellom 14 og 18 år,

38

NY FORSKNING

LINE INDREVOLL Stänicke ønsker å finne ut hvilke forklaringer ungdommer selv har på selvskadingen de utfører.

Her fotografert under et foredrag holdt på Schizofrenidagene.

bekreftet omtrent ni prosent selvskading ved en anledning det siste året1. Ca. 14 prosent fortalte om selvskading en gang i løpet av livet. Selvskading er mye vanligere hos jenter enn hos gutter. I noen studier så mye som 5 ganger oftere, men det kommer an på hvordan en spør og om en inkluderer indirekte selvpåført skade.

– I studien kom det frem at halvparten av ungdommene ikke mottar hjelp, noen får hjelp i sitt sosiale nettverk, mens én av fem får hjelp i psykisk helsevern, sier Stänicke.

Ungdommer i behandling som skader seg har ofte flere depresjonssymptomer og selvmordstanker. De har også oftere rusproblemer og episoder med selvmord og selvskading i familien.

– Men selv om vi har en del kunnskap om ungdom på gruppenivå, vet vi ikke nok om hvordan risikofaktorer kan påvirke hverandre og medvirke til selvskading hos den enkelte ungdom. Vi har også behov for mer kunnskap om hvordan ungdom selv relaterer selvskadingen til egne psykiske vansker og vansker i oppveksten, sier Stänicke.

SER ETTER LIKHETER OG FORSKJELLER

Doktorgradsstipendiaten har snakket med 20 ungdommer til nå. Alle er i det som kalles «aktiv fase» og er henvist til BUP. – Jeg vil gjøre åpne forskningsintervjuer, diagnostiske intervjuer og tilknytningsintervjuer, og snakke med alle

39

NY FORSKNING

sammen igjen ett år senere. Da vil jeg prøve å fange opp hva som har hjulpet og hva som ikke har gjort det, sett gjennom deres øyne og subjektive erfaringer, sier Stänicke.

Ved å gjøre flere intervjuer i ulike former vil hun også kunne sammenligne data kvalitativt og kvantitativt.

– Det finnes mange forskjellige måter å snakke om og forstå seg selv på, men gjennom denne studien kan vi kanskje se om det finnes noen likhetstrekk? Eller kanskje det ikke finnes mønstre, det må vi finne ut, sier Stänicke. ØNSKER Å KOMME NÆRMERE EN FORSTÅELSE

Stänicke fremhever at det er interessant å utforske selvskading som tema blant unge i dag. – Hva sier det om vår kultur at selvskading er et økende problem? Er det det at vi er for opptatt av perfeksjonisme eller blitt en skjønnhetskultur? Har vi mindre toleranse for sårbarhet og manglende mestring? undres Stänicke.

Hun trekker frem eksempler på at ungdommene har fått et økt individualisert ansvar, og at vi har vært gjennom en digitale medier-revolusjon hvor den visuelle kanalen for å vise ens identitet dominerer.

– Mange ungdommer er flinke på skolen, trener og bruker mindre rusmidler, men et høyt antall fullfører ikke videre­gående, og antallet unge uføre har økt. Mange føler de må være best i noe for å bli akseptert. Har utviklings­ veiene for ungdom blitt smalere enn tidligere? spør hun.

Gjennom studien ønsker hun derfor å komme nærmere en forståelse for hva som egentlig fører til at noen ungdommer ønsker å skade seg selv og at det oppleves som en nødvendighet for å fortsette hverdagen og livet.

– Vi håper å forstå mer om hvilke tanker, følelser, motiver og fantasier som ligger bak selvskadingen, og utforske om det er ulike veier inn og ut av selvskading, sier Stänicke.

Line Indrevoll Stänicke »» Doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo og Lovisenberg sykehus: Ungdoms subjektive erfaringer ved selvskading. Prosjektet er støttet av Rådet for psykisk helse og Extrastiftelsen. Veiledere i prosjektet er professor Siri E. Gullestad og professor Hanne Haavind.

Selvskading »» Selvskading innebærer å påføre smerte, skader eller sår på egen kropp.

»» Spesialist i klinisk arbeid med barn og voksne »» Spesialist i voksenpsykologi

»» Selvskading kan defineres slik 1:

»» Kandidat ved Institutt for psykoanalyse

»» Villet egenskade med ikke-fatalt resultat hvor en person av egen vilje utfører en av følgende: -- initiert atferd hvor han/ hun vil skade seg selv (for eksempel kutting eller hoppe fra høyde) -- innta et stoff utover det foreskrevne eller generelt anerkjente terapeutiske dosering -- innta et rusmiddel i en dosering som han/ hun antok var skadelig -- innta ufordøyelig stoff eller objekt

»» Klinisk erfaring fra skolehelsetjeneste, poliklinikk for voksne, psykisk helsevern for barn og unge, samt allmennpsykiatrisk døgnenhet »» Aktuell på Schizofrenidagene hvor hun holdt både seminar og foredrag »» Sammen med Anders F. Landmark har hun nylig utgitt boken Det uforståelige barnet – om å skape sammen­heng mellom den indre og ytre verden (Hertervig forlag, Akademisk), samt skrevet om selvskading i Anne Kristine Bergems siste bok Kroppen i psykoterapi (Gyldendal Akademiske).

1. Madge et al. (2011). Psychological characteristics, stressful life events and deliberate self-harm: findings from Child & Adolescent self-harm in Europe (CASE) study. European Child & Adolescent Psychiatry, 20, 10, 499-508.

40

Kongene på haugen «Kongene på haugen» er ikke et vanlig eventyr, det er den sanne historien om en gruppe barn som fikk reise til Slottet og fortelle Kong Harald om noen mørke hemmeligheter de hadde båret på. For midt iblant oss lever barn som bærer på mørke hemmeligheter om vold, overgrep eller andre krenkelser i hjemmet. Sånn skal det ikke være!

Dette er en bok som voksne skal lese sammen med de minste barna.

«Voksne som leser boken kan få hjelp til å bli modige voksne, som ser, hører og hjelper barn som opplever vold. Når barn sier ifra skal voksne hjelpe!»

Siri Gjesdahl, leder for BarnsBeste

I salg nå!

Bestill på hertervigforlag.no

HISTORISK

ERL AND CULLBERG

Cullberg-brødrene

SCHIZO­FRENI, KUNST OG PSYKI­ATRI 42

HISTORISK

JOHAN CULLBERG

– ELLER EN PSYKISK FORKJØLELSE

TEKST: HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE, PROFESSOR VED HØGSKOLEN I LILLEHAMMER FOTO: NTB/SCANPIX

43

HISTORISK

«Han beskriver skaperkriser, leter etter kreativiteten og røttene til galskapen.

Familiens gåter ligger i skyggene hele tiden.»

D

en svenske psykiateren Johan Cullberg (1934–) er kjent både som forfatter og kliniker. Han er en anerkjent fagmann som aldri har lagt skjul på sitt meget personlige forhold til psykiatrien (Cullberg, 2007). Hans storebror, kunstneren Erland Cullberg (1931– 2012) er anerkjent for sin kunst og la aldri skjul på at han hadde «snev av schizofreni» (Cullberg & Cullberg, 2008).

En tredje bror, kunsthistorikeren Staffan Cullberg (1937–), gir i boken han utga med bror Johan et gripende bilde av Erland som kunstner.

andre en alvorlig psykisk lidelse. Selv i sine beste perioder hadde Erland behov for en eller annen form for oppfølging og støtte fra sine omgivelser.

KUNSTHISTORIKEREN

Staffan Cullberg er en sentral svensk kunsthistoriker. Han var sjef for den svenske statens kunstråd frem til 2003.

Boken han ga ut sammen med Erland, «Färgen och hela härligheten», ble hans mest berømte utgivelse. Arbeidet hans som kunsthistoriker dreier seg mye om fortolkningen av kunstneres kreativitet og ikke minst brorens unike talent og psykiske lidelse.

OPPVEKSTEN

Johan, Erland og Staffan vokste opp i et velstående hjem.

Faren Jon Cullberg (1895–1983) var biskop i Västerås og professor i teologi. Moren Eva (1903–1962) var engasjert i ulike former for humanitært arbeid. Hun hadde drømt om å utdanne seg innen medisin, men ble hustru for sin ambisiøse og vellykkede mann. Forholdet mellom moren og faren var i perioder utfordrende. Faren var konservativ teologisk. Han hadde vært med i den konservative student­ foreningen Heimdal som forsøkte å forhindre at jødiske flyktninger fikk komme til Sverige.

I sin biografi redegjør Johan Cullberg for oppveksten.

Både han og brødrene vokste opp under de samme forholdene. For psykoanalytikeren ga oppvekstens mange utfordringer viktige ledetråder for å forstå den senere utviklingen. En av gåtene han selv reflekterer over i boken er hvorfor Erland ble schizofren, mens han selv og broren fikk en annen utvikling. De tre brødrene kom fra samme sted, og var både like og ulike:

PSYKIATEREN

I sine memoarer «Mitt psykiatriske liv» beskriver Johan Cullberg både sin egen psykiatriske karriere og forholdet til den sterkt hjelpetrengende, men også kreative og meget anerkjente kunstneren Erland. Det er en historie som begynner med barndomsopplevelser og oppvekst, og som utvikler seg videre til den skrekkfylte, traumatiske inn­leggelsen av den schizofrene broren. Den første inn­ leggelsen skjedde Lucianatten 1956. Johan studerte medisin og hadde vært på studentfest. Da han kom hjem møtte han sin bror Erland i porten til bygården der han hadde hybel. Det var rundt midnatt, og han fikk broren akutt­innlagt. Resten av livet grubler han over de brutale konse­kvensene i behandlingen, og om det var rett å tvangs­ innlegge broren.

Behandlingsapparatet på femtitallet var, sett med våre øyne, primitivt og brutalt. Johan Cullberg gir et usminket bilde. Han forteller om medikamentering med medi­siner som for lengst er ute av bruk, elektrosjokk, brutal, trau­ ma­tiserende behandling og omfattende bivirkninger. Han forteller om behandlingen hans egen bror fikk og inn­leg­ gelsen han selv tok initiativ til. Johan Cullberg beskriver det som er reise fra å være maktesløs pårørende til å være potent aktør. Han skriver at det forholdet han har hatt til psykiatrien alltid har hatt et element av lidenskap.

HAN SOM MÅTTE MALE

Erland Cullberg var klassisk skolert og hadde stor trang til å male. Han malte ut sitt kaos i sterke farger og fikk stor anerkjennelse, men var ingen lett mann. Rundt ham var det farger på husveggen, på vinduene og lerretene (Cullberg & Cullberg, 2008). Det han selv kalte for en «psykisk forkjølelse» eller «et snev av schizofreni» var for

44

HISTORISK

noe nytt og får inn nye kliniske data.

Psykiatriens historie inneholder mange mørke kapitler, men også mye idealistisk søken etter å hjelpe. På veien mot å finne løsninger og behandlingsmåter har det vært mange blindveier. Det har også vært mye menneskelig svakhet og grov utnyttelse av psykiatrien for å oppnå egne fordeler. Johan trekker frem eksempler i verkene sine. Et av dem var den kjente svenske forfatteren Hjalmar Söderberg som fikk innlagt sin ektefelle inn på psykiatrisk sykehus.

Det skjedde i samarbeid mellom forfatterens forlegger og datidens mest kjente svenske psykiater. Hustruen var ikke sinnssyk, men forsøkte å motsette seg at den kjente forfatteren skilte seg fra henne. Han utnyttet sin sosiale posisjon og brukte psykiatrien som et våpen mot henne.

Det er Johan Cullbergs fortjeneste at historien ble kjent, og at den er satt i perspektiv.

SELVRANSAKELSEN

Erland Cullberg opplevde psykiatrien som avansert mishandling. Broren Johan opplevde den som forsteinet og mente at det måtte tas et grunnleggende oppgjør med femti- og sekstitallets psykiatri. Han og hans generasjon utdannet seg i psykoanalyse og psykoterapi, og trodde de kunne forandre pasientenes tilværelse ved sosialpsykiatri.

Johan konkluderte derimot med at det ikke var fullt så enkelt.

Da Johan Cullberg kom med sin biografi var det femti år siden broren ble tvangsinnlagt. Erland hadde fremdeles store psykiske problemer, og hadde i tillegg fått Parkinson.

Johan Cullberg skrev i biografien at det var umulig å avgjøre hvor mye av problemene til Erland som var resultater av behandlingsskader, og hva som skyldtes sykdommen. Med sykdommen sikter han til schizofrenien. Med behand­lings­ skader sikter han til traumer og bivirkninger fra psykiatrisk behandling. På bakgrunn av sine personlige og sine kliniske erfaringer understreker han at schizofreni er en diagnose som ofte skjuler mer enn den synliggjør.

ERLAND, STAFFAN OG JOHAN

Både Erland og Johan var praktiske utøvere av sine yrker.

De hadde en felles plattform i sin barndom, sin søken, kreativitet og en sterk lidenskap for sine yrker. Erland var kritisk til opptråkkede stier i kunsten og fant sin egen vei.

Johan er kritisk til mange av psykiatriens tradisjoner og behandlingsmetoder. Han fant sin egen vei og har vært en viktig bidragsyter til utviklingen av sitt eget fag. Staffan bygde sin kunsthistoriske karriere på leting etter de samme mysterier som Johan forsøkte å fortolke psykiatrisk.

DYNAMISK PSYKIATRI

I Norge er Johan Cullberg kjent for sin bok «Dynamisk Psykiatri». Boken har blitt en klassiker som mange helse- og sosial­arbeidere har hatt som grunnbok i psykiatri. Cullberg mener hans dynamiske utdanning har gjort ham til en mer observant og effektiv psykiater enn han hadde vært uten den psykoanalytiske referanserammen. Han mener også at denne tilnærmingen har hjulpet ham til å forstå hvilke pasienter som får best hjelp av innsiktsorientert, kognitiv eller medisinske behandlingsmetoder. Det har også hjulpet ham i hvordan han praktiserer den vanligste og viktigste formen som han mener er støttende behandling (Cullberg,2007:232). Han beklager sterkt de monopolistiske tendenser som finnes innen mange retninger av psykiatrien (Cullberg,2007:234).

Litteratur: Cullberg, Johan (2012). En diktares kompost: Om Gunnar Eklöf.

Stockholm: Natur och Kultur.

Cullberg, Johan (2007). Mitt psykiatriske liv. Stockholm: Natur och Kultur.

Cullberg, Johan (2004) Gustaf Fröding och kärleken: en psykologisk och psykiatrisk studie. Stockholm: Natur och Kultur.

Cullberg, Johan (2000). Psykoser: ett humanistisk och biologisk perspektiv. Stockholm: Natur och Kultur.

SKAPERKRISER

Cullberg, Johan (1992). Skaparkriser: Strindbergs inferno och Dagermans. Stockholm: Natur och Kultur.

Flere av Johan Cullbergs bøker viser en lignende søkning i kjente kulturpersonligheters liv (Cullberg 2004 & 1992).

Han beskriver skaperkriser, leter etter kreativiteten og røttene til galskapen. Familiens gåter ligger i skyggene hele tiden, og han legger ikke skjul på det i bøkene. Han er dypt personlig berørt av denne søkningen og han har ingen illusjoner om at vi har funnet de endelige behand­ lings­messige svarene. Cullberg presenterer ikke kunnskap som noe statisk, men som en søken der vi stadig lærer

Cullberg, Johan (1984). Dynamisk psykiatri i teori och praktik.

Stockholm: Natur och Kultur.

Cullberg, Johan (1975). Kris och utveckling: en psykoanalytisk och socialpsykiatrisk studie. Stockholm: Natur och Kultur.

Cullberg, Johan (1971). Det psykiske traumat: om kristeori och krigspsykoterapi. Stockholm: Natur och Kultur.

Cullberg, Staffan & Cullberg, Erland (2008). Färgen och hela härligheten: Erland Cullberg. Stockholm: Carlssons.

45

FAGARTIKKEL

Elever med høyt fravær – hvem snakker de med?

TEKST: KRISTIN GÄRTNER ASKEL AND

Fravær fra videregående skole er et sentralt tema i den norske samfunnsdebatten. Debatten ble aktualisert da regjeringen i høst innførte en fraværsgrense på 15 %1 for å redusere udokumentert fravær og skulk. Ett av temaene som har vært diskutert er helsetjenestenes rolle i forhold til fravær. Vi har sett nærmere på bruk av helsetjenester hos ungdom med høyt fravær i Norge. Når helsetjenestene barn og unge med høyt fravær?

1 Den nye fraværsgrensen skal bygge på den opprinnelige grensen på 10 prosent udokumentert fravær, men i tillegg åpne for at rektor kan utøve skjønn for udokumentert fravær inntil 15 prosent. (regjeringen. no, 23.06.2016: «Ny fraværsgrense i videregående skole fra i høst»)

F

ravær er vanlig blant elever i videre­ gå­ende skole og fravær er noe de aller fleste elevene har. Vi vet at høyt fravær er knyttet til frafall, lavere utdanning og økt risiko for arbeidsledighet senere i livet og det er bred enighet om at fraværet bør reduseres.

Spørsmålet blir da hvordan vi kan få det til og hvordan vi kan nå elevene for å støtte dem til å fullføre videregående opplæring.

Skolen er et naturlig utgangspunkt, det er nemlig her vi ønsker at elevene skal være.

Internasjonale studier viser at de aller fleste tiltakene med mål om å redusere fravær er skolebaserte. Samtidig er jo selve problemet at disse elevene ikke er på skolen, og det kan dermed være vanskelig å få tak i de «riktige» elevene via skolebaserte tiltak. Det er derfor viktig å undersøke på hvilke andre arena­ er ungdommer med høyt fravær er og kan nås. Helsetjenester er en mulig arena.

For å få en oversikt over hvilke tjenes­ ter som møter disse elevene har vi

46

under­søkt bruk av en rekke helse- og skole­baserte tjenester blant elever ved videre­gående skoler i Hordaland som en del av undersøkelsen ung@hordaland.

Tjenestene som er inkludert spenner vidt, fra spesial­u ndervisning og oppføl­gings­ tjenesten (OT/PPT) til helsetjenester som fast ­lege, skole­helsetjenesten, helsestasjon for ungdom og psykisk helsevern. Vi har sammen­lignet bruk av disse tjenestene mellom elever med lavt, moderat og høyt fravær (se inndeling i tekstboks).

FAGARTIKKEL

HVEM ER ELEVENE MED HØYT FRAVÆR?

I et utvalg av 8 988 videregåendeelever mellom 16 og 19 år hadde ca. 10 % høyt fravær ifølge administrative data fra Hordaland fylkeskommune. Dette til­ svarer et fraværsnivå som ligger over dagens fraværsgrense. Elevene med høyt fravær var oftere eldre, gikk på yrkesfag

og bodde på hybel alene eller med venner sammen­l ignet med elevene med lavt og moderat fravær. Det var også en høyere andel jenter blant disse elevene.

HVILKE TJENESTER MØTER ELEVENE MED HØYT FRAVÆR?

Felles for alle ungdommene i under­ søkelsen var at de rapporterte mest

Lavt fravær

Moderat fravær

50% 45% 40% 35% 30% 25%

20% 15% 10% 5% 0%

Figur 1. Prosentvis andel av elevene i hver fraværsgruppe som har vært i kontakt med de ulike tjenestene.

47

Høyt fravær

kontakt med fastlegen, deretter fulgte skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom (se Figur 1). For alle tjenestene som ble undersøkt rapporterte elevene med lavt fravær minst bruk, og elevene med høyt fravær mest bruk.

Forskjellene mellom gruppene er spesielt store når det gjelder kontakt med psykisk

FAGARTIKKEL

«Elevene med høyt fravær var oftere eldre, gikk på yrkesfag og bodde på hybel.»

helsevern. Selv om en relativt lav andel hadde vært i kontakt med psykisk helsevern var slik kontakt to ganger høyere blant elevene med moderat fravær, og fire ganger høyere blant elever med høyt fravær, sammenlignet med gruppen med lavt fravær. Elever med høyt fravær var også i hyppigere kontakt med tjenestene enn sine jevnaldrende med lavt og moderat fravær.

Det virker altså som om det er en gradient i bruk av ulike tjenester, der en større andel av elevene med høyere fravær bruker tjenester sammenlignet med elever med lavere fravær. Når fraværet øker, øker også hyppigheten av kontakt på tvers av tjenester.

Det er viktig å understreke at 40 % av elevene som hadde høyt fravær, ikke hadde vært i kontakt med noen av tjenestene vi undersøkte i løpet av det siste året. Den eneste forskjellen vi fant mellom elever med høyt fravær som var eller ikke var i kontakt med de undersøkte tjenestene var at det var flere gutter i gruppen som ikke var i kontakt med tjenester. Dette kan henge sammen med at gutter generelt har et lavere forbruk av helsetjenester enn jenter i ungdomsalderen. Sammenhengene vi fant mellom fravær og tjenestebruk gjelder for begge kjønn.

HVORFOR ER ELEVENE BORTE FRA SKOLEN?

Vi undersøkte videre hva elevene selv oppga som grunn til å være borte fra skolen. Alle fraværsgruppene oppga sykdom som den vanligste grunnen til fravær, og dette ble nevnt av om lag 70 % av elevene med høyt fravær. Den nest vanligste grunnen var det å være hjemme uten å være syk, som ble nevnt av hele 31,5 % av elevene med høyt fravær.

HELSETJENESTENE ER EN VIKTIG RESSURS

Et flertall av ungdommene med høyt fravær er allerede i dag i kontakt med helsetjenestene, og dette kan være en viktig arena for å nå ungdom med tiltak og oppfølging. Det er ikke gitt at fravær er tematisert i disse kontaktene og vi bør vurdere om dette kan bli en integrert del av oppfølgingen av barn og unge.

Vi fant at 40 % av elevene med høyt fravær ikke hadde vært i kontakt med noen av de undersøkte tjenestene. Dette står i sterk kontrast til oppfølgingen av arbeids­takere med sammenlignbart fravær på jobben. Her er normen en sys­ te­m atisk evaluering av helsestatus og fokus på arbeidsmiljø og tilrettelegging slik at arbeids­t akeren kan være på jobb mest mulig. Kanskje er tiden inne for at vi også skal inkludere skole­fravær som

48

et like naturlig spørsmål som arbeids­ livs­fravær når man er i kontakt med helsetjenes­tene. Og at helse­tjenestene i større grad blir involvert i å identi­fi sere og følge opp barn og unge med høyt fravær.

Det er verdt å merke seg at fraværet var høyere blant ungdom som bor alene eller med venner, enn blant ungdom som bor hjemme med familiene sine. Dette kan tyde på at foreldre spiller en viktig rolle i fravær også i sen ungdomsalder, og peker samtidig på ungdom som bor på hybel som en viktig risikogruppe man bør ha økt fokus på. Gutter er i mindre grad i kontakt med helsetjenestene, også blant de med høyt fravær. Det er en utfordring at gutter i mindre grad enn jenter tar kontakt med helsetjenestene, og tiltak som bidrar til å senke terskelen for gutter med høyt fravær til å ta kontakt bør vurderes.

Reduksjon av fraværet kan være et viktig bidrag i kampen mot frafall i videre­gående skole, og kan også bidra til å utjevne forskjeller i utdanning og arbeids­liv. Her kan helse­t jenester for barn og unge bidra inn i arbeidet ved å tema­ti sere fravær og delta i opp­føl­gingen av elever med problematisk fravær.

FAGARTIKKEL

«Foreldre spiller en viktig rolle i fravær.»

Fraværsgruppene

Om artikkelen

»» Fraværsgruppene er delt inn i forhold til hvor mye fravær elevene hadde i løpet av ett semester. Vi skiller mellom elever med lavt, moderat og høyt fravær på denne måten:

»» Tallene er hentet fra artikkelen ‘Adole­scent school absenteeism and service use in a population-based study’ publisert i tidsskriftet BMC Public Health i 2015. Originalartikkelen er skrevet av Kristin Gärtner Askeland, Siren Haugland, Kjell Morten Stormark, Tormod Bøe og Mari Hysing, alle tilknyttet RKBU Vest, Uni Research Helse. Originalartikkelen finnes her: http://bmcpublichealth. biomedcentral.com/articles/10.1186/ s12889-015-1978-9

»» Lavt fravær: mindre enn 3 % fravær »» Moderat fravær: mellom 3 og 15 % fravær »» Høyt fravær: mer enn 15 % fravær

Datagrunnlag »» Tallene er basert på ung@ hordaland-undersøkelsen som ble gjennomført ved videregående skoler i Hordaland våren 2012

»» Artikkelen er skrevet av Kristin Gärtner Askeland (bildet). Hun er psykolog og prosjektkoordinator ved RKBU Vest, Uni Research Helse.

»» Undersøkelsen ble gjennomført av Uni Research Helse »» Informasjon om fravær er hentet fra Hordaland fylkeskommune »» I alt 10 220 elever deltok i undersøkelsen »» Denne artikkelen er basert på de 8 988 elevene som samtykket til kobling til administrative data fra Hordaland fylkeskommune

49

Gi meg et smil Siri Grundnes Brodahl

Nybok!

Bestill på hertervigforlag.no

Nå er det litt verre, for nå er det så masse som må gjøres med Silje. Vi må trene og trene med henne, og det er ikke så enkelt. Jeg trener litt med henne, og jeg føler noe som ingen vet når jeg trener med henne. Jeg føler at nå må du klare det, Silje!

– Dagbokutdrag fra Siri, 10 år

I denne boken følger vi Siri gjennom oppveksten som pårørende til en søster med ulike diagnoser som autisme og dyp psykisk utviklings­hemming. Her gir fotfatteren et innblikk i de utford­ ring­ene en møter som søsken av et barn som er annerledes. Det handler om å ha huset fullt av fremmede fagfolk. Om slitne foreldre, uforstå­ende skolekamerater, stirrende folk på gaten – og om den ubeskrive­lige smerten i hodet og i hjertet når lillesøster, midt i en lek, lugger hardt. Men det handler også om ekstatiske gledesstunder – som den første gangen Silje plukker opp sin egen spise­skje, nynner en sang, eller legger hodet bakover og ler en rungende latter – og om viktigheten av å ta vare på disse uventede, unike øyeblikkene.

God jul – og takk for i år Arbeidet med pakkeforløpene har nå startet for fullt.

Det er svært gledelig at regjeringen ønsker å løfte opp psykisk helse-feltet.

brukerROP, Forskningsrådet (programstyre Bedre Helse) og Brukerutvalget i Helse- og omsorgsdepartement.

LPP har kjempet i mange år for at pårørende­ stemmen skulle bli løftet opp og hørt. Dermed er vi glade for at regjeringen inviterer oss inn i prosessen.

Flere av våre medlemmer har engasjert seg i arbeidet knyttet til pakkeforløp og dere kan lese nærmere om dette på de kommende sidene.

Og til dere lokalt: gratulerer med imponerende innsats. Det er takket være deres engasjement at vi ser at flere pårørendesentrene åpnes nå og at aktivitetsnivå rundt om i landet øker.

I dag er det vanskelig å fastslå hva denne endringen vil føre til. Men vi mener at et tettere samarbeid mellom helsepersonell, myndighetene og brukerog pårørendeorganisasjoner er grunnleggende for å lede prosessen mot et bedre psykisk helsevern, sentrert på pasienten. Derfor gleder jeg meg til å følge med på dette arbeidet.

Nå når julen nærmer seg, vil jeg lene meg tilbake og se på det vi har gjort, og det vi har oppnådd.

Jeg vil takke alle de mange, utrettelige ildsjeler som bidrar til å gjøre LPP synlig, lokalt og nasjonalt. Et knapt fåtall av dem blir presentert på de kommende sidene, men det finnes mange flere, der ute, som jobber hver xdag for å få pårørendestemmen fram.

Våre dyktige LPPere har engasjert seg nasjonalt på flere arenaer: i Lovutvalget for revidering av tvangsbruk, i akuttnettverket, i pakkeforløp, i SEPREP, brukerutvalget i Helse Sør-Øst,

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP SENTRALT Daglig leder: Anne-Grethe Terjesen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no LPPS MEDLEMSSIDER Ansvarlig redaktør: Anne-Grethe Terjesen E-post: anneg@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Jeg kjenner på kroppen hvilke utfordringer dere pårørende og lokallagene støter på. Sekretariatet prøver å synliggjøre dette via alle LPPs kanaler, her i Psykopp nytt, via Facebook og på nettsiden vår.

I løpet av høsten har vi fokusert på forebygging av selvmord og selvskading. La oss ikke glemme at ensomheten kan ha mange ansikter. Husk å ta vare på hverandre – og dere selv.

Alt godt til dere i tiden som kommer med brente mandler, gløgg, levende lys og gode samtaler.

På vegne av Landsstyret ønsker jeg alle medlemmer

god jul og godt nytt år!

Med vennlig hilsen Jostein Jakobsen Landsstyreleder

MEDLEMSKAP I LPP Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­rørende regnes foreldre, ekte­ feller og samboere, søsken, barn, beste­foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr 420,- pr. år Ungdomsmedlemskap (15-30 år): kr 150,- pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/ organisasjon: kr 560,- pr. år

www.lpp.no

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Den 15. september lanserte Helse­ direktoratet offisielt arbeidet med pakke­forløp for psykisk helse og rus. Vi i LPP har tidligere uttrykt vår fornøyelse med å være godt representert i dette viktige arbeidet, både med Anne-Grethe Terjesen (daglig leder LPP, stiller som rådgiver for brukermedvirkning), Astrid Gytri

(LPP Sogn og Fjordane, deltar i to forløpsgrupper) og Arnhild G. Ottesen (nestleder Landsstyret, LPP Rogaland, én forløpsgruppe).

Hva er bakgrunnen for disse, hvilke mål har vi og hvorfor i all verden er vi glade for å være representerte der? Og – hva er egentlig et pakkeforløp?

Pakkeforløp på 1-2-3 TEKST: GIULIA CARUSO

BAKGRUNN:

Et slik forløp inkluderer en viss grad av standardisering av de strukturelle prosedyrer, som sikter på å redusere uønsket variasjon på landsbasis. Målet er altså å sikre at alle får lik behandling – en så god og effektiv behandling som mulig.

Norge har et bredt tjenestetilbud til mennesker med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer. Likevel, er forbedringspotensialet stort, både når det gjelder oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåer og koordinering av tjenester. I dag blir valget av behand­ lings­plass ofte altfor tilfeldig og gjerne styrt av det til­ budet som gis i området, fremfor av pasientenes behov.

Forløpene skal bygge på nasjonale og internasjonale faglige retningslinjer for utredning og behandling, der disse finnes.

I kjølvannet av det imponerende arbeidet med Pakke­ forløp for kreft, der Helsedirektoratet i samarbeid med fagfolk og brukere utarbeidet 28 pakkeforløp, kom tidlig i 2015 oppgaven fra Helse- og omsorgs­depar­te­ment om å sette i gang lignende arbeid på psykisk feltet.

Helt konkret skal slike forløp handle om forutsigbarhet og klare ansvarsområder for pasienten, pårørende og helsepersonell. Dessuten ønsker man å redusere ventetiden og sikre en så kvalitativt godt tilbud som mulig.

«Pakkeforløp innebærer å etablere nasjonale, norme­ rende forløp for utredning og behandling av ulike tilstander». (Helsedirektoratet 2016)

Det er enda ikke avgjort om alle forløpene skal være diagnose-relatert. En alternativ tilnærming er å knytte forløpene opp imot beskrivelsen av tilstander.

52

MÅL:

forsvarlighet er forankret i anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og samfunnsetiske normer.

På nettsida til Helsedirektoratet blir mål for pakke­ forløpene beskrevet slik: •

Økt brukermedvirkning og brukertilfredshet

•

Gode, sammenhengende og tverrgående pasientforløp for pasienter med psykiske lidelser og/eller rus­middel­ problemer

•

Trygghet og forutsigbarhet for pasienter og pårørende

•

Unngå faglig ubegrunnet ventetid for utredning, behand­ ling og oppfølging av pasienter med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer

•

Likeverdig tilbud til pasienter og pårørende med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer uavhengig av hvor i landet de bor

•

Dessuten, så skal pakkeforløpene sikre økt trygghet og forutsigbarhet for pasienter og pårørende.

Disse målene oppnås best ved å sikre en systematisk bruker- og pårørende involvering, på lik linje med helse­ fagpersonell for å sikre at erfaringsbasert kunnskap og brukerkompetanse også blir ivaretatt under «fag» -betegnelsen.

Under oppstartkonferansen, ble det da poengtert at disse to temaer blir sentrale i alle arbeidsgrupper.

Dermed vil kartlegging av pasientenes nettverk og pårørende et sentralt tema på alle forløpene sammen med klar tydeliggjøring av ansvar.

PAKKE-KRITIKK:

Valget av navnet «pakkeforløpene» har vært omstridt lenge. Pasientens pakke, en gavepakke, pasientene er en pakke, en pakke til pasientene … er alle betegnelser som har vært brukt lenge i debatten. Kritikken har vært knyttet til frykten for uønsket standardisering av psykiske lidelser.

Bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner

Prosjektdirektør for pakkeforløpene, Anne Hafstad, satt brukermedvirkningen i fokus allerede under førarbeidsfasen av pakkeforløpene. Helsedirektoratets uttalte ønske om å ta brukerstemmen på alvor ble konkretisert ved å inkludere brukerorganisasjoner i alle ledd av dette nye arbeidet fra øverste hold til de ulike tverrfaglige arbeidsgruppene.

Om det finnes et aspekt hvor både brukere, pårørende, fagfolk og helsepersonell er enige i, er at psykisk helsehjelp ikke nødvendigvis lar seg standardisere.

Samhandling og koordinering av tjenestene er utfordrende og noen peker på risiko for at dette blir enda vanskeligere med pakkeforløp. Særlig samarbeid mellom første- og andrelinje synes å skape bekymringer.

I denne sammenheng, blir koordinator-funksjonen avgjørende, men bør en pakke-koordinator være knyttet til spesialisthelsetjenesten eller kommunen?

Tverrfaglighet forstås her som et vidt begrep: de tverrfaglige gruppene inkluderer representanter fra brukerorganisasjoner, kommunene, helseforetak, fagpersonell og helseforetak, fagfolk og eventuelt universitet og høyskole.

Faglig forsvarlighet og utarbeidelsen av en likeverdig tilbud bør settes i sammenheng. Kravet om faglig

53

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

20 års lavere levealder:

«Man ville ikke ha akseptert dette for noen andre pasientgrupper» TEKST: GIULIA CARUSO

Tidligere dette året ble det etablert en prosjektgruppe med ansvar for innhold og gjennomføring av prosjektet «Pakkeforløp innen psykisk helse og rus».

Helhetlige pasientforløp bør utformes på en måte som ivaretar og gir god hjelp og forutsigbarhet for pasientene og pårørende på best mulig måte, og gir den enkelte behandlernødvendig frihet til å vurdere pasientene individuelt og bruke sitt kliniske skjønn, samtidig som pakkeforløpene gir forutsigbarhet og rammer som oppleves som et gode både for pasientene, pårørende og behandler.

Torhild Torjussen Hovdal (bildet) er seniorrådgiver for avdeling psykisk helse og rus, samt leder for to arbeidsgrupper: arbeids­ gruppen for «Somatisk helse og levevaner og pakkeforløp for utredning ved psykiske lidelser, voksne».

4. Hvilken tror du blir de største farer og muligheter ved et slik tiltak?

Pakkeforløp vil være med å gi rammer for å få til gode og helhetlige pasientforløp og sikre bruker­med­ virk­ning. Lykkes vi kan vi få til bedre sam­hand­ling internt i spesialisthelsetjenesten, mellom ulike aktø­ rer i spesialisthelsetjenesten, mellom spesi­alist­helse­ tjenesten og de kommunale helse- og om­sorgs­tjenes­ tene og mellom fastlegene og spesialist­helse­tjenesten.

Hun er også damen som satt fokuset på sammen­ hengen mellom dårlig psykisk helse og somatiske lidelser.

Vi ba henne å beskrive for oss prosjektet «Pakkeforløp».

En utfordring vil være å forene mål om forutsigbare behandlingsforløp samtidig som en skal ivareta behovet for nødvendig individuell variasjon og tilstrekkelig fleksibilitet. Vi må derfor jobbe godt for å få til dette i utformingen av forløpene.

1. Hva er din bakgrunn?

Jeg er psykiater og har jobbet i Helsedirektoratet siden 2014. Jeg har tidligere jobbet ved ulike avdelinger innen psykisk helsevern, både med voksne, og barn og unge. I tillegg har jeg jobbet i primærhelsetjenesten som medisinsk faglig rådgiver.

5. Er du enige i at disse forløpene burde være diagnose­ relaterte eller se du for deg ulike alternativer?

Underveis i prosessen har vi fått gode innspill på nettopp dette, både fra brukere og fra fagmiljøene. Vi ser at det er gode argumenter for både mer tilstandsspesifikke pakkeforløp, og for mer «samhandlingsforløp». Vi tenker at det er mulig med begge deler, og det har vi forsøkt å få frem i prosjektplanen som vi oversendte Helse- og omsorgsdepartementet. Vi har foreslått både mer tilstandsspesifikke pakkeforløp, som Pakkeforløp for spiseforstyrrelser, og pakkeforløp som går på samhandling, som Pakkeforløp for psykisk helse, rus- barnevern.

2. Hvordan ble du involvert i dette arbeidet?

Før Pakkeforløp for psykisk helse og rus ble lansert august 2015 jobbet vi med innspill til Nasjonal helseog sykehusplan. Vi så at det var noen utfordringer i våre tjenestetilbud som det var behov for å gjøre noe med. Da vi fikk oppdrag om å utarbeide pakkeforløp innen psykisk helse og rus, så vi at det gav oss noen muligheter. Jeg var da så heldig at jeg fikk jobbe videre med dette.

3. Hvordan synes du pakkeforløpene bør utformes for å fungere best mulig?

6. Hva tenker du om pårørendeperspektivet i et pakkeforløp?

54

Pasienter og pårørende skal delta i utforming av alle pakkeforløpene som utvikles sammen med fagfolk fra spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Vi har med en representant for pårørende i hver av arbeids­gruppene for de ulike pakkeforløpene. Jeg tror dette vil bidra til at vi kommer til å ivareta pårørende­ perspektivet på en god måte i dette arbeidet. I alle deler av pakkeforløpet, både i utredningen og behandlingen må en sikre Informasjon til og dialog med pasienten/ foresatte og eventuelt pårørende. Barn som pårørende vil bli ivaretatt på en særskilt måte.

20 år kortere enn for befolkningen for øvrig. Nesten 60 prosent av overdødeligheten kan tilskrives somatiske sykdommer. Dette skyldes i stor grad livsstil, skader og sykdommer, og ikke selve rusmiddelproblemet eller det psykiske helseproblemet. Det er nødvendig at ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner er en del av tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer. En samordnet innsats er helt sentralt, og vi har derfor nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal utrede og utarbeide forslag til konkrete tiltak til hvordan somatisk helse og gode levevaner kan ivaretas bedre i helsetjenesten. Tiltakene skal implementeres i alle pakkeforløp.

7. Hvilken synes du er de største forskjeller mellom et pakkeforløp og nasjonale faglige retningslinjene?

9. Hvordan vil dere i Helsedirektoratet vite om dere er kommet i mål – og hva er veien videre?

Alle pakkeforløpene skal bygge på eksisterende faglige retningslinjer for utredning og behandling. Der dette ikke finnes, skal pakkeforløpene bygge på best tilgjengelig kunnskap og praksis. Pakkeforløp skal være en hjelp for å implementere god praksis i tjenesten.

Pakkeforløpene vil ha bestemte målepunkter og sjekk­ punkter. I tillegg tar vi sikte på å gjennomføre bruker­ undersøkelser. Dette vil gi oss en målepinne på hvordan pakke­forløpene oppleves for pasientene. Vi må få til bedre samhandling innad i spesialisthelsetjenesten og med andre instanser samtidig som vi får mindre uønsket variasjon i utredning og behandling rundt i landet.

8. Dere har også etablert en egen arbeidsgruppe som skal ivareta somatisk helse og levevaner i pakkeforløpene.

Hva er bakgrunnen for det?

Vi vet at personer med psykiske lidelser og/eller rus­ middelproblemer har en forventet levetid som er rundt

Hvem er med i pakkeforløpene?

Navn: Astrid Gytri Pakkeforløp: Pakkeforløp for utredning ved psykiske lidelser, voksne; Arbeidsgruppa for somatisk helse og levevaner.

Lokallag: Sogn og fjordane Rolle: Sekretær i lokallaget

med å starte opp fylkeslaget. Sei­nare har eg sjølv opplevd at ein i familien har blitt sjuk.

2. Kan du peke på noen vesentlige endringer på pårørendes feltet i den perioden du har vært med?

Det er nesten 20 år sidan eg fyrste gang eg vart kjent med pårørande sin situasjon. I 2016 er det dessverre framleis mange pårørande som kan fortelje om eit helsevesen som ikkje tek pårørande på alvor. Sjølv om politikarar og helsebyråkrater i departement og direktorat er opptekne av at pårørande er ein ressurs for den som er sjuk og at dei har behov for støtte så verkar det som det er vanskeleg å endre holdningar hos ein del av helsepersonellet som har direkte kontakt med pasientar og pårørande.

Mitt inntrykk er at det er store skilnader i landet når det gjeld brukarmedverknad og involvering av pårørande. Utviklinga går rett veg men det trengst at både pårørande og fagfolk aktivt arbeider for endring.

1. Hvor lenge har du vært involvert i pårørendes arbeid?

Eg var med å starte opp fylkeslaget i Sogn og Fjordane i 2000. Gjennom mitt arbeid som psykiatrisk sjukepleiar så møtte eg mange pårørande. Desse møta gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Deira erfaringar fekk meg til å innsjå at psykiatrien ikkje kan hjelpe den sjuke utan å samarbeide tett med pårørande. Når eg såg kor mykje det betydde for pårørande å møte andre i same situasjon så vart eg

55

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Endringane som har skjedd innan psykisk helsevern med stadig kortare liggetid og færre døgnplassar påverkar sjølvsagt også dei pårørande. Sosiale mediar er med på å skape eit auka press på å vere «vellykka», og befolkninga har generelt større forventningar til fritid og levestandard. Eg trur at alle desse faktorane kan medverke til at pårøranderolla har blitt meir krevjande.

6. Hvordan er pårørendeperspektivet ivaretatt under dette arbeid (internt i gruppene, men også i forhold til hele prosjektet)?

Mi erfaring er at alle i arbeidsgruppene har ei positiv inn­stilling til pårørande og ynskjer at pårørande­ perspektivet skal bli ivaretatt. Helsevesenet har hatt ein kultur for å fokusere på den einskilte pasient og eg ser ser at det er lett å gløyme at pasientane/brukarane er ein del av ei familie og eit sosialt nettverk. Fokuset blir på einskilt individet og hjelpeapparatet. Eg trur at ein ved å ta i bruk pasienten sitt nettverk kan hjelpe pasienten på måte som vil vere meir samfunnsøkonomisk og samtidig styrke familien sin evne å takle kvardagen. I dag er det dessverre mange familiemedlemmer som får eigne helseproblem og mange deltek også mindre i arbeidslivet.

3. Hva synes du om innføring av pakkeforløp?

I byrjinga så var eg skeptisk slik som mange andre, både brukarar, pårørande og fagfolk. Etter eg vart kjent med Helsedirektoratet sitt forarbeid så ser eg at pakkeforløp kan vere ein god arbeidsmetode for å kvalitetssikre utgreiing og behandlingstilbod.

Arbeidsgruppene for dei ulike pakkeforløpa er samansett av fagfolk og brukarar med erfaring og kompetanse frå ulike deler av hjelpeapparatet så forholda ligg godt til rette for at innføring av pakkeforløp kan vere positivt.

7. Hva tror du framtiden vil bringe for pårørende innen psykisk helsevern?

Eg trur at pårørande også i framtida vil møte mange utfordringar og arbeidet i LPP vil vere like viktig i åra som kjem. Vi må arbeide for at dei som er sjuke skal få sin rettmessige del av velferdsutviklinga i form av betre behandling og tilrettelegging i kvardagen.

Det er også nødvendig å arbeide for at pårørande som har ekstraordnære omsorgsoppgåve blir teke vare på slik at dei ikkje blir sjuke sjølve.

Det er ei arbeidsgruppe som har særleg fokus på somatisk helse og levevaner. Dette pakkeforløpet skal implementerast i alle dei andre pakkeforløpa.

Til no har somatisk helse vore forsømt og menneske med alvorleg psykisk sjuke og/eller ruslidingar lever 15-20 år kortare enn befolkninga elles. Skilnaden i levealder har auka siste åra. Det er mange ulike faktorar som medverkar til ei dårlegare helse hos denne pasientgruppa og fokuset må no vere at det blir sett i verk tiltak som fungerer for desse pasientane.

DERFOR ER VI GLADE FOR Å VÆRE REPRESENTERTE I DETTE ARBEIDET:

Uten innsikt i brukers hverdagsliv og utfordringer blir det ofte en mismatch mellom behov og behandling.

Vi ser at en større grad av pårørendeinvolvering må til for å integrere denne verdifulle innsikten i behand­ lings­forløpet. Dette mener vi vil motvirke frykten for stan­dar­dise­ring.

4. Hvordan ble du involvert i dette arbeidet?

Eg fekk ein førespurnad frå dagleg leiar i LPP, Anne Grete Terjesen, om eg kunne tenke meg å delta i dette arbeidet. Eg syntes det var ei ære å bli spurd og eg trur at eg har noko å bidra med i dette arbeidet. Mine erfaringar i LPP, akuttpsykiatrisk avdeling og eigne pårørandeerfaringar kjem her til nytte.

Vi er derfor spesielt glade for at Daglig leder for LPP ble plukket ut for å ivareta den utfordrende oppgaven å være rådgiver for brukermedvirkning ved alle pakkene.

For å sikre et godt pakkeforløp må vi være tydelige på hva som må på plass. Dette gjøres gjennom å styrke samarbeid mellom brukere, pårørende og helse­ personell. Pårørende sitter allerede på den kunn­skapen om brukeren som må til, og denne kompetansen må integreres i arbeidet.

5. Kan du identifisere aktuelle utfordring som du mener dere står ovenfor, spesielt for din «pakke»?

Når ein skal lage pakkeforløp som gjeld heile landet så må ein ta omsyn til geografiske skilnader og ulik tilgang til spesialister. Det er også ei utfordring å unngå at det blir auka arbeidsbyrde for personalet med fleire rapporter og skjema som skal fyllast ut, og samtidig kvalitetssikre at pasientane ikring om i landet får likeverdige teneste. Når det gjeld somatisk helse og levevaner så ser eg ein fare i at røyk og systematisk trening får all merksemd. Andre faktorar som bustad, arbeid/aktivitet, sosialt samvær, nettverk, kultur m.m. har også stor innverknad på folk si helse og må takast omsyn til.

Dermed jubler vi over at to av våre medlemmer er involverte i selve utviklingen av to av de kommende pakkene.

56

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv.

LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg.

Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

I Gro Skartveits bok «Livet etterpå» forteller ni mennesker om sine livskriser og om hvilke grep de har tatt for å leve videre med slagene livet har gitt. En av disse ni er Tolli Frestad, her i samtale med Skartveit.

Livet etterpå:

Gro Skartveit forteller om livet videre etter alvorlige kriser Gro Skartveit våger å skrive om de vonde dagene – også! Tirsdag 27. september dro vi og hørte på hennes inspirerende lansering av den nylig utgitte boka «Livet etterpå». Flere brukerorganisasjoner var til stede under det som kom til å bli en engasjerende og tankevekkende kveld. Helse- og omsorgsminister Bent Høie, som har skrevet forord i boka, tok også turen innom.

TEKST: GIULIA CARUSO FOTO: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN

58

«Det er ikke tvil om at noen av de sterkeste øyeblikkene i arbeidet mitt har jeg hatt sammen med pårørende.»

meg mye om det å leve som pårørende. Jeg møtte så mange sterke, flotte, mennesker som trengte noe støtte på deler av veien de skulle gå. Mennesker som hadde en krevende hverdag fordi noen de var glade i slet med livet sitt. I fagmiljøet og på sosialhøgskolen hadde jeg ikke hørt mye om pårørende. Men jeg så fort at dette var en stor og forsømt gruppe som jeg gjerne ville gjøre mer for å gi en bedre hverdag. Da bestemte jeg meg for å skrive en bok til. «Den usynlige smerta, om rus og pårørande» kom ut i 2010 . Dette var også en bok der jeg intervjuet pårørende om deres hverdag, om kamper, sorg, håp og glede. Nok en gang opplevde jeg at mange som leste boken sa at det var så godt å høre andre sine historier. De hadde så mye å lære av hverandre, samtidig som gjenkjennelsen var god.

Du har nylig kommet ut med boka «Livet etterpå» der du viser fram flere, ulike, sterke historier av mange som har måtte fronte livets hardeste utfordringer – og som har klart å komme seg ut på «andre siden». Hva er din bakgrunn?

Jeg var ferdig utdannet sosionom for 25 år siden. I tiden etter dette har jeg arbeidet med ulike problemstillinger, men noe som har vært en «Rød tråd» er at jeg har jobbet mye med mennesker i kriser og vanskelige livssituasjoner. Flere år har jeg arbeidet med mennesker som ruser seg og mange år har jeg fått arbeide med pårørende til rusavhengige og innsatte i fengsel.

Jeg har også vært politisk engasjert siden 1999, forrige periode var jeg ordfører i Finnøy. Å gi en stemme til de som har utfordringer i livet, og som ikke roper høyt, var en av hovedårsakene til at jeg engasjerte meg i politikken.

Det er ikke tvil om at noen av de sterkeste øyeblikkene i arbeidet mitt har jeg hatt sammen med pårørende. Å få møte mennesker som hadde så mye sorg, uro og kamp i livet sitt, men som likevel ikke gav opp var sterkt. Samtidig så jeg at gjennom samtaler var det flere som tok grep i livet sitt som førte til en bedre hver­ dag for dem selv. Mange så at dersom de ikke kunne ta vare på seg selv, er det og vanskelig å være noe for andre. Når flere tok grep i eget liv, opplevde de at hverdagen ble bedre, selv om utfordringene frem­deles var til stede. Det samme opplevde jeg som politiker der jeg møtte mang mennesker som hadde opp­levd ulike store livskriser, de hadde hatt dager der de ikke visste hvordan de skulle greie å gå videre, men de hadde ikke gitt opp. Mange jeg møtte hadde fått et godt liv, der de hadde lært seg å leve med smerten livet hadde påført dem.

Jeg har et godt liv privat, men har også selv erfart at livet og hverdagen kan være vanskelig å komme gjennom. Som ungdom opplevde jeg overgrep av en predikant, noe jeg slet med, og som preget meg mye i årene etterpå.

Hvordan ble du involvert i dette arbeidet?

I 1997 skrev jeg den første boken min; «Ulvar i lamme­ flokken, om predikantar, makt og overgrep mot kvinner». Der intervjuet jeg flere kvinner som hadde opp­levd overgrep i kristen sammenheng. Etter at boken kom ut tok svært mange kvinner kontakt med meg og fortalte at de hadde opplevd det samme, og sa at boken var til stor hjelp. Da fikk jeg for første gang erfare at «erfaringskompetansen» er svært viktig å dele.

Etter møte med så mange mennesker som hadde vært i så vanskelige livssituasjoner kom tanken på at dette må jeg dele med andre. Det er så mange som sliter «der ute», så mange som ikke ser håp for framtiden. Og det er så mange pårørende som har store utfordringer. Tidligere hadde jeg erfart hvor viktig

Da jeg startet å arbeide på «Veiledningssenteret for pårørende» i Sandnes og Haugesund møtte jeg veldig mange mennesker som viste meg tillit og som lærte

59

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Da jeg startet med boka var jeg spent på hvilke pro­ ses­ser de ulike personene jeg møtte hadde gått i livene sine. De fleste kjente jeg ikke på forhånd, jeg visste bare hva de hadde opplevd. Jeg lærte mye da jeg skrev, blant annet at selv om det vonde vi opplever er ulikt så er ofte reaksjonene de samme. Når det er mørkt, så er det mørkt for alle. Når en er fortvilet, maktesløs, redd og uten håp så er det like vondt for alle. Og det å få snakke med noen som kan se, bekrefte og gå ved siden er like viktig for alle, uansett hvem en er.

det var at andre fortalte om sine utfordringer, nå «måtte» jeg bare skrive en bok til. En bok der jeg ville fokusere på «Livet etterpå». Hvordan er det mulig å leve videre etter en har opplevd kriser?

Hvordan opplevde du møtene med disse menneskene?

Er det noe spesielt som har gjort inntrykk på deg?

Hvorfor/hvordan?

Det har vært veldig sterkt å skrive denne boka fordi jeg møtte så fantastiske, modige mennesker. Da jeg intervjuet kjente jeg de ikke, jeg visste bare at de hadde sagt ja til å dele det tøffeste de hadde opplevd i livet.

I utgangspunktet fikk jeg enorm tillit, og det var veldig viktig for meg å prøve å møte, og formidle, deres historier på en god og respektfull måte.

I alle samtaler med pårørende tidligere hadde jeg sett hvor viktig det var at det var med egenomsorg, at en var bevisst på hvilke venner en hadde, at en hadde noen å snakke med, at en ikke isolerte seg og at en ikke mistet håpet. Da jeg møtte de som er med i boken opplevde jeg at dette var veldig viktig for disse også dersom de ville komme seg videre. Derfor tror jeg at budskapet i boken er for alle og at pårørende også kan ha mye å lære av de som forteller her.

Det ble sterke møter med alle. Jeg tørket tårer, lo og var sinna over at livet kan være så brutalt. Hele følelsesspekteret var i aktivitet, det samme skjedde når jeg skrev. Det var krevende, men dersom jeg ikke kunne kjenne på noe av smerten, kampen og håpet de formidlet til meg, hvordan kunne jeg da greie å formidle det videre på en god måte?

Jeg har også fått en tanke at vi kanskje litt for ofte deler oss inn «i grupper», alt etter hva vi har opplevd.

Noen ganger tror jeg at vi har mye å lære av hverandre, uansett bakgrunn. Og jeg håper denne boken kan bidra til at vi ikke plasserer hverandre i ulike kategorier, men ser at vi alle er likere enn vi tror.

Jeg tror at det som har gjort mest inntrykk på meg er at de aldri har gitt opp. Mange har gått et skritt fram og to tilbake, mange har ikke visst hvordan de skulle komme seg gjennom dagene og flere tenkte at framtiden kom til å være bare vond. De aller fleste kjente seg svake. Så viste det seg likevel at de hadde en styrke de ikke visste om, de hadde en kampvilje som de ikke var bevisst, men som likevel var drivkraft.

Og de våget å stå i det vonde, kjenne på det og godta det. Men ikke for all tid.

Hva vil du si er bokas viktigste budskap?

Jeg vil gjennom boka synliggjøre at livet kan være så brutalt at en opplever at grunnvollen rister. Dette skjer ikke bare noen få, men svært mange, uansett alder, posisjon og helse. Spørsmålet det er viktig å stille seg er da: Hvordan kan vi leve videre med det som er vondt, uten å miste motet og gå under selv?

Hvordan kan en greie å gå videre når en ikke se lys?

Det har gjort enormt inntrykk på meg å møte mennesker som har hatt det så krevende og som i dag sier at livet er godt, på tross av det som har hendt. Alle ville være med fordi de ville gi hjelp til andre. Jeg blir enormt berørt når jeg ser disse ni, som har båret så tunge bører, stå med rak rygg og utstråler et livshåp de aldri trodde de skulle få tilbake.

De ni personene som forteller sine historiene sine i boka har et viktig budskap til alle, uansett hvem en er: Ikke gi opp, Det fins håp! Det går an å få et godt liv, eller som en i boka sier det «livet kan bli godt nok». Men budskapet i boken er også at dette ikke skjer av seg selv, det må stor egeninnsats til. Og alle sider det er viktig å snakke med noen. Dersom vi går alene med smerten blir ofte det vonde mye verre. Budskapet er også at det vi må lære oss å leve med det som er vondt, de som er med i boken har mye å lære oss alle med tanke på hvordan.

De historiene du gjenforteller viser fram mange lik­ hets­trekk. De handler alle om pårørende. Pårørende til noen som sliter psykisk, fysisk, etterlatte … Selv om «diagnosene» er ulike, så vises det at utfordringene og påkjenningene ligger svært nær hverandre. Hva tenker du om det?

60

HERTERVIG FORLAG // AKTUELLE UTGIVELSER DET UFORSTÅELIGE BARNET

Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

DET

Når vi som voksne betrakter et barn, har vi lett for å forstå det ut fra vårt eget ståsted. Denne boken er til hjelp for deg som ønsker verdifull innsikt i barnets perspektiv.

BARNET

Det uforståelige barnet skal hjelpe foreldre og de som arbeider med barn og ungdom å forstå irrasjonell og uforklarlig atferd som bryter med forventningene. Det presenteres vanlige tilstander som engstelse, sinne og tristhet, i tillegg til sjeldnere fenomener som autisme, anoreksi, selvskading og tanker om å ta sitt liv. Forfatterne bruker psykoanalytisk kunnskap, som tilbyr et tenkningsrom for å bli kjent med eget eller andres strev, for å forstå barnet. Boken viser hvordan metoden kan være i dialog med og supplere andre rådende tilnærminger til unge, og gir forslag om intervensjoner i ulike kontekster som for eksempel familien eller ulike pedagogiske situasjoner. Dermed får leseren et praktisk perspektiv på et tverrfaglig samarbeid som har pasienten i sentrum.

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Det uforståelige barnet Line Indrevoll Stänicke Anders Flækøy Landmark Utgitt 2016 Kr 379,-

STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING

HERTERVIG FORLAG

HERTERVIG FORLAG, AKADEMISK

Faglitteratur Opplysningsmateriell Undervisningsmateriell Mestringsbøker

Populærvitenskap Dokumentar/fakta Biografi

Faglitteratur Psykiatri/psykologi Sosialhistorie

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

AKTUELLE UTGIVELSER

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

Schizofreni Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

leves forlengs men kan kun forstås baklengs.

Randi Magnussen har schizofreni og lever et liv litt på siden av det normale. I En natt flyr jeg gir Randi og fotograf Paul Sigve Amundsen oss små glimt inn i hennes verden. De gir oss brokker av levd liv,

PAU L S . A M U N D S E N

mening, lar det seg forstå?

:

Det er godt sagt, men er det sant? Har livet en

R A N DI M AGN U S S E N

Schizofreni

Livet, sa den danske filosofen Søren Kierkegaard,

fragmenter og fornemmelser – som setter i sving spørsmål som har med eget liv å gjøre. For minst like om meningen med livet, er det å se hvorledes et liv faktisk ser ut, mens det leves.

Forord av Gunnar Staalesen.

E N N AT T F LY R J EG

interessant som det store og overgripende spørsmålet

E N N AT T F LY R J E G I S B N 978-82-8216-159-6

9

SCHIZOFRENI REVIDERT UTGAVE

Schizofreni er en psykisk lidelse som innebærer periodevise vrangforestillinger, hallusinasjoner eller andre tankeforstyrrelser. Lidelsen rammer de unge, og er antakeligvis den sykdommen som koster samfunnet mest. Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Denne boken er en etterlengtet, norsk oversikt over det som skjer i forhold til behandling av og forskning på diagnosen. Mål­ gruppen er både klinikere, forskere, psykologer, leger og annet helsepersonell. Dette er den femte utgaven av Schizofreni, den er vesentlig revidert og inneholder to nye kapitler.

Schizofreni Bjørn Rishovd Rund (red.) / rev. 2016 Kr 410,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

R A N DI M AGN USSEN

:

PAU L S. A M U N DSEN

788282 161596

«ALEXANDER L. KIELLAND»-ULYKKEN HENDELSEN, ETTERSPILLET, HEMMELIGHETENE

27. mars 1980 kantrer boligplattformen «Alexander L. Kielland». 123 menn mister livet, 89 overlever. Dette er Norges største industrielle ulykke. Mange mener at årsaken til katastrofen ennå ikke er avdekket.

Denne boken dokumenterer sider ved ulykkes­ hendelsen og etter­­­­spillet som tidligere ikke er kjent. Bak ligger et omfattende forskningsbasert arbeid hvor forfatterne gir stemme og aner­ kjennelse til mange som mener at de ikke ble hørt etter ulykken. Forfatterne har også gjennom­­­­­ gått arkiver som fram til nå ikke har vært åpnet, og av­dekker dokumenter som viser at riggeier og operatør innrømmer mer ansvar enn de hittil har gjort offentlig.

«Alexander L. Kielland»-ulykken – Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene Marie Smith-Solbakken (red.) / 2016 Kr 379,-

EN NATT FLYR JEG

Randi Magnussen skriver om søvnløse netter, om fortvilelse og ensomhet, men også om de fine morgenene. Hun skriver om livet som schizofren på en enkel og direkte måte som utfylles av bildene til Paul Sigve Amundsen.

En natt flyr jeg byr på eksistensielle spørsmål om meningen med livet, samt refleksjon rundt hvordan et liv faktisk ser ut mens det leves.

En natt flyr jeg Randi Magnussen og Paul Sigve Amundsen / 2016 Kr 249,-

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

Mens boken Sjef i eget liv av samme forfatter er en generell innføring i kognitiv terapi og bygd opp omkring de vanligste psykiske lidelsene, er Kongen anbefaler – holdninger for folket en praktisk anvendelse av de samme prinsippene. Her settes tenkningen inn i hverdagssituasjoner som ikke nødvendigvis representerer psykisk lidelse, men utfordringer som vi alle kan regne med å møte en eller annen gang.

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv, 2004, Hertervig Forlag Det er ikke mer synd på deg enn andre, 2011, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

Gjennomgangsfiguren i boken er en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst fikk store psykiske problemer og gikk inn i en offerrolle i livet sitt. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne «Det er ikke er mer synd på deg enn andre», følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og atferd, blant annet offerrollen.

Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar. Boken inneholder pasientens egen beretning, som kommenteres av forfatteren i kapitler om blant annet «Empati og konfrontering», «Skyld og skam», «Selvbilde, selvfølelse og selvtillit», «Oppmerksomt nærvær», «Personlighet og personlighetsforstyrrelser», og problemer knyttet til diagnostikk innen psykiatrien og terapeutrollen.

Boken illustrerer at uansett bakgrunn og livssituasjon kan vi alle velge å se håpefullt på fremtiden.

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE

KONGEN ANBEFALER

SJEF I EGET LIV

Hvordan kan vi best mulig takle all verdens stress, press, utfordringer, omstillinger, sykdom, familierelasjoner, arbeids­ press og ansvar? I denne boken blir disse spørsmålene belyst ut fra prinsippene i kognitiv terapi, og kong Harald Vs holdninger blir løftet frem som eksempler for folket. Forfatteren hevder at man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier! Boken henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar. For disse kan Kongens holdninger ha spesiell relevans og gi forslag til smarte holdninger, som kan medføre at man takler livets utfordringer på en god måte. Forfatteren hevder for eksempel at dersom landets hypokondere ville kopiere Kongens holdning til liv, død, symptomer og usikkerhet, den såkalte Konge­holdningen, som går ut på at «Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist», ville de ikke lenger være hypokondere!

Det er ikke mer synd på deg enn andre ble første gang utgitt i 2011, og har siden kommet i seks opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

INGVARD WILHELMSEN

Kongen anbefaler – holdninger for folket ble første gang utgitt i 2006, og har siden kommet i åtte opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

INGVARD WILHELMSEN

INGVARD WILHELMSEN

D WILHELMSEN or emeritus ved etet i Bergen og spesialist disin og psykiatri. Driver n liten Hypokonder­ d Haraldsplass Diakonale Medlem av Academy ve Therapy og en et foredragsholder.

HERTERVIG FORLAG

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv, 2004, Hertervig Forlag Kongen anbefaler, 2006, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

HOLDNINGER FOR FOLKET

78-82-8216-156-5

I S B N 978-82-8216-158-9

I S B N 978-82-8216-157-2

282 161565

9

9

788282 161589

788282 161572

KONGEN ANBEFALER (REVIDERT UTGAVE) – HOLDNINGER FOR FOLKET

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE (REVIDERT UTGAVE) – EN BOK ANSVAR OG FRIGJØRING

Hva styrer dine følelser? Hvordan kan du finne dine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan du endre deg? Er det mulig å være sjef i eget liv? Ja!

Man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier!

Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret.

Denne boken inneholder pasienthistorier om veien ut av psykiske lidelser, samt teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunnholdninger. Wilhelmsen hjelper deg å finne – og beholde – den gode balansen mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og distanse, yte og nyte. Kort oppsummert hjelper han deg på vei mot rollen som sjef i eget liv.

Dette er forfatterens utgangspunkt for denne boken. I lys av prinsipper innen kognitiv terapi, samt kong Harald Vs holdninger, lærer han leseren om hvordan man kan takle stress, press, utfordringer, omstillinger og ansvar. Wilhelmsen henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar.

I Det er ikke mer synd på deg enn andre følger vi en 30 år gammel kvinne på veien ut av offer­ rollen. Sammen med henne lærer vi om hvordan hovedproblemet i livet vårt ikke er det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det.

Boken illustrerer at vi kan velge å se håpefullt på fremtiden uansett bakgrunn og livssituasjon.

Sjef i eget liv – en bok om kognitiv terapi Ingvard Wilhelmsen / rev. 2016 Kr 299,-

Kongen anbefaler – holdninger for folket Ingvard Wilhelmsen / rev. 2016 Kr 299,-

Det er ikke mer synd på deg enn andre – en bok ansvar og frigjøring Ingvard Wilhelmsen / rev. 2016 Kr 299,-

SJEF I EGET LIV (REVIDERT UTGAVE) – EN BOK OM KOGNITIV TERAPI

Bøkene kan kjøpes på www.hertervigforlag.no

d) . (r e et h ld s R oa O la v B jø rn

Boken tar opp tema som angår oss alle uavhengig av tros- og livssyn. Det handler om å se de små i samfunnet og om grunnleggende menneskelige verdier. Det handler om kirkens rom som et sted for undring, tvil og tro.

E so n a m nt nø olo kk gi el om ti l f di or al st og åe en ls e

F OG ILO LE SO DE FI LS E

Som teolog ble Pettersen avgjørende preget av den såkalte frigjøringsteologien i LatinAmerika. I Gud sett nedenfra formidler han møter med mennesker som har kjempet for urfolks rettigheter i Canada og Amazonas, og setter dette i kontrast til norsk oljerikdom og selvgodhet. Han deler erfaringer fra sitt engasjement i den helt nødvendige religionsdialogen og gir nærbilder av et bispedømme i en brytningstid for kirken.

Erling J. Pettersen

GUD SETT NEDENFRA EN REISE FRA BRASIL TIL STAVANGER

Om jeg skulle våge å ha et håp for denne tekst­ samlingen, er det at noen skal få mot til å leve, midt i en verden preget av uro og kamp for å overleve – også for de mange som kommer til våre lokalsamfunn. fra forordet

FILOSOFI OG LEDELSE EN ANTOLOGI OM DIALOGEN SOM NØKKEL TIL FORSTÅELSE

Det er forskjell på bare å fungere i sitt fag og det å være seg bevisst hvilken betydning det faglige arbeidet du utfører, har for andre.

Intensjonen med Filosofi og ledelse er å presentere viktige perspektiver innen ledelsesfilosofi og på den måten få leseren til å reflektere over egen atferd i samspill med andre. Artiklene er bygd opp som samtaler mellom student og foreleser med fokus på dialogen som nøkkel til forståelse. Det faglige innholdet er dermed tilpasset en bred mål­ gruppe som ikke bare omfatter forskere.

Av antologiens 23 artikler er 19 skrevet av vitenskapelig ansatte ved Norsk Hotellhøgskole (NHS), som alle forsker på bokens aktuelle te­ma­er.

NHS ble etablert i 1912, og er en ledende forsk­ nings­institusjon innen hotell- og reise­liv som kan bekrefte at dialogundervisning er lære­rikt.

Filosofi og ledelse – en antologi om dialogen som nøkkel til forståelse Bjørn Olav Roaldseth (red.) / 2016 Kr 410,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

FOTO: STAVANGER BISPEDØMME

Møtet med de fattigste i slummen i Brasil formet Erling J. Pettersens bilde av Gud. Hva skjer når den utstøtte ser Gud, når det hellige møter det marginaliserte, når Gud ses nedenfra?

EN REISE FRA BRASIL TIL STAVANGER

Ejaz, ettersen

En antologi om dialogen som nøkkel til forståelse

a til mang folds­ e mennesker av tradisjoner og å inviteres til å mfunnsborgere. og er kilde til r i verden. Men religionene må ningen, dersom ekraftig og godt

Før spurte vi om vi kunne snakke om Gud etter Auschwitz.

Nå må vi spørre om vi kan snakke om Gud etter Aleppo.

GUD SETT NEDENFRA

er

Erling J. Pettersen

FILOSOFI OG LEDELSE

erden er ikke å gjøre det mulig øte den inderlige r Guds barm­ ette skal kunne å gå ut. Gå ut heten, gå ut og ne der de lever, åper.

AKTUELLE UTGIVELSER

ERLING J. PETTERSEN er født i 1950.

Fra 2009 har han vært biskop i Stavanger, dit han kom fra Nordstrand menighet i Oslo, hvor han var sokneprest. Pettersen er cand. theol. fra Menighets fakultetet i 1977.

Han arbeidet som konfirmasjonskonsulent og direktør i Kirkerådet, og som instituttstyrer ved IKO – kirkelig pedagogisk senter, begge steder med kirkens trosopplæring som hovedsatsing.

Pettersen ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som la grunnlaget for KRLE-faget med NOU 1995:9 Identitet og dialog, og har vært aktiv i religionsdialogen mellom muslimer og kristne, bl.a. gjennom Kirkelig Dialogsenter i Stavanger, som han tok inititativ til å opprette etter 22. juli 2011. I en femårsperiode på 1980-tallet arbeidet han som prest i Brasil, utsendt av Det Norske Misjonsselskap.

Pettersen har skrevet og redigert en rekke bøker og artikler om kirkelig undervisning, religionsdialog, fredsarbeid og keltisk spiritualitet, bl.a. Fred – før livet har tapt (1984), Konfirmantene kommer (1985) og Gjennom natten.

Trøstebønner (2009).

GUD SETT NEDENFRA EN REISE FRA BRASIL TIL STAVANGER

FRIDTJOV S. BIRKELI – GIGANTEN OG GÅTEN

Møtet med de fattigste i slummen i Brasil formet Erling J. Pettersens bilde av Gud. Hva skjer når den utstøtte ser Gud, når det hellige møter det marginaliserte, når Gud ses nedenfra?

Giganten og gåten viser hvordan en misjonær­ sønn fra Stavanger bidro til afrikansk samfunns­ bygging og et helt kontinents frigjøring, samtidig som han var ledende i utviklingen av kirken i Norge og Europa. Han kjempet mot apartheid og var en progressiv kraft internasjonalt, mens han på hjemmebane markerte seg mot kvinnelige prester. Birkeli opptrådte som en markant biskop i Stavanger og Oslo, men livet hans hadde en mørk side som kastet skygger helt inn på 2000-tallet.

Som teolog ble Pettersen avgjørende preget av den såkalte frigjøringsteologien i Latin-Amerika.

I Gud sett nedenfra formidler han møter med mennesker som har kjempet for urfolks rettigheter i Canada og Amazonas, og setter dette i kontrast til norsk oljerikdom og selvgodhet. Han deler erfaringer fra sitt engasjement i den helt nødvendige religions­dialogen og gir nærbilder av et bispe­dømme i en brytningstid for kirken.

Boken tar opp tema som angår oss alle uavhengig av tros- og livssyn. Det handler om å se de små i samfunnet og om grunnleggende menneskelige verdier. Det handler om kirkens rom som et sted for undring, tvil og tro.

Gud sett nedenfra – en reise fra Brasil til Stavanger Erling J. Pettersen / 2016 Kr 349,-

Fridtjov S. Birkeli – giganten og gåten Øyvind M. Eide / 2016 Kr 375,-

FOR BARN OG UNGE

Lotte er åtte år og stort sett akkurat som alle andre jenter på åtte. Det er bare en liten ting – en liten loppe som av og til fyller hele Lotte.

Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

«Det er vanskelig å være Lotte når Lotte-Loppe våkner. Da kommer det stadig nye tanker i hodet. Nye tanker, nye ideer, nye ting å gjøre.

Hva var det egentlig jeg skulle nå? Jeg glemmer så lett når Lotte-Loppe lager liv.»

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Fra 2010 til 2013 var hun tilsluttet Habit Reversal Training-teamet ved ABUP. Siden 2013 har hun jobbet ved DPS Solvang, døgnpost for voksne.

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ADHD.

Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen.

Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet. Erfaring tilsier at åpenhet rundt diagnoser er viktig – spesielt viktig når det kommer til ADHD, som for mange er en svært synlig tilstand.

«Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD» er et bidrag til arbeidet med å bygge ned fordommer og øke forståelse og aksept – både hos voksne og barn.

Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog­ spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Training­teamet ved ABUP.

Lotte-Loppe

“Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen.

Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

– for sånn er det å ha ADHD

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, Merete Grønvold hvordan det er å ha ufrivillige tics, fraGro følelsen før ticset til hvorEilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad sliten man blir av å ticse.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

I S B N 978-82-8216-137-4

Hertervig 9

MAJA LIVREDD – FOR SÅNN ER DET Å HA ANGSTOG TVANGSLIDELSE

Å være redd, av og til, er helt normalt. Hva barn er redde for, og hvordan følelsen kommer til uttrykk, endrer seg med barnets alder og moden­het. Boken om Maja Livredd gir et innblikk i utfordringene et barn og deres familier møter når barnet har angst og/eller tvangslidelse og redselen tar overhånd i hverdagen.

Dette er en informasjonsbok rettet inn mot barn, foreldre, søsken, venner og klassekamerater.

Boken er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner og like nyttig for poliklinikk, kontaktpersoner i PPT, barnehager og skolen.

Boken gir en lett innføring i tvang og angst­ tilstander, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barnet om temaet.

Maja Livredd – for sånn er det å ha angstog tvangslidelse Gro Merete Grønvold Eilertsen, Ingrid Kristine Hasund (ill.) / 2016 Kr 199,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

788282 161374

Hertervig

LOTTE-LOPPE – FOR SÅNN ER DET Å HA ADHD

Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utford­ ringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen. Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet.

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen, Ingrid Kristine Hasund (ill.) / 2014 Kr 199,-

OLE TIKKTAKK

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klasse­ kamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen til en med Tourettes påvirkes av alt som foregår rundt. Boken beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen, og kan også fungere som en nyttig påminnelse til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage og skole. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen, Ingrid Kristine Hasund (ill.) / 2013 Kr 199,-

VIKTIGE TELEFONNUMMER OG ADRESSER

ADHD Norge Tlf.: 67 12 85 85 www.ADHDnorge.no Norsk OCD Forening P.b. 3008 Lade c/o Psykiatrisk Institutt 7441 Trondheim Tlf.: 73 86 45 98 Mobil 938 17 441 Angstringen Norge Nettverk av selvhjelpsgrupper og landsdekkende informasjonsarbeid Tlf.: 476 82 446 E-post: angstringen@angstringen.no www.angstringen.no Barn og unges kontakttelefon Tlf.: 800 33 321 – gratis grønt nummer DIXI Ressurssenter for voldtatte Stiftelsen DIXI Ressurssenter, Oslo Arbins gt 1, 0253 Oslo Tlf.: 22 44 40 50 E-post: dixi@dixioslo.no www.dixi.no Erfaringskompetanse.no Pb. 298 Sentrum, 3701 Skien Informasjonssenteret Hieronimus Pb. 1752, 5816 Bergen Tlf.: 55 56 03 04 www.hieronimus.org

Kompetansesenteret for angstlidelser Aker Universitetssykehus, Divisjon psykiatri.

Sognsvannsveien 21, 0320 Oslo Tlf.: 22 92 39 72 Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Rådgivningstelefon: 22 49 19 22 Chat med oss på www.lpp.no Mental Helse Norge Storgata 38, 0182 Oslo Tlf.: 09875 hjelpetlf: 116 123 arbeidslivstlf: 815 44 544 www.mentalhelse.no Mental Health Net En av de største nettinformasjonene om psykisk helse for både pasienter og behandlere. Gir lenker til mange amerikanske nettsteder. www.mentalhelp.net Norsk selvhjelpsforum Pb. 15, 0330 Oslo Tlf.: 23 33 19 00 E-post: post@norskselvhjelpsforum.no www.selvhjelp.no Norsk Tourette forening Bragernes Torg 13, 3017 Drammen Tlf.: 31 41 10 55 E-post: post@touretteforeningen.no www.touretteforeningen.no

66

Rådet for psykisk helse Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo Tlf.: 23 10 38 80 E-post: post@ psykiskhelse.no www.psykiskhelse.no Senter for Krisepsykologi Fortunen 7, 5013 Bergen Tlf.: 55 59 61 80 www.krisepsyk.no Senter for spiseforstyrrelser Madlaveien 13, 4008 Stavanger Tlf.: 51 52 99 66 E-post: sfospis@online.no www.senterforspiseforstyrrelser.no Senter mot seksuelle overgrep Rogaland Tlf.: 51 97 19 00 Støttesenteret mot Incest Stiftelsen SMI, Oslo Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Tlf.: 23 31 46 50 E-post: postmaster@smioslo.no www.sentermotincest.no Voksne for barn Stortorvet 10, 0155 Oslo Tlf.: 488 96 215 Hjelpetlf.: 810 03 940 E-post: vfb@vfb.no www.vfb.no

4 UTGAVER FOR 250,-

BLI ABONNENT BESTILL DITT ÅRSABONNEMENT PÅ HERTERVIGFORLAG.NO ELLER PÅ E-POST: POST@PSYKOPP.NO

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

WORK IN PROGRESS – en konferanse om individuell jobbstøtte (IPS) og recovery ved alvorlige psykiske lidelser

En arbeidsplass er et sted for virke og vekst. Det er en arena for sosialt samvær, tilhørighet, og identitet. Å stå utenfor er å stå utenfor noe av det viktigste vi har i samfunnsfellesskapet.

Psykiske lidelser har for mange ført til lav arbeidsdeltakelse, lav sosial deltakelse og dårligere livskvalitet. En har lenge tenkt at arbeid er stressende, og at stress forverrer psykiske lidelser.

Forskning viser at det ikke behøver å være slik. Ønsket om å delta i arbeidslivet er utbredt.

Deltakelse er ikke farlig for helsa, forutsatt at behandling og veiledning gjøres på riktig måte.

Eksperter på området er invitert for å komme og oppdatere oss. Representanter for norske prosjekter forteller om sine erfaringer. Det blir stoff for de som arbeider i NAV, i næringsliv, for helsearbeidere innen psykisk helse, og for personer med psykiske lidelser.

Vi tar sikte på en fruktbar blanding av fakta, praksis, forskning og visjoner. Velkommen!

Se psykopp.no for mer informasjon.

JobbResept

Work in Progress | Stavanger | 26. og 27. april 2017 Arrangører: Stavanger universitetssjukehus, psykiatrisk divisjon, NAV Rogaland og Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning