Psykopp nr. 3 - 2017

Nr. 3 September 2017 • 24. årgang • Kroner 75,-

MØTEKUNSTNEREN

Finn Skårderud om Irvin D. Yalom » 28

BARNEVOLDSUTVALGET: – SVIKET MOT DE YNGSTE BLANT OSS ER STORT OG ALVORLIG » 10

NY FORSKNING DEN FARLIGE TAUSHETEN » 38

SCHIZOFRENIDAGENE 2017 Faglig leder, Åshild Skogerbø, om programmet for Nordens største, tverrfaglige psykisk helsekonferanse. » 24 » 57 LPP MEDLEMSSIDER

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

4

PORTRETT: MAGNHILD MELTVEIT KLEPPA

10

SVIKET MOT DE YNGSTE BLANT OSS

14

KRONIKK: Å HJELPE STATENS BARN

16 AKTUELT FASTE BIDRAGSYTERE

INA MIDTTVEIT Journalist

OLE J. ASKELAND Journalist

SKJALG OMDAL Fotograf

INGRID KRISTINE ASPLI Psykologspesialist

LARS RAVN ØHLCKERS Sjefspsykolog / Psykologspesialist

17

SPALTE: Å TENKE OM

18

– MOBBING VIRKER. DET ER DERFOR DET SKJER.

22

KRONIKK: KJÆRE DEG SOM SKRIV TIL MEG

24

SCHIZOFRENIDAGENE 2017

28

FINN SKÅRDERUD OM YALOM

30

DE FATTIGE BARNA

34

UTDRAG FRA ROMANEN «BEGYNNELSER» AV CARL FRODE TILLER

38

NY FORSKNING: FARLIG TAUSHET

42

PSYKOLOGI & SAMFUNN

43

UNGDATA 2017

44

TA LYKKE PÅ ALVOR

48

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

54

HISTORISK: CARL FREDRIK HILL

57

LPP´S MEDLEMSSIDER

Psykopp nytt er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember.

Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Tina Grønnevik, Elisabeth Straumøy og Elisabeth Ferking.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer.

Layout/trykk: www.impresspublisering.no Forsidefoto: First Run Features

BLI ABONNENT!

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vgs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

4 UTGAVER 350,–

Bestill ditt årsabonnement på hertervigforlag.no eller på e-post: post@psykopp.no

LEDER

Hvorfor er vi som vi er?

Tittelen på årets Schizofrenidager er Roots and Shoots – past events and present minds. Hvorfor har du blitt som du er? Er vi produkt av våre erfaringer, spiller biologi den største rollen som formgiver, eller er det miljøet vi vokser opp i? Eller litt av alt? Og viktigst; Hva skal til for at vi skyter nye skudd og vokser som mennesker? Magasinet Psykopp har i dette nummeret konferansens tematikk som en rød tråd, og flere av artiklene har sitt utspring i årets program.

I juni i år leverte Barnevoldsutvalget sin rapport til barne- og likestillingsministeren. Psykologspesialist Dag Øystein Nordanger er nestleder i utvalget, og i artikkelen «Sviket mot de yngste av oss» forteller han om de sterke inntrykkene fra arbeidet og hva som ligger bak utvalgets krystallklare konklusjon. Forfatteren utdyper dette på årets konferanse med foredraget «De voldsutsatte barna; Funn og anbefalinger fra Regjeringens Barnevoldsutvalg».

39 000 barn mobbes på skolen, men mobbingen begynner allerede i barnehagen.

Forebygging kan utgjøre hele forskjellen, sier Pål Roland, dosent ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger i artikkelen «Mobbing virker. Det er derfor det skjer».

Irvin D. Yalom er en amerikansk forfatter og professor i psykiatri. Hans litteratur er om møtekunsten, og møtene han vier seg aller mest til er parforholdene mellom psykoterapeuten og pasienten, sier Finn Skårderud i artikkelen «Møtekunstneren». Yalom får du møte på videolink i samtale med Skårderud under Schizofrenidagene 2017 i Stavanger i november.

– Nå må vi ta forskningen lenger og ikke bare beskrive hva vi finner, for vi har allerede mye kunnskap om at dårlig familieøkonomi påvirker barna. Denne uttalelsen kommer fra psykolog Tormod Bøe, og han vet han snakker om. Han har forsket på psykiske vansker som følge av sosiale ulikheter, og gjort funn som viser at barn som vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk status påvirkes av foreldrenes økonomi. Les intervju med Bø i artikkelen «De fattige barna».

Mange overgrepsofre tier i årevis om det de er blitt utsatt for. En ny studie viser at desto lengre man bærer på slike traumer alene, desto flere symptomer på posttraumatisk stress, angst, depresjon og søvnvansker kan man få som voksen. Iris Mulder Steine leverte sin doktogradsavhandling om emnet i 2017. I denne utgavens Ny forskning-intervju utdyper hun dette studiet og konsekvensene tausheten gir.

– Vi er forskjellige. Jeg heier på alle som ser hverandre. Det er verdier som holder i det lange løp. Ordene kommer fra Fylkesmann i Rogaland, Magnhild Meltveit Kleppa, og er ett av flere innspill hun har til den pågående verdidebatten. Du møter henne i dette nummerets portrett.

Vi ønsker våre lesere en god høst, og håper vi i dette nummeret skjerper leselysten med smakebiter fra hva som står på programmet på Europas største, tverrfaglige psykisk helsekonferanse, Schizofrenidagene 2017.

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

3

PORTRETT

Det begynner å bli et langt liv for Magnhild Meltveit Kleppa.

Det har vært en dryg valgkamp i den langstrakte norske nasjonen også. Kleppa har nøyd seg med å observere fra sidelinjen denne gang, og nå, her hun sitter med utsikt til sanddyner, i vindens rike på Jæren, har hun noe på hjertet.

SE BAKOVER, TENKE FRAMOVER

TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: SKJALG OMDAL

5

PORTRETT

D

et Magnhild Meltveit Kleppa har på hjertet har hun formulert ferdig allerede før ordene rykker fram på den karakteristisk klare fasongen, utporsjonert ett og ett, med pedagogisk trykk på stavelser og begreper: – Vi har hatt denne diskusjonen om hva som egentlig er norske verdier og av betydning å ta vare på. Vi er et samfunn som alltid har hentet impulser utenfra. Nå oppfører vi oss som om det var vi som oppfant demokratiet og menneskerettighetene, som om til og med kristendommen kom herfra! Jeg synes vi er blitt vel høge på perå, vel sjølsentrerte i forhold til hva vi som land og folk bidrar med i den store sammenhengen.

Så legger hun inn en liten pause, ser mildt og myndig over bordet, før hun fortsetter.

– Det finnes verdier som er internasjonale og veldig viktige å løfte fram: Nestekjærlighet, solidaritet, å ha respekt for hverandre, ta bedre vare på hverandre. Da svigermoren min, som er død nå, var på sykehjem, trakk hun fram to mennesker som viste henne spesiell respekt, en sykepleier fra Filippinene og en fra Eritrea. Vi i Norge må være veldig takknemlig for impulser utenfra når det gjelder nestekjærlighet og solidaritet.

Fra hun første gang gikk inn på lærerrommet på en skole i Ryfylke for femti år siden, har hun hatt et yrkesliv i det offentlige: Som etter hvert garvet statsråd i tre ulike departementer og under både Bondevik og Stoltenberg.

Som stortingspolitiker i fem perioder for Senterpartiet.

Og nå som fylkesmann i Rogaland, blant annet. Hun har møtt folk på reiser land og strand. Behandlet tunge saker, prinsipielle saker, men også sittet med en kaffekopp overfor enkeltmennesker som har trengt hjelp.

Hun har hatt en usedvanlig god utsiktspost til den norske samfunnsutviklingen de siste tiårene.

Men livet har det jo med å overraske. Alt blir annerledes enn en har tenkt. For Meltveit Kleppas del var ideen om å bli politiker ikke bare fjern, den var vraket. Hun skulle aldri legge fram noen utjamningsmelding som sosialminister, eller arbeide for grensesprengende fjordkryssinger og en mer stabil jernbane som samferdselsminister. Hun hadde bygdeengasjementet; for frivillige lag, barne- og ungdomsarbeid, kirke, misjon og bedehus. Hun hadde funnet sin plass i arbeidet for et levende lokalsamfunn.

Men gradvis kom også erkjennelsen. Mye av det hun ønsket, kunne bare vedtas i kommunestyret. Så hun ble valgt inn der, som en av fire kvinner, i 1979.

– Det var første gang kommunestyret i Hjelmeland telte mer enn én kvinne. Vi var tre fra Senterpartiet og ei fra Høyre. Vi ble regnet som en trussel og vi oppførte oss også slik. Vi kjente et veldig ansvar.

Når den tidligere politikeren nå ser tilbake, gjenkjenner hun mønstre, oppdager at ting henger sammen, hvorfor det ble som det ble.

– Det er nok en tråd her. Jeg har villet styrke barn og unges oppvekstkår, og det har vært veldig fint å holde i den tråden igjen som fylkesmann. Den første plansjen jeg ble presentert for i den nye jobben var en oversikt over dem som hadde falt ut av videregående skole. Da tenkte jeg, vi besøker alle kommunene i fylket og viser dem dette. Det handler om å legge grunnlaget i kommunene. Det handler om familie og fritid, barnehager og skole. Om å se dem som trenger spesiell hjelp tidlig, og så følge opp. Sikre trygghet og oppmerksomhet. Samarbeide for å gi de unge en bedre plattform før de starter på videregående. Så er ikke dét skoletrinnet lykken i livet, men det er en god start for det videre liv, mener Meltveit Kleppa.

– Jeg ønsker at vi øver oss på å godta oss selv, slik vi er, og oppmuntrer hverandre til å godta hverandre.

I april i fjor fartet ungdom fra store deler av Rogaland til et dialogmøte om god oppvekst. De var fra byer og bygder og mellom 13 og 18 år. De samlet seg i en konferansesal i Stavanger, fortalte om sine erfaringer, la fram sine ideer, diskuterte i grupper, noterte på gule lapper, skrev på tavler og Meltveit Kleppa bet merke i én spesiell sak.

– De unge snakket mye om helse, også psykisk helse, og et syn gikk igjen. Heldige dem som har en helsesøster på skolen med mye tid til rådighet! De unge ønsket å ha

6

– JEG HEIER på alle som ser hverandre. Som har omsorg og ansvar for dem rundt seg. Det er verdier som holder i det lange løp, mener fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa.

noen de kunne gå til. Jeg lovte at jeg skulle ta dette opp hver gang jeg møtte ordførere og politikere. Det har jeg gjort.

Noe av det underliggende for dialogmøtearrangør Meltveit Kleppa var at unge skal tas på alvor, bli hørt og respektert.

Det gjelder selvsagt ikke bare dem. For noen år siden, som kommunal­minister og mor til en homo­fil sønn, sto hun plutselig i et pikant drama som var personlig, men som hadde politiske ringvirkninger. Regjeringen skulle vedta lovendringer som blant annet ville gi homofile rett til å gifte seg. Det hadde statsråd Meltveit Kleppa over lang tid vært en sterk motstander av. Hun var vokst opp i et miljø hvor det var naturlig å tenke at ekteskapet mellom mann og kvinne hadde en særstilling, og i regjeringserklæringen het det da

Magnhild Meltveit Kleppa (F. 1948, fra Hjelmeland i Ryfylke) »» Hun var innvalgt på Stortinget fra 1993–2013 og har vært både kommunal- og regionalminister, samferdselsminister og sosialminister. »» I november 2018 går hun trolig av som fylkesmann i Rogaland. Mer kontakt med venner og familie, flere turer og flere bøker, frivillig innsats og språkstudier er planen da.

7

PORTRETT

– Vi er forskjellige. Jeg heier på alle som ser hverandre.

også at Sps representanter ble stilt fritt i saken. Kleppa samtalte med sønnen og andre, grublet på nattestid, satte opp for og mot i månedsvis før hun gikk ut og meldte at hun hadde endret mening. Hun støttet en felles ekteskapslov.

Hun valgte det levende livet, sa hun.

– Saken var en stor prøvelse for meg. Men den ble et eksempel på at det kan være rett å snu. Det er ingen annen sak jeg i ettertid har snakket med så mange ukjente mennesker om. Jeg har gjerne fått et trykk i hånden på et fly eller på et tog. Folk har kommet og fortalt sine egne historier. Jeg husker da jeg gikk ut på Dagsrevyen med mitt nye standpunkt. Hvordan støtten var overveldende, også fra Hjelmeland.

ufarliggjøring. Men vi ser også at en 10-åring blir stilt overfor store krav som føles vanskelige å mestre. Sosiale medier er et gode på mange måter, men jeg har stor sans for foreldre som her setter grenser. Samfunnet var enklere og mer oversiktlig da jeg var lærer og gikk inn i politisk arbeid. I dag skal hver enkelt av oss forholde oss til forferdelig mye mer. Vi får verden mye mer innpå oss og klarer nesten ikke å sortere hva som er virkelighet og fantasi.

– Bekymrer det deg?

– Jeg skjønner at dem som er besteforeldre i dag bekymrer seg over kravene som mange unge blir stilt overfor. Jeg ser det går an å ligge våken og undres over hvordan det går med denne verden. Men jeg går ikke rundt og er bekymret.

Jeg finner nok heller ting å glede meg over. Jeg vet alderen fører med seg noen småplager. Jeg strever litt med en fot og har fjernet noen solflekker, men det kunne vært verre.

Jeg er veldig glad Arne og jeg har vært gift i 47 år. Det er minst like nydelig å spise frokost hjemme på lørdagene nå som for 40 år siden. Jeg gleder meg over samtalene med folk som har levd en stund, eller med en liten knott som jeg treffer i heisen på Tau-ferja når jeg skal hjem.

– Dem som vokser opp nå får en veldig god basis gjennom barnehage og skole. De er frimodige, holder innlegg og står fram. Kulturskolene er perler i de enkelte kommunene. Der er fortsatt et vell av organisasjoner og lag. Kommunikasjonene er blitt bedre.

– Hvilke lærdommer trakk du?

– Viktigheten av å sette seg inn i spørsmålene som er til behandling. Og kommer du til et annet syn, er det ingen skam å snu. Jeg opplevde også at jeg kunne være til hjelp for andre på måter jeg aldri kunne tenkt meg.

– Din vanskeligste sak ble en av dine beste?

– Ja. Da Magnhild Meltveit Kleppa som sosialminister la fram det som het Utjamningsmeldingen i 1999, anbefalte hun et mer inkluderende arbeidsliv, en mer sosial boligpolitikk, bedre sosialtjenester og et mer rettferdig skattesystem.

I dag mener hun behovet for denne type grep har økt.

–Forskjellene er blitt enda større, og det er de samme gruppene som har utfordringer: Rus og psykiatri, funksjonshemmede, arbeidsledige. Noen innvandrere, noen av de uføre. Mange enkeltmennesker er blitt hjulpet, men det har også vært for liten sammenheng i politikken og særlig mangler det på oppfølgingen over lengre tid etter at du har fått behandling.

– Samfunnet er blitt mer krevende, og mer spennende og mangfoldig?

– Ja, akkurat. Og der er mange flere oppgaver å velge mellom. For meg var spørsmålet om jeg ville være lærer eller sykepleier. Men jeg ønsker at vi øver oss på å godta oss selv – slik vi er – og oppmuntrer hverandre til å godta hverandre. Vi er forskjellige. Jeg heier på alle som ser hverandre. Som har omsorg og ansvar for dem rundt seg.

Det er verdier som holder i det lange løp. Så skulle jeg gjerne sett at vi i fellesskap kunne dempe kjøpepress, konkurransepress og skjønnhetsidealer. Da ville vi sett mer lykke i samfunnet.

Så smiler hun igjen, trekker hånden gjennom håret, legger på et lag leppestift og rusler ut i retning havet for å fotograferes. Det er tid for å runde av, oppsummere, så langt, et liv i det offentlige.

– Jeg har vært åpen for mulighetene som bød seg, og jeg ville valgt som jeg gjorde på ny. Jeg har aldri angret på det.

– På dine arbeidsfelt har du mange ganger, som stortings­ politiker, statsråd og fylkesmann, tangert psykisk helse.

Hva er din inngang her?

– Å sikre så mange som mulig en trygg oppvekst der de blir sett og hørt. Så skal den som selv ber om hjelp få den med en gang. Da må det være tydelige poster underveis. En skolehelsetjeneste som fungerer. En åpning til spesialisthelsetjenesten, som følger opp. Selvhjelps- og samtalegrupper tror jeg også er viktig.

– Det er mye mer åpenhet om psykisk helse nå, noe også Psykopp har bidratt til. Det er mer kunnskap blant helsepersonell og i lokalmiljøene. Vi har sett en

8

TEMA:

VOLDSUTSATTE BARN / TRAUMER

VOLDSUTSATTE BARN / TRAUMER

SVIKET MOT DE YNGSTE BLANT OSS TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN ILLUSTRASJON: ELISABETH FERKING

Barnevoldsutvalget »» Oppnevnt av Regjeringen 13. november 2015. »» Mandat: Å gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. »» Utvalget har bestått av ni medlemmer med kompetanse på fagfeltet, og erfaring fra ulike deler av tjenesteapparatet. Disse ni er: Ann-Kristin Olsen, Dag Øystein Nordanger, Torleiv Ole Rognum, Ståle Luther, Arne Kristian Myhre, Unni Heltne, Geir Sverre Braut, Cecilia Dinardi og Trine Wikstrøm. »» Oppnevningen av utvalget er et av tiltakene i regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017), En god barndom varer livet ut.

DAG ØYSTEIN NORDANGER:

«Det har gjort sterkt inntrykk» – «Systemsvikt» er ikke et dekkende ord. Dette er langt mer alvorlig. Vi snakker om et nasjonalt svik mot de sårbare barna, sier Dag Øystein Nordanger. Han er nestleder i det regjeringsutnevnte Barnevoldsutvalget, og en av hovedforeleserne på Schizofrenidagene i november.

D

et er første gang at et offentlig utvalg konkret har gått gjennom de alvorligste sakene om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Rapporten til Barnevoldsutvalget ble levert inn til barne- og likestillingsminister Solveig Horne i juni i år.

FOR LITE KOMPETANSE

– Hvordan kan dette skje?

– Mangel på kompetanse og dårlige rutiner går igjen.

Det kan også handle om utrygghet hos fagpersoner, arbeidspress og små forhold. Flere ting spiller inn.

Dessverre er det slik at hensynet til de voksne i flere tilfeller har ført til at saker har blitt avsluttet. Det er ikke bare barnevernet som har en jobb å gjøre, det gjelder også andre offentlige tjenester som skal være barnas sikkerhetsnett; som helsestasjon, skole, barnehage og BUP (ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Utvalgets konklusjon er krystallklar. Barnevernet og det offentlige har for lite kompetanse, for lite samordning og for lite samarbeid. Tjenestepersonene mangler kunnskap om feltet og har sviktet på mange områder. Det har ført til at barn er blitt drept og utsatt for overgrep som kunne ha vært unngått. Barnevernet er for lite på besøk i hjemmene og snakker for lite med barna. Signaler om overgrep ble oversett, feiltolket og i liten grad undersøkt.

SYV BARN DØDE

Sakene utvalget så på, gjaldt 57 barn. I 12 av sakene var det mer enn ett barn i samme familie som var blitt utsatt for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Syv barn døde som følge mishandling eller omsorgssvikt. 20 barn hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. 40 barn hadde vært utsatt for annen fysisk vold – i tillegg var flere utsatt for grov psykisk vold. Det anslås i rapporten at mellom 9 000 og 13 000 barn og unge under 18 år ble utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt i 2015 eller tidligere år. 1 000–2 000 vil fortsette å leve under risikofylte betingelser og først fanges opp senere.

– Norge er på mange måter et foregangsland i arbeidet for å sikre trygge oppvekstforhold for barn. Likevel har vi sett at noen av de som trenger oss mest, blir overlatt til seg selv, sier Nordanger. Han vedgår at det gjorde sterkt inntrykk, selv for en spesialist i traumepsykologi, å få innblikk i grusomheter barn i Norge utsettes for.

– Utvalgets oppgave var å finne ut hva som gikk galt, hvor det sviktet og hvorfor ikke disse barna fikk den hjelpen de trengte, forklarer han.

– Mange av svikene som ble avdekket innebærer brudd på lover, forskrifter, retningslinjer og krav til forsvarlige tjenester. Ofte var alarmsignalene mange nok til at man burde forstått og grepet inn. I de aller fleste sakene fikk barna og barnas familie oppfølging fra flere offentlige etater – uten at det som foregikk ble fanget opp, sier han, og forteller at barnevernet i et tilfelle mottok 51 bekymringsmeldinger over flere år uten engang å snakke med barna det gjaldt.

SNAKK MED BARNA!

– Hva kan gjøres for endre på dette?

– Utvalget kommer med forslag til 57 tiltak på ulike nivå og foreslår blant annet å sette ned en egen, fast undersøkelseskommisjon, innføre meldeplikt for overgripere, gjennomføre et eget kompetanseløft og innføre autorisasjon innen barnevernet, sier Nordanger.

– Men blant de største feilene som gjøres, er å unngå den viktige samtalen med barna. Barn i talefør alder er den nærmeste kilden til informasjon. Snakk med barna, slik kan mishandling avdekkes, sier Nordanger som håper at forholdene utvalget har identifisert vil mobilisere politikerne og utløse politisk handlekraft.

11

VOLDSUTSATTE BARN / TRAUMER

Dag Øystein Nordanger »» Dr.psychol. og forsker 1 ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest).

Spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi.

Nestleder i Barnevoldsutvalget. »» Dag Øystein Nordanger holder miniseminaret «De voldsutsatte barna. Funn og anbefalinger fra Regjeringens Barnevoldsutvalg» på Schizofrenidagene 2017. Se schizofrenidagene.no for tid og sted.

Heidi Tessand »» Spesialist i samfunnspsykologi og klinisk barn og unge, visepresident i Norsk Psykologiforening og prosjektleder for Stillasbyggerne. »» Heidi Tessand holder miniseminaret «Samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern - muligheter og utfordringer» på på Schizofrenidagene 2017. Se schizofrenidagene.no for tid og sted.

Koster samfunnet dyrt

Dette er noen av tiltakene til Barnevoldutvalget: »» Lovfeste at ingen undersøkelsessaker i barnevernet skal henlegges uten at det er dokumentert at man har snakket med barnet først – eller vært på hjemmebesøk hos familien. »» Opprette en undersøkelseskommisjon for alvorlige saker som gjelder vold og overgrep mot barn – i første omgang som en seksårig prøveordning.

Konsekvenser av mishandling av barn koster langt mer enn det man i dag investerer for å forebygge eller behandle dem.

»» Innføre regionale, tverrfaglige innsatsteam etter modell av Kripos som skal være «hands on» og bistå de kommunale tjenestene etter behov i kompliserte saker. »» Sikre at helsestasjonene er godt nok bemannet til å gjøre hjemmebesøk.

Det blir fastslått i en analyse utført av Vista Analyse. Produksjonstapet i voksenlivet på grunn av manglende deltagelse i arbeidslivet, tapt eller forsinket utdannelse, fysisk og psykisk sykdom er beregnet til minst 33 milliarder kroner for barn rammet i 2015 eller tidligere år. Samme år ble utgifter over offentlige budsjetter knyttet til vold og overgrep innen barnevern, politi, barnehus, krisesentre, utdanningssektor og helsesektor og øvrige instanser beregnet til 8 milliarder.

»» Etablere en sentral database hos Statens helsetilsyn med erfaringer fra tilsyn, slik at tjenestene kan lære av det som er avdekket. »» Avvergeplikten – plikten som vi alle har til å gripe inn overfor vold – må bli klarere og tydeligere. »» Myke opp taushetspliktbestemmelsene slik at det blir lettere å samarbeide og utveksle informasjon på tvers av de ulike tjenestene »» Bred gjennomgang av lover og forskrifter for å gi de ulike tjenestene veiledning om hvordan «barnets beste» skal fremmes.

12

HEIDI TESSAND:

«Man skal aldri gi opp et barn» – Jeg har hørt barn fortelle så makabre voldshistorier at jeg på vei hjem har stoppet bilen og kastet opp i veikanten.

D

et sier psykologspesialist Heidi Tessand, som er prosjektleder for Stillasbyggerne; et team bestående av psykologer og rådgivere med barnevernfaglig kompetanse på BUP Øvre Romerike, Akershus universitetssykehus. Prosjektet er finansiert av Helsedirektoratet og er et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og barneverntjenesten.

– Dette er først og fremst et samarbeidsprosjekt hvor vi jobber i tospann med barneverntjenesten, sier Tessand.

På Schizofrenidagene i november vil Heidi Tessand forteller mer om det arbeidet Stillasbyggerne gjør.

– Barn blir truet, spyttet på, overlatt til seg selv, slått med belter, brent med lightere, og puttet i dusjen under iskaldt eller glovarmt vann. Det er klart det er vanskelig å høre disse historiene. Det hender jeg prater med barn som har opplevd så mye grusomt at man bare vil gi opp.

Men man skal aldri, aldri gi opp et barn, sier Tessand og forklarer at Stillasbyggerne har som mål å hjelpe de mange barna som faller mellom alle stoler.

– Vårt mål er å fange opp og følge opp barn og unge med psykiske problemer som er under barnevernets omsorg.

Barna bor i fosterhjem eller institusjoner i de kommunene vi samarbeider med. Felles for disse barna er at de er utsatt for vold og omsorgssvikt, sier en engasjert Tessand.

Prosjektets oppgave er å gi barna høyere livskvalitet.

– Et barn er et barn, uansett ballast. Mishandlede barn ønsker å bli behandlet som normale mennesker. De vil være barn på lik linje med andre. Stillasbyggerne har som mål å hjelpe det mishandlede barnet med å bygge opp et nettverk, med å finne et fotballag det kan spille på eller en klubb de kan gå i. Det er vel så viktig som å stille diagnoser og finne riktig medisinering. Barna trenger trygge voksne å snakke med, ikke bare psykologer, sier hun og forteller om en gutt og onkelen hans.

– Vi fikk en sak på bordet om en gutt som hadde hatt en veldig tøff oppvekst. Hvordan kunne vi best hjelpe ham? I papirene hans oppdaget vi at gutten som liten hadde hatt en god relasjon til en onkel, la oss kalle ham onkel Lars.

Vi tok da kontakt med onkel Lars som viste seg å være

en trygg person. Onkel Lars tok opp igjen kontakten med gutten, tok ham med på fisketur og gutten fikk en trygg og nær voksenperson å prate med. Det er på mange måter kjernen i det Stillasbyggerne gjør. Vi hjelper til med å bygge nettverk. Vi må også tørre å snakke om at det er en økt sannsynlighet mellom vanskelige livssituasjoner og vold.

– Når en familie på fem har lite penger, mor har psykiske problemer, far er arbeidsledig og familien bor på 30 kvadratmeter er det klart at det kan oppstå frustrasjon som igjen fører til vold. At sosiale problemstillinger som dette er knyttet til vold mot barn er underkommunisert. Alle må med. Vi må hjelpe mor, vi må skaffe far en jobb, sier hun og understreker at både skole og barnehage er blant de viktigste arenaene for forebygging av vold mot barn.

ET SAMFUNNSANSVAR

– Å fange opp barn som ikke har det bra ligger ikke bare hos fagfolk og helsepersonell. Vold mot barn er et samfunnsansvar, sier Tessand med stort engasjement.

– Jeg kunne ha pratet om dette i timevis. Det er så viktig. For det nytter, selv om det kan virke håpløst. Jeg kan bli oppgitt når jeg prater med en saksbehandler i barnevernet som har 30 barn på lista si, som må gjøre det vanskelige valget mellom to barn som blir utsatt for vold hjemme. Skal hun velge femåringen eller elleveåringen?

Hun velger kanskje den yngste, og 11-åringen må vente til neste uke. Jeg kan også bli oppgitt når jeg ser barnevernets strev med å få fosterhjem til en traumatisert 14-åring som ruser seg, for alle vil ha den to år gamle jenta med musefletter. Likevel, vi må gjøre noe. Vi må endre systemet slik det er i dag. Vi må gjøre noe med taushetsplikten som ofte bygger tette skott mellom de ulike instansene, og dermed vanskeliggjør et konstruktivt samarbeid, vi må øke relasjonskompetansen i skole og barnehage, vi må snakke med barna og vi må finne flere mennesker av typen onkel Lars som kan skape gode relasjoner. Vi voksne må tørre å se det vi ikke trodde var mulig, og vi må ha mot til å si ifra. Det er vårt ansvar.

13

KRONIKK

Hun er litt liten og litt stor. Hun er redd hele tiden. Venter på neste gang mamma og pappa skal slå henne. Hun får ikke lov til å gå ut av huset. Ikke søsknene hennes heller. De er også redde.

Hun savner mat. Og dopapir. Hun vil vekk. Men hvordan?

Å hjelpe statens barn TEKST: HEIDI TESSAND

H

un har flyttet inn i et fosterhjem. Hun vet ikke hvor foreldrene eller søsknene er. Hun sitter med knærne under haka i sofaen og er fortsatt redd. Hun liker ikke skolen. Når det kommer en høy lyd skvetter hun. Hvis hun hører sinte stemmer husker hun slagene mot kroppen. Hun slår de andre barna på skolen.

Vil ikke være der. Eller hos fostermor. Eller hos mamma og pappa. Barna på skolen kaller henne et monster. Kanskje de har rett?

Hvert år overtar staten omsorgen for mange barn og ungdom som av ulike grunner ikke kan bo hjemme.

Barn som har erfaringer de burde vært foruten, og som

er for vonde til at voksne orker å tro på dem. Inge Marte Torkildsen pleier å si: Du ser det ikke før du tror det.

Vi må tro det. Og vi må snakke med barna. Barne­ voldsutvalgets gjennomgang av barnevernmapper viser hvordan vi voksne svikter barna. Hvordan vi ser en annen vei. Selv om vi kanskje vet noe. Men er vi sikre? Hva hvis vi tar feil? Så vi tier stille. Håper noen andre sier fra.

Vi som jobber i Stillasbyggerne har også lest barnevernmapper. Vi har også oppdaget svik mot barn.

Vi ønsker å hjelpe dem som blir kalt for monstre og som slår andre barn. Som tenner på skolene og institusjonene de bor på. Som føler at ingen er glad i dem.

14

AKTUELLE BØKER

Kongene

Øivind Aschjem

«Kongene på haugen» er ikke et vanlig eventyr, det er den sanne historien om en gruppe barn som fikk reise til Slottet og fortelle Kong Harald om noen mørke hemmeligheter de hadde båret på. For midt i blant oss lever barn som bærer på mørke hemmeligheter om vold, overgrep eller andre krenkelser i hjemmet. Sånn skal det ikke være!

på haugen

Dette er en bok som voksne skal lese sammen med de minste barna. Høytlesning vil kunne motivere til samtaler, og slik avdekke, synliggjøre og bidra til å bekjempe vold mot barn.

Øivind Aschjem (f. 1949) er psykiatrisk sykepleier og familierådgiver. Han har arbeidet med vold i nære relasjoner siden 1982, og er i dag medansvarlig for folkeaksjonen Reddesmå.no

For å få til dette må vi jobbe tett sammen. Vi må ikke sitte på hver vår tue og skyve ansvaret over på hverandre. Vi må tenke utenfor boksen og komme oss ut av kontorene våre. Oppsøke barna der de oppholder seg.

Barnehagen og skolen er de aller viktigste arenaene for å oppdage vold og overgrep. De voksne trenger kunnskap om hvordan gode relasjoner mellom barn og voksne er avgjørende for at barna orker å fortelle. Voksne må øve seg på å takle sine egne vanskelige følelser i møte med barn som oppfører seg helt forferdelig. Lære at bak et monster finnes det en liten og redd gutt eller jente som ikke føler seg elsket.

Deretter må vi bygge gode stillas rundt barna. Bygge opp nettverk som er så solide at hvis barnet faller, så fanger vi dem opp. Vi må lete etter mennesker som engang har vært en del av stillaset, og som kan kobles på igjen. De finnes hvis vi spør eller leser papirene godt.

Onkel Ola dro på fisketur med henne da hun var liten.

Hvor er han nå? Mange av barna har hatt mye hjelp av profesjonelle hjelpere. Noen ganger har det vært nyttig. Andre ganger hadde onkel Ola vært bedre. De er ferdige med å snakke med damer inne på et kontor. De vil leve vanlige liv. De vil stå på skateboard. Se utsikten fra Holmenkollbakken. Psykologen bør kjøre dem til skateparken og Holmenkollen. Se på film og høre på musikk. Selvsagt også å tilby utredning og behandling hvis det er nødvendig. Men det er mye god behandling i å være et varmt menneske som øker barnets følelse av mening og mestring.

Stillasbyggerne jobber alltid i tospann. En psykolog og en med barnevernfaglig kompetanse. Helse og omsorg går hånd i hånd. To par øyne ser bedre enn ett. Forskjellig faglig bakgrunn sikrer helheten. Vi jobber der livene leves: Hjemme hos barna, på skolen, og i nettverket for øvrig.

Dette er krevende. Lovverkene legger ikke til rette for så tett samarbeid mellom barnevern – og helse­ tjenesten. Taushetsplikten er ofte til hinder for å kunne handle raskt. Vi løser det med samtykker fra barna og ungdommene og de som har omsorgen for dem. Vi undersøker livskvaliteten og den psykiske helsen. Måler effekten av tiltakene våre. Vi jobber kunnskapsbasert med beina plantet i både psykologi, barnevernfag og organisasjonsteori. Vi jobber etter en samarbeidsmodell som tvinger oss til å jobbe i samme retning og i tråd med barnets eget utviklingsprosjekt. Målet er å øke livskvaliteten. At barna skal føle at livet er verdt å leve.

Den lille, store jenta har det bedre nå. Det har krevd mye av de voksne rundt henne. Men ingen kaller henne et monster lenger. De vet at hun slo fordi hun var redd.

Hun slår ikke lenger. Hun sitter ikke i fosterstilling i sofaen. Hun spiller håndball.

Øivind Aschjem Illustratør: Hans Erik Schei

Kongene på haugen

Fortellingen om barna som møtte kongen vil også gi verdifull kunnskap til barn som har en trygg oppvekst.

Alle trenger å vite at det finnes barn som er redde i eget hjem. Når mange får kunnskap om vold mot barn er det også mange som vil lytte og hjelpe.

«Voksne som leser boken kan få hjelp til å bli modige voksne, som ser, hører og hjelper barn som opplever vold. Når barn sier ifra skal voksne hjelpe!»

Siri Gjesdahl, leder for BarnsBeste, kompetansenettverk for barn som pårørende

5–12 år

Øivind Aschjem (ill.: Hans Erik Schei)

KONGENE PÅ HAUGEN

Kongene på haugen er den sanne historien om fem barn som fikk reise til Slottet og fortelle Kong Harald om sine mørke hemmeligheter.

Utgitt 2016 Pris kr 249,Innbundet ISBN 978 82 8216 162 6 Bestill på hertervigforlag.no

Hvor går grensen før barns oppgaver hjemme blir en belastning? I denne boken møter du ti unge voksne som har vokst opp med foreldre som av ulike årsaker har hatt behov for støtte i voksenrollen. De har forskjellige historier, men felles for dem er at de har påtatt seg omsorgsoppgaver som normalt hører til voksne.

Barns opplevelser av å være omsorgsgiver er langt fra identiske. Det er derfor avgjørende å finne frem til det enkelte barns behov for å kunne gi familier som strever tilpasset og nødvendig oppfølging.

«Jeg var heldig – noen mennesker så meg på kritiske punkter i livet» Christina

I FOR STORE SKO – en tekstsamling om barn i omsorgsroller

«I for store sko» er en tekstsamling som gir et innblikk i krevende livssituasjoner og hvilke behov unge omsorgsgivere har for støtte. En fellesnevner er ønsket om å bli sett og hørt!

Boken er relevant for alle som kan bidra til å gjøre barns hverdag enklere, men er spesielt rettet mot fag­ personer innen pedagogikk, helse og sosial, samt myndigheter og beslutningstakere. Den er også aktuell som tilleggslitteratur på studier i pedagogikk, helse­ og sosialfag.

I FOR STORE SKO En tekstsamling om barn i omsorgsroller • Anne Kristine Bergem • Svein Overland • Ellen Katrine Kallander • Hjordis Halleland Mikalsen • Martin Eikeland • Christina Birkemose

Vibecke Ulvar Vallesverd og Med etterord av: Inga Marte Thorkildsen

Iselin Kleppesto Thorsen (red.)

Vibecke Ulvær Vallesverd og Iselin Kleppestø Thorsen (red.)

I FOR STORE SKO EN TEKSTSAMLING OM BARN I OMSORGSROLLER

Hvor går grensen før barns oppgaver hjemme blir en belast­ning? Boka gir et innblikk i krev­ende livssituasjoner og hvilke behov unge omsorgsgivere har for støtte.

Utgitt 2014 Pris kr 249,Innbundet ISBN 978 82 8216 141 1 Bestill på hertervigforlag.no

15

AKTUELT TOR LEVIN HOFGAARD

NYTTIG FOR FORELDRE

Effektiv foreldrerådgivning NYTTIG VITEN

Ensomhet truer oss på livet Ensomhet og sosial isolasjon er et stigende sunnhetsproblem, advarer forskere i en ny studie.

«Det er klare beviser på at sosial isolasjon og ensomhet i kraftig grad øker risikoen for tidlig død, og omfanget av denne risiko overskygger mange av de ellers førende sunnhetsindikatorer,» forteller psykolog og professor ved Brigham Young University i USA, Julianne Holt-Lunstad, som står bak den nye forskningen.

Atferdsproblemer kan ramme barn fra alle familier, men barn fra familier med få sosiale og økonomiske ressurser blir oftere utsatt for stress i hjemmemiljøet. Slike miljø gir altså høyere risiko for utvikling av atferdsproblemer hos barn. Det finnes flere hjelpetiltak for barna, men hvor god effekt har de?

Truls Tømmerås, stipendiat og forsker ved Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge, har sammen med forsker John Kjøbli undersøkt effekten av et foreldretreningsprogram. Kjøbli er forsk­ nings­leder ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse – øst og sør.

Programmene er en del av et kommunalt basert tilbud for foreldre med barn som har atferdsproblemer.

NYTTIG FOR FOLKET

Psykolog i alle kommuner I juni vedtok Stortinget at kommunene fra 2020 har plikt til å tilby psykolog­kompetanse.

Dermed er det altså lovbestemt at alle kommuner i Norge skal ha tilbud om psykolog til sine innbyggere.

Hennes analyse bygger på en undersøkelse av 148 studier og inneholder data fra 308 849 forsøkspersoner. Tallene bygger på data fra mer enn 3,4 millioner mennesker fra Nord-Amerika, Europa, Asia og Australia, og de viser at vi, særlig i den vestlige verden, lider av en ensomhets-epidemi. Ensomhet kan snart overskygge fedme som folkesykdom, mener forskeren.

Sett under ett, førte foreldretreningen til mye mindre atferdsproblemer hos barna fra familier med lite ressurser. Jo færre ressurser i familien, jo bedre effekt hadde barna av foreldretreningen. Hos barn fra familier med tilsvarende lite ressurser som fikk annen type hjelp enn foreldretrening, var trenden motsatt: Jo færre ressurser i familien, jo større ble disse barnas atferdsproblemer over tid.

– Tilgjengelig psykologkompetanse gjør at vi kan legge enda mer trykk bak arbeidet for å forebygge at psykiske utfordringer utvikler seg til noe alvorligere med store kostnader for den enkelte, familien og samfunnet. Det vil igjen kunne lette presset på spesialisthelsetjenesten som dermed får bedre tid til dem som trenger det mest. Det er smarte investeringer, sier Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard. Like selvsagt som det er å ha tilgang på god hjelp når du har brukket et bein eller har akutt ørebetennelse, skal det nå være å få et kompetent tilbud hvis tenåringen i familien slutter å fungere på grunn av angst. Det er på høy tid.

Kilde: Science Alert

Kilde: Forsking.no

Kilde: psykologforeningen.no

NYTTIG FOR UNGE

Hørt om Helsesista?

Helsesista er hele Norges helsesøster i sosiale medier, hovedsakelig på Snapchat, hvor hun tar opp unges utfordringer på en informativ måte, med humor, kjærlighet og personlighet! @helsesista @Helsesista SKANN BILDET for å følge Helsesista på Snapchat.

Visste du at …

Forventet levealder har steget med nesten 25 år i løpet av de siste 100 årene. I 2016 er forventet levealder 80,6 år for menn og 84,2 år for kvinner. ssb.no

Å tenke om E

t av de fineste ordene i språket vårt er «omtanke.» Vi bruker ikke dette ordet så veldig ofte, da det kan føles intimt og kanskje også litt formelt og gammeldags. Allikevel er omtanke en del av den usynlige grunnmuren i våre vesen, og det å gi eller få omtanke er sentralt for velvære og utvikling, både i våre indre liv, og som medmennesker. Omtanke er det som skapes når man tenker om noen. Omtanke som substantiv kan romme det å bli tenkt om og det å tenke om, og det å få og gi omtanke kan oppleves som en gave, en selvfølge eller en trussel, alt etter hva vi har erfart gjennom livet.

Du har fått masse omtanke i livet ditt. Omtanken for deg begynte allerede før du ble født, og i sinnet til din mor og din far har du blitt omtenkt før og etter fødsel, med en blanding av spenning, glede og bekymring. I dine første år ble du omtenkt med nysgjerrighet og en vedvarende intensitet fra dine foreldre, som lurte på hva du ville med all din gråt og uro, og de lærte seg sakte men sikkert å tenke om deg på en måte som gav deg ro og trygghet. Det gjorde også at du ble tryggere på å ta i mot omtanken fra omverden, og etter som årene gikk kom det flere og flere til som kunne tenke om deg. Etter hvert lærte du deg å tenke om andre, og gjennom denne læringen klarte du å navigere de omskiftelige forholdene til deg selv og andre som fulgte med veien gjennom oppveksten. Til slutt fikk du kanskje dine egne barn, og da var det du som skulle tenke om noen andre.

Det ikke alle forunt å bli tenkt om. Noen opplever en oppvekst der omtanken man får kommer sauset sammen med sinnet til den som gir, noe som skaper forvirring og utrygghet.

Da kan omtanken oppleves som giftig. I slike situasjoner vil det oppleves som tryggest å forsøke å unngå å bli tenkt om, og psykoterapi vil handle om å tørre å ta sjansen på å bli tenkt om på nytt, i håp om at omtanken kan være giftfri og næringsrik. Andre igjen venner seg til at man ikke kan forvente omtanke fra andre, og da kan man bruke terapi til å lære seg at omtanke ikke bare er en gave, men også en rettighet. Noen av oss vokser opp omgitt av andre som bare tenker at vi har vonde eller syke hensikter, og da kan det være vanskelig å bevare troen på at vi er gode mennesker, og at vi fortjener å ha det godt. Nye tanker om hvordan vi egentlig er som mennesker kan i slike tilfeller løse opp i mye fastgrodd skyld og skam.

Omtanke er viktig, og heldigvis er det ingen av oss som får eller kan gi den perfekte omtanke. I foreldreskapet, kjærlighetslivet og i terapirommet er omtanke alltid et tappert forsøk, og ikke en fullkommen prestasjon.

Som kjærester, foreldre eller terapeuter kan vi trøste oss med at det er tanken som teller.

17

ILLUSTRASJON: KRISTOFFER OL AVESEN FOTO: JAN INGE HAGA

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

VOLDSUTSATTE BARN / TRAUMER

Fordi skadevirkningene av mobbing kan bli så store, er forebygging helt essensielt i arbeidet mot mobbing.

Tidlig innsats kan utgjøre hele forskjellen, sier Pål Roland, dosent ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger.

– MOBBING VIRKER. DET ER DERFOR DET SKJER. TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: ASBJØRN JENSEN OG SKJALG OMDAL

18

ILLUSTRASJONSFOTO: SKJALG OMDAL

V

i ser at mobbing og mobbeatferd begynner allerede de siste årene i barnehagen. Da ser det ut som at det er litt tilfeldig og at barna ikke forstår hva de gjør, men barnehagemobbing kan gå over til mer tradisjonell mobbing når barna starter på skolen.

De sårbare barna trenger både beskyttelse og stimuli, og vi må begynne allerede i barnehagealder å fange opp tendenser til mobbing, sier Pål Roland. Han er dosent ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger og har jobbet mange år med temaet mobbing.

nettopp om å se hele løpet når vi skal arbeide mot denne problematikken. Konsekvensene og skadevirkningene av mobbing kan bli så store, at det er helt nødvendig å legge innsats inn i de tidlige barneårene, mener Roland.

39 000 BARN MOBBES PÅ SKOLEN

Hvert år g jennomføres Elevundersøkelsen i regi av Utdanningsdirektoratet hvor elever i grunnskolen og videregående skole svarer på spørsmål om flere tema, blant annet hvordan de trives og utbredelse av mobbing på skolen. I undersøkelsen fra 2016 svarte 6,3 prosent, det vil si ca. 39 000 barn, at de utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer. Mobbingen utføres oftest av medelever i skolegården, klasserommet eller i korridoren, men også av voksne på skolen eller digitalt av medelever.

– Mobbing virker. Det er derfor det skjer, sier Roland og utdyper: – Det virker både på den du gjør det mot, og for den eller de som utøver. Den du mobber får en sterk negativ opplevelse, mens du selv får et slags utbytte eller belønning. Det er ikke først og fremst frustrasjon som driver frem mobbing, men opplevelsen av belønning som for eksempel tilhørighet, makt eller status. Ofte ser man grupper på tre-fire personer som mobber én annen.

Tilhørigheten i gruppen kan derfor være et insentiv for å delta i mobbingen.

– Vi tror at mobberne ofte ikke skjønner rekkevidden av det de gjør.

– Samtidig må vi forstå mobbing i et langt løp, og vi må knytte barnehage og skole tettere sammen. Vi må gi barn en god og trygg overgang, og da må barnehagene og skolene bli enda flinkere til å samarbeide, også når det gjelder mobbing. Det nye prosjektet til Utdanningsdirektoratet (UDIR), «Inkluderende skole og barnehagemiljø», handler

19

VOLDSUTSATTE BARN / TRAUMER

PÅL ROLAND har jobbet i en årrekke med temaet mobbing. – Vi må forebygge. Hele tiden.

Forebygging blir vi aldri ferdige med, sier Roland.

de selv mobber andre. 0,8 prosent svarte at de hadde mobbet en eller flere elever på skolen to til tre ganger i måneden eller oftere. Om lag 40 prosent av disse opplyste at de også selv blir mobbet.

MOBBING OPPTRER ULIKT

I følge UDIR må tre faktorer være til stedet for at vi skal definere det som mobbing i skolealder: negative handlinger, repeterende atferd og en situasjon med makt og avmakt.

Det er dette siste punktet som skiller mobbing fra konflikt.

Og det er den subjektive opplevelsen til den som blir mobbet som avgjør om det er mobbing.

I barnehagealder defineres det i UDIRs grunn­lags­ dokument som negative hendelser, og det at barn ikke opplever at de er en betydningsfull person for fellesskapet.

I Elevundersøkelsen kom det frem at mobbing foregår på ulike måter. Nesten 70 prosent av elevene som blir mobbet svarte at de blir kalt stygge ting og ertet på en sårende måtte. Nesten halvparten svarte at de blir holdt utenfor og baksnakket, mens om lag en fjerdedel rapporterte om fysisk mobbing. Den digitale mobbingen dreier seg ofte om sårende eller stygge meldinger, eller at noen sprer sjenerende bilder eller videoer av andre.

I samme undersøkelse ble elevene spurt om hvorvidt

MOBBER MED VILJE?

I fagmiljøet foregår det en diskusjon om hvorvidt barn virkelig skjønner skadevirkningene av det de gjør og om de mobber andre barn med vilje.

– Intensjonsbegrepet er vanskelig, spesielt i barne­ hagealder. I barnehagen ser det ut som om barna selv ikke helt skjønner hva de gjør, men tendensene er der og hvis ikke voksne går inn og korrigerer atferden kan barna tro det er greit å stenge ute eller gjøre negative handlinger, sier Roland.

På skolen og i fritiden skjer mobbing ofte i det skjulte, og det går under radaren til de voksne. Negative blikk, baksnakking og utestenging på nett er vanskelig for voksne å oppdage.

20

Pål Roland:

Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø

»» Dosent ved læringsmiljøsenteret i Stavanger

»» Paragraf 9A i opplæringsloven slår fast at skolen må sette i gang tiltak som er tilstrekkelige for å stoppe mobbing. Utdrag fra loven: «Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering (…)

»» Doktorgrad i utdanningsvitenskap på temaet innovasjon og implementering »» Deltatt i og ledet omfattende kompetanseprosjekter i barnehage (Være sammen og De utfordrende barna) og skole (Respekt, Zero-programmet, læringsmiljøprosjektet)

»» Når en elev sier at skolemiljøet ikke er trygt og godt, skal skolen så langt det finnes egnede tiltak sørge for at eleven får et trygt og godt skolemiljø. Det samme gjelder når en undersøkelse viser at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø.

»» Aktuell med miniseminar på Schizofrenidagene i Stavanger 2017 med tittelen «Mobbing: psykologiske mekanismer og tiltak»

»» Skolen skal sørge for at involverte elever blir hørt.

Hva som er best for elevene, skal være et grunnleggende hensyn i skolen sitt arbeid. »» Skolen skal lage en skriftlig plan når det skal gjøres tiltak i en sak. I planen skal det stå: a) hvilke problemer tiltakene skal løse b) hvilke tiltak skolen har planlagt c) når tiltakene skal gjennomføres d) hvem som er ansvarlig for gjennomføringen av tiltakene e) når tiltakene skal evalueres.

– Mobbing skjer ofte i det skjulte, og det går under radaren til de voksne.

Skolen skal dokumentere hva som blir gjort for å oppfylle aktivitetsplikten etter første til femte ledd.

Aktuell litteratur om mobbing Bistrong, E., Bradshaw, C. & Morin, H. (2016). Understanding bullying among preschool-aged children. I O.N. Saracho (red.), Contemporary Perspectives on Research on Bullying and Victimization in Early Childhood Education, Information Age Publishing. Charlotte, NC. Breivik, K., Solberg, M.B., Bru, E., Hancock, C., Idsøe, E.I. & Idsøe, T. (2016). Å bli utsatt for mobbing. En kunn­ skaps­oversikt om konsekvenser og tiltak. Lærings­miljø­ senteret (UiS) og UNI Research (RKBU Vest). Bergen.

UDIR (2016). Grunnlagsdokument for arbeidet med barnehagemiljø, skolemiljø, mobbing og andre krenkelser. En felles plattform for statlige aktører.

Utdannings­direktoratet. Oslo.

Cosmovici Idsøe, E. & Roland, P. (2017). Mobbeatferd i barnehagen. Temaforståelse, forebygging, tiltak.

Cappelen Damm Akademisk.

– Men det betyr ikke at det ikke er viktig å ha fokus på det. Det er viktig at de voksne oppdager mobbingen!

For å klare det må lærere, foreldre, trenere og andre voksenpersoner forstå mekanismene, gripe inn og stanse mobbingen, sier Roland.

For det er vondt å bli utsatt for mobbing, og det kan gi psykiske helseplager i lang tid etterpå. Dårlig selvfølelse, angst, depresjon, selvmordstanker og ensomhet er ikke uvanlig blant de som har opplevd langvarig mobbing.

– Vi ser også at mobbing kan henge sammen med drop out på videregående, i tillegg til en rekke andre utfordringer. Konsekvensene kan bli veldig store. Vi tror at mobberne ofte ikke skjønner helt rekkevidden av det de gjør. De skjønner gjerne at de gjør noe galt, men ikke hvor dypt det stikker hos den andre eller hvor alvorlige konsekvenser det kan få. Derfor må vi forbygge. Hele tiden. Det kan jeg ikke få sagt nok. Vi blir aldri ferdige med forebygging, sier Roland.

21

KRONIKK

Kjære deg som skriv til meg

22

ILLUSTRASJONSFOTO: ELISABETH FERKING

«Eit basketak mellom far og dotter.» Det er vald mot barn, det.

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

E

g skriv dette fordi eg vert bekymra. Svært bekymra vert eg når eg i min jobb som psykolog får henvisningar og rapportar som fortel at det har vore eit basketak eller ein slåsskamp – mellom foreldre og barn.

Kva ser du for deg når du høyrer «slåsskamp»?

To ungdommar som gyv laus på kvarandre i hjørnet av skolegarden, omkransa av ein ring med heiande medelevar? Eller to fulle menn som riv kvarandre i håret og dynkar kvarandre med øl? Omgrepet «slåsskamp» blir raskt assosiert med at begge gjekk inn med vitande vilje, og at begge dermed har ansvaret for at det gjekk slik det gjekk.

Når eg då får barnet inn på mitt kontor, som fortel at «eg sprang ut i hagen, far kom etter og ropte at han skulle drepa meg», «mor trykte meg ned i senga og heldt ei pute over hovudet mitt», «stefar la meg i bakken og tråkka på fjeset mitt»; då veit eg at den som kalla dette ein slåsskamp står i fare for å gjere grov urett. Grov urett mot ei sårbar gruppe små menneske, som er prisgitt at vaksne tek seg saman, beheld fatninga, teljer til ti, skjerpar seg, og hentar seg inn: Eg snakkar om livredde barn. Desse barna er ikkje i slåsskamp med sine foreldre. Desse barna vert utsett for skadelege omsorgssituasjonar. Desse barna vert utsett for vald.

Vi har allereie fått til dette når det gjeld seksuelle overgrep. Vi skriv ikkje «litt sex» mellom far og dotter.

Det heiter seksuelt misbruk, valdtekt eller seksuelt overgrep. Det veit vi. Og no må vi gjere det same med vald.

Og kva er vald? I regjeringa si fyrste stortingsmelding om vald i nære relasjonar (2013) blir vald definert slik: «Vald er eikvar handling retta mot ein annan person som gjennom at denne handlinga skadar, smertar, skremmar eller krenkar, får denne personen til å gjere noko mot sin vilje eller sluttar å gjere noko han vil».

I denne definisjonen ligg det innebakt at vald kan vere både psykisk og fysisk. Og at definisjonsmakta ligg

hos den utsette. Det er vald å gi ørefik, dytte, halde nede, lugge og klype. Det er også vald å kaste PCen i veggen, true med å kaste barnet på dør, det er vald å kvar dag kalle barnet sitt ein idiot, og spørre høgt kva ein skal med ei slik dotter. Fordi alt dette skadar, smertar, skremmar eller krenkar.

Vi veit at skadeverknadene av å bli utsett for vald er potensielt enorme. Vi veit at vald gjer barn frykteleg redde, og vi veit at du treng ikkje utsetje barnet for vald meir enn ein gong før du har laga minnespor som gjer at barnet kvar gong du hevar stemma, vert redd for at dette skal skje igjen. Og viss du er barnet sin omsorgsperson – den som skal vere barnet si trygge hamn – så er det enno verre. Vi veit at barn som er redde omsorgspersonane sine, står i fare for å utvikle ei rekkje psykiske vanskar – både emosjonelle vanskar og åtferdsproblem. Og vi veit at desse vanskane kan vare livet ut.

Vår kunnskap om skade­ verknadene gjer at vi skal juble over at vald i nære relasjonar har fått utvida plass på politisk dagsorden dei siste åra. Til dømes vart det i 2010 endeleg ulovleg å «klapse» barn i Noreg. Dette var svært viktig, fordi vi har ikkje råd til å ha gråsoner på dette området.

Rett omgrep og tydeleg lovverk er ikkje berre viktig for å synleggjere alvoret, men òg for å plassere ansvaret.

Barn har ikkje ansvar for foreldre som mistar fatninga, som manglar empati og innleving, eller kva anna det er som gjer at ein vel å ty til vald. Ansvaret ligg alltid hos den vaksne. Barn har rett til trygge vaksne, uansett kva barnet føretek seg.

Så kjære henvisar. Du snakkar sannsynlegvis om barn som er livredde i sin eigen heim, og då er det avgjerande at den som les henvisninga frå deg, umiddelbart forstår alvoret i situasjonen. Difor heiter det ikkje basketak eller slåsskamp når det føregjekk mellom far og hans dotter på 14. Det heiter vald mot barn.

Vi skriv ikkje «litt sex» mellom far og dotter.

Det heiter seksuelt misbruk, valdtekt eller seksuelt overgrep.

23

SCHIZOFRENIDAGENE 2017

Schizofrenidagene 2017 går av stabelen for 28. år på rad under tittelen «Roots and Shoots», som betyr røtter og skudd. Denne plantemetaforen peker på tema for årets konferanse. Hvorfor har vi blitt som vi har blitt? Hvordan var våre vekstforhold og vårt jordsmonn da vi vokste opp? Hva har gjort oss skjøre eller motstandsdyktige, og hvordan har vår vekst blitt formet av våre erfaringer og vår biologi? Og ikke minst, hva skal til for at vi skyter nye skudd og vokser som mennesker, i og utenfor terapirommet?

ROOTS & SHOOTS TEKST: ÅSHILD SKOGERBØ, FAGLIG LEDER SCHIZOFRENIDAGENE 2017

HVA: SCHIZOFRENIDAGENE 2017 ROOTS & SHOOTS / PAST EVENTS AND PRESENT MINDS NÅR: 6.–10. NOVEMBER HVOR: STAVANGER FORUM

24

EDNA FOA

JOSEPH LEDOUX

D

et eksisterer massiv kunnskap om at negative barndomsopplevelser har sterk effekt på helsen vår. Ikke bare gjelder det den psykiske helsen, men også den somatiske helsen og sykdommer som for eksempel kreft, hjerte- og karsykdommer og diabetes.

På midten av 1990-tallet gjorde amerikanske forskere en studie av 17 000 voksne i den såkalte Adverse Childhood Experiences (ACE)-studien (Barboza Solís et al. 2015).

ACE-studien viste at helserisikoen i voksen alder øker dramatisk hvis du som barn har vært utsatt for tøffe oppvekstsvilkår i form av fysisk, psykisk eller seksuelt misbruk i barndommen, oppvekst blant voksne som misbrukte rusmidler eller hadde psykiske problemer. ACEstudien fant også at negative opplevelser i barndommen hadde indirekte effekt på livsstil, inntekt, utdanning og BMI som voksne.

Nyere forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet. Hjernen blir satt i overlevelsesmodus, og evnen til å beskytte seg mot senere belastninger og sykdommer påvirkes. I fagmiljøer snakkes det om toksisk stress. De negative erfaringene preger den tidlige oppkoblingen av nevroner i hjernen, og at sjansene øker for at man bruker mestrings­ strategier som gir risikoatferd. Dette kan være i form av rusmisbruk, prostitusjon, selvskading eller annen atferd som kan lede til ytterligere stress. Resultatet blir en ond sirkel der de ulike faktorene forsterker hverandre. Mange negative barndomserfaringer gir opptil 20 års kortere forventet levetid.

Under Schizofrenidagene 2017 vil vi med Roots & Shoots bestrebe oss å gi innsikt i store spørsmål som hvem utvikler psykiske lidelser? Hvilke risikofaktorer spiller inn? Hva beskytter? Hvordan kan vi forebygge, komme tidlig til og endre utviklingsspor? Og hva skal til for å skape bedring og utvikling når lidelsen er et faktum?

Konferanseprogrammet er preget av verdensledende

ATLE DYREGROV

klinikere og forskere som skal hjelpe oss med å tenke rundt disse sentrale og vanskelig spørsmålene.

Den prisbelønte amerikanske professoren i psykologi, Edna Foa fra University of Pennsylvania, besøker Stavanger for første gang, og betraktes av mange som den store angst og traumeterapi-pioneren. Vi får gleden av å høre Foa snakke om virkningsmekanismer i eksponeringsterapi, PTSD-diagnoser, prevalens av traumer og de tilhørende kostnader for den enkelte, men også i et samfunnsperspektiv. Hun vil diskutere effekten av CBT-programmer for PTSD, da med vekt på Prolonged Exposure. Vi vil få en gjennomgang av hvordan vi kan bruke Prolonged Exposure i vårt kliniske arbeid. Begrepene efficacy og effectiveness av CBT og PTSD vil stå sentralt denne dagen – og dermed gjøre dette spesialseminaret særs aktuelt for klinikere, men også klinikkledere.

Nevroforskeren Joseph Ledoux fra New York har et bredt nedslagsfelt, og har skrevet banebrytende forskningsartikler, populærvitenskapelige avisblogger for NYT og Huffington post, bestselgende bøker om hjernen, essays om obskur sci-fi kunst og mye mer. I sentrum for hans arbeid står forholdet mellom følelser og hjerne, og han er spesielt interessert i hvordan følelser skapes og prosesseres. Under konferansen møter vi LeDoux i spesialseminar under tittelen Rethinking the emotional brain, hvor han argumenterer for et paradigmeskifte innenfor viktige fenomener i studier av følelser – de følelsene som reflekterer funksjon og er knyttet til overlevelse, og som deles av mennesker og dyr. I sitt arbeid rundt Rethinking the emotional brain, snakker LeDoux om The survival circuit concept. LeDoux er første foreleser ut i plenum hvor han vil fokusere hjernens betydning i behandling av frykt og angst, og vi møter ham samme dag i miniseminar under tittelen The sense of self. Han formidler også muntert kunnskap om dette med sitt band «The Amygdaloids» som stiller i akustisk versjon under konferansen. Om publikum

25

SCHIZOFRENIDAGENE 2017

IRVIN YALOM

JAY BELSKY

DAG ØYSTEIN NORDANGER

Årets Schizofrenidager vil gi et bredt biopsykososialt perspektiv på psykisk helse, der samfunn og relasjoner, biologi og individets indre liv møtes.

Jay Belsky, som har forsket mye på resiliens, altså hva som beskytter personer som er utsatt for alvorlige negative hendelser i livet, kommer også på Schizofrenidagene i år. Hans forskning på hvordan individuelle forskjeller i hvordan vi påvirkes av omgivelsene og opplevelser har vært banebrytende, og knytter samfunn, gener og psykisk helse sammen på nye måter.

Forfatter og barnepsykiater Bruce D. Perry fra Child Trauma Academy, Houston, Texas vil gi plenumsforedrag, heldagsseminar og miniseminar omkring relasjoners betydning for endring i terapi, traumers innflytelse på utvikling og langtidseffekter som følge av traumer i barn­ dommen. Perry er en fabelaktig formidler både muntlig og skriftlig – hans kjente bok «The boy who was raised as a dog» kom nylig ut i revidert utgave.

Som et av flere erfaringsformidlingsinnslag har vi invitert regissøren Morten Joachim med sitt kritikerroste teaterstykke «Fire begravelser og ett bryllup». Dette stykket er en fortelling om menneskene Morten Joachim mistet, om det mennesket han selv ble, og om innsikten og håpet han fant på veien.

«Livet må leves forlengs og forstås baklengs.» Med denne setningen lanserer forfatteren Carl Frode Tiller

er interessert i å få møte LeDoux under hans opphold i Stavanger, så byr anledningen seg på Sting onsdag kveld når LeDoux og gitaristen Colin Dempsey spiller med sitt akustiske band «So we are».

HVORDAN BLIR EN TERAPEUT TIL?

Når Schizofrenidagene i år har fokus på utviklingslinjer i menneskers liv, må vi også ta oss tid til å snakke om hjelperen. Hvorfor blir vi terapeuter? Hvordan utvikler vi oss som fagpersoner og som medmennesker gjennom rollen? Hvordan kombinerer vi egenomsorg med omsorgen for andre?

Irvin Yalom deltar på Schizofrenidagene via videolink fra Palo Alto i USA, og han skal snakke med oss i Stavanger via sin mangeårige venn og kollega Finn Skårderud, om terapeuters utvikling. Til å stille og kanskje også svare på disse spørsmålene, har vi samlet noen av landets klokeste terapeuter til en samtale på vegne av oss alle.

Marit Råbu fra UiO, Per Isdal fra ATV, Heidi Tessand fra NPF og Finn Skårderud fra Villa Sult avslutter fagkonferansens åpningsdag. Møtet mellom Yalom og Skårderud samt den påfølgende debatten er åpen for publikum på konferansens første fagdag, onsdag 6.november.

26

TORMOD BØE

FINN SKÅRDERUD

sin nye bok «Begynnelser». Vi kan knapt tenke oss et mer passende litterært bidrag til årets konferanse. Vertskap på scenen er psykiater Jone Schanche Olsen. Denne seansen finner sted på konferansens siste dag, fredag 10. november, og er åpen for publikum. Publikum vil da også få anledning til å få med seg Gerd-Ragna Bloch Thorsens Minneforelesning, som i år blir holdt av Atle Dyregrov.

Han vil snakke om sorg, mestring og styrke.

ACE-studien viste oss hvordan negative barndoms­ opplevelser har sterk effekt på helsen vår, både fysisk og psykisk, vi er derfor veldig glade for at vi under årets konfe­ ranse får anledning til å få innsyn i funn og anbefalinger fra Regjeringens Barnevoldsutvalg «De voldsutsatte barna» med Dag Øystein Nordanger (NOU 2017:12). I den anledning er det naturlig å trekke inn psykolog og forsker Tormod Bøe ved Uni Research Helse som også gjester Schizofrenidagene i november. Han vil se på hvordan sosioøkonomisk status og sosial ulikhet påvirker psykisk helse, også i verdens rikeste land. Andelen barn som lever i relativ fattigdom i Norge er tredoblet de siste 14 årene.

Konferansens tråder vil bli forsøkt samlet i et Roundtable på 10. november under tittelen Traume, fortidens framtid.

Rundt bordet finner vi eminente gjester bestående av Atle Dyregrov, Harald Bækkelund, Målfrid J. Frahm Jensen, Akiah Ottesen Berg og Dag Øystein Nordanger. Vertskap er kulturjournalist Kristin Aalen.

HEIDI TESSAND

Roots and Shoots blir årets faglige høydepunkt, men det er også en faglig og kulturell møteplass for klinikere, forskere og store og små publikummere med interesse for psykisk helse.

Hjertelig velkommen til Schizofrenidagene 2017!

! Sjekk schizofrenidagene.no for den fulle oversikten over fagseminar, spesialseminar, publikums­ foredrag, småbarnsdagen, skoledagen, lederseminar, kulturprogram og debattene på Kåkå, Sølvbergets arrangementer og Vitenfabrikken.

Nytt for året, men kommet for å bli – er at Schizofreni­ dagene er blitt grønnere. Med 5 000 deltagere årlig, har vi tenkt mye på hvordan vi kan være så miljøvennlige som mulig. Publikum vil på flere måter merke dette i løpet av uken, men vi nevner eksplisitt at alle de tilreisende som reiser kollektivt med nattoget til Stavanger blir belønnet med gratis frokost og dusj på Clarion Hotell.

27

SCHIZOFRENIDAGENE 2017

Irvin D. Yaloms litteratur er om møtekunsten. De møtene han vier seg aller mest til, er parforholdene mellom psykoterapeuten og pasienten. Han vil redde samtalen som humanistisk praksis.

MØTEKUNSTNEREN Om den amerikanske forfatteren og psykiateren Irvin D. Yalom TEKST: FINN SK ÅRDERUD

D

et er faktisk slik at vi kan møte oss friske. For flere psykiske lidelser er psykoterapi behandlingsformen med størst effekt. Det er i dag et voldsomt fokus på helse, fra tunge farmaka til den alternative medisinens overtro. Da er det underlig at det ikke er større interesse for det mest nærliggende: Samvær og samtale.

Yalom skriver engasjerende om helende dialoger. Kirurgen har sin skalpell, og indremedisineren har sitt stetoskop.

Psykoterapeuten er helt avhengig av sin evne til å lage gode møter.

I skrivende øyeblikk, tidlig i september 2017, har jeg nylig fått en epost fra Irvin D. Yalom. Den har et vedlegg. Det er manuskriptet til hans aller nyeste bok. Den er ennå ikke helt ferdig. Han har skrevet en selvbiografi, Becoming Myself.

A Psychiatrist’s Memoir. Jeg setter straks i gang å lese.

Jeg skvetter litt. Det andre kapitlet heter Searching for a Mentor. Han jaktet i sin tid på en mentor. Ja, nettopp.

Jeg søkte i min tid også en mentor. Som psykiater var jeg på 1990-tallet en junior som jaktet på en senior. Jeg lette etter faglige farsfigurer som jeg kunne lære av, bli vitalisert av og føre samtaler om samtalene med. Yalom, of course. Han hadde lenge stilt seg til skue gjennom en rekke tekster – som vitenskapsmann, psykoterapeut, lærebokforfatter og forfatter av skjønnlitteratur – og det

hele var meget tillitvekkende. Jeg inviterte meg selv hjem til familien Yalom i Palo Alto i California. Han åpnet, jeg satte foten i døra, nektet å ta den ut igjen, og slik har det blitt flere møter, også som hans vert i Norge.

Jeg tenker ofte på Irvin D. Yalom, uten å idealisere, som eksemplarisk. Han går foran som et godt eksempel.

Eksempel på hva? Det er flere ting. Han vil gjerne lære bort, og tekstene hans, ikke minst skjønnlitteraturen, er lærestykker. I introduksjonen til sin bok Terapiens gave (norsk utgave 2003) griper han fatt i et begrep fra psykoanalytikeren og utviklingspsykologen Erik H. Erikson.

I sine studier av livssyklusen beskriver Erikson de senere stadiene i livet som preget av generativity. Dette er en periode hvor oppmerksomheten dreier seg vekk fra å narsissistisk karre til seg enda mer og over til mer omsorg og omtanke for kommende generasjoner. Yalom skriver at Eriksons «begrep om generativitet føles riktig for meg. Jeg ønsker å gi videre det jeg har lært. Og så fort som mulig».

Dels vil han vise oss hva psykoterapi kan være, slik han praktiserer det. Og dels vil han lære oss noe, intet mindre, om å leve. Han kommer slett ikke med lykkefilosofi og livsstilstips. Han minner oss om det uunngåelige eksistensielle ubehaget: ensomheten, døden og tvilen på meningen med det hele. Det handler om å tåle dette

28

PSYKIATERE OG forfattere: Finn Skårderud samtaler med Irvin D. Yalom via videofeed under årets Schizofrenidager under tittelen The Evolution of Therapists. (Foto: Privat)

29

SCHIZOFRENIDAGENE 2017

ubehaget, og det handler også om å ta ansvar for egne liv.

Han vokste opp i Washington D.C. med russisk-jødisk bakgrunn. Hjemmet lå over foreldrenes dagligvareforretning i et fattig og stort sett farget nabolag. Han har beskrevet for meg livet på gaten som farlig, og hans flukt var lesning innendørs. Foreldrene hadde ingen videre utdannelse og leste ikke bøker. To ganger i uken la han ut på en angivelig hasardiøs sykkeltur til byens sentralbibliotek.

Det var især skjønnlitteraturen som førte ham inn i en mer tilfredsstillende verden. «Tidlig i livet utviklet jeg forestillingen – som jeg aldri har oppgitt – om at å skrive en roman, er det fineste et menneske kan gjøre.»

Yrkesvalget ble psykiatrien, men han tok med seg forfatterdrømmen. Psykoterapien er for ham ikke minst en fortellende praksis. Han fortalte meg: «Jeg har møtt alle mine pasienter med en undring over hvilken fortelling som vil folde seg ut. Jeg er overbevist om at terapi må oppfinnes på nytt for hver eneste pasient, fordi alle har en unik fortelling. Som årene går har en slik holdning beveget meg lenger og lenger vekk fra den profesjonelle psykiatriens sentrum.»

Og han begynte å publisere fortellingene. Yaloms gjennombrudd som formidler for et bredere publikum kom med Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien (norsk utgave 2000). Dette er hans første fiksjonaliserte betraktninger fra terapirommet, fordelt over ti pasientfortellinger. Fortellingene er som kriminalhistorier med kjent forbryter og forbrytelse. Vi er likevel fullt engasjert i hvordan oppklaringen forløper. Det berettes om samspill som spenner fra alvorlige dueller til de mest hengivne og omsorgsfulle duetter. Humoren er absolutt til stede. Yaloms store appell blant lesere skyldes ikke minst at han overbeviser oss om at han skriver om oss, og ikke bare dem.

Drømmen om romanen ble forløst med Da Nietzsche gråt (norsk utgave 1999). Dette er en svært fascinerende tekst, og Yaloms store internasjonale gjennombrudd.

Hjemme i villaen i Palo Alto er en hel vegg prydet med de mange internasjonale utgavene. Romanen handler om Nietzsche som gråter over sitt tap av den forførende kvinnen og sin migrene, og mellom gråtetoktene er han med på å føde psykoanalysen. Yalom foretrekker Nietzsche fremfor Freud.

I Yaloms eget hjemland er psykoterapien alvorlig truet.

Jeg tror vi kan ta så hardt i som at den er i fritt forfall i USA. Biologiske modeller og en aggressiv legemiddelindustri, Big Pharma, dominerer. Derfor ekstra viktig, han fortsetter med å skrive, og nå altså selvbiografien, inspirerende tekster om humanistisk psykiatri. De treffer kanskje bedre her i landet.

I sine bøker og forelesninger avmystifiserer han psyko­ terapi. Han synliggjør hvordan essensen ikke er snodige fortolkninger og psykologisk metafysikk, men høviske regler for omgang og fintfølelse for hvordan lage «et annet forhold».

Yalom minner om at ordene bare er én del av verktøyet.

Vel så viktig er det følelsesmessige samværet. Du og jeg er sammen her-og-nå. «Blir jeg forstått? Er det trygt nok til at jeg kan prøve ut andre sider av meg selv?»

Irvin D. Yalom er nå i sitt 86 år. Han har fortsatt en liten privatpraksis i annekset i hagen. Jeg har vært der flere ganger. Jeg utga i 1998 boken Uro. I et avsluttende kapittel som heter Ro, rapporterer jeg nettopp fra mitt første besøk her. Jeg prøvesatt pasientstolen. Utsikten var en fin og solid eik. Og da tenkte jeg at jeg gjerne skulle ha vært pasient hos denne mannen. Varmen kombinert med den intellektuelle nysgjerrigheten, kreativiteten og en høy yrkesetikk om at man alltid må anstrenge seg nok for å hjelpe sin pasient, er mildt sagt tillitvekkende.

Det ble jo aldri noe av drømmen om å være fast gjest i stolen med utsikten til eika. Men tekstene er jo her.

»» Finn Skårderud er psykiater, professor,

forfatter og stifter av Villa SULT.

Yalom på norsk Yalom, I.D. (1999). Da Nietzsche gråt. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2000). Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2000). Mamma og meningen med livet. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2001). Dobbeltspill i sjeledypet. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2001). Hver dag – litt nærmere. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2003). Terapiens gave. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2006). Schopenhauerkuren. Oslo: Pax forlag.

Yalom, I.D. (2007). Religion og psykiatri. Forord av Finn Skårderud. Oslo: Arneberg forlag.

Yalom, I.D. (2008). Å stirre på solen. Oslo: Arneberg forlag.

Yalom, I.D. (2011). Eksistensiell psykoterapi. Oslo: Arneberg forlag.

Yalom, I.D. (2013). Spinozaproblemet. Oslo: Arneberg forlag.

Yalom, I.D. (2015). Vi er alle døgnfluer. Forord av Finn Skårderud. Oslo: Arneberg forlag.

30

– I tillegg til å reparere gamle sjeler, kan vi gi barn et helt liv med god psykisk helse, sier Tormod Bøe, psykolog og forsker ved RKBU Vest i Bergen. Han mener tiden er moden for å gå videre fra å snakke om barna og familiene som har lavere sosioøkonomisk status, til å heller snakke med dem.

DE FATTIGE BARNA TEKST: INA MIDTT VEIT ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

31

FATTIGDOMSPERSPEKTIVET

Tormod Bøe »» Psykolog og forsker ved RKBU Vest »» Har spesialisert seg på epidemiologi og sosial helseulikhet i psykisk helse »» Deltar i flere forskningsprosjekter i regi av RKBU Vest, bl.a «Barn i Bergen», «Prosjekt Perfekt» og «Sosial ulikhet, utdanning og psykisk helse (UNGSES)»

H

va er det egentlig denne familien trenger hjelp til?

Tormod Bøe, psykolog og forsker ved RKBU Vest, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, stiller spørsmålet retorisk, og fortsetter: – Nå må vi ta forskningen lenger og ikke bare beskrive hva vi finner, for vi har allerede mye kunnskap om at dårlig familieøkonomi påvirker barna. Nå må vi snakke med brukere om hva de trenger og arbeide mer med mulige løsninger.

Tormod Bøe vet hva han snakker om. Han har forsket på psykiske vansker som følge av sosial ulikhet og sosioøkonomisk status, og gjort funn som viser at barn som vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk status i stor grad påvirkes av foreldrenes økonomi. Den kan føre med seg negative konsekvenser for barnas psykiske helse, og gå ut over utviklingen av kognitive og språklige ferdigheter.

Når vi i Norge diskuterer fattigdom, dreier det seg om relativ fattigdom. For å måle omfanget av barnefattigdom brukes ofte lav inntekt som mål. I Norge vil det si husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten. I noen studier trekkes også foreldres utdanningsnivå inn. Familien regnes som fattig dersom den mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og opprettholde den levestandarden som er vanlig. For barn kan dette for eksempel gi seg utslag i at de ikke kan delta i fritidsaktiviteter eller bursdagsselskaper.

– Lavere sosioøkonomisk status er blitt satt i sammenheng med høyere forekomst av en rekke ulike sykdommer, helseplager og økt dødelighet. Lav inntekt påvirker foreldrene og miljøet rundt barna, som igjen påvirker barnets utvikling. Derfor sier vi at foreldres økonomi indirekte påvirker barna gjennom negative effekter på foreldre, sier Bøe.

beskriver hvordan dårlig råd påvirker foreldrenes psykiske helse, noe som fører til økte bekymringer og ofte mer konflikt både de voksne i mellom og mellom voksne og barn.

– I Norge er vi vant til en varm foreldrerelasjon og oppdragerstil hvor barn får regler, men også begrunnelser og argumenter. Stresset, som er relatert til økonomiske bekymringer, kan gå ut over foreldres kapasitet til å gi god nok omsorg. Indirekte går dette derfor utover barn. Og vi har sett at det henger sammen med psykiske vansker hos barn.

Den andre tilnærmingen kalles investeringsperspektivet og henger mer sammen med barnets kognitive utvikling.

Dårlig råd legger begrensninger på foreldrenes utviklings­ støttende investeringer overfor barna.

– Det er mindre penger til å ta barn med på museum eller kjøpe bøker, og også mindre tid til å delta aktivt i barnas liv. Det siste kan for eksempel henge sammen med at foreldrene har mindre fleksible arbeidstider og færre støttepersoner som kan avlaste i en travel hverdag.

Det tredje perspektivet handler om en akkumulering av negative livshendelser, og psykologiske og fysiologiske påvirkninger som som oppleves mer hyppig av barn i lavinntektsfamilier.

– Familier med lav økonomisk status har som gruppe en høyere totalbelastning av negative erfaringer og opplevelser. Det er ikke nødvendigvis enkelthendelsene som er avgjørende, men summen av alle opplevelsene.

Man kan si at familien «tar ut av kontoen» uten å fylle på den igjen. Ofte har disse familiene også mindre nettverk å støtte seg på, eller dele erfaringer med. Det kan gjøre situasjonen vanskeligere å håndtere både for barn og voksne.

Perspektivene er ikke gjensidig utelukkende, og påvirker hverandre. I sum gir de en pekepinn på hvorfor barn som vokser opp i familier med lavere sosioøkonomisk status rapporterer om mer psykiske plager enn andre barn.

TRE PERSPEKTIVER FOR Å FORSTÅ

FATTIG ELLER RIK GJENNOM GENERASJONER

FORSKER PÅ FATTIGDOM

Bøe forklarer videre at innen forskning brukes det tre anerkjente perspektiver for å finne ut hvordan fattigdom og sosial ulikhet påvirker barn. Det første kalles familieprosessperspektivet eller familiestressmodellen, og

Sosioøkonomisk status følger ofte barn gjennom livet, som en sosial forplantning, fra de er barn til de er voksne.

– Barn påvirkes av å vokse opp i fattigdom, og selv om de vokser opp og får en bedre økonomisk situasjon som

32

voksne, finner man i flere studier spor av oppveksten.

Blant annet rapporteres det oftere om depresjon i denne gruppen enn andre.

På den andre siden finner vi familiene med høy inntekt og godt utdannede foreldre, og barna fra disse familiene har ofte et bedre utgangspunkt for en positiv utvikling.

– Oppveksten er en viktig fase i livet, og det vi opplever i barndommen tar vi med oss inn i voksenlivet; man kan se for seg at på veien gjennom livet er noen barn utstyrt med en sekk som er tung å bære, mens andre har en lettere sekk. Vekten av sekken vil påvirke både hvor lett det er å ta seg frem, men også hvor lett eller vanskelig det blir å forsere de hindringene man møter på veien – og kanskje også hvor langt man klarer å gå.

– OPPFØLGINGEN av fattige familier må bli mye mer helhetlig enn det vi ser i dag, mener Tormod Bø, psykolog og forsker ved RKBU Vest.

HELHETLIG OPPFØLGING

Tormod Bøe mener at oppfølgingen av barna og familiene må bli mer helhetlig enn det vi ser i dag. Med dette mener han at vi må se på tiltak som omfatter hele familien og problemkomplekset, og hjelpen må være godt koordinert på tvers av instanser.

– Kanskje vi må tenke utradisjonelt omkring hjelpetiltak.

Det er kommet i gang noen spennende prosjekter, som for eksempel i forskningsprosjektet «Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier» i NAV. Mange familier med lavere sosioøkonomisk status må forholde seg til mange ulike hjelpeinstanser, i tillegg til barnehage, skole, PPT-tjenesten eller frivillige organisasjoner. Gjennom en mer helhetlig innsats kan familiene kanskje bedre hjelpes til å navigere i de systemene og tjenestene som finnes. Det kan også hende at noen ikke klarerer å få tilgang til og/eller nyttiggjøre seg de gode systemene og tjenestene som faktisk allerede finnes. Derfor er denne type helhetlige prosjekter spennende, for man kan få et bedre innblikk i akkurat hvilken type hjelp familiene ønsker og trenger i sin hverdag. Det er en måte å tenke på som jeg har sansen for. Familiens levekår har stor betydning for barns utvikling, og det er forhold vi som samfunn bør gjøre noe med. Vi må investere i barnas psykiske helse!

Arkivfoto: Andreas R. Graven, Uni Research

PSST!

Tormod Bøe skal holde innlegg under Schizofrenidagene 2017 i Stavanger. Tittelen på innlegget er «En plass i samfunnet», og han skal snakke utdypende om temaet som er tatt opp i denne artikkelen. Tid og sted finner du på schizofrenidagne.no

33

BOKUTDRAG

Utdrag fra romanen

Begynnelser av Carl Frode Tiller, Aschehoug 2017 Om Begynnelser

»» «Livet må leves forlengs og forstås baklengs», skrev Kierkegaard og i Begynnelser rulles livet til miljøverneren Terje opp i omvendt kronologi – fra selvmord til fødsel.

Hvorfor gikk det som det gikk? Vi får innblikk i Terjes valg i voksenliv, ungdom og barndom; den store kjærligheten hans i relasjon til naturen; og smerten som kommer fra at han ikke mestrer relasjonen til sine nærmeste.

Om forfatteren

FORFATTERSAMTALE

»» Carl Frode Tiller (f. 1970) er utdannet historiker. Han debuterte som forfatter i 2001 med romanen Skråninga, som han blant annet fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris og P2-lytternes romanpris for. I 2003 utgav han romanen Bipersonar. For sin tredje roman, Innsirkling (2007), fikk Tiller Brageprisen 2007, Kritikerprisen 2008 og Gyldendals Sultprisen 2008. Boken ble dessuten innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. For samme bok fikk han EUs litteraturpris - European Union Prize for Literature - som ble delt ut for første gang i 2009. Romanen fikk sin fortsettelse i Innsirkling 2 (2010), som også fikk fantastiske anmeldelser og vant P2-lytternes romanpris.

Innsirkling 3 (2014) fikk likeledes en strålende mottakelse og ble nominert til Bokhandlerprisen. I 2005 ble Tiller kåret til en av landets ti beste forfattere under 35 år (Morgenbladet 2005), og Skråninga ble kåret til en av vår tids beste bøker (Dagbladet 2006). I tillegg har Tiller skrevet noveller og kortprosa for ulike aviser, tidsskrifter og antologier. Carl Frode Tillers romaner er solgt til 19 land, senest Spania og USA. Romanen Begynnelser ble utgitt i september i år.

HVA: FORFATTER CARL FRODE TILLER MØTER PSYKIATER JONE SCHANCHE OLSEN TIL EN SAMTALE OM MENNESKERS RØTTER OG SKUDD, MED UTGANGSPUNKT I TILLERS FORFATTERSKAP. NÅR: 10. NOVEMBER 2017 KL. 14 HVOR: STAVANGER FORUM

34

“

Da eg hadde lese ferdig artikkelen, fekk eg for meg at eg skulle ta ein tur til mamma. Det var over ein månad sidan eg hadde besøkt henne, så det var uansett på tide, iallfall ifølge henne. Eg tok heisen ned i parkeringskjellaren, sette meg i bilen og kjørte dit ho budde. Eg parkerte i oppkjørselen og gjekk ut. Det stod eit halvfullt oskebeger på trappegelenderet, og ein Rema-pose med søppel låg på det nest øvste trinnet, den såg tung ut, botnen var blaut, nesten gjennomsiktig. Eg ringte på to gongar, og så opna eg døra. Eg såg skorne til søstera mi med det same eg kom inn i entreen. Kvifor kan ho ikkje ta førarkortet som alle andre, tenkte eg, hadde ho hatt førarkort, ville bilen hennar stått utanfor, og da kunne eg berre ha kjørt forbi. Eg tok av meg skorne og gjekk inn i stua. Anita satt i sofaen, og mamma var tydelegvis på veg for å opne døra, ho kom iallfall gåande mot meg.

– Hallo, sa eg.

– Næmen, hei, sa mamma.

– Hei, sa Anita.

– Korleis går det med deg, da? sa mamma.

– Veldig bra, sa eg.

– Og med Turid og Marit? sa ho.

– Alt er berre bra med dei også, sa eg. – Vi har ingenting å klage på, nokon av oss.

Eg såg på Anita idet eg tok ein slurk av kaffien. Ho skjønte naturlegvis at eg kritiserte henne når eg var så positiv, og ho såg berre meir og meir fornærma ut.

Eg såg på mamma. Ho var openbert inne i ein kvit periode, ho verka iallfall friskare enn på lenge.

– Og med deg, da? sa eg.

– Berre bra med meg, sa ho.

– Ja, det ser sånn ut òg, sa eg.

I eit augeblikk var eg redd ho skulle tolke det som kritikk av korleis ho såg ut til vanleg, men det gjorde ho heldigvis ikkje. Ho verka i det heile tatt å vere i godt humør. Ho er glad og stolt over å ha halde seg edru ei stund, tenkte eg. Etter kvart begynte ho til å med å legge ut om framtidsplanar ho hadde. Ho lurte på om ho skulle melde seg på fotokurs, sa ho, ho hadde alltid likt å ta bilde. Og forresten så hadde ho bestemt seg for å spørje om å få tilbake jobben i garnbutikken, ho hadde trivest så godt der. No må du ikkje seie meir, tenkte eg, da greier eg ikkje late som om eg trur på deg lenger. Heldigvis fekk Anita vondt i ryggen da ho reiste seg for å gå ut og røyke. Det var sannsynlegvis innbilt, som dei fleste plagene hennar var, men det tok iallfall merksemda vekk frå fantasiane til mamma. Ho skar eit lite smertegrin og tok seg til veikryggen.

Til og med det å seie hei får ho til å verke som eit slit, tenkte eg.

– Kom inn og sett deg, sa mamma. – Eg skal hente kopp til deg.

– Takk, sa eg. Eg sette meg i stolen med det rutete heklateppet på. Eg såg på Anita, og smilte.

– Kondolerer, da, sa eg.

– Kva? sa ho.

– Eg ser jo på deg at det har skjedd noko fælt, sa eg.

Det hendte at ho lo godt når eg spøkte slik med henne.

Den utbreidde forestillinga om at det er berre intelligente menneske som har svart humor, stemte med andre ord ikkje heilt. Men no lo ho ikkje, tvert om, ho benytta heller mulegheita til å spele såra. Ho sa ikkje noko, men vart sittande og sjå ned i bordet i eit par sekund, før ho tok ein slurk av kaffikoppen.

– Framleis like ille? sa mamma.

Anita nikka.

– Har du fått medisin, no da? sa mamma.

Anita rista på hovudet.

– Har du ikkje? sa eg. – Du ser da så medisinert ut.

Det burde eg nok ikkje ha sagt. Det var meir presist enn godt var, og Anita vart plutseleg blaut innpå auga. Det vart nok ikkje betre av at verken eg eller mamma greidde la vere å le heller.

– Korleis går det, da? sa eg.

– Jo da, sa ho, ho vagga lett på hovudet idet ho sette koppen på fatet. – Det går da greitt, for så vidt.

– Så bra! sa eg.

– Kva? sa ho.

– At det går greitt, sa eg.

– Så fint at eg kan vere til glede, sa Anita, ho prøvde å svelge gråten.

– Du da, sa mamma. – Ikkje ta det sånn.

Anita såg på meg.

– Kvifor er du sånn bestandig? sa ho. – Kva er det du har imot meg, eigentleg?

Det kunne eg ha svart lenge og utførleg på, men det fekk vente til ein annan gong.

– Eg tulla jo berre, sa eg. – Herregud.

Anita sa ikkje noko, ho gjekk ut på luftebalkongen.

– Eg får gå ut og snakke med henne, sa mamma. Ho henta winnertipen, ordna ein sigarett og gjekk ut til Anita.

Ho la den eine handa på skuldra hennar og sa eitt eller

Eg smilte breitt. Ho såg surt på meg, ho var openbart fornærma over at eg overhørte «for så vidt», ho hadde aldri likt å bli snytt for sjansen til å snakke om det som var trist og tungt, spesielt ikkje om det var ho sjølv som hadde det trist og tungt, og det var det jo som regel.

– Ja, sa ho, ho sa det på innpust. Ho tok ein ny slurk kaffi. Rett etterpå kom mamma tilbake. Ho sette koppen og fatet på bordet framfor meg, og så greip ho tv-kanna og fylte i.

35

BOKUTDRAG

anna. Eg rekna med at ho overauste henne med sympati og medynk. Det såg iallfall ut som om Anita naut situasjonen der ho stod og såg sorgtung ut. Eg drakk halve kaffikoppen, og så reiste eg meg og gjekk ut på kjøkkenet. Eg sjekka i alle skap og skuffer, men det var ikkje alkohol nokon stad, ingen tomflasker heller. I eit lite augeblikk kjente eg den blandinga av glede og håp eg hadde kjent i tilsvarande situasjonar da eg var i tenåra. Eg skynda meg å fortelje meg sjølv at ho kom til å sprekke før helga, og det hjelpte meg å komme til sans og samling igjen. Eg gjekk inn i stua og sette meg. Rett etterpå kom mamma og Anita inn.

Anita hadde slutta å gråte, men ho såg framleis foruretta ut. Eg vurderte å be henne om unnskyldning, men eg slo det frå meg med ein gong. Eg ville ikkje seie noko som kunne vere med på å stadfeste forestillinga om at det var synd i henne, det bydde meg rett og slett imot. I staden spurde eg mamma om ho hadde fått svar på søknaden til NAV. Både mamma og Anita var rasande på NAV, og så lenge eg passa på å spele rysta over skrekkhistoriene dei elska å fortelje, visste eg at stemninga ville bli betre i løpet av kort tid.

Planen verka ei lang stund. Eg sa herregud og at det går an, og både mamma og Anita såg ut til å ha det som plomma i egget. Men det er grenser for kor mykje ansvarsfråskriving ein mann kan vere vitne til utan å gå av skaftet, og da trongen til å opplyse om at dei også hadde plikter, ikkje berre rettigheiter vart for stor, reiste eg meg og flykta inn på do. Da eg kom tilbake igjen, hadde mamma tatt på seg skor og jakke. Ho såg nesten framand ut med det same.

Eg lurte først på om det var fordi skorne og jakka var nye, men da eg kom nærmare, kjente eg igjen begge delar.

Det er fordi eg nesten aldri ser henne med ytterklede på, tenkte eg, det er derfor ho verka framand, fordi ho nesten aldri går ut av leilegheita.

hovudet. – Har du ikkje lagt merke til det?

Eg hadde lyst til å opplyse henne om at det faktisk var muleg for enkelte å vere i godt humør utan kunstig stimuli, men eg bestemte meg for å la vere. Eg hadde ein mistanke om at ho ikkje ville tole fleire stikk i dag.

– No må du gi deg, sa eg. – Mamma har da aldri brukt piller.

– Unnskyld meg, Terje, sa ho. – Men dette veit eg faktisk meir om enn deg. Det er ein del av yrket mitt.

Det siste var det mest morosame eg hadde hørt så langt i dag, og det var eit kunststykke å la vere å le. Tre månader på hjelpepleien og eit kort engasjement som ufaglært miljøarbeidar på ein psykiatrisk institusjon kvalifiserte ikkje akkurat til ein yrkestittel. Eg forta meg å ta ein slurk av kaffien.

– La oss sjekke, da, sa eg.

– Sjekke? sa ho.

– Om ho har piller i huset, sa eg.

Ho såg ut som om ho tenkte seg om.

– Ok, sa ho.

Vi gjekk ut på badet. Eg sjekka medisinskapet, og Anita sjekka skuffene under servanten og skapa på begge sidene av spegelen. Ho verka ivrig. Eg hadde ikkje sett henne så kvikk og rask på lenge, og eg greidde ikkje å dy meg.

– Ikkje gløm at du har vondt i ryggen, sa eg.

– Nei da, sa ho, ho trudde openbart at eg meinte det som ei hyggeleg påminning om at ho ikkje måtte anstrenge ryggen.

– Skal berre på butikken ein snartur, sa ho. – Eg er tom for røyk.

– Sikker på at eg ikkje skal gå for deg? sa Anita.

– Ja, ja, ja, sa mamma. – Eg har berre godt av å røre litt på meg.

Vi fann ingenting på badet. Vi gjekk ut på soverommet og sjekka skuffene i nattbordet, og etter det igjen gjekk vi gjennom alle skap og skuffer på kjøkkenet. Vi fann eit brett med Paracet og ein boks med ølgjær som hadde gått ut på dato. Vi gjekk inn i stua igjen.

Da ho hadde gått, vart Anita sittande og riste på hovudet utan å seie noko. Eg skjønte naturlegvis at ho brann etter å fortelje eitt eller anna alvorleg. Eg hadde ikkje lyst til å høre, men eg bestemte meg for å vere raus.

– Ho må ha gjømt det, sa Anita.

– Ho bur aleine, sa eg. – Ho har ingen ho må gjømme ting for.

– Eg er her nesten kvar einaste dag, sa ho.

Eg begynte bli irritert.

– Kan du ikkje berre innrømme at eg har rett, sa eg.

– Ho går ikkje på piller.

– Tru kva du vil, sa ho.

– Kva er det? sa eg.

Ho såg alvorleg på meg.

– Ho går på piller, sa ho.

– Hæ? sa eg.

– Ho er jo heilt der oppe, sa ho og løfta handa over

Eg såg på henne og rista på hovudet.

36

– Tanken på at det står betre til enn du hadde trudd, er ikkje til å halde ut, hæ? spurde eg. Det syntest eg var knakande godt sagt, ja det var nærmast for dagens høgdepunkt å rekne, og no greidde eg ikkje la vere å le.

Dessverre skjønte ho ikkje kva eg meinte, og dermed vart latteren min litt kortare enn han elles ville ha vorte. Det er jo ikkje like moro å sende i veg eit verbalt spark når den som mottar sparket, ikkje får med seg at han blir sparka, iallfall ikkje når det ikkje er vitne til stades.

– Kva? sa ho.

– Det verkar nesten som om du er skuffa, sa eg.

– Skuffa? sa ho.

– Du kan i det minste tørke av bordet, sa eg.

Ho sa ikkje noko. Ho reiste seg og gjekk ut på kjøkkenet.

Ho kom tilbake med ein vaskeklut. Da ho var ferdig med å tørke av bordet, vart ho ståande og sjå på meg.

– Alle snakkar om kor mykje du har forandra deg, sa ho. – Men eigentleg er du akkurat den same som du var før.

Du berre … det kjem berre til uttrykk på ein annan måte.

– Ja da, ja da, sa eg.

Ho snudde og gjekk ut på kjøkkenet. Eg hørte klasket av ein vaskeklut som vart slått over kanten på servanten, deretter hørte eg at ho låste seg inne på do. Eg drakk tom kaffikoppen, og så reiste eg meg og gjekk ut i gangen. Eg sa ingenting til Anita. Eg tok berre på meg skorne og gjekk.

Idet eg opna bildøra og skulle til å setje meg inn, kom mamma gåande.

Eg flirte og rista på hovudet.

– Veit du, om mamma mot all formodning greier å slutte å drikke, trur eg du kjem til å begynne, sa eg.

– Kva er det du snakkar om, eigentleg? sa ho.

– At det hadde vore veldig tungt for deg om du ikkje hadde hatt henne å bekymre deg for, sa eg.

– Sei meg, har det rabla for deg? sa ho.

– Eg gir opp, sa eg. – Vil du ha meir kaffi?

– Må du dra allereie? spurde ho.

– Dessverre, sa eg. – Eg hadde glømt at eg hadde ein avtale.

Ho nikka og smilte. Eg sette meg inn i bilen, men eg venta med å lukke døra. Eg såg rett fram, ein Volvo med Shelltilhengar kom kjørande ned gata, han kjørte litt for fort over fartshumpen, og tilhengaren gjorde eit lite hopp og landa med eit smell i asfalten. Eg såg på munnen til føraren at han banna. Eg snudde meg og såg opp på mamma.

Ho nikka. Eg fylte opp koppen hennar. Etterpå fylte eg opp min eigen kopp. Eg sette frå meg kanna og tok ein slurk av kaffien. Først da ho lente seg over bordet og slo meg i ansiktet med flat hand, skjønte eg at ho hadde skjønt alt eg sa. Det var ikkje spesielt vondt, men eg sølte kaffi på handa og skjorteermet da eg tok imot slaget.

– Anita seier at du går på piller, sa eg.

– Piller? sa ho.

– Ja, sa eg. – At du rusar deg.

– Enn du som lèt som om heile verda er i ferd med å gå under, sa ho. – Så du skal ha nokon å redde.

Eg sette koppen på fatet og reiste meg.

– Ja, for klimakrisa er naturlegvis noko eg har funne på, det veit jo alle, sa eg, eg stira på henne. – Eg må vaske hendene, sa eg. – Når eg kjem tilbake, bør du ha gått.

Ho opna munnen og lukka han igjen. Eg kjente eg vart glad med det same. Litt fordi eg såg på henne at ho ikkje gjekk på piller, og litt fordi eg ante kva som ville skje når ho kom inn til Anita etterpå.

Da eg lukka baderomsdøra etter meg, slo det meg at det var litt rart at eg prøvde jage henne ut av leilegheita til mamma. Eg hadde inntrykk av at ho brukte nesten like mykje tid her som i si eiga leilegheit, det hadde ho gjort heilt sidan ho og mamma kom flyttande til Trondheim, så det var omtrent som å jage henne ut av hennar eigen heim. Eg vaska og tørka hendene. Eg stod rett opp og ned og venta ei lita stund, og så gjekk eg inn i stua igjen.

Ho måtte ha tenkt omtrent det same som meg. Ho hadde iallfall ikkje gått nokon stad, ho satt i sofaen og såg trist ut, ho var lutrygga og hadde hendene i fanget. Eg følte ikkje at eg hadde tapt ansikt, eg følte berre vemmelse.

Eg sette meg ned.

Det var stille.

– Kva? sa ho.

– Ikkje bry deg om det, mamma, sa eg. – Du kjenner jo Anita.

– Fy fan! sa ho.

– Eg burde kanskje ikkje ha sagt det, sa eg.

– Eg er glad du sa det, sa ho.

Eg venta litt.

– Eg må dra no, sa eg. – Eg er seint ute allereie.

Ho nikka.

– Ver litt overberande med henne, da, sa eg.

– Det kan du tru, sa ho.

”

37

NY FORSKNING

Mange overgrepsofre tier i årevis om det de har blitt utsatt for. En ny studie viser at desto lengre man bærer på slike traumer alene, desto flere symptomer på posttraumatisk stress, angst, depresjon og søvnvansker kan man få som voksen.

FARLIG

TAUSHET TEKST: ELISABETH STR AUMØY OG IRIS M. STEINE ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

NY FORSKNING

– Hva var bakgrunnen for at dere begynte å forske på langvarig taushet om seksuelle overgrep?

– Etter at vi hadde fullført den første runden av LISAundersøkelsen, som er en longitudinell spørreundersøkelse blant brukere av fire støttesentre mot seksuelle overgrep i Norge (LISA= Longitudinal Investigation of Sexual Abuse), ble vi veldig overrasket da vi så resultatet på spørsmålet «Hvor lang tid tok det fra du opplevde overgrep første gang, til første gang du fortalte noen om overgrepene?». Vi fant at de over 500 respondentene i gjennomsnitt hadde tidd om overgrepene i 17,2 år. Dette gjorde at vi bestemte oss for å undersøke tematikken nærmere i oppfølgingsrundene av undersøkelsen, slik at vi kunne få en bedre forståelse av årsakene til at mange hadde brukt så lang tid før de våget å betro seg til noen om det de hadde blitt utsatt for.

– Hvilke konklusjoner har dere trukket av studien, og med hvilke forbehold?

– Hovedkonklusjonene fra de to studiene våre er at mange overgrepsutsatte bruker svært lang tid før de forteller noen om overgrepene, at mange faktorer bidrar til dette, og at det er en enorm kompleksitet i hvorfor. Overordnet understreker dette at det er behov for systematiske tiltak for å fange opp overgrepsutsatte personer, både for å stoppe pågående overgrep og for å kunne tilby hjelp til bearbeiding av senskader. Det at så mange venter så lenge med å fortelle om overgrep de ha blitt utsatt for, og kompleksiteten bak dette, er noe vi må ta på alvor og ikke minst ta konsekvensen av. For eksempel så viser det at avdekking av seksuelle overgrep ikke er noe vi bør overlate til overgrepsutsatte barn selv.

– På hvilken måte ble resultatene av forskningen som forventet – og hva syntes dere eventuelt var overraskende?

– På en måte forventet vi at mange hadde brukt svært lang tid før de fortalte noen om overgrepene basert på eksisterende litteratur på temaet, men vi ble likevel overrasket over at så mange hadde båret på de vonde erfaringene sine alene så lenge som det vi fant. Da vi i oppfølgingsrundene spurte nærmere om årsakene til at de hadde ventet så lenge, tror jeg at mengden og kompleksiteten i årsakene de oppgav var en av de tingene som overrasket oss mest.

Forbeholdene vi har til konklusjonene fra våre studier handler hovedsakelig om at respondentene i vår spørre­ undersøkelse ikke var trukket fra den repre­sentative befolkningen, men fra støttesentre. Respondentene kan derfor sies å være en subpopulasjon av populasjonen av overgrepsutsatte som helhet, siden de jo har oppsøkt hjelp. Og når man i en spørreundersøkelse benytter en subpopulasjon av den populasjonen man ønsker å studere, er det alltid knyttet usikkerhet til om funnene er spesifikke for den aktuelle subpopulasjonene eller om resultatene ville ha vært de samme eller ikke i et mer representativt utvalg.

I tillegg var svarprosenten i under­søkelsen lav, noe som gjør at det også blir usikkert om funnene er representative for subpopulasjonen av støttesenterbrukere.

– Hva bestod de åpne spørsmålene i studien i og hva var svarene på disse?

– I andre runde av spørreundersøkelsen spurte vi følgende åpne spørsmål: «Dersom du brukte lang tid før du fortalte noen om overgrepene, hva var årsakene til dette?». Her fikk vi inn et stort antall svar. For veldig mange handlet det om en kombinasjon av ulike årsaker, som for eksempel skam og skyldfølelse, at de ikke hadde forstått hva de ble utsatt for før etter lang tid, frykt for å bli avvist eller sett på som ekkel av den de fortalte det til, frykt for å ikke bli trodd, frykt for belastninger det kunne medføre for både andre og seg selv dersom det kom ut, og det at man på ett nivå kunne late som om det aldri hadde skjedd så lenge ingen andre visste om det – mens det ble «mer virkelig» idet man fortalte det til noen.

– Hvordan tolket dere svarene på de åpne spørsmålene?

– I hovedsak at det ligger mange og komplekse årsaker bak det at overgrepsutsatte venter veldig lenge før de forteller om overgrepene til noen, og at flere av de samme årsakene går igjen for mange.

40

– Dersom dere skulle foretatt en videre studie av det samme fenomenet, hvordan ville dere ideelt sett gått frem?

– Apropos det jeg akkurat sa da jeg snakket om begrens­ ningene ved studiene våre og konklusjonene vi kan trekke fra dem, så ville vi nok ha gjort en studie i et representativt befolkningsutvalg i Norge. Siden seksuelle overgrep har en så høy forekomst, ville det sannsynligvis ha vært en ganske stor andel blant dem som svarte som hadde opplevd seksuelle overgrep, som vi kunne ha stilt de samme spørsmålene til. Funnene fra studiene ville da ha vært mer representative og konklusjonene vi kunne ha trukket dermed sikrere.

– Er det mulig å gi konkrete råd om hva helsepersonell, barnehageansatte, lærere og andre kan se etter for å avdekke eventuelt misbruk, og hvordan de skal forholde seg når de har en mistanke?

Tips for å avdekke seksuelle overgrep mot barn

Iris Mulders Steine »» Ansatt ved Kronstad Distriktspsykiatriske Senter, Helse-Bergen og ved Institutt for Psykologisk Rådgivning.

»» helsepersonell, barnehageansatte og lærere: Les relevant litteratur. »» Nettkurs for ansatte i barnehage og skole: http://helsekompetanse.no/kurs/vold-og-seksuelleovergrep-mot-barn

»» Leverte i 2017 sin doktor­ avhandling om seksuelle overgrep, med tittelen «Predictors of symptoms outcomes among adult survivors of sexual abuse: The role of abuse characteristics, cumulative childhood maltreatment, genetic variants, and perceived social support.»

»» barnehager og skoler: Benytt informasjonstiltakene som tilbys av Støttesentrene mot seksuelle overgrep.

Kontakt det lokale støttesenteret. »» helsepersonell: Kartlegg overgrepserfaringer blant pasienter/klienter.

–Avdekking av seksuelle overgrep er ikke noe vi bør overlate til overgreps­utsatte barn selv.

– Det er vanskelig å gi en slik liste, fordi det ofte ikke er klare tegn og fordi det fort kan bli overforenklet. Jeg vil anbefale både helsepersonell, barnehageansatte og lærere å sette seg inn i tematikken gjennom å lese relevant litteratur, og til å benytte seg av det nettbaserte kurset som Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i Nord-Norge har ut­arbeidet i samarbeid med Høgskolen i Narvik, som gir en grunn­ leggende opplæring om hvordan vold og seksuelle overgrep mot barn kan avdekkes, og hva man må gjøre når det avdekkes. I tillegg vil jeg anbefale alle barnehager og skoler å benytte seg at informasjonstiltakene som tilbys av Støttesentrene mot seksuelle overgrep, som man kan få mer informasjon om gjennom å kontakte sitt lokale støttesenter. Til helsepersonell vil jeg anbefale å i større grad direkte kartlegge overgrepserfaringer blant sine pasienter/klienter.

– Har du noen råd til dem som har tidd om overgrep og lurer på om de skal fortelle det til noen?

– Fortell det til noen! Hvis du er som mange av de over 500 respondentene i spørreundersøkelsen vår, eller som mange av klientene jeg har møtt i min rolle som klinisk psykolog som har fortalt meg om overgrep de har blitt utsatt for, går du sannsynligvis rundt i livet ditt med mange vanskelige følelser og tanker knyttet til det du opplevde.

Vit at du kan få hjelp til å få det bedre. Kontakt ditt lokale Støttesenter mot seksuelle overgrep, eller si det til en psykolog, fastlege, helsesøster, eller noen du stoler på.

Det verste er å gå å bære på dette alene!

41

PSYKOLOGI & SAMFUNN

De fleste mennesker grubler litt, men langvarig dveling ved bekymringer eller grubling er typisk ved psykiske lidelser.

– Ofte forveksles grubling med problemløsning, analyse eller gjennomtenkning, men dessverre er innholdet i grubling ofte selvkritisk og selvfokusert og knyttet til negative erfaringer i livet, sier professor Hans M. Nordahl ved Institutt for psykisk helse ved NTNU. Ifølge professoren er det mulig å lære seg å gruble eller bekymre seg mindre.

AKTUELL UTDANNING HVA: VIDEREUTDANNING I PSYKISK HELSEPEDAGOGIKK HVOR: UNIVERSITETET I STAVANGER Psykiske lidelser er både nasjonalt og globalt en av våre største helseutfordringer.

Dette kurset tar for seg denne kjensgjerning og presenterer 4 moduler med utførlig presentasjon av ulike deler av temaet psykisk helse (15 studiepoeng pr. modul). Studiet er beregnet

for lærere/kontaktlærere, rådgivere, spesialpedagoger, sosialpedagoger i grunnskole og videregående opplæring, samt miljøterapeuter og ansatte i skole­helse­ tjenesten. Studiet passer og for medarbeidere i kultur og fritidssektoren.

Les mer på uis.no

10 HELSERÅD

– Involver deg selv i andre mer virkelighetsnære ting som skjer her og nå i livet ditt. Er du fokusert på her og nå, får ikke illusjonene, det vil si bekymring og grubling, særlig tak på deg.

Tankene kan fortsette å kverne, men la dem bare være der og leve sitt eget liv. Alt som ikke gis oppmerksomhet vil gradvis svinne hen av seg selv, og det gjelder også grublingen, forklarer Nordahl.

– Det viktigste med grubling som mental aktivitet er at du innser at selve grublingen er en meningsløs og unyttig aktivitet, sier Nordahl.

Kilde: gemini.no

Godta ufullkommenhet

Vær deg selv

fra folk til folk Finn likevekt mellom arbeid, hvile og lek Tro og håp er helsekilder

Vis måtehold både med nytelser og plikter

Se lyst på livet Vær raus i møte med den andre

Bruk naturen som helsekilde

Spis sunt og gå eller løp tur, men med måte

Kilde: Helse på norsk: god helse slik folk ser det, Per Fugelli og Benedicte Ingstad, 2014

Grubler du?

Skap gode, nære fellesskap

AKTUELT

Ungdata

2017

Sitatet:

«Hvem, hva og hvor var du hvis det ikke fantes andre mennesker i din verden?»

Per Fugelli

Visste du at …

Årets nasjonale Ungdata-rapport ble offentliggjort i august. Rapporten viser en tydelig økning i andelen jenter og gutter som rapporterer om psykiske helseplager.

På videregående har nærmere halvparten av elevene stressymptomer og synes alt er et slit.

Ungdata 2017 viser også at selv om de fleste trives på skolen og så mange som ni av ti liker lærerne sine, er det mange som ofte gruer seg til å gå på skolen.

Samtidig er det flere ungdommer som opplever ensomhet enn før. Årets under­ søkelse viser at andelen som opplever ensomhet, er den høyeste som noen gang er registrert.

I 2016 var det 3,3 millioner over­ nattinger på somatiske sykehus, og 1,2 millioner overnattinger ved institusjoner for psykisk helsevern.

Et opphold på somatiske sykehus varer i gjennomsnitt i 4 døgn, mens i psykisk helsevern har hvert opphold et gjennomsnitt på 21 døgn. ssb.no

Se ungdata.no for mer informasjon og tall fra fylker og kommuner.

Kilde: hioa.no

Fakta om Ungdata »» Ungdata er lokale ungdomsundersøkelser der skoleelever over hele landet svarer på spørsmål om hvordan de har det og hva de driver med på fritiden. Fra 2010 og fram til sommeren 2017 har 439 200 ungdommer deltatt i undersøkelsen. Årets nasjonale rapport bygger på data fra samtlige lokale undersøkelser som ble gjennomført fra 2015 til 2017. Dette sikrer et representativt bilde på nasjonalt nivå. I denne treårsperioden deltok 240 700 ungdommer i undersøkelsen, hvorav 145 900 elever på ungdomstrinnet og 94 800 elever i videregående opplæring. Nærmere 80 prosent av samtlige 13–15-åringer i Norge har deltatt i Ungdata i løpet av de siste tre årene.

Svarprosenten på ungdomstrinnet er 84 prosent og 68 prosent på videregående.

FNs bærekraftsmål

#3

Sikre god helse og fremme livs­ kvalitet for alle, uansett alder.

TA LYKKE PÃ… ALVOR 44

I vår ble Norge kåret til verdens lykkeligste land. Likevel fikk psykolog Daniel Bergheim Botnmark over 3200 påmeldinger da han lanserte gratiskurset Hverdagslykke.

Nå har han skrevet boken som skal sikre oss tronen over lykkeligste land også i årene som kommer.

TEKST: EMILIE NERENG FOTO: VICTORIA NEVL AND

D

aniel Bergheim Botnmark er utdannet psykolog og jobber til daglig med livsstilsendring og som idrettspsykolog. Dette har gitt ham erfaring i arbeid med endring, motivasjon og psykisk helse.

Hverdagslykke er hans første bok.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i positiv psykologi.

Gratiskurset Hverdagslykke ble brukt som research for boken, sier han.

I overfloden av selvhjelpsbøker kunne man lett tro at dette kurset ville være ‘akkurat som de andre’. Dette var noe annet. Kurset bestod av helt konkrete, enkle øvelser basert på forskning.

– Målet var å teste om øvelsene kunne gi mening for folk. Responsen vi fikk var jo veldig god, sier Botnmark ydmykt.

I en tid hvor vi får beskjed om at vi må klare mest mulig, kan det være godt å stoppe opp og finne tilbake til de enkle tingene i hverdagen. Tilbakemeldingene Hverdagslykke har fått går mye på dette, at folk opplever stor glede av å gjøre øvelsene. Den aller første øvelsen går ut på å skrive ned tre ting du er takknemlig for. Så lett og likevel så vanskelig.

– For mange føles det rart i starten å skulle skrive ned tre fine ting. Derfor er dette en øvelse man skal gjøre hver dag. Det er vanskelig å endre vaner, men vi mennesker blir nemlig best på det vi gjør mest av!

Boken viser deg tolv veier til hverdagslykke gjennom tolv ulike øvelser, og du blir invitert til å prøve én ny øvelse i tolv uker. Hver dag har sin egen side, hvor du får tips, råd og inspirasjon. Du inviteres til å skrive noen ord om hvordan dagen har vært og hva du har lært. Du kan bla tilbake og smile over det du tidligere har vært takknemlig for.

I tillegg til gode tilbakemeldinger på takknemlig­ hetsøvelsen, forteller Botnmark at det også er en annen øvelse som har gitt god respons.

– Folk opplever at å legge fra seg elektroniske

HVERDAGSLYKKE

PSYKOLOGENS BESTE TIPS TIL HVERDAGSLYKKE:

DANIEL BERGHEIM Botnmark er utdannet psykolog og jobber til daglig med livsstilsendring og som idrettspsykolog.

Hverdagslykke er hans første bok.

VÆR TAKKNEMLIG

Skriv ned tre ting du er takknemlig for før du legger deg og les det neste morgen før du starter dagen. ØV DEG PÅ Å GI

Inviter venner til middag eller tilby deg å klippe naboens plen. ØV DEG PÅ Å VÆRE TIL STEDE I NUET

Måltider er en gylden mulighet til å øve på å være til stede her og nå. Ved å spise med oppmerksomhet legger du bedre merke til gode smaker og kan nyte maten mer.

I World Happiness Report scorer Norge høyest på faktorer som regnes som viktige for folks lykke: omsorg, frihet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. Forfatter og psykolog Bergheim Botnmark poengterer at opplevd hverdagslykke og livskvalitet i stor grad avhenger av samfunnsmessige forhold som arbeidsledighet og sykefravær. Likevel er det til en viss grad opp til oss selv hvordan vi vil ha det i hverdagen. Å finne hverdagslykken er faktisk noe du kan lære deg. – Vi er heldige som bor i et så trygt og godt land som Norge. Klarer man å være takknemlig for det, er man allerede på god vei til hverdagslykke, mener Bergheim Botnmark.

Les mer om hans lykkeøvelser på lykkebok.no.

duppeditter gjør at de deler opplevelser med mennesker de er sammen med på en annen måte. I stedet for at alle har nesen ned i telefonen og leser hver sin nettavis, er folk heller tilstede i nuet og setter pris på hverandres selskap. Dette gjør at du føler et bedre samhold med venner og familie.

I dagens samfunn er sosiale medier blitt en stor del av hverdagen. Som psykolog har Botnmark hørt flere historier som blottlegger mørkesiden med sosiale medier.

– Jeg har hørt flere som kan bruke masse tid på å se på andres profiler, se på hvor mye gøy de gjør og dermed føle seg litt mindre verdt. Det kan fort bli litt for mange suksesshistorier som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Det gjør at det er fort gjort å føle seg mislykket. Det er ingen tvil om at vi mennesker har en tendens til å sammenligne oss med hverandre.

– Vi går også glipp av kroppsspråk når vi ser på en skjerm. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal holde oss helt

unna sosiale medier, men om de brukes for mye og på feil måte, tar det lett fokuset bort fra hva som egentlig er viktig.

Botnmark forteller at å legge vekk telefonen er en av bokens lykkeøvelser han selv gjør hver dag.

– Når jeg legger bort telefonen legger jeg mer merke til hva datteren min gjør. Det er så lett å gå glipp av ansiktsuttrykk og andre fine øyeblikk med nesa ned i telefonen. I tillegg liker jeg å gå tur med hunden uten telefon, bare for å legge merke til hva som er rundt meg og gjøre meg litt mindre tilgjengelig.

På spørsmål om hvordan det har vært å skrive boken, tenker Botnmark seg om en god stund, før han begynner å le.

– Det er et paradoks å skrive bok om lykke, ettersom forskning viser at det som kjennetegner lykkelige mennesker, er at de ikke jager etter lykken, sier han med et smil.

46

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer.

Kan du se hvem?

Sjansen for å bli frisk av en psykose er dobbelt så stor hvis en får rask hjelp TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd.

Problemene går ut over jobb og skole.

Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner.

Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp.

Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Har en mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig. Se: tips-info.com

Dette bør alle vite om psykiske lidelser

75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Kjære leser Det er høst og det går raskt mot november og Schizofrenidagene 2017. Konferansen er hovedarena for lansering av de fleste av våre høstutgivelser, og et høydepunkt i år er Per Johan Isdahls Måltidsforstyrrelser – en psykoterapeuts erfaringer, hvor han introduserer begrepet som også er bokens hovedtittel. Isdahl er veteran i behandling av spiseforstyrrelser, og i boken deler han raust sine erfaringer fra terapirommet og viser hvordan måltidet ble utgangspunktet for hans tenkning.

Ny mestringsbok fra klinisk sosionom Geir Thingnæs står også på høstlisten. Personlighet til besvær er en mestringsbok for personlighets­problemer. Hvordan mestre uhensiktsmessige personlighetstrekk på en bedre måte?

Til slutt vil jeg trekke frem en liten bok med et stort budskap; Skarpeste kniven i skuffen er en veileder for akuttpersonell og andre som møter mennesker som selvskader. Helene Larsen er pasient i psykiatrien og har ulik erfaring fra møter med akuttpersonell og kirurger. Trude Fixdal er lege og spesialist i barne-og ungdomspsykiatri, og i boken oppfordrer de akuttpersonell til å møte pasienter som selvskader med samme respekt og empati som i møte med andre pasienter.

God høst, og god, opplysende lesning!

Psyk av mat, uten mat Hva er den beste behandlingen for en person som lider av en spiseforstyrrelse? Hvordan bygger behandleren opp en terapi med en bruksverdi som gjør at hun eller han blir frisk?

Spiseforstyrrelser fortoner seg svært forskjellig fra pasient til pasient, den rammer begge kjønn, uavhengig av tid, miljø og situasjon, og den har mange uttrykksformer som, anoreksi, bulimi, sykelig overvekt, rusmisbruk, selvskading og post­ traumatisk reaksjon – eller en blanding av disse.

Boken Måltidsforstyrrelser gir et gripende og overbevisende bilde av en psykolog som arbeider tett med klienten om å finne en ny retning i livet.

Selv betegner forfatter og psykolog Per Johan Isdahl seg som en «bricoleur» – en altmuligmann – som former sin yrkesrolle ut fra mange forskjellige behandlingsmodeller, fra familieterapi, hypnose og kognitiv terapi til kunstterapi og eksistensiell individuell terapi. Erfaringene hans viser at det er fruktbart å tenke på tvers av terapiretninger – eller som han selv sier: «å tenke uten fiender».

Per Johan Isdahl

Måltidsforstyrrelser En psykoterapeuts erfaringer

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag. Vårt kjerneområde er psykisk helse-litteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Per Johan Isdahl

MÅLTIDSFORSTYRRELSER EN PSYKOTERAPEUTS ERFARINGER

Kommer høsten 2017 Pris kr 379,ISBN 978 82 8217 235 6 Bestill på hertervigforlag.no

48

UTDRAG FRA INNLEDNINGEN TIL MÅLTIDSFORSTYRRELSER nødvendige og følger en praktisk tidsrytme for oss mennesker. Maten holder oss i live og skaper glede.

Jeg skal spise. Jeg har laget mat. Vi er flere som skal innta et måltid sammen. Jeg deler maten, for jeg er et menneske blant mennesker. Vi er sultne.

Kanskje er det fordi det er tid for et måltid der jeg lever og bor. Vi utviser gjestfrihet, og maten smaker.

Vår kultur viser sitt vakre ansikt når måltidet serveres.

Måltidsforstyrrelser er en del av så mangt, gleder, angst og sorger. De kommer og går ut fra smak og behag når maten er servert. Dagen etter er ubehaget glemt. Spiseforstyrrelser, derimot, er måltidsforstyrrelser som presser seg på som personlig smerte, ubehag og opplevde mangler.

De viser seg for alle som vet at de finnes.

De som nøler foran bordet, bryter anledningens regler for takt og tone. De vil nødes og avslår allikevel vertskapets mat. Deres vegring har forstyrret dem selv og oss andre. Den som lar være å forsyne seg, må ha høflige gode grunner for det der og da.

(…)

Kan behandlingen som blir tilbudt, si noe om lidelsen? Terapien er samtalen, og den har ulike formater. Hva sier det om både lidelsene og samtalene? Vil det si at en måltidsforstyrrelse ikke handler om kroppen du ser, men om den lidendes perspektiver på sitt liv under samtalen? Hvis det er slik, påvirker samtalen forestillingene om nødvendigheten av å lide og dermed mulighet for en annen virkelighet gjennom egenaktivitet?

Måltider kan forstyrres på så uendelig mange måter. Ja, kan hende på like mange som det finnes måter å spise på. Når jeg tenker at noen er forstyrret, så har de vansker med å leve med andre og seg selv. Forstyrret er et gammelt ord for å være gal. De som lider, må spise, men spør seg selv om maten gjør dem vel. Måltidet er biologisk

Nyttig for terapeuter, studenter og andre som møter mennesker med spiseforstyrrelser.

OM FORFATTEREN »» Psykolog Per Johan Isdahl er en pioner i psykisk helsevern og har lang erfaring med behandling av klienter med måltidsforstyrrelser. I denne boken deler han sine erfaringer som terapeut og gir et nært innblikk i samtaler med mennesker av begge kjønn, ulik alder, og hver sin unike historie. Gjennom samtalene viser Isdahl hvordan han møter klienten med et åpent sinn, uten å låse seg til en bestemt teori eller sykdomskategori. Slik søker han å finne en terapiform som virker for den enkelte.

49

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Kommer i høst!

Bestill på hertervigforlag.no

Ny bok!

Akuttbehandling ved selvskading «Vi er mange. Vi kommer i alle fasonger, størrelser og alders­ grupper. Det er vi som har kjent kommentarene dine på kroppen og smerten inni oss. Vi vet hva vi trenger. Men du er ikke tanke­ leser og kan risikere å trampe på følelsene våre. Derfor lager vi denne veiledningen, som plaster på såret spesielt til dere i akutt­ mottak og legevakt, allmennleger, kirurger og psykisk helsepersonell.»

OM FORFATTERNE Helene Larsen og Trude Fixdal SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN

Akuttbehandling ved selvskading

Helene Larsen Trude Fixdal

»» Helene Larsen er pasient i psykiatrien.

Hun har gått veien som selvskadende i møte med somatikk, legevakt og kirurgisk mottak på sykehus. Hun har møtt mange måter å bli møtt på der. Noen opplevelser, har vært gode og hjulpet henne når hun har trengt det mest. I denne boka får du et dykk inn i Helenes erfaringsbank.

Helene er også forfatter og har tidligere gitt ut to bøker om Asperger syndrom, anoreksi, selvskading, tvangsinnleggelse og psykiatri.

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN AKUTTBEHANDLING VED SELVSKADING

Kommer høsten 2017 Pris kr 120,Heftet ISBN 978 82 8216 167 1 Bestill på hertervigforlag.no

50

»» Trude Fixdal er utdannet lege og spesialist i psykiatri og i barne – og ungdomspsykiatri.

Hun har bred erfaring fra psykisk helsevern, og har jobbet med både barn, ungdom og voksne.

Forstår du meg?

Hvem vil ikke forstå sitt eget barn eller ungdom? Vi har vel alle vært vitne til plutselige og voldsomme raseriutbrudd, iskald avvisning eller isolasjon – følelser og handlinger som for voksne virker helt irrasjonelle og uforklarlige, og dermed vanskelige å møte. Hva kan ligge bak denne typen reaksjoner?

Boken Det uforståelige barnet tar barnets perspektiv i forsøket på å se sammenhenger mellom ytre og indre verden. Boken tar opp temaer som engstelse, sinne og tristhet, men også sjeldnere fenomener som austisme, anoreksi, selvskading eller tanker om å ta sitt eget liv.

Få innsikt i barnets perspektiv!

Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET BARNET

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

OM FORFATTERNE

Utgitt 2016 Pris kr 379,Heftet ISBN 978 82 8217 227 1 Bestill på hertervigforlag.no

LINE INDREVOLL STÄNICKE OG ANDERS FLÆKØY LANDMARK bruker psykoanalytisk kunnskap for å forstå barnet, relasjonelle utfordringer og fastlåste prosesser, og gir forslag til hvordan man kan tilnærme seg barn og unge i ulike situasjoner – i familien og på andre arenaer i livet.

51

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Når barn bærer mørke hemmeligheter Kongene på haugen er den sanne historien om fem barn som fikk reise til Slottet og fortelle Kong Harald om sine mørke hemmeligheter.

Midt i blant oss lever barn som bærer på vonde hemmeligheter.

Hemmeligheter om vold, overgrep eller andre krenkelser i hjemmet.

I denne boken møter vi noen av disse barna. Boken er ment som et bidrag for å synliggjøre vold mot barn, og for å motivere til samtaler for å avdekke og bekjempe mørke hemmeligheter.

e.com ltzon

ofau

then TRAFIKKLYSET

SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGDOM BEHOV

ltzone.c om

enofau

Følelser

REVIDERT UTGAVE! Birgit Hegge

TRAFIKKLYSET SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGE

En guide for voksne til å identi­fisere, vurdere og gi respons på seksuell atferd som vekker bekymring.

www.th

forvirret for splittetbauset • usikker

Les mer og bestill på hertervigforlag.no

KONGENE PÅ HAUGEN

!

Kommer i høst Skyldfri sone er et nytt pedagogisk samtale- og refleksjonsverktøy for unge og voksne. Spillet handler om følelser, refleksjoner, behov og valg vi tar i livet.

Øivind Aschjem (ill.: Hans Erik Schei)

Utgitt 2016 Pris kr 249,Innbundet ISBN 978 82 8216 162 6 Bestill på hertervigforlag.no

www.

Nytt spill!

rt Bli høstått r bli fo

En av våre viktigste barnebøker

En guide for voksne til å IDENTIFISERE, VURDERE og gi RESPONS på seksuell atferd som fremmer bekymring

Revidert 2017 Pris kr 100,Hefte ISBN 978 82 7786 245 3 Bestill på hertervigforlag.no

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

For mange mennesker er uhensikts­ messige personlighets­t rekk et stort problem. Denne boken handler ikke om hvordan vi kan forandre personlig­heten, men å lære å forholde seg til oss selv på en annen og bedre måte. Målet er å mestre tankene, følelsene og handlingen slik at vi fungerer bedre og aksepterer oss selv på godt og vondt. Da kan vi bli den beste utgaven av oss selv, til glede for oss selv og de vi omgås.

av alle, men passer ekstra godt i ager og skoler. Den egner seg også , eller til høytlesning på et bibliotek.

pesialpedagogikk og har arbeidet ge år. Hun har gjennomført flere arna, som også har skrevet et forord faglige artikler og bøker om emnet erkant av sine mange forelesninger etter materiell som kan gi grunnlag MANN-KLÅMANN. Fortellingen om behovet.

9

788282 161336

Hertervig Forlag

I S B N 978-82-8216-133-6

Personlighet til besvær?

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

NYHET!

FILIOKUS OG BLÅMANN-KLÅMANN – fortellingen om en vond hemmelighet

n med barnet. Til hjelp og veiledning forfatteren med bakgrunn i teorier nsikten med fagdelen er å gi den det seksuelle overgrep, og forslag ende seg hvis det oppstår mistanke

Geir Thingnæs Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED PERSONLIGHETSPROBLEMER

Utgitt 2017 Pris kr 270,Spiralheftet ISBN 978 82 8217 234 9 Bestill på hertervigforlag.no

Tord F Paulsen og Marie Smith-Solbakken (red.)

Marit Hoem Kvam

går han forbi Blåhuset hvor Blåmann er Filiokus kjøpe kaker og inviterer Det viser seg etter hvert at Blåmann kus: Han blir til Blåmann-Klåmann.

Filiokus. Men så – takket være en hendt. Den vonde hemmeligheten

Personlighet til besvær?

Marit Hoem Kvam (ill.: Ida Eva Margrethe Neverdahl)

MARIT HOEM KVAM

Illustrasjoner: Ida Eva Margrethe Neverdahl

FILIOKUS OG BLÅMANNKLÅMANN FORTELLINGEN OM EN VOND HEMMELIGHET

Denne bildeboka er et verktøy og et hjelpemiddel for å begynne samtaler med barn om omsorgssvikt og overgrep.

Utgitt 2012 Innbundet Pris kr 250,ISBN 978 82 8216 133 6 Bestill på hertervigforlag.no

RÅOLJE: «ALEXANDER L. KIELLAND»-ULYKKEN RINGENE I VANNET

27. mars 1980 kantret bolig­ plattformen «Alexander L. Kielland» i Nordsjøen. 123 liv gikk tapt, 89 overlevde. Hva gjør en så dramatisk hendelse med livet til menneskene som berøres? I denne boken møter du 103 enkeltskjebner som gjennom nær foto­doku­ mentasjon og korte sitater deler minner og refleksjoner.

Utgitt 2017 Pris kr 449,Heftet ISBN 978 82 8217 233 2 Bestill på hertervigforlag.no

HISTORISK

Den svenske kunstmaleren Carl Fredrik Hill sammenlignes ofte med Lars Hertervig (1830–1902). Begge viser at stor begavelse kan eksistere på tross av utfordringer med psykisk helse. Carl Fredrik Hill fikk oss til å se hvordan vi forenkler. Det finnes ti tusen milliarder måter å se naturen på og det finnes like mange måter å se oss selv på.

Kunst og psykopatologi TEKST: HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE

V

åren 2016 åpnet jeg en kunstutstilling for den norske kunstneren Patrick Huse, en kunstner som aktivt engasjerer seg i politikk, har en bred samarbeidsflate til både akademikere og politikere, men aller mest til de som er rammet av urettferdighet og ikke blir hørt. Huse er opptatt av landskap, miljø, hva vi ser, og hva vi ikke ser, hva vi vil se, og hva som skjer når vi møter det vi ikke vil se. Essensen i de miljømessige utfordringen vi står overfor er vår villighet til å se, eller vår ignorering av hva vi ser.

ble han innlagt på en privat klinikk i Paris. Det var hans nærmeste venn maleren Wilhelm von Gegerfelt (18441920) som sørget for at han ble innlagt. Naboene der han bodde klaget på høye skrik og besynderlig atferd som varte hele natten. De anså ham som syk. Etter konsultasjon med en svensk og en fransk lege ble det besluttet at han måtte legges inn på et «Maison de santé», eller på norsk et privat sykehus eller asyl. Der fikk han diagnosen «lypémani avec illusions des sens, hallucinations et accès d’agitation maniaque». På norsk ville diagnosen være fikserte ideer, sinnsforvirrelse, hallusinasjoner og mani. Den svenske psykiateren Johan Cullberg (1934–) mener at det var snakk om paranoid schizofren psykose og et sammenbrudd etter gjentatt motgang, sorg, isolasjon og overdrevent høyt arbeidstempo.1 Den norske psykiateren Nils Retterstøl (1924–2008) konkluderer også med schizofreni.2 Uansett hvilken diagnose man setter er det helt klart at Hill var sterkt omsorgstrengende, led av søvnproblemer og at han nærmest var overveldet av verdens kompleksitet.

HILL OG HERTERVIG

Når Huse trekker frem kunstnere han selv er inspirert av er det spesielt svenske Carl Fredrik Hill og norske Lars Hertervig han fremhever. Både Hill og Hertervig har fått psykiatriske diagnoser, og begge har fått mye av sin anerkjennelse lenge etter at de har gått bort.

Carl Fredrik Hill studerte ved kunstakademiet i Stockholm. Det var en stor anerkjennelse å bli tatt opp ved akademiet. I 1873 reiste han til Paris. Han var i nær kontakt med kunstneriske miljøer som brøt med tradisjonene og som utviklet nye uttrykksformer. På mange måter var han langt forut for sin egen tid. Han utfordret de etablerte sannheter og brøt med sin tids aksepterte stil. Han ble refusert gang på gang. I likhet med Hertervig har mange av bildene hans blitt tolket i lys av hans psykiske lidelser.

JAKTEN PÅ ANERKJENNELSE

På et tidspunkt etter at han ble innlagt laget Hill en tegning hvor han skrev «Hill connu?» er Hill kjent?

Han skrev på fransk. Som kunsthistorikeren Sten Åke Nilsson understreker jaget han hele sitt kunstnerliv etter berømmelse og anerkjennelse.3 Formuleringen er også typisk. Han skrev om seg selv som om det var en annen.

TI TUSEN MILLIARDER MÅTER Å SE PÅ

1 Cullberg i Sidén (1999).

I 1876 skrev Carl Fredrik til sin søster Charlotte «det finnes ti tusen milliarder måter å se naturen på». På nyåret 1878

2 Retterstøl ((2004:188-233).

3 Nilsson (2001:63).

54

UTEN TITTEL (orientalsk interiør) (udatert).

LANDSKAP MED drivande moln (1876).

FLODLANDSKAP II med tvätterska (1876).

55

HISTORISK

CARL FREDRIK HILL som ung student.

(Foto: medicinhistoriskasyd.se)

kunstmarkedet tolket han som manipuleringer. I brev til familie og venner virket han labil.

Kunstnere som kom på besøk opplevde han som ute av kontakt med virkeligheten. Og de syntes det var kaldt og trekkfullt syntes Hill det var varmt og overopphetet. Selv beskrev han sin leilighet som velmøblert med fine møbler, de som kom på besøk opplevde den som kald og umøblert.

Han viste frem ensfargede lerreter og var aggressiv. Der andre ikke så noe bilde, så han et nytt kunstnerisk uttrykk.

DET KOSTER NÅR VERDEN BLIR SÅ KOMPLISERT

Det kostet å være alternativ og å stå opp mot det etablerte, men det var kanskje også slik at Hill klarte å stå opp mot det etablerte i kraft av sin psyke. Når Hertervig og Hill blir sammenlignet er det også fordi de hadde et slags skjebnefellesskap. Begge var anerkjent som begavede kunstnere og begge ble etter hvert sett på som psykisk syke. De bryter også begge med etablert stil. Hill ser en kompleksitet som er så stor at han må ty til forenklinger.

Bildene blir mer symbolske.

Det er lett å tenke seg at de begge blir syke på grunn av motstand og andres manglende forståelse for deres kunst. Så enkelt er det antakelig ikke, men den støtten Hill fikk selv etter at han ble syk står i grell kontrast med den fattigdommen som Hertervig ble kastet ut i.

Begge viser at stor begavelse kan eksistere på tross av utfordringer med psykisk helse. Carl Fredrik Hill fikk oss til å se hvordan vi forenkler. Det finnes ti tusen milliarder måter å se naturen på, og det finnes like mange måter å se oss selv på.

Han kunne ikke skrive «Er jeg kjent?» bruken av fransk kan forklares med at det var i Paris han hadde sine beste perioder og høstet mest anerkjennelse. Fransk var de nye kunstnernes språk og han ønsket å representere den nye kunsten. Det var krevende og motstanden var stor.

Kritikerne la ikke skjul hva de syntes om dem som brøt med godt innarbeidede kunstneriske tradisjoner. Han fikk hard medfart av mange kritikere.

Men bare motgang var det ikke. Hill malte flere malerier som fikk god kritikk og han hadde gode salg. Det som utfordret var hans dragning mot å bryte kunstens grenser, lage bilder som utfordret, som fikk fram essensen i naturen, bevegelser og fargespill. Han var fascinert av Manét og Corot som begge uttrykte seg på tvers av det etablerte.

Referanser: Nilsson, Sten Åke (2011). Carl Fredrik Hill Maximus Pictor.

Stockholm: Atlantis.

Nilsson, Sten Åke (2008). Carl Fredrik Hill. Dikter och författarskap på några språk.

Nilsson, Sten Åke (1992). Carl Fredrik Hill.

Nilsson, Sten Åke (1977). Hillefanten Retterstøl, Nils (2004). Store tanker – urolige sinn. Oslo: Damm.

Sidén, Karin (redakttør) (1999). Carl Fredrik Hill. Stockholm: Nationalmuseum.

Torkildsen, Ø. & Farbu, E. (2005). Lars Hertervig og Carl Fredrik Hill – kreativitet og psykisk sykdom. Tidsskrift for Den norske legeforening. Nr. 24 – 15 desember, 125:3450-3. http:tiudskrift.no/article/1309396 utskrift 21.09.2015.

KUNST OG PSYKOPATOLOGI

Mens Hertervig hadde en jevn utvikling i sitt kunstneriske uttrykk er det et markant skifte hos Hill etter at han ble erklært syk. Han endret uttrykksform og bildene han laget ble mer symbolske og fylt av fantasifulle figurer. Tidligere hadde han malt langt mer naturalistiske bilder. De han nå kom med var i en annen stil, men samtidig stadig teknisk dyktig laget. En del av dem er bevart for ettertiden, men mange ble også ødelagt av venner som mest av alt så på bildene som tegn på sinnsykdom. Tegnene på at han var syk kom for alvor i 1877. Han begynte å mistenke sine venner og trodde at han ble manipulert. Selv sine suksesser på 56

Kjære leser!

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hoved­pilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP sentralt

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­ rørende regnes foreldre, ekte­feller og samboere, søsken, barn, beste­ foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr 420,- pr. år Ungdomsmedlemskap (15-30 år): kr 150,- pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,- pr. år

I juni hadde LPP landsmøte – og ydmyk og litt forbausa befinner jeg meg nå som ganske fersk og nyvalgt styreleder i pårørendeorganisasjonen vår. Jeg har lenge vært medlem i LPP og aktiv i lokallaget i Rogaland. I forrige periode satt jeg i landsstyret og fungerte som nestleder da Jostein Jakobsen overtok styreledervervet. Det ble en bratt læringskurve, særlig fordi Jostein fikk en alvorlig kreftdiagnose i løpet av sin styrelederperiode. Vi håpet og trodde lenge at Jostein skulle kunne overvinne sykdommen, men slik gikk det dessverre ikke.

Like etter landsmøtet døde Jostein, men landsmøtet fikk tilsendt en siste hilsen og mange kloke ord fra vår kloke leder. Denne hilsenen er gjengitt i sin helhet lenger ut i sidene våre.

Som pårørendeorganisasjon er vi opptatt av å heve pårørende­ stemmen i offentligheten, samtidig som vi er forplikta gjennom vedtektene å informere, veilede og støtte pårørende i den vanskelige situasjonen det er å være pårørende til noen med psykiske helseutfordringer. Livet til pårørende og den vi er pårørende til, er vevd sammen. Og pårørende befinner seg ofte i en situasjon der en både skal støtte og ivareta den som er syk, samtidig som en skal ivareta eget liv og helse, opprettholde gode relasjoner innad i familien – og nettverket ellers. Og den som er syk, tar ofte stor plass – det vet vi. Som pårørende er vi derfor også konstant på søken etter metoder, verktøy – alt som kan gjøre livet lettere og gi økt livskvalitet. Dette innebærer også at vi er opptatt av nye terapeutiske tilnærminger og behandlingsmetoder innen psykisk helse. BET er en slik tilnærming. Blar du videre, kan du lese mer om hva BET er, samtidig som du vil finne en invitasjon til pårørendeundervisning knytta til behandlingsmetoden.

Som de fleste kjenner til, drives Pårørendesenteret i Oslo (PiO) av LPP Oslo i samarbeid med Oslo kommune, og 7. juni satte PiO fokus på barn som pårørende. I Ålesund er LPP Ålesund og omegn sterkt involvert i et pågående pårørendeprosjekt. Dette kan du også lese mer om i denne utgaven av PsykOpp. Her finner du også smånytt fra LPP Asker – et eksempel på de mange og gode tiltakene lokallagene står for.

Til tross for ulike utfordringer i LPPs forrige styreperioden, er inntrykket at delegatene på landsmøtet reiste hjem med troa på at LPP er, og skal være en organisasjon med gjennomslagskraft.

Landsmøtet valgte nytt styre – et styre med ulik og brei faglig bakgrunn, og med solid erfaring som pårørende.

Vi høres!

Arnhild G. Ottesen styreleder

www.lpp.no 57

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Basal Eksponeringsterapi (BET)

som medisinfritt tilbud TEKST: DIDRIK HEGGDAL

Hva går BET ut på?

Dette kan foregå i en poliklinikk. Når behandlingen foregår i en døgnseksjon vil prosessen understøttes av miljøterapi og eventuelt andre psykososiale tiltak.

Basal Eksponeringsterapi (BET) handler om å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske lidelser forholde seg til vanskelige tanker og følelser. I psykisk helsevern vil behandlingen de får ofte handle om det motsatte, dvs. å dempe eller fjerne ubehag og smerte.

Medikamentelle tiltak planlegges og gjennomføres i samarbeid med pasienten. De fleste pasienter som kommer inn i BET har brukt mange og mye medi­ kamenter over lang tid. Vår oppgave vil derfor som oftest være å rydde opp i den medikamentelle behand­ lingen. Dette innebærer å trappe ned og seponere medikamenter så langt som mulig. Alle pasienter får muligheten til å motta BET som medikamentfritt tilbud dersom de ønsker det.

Når forsøk på å lindre ikke fungerer må pasienten møtes på en annen måte. Ubehag og smerte ses i BET som en del av livet; noe vi må forholde oss til for å kunne være i balanse med oss selv og i stand til å leve i takt med våre egne verdier.

Utgangspunktet for behandlingen er en inngående ut­fors­kning av hva pasienten forsøker å unngå. Som oftest viser det seg at pasientene lever i en påtrengende frykt for å bli borte, gå i oppløsning eller bli sittende fast i en evig pine. Benevnelsen ”eksponeringsterapi” betyr at eksponering er hovedelementet i behandlingen.

Dette innebærer at pasientene inviteres til å konfrontere det de frykter istedenfor å unnvike. Hvis de velger å eksponere seg vil de erfare at det de frykter ikke skjer, og de trenger ikke lenger å bruke all sin tid og energi på å kjempe mot skremmende tanker og følelser.

Fordi mange av pasientene allerede står på en lang liste med psykofarmaka når de kommer til BET vil dette som oftest bety å samarbeide om å bli medisinfri, og ikke om medisinfri behandling som sådan. Uansett er det vår oppgave som helsepersonell å minimere bruk av medikamenter. I BET fjernes medikamenter det ikke er indikasjoner for. Medikamenter brukes kun som støtte i den psykoterapeutiske prosessen der dette vurderes nyttig.

Hvem passer BET for?

BET i sin fulle form er en helhetlig, integrert behandling, i utgangspunktet utviklet for mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser som har viklet seg inn i et negativt samhandlingsmønster med psykisk helsevern. BET kunne bidra til å styrke pasientens

Kan BET stå alene eller brukes den helst sammen med andre behandlingstiltak?

Den psykoterapeutiske prosessen der personen får hjelp til å forholde seg til tanker og følelser kan stå alene.

58

har trukket seg fra behandlingen pga. dette. De fleste ser at de må gjennom en prosess der de begynner å forholde seg til seg selv istedenfor å flykte dersom de skal få mulighet til å leve det livet de ønsker å leve.

autonomi og etablere en samhandling med helse­ personell som på sikt gjør han eller henne mindre avhengig av deres bistand. Elementer i BET vil kunne benyttes overfor alle pasienter og pasientgrupper, og behandlingstilnærmingen kan tilpasses til den individuelle pasientens tilstand, fungering og ressurser.

Pasienter som kommer inn i BET vil oppleve at det på godt og vondt er mye opp til dem selv hvorvidt de skal få noe ut av behandlingen. For enkelte vil det kjennes som de får for mye ansvar, og det kan i perioder være både tungt og frustrerende. De fleste pasientene vil også oppleve at 4 mnd. er for kort tid. Det primære formålet med BET er å starte en snuoperasjon, dvs. sette i gang prosesser som vikler pasienten ut av offerrollen og inn i en utvikling mot økende autonomi.

Dersom annen behandling bidrar til funksjonsheving og nor­malisering av livet trenger ikke pasienten BET. BET er en behandling som kan være nyttig og verdt å forsøke dersom andre behandlingsformer ikke ser ut til å fungere. Både fagpersoner fra rusbehandling, BUPA, DPSer og lukkede døgnseksjoner som har del­tatt i den nasjonale BET-utdanningen for leger og psy­ko­ loger har uttrykt at elementer fra BET vil være nyttig i alle kontekster og vil passe mange av deres pasienter.

Etter 4 mnd. er man godt i gang, men mange vil ha behov for ytterligere veiledning for å holde seg på sporet og for å forebygge tilbakefall. Det vil være en stor fordel om pasienter som skrives ut fra BET har til­gang til poliklinisk BET-behandling eller en poliklinisk behand­ling som bygger på noen av de samme grunn­elementene. Dette kan f.eks. være dialektisk atferdsterapi (DBT), mentaliseringsbasert terapi (MBT), korttids dynamisk psykoterapi (ISTDP), aksept og forpliktelsesterapi (ACT) eller metakognitiv terapi (MCT).

Hvorvidt pasienter har tilgang til slik oppfølging varierer sterkt fra helseforetak til helseforetak.

Hvem passer BET ikke for – og hvorfor?

BET som eksponeringsterapi vil sannsynligvis ikke være nyttig for mennesker med påvist alvorlig svikt i kognitive funksjoner. Dersom et menneske ikke er i stand til å forstå eksponeringsprinsippet, dvs. hensikten med å gå inn i det som er vondt istedenfor å unngå det, så vil personen heller ikke kunne være i en allianse med eksponering som målsetting.

Eksponering er et valg pasienten selv gjør, og en pasient som ikke forstår hensikten vil heller ikke velge å eksponere seg. Personer med vedvarende rus- eller pillemisbruk og manglende vilje til å avslutte misbruket vil vanskelig kunne ha nytte av eksponeringsterapi.

Rusmidler vil fungere som en forbigående demping av de emosjonelle opplevelsene BET skal hjelpe pasienten å forholde seg til. Et pågående rusmisbruk vil gjøre pasienten utilgjengelig for terapeutiske intervensjoner.

Dette gjelder både BET og andre behandlingsformer.

Må man ha forkunnskaper/spesielle erfaringer for å nyttiggjøre seg tilbudet?

For å ha nytte av tilbudet må man være innstilt på å arbeide med seg selv. Nesten alle som kommer inn i BET blir overrasket over dette, selv om de har lest om BET på forhånd. De fleste tror at terapeutene på et eller annet vis skal løse deres problemer. Pasientene må derfor som oftest først erfare at terapeutene verken kan eller vil løse deres problemer, men at de er tilstede og tilgjengelige dersom pasienten ønsker å arbeide med seg selv.

Når det er sagt så fokuseres slike temaer i utred­nings­ prosessen før inntak til BET. Dersom pasienten ser på rusmisbruket som en del av sitt problem og som en barriere for å kunne nyttiggjøre seg BET, vil vi jobbe med dette i forkant av mottak til BET-behandling. Det har vært pasienter i BET som har hatt rusproblemer og som har klart å nyttiggjøre seg behandlingen.

Hvordan kan en behandlingstime se ut?

Fokuset i behandlingen er på ‘her og nå’ og hvordan pasienten forholder seg til seg selv, sine tanker og følelser, og til terapeuten som er sammen med han/ henne. En typisk behandlingstime starter nettopp her; hvordan har du det akkurat nå, hva skal vi jobbe med, hvordan forholder du deg her og nå til å skulle jobbe med deg selv. Når pasienten innstiller seg på å eksponere seg for det han/hun vanligvis flykter fra, fokuseres det på opplevelsen her og nå og hvordan det er å være i vanskelige tanker og følelser istedenfor å flykte fra dem.

Hva er ulempene ved denne behandlingen?

En ulempe kan være at man ved en 4 mnd. innleggelse blir avskåret fra muligheten til å delta og opprettholde et aktivt sosialt liv. For mennesker som er vant til å unngå smerte og ubehag kan eksponering oppleves som skremmende og farlig. I en overgangsperiode vil pasienten da kunne oppleve at det smertefulle blir mer intenst og uutholdelig. Det er imidlertid svært få som

59

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Pårørendeundervisning – Basal Eksponeringsterapi (BET) Hvordan kan tilbudet integreres i et recoveryforløp?

BET-teamet i Vestre Viken starter høsten 2017 opp halvårlige undervisningskvelder i Asker og Oslo for pårørende innen psykisk helsevern. Undervisningen vil i hovedsak være en orientering om BET, og herunder BET som medisinfritt tilbud. Vi vil også se på BET opp mot andre nyere behandlingsformer og informere endringer og generelle utviklingstrender som for tiden preger psykisk helsevern.

BET kan ses som en snuoperasjon der personen setter seg inn i førersetet og lærer å forholde seg til seg selv og sine tanker og følelser i stedet for å flykte. Denne snu­operasjonen vil kunne være det som igangsetter et recovery­forløp. Pasientens egne verdier er ut­gangs­ punktet for behandlingsprosessen. Moti­va­sjo­nen for å velge eksponering framfor unngåelse ligger i svarene på spørsmål som -- «Hva er det som er viktig for deg i livet ditt?»

-- «Hvordan ønsker du å være som menneske, overfor deg selv og overfor dine medmennesker?»

-- «Hvordan vil du at livet ditt skal se ut?»

Når pasienten eksponerer seg som et verdiforankrede valg er recoveryprosessen igang.

Hvilken plass har pasientens egne ønsker i tilbudet?

BET-teamet ved Seksjon for BET-behandling og Utredning av Unge i Vestre Viken

BET-programmet er en mulig vei å gå for å bli i stand til å kunne regulere seg selv og håndtere livet utenfor institusjonen. Den som er i behandling kan velge om han eller hun vil gå denne veien eller ikke. Hvis han/ hun ikke ønsker å gå denne veien så blir selvfølgelig det respektert. Pasienten vil da bli hjulpet til å få en annen behandling, men da utenom BET-programmet.

Undervisning i Asker høsten 2017 Sted:

Skysstasjonen 11b, ligger rett ved Asker stasjon Tidspunkt: 18. oktober kl. 17–19 Antall plasser: Inntil 30

Pasienter i BET kan som nevnt velge om medisiner skal inngå i behandlingen eller ikke. Pasienten kan ikke velge å stå på medisiner det ikke er indikasjoner for. Pasienter blir alltid lyttet til og møtt med bekreftelse på hvordan de opplever virkeligheten. Men noen ganger vil det ikke være faglig og etisk forsvarlig å innfri pasientens ønsker.

Vi kan f.eks. ha pasienter som ønsker morfinpreparater eller andre vanedannende medikamenter som det ikke er indikasjoner for at de skal ha. Da får de ikke det.

Undervisning i Oslo høsten 2017 Sted:

PIO-senteret, Hammersborg Torg 3, Oslo Tidspunkt: 15. november kl. 17–19 Antall plasser: Inntil 50

Vi har også både pasienter på frivillig psykisk helsevern som ønsker å bli underlagt tvang og pasienter på tvang som ønsker å bli overført til frivillig vern. Hvordan vi følger opp pasientens ønsker må både forankres i lovverket, krav om forsvarlighet og hva som er nyttig for pasienten på kort og på lang sikt. Utgangspunktet for BET er å tilrettelegge for optimal utvikling av autonomi.

Undervisningen vil bli lagt opp slik at den siste halv­ timen settes av til spørsmål og innspill fra deltakerne.

Undervisningen er gratis og det er ingen påmelding.

Vi ønsker alle interesserte hjertelig velkommen!

Tusen takk til PIO-senteret og Asker DPS som stiller lokaler til disposisjon.

Mvh BET-teamet i Vestre Viken LPP og PIO-senteret 60

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv.

LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg.

Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Pårørendeprosjektet i Ålesund en suksess Nesten 100 mennesker fikk hjelp i løpet av de første 6 månedene prosjektet var i drift.

TEKST: EVA-BRIT L ANGVA FOTO: NILS ERIK L ANGVA

– Jeg er mest stolt over at vi i mange tilfeller har hjulpet flere i en familie, ikke bare den som hadde umid­ del­bare behov, sier Eva-Brit Langva, prosjektleder i Pårørendeprosjektet:

Hun er ansatt som erfaringskonsulent i 50% stilling, mens hun tar en master i Systemisk praksis og familieterapi.

– Mange år som ambulansearbeider har gitt problemer med ryggen, så for meg var det en kjempemulighet til å kombinere studier med arbeid.

– Både andre og tredje generasjon er hjulpet i van­ skelige familiesituasjoner. For det er hele familien som rammes når noen blir syk.

Emthe har bachelor i helsefaglig, og utdanning med fagbrev i ambulansefag. Hun har jobbet flere år innen rusomsorg og psykisk helsearbeid blant barn, ungdom og voksne. Nå er hun halvveis til å kunne jobbe som familieterapeut gjennom videreutdanningen hun er i sving med.

I mai 2016 fikk vi den gledelige beskjeden at Helse­ direk­to­ratet ville støtte et prosjekt LPP Ålesund og omegn søkte om sammen med Mental Helse Ålesund.

Vi søkte om tilskudd til et forprosjekt for å kartlegge hvilke behov pårørende i Ålesund har, og starte arbeidet frem mot et pårørendesenter forteller Eva-Brit.

– Vi i prosjektgruppen har vært heldig som har fått Emthe som har faglig, praktisk og egen pårørendeerfaring.

På den måten får vi viktig kompetanse inn i dette prosjektet. Hennes bakgrunn er en unik kombinasjon som har drevet prosjektet fremover på en måte vi ellers ikke hadde hatt muligheter for, sier Eva-Brit

KBT-Midt Norge gjennomførte en bruker spør brukerundersøkelse høsten 2015, som bekreftet de funn vi i LPP allerede var kjent med. Nemlig at pårørende har behov for et lavterskeltilbud som kan være tilgjengelig i både krise og mer langsiktig perspektiv. Dette er knyttet til rettigheter og muligheter for pårørende.

Ja til alle

Regionalt kompetansesenter

– Vi sier ja til alle, forteller Eva-Brit videre:

Vi jobber med et klart mål i sikte, å utvikle tilbudet til et regionalt kompetansesenter for pårørende, skyter erfaringskonsulent Emthe Vollstad O’Neill inn.

– Dersom noen spør oss om hjelp så sier vi «ja, hva kan jeg hjelpe deg med?» Slik møter vi alle i utgangspunktet.

62

Pårørendeprosjektet: Prosjektleder Eva-Brit Langva og erfarings­ konsulent Emthe Vollstad O’Neill. (Foto: Nils Erik Langva) 63

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Dette er prosjektet

Deretter utforsker vi hva behovet er sammen med brukeren. Vårt motto er å møte mennesker der de er, med de ressursene de har, i den livssituasjonen de er i.

Eva-Brit oppsummerer Pårørendeprosjektet slik: • Vi har startet en rådgivning- og veiled­nings­tjeneste for pårørende innen psykisk helse og rus. Andre pårørende, og mennesker i livskrise er også velkommen til oss.

• Pårørendeprosjektet tilbyr råd og veiledning, informasjon om rettigheter, omsorg og støttesamtaler.

Prosjektet er et lavterskeltilbud, man trenger ingen henvisninger tilbudet er gratis.

• Vi har ingen ventetid, og alle henvendelser vil bli besvart innen kort tid.

Trenger for eksempel brukeren tjenester fra kommunen, eller er det forhold spesialisthelsetjenesten skal involveres i, så hjelper vi brukeren videre dit rett hjelp er å finne.

Vår erfaring er at vi er de første eller siste brukerne hen­vender seg til for å få hjelp. Familier med nysyke kan trenge tips og råd i en krisesituasjon, mens andre har levd under press over så lang tid at de trenger støtte og omsorg. Vi tilbyr begge deler.

– Kontorene er åpen mandag og torsdag kl. 09.00– 15.00 og onsdag 16.00–20.00 og holder til i Parkgata 10 i Ålesund sentrum.

Livberging og håp

– Tilbakemeldingene på jobben vi gjør er overveldende, forteller Eva-Brit videre: – Enkelte sier det har berget både liv og fått nytt håp.

Hovedtyngden av brukerne kommer fra Ålesund, men vi har brukere fra hele 20 kommuner.

Her er tilbakemelding fra noen av brukerene: «Dei har en forståelse for mine problemer og livs­ situasjon som gir meg enorm støtte og hjelp til å klare hverdagene mine.»

LPP Ålesund og omegn favner hele 10 kommuner på nordre Sunnmøre foruten Ålesund kommunene Giske, Sula, Haram, Skodje, Ørskog, Stranda, Sykkylven, Norddal og Stordal.

«Det å snakke med noen som virkelig har livserfaring, å faktisk forsto hva jeg snakket om, har jeg ventet på hele livet.»

Kontakten med de som bor langt unna ivaretas gjennom telefon og chat, og i enkelt tilfeller med hjemmebesøk eller treff i annen kommune.

«Jeg har i mange år forsøkt å få hjelp og støtte, da jeg er pårørende til to alvorlig syke barn.»

– Vi pleier å si et lavterskeltilbud skal gi et tilbud til alle, og den som kanskje trenger det mest er den pårørende som sitter i en bygd uten bussforbindelse lengst unna oss. Da kommer vi til vedkommende.

«Jeg har ikke fått tilbud om noe som helst, før jeg kom i kontakt med Pårørendeprosjektet -LPP Ålesund. De har vært til uvurderlig hjelp for meg, med hensyn til å takle en svært tøff hverdag. Jeg var langt nede, og i ferd med å gi opp før jeg kom i kontakt med prosjektet i Ålesund. Tenk at nå var det noen som hørte på meg, etter mange år hvor jeg har måttet takle svært vanskelige ting alene. Endelig var der noen med erfaring og kunnskap som kom med gode råd til en da veldig oppgitt mamma. Men takka være deres hjelp så har mine barn en mamma enda.»

– Vi ønsker å samarbeide med alle som er opptatt av samme sak, sier Eva-Brit.

Utforsker mulighetsrom

Vi utforsker mulighetsrommet mellom det offentlige tjenestetilbudet, brukerorganisasjonene og frivillige, sier Eva-Brit og viser oss en annen av tilbakemeldingene prosjektet har mottatt: «Kirkens Bymisjon Møre har utelukkende god erfaring med å samarbeide med LPP Ålesund. De viser et helt unikt engasjement for mennesker som av ulike årsaker trenger støtte. Den tiden de legger ned i å

«Hun har informert veldig godt om hvilke rettigheter vi har som pårørende. Dette har vært svært viktig for foreldrene og oss besteforeldre.»

64

– Vi har en hovedstrategi, og det er å ha vært i kontakt med alle tjenester, politikerne og bruker og interesse­ organisasjonene i alle 10 kommunene innen utgangen av året.

– Ved å vise til at vi har brukere i de ulike kommunene er det større muligheter for at flere vil bidra litt, og med det skape et tilbud som blir varig. Det fortjener de pårørende som selv står i fare for å utvikle egne problemer på grunn av stor belastning over tid.

– Forøvrig ønsker flere å være med i arbeidet, og vi sier ja til alle som ønsker å bidra på ulike vis.

– Vi tar sikte på å ivareta mange ulike oppgaver i dette prosjektet. Mange av disse kan utføres av dem som ønsker det.

– På kontoret skal for eksempel blomstene vannes og gulvene vaskes, og mye som skal skrives og deles ut.

utvikle dette gode tilbudet, sammen med erfaring og kompetanse, skaper håp for en sårbar gruppe som ofte blir oversett i hjelpeapparatet. Kirkens Bymisjon samarbeider også med LPP om å arrangere Verdens Overdosedag. Deres innsikt i tematikken har vært viktig for at markeringen skal kunne være relevant for alle dette angår. I tillegg har vi henvendt oss til LPP når pårørende har tatt kontakt med Kirkens Bymisjon for å få hjelp. Vi driver ikke et tilbud spesielt for denne målgruppen og da har det vært godt å kunne kontakte LPP for å «henvise» videre. Tilbakemeldingen fra en mor som fikk den støtten hun trengte var at støtten var uvurderlig. I en håpløs situasjon fikk hun den hjelpen hun så sårt trengte. Vi ser frem til videre samarbeid med LPP Ålesund. De har bidratt til å sette frivillighet på kartet i Ålesund og de spiller en viktig rolle for å skape rom for samhandling mellom det offentlige og frivillige organisasjoner.»

– I denne sammenheng vil jeg nevne en ung mann som henter posten tre ganger i uken sammen med støttekontakten sin. Vi har også en ungdom, som har ramlet ut av skolen, men hjelper til med å kopiere, laminere og brette materiell å gjøre klar for utsendelse.

– Vi har hatt vært to frivillige under opplæring, i til­legg til prosjektleder, alle med egen bruker- og på­rørende­ erfaring. Den ene i tilfriskning fra ME i 10 år, den andre har vært metadonfri ett år i disse dager. Å delta med smått og stort gir alle mulighet til å vokse.

Vår stemme bærer håp

Emthe supplerer til slutt: – Vi byr på oss selv og våre egne liv. Og ikke minst våre egne historier som forteller at en bedre fremtid er mulig. Vi får høre at folk kjenner at vi forstår hva de snakker om.

– Anne Karin Zeitz, daglig leder Kirkens Bymisjon Møre»

Få til sammen

– Mange har følelse av mye tungt og håpløst, så det å være noens lys i mørket gir oss stor inspirasjon til å fortsette som vi gjør fremover.

Eva-Brit sier videre: – Vi har etablert oss i kontorene til FFO, Funksjons­ hemmedes Felles Organisasjon, og hensikten med det er å påvirke alle organisasjonene til å satse på psykisk helse og pårørende, det gjelder oss alle. Vi stiller oss spørsmålet; hva kan vi få til sammen?

– Og så kan du sitere meg på at alt som trengs av og til er ører som lytter, øyne som ser, hender som trøster, og en stemme som bærer håp.

65

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Arbeidsseminar

om barn som pårørende på PIO-senteret Når sykdom inntreffer rammer det hele familien.

Hverdagsrutiner, kommunikasjon og stemningen hjemme forandres og barn kan bli utrygge om de ikke involveres og informeres om det som skjer.

Så hva gjør man for å sikre barna i slike situasjoner?

TEKST OG FOTO: ELLEN PREROVSK A ANDERSEN, KOMMUNIK ASJONSR ÅDGIVER PÅ PIO-SENTERET

Pårørendesenteret i Oslo (PIO) har de siste årene ønsket å heve kompetansen og engasjementet rundt temaet barn som pårørende. Å ivareta pårørende barns behov og interesser kan være helt avgjørende for å forhindre psykiske plager senere i livet.

8. juni arrangerte PIO-senteret et arbeidsseminar for bydelene i Oslo med temaet barn som pårørende. Det var preget av stort engasjement, og 11 av 15 bydeler var representert, i tillegg til byråd Inga Marte Thorkildsen og flere organisasjoner som jobber innenfor feltet.

Hensikten med seminaret var å inspirere og stimulere til bedre arbeid på feltet, og å informere om muligheten til å søke prosjektmidler til barn som pårørende gjennom PIO-senterets Sjur-fond.

Sjur-fondet ble opprettet i 2015 etter en donasjon gitt av LPP-veteran Sjur Thomas Borgen. Midlene ble øremerket pårørendearbeid innenfor psykisk helsefeltet i bydelene i Oslo. Tre bydeler (Nordstrand, Ullern og Gamle Oslo) har mottatt støtte til arbeid med barn som pårørende fra Sjur-fondet, og har gjennomført ulike prosjekter og tiltak som skal bidra til å støtte barn som lever med psykisk lidelse i familien. De er i gang med prosjekter som henholdsvis skal gi gode aktiviteter og opplevelser for barna, skape en trygg møteplass for hele familien, og ansettelse av barneansvarlig som skal systematisere arbeidet med barn som pårørende og koordinere de ulike sektorene i bydelen.

66

Bydelene i Oslo og byråd Inga Marte Thorkildsen samlet på arbeidsseminar på PIO-senteret.

Ikke bare i Oslo, men over hele landet trengs det mer systematisk og forebyggende arbeid for barn som pårørende i kommunehelsetjenesten. Vi håper vi har lyktes i å inspirere bydelene i Oslo og at vi får se flere prosjekter som kommer barn som pårørende til gode. I PIO-senteret vil vi til høsten sette i gang et pilotprosjekt i musikkterapi for barn som pårørende i samarbeid med Norges Musikkhøgskole. For mer info se www.piosenteret.no

Nytt fra lokallagene

Torsdag 31. august deltok LPP Asker på kommunens markering av Overdosedagen 2017 foran Kultur­huset i Asker.

LPP Asker

Torsdag 24. august arrangerte LPP Asker hyggekveld for beboere og betjening i Asker kommunes Psykisk helse- og rustjenester på Torstadveien/tunet. Nakuhels kokk Morten Haugli sto for god hjemmelaget grillmat til alle. En stor takk til ham for dette. Vi har hatt dette arrangementet i flere år og får tilbakemelding om at dette er et kjærkomment arrangement for alle her.

Lørdag 2. september deltok LPP Asker på Asker kom­munes dialog­seminar for pårørende til men­ nesker med avhengighetsproblematikk. Dette fore­gikk i Mestrings­­huset på Erteløkka 3 i Asker kommune.

LPP Asker er i dialog med representanter fra Asker DPS om pårørendetreff på Grindestua. Det vurderes å avholde slike treff hver måned. Følg med på nettsidene for mer informasjon!

Pårørendeseminar om psykose/schizofreni 10. og 17. oktober 2017, kl 17.30–20.00

Hensikten med seminaret er å gi kunnskap om hvordan man kan forstå psykose/schizofreni, hva som er god behandling og hva som kan bidra til å støtte den enkelte i bedringsprosessen. Fagkunnskap og erfaringskunnskap vil formidles.

Seminaret er gratis og åpent for alle.

Foredragsholdere er:

Inger-Lill Portaasen Tidligere skoleleder, adjunkt og pårørende

10. oktober kl 17.30–20.00 • Ulike former for psykose/ schizo­freni, behandling og forløp, ved Lars Linderoth

Seminaret arrangeres i et samarbeid mellom Klinikk for psykisk helse og rus - Forsknings- og utviklingsavd, Bærum DPS og LPP Bærum.

Lars Linderoth Overlege, poliklinikk 1, Bærum DPS. Faglig rådgiver, Nasjonal kom­ pe­tanse­tjeneste, ROP

Tor Gunnar Værnes Psykologspesialist, dr. gradskandidat ved TIPS Sør-Øst, Oslo Universi­tets­sykehus.

Ingvild Winther Nylehn Portaasen Student og erfaringsformidler.

Mia Iversen Spesialkonsulent, FoUavd, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie

17. oktober kl 17.30–20.00 • Hvordan forstå selvforstyrrelser? ved Tor-Gunnar Værnes • Erfaringsformidling – hvordan er det å leve med en psykoselidelse? ved Inger-Lill og Ingvild W. N. Portaasen • Om familiens rolle, ved Mia Iversen

67

Undervisningen holdes på Brinchmangården.

Parkering ved Bærum sykehus.

Følg fakkelmerket sti.

Kaffe/te, frukt og kake serveres av LPP. Påmelding, gjerne innen 29. sept til mia.iversen@ vestreviken.no eller mob: 911 89 766

Velkommen til Schizofrenidagene 2017

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Velkommen til Schizofrenidagene 2017

N O E N AV Å R E T S FOREDRAGSHOLDERE

Vi formes alle i komplekse samspill mellom samfunn, biologi og vår unike livserfaring, og for noen av oss får vår erfaring form av en psykisk lidelse.

Joseph LeDoux

Essi Viding

Schizofrenidagene 2017 vil trekke en rød tråd fra hendelser og erfaringer tidlig i livet til senere psykiske lidelser, med fokus på utviklingslinjer over tid, utfordringer og muligheten for vekst.

6.-10. november i Stavanger Forum Irvin Yalom (videolink)

Bruce Perry

Edna Foa

Atle Dyregrov

Jay Belsky

Leslie Greenberg

6.-10 november i Stavanger Forum

Påmelding og program: www.schizofrenidagene.no