Psykopp nr. 3 - 2015

PSYKOPP – et magasin om psykiatri, psykologi og psykisk helse Nr. 3 September 2015 • 22. årgang • Kroner 75,-

nytt

PSY KOLOG OG X-BA RNEOMBUD

REIDAR HJERMANN – Vi som jobber i det offentlige må skjerpe oss »5

LIVET & SKOLEN Slipp evnene løs! » 10

SCHIZOFRENIDAGENE Når blir følelser lidelse? » 35

NY FORSKNING: AUTISMESPEKTERFORSTYRRELSER

FAGARTIKKEL: RELASJONENS BETYDNING I PSYKISK HELSEARBEID

»22

»40

LPP: MEDLEMSSIDER

HERTERVIG FORLAG: UTVALGTE TITLER

»49

»61

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

BIDRAGSYTERE

ANN-MARI GREGERSEN Frilansjournalist

3

LEDER

5

PORTRETT: REIDAR HJERMANN

10

LIVET & SKOLEN

12

NÅR BARNET ER MER ENN FLINK

16

VILDES NYE LIV

19

SELEKTIV MUTISME

21 SPALTIST MARTE ØSTMO Journalist og fotograf

HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN Frilansjournalist

JAN INGE HAGA Fotograf

SVEIN GRAN Spaltist og psykolog

ALF OVE HANSEN Fotograf

22

NY FORSKNING: BARE DE SVAKESTE FANGES TIDLIG OPP

26

BARNEVERN: TIL ALLES BESTE

31

NYTT FRA PSYKOPP

32

TABUPRISEN 2015

35

SCHIZOFRENIDAGENE 2015: NÅR BLIR FØLELSER LIDELES?

38

AKTUELT

39

SPALTIST

40

FAGARTIKKEL:RELASJONENS BETYDNING I PSYKISK HELSEARBEID – EN KVALITATIV STUDIE

49

LPPS MEDLEMSSIDER

61

HERTEVIG FORLAGSKATALOG

70

VIKTIGE TELEFONER OG ADRESSER

PSYKOPP NYTT ER EN INFORMASJONSARENA OG ET MAGASIN FOR PSYKIATRI, PSYKOLOGI OG PSYKISK HELSE. BLADET BLIR UTGITT FIRE GANGER I ÅRET – MARS, JUNI, SEPTEMBER OG DESEMBER. UTGIVER: STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING ANSVARLIG REDAKTØR: ELIN SKOGEN REDAKSJON DETTE NUMMER: ISELIN KLEPPESTØ THORSEN, ELIN SKOGEN, TINA GRØNNEVIK, MARIKEN STEEN. LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE HAR FASTE MEDLEMSSIDER OG ER REDAKSJONELT ANSVARLIG FOR DISSE SIDENE. OPPLAG: 3 800 EKSEMPLARER. LAYOUT/TRYKK: WWW.IMPRESSMEDIA.NO

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vs Kari Vevatne, instituttleder UiS, Institutt for helsefag Hans-Jørgen Wallin Weihe, Høgskolen på Lillehammer Målfrid J. Frahm-Jensen, pårørende Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

LEDER

Dette nummeret av Psykopp Nytt er i hovedsak viet til tema barn- og unges psykiske helse i og utenfor skolen. I tillegg til vår faste seksjon «Livet og skolen» kan du lese om hvordan psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann som femteklassing fikk en betroelse fra en gutt i fjerde klasse. Ikke før han ble voksen skjønte han at gutten ble utsatt for misbruk og vold. Et av budskapene fra Hjermann er at barn snakker med barn, og må rustes til å kunne vite når grenser overskrides, og forstå når de skal be om hjelp og hvem de skal gå til.

Barn med ekstra behov har lovpålagt krav om hjelp og ekstra­ undervisning når de sliter faglig. Men hvordan stiller det seg med de evnerike elevene? Får de tilstrekkelig oppfølging til å utvikle seg og trives i skolen? «Når barnet er mer enn flink» forteller historien til Vilde som ikke fant seg til rette i norsk skole hvor det finnes svært lite kunnskap om evnerike barn – både i skoleverk og lærerutdanning. På bakgrunn av egen erfaring har mor og Vilde mange gode råd å gi til skoler som er rådville i møte med evnerike elever.

Hvorfor velger noen barn å ikke snakke i bestemte situasjoner – som på skolen eller i barnehagen? Heidi Omdal har tatt doktorgrad på selektiv mutisme, og skriver her om typiske kjennetegn, mulige årsaker og hvordan man kan hjelpe barn med denne typen utfordring.

Ny forskning: Bare 1/3 av barna som fikk en ASF-diagnose ble fanget opp ved 18-månedersalderen. Det viser ny forskning fra psykologspesialist Nina Stenberg. Les om hennes studie som blant annet tar utgangspunkt i den store MorBarn-undersøkelsen som Folkehelseinstituttet tok initiativ til.

Fagartikkel: «Relasjonens betydning i psykisk helsearbeid» tar for seg hvilken betydning systematisk vektlegging av pasienters mestringsstrategier har for utvikling av empati hos helsepersonell.

PsykOpp nytts redaksjon ønsker dere god lesning og en god høst!

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

3

PORTRETT

Psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann er klar i sin tale: – Alle barn må rustes til å kunne skjønne når grenser overskrides og forstå når det er grunn til å rope om hjelp. Og da må vi være der.

SPESIALIST PÅ STERKE SAKER TEKST OG FOTO: MARTE ØSTMOE

5

PORTRETT

– PSYKISK helsevesen er mer profesjonelt enn tidligere. Helt fornøyd er Hjermann likevel ikke.

For alt kan bli bedre.

“I hver eneste klasse er det minst ett barn som blir utsatt for vold, trakassering eller overgrep”

6

Reidar Hjermann »» Reidar Hjermann (1969) spesialist i klinisk barne-og ungdomspsykiatri. Barneombud i Norge i perioden 2004 til 2012, med et avbrekk i 2008. »» I 2013 jobbet han i Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) et ettårig prosjekt som handler om samvirke i den nasjonale redningstjenesten. »» I dag er han ansatt i inntaksteamet ved BUPA, Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling i Vestfold med kontorer i Tønsberg. »» I tillegg er han sakkyndig for retten i barnevernssaker og saker der foreldre trenger hjelp til å bli enige om omsorgen om barna. Han jobber også med et prosjekt for Unicef i Aserbajdsjan om overgrep mot barn i fengsel og lukkede institusjoner.

»» Av milepæler som står igjen etter Hjermanns rolle som barneombud, under sju ulike ministere, er innførelsen av såkalte ekspertgrupper. »» Ekspertgrupper består av barn og unge, som ut fra egen erfaring, er samlet for å kunne uttale seg om eksempelvis: Hvordan ha foreldre i fengsel, å overleve terrorangrepet på Utøya, å være utsatt for seksuelle overgrep, å leve med vold i familien, å bo på barnevernsinstitusjon, å leve på sykehus, å ha foreldre som utvises fra landet, å være utbryter fra et isolert trossamfunn samt barn som lever i kommunale boliger. »» Modellen med ekspertgrupper er også adoptert til barneombudet i Sverige. Hjermann har etter han sluttet som barneombud involvert barn som eksperter i land som Georgia, Hong Kong, Vietnam, Chile og India.

E

r det mulig å få litt dryss på kremen, spør Reidar Hjermann og peker på glasset med varm sjokolade.

Heldigvis er det datteren Tilde som står bak disken.

Noe annet ville vært flaut. Hvorfor må pappa alltid be om det som normalt ikke inngår i menyen, det de ikke har? Kanskje er det slik Reidar er skrudd sammen. Han ser hva som er bra, og ønsker å gjøre det bedre. Det være seg chilidryss på sjokoladen, mer robuste kommuner eller tettere samarbeid mellom de offentlige instanser. Det være seg en bedre barndom, ikke bare i Norge, men på hele kloden.

– Jeg er hardt rammet av «redd-verden-syndromet», smiler Hjermann og innrømmer at døtrene hans, Tilde (19) og Juni (17) til tider har følt seg tilsidesatt. Pappa er jo ikke bare glad i dem, han skal redde alle barn! Den siste tiden har omsorgen hans spesielt blitt rettet mot to jenter fra Kaukasus. Meri og Mari.

– I 2009 besøkte jeg Georgia for å danne ekspertgruppen «Flyktning fra Ossetia» , disse to jentene var med i gruppa og vi holdt kontakten. Seks år etter ønsker jentene å studere i Norge. De kontakter meg som privatperson.

Reidar hopper i stolen og viser hvor ivrig han ble på dette tidspunktet. Impulsiv som han er, svarte han: – Dette ordner jeg!

– Jeg holder jo ofte foredrag, forteller Hjermann, – Etter rollen som barneombud, ble jeg presentert som spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykiatri. Det var for så vidt korrekt nok, men jeg hadde jo ikke hatt en eneste pasient på 10 år!

Reidar Hjermann fikk kalde føtter. Kunnskap er ferskvare, ikke minst innenfor det han kaller «Trøste og bære-bransjen». For å kunne kalle seg ekspert, måtte Hjermann oppdateres.

– Jeg oppsøkte min tidligere arbeidsplass, BUPA, og banket på hos seksjonslederen.

ALT KAN BLI BEDRE

I dag er Hjermann en del av inntaksteamet. I en grønn folder på pulten hans ligger en oversikt over barn og ungdom som via en psykolog eller lege, er henvist hit. Nå er det Reidars oppgave å lose dem videre til rett instans. Han blar i papirene: – Ei jente på 17 med dyp depresjon, en gutt på 14 med særs atferdsvansker. Listen er lang og trist, men Hjermann ser lyst på det.

– Psykisk helsevesen er mer profesjonelt enn tidligere.

Helt fornøyd er Hjermann likevel ikke. Igjen: Alt kan bli bedre. Reidar tar fram penn og papir, tegner et smilefjes, men må begynne på nytt. Barn som kommer til BUPA smiler ikke fullt så bredt. Barnet står nå i sentrum av tegningen. Deretter skisseres støtteapparatet, først foreldre, fritidsaktiviteter, deretter alle offentlige instanser.

– Det offentlige består av både kommune, fylke og stat, men vi kan ikke forvente at foreldre skal kunne vite hvilken instans som hører til hvilken sektor. – Men, legger Hjermann til: – Foreldre skal likevel kunne forvente at det offentlige samarbeider om barnets beste!

TILBAKE PÅ BUPA

Reidar Hjermann poengterer at dette lille hjelpearbeidet var hans privat. 130.000 kroner til hver jente ble skrapet sammen og jentene fikk oppleve et år på norsk Folkehøgskole. Veien dit var kronglete, men så er det også kronglete veier som er Hjermanns spesialitet. Tre år etter at han gikk av som barneombud, er han tilbake på BUPA i Tønsberg.

7

LIVET & SKOLEN

de kan snakke med. Også lærere må vite hva de skal gjøre og når.

– Etter barnevernsloven har læreren plikt til å reagere når han eller hun har grunn til å tro at det er omsorgssvikt, opplyser Hjermann og legger handa på magen. Loven åpner for tolkninger og handler kanskje vel så mye om å følge magefølelsen.

– Vi skal være klar over at det i hver eneste klasse, er minst ett barn som blir utsatt for vold, trakassering eller overgrep, varsler Reidar og mener han har en løsning: – Medarbeidersamtale.

Selvsagt kjenner psykologen til foreldresamtalene, men en medarbeidersamtale mellom lærer og elev skal ikke handle om det faglige. Her skal det heller snakkes om hvordan barnet egentlig har det, ikke bare på skolen, men hjemme.

Førstelinjetjenesten og kommunens ivaretakelse av barn som trenger ekstra hjelp har, i følge Hjermann, blitt sterkere de siste 10 årene. Samtidig ser han at helsesøstrene er mindre og mindre tilgjengelig. – Et stort tap, mener han.

– Lærerens oppgave er å se hele mennesket, den samme oppgaven har helsesøster. Men hvordan skal hun få til det, når hun sjeldent er til stede?

Under samtalen har Reidar Hjermann glemt å røre i den varme sjokoladen. Chilien har nå sunket til bunns. Det gjør ikke noe. Situasjonen er ikke uvant. Spesialisten i klinisk barne- og ungdomspsykiatri, som nå, med rette, skal kunne kalle seg spesialist, – han er vant til sterke saker.

BEDRE Å KASTE BALL, ENN Å VÆRE KASTEBALL

For å markere de ulike instansenes virkefelt, lar Reidar pennen sirkulere og lager rammer rundt hver instans. – Alle holder på med sitt! Taushetsplikten er en av årsakene til at samarbeidet her virker så vanskelig. Regelen er til for å beskytte klienten, men kan også fungere som en brems i saksgangen, mener Hjermann.

– Taushetsplikten er dessuten bekvem for oss behandlere.

Når behandlerne ikke snakker sammen, må klienten gjenta historien sin for hver gang han eller hun møter et nytt menneske. Dette tar tid og saken står i stampe.

Det er som om Reidar tar sats, misliker betegnelsen som han hører så alt for mange ganger.

– Mange føler seg som en kasteball.

Psykologen retter seg opp. Dette må kunne gjøres mer smidig. Taushetsplikten må ivaretas, men raskere saksgang er også viktig. Ved å spørre klienten om samtykke, kan behandlerne lettere kommunisere, men det krever også stø kurs og orden.

– I en slik situasjon må vi som jobber i det offentlige virkelig skjerpe oss!

“Taushetsplikten er til for å beskytte klienten, men kan også fungere som en brems i saksgangen” HELE MENNESKE

Alt handler om kommunikasjon, og i Reidar Hjermanns verden bør man kunne snakke om det meste. Spørsmålet er bare hvordan og til hvem. Allerede da Reidar gikk i femte klasse, fikk han en nær betroelse fra en gutt fra klassetrinnet under ham.

– Han fortalte om hvordan det var hjemme hos dem, men ikke før jeg ble voksen, forstod jeg at gutten var blitt utsatt for både misbruk og vold.

Hjermann kan videre opplyse at historien dessverre ikke er unik.

– Den første som får kjennskap til slike situasjoner, er et annet barn og ikke en voksen.

Dette er årsaken til at psykologen nå mener at alle barn må rustes til å kunne skjønne når grenser overskrides, forstå når det er grunn til å rope om hjelp og vite hvem

8

Det er ikke farlig å snakke om selvmord Dessverre er det altfor mange som tror det

Mange sliter i perioder av livet sitt. Noen så tungt at de vurderer å ta sitt eget liv. De fleste kommer seg gjennom krisene ved hjelp av venner, familie, fastlege eller offentlig hjelp. Men ikke alle. Noen orker ikke engang å snakke om det, eller vet ikke hvem de skal snakke med. De føler seg som en belastning for andre. Hvem forstår hvor tungt livet kan være?

Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det er hjelp å få!

Ring oss – anonymt om du vil. Vi har lang erfaring med å lytte til folk som sliter og er i en alvorlig krise. Mange som har vært i det dypeste mørke, og som fikk hjelp i en kritisk situasjon, sier det samme. Hold ut – det er verd det! Ring oss. Velg å leve!

Bak ethvert selvmord ligger et ønske om å leve

TIPS 51 51 59 59

hverdager kl. 08.00 - 15.00

Haugaland/Karmøy DPS 907 61 525 alle dager 08.00 - 20.30

Kirkens SOS 815 33 300 - Vi er der alltid!

LIVET & SKOLEN

DET ER LIVETS SKOLE – OG SKOLEN I LIVET. Daglig samspill med mennesker og omgivelser er lik læring for barn, og læringen er nært sammenvevd med lek og omsorg. Barn kan lære gjennom alt de opplever og utvikle seg gjennom alt de erfarer.

Men når barn kommer i skolealder er læring betinget av flere faktorer.

Lærere må derfor både ha kunnskap

om individet og forståelse for hvordan individet samhandler med sine omgivelser for å kunne gi læring på en god måte. Det samme må foreldre – for å kunne følge opp barna på veien.

På de neste sidene kan du lese om aktuelle tema knyttet til barn og unges hverdag, i og utenfor skolen.

>>

10

ILLÜSTRASJON: MARI K ANSTAD JOHNSEN

LIVET & SKOLEN

Vilde (11) er et evnerikt barn.

Det taklet ikke norsk skole.

NÅR BARNET ER MER ENN FLINK TEKST: ANN-MARI GREGERSEN FOTO: ALF OVE HANSEN

P

å Mentiqa-skolen i Aalborg er det emneuke og vikingtid. Runer skal læres, smykker lages og historie læres. Norske Vilde (11) svinser glad forbi oss i gangen, inn til time. Veien frem til dét har vært lang, for hele familien fra Bergen. Vi spoler tilbake.

ikke at hennes datter har syklet selv lenge. Eller at hun lenge har lest norske tekster på Disney-kanalen, og nå også vil lære engelsk. Og mattestykker.

FØRSTE SKOLEDAG

Vilde er en veldig glad jente. Hun gleder seg til skolen og alt hun skal lære. Første skoledag husker Vilde at hun er kledd i lilla skjørt og bluse, og har ny sekk. Hun husker at de lærer om bokstavene, og at det er kjedelig, hele tiden det samme. Hun kan jo alfabetet. Hun sier ikke noe til læreren. Fort forandrer hun seg fra den lykkelige, positive og aktive jenta hun er. Ingen på skolen sier noe, men mor ser at hun blir tynnere. En morgen tåler hun ikke merkelappene på klærne, sømmen på buksen gjør vondt, hun vil ikke kle på seg. Vilde kommer ofte for sent. Så får hun vondter. I magen, i hodet. Klarer ikke puste, lyst til å kaste opp. Mor tar henne til lege. Ingenting feiler Vilde; det er ikke glutenallergi, ikke astma eller medisin som forårsaker dette. En høst går forbi. Vilde blir slappere og slappere, har flere og flere dager hjemme fra skolen. Hun orker ikke stå opp, orker ikke sove. Flere legebesøk. ME utelukkes, det samme gjør svulst. I julen kaster hun opp.

BERGEN 2007

Vilde ser søsteren turne, og venter med å spille Memory med eldre barn og voksne. 3-åringen slår alle sammen.

I barnehagen tegner og skriver hun med begge hender.

Når vikarer vil gi henne puslespill for alderen, ber hun om de vanskeligste og får dem til slutt. Blir også de for kjedelige, pusler hun dem bare oppned. Barnehagen sier at hun er en leder, glad i å instruere andre i leken. Hun er også veldig empatisk, og trøster de som gråter før hun henter en voksen. Hun liker å ta det med ro, lese en bok.

Er sensitiv. Det er alltid mange venner på døra som vil leke med henne. Vilde liker også å klatre i trær, og tåler fint å knekke en arm eller slå ut en tann. Hjemme tar hun alltid alt kjapt. En dag tar hun bare sykkelen uten støttehjul og sykler selv. Ingen har øvd med henne, hun har studert den fire år eldre søsteren. De jevngamle i barnehagen klarer dette halvannet år senere og mor tenker sitt, men sier

12

SKOLEGÅRDEN GIR også rom for læring. Her er både gangetabell og det periodiske systemet.

6 TYPER ELEVER (- IKKE en fasit, men et redskap for å få øye på evnerike barn og til å se kompleksiteten. (Betts og neihart, 1988) »» Type 1: Lærer seg hvordan systemet virker, og tilpasser seg.

Kan lett komme i faresonen for å droppe ut av skolen, rus og kriminalitet. »» Type 3: Skjuler sine talenter for å bli inkludert blant de jevnaldrende. Ofte er dette jenter som er usikre og engstelige.

»» De blir oppfattet som flinke, men underyter/kjeder seg

»» Type 4: Fremstår som sinte og frustrerte. Føler seg avvist av systemet og reagerer med tilbaketrekking og depresjon. Dropper ofte ut av skolen.

»» Type 2: Utfordrer omgivelsene og tilpasser seg ikke. Er frustrerte, ofte i konflikt og utvikler et negativt selvbilde.

»» Type 5: Har en funksjonshemming eller lærevanske i tillegg til at de er evnerike. Eleven blir ikke identifisert

som evnerik på skolen, fordi systemet fokuserer på svakhetene framfor styrkene. »» Type 6: Den autonome eleven som har lært seg å jobbe effektivt og har fått systemet til å jobbe for seg. De er vellykkede og godt likt av alle. Selvbildet er høyt, og de aksepterer seg selv for sine sterke sider.

dersom de ikke blir møtt og forstått. De kan bli destruktive, frustrerte, få lav motivasjon og ha dårlig sosial selvtillit.

Skolen sender bekymringsmelding til barnevernet. De mener de har gjort alt for Vilde. Hun hospiterer to trinn opp, og det fungerer i en periode. Men nivået er ikke høyt nok der, og elevene er naturlig nok eldre og en 8-åring vil ikke stikke seg ut. Så kobler skolen inn barnevernet. Løsningen må da ligge i hjemmet? Men barnevernet sier klart i fra om at dette ikke er deres bord. Mor mener skolen nå hinter om at de bør bytte skole.

«ER DU KLAR OVER HVILKET FANTASTISK BARN DU HAR?»

I løpet av våren er hun også mye hjemme, og i mai legges Vilde inn på Haukeland sykehus for en helsjekk. En overlege tar MR, intelligenstestene Wisc og Ravens, og en mengde blodprøver tas. Så kommer nevropsykolog og fysioterapeut inn i rommet og sier til mor: «Er du klar over hvilket fantastisk barn du har?»

Mor forstår ikke. «Svært høy IQ, ligger 3-4 år foran sin alder, noen ganger også evner som en 12-åring.» Hvordan henger dette sammen? tenker mor og er nesten litt skuffet over svaret. For hva gjør hun nå. Dette finnes det jo ingen resept eller en enkel løsning på.

“Hjernen fungerer som en 6-feltsmotorvei, der alt kjører samtidig”

PPT, BUP OG BARNEVERN

Vildes hjernehalvdeler er like sterke. Hele hjernen fungerer som en 6-feltsmotorvei, der alt kjører samtidig. Hun er jevnt bra på alt. De sosiale evnene er også veldig gode. Det eneste som bemerkes fra nevropsykologen er at Vilde er sensitiv. Hun bestemmer seg for å hjelpe alt hun kan med å få Vilde tilbake til skolen, og få et tilrettelagt program for mestring og læring for en 7-åring som tenker langt, langt annerledes enn sine klassekamerater.

På møtet var en spesialpedagog, avdelingsleder, rektor og lærere. Nevropsykologen sier at «Dette er en ener.

Det har dere ikke mange av på skolen.» Mor oppfatter at skolen er mest opptatt av skolevegringen, om hvor mye de kan tvinge Vilde til å komme. Men familien gir ikke opp. Gjennom hele andre og tredje klasse forsøker de alt.

Likevel fortsetter Vildes skolevegring. Hun er som en katt som ikke vil i vann. PPT kan ikke hjelpe, og henviser til BUP, som utreder og sier at Vilde ikke er deprimert. Det er ikke noe de kan gjøre, men de sier at barnet må få noe mer.

Hvis ikke, vil hun komme tilbake med en alvorlig depresjon.

For evnerike barn står i fare for å utvikle psykiske vansker

SNILLE VILDE

I alt dette er Vilde søt og snill. Lager ikke baluba. Mor har sagt til henne at «hodet ditt tenker raskere og annerledes enn det som de fleste på din alder gjør. Det gjør deg ikke til et bedre menneske. Det er hvordan du oppfører deg som gjør det. De andre, for eksempel de i din klasse, kan ikke hjelpe for at de er slik de er. Du kan tenke på mange ting om gangen, og de litt mindre. De må få være slik de er, og du må få være slik du er. Men du må få mer fra skolen». I de timene hun er på skolen, er Vilde alltid ferdig med det hun skal gjøre etter 10 minutter. Da går tiden til å tegne, eller hjelpe de andre. Det er som å sitte på en stasjon og vente på toget som aldri kommer. Vilde har en lærer hun er glad i; en som er helt fantastisk, som ser og forstår henne.

Det er bare ikke nok for et barn som i første klasse spør «Hvorfor skal vi lære én bokstav i uken? Jeg kan jo alle.»

14

LIVET & SKOLEN

PÅ MENTIQA-SKOLEN henger denne klokken. En klokke som gir litt mer hjernetrim enn de vi vanligvis finner på skoleveggene.

ALDRI STOPP I ET FAG

Etter tre år der Vilde var mer eller mindre på oppbevaring på skolen, de dagene hun ikke var med på foreldrenes jobb eller hos mormor, bestemmer mor seg for noe drastisk etter en samtale med en nær venn. Vilde må bytte miljø. Via nettverket Lykkelige barn, har hun hørt om skolen Mentiqa i Nord-Jylland i Danmark. Begge jentene blir med. Barnas far er også med på dette. Mor sier til jentene at de skal ta ett år av gangen, før hun besinner seg og sier én dag av gangen. De første to ukene bærer mor Vilde på ryggen inn skolen. Så, litt etter litt, vil hun gå selv. For Mentiqa er noe for seg selv. Klassene er mindre. Vil barna gjøre oppgaven i gangen, kan de gå ut av klasserommet og gjøre det. Lærerne har tid til hver enkelt elev, og ser deres behov individuelt. Det faglige er sjelden vanskelig for elevene, og på skolen får alle jobbe i sitt tempo. Repetisjon er det lite eller ingenting av. Det er ikke noe som heter at en er ferdig med et emne. Da kommer en ny lærebok.

«FLINKE» ELEVER

«EVNERIKE» ELEVER

> KAN SVARENE

> STILLER SPØRSMÅL

> ER INTERESSERTE

>ER EKSTREMT NYSGJERRIGE

JANTELOVEN

> KOPIERER NOYAKTIG

> SKAPER NYTT

> LIKER Å GÅ PÅ SKOLEN

> LIKER Å LÆRE

> MOTTAR INFORMASJON

> BEARBEIDER INFORMASJON

> SVARER PÅ SPØRSMÅL > PRESTERER GODT > LYTTER MED INTERESSE > LÆRER LETT > HAR DET FINT MED JEVNALDRENDE

Før de drar til Danmark er det få utenfor familien som vet hva de sliter med. Etter et intervju i Aftenposten vet «alle» at mor har et evnerikt barn. Da kommer janteloven frem.

Folk misforstår. Noen blir misunnelige og sier de har et luksusproblem. Eller at mor står frem for å speile seg i glansen av sitt eget barn. Det var fryktelig, og vanskelig når mor selv ikke kan forklare det godt nok. For det er ikke en dans på roser å ha et barn som ikke passer inn, ikke hører til noe sted.

Evnerike barn er så mye. Å samle alle på én skole har både fordeler og ulemper. Noen er flinke i ett fag, men har store hull i andre. Sensitive barn og utagerende barn.

For de aller fleste er det likevel positivt. De speiler seg i andre som er som de, og ser at de ikke er så rare likevel.

På Mentiqa blir Vilde igjen en aktiv og glad jente, som vil ting og stoler på seg selv.

> ER TEKNIKERE > LIKER LOGISK OPPBYGGET LÆRING > ER TILFREDSE MED EGEN LÆRING

15

> DISKUTERER I DETALJ > ER FORUT FOR KLASSEN > HAR STERKE SYNSPUNKTER > KAN DET ALLEREDE > FORETREKKER VOKSNE

> ER OPPFINNERE > TRIVES MED KOMPLEKSITET > ER SELVKRITISKE

LIVET & SKOLEN

“Jeg tenker ikke at jeg er flink, men hører at de sier det til meg”

VILDES NYE LIV TEKST: ANN-MARI GREGERSEN FOTO: ALF OVE HANSEN

– Jeg husker ikke hva jeg likte på skolen i Norge, men i Danmark liker jeg matematikk og engelsk. Musikk liker jeg også, bare ikke country, rock og klassisk. Mest sakte og fin musikk. Jeg spiller piano og synger. Da mor sier at vi skal se på en skole i Danmark, tenker jeg at det kan jeg sikkert.

Første dag møter jeg rektor, og han snakker norsk. Jeg forstår dansk, selv om ingen tror det, så de snakker sakte til meg. Jeg sier ikke noe, men etter tre måneder snakker jeg dansk flytende. Det er ikke så vanskelig å lære seg et språk. Du hører på uttrykk, finner hovedordene og tar det som det kommer. Jeg tenker ikke at jeg er flink, men hører at de sier det til meg.

Skolen i Danmark er veldig ulik fra den norske. Barna her ligner mer på meg. Venner? Her på skolen finner alle noen, men det er ikke så lett å finne en som er perfekt for meg. Jeg er sammen med ei jente hver dag. Jeg er en veldig forsiktig person, men hun er en god venn.

Når jeg har en slik god og trygg venn, kan jeg være litt mer høylydt og danse rundt. Det jeg liker best med Danmark, er at jeg får utfordrende oppgaver, sånn at

jeg ikke mister skolegleden min. Det er viktig for meg.

Det er kjedelig å gjøre det samme hele tiden. Jeg liker å ha mye å gjøre, forteller Vilde.

Hva kan lærerne gjøre for barn som Vilde?

– Bli kjent med eleven. Spør hva hun liker å gjøre. Sjekk matematikkboken, og gi flere utfordringer. Gi skryt.

De skulle gi skryt til alle, enten en gjør tull eller om en er flink. Da blir en bedre. Ros også når noe har vært vanskelig. De som er flinke får ikke alltid ros, bare «å ja, er du ferdig allerede.» Her i Danmark har jeg ikke tenkt så mye over det med å gå på skole lengre. Det er helt greit nå. I høst skal jeg begynne på ny skole, en Montessori-skole i Bergen. Jeg tenker det vil gå greit å få nye venner også der.

– Hvis du intervjuer meg om ti år, hvor treffer du meg da? Da er jeg 21 år. Hm. Jeg har ikke planlagt fremtiden, men har tanker om hva jeg vil være. Jeg har lyst til å ha et eget firma, ha en god utdannelse og bruke evnene mine til å hjelpe andre mennesker. Og så vil jeg bo i Bergen!

16

MORS RÅD TIL SKOLEN »» Mette Sæhle Nilsen har nå lang erfaring som mor til et evnerikt barn. Hun er medlem av nettverket Lykkelige barn, og har vært foreldrekontakt og ansvarlig for inntakssamtaler for norske elever på Mentiqa-skolen. Hun ser i ettertid at den norske skolen ikke har det lett, for det finnes lite kunnskap om evnerike elever i lærerutdanningen og skoleverket. Det er bare det siste året det har kommet inn kapittel om evnerike barn i lærebøkene. Hun har derfor flere råd til lærere: »» Vær ydmyk og lydhør. Har et barn det fryktelig på skolen, hør også på foreldrene.

De vet ofte godt hva som kan hjelpe barnet.

»» Er det ingen kompetanse på skolen, søk kunnskap hos Lykkelige barn, læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, eller ta kontakt med skolene i Bærum og Asker. De har nå laget en egen plan for evnerike barn. »» Får du et evnerikt barn i klassen din, finn ut hva akkurat dette barnet trenger. Lag en gruppe som tar seg av dette. Handler det om det faglige? Er det en god nok tilpasset opplæring? Noen kan ha ekstra utfordringer som ADHD eller asperger. Noen ganger blir det kun disse utfordringene som sees og jobbes med. »» Mye handler selvsagt om det faglige. Men det handler egentlig vel så mye om å bli sett for den du er, og at du kan være den du er.

17

REKTOR SIER:

V

i er en friskole, men vi danser ikke navnet vårt hver morgen. Det er ikke så alternativt, sier den norske rektoren Arnfinn Rismoen.

Han vil gjerne avlive en av mytene om skolen.

– Vi er ikke en eliteskole for de som har god økonomi.

Det er ikke en sammenheng mellom god økonomi og det å ha evnerike barn. Vår skole er for barn som har en høy begavelse innen ett område eller flere, hvor trivsel blir lagt i høysetet. Når det er sagt, koster det penger å gå her.

Det har smertet meg noen ganger at det finnes foreldre som ikke har råd til ha barna sine her.

Undervisningsmessig skiller skolen seg fra andre. De har 100 elever, fordelt fra 0. til 10.klasse. Antall lærer per elev er derfor høyt. De legger stor vekt på å utfordre barnet.

Derfor har de fag som retorikk og filosofi, som utfordrer faglig og gir refleksjon. De har også tysk, geografi, biologi og fysikk på tidligere trinn enn grunnskolen. Noe av det aller viktigste er differensiert undervisning.

– Noen elever kan langt mer i noen fag, men ligger etter i andre. Vår utfordring blir å tilrettelegge for disse, og det finnes det ikke en fast oppskrift for. For ingen er like. Det tar vi hensyn til her.

Rismoen får mange henvendelser fra Norge. Nå kan det være at nordmenn ikke trenger å dra til Danmark for å gi barna sine et tilbud. For Arnfinn venter å svar for å få lov til å åpne en Mentiqua-skole i Norge fra høsten 2016.

– Grunntanken med at vi har et skolesystem hvor alle skal kunne bli gode er jo fornuftig, hvis det var mulig. Det mener jeg det ikke er. Det som er tankevekkende, er den ekstreme motstanden mot alternativer til den offentlige grunnskolen. Hvis jeg får lov til å åpne en skole, blir det ikke en som skal konkurrere med den, men være et tilvalg til dagens system. Jeg er på ingen måte imot den offentlige skolen, men for meg handler det like mye om å gi til tilbud til de som ikke passer inn der.

MENTIQA I Jylland i Danmark får mange henvendelser fra norske foreldre. Nå håper rektor Arnfinn Rismoen at han får lov til å starte en lignende skole i Norge.

18 18

LIVET & SKOLEN

Noen barn snakker bare hjemme. Det kalles selektiv mutisme. Heidi Omdal har doktorgrad i emnet, og har gode råd til foreldre, barnehage og skole.

HEIDI OMDAL TITTEL: Førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Institutt for pedagogikk. »» DOKTORGRAD på barn med selektiv mutisme. »» UTDANNING: Førskolelærer med doktorgrad i spesialpedagogikk. »» FORSKER: Forsker og formidler i forhold til tause barn, sosiale-emosjonelle vansker, utviklingsstøttende kommunikasjon og relasjonsarbeid, tidlig innsats, utvikling av profesjonelle læringsfellesskap og evaluering av innovasjonsarbeid i barnehage og skole.

“Den beste metoden er å få barna til å bruke den sterke egenviljen de har, til sin egen fordel”

15 svar om selektiv mutisme TEKST: ANN-MARI GREGERSEN

>> Hva er selektiv mutisme?

Selektiv mutisme er en tilstand som er kategorisert i det europeiske diagnosesystemet ICD-10 og det amerikanske diagnosesystemet DSM-V. Det anslås å komme til uttrykk hos i underkant én prosent av befolkningen. Det er ikke gjort noen norsk studie av forekomsten. >> Hvor langt tilbake kjenner vi til selektiv mutisme?

Innen psykiatrien var det allerede nevnt på 1800-tallet, men det gikk da mer på de som var helt tause. I 1934 ga Tramer selekiv mutisme et eget navn. Det handler om barn som kan snakke, men som lar være i bestemte situasjoner.

>> Er det flere jenter enn gutter som får diagnosen?

Vi ser en svak overvekt av jenter, og det er spesielt. Som oftest er det gutter som dominerer når det er snakk om diagnoser. Kanskje er det jentemåten å reagere på? At de blir mer stille, og henger seg opp i at alt må gjøres korrekt? Forskningen er ikke stor på selektiv mutisme, så vi vet for lite.

Følger det ofte andre diagnoser med selektiv mutisme?

Det er mange som også kan ha andre vansker, så en må prøve å kartlegge dette så godt som en kan med observasjon og testing.

>> Hva er de typiske kjennetegnene?

Det er veldig vanlig at barnet ikke snakker i barnehagen eller på skolen, men at det prater helt vanlig hjemme.

Det kan også være noen barn som ikke snakker med alle hjemme heller, for eksempel til personer de ser sjelden.

Noen snakker ikke med andre på butikker, eller i andre situasjoner utenfor hjemmet.

>> Hva er de første tegnene?

Foreldre merker det ofte når barnet skal i barnehagen, gjerne fra 2-årsalderen. Da kan det være at foreldrene tenker tilbake, og husker at barnet for eksempel reagerte mer kraftig enn søsken på å ta imot ting fra folk de ikke kjente, eller at de kunne være tause hos helsesøster. Ting en ikke tenkte på der og da.

19

LIVET & SKOLEN

>> Hva kan årsakene være?

Vi vet ikke helt. Det kan være mange årsaker. Noen barn har sagt at voksne tidlig bemerket at de sa noe feil. Det kan være nok for noen. Det blir et hverdagstraume ut av det, og de bestemmer seg for at dette skal de ikke oppleve igjen.

Overgangen fra å være hjemme til å begynne i barnehagen, kan være kritisk for barn som er disponert for å bli fanget i tausheten. Bestemmelsen om ikke å snakke, blir etter hvert en vane og en negativ forventning som barnet lever opp til i omgivelsene. Etter hvert blir det ingen som krever noe verbalt fra barnet og det trenger ikke å si noe. Det som en gang føltes som en trygg beskyttelse mot stress, blir etter hvert en tvangstrøye for barnet. Siden disse barna gjerne er spesielt sensitive for andres oppmerksomhet, tør de ikke å ta sjansen på andres respons hvis de plutselig snakker eller gjør ting de ikke pleier å gjøre.

Det er ikke alltid en finner ut av akkurat hva som gjør at barnet velger å snakke på en arena, og være taus på en annen. Så vi må jobbe med faktorene rundt barnet, ikke sykeliggjøre det. Foreldre beskriver ofte at barna ikke har sosial angst. De vil være med på lek, på besøk og har et naturlig samspill med andre.

“Det som en gang føltes som en trygg beskyttelse mot stress, blir etter hvert en tvangstrøye for barnet” >> Hvordan kan vi hjelpe et barn med selektiv mutisme?

Som ny for barnet, for eksempel om du er spesialpedagog, kan det være en fordel først å møte barnet hjemme. Da forbinder ikke barnet deg med den tause arenaen. Det kan også lønne seg å filme samspillet hjemme. Mange foreldre er skeptiske, og synes det er skummelt. Det går seg til etter hvert, og barna lar seg ofte ikke forstyrre av dette. De er som regel bare nysgjerrige og vil gjerne se seg selv på film. Dette kan utnyttes i forhold til å tåle å eksponere seg.

Kanskje går barnet med på å vise et videoklipp der barnet snakker hjemme for noen barn og voksne i barnehagen.

Barnehagen kan jo også ha videofilming som prosjekt en periode, slik at dette er noe alle holder på med og viser for hverandre. Det er ellers mye vi kan gjøre naturlig.

Klasserommet er en vanskelig situasjon som innebærer mange krav til prestasjoner for barn. Da må en jobbe med samspill og relasjoner i andre situasjoner, før en begynner å kreve i en skolesetting. Tillit og trygghet må være på plass før utfordring av tale og deltakelse kan finne sted.

Man kan prøve å dempe ned ferdighetskrav. For mange er opphengt i at de skal gjøre ting korrekt. Det begrenser barnet i å prøve og feile, og gir stressopplevelser. Så en må jobbe med at de skal klare å slippe seg litt løs og slippe kontrollen.

20

>> Hva kan foreldre gjøre?

Det er viktig at det er et tett samarbeid mellom barnehage/ skole og foreldre. Alle må ha samme mål og retning, og jobbe systematisk sammen. Begge arenaer må trekke barna med, og bli enige om mål. For eksempel kan foreldrene snakke med barnet hjemme, og si at nå har vi snakket med læreren din. Vi lurer på om du kanskje klarer å lese leseleksen i grupperommet ved siden av klasserommet, og så er døren litt på gløtt så de andre kan høre? Neste skritt kan bli å spørre om barnet kan lese for bestevenninnen sin i samme rom. Det blir ulike steg på veien mot å snakke foran mange. Det blir forutsigbart, og barnet føler at de selv har kontroll over sitasjonen. Det er veldig viktig, for da blir frykten mindre. Det blir som en fobi. En jobber seg skritt for skritt ut av det. >> Skal foreldrene være med på den tause arenaen?

Ei som ikke snakket sa en gang: «Mamma, jeg trodde jeg skulle snakke, og så gikk det så lang tid og nå klarer jeg det ikke. Begynner du å jobbe i barnehagen, skal jeg klare det». Å ta med foreldrene i barnehagen, gjøres en del i USA. De kan vise til gode resultater. Det viktigste er at pedagogen eller læreren er ved siden av, når foreldrene er med barnet. Snakker barnet lavt eller hvisker til foreldrene, skal læreren komme nærmere litt etter litt. Foreldrene skal så rose barnet mye. Men det er i USA. Vi må gjøre det litt annerledes i Norge. Vi kan bruke selve leken og humor, og dempe frykten for å snakke. Så kan læreren komme inn litt etter litt. Det handler ikke nødvendigvis bare om å ta med foreldre på den tause arenaen. Ikke alle kan det. Det kan være en annen trygg person, for eksempel besteforeldre.

Det viktigste er uansett at det jobbes systematisk. >> Hva kan barnehagen/skolen ellers gjøre?

Det er viktig å få en spesialpedagog med på laget, slik at barnet får en sakkyndig vurdering. Jeg har min erfaring fra barnehage, og snakker ut fra det. Det er kjempeviktig at ikke pedagogen og barnet blir en egen øy. Når jeg er ute i barnehager, snakker jeg med assistenter, pedagogisk leder og styrer, slik at alle vet hva som kan være lurt å tenke på for akkurat dette barnet. Samtidig får jeg også deres innspill. Planen som lages for barnet må henge sammen med planen for hele gruppa, slik at barnet blir inkludert.

Så får en heller jobbe med barnet i små grupper. Jeg har sett mange eksempler på at det kan virke mot sin hensikt at barnet har sin egen voksen. Det blir avhengig av den voksne, og slutter å prate med andre.

HVA ER EKSTRA VIKTIG?

Jeg sier alltid at barnehagene må utfordre barnet, slik at ikke mutismen blir en identitet og en sosial rolle. Da blir det vanskelig, om ikke umulig. Ikke tillatt at andre barn sier: «Ikke spør han, han snakker ikke.» Ikke still spørsmål som gjør at barnet kan nikke eller riste på hodet. Da bygger det seg opp veldig negative forventinger. Ikke gi opp barnet.

Ikke bli irritert. Da kan barnet bli reddere og reddere. Lag

en plan sammen med barnet, med små oppgaver, så de er oppnåelige og de har noe å strekke seg etter. Ikke tillatt at barnet trekker seg. Da opplever de at de kommer til kort, og da blir det vanskeligere å prøve igjen. Når de er med på å lage planen, får barnet en indre motivasjon. Det kan være lurt med en belønning, enten i form av modig-klistremerker, eller få en bestevenn til å holde tommelen opp og si at de var flinke. Så sosial belønning kan også fungere. >> Hva er prognosene?

Ved tidlig innsats, er prognosene gode. Det er veldig personavhengig. De voksne må «holde ut», være tålmodige, engasjerte, ha tro på barnet og klare å uttrykke det. Et barn spurte en gang «hvorfor snakker han ikke?», til pedagogen.

Svaret han fikk var at «han snakker ikke ennå, men gjør det snart». Da utrykkes en forventning til barnet som ikke snakker, men som hører det som blir sagt. Det kan sette i gang prosesser.

at de nå klarte å fungere i jobben, men at det var vanskelig å delta i spontane diskusjoner. Noen synes også det var tungt å snakke i telefonen, alle slike situasjoner som var utenfor deres kontroll. For mange utvikler det seg til sosial angst, og det blir en identitet å være taus også som voksen. >> Hva sier barna du har snakket med hjalp dem mest?

Alle sa at de selv måtte ta beslutningen om å snakke.

Hadde de ikke en indre motivasjon for å snakke, kunne ingen andre få dem til å gjøre det. Den beste metoden er å få barna til å bruke den sterke egenviljen de har, til sin egen fordel. Et lite barn sa «Når jeg blir 5 år, skal jeg snakke» Jeg fikk en SMS noen år senere: «Nå er jeg blitt 5 og snakker med alle, slik jeg lovet!»

>> Hva hvis en ikke får tidlig hjelp?

Når jeg har observert selektiv mutisme i ungdomsskolen, ser jeg at situasjonen for ungdommen blir mye vanskeligere enn i de tidlige årene. Da slutter medelever å være så velvillige og trekke med den som ikke meddeler seg muntlig.

I intervjuer kommer den økende ensomheten deres tydelig frem. På en måte vil de være som de andre, men samtidig så klarer de ikke å gi slipp på sin identitet som taus. Da vil alle legge veldig merke til det, og de frykter andres oppmerksomhet, selv om den er positiv. Voksne jeg har møtt, sier at de i utgangspunktet ønsket hjelp, men fikk den ikke. Noen fortalte at følgene av så mange år i taushet, var

ILLÜSTRASJON: MARI K ANSTAD JOHNSEN

SELEKTIV MUTISME kan gjøres noe med, men det er personavhengig. Heidi Omdal mener de voksne må være tålmodige, ha tro på barnet og klare å uttrykke det.

21

NY FORSKNING

Bare 1/3 av barna som fikk en ASF-diagnose ble fanget opp ved 18-månedersalderen. Det viser ny forskning fra psykologspesialist Nina Stenberg.

Bare de svakeste fanges tidlig opp TEKST: ANN-MARI GREGERSEN

A

utismespekterforstyrrelser (ASF) kjennetegnes ved flere ting. Som vansker med gjensidig sosialt samspill og kommunikasjon, samt en repeterende/stereotyp adferd.

Snittalderen på autismediagnose er ved 3-4 år, atypisk autisme ved 4-5 år og asperger syndrom ved 7-8 år. Tegnene ved 1-2 årsalder er avvikende blikk, lite bruk av sosialt smil, imitasjon mangler, det er liten interesse for andre og en reagerer ofte ikke på navnet sitt. Tvilling- og andre søskenstudier viser at arv også er en faktor.

spørreskjema fra en befolkningsbasert studie. Studien baserer seg nemlig på den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) og en delstudie om autisme, kalt Autism Birth Cohort (ABC). Mer enn 100 000 gravide kvinner samtykket til å delta i MoBa fra 1999 til 2008. Ved hjelp av spørreskjemaer, kliniske undersøkelser og informasjon om autismespekterdiagnoser fra Norsk pasientregister kunne vi studere tidlige tegn og utviklingsforløp før barna har fått en diagnose. MoBa-undersøkelsen følger jo faktisk gravide fra før fødsel. Deretter svarer de på spørsmål når barnet er 6, 12, 18 og 36 måneder. Deretter ved 5, 7 og 8 år, og barna skal følges videre etter hvert som de blir eldre.

Nina Stenberg har jobbet i mange år i klinikk med utredning av barn med nevroutviklingforstyrrelser. Det var slik hun kom inn i ABC-studien, som kliniker på forskningsklinikken.

– Der så vi 1000 barn fra hele Norge, som fikk en grundig utredning. Jeg tenkte at her, sammen med MoBa-undersøleksen, har vi data fra da barna er helt unge. Det som gjorde at jeg ville forske på dette, var for å se hvor tidlig en kan se tegn på ASF. Er det så tidlig som mye av den kliniske forskningen sier, eller er det mer individuelt? forteller Nina Stenberg.

DÅRLIGST FUNGERENDE

Det forskes mye på ASF, blant annet mye på årsaker og tidlige tegn.

– Det er ulikt hva slags design studiene har. Mange er gjort ut fra kliniske tegn, av barn henvist til utredning. Andre studier er basert på søsken. Her ser en på yngre søsken av barn som har ASF, da en vet at de har mye større sjanse for å få en diagnose.

Så ser en på yngre søskens utvikling, og hvor tidlig en eventuelt ser tegn. Utfordringen med disse undersøkelsene er at det er de dårligst fungerende som er henvist tidlig. En vet heller ikke om søskenstudiene er generaliserbare, sier forsker og psykologspesialist Nina Stenberg.

Da hun var stipendiat ved Folkehelseinstituttet, tok hun doktorgraden på å se om et av de mest brukte screeningverktøyene tidlig kan forutsi ASF.

LITEN NYTTE

Hovedfunnet var at bare 1/3 av de som fikk en ASF-diagnose, ble fanget opp ved 18-månedersalderen av screeningsinstrumentet, det vil si spørreskjemaet foreldrene fylte ut.

– Det er i utgangspunktet en liten del av befolkningen som får en ASF-diagnose, rundt 1-2 prosent. Så 1/3 er ikke mye. Så lite at jeg ikke synes det vil være hensiktsmessig å anbefale en

FRA GRAVIDITET

– Det som er spesielt med det vi har gjort, er at vi har tatt tall og

22

Nina Stenberg (46) »» Psykologspesialist og forsker »» Disputerte for doktorgrad ved Universitetet i Oslo i år med tittelen «Early features and identification of autism spectrum disorder» »» Studien tar utgangspunkt i den store MorBarnundersøkelsen (MoBa), som Folkehelseinstituttet (FHI) startet, samt Autism Birth Cohort-studien (ABC), som er et samarbeid mellom FHI, Columbia University i New York og Nic Waals Institutt. Målet med ABCstudien er å se på årsaker til autisme, miljø og arv samt tidlige tegn og utviklingsforløp. »» Jobber ved Oslo Universitetssykehus, Nevropsykiatrisk enhet, psykisk helse for barn og unge »» Fullførte psykologutdanningen ved Universitetet i Oslo i 1997, doktorgrad vår 2015, spesialst i klinisk psykolgi barn og unge 2007.

screening for hele befolkningen ved helsestasjoner, slik de gjør i USA. Storbritannia har ikke valgt å screene alle barn. Der synes en ikke det er gode nok skjemaer for å fange dette opp. Det er det som jeg også så i studien. De som fanges opp tidlig, har nemlig ofte også en utviklingshemming i tillegg. Mange av barna vi ser i klinikk, har normal intelligens og språkutvikling. Foreldrene har ikke merket noe spesielt tidlig. Og hos noen barn kan foreldre melde om tap av ferdigheter rundt 2-årsalder. De har hatt ord, men så er de ikke i bruk mer. Da fanges de kanskje heller ikke opp så tidlig. Det er altså store individuelle forskjeller.

“Det er flere nå som får en ASFdiagnose som har en normal intelligens og fungerer godt”

SYNLIG VED SKOLESTART

Det har vært en økning de siste årene i Norge og andre land i antall diagnoser.

– Hovedårsaken er at diagnosekriteriene er blitt både bedre og videre. Asperger ble først en diagnose på 1990-tallet. Det er flere nå som får en ASF-diagnose som har en normal intelligens og fungerer godt. De svakt fungerende ser en symptomer på ved 2-årsalderen. Barn med normal språkutvikling ser en ikke symptomer på før ved 3-4-årsalderen. Dette når de selv skal sette i gang lek og ta initiativ med andre. Hos andre igjen blir det ikke synlig før ved skolestart, hvor de sosiale kravene øker, sier Nina Stenberg.

Stenberg sier at endel foreldre har dårlig samvittighet for at de ikke har oppdaget det før hos sitt barn. Det synes hun de ikke skal ha, for generelt vet man jo lite om tidlig utvikling hos de best fungerende barna. Det er først nå den informasjonen begynner å komme. For det er ingen tvil om at det er lettere å fange det opp, dersom barnet ikke går, fremfor at det ikke tar initiativ ved

MER INFO TIL FLERE

Nina Stenberg sier at det legges mye ressurser i å fange opp barn ved 18-månedersalderen i USA. Det er viktig å fange opp barnet så tidlig som mulig. Rask start på hjelp gir bedre fungering og læring, og en kan unngå problematikk som atferdsvansker. Men kanskje er ikke screening med 18 måneder den beste måten å fange opp så mange som mulig på.

– Jeg ser for meg mye mer informasjon om ASF til barnehager, helsestasjoner og skoler. Det er veldig viktig å fange opp de barna der symptomene kommer mye senere. Det er gjerne ikke alle som jobber med barn som vet hvor store individuelle forskjeller det er i autismegruppen, når de blir synlige og hvordan utviklingsforløpet er. En helsesøster i en liten kommune kommer også sjelden borti veldig mange med ASF, så det er ikke lett å vite hva en skal se etter dersom en ikke har mange å sammenligne med. Det er uansett for mange ulike årsaker og utviklingsforløp, til at et skjema kan fange dette opp.

23

NY FORSKNING

FOTO: ISTOCK

NINA STENBERG synes ikke foreldre skal ha dårlig samvittighet for at de oppdager symptomer for sent.

Forskning viser at det er store individuelle forskjeller.

“Er det slik at det virkelig er færre jenter med ASF, eller er det heller slik at vi ikke fanger opp jentene?”

lek. I dagens samfunn legges jo også mye til rette for barna, slik at ikke alle lærer selv å invitere til lek før de blir klare for skolen.

FÅ JENTER

Én ting synes Nina Stenberg var ekstra interessant med studien og tallene som ligger i både MoBa og ABC-undersøkelsen.

Kjønnsforskjellene.

– Vi fant i våre data, som i andre studier, at blant barna som fungerer svakest og har en utviklingshemming, er det 2 gutter på 1 jente. Ser vi på de best fungerende barna, er det langt færre jenter. Da er det 8 gutter på 1 jente. Da blir spørsmålet: Er det slik at det virkelig er færre jenter med ASF, eller er det heller slik at vi ikke fanger opp jentene? Gutter er generelt opptatt av tekniske ting som data og maskiner, mens jentenes interesser går mer på det sosiale, som dyr og kjendiser. Er det derfor de kommer under radaren?

– Så det er ikke utenkelig at det kan komme mer forskning fra din side?

– Nei, jeg synes absolutt at dette med kjønnsforskjeller kan være interessant å forske mer på!

24

9

BRETTSPILL!

788282 161404

Fortell om no e du gleder deg til.

- et spill om følelser, tanker ogog situasjoner – et spill om følelser, tanker situasjoner

I S B N 978-82-8216-140-4

- et – et spill spill om om følelser, følelser, tanker tanker ogog situasjoner situasjoner

–- et spill om følelser, tanker og situasjoner

Beskriv deg selv med tre ord.

Kan du si to måter å vise at man er lei se g på?

Hvis du hadd e fått tre øn sk hva hadde du ønsket de er, g da?

Hva er en go d venn for de g?

HEI! Dette spillet er ment som en hjelp til deg som har samtaler med barn. Spillet vil gi dere en måte å snakke om følelser, tanker og situasjoner. «Hei» har en enkel struktur og kan brukes uten at man trenger å være for bundet til regler.

SJENERT

Erfaringer har vist at «Hei» kan passe for barn helt fra førskolealder og opp til ungdomsalder.

Den voksne er en aktiv deltaker som kommer med egne svar og refleksjoner og som kan støtte, hjelpe og gi forklaringer til barnet.

25

www.hertervigforlag.no

390,-

TEMA: BARNEVERN

– Jeg har aldri følt meg så liten og redd som da jeg gikk inn døren til barnevernet, sier Eli. Hun er en av pådriverne bak pilotprosjektet «Til alles beste» som jobber for å styrke foreldrenes stemme i barnevernssaker.

TIL ALLES BESTE TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: JAN INGE HAGA

H

un byr på kaffe og te og et fat med oppskåret frukt. Stua i den trivelige eneboligen har store vinduer som vender ut mot blå fjord og grønne marker. På veggen over pianoet henger portretter av to nydelige småjenter. Den ene lys og den andre mørk.

Eli finner frem en bugnende blå ringperm, legger den på bordet, men åpner den ikke.

– Jeg tenkte jeg skulle forberede meg litt til dere kom og fant fram permen med alle papirene vedrørende jenta vår, men jeg kjente jeg ble dårlig bare ved synet av den, sier hun og skyver permen fra seg. Eli er en av syv barnevernsforeldre fra Stavanger og omegn som har satt i gang pilotprosjektet «Til alles beste – erfaringsformidlere i barnevernet» i samarbeid med barnevernet i Stavanger.

Målsettingen er et sterkt ønske om å etablere et landsdekkende nettverk av erfaringsformidlere som ved å dele sine erfaringer og opplevelser kan bidra til et bedre barnevern. Også barnevernspedagog Anne Kristine Bruns og fagkonsulent i Stavanger barnevern Margaret Riley er en del av gruppen.

– Vi ønsker å delta på dialogmøter mellom barne­verns­ ansatte og foreldre, ha direkte kontakt med foreldrene, holde kurs og foredrag for nyutdannede, delta i planarbeid og fagutvikling. En barnevernssak fremkaller sterke følelser, foreldrene føler på sinne og frustrasjon og samarbeidsklimaet er ofte dårlig. I en slik situasjon kan en erfaringsformidler være til hjelp for begge parter.

For foreldrene blir han en som har vært gjennom det samme selv, som kan lytte, forklare, forstå. For den barnevernsansatte kan han gi gode råd og veiledning om hvordan man skal, eller ikke skal, møte en rasende far eller en fortvila mor, sier Eli og legger til: – Dette handler overhode ikke om å refse barnevernet, men å stille vår dyrekjøpte kunnskap til disposisjon. Eli har allerede hatt tre foredrag, blant annet på en fagdag for barnevernsansatte.

– Tilbakemeldingene har vært udelt positive. Dette er noe barnevernet også ønsker, forteller Eli som ønsker å være anonym av hensyn til datteren.

26

27

“Det var som å vinne i lotto.

Endelig fikk vi hjelp, nesten tre år etter at problemene startet for alvor”

i andre enden av hotellsenga og krøp forsiktig nærmere, jeg brukte lang tid, kanskje timer, før jeg endelig nådde frem til henne, både fysisk og psykisk. Vi knyttet sterke bånd i løpet av disse første ukene. Bånd som senere ble strukket til sine ytterste grenser – men som heldigvis har holdt, sier hun.

EN STERK HISTORIE

Eli er en ressurssterk og oppegående dame. Hun har full jobb som daglig leder i en mellomstor bedrift, er lykkelig gift og har to døtre. Den ene biologisk, den andre adoptert.

Begge like høyt elsket av sine foreldre.

– Vi fikk en datter kun få år etter at vi giftet oss, men da vi tenkte at hun skulle få søsken, sa det stopp. Det kom ikke flere barn, forteller hun. Ekteparet besluttet å adoptere, og i 1993 reiste den lille familien til Colombia for å hente hjem en liten jente på 11 måneder. Eli finner frem et album. Hun smiler mens hun blar seg fremover.

– Her er fra da vi hentet henne i Bogota, sier hun og viser bilder av en alvorlig liten pike med mørke øyne og èn finger i munnen.

– Hun var nydelig, men veldig alvorlig. Det gikk bra helt til vi kom til hotellet og ville skifte bleier på henne. Da begynte hun å gråte helt hysterisk. Vi fikk ikke røre henne.

Hun var utrøstelig og la seg helt inn til veggen. Jeg la meg

LAMSLÅTT

Det gikk fint de første årene, problemene startet da datteren begynte på skolen. Hun hadde store hull i forståelsen av abstrakte ting. Klarte ikke å skille liter fra kilometer, høst fra sommer. Ingen, hverken foreldre eller lærere, forsto problematikken hennes. Heller ikke hvordan hun kunne hjelpes. Jenta gikk fra å være blid og glad, til kranglete og vanskelig å ha med å gjøre. Og for åtte år siden skjedde noe som snudde tilværelsene fullstendig på hodet for Eli og familien. Yngstedatteren forsøkte å ta sitt eget liv.

– Vi var lamslått. Vi skjønte ikke hva som skjedde. Vi ville

28

TEMA: BARNEVERN

hjelpe, men visste ikke hvordan, forteller Eli. Det gikk fra vondt til verre. Fra skolen kom det stadig tilbakemeldinger om dårlig oppførsel. Hjemme kom det etter hvert til både verbale og fysiske utbrudd.

En dag leste Eli en artikkel i Adopsjonsforum av psykologspesialist Joakim Haarklou, som har spesialisert seg på ungdom med atferdsproblemer.

– Artikkelen het «Emma, tvert imot», og det var som å lese om datteren vår. Vi tok kontakt med Joakim Haarklou, gikk på kurs og fikk helt ny innsikt i vår datters problemer, forteller hun. Brikkene falt på plass, og hun fikk endelig en diagnose; Reaktiv Tilknytningsforstyrrelse (RTF), en følelsesmessig skade som følge av fysisk og psykisk avvisning tidlig i livet. Den nyervervede diagnosen til tross; på hjemmebane ble ikke situasjonen bedre.

UTE AV KONTROLL

– Problemene akselererte, vi følte at vi mistet fullstendig kontroll. En venn av oss anbefalte oss å søke hjelp hos barnevernet. Vi var veldig skeptiske. Barnevernet? Det var en høy terskel å trø over. En av de tingene Joakim Haarklou hadde lært oss var at ungdom med RTF ofte løy om sine nærmeste. Det hadde ikke datteren vår gjort – så langt.

Men hva om hun gjorde det nå? Hva om hun serverte løgner til barnevernet som førte til at de tok henne fra oss? Det var jo ikke det vi ville, vi ville bare ha hjelp til å håndtere en situasjon som var ute av kontroll. Men vi hadde ikke noe valg. Vi måtte ha hjelp.

– Jeg har aldri følt meg så liten, redd og hjelpeløs som den dagen vi oppsøkte barnevernet. Vi var totalt utslitt og nedbrutt, sier Eli og folder fingrene rundt den blomstrete tekoppen. Hun stirrer ut av vinduet et par sekund før hun fortsetter: – Vi bor på et lite sted. Alle kjenner alle. Den eneste saksbehandleren i kommunen hadde jeg vært barnepike for. Det var ingen god situasjon, sier hun.

BOLLER OG KAKAO

Et vennepar i Oslo som også hadde adoptert et barn fra Colombia, slet med omtrent samme problematikk som Eli og mannen. De hadde opplevd gode resultater med Multisystemisk terapi (MST), en familiebasert behandlingsform for ungdom med alvorlige atferdsproblemer.

MST går i hovedsak ut på at familien får en «egen» terapeut som skal hjelpe foreldrene til å håndtere det utagerende barnet – og som skal være tilgjengelig hele døgnet. Dette

ønsket Eli og mannen å prøve. Men etter et møte med Bufetat ble det konkludert med at datteren ikke kvalifiserte – fordi hun «bare» utfylte 8 av 10 krav.

– Vi protesterte, og det ble avtalt et nytt møte, men da sa kroppen min stopp. Jeg var så ufattelig sliten av å legge ut om våre problemer gang på gang, om frykten, om vår følelse av utilstrekkelighet som foreldre. Jeg hadde fortalt historien vår så mange ganger; til helsesøster, fastlege, det lokale barnevernet, lærere, PPT, BUP og Bufetat. Nå orket jeg ikke mer. Føttene mine føltes som bly da jeg skulle gå opp trappen til barnevernets kontorer, tårene bare rant, sier hun.

Men denne gangen gikk det bedre. Etter ny gjennomgang av saken ble de innvilget MST-behandling uten ventetid.

– Det var som å vinne i lotto. Endelig fikk vi hjelp, nesten tre år etter at problemene startet for alvor. Vi fikk en terapeut som var tilgjengelig for oss hele døgnet.

Hun var trygg, positiv, tydelig og 100 prosent til stede for oss døgnet rundt. Det ble redningen, sier Eli og forteller at terapeuten hadde lite kontakt med datteren, det var foreldrene hun fokuserte på. Vi lærte hvordan vi skulle stå sammen i «stormen» som ektepar, hvordan vi skulle møte et raseriutbrudd, hvordan vi skulle vise henne kjærlighet i praksis. Jeg har aldri kokt så mye kakao og bakt så mye boller som jeg gjorde da, smiler Eli. Behandlingen gikk over 10 måneder.

KRISETEAM

Eli har i ettertid engasjert seg i flere barnevernssaker – på privat initiativ. Hun har støttet fortvilte foreldrene på møter med barnevernet, hun har trøstet, lyttet og oppmuntret.

– Jeg klarer ikke å bare stå og se på, for jeg vet så godt hvordan de har det. De trenger noen som forstår, noen som kan gi støtte og hjelp i en vanskelig situasjon. Når et barn dør brått, fanges de sørgende straks opp av et støtteapparat. Å miste omsorgen for et barn er også en sorg, men da er det lite hjelp å få. Hvor skal de gå med sin sorg, sin fortvilelse, spør hun og slår ut med hendene. Hun mener at det må opprettes et kommunalt kriseteam som kommer på banen umiddelbart etter en omsorgsovertakelse. En erfaringsformidler kan gjerne være en del av et slikt team.

– Mange får en depressiv reaksjon, og trenger hjelp. Får de ikke det kan det gå forferdelig galt, sier Eli og forteller om en kvinne hun hadde mye kontakt med i forbindelse med en omsorgsovertakelse.

29

TEMA: BARNEVERN

– Hun fikk en psykisk reaksjon og skulle hatt hjelp. Det fikk hun ikke. Resultatet ble at hun gikk til fysisk angrep på en barnevernsansatt med hammer. Hadde hun fått hjelp umiddelbart etter omsorgsovertakelsen tror jeg tragedien kunne vært forhindret, sier Eli. I dag er Elis yngste datter 22 år og klarer seg bra.

– Det går bra med henne nå – mot alle odds, får jeg vel si. Hun har full jobb og bor for seg selv. Hadde noen sagt det til meg da det stod på som verst, ville jeg ikke trodd det var mulig, sier hun.

ØNSKES VELKOMMEN AV BARNEVERNET

«Når et barn dør brått, fanges de sørgende opp av et støtteapparat. Når man mister omsorgen for et barn, står man helt alene i sorgen»

– Erfaringsformidlere er noe som vi i barnevernet ønsker velkommen, sier fagkonsulent Margaret Riley i Stavanger barnevern, som har vært med i pilotprosjektet siden starten i 2011.

– For meg har det vært veldig sterkt å se det engasjementet Eli og de andre foreldrene har vist for å gjøre foreldrenes stemme sterkere og tydeligere i barnevernssaker. De har delt erfaringer og kloke ord, både med hverandre og med ansatte i barnevernet, sier hun og legger til: – Det er min opplevelse at barnevernet er inne i en positiv endringsprosess først og fremst når det gjelder å lytte til barnet, men også til foreldrene. Erfaringsformidlerne er en viktig aktør i denne prosessen.

30

NYTT FRA PSYKOPP

SCHIZOFRENI – NÅ I NYTT OPPLAG! Schizofreni representerer i mange henseender en av de største utfordringene innen vårt helsevesen. Det er en lidelse som rammer unge mennesker og er antakeligvis den sykdommen som koster samfunnet mest. Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Vi må derfor belage oss på å bygge sten på sten, hvor man bare ved å ta et langsiktig perspektiv, vil oppdage at kunnskapsmengden øker. Det er lettere å se framskritt i behandlingstiltak enn i årsaksforståelse.

Vi gir pasientene langt bedre behandling nå enn for 20-30 år siden.

SCHIZOFRENIDAGENE 2015 PSYKIATRIKONFERANSE Siden 1989 har Schizofrenidagene vært et treffpunkt for fagfolk fra hele landet, med foredrag fra nasjonale og internasjonale klinikere og forskere. Schizofrenidagene i Stavanger er blitt en konferansearena som er unik i nasjonal og internasjonal sammenheng, og er Nordens største, faste tverrfaglige psykiatrikonferanse.

Temaet for årets konferanse er ”Når følelser blir lidelse”. Når går følelser fra å være vitalt og friskt til smertefylt og forstyrret? Og hvem bestemmer det?

Hvilken plass har det subjektive i det objektive, og hvordan påvirker følelser vår adferd, våre liv og relasjoner?

Nasjonale og internasjonale forelesere vil belyse dette fra ulike fagdisipliner: - Hjernens emosjonelle arkitektur - Interpersonelle neurobiologi - Følelser i utvikling - Diagnosekritikk. Diagnosesystemer - Sinte unge menn. Snille flinke piker Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og Stavanger Universitetssjukehus Psykiatrisk divisjon arrangerer konferansen i nært samarbeid med Rogaland A-senter,

RKBU Vest, Sola DPS, Jæren DPS, BarnsBeste, Stavanger kommune, Universitetet i Stavanger, Mental Helse SørVest, TIPS Stavanger, Fylkesmannen i Rogaland, NAPHA, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Klubbgata Legesenter og Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (Rogaland).

Tid: 2.-6. November 2015 Sted: Stavanger Forum For påmelding og mer informasjon, se schizofrenidagene.no

31

Norske forskere har levert noen viktige bidrag i forhold til schizofreni, og mange som arbeider i dette feltet har følt et behov for å få en bok på norsk som gir et overblikk over det som skjer i forhold til behandling og forskning, både her i landet og internasjonalt. Denne boken er et forsøk på å imøtekomme dette behovet.

Boken vil være til nytte både for klinikere og forskere. Den vil også kunne anvendes i utdanning av psykologer, leger og annet helsepersonell.

SCHIZOFRENI Bjørn Rishovd Rund (red.)

Hertervig akademisk / 2015 Pris 300,-

– En ære å bli hedret på denne måten!

TEKST: ISELIN KLEPPESTØ THORSEN FOTO: STEIN-ERIK K ARLSEN

I begrunnelsen ble det lagt vekt på at Frahm Jensens uredde stemme har hatt stor betydning for brukernes rettigheter og vilkår i psykisk helsevern. Hun har også hatt mot til « å sette erfaringskonsulenters rolle på dagsorden, og utfordret helsevesenet til å kjenne på ubehaget ved å måtte ta stilling til egne holdninger og praksis». Belastningen ved det siste førte til at hun sa opp sin stilling som erfaringskonsulent i mai. (journ.anm.)

– Vi i Rådet for psykisk helse skulle gjerne kopiert deg 100 ganger og spredd deg ut over hele landet. Vi trenger erfaringskonsulenter, pasienter og brukere som blir lyttet til, sa generalsekretær Tove Gundersen i sin tale ved prisutdelingen.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning har også hatt verdifullt samarbeid med Frahm Jensen på flere områder. Psykopp Nytt har skrevet om mange av hennes prosjekter i årenes løp. Vi kontaktet henne for å gratulere og stille noen spørsmål om den velfortjente prisen. >> Hva betyr prisen for deg?

– Den betyr det den er, en heders- og ærespris for mitt bidrag innenfor psykisk helse i 25 år. Åpenhet og eksponering i media har kostet, også for mine nærmeste.

Derfor var det gripende å høre den spontane talen til min yngste sønn under prisutdelingen. Han skjønner nå mer av rollen jeg har hatt, og ba meg fortsette å ”kick ass”, som han sa. Min eldste sønn bor i Australia, og kunne ikke være tilstede. >> Har du noen råd å gi til andre som kjemper for brukernes rettigheter?

– Aldri gi opp. Hvis noe føles ugreit, så er det som regel det, og da må man si ifra, og aller helst skriftlig. Vi må aldri slutte å sette søkelys på urett, enten det er i spesialist- eller kommunehelsetjenesten, og uavhengig av alder og lidelse. >> Hva inspirerer deg?

– Det er ønsket om et bedre psykisk helsevern, med alt det innebærer. Når det gjelder diktskrivingen er det mye som inspirerer meg. Elementene. Personer. Følelser. Lyder.

Lukter. Det som er vakkert, og det som gjør vondt. Det er

32

godt å skrive, og å lese andres dikt. Ved å lese dikt, kan en forstå på en annen måte, kanskje både seg selv og andre. >> Føles prisen som en oppreisning etter belastningen det siste året?

– Jeg ser ikke på prisen som en oppreisning, men heder for det jeg har stått i, satt søkelys på, og fått utført. Det er summen av min innsats innenfor psykisk helsefeltet de siste 25 årene som ligger i prisen, inklusiv det siste året.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et behandlingssystem hvor det er mulig å snakke åpent om tvangsmiddelbruk, og rom for å kunne ta opp kritikkverdige forhold. Derfor kommer jeg til å si i fra om brudd på helselovgivningen, menneskerettigheter og etiske normer uavhengig om jeg er ansatt i helsetjenesten eller ikke. >> Så hva skal du gjøre fremover?

– Jeg har fått noen forespørsler som jeg vurderer. Vi får se.

Morgendagen kjenner ingen. Jeg skal være medforfatter til et hefte om ansettelse av erfaringskonsulenter medarbeidere med brukererfaring, og lønnede likepersoner som er beregnet på arbeidsgiverne. Heftet skal utgis på Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Jeg arbeider også med den syvende diktsamlingen min. Så er jeg frivillig i Røde Kors Omsorg. Kanskje på tide å gjøre mer for Røde Kors. >> Mer? – Jeg er pårørende i eldreomsorgen i Sandnes, og ikke alt er som det skal. Nedskjæringer og kutt rammer de som er i sin siste fase av livet. Her er det behov for mange stemmer som roper, i tillegg til de som allerede gjør det. Sammen kan vi bli sterkere, slår Frahm Jensen fast, og avslutter med å hedre sin mann.

– Uten ham hadde jeg nok ikke hatt det som i dag. Han er fantastisk god, tålmodig og støttende. Jeg lever blant annet med tilbakevendende depresjoner, med hans hjelp går mye bra. Jeg er ham evig takknemlig.

Kilder: psykisk helse.no aftenbladet.no

TEABUPRISEN 2015

I mer enn 25 år har Målfrid J. Frahm Jensen (52) brukt egne erfaringer som helsepersonell, pasient og pårørende til å kjempe for et verdig og rettferdig psykisk helsevern. Nå blir hun hedret med Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse.

Målfrid J. Frahm Jensen (52) »» Gift, to sønner, to barnebarn, en hund »» Bor på Sandved i Sandnes »» Forfatter, utdannet hjelpepleier, og ansatt som erfaringskonsulent ved psykiatrisk divisjon ved Universitetssykehuset i Stavanger (2009-2015). »» Har hatt et bredt engasjement for menneskers rettigheter gjennom flere år, og vært knyttet til organisasjoner som blant annet Mental helse, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, Røde Kors og Diabetesforbundet, og har mottatt flere priser for sitt engasjement. »» Holder foredrag, skriver dikt og er en ivrig debattant »» Har utgitt seks diktsamlinger og vært redaktør og medforfatter til flere fagbøker- og hefter innen psykisk helse. »» Målfrid på Wikipedia: http://is.gd/maalfridwiki

FAVORITTSITAT:

«If you’re feeling helpless, help someone» Aung San Suu Kyi

33

»» Blant flere spennende og toneangivende forelesere, er vi i år spesielt stolte over å presentere mannen som er kjent for å gjøre komplisert nevrobiologisk viten tilgjengelig, og for sitt samarbeid med Dalai Lama Center, Dr. Dan Siegel.

SCHIZOFRENIDAGENE 2015

Når blir følelser lidelse?

TEKST: KRISTIN FJERMESTAD, FAGLIG LEDER SCHIZOFRENIDAGENE 2015

UTSTILLING: MENTAL ILLNESS AND ME

Å formidle følelser ligger i kunstens vesen, og Schizofrenidagene legger vekt på kunstuttrykk som en viktig del av konferansens innhold. I år presenterer vi den britiske kunsnteren Bobby Baker og utstillingen «Bobby Bakers Diary Drawings; Mental Illness and Me» i Stavanger Kunsthall 28.10. Utstillingen viser 158 malerier som er Bakers dagbok hvor hun lar oss følge henne gjennom 11 år med psykisk lidelse.

Hun viser sin sjelekamp mot egen smerte, men også sitt mot og systemet som skal hjelpe henne. Bakers uttrykk gjør inntrykk. Det er ærlig, humoristisk og varmt.

Bobby Baker vil også delta som foreleser under Schizofrenidagene med foredraget: «Mental illness and me». I tillegg skal hun og Dora Whittuck, datter og psykolog holde miniseminaret: ”Mother/daughter, artist/patient, personal/professional”.

ANNE KRISTINE BERGEM: NO MAN IS AN ISLAND

Bergem er leder for Norsk psykiatrisk forening og skal holde foredraget «No man is an island - Snakkemennesker med evne til kjærlighet». Hun vil gi oss en forelesning om kjærlighet, inkludering og medmenneskelighet. Hvordan kan vi sørge for at dette blir noe annet enn fine ord? Tilknytning og tilhørighet er avgjørende for alle mennesker og betydningen blir ikke mindre om man blir hjelpetrengende eller syk.

Bergem blir også å høre på miniseminaret «Du finner det du leter etter». Der skal hun snakke om barn som pårørende. Ser vi dem?

Under Schizofrenidagene 2015 skal vi være i følelsene.

De gode. De vonde. For mye.

For lite. Hva er sykt? Hva er lidelse? Det følsomme mennesket. Akkurat passe.

Her er et utvalg av aktuelle tema, foredrag og kultur som kan oppleves i Stavanger 2.–6. november.

BIRGIT SVENDSEN: HVA ER VITALITET? HVA ER SYMPTOMER? HVA ER BEDRING?

Kan vi si oss fornøyde som terapeuter dersom pasienten er symptomfri – eller bør vi også undersøke grunnfunksjoner som emosjonsregulering og oppmerksomhet?

I sitt miniseminar «Hva vil det si å hjelpe et barn til bedre emosjonsregulering?» presenterer Birgit Svendsen et klinisk forskningsprosjekt der betydningen av å arbeide terapeutisk med barnas emosjonsregulering vektlegges, samt viktigheten av foreldrenes involvering og deltagelse i denne prosessen.

EGON HAGEN: RUS TIL GLEDE OG TRAGEDIE

Hagen er psykologspesialist og rusforsker og skal holde foredrag i plenum om dilemma knyttet til alkohol som velstandsindikator og helseutfordring. Han kommer også til å trekke frem generasjonsforskjeller i forbruksmønster mellom «generasjon prestasjon», de unge flinke og de over 40. Hagen skal snakke om utbredelse, tilgjengelighet og veksten av arenaer for alkoholkonsum.

35

SCHIZOFRENIDAGENE 2015

PÅL ULVENES: TO FEEL OR NOT TO FEEL – HVORDAN ER FØLELSER VIKTIG I TERAPI

Pål Ulvenes sin forskning på relasjonen mellom pasient og terapeut har fått internasjonal oppmerksomhet og den vil bli presentert i plenum. Å unngå vanskelige følelser og kompliserte tema i terapien gjør at pasienten liker terapeuten, men pasienten blir ikke bedre av den grunn. Det har den konsekvens at det pasienten kommer for å få hjelp til, ikke blir tatt ordentlig fatt i. Ulvenes og hans medarbeidere sammenlignet kognitiv og dynamisk terapi, og analyserte 1000 sesjoner med henblikk på vanskelige følelser og tema, allianse og relasjon.

DEBATT: ICDEVELOPMENT & DSEMOTION

Vi kan ikke stille spørsmålet «Når blir følelser lidelse?», som er tittelen på årets konferanse, uten å forholde oss til diagnostikk og diagnosesystemer.

I spesialisthelsetjenesten skal foreløpig diagnose foreligge etter tredje konsultasjon.

Det blir debatt fredag 6. november om «Diagnoser – hjelp eller hinder i psykisk helsevern?» Som preludie skal Ulrik Fredrik Malt snakke om «Psykiatrisk diagnostikk – kunnskapsløs tombola?» Han blir etterfulgt av Siri Gullestad som skal holde forelesningen «I begynnelsen var affekten». Malt og Gullestad vil antakelig se ulikt på flere forhold.

JON TRYGVE MONSEN: AVGJØRENDE ØYEBLIKK MELLOM PASIENT OG TERAPEUT

Jon Trygve Monsen skal i plenum forelese om affektintegrasjon, om avgjørende øyeblikk mellom terapeut og pasient for at integrering av følelser skal finne sted.

Under sitt miniseminar går han gjennom en illustrasjon og analyse av et 29 timers terapiforløp: fra depresjon til affektintegrasjon.

PER ISDAL: ENKEL OG EFFEKTIV AGGRESJONSKONTROLL

Etter en tre timers workshop med Per Isdal vil du få med deg et helt konkret verktøy for å trene opp aggresjonskontroll. Metoden er unik, og vil være et svært nyttig verktøy for alle helsearbeidere som møter mennesker som på en eller annen måte har problemer med sinne og aggresjon. Isdal vil også holde forelesningen «Frykt og sinne på godt og vondt» i plenum under fagdagene.

DAG NORDANGER: LIFELINES: FRA TRAUME TIL PSYKOSE

Spesialseminaret vil trekke utviklingslinjer fra barndom til tidlig voksenalder, med særlig vekt på forbindelsen mellom utviklingstraumer og psykose. Dag Nordanger skal forelese om tidlig samspill, regulering og utviklingstraumer, og blir etterfulgt av Helen Stain, som trekker disse perspektivene videre inn i ungdomstid, tidlig intervensjon og begynnende psykose. Det vil være fokus på klinikk, med spesielt blikk for det affektive fokus for 2015.

PER ARE LØKKE: OM JENTERS STUMME RASERI

Per Are Løkke skal i miniseminar snakke om jenters stumme raseri i diagnosens tidsalder. Økte forventninger til jenter om å være flinke, snille og attraktive bidrar til å skape et sinne som mange stumt og straffende vender innover. Løkke mener at vår kultur bidrar til at raseriet vendes innover og blir til diagnoser, fremfor å frigjøres som en kraft til kreativitet, kritikk, grensesetting og fornyelse. Under sitt andre miniseminar skal Per Are Løkke snakke om «Når depresjon blir et nasjonalt problem».

36



DAN SIEGEL

Ved bruk av sin håndmodell og sitt toleranse­ v indu, forklarer Dan Siegel nevropsykologiens traume­ reaksjoner og regulerings­a rbeid og hvordan disse modellene kan brukes i behandling. Under årets konferanse kan Siegel oppleves på Spesial­ seminar 3. november under tittelen «Interpersonal Neurobiology; brain, trauma and emotions in psychotherapy».

Spesialseminaret vil favne hjernens ut­ vikling, utviklingstraumer, regulering, til­k nytning og følelser, og den psyko­ terapeutiske prosess. Han skal også holde fagkonferansens keynote «The Developing Mind; affect, regulation and psychopathology», onsdag 4.november. www.DrDanSiegel.com

SCHIZOFRENIDAGENE 2015

FINN SKÅRDERUD: HVA MED FØLELSENE TIL HJELPEREN?

Spørsmålet har fulgt oss fra vi startet planleggingen av Schizofrenidagene 2015.

Ingen behandlingsforløp og terapier kommer lenger enn der hjelperen er med seg selv og sine følelser. Finn Skårderud har vært opptatt av dette tema og han bruker også aktivt egne motoverføringer og følelsesreaksjoner som en del av tilnærmingen til sine pasienter. Hvordan ivaretar vi oss selv?

PER-EINAR BINDER: MEDFØLELSE OG SELVMEDFØLELSE

Binder skal forelese om medfølelse og selvmedfølelse i møte med psykisk smerte.

Han er opptatt av at vi trenger å gi medfølelse til andre, men også til oss selv. Og at et viktig terapeutisk mål er å fremme selvmedfølelse der den indre kritiker har blitt livsødeleggende. Hvordan kan vi gi oss selv mulighet til å heles når livet blir smertefullt?

MINISEMINAR: DET ER MYE EMOSJONER I TVANG

Emosjoner og tvang som et tema vil gå over to dager i miniseminar. Vi skal få høre om bruk av tvang med psykiatrisk ambulanse versus politi. Det blir reist spørsmål om arkitektur har noe å si for bruk av antall tvangsvedtak og hvilken arkitektur og fysisk utforming av miljøet som reduserer bruk av tvungen psykisk helsevern. I tillegg vil det bli forelest om sinne og aggresjon, terapeutisk mestring av aggresjon og forskning fra feltet.

MINISEMINAR: RISIKOVURDERING, FOREBYGGING OG BEHANDLING: VOLD HOS MENNESKER MED ALVORLIGE PSYKISKE LIDELSER

Stål Bjørkly skal i sine miniseminar gi oss klinisk anvendelige metoder for risikovurdering av vold, samt risikofaktorer med vekt på dynamiske risikotilstander og betydningen av emosjonelt ubehag knyttet til disse. Det gis det også en innføring i analyser av forvarsel og sårbarhet i klinisk arbeid med voldsproblemer. Bjørkly vil fremheve betydningen av risikobasert tilnærming i kombinasjon med vekstorienterte tiltak ved hjelp av kliniske eksempler.

JAAK PANKSEPP: VÅRT GRUNNLEGGENDE EMOSJONELLE SYSTEM

Panksepp skal forelese om sitt basic emotional system, bestående av syv medfødte, grunnleggende emosjonssystemer, som tilsammen utgjør vårt medfødte temperament.

Hvordan kan vi bruke det klinisk og terapeutisk? Hvordan henger de gunnleggende emosjonene sammen, og kan være med på å forklare god psykisk helse og smertefulle psykiske tilstander og lidelse? Panksepp forleser i plenum og miniseminar.

SIGMUND KARTERUD: PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE OG EMOSJONELL SÅRBARHET

Sigmund Karterud vil snakke om hvordan de ulike kategoriene av personlighets­ forstyrrelse har sine emosjonelle sårbarhetsområder. Vansker med å regulere følelser inngår i kriteriene av personlighetsforstyrrelser. Av evolusjonære grunner er de primære emosjonene viktigst og de utgjør også en vesentlig del av kjernen og temperamentet i oss selv. Disse temperamentsfaktorene er sannsynligvis årsaksforbundet med personlighetsforstyrrelser. Karterud tar utgangspunkt i Panksepp sitt basic emotional-system. Han skal også holde miniseminar om hvordan mentalisere og jobbe med følelser i individuell -og gruppeterapi.

PATRICIA COUGHLIN: PATOLOGISK SORG

Hvordan skille normale sorgreaksjoner fra patologisk sorg? Patricia Coughlin skal snakke om risikofaktorer for patologisk sorg og hvordan man kan jobbe klinisk med mennesker som lever i en slik smerte. Coughlin holder også to miniseminar under tittelen «Understanding and working effectively with anger and rage.» Hun presenterer hvordan manglende kontakt med eget sinne kan skape symptomer på psykisk lidelse og relasjonelle vansker. Metodisk tar Coughlin utgangspunkt i Intensiv dynamisk korttidsterapi.

Dette var noe av årets spennende program.

Vi håper å se deg i Stavanger 2.–6. november.

Velkommen til Schizofreni­ dagene 2015!

37

AKTUELT

SELVMORDSFORSØK KAN HALVERES En europeisk undersøkelse fra tidligere i år viser at det har god effekt å lære unge å gjenkjenne og håndtere symptomer på psykiske problemer, og å lære dem å hjelpe venner med samme type problemer.

De unge, som ble randomisert til å motta slik kunnskap, hadde etter et år med oppfølging halvert risiko for alvorlige selvmordstanker eller planer om selvmord, sammenlignet med en kontrollgruppe som ikke ble spesielt trent til å gjenkjenne symptomer på psykiske problemer/lidelser.

Undersøkelsen tok utgangspunkt i Awareness-programmet, som er utviklet av forskere ved Karolinska Institutet og Columbia University i USA. Totalt 11 000 unge fra 170 skoler i ti ulike EU-land deltok i undersøkelsen. Gjennomsnittsalderen var 15 år.

Kilde: dagensmedicin.dk

MOBBING OG PTSD Forskning viser at nesten seks av ti som er blitt mobbet har symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD).

En ny g jennomgang fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt viser at det er en sterk sammenheng mellom eksponering for mobbing i skole eller i arbeidslivet, og symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse. I alt 29 enkeltstudier var inkludert i gjennomgangen, og i snitt rapporterte 57 prosent av dem som hadde opplevd mobbing symptomer på posttraumatisk stress over grenseverdier for diagnosen. Til sammenligning er det beregnet at cirka én prosent av befolkningen til enhver tid lider av PTSD. Blant soldater som har vært i krig har 1020 prosent symptomer på PTSD. Litteraturg jennomgangen viser altså sterk og tydelig sammenheng mellom mobbing og symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse. Men samtlige studier var basert på tverrsnittdesign hvor både mobbing og posttraumatisk stress ble målt på samme tidspunkt. Det er derfor ikke mulig å si om mobbing fører til symptomer på PTSD, eller om personer som allerede har stressforstyrrelse har økt sannsynlighet for å bli eller oppleve seg som mobbet, ifølge forskerne bak studien.

Kilde: dagensmedisin.no

38



NESESPRAY FOR PSYKISK SYKE? Norske forskere er med på å utvikle en hormon-nesespray som kan gjøre livet litt lettere for psykisk syke. Sprayen inneholder hormonet oksytocin. Det er det samme hormonet som setter i gang fødsler hos kvinner, og forskning har også vist at oksytocin påvirker sosiale forhold med andre mennesker. – Det kan gjøre folk mer sosiale og mindre mistenksomme mot andre mennesker, sier Ole A. Andreassen, professor og forsker ved NORMENT. Forskerne tenker seg at oksytocinsprayen kan utvikles til å bli en medisin for pasienter som har problemer i sosiale situasjoner, slik som ved schizofreni eller autisme.

– Det er fortsatt et langt stykke til dette kan bli et ferdig utviklet produkt, men resultatene av forskningen så langt er veldig lovende, sier Andreassen. Studien ble publisert i Translational Psychiatry tidligere i år.

Kilde: forskning.no

SVIMMELHET ER PSYKISK - ELLER?

UNGDATAKONFERANSEN 2015

Du har vondt, fysisk vondt.

Er det psykisk?

Dagens unge har vokst opp i en periode med mer eller mindre kontinuerlig økonomisk vekst. Veksten har betydd økt forbruk og flere muligheter for de fleste. Samtidig har veksten vært ujevnt fordelt, og fortsatt har barn og unges familiebakgrunn stor betydning for måten de unge lever livene sine på.

«Ungdatakonferansen 2015» tar for seg sosiale forskjeller i ungdomstiden og hvordan oppvekst i familier med ulik økonomi og sosial status påvirker ungdommers hverdagsliv. Landets fremste ungdomsforskere vil presentere oppdatert forskning om hva sosial bakgrunn betyr for skole og overgangen til arbeidslivet, for fritidsbruk og deltakelse på ulike arenaer og for helse og livsstil. Står nye grupper i fare for å falle utenfor?

Det startet med at han besvimte og ble kjørt i ambulanse til sykehuset. Er det hjerteinfarkt? Nei sier legene. Neivel.

Det var jo en god nyhet. Men i dagene og ukene som følger har han mange plager : svimmel, smerter i muskler og ledd, uendelig trett og dårlig søvn. Det må jo være noe galt? Legene sier at alle prøver er fine. Javel? Men hva skyldes dette da?

Psykisk.

Psykisk??!

Alle prøver er fine.

Ja men....?!

Hvem er du enig med? Psykisk eller fysisk?

Jeg tror vi gjør lurt i å ikke svare på dette spørsmålet. Det er nemlig en feil med spørsmålet. Vi mennesker er begge deler: både fysiske og psykiske. Og det er plagene våre også. Ta svimmelheten som eksempel: Blodtrykket blir normalt regulert litt opp og ned, små glidende overganger som vi ikke merker. Men etter en lang periode med mye stress kan reguleringen bli litt ujevn.

Det viser ikke på prøvene legene tar, men det oppleves som svimmelhet. Er da denne svimmelheten et fysisk eller psykisk fenomen?

Vel, vi kan iallfall si at hvis kroppen igjen skal regulere blodtrykket jevnt må personen starte en psykologisk og sosial prosess. Ofte lettere sagt enn gjort.

Men det første vi må gjøre er å spole tilbake og si til pasienten: Ja. Dette er fysisk. Det er fysisk selv om det ikke viser på prøvene. Og ja: det er også «psykisk», eller rettere; det er bio-psyko-sosialt! Det er kroppen din som gir beskjed om noe som er galt – og du bør lytte. Med begge ørene.

«Ungdatakonferansen» er en årlig møte­plass mellom ungdoms­forskere og praksisfeltet, der målet er å få mer kunnskap om trender og utviklingstrekk i ungdomstida. Konferansen er aktuell for deg som jobber med ungdom til daglig, for forskere og studenter, politikere og beslutningstakere og andre som er opptatt av det nyeste innen norsk ungdomsforskning.

NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus står bak arrangementet, som foregår på Høgskolen i Oslo og Akershus, 11. november 2015.

Svein Gran Psykolog, spesialist i klinisk psykologi

39

FAGARTIKKEL

»» Denne teksten er en forkortet versjon av artikkelen «Relasjonens betydning i psykisk helsearbeid – en kvalitativ studie» som først ble publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 11 (6), 328-338.

»» Originalartikkelen kan leses på Universitets­forlagets digitale publiserings­ plattform Idunn: http://www.idunn.no/ tph/2014/04/relasjonens_betydning_i_ psykisk_helsearbeid_-enkvalitativ

Relasjonens betydning i psykisk helsearbeid – en kvalitativ studie FORFATTERE: ANNE BERIT EIE TORBJØRNSEN, JON VIDAR STRØMSTAD, ANNE MARGRETHE KINN A ASL AND, KRISTINE RØRT VEIT

SAMMENDRAG

Den biomedisinske modellen, med vekt på symptom for å identifisere sykdom, har vært sentral i utøvelse av psykisk helsearbeid. Symptomer kan være et uttrykk for hvordan pasienten takler sine livsutfordringer. Artikkelen beskriver hvilken betydning systematisk vektlegging av pasientens mestringsstrategier har for utvikling av empati hos helsepersonell. Fokusgruppeintervju med åtte helseansatte samt kvalitativ innholdsanalyse ble anvendt. Studien avdekker personalets reflekterte og uttalte holdninger. Refleksjonen bar preg av ulike nivåer av forståelse, hvor alle var like nødvendige for å skape et helhetlig bilde av pasienten. Funnene presenteres som hovedtema, med tema og undertema. Implikasjoner for praksis diskuteres.

40

INNLEDNING

Den biomedisinske tankegangen har tradisjonelt dominert synet på behandling i norske sykehus. Det har ført til at pasientens symptomer ute­ lukkende har blitt tolket som tegn på sykdom (Skorpen, Anderssen, Oye, & Bjelland, 2009). Ved å endre fokus fra sykdom til helse vil en samtidig endre fokus fra å forklare sykdom til å forstå helse (Lindström, 2003).

I tråd med Lindström (2003) vekt­ legger Barker (2003) relasjonen mellom den som søker hjelp, og de som skal hjelpe. Han fremhever viktigheten av å tilrettelegge for pasientens bedrings­ prosesser. Borg og Topor (2007) hevder at relasjonen og samspillet med menneskene rundt er avgjørende i bedringsprosessen.

De hevder videre at vi er alle sosiale vesener som utvikler oss gjennom kontakt og samvær med andre (Borg & Topor, 2007). Symptomer og avvikende atferd kan være plagsomme fenomener, men er ofte uttrykk for noe mer. De kan fungere som beskyttelse, som måter å forholde seg til livet (Skårderud & Sommerfeldt, 2013).

Denne artikkelen ser på betydningen av å vurdere symptomer som mer enn uttrykk for sykdom, og hvordan dette påvirker vår empati og holdning til pasienten.

BAKGRUNN FOR STUDIEN

I sin studie av omsorgspersoners holdning til den psykiatriske pasienten beskriver Lilja (2006) betydningen av normalitetsbegrepet og hvordan medisinske diagnoser er med på å prege vårt møte med og våre holdninger til pasienten. Studien setter søkelyset på hvordan holdninger kan føre til at pasienten blir sett som en karakter eller en typologi, i stedet for en person som lider.

Det tar tid å endre holdninger (Lilja, 2007). En bokserie om relasjonsbehandlingen er utgitt i et fem binds verk (Thorgaard & Haga, 2006).

Bøkene beskriver utfordringer som helsepersonell og pasienter står overfor i et behandlingsforløp. Et viktig spørsmål er hvordan en kan bevare empati med pasienter som ikke har empati med seg selv, og hvordan vi kan forstå pasientens symptomer som forsøk på å mestre sine livsutfordringer.

Barker (2001) og Borg & Topor (2007) hevder at bedring er mulig, og at menneskene har personlige og mellommenneskelige ressurser som muliggjør bedringsprosessen. Personalets viktigste oppgave er å hjelpe pasienten til å ta kontroll over eget liv. Vi er vår historie.

Historien utlegges både av en selv og av andre (Barker & Buchanan-Barker, 2005a). Vatne og Hoem (2008) viser til psykoterapiforskning hvor relasjonen mellom terapeut og pasient har like stor betydning som valg av metode. De viser videre til positive resultater av å gi støtte og å være oppmerksom på pasientens opplevelser og erfaringer. Likeverdighet, aksepterende holdning, empati, varme og forståelse leder til tillit og fortrolighet i en terapeutisk relasjon (Vatne & Hoem, 2008). Denne artikkelen tar utgangspunkt i en praksisendring hvor det ble implementert en systematisk refleksjon rundt pasientens livshistorie, tapsopplevelser og hans mestring av dagliglivet (Hansen & Rønnhow, 2006).

TEORETISK FORANKRING

Artikkelens teoretiske forankring er basert på teori om helsefremmende relasjon (Borg & Topor, 2007), språk og dialog (Schibbye, 2009), empati og forståelse for følelser (Holm, 2010).

Topor (2011) reflekterer over hvordan vi betrakter pasienten. Er personen som vi kaller pasient, helt annerledes enn de `normale`, eller er han et menneske på lik linje med `oss andre`? Han viser til forskning som hevder at det ikke er metoden eller valg av tilnærminger som er avgjørende for behandlingsresultatet, men relasjonen og arbeidsalliansen mellom pasienten og helsepersonell (Topor, 2011).

Språket er vårt viktigste redskap for kommunikasjon, samhandling, etablering av makt og legitimering av handlinger (Schibbye, 2009).

Språkbruken kan begrense og hindre mulighet for endring. Schibbye (2009) hevder at `måten en sier noe på`, er med på å strukturere relasjonen. Holm (2010) hevder at en empatisk forståelse vil kunne hjelpe oss med å være i opplevelsen. Vi husker hvordan vi selv har reagert i liknende situasjoner, eller hvordan andre har reagert. For å kunne

utvikle den empatiske evnen må man også kunne skille mellom hva som er ens eget, og hva som er den andres (Holm, 2010). Måten en så formulerer seg på, kan skape avstand, åpne for undring og stimulere til refleksjon (Schibbye, 2009). Ord og språk kan gjøre noe med den enkelte, slik at han/hun blir rørt, rammet og rystet. Bakgrunnen for å anvende Thorgaards (2006) perspektiver er erkjennelsen av at en må jobbe aktivt med å oppnå og opprettholde empati. For å muliggjøre dette i et faglig fellesskap, må fokuset dreies fra å oppholde seg ved det overfladiske, til å oppholde seg ved det som ligger under overflaten hos den enkelte pasient. Artikkelen vil se på betydningen av systematisk refleksjon i et tverrfaglig fellesskap, hvor det skapes rom for å reflektere rundt pasientens kontekst, og hvilke bidrag som er våre egne.

MÅL

Vi har i studien valgt å se på faktorer som påvirker helsepersonalets holdninger til pasienten. Studiens mål var å få en dypere forståelse for betydningen av å se pasientens symptomer som mestring.

Studiespørsmålet var: Hvilken betydning har systematisk refleksjon over pasientens mestringsstrategier for utvikling av empati hos helsepersonell?

METODE

Et eksplorativt design (Ghauri & Grønnhaug, 2002) ble anvendt for å utforske helsepersonalets refleksjon rundt praksisnære erfaringer. Hvordan påvirker systematisk refleksjon rundt tema som symptom og mestring relasjonen og holdningen til pasienten?

STUDIEKONTEKST

St ud ien ble gjen nom ført bla nt helsepersonell på en sengepost i et distriktpsykiatrisk senter (DPS) i Helse Vest. Sengeposten setter av to timer i uken til en tverrfaglig refleksjon over en pasients historie og hvordan denne presenteres. De starter med livsstolpen.

Det er en kronologisk oversikt over livshendelser, opplevelse av sykdom, problemer og mestring. Informasjon om betydningsfulle relasjoner er også en del av denne kartleggingen. Etter at »

41 41

FAGARTIKKEL

livsstolpen er presentert, ser en på hvilke tap pasienten har hatt som følge av sin sykdom. Dette kan være kroppslige, sjelelige eller sosiale tap (Hansen & Rønnhow, 2006).

Personalgruppen velger så to diagnoser av Lars Thorgaards 5-utgave (LTH5-diagnoser). LTH5-diagnoser er empatibasert, og ses i sammenheng med den medisinske diagnosen. Eksempel på anvendelse av dette kan være at en pasient med en affektiv lidelse kan få en LTH5-diagnose: «energitap eller påfallende økt energi», kanskje sammen med «angst for tilbakefall».

Disse to vil videre danne grunnlag for diskusjon rundt pasientens håndtering av hverdagen, slik personalgruppen ser at pasienten mestrer og håndterer den.

Alle ansatte kommer frem med sine observasjoner. Prosessen blir ledet av en intern fasilitator. Dennes oppgave er å stimulere til refleksjon i gruppen samt hjelpe deltakerne til å være konkrete i sine beskrivelser av hva de ser pasienten gjør, uten å tolke. Etter en brainstorming vurderer en om det pasienten gjør, synes hensiktsmessig, mindre hensiktsmessig eller begge deler i forhold til sin LTH5diagnose. Det vurderes videre om det pasienten gjør, har en kognitiv, relasjonell eller instinktiv karakter. Det kan òg være en kombinasjon av alle tre. Etter denne gjennomgangen reflekterer personalgruppen over hva en samlet sett har oppdaget, og hvordan en kan bruke dette videre sammen med pasienten.

Denne tverrfaglige refleksjonen kalles i artikkelen for `mestringsgjennomgang` på aktuelt DPS. DATAINNSAMLING

Data ble samlet inn ved hjelp av to fokusgruppeintervju (Morgan, 1998) med åtte helseansatte på et DPS i Helse Vest. Fokusgruppeintervju er en induktiv prosess som har til hensikt å skape en dypere forståelse, basert på gruppedeltakernes refleksjoner (Krueger, 2000).

Før fokusgruppeintervjuene ble gjennomført, ble det med utgangspunkt i st ud ien s må l ut a rbeidet en halvstrukturert intervjuguide. Denne dreide seg om deltakernes tanker om hva som påvirket deres holdning til pasienten,

og hvordan disse tankene formidles og vedlikeholdes. Deltakernes tanker om hvordan vektlegging av symptom påvirker relasjonen til pasienten, var sentralt.

Studien ble godkjent av personvern­ ombudet i Helseforetaket. Informantene har gitt skriftlig informert samtykke til å delta i studien.

ANALYSE

Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert i sin helhet under kodet fremstilling. Forfatterne gikk gjennom datamaterialet og hadde drøftingsmøter for å finne frem til en felles forståelse av innholdet(Kvaale & Brinkmann, 2009).

Prosessen ledet frem til tema på ulike nivå, vist som eksempel i tabell 1.

Analysen startet med å kategorisere intervjuene etter begrepene holdning, mestring og symptom. Det ble deretter gjort en meningsfortetning som ledet frem til koder og tema. Det som gikk igjen, og som ble et overordnet tema, var et ønske om å forstå pasienten. Videre en uro over personalets språklige makt, betydningen av en anerkjennende tilstedeværelse.

FUNN

Informantenes reflekterte og uttalte holdninger demonstrerte likheter og ulikheter i hvordan en oppfattet tilnærmingen til pasienten. Refleksjonen bar preg av ulike nivåer av forståelse, hvor alle var like nødvendige for å skape et helhetlig bilde av pasienten. Diskusjonen i fokusgruppen bar preg av at personalet hadde et grunnleggende ønske om å forstå og bli kjent med personen, ikke bare pasienten. Dette er hovedtema.

Funnene presenteres videre i to tema med undertema: Ønske om å forstå pasientens livsverden Informantene var opptatt av å forstå personen, ikke bare pasienten. De hevdet at ved å betrakte symptomer som en tillært måte å mestre lidelse på, ville det påvirke deres holdning til pasienten på en positiv måte. En informant beskrev hvordan han hadde økt forståelsen for pasienten gjennom denne prosessen. Han beskrev at han hadde et mer pessimistisk syn på situasjonen rundt pasienten når det kun var fokus på observasjon av symptomer. Når han ble inspirert til å

42 42



kartlegge pasientens mestringsstrategier, ble han også mer observant på personen.

En i n forma nt besk rev egen holdningsendring rundt pasientens symptom slik: ’(Holdningsendring leder til) mer forståelse, og ikke bare et veldig negativt symptom. Det gir en annen forståelse av symptomene og det preger holdningene til pasienten som menneske.` Informantene uttrykte også ydmykhet over egen rolle i møte med pasienten. De fremhevet det positive ved å synligjøre ulike synspunkter og oppfatninger, fordi alle har sett det de har sett. Gjennomgående i intervjuene formidlet informantene en søken etter å anerkjenne pasienten og hans fortelling. En informant påsto at: `En kommer lenger om en flytter fokus fra handling til forståelse for hvorfor pasienten gjør det han gjør, da endrer en gjerne holdning med en gang.` Oppsummert kan en si at systematiske refleksjoner i personalgruppen påvirket personalet på en måte som økte deres ønske om å forstå pasienten, og bli kjent med personen. Det oppstod en genuin interesse etter å forstå hvordan pasienten har taklet sine livsutfordringer. Fra fokusgruppeintervjuene fremkommer det to sentrale tema som har hatt betydning for utvikling av empati: Uro over personalet språklige makt, og anerkjennende tilstedeværelse.

URO OVER PERSONALETS SPRÅKLIGE MAKT

Informantene var opptatt av makten i språket og hvordan pasienten omtales.

I dialogen drøftet de hvordan språk kan skape holdninger. Mange oppfattet symptom som et negativt ladet ord, mens mestring ble oppfattet som positivt ladet.

En informant påpekte at vi forholder oss ulikt til ord når det gjelder innhold og mening.

Det ble hevdet at en sjeldnere brukte begrep som `splitting` og `sekundær­ gevinst` etter at posten begynte å legge vekt på pasientens mestringsstrategier.

Disse begrepene ble oppfattet med negativt fortegn. Informantene viste også til eksempel der en tidligere hadde omtalt pasienten som paranoid. Fokus på hans livshistorie påvirket nå personalets holdninger. De omtalte ikke lenger

TABELL 1. Eksempel på analyseprosess

Meningsbærende enheter

Kondenserte enheter

Tema og undertema

»» jeg tror han merker at vi går inn med velvilje og ikke med fordommer»

»» Han merke at vi går inn med velvilje og ikke fordommer

»» Anerkjennende tilstedeværelse

»» jeg tenker at det preger pasienten at vi prøver å forstå

»» Ny motivasjon i plenum

»» Pasienten merker velvilje »» Ny motivasjon til å hjelpe

»» «jeg syns at jeg har sett en ny motivasjon, en motivasjon i plenum»

TABELL 2 oversikt over funn

Hovedtema

Ønske om å forstå pasientens livsverden

»» Tema

»» Uro over personalets språklige makt

»» Anerkjennende tilstedeværelse

»» Bruk av symptombeskrivende ord/ begrep.

»» Ny motivasjon til å hjelpe

»» Undertema

»» Holdning til mestring og symptom

pasienten som paranoid, men som en person som hadde opplevd mange `tillitsbrudd` i livet. Denne endringen ble omtalt som positiv, da begrepet paranoid også ble oppfattet som en negativ omtale av pasienten. Informantene var også opptatt av at fenomener ikke endrer seg, selv om vi endrer ordvalg. En informant uttrykte det slik `… men hvis vi tenker splitting, nå er det ingen som splitter lenger. Når sluttet de med det?` Informantene var bevisst på at når de reflekterte sammen i personalgruppen, var det deres egne tolkninger. Det ble derfor viktig å sjekke ut disse med pasienten.

Begrepet mestring ble drøftet. Flere informanter hevdet at vi får en annen holdning til pasienten når søkelyset er på mestring i stedet for symptom. Noen mente at det kunne være problematisk å bruke begrepet mestring om handlinger som var mindre hensiktsmessige. Det var enighet om å se slike handlinger som forsøk på mestring.

Informantene diskuterte også faren ved at pasienten kunne bli definert ut ifra sine symptomer. `Det er fort gjort

»» Pasienten merker velvilje

å definere pasienten som symptomene sine.` Andre hevdet at ordet symptom ikke nødvendigvis er negativt. Det ble reflektert over hva symptomene innebar og hvilken mening det hadde for pasienten. En informant uttrykte: `Pasienten utrykker seg gjennom symptom, symptom forteller oss hvor pasienten er.` En informant mente at fokus på mestring i større grad rettet oppmerksomheten mot årsaken til problemet. De hevdet at de har en bedre forståelse for hvorfor pasientene gjør det de gjør, etter at de hadde implementert `mestringsgjennomgang`. En informant kunne ikke forstå hvordan de klarte seg før, selv om vedkommende måtte innrømme å ha vært skeptisk da det skulle innføres.

ANERKJENNENDE TILSTEDEVÆRELSE

Det var en felles oppfatning at det å se på pasientens symptomer som mestringsforsøk hadde hatt stor betydning for utviklingen av holdninger i posten. Informantene hevdet at det hadde

skapt motivasjon og engasjement i hele personalgruppen. En informant uttrykte at ulike måter å betrakte pasienten på dannet et helhetlig bilde, fordi alle har identifisert ulike sider av pasienten. `Alle har rett, for alle har sett det de har sett.` For å få frem helhetsbildet må vi anerkjenne alle observasjoner.

Informantene hevdet at pasientene var sensitive for om de ble møtt med velvilje og uten fordommer. En uttalte: `Jeg tenker at det preger pasienten at vi prøver å forstå.` En annen hevdet: `Jeg tror han merker at vi går inn med velvilje og ikke med fordommer.` I dialogen ble det reflektert over pasientens utfordringer ved å bli innlagt i en psykiatrisk behandlingsenhet, en ny kontekst. Pasientens atferd i den nye konteksten står i fare for å bli tolket som tegn på sykdom. Informantene fremhevet at en felles gjennomgang av pasientens mestringsstrategier gav ny motivasjon.

Det kunne skape medfølelse og større motivasjon til omsorg. `Jeg synes jeg har sett en ny motivasjon … en motivasjon i plenum når hele personalgruppen har mestringsgjennomgang, … empati »

43 43

FAGARTIKKEL

for hvorfor.` Informantene diskuterte hvilken betydning det har for pasienten at de forstår, samtidig som en erkjenner at det ikke er alt en kan forstå.

Informantene var enige om at fokus på pasientens mestring førte til en nysgjerrighet på hvorfor pasienten gjør det han gjør. Dette har betydning for hvordan en møter pasientene.

DRØFTING

Hensikten med denne studien var å belyse faktorer som påvirker helsepersonalets holdninger til pasienten. Studiens mål var å få en dypere forståelse for betydningen av å se pasientens symptomer som mestring. Studiespørsmålet var: Hvilken betydning har systematisk refleksjon over pasientens mestringsstrategier for utvikling av empati hos helsepersonell? ØNSKE OM Å FORSTÅ PASIENTENS LIVSVERDEN

Fortellingen om ens liv er en kilde til å kunne forstå en persons helse og utvikling av sykdom. Artikkelen viser at systematisk tverrfaglig refleksjon bidrar til en nysgjerrighet for å få tak i pasientens historie og det han uttrykker gjennom ord og handlinger (Barker & BuchananBarker, 2005b). Denne tilnærmingen skaper en mer nyansert forståelse av personen i behandlingsmiljøet. Pasienten blir ikke lenger den schizofrene, den som utagerer, eller en karakter som vi kan distansere oss ifra (Lilja, 2007). Pasienten oppfattes som et helt menneske med egne livsutfordringer.

Andres oppfatning av en selv er avhengig både av måten en presenterer seg på, og hvordan andre fortolker ens ord og handlinger (Lindström, 2003). Det fordrer at helsepersonell er oppmerksom på at måten de fortolker og omtaler en annen person på, skaper en oppfatning av hvem den andre er. Dersom en erkjenner dette som et grunnleggende premiss for samspill, kan det ha stor betydning for hvordan en søker å forstå pasientens livsverden.

Informantene uttrykker bevissthet over at de ser stykkevis og delt, og at de er avhengige av andres observasjoner for å få et helere bilde av personen.

Mestringsgjennomgangene styres av en fasilitator. Fasilitatorrollen krever

en evne til å forstå og vurdere språklige symboler, og hvordan disse kan begrense helsepersonells muligheter til å forstå betydningen av det pasienten uttrykker (Lindström, 2003).

URO OVER PERSONALETS SPRÅKLIGE MAKT

Artikkelen har vist at bruk av mestringsgjennomgang bidrar til at helsepersonell blir mer bevisste på språket og hva språket uttrykker. Det å formulere deskriptivt hva en ser at pasienten gjør, er en krevende øvelse. Informantene forteller at dette er krevende fordi de blir tvunget til å uttrykke seg beskrivende, i motsetning til kategoriserende og forklarende. Det diskuteres ikke hvem som har forstått pasienten best, fordi alle har oppfattet deler av sannheten.

Det betyr at ulike sider av pasientens livsverden får tre frem (Schibbye, 2009).

Deskriptive beskrivelser kan også være devaluerende. Beskrivelsene kan blant annet farges av nonverbal kommunikasjon, og profesjonsbakgrunn.

Hvorfor oppfatter informantene at de kommer nærmere pasienten ved å beskrive hva de faktisk ser at pasienten gjør, i motsetning til å tolke? Systematiske refleksjonsprosesser har medført ny forståelse for pasienten. Åpenhet for andres observasjoner og økt tro på egne perspektiv har bidratt til en annen forståelse av pasienten.

Informantene påpeker også at symptomforståelse er viktig. En av dem fremhever at splitting-fenomener ikke slutter å skje fordi vi bruker andre begreper. Ved utelukkende å fokusere på pasientens opplevelse av lidelse kan en gå glipp av både biologiske og psykologiske perspektiver som er nødvendige for å fremme mulighet til læring, mestring og personlig ansvar (Skårderud & Sommerfeldt, 2013).

Det kan ofte være en utfordring å anerkjenne andres observasjoner som like viktige som ens egne. I tillegg vil kjennskap til pasienten og egen profesjon påvirke hva som formidles. Vi forstår språklige symboler forskjellig, avhengig av egen kunnskap og kjennskap til pasienten. Systematisk gjennomføring av tverrfaglige refleksjoner over tid vil skape trygghet i personalgruppen.

44 44



Tryggheten fører til en tro på at egne observasjoner er betydningsfulle, og til en åpenhet for andres observasjoner.

Refleksjonsprosesser over tid kan utvikle en felles genuin interesse for å forstå pasientens livsverden.

Artikkelen belyser at utvikling av empati fordrer en bevissthet rundt pasientens mestring og symptomer.

Ved å integrere relasjonsverktøy er en i større grad bevisst på egen begrepsbruk.

Det finnes rom for å undre seg i stedet for å konstatere. Er det da slik at alle `belastede` ord skal ut av vårt vokabular fordi de ikke lenger er korrekte? I studien reflekteres det over at dersom en bruker ordet `paranoid` om en pasient, så gjør det noe med holdningene våre.

Kan en bruke symptombeskrivende ord om pasienten uten at det påvirker omsorgen? Faren ligger i at en kan få et ukritisk forhold til hvordan en bruker disse. Da er ikke ordene i seg selv feil, men hvordan en bruker ord og begreper, og hvilken betydning de får for relasjonen (Lindström, 2003). En søken etter å forstå pasienten vises også ifølge Holm (2010) gjennom de handlinger, valg og beslutninger vi som helsepersonell gjør.

Vår studie belyser at ordet mestring er med på å åpne for en utvidet forståelse av pasienten, fordi ordet er positivt ladet. Mestringsbegrepet, eller `forsøk på å mestre`, reflekterer personalets anerkjennelse av den jobben pasienten gjør for å mestre sitt liv. Personalet ønsker å synliggjøre for pasienten at de ser hva han gjør og har gjort gjennom livet for å takle sine livsutfordringer. Ved identifikasjon av mindre hensiktsmessige mestringsstrategier ønsker personalet å invitere pasienten med på å se om det kan være andre, mer hensiktsmessige måter å håndtere utfordringer på.

ANERKJENNENDE TILSTEDEVÆRELSE

Informantene påpeker at det er lettere for helsepersonell å anerkjenne de forsøk pasienten gjør i sin søken etter å bli sett og forstått for å mestre sitt liv, når kartleggingsverktøy legger vekt på mestring. Tradisjonelt har en på sykehus vært opptatt av å identifisere symptomer for å forklare sykdom (Skorpen et al., 2009). Fokus på pasientens symptomer

har skapt en avstand til hvem personen er. Personalets søken etter å forstå hvorfor pasienten gjør det han gjør, bidrar ifølge informantene til økt empati (Holm, 2010). Pasienten merker at personalet ønsker å bli kjent med personen. Da vil symptomene pasienten viser, være mer enn et uttrykk for sykdom. De er med på å forklare en person og hans helse (Lindström, 2003).

Barker et al. (2005) hevder at vi er vår historie. Mennesket gir seg til kjenne gjennom ord og handlinger.

Informantene er tydelige på at refleksjon i plenum har ført til at en blir oppmerksom på pasientens historie som noe mer enn en anamnese, hvor en er opptatt av sykdomsutvikling. Informantene hevder at en søken etter å forstå hva pasienten uttrykker gjennom sine symptomer, mestringsstrategier, kroppsspråk og sin livshistorie, har ført til en ny motivasjon og et ønske om å hjelpe pasienten videre i livet. Ifølge Lindström (2003) er kjernen i psykiatrisk sykepleie relasjonen til og omsorgen for pasienten. Informantene er tydelige på at det ikke er alt en kan forstå,

End note:

og at et sterkt fokus på hvordan en møter pasienten, kan føre til en opplevelse av å mislykkes når pasientene for eksempel likevel velger mindre hensiktsmessige mestringsstrategier som selvskading eller utagering. Det kan ligge en fare i at personalet tenker `bare det ikke skjer noe på min vakt`. Fokuset kan da bli flyttet fra å forstå pasienten til å bli den beste helsearbeider.

KONKLUSJON

Denne artikkelen viser at å flytte fokus fra symptom til mestring har ført til flere endringer. Helsepersonellet er mer opptatt av å reflektere over at mennesket har en verdi, fordi vi er. Ved å være oppmerksom på hva pasienten formidler om seg selv, anerkjennes pasienten.

Dette stimulerer til en nysgjerrighet på hva det er pasienten prøver å fortelle. I stedet for å bruke fastlåste begreper som sier at pasienten splitter, er aggressiv eller paranoid, skapes en holdning som preges av et ønske om å forstå pasientens perspektiv. Helsepersonell ønsker å bruke sin kunnskap til å tolke fortellingen

guide for applied research. Calif: Sage.

og dermed bidra til at pasienten selv får en større innsikt i sitt liv. En vil dermed kunne bruke alt pasienten formidler for å fremme vekst. Mestringsgjennomgang bidrar til å holde oppe engasjementet for pasienten, og til en holdning som preges av anerkjennelse. Denne formen for refleksjon har ført til en ny motivasjon for å stå i utfordrende relasjoner over tid. Ved at pasienten får fortelle om sitt liv, sine erfaringer, symptomer og mestringsstrategier, styrkes empatien hos personalet. Helsepersonell i denne artikkelen ønsker å møte pasienten der han er. Studien er gjennomført i en klinisk kontekst med vektlegging av konkret praksis.

For å utvikle denne forståelsen videre bør sykepleiere bevisstgjøres gjennom internundervisning, veiledning og videre utviklingsarbeid. Den systematiske refleksjonen som er synliggjort i denne artikkelen, er ressurskrevende. Den krever at det blir satt av tid.

in a psychiatric hospital and apparent contradictions: Report from field work in a lock-up ward illustrated with a constructed case. International journal of Mental Health Nursing, 18(6), 409-416.

Barker, P., & Buchanan-Barker, P. (2005a).

The Tidal Model, A Guide For Mental Health Professionals. London: Routledge.

Kvaale, S., & Brinkmann, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Barker, P., & Buchanan-Barker, P. (2005b).

The Tidal Model: A Guide for mental Health Professionals. London: Routledge.

Lilja, L. (2007). Att normaliseras- vårdares syn på psykiatriske pasienter. Mot en djupare forståelse av vårdares attityde til sina pasienter.

Skårderud, F., & Sommerfeldt, B. (2013).

Miljøterapiboken: mentalisering som holdning og handling. Oslo: Gyldendal akademisk.

Lindström, U. Å. (2003). Psykiatrisk sykepleie.

Teorier, verdier og praksis. Oslo: Gyldendal akademiske.

Thorgaard, L., & Haga, E. (2006). Gode relationsbehandlere og god miljøterapi (Vol. b.

1). Stavanger: Hertervig forl.

Morgan, D. L. (1998). The Focus Group Guidebook. London: Sage publication.

Topor, A. (2011). Kan psykiatrin bli återhämtningsinriktad?: psykiatrins praktik och kunskap kontra brukarpraktik och kunskap (Vol. 8(2011)nr 4, pp. S. 303-313). Oslo: Universitetsforl.

Borg, M., & Topor, A. (2007). Virksomme relasjoner: om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser. Oslo: Kommuneforl.

Ghauri, P., & Grønnhaug, K. (2002). Research methods in buisness studies (2 ed.). Essex, England: Pearson Education Limited.

Hansen, J. E., & Rønnhow, E. (2006). Håndbog for relationsbehandlere (Vol. b. 5). Stavanger: Hertervig forl.

Holm, U. (2010). Empati. Å forstå menneskers følelser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Krueger, R. A. (2000). Focus groups : a practical

Schibbye, A.-L. L. (2009). Relasjoner - Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi (2 ed.). Oslo: Universitetsforlaget.

Skorpen, A., Anderssen, N., Oye, C., & Bjelland, A. K. (2009). Treatment regimes

Vatne, S., & Hoem, E. (2008). Acknowledging communication: a milieu-therapeutic approach in mental health care. Journal of Advanced Nursing, 61(6), 690-698.

45 45

gfold til uttrykk

m globalisering,

festasjoner. Med

tterne historiske

ever, reiser og er

d Universitetet

mentet ved

marbeidet

Anne Kalvig og Anna Rebecca Solevåg (red.)

agsliv, nyåndelige

r kommer mang-

Levende religion

får vi av å studere

N Y BOK

Anne Kalvig og Anna Rebecca Solevåg (red.)

Levende religion Globalt perspektiv – lokal praksis

rsen, og flere

ologi og religions-

kolen i Stavanger,

n Jensen.

Religiøst mangfold i Rogaland • • •

historiske hendelser nåtidens trender menneskers praksis og erfaring www.hertervigforlag.no

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

LIVSMESTRING FOR UNGE Kjøp boka på hertervigforlag.no

HERTERVIG AKADEMISK

Leve mer, gruble mindre! er skrevet for og til ungdom.

Målet er å lære unge voksne å takle livets mange utfordringer – ved å være mer til stede i egne liv.

LEVE MER, GRUBLE MINDRE! av Kjersti B. Tharaldsen, er basert på mestringskonseptet “oppmerksom mestring” som presenterer oppmerksomt nærvær (mindfulness) som et hensiktsmessig utgangspunkt for å styrke egne mestringsevner. Boka tar sikte på å gi ungdommer veiledning i hvordan en kan takle

ulike former for påkjenninger, hvordan en kan forstå følelseslivet sitt, og hvordan en kan kommunisere på en god måte med de rundt seg. Leve mer, gruble mindre! består av en hovedbok, en arbeidsbok og en voksenveileder.

47

Leve mer, gruble mindre!

Kjersti B. Tharaldsen / 2014 Hovedbok: kr. 350,Arbeidsbok: kr. 199,Voksenveileder: kr. 65,E-bok: kr. 350,-

Tidsskrift for psykisk helsearbeid Et debattforum for alle som er opptatt av psykisk helse Tidsskrift for psykisk helsearbeid presenterer teori, forskning, klinisk erfaring og debatt i en leservennlig og tilgjengelig form.

Tidsskriftet retter seg mot studenter og ansatte innen høyere utdanning i psykisk helsearbeid, politikere og helsemyndigheter, fagutviklingsansvarlige i helseforetak, og mot fagpersoner og brukere som samarbeider om psykisk helse.

Idunn.no er Nordens ledende database for fagtidsskrifter.

Les mer om Tidsskrift for psykisk helsearbeid på idunn.no • Mer M iinformasjon: f j www.idunn.no id •Ø Ønsker k d du å abonnere b påå Tid Tidsskrift for psykisk helsearbeid? Kontakt: abonnement@universitetsforlaget.no eller tlf. 24 14 75 00

48

Takk for meg Etter fire fantastisk spennende år, er tiden nå kommet for å gi pinnen videre. I november har vi landsmøte, der går jeg av.

Dersom vi ikke gir de pårørende den støtten pårørende selv trenger og har behov for, hvem skal da ta dette ansvaret?

Årene som styreleder i LPP har vært svært lærerike. De har vært spennende, og de har vært utfordrende. Vi har fått til mye i organisasjonen vår, men fortsatt har vi svært mange utfordringer som kommer til å møte oss.

Vi har en rekke organisasjoner som kjemper brukernes sak: Mental Helse, Hvite Ørn, WSO, Aurora... Alle slåss de for brukeren. Vi møtes med at dersom alle brukerne har det bra, så har de pårørende det bra. Selvfølgelig stemmer dette, men vi er altså til for de pårørende.

Daglig får vi meldinger fra pårørende som sliter. Svært mange føler seg fortsatt ekskludert og overlatt til seg selv. Mange steder begynner derimot pårørendes situasjon å bli vesentlig mer hyggelig enn hva den en gang var, mens andre steder har vi beklageligvis fortsatt en lang vei å gå, og dette går helt ned i grunnholdninger.

Vi har fått kontroll på medlemsmassen, vi har fått gode kontakter i Helsedirektoratet, vi har god kontakt med flere politikere og vi har god kontroll på økonomien.

Samtidig hadde det ideelle vært om LPP var overflødig.

Vi jobber for å kunne legge ned organisasjonen vår.

Stadig blir vi møtt med kritikk på hvorfor vi ikke jobber enda kraftigere og fokuserer tydeligere på brukeren, men fakta er jo at vi er den eneste pårørendeorganisasjonen på feltet.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPPS LANDSKONTOR Daglig leder: Kenneth Lien Steen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no LPPS MEDLEMSSIDER Ansvarlig redaktør: Kenneth Lien Steen E-post: kenneth@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Jeg skjønner at dette er skuffende for mange, men det er altså organisasjonen vår; Landsforeningen for Pårørende. Vi har en rekke brukersaker som vi faktisk jobber med, men vårt hovedfokus er, skal være, og vil alltid være de pårørende. Vi skal være ekspertene på pårørende.

Jeg håper det blir et godt landsmøte, med mange gode diskusjoner, og jeg ønsker det kommende nye styret lykke til. Jeg gir meg ikke, jeg skal fortsatt jobbe aktivt med pårørende og pårørendepolitikk, bare ikke som styreleder i LPP. Takk for meg!

Anne-Grethe Terjesen Avtroppende landsstyreleder

MEDLEMSKAP I LPP Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­rørende regnes foreldre, ekte­ feller og samboere, søsken, barn, beste­foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr. 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr. 420,- pr. år Støttemedlem personlig: kr. 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/ organisasjon: kr. 560,- pr. år

www.lpp.no

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Historie fra virkeligheten

Å være min mors vokter Når jeg søker rundt på nett og andre steder for å høre andres historie og erfaringer, er det sjelden jeg finner noe.

Jeg er en voksen dame, og ønsker med dette å dele litt om mine erfaringer om hvordan det er å leve med en mentalt syk mor.

50 Illustrasjonsbilde/SXC.hu

Følelsene av sinne og avmakt trer ofte frem, og i slike tilfeller kan det være greit å høre andres historie, slik at jeg kan få tips og råd til hva jeg kan gjøre.

bare med telefoner dag inn og dag ut. I tillegg gjør hun en hel del uakseptable ting, som for eksempel å banke på døra for å synge salmer til helt fremmede mennesker, eller dra på apoteket for å lage scener av episke proporsjoner, eller hun kan til og med komme på jobben til meg og forstyrre både meg og kollegaene mine. Dette er noen av de få tingene som hendte før hun ble tvangsinnlagt.

De dagene mamma er seg selv, er hun bare mamma, og jeg kan kjenne igjen den mammaen som hun var før hun ble syk. Jeg kjenner igjen mammaen fra de gode barndomsminnene.

Det var jeg som sto for tvangsinnleggelsen. Jeg som datter måtte tvinge min egen mor til å legges inn på et psykiatrisk sykehus, noe som ikke er en drømmesituasjon på noen måte. Det er noe av det vanskeligste jeg har vært med på. Det var hardt. Jeg måtte bevise for mammas fastlege at hun ikke var frisk, jeg måtte diskutere meg til hjelp fra profesjonelle mennesker, og sist men ikke minst holde meg selv i skinnet. Jeg måtte unngå å få sammenbrudd selv.

Dette opplevde jeg som svært vanskelig som voksen datter til en psykisk syk mor.

“De dagene mamma er seg selv, er hun bare mamma, og jeg kan kjenne igjen den mammaen som hun var før hun ble syk” Når hun er slik, har jeg ingen problemer med å omgås henne, jeg kan til og med trives i hennes selskap. Selv min sønn på 11 år kan dra på besøk til henne helt alene uten at jeg bekymrer meg i det hele tatt. Når hun ikke er seg selv, så føler jeg at hun forsvinner helt.

Hun blir fort både paranoid, sjalu, ondsinnet og nesten på grensen til voldelig. Dette er en person som jeg ikke vil ha noe å gjøre med i det hele tatt, og jeg trekker meg tilbake.

Jeg føler ikke at jeg fikk profesjonell hjelp fra noen kanter. Det var ingen til stede i det hele tatt. I alle fall ikke for å hjelpe mamma. Jeg opplevde at barnevernet ble sendt på meg, da jeg i en opphetet situasjon, sa ting på en litt hard måte i telefonen med psykiatrisk enhet. De mente at jeg var en fare for min sønn. Men egentlig var jeg bare rasende sint, skuffet og lei meg på grunn av manglende hjelp med min psykisk syke mor.

For fire dager siden kom mamma hjem fra et to måneder langt opphold på Åsgård psykiatriske sykehus. Jeg har fått beskjed om at hun ikke er frisk, og det er heller ingen som vet om hun noen gang kommer til å bli helt frisk igjen. Min søster fikk beskjed fra mammas lege om at han ikke visste om det ville hjelpe å sende henne hjem til vante omgivelser heller. Men de valgte å prøve, det ville jo være verdt et forsøk. Hvis dette ikke hjelper, så kan vi jo bare sende henne tilbake til sykehuset igjen.

Heldigvis hadde jeg allerede kontakt med barnevernet, som så min side av saken. Barnevernet mente at det var bortkastet for dem å bruke tid på min sak. Etter dette vil jeg ikke lenger ha noe med psykiatrisk enhet å gjøre. Jeg føler meg overkjørt og misforstått, og føler dessuten ikke at de har vært til noen hjelp overhodet.

Da det er pasienten som bestemmer, får hun ingen tvungen oppfølging. Tvang er noe vi kanskje mener hadde vært det mest riktige i denne situasjonen.

Jeg føler at det blir det samme som å gi nøklene til banktyvene, for så å gå hjem å legge seg.

Jeg er lei meg og utslitt over hele situasjonen med min mor. Det er ikke mitt ansvar som datter å være min mors vokter. Ja, man skal være der i vanskelige tider, men det skal ikke være nødvendig å være vokter for ens egen mor. Det er lite følelser fra min side når det kommer til mamma. Jeg vet ikke en gang hvilken sykdom hun lider av, jeg vet bare at hun har psykiske problemer, noe hun har hatt mesteparten av sitt liv.

Dette har også gjort det noe vanskelig å vokse opp under samme tak som henne.

Jeg har prøvd å være der for mamma, både på de gode og de vonde dagene. Likevel, etter 35 år har jeg sluttet å omgås henne helt på de vonde. Mannen min insisterer på at jeg ikke skal ha noe med henne å gjøre på slike dager. Jeg må gjøre det som er best for min egen familie. Noe som jeg selvfølgelig er enig i, selv om det ikke er like lett å faktisk bare kutte henne helt ut. Hun er jo tross alt mammaen min.

Til tider kan mamma bli helt paranoid. Det ene minuttet kan hun være hyggelig og i godt humør, mens i det neste minuttet raser hun av sinne.

Dersom jeg likevel velger å ha kontakt med henne og prøver å hjelpe henne i slike perioder, ender det alltid 51

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Hun blir veldig ofte slik når hun lar være å ta medisinene sine. Av og til kan jeg til og med tenke at alt hadde vært så mye lettere dersom hun bare døde av alderdom.

Jeg føler meg til tider som en forferdelig dårlig datter når jeg tenker på denne måten. Men det er jo slik det blir når man ikke får hjelp i det hele tatt.

grave meg ned i bakken. Mamma har hylt og snakket stygt til pappa så mange ganger, men selv da fikk jeg ingen spørsmål om det gikk bra med meg. Som voksen var det heller ingen fin situasjon å se pappa bryte seg inn på det låste soverommet deres for at politiet skulle ta henne med til Åsgård.

Hverken jeg, min far eller min søster har noe vi skulle sagt når det kommer til situasjonen med mamma, noe som er forårsaket på grunn av pasientenes selvbestemmelsesrett. Jeg føler likevel at vi som er hennes familie og nærmeste pårørende burde få lov til å være med å bestemme. Det går jo utover oss også.

Men ikke nok med det, vi får stort sett heller ingen

Jeg føler et stort savn. Et savn etter en mor som kan ta vare på meg, ikke en mor som jeg må ta vare på.

“Jeg føler likevel at vi som er hennes familie og nærmeste pårørende burde få lov til å være med å bestemme. Det går jo ut over oss også.”

informasjon. Det kommer små drypp med informasjon nå og da, men det er ingenting konkret eller noe som kan få dette til å gå fremover på noen måte.

Sist men ikke minst så har vi heller ikke opplevd at noen har vist noen som helst interesse for å høre om vi har det bra, eller trenger hjelp eller råd. Som barn har jeg opplevd mange situasjoner hvor jeg helst har lyst til å

Er du lei av å alltid være den stødige klippen? Hos oss møter du mennesker som forstår at det er tungt å være pårørende til en person med psykiske problemer. Våre rådgivere kan dele med seg av sine erfaringer, eller bare lytte hvis du trenger noen å prate med.

“Jeg føler et stort savn. Et savn etter en mor som kan ta vare på meg.”

Likevel må jeg bare finne meg i det, og leve med en gal mor, frem til hun blir innlagt på nytt. Men det jeg mest av alt ønsker er hjelp fra fagfolk, før det går så langt at hun må innlegges på nytt. Jeg ønsker hjelp for mamma, slik at vi kan få en litt mer normal hverdag, og jeg ønsker hjelp for oss som pårørende, for å takle

“Jeg ønsker hjelp for oss som pårørende, for å takle slike situasjoner og for å få hjelp og råd til å forstå...” slike situasjoner, og for å få hjelp og råd til å forstå...

HOS OSS FINNER DU NOEN Å SNAKKE MED »» Chat med oss på www.lpp.no - du kan gjerne være anonym. »» Ring vår rådgivningstelefon: 22 49 19 22 ÅPNINGSTIDER FOR CHAT: Mandag-fredag: 9-15.

Tjenesten er støttet av ExtraStiftelsen.

52

ÅPNINGSTIDER FOR TELEFONEN: Mandag-fredag: 10-15 // Tirsdag: 10-19.

Tjenesten er støttet av Helsedirektoratet.

Valg - 2015

Hva kan pårørende vente seg?

Like sikkert som at sommeren er kort, er at politikerne strømmer ut i gatene når det nærmer seg valg. I Oslo står partiene på rekke og rad. Vi tok oss derfor en tur igjennom mylderet av de, for å spørre lokalpolitikerne om hva pårørende kan forvente seg om det enkelte partiet kommer i posisjon i byen.

Hver politiker fikk fire spørsmål, før vi så ga de fri og åpen bane. Ingen hadde noen gang hørt om Pårørendesenteret i Oslo (PIO), men alle hadde god kontroll på både DPS og BUP. Kun FrPs Aina Stenersen hadde svar på hva LPP var.

Hos Oslo Senterparti møtte vi en svært hyggelig, imøtekommende og blid Syver Sakariassen. Han var noe usikker på hva konkret man ønsket å gjøre for pårørende, men kunne stadfeste at SP går for en styrking av det helhetlige tilbudet. Man skal i mye større grad satse på lavterskeltilbud, med sosialarbeidere i skoleverket, slik at man kanskje kan forebygge behovet for en psykolog. - Det sosiale er minst like viktig som psykiatere, kunne Sakariassen fortelle. Senterpartiet vil frede alle de frivillige organisasjonene som jobber på feltet, og her ble både Bymisjonen og Blå Kors nevnt.

Karoline Berthelsen, Oslo KrF

I programmet kunne vi ikke finne noe eget punkt om psykisk helse, men under rusomsorgen har SP ført opp at man ønsker å opprette et kommunalt pårørendesenter for pårørende til rusmisbrukere, med juridisk-, medisinsk-, sosialfaglig- og psykologisk kompetanse. Partiet ønsker også å øke bruken av omsorgslønn, ha flere sosialfaglige koordinatorer i bydelene, for slik å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker og familier med varige og/eller alvorlige helseutfordringer.

Ferden mellom ballonger, brosjyrer og kulepenner førte oss så til KrF. Her møtte vi Oslo KrFs 11. kandidat Karoline Berthelsen, som skvatt noe til da hun så kameraet og presseblokka, men velvillig stilte opp med et smil om munnen på vår utfordring. Her fikk vi høre at KrF både var opptatt av å ivareta den syke og de pårørende.

Helsearbeiderne må huske at det ikke bare er pasienten som rammes og trenger støtte, fortalte hun. Fra sidelinjen kom en god kollega til, og minnet oss på at KrF har en lang tradisjon for å satse på psykisk helse.

Gjennom Bondevik 2-regjeringen fikk vi eksempelvis opptrappingsplanen på feltet. Dette var jo flott, men nå spurte vi vel egentlig om hva pårørende kan vente seg i Oslo sånn nå… Konkret…

Programmet levner derimot lys av bedre tider. I den 48 sider lange avisa (eller programmet?) finner vi svar.

Oslo KrF skal spre den kommunale boligmassen, slik at man unngår samlokalisering av barnefamilier og beboere som har utfordringer knyttet til rusavhengighet og psykiatri.

Syver Sakariassen, Oslo SP

53

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Alle som trenger kommunale tjenester skal få muligheten til å delta i utformingen av sin egen individuelle plan (vi trodde dette var lovfestet i phvl. § 4-1…), vanskeligstilte skal sikres tilgang på egen bolig, få tilstrekkelig bostøtte og hjelp til å finne bolig. Den kommunale helsetjenesten og psykiatrien skal ha et nært samarbeid, og lavterskeltilbud innen psykisk helse, særlig rettet mot barn og unge, skal styrkes. Her skal det blant annet vurderes et lavterskel psykologtilbud. I tillegg gis vi også her lovnader om at frivilligheten skal gis støtte, så dette lover jo godt for organisasjonene.

Også her skal vi få lavterskel psykologtilbud.

Samarbeidet mellom 1. og 2.-linjen skal styrkes. Bolig til alle, og nok psykiatriske sykepleiere. Så kommer det: Oslo Venstre vil «Arbeide for gode støttetilbud for pårørende»! Hva, står det ingenting om, men ordet pårørende settes helt konkret i forbindelse med psykisk helse. Her stopper også avsnittet om psykisk helse.

Noe slukøret går vi videre. Her kommer årets mest fancy stand. Et lite hus skjært ut i SV-bokstaver.

Tre engasjerte ungdommer spretter fram. Når kameraet kommer fram, blir tonen plutselig litt mer reservert.

– Spør hun, hun er leder av Oslo SU, sier en av de.

Lene Lie trår til. Spørsmålet stilles, og Lie fyrer løs.

– Vi skal styrke skolehelsetjenesten. Vi skal ha flere helsesøstre og innføre lavterskeltilbud. Det er kjipt å først måtte gå til foreldrene sine, for så til fastlegen.

Man skal ikke behøve henvisning, og derfor styrker vi skolehelsetjenesten, sier hun. Men… Vi spurte jo om de pårørende… Ikke den som sliter selv…

Vi vandrer videre.

Ved en lysegrønn stand finner vi Oslo Venstre. Knut Figenschou skvetter først til. – Du skjønner, jeg kommer egentlig ikke fra Oslo en gang, men vet jo litt om hva Venstre står for allikevel, svarer han. På sidelinjen står den gamle ringreven Odd Einar Dørum. Vi velger bevisst ikke å imøtekomme blikket hans. Vi vet jo at en slik gammel traver trolig har god kontroll på det meste. Vi har også tidligere hørt han prate både godt, varmt og konkret om pårørende, men nå vil vi teste morgendagens politikere. Flere kommer til, og Dørum blir opptatt på annen front.

- Vi vil gi gode støttetilbud til de pårørende. Blant annet skal vi støtte Fontenehusene, sier Figenschou. Etter en god start blir det så stille. Jeg tror det står noe mer i programmet, sier han, før leteaksjonen etter det starter.

Med hele 56 sider program lover det godt. Vi blar til side 41. Kapittelet om helse begynner. Vi leser om eldreomsorg og tannhelse. Lokalsykehusene må bevares… Så lyser vi opp. Det første partiet med et eget avsnitt om psykisk helse!

Lene Lie, Oslo SV

Vi tyr til programmet. Av 24 sider finner vi kapittelet «Helsetjenester som utjevner forskjeller» omtrent midt i.

Vi finner i stor grad de samme punktene. Samarbeidet mellom kommunen og organisasjonene skal bli bedre, velferdsteknologi skal innføres i større grad, og psykisk helsevern skal styrkes både for barn, unge og voksne, herunder øke antallet døgnplasser. Pårørende finner vi derimot ikke stort om. Vi åpner programmet og tar et elektronisk søk… «No matches were found».

Knut Figenschou, Oslo V

54

Arbeiderpartiet. Hva? Ingen rose? Hmm. Vi noterer at rosene foreløpig er fraværende på standen. Torstein Brekkan kaster seg uti.

Svarene på vår miniquiz går på lik linje som hos de andre. PIO? LPP? Neeeei…. Men DPS og BUP sitter også her.

Oi! Vi får treff! Under «En verdig rusomsorg» skal pårørende vies større oppmerksomhet. Tilbudet om hjelp og eventuell behandling til pårørende som har behov for det må styrkes (vi trodde vel ikke det i første omgang var behandling pårørende trenger).

Også her skal samarbeidet med organisasjonene på rusomsorgsfeltet for brukere og pårørende styrkes.

Psykisk helse? Vi finner intet.

Hva vil dere gjøre for pårørende da, Brekkan? Også her sitter innrømmelsen om at dette ikke er et særlig sterkt felt for kandidaten løst. – Nå har jo andre sittet med makta i Oslo i 18 år, så det vil jo kanskje være mye som blir bedre, prøver Brekkan seg med. Vi spør; Hva da? - Neeei, altså… Ble svaret.

Etter å ha vært både røde, grønne og gule, vandrer vi videre til den blå borg.

Her kommer vi raskt i prat med en vennligsinnet Høyrejente som spør om det er noe vi trenger hjelp med. – Ja, vi jobber med en artikkel om psykisk helse, sier vi. – Da må du prate med Øistein som står der, er svaret vi får. Aner vi konturene av en smartere strategi?

Vi serveres et hei og et stort smil av 8. kandidat Øistein Sundelin, som akkurat har fullført en sprek minidebatt med en av byens mange borgere. – Jasså, så dere ble sendt til meg? Spennende! Ja, ja, vi får prøve så godt vi kan, svarer han.

Spørsmålene våre kommer i rekke og rad, som så mange ganger tidligere denne dagen. Sundelin ser opp mot himmelen, tenker seg om i et sekund, så kommer det. – Viktig! Det med pårørende er et svært viktig tema som vi må gjøre mye mer med, sier han.

Vi lyser på nytt opp.

Torstein Brekkan, Oslo AP

Vi tyr til programmet. På standen får vi utdelt et magasin på 28 sider. Vi skjønner ingenting av det. Magasinet ser jo fint og flott ut. Pent bilde av Raymond Johansen på både side 1, 3, 9 og 11. Sidene 26 og 28 benyttes til kjente folk som forteller om hvorfor de stemmer, og hvorfor akkurat Arbeiderpartiet. Men vi er altså ute etter å vite hva Oslo AP mener om pårørende. Magasinet gir oss intet. Vi leter videre.

Sundelin starter oppramsingen. Oslo Høyre ønsker å satse mye mer på både å hjelpe, lindre og behandle.

Frivilligheten skal benyttes som et kompetansesenter for kommunen. Her blir vi fortalt at det er de pårørende selv som er ekspertene på hvordan det er å være pårørende, og at det derfor er helt opplagt og åpenlyst at kommunen må samarbeide mye tettere med frivilligheten, som sitter med en unik kompetanse.

Som musikk i våre ører.

På nettsiden finner vi det. «Last ned vårt program». 48 sider åpenbarer seg. Også her med Raymond og ei dame vi ikke kjenner fra før, Tone Tellevik Dahl åpenbarer seg. Vi går tilbake til magasinet igjen, og finner ut at Tone er ordførerkandidaten. Som utenbygdsboende oppdager vi at det gjerne er byrådslederkandidaten som er partienes kjendis. Men tilbake til programmet.

På side 23 finner vi eldreomsorgen. To sider senere kommer det. Psykiske lidelser skal forebygges, og samhandlingsreformen gir kommunen nye oppgaver.

Akutt døgnenhet og legevakt på Aker sykehus skal videreføres. Antall psykologer skal økes. Det skal være helsesøster hver dag på hver skole, og tilgangen på psykolog skal være god. Også her skal vi på lavterskeltilbud til unge syke. Pårørende… Vi søker.

55

Øistein Sundelin, Oslo H

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Aina Stenersen er 7. kandidat for Oslo FrP. Magasinet Stella titulerer hun som «tabubryteren». Hun har selv slitt, og er også fast møtende medlem i helse- og sosialkomiteen i Oslo kommune. Vi skjønner tegninga.

Men hva konkret skal komme ut av dette for pårørende?

Musikken stoppes og det blir stille.

Vi tyr til programmet.

Også her møtes vi av 58 spreke små sider. Igjen ser vi sola stige over horisonten. Nok et parti med et eget punkt om psykisk helse! Ikke bare det, vi stirrer ned på en helt egen side om «Tidlig innsats for god psykisk helse». Med sult i blikket tar vi for oss ord for ord.

Allerede i første setning går det et gufs igjennom oss. De nevner pårørende allerede som 10. ord!

«Psykisk sykdom har store kostnader for den enkelte, for pårørende og for samfunnet». Oslo Høyre mener aktivisering og deltakelse i samfunnet for mange er den beste forebygging av psykisk sykdom. Vi smiler fra øre til øre. Også her skal lavterskeltilbud inn for barn og unge, men den store forskjellen er denne gangen at her nevnes psykisk helse helt konkret.

Aina Stenersen, Oslo FrP

Depresjon, angst og selvmord ramses opp.

Psykologtilbudet i skolen går igjen, som hos de øvrige.

Rask behandling etter henvisning. Lærerne i Osloskolen skal også få opplæring i å se etter faresignaler på psykisk sykdom og å gripe tidlig inn. Så kommer det; «Sikre god oppfølging av barn og unge som pårørende bl.a. gjennom å tilby bydelene opplæring og kompetansetilbud om pårørendearbeid». Vi kan nesten ikke tro våre egne øyne. Ser vi Pårørendesenteret i Oslos samarbeid med bydelene på trykk hos et av de politiske partiene?

I kandidatpresentasjonen sin har Stenersen overskriften «Alle skal ha et moderne og trygt helsetilbud!». Allerede der snakkes det om lavterskel og forebygging. Styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonen. Det skal satses kraftig på antall helsesøstre. Både frivillige og kommunale tiltak innen psykiatrien skal satses på.

Med et glødende engasjement forteller hun om viktigheten og nødvendigheten av pårørende. Stenersen viser raskt dagens høyeste kunnskapsnivå, og er dagens eneste som vet hva LPP er. Hun forteller at noe av det FrP ønsker å satse på, er å bevilge mer penger for å få pårørendestemmen opp og fram. Fontenehusene trekkes også fram som et svært godt tiltak. Vi står måpende tilbake, ser ned på blokka. Oppdager at vi i overraskelsen har glemt å skrive noe som helst.

Så slår det oss. Hva er det Høyre egentlig her både sier og skriver? Mener man at et enda større ansvar skal dyttes over på frivilligheten? Skyver man ansvaret for pårørendearbeid vekk fra seg? Hvilke kommunale og offentlige hjelpetiltak skulle egentlig innføres for pårørende? Vi blir brått usikre igjen… Vi beveger oss.

Vi vandrer videre. Praten går. Hva var det egentlig vi akkurat fikk høre? Ei dame med masse kunnskap om feltet. Dette virket jo helt fantastisk. Heier vi på FrP??

Vi heier i alle fall på Aina! Dette må vi undersøke videre.

Dagens siste stopp (ja, vi har kun tatt de tradisjonelle «store»).

Vi stiller oss opp foran FrPs stand. Også her kommer en av de utsendte raskt løpende. Vi presenterer oss.

– Da er det helt klart hun der dere skal prate med, sier han. Aina Stenersen hopper ned fra en litt opphøyd stand, som egentlig er en tilhenger?

Tilbake på kontoret setter vi oss ned i ro og mak med programmet. 32 sider ligger foran oss, og dagens første program i A4. Innholdsfortegnelsen lover bra.

Også her finner vi et eget avsnitt om psykisk helse. Vi blar forventningsfulle opp på side 10.

For et fyrverkeri av ei dame! Dette må sjekkes nærmere.

Et raskt søk på internett viser hvorfor svarene her kommer omtrent før vi stiller spørsmålet.

56

Etter en varmende glede slår hverdagen ned i oss igjen. Avsnittet er trolig programmets korteste. Kun to kulepunkter ønsker FrP på psykisk helse. Ordet pårørende er fraværende.

FrP vil øve påtrykk på staten og sykehusene for å styrke den psykiatriske omsorgen, samt å videreutvikle gode lavterskeltilbud for psykisk helse.

Den generelle observasjonen ble i alle fall at pårørendeopplæring blant landets politikere trolig ikke er en dårlig idé. Noe for partiene å få inn i programmene?

Hva dette går ut på, sier programmet intet om. Under andre punkter finner vi derimot at samarbeidet med BUP skal styrkes, og at man også her ønsker økt dekning av helsesøstre. Vi får satse på at praten tidligere på dagen følges opp i praksis, selv om vi noe skuffet registrerer at man ikke har forpliktet seg til det i programmet.

Takk for praten.

Den største undringen kommer allikevel når vi skummer oss til side 21, og leser at støtte til organisasjonene skal knyttes opp mot blant annet egeninntekt… Er dette en finurlig måte å kunne gi mindre støtte på?

Så hva ble så konklusjonen etter vandringen? I Oslo kan pårørende vente seg… Tja… Si det.

Kenneth Lien Steen og Solveig Stang, LPP

- Den stødige klippen Å være ungdom samtidig som man er pårørende til noen som sliter med psykiske problemer, er ikke alltid like lett. Man skal være der som en venn og en god støttespiller.

I tillegg skal man være den stødige klippen som alltid vet hva man skal si og gjøre.

“Dersom det kommer en nedtur, går de virkelig på veggen. Da sitter man der hjelpeløs og vet ikke helt hva man skal si eller gjøre.”

Likevel er det ikke alltid like lett å vite hva som er riktig eller galt å si. Vi har snakket med tre forskjellige ungdommer, alle under 23 år, som er pårørende til noen med psykiske problemer. Dette for å få svar på hvordan det er å være ung pårørende til noen som sliter med psykiske problemer.

Men man vil jo være en god venn. Da er det viktig å finne den gylne middelvei hvor man ikke fornærmer den ved å si at problemene ikke er viktige, men likevel få personen til å se lyset i tunnelen.

Det er forskjellige utfordringer knyttet til det å ha en psykisk syk venn, og det er ikke alltid like lett. Alle har både opp- og nedturer, både de som er friske og de som strever.

To av ungdommene som vi snakket med, forteller at akkurat det oppleves som veldig vanskelig. Situasjonen er også lik når det kommer en opptur. - Ofte blir personen overentusiastisk, i alle fall så kan det virke slik for oss som ikke sliter på samme måte. Det er vanskelig å ikke knuse drømmer, men samtidig få de til å se på ting på en realistisk måte, forteller de.

Dersom det kommer en nedtur, går de virkelig på veggen. Da sitter man der hjelpeløs og vet ikke helt hva man skal si eller gjøre. For oss som er friske er det ikke sikkert at situasjonen virker så håpløs som det den psykisk syke føler at den er.

57

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse - Av og til har vi kanskje lyst til å spørre om noe angående diagnosen, medisinene eller om andre ting som foregår. Det er ikke alltid like lett fordi vi er redde for å såre personen. Vi synes derfor det er viktig at de forteller oss når det er noe nytt som foregår. Med tanke på dette er det også viktig å være en god støttespiller slik at personen føler at han eller hun kan stole på oss.

Ungdommene forteller at det til tider kan virke som om den psykisk syke har full kontroll over livet sitt og at alt er på bedringens vei.

- Det er ikke alltid at dette stemmer selv om det kan virke slik. Da skal man som pårørende være den som vet når den med psykiske problemer trenger hjelp.

Dette er det ikke alltid like lett å finne ut av. Vi vil jo ta vare på vennene våre og være der for dem, forteller en av informantene.

- Vi synes også det er veldig viktig å ha et normalt språk når vi snakker med den syke akkurat slik som med resten av vennegjengen. Hvis ikke får vi ofte tilbakemeldinger på at det blir stivt, rart og ufølsomt, forteller en av informantene.

Det er viktig å være seg selv, til tross for at man er pårørende til noen med psykiske problemer. Man må vise at man er åpenhjertet og at vi er den samme personen som vi alltid har vært.

- Av og til legger vi om måten å snakke på, fordi vi tror at det vil vise mer medlidenhet og forståelse. Men

“Selv om personen er psykisk syk så er han eller hun akkurat den samme personen som før han eller hun ble syk.” egentlig er det bare det motsatte som skjer, legger en annen informant til. En annen informant følger opp med at, - personen blir mer fornærmet enn den føler seg forstått. Dette forstår vi veldig godt, men det kan likevel være litt vanskelig fordi man vil snakke på en måte som ikke sårer dem.

- Det er greit å kunne snakke med venner som vi har felles med den psykisk syke hvis det er noe vi lurer på, forteller en av de.

- Ofte er det fint å bli enige om hva man kan si og gjøre og hva man ikke skal si og gjøre. Da blir det lettere å omgås med de som sliter psykisk, mente en av informantene. Ungdommene fortalte også at - Noen ganger blir det også slik at vi ikke har like mye kontakt med den i vennegjengen som er psykisk syk, som med de som er friske. Dette går litt i rykk og napp. Det kan være fordi personen går på mye medisiner og er slapp og sliten. De kan slite veldig i en periode og er veldig avhengig av profesjonell hjelp, eller det kan være en helt annen grunn, er alle de tre ungdommene enige om.

Til tross for at det kan være vanskelig å være pårørende til noen med psykiske problemer, kommer det også mye positivt ut av det. - Vi har et vennskap vi vil ta vare på. Det er en veldig positiv opplevelse å se at personen stadig blir friskere, og det gir noe til oss som er pårørende også, forteller ungdommene.

- Selv om personen er psykisk syk så er han eller hun akkurat den samme personen som før sykdommen inntraff, forteller en av de, mens de to andre raskt sier seg enige.

De pekte derfor på viktigheten av at også de som venner blir inkludert og informert om hva som foregår. - Enten det er nye medisiner, innleggelse på psykiatrisk sykehus eller positive nyheter i den sykes liv. På denne måten blir det veldig mye lettere å fungere som pårørende, og det er ikke nødvendig å gå rundt med spørsmål hele tiden.

- Vi kan fortsatt ha det like gøy sammen, vi deler samme interesser og vi har et vennskap som betyr veldig mye for begge parter. Det aller viktigste er at vi føler oss trygge på hverandre. Vi skal komme oss gjennom dette sammen, avslutter de unge pårørende.

I noen tilfeller hender det også at vi lurer på hvorfor vennen vår med psykiske problemer plutselig kutter kontakten, eller ikke er å få tak i. Dette er også mye lettere dersom vi blir inkludert og informert, forteller de.

58

Psykisk helse og somatikk på tvers I mai 2015 åpnet det nye sykehuset i Østfold dørene. Fra og med november med noe så unikt som psykisk helse og somatikk under samme tak. Fra det gamle bygget på Veum psykiatriske, som rakk å feire 100 års jubileum i fjor, til et helt nytt sykehus, er overgangen stor.

For psykisk helse innebærer dette også et stort løft som viser at sykdom er sykdom, uavhengig av diagnose. LPP fikk en lang samtale med Kari Gjelstad, prosessleder psykisk helsevern som delte entusiastisk alt fra historikk til dagens tilbud.

VEIEN FRAM - Noen ting forandrer seg på en måte utenfra og inn mens andre ting må vi forandre innenifra og ut. Jeg tenker det slik at når de ytre rammene forandrer seg så gjør det noe med oss etter hvert i forhold til hvordan man tenker på ting, sier Gjelstad Gjelstad forteller at det en gang var sett som en god tanke å legge asylene ute på landet, men da var det som oftest tilknyttet gårdsbruk eller lignende, og pasientene ble lengre. På Veum var det blant annet gartneri, fjøs og snekkerverksted. Pasientene ble den gangen mer skilt fra omverden og mange var der en mannsalder.

Etter hvert som behandlingene har forandret seg, har oppholdene blitt kortere og beskrivelsen asylet er ikke lenger i bruk.

Kari Gjelstad, prosessleder psykisk helsevern, Sykehuset Østfold

Dette viser at sykdom er sykdom enten du har en psykisk eller somatisk lidelse. Noen har stilt spørsmål om det er bra at psykiatriske pasienter skal gå rundt i vestibylen sammen med de somatiske. Dette kan ha positiv effekt på de psykiatriske pasientene i forhold til å fungere blant allmennheten. Fagpersonell vurderer også om pasientene er i stand til å bevege seg fritt i korridorene slik de også gjorde på Veum, sier Gjesdal.

Psykiatrisk behandling er nå en del av spesialhelsetjenesten og det kunne ikke ha kommet klarere frem, da det ble bestemt at psykiatrisk avdeling også skulle ligge på Østfold sykehus på Kalnes.

UTFORMINGEN - Det som er en av de store utfordringene med å bygge et sykehus er å bygge for fremtiden. Det å spå hvor utviklingen går er ikke så enkelt. Det var ikke bare å lage en finere bygning, men prøve å tenke ut hvordan ønsker vi at det skal være. Nå hadde vi muligheten til å begynne på skratch. Det var en veldig lang prosess, men resultatet ble en glede, sier Gjelstad.

Gjelstad forklarer og viser tegninger av sykehuset. Bak enhver krok ligger en gjennomtenkt tanke. Psykiatrisk avdeling har blant annet fått sikrede verandaer som er laget for å gi pasientene mer frihet i forhold til å kunne lufte seg når de selv vil. Før var pasientene avhengig av at pleiere fulgte de, nå kan de styre dette selv.

Ved sykehuset er somatikk og psykisk helse samlet under samme tak.

59

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse - Vi har fått tilbakemeldinger fra pasienter at dette har lettet en frustrasjon. Nå slipper de å være avhengig av faste tider for lufting. De har mer frihet og den verdsettes, forteller Gjelstad.

En av de store kontrastene til det som var på Veum er at pasientene har fått en oppgradering på standarden med alenerom og eget bad. Tidligere var det ikke automatisk enkeltrom til alle, samt at 12 pasienter måtte dele 3 bad. I første omgang gjør dette noe for privatlivet til pasientene, men øker også tilgjengeligheten for de som er pårørende. Nå er det ingen andre å ta hensyn til på rommet lenger. Privatlivet er styrket.

Videre viser Gjelstad stolt frem et eget pårørende rom som både er lyst og skjermet fra allmenheten. Her kan de pårørende få sitte i fred i lyse og fine lokaler som bærer mer preg av å være hjemmekoselig enn institusjonsaktig.

Ved det nye sykehuset satses det betydelig på gode omgivelser.

Den somatiske helsen for alvorlig psykisk syke er ofte for mange redusert og behov for annen form for legehjelp er nødvendig, forteller Gjelstad videre. Før var det slik at når inneliggende pasienter på Veum hadde en annen medisinsk lidelse så måtte de sendes med ambulanse fra Veum til annen behandlingsinstans, hvor behandling ble gitt, for så deretter å bli sendt tilbake til Veum igjen.

EN VEI INN Det var først snakk om å ha felles akuttinngang for både somatikk og psykiatri, men det viste seg å være lite hensiktsmessig. - Det å ta imot psykiatriske pasienter i et kaotisk somatisk akuttmottak for så å måtte frakte de videre til avdelingen, ville ikke være bra for pasientene. Både i forhold til trygghet og ro rundt seg, men også personvern. Vi har valgt å definere at inngangen gjennom vestibylen er en felles vei inn, hvor de akutte mottakene defineres som arbeidsinnganger, sier Gjelstad.

«Reisen» var for mange en påkjenning. Dessuten var lab -tilbudet redusert på Veum med 3 timer, 5 dager i uken, i motsetning til i dag hvor det er 24-timers tilgjengelighet.

Og nå har vi også tilgang på billeddiagnostikk. Dette fantes ikke på Veum.

- Det må jo være godt for de som følger og besøker sine nærmeste å se at de blir mottatt i nye fine lokaler, med samme standard som det som tilbys andre pasienter i spesialisthelsetjenesten. En bedre behandlingshverdag for den syke, kan også gi en lettere hverdag for deres pårørende. Det å se at deres kjære få nødvendig behandlingsoppfølging uten å måtte pendle fra sykehus til sykehus, berører nok mange på en positiv måte, både følelsesmessige og praktiske, sier Gjesdal.

Psykiatrisk avdeling har også en egen ungdomsseksjon med egen akutt inngang. Gjelsdal forteller at det er de dårligste ungdommene som kommer hit.

Ungdomsseksjonen har 10 senger hvor 5 er for akutt inneliggende og 5 for utredende behandling.

Pasientene får et mer helhetlig helsetilbud. Kommer det inn en pasient via en somatisk avdeling og helsepersonellet finner ut at vedkommende bør ha en psykiatrisk vurdering, da er veien kort for å bli vurdert av en psykiater eller annet relevant helsepersonell.

Og ikke minst, det at somatikk og psykisk helse nå er lagt under samme tak, viser en holdningsendring fra «asyltets» tid til nå. Sykdom er sykdom, enten det være seg psykisk eller en annen form for medisinsk lidelse.

Kanskje dette også kan være med på å gjøre psykisk helse mindre tabubelagt på sikt, avslutter Gjesdal.

Gjelstad viser til et eksempel hvor man har en pasient med stort, raskt vekttap. Pasienten utredes for om det kan være kreft eller andre somatiske lidelser, men når det viser seg at utredningen ikke gir indikasjon for somatisk sykdom, kan man utvide med parallell utredning av mulige psykiske lidelser uten at pasienten må flytte på seg, og legene kan samarbeide om videre tiltak.

60

HERTERVIG FORLAG: UTGIVELSER

STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING

HERTERVIG FORLAG

HERTERVIG AKADEMISK

Forlaget ble etablert i 1989, og utgir et bredt spekter folkeopplysningshefter/ brosjyrer om emner innen psykiatri og psykisk helse. Utgivelsene er rettet mot pasienter, pårørende og allmennheten. Forlaget gir også ut spesialhefter og undervisningsopplegg til bruk på sykehus, institusjoner og for organisasjoner. Litteraturen blir fortløpende revidert etter hvert som ny forskning og kunnskap foreligger.

Forlaget ble etablert i 1999 da Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning ønsket å åpne opp for et bredere emnespekter og utgivelser. Forlaget utgir populærvitenskapelige bøker, dokumentarer og beretninger fra brukere og pårørende.

Forlaget ble etablert i 2007 og er Stavangerregionens eneste akademiske forlag. Utgivelsene holder høy faglig kvalitet og fremlegger ny forskning, gir forskningsoversikter og pedagogisk tilrettelagt undervisningsmateriell for fagfeltene, universitets- og høgskolesektoren. Utgivelsene blir fortløpende revidert etter hvert som ny forskning og kunnskap foreligger.

PSYKOPP Faglitteratur Opplysningsmateriell Undervisningsmateriell Mestringsbøker Biografi/dokumentar

FORLAGET Populærvitenskap Dokumentar/fakta Biografi

AKADEMISK Faglitteratur Psykiatri/psykologi Sosialhistorie Krigsminner Lyrikk

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: NYE TITLER

LEVENDE RELIGION GLOBALT PERSPEKTIV – LOKAL PRAKSIS

Hvordan viser globale forhold igjen i lokal, religiøs praksis? Hvilke innsikter får vi av å studere middelalderens pavekirke, afrikanske migrantmenigheter, muslimsk hverdagsliv, nyåndelige entreprenører og kirkelig dialogarbeid i én og samme bok?

På hvilke måter kommer mangfoldet i religiøs praksis til uttrykk i Norge i dag – og hvordan kom slikt mangfold til uttrykk tidligere?

Antologien Levende religion utforsker historiske hendelser og nåtidige trender, og viser hvordan religion og spiritualitet lever, reiser og er i stadig endring gjennom menneskers praksis og erfaring. Blant kapittelforfatterne er biskop i Stavanger bispedømme, Erling J. Pettersen, og flere toneangivende forskere innen historie, religionsvitenskap, teologi, antropologi og religions-didaktikk.

Boken er rikt illustrert, i hovedsak med fotografier tatt av Asbjørn Jensen.

Levende religion Globalt perspektiv – lokal praksis Anne Kalvig og Anna Rebecca Solevåg (red.) / Utgitt 2015 Kr 379,-

LIV SKAL LEVES - Å LEVE MED EN ALVORLIG SYKDOM

Noen ord snur opp ned på livet. Diagnose er et slikt ord. Det markerer overgangen til en ny fase i livet, skillet mellom før og nå. Det er en rystende opplevelse å få en diagnose som kreft, ALS eller Parkinsons sykdom. Og overgangen er full av motstridende følelser: Angst for det ukjente, frykt for å forlate de nærmeste og etterlate dem i sorg, angst og smerte. I en rar runddans møtes angst og håp. Et kaos som springer ut av spenningen mellom det biologiske faktum at den som blir født, også må dø en gang – og om ønsket om å leve.

I boken Liv skal leves står informantene i sentrum og forteller sine historier om hvordan de fikk sin diagnose, og om hvordan de levde og lever sine liv med den. Det er en bok om sorg, sykdom og det mørke sinn, forståelig nok. Samtidig forteller den om håp og verdighet, om hverdagsheroisme og omsorg for de nærmeste.

Boken henvender seg til mennesker som lever med en alvorlig diagnose, og til pårørende og helsepersonell.

Liv skal leves - Å leve med en alvorlig sykdom Jan Bjarne Bø / Utgitt 2015 Kr 250,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: MESTRINGSBØKER

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved angstlidelser

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved stemningslidelser

Mestringsbok ved psykose

HERTERVIG AKADEMISK

MESTRINGSBOK

Geir Thingnæs & Jan Olav Johannessen

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

VED ANGSTLIDELSER

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

MESTRINGSBOK VED PSYKOSE

Angst er den vanligste psykiske folkesykdommen.

Lidelsen kan være invalidiserende og behandlingen ofte krevende og langvarig. Angsten kan ha mange årsaker. Det er derfor viktig å legge til rette for et bredt samarbeid mellom pasient og behandler.

Med stemningslidelser mener vi stemninger som går ut over det vi regner som normalt.

Stemningslidelser er derfor en samlebetegnelse på mange forskjellige lidelser hvor symptomene og årsakene er forskjellige. Stemningslidelser kalles også for affektive lidelser.

Psykose kan virke skremmende for den som har eller har hatt det, men også for pårørende og venner. En psykose kan virke uforståelig også for behandlere, som kan føle seg maktesløse.

I psykiatrisk behandling er det enda viktigere enn ved kroppslig sykdom at pasienten er en aktiv medarbeider i behandlingen. Ved å ha denne studieboken som verktøy kan pasienten og behandleren i fellesskap og samarbeid finne lidelsens start og konsekvenser. Boken vil også fungere bra i et selvhjelpsperspektiv. Gjennom felles forståelse kan man finne en vei ut av lidelsen.

Denne boken skal være til hjelp for pasienter med stemningslidelser. Formålet er å bidra til å overvinne stemningslidelser eller til å takle problemer på en bedre måte. Boken er delt inn i fire deler som følger fasene i behandlingen slik den praktiseres ved Gruppepoliklinikken ved Psykiatrisk klinikk, Stavanger Universitetssykehus, med både teoristoff og praktiske oppgaver.

Boken kan brukes i både individuellsamtaler og i gruppebehandling.

Mestringsbok ved angstlidelser Geir Tingnæs / 2008 Kr 349,-

Mestringsbok ved stemningslidelser Geir Tingnæs / Revidert 2012 Kr 270,-

Boken viser hvordan vi kan arbeide med en psykose, og hva som skal til for å få det bedre.

Det er ikke en selvhjelpsbok, men en bok pasient og behandler sammen kan bruke for å skape mestring. Hensikten er å gjøre alvorlige forvirringstilstander mindre skremmende, slik at vi bedre kan mestre de problemene en psykose skaper.

Mestringsbok ved psykose Geir Thingnæs og Jan Olav Johannessen / 2010 Kr 270,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no 

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG FORLAG: FOR BARN OG UNGE

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Den lille boken om følelser er fortellingen om to barn, Julie og Jonas, Gro Merete Grønvold Eilertsen som opplever hendelser somKristine setter tanker følelser Illustrasjoner: Ingrid Hasund og Idaog Maria Mustad i sving.

Boken gir en nær og var innføring i hva følelser er, og hvordan voksne og barn forholder seg til dem.

I S B N 978-82-8216-120-6

9

Gerd-Ragna Bloch Thorsen

Psykiater og forfatter Gerd-Ragna Bloch Thorsen, som døde plutselig 55 år gammel, gamme den 19. august 2006, har tidligere skrevet to bøker for barn, Elena (1995) og Veien til Louisiana (2006), i tillegg til voksenromanen Gate Closed (2008).

OM FØLELSER

n er et resultat av ønsker fra foreldre et verktøy de kan benytte for å samtale barn om ADHD.

Den lille B O K E N

Merete Grønvold Eilertsen er psykologalist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært tt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling arn og unges psykiske helse (ABUP), iansand siden 2005. Her har hun jobbet elt med barn og unge med ticstilstander ndre nevropsykiatriske tilstander. Fra til 2013 var hun tilsluttet Habit Reversal ning-teamet ved ABUP. Siden 2013 har hun et ved DPS Solvang, døgnpost for voksne.

Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med Den og lille nye klassekamerater venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog­ spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Training­teamet ved ABUP.

BOKEN OM FØLELSER

“Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen.

Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

Gerd-Ragna Bloch Thorsen

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

I S B N 978-82-8216-137-4

788282 161206

9

LOTTE-LOPPE

788282 161374

Hertervig

DEN LILLE BOKEN OM FØLELSER

OLE TIKKTAKK

Hva er forskjellen på følelser og tanker? Hvorfor gråten noen av glede, mens pappa blir sint når han egentlig er redd? Den lille boken om følelser er fortellingen om to barn, Julie og Jonas, som opplever hendelser som setter tanker og følelser i sving. Boken gir en nær og ærlig innføring i hva følelser er, og hvordan voksne og barn forholder seg til dem.

Boken passer for barn fra 5 år og eldre.

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen til en med Tourettes påvirkes av alt som foregår rundt. Boken beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

– FOR SÅNN ER DET Å HA ADHD

Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen. Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet.

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen / 2014 Kr 199,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

Den lille boken om følelser Gerd-Ragna Block Thorsen / 2009 Kr. 200,-

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen, og kan også fungere som en nyttig påminnelse til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage og skole. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Ole Tikktakk - for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen, Ingrid Kristine Hasund (ill.) / 2013 Kr. 199,-

HERTERVIG FORLAG: FOR BARN OG UNGE

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

“Målet med Leve mer, gruble mindre! er å lære unge voksne å takle livets mange utfordringer – ved å være mer til stede i egne liv”

HERTERVIG AKADEMISK

HEI-SPILLET

LEVE MER GRUBLE MINDRE

Hei-spillet er et verktøy for å sette ord på tanker og følelser, og er samtidig en lekpreget aktivitet som voksne og barn kan gjøre sammen. Spillet består av spørsmålskort om ulike tema, blant annet relasjoner, selvfølelse, fantasi og evnen til å ta andres perspektiv. Reglene er enkle og fleksible, og kan tilpasses ulike aldersgrupper.

Spillet er utviklet i samarbeid med BUPA (Barneog ungdomspsykiatrisk avdeling) og Hertervig Forlag.

Leve mer, gruble mindre! er basert på mestringskonseptet ”oppmerksom mestring” som presenterer oppmerksomt nærvær (mindfulness) som et hensiktsmessig utgangspunkt for å styrke egne mestringsevner. Boka tar sikte på å gi ungdommer veiledning i hvordan en kan takle ulike former for påkjenninger, hvordan en kan forstå følelseslivet sitt, og hvordan en kan kommunisere på en god måte med de rundt seg.

Hei – et spill om tanker, følelser og situasjoner Kristin Sommerseth Olsen, Guro Winsnes og Lars Øhlckers (red.); Cecilie Leiseth Skipnes (ill.) / 2014 Antall spillere: 2-6 Alder: 4-99 år Kr. 390,-

Leve mer, gruble mindre! består av en hovedbok, en arbeidsbok og en voksenveileder. Hovedboken finnes også som E-bok.

Leve mer, gruble mindre!

Kjersti B. Tharaldsen / 2014 Hovedbok: kr. 350,Arbeidsbok: kr. 199,Voksenveileder: kr. 65,E-bok: kr. 350,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: KOGNITIV TERAPI

Ingvard Wilhelmsen

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg

Ingvard Wilhelmsen

selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en

Det er ikke mer synd på deg enn andre

god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Synet vi har på oss selv,

Ingvard Wilhelmsen

andre mennesker, fortiden, døden og verden avgjør hvilke automatiske tanker og følelser vi opplever i en

finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg

endre meg? Disse spørsmålene belyses ut fra kognitiv terapi, en av de best dokumenterte og effektive

samtaleformer innen psykologi og psykiatri. Du kan ikke stole på dine tanker eller følelser. Er du en katas-

trofetenker, vil dine konklusjoner regelmessig være feilaktige, og selv om du er sjalu behøver ikke det bety at din partner har noen på si. Veien ut av sosial angst,

panikklidelse, hypokondri, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og depresjon beskrives ved hjelp av pasient-

historier. I egne kapitler beskrives teknikker som kan

hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunn-

– En bok om ansvar og frigjøring

leggende holdinger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter, personer i lederstillinger og folk flest. Boken

kan hjelpe deg å finne, og beholde, den gode balansen mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og distanse, yte og nyte.

Professor dr. med. Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) har hovedstilling ved Institutt for indremedisin, Universitetet i Bergen og er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har bistilling som overlege ved Medisinsk Klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Her driver han blant annet en liten Hypokonderklinikk,

som

en

del

av

Medisinsk

Poliklinikk. Wilhelmsen har i flere perioder vært med i

Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi

gitt situasjon. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg

Sjef i eget liv - en bok om

terapi

styret i Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy.

og andre fora. Han har tidligere skrevet bøkene ”Hypokondri og kognitiv terapi”, PAX Forlag AS, Oslo 1997 (ISBN 82-530-1916-5) og ”Livet er et usikkert prosjekt”, PAX Forlag AS, Oslo 2000 (ISBN 82-530-2179-8).

KONGEN ANBEFALER – HOLDNINGER FOR FOLKET

Forfatteren tar utgangspunkt i en 30 år gammel kvinne Hvordan kan vi best mulig takle all verdens stress, press, utfordringer, omstillinger, sykdom, familierelasjoner, arbeidspress og ansvar? I denne boken blir disse spørsmålene belyst ut fra prinsippene i kognitiv terapi, og kong Harald Vs holdninger. Disse blir løftet frem som eksempler for folket. Forfatteren hevder at man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier!

Boken henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar.

Mens boken ”Sjef i eget liv” er en generell innføring i kognitiv terapi og bygd opp omkring de vanligste psykiske lidelsene, er ”Kongen anbefaler – holdninger for folket” en praktisk anvendelse av de samme prinsippene. Her settes tenkningen inn i hverdagssituasjoner som ikke nødvendigvis representerer psykisk lidelse, men utfordringer som vi alle kan regne med å møte en eller annen gang.

Kongen anbefaler - holdninger for folket Ingvard Wilhelmsen; Per Dybvig (ill.) / 2006 Kr 299,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE – EN BOK OM ANSVAR OG FRIGJØRING

Forfatteren tar utgangspunkt i en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst går inn i en offerrolle. Hun føler seg krenket da hun i samtale med forfatteren, som er hennes terapeut, får høre at det er ikke mer synd på henne enn andre. Til tross for dette tar hun et gjennomgripende oppgjør med egne holdninger og atferd, og oppnår en helt ny frihet og et nytt ansvar.

Boken er basert på pasientens egen beretning, med kommentarer av Wilhelmsen, og er beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle.

Det er ikke mer synd på deg enn andre En bok om ansvar og frigjøring Ingvard Wilhelmsen / 2011 Kr 299,* Finnes også som lydbok

Hertervig Forlag

Wilhelmsen er mye brukt som foredragsholder i faglige

Hertervig Forlag

SJEF I EGET LIV – EN BOK OM KOGNITIV TERAPI

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass.

Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg endre meg? I boken belyses disse spørsmålene ut fra kognitiv terapi; en av de best dokumenterte og effektive samtaleformer innen psykologi og psykiatri. ”Sjef i eget liv” inneholder pasienthistorier og beskrivelse av teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunnleggende holdninger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter og folk flest.

Sjef i eget liv Ingvard Wilhelmsen / 2004 Kr 299,-

HERTERVIG FORLAG: PSYKOSE OG SCHIZOFRENI

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

Schizofreni

Jan Olav Johannessen

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

Schizofreni

Psykose er et gresk ord, og gir liten mening for nordmenn. I dette heftet forklarer forfatteren hva psykose egentlig er, på et lettfattelig språk, og med alminnelige norske begreper.

Leseren vil forstå at psykiske lidelser generelt, og psykoselidelser spesielt, ikke er noe «rart» eller uforståelig, noe mystisk.

Psykoser er alvorlige psykiske sammenbrudd, som enkelt sagt kan betegnes som alvorlige «forvirringstilstander».

HVA ER

PSYKOSE? Introduksjon om psykotiske lidelser for omsorgspersoner, familie og venner

Du kan lese om både forebygging, behandling og forløp, og forhåpentligvis vil du etter å ha lest dette heftet forstå at psykoselidelsene ikke er uhelbredelige tilstander, men at nesten alle som får en slik lidelse kan bli friske dersom de tar aktivt del i behandlingen.

Hertervig Akademisk

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

SCHIZOFRENI

Schizofreni representerer i mange henseender en av de største utfordringene innen vårt helsevesen.

Det er en lidelse som rammer unge mennesker og er antakeligvis den sykdommen som koster samfunnet mest. Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Norske forskere har levert viktige bidrag i forhold til forståelsen og behandlingen av schizofreni, og denne boken gir et overblikk over behandling og forskning både her i landet og internasjonalt.

Den 4.utgaven er vesentlig revidert i forhold til de tre første utgavene.

Schizofreni (4.utg.)

Bjørn Rishovd Rund (red.) / 2011 Kr 300,* Finnes også som lydbok

HVA ER PSYKOSE? INTRODUKSJON OM PSYKOTISKE LIDELSER FOR OMSORGSPERSONER, FAMILIE OG VENNER

Psykose er et gresk ord, og gir liten mening for nordmenn. I dette heftet forklarer forfatteren hva psykose egentlig er, på et lettfattelig språk, og med alminnelige norske begreper.

Leseren vil forstå at psykiske lidelser generelt, og psykoselidelser spesielt, ikke er noe «rart» eller noe mystisk. Psykoser er alvorlige psykiske sammenbrudd, som enkelt sagt kan betegnes som alvorlige «forvirringstilstander».

Du kan lese om både forebygging, behandling og forløp, og forhåpentligvis vil du etter å ha lest dette heftet, forstå at psykoselidelsene ikke er uhelbredelige tilstander, men at nesten alle som får en slik lidelse kan bli friske dersom de tar aktivt del i behandlingen.

Hva er psykose?

Introduksjon om psykotiske lidelser for omsorgspersoner, familie og venner Jan Olav Johannessen / revidert 2011 Kr 70,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: DEPRESJON OG STEMNINGSLIDELSER

DEPRESJON Sorg er kjærlighetens pris. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter sorg med utgangspunkt i historiske studier, konkrete hendelser, litterære beskrivelser, psykologiske teorier, som utfordring for troende og ikke troende og som en eksistensiell utfordring. Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsperspektiv og som et kulturelt fenomen.

Bakgrunnsmaterialet er både egen forskning og gjennomgang av andres forskning.

En rekke mennesker har bidratt med sine egne erfaringer. Noen av dem har mistet sine nærmeste, andre har hatt andre typer tap. Sorg er en del av livet. Vi kan aldri fjerne eller behandle bort sorg, men forfatterne har som mål at boken kan bidra til innsikt og åpenhet rundt sorg som en felles menneskelig utfordring vi alle vil kunne bli berørt av.

Sorg Kjærlighetens pris er sorgen

Marie Smith-Solbakken er historiker og instituttleder ved Instituttet for Kultur- og Språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hans-Jørgen Wallin Weihe er professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer. Begge er forfattere og forskere involvert i spørsmål som spenner fra det historiske og til det samfunnsvitenskapelige og praktisk fellesmenneskelige utfordringer.

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

SORG – KJÆRLIGHETENS PRIS

Sorg

og som en eksistensiell utfordring.

Forfatterne drøfter sorg i etog livsløpsogså pasienter perspektiv og som et kulturelt fenomen.

I S B N 978-82-8217-204-2

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Hertervig Akademisk Forlag

Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttigForfattere: informasjon.

Hans-Jørgen Wallin Weihe 788282 172042

HERTERVIG AKADEMISK

og Marie Smith-Solbakken

Einar Kringlen

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet.

Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

epresjonsheftet

I S B N 978-82-7786-239-2

Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning. Han har vært professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske atferdsfag og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling fra 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennom tidene fra 2007.

Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011.

over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet. Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

Trond F. Aarre og Petter Bugge

Stemningslidelser I S B N 978-82-8217-200-4

HERTERVIG AKADEMISK

788277 862392

HERTERVIG

9

788282 172004

Forfatter: Professor dr. med. Einar Kringlen Utgitt 2012

DEPRESJON Einar Kringlen

– Det er ikke så rart at han er sliten, uopplagt og interesseløs. Han er jo så gammel, og har jo så mange sykdommer som fører til smerter. (FRA BOKEN)

“Depresjon hos eldre” gir en god og tankevekkende innføring i et tema som er viktig for mange. Boken viser hvordan psykologiske, sosiale og biologiske faktorer spiller en rolle når depresjon oppstår sent i livet.

I Norge har hver femte person over 65 år depresjon. Likevel er det få som får riktig diagnose og nødvendig behandling. Årsakene til det er flere.

Ofte bortforklarer den eldre selv, pårørende og helsepersonell tretthet, nedstemthet og mangel på energi og glede i hverdagen som normale tegn på alderdom, eller som symptomer på annen somatisk sykdom. Mange eldre vet derfor ikke selv at de har depresjon. Noen føler håpløshet, og tenker at det ikke finnes behandling som kan hjelpe, mens andre oppsøker hjelp og blir møtt med mangel på forståelse i hjelpeapparatet.

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Knut Engedal

Knut Engedal (f. 1946) er spe fordypning i alderspsykiatri, i psykogeriatri ved Universit gikk av med pensjon i 2013, sin professor tjeneste, fag- og Nasjonal kompetansetjenest Som forskningsområde har E interesse for demens – spesi og kombinasjon av depresjo publisert en rekke vitenskap og bidratt til flere fagbøker.

DEPRESJON HOS ELDRE

Einar Kringlen professor i psykiatri

e og mennesker

HERTERVIG

UtgittHan 2012 har vært Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning. professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske atferdsfag DEPRESJON og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling framest vanlig DEPRESJON DEPRESJON. Depresjon er den 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, forekommende psykiske lidelse og kan både barn, og eldre. I denne Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennomramme tidene fra unge 2007.

Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011. framstillingen gir forfatteren en oversikt 9

er samt ere i

9

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

Einar Kringlen professor i psykiatri

ER SORGEN. Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse ogMange kansammenligner sorg medgir en amputasjon.

Denne boken er sorgen ramme både barn, unge og eldre. I Kjærlighetens denneprisframstillingen forfatteren en drøfter sorg med utgangspunkt i historiske oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, studier, konkrete hendelser, litterære dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og som beskrivelser, psykologiske teorier, for troende og ikke-troende, depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning tilutfordring kreativitet.

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Aktuell litteratur fra Hertervig Forlag

Det er bevist at mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi, og boken vektlegger en biopsykososial modell for forståelse av dette fenomenet.

Boken gir praktiske råd til alle som har omsorg for eldre, helsepersonell, hjelpetjenester, og ikke minst til pårørende og de eldre selv.

– et informasjonshefte om depresjoner og bipolare lidelser for pasienter, pårørende og andre

I boken presenteres kapitler som er skrevet av klinikere og forskere som er toneangivende innen sine fagområder. En av helsepersonellets sentrale oppgaver er å bistå både enkeltindividet og familien til å håndtere krisen de står overfor uavhengig av diagnose. Kapitlene synliggjør hvordan profesjonell kunnskap og kompetanse kan bidra til å lindre lidelse og mobilisere individets og familiens ressurser.

Det sårbare mennesket

Alle mennesker har en iboende sårbarhet. For noen fører denne sårbarheten til at utfordringer i livet oppleves som vanskelige.

Bokens sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet. Både i sykdom og helse gjennom hele livsløpet er individet utsatt når en krise rammer. Familien har en sentral plass som støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær og kjær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men også helsepersonell er utsatt i møte med medmennesker i krise.

Det sårbare mennesket Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

DET SÅRBARE MENNESKET. Alle mennesker har en iboende sårbarhet.

For noen fører denne sårbarheten til at ut fordringer i livet oppleves som vanskelige.

Sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet, både i sykdom og helse gjennom hele livet er individet utsatt når en krise rammer.

Familien er sentrale støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær rammes. Helsepersonellet ISBN 978-82-8217-200-4 forventes å opptre profesjonelt, men også helsepersonell er utsatt i møte med mennesker i krise.

DEPRESJON HOS ELDRE

Boken er tilegnet Nina Aarhus Smeby som gjennom sitt virke som sykepleier har utmerket seg ved å rette det faglige fokus mot de mest sårbare pasienter, deres familier og spesielt mot barna. Hun har gjennom sitt engasjement inspirert og motivert både pasienter, familier og helsearbeidere. Det er et håp om at dette festskriftet skal fungere som en veileder og et hjelpemiddel for nybegynnere og erfarne helsearbeidere både innenfor somatisk og psykisk helsearbeid.

Hertervig Forlag

I S B N 978-82-8216-127-5

Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

STEMNINGSLIDELSER ET HEFTE OM DEPRESJONER OG BIPOLARE LIDELSER FOR PASIENTER,

Forfattere: Liv Nilsen, Karen L. Kautzman Bjøro, Ellen Wego og Inger Schou Bredal Utgitt 2010

HERTERVIG PÅRØRENDE OG ANDRE AKADEMISK 9 788282 172004 Bestill på www.psykopp.no 9

788282 161275

Hertervig Forlag

Heftet om stemningslidelser henvender seg til personer med depresjoner og bipolare lidelser samt deres pårørende. Det er også beregnet på studenter innen helse- og sosialfag og medarbeidere i førstelinjetjenesten som har behov for økt kunnskap om emnet. Heftet om stemningslidelser egner seg også som en innføring i emnet for beslutningstakere og mennesker som på andre måter har et forhold til, eller ansvar for, mennesker med disse lidelsene.

Stemningslidelser Trond Aarre, Petter Bugge / Revidert 2012 Kr 100,-

HERTERVIG

DEPRESJON

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelsen og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling.

Boka omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet.

Depresjon er skrevet for fagfolk innen psykiatrien, men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon her.

Depresjon Einar Kringlen / 2012 Kr 200,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

– Psykologisk og biologisk forståelse og behandling

DEPRESJON HOS ELDRE – PSYKOLOGISK OG BIOLOGISK FORSTÅELSE OG BEHANDLING

Mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi. I Norge har hver femte person over 65 år depresjon. Likevel stilles det sjelden riktig diagnose i denne gruppen, men det finnes god hjelp å få for dem som blir sett.

Boken er skrevet for å øke forståelse og kunnskap hos alle som har omsorg for eldre.

Den gir også praktiske råd til helsepersonell, hjelpetjenester og ikke minst til pårørende og de eldre selv.

Depresjon hos eldre - psykologisk og biologisk forståelse og behandling Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf / 2014 Kr 349,-

Guro Hanevold Bjørkløf

Guro Hanevold Bjørkløf (f. 19 Nasjonal kompetansetjenest 01.10.14). Hanevold Bjørkløf spesialist i klinisk gerontops ved medisinsk fakultet, Univ år har hun arbeidet ved alde sengepost ved Ullevål unive avdeling, Lier, Vestre Viken, og behandling av eldre pers depresjon.

HERTERVIG FORLAG: DIVERSE TITLER

Rusa gal?

Rusa eller Gal_4_020508

t fag­ ll som

et»

I FOR STORE SKO – en tekstsamling om barn i omsorgsroller

unge

I FOR STORE SKO En tekstsamling om

Margot Bratteteig • Ingunn Hove • Amund Aakerholt

eller

barn i omsorgsroller • Anne Kristine Bergem • Svein Overland • Ellen Katrine Kallander • Hjordis Halleland Mikalsen

Sammenhenger mellom rusmisbruk og psykiske lidelser

• Martin Eikeland • Christina Birkemose

Vibecke Ulvar Vallesverd og Med etterord av: Inga Marte Thorkildsen

Side 1

Iselin Kleppesto Thorsen (red.)

I FOR STORE SKO EN TEKSTSAMLING OM BARN I OMSORGSROLLER

‑Hvor går grensen før barns oppgaver hjemme blir en belastning? I denne boken møter du ti unge voksne som har vokst opp med foreldre som av ulike årsaker har hatt behov for støtte i voksenrollen. De har forskjellige historier, men felles for dem er at de har påtatt seg omsorgsoppgaver som normalt hører til voksne.

Boken er relevant for alle som kan bidra til å gjøre barns hverdag enklere, men er spesielt rettet mot fagpersoner innen pedagogikk, helse og sosial, samt myndigheter og beslutningstakere. Den er også aktuell som tilleggslitteratur på studier i pedagogikk, helse og sosialfag.

I for store sko Vibecke Ulvær Vallesverd, Iselin Kleppestø Thorsen (red.) / Kr 249,-

eller

til det

12:44

Rusa gal?

e som jellige

09-06-08

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

4. revidert

utgave

RUSA ELLER GAL SAMMENHENGER MELLOM

RUSMISBRUK OG PSYKISKE LIDELSER

Forfatterne av dette heftet har jobbet med stoffmisbrukere innenfor en avdeling for rusrelatert psykiatri i flere år, og er blitt stadig mer oppmerksomme på forekomsten av psykiske lidelser av ulik karakter hos disse pasientene. Det fokuseres i dette heftet på sammenhenger mellom rusmiddelmisbruk og ulike psykiske lidelser, og det gis en beskrivelse av ruskulturen, tiltaksapparatet og behandlingsmodeller.

Rusa eller gal? Sammenhenger mellom rusmisbruk og psykiske lidelser Margot Bratteteig, Amund Aakerholt, Ingunn Hove / Revidert 2012 Kr 120,-

VIKTIGE TELEFONER OG ADRESSER

ADHD Norge Tlf 67 12 85 85 www.ADHDnorge.no Norsk OCD Forening P.b. 3008 Lade c/o Psykiatrisk Institutt 7441 Trondheim Tlf.: 73 86 45 98 Mobil 938 17 441 Angstringen Norge Nettverk av selvhjelpsgrupper og landsdekkende informasjonsarbeid Tlf. 22 22 35 30.

E-post: angstringen@angstringen.no www.angstringen.no Barn og unges kontakttelefon: 800 33 321 – gratis grønt nummer DIXI Ressurssenter for voldtatte Stiftelsen DIXI Ressurssenter, Oslo Arbins gt 1, 0253 Oslo Telefon: 22 44 40 50 Faks: 22 44 40 55 E-post: dixi@dixioslo.no www.dixi.no Erfaringskompetanse.no: Pb. 298 Sentrum, 3701 Skien Informasjonssenteret Hieronimus Pb. 1752, 5816 Bergen Tlf.: 55 56 03 04 www.hieronimus.org

Kompetansesenteret for angstlidelser Aker Universitetssykehus, Divisjon psykiatri.

Sognsvannsveien 21 0320 Oslo Tlf. 22 92 39 72 Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Tlf: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no www.lpp.no Mental Helse Norge Storgata 38, 0182 Oslo Tlf.: 09875 hjelpetlf: 116 123 arbeidslivstlf: 815 44 544 www.mentalhelse.no Mental Health Net En av de største nettinformasjonene om psykisk helse for både pasienter og behandlere. Gir lenker til mange amerikanske nettsteder. www.mentalhelp.net Norsk selvhjelpsforum Pb. 15, 0330 Oslo Tlf.: 23 33 19 00 E-post: post@norskselvhjelpsforum.no www.selvhjelp.no Norsk Tourette forening Bragernes Torg 13, 3017 Drammen Tlf.: 31 41 10 55 E-post: post@touretteforeningen.no www.touretteforeningen.no

70

Rådet for psykisk helse Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo Tlf.: 23 10 38 80 E-post: post@ www.psykiskhelse.no psykiskhelse.no Senter for spiseforstyrrelser Madlaveien 13, 4008 Stavanger Tlf.: 51 52 99 66 E-post: sfospis@online.no www.senterforspiseforstyrrelser.no Senter mot seksuelle overgrep Rogaland Telefon: 51 97 19 00 Støttesenteret mot Incest Stiftelsen SMI, Oslo Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Tlf.: 23 31 46 50 Faks: 23 31 46 51 E-post: postmaster@smioslo.no www.sentermotincest.no Voksne for barn Stortorvet 10, 0155 Oslo Tlf.: 23 10 06 10 Hjelpetlf.: 810 03 940 E-post: vfb@vfb.no www.vfb.no

BLI ABONNENT! F책 4 utgaver av Psykopp Nytt til 250 kroner i 책ret.

Bestill abonnement p책 hertervigforlag.no eller p책 epost: post@psykopp.no

B-blad

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Solaseminaret Et pårørendeseminar om medbestemmelse, verdighet og respekt.

Arrangeres 11. og 12. september 2015 på Sola Strand Hotel.

Mer informasjon og påmelding på www.psykopp.no.

72