Psykopp nr. 2 - 2015

PSYKOPP – et magasin om psykiatri, psykologi og psykisk helse Nr 2 juni 2015 • 22. årgang • Kroner 75,-

LIVET & SKOLEN

SYKT STRESS Å VÆRE UNG! Skoler setter stressmestring på timeplanen.

FILMSKAPER SOLVEIG MELKERAAEN Ut av depresjonen med humor og elektrosjokk GRAVID & PSYK Redd og lykkelig på samme tid SVEND BRINKMANN - Å være i tvil er en god ting

LPPS MEDLEMSSIDER

nytt

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

BIDRAGSYTERE

ANN-MARI GREGERSEN Frilansjournalist

SIRI GJELSVIK Frilansjournalist

HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN Frilansjournalist

MATHIAS KLINGENBERG Frilansjournalist

3 5

10 12 18 21 23 24 27 28 33 37 38 41

50 51 52 64

LEDER PORTRETT: SOLVEIG MELKERAAEN IKKE ALLTID PRIMA LIVET & SKOLEN SYKT STRESS – HVORDAN HAR MAMMAEN OG PAPPAEN DIN DET? F ORDREID KROPPSBILDE SPALTIST KRONIKK: HVORFOR SKJEMMES JEG OVER Å VÆRE UFØR? PSYKIATEREN SVARER GRAVID – MEDISINER ELLER TERAPI? SELVHJELP: SI OFTERE NEI AKTUELT ALFRED HAUGE O G «SINNETS REISE» FAGARTIKKEL: MODERNE PSYKOSEFORSTÅELSE OG KONSEKVENSER FOR STRUKTUR OG INNHOLD I TJENESTETILBUDET NYTT FRA PSYKOPP VIKTIGE TELEFONER OG ADRESSER LPP´S MEDLEMSSIDER HERTEVIG FORLAGSKATALOG

ALF OVE HANSEN Fotograf

JAN INGE HAGA Fotograf

ANNE KRISTINE BERGEM Spaltist og psykiater

TINA GRØNNEVIK Redaksjonell prosjektleder

MARIKEN STEEN Art Director / grafisk designer

ALF OVE HANSEN Fotograf

PSYKOPP NYTT ER EN INFORMASJONSARENA OG ET MAGASIN FOR PSYKIATRI, PSYKOLOGI OG PSYKISK HELSE. BLADET BLIR UTGITT FIRE GANGER I ÅRET – MARS, JUNI, SEPTEMBER OG DESEMBER. UTGIVER: STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING ANSVARLIG REDAKTØR: ELIN SKOGEN REDAKSJON DETTE NUMMER: ISELIN KLEPPESTØ THORSEN, ELIN SKOGEN, TINA GRØNNEVIK, MARIKEN STEEN. LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE HAR FASTE MEDLEMSSIDER OG ER REDAKSJONELT ANSVARLIG FOR DISSE SIDENE. OPPLAG: 3 800 EKSEMPLARER. LAYOUT/TRYKK: WWW.IMPRESSMEDIA.NO

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vs Kari Vevatne, instituttleder UiS, Institutt for helsefag Hans-Jørgen Wallin Weihe, Høgskolen på Lillehammer Målfrid J. Frahm-Jensen, pårørende Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Anne Lise Øxnevad, psyk. sykepleier, SUS, Psyk. divisjon Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

LEDER

Hvem kjenner ikke uttrykket “Flink pike”? Mennesker, av begge kjønn, som er vant til å fikse mye og stille opp på det meste, kan utvikle et mønster som til tider går utover både den psykiske og fysiske helsen. Filmskaper Solveig Melkeraaen opplevde dette. I filmen “Flink pike”, forteller hun om egen innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling, om alvorlige depresjon og elektrosjokkbehandling, og om veien tilbake til kontrollen over hverdagen. Filmen er Melkeraaens bidrag i debatten om psykisk helse, og ble vist på NRK. Her kan du lese om det å være perfekt og uperfekt, om kontroll og tap av kontroll, om angst for angsten og om humor som en viktig del av tilfriskningen.

I vår seksjonen om skole og psykisk helse kan du denne gangen blant annet lese om elever i 10. klasse som får tilbud om stressmestringskurs på skolen. Flere ungdomsundersøkelser viser at dagens ungdom oppfører seg eksemplarisk. De gjør det bra på skolen, og verken drikker eller skulker. Likevel viser tall fra Ungdata at en av tre ungdommer i Norge sliter med stress, og at èn av fire har problemer med å sove. På St. Svithun skole i Stavanger har lærerne tatt grep.

Hvordan har mammaen og pappaen din det? – et helt sentralt spørsmål som psykologspesialist Tea Agerup mener man skal stille en ungdom som sliter. I sin doktorgrad om ungdom og depresjon viser det seg at lidelsen ofte kan knyttes til en utrygg tilknyting til en eller begge foreldre. I fare for å virke brysomme, unngår de fleste å stille spørsmål om hjemmeforhold og lignende, Agerup mener det er helt nødvendig å ta dette i betraktning når man skal finne ut hvordan man best kan hjelpe.

Hvorfor skammer jeg meg over å være ufør? Er vi en stor uensartet gruppe mennesker som bare vil utnytte systemet? I dette nummeret har vi valgt å trykke en kronikk hvor forfatter er anonymisert etter eget ønske. Spørsmålene kronikkforfatteren stiller tar opp problemstillinger som preger livet til mange mennesker med psykiske lidelser. Her handler det spesielt om bipolar lidelse, skammen som følger med det å falle utenfor arbeidslivet og samfunnets holdninger.

Fagartikkelen “Moderne psykoseforståelse og konsekvenser for struktur og innhold i tjenestetilbudet” er nyttig lesning. Artikkelen tar opp hvordan fagmiljøet forstår psykiske lidelser og hvilke tilbud som gjelder for hvem.

Psykopp Nytt viser seg fra dette nummeret i ny drakt. Vi håper stilskiftet blir tatt vel imot, og ønsker med dette alle lesere en god sommer!

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

3

PORTRETT

Solveig Melkeraaen var vant til å klare alt. En dag ble det alt for mye. Dokumentarfilmen «Flink pike» handler om hennes innleggelse på akuttpsykiatrisk med diagnosen alvorlig depresjon, om elektrosjokkbehandling og om å få tilbake kontrollen over hverdagen.

IKKE ALLTID PRIMA TEKST: SIRI GJELSVIK FOTO: HÅVARD FOSSUM

5

PORTRETT

FOTO: ERIK A AVATSMARK

6

Filmskaper Solveig Melkeraaen (f. 1978)

Elektrosjokkbehandling (ECT)

»» Fra Øksnes i Vesterålen, bor i Oslo.

»» Medisinsk behandlingsform som brukes ved psykiske lidelser. Behandlingen består i at man utløser kunstige epileptiske anfall ved å lede elektrisitet gjennom pasientens hjerne. ECT brukes hovedsakelig ved alvorlig depresjon, og gis til pasienter som ikke har hatt effekt av medikamentell behandling. Bivirkninger kan være hukommelsestap og konsentrasjonsvansker.

»» Aktuell med dokumentarfilmen «Flink pike», som hadde premiere 10. oktober 2014, på verdensdagen for psykisk helse. Filmen handler om hennes egen sykdom, da hun ble rammet av angst og alvorlig depresjon, og fikk elektrosjokk-behandling. Filmen ble vist på NRK i april. »» Tidligere filmer (utvalg): Radiobingo (dokumentar, 2002), Begavede barn (dokumentar, 2006), Bortreist for anledningen (novellefilm, 2007), De som bygger landet (dokumentarserie, 2008), Fabelaktige Fiff og Fam (dokumentar, 2009), Bankbussen (dokumentar, 2010), Livslang kjærlighet (dokumentar, 2010).

Kilde: Wikipedia

O

slo, mai 2015. Solveig Melkeraaen jobber med det som skal bli den første kinodokumentaren som er laget for barn. Den handler om torsketungeskjærere. Hun jobber også med en kunstfilm, med lydopptak av samtaler på mange ulike språk på T-banelinje 1 fra øst til vest i Oslo. Dessuten er hun i gang med en dokumentar om en nordmann de aller fleste av oss kjenner fjeset på. Det siste er fortsatt litt hemmelig. Men hun har vanlige, fine, travle dager for en filmskaper. Samtidig opplever hun noe mange filmskapere bare drømmer om: Den siste filmen hennes får såpass mye oppmerksomhet at hun kunne fylt dagene – og lønnskontoen – med å holde foredrag, kurs og seminarer om den. Det vil hun ikke. Mer om det senere.

er mange som opplever å slite seg ut, bli utbrente og få psykiske problemer på grunn av det, selv om ikke alle blir så syke som jeg ble. Å vise det, kan være med på å skape større åpenhet rundt et tema mange synes det er vanskelig å snakke om.

For psykisk helse er fortsatt et tabu.

– Jeg tror psykisk sykdom blir sett på som et svakhetstegn. Å bli sett på som svakere enn andre er ikke positivt. Det er ikke bra for mestringsfølelsen – det er ingen som har lyst å bli oppfattet som svak. Hvis du brekker en fot, er det ikke din feil. Men du trenger behandling, og det tar litt tid før du er helt bra igjen. Psykisk sykdom er heller ikke din feil. Men det er mindre håndgripelig, og det er vanskeligere å si akkurat når det går over. Det har store konsekvenser for den det gjelder i en periode av livet, men er fortsatt vanskelig å snakke om. Samtidig er det flere og flere som opplever psykiske lidelser og sykdom, etter for mye press på mange områder.

NEDTUREN

Oslo, 2008: Solveig Melkeraaen har flere prisbelønte filmer på cv-en. Hun har flere på gang. Så blir hun syk. Veldig syk.

Litt for mye her og litt for mye der blir plutselig alt for mye av alt. Hun blir innlagt på akuttpsykiatrisk sykehus med angst og alvorlig depresjon. Medisin og terapi virker dårlig. Hun blir en av pasientene som får behandling med elektrosjokk – en vanlig, men lite omtalt behandling for denne typen psykiske lidelser. Metoden betraktes som kontroversiell, på grunn av faren for bivirkninger som hukommelsestap og konsentrasjonsvansker. Solveig Melkeraaen er en av dem som har god effekt av den. Hun blir frisk, og tanken på å lage film av opplevelsen melder seg.

– Jeg mener det er en viktig historie å fortelle. Det

KAMERA MED PÅ ALT

Tittelen «Flink pike» er ikke tilfeldig. Er man vant til å fikse det meste, er det et mønster som fort setter seg i ryggraden.

Selv etter en så alvorlig sykdom som Melkeraaen opplevde i 2008. For under arbeidet med filmen i 2010, blir hun syk igjen: – Det gjorde jo at filmen fikk en litt annen struktur enn den hadde hatt frem til det.

For kameraet var med da den nye nedturen kom. Det var med da hun på ny ble lagt i narkose og behandlet med

7

“Ja, det blir jo en pangstart på helga”

elektrosjokk. Det var med kjæresten, søsken og foreldre, da de forsøkte å hjelpe henne. I fortvilelsen deres over å ikke strekke til, og i galgenhumoren over hva hun har i vente før elektrosjokkbehandlingen: «Ja, det blir jo en pangstart på helga».

Filmen hadde premiere under verdensdagen for psykisk helse i fjor høst, og ble vist på NRK i april i år. Etter tvvisningen er det mange som har sett Solveig Melkeraaen veldig langt nede. På hjemstedet Øksnes i Vesterålen, hvor foreldrene hennes fortsatt bor, er det ingen som ikke vet hva hun har vært gjennom. Det går stort sett greit.

Jeg har hatt veldig positiv erfaring med behandlingen.

Forskning tilsier ikke at man får store bivirkninger. Det det derimot finnes godt belegg for i forskning, er at om man går med en alvorlig depresjon for lenge uten å få behandling, kan det påvirke hukommelsen og gi varig skade. Derfor er det viktig å ta psykisk sykdom på alvor, så man kan få hjelp så tidlig som mulig.

HVEM STYRER FORVENTNINGENE?

Samtidig mener hun er det viktig å pirke litt i for-ventningene som styrer mye av dagen vår. Er det vi selv som setter forventningene, eller lar vi omgivelsene gjøre det? «Kunsten å gi faen», het foredraget hun reiste på turnè med i forkant av filmpremieren. Og anbefalingen er nettopp det. Gi mer faen. Sluttreplikken i filmen oppsummerer det greit: Det er ikke det perfekte, men det uperfekte som gjør at vi blir glad i andre mennesker, og at de blir glad i oss.

JEG ER MER ENN FILMEN

– Filmen handler om meg, men jeg er ikke bare det som vises i filmen. Jeg bestemte meg tidlig for at mitt bidrag til debatten om psykisk helse er denne filmen – det har ikke vært noe mål for meg å gjøre karriere på det i etterkant. Jeg skjønner at det kommer veldig mange henvendelser – det er en naturlig konsekvens av at filmen er sett av så mange.

Hvis den kan bidra til å skape debatt og større åpenhet rundt psykisk sykdom, er det veldig bra. Samtidig, nettopp fordi filmen handler om meg, er jeg nødt til å beskytte meg selv litt i etterkant. Jeg sier nei til de fleste henvendelser om å snakke om dette temaet, fordi det er viktig å komme videre – både for meg, og for meg og kjæresten min – han er også en stor del av filmen, og vi må også komme oss videre. Jeg er ferdig med å lage film om meg selv.

Men Melkeraaen angrer ikke på åpenheten. Tilbakemeldingene er gode, også rundt temaet elektrosjokk.

– Akkurat det var jeg veldig spent på. Men jeg mener det er viktig med oppmerksomhet rundt en behandlingsform som er veldig vanlig, men som det snakkes veldig lite om.

“Flink Pike” er en dokumentar om Solveig Melkeraaen og hennes familie.

En film om å være perfekt og uperfekt, om kontroll og tap av kontroll, om angst for angsten, og om å le når det alt er svart.

- Jeg bestemte meg tidlig for at mitt bidrag til debatten om psykisk helse er denne filmen, sier Melkeraaen.

8

Vi gir mennesker hjelp til å velge livet Dessverre er det altfor mange vi aldri hører noe fra

Alle sliter i perioder av livet sitt. Noen så tungt at de vurderer å ta sitt eget liv. Vi kaller det gjerne depresjon. De fleste kommer seg gjennom krisene ved hjelp av venner, familie, fastlege eller offentlig hjelp. Men ikke alle. Noen orker ikke engang å snakke om det, eller vet ikke hvem de skal snakke med. De føler seg som en belastning for andre. Hvem forstår hvor tungt livet kan være?

Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det er hjelp å få!

Ring oss – anonymt om du vil. Vi har lang erfaring med å lytte til folk som sliter og er i en alvorlig krise. Også med de som ombestemte seg og valgte livet. Mange som har vært i det dypeste mørke, og som fikk hjelp i en kritisk situasjon, sier det samme. Hold ut – det er verd det! Ring oss.

Velg å leve!

9 Bak ethvert selvmord ligger et ønske om å leve

TIPS 51 51 59 59

hverdager kl. 08.00 - 15.00

Haugaland/Karmøy DPS 907 61 525 alle dager 08.00 - 20.30

Kirkens SOS 815 33 300 - Vi er der alltid!

LIVET & SKOLEN

DET ER LIVETS SKOLE. OG DET ER SKOLEN I LIVET. Daglig samspill med mennesker og omgivelser er lik læring for barn, og læringen er nært sammenvevd med lek og omsorg. Barn kan lære gjennom alt de opplever og utvikle seg gjennom alt de erfarer.

Men når barn kommer i skolealder er læring betinget av flere faktorer.

Lærere må derfor både ha kunnskap

om individet og forståelse for hvordan individet samhandler med sine omgivelser for å kunne gi læring på en god måte. Det samme må foreldre – for å kunne følge opp barna på veien.

På de neste sidene kan du lese om aktuelle tema knyttet til barn og unges hverdag, i og utenfor skolen.

>>

10

LIVET & SKOLEN

De drikker ikke. De skulker ikke. De gjør det bra på skolen. Og de trenger stressmestringskurs.

SYKT STRESS! TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: JAN INGE HAGA

K

arina er 15 år og går i 10. klasse. Drømmen er å bli tannlege, og Karina vet at hun må jobbe hardt med skolen for å nå målet sitt. Siste året på ungdomsskolen er et travelt år med mange prøver, innleveringer og presentasjoner. På fritiden trener hun håndball fire ettermiddagen i uken, i tillegg til kamper nesten hver helg. Treneren stiller store krav, og Karina vet at hun må stå på for å beholde posisjonen sin i laget.

I tillegg jobber Karina på et hagesenter et par søndager i måneden – og ellers når hun trengs. Foreldrene hennes er skilt, og Karina bor annenhver uke hos mor og far. Hun synes det er strevsomt å flytte frem og tilbake hele tiden.

Karina føler ikke at tiden strekker til, hun sitter ofte med leksene til langt på natt og sliter med å få sove. Hun er ofte lei seg og kjenner hvordan alt stresset tærer på kreftene.

«Karinas» historie, var det mange av elevene som nikket gjenkjennende.

– Det er mange Karina-er blant våre elever. Vi opplever at elever sitter i korridorene og gråter fordi det er for mye å gjøre, for mange krav og forventninger. De kommer både til skolens miljøterapeuter og helsesøster med stresssymptomer som søvnvansker, muskelsmerter og hodepine og andre helseplager, sier hun.

Men det er ikke bare elevene ved St.Svithun ungdomsskole som sliter med stress. Dette er en økende trend blant unge i hele landet. Tall fra Ungdata viser at èn av tre ungdommer i Norge sliter med stress. Èn av fire har problemer med å sove. Flere ungdomsundersøkelser forteller at dagens unge oppfører seg eksemplarisk, men de sliter med stress.

På St. Svithun bestemte de seg for å gripe fatt i problemet, og inviterte skolens elever på stressmestringskurs.

– Interessen viste seg å være stor. Det kom rundt 80 elever, enda kurset var etter skoletid. Dette er det tydeligvis behov for, sier Tone.

Karina er ingen virkelig person. Hun er en jente i et «case» skrevet av miljøterapeut Tone Laugaland ved St. Svithun Ungdomsskole i Stavanger. Nylig startet skolen med stressmestringskurs for elevene. Da Tone leste

>>

12

Tall fra Ungdata »» viser at èn av tre ungdommer i Norge sliter med stress. Èn av fire har problemer med å sove. Flere ungdomsundersøkelser forteller at dagens unge oppfører seg eksemplarisk, men de sliter med stress.

“Helst burde psykisk helse og stressmestring vært et eget fag på skolen”.

14

LIVET & SKOLEN

10 gode antistresstips til foreldre

»» Å være sammen med gode venner er god «medisin» mot stress.

»» Vær åpen. Snakk med ungdommen om hva som stresser han/henne.

»» Puste/avspenningsteknikker kan hjelpe når stresset hoper seg opp.

»» Hjelp han/henne med å prioritere.

Man trenger ikke være med på «alt».

»» Sørg for et godt kosthold og rikelig med søvn.

»» Fortell at ingen er best i «alt».

»» Husk at det er lov å si nei og skru av telefonen av og til

»» hjelp med å planlegge. Lag lister over gjøremål i prioritert rekkefølge.

Sett realistiske mål.

»» Det finnes gode «avspenningsapper» som kan lastes ned på mobilen.

deg og du føler at du ikke får tid til alt. Det var lærerikt, sier Andrine. Amalie er enig.

– Jeg har ikke fått anledning til å prøve ut det jeg lærte enda, men regner med at jeg får bruk for det etterhvert, sier hun.

– Å arrangere stressmestringskurs trenger ikke å være hverken tidkrevende eller dyrt. Det trenger egentlig ikke koste noe i det hele tatt. Vi valgte å bruke skolens egne ressurser, i tillegg til at vi fikk hjelp fra Helsestasjonens familiesenter og psykiatrisk sykepleier Stig Bjønness som driver forebyggende arbeid rettet mot ungdom, sier miljøterapeut Sølvi Tofterå. Elevene på kurset fikk innføring i kognitiv tilnærming, enkle avspenningsteknikker og gode tips som å prioritere riktig, spise riktig og å skru av mobiltelefonen av og til.

– I tillegg kan elevene disponere musikkrommet i storefri, vi har lagt inn to yogamatter som elevene kan bruke, sier hun. Kollega Laugaland nikker samtykkende.

– Helst burde psykisk helse og stressmestring vært et eget fag på skolen. Tidligere hadde vi noe som het klassens time, der det var rom for tema av den typen. Den er nå dessverre fjernet fra timeplanen, sier hun og legger til: – Mitt ønske er at også foreldrene må gripe fatt i dette.

Det er en foreldreoppgave å lære barna sine å gjøre gode valg, og å velge vekk noe dersom det blir for mye.

LIVET ER TRAVELT

Det går mot slutten av skoledagen. Flere har hatt tentamen den dagen Psykopp Nytt besøker skolen. For avgangselevene går det mot eksamenstider. Amalie Pedersen (10B), Andrine Rossi (10C), Ylva Kalvik (9C), Pernille Hatland (9B) og Victor Dahl (10C) sitter rundt et bord på biblioteket og gjør lekser. De deltok alle på skolens stressmestringskurs.

– Jeg kjente meg veldig igjen i Karinas historie, sier Victor. Han gruer seg til eksamen, og synes livet er veldig travelt innimellom.

– Det er mye lekser og innlevering nå, sier han. Victor driver med kroppsbygging og trener på treningsstudio syv dager i uken.

– Hvis jeg ikke får trent blir jeg stressa, sier han.

Også de andre har flere aktiviteter på fritida. Amalie og Andrine trener Kapoeira og Taekwon-Do. Amalie driver i tillegg med triatlon. Ylva danser ballett, går på yoga og spiller fiolin. Pernille trente tidligere håndball fem ganger i uken, men ble skadet og måtte slutte.

VOKSEN-STRESS

Stig Bjønness er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og var en av de som var med på skolens stressmestringskurs.

– Unge opplever samme type stress som voksne.

De opplever at alt de presterer blir målt og vurdert og synliggjort. Det fremkaller stress, sier han. Bjønness tror det er viktig å lære de unge å prioritere.

– Noe av det vi tok opp med elevene på kurset var å lære seg kunsten å prioritere. At man ikke kan være med på «alt». Og man trenger heller ikke være best i alt man gjør, sier han.

BURDE VÆRT EGET FAG

– På kurset lærte vi hvordan vi hvordan vi skal håndtere stress, hvordan vi skal puste og tenke hvis panikken tar

15

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

LIVSMESTRING FOR UNGE Kjøp boka på hertervigforlag.no

HERTERVIG AKADEMISK

Leve mer, gruble mindre! er skrevet for og til ungdom.

Målet er å lære unge voksne å takle livets mange utfordringer – ved å være mer til stede i egne liv.

LEVE MER, GRUBLE MINDRE! av Kjersti B. Tharaldsen, er basert på mestringskonseptet “oppmerksom mestring” som presenterer oppmerksomt nærvær (mindfulness) som et hensiktsmessig utgangspunkt for å styrke egne mestringsevner. Boka tar sikte på å gi

ungdommer veiledning i hvordan en kan takle ulike former for påkjenninger, hvordan en kan forstå følelseslivet sitt, og hvordan en kan kommunisere på en god måte med de rundt seg. Leve mer, gruble mindre! består av en hovedbok, en arbeidsbok og en voksenveileder.

Leve mer, gruble mindre!

Kjersti B. Tharaldsen / 2014 Hovedbok: kr. 350,Arbeidsbok: kr. 199,Voksenveileder: kr. 65,E-bok: kr. 335,-

9

788282 161404

Fortell om no e du gleder deg til.

- et – et spill spill om om følelser, følelser, tanker tanker ogog situasjoner situasjoner

- et spill om følelser, tanker ogog situasjoner – et spill om følelser, tanker situasjoner

I S B N 978-82-8216-140-4

BRETTSPILL!

–- et spill om følelser, tanker og situasjoner

Beskriv deg selv med tre ord.

Kan du si to måter å vise at man er lei se g på?

Hvis du hadd e fått tre øn sk hva hadde du ønsket de er, g da?

Hva er en go d venn for de g?

HEI! Dette spillet er ment som en hjelp til deg som har samtaler med barn. Spillet vil gi dere en måte å snakke om følelser, tanker og situasjoner. «Hei» har en enkel struktur og kan brukes uten at man trenger å være for bundet til regler.

SJENERT

Erfaringer har vist at «Hei» kan passe for barn helt fra førskolealder og opp til ungdomsalder.

Den voksne er en aktiv deltaker som kommer med egne svar og refleksjoner og som kan støtte, hjelpe og gi forklaringer til barnet.

www.hertervigforlag.no

390,-

NY FORSKNING

Psykologspesialist Tea Agerup mener det er helt vitalt å stille depressiv ungdom nettopp dette spørsmålet.

Forskningen hennes forklarer hvorfor.

– Hvordan har mammaen og pappaen din det?

TEKST: MATHIAS KLINGENBERG ILLUSTRASJON: ISTOCK

J

eg har jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien i mange år. Når jeg har hatt kontakt med skoler og helsesøstre har jeg fått en følelse av de synes det er for privat å spørre om hvordan en elev som sliter med depresjon har det hjemme, sier psykologspesialist Tea Agerup.

FEM RISIKOFORHOLD HJEMME

Ungdom som er deprimerte har også oftere mødre eller fedre som har internaliserte problemer. Internaliserte problemer vises ved at foreldrene er innesluttet, holder seg for seg selv, har et lavt energinivå, eller er triste og lei seg.

– Når ungdom opplever at mor eller far er psykisk syk eller deprimert, gir det en viss stemning hjemme.

Det påvirker ofte økonomien i familien, samt hvor mye støtte og kontakt ungdommene får. Dette har en effekt på ungdommene, sier Agerup.

Foruten de internaliserte problemene har Agerup funnet fire risikoforhold i hjemmet som relaterer seg til depresjon hos unge:

Hun er nå i ferd med å gjøre ferdig sin doktorgrad ved det Medisinsk fakultet på NTNU om relasjonen mellom deprimert ungdom og deres foreldre. Datagrunnlaget hennes stammer fra en longitudinell studie fra NTNU om ungdom og depresjon som har pågått helt siden 1998. Her har ungdom og deres foreldre svart på spørreskjemaer og blitt intervjuet på forskjellige tidspunkter i livet.

Arbeidet viser blant annet at depresjon kan knyttes til en utrygg tilknytning til en eller begge foreldrene. I de tilfellene ungdommene har en utrygg tilknytning til begge foreldrene, er sjansen for å få en dyp og langvarig depresjon desto større.

– Hvis en av foreldrene er oppgående, veier det opp mye for at tilknytningen til den andre ikke er stabil, sier Agerup.

> At foreldrene ikke bor sammen > Misnøye med økonomien > Somatisk sykdom hos foreldrene > Eksternaliserende problemer hos foreldrene Et eksempel på dette er voldelig, utagerende atferd.

>>

18

Tea Agerup »» Forsker og psykologspesialist i klinisk voksenpsykologi. »» Er i ferd med å ferdigstille sin doktorgrad ved Regionalt Kunnskapssenter for barn og unges psykiske helse og barnevern, som hører under Medisinsk fakultet ved NTNU. Studien «Ungdom og Psykisk Helse» er en longitudinell studie om ungdom og depresjon, startet i 1998.

»» Ansatt som lektor i psykologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. »» Fullførte psykologutdanningen på Universitetet i Bergen i 2000, og spesialiserte seg i 2007.

19

“Vi må tørre å banke på døra og forstyrre litt, uansett om vi er naboer, venner eller lærere”

– Det finnes garantert flere forhold som påvirker hvor utsatt barna er for depresjon. Blant annet hadde det vært interessant å se på foreldrenes rusmiddelbruk.

Undersøkelsesmetoden vi brukte gjorde imidlertid at vi måtte begrense oss, sier Agerup.

– FOLK ER REDDE FOR Å VIRKE BRYSOMME

Våg å bry deg om hele familien. Det er Agerups oppfordring til alle som ønsker å hjelpe ungdom med psykiske vanskeligheter.

– Mitt inntrykk er at folk er redde for å virke brysomme.

Norge er veldig individualistisk, og man kan fort tenke at alle klarer seg selv. Men barn gjør ikke det. Derfor må vi tørre å banke på døra og forstyrre litt, uansett om vi er naboer, venner eller lærere, sier Agerup.

– YTRE FAKTORER BETYR MER ENN BIOLOGISKE Det kan kanskje virke skremmende for utenforstående å grave i foreldrenes privatliv bare fordi barnet deres føler seg nedfor. Men Agerup mener det er helt nødvendig at hjemmesituasjonen er med i betraktningen for å finne ut hvordan man best kan hjelpe. Hun sier at funnene hennes egentlig er godt nytt for behandlingen av depresjon.

– Funnene samsvarer med annen ny forskning på temaet, som viser at ytre risikofaktorer har større betydning enn biologiske når barn utvikler depresjon. Egentlig er det veldig positivt, for da går det an å gjøre noe med det.

Vi trenger ikke bare akseptere at noen blir deprimert og at andre ikke blir det, forteller Agerup.

Nettopp at de er ungdom gjør det spesielt viktig å hjelpe dem ut av depresjonen.

– Vi ser at de som ikke får god hjelp når de er mellom 15-20 år, ofte forblir deprimerte. I den perioden av livet skjer det så utrolig mye. Det er en tid hvor de må henge med faglig og sosialt samtidig som at de fortsatt er i enorm fysisk og mental utvikling. De forbereder seg til voksenlivet, de går på skole og tar utdannelse. Sosialt får de mange nye relasjoner, i tillegg til nære partnere. Noen får selv barn og begynner i jobb. Alt er veldig krevende.

Hvis de sliter med depresjon og konsentrasjonsvansker går de glipp av mye. Derfor er det ekstra viktig å hjelpe nettopp denne gruppen.

INKLUDER FAMILIEN

Helsearbeidere må se på hele hjemmesituasjonen for å finne ut hvordan man best kan hjelpe, forteller psykologspesialisten. På den måten kan man få ungdommen ut av det vante mønsteret. Da finner man kanskje også ut at det er flere i familien som trenger hjelp.

– Ofte blir ungdom henvist til barne- og ungdomspsykiatrien for individuell oppfølging og utredning, for å forsøke å hjelpe dem der. Men når det er snakk om ungdom er familieforholdene en så stor del av deres psykiske helse at familien ikke kan ignoreres, sier Agerup. I visse sitasjoner bør man ta drastiske skritt for ungdommens beste, sier hun: – I de verste tilfellene blir det kanskje nødvendig å fjerne barnet helt fra hjemmet, vekk fra familien og det vanlige nettverket. I de mildere tilfellene kan terapi som inkluderer familien være god hjelp.

20

NY FORSKNING

Du ser en radmager jente, mens jenta selv mener hun er tjukk.

Foreldrene hennes tror hun er normalvektig. Psykologspesialist Liv Sand forklarer hvordan det henger sammen.

FORDREID KROPPSBILDE TEKST: MATHIAS KLINGENBERG ILLUSTRASJON: ISTOCK

D

u ser kanskje at hun er veldig tynn. Du tenker kanskje at hun kunne ha godt av å legge på seg litt, slik at hun kan se mer ut som vanlige folk. Mens han omfangsrike som sitter på den andre siden av klasserommet, “han kan gjerne slanke seg noe”, sier du for deg selv. De vet det nok egentlig selv også, tenker du.

Ny forskning viser imidlertid at ungdom med risiko for spisevansker har et mer fordreid kroppsbilde enn annen ungdom. Jenter i denne gruppen har en tendens til å overestimere egen kroppsstørrelse, mens gutter med en slik risiko viser et motsatt mønster i form av underestimering av egen størrelse. En betydelig andel av ungdommer med overvekt underestimerer også egen vektstatus. Dermed er det ikke sikkert at de ungdommene du ser i klasserommet, på skoleavslutning eller på fotballtreningen ser det du ser.

– Det viser seg at det er ungdommer med risiko for spisevansker, samt ungdommer med overvekt som strever mest med et urealistisk kroppsbilde, sier Liv Sand, psykologspesialist tilknyttet Uni Research Helse og BUPA Stavanger.

21

VURDERER SEG SELV OPP MOT IDEALENE

I mars ferdigstilte Sand sin doktorgrad ved Universitetet i Bergen (UiB) med tittelen «Body image distortion and eating disturbances in children and adolescents». Forskningen hennes er basert på data fra det såkalte Barn i Bergenprosjektet, hvor barn født mellom 1993 og -95, deres foresatte og lærere har svart på spørreskjemaer om barna på ulike tidspunkter i livet.

Sand ser de fordreide kroppsbildene blant jenter og gutter med spisevansker i sammenheng med et stort kroppsfokus generelt i samfunnet, hvor jentene vil være slanke, mens guttene ønsker å være muskuløse.

– Resultatene kan tyde på at ungdommene med risiko for spisevansker har en selvkritisk kroppsoppfatning og dermed vurderer seg selv som lenger fra det rådende idealet for sitt kjønn enn ungdommer uten en slik risiko.

Kroppsidealene i samfunnet vårt har gradvis blitt strengere de siste tiårene. Dette prosjektet antyder hvordan de strenge idealene påvirker kroppsbildet til særlig de som viser tegn til spisevansker, sier psykologspesialisten. >>

FORELDRENE VURDERER OGSÅ FEIL

Foruten barnas eget kroppsbilde, har Sand blant annet undersøkt hvilken oppfatning foreldrene har av barnas vekt.

– Det vi ser er at foreldres feilvurderinger er nokså parallelle med hvordan ungdommer oppfatter seg selv.

Foreldrene er ganske gode når det gjelder ungdom som er normalvektige, men strever med å vurdere de som er undervektige og overvektige, sier hun.

Undervektige ungdommer ble overestimert av sine foreldre i over halvparten av tilfellene. Foreldrene oppfattet dem dermed som normalvektige heller enn undervektige, noe som gjaldt for ungdommer av begge kjønn. Overvektige jenter ble underestimert av sine foreldre i mer enn én

tredel av tilfellene, mens det tilsvarende tallet for gutter var på 12 prosent. Til sammenlikning vurderte foreldrene rett i over 80 prosent av tilfellene hvor ungdommene var normalvektige. Tendensen er dermed at foreldrene har en tilbøyelighet til å se ungdommenes kroppsstørrelse som mer normal enn det som er realiteten for de som har under- eller overvekt.

– Vi har kalt dette fenomenet for et positivt bias, men resultatene kan ikke si om dette er bevisst eller ubevisst fra foreldrenes side, sier Sand.

– Annen forskning viser liknende funn og peker på at det kan være vanskelig for både foreldre og helsearbeidere å vurdere vektstatusen til barn og ungdommer. I tillegg til positive bias kan dette også handle om at bildet av hva som er normal vekt har blitt endret i takt med den generelle økningen av overvekt i befolkningen, supplerer hun.

FORDELER OG ULEMPER MED REALISTISK KROPPSOPPFATNING

Det at overvektig ungdom og deres foreldre underestimerer kroppsstørrelsen trenger ikke bare være negativt. Det kan nemlig gjøre at man ikke er så bekymret for egen vekt. Sands funnet tyder på at de overvektige som underestimerer egen kroppsstørrelse har litt mindre subjektive vansker enn de med en mer nøyaktig kroppsoppfatning.

– Samtidig er lav bevissthet om egen overvekt forbundet med liten motivasjon til å gjøre sunne livsstilsendringer. Slik sett er nok det ideelle å jobbe for et realistisk kroppsbilde, og heller støtte de ungdommene som med dette får en klarere oppfatning av at de har et vektproblem, sier hun.

Samtidig har Sand funnet at ungdom med overvekt generelt har vesentlig lavere selvfølelse enn normalvektige. Spesielt vurderer de sitt utseende og sin fysiske kapasitet som svekket. De er også mer utsatt for mobbing enn ungdom med normal vekt.

– Det trengs mer forskning før man kan konkludere noe her, sier Sand.

Hun understreker imidlertid at undervektige rapporterer om større psykiske vansker enn overvektige. Undervektige er mer selvkritiske til egen kropp. De uttrykker også mye misnøye med egen kropp, samt dårlig samvittighet og ubehag relatert til opptak av mat.

22

HVA ER EGENTLIG NORMALT?

Sand er bekymret for kroppsfokuset i samfunnet, hvor idealene er strenge og hvor kroppsvekt i stadig større grad er noe en kan og bør kontrollere selv. Hun ønsker seg sunne idealer i en videre forstand, hvor det også er lov til å kose seg innimellom.

– I dag finnes det enormt mye informasjon om hva man bør spise for å holde seg slank, og dette kan bidra til et skjevt bilde av hva som skal inngå i et sunt kosthold. Jeg mener vi bør minne oss om hva som er normalt og ha fokus på sunn hverdagsmat med rom for både snacks, søtsaker og kaker når anledningen tilsier det, sier Sand.

Hun håper forskningen vil bidra til å øke bevisstheten om at det finnes ulike grupper med risiko for kroppsbildeforstyrrelser og spisevansker.

– Vi har ulike underkategorier av ungdommer som står i fare for å styre matinntaket på en feil måte; både de som slanker seg unødvendig, og de som ikke er bevisst på egen overvekt og dermed lar være å ta grep i forhold til dette. Vi ønsker å drive forebyggende arbeid, men vi må ikke gjøre de som allerede er misfornøyde med eget utseende og som har normalvekt mer bekymret. Derfor er det veldig viktig å ha oppdatert kunnskap om de ulike risikogruppene, slik at vi kan rette tiltak mest mulig spesifikt mot de vi vil nå, sier Sand.

RYNKER OG BADEHETTE

Ungdom sliter med kroppspress.

Men hvor skal de se normale kropper når ingen dusjer sammen lenger?

Da jeg var liten, tok mine foreldre meg med i svømmehallen.

Det var selvsagt separate garderober for kvinner og menn, men ellers husker jeg variasjonen som stor blant kvinnene som befolket damegarderoben. Dem jeg husker best, er de eldre damene. Mange av dem hadde fargerike badehetter med blomster. Kropper hadde de også. Tykke kropper, tynne kropper, skrukkete kropper og krokete rygger. Som voksen og lege vet jeg at ryggsøylen synker sammen med årene, og at huden mister elastisitet. Da jeg var liten, tenkte jeg bare at sånn ser gamle kropper ut. Det var helt naturlig, og jeg vet med sikkerhet at jeg aldri tenkte på plastikkirurgi eller slankeoperasjoner. Kvinnene svømte langsomme, seige tak i badedrakter som definitivt ikke var designet for fart, men for komfort. Mødrene hadde strekkmerker og hår under armene.

Ungdom i dag dusjer ikke. Ikke etter gymmen heller. De kan ikke tvinges, sies det. Det er sant. Og mange opplever ubehag med å vise fram kroppen sin. Andre er redde for å bli filmet og lagt ut på Facebook eller YouTube. Det er forståelig. Men når begynner frykten? Når begynner ungdom å tro at retusjerte bilder av Mary Kate og Ashley Olsen viser virkelige kropper?

Når film og reklame blir sammenlikningsgrunnlaget, blir vi alle for korte, for tykke , for lite muskuløse, for avvikende. Sammenliknet med, og blant kropper med spor etter levd liv, er vi faktisk ganske ålreite alle sammen.

Og vi er ålreite. Alle sammen.

Lıv Sand »» Psykologspesialist tilknyttet Uni Research Helse og BUPA Stavanger. »» Disputerte i mars for Ph.D.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Body image distortion and eating disturbances in children and adolescents» »» Forskningsprosjektet er en del av Barn i Bergen-studien ved RKBU Vest ved Uni Research Helse

Anne Kristine Bergem Psykiater, forfatter og formidler www.bergem.info

23

KRONIKK

J

eg kom nylig over denne lille lappen som jeg har spart på i kanskje seks år.

På lappen er det noen notater fra et foredrag jeg var på. Jeg ser for meg hvordan auditoriet fylles av lek og lærd. Det banker i brystet. Jeg kjenner igjen noen psykologer og psykiatriske sykepleiere fra dps (distriktspykiatrisk senter), som jeg har møtt som pasient. Bankingen i brystet tiltar. Jeg føler meg absolutt ikke vel, men jeg har lest en annonse for et åpent arrangement der temaet var psykisk helse. Og da jeg så at filosofen Anders Lindseth (professor emeritus) skulle forelese, bestemte jeg meg for at jeg bare måtte høre hva han hadde å si. Anders Lindseth er filosof. Ikke psykiater. Ikke psykolog, men filosof. Det kan jeg like.

Jeg er et skrivende, lesende, sosialt og ressurssterkt menneske. Men for om lag åtte år siden ble jeg så syk at jeg ikke kunne være i jobb lenger. Fram til jeg ble syk, jobbet jeg som norsklærer. Jeg ivret for jobben, men tilbakevendende depresjoner førte til at jeg måtte sykemeldes for en lengre periode. Jeg trodde jeg skulle bli bedre av å komme i terapi, men jeg ble verre og verre for

24



hver time til psykologen. På et punkt ble jeg så dårlig at jeg ba om å bli innlagt ved psykiatrisk sengepost. Der fikk jeg diagnosen bipolar lidelse, type to. Ved å følge legenes råd, ta medisin og gå i terapi har jeg gjort hva jeg kan for å komme meg tilbake i jobb. Jeg ivrer for faget mitt.

Jeg har fått følgende kommentar: «Jaså, så du naver, du?» Det var sikkert morsomt ment, men jeg synes ikke dette er morsomt. I det offentlige ordskiftet er det å nave blitt synonymt med å snylte på staten. De uføre omtales for ensidig negativt i media. Å lese om naving oppleves nesten krenkende.

Jeg har vært heldig. I denne lange perioden hvor jeg har vært i arbeidsutprøving har jeg fått prøve ut det jeg tror kan fungere. I et utall av samarbeidsmøter med NAV og arbeidsliv har jeg satt langsiktige mål og delmål. Jeg har møtt velvillige rektorer, lærere og andre i arbeidslivet som har latt meg teste ut ulik arbeidsmengde og ulikt innhold.

Rutinene som jobben gir, og ikke minst det sosiale fellesskapet, er bra for meg. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skulle klare å være i jobb i en eller annen grad.

Men slik ble det ikke. For noen måneder siden ble jeg det man kaller for varig ufør. Når noen spør meg hva

Hvorfor skjemmes jeg over å være ufør? jeg gjør, har jeg tenkt å si: «For tiden er jeg ikke i jobb». Jeg har ikke lyst til å si at jeg er ufør. Slik de uføre blir omtalt i media, som en stor uensartet gruppe mennesker som bare utnytter systemet, er det kanskje ikke så rart at jeg føler på skam. Men har jeg noen grunn til det?

Mange snakker stygt om NAV. Jeg har bare godord å si om min saksbehandler. Hun hjalp meg til å innse at det var på tide å gi opp målet om å komme tilbake i jobb. Hun sa rett og slett til meg: «Det er lov å si at nok er nok.» I et møte ble jeg bedt om å fortelle hvordan det gikk i min arbeidspraksis. Og jeg fortalte som sant var at jeg dagen før hadde hatt to timer undervisning. Det gikk bra de to timene jeg hadde. Så dro jeg hjem for å sove i en time, så jeg kunne klare å delta i et møte etter lunsj. På kvelden var jeg utslitt. Jeg hadde ikke mye overskudd til livet ellers, men jeg klarte da å undervise.

Hadde dette bare vært for en periode, men dette var ikke nytt. Jeg ble aldri bra nok til å ha selv en liten stilling. Det er viktig for meg å si dette, fordi ingen skal tro at jeg ikke har prøvd. Jeg er ingen naver, og jeg har heller ikke noe ønske om å nave. Likevel er jeg nå ufør, og jeg føler på skam.

Fornuften i meg sier meg at jeg skal kjenne på lettelse for at det ble tatt en

beslutning og at jeg nå kan gjøre som jeg vil. Og joda, jeg er lettet. Men akkurat nå kjenner jeg nok mest på en sorg. At det skulle bli slik, for meg. Jeg sørger over tapt stolthet. Jeg knyttet så mye av min identitet til mitt yrke, og nå deltar jeg ikke lenger i noe arbeidsliv, ikke tjue prosent engang. Denne sorgprosessen er en prosess for seg. Den får gå sin gang. Men jeg kjenner like fullt skam.

Hvorfor er det slik? Jeg har da ingenting å skjemmes over? Jeg snudde hver stein.

Gjorde jeg ikke?

Tilbake til lappen. Jeg tror kanskje det het åpen dag. Kanskje det var et arrangement i anledning verdensdagen for psykisk helse? Jeg husker ikke, og notatene mine forteller ingenting om tid og sted. Det de minner meg på er at sykdomsbegrepet har endret seg gjennom historien. Og i den tiden vi lever i nå, er sykdom knyttet til subjektet selv. På lappen står det at man tidligere kunne si at man var krank. Krank kommer fra tysk og er avledet av ordet krenkelse. Altså: Man er utsatt for en krenkelse når man er syk. Som om det er noe man selv ikke kan råde over. Noe har skjedd med en.

Lindseth snakket også om de to engelske begrepene vi har for sykdom, der illness er et subjektivt uttrykk for sykdom, mens discease er et objektivt uttrykk. Jeg vet ikke om vi har et slikt skille i det norske

språk. Vi bruker begrepene sykdom og lidelse litt om hverandre, men det er nok et mer subjektivt uttrykk å kalle noe for en lidelse enn en sykdom. I vår tid sees sykdom på som en strukturfeil, ser jeg på lappen at Lindseth sa, en feil i maskineriet, genfeil. Nå er sykdom en krise, noe ved meg. Altså ikke «bare» noe som hender meg, men noe som har fått makt over meg. Det betyr at det er en svakhet ved meg som gjør at jeg ikke klarer å stå imot sykdom. Og attpåtil: Sykdommen som jeg har, omtales som regel som en lidelse. Jeg hører riktignok at noen kaller det for en bipolar sykdom, men det er vel heller unntaket. Det blir gjerne sagt at sykdommen utløses fordi man har en ekstra sårbarhet for stress og press. Altså en feil i maskineriet. Noe i meg som er galt.

Jeg vet ikke om det er rett å si at sykdomsbegrepet er blitt privatisert?

Alle psykologer og psykiatere som har stilt diagnostiske spørsmål til meg, har vært opptatt av min opplevelse av å være syk. Det er en subjektiv målestokk.

Mens jeg var innlagt, ble jeg bedt om å føre stemningsdagbok i en måned for å kartlegge svingningene. Jeg ble veldig frustrert av at jeg bare fikk føre opp to verdier hver dag, fordi jeg mange dager opplevde flere svingninger utenfor det som kalles et adekvat stemningsleie. >>

25

KRONIKK

Med andre ord jeg var for høyt oppe og for langt nede flere ganger om dagen.

“Slik de uføre blir omtalt i media, som en stor uensartet gruppe mennesker som bare utnytter systemet, er det kanskje ikke så rart at jeg føler på skam” N.N

Jeg har gode perioder og dårlige perioder. Når jeg er dårlig, skjønner jeg som regel at jeg er for syk til å være i jobb.

Jeg blir deprimert, irritabel og får angst.

I gode perioder er det lett for meg å tenke at jeg nok er feildiagnostisert. Jeg har ikke bipolar lidelse, jeg er frisk som en fisk og kan jobbe med hva det skulle være. I skrivende stund har jeg det ganske bra.

Jeg er faktisk mye bedre enn jeg var da jeg for over et år siden søkte om å bli ufør. Jeg er ufør, og jeg føler meg bra. Det kjennes litt feil. Det kan sammenliknes med at man må holde seg hjemme hvis man har vært syk og borte fra skolen.

Er man syk, så er man syk. Men det er mange måter å være syk på. Og det er mange måter å holde sykdommer i sjakk på. Jeg har absolutt utnyttet de gode periodene og vært i jobb, men det har ført til at jeg har blitt dårligere igjen. Og det er denne jojo-tilværelsen saksbehandleren på NAV har vært vitne til.

Jeg er takknemlig for at jeg har det så godt som jeg har det. Og jeg er glad for at jeg er syk nå, og ikke på 1800-tallet.

Det jeg har lest om asylinstituttet på 1800- og 1900-tallet er ikke oppløftende lesning. Jeg slipper lobotomi og tvangsinnleggelser. Jeg får behandling på egne premisser. Jeg får hjelp av medisiner de ikke hadde da. Stort sett møter jeg forståelse for min «usynlige» sykdom på min vei. Og det er mange fordeler med ikke å være i jobb. Joda, jeg vet det. Jeg kan ha kaffebesøk midt på dagen. Jeg kan

være hjemme når elektrikeren kommer klokka 11 eller 12 eller når han finner det for godt å komme. Jeg kan reise bort på en ukedag. Jeg kan skrive dikt hele dagen.

Jeg kan gå lange turer. Jeg kan se på TV. Jeg kan trene. Jeg kan ha middagen klar når mann og barn kommer hjem fra jobb og skole. Jeg kan skrive en kronikk mens vinden blåser rundt hushjørnene.

Eller jeg kan gjøre ingen verdens ting.

Når jeg ikke jobber, kan jeg i større grad styre stressnivået. Slik unngår jeg å trigge depresjon og hypomani og svingningene mellom dem. Det er fordi jeg ikke er i jobb, at jeg nå har det bra.

Jeg skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra. Jeg trenger å ha det bra for at familien min skal ha det bra. Det er egentlig veldig enkelt. Like fullt føler jeg at jeg må forsvare meg og forklare hvorfor det ble som det ble hvis jeg skal fortelle folk at jeg er ufør.

Holdning til sykdom endrer seg over tid i et samfunn. Og jeg må selv ta ansvar for hvordan jeg velger å forholde meg til min egen sykdom og min uførhet. Det er prisen jeg må betale når jeg lever i et samfunn der alle skal være sin egen lykkes smed. Jeg håper jeg en dag kan begynne i ordinært arbeid igjen. Men inntil videre vil jobben min være å holde sykdommen min i sjakk. Og det har jeg tenkt å gjøre. Med stolthet.

N.N

KRONIKKEN TAR OPP ET TEMA SOM PREGER LIVET TIL MANGE MENNESKER MED PSYKISKE LIDELSER. PSYKOPP HAR VALGT Å ANONYMISERE KRONIKKEN ETTER INNSENDERS ØNSKE.

26



>>

PSYKIATEREN SVARER:

FOTO: INGEBORG SKRUDL AND

»» Helle Kristine Schøyen (f. 1961) er avdelingsoverlege i Psykiatrisk divisjon ved Stavanger Universitetssjukehus.

Dh.d. fra Universitetet i Bergen med avhandlingen “Socio-economic status, education and occupational outcome in bipolar disorder”.

I

kronikken «Hvorfor skjemmes jeg over å være ufør» forteller NN om sin erfaring med langvarig psykisk sykdom (bipolar lidelse, type 2) som har medført at hun har blitt arbeidsufør. Hun reflekterer over sorgen knyttet til tapet av arbeidsevne, men kanskje først og fremst skammen hun kjenner knyttet til at hun er blitt en av statistikken som mottar uførestønad.

Bipolare lidelse regnes blant de alvorlige psykiske lidelsene, og kjennetegnes ved stemningssvingninger mellom oppstemte og nedstemte faser. Selv om begge faser av sykdommen kan være alvorlige og funksjonsødeleggende, er det særlig de depressive fasene som representerer en utfordring, fordi de kan være langvarige og ofte er forbundet med svikt både i sosial og arbeidsmessig fungering ( Judd et al., 2008). Mens det i hele den vestlige verden er sånn at jo høyere utdanning du har, jo mindre sannsynlig er det at du vil bli uføretrygdet, så ser ikke utdanning ut til å beskytte mot risiko for å bli ufør ved bipolar lidelse på samme måte.

Dette på tross av at de med bipolar lidelse er minst like godt utdannet som resten av befolkningen (Schoeyen et al., 2011). Dette forteller noe om alvorligheten av denne sykdommen. NN beskrivelse av seg selv som et skrivende, lesende, sosialt og ressurssterkt menneske med en god utdanning og arbeid hun trivdes i inntil hun ble rammet av tilbakevendende depresjoner som ledd i en bipolar lidelse illustrerer sammenhengen godt.

Bipolare lidelser er forbundet med en økt risiko for å bli uføretrygdet. Mekanismene bak er ufullstendig forstått,

men i tillegg til konsekvenser av selve sykdommen, kan et mindre inkluderende og krevende arbeidsmiljø tenkes å ha betydning. NN forteller at rutinen som jobben ga, og ikke minst det sosiale fellesskapet var viktig for henne. Når det etter hvert er vist at arbeid i seg selv kan bidra til stabilisering og bedring av en rekke lidelser blir betydningen av at tilpasning og tilrettelegging i arbeidslivet forsøkes ut så langt som mulig svært viktig. NN forteller en historie om hvordan dette på sitt beste kan gjøres, med tålmodighet og fleksibilitet i arbeidsutprøving både fra arbeidsgiver, kollegaers og NAVs side, inntil det ble åpenbart at kostnaden knyttet til det å fortsette i arbeid var for høy oppsummert ved at saksbehandler til slutt hjelper henne å avslutte ved si henne at: ”det er lov å si at nok er nok.”

Fortsatt oppfattes det av mange som mer stigmatiserende å ha en psykisk lidelse enn en somatisk lidelse. Åpenhet og kunnskap er blant de viktigste virkemidlene for å redusere stigmaet. NN bidrar med sitt innlegg å vise at det bak statistikken over uføre i Norge befinner seg mennesker som er rammet av alvorlig sykdom som på tross av stor innsats både fra den som har sykdommen og alle hjelpeinstanser omkring ikke klarer å arbeid og derfor blir ufør. Hun tydeliggjør sorgen knyttet til tapet av funksjon, noe som er forståelig. Kampen hun kjemper mot skammen over ikke å fungere bør vi alle være med å bidra til å redusere ved blant annet unngå generaliseringer og forenklinger når vi snakker om psykiske lidelser og årsaker til uførhet.

1. Judd, L.L., Schettler, P.J., Solomon, D.A., Maser, J.D., Coryell, W.,

Andreassen OA, Morken G. Bipolar disorder patients have similar

Endicott, J., Akiskal, H.S., 2008. Psychosocial disability and work role

levels of education but lower socio-economic status than the general

function compared across the long-term course of bipolar I, bipolar II

population. J Affect Disord. 2011 Mar;129(1-3):68-74.

and unipolar major depressive disorders. J Affect Disord 108, 49-58.

2. Schoeyen HK, Birkenaes AB, Vaaler AE, Auestad BH, Malt UF,

27

TEMA : GRAVID

Gravide med en psykisk lidelse, får ikke alltid rett hjelp til terapi eller medisiner. Nå forskes det på gravide med bipolar lidelse, der kunnskapen er liten.

GRAVID – MEDISINER ELLER TERAPI? TEKST: ANN-MARI GREGERSEN

H

vor mange som til enhver tid er gravide og har en psykisk lidelse, finnes det ingen offisiell norsk statistikk på. Internasjonale studier tyder på at det ikke er noen økt risiko i graviditetsfasen, men derimot en betydelig økt risiko for alvorlig depresjon og bareselpsykose rett etter fødsel. En fødsel ser altså ut til å være en sterk trigger for alvorlig depresjon, mania eller psykoser. Særlig gjelder dette for de som har hatt slike lidelser før. En stor dansk registerstudie viste en tredobbelt risiko for alvorlig depresjon etter fødsel, og hele tyve ganger økt risiko for bipolar lidelse. Heldigvis er barselpsykoser sjeldne, og rammer bare en-to av 1000 fødende kvinner.

lang klinisk erfaring i arbeid med spedbarn og risikoutsatte familier.

INVOLVÉR JORDMOR

– Det er retningslinjer for svangerskaps-omsorgen. Jordmor og fastlege skal høre med kvinnen om hun har slitt med psykiske lidelser tidligere i livet, eller nå. Svares det bekreftende, skal kvinnene følges tettere opp, sier Slinning.

Dersom en har en kronisk psykisk lidelse, eller har hatt episoder med alvorlig depresjon og angst tidligere i livet, råder Slinning til å ta dette opp med jordmor eller den som foretar svangerskapskontrollene. Dette for å forebygge en relaps.

– Det er viktig at jordmor er klar over situasjonen, og at de sammen drøfter hva som gir trygghet og støtte i denne viktige fasen. Her er det avgjørende at partneren trekkes inn også, og gjerne andre sentrale støttepersoner som er betydningsfulle for den nye familien. For eksempel foreldre

Dette forteller psykolog og førsteamanuensis Kari Slinning ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun er også tilknyttet Nasjonalt Kompetansenettverk for sped-og småbarns psykiske helse ved RBUP Øst og Sør. Slinning har

28

Dr.psychol Kari Slinning »» 1.amanuensis ved psykologisk institutt ved UiO og forsker ved Nasjonalt Kompetansenettverk for sped-og småbarns psykiske helse, RBUP Sør og Øst. »» Hun er involvert i flere prosjekter som handler om å styrke det psykologiske svangerskapet og det tidlige foreldreskapet. Hun har lang klinisk erfaring i arbeid med spedbarn og risikoutsatte familier.

Teija Anke »» Psykologspesialist »» Arbeider for tiden som gruppeleder ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Øst og Sør), hvor hun forsker på gravide og bipolare lidelser. »» Til vanlig jobber hun på spedbarnsteamet ved barne- og ungomspsykiatrisk avdeling i Drammen.

eller venner, sier Slinning.

Dersom lidelsen er stabil, er hennes oppfatning at mange jordmødre har god kompetanse på å gi støtte og oppfølging. All vurdering av pågående medisinbruk må loses videre til spesialist.

gravid, kreves det en grundig vurdering om medikamentell behandling strengt tatt er nødvendig. Siden de fleste medisiner er lite gunstig for et foster i vekst, må dette vurderes opp mot risikoen for potensielle fosterskader og risikoen for at kvinnen skal bli alvorlig psykisk syk - og ikke i stand til å ta vare på seg selv eller barnet.

– Gjelder det for eksempel en klinisk depresjon, må det vurderes hvor alvorlig den er. Er det en moderat lidelse, sier Helsedirektoratets retningslinje for behandling av depresjon, at en skal gi psykoterapi fremfor medisiner. Har en lidelser av psykoselignende art, er det andre føringer, sier Slinning.

MINST MULIG RISIKO

– Dersom det er mistanke om en udiagnostisert bipolar lidelse, er det viktig at utredning og behandling initieres av spesialist. Ofte vil medisinering være nødvendig, men en må finne et type medikament som gir minst mulig risiko for fosteret. En bør også vurdere om en kan holde lavere doser i starten av graviditeten, når alle vitale indre organer dannes hos fosteret.

Skal en velge medisiner eller annen behandling, mener Kari Slinning det kommer helt an på hva slags psykisk lidelse det er snakk om. Dersom det er snakk om en psykisk lidelse som det trengs behandling for mens kvinnen er

KUNNSKAP OM BIPOLARE LIDELSER

Det finnes etter hvert relativt god dokumentasjon om depresjon i svangerskap og postpartum. Kunnskap om andre psykiske lidelser i denne livsfasen er også økende. Men ett felt er det lite litteratur på. Det er >>

29

bipolare lidelser. Kari Slinning, sammen med forsker Dag Vegard Skjelstad, er veileder for psykologspesialist Teija Anke. Anke forsker nå på gravide og bipolare lidelser. Til vanlig jobber hun på spedbarnsteamet ved barne- og ungomspsykiatrisk avdeling i Drammen, som samarbeider tett med voksenpsykiatrien.

– Dersom en gravid følges opp av psykisk helsevern for voksne på grunn av psykisk lidelse, er samarbeid svært viktig. Det vil kunne hjelpe kvinnen til å håndtere lidelsen med egnet behandling. Vi i spedbarnsteamet vil ha fokus på forberedelser til morsrollen og samspill med spedbarnet, i lys av den psykiske lidelsen. I dette arbeidet finner vi kunnskap om depresjon, psykoselidelser og personlighetsforstyrrelser. Men det er lite eller ingenting om bipolare lidelser. Derfor startet vi høsten 2014 å rekruttere familier til et forskningsprosjekt. Til nå har vi 15 kvinner, med partnere, som er gravide eller har et spedbarn. Vi vil gjerne ha flere med, sier Anke.

Bakgrunn for studien er blant annet at Teija Anke i sitt kliniske arbeid har møtt kvinner som er engstelige i graviditeten.

«Jeg har bipolar lidelse, som søsteren og moren min.

Jeg er redd for å bli dårlig etter fødsel. Tenk om jeg blir deprimert eller manisk?»

«Dersom jeg er deprimert, hypoman eller manisk kjenner jeg meg annerledes. Vil jeg også være annerledes med babyen min. Vil den merke det?»

– Vi har ikke forskningskunnskap å lene oss på for å gi gode svar på disse spørsmålene. Det er forsket på medikamentell behandling under graviditet og amming, men vi trenger kunnskap om andre spørsmål som handler om familienes erfaringer, samspill med spedbarnet og hva som kan være til god hjelp i denne livsfasen. Vi observerer nå familiene fra kvinnen er gravid til barnet er ett år, forteller Teija Anke.

er oppdatert og tar deg av medisiner som det er all faglig grunn til å fortsette med, gir det økt risiko for en ny alvorlig episode. Feilbehandling er farlig, sier Kari Slinning.

Teija Anke sier at Bipolarforeningen får meldinger fra brukere om at de gis motstridende råd. Å fortsette medisinbehandling, uten støtte fra lege, er en ekstra stressfaktor under graviditeten.

– Det er dessverre også kvinner med bipolar lidelse som er blitt møtt med holdninger om at de ikke bør bli gravide. I 2015 bør helsepersonell møte kvinnene med bedre kunnskap, mener Anke.

«IKKE BLI GRAVID» Kvinnene har svært variert erfaring med helsevesenet.

Særlig kunnskap om hvordan lidelsen skal behandles, er sprikende. Noen blir bedt om å slutte med medisiner, andre får beskjed om å fortsette som vanlig.

– Det er selvsagt viktig å beskytte fostret for eksponering av medikamenter, men en må gjøre individuelle risk-benefit analyser for å komme frem til hva som er det mest riktige i hvert enkelt tilfelle. Her har psykiatere og psykologer et stort faglig ansvar med å holde seg oppdatert om hvilke medikamenter som til enhver tid anbefales for hvilken lidelse. Dersom du møter en spesialist som ikke

NORMAL SVINGNING

Hvis du aldri har hatt en psykisk lidelse før, og blir syk under

30

FOTO: ISTOCK

og jordmødre. Fokuset er på risikofaktorer for psykiske lidelser, forhold som kan påvirke foreldreskapet positivt og negativt og dermed barnets fysiske og psykiske helse.

REDSEL OG LYKKE

– Et svangerskap innebærer en stor endring i livet, og følelsessvingninger er naturlig. Vår oppgave og utfordring som helsepersonell er å normalisere, men ikke bagatellisere, den informasjonen kvinnen deler med oss.

Vi forbinder gjerne graviditet med noe herlig, og da med lykke, håp og forventing. Det møter vi de gravide med.

Men vi må også åpne opp for å kunne snakke om den andre biten, ambivalensen, redselen…. Derfor trener vi helsepersonell på å spørre på en omsorgsfull måte, og vi tilbyr en opplæringspakke i svangerskapsomsorg. Det krever en egen evne og kompetanse å kunne sile det normale fra det som er en sykdom. Slik får en loset de som trenger det videre fra jordmor til psykisk helsevern, sier Kari Slinning.

For like viktig som å følge retningslinjer og spørreskjema, er det viktig å styrke kompetansen hos de som skal støtte og behandle.

– Det krever en helt spesifikk kompetanse for å gi riktig terapeutisk behandling for både lidelsen og foreldreskapet, enten du er jordmor, psykiater eller psykolog. Du skal vite noe om psykologi, fosterutvikling, spebarn og samspill!

“Dersom jeg er deprimert, hypoman eller manisk kjenner jeg meg annerledes. Vil jeg også være annerledes med babyen min? Vil den merke det?”

»» Er du interessert i å vite mer om emnet? 7. og 8. september arrangeres den første Nordiske Marcé konferansen i Oslo for forskere og klinikere. Tittelen er «Psykisk helse i perinatalperioden - fokus på mor,far og barn» Mer på r-bup.no

eller etter graviditet er det uhyre viktig med behandling hos spesialist. Men det er en utfordring å vite hva som er normale svingninger i et svangerskap, og hva som er en sykdom.

Kari Slinning forteller at Nasjonalt kompteansenettverk tilbyr opplæringsprogrammer innen psykisk helse i perinatalfasen, for fagpersoner som arbeider med gravide og barselkvinner og deres partnere. Jordmødre og helsesøstre som arbeider i svangerskapsomsorgen får spesifikk kunnskap om psykisk helse og uhelse, samtalekompetanse basert på empatisk lytting og god henvisningskompetanse. I tillegg tilbys det videreutdanning i psykoterapi med gravide. Dette er en utdanning som går over 1,5 år hvor målgruppen er psykologer, psykiatere

»» Har du bipolar lidelse, er gravid, eller nylig har født og bor på Østlandet, er du velkommen til å ta kontakt på teija. anke@vestreviken.no for nærmere informasjon om studien. »» Bipolarforeningens hjemmeside har også omtalt studien.

31

Svend Brinkmann

5 favoritt-filosofer

middelmådig

»» Født: 1975

»» Aristoteles: For sitt blikk for mennesket som moralsk og politisk vesen

»» Svend Brinkmann går heller ikke av veien for å teste sine egne teser på jobben. Blant annet da Aalborg universitet skulle tenke fremover.

»» Stilling: Professor ved Aalborg universitet, professor II ved Universitetet i Bergen »» Utgivelser i utvalg: «Stå imot», «Det diagnostiserte livet», «Etikk i en kvalitativ verden».

»» Kierkegaard: For sin utforskning av tilværelsens eksistensielle dybder »» Dewey: For sitt engasjement i samtidens vesentlige anliggende »» Wittgenstein: For sin avmontering av metafysiske spekulasjoner »» Løgstrup: For sin påpekning av den ubetingede etiske fordring overfor den andre

32

»» – Universitetet hadde en visjon, typisk dagens arbeidsliv å fylle det med religiøse frelsermetaforer. Det klarer jeg bare ikke.

Uansett. Hvorfor ikke strebe etter å bli middelmådig, foreslo jeg. Men nei. Det fikk ikke flertall. Å være der en er og være dyktig til det, var ikke godt nok.

TEMA : SELVHJELP

SI OFTERE NEI For trenger du å utvikle deg hele tiden?

TEKST: ANN-MARI GREGERSEN FOTO: ALF OVE HANSEN

D

en danske professoren Svend Brinkmann har fått metervis med spalteplass i norske og danske aviser. Radio og tv har han også besøkt siden i høst. Hva er det så han har kommet med? Jo, den siste boken hans handler om å stå imot. Kravet til å hele tiden være i utvikling og se positivt på alt, trenger ikke være så bra. Mener han dette, eller vil han provosere?

ALVORLIG HUMOR Men vær ikke i tvil. Brinkmann har et alvorlig budskap bak humoren, overdrivelsene og de andre virkemidlene. Boken ble først trykt i 1000 ekspemplarer, men har så langt solgt over 25.000. Den har nådd langt ut over fagmiljøene og det er han glad for.

– Mange bøker tegner et overdrevent lyst bilde av hva en kan oppnå med å tenke positivt, fra å bli frisk til å få et bedre liv generelt. Det blir jo truende, for de fleste kan ikke leve opp til dette. Jeg tegner et mørkt bilde. Fordi pendelen har vært så lenge den andre veien. Jeg tenker det beste er å svinge pendelen frem og tilbake, og til slutt finne noe som er midt i mellom. Det blir altfor enkelt å bare tenke på én måte hele tiden. Men for å få frem poenget, har jeg altså tegnet et ekstremt bilde.

SNEVERT I NORGE

Svend Brinkmann tar imot med smil og kaffe på kontor 4.217 i Aalborg. «Stå imot - si nei til selvutvikling» heter hans siste bok på norsk, «Stå fast» på dansk. Ulike titler har ført til forskjellig mottakelse.

– I Danmark ble boken sett på som en kulturkritikk; at vi ikke skal godta den akselererende kulturen vi har.

Vi løper rundt på føtter, fremfor å skape røtter. I Norge var mottakelsen snevrere. Den ble sett på som en kritikk av selvshjelpsbøker. Men jeg mener at slike bøker bare er et symptom. Det er selve samfunnsutviklingen vår jeg er skeptisk til. På baksiden av den norske utgivelsen står det «7 steg til et bedre liv». Det er jo litt morsomt å se at den ligner en selvhjelpsbok. Det var ikke meningen.

Det er satire, så boken krever litt av leserne.

PUNKT FOR PUNKT

Noen coacher og positive psykologer er blitt litt irriterte.

Andre igjen har sendt eposter og sagt: «endelig noen som sier noe bra». Så hvilke ømme steder er det Brinkmann har satt professor-fingeren på? Vi ber ham forklare litt om de sju punktene boken handler om. Vi gjør oppmerksom på at hvert enkelt punkt har hvert sitt kapittel i boken, så dette er bare en liten pekepinn. >>

33

1. SLUT T Å K JENNE ET TER

5. GI COACHEN SPARKEN

»» Det er ikke alltid vi har svarene inni oss selv, om vi kjenner godt nok etter. Magefølelsen tar for eksempel ikke alltid hensyn til fornuften. Dessuten kan en glemme andre mennesker, og plikter en har overfor andre. Noen ganger skal vi gjøre noe som ikke føles riktig, fordi det er riktig.

Vi tar oss jo av våre barn, selv om det er irriterende og plagsomt noen ganger.

»» – Det var gjerne litt uforsiktig av meg å gå så direkte på en profesjon. De fleste er hyggelige og vennlige mennesker, som gjerne vil hjeple andre. Det er jo fint, men jeg mener at praksisen representerer noen problematiske aspekter.

Den annullerer verden. Det er deg alene, dine mål og dine preferanser coachen skal hjelpe deg med. Hva om målene dine er dårlige, eller går ut over andre? »» Mange coacher er tydelige representanter for en akselererende kultur, hvor Anthony Robbins er paven.

Hans læresetning «constant and neverending improvement» sier tydelig hva som er galt. Et endeløst krav om å hele tiden være i gang, aldri være i stand til å være fornøyd.

2. K JENN PÅ DET NEGATIVE I LIVET DIT T »» Alt må ikke være en vekstprosess. Du kan ikke alltid tenke deg frisk, eller se positivt på alt. En forsker fikk kreft og ble fortalt at «cancer is a gift». «Nei, sa hun. Det er bare negativt. La meg ha lov til å være syk, uten at jeg må lære noe av det». Anerkjenn at noe bare ikke er bra.

»» Han sier også at «success is doing what you want to do, when you want, where you want, with whom you want, as much as you want.” Jeg liker ikke å fjerndiagnostisere, men hans suksessformel er jo en psykopats drøm.

3. TA PÅ DEG NEI-HAT TEN DIN »» Hele tiden sier vi ja, av mange grunner. Så mye som mulig skal inn i livet vårt. Vi er så redde for å gå glipp av noe, at vi er «på» hele tiden. Vårt samfunn er blitt det jeg kaller et akselererende samfunn. Hele tiden skal vi få nye ideer, preferanser og ikke være tilfreds med det vi har. Alltid ønske noe annet, fylle på og overbooke. Bare programmerte roboter sier ja hele tiden. Du bør derfor si mer nei. Da kan du bli tryggere på hvem du er, og hva du står for. Da får du røtter. Det gjør deg ikke ufleksibel. Mange er redde for å gjenta seg selv. Det trenger ikke være en dårlig ting, men derimot meningsfylt og forpliktende. Øv deg i det daglige, og kanskje synes du det er så kjekt at du sier nei for ofte.

Det er ikke meningen, men tenk over ting før du sier ja. Å være i tvil er en god ting.

4. UNDERTRYKK FØLELSENE DINE »» – Vi er følelsesvesener, selv om vi er rasjonelle. Det er legitimt å utrykke glede, sinne og stolthet. Så hvorfor undertrykke? Det viser seg at jo mer sinne en utrykker, jo sintere blir du. Det kan skape farlige situasjoner. Det er en myte at holder du alt inne, vil du til slutt eksplodere.

Jeg tror at i ideal-samfunnet er vi høflige, undertrykker våre følelser og sparer på ordene. Si ikke at du elsker leverpostei.

Da mangler du jo ord når du skal si det samme om din kjæreste. Er du bilist, er motorveien en øvelsesbane for selvkontroll. Selv kjører jeg hver dag, og klarer ikke alltid å kontrollere meg. Men det kommer aldri noe godt ut av at jeg kjefter på medbilister, så jeg øver meg på å vinke til dem.

6. LES EN ROMAN »» Hold deg unna selvhjelpsbøker, men les en roman og få et innblikk i andres liv. Opplev at verden er kompleks, vanskelig og uoversiktlig. Brinkmann har selv stor glede av Karl Ove Knausgård, Ha-ruki Murakami og Cormac McCarthy. Alternativt gå en tur i skogen. Bare ikke les selvhjelpsbøker.

7. DVEL VED FORTIDEN »» Ser du bare inn i fremtiden, eller er i nuet med henblikk å være på fremtiden, er du ikke bundet av noe. Du kan drive hvor som helst. Mange vil at vi skal være fleksible og alltid klar til å formes. Men vi må vite hvor vi har vært som samfunn, før vi kan gå videre og vite hvordan vi skal handle. Hvil-ken moral du skal ha. Det høres ut som et konservativt synspunkt, men det er paradoksalt nok progressivt i dagens maniske utviklingssamfunn.

“Jeg liker ikke å fjerndiagnostisere, men hans suksessformel er jo en psykopats drøm”.

Om coach Anthony Robbins

34

Legg vekk selvhjelpsbøkene, og søk ikke alltid etter svar i deg selv, mener Svend Brinkmann.

Ulike titler har ført til forskjellig mottakelse. I Danmark ble boken sett på som en kulturkritikk; at vi ikke skal godta den akselererende kulturen vi har.

I Norge ble sett på som en kritikk av selvshjelpsbøker.

Svend Brinkmanns sju punkter kunne ellers vært åtte.

– Jeg burde kanskje hatt med «stol aldri på en selvhjelpsguide». For å være sikker på at leserne forsto at mine sju punkter ikke er dogmer. Så ville gjerne også noen av de norske leserne skjønt det, sier han og ler litt.

Neste bok er på tenkestadiet. Nå har fokuset vært mest på den enkelte. Kanskje skal den kommende handle om kollektivet, og hva vi kan gjøre sammen. Brinkmann sier

han selvsagt er klar over at utviklingen i samfunnet er kommet for å bli. Men hvor mye forbruk tåler verden? Hvilke strukturer skal vi bygge, hvordan skal vi ha det, for at vi kan leve sammen i en bærekraftig utvikling? I mellomtiden kan hver enkelt tenke over hva en sier ja, tja og nei til.

– Jeg tror at de som har tak i rett ende, er de som gjør motstand mot utviklingstvangen. For det er grenser for hvor mye vekst den enkelte kan romme i sitt eget liv.

35

MESTRING OG MULIGHETER Den nye folkehelsemeldingen, Stortingsmelding 19 (2014–2015) med tittelen Mestring og muligheter, peker på psykiske lidelser som en av de største folkehelseutfordringene i vår tid. En av hovedkonklusjonene er at psykisk helse skal inkluderes som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. Det er et mål at de sosiale forskjellene i psykisk helse skal reduseres. Bedre behandlingstilbud og sterkere forebyggende arbeid i helseog omsorgstjenester er helt nødvendig.

Men skal det lykkes, må blikket løftes utover helse- og omsorgstjenesten. Det må rettes oppmerksomhet mot levekår, barnehager, skole- og læringsmiljø, arbeid og arbeidsmiljø, frivillig deltakelse og forhold i nærmiljøet. Regjeringen vil styrke samarbeidet på tvers av sektorer for å skape et samfunn som fremmer psykisk helse og trivsel. Psykisk helse skal ivaretas bedre i det arbeidet som pågår, for å bygge opp kompetanse på og utvikle verktøy og modeller for folkehelsearbeid i kommunene.

Meldingen kan leses på regjeringen.no.

VI SKILLER OSS UT Skilsmissestatistikken i Norge går ned. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå ligger den nå på 2,0 mot 2,4 per 1000 personer for ti år siden. Det er på linje med snittet i Europa. Danmark har på sin side gått den andre veien. De har hatt en stabil høy skilsmisserate, som nå har økt de siste årene til 2,8 skriver danske Psykolog Nyt. En av årsakene til økningen, er trolig at fra 2013 kan du skille deg uten en foregående separasjonstid. I tillegg har ikke danskene, som oss, satset like

DE UNGE BAK VOLDEN Alternativ til vold holder årlig flere kurs.

17.september i Oslo er det «Ungdom bak volden» som er tema. Kursholdere er psykolog og leder av ATVs Drammen-kontor og psykolog Ragnhild Haakanes. Kurset, som går over én dag, passer for alle som jobber med, eller er opptatt av ungdom med volds- eller aggresjonsproblemer.

Du får med deg generell kunnskap om ungdom som utøvere av vold, der volden forstås som fortvilte forsøk på å mestre

36



mye på forebyggende pararbeid på ulike arenaer. Dette er derimot i ferd med å endre seg. Bladet skriver at det er økt søkelys både fra media og det offentlige på området. Stadig flere fagfolk søker også kunnskap, og ønsker å arbeide med forebygging. Både private fond og staten har gitt penger til å utvikle og sette igang ulike typer forebyggende tiltak.

Les mer på dp.dk.

ubehag. Perspektivet og metodikken har vist seg nyttig i både poliklinisk behandling og på institusjon. Kurset er godkjent som 6 timer vedlikeholdsaktivitet hos Norsk psykologforening. Mer om kurs og påmelding hos atv-stiftelsen.no

AKTUELT

KJÆRLIGHET I BARNEVERNET

Forsker Hilde Marie Thrana ved Høgskolen i Lillehammer har nylig disputert med studien «Kjærlighet og sosialt arbeid.

En studie av kjærlighetens betydning i barnevernets praksis». Kjærlighet kan ifølge Thrana inngå som en del av den profesjonelle kompetansen til sosialarbeideren, der denne «profesjonelle kjærligheten» verken er den samme som kjærligheten mellom foreldre og barn, eller som nestekjærlighet. Den kan ha innslag av begge. Det har vært lite fokus på kjærlighet som en del av den profesjonelle rollen, og som en kvalitet i relasjonen mellom sosialarbeider og barn og ungdom. «Ungdommens etterspørsel av en «kjærlighetsbærende» praksis utfordrer barnevernet», sier Thrana til Høgskolen i Lillehammers nettside. Først og fremt blir den enkelte sosialarbeider utfordret til å gå inn i nære relasjoner til ungdommene der en viser kjærlighet gjennom fysisk bekreftelse, følelsesmessig nærhet og utholdenhet. Mer på hil.no

TIDEN ETTER NYGÅRDSPARKEN Parken i Bergen var i flere tiår en av Nord-Europas største åpne rusplasser.

Den ble stengt i august 2014. Det var et ledd i et tverretatlig samarbeid mellom politi, Helse Bergen og Bergen kommune.

Hjelpe- og kontrolltiltak skal nå utvikles og iverksettes, med opprettelsen av tre mottaks- og oppfølgingssentre, nye boligsosiale tiltak, lavterskel LARbehandling, opprettelsen av en egen spesialenhet i politiet samt forebyggende tiltak. Kort tid etter stengingen, begynte

sosiologene Ingrid Lundeberg og Kristian Mjåland fra Uni Research Rokkansenteret på sitt arbeid med å forske på miljøet og de iverksatte tiltakene. «Vi vil observere hva som foregår i de åpne russcenene, både med henblikk på bruk av narkotika, men også for å observere møtene mellom brukere, politi og hjelpeapparat. Vi vil også rekruttere noen personer som er aktive i rusmiljøet, for å følge dem tett over tid, sier Ingrid Lundeberg til Uni Researchs hjemmeside. Det treårige prosjektet er et samarbeid mellom Uni Research Rokkansenteret og Universitetet i Bergen.

Mer på uni.no

37

TEMA: ALFRED HAUGE

«Då kom det sværaste angstskred eg nokonsinne har hatt, no som jamt før i fylgje med forvirrande lyd og med lysblenk som sprengde gjennom hjernen - og så eit kvelande mørker. På ein augneblenk kjende eg meg viss: «No misser du forstanden, Alfred!»

Alfred Hauge og «sinnets reise» TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: KNUT S. VINDFALLET

S

lik beskriver Alfred Hauge et angstanfall han fikk som ung mann. Senere skulle det blir flere. I en tid hvor psykiske lidelser var noe man ikke snakket høyt om, sto den kjente norske forfatteren åpent frem og fortalte om sine problemer. I år er det 100 år siden han ble født.

UTBRENT

– Jeg kjenner ikke til at han hadde noen diagnose, men da sammenbruddet kom hadde han jobbet dobbelt over lang tid. Han var forlagsmann og journalist på dagtid, og skrev bøker på kveldstid. Dessuten hadde han fem barn, streng økonomi og problemer med å sove om natten. I dag ville vi sagt at han var utbrent, sier litteraturviter ved Høyskolen i Volda, Jan Inge Sørbø, som har skrevet biografien «Angen av bork og ein brennande einerbusk» om Alfred Hauge og hans forfatterskap.

Sørbø mener Alfred Hauge var en foregangsfigur med tanke på åpenhet rundt psykiske lidelser.

38

– Han stod frem med sine problemer i en tid hvor psykiske lidelser ikke var noe man skulle snakke høyt om. Men han hadde god hjelp av kunstnerrollen. Det var nok mer akseptert at kunstnere kunne gjøre erfaringer med psykiske lidelser fordi det ga materiale til å skape. Selv om forholdet mellom kreativitet og ulike "diagnostiske" tilstander er omstridt, var det en åpning for at kunstneren kunne være en god kunstner, ikke bare på tross av, men også på grunn av slike erfaringer, sier Jan Inge Sørbø. Han skal holde foredraget "Medlidenhet. Medlidelse. Ømhet. Alfred Hauge om psykisk lidelser" når Schizofrenidagene går av stabelen i Stavanger i november.

UTVANDRERTRIOLOGI

Alfred Hauge regnes som en av etterkrigstidens mest nyskapende og eksperimentelle forfattere, og var en profilert, kristen kulturpersonlighet. Han har skrevet 17 romaner i tillegg til en rekke andre bøker, deriblant tre selvbiografiske bøker, fire barnebøker, flere diktsamlinger

Alfred Hauge var åpen om sine psykiske problemer, og omtalte det som «det uvanlege har oppsøkt meg» og sinnets reise.

39

Alfred Hauge (1915-1986) »» ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976 og til æresdoktor ved Luther College, Iowa 1982. Han fikk Kritikerprisen 1965 for trilogien om Cleng Peerson, og 1984 fikk han Nynorsk Litteraturpris. Alfred Hauge døde to år senere, høsten 1986, 71 år gammel.

og salmer. Han vokste opp på Sjernarøy, en liten øy i Ryfylke utenfor Stavanger, og hentet hele livet motiver fra sitt barndoms landskap. Etter realskolen på Bryne tok han artium på Voss i 1935. Derifra gikk turen til Oslo og teologistudier, men han fullførte aldri og tok i stedet lærereksamen. Han jobbet som lærer alle fem krigsårene, og debuterte i 1941 ut med den historiske romanen "Septemberfrost". Han er best kjent for utvandrertriologien om pioneren Cleng Peerson som kom ut første del av 60-tallet.

behandling, og eg har skrive det ned i to dokument."

Avholdsmannen Alfred Hauge brukte senere disse erfaringene i flere av sine bøker, deriblant siste bind av Cleng Peerson-triologien, der hovedpersonene Cleng får sopp av en indianer og opplever "sinnets reise", forteller Sørbø.

Fordi resultatene ikke var tilfredsstillende, og fordi behandlingen viste seg å være risikofylt, ble bruk av LSD avskaffet ved behandling av psykisk syke.

REISER I SINNET

SAMMENBRUDDET

Høsten 1952 fikk Alfred Hauge ny jobb som rektor på folkehøyskolen på Sand i Rogaland. Alfred, kona Kirsten og barna hadde allerede flyttet mye, og han var sliten. Han hadde akkurat gitt ut "Vegen til det døde paradiset" (1951) og var allerede i gang med ny bok. Jobben som rektor var krevende med mye praktisk og administrativt arbeid - noe kunstneren Alfred Hauge ikke var anlagt for.

– Etter noen uker brøt han sammen med utmatting og fysiske smerter. Han hadde vondt i brystet og lite kontroll på tankene som gikk som "en film i hjernen", sier Jan Inge Sørbø og forteller at Alfred Hauge fikk hjelp av sin venn psykiateren Gordon Johnsen som fikk Hauge innlagt på det kristne hvilehjemmet Solborg på Jevnaker. Senere grunnla Gordon Johnsen Modum Bad, hvor han tok i bruk den omstridte LSD-behandlingen på noen av sine tidligere pasienter, deriblant Alfred Hauge. LSD-behandlingen ble på 60-tallet brukt for å hjelpe folk med tunge psykiske lidelser. Alfred Hauge selv beskrev det slik: "Det var den beste behandling eg kunne fått. Eg gjennomlevde høgder og avgrunnar i mitt eige vesen (...) Eg har vore meg opp med sky og nede med havsens grunne. Eg brukte veker på å gjennomanalysera det eg opplevde etter kvar LSD-

40

– Hauge skildret ofte psykiske sammenbrudd hos mange av hovedpersonene sine, sier Sørbø. I "Året har ingen vår" følger han med stor innlevelse og psykologisk dybde Mallin inn i sammenbruddet, og i "Ropet" har hovedpersonen Tormod angstanfall på lik linje med forfatteren selv. Å bli psykisk syk gjorde mye med Alfred Hauge - både som menneske og forfatter. I møte med andre som slet med sin psykiske helse fikk han fornyet innsikt i sitt eget sjeleliv.

Samværet med "det lidende menneske" ble en viktig del av Alfred Hauges liv, og han tok flere av disse under sine vinger.

Erfaringene brukte han i flere av sine utgivelser, og han omtalte ofte den krisen han hadde opplevd med uttrykket at "det uvanlege har oppsøkt meg", eller som "reiser i sinnet." Etter sammenbruddet fikk Alfred Hauge jobb som journalist i Stavanger Aftenblad, hvor han ble i 30 år. Her fikk han endelig en arbeidsplass hvor han kunne bruke sine evner som skribent samtidig som han kunne fortsette sin forfattergjerning. Han fikk også bukt med depresjonen: «Dei som ikkje har vore inne i ein depresjon og fått oppleva det som skjer når den dreg sin veg og lysreaksjonane kjem, veit ikkje kva paradis på jorda er», skriv Alfred Hauge sin tredje og siste selvbiografi «Manndom».

FAGARTIKKEL

Om forfatterne: »» Jan Olav Johannessen er forskningssjef ved Psykiatrisk divisjon, Stavanger universitetssjukehus, og professor i psykiatri ved Universitetet i Stavanger. »» Inge Joa er faglig leder ved forskningsnettverket PsykNettVest, daglig leder ved TIPS (Kompetansesenter for klinisk psykoseforskning ved Stavanger Universitetssjukehus), og 1.amanuensis ved Universitetet i Stavanger.

Moderne psykoseforståelse og konsekvenser for struktur og innhold i tjenestetilbudet JAN OL AV JOHANNESSEN OG INGE JOA

H

vordan vi forstår psykisk lidelse er avgjørende for hvordan tjenestet ilbudet utformes, hvilket innhold det gis, og hvilke behandlingstilnærminger vi gir prioritet. Denne forståelsen har variert opp gjennom historien; de to ytterpunktene er de som forstår psykiske lidelser som utelukkende miljøbetingete og de som forstår psykisk lidelse som biologiske, arvelige sykdommer på linje med somatiske lidelser. Hvis man betrakter psykose som en biologisk lidelse hvor psykosegjennombruddet er nærmest uunngåelig, på linje med for eksempel Chorea Huntington, vil vekten ligge på biologiske behandlingstilnærminger og omsorgstjenester. Hvis man betrakter psykisk lidelse og psykoselidelsene som miljøbetingete vil vekten ligge på korreksjon av ytre miljø, relasjonelle aspekter og forebygging.

På 40-60-tallet var forståelsen langt over på det miljømessige, mens pendelen svingte over i en biologisk forståelse på 70-90-tallet. På 2000-tallet svingte pendelen igjen, mye takket være ny forskning og kunnskap om epidemiologi, psykiske traumer, gener og epigenetikk.

Utformingen av tjenestetilbudet bør også speile det lidelses- eller sykdomspanorama samfunnet møter, i form av antallet mennesker som hvert år får behov for slike tjenester, forekomsten av disse, og hvilke sykdomsbilder disse presenterer seg med. Sagt på en annen måte, hvilke diagnosegrupper de representerer og hvor store de ulike gruppene er. Det er vårt «terreng».

Så må «kartet», eller tjenestetilbudet utformes etter det. Videre må psykiatrien og psykisk helsevern bli flinkere til presentere sine behandlingsresultater.

Mange som jobber i psykiatrien, våre eiere i stat og kommune, våre politiske oppdragsgivere kjenner ikke psykisk helseverns behandlingsresultater. Det er kanskje vårt tids største utfordring i forhold til hvordan vi disponerer tilgjengelige ressurser, spesielt sett hen til at ca 80% av ressursene i psykisk helsevern i dag går til psykoselidelsene, selv om disse i omfang i utgangspunktet er få.

Dette er vanskelige øvelser. Det kompliseres ytterligere at vi i klinikken i begrenset grad behandler diagnose, vi behandler mennesker med ulike symptomer og tegn hvor ingen egentlig passer hundre prosent inn i noen diagnosekategori.

Dessverre er det ennå slik at mange tror at psykiske lidelser er noe man ikke blir »

frisk av. Vi har et bilde, en stereotypi, av såkalte «psykiatrisk pasienter» som mennesker annerledes enn oss, og med et livslangt, kronisk forløp. Og ennå er det slik at lærebøkene beskriver dette som arvelige sykdommer, og som skal behandles med medisiner alene. I det følgende vil vi presentere moderne psykoseforståelse, slik det ennå ikke er tatt inn i lærebøkene, basert på en dimensjonelle forståelse av hva psykisk lidelse egentlig er.

HVA ER EGENTLIG PSYKOSE?

Medisinsk terminologi er på mange måter et stammespråk, og noen ganger dekker de vanskelig forståelige latinske og greske ordene over en manglende forståelse av hva begrepet egentlig betyr eller innebærer. «Psykose» er et slikt ord.

Egentlig betyr det bare et alvorlig psykisk sammenbrudd. På norsk ville vi kalle psykose for en forvirringstilstand, hvor det er oppstått et tanke- og følelsesmessig kaos, og hvor det viktigste kjennetegnet er en nedsatt eller manglende evne til å skille mellom seg selv og virkeligheten omkring seg selv.

Det er viktig å huske at vi egentlig snakker om følelsesmessige, psykologiske problemer hos mennesker, reaksjoner som kan ramme alle, bare påkjenningen blir stor nok. Når følelsene overmanner oss, slik at vårt psykologiske mestringsapparat bryter sammen, får vi dette sammenbruddet som kalles psykoser. Sagt på en annen måte: psykisk uhelse må begynne et sted, ha et startpunkt. I utgangspunktet kan alle mennesker bli så for-virret at det kommer inn under psykosebegrepet, avhengig av livssituasjon og ytre stressfaktorer. Vi er alle forskjellige i vår personlighetsutforming. Vi har våre sterke og svake sider, og vi er forskjellige i måten vi mestrer stress på.

Som så mange andre medisinske uttrykk har det sin opprinnelse i to greske ord – «psyche» som betyr sinn (som i psykologi, studiet av sinnet), og «osis» som betyr sykdomstilstand.

En slik forvirringstilstand oppstår ikke av ingenting eller av seg selv.

Nesten alltid forutgås forvirringen, eller sammenbruddet om man vil, av en kortere eller lengre periode med generelle tegn på psykiske problemer.

Dette kan være angst, uro, tristhet, tiltaksløshet, søvnvansker, isolasjon og andre tegn på psykiske problemer.

Nesten alltid kommer tristhet eller angst lenge før sammenbruddet blir så alvorlig at vi snakker om psykose. Angstlidelser benevnes i våre dager ofte som «gateway disorder» for andre, mer alvorlige lidelser.

Sammenbruddet forutgås ofte også av at sanseinntrykkene forandres og forsterkes. Lyder kan bli ubehagelig høye, rommet føles mindre o.s.v. Det vil de fleste ha erfart en eller annen gang i livet, i spesielt stressede perioder. Vi kaller fasen før psykosegjennombruddet for «varselfasen» eller med fremmedordet «prodromalfasen». Pasienten vil deretter gjennomgå en kortere eller lengre periode hvor han gradvis mister grepet på virkeligheten. Dette er en overgangsfase preget av at personligheten føles som om den går i oppløsning.

I denne fasen befinner man seg i en slags uvirkelighetstilstand.

Over tid, kan den den mentale påkjenningen øke slik at vi til slutt får et totalt sammenbrudd, med forvirring eller psykose som neste stadium. Alle kan bli alvorlig forvirret som ved en psykose, d.v.s. alle kan bryte sammen, bare presset (stresset) er stort nok. Men, det som er stress for deg er ikke stress for meg, og omvendt. Hvordan vi takler ulike typer stress har med den enkeltes personlighet og tidligere erfaringer å gjøre. Mennesker

42



som har erfart en psykose kaller det ofte å miste kontrollen, bli gal eller få en følelse av at alt sprenges, drømme i våken tilstand, marerittliknende opplevelser – noe som kanskje er en bedre beskrivelse! Tar man tiden til hjelp og får god behandling, kommer man seg etter psykotiske episoder. Mange vil aldri oppleve det igjen.

FØLELSENES ROLLE, PSYKOLOGISK MESTRINGSAPPARAT OG PSYKOSELIDELSER

For å forstå hva en psykisk lidelse egentlig er må man ha noe kunnskap om utviklingspsykologi, dvs. hvordan menneskers psykologiske «apparat» utvikler seg, og kunnskap om følelsenes funksjon, dvs. hvorfor menneskene er utstyrt med følelser, «sjelens sanseapparat».

Følelser (emosjoner, temperament, affekter) kan beskrives både enkelt og komplisert. Noen forfattere definerer 100 forskjellige følelseskvaliteter; de fleste oppsummerer likevel de viktigst til å være redsel/angst, sinne, sorg, glede og skam.

Det viktige å kjenne til er at vi har fått utdelt disse følelsene med en hensikt, nemlig at de skal hjelpe oss å manøvrere gjennom livet, et liv som vil by på store gleder og store sorger. Følelsene skal hjelpe hjelpe oss i vår psykiske og relasjonelle verden. Angst skal føre til at vi trekker oss unna, sinne til at vi gjør noe med en truende situasjon, sorg og tr isthet vil vi helst unngå, noen ganger er det umulig. Vi kaller det for følelsenes «adaptive» funksjon, dvs. at de skal hjelpe oss å møte livets skiftende utfordringer, som en «sjelens temperaturmåler».

Men, i en komplisert moderne verden er det ikke så enkelt at vi bare kan registrere våre følelser og så følge disse blindt. Vi er bundet opp i relasjoner privat og på arbeid, og de følelsene som skulle være en

hjelp blir fort en belastning. Da beveger vi oss innover i nevrosens område, hvor de fleste av oss befinner seg. Dersom den følelsesmessige spenningen øker vil vårt psykologisk mestringsapparat (psykologisk forsvar) kunne bryte sammen, og vi kan gå over i en psykose.

UTVIKLING AV PSYKOLOGISKE MESTRINGSMEKANISMER

For å forstå hvordan psykiske lidelser oppstår og utvikler seg, må man vite litt om hvordan menneskets psykologiske mestringsmekanismer (kalles også psykologiske forsvarsmekanismer eller motsandmekanismer) oppstår og utvikler seg.

Alle mennesker er fra naturens side utstyrt med visse arvelige egenskaper, det vi til vanlig kaller evner og anlegg.

Når vi fødes inn i verden, vil disse evnene og anleggene, i samspill med det miljøet vi vokser opp i, forme oss som mennesker og til sammen bevirke at vi blir de helt spesielle enkeltindividene vi senere fremstår som. Det er umulig å skille definitivt mellom hva som er arvelig betinget og hva som er miljøbetingede egenskaper.

Når et nyfødt barn bruker sansene sine og opplever verden omkring, vil det ikke ha evnen til å skille mellom seg selv og omgivelsene. Alt «flyter», og barnet opplever ingen grenser mellom seg og miljøet omkring: «Jeg er verden, verden er meg».

Etter som barnet vokser til, får det en tydeligere opplevelse av å være noe atskilt fra omgivelsene, et eget individ. I løpet av de første leveårene vil det gradvis oppstå en bevissthet hos barnet om at det er noe eget, at jeg er meg og dere er dere.

Opplevelsen av omverdenen blir mer nyansert, og gradvis utvikles det vi kaller for psykologiske mestringsmekanismer.

Dette er de psykologiske kvalitetene vi trenger for å leve og videreutvikle oss i en skiftende verden. Som ganske små vil verden fremstå som enten vond eller god, og våre psykologiske mestringsmekanismer vil være tilsvarende, slik at vi oftest betrakter verden fra en «enten/ellersynsvinkel». De faglige begrepene for dette er benektning eller splitting. Det siste betyr enkelt sagt at vi deler verden rundt oss i enten godt eller vondt. Dette er egenskaper vi for eksempel anvender i krisesituasjoner, ved ulykker, og i krig, når situasjonen ikke innbyr til eller gir tid til dypere refleksjon og avveininger for og imot.

Etter som årene går, vokser vi i modenhet, også psykologisk sett. Våre psykologiske mestringsmekanismer blir også mer voksne, eller modne. I stedet for å oppleve verden som enten god eller vond, ser vi at bildet er mer nyansert. Vi får også evnen til å fortrenge ting. Dette er helt nødvendig for å overleve som psykologiske vesener, da vi selvsagt ikke kan gå rundt og huske alt vi har opplevd til enhver tid.

Vi får på en måte en evne til å sortere ut vesentlig og uvesentlig, samt å se at verden omkring oss er mer nyansert enn hva vi opplevde som små barn.

I ungdomstiden utfordres denne evnen til å skille mellom «meg» og «omgivelsene», og vi ser at dette kan være en svært vanskelig tid for mange.

Gjengmentalitet, mobbeopplevelser o.s.v., setter vårt psykologiske forsvar på prøve. Forhåpentlig kommer vi oss vel gjennom denne vanskelige fasen, og når vi så er 20 år vil personligheten være noenlunde utformet. Da framstår vi som den spesielle personen vi er med våre egne mestringsmekanismer.

I psykologisk forstand kalles dette også for «det psykologiske forsvaret». Når vi får krav til oss om endring, vil dette forsvaret framtre som en slags psykologisk

motstand. Da er det viktig å huske at vi har tilegnet oss mestringsmekanismene gjennom en omskiftelig oppvekst.

Disse mestringsmekanismene vil være forskjellige hos alle, og det er ikke sikkert de egner seg like godt for de påkjenningene vi møter senere i livet. På mange måter er det disse mestringsmekanismene som utgjør personlighetens evne til å takle stress, takle livets skiftende utfordringer.

NÅR FØLELSE BLIR LIDELSE …

De alvorlige psykosene betraktes som dynamiske prosesser som utvikler seg i faser. I moderne forskning og klinisk praksis vil det være avgjørende at en definerer hvilken sykdomsfase en står overfor i psykoselidelsen. Det å betrakte psykiske lidelser som lidelser med en betydelig overlapping mellom de ulike diagnosegruppene kalles tradisjonelt for et dimensjonalt perspektiv. Dette står i motsetning til det såkalte kategoriske perspektivet, der en betrakter de ulike diagnostiske kategoriene som atskilte tilstander med separate, og mer biologiske, årsaksforhold.

Marion Leboyer og Franck Schurhoff sier det slik i en artikkel i Schizophrenia Bulletin ( vol 40, n 5, pp 946-948, 2014): «Inntil ganske nylig er schizofreni og bipolare lidelser blitt oppfattet som 2 separate tilstander. Denne distinksjonen blir ennå undervist om i medisinske studier, opprettholdt i diagnostiske klassifikasjoner, stolt på av tilsynsmyndigheter, medikamentfirmaer, forskere og interessegrupper….Psykiatere vet at mellom disse to diagnostiske enheter er der ikke bare symptom-, diagnostisk og behandlingsmessig overlapp, men også felles genetiske og miljømessige risikofaktorer».

Mange av de genetiske funnene ser ut til å overlappe mellom forskjellige psykiske lidelser, noe som tyder på at »

43

det kan være et relativt stort innslag av felles bakenforliggende årsaker og sykdomsmekanismer. I en stor internasjonal studie publisert i The Lancet i februar 2013 fant man at diagnosegrupper som schizofreni, bipolar lidelse, autisme, depresjon og ADHD kan ha felles genetiske risikofaktorer.

De siste årene har i tillegg gitt oss mer kunnskap om nevrofysiologi, nevropsykologiske mekanismer og språkutvikling. Det er en økende frustrasjon over at denne kunnskapen i liten grad manifesterer seg i ny viten om etiologi, sykdomsforløp og behandling, og at de eksisterende diagnosekategoriene kanskje er et hinder for å utvikle en mer omfattende og integrert sykdomsforståelse. Dette kan illustreres med arbeider fra professor Patrick McGorry og medforfattere.

De har understreket betydning av tidspunktet for å iverksette behandling versus diagnostisk spesifisitet 4. De har foreslått en klinisk trappemodell («clinical staging») som beskriver de ulike dimensjoner og utvikling av mulig psykopa tologi, forebyggingsaspekter og relasjon til biomarkører.

Remisjon betyr at en «kommer ut av sykdommen».

Stress-sårbarhetsmodellen integrerer ulike psykologiske modeller med mulige biologiske forklaringsmodeller for sårbarhet for å utvikle psykose. En lav terskel for psykotisk sammenbrudd kan skyldes enten biologiske eller psykologiske forhold, eller begge samtidig. Ulike risikofaktorer knyttet til arv og miljø er gjenstand for intens forskning og omfatter blant annet genetiske og andre biologiske markører, forhold i svangerskap og ved fødsel og forhold av fysisk og psykologisk art.

Forskning har slått fast at miljøet har betydning. Både oppvekst i storbyer, migrasjon, rusbruk og traumatiske opplevelser ser ut til å være risikofaktorer.

Det er ikke funnet en klar sammenheng mellom forekomsten av schizofreni og sosial klasse, men prognosen er dårligere

for pasienter fra lavere sosiale klasser.

Dårligere prognose skyldes sannsynligvis forekomst av flere risikofaktorer, og at det tar lengre tid før denne gruppen kommer i behandling.

Den fasespesifikke tenkningen og forståelsen innebærer også at en må legge stor vekt på å forebygge videre sykdomsutvikling hos pasienten. Dette gjelder både ved primærsykdom og tilbakefall.

FOREBYGGING

McGorry og van Os skriver i en artikkel i Lancet (vol 381, 2013, pp 343-345) at «alle større psykiatriske lidelser har tidlige kliniske stadier, eller prodromaltegn/stadier. Dette er stadier med vedvarende psykisk stressopplevelse, og nedsatt fungering og med et behandlingsbehov men uten at de oppfyller de tradisjonell diagnosene. De som arbeider i primærhelsetjenesten kjenner godt til disse

I fig. 1 er de ulike fasene i sykdoms-

ut v i k l i ngen forsøk t i l lu st rer t .

Premorbid fase betyr her fasen før selve sykdommen bryter ut, prodromal betyr «varselsfase», og innebærer at en kan se de første tegnene på sykdom, men da oftest som uspesifikke tegn (f.eks. angstsymptomer og symptomer på depresjon). Psykosefasen vil bli omtalt i detalj senere, det viktigste tegnet i denne fasen er en nedsatt virkelighetstestende evne (realitetssans).

Som det går fram av figuren snakker vi om en «aktiv ubehandlet fase» og om «varighet av ubehandlet lidelse». Dette er faser som bør være så korte som mulig.

FIG. 1

44

stadiene, og erfarer at både DSM og ICD ikke er nyttige diagnostiske verktøy overfor disse, ofte unge hjelpsøkende, menneskene…..Imidlertid, det er en naturlig spenning mellom overbehandling og underbehandling i disse fasene».

De avslutter med å si at «diagnoser som fungerer både for pasient, familie, klinikere og forskere er definitivt mulig, men må være enkle. Klinisk «staging» (fasetenkning) er sannsynligvis den beste veien».

Det er svært viktig å tilrettelegge for at personer som utvikler, eller er i fare for å utvikle, en psykose, kommer raskt til utredning og behandling. Varigheten av ubehandlet psykose (VUP), fra første tegn på psykose og til behandling gis, er i den vestlige verden oftest mellom ett og to år. Sammen med en tidlig fase/ førsykdomsfase (prodromalfase) fø en VUP på i gjennomsnitt ett år, innebærer det at unge mennesker som utvikler en psykose, ofte går ubehandlet i to til tre år, mange ganger lenger enn det. Ved hjelp av omfattende opplysningskampanjer kan en redusere varigheten på ubehandlet psykose i et samfunn fra opptil flere år til bare noen uker eller få måneder, noe som er vist i det norsk-danske TIPSprosjektet.

Tidlig behandling med kort varighet på ubehandlet psykose ser ut til å gi bedre prognose og redusere selvmordsfaren. Det synes sikkert at en kan oppnå sekundærforebygging gjennom at adekvat behandling tilbys tidlig i sykdomsutviklingen.

Flere forskningsprosjekter har også vist at det kan være mulig å primærforebygge utvikling av psykoselidelser ved å intervenere i den såkalte prodromalfasen,dvs. for stadiet til senere psykoseutvikling. Det er for tidlig å si om disse forskningsresultatene kan

overføres til vanlig klinisk praksis.

TIPS-prosjektet (Tidlig intervensjon ved psykose) har bidratt vesentlig til denne nye og viktige kunnskapen.

TIPS-prosjektets resultater etter 10 års oppfølging, viser at sjansen for å oppnå recovery (tilfrisknet), bedømt med strenge kriterier, er over dobbel så stor når en kommer fra et sted med strategier for tidlig oppdagelse og kort VUP, sammenlignet med steder med lengre VUP. Dette gjelder selv om forskjellene i VUP ikke var store. Flere undersøkelser viser at det, på gruppenivå, er økende grad av uheldig forløp med økende varighet av ubehandlet psykose. En ser en gradvis uheldig utvikling allerede fra 7 dagers varighet av ubehandlet psykose, og studier viser at forløpet blir dårligere når VUP er over 3 måneder.

Skolen har en viktig rolle når det gjelder å oppdage mulig utvikling av psykose hos unge. Dette gjelder særlig i videregående skole og høgskole/universitet. Lærere og rådgivere trenger kunnskap om hva som kan være tidlige tegn på mulig psykoseutvikling, og må lære å ta slike tegn på alvor. Lærere kan oppdage at «noe ikke stemmer» hos en elev, og i samarbeid med familien, vurdere kontakt med helsetjenesten for oppfølging.

Skolehelsetjenesten, fastlegen og/eller kommunepsykolog/psykisk helsearbeider vurderer så situasjonen og henviser videre til psykisk helsevern ved behov.

Opplysn i ngs- og i n formasjonsprogrammer er en forutsetning for å kunne oppdage psykoser hos unge.

Slike programmer bør utarbeides i nøye samarbeid med bruker-organisasjonene.

A kt uel le må lgr upper for d isse informasjonsstrategiene er det generelle publikum, pasienter og pårørende, skolen (rådgivere, klasseforstandere og elever), fastleger, kommunepsykologer,

helsesøstre, NAV, spesialisthelsetjenesten og eventuelt andre instanser.

MER KONKRET OM DIAGNOSER

Gjennom en grundig og nøyaktig diagnostisering forsøker en å definere ulike sykdommer eller lidelser og å skille disse fra hverandre. Målet med dette er blant annet å bidra til en mer tilpasset behandling samt legge grunnlaget for økt kunnskap om disse lidelsene gjennom forskning og metodeutvikling.

Diagnosene er et språk, en terminologi, som letter kommunikasjonen innad i fagmiljøer og mellom ulike aktører innen tjenesteapparatet. Det er viktig å være klar over at diagnoser i psykisk helsevern er konstruerte konsensusbaserte enheter, og ikke absolutte sannheter. Det offisielle diagnosesystemet i Verdens helseorganisasjon WHO, ICD-10, er for tiden under revisjon, og det tilsvarende amerikanske, DSM-V, kom i revidert utgave i 2013. Norge er gjennom medlemskap i WHO forpliktet til å følge ICD 10.

Diagnostisering er også beheftet med ulemper, og innen psykisk helsevern må en derfor være særlig oppmerksom på mulige uheldige sider ved diagnoser.

Den viktigste ulempen er faren for at en reduserer mennesket til diagnosen, slik at en glemmer å se det hele mennesket bak diagnosen. Diagnoser kan virke overforenklende med hensyn til å se hele kompleksiteten som skjuler seg bak.

Diagnoser kan også virke stigmatiserende og bidra til selvstigma. Selvstigma vil si at pasienten tenker på seg selv som sykdommen han/hun har, istedenfor å se seg selv som et fullt og helt menneske med muligheter for utvikling.

I generell medisin er diagnoser helt avgjørende for valg av behandling, for det å kunne si noe om prognose, for å gi »

45

FIG. 2

FIG. 3

pasienter og pårørende innsikt i å forstå sykdommen, og for man kan se at man «tilhører» en gruppe av mennesker med den samme tilstand, f eks brystkreft, hjertelidelse osv. I psykiatrien er imidlertid verdien av å stille diagnoser mer ut ford rende og kompleks.

Diagnosene kan også ha fordeler ved seg; de kan f eks medvirke til å forklare fenomener og symptomer som pasient og pårørende har hatt vanskelig for å forstå.

Diagnoser skal være nyttige i det kliniske arbeidet; mange diagnoser i psykiatrien har relativt lav nytteverdi sett fra et klinisk ståsted. Det skyldes at man har betydelig overlapp mellom de såkalte psykiske «sykdommer», at de har lav reliabilitet («treffsikkerhet»), og gir et dårlig grunnlag for å si noe om prognose.

Diagnostisering ved psykoselidelser kan også være særlig utfordrende på grunn av potensielt kompliserte differensialdiagnostiske vurderinger og mange samtidige lidelser. For de som skal behandle disse lidelsene er tilstrekkelig mengde- og breddeerfaring med pasientgruppen viktig for å fange opp denne kompleksiteten.

PSYKISKE LIDELSER ER UNGE MENNESKERS LIDELSE

Psykoselidelsene innebærer store påkjenninger for dem som rammes og

for deres pårørende. Psykoselidelsene har også store samfunnsøkonomisk betydning. Dette har sammenheng med at lidelsene debuterer tidlig, noen ganger varer lenge, og noen ganger innebærer et langvarig funksjonstap. 75% av all psykisk lidelse debuterer før fylte 25 år, og «toppdebutalder» for diagnostisert psykisk lidelse er 20 år. Før dette vil de som utvikler alvorligere psykisk lidelser som alvorlig depresjon, bipolar lidelse, anorexi og ikke-affektive psykoser ha hatt symptomer som angst, depresjon, konsentrasjonsvansker osv. i ca 5 år, slik at de subjektive psykiske plagene som fortelle det unge mennesket at «det er noe som ikke er som det skal være» egentlig begynner i 15-årsalder, i gjennomsnitt …

Det stiller spesifikke krav til hvordan vi innretter våre helsetjenester: skal vi nå unge må vi ha lavterskeltilbud, lav grad av stigma knyttet til helsetjenestetilbudet, samt vektlegge informasjon om tidlige tegn og tilgjengelig hjelp.

I løpet av de siste 10 årene har forskningsfeltet psykisk helse forandret seg mye.

Først og fremst har det blitt enda tydeligere at de kliniske diagnosene som brukes i psykisk helsevern i begrenset grad representerer godt atskilte lidelser, og at det i mange tilfeller er unaturlig,

46



eller umulig, å skille psykiske lidelser fra hverandre slik vårt diagnostiske system gjør i dag.

Dette kommer klart til uttrykk ved at mange diagnoser inneholder overlappende symptomer, og ved at mange pasienter opplever å få en rekke diagnoser gjennom livet. Dette kan illustreres ved at et helt vanlig pasientforløp kan debutere med en angstlidelse i barndommen, etterfulgt av depresjoner i ungdomstiden, for å ende opp som en schizofrenidiagnose i tidlig voksen alder. Eksempelet illustrerer at denne pasienten på forskjellige tidspunkt i livet over en tenkt 5-10 års periode ville ha flere ulike hoveddiagnoser, til tross for at pasienten sannsynligvis har hatt den samme sykdommen/lidelsen/syndromet hele tiden. Det har også vært vanskelig å forutsi hvem som kommer til å få et negativt forløp og hvem som kommer til å klare seg bra.

En stor, sammenlignende befolkningsundersøkelse fra WHO i 1986 tydet på at antall nye tilfeller per tidsperiode (insidensen) av schizofrenidiagnose varierte lite fra land til land og fra distrikt til distrikt. Nyere undersøkelser viser imidlertid at forekomsten varierer til dels betydelig innad i enkeltnasjoner, mellom distrikter og mellom befolkningsgrupper.

Insidensen er høyere hos menn enn hos

kvinner, den er også høyere hos personer som bor i større byer enn på landsbygda, høyere hos immigranter enn hos ikkeimmigranter, og andregenerasjons innvandrere har en større insidens enn førstegenerasjons innvandrere. De fleste utvikler symptomer fra slutten av tenårene og fram mot 30-årsalderen.

Personer med sen sykdomsdebut har ofte bedre fungering og mindre kognitive vansker før sykdom (premorbid) enn personer med debut i yngre alder.

En har vanligvis regnet med at livstidsrisikoen for å utvikle schizofreni ligger på rundt 1 % i de fleste befolkningene verden over. Nyere undersøkelser tyder på at forekomsten varierer avhengig av hvor smalt eller bredt schizofreni er definert i studiene.

Antall nye tilfeller av schizofreni i løpet av et år (insidens) varierer fra 5,5 til 40 per 100 000 innbyggere i ulike studier. Den gjennomsnittlige forekomsten (medianen) av nye tilfeller ser ut til å ligge på rundt 15 per 100 000 innbyggere per år, men variasjonen i forskjellige studier er stor og varierer med omgivelser/miljø.

Schizofreni er én av relativt få psykiske lidelser der det tidligere ble antatt at forekomsten var lik hos kvinner og menn.

Nyere bearbeidinger av epidemiologiske studier tyder på at insidensen er høyere hos menn enn hos kvinner, og det er dokumentert at menn utvikler symptomer tidligere enn kvinner. Vurdert på gruppenivå har menn også et mer alvorlig forløp med mer sosial fungeringssvikt.

Erfaringsvis er tidligere debutalder, det vil si under 13 år (very early onset, VEOS) forbundet med dårligere prognose.

Studier viser at i denne gruppen vil 50– 90 % fortsatt ha en schizofrenidiagnose i voksen alder, mens det er rapportert om tilfriskning (remisjon) i 12–27 % av tilfellene.

Samtidig viser nyere norsk statistikk over unge uføre og årsaken til deres uførhet at alvorlige psykiske lidelser er den viktigste årsaken til uførhet blant unge, og at denne utviklingen nærmest stiger eksponensielt, og parallelt med at det i Norge investeres stadig meg midler i det psykiske helsevernet, både i kommuner og på DPS- og sykehusnivå. Det forteller oss at det vi gir av behandlingstilbud ikke treffer de viktigste målgruppene, og at når det treffer så har det ikke den ønskete effekt (fig 3).

KONSEKVENSER FOR STRUKTUR OG INNHOLD I TJENESTENE

De siste tiår har altså lært oss å betrakte psykiske lidelser som dimensjoner, og ikke som atskilte kategorier. Det er også en stigende erkjennelse av at disse lidelsene utvikler seg langs et kontinuum, i stadier, og at debutfasen er langt tidligere enn hva vi før antok.

Igjen: Psykiske lidelser er de unges lidelse.

Unge mennesker har vanskelig for å sette ord på og forstå de følelser de opplever.

Fremtidens psykiske helsevern må derfor i langt større grad ha bevisste, nasjonale, informasjons-, opplysnings-, opplæringsog antistigmastrategier, innrettet mot særlige målgrupper som unge, skolelever og spesielle risikogrupper.

Forebyggingsaspektet må få stor plass, gjennom bevisste t idligintervensjonsstrategier innrettet mot ulike symptomutforminger, helt ned i barne- og ungdomspsykiatrien.

For å oppnå tidlig intervensjon må tilgjengelige tjenester ha en lav terskel, og være lett tilgjengelig, helst på steder der barn og ungdom ferdes, i et ikke-stigmatiserende miljø. I Australia har man satt dette i system gjennom de såkalte «Headspace»-sentrene:

det er sentre som tilbyr tjenester som pedagogisk rådgivning, juridisk rådgivning, arbeidskontor, fastlege og spesialisttjenester ute i lokalsamfunnet.

De kunstige aldersgrensene i mellom barn-, ungdoms- og voksenpsykiatri må fjernes og/eller omdefineres. Tiden er for lengst overmoden til la tilbudet for ungdom og unge voksne samordnes, f.eks slik at vi har et tilbud fra 0-12, 1323(25). Ideelt sett bør vi innføre et 0-100 perspektiv. Nyere strategier for forskning og langtidsoppfølgning anbefaler nettopp det.

Psykisk helsevern må få et mye tydeligere resultatfokus. I dag er det ingen som etterspør hvilke behandlingsresultater er det vi faktisk oppnår. Og, resultatbevisstheten blant ansatte i psykisk helsevern er veldig lav, man kjenner rett og slett ikke sine egne behandlingsresultater.

Det er to ting vi lurer på, som pasient eller pårørende, når sykdom rammer: 1) Hva er det som feiler meg, og 2) hvordan skal det gå med meg, hvordan er prognosen? Resultatet kan vi si noe om via enten kvalitetsindikatorer eller absolutte måltall. Mange tror at det er vanskeligere enn i somatisk helsetjeneste, noe som slett ikke er tilfelle. Vi rår i dag over gode metoder til si noe om de gode behandlingsresultatene vi oppnår i dagens helsevern, og hvilke som ikke er så gode.

Bare når vi kjenner våre resultater kan vi gjøre godt begrunnete prioriteringer.

Vi har i Norge fram til 2015 utviklet en del gode retningslinjer for utredning, behandling og oppfølgning av forskjellige psykiske lidelser. Felles for disse er at de har et nivåovergripende perspektiv; de prøver å legge til rette for såkalte sømløse tjenester over forvaltningsnivåene. Alle understreker viktigheten av kontinuitet i behandlingen, og da snakker vi ikke om »

47

kontinuitet til et DPS eller en poliklinikk eller til et behandlingsteam, men til en forpliktende menneskelig relasjon.

Ret ningslinjene vekt legger også i svært stor grad de psykososiale behandlingstilnærminger, såkalte ikkebiologiske behandlingstilnærminger.

Det står ikke i motsetning til f eks medikamentell behandling, men i forhold til de alvorligste psykiske lidelsene må vi innse at dagens medikamenter ikke er så effektive som man kunne håpe.

Desto viktigere blir det at vi tar i bruk dokumentert effektive behandlingsformer som samtaleterapier, familietilbud, miljøterapi, musikkterapi og andre kunstterapiformer. Individualisert støtte i forhold til arbeidsliv og studier er nå godt dokumentert som et av de aller viktigste tiltakene vi kan sette inn. Dette er dyre behandlings- og tiltaksformer, mye dyrere enn medikamenter, og behandlingsformer som krever tid, men alle økonomiske beregninger viser at samfunnet sparer store midler i et

livsperspektiv gjennom evidensbaserte t id l ig i nter ven sjon sst rateg ier og skreddersydde behandlingsopplegg. Tid til å være sammen, til å bygge relasjoner, er sannsynligvis den viktigste ingrediens i god psykiatrisk behandling, tid og kontinuitet. Begge disse faktorene har fått lide i seneste tiårs omstruktureringer i norsk psykisk helsevern, selv om veien dit vi er nå har vært brolagt med de beste intensjoner.

gis til riktig tid, og hvis pasienten deltar aktivt i behandlingen og unngår uvettig bruk av rusmidler. For de alvorligste lidelsene er det noen ganger snakk om behandling i flere år, noe som er særlig utfordrende for unge mennesker.

Deler av innholdet i dette kapitlet er hentet fra referansene 1 og 2 nedenfor.

For ut vi k l i ngen av fremt idens psykiske helsevern må disse to verdier være de som viser vei, og som våre helsetilbudsstrukturer reflekterer.

Psykiske lidelser er lidelser med god prognose, hvis riktig behandling gis til riktig tid, og hvis pasienten deltar aktivt i behandlingen og unngår uvettig bruk av rusmidler. For de alvorligste lidelsene er det noen ganger snakk om behandling i flere år, noe som er særlig utfordrende for unge mennesker.

Litteratur: 1. Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølgning av personer med psykoselidelser. Utgitt av Helsedirektoratet juni 2013. ISBN-nr 978-82-8081-241-1. www. helsedirektoratet.no 2. Hva er psykose? Introduksjon om psykotiske lidelser for omsorgspersoner, familie og venner. Jan Olav Johannessen. Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, 4006 Stavanger. post@psykopp.no.

3. Understanding Psychosis and Schizophrenia.

The british Psychological Society. Canterbury Christ Church University. P4P@bps.org.uk

6. Schizofreni. Bjørn Rishovd Rund.

Hertervig forlag, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. post@psykopp.no

4. Schizofreni. Gerd Ragna Bloch Thorsen/ Jan Olav Johannessen. Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, 4006 Stavanger. post@psykopp.no

7. Early intervention, youth mental health: the value of translational research for reform and investment in mental health. McGorry P.Australas Psychiatry. 2014 Jun 3;22(3):225227

5. Unyttig som en rose. Arnhild Lauveng.

Cappelen norsk forlag.

8. Redeeming diagnosis in psychiatry: timing versus specificity. McGorry P, van Os J. Lancet. 2013 Jan 26;381(9863):343-5

48

49



NYTT FRA PSYKOPP

SOLASEMINARET 2015 ET PÅRØRENDESEMINAR OM MEDBESTEMMELSE, VERDIGHET OG RESPEKT. I september arrangeres Solaseminaret for 10. gang på Sola Strand Hotel – et viktig møtested for brukere, pårørende og helsepersonell, men med fokus på pårørende. Å være pårørende kan være en utfordring. Det kan være krevende og belastende når livet dreier seg om engstelse for sine nærmeste. Angst for selvmord, skader og sorg over tapte muligheter er tungt å leve med.

Også pårørende trenger omsorg og forståelse, og på årets seminar

rettes søkelyset mot de pårørendes livssituasjon. På programmet står foredrag om å vokse opp som pårørende, dilemma rundt medisinbruk, medisiners virkning/bivirkninger, pårørendepolitikk og hvordan pårørende møtes og bør møtes i helsevesenet. Det blir satt opp miniseminar om flerfamiliegrupper, fysisk sykdom ved psykisk sykdom, selvhjelp og om å være uten samtykke, men med rettigheter i psykisk helsevern.

Seminaret arrangeres av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i samarbeid med Landsforening for Pårørende innen Psykisk Helse (LPP), med støtte fra Helsedirektoratet.

Tid: 11. og 12. september 2015 Sted: Sola Strand Hotel For påmelding og mer informasjon, se psykopp.no

SCHIZOFRENIDAGENE 2015 PSYKIATRIKONFERANSE Siden 1989 har Schizofrenidagene vært et treffpunkt for fagfolk fra hele landet, med foredrag fra nasjonale og internasjonale klinikere og forskere. Schizofrenidagene i Stavanger er blitt en konferansearena som er unik i nasjonal og internasjonal sammenheng, og er Nordens største, faste tverrfaglige psykiatrikonferanse.

Temaet for årets konferanse er ”Når følelser blir lidelse”. Når går følelser fra å være vitalt og friskt til smertefylt og forstyrret? Og hvem bestemmer det?

Hvilken plass har det subjektive i det objektive, og hvordan påvirker følelser vår adferd, våre liv og relasjoner?

Nasjonale og internasjonale forelesere vil belyse dette fra ulike fagdisipliner: - Hjernens emosjonelle arkitektur - Interpersonelle neurobiologi - Følelser i utvikling - Diagnosekritikk. Diagnosesystemer - Sinte unge menn. Snille flinke piker

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og Stavanger Universitetssjukehus Psykiatrisk divisjon arrangerer konferansen i nært samarbeid med Rogaland A-senter, RKBU Vest, Sola DPS, Jæren DPS, BarnsBeste, Stavanger kommune, Universitetet i Stavanger, Mental Helse SørVest, TIPS Stavanger, Fylkesmannen i Rogaland, NAPHA, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Klubbgata Legesenter og Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (Rogaland).

Tid: 2.-6. November 2015 Sted: Stavanger Forum For påmelding og mer informasjon, se schizofrenidagene.no

50

LIV SKAL LEVES NY BOK OM Å LEVE MED EN ALVORLIG DIAGNOSE Noen ord snur opp ned på livet. Diagnose er et slikt ord. Det markerer overgangen til en ny fase i livet, skillet mellom før og nå. Det er en rystende opplevelse å få en diagnose som kreft, ALS eller Parkinsons sykdom. Livet blir aldri det samme. Og overgangen er full av motstridende følelser: Angst for det ukjente, frykt for å forlate de nærmeste og etterlate dem i sorg, angst og smerte. I en rar runddans møtes angst og håp. Et kaos som springer ut av spenningen mellom det biologiske faktum at den som blir født, også må dø en gang - og om ønsket om å leve.

I boken “Liv skal leves” står informantene i sentrum og forteller sine historier om hvordan de fikk sin diagnose, og om hvordan de levde og lever sine liv med den. Det er en bok om sorg, sykdom og det mørke sinn, forståelig nok. Samtidig forteller den om håp og verdighet, om hverdagsheroisme og omsorg for de nærmeste.

Boken henvender seg til mennesker som lever med en alvorlig diagnose, og til pårørende og helsepersonell.

Liv skal leves - Å leve med en alvorlig sykdom Jan Bjarne Bø Hertervig Forlag / 2015 Pris 250,Boken kan kjøpes på hertervigforlag.no eller i vår butikk i Kirkegata 40, Stavanger.

VIKTIGE TELEFONER OG ADRESSER

ADHD Norge Tlf 67 12 85 85 www.ADHDnorge.no Norsk OCD Forening P.b. 3008 Lade c/o Psykiatrisk Institutt 7441 Trondheim Tlf.: 73 86 45 98 Mobil 938 17 441 Angstringen Norge Nettverk av selvhjelpsgrupper og landsdekkende informasjonsarbeid Tlf. 22 22 35 30.

E-post: angstringen@angstringen.no www.angstringen.no Barn og unges kontakttelefon: 800 33 321 – gratis grønt nummer DIXI Ressurssenter for voldtatte Stiftelsen DIXI Ressurssenter, Oslo Arbins gt 1, 0253 Oslo Telefon: 22 44 40 50 Faks: 22 44 40 55 E-post: dixi@dixioslo.no www.dixi.no Erfaringskompetanse.no: Pb. 298 Sentrum, 3701 Skien Informasjonssenteret Hieronimus Pb. 1752, 5816 Bergen Tlf.: 55 56 03 04 www.hieronimus.org

Kompetansesenteret for angstlidelser Aker Universitetssykehus, Divisjon psykiatri.

Sognsvannsveien 21 0320 Oslo Tlf. 22 92 39 72 Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Tlf: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no www.lpp.no Mental Helse Norge Storgata 38, 0182 Oslo Tlf.: 09875 hjelpetlf: 116 123 arbeidslivstlf: 815 44 544 www.mentalhelse.no Mental Health Net En av de største nettinformasjonene om psykisk helse for både pasienter og behandlere. Gir lenker til mange amerikanske nettsteder. www.mentalhelp.net Norsk selvhjelpsforum Pb. 15, 0330 Oslo Tlf.: 23 33 19 00 E-post: post@norskselvhjelpsforum.no www.selvhjelp.no

Rådet for psykisk helse Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo Tlf.: 23 10 38 80 E-post: post@ www.psykiskhelse.no psykiskhelse.no Senter for spiseforstyrrelser Madlaveien 13, 4008 Stavanger Tlf.: 51 52 99 66 E-post: sfospis@online.no www.senterforspiseforstyrrelser.no Senter mot seksuelle overgrep Rogaland Telefon: 51 97 19 00 Støttesenteret mot Incest Stiftelsen SMI, Oslo Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Tlf.: 23 31 46 50 Faks: 23 31 46 51 E-post: postmaster@smioslo.no www.sentermotincest.no Voksne for barn Stortorvet 10, 0155 Oslo Tlf.: 23 10 06 10 Hjelpetlf.: 810 03 940 E-post: vfb@vfb.no www.vfb.no

Norsk Tourette forening Bragernes Torg 13, 3017 Drammen Tlf.: 31 41 10 55 E-post: post@touretteforeningen.no www.touretteforeningen.no

Vi støtter Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Sandnes kommune

51

Henger med i svingene Bakgrunnen for overskriften min denne gang, er at det er så mange ulike arbeidsgrupper og utvalg i sving. Det utarbeides nye veiledere, nye stortingsmeldinger og det er så mye i gang, at det kan være vanskelig å holde oversikten. Men vi henger med i svingene!

Jeg selv er blant annet med i arbeidsgruppen som jobber fram en ny veileder for hvordan man skal jobbe med pårørende. Ikke bare innen psykisk helse, men også både innen somatikken og på rusfeltet. Vi har også gitt innspill til en rekke andre ulike planer, strategier og føringer.

Eksempler på dette er den nye stortingsmelding 26, som omhandler primærhelsetjenesten. Vi kan klart stadfeste at vi er på banen, men minst like gøy er det å se at myndighetene lytter. Vi registrerer at de tar til seg innspillene våre, og at vi faktisk kjenner igjen organisasjonenes innspill når de ulike publikasjonene kommer. Det er et helt annet fokus på pårørende nå, enn hva det var for bare noen få år siden.

Den 25. mars hadde vi pårørendekonferanse i Oslo.

120 fagfolk og ulike myndighetspersoner deltok.

Konferansen var for oss en kjempesuksess, og det er virkelig gøy å se at pårørende omsider er i ferd med å settes på kartet rundt omkring.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPPS LANDSKONTOR Daglig leder: Kenneth Lien Steen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no LPPS MEDLEMSSIDER Ansvarlig redaktør: Kenneth Lien Steen E-post: kenneth@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Sånn litt mer internt så har de fleste lokallagene våre nå fått avholdt sine årsmøter. Medlemstallet vårt er fortsatt økende, og det skjer svært mye positivt i organisasjonen vår.

Sekretariatet er på plass i nye, flotte lokaler. Vi har avholdt landssamling, der lokallagene våre spilte inn en rekke gode tips, saker og ideer som vi skal ta med oss videre. Sommeren er på full fart. Det er i det hele tatt gøy å se alt som skjer for tiden.

Den 8. juni utvider vi også rådgivningstjenesten vår med å ha rådgivning på chat. Her kan pårørende skrive anonymt med oss, noe jeg tror vil gjøre rådgivningstjenesten vår mer attraktiv ovenfor yngre pårørende. Dette skal vi takke ExtraStiftelsen for, som har gitt oss prosjektmidler til å prøve ut dette nå i 2015 og neste år.

Så med det vil jeg ønske deg en riktig god sommer.

Vi får satse på varme måneder, der vi får grillet og spist både en og to is.

Anne-Grethe Terjesen Landsstyreleder

MEDLEMSKAP I LPP Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­rørende regnes foreldre, ekte­ feller og samboere, søsken, barn, beste­foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

52

Enkeltmedlemskap: kr. 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr. 420,- pr. år Støttemedlem personlig: kr. 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/ organisasjon: kr. 560,- pr. år

www.lpp.no

Kjærlighet og verdighet i tilfriskningsprosesser Bente Hasle ga i 2013 ut doktoravhandlingen «Kjærlighet og verdighet i tilfriskningsprosesser – om foreldreskap når barn har psykiske vansker».

På LPP Søre Sunnmøre sitt årsmøte den 12. mars kunne hun fylt av humor fortelle at hun hadde presset seg inn for å få lov til å presentere avhandlingen. I salen satt 25 lydhøre pårørende, inklusive enkelte fagfolk, og fikk en god gjennomgang av hennes funn.

Videre viste Hasle til at en av tre blir helt friske av schizofreni. En av tre har en god livskvalitet og trenger bare litt støtte, mens en av tre trenger varig støtte og er kronisk syke. Av den grunn tenker også mange at schizofreni er synonymt med en livsvarig lidelse.

Årsaken til at Hasle engasjerte seg i akkurat dette fagfeltet, var egenerfaring. Hun fortalte at hun er mor til en jente som nå er 31 år gammel. Hennes datter led av alvorlig spiseforstyrrelse, men er nå helt frisk og jobber som avdelingsleder i en barnehage. Dette etter å ha vært inn og ut av psykiatrien i en årrekke.

- Hva er det jeg har gjort galt? Hvorfor rammer dette oss? I en og samme gruppe er det en mor som er fortvilet fordi hun har skilt seg. En annen er fortvilet fordi hun ikke har skilt seg. Vi tar en ulidelig stor skyldfølelse.

Vi vet derimot lite om dette gjelder fedre også, da det er mødre som i stor grad undersøkes, fortalte Hasle.

Hasle er utdannet barnevernspedagog. – Jeg lærte mye om hvor viktig det er å tenke helhetlig, familie og nettverk. Tenkte at vi måtte ha vært spesielt uheldige.

Jeg begynte å nøste i hvordan dette hadde seg når jeg kom over den verste depresjonsperioden. Samtidig er jeg veldig glad for at LPP nå er for alle pårørende, og ikke bare alvorlig syke, som var fasiten for noen år siden. Dette er en forandring jeg er glad for å se. Jenta mi er en av mange som har blitt frisk, og det er mange med barn som også trenger hjelp, sa Hasle.

Hun fortalte også mer direkte om en del av funnene sine. Hasle fant blant annet at det oppleves som en ensom kamp. At gjennom å godta at sånn er livet nå, enten for en periode eller for resten av livet for den del, så har det egentlig vært en kamp hele tiden. Det handler om kampen for hjelpsom hjelp. Kampen om forståelsen, forklaringene og diagnosene. Kampen for en bedre hverdag, bedre levekår.

Fem år etter Hasles funn, fant også Bente Weimand de samme svarene i sine undersøkelser. Etter fem år kan man altså slå fast at det fortsatt er sånn.

I 2007 fikk hun penger fra Extrastiftelsen til Selvhjelp for pårørende. Dette var et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Volda. Prosjektet gikk rett og slett ut på at man undersøkte om det hjelper folk å prate med andre i like situasjoner. – Vi hadde bare 11 informanter, men kvalitativt gode og lange intervjuer. Alle var unisont enige om at dette var gode erfaringer. Det var mye snørr og tårer og vonde følelser å prate om, men det opplevdes godt å få pratet om allikevel, fortalte hun.

Å tviholde på og styrke det normale ved den syke styrker samspill og tilfriskning. Å balansere håpet er en stor utfordring. Å være pårørende tar tid og tapper for krefter. Å bli tatt på alvor er hjelpsomt. Aldri gi opp håpet om bedring.

Hasle fikk beskjed om at hennes datter hadde boarderline personlighetsforstyrrelse. - Jeg fikk også beskjed om at dette var en kronisk lidelse og at hun kom til å være psykisk syk resten av livet. Da bestemte jeg meg for at den sekken skal jeg ta på meg og bære, men etter noen dager bestemte jeg meg for at denne kampen skal jeg ikke gi opp. Jeg ville kjempe.

Hasle fortalte at det kan ta veldig lang tid for pårørende å erkjenne hva situasjonen egentlig er. - Når du først forstår at det er en psykisk lidelse, og første diagnose kommer, så viser det seg at det er veldig tidkrevende å finne den riktige diagnosen. Veldig mange har veldig mange diagnoser før man lander på den kanskje riktige, sa hun.

53 Illustrasjonsbilde/SXC.hu

Derfor tok jeg på meg en annen sekk. Min datter har gjort hovedjobben. Det har vært en haug med både gode og dårlige hjelpere i hjelpetjenesten, som også har brutt ned det vi har bygget opp. I gode episoder er håpet om full tilfriskning til stede, men så kommer tilbakefallene. Det er en kjempevanskelig balansegang mellom mas og hjelp. Ha håp om bedring, kanskje ikke alltid å bli helt frisk, fortalte hun forsamlingen.

Andre funn er blant annet at det er viktig for pårørende at våre kjære har god nok hjelp for at vi selv skal ha det bra. Å møte andre i samme situasjon er selvhjelp. Å bli møtt i dialog av hjelpere medfører mestring. Behov for å bearbeide følelser utløst av møtet med psykisk sykdom og møtet med hjelpeapparatet.

Behov for å finne grenser for ansvar. Reetablere avstand – ansvarliggjøring. Mestringsstrategier utvikles og endres over tid. Pårørende er ikke bare sårbare i krisen, men hudløse. Dette må hjelpetjenesten ta hensyn til.

Det oppleves som en provokasjon å få beskjed om å tenke på seg selv, men over tid er det utrolig vanskelig å hjelpe om man selv faller sammen.

dem gående og det er kjærligheten som gjør dem i stand til det. Kjærlighetsprosjektet er rehabilitering av barnet. Verdighetsprosjektet er rekonstruksjon av egen foreldreverdighet. Dette er samvirkende prosesser. Når man får være kjærlige foreldre, så øker verdigheten som foreldre. Det fører til bedre selvtillit, og dermed økt styrke for å bidra for begge parters del, avsluttet hun.

Foreldre kjenner ikke bare best til barnet, de kjenner også mest for barnet, sa Hasle. Det er håpet som holder

LPPs rådgivningstelefon for pårørende

22 49 19 22 Åpningstider: Mandag - fredag kl. 10.00-15.00 Tirsdag kl. 10.00-19.00

54

Erfaring på vei Stadig flere har innsett viktigheten og nødvendigheten av å inkludere erfaringskompetanse i det offentlige. Helsedirektoratet har blant annet tilskuddsordninger for kommunene som ønsker å ansette personer med egenerfaring.

Vi har tatt en prat med to som nå er ansatt på bakgrunn av erfaring.

I Bodø finner vi Jostein Jakobsen. Han kan fortelle at Bodø kommune nettopp er en av de kommunene som søkte Helsedirektoratet om slike midler, og fikk søknaden innvilget. Jakobsen er både lokallagsleder i LPP Salten og 1. vara til LPPs landsstyre.

LPP Salten var en pådriver for at kommunen skulle søke om midler til erfaringskompetanse. I samarbeid med LMS, LPP og Bodø kommune, resulterte dette altså i en søknad, som også ble innvilget. Bodø kommune oppretter nå et prosjekt, der man har en ny prosjektmedarbeider i full stilling, og en i halv stilling.

- Dette er et viktig prosjekt, nettopp fordi noe av svakheten i systemet i dag er kontakten med de pårørende, forteller Jakobsen. Han er ansatt i halv stilling, på bakgrunn av sin erfaring som pårørende.

Jostein Jakobsen er tilsatt i prosjektstilling i Bodø kommune.

- I en samhandlingssituasjon er man nødt til å gjøre noe med de pårørende om man skal få ut ressursene som de pårørende faktisk er. Det har vist seg at disse ressursene ofte finnes, men man kjenner de ikke. Derfor er det også så bra at vi nå får inn en faktisk pårørende i en medarbeiderrolle, sier han.

jungelen, som hjelpeapparatet ofte fremstår som.

- Det er en del utfordringer i forbindelsene mellom systemet og pårørende. Hva er en god måte å samarbeide på? Det er mye frustrasjon ute blant pårørende som man må kunne gjøre noe nyttig ut av, istedenfor å bare se utfordringene. Dersom vi greier å kombinere frustrasjon med å tenke løsninger, så tror jeg vi kan få noe fornuftig ut av det, forteller Jakobsen.

Jakobsen forteller at mye av målet nå er å finne et godt opplegg, der de pårørende lettere kan finne fram i

Prosjektet er i utgangspunktet et 1-årig prosjekt, men Helsedirektoratet finansierer for inntil 3 år. Dersom prosjektet viser seg å medføre gode resultater, vil det også forlenges.

- Arbeidsoppgavene skal utformes etter hvert.

Prøveprosjekt utformes jo mens man går, sier Jakobsen.

SPESIALRÅDGIVER

Anne-Grethe Terjesen jobber som spesialrådgiver ved Drammen DPS.

Ved Drammen DPS har landsstyreleder i LPP AnneGrethe Terjesen kommet på plass som spesialrådgiver.

Hun forteller at Drammen DPS nå satser på å styrke selve faget brukermedvirkning i tjenesteleddet.

55

- Det er fantastisk flott at Drammen DPS har en slik stilling. Jeg skal blant annet bidra til at de ansatte får mer fokus og kompetanse på brukermedvirkning, samtidig som man iverksetter tiltak på individnivå, både for brukere og pårørende, forteller Terjesen.

Helsedirektoratet har en rekke ulike tilskuddsordninger.

Flere av disse er velegnet som samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten.

Dette er også tilskuddsordninger som Helsedirektoratet forvalter, og som ligger inne i statsbudsjettet.

Hun peker på tiltaket “Møteplass” som et konkret eksempel på hva man nå er i gang med i Drammen DPS.

En oversikt over de ulike tilskuddsordningene finnes på: - Dette er en viktig vei for å få brukermedvirkning mer integrert i tjenesten. Min stilling er bare ett av mange tiltak for å styrke dette. Brukerråd, brukerrepresentasjon i ulike råd og fora, samt erfaringskonsulenter er en annen type medvirkning. Ikke minst at man også innen FoU-avdelingene setter fokus på brukermedvirkning som et fagområde, sier hun.

www.helsedirektoratet/tilskudd

En pårørende mener...

Retten til et verdig liv Oppskrifta på et verdig liv handler ikke bare om at et menneskes primærbehov blir dekt. Det å bli hørt og godtatt som den jeg er, er viktig. Å holde fasaden er utrolig nedbrytende over lengre tid. Sjølrealisering og det å ta ansvar for eget liv blir tomme ord for alle som sliter psykisk/fysisk – ”Ta deg sammen” og ”bruk viljestyrken din, så klarer du deg sjøl!” Det er ikke sant, sjøl om det er lettvint for de som sitter i maktposisjoner og de som jobber direkte med brukerne. Mange trenger omsorgsfull støtte både fra folk med fagkompetanse, og ikke minst, er nærhet og fellesskap med familie, venner, naboer, kolleger m.fl. like viktig. Innen psykisk helsevern får mange følelsen av utilstrekkelighet og isolasjon. Det blir mange ensomme stunder, noe jeg tror gjelder flere brukere.

Den vanligste, mest utbredte diagnosen i dagens psykiatri, er angst og depresjon. Det er mange grader og like mange årsaker. Stress kommer høyt på lista. Jeg tror at alle har i korte/lengre perioder følt hvordan disse virker på kropp og sinn, men mange har jobba seg gjennom det uten faglig hjelp. Når mennesker eller brukere ikke lenger mestrer dette aleine, og angsten tar over styringa, og depresjonen så djup at senga blir best døgnet rundt, er det et klart behov for hjelp fra psykisk helsetjeneste, I min heimkommune kalt oppfølgingstjenesten. Det har alle etter helseforetaksloven krav på. Å nekte en bruker som sliter hjelp innen primærhelsetjenesten/ kommunen, er grove brudd på flere lover. Når en bruker med stort hjelpebehov blir nekta bistand, kan det være ei tynn hinne som skiller liv og død også i psykiatrien.

I landet vårt har hvert fylke et bruker- og pasientombud. I Nord-Trøndelag er det Kjell J. Vang. Det hadde vært ønskelig at helsevesenet hadde fungert godt uten disse ombuda, men slik er det dessverre ikke. Erfaringsmessig vet jeg at Vang legger ned et formidabelt arbeid for mange. Hans dyktige, klarsynte medmenneskelighet har hjulpet brukere/pasienter til å få nødvendig hjelp til å mestre hverdagen.

Vi trenger et rausere samfunn der materialismen ikke brukes som målestokk. Trygghet og tillit i ulike relasjoner kjøpes ikke! Psykiatrien har vært en underprioritert gruppe i flere tiår. Den nye Regjeringa har ved Helseminister Bent Høie, lovt å gi denne gruppa høyeste prioritet. En får håpe på at det ikke bare blir ”store forklaringer og spinkle ord!” Retten til å leve et så godt liv som mulig er viktig også for mennesker som har behov for bistand fra psykisk helsetjeneste. Det handler om at brukernes/pasientenes interesser, behov og sikkerhet blir ivaretatt.

Sigrun Dagrundottir Granås, Stjørdal.

56

Red. anm: Innlegget er forkortet.

Saksbehandling i klagesaker LPP avholdt landssamling på Park Inn Gardermoen søndag 10. mai 2015. Temaene her var blant annet saksbehandling i klagesaker. Dette innlegget ble holdt av advokat Kristin Kramås fra advokatfirmaet Hestenes og Dramer Son AS.

Det er fem forskjellige lover som psykisk syke og/eller pårørende til psykisk syke personer må forholde seg til:

- § 7-2 Her beskrives klageretten. For pårørende er det verdt å merke seg siste avsnitt i bestemmelsen:

- Forvaltningsloven (fvl) – hele loven - Folketrygdloven (ftrl) kap 21 – noen særregler utover forvaltningsloven - Pasient- og brukerrettighetsloven (pasrl) – i prinsippet hele loven - Psykisk helsevernloven (phlvl) - Helse- og omsorgstjenesteloven. Her er det flere bestemmelser innimellom, f.eks. tvangsregler for rusmisbrukere i kap. 10: Kommunen skal undersøke saken ved anmodning fra pårørende, og har plikt til å informere pårørende, se § 10-1

«Pasient eller bruker eller dennes representant som mener at bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2 og § 6-3 er brutt, kan klage til Fylkesmannen.

Klagen sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen.

Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsen i § 2-1 b femte ledd ikke er overholdt, kan klage til en klagenemnd som oppnevnes av departementet. Klagenemnda skal ha fem medlemmer.

Lederen skal være jurist. Departementet oppnevner medlemmer og deres personlige varamedlemmer for to år om gangen. Det er adgang til å gjenoppnevne medlemmer og varamedlemmer.

Alle lovene kan lastes ned på www.lovdata.no.

Når en skal klage på et vedtak, er det viktig å merke seg klagefrister. Det er forskjellige klagefrister i forhold til hvilken lov som er lagt til grunn for vedtaket.

Første ledd gjelder tilsvarende for andre som mener de ikke har fått sine selvstendige rettigheter etter kapitlene 3 til 6.

I forvaltningsloven (fvl) er det kapittel seks som omhandler klage og omgjøring av vedtak. Paragrafene en bør merke seg her er:

Pasientens eller brukerens representant etter første og annet ledd er den som har fullmakt til å klage på pasientens eller brukerens vegne, eller som har samtykkekompetanse etter kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.»

- § 28 Klagerett – klageinstans. Rettslig klageinteresse.

Klagen skal sendes vedtaksorganet.

- § 29 Klagefrist: Klagefristen er tre uker fra det tidspunktet man mottok vedtaket, eller fra det tidspunktet man burde ha skaffet seg kunnskap om det. Klagefristen avbrytes når en ber om en begrunnelse for et vedtak. En kan be om forlengelse av klagefrist, dette gis av vedtaksorganet. En kan også be om at saken likevel behandles selv om fristen er oversittet.

- § 35 Omgjøring uten klage. Verdt å merke seg at vedtak som må anses ugyldig kan omgjøres.

- § 36 Sakskostnader

Videre bør en merke seg følgende paragrafer: - § 7-3 Klagens form og innhold.

- § 7-4 Anmodning om vurderingen av mulig pliktbrudd.

- § 7-5 Frist for klage. Her er det fire ukers klagefrist.

- § 7-6 Forvaltningslovens anvendelse.

Første avsnitt, andre setning: «Fylkesmannen skal ved prøving av kommunale vedtak om helsetjenester legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum. For øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.»

I pasient- og brukerrettighetsloven (pasrl) er det kapittel syv som omhandler klage på et vedtak.

Paragrafene her en bør merke seg er:

57

I Folketrygdloven (ftrl) er det kapittel 21 som omhandler saksbehandling i trygdesaker samt ankeog klagebehandling.

modifikasjoner rundt fullmaktsbestemmelsene i ftrl § 12, se §§ 1-6 og 1-7 (rett til advokat og når det er rett til fri rettshjelp.)

Her er klagefristen på seks uker. Ankefrist til lagmannsretten over Trygderettens ytelser er på seks måneder. Man har en særskilt opplysningsplikt og ytelsene kan bortfalle om man er skjødesløs med helsen.

Se også forskrift til phlvl, (kap. 7 II) om saksbehandlingsregler i saker under Psykisk helsevern.

HVEM ER PÅRØRENDE? Kramås påpekte her at det er lurt å få skrevet en fullmakt sammen med den som er psykisk syk på et tidspunkt da dette lar seg gjøre. Dette er et viktig dokument å ha ved behov når personen er syk og ikke i stand til å gi uttrykk selv. Så lenge ikke personen trekker tilbake fullmakten, er den gjeldenes og forenkler mye for den pårørende. I fullmakten bør det defineres at den gjelder i en hver sak i det offentlige. Så slipper man vurderinger rundt gyldigheten av fullmakten.

Kramås foreslo at man muligens i visse tilfeller kan klare å utforme en fullmakt med en setning om at fullmakten ikke kan trekkes tilbake hvis pasienten er i et definert humør, psykotisk etc. Dette er noe pårørende og den de er pårørende til selv må finne en definisjon på.

Pasrl § 1-3b omhandler hvem som i følge loven er definert som pårørende. Her kan pasienten utpeke selv, enten muntlig eller via en fullmakt.

Hvis pasienten ikke er i stand til å gi uttrykk og det ikke foreligger en fullmakt, er det videre i denne paragrafen definert følgende:

Advokat Kristin Kramås Advokatfirmaet Hestenes og Dramer Son AS

«…skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, barn over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.»

I Psykisk helsevernloven (phlvl) er det §§ 6-1 og 6-4 som er viktig å vite om: - § 6-1 Kontrollkommisjonen.

For de som er under psykisk helsevern skal det være en kontrollkommisjon.

«I den utstrekning det er mulig, skal kontrollkommisjonen også føre den kontroll den finner nødvendig for pasientenes velferd. Den kan ta opp saker etter eget initiativ eller etter henvendelse fra pasienten, pasientens nærmeste pårørende eller personalet. Finner den forhold den vil påpeke, skal den ta saken opp med den faglig ansvarlige og eventuelt Fylkesmannen.»

- § 6-4 Særlige saksbehandlingsregler.

Denne paragrafen omhandler blant annet tidsfrist for klager når det er falt en avgjørelse eller dom.

Forvaltningsloven gjelder også her, med noen

Men hvis pasienten ikke ønsker deg som nærmeste pårørende, skal helseinstitusjonen lytte til pasientens begrunnelse, og ta en individuell vurdering.

58

SAMTYKKEKOMPETANSE

- Rett til bolig for vanskeligstilte på boligmarkedet; søkes til kommunen - Støtte til motorkjøretøy; søkes til kommunen. Her er det kommet en innskrenkning - Stønad til psykologhjelp; søkes til NAV lokalt, jf. Ftlr § 5-7 - Praktisk bistand og assistanse; søkes til kommunen jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6b - Dekning av utgifter til verge; dette er behovsprøvd.

Hovedregelen er her at pasienter over 16 år er samtykkekompetente jf. Pasrl § 4-1: «Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake.

Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.»

ØKONOMISKE YTELSER TIL PÅRØRENDE: Fra NAV kan en søke om følgende: - Pleiepenger, jf. Ftrl §§ 9-10, 9-11 og 9-12.

- Opplæringspenger, jf. Ftrl § 9-13 - Omsorgspenger, jf. Ftrl §§ 9-5, 9-6, 9-7, 9-8, 9-9 og 9-10.

- Hjelpestønad, jf. Ftrl §§ 6-4 og 6-5 - Omsorgspoeng jf. Ftrl § 3-16 og grunnstønad jf. Ftrl § 6-3.

Dersom pasienten ikke er samtykkekompetent skal dette noteres ned og begrunnes etter Pasrl § 4-3, andre ledd, samt at nærmeste pårørende skal, der det er mulig, uttale seg, jf. Pasrl § 4-6.

Samtykkekompetanse omhandles i tre lover; Pasientog brukerrettighetsloven, lov om psykisk helsevern og vergemålsloven.

Fra kommunen kan en søke om følgende: - Omsorgslønn, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6: «Kommunen skal ha tilbud om omsorgslønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.»

- Ansatt i BPA- ordning (Brukerstyrt personlig assistanse) jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, nr. 6b, jf. § 3-8.

- Støttekontakt, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, nr. 6b. Dvs. at pårørende kan bli ansatt.

- Avlastning, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, nr. 6d.

BEHANDLERENS TAUSHETSPLIKT OG OPPLYSNINGSPLIKT Kap. 5 i Helsepersonelloven omhandler behandlerens taushetsplikt og opplysningsplikt. Utgangspunktet her er at helsepersonell har taushetsplikt. Pasienten bestemmer selv om og hva pårørende skal få vite, jf.

Pasrl § 3-6.

SENTRALE YTELSER TIL DEN PSYKISK SYKE - Arbeids og avklaringspenger (AAP) søkes til NAV lokalt: Dette er det som tidligere het Rehabiliteringspenger, dagpenger og tidsbegrenset uførestønad.

- Sosialstønad; søkes til NAV Sosial.

- Uførepensjon fra 18 år; søkes til NAV Forvaltning - Ung ufør fra 20 år; søkes til NAV Forvaltning - Bostøtte; søkes til kommunen, er forskjellig fra kommune til kommune

Kramås påpekte at det var meget viktig å søke så tidlig som mulig. Det er ofte tolkningsmomenter, og en kan ha krav på mer av f.eks. omsorgslønn enn en har fått vedtak på. Kommunale ytelser er ofte forskjellige, og beror desverre ofte på hvilken saksbehandler du får.

59

Nye publikasjoner Det kommer stadig nye publikasjoner som kan være relevante og viktige for pårørende. www.lpp.no/kunnskapsbank vil fortløpende oppdateres med nye publikasjoner. Her vil vi presentere noen av de nyeste.

Rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven foreligger nå i revidert og oppdatert versjon. Pasient- og brukerrettighetsloven erstatter tidligere pasientrettighetsloven, og ble utgitt 21. april 2015.

Kommentarer til kapittel 2 i pasient- og brukerrettighetsloven vil først foreligge høsten 2015, men lovens øvrige foreligger allerede.

Rundskrivet kan lastes ned i sin helhet fra www.helsedirektoratet.no.

Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste - nærhet og helhet.

Med stortingsmeldingen legger regjeringen frem en plan for å skape en helhetlig helse- og omsorgstjeneste i kommunen. LPP har vært delaktig i arbeidet med planen, gjennom blant annet to innspillsmøter med statssekretæren.

Planen inneholder mye positivt om pårørende, som LPP kommer til å følge opp videre.

Meldingen har tre særskilte satsningsområder: Økt kompetanse, bedre ledelse og teamorganisering.

Meldingen finner du på www.regjeringen.no

ODIN håndboka - Åpne dialoger i nettverksmøter Håndboka er en utgivelse fra Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Dette er en modell for samhandlende tjenester til personer med rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser.

Boka finner du på www.erfaringskompetanse.no.

Alle publikasjonene kan også fås ved henvendelse til LPP - lpp@lpp.no.

60

Pårørendekurset TA TAK Pårørendekurset TA TAK er en kursserie for pårørende til personer med psykiske lidelser og/eller personer med rusavhengighet. Mange pårørende bruker mye tid og energi på den de er pårørende til, og opplever ofte stor belastning på sin egen helse.

Kursserien TA TAK bidrar til å gjøre pårørende bevisste på sammenhengen mellom hverdagen sin og belastningene de har. fått til ett samarbeid med de øvrige seks kommunene på Søre Sunnmøre og arrangerte kursserien senest nå i våres.

Det var Lærings- og mestringssenteret rus ved St. Olavs Hospital HF som i 2010 startet kursserien TA TAK og ga kommuner i Møre og Romsdal opplæring.

Pilotkommunene var Ålesund, Kristiansund og Molde.

– Opplæringen har frem til nå vært at vi har gjennomført kurset, med kommunen som observatører, og at de etter endt kursserie drifter dette tilbudet videre i sin kommune, hvor de selv planlegger, gjennomfører og evaluerer kurset sammen med sine samarbeidspartnere, sier Astrid Grytten og Rita Rødseth, rådgivere i KoRus Midt-Norge. Videre drift er forpliktet gjennom en samarbeidsavtale.

Kursserien er utarbeidet av Lærings- og mestringssenteret i tidligere Rusbehandling MidtNorge, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, lærings- og mestringssenteret ved Helse Møre og Romsdal HF, bykommunene Ålesund, Molde og Kristiansund, KoRus Midt-Norge, distriktspsykiatriske senter, LMS Møre og Romsdal, Al-Anon Møre og Romsdal, LPP, Veksthuset Molde, Vestmo behandlingssenter og Selvhjelp Norge ved distriktskontoret for Midt-Norge.

Laurits Bjørdal, lokallagsleder i LPP Søre Sunnmøre

– Det er et veldig flott tilbud og god deltakelse på disse kursene, sier Laurits Bjørdal, som er lokallagsleder i LPP Søre Sunnmøre. Han var invitert på en kurskveld, sammen med blant annet Mental Helse, for å informere deltakerne om sin organisasjon.

Ulstein kommune er blant de kommunene som har fått opplæring og blitt vertskommune for TA TAK. De har

61

– Det er viktig å ha tett dialog med eksterne samarbeidspartnere, sier Grytten. Vi inviterer både fagpersoner fra offentlige tjenester og frivillige organisasjoner, som blant annet Al-Anon, Mental Helse, LPP og LMS. Det blir læring begge veier, pårørende kommer også med råd til hjelpeapparatet. Vi er meget opptatt av likemannsprinsippet, sier hun.

Kurset har stor fokus på at taushetsplikten blir ivaretatt, og alle får utdelt et skriv hvor dette poengteres.

Kommunene de har vært i kontakt med har vært veldig positive til dette med en gang. Foruten om de tre pilotkommunene og Ulstein kommune, har det vært opplæring i Vestnes kommune og Rauma kommune.

Det har vært 120 deltakere på kursserien siden oppstart i 2010.

Det er stor interesse for TA TAK videre i landet, så Grytten og Rødseth vil nå prøve ut et nytt opplæringsopplegg med flere kommuner. Neste opplæringskurs blir på Nordmøre, hvor en inviterer også flere kommuner utenfor fylket.

Målsettingen med TA TAK er at pårørende i større grad skal få forståelse av egen situasjon og opplevelse av å mestre hverdagen sin samt få informasjon om behandling, lokale hjelpetiltak, selvhjelp og pårørendeog brukerorganisasjoner. Videre er målet at pårørende skal få møte og lære av andre i samme situasjon og at kurset viser vei til selvhjelpsgrupper og andre tilbud til de som ønsker det.

Kurset er gratis og går over seks uker, med en fast kurskveld i uken på 2,5 timer. Det er plass til rundt 20 deltakere på hvert kurs og påmeldingen gjelder for hele kursserien. Kommunene som har fått opplæring tilbyr kursserien ca. én gang i året.

Rita Rødseth (t.v.) og Mette Grytten, rådgivere i KoRus Midt-Norge.

Fokuset på kurset er mestring. Hvordan mestre hverdagen, ta vare på seg selv og ikke falle ned i elendigheten. Deltakerne er veldig forskjellige, noen prater lett med en gang, mens andre er mer usikre og vil vente med å prate. Dette er helt greit. Dørstokkmila kan være lang for mange, med det blir fort god stemning og deltakerne finner hverandre fort.

Kurslengden er nøye vurdert og evaluert. Det er viktig med en lang prosess, de skal lære å ta vare på seg selv, dette skjer ikke over natten, mener de begge.

– Flere deltakere har kommentert at det gjerne skulle ha vart lengre, sier Rødseth. Mange fortsetter å møtes på egenhånd etter endt kurs. De har etablert ett nettverk, og vil fortsette å prate og hjelpe hverandre.

– Vi passer på å møte alle i døra, hilse på og gjerne hjelpe dem med å få seg en kaffekopp og en sitteplass.

Vi ønsker at alle skal føle seg velkomne, sier Grytten og Rødseth. Det er en trygg og god atmosfære på kursene.

- Vi har ett tema pr. kurskveld, og «leier inn» en eller to pårørende til hver kveld som forteller sin historie.

Vi har da pårørende med erfaring på det temaet som skal tas opp den kvelden. Dette har vi fått veldig gode tilbakemeldinger på, deltakerne får mye informasjon fra en likesinnet person om det å være pårørende og om hjelpeapparatet, sier Grytten.

Dette er det mest givende i jobben vår, det gjør utrolig godt, avslutter de begge to.

62

Styrker rådgivningstjenesten Gjennom ExtraStiftelsen har LPP fått muligheten til å utvide rådgivningstjenesten.

Tilskuddet bidrar til økt bemanning, og innføring av rådgivning via chat.

8. juni åpnes chatten på www.lpp.no. Her vil man nå kunne skrive anonymt, i tillegg til å fortsatt ringe rådgivningstelefonen som tidligere.

Daglig leder i LPP, Kenneth Lien Steen, forteller at dette kommer som en konsekvens av endrede tider.

- Vi ser at stadig flere heller ønsker å skrive til oss, enn å ringe til oss. Stadig mer går på e-post, og spesielt blant de yngre pårørende. For å nå ut til flest mulig unge, og for å redusere terskelen for å ta kontakt mest mulig, har dette lenge vært ønskelig. Nå har vi endelig fått muligheten, gjennom tilskuddet fra ExtraStiftelsen.

ExtraStiftelsen eier og fordeler overskuddet fra Extraspillet. I 2015 skal stiftelsen dele ut 238 millioner kroner til over 600 helseprosjekter. For 2015 og 2016 har altså LPP fått støtte til å opprette en rådgivningstjeneste for pårørende via chat.

- En slik chatfunksjon vil selvfølgelig ha begrensninger i hvor komplekse saker som faktisk kan behandles der, men det vil forhåpentligvis uansett kunne fungere som det første leddet inn, der ulike problemstillinger kan luftes litt løst og fast. Samtidig ser vi også mange spørsmål med greie løsninger, men som folk ikke kjenner til. Forhåpentligvis vil man kunne få svar på mye, på en svært enkel måte.

Er du lei av å alltid være den stødige klippen? Hos oss møter du mennesker som forstår at det er tungt å være pårørende til en person med psykiske problemer. Våre rådgivere kan dele med seg av sine erfaringer, eller bare lytte hvis du trenger noen å prate med.

Fra 8. juni kan pårørende chatte med LPP.

Gjennom nyansettelse vil også rådgivningstjenesten styrkes ytterligere med kompetanse innen psykisk helse, men også innen somatikk.

- Dette gjør vi da vi ser at problemstillingene i stor grad er like, og at somatiske utfordringer hos en person gjerne medfører psykiske belastninger for de rundt.

Menneskers helsesituasjon er sjelden svart/hvit. Med eksempelvis samarbeid med andre organisasjoner håper vi derfor også å kunne utvide utover eget kjerneområde, sier Steen.

HOS OSS FINNER DU NOEN Å SNAKKE MED »» Chat med oss på www.lpp.no - du kan gjerne være anonym. »» Ring vår rådgivningstelefon: 22 49 19 22 ÅPNINGSTIDER FOR CHAT: Mandag-fredag: 8-16.

Tjenesten er støttet av ExtraStiftelsen.

63 ÅPNINGSTIDER FOR TELEFONEN: Mandag-fredag: 10-15 // Tirsdag: 10-19.

Tjenesten er støttet av Helsedirektoratet.

STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING

HERTERVIG FORLAG

HERTERVIG AKADEMISK

Forlaget ble etablert i 1989, og utgir et bredt spekter folkeopplysningshefter/ brosjyrer om emner innen psykiatri og psykisk helse. Utgivelsene er rettet mot pasienter, pårørende og allmennheten. Forlaget gir også ut spesialhefter og undervisningsopplegg til bruk på sykehus, institusjoner og for organisasjoner. Litteraturen blir fortløpende revidert etter hvert som ny forskning og kunnskap foreligger.

Forlaget ble etablert i 1999 da Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning ønsket å åpne opp for et bredere emnespekter og utgivelser. Forlaget utgir populærvitenskapelige bøker, dokumentarer og beretninger fra brukere og pårørende.

Forlaget ble etablert i 2007 og er Stavangerregionens eneste akademiske forlag. Utgivelsene holder høy faglig kvalitet og fremlegger ny forskning, gir forskningsoversikter og pedagogisk tilrettelagt undervisningsmateriell for fagfeltene, universitets- og høgskolesektoren. Utgivelsene blir fortløpende revidert etter hvert som ny forskning og kunnskap foreligger.

PSYKOPP Faglitteratur Opplysningsmateriell Undervisningsmateriell Mestringsbøker Biografi/dokumentar

FORLAGET Populærvitenskap Dokumentar/fakta Biografi

AKADEMISK Faglitteratur Psykiatri/psykologi Sosialhistorie Krigsminner Lyrikk

Se alle utgivelser på www.psykopp.no

MESTRINGSBØKER

Geir Thingnæs

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning har utgitt en rekke mestringsbøker innen ulike psykiske vansker: angst, selvskading, posttraumatisk stresslidelse og tvangslidelser.

Vi kan nå presentere en ny mestringsbok: “Mestringsbok ved stemningslidelser”.

Mestringsbok

Kjersti B. Tharaldsen Henk Otten

Mestringsteknikker for livsvansker Mindfulness-based Coping

ved stemningslidelser

MbC-manual

Vi håper at denne boken kan være med på å hjelpe pasienter til å overvinne sin stemningslidelse eller takle problemene på en bedre måte. Men når lidelsestrykket er stort, kan det være vanskelig å konsentrere seg om å lese. Hva en skal lese, og hva en skal gjøre av arbeidsoppgaver, må derfor tilpasses den enkelte pasient og hvilke årsaker som ligger til grunn for lidelsen.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Breig. 21, 4006 Stavanger Telefon 51 93 88 00 - Faks 51 93 88 01

www.psykopp.no

MBC-MANUAL MESTRINGSTEKNIKKER FOR LIVSVANSKER omslag_MbC_sjø.indd 1

MESTRINGSBOK VED ANGSTLIDELSER

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

Angst er den vanligste psykiske folkesykdommen.

Lidelsen kan være invalidiserende og behandlingen ofte krevende og langvarig. Angsten kan ha mange årsaker. Det er derfor viktig å legge til rette for et bredt samarbeid mellom pasient og behandler.

Med stemningslidelser mener vi stemninger som går ut over det vi regner som normalt.

Stemningslidelser er derfor en samlebetegnelse på mange forskjellige lidelser hvor symptomene og årsakene er forskjellige. Stemningslidelser kalles også for affektive lidelser.

I psykiatrisk behandling er det enda viktigere enn ved kroppslig sykdom at pasienten er en aktiv medarbeider i behandlingen. Ved å ha denne studieboken som verktøy kan pasienten og behandleren i fellesskap og samarbeid finne lidelsens start og konsekvenser. Boken vil også fungere bra i et selvhjelpsperspektiv. Gjennom felles forståelse kan man finne en vei ut av lidelsen.

Denne boken skal være til hjelp for pasienter med stemningslidelser. Formålet er å bidra til å overvinne stemningslidelser eller til å takle problemer på en bedre måte. Boken er delt inn i fire deler som følger fasene i behandlingen slik den praktiseres ved Gruppepoliklinikken ved Psykiatrisk klinikk, Stavanger Universitetssykehus, med både teoristoff og praktiske oppgaver.

Boken kan brukes i både individuellsamtaler og i gruppebehandling.

Mestringsbok ved angstlidelser Geir Tingnæs / 2008 Kr 349,-

Mestringsbok ved stemningslidelser Geir Tingnæs / Revidert 2012 Kr 270,-

30-10-08 07:55:12

Mestringsteknikker for livsvansker gir en grundig presentasjon av kurset Mindfulness-based Coping (MbC), et mestringskurs som favner om temaene mindfulness, stress, følelser og relasjoner.

Gjennom presentasjonen av MbC får leseren innblikk i viktige teknikker for å håndtere livets mange utfordringer. Leseren får konkrete tips og råd til hvordan man aktivt kan forholde seg til problemer. Mestringsteknikker for livsvansker setter individet i førersetet, og utstyrer leseren med ferdigheter for problemløsning. Et viktig poeng er at vi selv har ansvar for våre egne liv, men hvor boken gir oss redskaper som letter oppgaven med å ta dette ansvaret.

Som følge av flere års kursing for deltakere med diagnoser som angst, depresjon og tvangstanker/-handlinger, var målgruppen for manualen i utgangs-punktet fagmiljø innen psykiatrien. Den generelle nytteverdien av mestringsteknikkene har gjort seg gjeldende, og tilbakemeldinger har vist at dette er et kurs som passer de aller fleste. Vi ønsker å dele teknikkene med flere og ulike miljø både innen faget og med allmennheten.

MbC-manual. Mestringsteknikker for livsvansker Kjersti B. Tharaldsen og Henk Otten / 2012 Kr 280,Se alle utgivelser på www.psykopp.no

DIVERSE TITLER

Rusa gal?

Rusa eller Gal_4_020508

09-06-08

12:44

Side 1

Aktuell litteratur fra Hertervig Forlag

DEPRESJON Sorg er kjærlighetens pris. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter sorg med utgangspunkt i historiske studier, konkrete hendelser, litterære beskrivelser, psykologiske teorier, som utfordring for troende og ikke troende og som en eksistensiell utfordring. Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsperspektiv og som et kulturelt fenomen.

Bakgrunnsmaterialet er både egen forskning og gjennomgang av andres forskning.

En rekke mennesker har bidratt med sine egne erfaringer. Noen av dem har mistet sine nærmeste, andre har hatt andre typer tap. Sorg er en del av livet. Vi kan aldri fjerne eller behandle bort sorg, men forfatterne har som mål at boken kan bidra til innsikt og åpenhet rundt sorg som en felles menneskelig utfordring vi alle vil kunne bli berørt av.

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

Einar Kringlen professor i psykiatri

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

SORG – KJÆRLIGHETENS PRIS ER SORGEN. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter Kjærlighetens pris er sorgen ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen en sorggir med forfatteren utgangspunkt i historiske studier, konkrete hendelser, litterære oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, beskrivelser, psykologiske teorier, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og som for troende og ikke-troende, depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning tilutfordring kreativitet. og som en eksistensiell utfordring.

Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsBoka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men perspektiv også pasienter ogfenomen. og som et kulturelt Hertervig Akademisk Forlag

pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttigForfattere: informasjon.

Hans-Jørgen Wallin Weihe I S B N 978-82-8217-204-2

HERTERVIG

9

HERTERVIG AKADEMISK

788282 172042

HERTERVIG

og Marie Smith-Solbakken

HERTERVIG AKADEMISK

Utgitt 2012 Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning.

Han har vært professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske DEPRESJON DEPRESJON. Depresjon er den atferdsfag DEPRESJON og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling framest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, ramme både barn, unge og eldre. I denne Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennomframstillingen tidene gir fraforfatteren 2007. en oversikt Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011. over det vi i dag vet om depresjon, dens

Sammenhenger mellom rusmisbruk og psykiske lidelser Einar Kringlen professor i psykiatri

Einar Kringlen

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet.

Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

Rusa gal?

Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning. Han har vært professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske atferdsfag og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling fra 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennom tidene fra 2007.

Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011.

utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet. Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

I S B N 978-82-8217-200-4

HERTERVIG

9

788282 172004

Boken er tilegnet Nina Aarhus Smeby som gjennom sitt virke som sykepleier har utmerket seg ved å rette det faglige fokus mot de mest sårbare pasienter, deres familier og spesielt mot barna. Hun har gjennom sitt engasjement inspirert og motivert både pasienter, familier og helsearbeidere. Det er et håp om at dette festskriftet skal fungere som en veileder og et hjelpemiddel for nybegynnere og erfarne helsearbeidere både innenfor somatisk og psykisk helsearbeid.

9

788282 161275

Hertervig Forlag

Det sårbare mennesket Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

Hertervig Forlag

I S B N 978-82-8216-127-5

HERTERVIG AKADEMISK

Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

I boken presenteres kapitler som er skrevet av klinikere og forskere som er toneangivende innen sine fagområder. En av helsepersonellets sentrale oppgaver er å bistå både enkeltindividet og familien til å håndtere krisen de står overfor uavhengig av diagnose. Kapitlene synliggjør hvordan profesjonell kunnskap og kompetanse kan bidra til å lindre lidelse og mobilisere individets og familiens ressurser.

Det sårbare mennesket

Alle mennesker har en iboende sårbarhet. For noen fører denne sårbarheten til at utfordringer i livet oppleves som vanskelige.

Bokens sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet. Både i sykdom og helse gjennom hele livsløpet er individet utsatt når en krise rammer. Familien har en sentral plass som støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær og kjær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men også helsepersonell er utsatt i møte med medmennesker i krise.

Forfatter: Professor dr. med. Einar Kringlen Utgitt 2012

eller

HERTERVIG AKADEMISK

DEPRESJON Einar Kringlen – Det er ikke så rart at han er sliten, uopplagt og interesseløs. Han er jo

så gammel, og har jo så mange sykdommer som fører til smerter. (FRA BOKEN)

“Depresjon hos eldre” gir en god og tankevekkende innføring i et tema som er viktig for mange. Boken viser hvordan psykologiske, sosiale og biologiske faktorer spiller en rolle når depresjon oppstår sent i livet.

I Norge har hver femte person over 65 år depresjon. Likevel er det få som får riktig diagnose og nødvendig behandling. Årsakene til det er flere.

Ofte bortforklarer den eldre selv, pårørende og helsepersonell tretthet, nedstemthet og mangel på energi og glede i hverdagen som normale tegn på alderdom, eller som symptomer på annen somatisk sykdom. Mange eldre vet derfor ikke selv at de har depresjon. Noen føler håpløshet, og tenker at det ikke finnes behandling som kan hjelpe, mens andre oppsøker hjelp og blir møtt med mangel på forståelse i hjelpeapparatet.

Det er bevist at mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi, og boken vektlegger en biopsykososial modell for forståelse av dette fenomenet.

Boken gir praktiske råd til alle som har omsorg for eldre, helsepersonell, hjelpetjenester, og ikke minst til pårørende og de eldre selv.

DET SÅRBARE MENNESKET. Alle mennesker har en iboende sårbarhet.

For noen fører denne sårbarheten til at ut fordringer i livet oppleves som vanskelige.

Sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet, både i sykdom og helse gjennom hele livet er individet utsatt når en krise rammer.

Familien er sentrale støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men ISBN 978-82-8217-200-4 også helsepersonell er utsatt i møte med mennesker i krise.

Knut Engedal

Knut Engedal (f. 1946) er spe fordypning i alderspsykiatri, i psykogeriatri ved Universit gikk av med pensjon i 2013, sin professor tjeneste, fag- og Nasjonal kompetansetjenest Som forskningsområde har E interesse for demens – spesi og kombinasjon av depresjo publisert en rekke vitenskap og bidratt til flere fagbøker.

DEPRESJON HOS ELDRE

Forfattere: Liv Nilsen, Karen L. Kautzman Bjøro, Ellen Wego og Inger Schou Bredal Utgitt 2010

9

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

DEPRESJON HOS ELDRE

eller

Sorg Kjærlighetens pris er sorgen

Sorgpsykiske lidelse og kan Depresjon er den mest vanlig forekommende Marie Smith-Solbakken er historiker og instituttleder ved Instituttet for Kultur- og Språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hans-Jørgen Wallin Weihe er professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer. Begge er forfattere og forskere involvert i spørsmål som spenner fra det historiske og til det samfunnsvitenskapelige og praktisk fellesmenneskelige utfordringer.

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Margot Bratteteig • Ingunn Hove • Amund Aakerholt

HERTERVIG

4.

– Psykologisk og biologisk forståelse og behandling

788282 172004

Stiftelsen Psykiatrisk revidert BestillOpplysning på www.psykopp.no

utgave

RUSA ELLER GAL? SAMMENHENGER MELLOM

DEPRESJON

RUSMISBRUK OG PSYKISKE LIDELSER

Et hefte om rusrelatert psykiatri. Det fokuseres på sammenhenger mellom rusmiddelmisbruk og ulike psykiske lidelser, og gir en beskrivelse av ruskultur, tiltaksapparat og behandlingsmodeller.

Rusa eller gal? Sammenhenger mellom rusmisbruk og psykiske lidelser Margot Bratteteig, Amund Aakerholt, Ingunn Hove / Revidert 2012 Kr 120,-

Se alle utgivelser på www.psykopp.no

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelsen og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling.

DEPRESJON HOS ELDRE - PSYKOLOGISK OG BIOLOGISK FORSTÅELSE OG BEHANDLING

Boka omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet.

Mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi. I Norge har hver femte person over 65 år depresjon. Likevel stilles det sjelden riktig diagnose i denne gruppen, men det finnes god hjelp å få for dem som blir sett.

Depresjon er skrevet for fagfolk innen psykiatrien, men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon her.

Boken er skrevet for å øke forståelse og kunnskap hos alle som har omsorg for eldre. Den gir også praktiske råd til helsepersonell, hjelpetjenester og ikke minst til pårørende og de eldre selv.

Depresjon Einar Kringlen / 2012 Kr 200,-

Depresjon hos eldre - psykologisk og biologisk forståelse og behandling Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf / 2014 Kr 349,-

Guro Hanevold Bjørkløf

Guro Hanevold Bjørkløf (f. 19 Nasjonal kompetansetjenest 01.10.14). Hanevold Bjørkløf spesialist i klinisk gerontops ved medisinsk fakultet, Univ år har hun arbeidet ved alde sengepost ved Ullevål unive avdeling, Lier, Vestre Viken, og behandling av eldre pers depresjon.

BOKEN OM FØLELSER

Gerd-Ragna Bloch Thorsen

Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk: “Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen.

Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog­ spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Training­teamet ved ABUP. Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Gerd-Ragna Bloch Thorsen

utselig øker for sen-

Den lille

OM FØLELSER

n voksne

Den lille B O K E N

Jonas,

FOR BARN OG UNGE

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

I S B N 978-82-8216-137-4

9

788282 161374

Hertervig

DEN LILLE BOKEN OM FØLELSER

OLE TIKKTAKK

Hva er forskjellen på følelser og tanker? Hvorfor gråten noen av glede, mens pappa blir sint når han egentlig er redd? Den lille boken om følelser er fortellingen om to barn, Julie og Jonas, som opplever hendelser som setter tanker og følelser i sving. Boken gir en nær og ærlig innføring i hva følelser er, og hvordan voksne og barn forholder seg til dem.

Boken passer for barn fra 5 år og eldre.

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen til en med Tourettes påvirkes av alt som foregår rundt. Boken beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Den lille boken om følelser Gerd-Ragna Block Thorsen / 2009 Kr. 200,-

HEI-SPILLET

Hei-spillet er et verktøy for å sette ord på tanker og følelser, og er samtidig en lekpreget aktivitet som voksne og barn kan gjøre sammen. Spillet består av spørsmålskort om ulike tema, blant annet relasjoner, selvfølelse, fantasi og evnen til å ta andres perspektiv. Reglene er enkle og fleksible, og kan tilpasses ulike aldersgrupper.

Spillet er utviklet i samarbeid med BUPA (Barneog ungdomspsykiatrisk avdeling) og Hertervig Forlag.

Hei – et spill om tanker, følelser og situasjoner Kristin Sommerseth Olsen, Guro Winsnes og Lars Øhlckers (red.); Cecilie Leiseth Skipnes (ill.) / 2014

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen, og kan også fungere som en nyttig påminnelse til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage og skole. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Ole Tikktakk - for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen, Ingrid Kristine Hasund (ill.) / 2013 Kr. 199,-

Antall spillere: 2-6 Alder: 4-99 år Kr. 390,-

Se alle utgivelser på www.psykopp.no

KOGNITIV TERAPI

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg

Ingvard Wilhelmsen

selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en

Det er ikke mer synd på deg enn andre

god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Synet vi har på oss selv,

hvilke automatiske tanker og følelser vi opplever i en

finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg

endre meg? Disse spørsmålene belyses ut fra kognitiv terapi, en av de best dokumenterte og effektive

samtaleformer innen psykologi og psykiatri. Du kan ikke stole på dine tanker eller følelser. Er du en katas-

trofetenker, vil dine konklusjoner regelmessig være feilaktige, og selv om du er sjalu behøver ikke det bety at din partner har noen på si. Veien ut av sosial angst,

panikklidelse, hypokondri, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og depresjon beskrives ved hjelp av pasient-

historier. I egne kapitler beskrives teknikker som kan

hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunn-

– En bok om ansvar og frigjøring

leggende holdinger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter, personer i lederstillinger og folk flest. Boken

kan hjelpe deg å finne, og beholde, den gode balansen

Professor dr. med. Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) har hovedstilling ved Institutt for indremedisin, Universitetet i Bergen og er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har bistilling som overlege ved Medisinsk Klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Her driver han blant annet en liten Hypokonderklinikk,

som

en

del

av

Medisinsk

Poliklinikk. Wilhelmsen har i flere perioder vært med i

Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi

gitt situasjon. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg

distanse, yte og nyte.

Sjef i eget liv - en bok om

terapi

styret i Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy.

og andre fora. Han har tidligere skrevet bøkene ”Hypokondri og kognitiv terapi”, PAX Forlag AS, Oslo 1997 (ISBN 82-530-1916-5) og ”Livet er et usikkert prosjekt”, PAX Forlag AS, Oslo 2000 (ISBN 82-530-2179-8).

Hertervig Forlag

Wilhelmsen er mye brukt som foredragsholder i faglige

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE – EN BOK OM ANSVAR OG FRIGJØRING

Forfatteren tar utgangspunkt i en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst går inn i en offerrolle. Hun føler seg krenket da hun i samtale med forfatteren, som er hennes terapeut, får høre at det er ikke mer synd på henne enn andre. Til tross for dette tar hun et gjennomgripende oppgjør med egne holdninger og atferd, og oppnår en helt ny frihet og et nytt ansvar.

Boken er basert på pasientens egen beretning, med kommentarer av Wilhelmsen, og er beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle.

Det er ikke mer synd på deg enn andre En bok om ansvar og frigjøring Ingvard Wilhelmsen / 2011 Kr 299,* Finnes også som lydbok

Se alle utgivelser på www.psykopp.no

Ingvard Wilhelmsen

andre mennesker, fortiden, døden og verden avgjør

mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og

Ingvard Wilhelmsen er professor ved institutt for indremedisin ved Universitetet i Bergen. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, og har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere.

Wilhelmsen er mye brukt som foredragsholder, og har skrevet flere populærvitenskapelige bøker som alle på forskjellige måter gir en innføring i, eller anvendelse av kognitiv terapi.

Ingvard Wilhelmsen

“Det er ikke mer synd på deg enn andre” regnes som en bestselger og har solgt i 11 000 eksemplarer siden den kom ut i 2011”.

Hertervig Forlag

SJEF I EGET LIV – EN BOK OM KOGNITIV TERAPI

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass.

Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg endre meg? I boken belyses disse spørsmålene ut fra kognitiv terapi; en av de best dokumenterte og effektive samtaleformer innen psykologi og psykiatri. ”Sjef i eget liv” inneholder pasienthistorier og beskrivelse av teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunnleggende holdninger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter og folk flest.

Sjef i eget liv Ingvard Wilhelmsen / 2004 Kr 299,-

PSYKOSE OG SCHIZOFRENI

Geir Thingnæs & Jan Olav Johannessen

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

Schizofreni

Schizofreni representerer i mange henseende en av de største utfordringene innen vårt helsevesen. Det er en lidelse som rammer unge mennesker og er antakeligvis den sykdomsgruppen som koster samfunnet mest.

Norske forskere har levert noen viktige bidrag i forhold til schizofreni. Mange som arbeider i dette feltet har følt et behov for å få en bok på norsk som gir et overblikk over det som skjer i forhold til behandling og forskning, både her i landet og internasjonalt. Denne boken er et forsøk på å imøtekomme dette behovet. Boken vil være til nytte for både klinikere og forskere. Den vil også kunne anvendes i utdanning av psykologer, leger og annet helsepersonell.

Denne 4. utgaven er vesentlig revidert i forhold til de tre første utgavene.

Boken er også utvidet med to nye kapitler.

ved psykose

788282 170222

KONGEN ANBEFALER – HOLDNINGER FOR FOLKET

Forfatteren tar utgangspunkt i en 30 år gammel kvinne Hvordan kan vi best mulig takle all verdens stress, press, utfordringer, omstillinger, sykdom, familierelasjoner, arbeidspress og ansvar? I denne boken blir disse spørsmålene belyst ut fra prinsippene i kognitiv terapi, og kong Harald Vs holdninger. Disse blir løftet frem som eksempler for folket. Forfatteren hevder at man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier! Boken henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar.

Mens boken ”Sjef i eget liv” er en generell innføring i kognitiv terapi og bygd opp omkring de vanligste psykiske lidelsene, er ”Kongen anbefaler – holdninger for folket” en praktisk anvendelse av de samme prinsippene. Her settes tenkningen inn i hverdagssituasjoner som ikke nødvendigvis representerer psykisk lidelse, men utfordringer som vi alle kan regne med å møte en eller annen gang.

Hertervig Akademisk

I S B N 978-82-8217-022-2

9

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

Schizofreni

Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Vi må derfor belage oss på å bygge sten på sten, hvor man bare ved å ta et lang­ siktig perspektiv vil oppdage at kunnskapsmengden øker. Det er lettere å se fremskritt i behandlingstiltak enn i årsaksforståelse. Vi gir pasientene langt bedre behandling nå enn for 20–30 år siden.

Schizofreni Mestringsbok

HERTERVIG

SCHIZOFRENI

MESTRINGSBOK VED PSYKOSE

Schizofreni representerer i mange henseender en av de største utfordringene innen vårt helsevesen.

Det er en lidelse som rammer unge mennesker og er antakeligvis den sykdommen som koster samfunnet mest.

Psykose kan virke skremmende for den som har eller har hatt det, men også for pårørende og venner. En psykose kan virke uforståelig også for behandlere, som kan føle seg maktesløse.

Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Norske forskere har levert viktige bidrag i forhold til forståelsen og behandlingen av schizofreni, og denne boken gir et overblikk over behandling og forskning både her i landet og internasjonalt.

Boken viser hvordan vi kan arbeide med en psykose, og hva som skal til for å få det bedre.

Det er ikke en selvhjelpsbok, men en bok pasient og behandler sammen kan bruke for å skape mestring. Hensikten er å gjøre alvorlige forvirringstilstander mindre skremmende, slik at vi bedre kan mestre de problemene en psykose skaper.

Den 4.utgaven er vesentlig revidert i forhold til de tre første utgavene.

Schizofreni (4.utg.)

Bjørn Rishovd Rund (red.) / 2011 Kr 300,* Finnes også som lydbok

Mestringsbok ved psykose Geir Thingnæs og Jan Olav Johannessen / 2010 Kr 270,-

Kongen anbefaler - holdninger for folket Ingvard Wilhelmsen; Per Dybvig (ill.) / 2006 Kr 299,-

Se alle utgivelser på www.psykopp.no

HERTERVIG AKADEMISK

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Kirkegaten 40 4006 Stavanger

BESTILLINGSSKJEMA FOR BØKER OG HEFTER* Antall

Tittel

*Porto kommer i tillegg Navn:..................................................................................................................................................................................................................................................

Adresse:............................................................................................................................................................................................................................................

Postnr.:.......................................................................... Poststed:................................................................................................................................................

Telefon:..............................................................................................................................................................................................................................................

E-post:...............................................................................................................................................................................................................................................

Vi

senker

frakt­prisen fra kr 70 til kr 29!

Se alle utgivelser på www.psykopp.no

BLI ABONNENT! F책 4 utgaver av Psykopp Nytt til 250 kroner i 책ret.

Bestill abonnement p책 hertervigforlag.no eller p책 epost: post@psykopp.no 71

B-blad

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Solaseminaret Et pårørendeseminar om medbestemmelse, verdighet og respekt.

Arrangeres 11. og 12. september 2015 på Sola Strand Hotel.

Mer informasjon og påmelding på www.psykopp.no.

72 Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning