Psykopp nr. 1 - 2017

Nr. 1 Mars 2017 • 24. årgang • Kroner 75,-

– et magasin om psykisk helse

NÅR LIVE T VENDER EMMAS VEI FRA PSYK TIL FRISK » 18

BLI K VIT T ANGSTEN PÅ 4 DAGER » 30

STEMMENE I HODE T: BANEBRYTENDE FOLKEOPPLYSNING » 36

LPP MEDLEMSSIDER » 55

Peder Kjøs:

FAGLIG RASTLØS »4

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

BIDRAGSYTERE

INA MIDTTVEIT Journalist

OLE J. ASKELAND Journalist

SKJALG OMDAL Fotograf

4

PORTRETT: PEDER KJØS

10

LIVET OG SKOLEN: ÅPEN DØR HOS HELSESØSTER

14

NY FORSKNING: – EVNEN TIL SELVREGULERING ER VIKTIG

18

NÅR LIVET VENDER

23

SPALTE: OM Å LÆRE Å LYVE

24

KRONIKK: KJÆRLEIK I TERAPIEN?

30

BLI KVITT ANGSTEN PÅ 4 DAGER

34

NYTT FRA STIFTELSEN / AKTUELT

36

BANEBRYTENDE FOLKEOPPLYSNING

40

FAGARTIKKEL: SELVFORSTYRRELSER – ET UNDERVURDERT ASPEKT VED SCHIZOFRENI?

48

HERTERVIG FORLAG: AKTUELLE UTGIVELSER

54 AKTUELT 55

LPP MEDLEMSSIDER

INGRID KRISTINE ASPLI Psykologspesialist

Psykopp nytt er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember.

Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Tina Grønnevik, Elisabeth Straumøy.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer.

Layout/trykk: www.impresspublisering.no

BLI ABONNENT!

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vgs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

4 UTGAVER 250,–

Bestill ditt årsabonnement på hertervigforlag.no eller på e-post: post@psykopp.no

LEDER

Flere av oss har sett programserien «Jeg mot meg» hvor vi fikk et unikt innblikk i terapirommet. Åtte modige ungdommer fortalte åpent, i samtale med psykolog Peder Kjøs, om hvordan det er å leve med angst, depresjon, ensomhet og skam. For dette fikk Peder Kjøs Tabuprisen 2016 av Rådet for psykisk helse og Åse Gruda Skard-prisen fra Psykologforeningen. Bakgrunnen for programmet og hvordan han jobber, kan du lese mer om i dette nummerets portrett «Folkeopplyseren».

I 70 år har helsesøsteren spilt en viktig rolle i skolehverdagen. Den eldre generasjon forbinder gjerne helsesøster med vaksinasjon, måling, veiing og ikke minst opplæring i hygiene. Disse oppgavene er fremdeles en del av helsesøsterens arbeidshverdag, men mentalhygiene er blitt et særdeles viktig tillegg. Artikkelen «Åpen dør hos helsesøster» forteller om tilgjengelighet, drop in samtaler – og hva samtalene dreier seg om. Hva ungdommen er opptatt av og hva de opplever som vanskelig og utfordrende.

Emma fikk erfare det mange unge dessverre opplever. Hun ble psykisk syk. Forventingene var for store. Hun kjente på kravene, hun måtte yte, og uttrykket Generasjon prestasjon ble en del av hennes hverdag, der hun sjonglerte mellom prøver og innleveringer på skolen til kveldsjobb og samvær med venner og familie. Hun sluttet å spise og begynte å høre stemmer i hodet. Heldigvis fikk Emma hjelp, men det fantes ingen oppskrift som kunne gjøre henne bra. Hun måtte først og fremst hjelpe seg selv. Det var hardt arbeid og det tok tid, men Emma ble frisk. Historien «Når livet vender» gir innblikk i vanskelige livsperioder, prosessen mot tilfriskning og det aller viktigste: håpet.

Hvor nær kan en terapeut være sin klient? Kan man gi henne en klem, kan man fortelle om seg selv, kan man bli glad i en klient? Disse spørsmålene er ofte diskutert og kan være vanskelig å svare på. Psykologspesialist Ingrid Kristine Aspli våger å ta opp temaet i sin kronikk «Kjærleik i terapien?».

Bli kvitt angsten på 4 dager – er det mulig? To terapeuter, med lang erfaring i behandling av angstlidelser, har laget et opplegg som foregår over 4 sammenhengende dager og i en gruppe på 3–6 pasienter med like mange terapeuter. Behandlingen krever ingen innleggelse. Les om denne oppsiktsvekkende behandlingsformen, som mottok prisen Årets Nyvinning i 2015.

Vi håper at årets første nummer av PsykOpp inneholder noe for enhver smak. At magasinet kan være en kilde til nytte og hygge, mens vi venter på lysere kvelder og varmere tider.

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

3

FOLKE OPP LYS EREN

PORTRETT

Peder Kjøs ønsker seg større åpenhet rundt psykiske vansker, men er ikke særlig begeistret for begrepet «psykisk syk».

TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: HILDE UNOSEN OG ANDRIS SØNDROL VISDAL

I

et rekkehus en liten spasertur unna der hvor E39 bukter seg gjennom Asker som en svulmende overdimensjonert elv, har Peder Kjøs sittet med en god kopp mørk svensk kaffe mellom hendene og reflektert og argumentert. Han har latt den ene tankerekken ta den andre, lagt ledd til ledd i resonnementene sine. Plutselig stopper han. Brått kommer en setning som er korthugget og avrundet. En endelig, en.

– Så det er jeg opptatt av.

Og Peder Kjøs ler. For han har allerede snakket i halvannen time.

Det begynte sånn:

psykoterapi har den dessuten veldig lite til felles med annen helsehjelp, argumenterer Kjøs.

– Problemet med begrepet «psykisk syk» er at det individualiserer så sterkt.

– Hva er du som psykolog da opptatt av i møtet med klientene?

– Når jeg jobber med folk, arbeider jeg med livsvansker – med relasjoner, tanker, følelser – mer som eksistensiell og sosial virkelighet, enn som helse. Og selv når møtet har med en persons konstitusjon å gjøre, er det viktig hvordan de har det i livene sine, med sine gener. Hva de skal gjøre med livene sine og alle utfordringene, indre og ytre, som de står overfor, svarer Kjøs.

– Statsminister Erna Solberg kalte i fjor høst psykisk helse for vår største helseutfordring. Hva tenker du om det?

– Jeg er ikke så glad i begrepene psykisk syk eller psykisk helse. Dette har mer å gjøre med å ha det vanskelig med et eller annet, med relasjoner eller med erfaringer en har hatt. Problemet med begrepet «psykisk syk» er at det individualiserer så sterkt. Hvorfor finnes det oftere psykiske vansker blant dem som har vært utsatt for vold enn blant andre? Det er jo ikke sånn at alle psykiske vansker bunner i sosiologien, de kan gjerne også ha med genetikk å gjøre. Men når vi snakker om psykisk helse dekker språket over store deler av virkeligheten, for eksempel systematisk urettferdighet. Ser vi på vanlig

TV-TERAPI MOT TABUER

Han ble kjent i vide kretser gjennom tv-programmet «Jeg mot meg», der åtte unge voksne med psykiske utford­ ringer deltok i gruppeterapi for åpen NRK-skjerm. Han beskriver seg selv om «faglig sett av det rastløse slaget», noe lesere av spaltene hans i KK, Klassekampen eller

5

6

VG neppe vil finne grunnlag for å protestere mot. I mange år har han vært en del av offentligheten, i snevrere sammenheng også som fagredaktør for Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Men da han sammen med de åtte slo opp døren til terapirommet og menneskers mangfoldighet og forskjellighet, var gjennomslaget både dypt og bredt. De åtte viste hvordan det er å leve med angst, skam, ensomhet og depresjon. Møtene dem imellom fungerte også som terapi per stedfortreder; mange kunne trekke paralleller til eget liv. Og serien åpnet, forteller meldinger til Kjøs, for samtaler i familier og blant venner som aldri før hadde vært ført. Folk kom med tingene sine, og noen måneder seinere ble de de åtte, sammen med programleder og psykolog Kjøs, tildelt Tabuprisen av Rådet for psykisk helse. Kort tid etter mottok Kjøs også Åse Gruda Skardprisen fra Psykologforeningen. Prisen er en anerkjennelse til psykologer som bidrar til å gjøre psykologisk kunnskap tilgjengelig og til nytte for folk flest.

– Det er mye snakk om de flinke syke. Men de som virkelig har det dårlig, er de som lever i utenforskap.

Det er gode grunner til å videreføre ideen om å snakke i åpne rom om psykiske vansker, altså. Peder Kjøs arbeider med en podcast for NRK radio. Utgangspunktet var igjen å forsøke å løse unges psykiske problemer, denne gang gjennom individualterapi. Men aldersspennet utvides nok.

Som Kjøs sier: – Folk har så mange spennende historier.

PSYKOLOG MED PROSJEKTER

Han er glad i å grave i dem. Opptatt av hva folk tenker og driver med. Det var en gang han ville bli arkeolog.

Det var en gang han ville bli journalist. Han har ikke bare sin psykologi-utdanning fra Blindern i boks, men også grunnfag i idéhistorie og sosialantropologi, og et ønske om å studere sosiologi og litteratur. Stuen hjemme, som denne ettermiddagen er pakket inn av tung, dypgrå tåke, er til for å brukes. Det står noen gitarer på geledd. I hyllene står bøker skulder ved skulder, og over bøkene har dvd-er presset seg inn. Kjøkken i et hjørne, skrivebord i et annet, og

7

PORTRETT

– Jeg vil formidle at det, når det handler om psykiske vansker, tar tid og må forstås i en sammenheng.

diagonalt overfor hverandre, en flodhest og kona Hannes ergometersykkel. Her kan det tenkes og skrives.

Til høsten kommer Kjøs etter planen med en essay­ samling på Pax forlag.

– Noe her vil være personlig, noe bestå av faglige diskusjoner, kliniske refleksjoner og historier. Jeg får mulighet til å gå mer i dybden, breie meg litt.

– Tenker du at de ikke får den hjelpen de bør ha?

– Jo det tror jeg, men det vil være nyttig å ha større opp­ merksomhet rundt dem.

– Men hva med de psykt flinke. Er det prestasjons­ samfunnet, eksempelvis skolenes vurderingsiver og krav om måloppnåelse, som utgjør deler av deres struktur­elle utfordring?

– Det som skjer i skolen har med hvordan arbeidslivet, med veldig høye kompetansekrav, er rigget. At alle skal med, og at alle samtidig skal ha fem i matte – det går ikke. Jobber i dag krever noe annet enn før. Det som var hånd­verks­fag, er i dag data, matte og språkkunnskap.

Da er det en del som ikke henger med lenger. Men vi kan ikke senke kunnskapskravene i skolen. Dette er et stort problem, som ikke er så lett å løse heller.

IKKE BARE VRIENT Å VÆRE UNG

Men mannen fra Sarpsborg og Asker sier også at han nok alltid vil ha lyst til å ta imot klienter, og i det siste har han snakket mest om de unge. Tall fra Ungdata gjør det klart at de som er på vei fra ungdom til voksenliv kan ha det vrient. Mange viser tegn på å være deprimert, mange er stresset, det er historier om spiseforstyrrelser og om prestasjonsjag. Samtidig er det jo så mye godt å si om dagens unge.

– Vi har en ungdomsgenerasjon som trives godt, også med foreldrene sine. Og så er det noen blant dem som ikke har det så bra. Det er mye snakk om de flinke syke.

Men de som virkelig har det dårlig, er de som gjerne er fra sosialt utsatte familier, som opplever vold, vokser opp med rusmisbruk i familien, de som ikke får det til, som lever i et utenforskap eller i fattigdom. Det er oftest disse ungene som faller ut på skolen. Det er de som mobber og blir mobbet.

– Noen vil si at dagens unge er blitt heiet fram i den grad at de ikke lenger takler særlig med motgang eller friksjon?

– Jeg er ikke så sikker på at folk var flinkere til å takle motgang før. På 1970- og 80-tallet falt også folk utenfor.

Da jeg gikk på skolen var det ikke uvanlig med slåsskamper i fri­mi­nuttene. Det har mine unger aldri sett. Og vold mot

8

PORTRETT

Peder Kjøs (f. 1967 i Sarpsborg) »» Yrke: Psykolog, skriver bok og er spaltist i VG. Har flere bokutgivelser bak seg. »» Aktuell: Presenterte nylig tv-serien «Jeg mot meg», som handlet om åtte ungdommers livsvansker.

Er i gang med ny podcast på NRK.

barn var en del av barneoppdragelsen til langt opp på 70-tallet, vi snakket bare ikke om det. I dag er vi mye mindre tolerante i forhold til at barn har det dårlig.

viktig. Likeså at vi kan være bra for hverandre, høre, ta i mot og åpne oss. For igjen er det slik at dette ikke handler om medisinsk behandling, men om å finne ut av livsutfordringer.

Mange av dem som i dag går i individualterapi kunne hatt et godt tilbud i gruppeterapi. Gruppeterapi brukes ofte når folk er innlagt, men lite på poliklinikkene. Det virker som mange synes det er mer stas med individuell terapi.

Men gruppen gir mulighet for en genuin respons fra folk du identifiserer deg med. Når en av deltakerne i «Jeg mot meg» sier; «Jeg skjønner hvordan du har det», gjør det mye mer inntrykk enn om jeg som lønnet fagperson sier det.

Jeg skulle gjerne gått i gruppeterapi selv. Det gir respons som er tydeligere enn det du vanligvis får, fra noen som etter hvert betyr noe for deg.

– Hva er tabuer nå, sammenlignet med for få tiår siden?

– Å ha et alkoholproblem eller være homofil, var tabu før.

På 70-tallet var det til og med tabu å være skilsmissebarn.

Ingen bruker det ordet lenger. Nå er det tabu å være voldelig; vi har utrolig lav toleranse for vold. Forskjeller i intelligens er et annet tabu. Det å være mindre intelligent er ikke bra. Ensomhet er et stort tabu, det er det vanskelig å snakke om. Å være innadvendt og beskjeden er vanskelig.

Og å ikke være særlig interessert i sex, synes folk er rart.

Når alt er så fritt og åpent og normalisert, blir det dårlig å ikke være sosial, utadvendt, glad og kåt. Men jeg føler vi lever i en tid da vi kan snakke om nesten alt, det er en utrolig frihet.

ROM FOR ANNERLEDESHET

Akkurat nå er det Kjøs som kan bety noe for mange – sam­ tidig som han forfølger sine egne interesser og sin egen nys­g jer­rig­het. Med spalte i VG, «Jeg mot meg», og podcast og bok på gang, har han en godt belyst talerstol å drive folkeopplysning fra.

– Hva jeg har å si ut fra denne posisjonen, er nokså lite spektakulært. Jeg har ikke noe markant budskap. Jeg vil formidle at det, når det handler om psykiske vansker, tar tid og må forstås i en sammenheng. At terapi handler om person og ikke metode. At det må være rom for annerledeshet, at folk får være som de er. Hele samfunnet går i retning av mer åpenhet om det som er vanskelig.

Den bevegelsen vil jeg være med på. Den synes jeg er kjempefin, sier Peder Kjøs.

– Dermed var det ikke et så stort steg å vise gruppeterapi på tv når det kom til stykket?

– Det var ikke noe mål å provosere eller være outrert. Vi ville holde fram noe veldig vanlig, og ha foten på kanten av et normalspekter. Vise folk at vet du hva, det er flere enn du tror som har det sånn som deg: Å være ung og kul, men likevel ensom. Mann og utsatt for voldtekt. Sånne ting er det fortsatt viktig å snakke om, særlig for de unge og de som lurer: Er jeg normal? Kan folk være glad i meg slik jeg er? Ja. Det går an å være sånn som deg, og det er okei.

– Du skulle gjerne sett hyppigere bruk av gruppeterapi?

– Å dele med noen som har forutsetninger for å forstå, er

9

LIVET OG SKOLEN

ÅPEN DØR HOS HELSESØSTER Plaster og fremtidstanker, hodeverk og selvtillit. Barn og unge kan gå til helsesøster med tusen ulike tanker og behov. I år er det 70 år siden helsesøsterutdanningen startet.

TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: SKJALG OMDAL

H

ei!

Helsesøster Linda Horne Mæland åpner døren til kontoret sitt på Skeiene ungdomsskole i Sandnes med et bredt smil.

– Dere, jeg er midt i en drop-in-samtale. Har dere noe imot å vente utenfor noen minutter?

Mens vi venter tar vi en tur lenger ned i gangen. Der treffer vi en gruppe 10.-klassinger. De holder på å lage film til et prosjekt i faget Kunst og håndverk, men har tid til å slå av en prat om helsesøster Mæland.

– Det er veldig greit å ha en helsesøster på skolen, sier Dina Guddal.

– Men hun skulle vært her oftere, skyter Helene Larsen inn.

– Hva tenker dere er helsesøster sin viktigste oppgave?

– Vi kan gå til henne og spørre om forskjellige ting, både alvorlige og litt tull og tøys, mener Guddal.

10

LIVET OG SKOLEN

– Hun har jo studert helsefag, så hun kan mye om det vi lurer på. Og så har hun en veldig streng taushetsplikt, og sier ikke tingene vi snakker om videre til andre, legger Ida Forus til.

– Det er et privilegium å få være en voksen som ungdom kan komme til og snakke med om alle mulige slags ting. Alt fra det hverdagslige, som plaster og hodepinetabletter, til større utfordringer de opplever. Det kan være vennskap, familierelasjoner, skoleprestasjoner, opplevelse av å være alene og annerledes enn andre, kjønn og seksualitet, fremtidstanker og tro på seg selv. Jeg synes det er givende å være en som kan lytte, drøfte, hjelpe og støtte dem.

En helsesøster er en autorisert sykepleier med videre­ utdanning innen helsefremmende og sykdoms­forebyggende arbeid. Arbeidsplassen er ofte på helse­stasjon eller i skole­

ET PRIVILEGIUM Å ARBEIDE MED UNGDOM

Tilbake utenfor helsesøster Mælands dør: – Beklager at dere måtte vente, det kan være litt hektisk her noen ganger. Men det er også det jeg liker med denne jobben, sier Linda Horne Mæland, og inviterer oss inn på kontoret.

LINDA HORNE Mæland har vært helsesøster på Skeiene ungdomsskole i Sandnes siden våren 2012. Hun mener psykisk helse er et større tema enn fysiske plager i samtaler hun har med elevene.

11

LIVET OG SKOLEN

helse­tjenesten. Helsesøstre i skole­helsetjenesten tilbyr blant annet helseundersøkelser, som vaksinering, veiing og måling, og de kan ha samtaler med enkeltelever, helse­ opp­lysning i grupper eller klasser og tverrfaglige møter.

– For meg handler det også mye om det å være tilgjengelig til å svare på konkrete spørsmål, om idrettsskader eller mensensmerter, og det å være tilgjengelig over tid, slik at ungdommene kan komme innom når de føler et behov for det, sier Mæland.

PSYKISK HELSEFOREBYGGENDE ARBEID BLIR STADIG VIKTIGERE

Da Karl Evang åpnet studiet ved Høgskolen i Oslo i 1947, sa han: «Samfunnet er etter hvert blitt mer komplisert, og kravet om å ta vare på menneskenes helse og arbeidskraft, og å forebygge sykdom skjerpes. Og aller viktigst kanskje, men samtidig vanskeligst, er den mentalhygieniske side.

Hele vår framtid er avhengig av riktig ivaretagelse av barna fra den første spedbarnsalder og framover.»

– Dette er stadig like aktuelt, 70 år senere! I tiden frem­over vil det forebyggende psykiske helsearbeidet bli stadig viktigere, sa også prorektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, sa Nina Waaler, da hun talte på markeringen av 70-årsjubileet.

BJØRNAR FINNESTAD går i 10. klasse på Skeiene ungdomsskole. Vi treffer han på vei ut etter siste time. – Helsesøster sin viktigste rolle er å ta vare på alle elevene. Man kan snakke med henne om alt. Vår helsesøster er veldig grei, smiler Bjørnar, før han haster hjemover på sykkelen.

«Først og fremst må hun ha kjærlighet til menneskene og tro på dem» – helsedirektør Karl Evang om helsesøstrene i 1947.

– I samtalene jeg har med ungdommene, er psykisk helse et større tema enn den fysiske. De sier det gjerne ikke direkte, men når de kommer er det ofte tydelig at de trenger noen å snakke med. Det går mye på selvbilde og tilhørighet, og å være som de andre, forteller Mæland.

– Når de kommer inn og setter seg i stolen hos meg, prøver jeg å nøste litt og lete etter hva de har av støtte og ressurser . Jeg spør om hva de får til og hvem har de rundt seg. Noen ganger kan det være behov for å avdramatisere situasjonen. For hvor galt kan det egentlig gå om du får en treer eller firer på en prøve?

På bordet foran henne står en rød og en grønn figur i plast.

– Ofte leter jeg etter det som er positivt, for vi må ikke glemme alt som går godt! Den røde og den grønne figuren kan være med å sette bilde på hva som er vanskelig og hva som er bra.

FØLELSE AV MESTRING

Linda Horne Mæland er engasjert i arbeidet sitt. Hun mener at noe av det viktigste vi kan gjøre for våre ungdommer, er å legge til rette for mestring. I en ungdomsfase med mye hormoner og usikkerhet, er det essensielt å føle mestring.

– Det er min kjepphest, at alle skal oppleve at de er gode og flotte som de er, og at de kan mestre noe!

Hver høst er helsesøster med på foreldremøte for nye 8.-klassinger. Da oppfordrer hun sterkt foreldrene til å legge til rette for at ungdommene er med på en fritidsaktivitet.

– Det trenger ikke være på toppidrettsnivå, men det kan være å spille fotball i en binge, gå på fritidsklubb eller i et kor. Når ungdommene føler at de mestrer noe, blir det også enklere for dem å tørre mer eller prøve andre ting.

De blir tryggere på seg selv etter hvert som årene går, men mestring i ungdomstiden er kjempeviktig.

12

LIVET OG SKOLEN

for helsesøster på Skeiene, mens i år er det 60 prosent.

Mer tilstedeværelse gir større tilgjengelighet og større mulighet til å gjøre seg tilliten verdig blant elevene.

UTFORDRING Å HA NOK TID

Det å være helsesøster bringer også med seg en del utfordringer.

– Det jeg tenker mest på, er å ha nok tid til alle, og det å få til et godt samarbeid med lærere og foreldre. Bilen min er full av matpapir, for jeg spiser ofte lunsjen på vei til og fra møter.

Mæland deler uken mellom Skeiene ungdomsskole og Lurahammeren ungdomsskole, hvor hun er henholdsvis tre og to dager.

– Det er klart jeg skulle ønske at det var helsesøster til stede alle dager på begge skolene. For det første fordi det hadde gjort helsesøster mer tilgjengelig for eleven, vi kunne samarbeidet mer med skolene om gruppetilbud og undervisning, og slik kunne vi hatt en større mulighet til å ha fokus på helsefremmende og forebyggende arbeid, sier Mæland.

– Men det går rett vei. Helsesøsterstillingene på skolene blir stadig større. I fjor var det 50 prosent stilling

UNGDOM ER IKKE ALENE

I tillegg til enkeltsamtaler, kjører de også gruppetimer på flere ungdomsskoler i kommunen: jentegrupper, tohjem-grupper, avspenningsgruppe med fysioterapeut og gutte­snakk. Målet i alle gruppene er å bygge relasjoner mellom ungdommene, slik at de kan lære av hverandre og støtte hverandre i ulike situasjoner.

– Ungdommene får bli kjent med både seg selv og andre. Det er veldig kjekke timer. Vi tørr å snakke om det som er vanskelig, ser etter det som er bra og etter løsninger samtidig som vi hjelper ungdommene til å bygge opp deres selvtillit og selvfølelse. Det viktigste vi gjør, er å vise dem at de ikke er alene, at de er normale og verdifulle, forteller Mæland.

IDA FORUS (t.v) og Deppie Tricholidou (t.h) går i 10. klasse og jobber med en film til faget Kunst og håndtverk. – Vi må laste opp filmen til macen før vi kan redigere, forklarer Ida Forus fra virvaret av mobiler og ledninger. Jentene er enige om at det er en trygghet å ha helsesøster tilgjengelig på skolen.

13

NY FORSKNING

NY FORSKNING

– EVNEN TIL

SELVREGULERING

ER VIKTIG

Hvor gode barn er på selvregulering kan påvirke hvordan de gjør det, og har det, på skolen. Det er et av hovedfunnene i Agathe BackerGrøndahls doktorgradsavhandling.

TEKST: INA MIDTT VEIT ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

15

NY FORSKNING

B

arn er ofte selvregulerte, de tilpasser seg ulike situasjoner og omgivelser, sier Agathe BackerGrøndahl. Hun forsvarte nylig sin doktorgrads­ avhandling om selvregulering ved Univer­sitetet i Oslo. I avhandlingen, som var en del av pro­sjektet «Barns sosiale utvikling» ved Atferdssenteret, har hun blant annet studert hva som kan forklare indivi­duelle forskjeller i selvregulering. Et barn som har høy selv­regu­ le­ring klarer å rette oppmerksomheten mot gitte gjøre­mål eller oppgaver, de husker bedre beskjeder fra peda­go­gene i barnehagen og de er flinkere til å motstå fristel­sen det er å handle impulsivt.

– Forskningslitteraturen tyder på at evnen til selv­ regulering er viktig for hvordan man har det. Både i barne­ hagen, på skolen og også senere i livet, sier hun.

og i klasserommet kreves det at man må følge med på beskjeder, rekke opp hånden, ikke distrahere andre og ikke la seg distrahere – med andre ord: selvregulering.

– Det har vært lite forskning på selvregulering i norsk sammenheng tidligere, og det har vært lite diskusjon omkring selvregulering i barnehagesituasjon og i familien.

I USA er det stort fokus rundt det å være skoleklar, og selvregulering er viktig i denne sammenhengen. Gjennom min doktoravhandling ønsket jeg å sette dette inn i en norsk kontekst, og undersøke evnen til selvregulering hos norske barn, og om individuelle forskjeller i selvregulering har noe å si for overgangen fra barnehage til skole.

KALD SELVREGULERING OG SKOLEPRESTASJONER

Barna som viste høyere grad av kald selvregulering da de var fire år, ble vurdert av lærere til å gjøre det noe bedre på skolen, enn de som skåret lavt på slik selvregulering.

– Og god kald selvregulering blir også forbundet med færre internaliserende vansker. Det kan være for eksempel angst, depresjon eller tilbaketrekning, sier hun.

Internasjonalt har man funnet at sosioøkonomisk status har påvirkning på selvregulering. Nå viser det seg at sosioøkonomisk status også kan ha noe å si for barn som vokser opp i Norge, til tross for at det er mindre sosio­ økonomiske forskjeller her enn for eksempel i USA hvor mye av den internasjonale forskningen er gjennomført.

En mulig forklaring på sammenhengen kan være at det

I studien har Backer-Grøndahl brukt et skille på varm og kald selvregulering: • Varm selvregulering dreier seg om selvregulering i situasjoner med en betydelig emosjonell komponent.

Det kan handle om følelser og tanker.

• Kald selvregulering viser til selvregulering i nøytrale situasjoner.

LITE NORSK FORSKNING

Overgangen fra barnehage til skole kan være vanskelig for mange barn. Hverdagen går fra ustrukturert til strukturert,

16

NY FORSKNING

Definisjon: selvregulering

Agathe Backer-Grøndahl

»» Selvregulering kan defineres som evnen til å regulere tanker, følelser og atferd. Selvregulering er noe vi må bruke hver dag, det hjelper oss til å nå målene vi har satt oss og å tilpasse oss sosialt. Enkelt sagt handler det om evnen til å tenke før man snakker, og at man handler mer på vilje enn ut fra impulser eller reflekser.

»» Forsker ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (RBUP) »» Forsvarte nylig sin doktor­ grads­avhandling: Childhood SelfRegulation: Measure­ment, Early Predictors, and Relations with SocialEmotional Functio­n ing and Academic Competence in School

«Et barn som har høy selvregulering klarer å rette oppmerksomheten mot gitte gjøremål eller oppgaver, de husker bedre beskjeder fra pedagogene i barnehagen og de er flinkere til å motstå fristelsen det er å handle impulsivt.»

Hun fant videre at barna med bedre varm selvregulering hadde bedre sosial kompetanse og færre eksternaliserende eller utagerende vansker, som aggressivitet eler frustrasjon, da de begynte på skolen.

– Det ser ut til at varm selvregulering også kan ha en effekt på skolefaglige ferdigheter via sosial kompetanse og eksternaliserende vansker, sier hun.

FULGTE OVER 1 000 BARN I FLERE ÅR

at foreldre med høyere sosioøkonomisk status i større grad bidrar til barnas intellektuelle utvikling, for eksempel gjennom oppfølging eller at de leser flere bøker sammen, sier Backer-Grøndahl.

Backer-Grøndahl har brukt data fra studien «Barns sosiale utvikling». Rundt 1 150 barn og deres familier er blitt fulgt fra barna var 6 måneder og ut andre klasse på barneskolen.

– Studien «Barns sosiale utvikling» er et stort prosjekt.

Det begynte for over 10 år siden, og foreldrene til barna er intervjuet hvert år, både over telefon og ved møte. Barna er testet på språk, motorikk og selvregulering. Barnehagene og skolene har også bidratt.

VARM SELVREGULERING OG SOSIALE FERDIGHETER

Backer-Grøndahl har også studert hva som kan forklare individuelle forskjeller i selvregulering hos norske barn.

I mye av den tidligere forskningen har man undersøkt betydningen av foreldrestil og foreldre-barn interaksjon, mens Backer-Grøndahls studie er en av de første der man har undersøkt om det å ha søsken kan påvirke selvregulering.

– Vi fant at barn som har vokst opp med jevnaldrende søsken har noe bedre varm selvregulering enn enebarn eller de som har veldig mye eldre søsken. Det kan ha å gjøre med at de tidlig må lære seg å dele og å vente på tur, forklarer Backer-Grøndahl.

SELVREGULERING SOM STRESSMESTRING

Mange barn og unge sliter med stress. Backer-Grøndahl peker på at disse kanskje trenger å lære seg å regulere vanskelige følelser.

Hun sier at det nok helt sikkert går an å bli for selvregulert.

– Men forskningen tyder på at det i den store sammen­ hengen er mye å vinne på å være god på selvregulering.

17

18

TEMA: PSYKOSE

NÅR LIVET VENDER Den totale vekten av utfordringer og bekymringer førte til full skjæring for Emma.

eget blikk. Så innser hun at hun er blitt seg selv igjen.

Det har tatt lang tid. Emma Bø er blitt 16.

Hun hadde opplevd det samme som mange andre unge. Forventningene var blitt for store, både dem hun merket fra omverdenen og dem hun selv husholderte over. Hun kjente på kravene til å yte, uttrykket Generasjon prestasjon fant gjenklang hos henne der hun sjonglerte prøver og innleveringer på skolen med kveldsjobb, venner og familie. Emma hadde merket med hele seg hvor utsatt hun var som ung: Å skulle finne fram til sin egen person, hvem hun var. Og samtidig ha dette ønsket om å være som alle andre, bli akseptert, ikke skille seg ut.

TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: SKJALG OMDAL

KRASJET

R

I den grønne bygda helt nord på Jæren, førte den totale vekten av utfordringer og bekymringer til full skjæring.

Når Emma kan hente fram – og også holde fram – denne historien i etterkant, er det selve provet på hvilken lang og kronglete og strabasiøs vei hun har gått.

– Vanskene begynte da jeg gikk i niende klasse. Men jeg tror ikke jeg skjønte det før jeg skulle opp i videregående, sier hun nå. Det er en vinterblek Randaberg-ettermiddag og halvannet år har påløpt etter den store oppvåkningen der foran speilet.

– Vi var få jenter på ungdomsskoletrinnet. Enten var du en del av jentegjengen, eller du sto utenfor. Jeg ble mobbet og satt utenfor. Jeg følte at jeg ikke passet inn, tenkte at alle snakket om meg. I friminuttene låste jeg meg gjerne inn på do og trakk beina opp, så ingen skulle se meg. Så kom tiende klasse med presset om gode karakterer. På kveldstid jobbet jeg gjerne, men det gikk ut over skolearbeidet. På toppen hadde jeg noen venner, som jeg følte jeg måtte vise at jeg satte pris på. Jeg krasjet, fikk ikke ro i hodet, håndterte ikke lenger de tyngste fagene på skolen. Dermed ble det enda hardere å gå på jobb,

andaberg, en forsommermorgen: Emma Bø våkner til regn som smeller mot taket over jenteværelset.

Hun hører det tydelig, et hissig, standhaftig regn, et slikt som kraftfullt bare fortsetter. Men samtidig er det å så rolig der på rommet. Hvor er stemmen, tenker Emma. Når kryper den ut, er det om et par timer eller i kveld? For den pleier å dukke opp i hodet hennes. Stemmen har ikke for vane å utebli. Borte på veggen ved døren henger et speil i fullfigur. Når Emma ser seg i det, er det alltid noe hun vil pirke på, beklage seg over. Hun er for tynn, hun er ikke fin nok. Og da følger stemmen i hodet alltid opp, hardere, den trykker henne ned, forteller henne hvor lite hun er verdt og hvor stygg hun er, spør hvorfor hun i det hele tatt går ute blant folk.

Denne morgenen bestemmer hun seg. Hun skal løpe forbi speilet, hun skal ikke kaste et blikk mot glasset. Så gjør hun det – og det er fremdeles helt stille, helt fredelig.

Hun løper igjen, tilbake nå, og i hodet hennes er det like taust. Da stiller hun seg opp foran den store speilflaten og ser seg selv rett i øynene. I et kvarter holder hun sitt

19

TEMA: PSYKOSE

– Jeg arbeidet med å være alene, med å sitte helt i ro uten å tenke negative tanker.

og enda vanskeligere på skolen. Når helgen kom, satt jeg hjemme, jeg ville helst ha det mørkt i rommet, orket ikke spørsmål om hvordan det gikk. Jeg ville bare ha fred, forteller Emma Bø.

– Men det ble det ikke bedre av?

– Det ble mye verre. Jeg har lært i ettertid at det er nettopp når noe er som vanskeligst å snakke om, at du bør gjøre det. Sier du tingene høyt, blir de bedre med en gang.

– Jeg har for mange tanker, og jeg har for mange andre tanker.

– Jeg skal følge deg til rådgiveren, repliserte venninnen.

Nå skjedde tingene raskt. Rådgiveren ringe moren.

Hun ringte TIPS (Tidlig oppdagelse og behandling av psykoser), som kartla Emmas tanker. Emma fikk time hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling) på Stavanger universitetssjukehus, men avslo da hun ble tilbudt medisiner. I stedet satte hun seg ned og gjorde hjemmeleksen rådgiveren hadde gitt henne. Hun skrev en lang tekst om hvordan hun hadde det. Jo lengre hun skrev, desto klarere sto det for Emma hvor stor plass alle de vonde tankene tok, i hodet og i livet hennes. Hun måtte til bunns i sine problemer.

– Det var tungt å skrive, men det hjalp meg, og da jeg ga teksten til rådgiveren, var det slik at jeg endelig hadde sagt høyt hva jeg slet med. Jeg fikk nye timer hos BUP og kunne snakke om vanskene. Det hadde vært vanskelig å vise familien at jeg hadde det vondt, jeg var redd mamma og pappa skulle føle de hadde gjort noe galt. Nå kunne jeg prate også med dem. Familie og venner fikk vise at de brydde seg om meg. Det ble stadig lengre mellom hver gang jeg hørte stemmen i hodet.

– Hva skjedde i stedet med deg?

– Jeg ble bare mer stresset. Jeg kunne gå i lange tider uten mat, og når jeg endelig spiste, ble jeg kvalm. Så jeg sluttet med spisingen. Klærne passet ikke noe særlig lenger, jeg sov dårlig, fikk mørke ringer under øynene. Det ble tydelig at jeg ikke hadde det noe bra. Men når jeg var ute, måtte jeg si noe annet, jeg ville ikke bli sett på som syk. Alt er greit, sa jeg, og dermed løy jeg for meg selv.

ENDEPUNKTET

Det som viste seg av vanskeligheter i niende klasse, vokste til noe mer alvorlig i tiende, og hadde overtatt Emmas hverdag da hun studerte helsefag på Randaberg videregående skole. Til slutt utløste Emma Bø alarmen selv. Hun klarte rett og slett ikke mer, hun kapitulerte, overlot seg selv i andres hender. Det skjedde midt i en under­vis­nings­time om psykisk helse for barn.

Jo, hun visste at hun hadde en mannsstemme i hodet som stadig hakket på henne, men fram til da trodde hun at også andre hadde sitt av tanke-virvar. Hun regnet med at humøret svingte også hos sine klassekamerater, men visste ikke at det var unormalt å føle seg dårligere enn alle andre. Eller at det var avvikende å ikke spise fordi hun ville være tynn. Der i klasserommet begynte hun å gråte. Hun skjønte at nå var det nok. Hun var syk.

Emma gikk til en god venninne.

– Jeg har det vondt, sa hun.

– Det har vi visst lenge, men vi har ikke ant hva vi skulle gjøre, svarte venninnen. – Spiser du?

Emma satte seg ned.

– Hva måtte du gjennom?

– Jeg måtte se at jeg hadde et problem og at det var alvorlig og stort. Det var vrient å erkjenne at jeg var syk, når jeg egentlig ikke ønsket å bli satt i en slik bås. Men når først ordene sto der på papiret, når jeg hadde skrevet om mannsstemmen som stadig rakket ned på meg, som motsa meg når jeg prøvde å si hva jeg mente om en sak, var jeg klar til å gjøre noe med det, få stemmen bort.

20

TEMA: PSYKOSE

EMMA BØS historie med psykiske utfordringer startet da hun gikk i niende klasse. – Jeg har lært at når noe er som vanskeligst å snakke om, da skal du gjøre det, sier hun.

– Hvordan gjorde du det?

– Når jeg ble stresset, var det kaos i hodet mitt. Jeg kuttet deltidsjobben. Jeg arbeidet i stedet med å være alene, med å sitte helt i ro uten å tenke negative tanker.

Jeg prøvde å snu vansker til noe positivt, si til meg selv at jeg var på vei til å bli frisk, at jeg kunne gå ute med hodet hevet. Jeg ville bevise at jeg kunne ha det bra, jeg også.

Jeg sa til vennene mine at jeg hadde problemer, men at jeg ikke ville bli sett på som syk, jeg ønsket ikke at noen skulle synes synd på meg. Det var en prosess jeg måtte gjennomføre selv.

som kunne gjøre meg bra. Det var hardt arbeid. Det var å bygge en mur og starte med de nederste klossene. Og først når jeg ble friskmeldt kjente jeg at jeg er god og fin nok.

FRISK OG KLAR FOR FRAMTIDEN

Vi er kommet til mai 2016. I Stavanger er det fylkes­ mesterskap i helsefag. Elevene fra videregående skoler i hele Rogaland skal prestere både teoretisk og praktisk oppe på scenen. Det er Emma Bø som vinner. Det er hun som står der, helsefaglig blå i antrekket, med søster­uret i en snor og med roser i favnen, og smiler så bredt. Noen måneder seinere skal hun delta i selve norgesmesterskapet.

– Jeg klarte noe. Jeg er ok, tenker hun.

I dag går hun i lære på Stokka sykehjem i Stavanger.

Siden skal hun videreutdanne seg. Veien er staket ut: Psykisk helse.

– Psykisk helse er like viktig som fysisk. Jeg har alltid sagt at jeg vil gi en stemme til dem som ikke har den. At dem som sliter psykisk skal ha hjelp til å sette ord på det, og få det bedre.

– Trengte du fred og ro til det?

– Ja. Følelsen av at jeg skulle ha femmere og seksere på skolen, hadde tatt meg. Nå slapp jeg noen prøver på skolen, jeg fikk anledning til å ta det roligere, tenke på meg selv. Den pausen hjalp meg oppå igjen.

– Du måtte finne ut av tingene selv – og du måtte ha hjelp?

– Jeg tok imot rådene, jeg trengte dem. Men jeg måtte først og fremst hjelpe meg selv. Det fantes ingen oppskrift

21

TEMA: PSYKOSE

KINE OG Emma Bø har i store trekk den samme opplevelsen av de vanskelige årene, men ulikt ståsted som mor og datter.

Mors historie

begynne på videregående og mente alt ville bli annerledes da. Jeg ble nok lurt trill rundt der. På en måte var det overraskende at rådgiveren ringte. Men jeg var også veldig lettet. Mye falt på plass.

Mor var der for datteren Emma. Men familien trengte også profesjonell hjelp.

– Hvordan fungerte det mellom familien og hjelpe­ apparatet?

– Det var et samarbeid, jeg var med på hele prosessen, snakket med TIPS (Tidlig oppdagelse og behandling av psykoser) og med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, nå BUPA) ved Stavanger universitetssjukehus.

Jeg innså raskt mine begrensninger, jeg hadde mangel på kunnskap om psykiske vansker. Her måtte vi få inn fagfolk.

Det gjorde vondt, og det såret at Emma ikke hadde våget å fortelle hjemme om hva som var galt. Men jeg forsto også at det ikke hadde vært enkelt å fortelle. Det som betød noe, var å hjelpe henne. Og jeg merket fort at bare det at Emma åpnet seg, hjalp veldig. Det løste mye at hun ble hørt, trodd og forstått.

For Emmas mor, Kine Bø, tok den vonde historien som kretset om datterens vansker en brå vending. Det var mobilen som ringte. Hun så på nummeret, kjente det ikke, men svarte. I andre enden var rådgiveren på Randaberg videregående skole. Hun fortalte om en Emma som hadde det tøft, som hadde kommet for å be om hjelp, og som trengte det.

– Kan vi henvise dere videre?, spurte rådgiveren.

– Ja, takk, svarte Kine Bø. – Vi må ha hjelp.

Hun hadde sett tegnene tidlig. På Randaberg levde en familie med mor og far, datter og sønn. – Jeg tror ikke Emma spiser lenger, vi må følge med på henne, sa moren. Hun så også hvordan den tidligere så sosiale og utegående jenta isolerte seg, ble sittende hjemme, sluttet å omgås folk.

Moren ble masete. Datteren ble irritert og taus.

– Dette var i niende klasse. I tiende ble det enda verre og vi ville gripe inn, gjøre noe. Men Emma så fram til å

– Hva var viktigst fra din side?

– Å være der for henne. Lytte når hun trengte det, se og være til stede. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor jeg ikke var der da det ble kritisk. Men jeg tror stress og press utløste mange av problemene. Det er krevende å være ung i dag, sier mor.

22

AKTUELLE BØKER

Hovedbok

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Om å lære å lyve

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

w.herte

HERTERVIG AKADEMISK

Kjersti B. Tharaldsen

LEVE MER, GRUBLE MINDRE! (HOVEDBOK)

Oppmerksomt nærvær (mindful­ ness) og stressmestring for unge.

Utgitt 2014 Pris kr 350,ISBN 978 82 8217 217 2

Arbeidsbok

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stressmestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

oken Hovesomdbe-bok på fås opp.no www.psyk

HERTERVIG AKADEMISK

Kjersti B. Tharaldsen

LEVE MER, GRUBLE MINDRE! (ARBEIDSBOK)

Oppmerksomt nærvær (mindful­ ness) og stressmestring for unge.

Utgitt 2014 Pris kr 199,ISBN 978 82 8217 214 1 Voksenveileder

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen

en Hovedbok e­bok på fås som opp.no www.psyk

HERTERVIG AKADEMISK

Kjersti B. Tharaldsen

LEVE MER, GRUBLE MINDRE! (VOKSENVEILEDER)

Oppmerksomt nærvær (mindful­ ness) og stressmestring for unge.

Utgitt 2014 Pris kr 65,ISBN 978 82 8217 215 8

oreldre skal lære sitt barn at det ikke skal lyve. Barn fortelles også i skole, barnehage og av jevnaldrende at de ikke skal lyve. Løgn er galt, det kan straffes, og det kan gjøre at du blir stående ensom uten venner, ettersom ingen vil være med en de ikke kan stole på.

Samtidig lærer de fleste barn på egen hånd hvordan man lyver, og prøver stadig ut denne evnen i sine forhandlinger med omverdenen når de utvikler seg. Dette gjør at vi som skal oppdra barn kommer i konflikt med barnets naturlige utvikling, og da kan vi spørre oss; hvem er det egentlig som bør vinne denne konflikten? Å lyve er som å slå, sparke, bite eller mobbe; usosial adferd som kan true båndet mellom mennesker. Det er derfor viktig at barn klarer å regulere slik adferd, og at vi som oppdrar stiller krav til hvordan barn skal oppføre seg.

Samtidig kan det være nyttig å se for seg en verden der vi som oppdragere får det akkurat slik vi sier at vi vil ha det. Hvordan ville det være hvis barn ikke kunne lyve?

Det å slå, sparke og bite er uttrykk for aggresjon, og i våre samfunn er vi avhengige av barn lærer å regulere slike uttrykk for aggresjon for å bevare sosial harmoni. Barna våre blir i relativt stor grad slik vi oppdrar dem; de slutter for det meste å sparke, bite og slå, og dermed blir de bedre samfunnsborgere og medmennesker. Hvis vi hadde lykkes like godt med å oppdra bort utvikling av evnen til å lyve, ville vi nok ikke skapt bedre samfunnsborgere, men snarere satt barna i en psykisk fangenskap i den umulige konflikten mellom selvet og omverdenen.

Når vi vokser opp, kommer løgnen som en mulighet når man setter ord på verden, og etter hvert oppdager at forbindelsen mellom ordet og virkeligheten ikke er absolutt. Den er fleksibel. Med denne fleksibiliteten åpnes en verden av muligheter. Man kan unngå skyld og fordele skyld til andre. Man kan vriste seg fri fra autoritetens harde grep.

Man kan forhandle og bevare konfliktfylte relasjoner. Man kan gjøre leksene uten å måtte gjøre leksene, og det må jo være selve definisjonen av lykke.

Hvis man ikke oppdager at forbindelsen mellom ordet og virkeligheten er fleksibel, så har man et problem. Rettere sagt: Man har en uendelig rekke med problemer. Barn som ikke kan lyve fanges i en angst som er skapt av en erkjennelse av at verden av og til stiller urimelige krav. Løsningen blir å forsøke å tilfredsstille alle hele tiden, uten mulighet for å skjule seg i et privat jeg.

Man blir totalt gjennomsiktig, og fullstendig forsvarsløs.

Når vi sier til barn at de ikke skal lyve, burde vi kanskje hatt et lite lyvekors bak ryggen.

Vi mener egentlig at barnet bør lære seg å lyve, men når det har lært det, så må det forstå at denne magiske evnen vi har til å forme verden må brukes med fornuft, forsiktighet og hensyn til andre mennesker.

Heldigvis opplever de fleste barn at vi foreldre kan være lette å lure.

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

ILLUSTRASJON: KRISTOFFER OL AVESEN FOTO: JAN INGE HAGA

F

ken Arbeidsbo rvigforlag.no

fås på ww

KRONIKK

Kjærleik i terapien?

Eg ønskjer å skrive om kjærleiken, fordi det er den som har gjort det meiningsfylt for meg å vere klinisk psykolog.

TEKST: INGRID KRISTINE ASPLI

H

an var 18 år, og tilvist for bruk av fysisk vald. Etter at han hadde fortalt om fleire episodar i før­skole­ alder som vitne til at far brukte livstruande vald mot mor, spurte eg som terapeut: – Kva trong den vesle knøtten da?

– Kjærleik. Masse kjærleik. Alle hadde nok med seg sjølv. Eg blei etterlatt til meg sjølv .(…) Eg hadde masse leikar, men kva betyr det?

lært at rela­sjonen er ein avgjerande faktor for progresjon i terapi (Horvath, Del Re, Flückiger & Symonds, 2011).

Men korleis eg byggar denne relasjonen, det fekk eg fyrst lære skikkeleg i møte med barna og ungdommane.

Klientane eg møtte bygga relasjon av all si kraft, og om eg ville kome nokon veg, måtte eg legge bort noko av psykolog­skolen sin skepsis til nærleik, og kople meg på. Eg kjennar igjen Jensen et.al. (2010) sine funn av at barna er opptatt av deg som person, framfor psykolog.

Han ønskja seg kjærleik, og ein trygg omsorgsperson.

Eg som terapeut vart sittande med eit sterkt ønskje om å kunne spole tida tilbake, gripe inn og ta vare på han; ei tom kjensle av at eg var for seint ute; og eit stort spørsmål om terapi kunne reparere noko av dette.

Dei kunne seie «eg liker deg», «du er kul». Dei kunne gi deg ein klem. Dei kunne spørje om kor du bur og om du har kjæraste, vise deg bloggen sin, be deg om å høyre på favoritt­låta deira, spørje om du kunne hjelpe dei med å skrive CV, følgje dei til bussen, eller dei kunne dukke opp ein time for tidleg, legge seg under teppet i sofaen på venterommet, drikke te og lese bok mens dei venta på timen sin.

Frå mi studietid hugsar eg at vi som studentar disku­ terte mykje kor nære ein kan vere ein klient. Kan ein gi ein klem? Kan ein fortelje om seg sjølv? Kor viktig er det å hugse bursdagen? Kan ein ta i mot gåver? Kan ein gi gåver? Kan ein bli glad i klienten?

Det ende med at eg gav klemmar, delte ut påskeegg og bursdagsgåver, spanderte is og feira avslutningar på kafé, laga musikkvideo og retta skrivefeil i CVen. Og sa at eg brydde meg om, var glad i og stolt av. Og opplevde at det var nettopp det som verka.

Og desse diskusjonane kom plutseleg over meg att i ein terapitime med ei jente på 8 år som fekk i oppgåve å teikne hjartet sitt. Plutseleg utbraut ho «Eg er glad i deg!».

Eg vart heilt stum, og ante ikkje kva eg skulle seie.

For så å tenke, «kjære vene, sit eg no her og lurer på om det er profesjonelt å seie at eg er glad i ho òg?»

Spørsmålet er kva plass har kjærleiken i terapirommet?

Og er det viktig at den er der? Og om det viser seg å vere viktig, er det muleg å få det til? Yalom (1980/1998) har hevda at det å etablere ein autentisk og intim relasjon er ei terapeutisk handling som er helande i seg sjølv.

Forsking seier at i kva grad ein får på plass den affektive

Mi haldning til dette spørsmålet endra seg radikalt etter at eg byrja å arbeide med traumatiserte barn og ung­dom. Eg har lært av Judith Herman (2001) at det som er øyde­lagt i ein relasjon, må helas i ein relasjon. Eg har

24

KRONIKK

komponenten i alliansen mellom terapeut og klient, er særleg sentralt i terapi med barn, og enno meir særskilt i terapi med traumatiserte barn.

Vi må ta på alvor at vi er så heldige å vere i ein posisjon kor vi får møte desse overlevarane som treng ein helande rela­sjon, og har mulegheit til å gi dei nettopp det. Alle behand­l ingsinstansar for barn bør vere arbeidsplassar kor alle barn får møte terapeutar som liker dei, og som bryr seg om dei og er genuint opptatt av deira ve og vel.

Dette står i sterk kontrast til å puste letta ut når ein får ei avlysing fordi ein held på å drukne i uskrive epikrisar.

Sjølv om det utvilsamt er viktig at terapikontor kan tilby helande relasjonar, er om vi får det til eit anna spørsmål. Å investere i relasjon inneber fleire fallgruver: Fare for at ein vert over-involvert og engasjerer seg på arenaar kor ein ikkje høyrer heime, og fare for at ein sjølv vert overvelda av klientane si smerte. Dette gjer at vi treng endringar på systemnivå for å gi kvar terapeut føresetnad for å gi kjærleik utan å gå for langt, og utan å bli utbrend. Det kan sjå ut som at å bygge kjærleiksfulle relasjonar føresett ei endring på systemnivå.

Det står i kontrast til hyppig behandlarbytte utan tid til overlapp, eller når vi vert bedt om å ta eit par samtalar mens vi ventar på at ho som eigentleg skal ta saka, kjem tilbake frå permisjon.

Eg trur at den som våger å vere terapeut med heile seg, med ekte engasjement, vil ha eit ekstra verktøy i sitt arbeid. Og den vil òg ha ei rettesnor for når ein er på villspor. Er ein vand med å like sin klientar, går alarmen når ein ikkje gjer det. Er ein ikkje vand med å bry seg spesielt, vil ein heller ikkje vite når relasjonen er fråverande og i ferd med å ruinere behandlinga.

Østberg (2004) tek til orde for endringar i arbeidslivet: «Å fremheve betydningen av kjærlighet i psykoterapi i psykologers utdannelse og yrkesliv, innebærer å rette oppmerksomheten mot terapeuters kjærlighetsevne og nødvendigheten av utviklingen av den. (…) Det vil også ha betydning for hvordan man organiserer de ulike behandlingsstedene og samarbeidsformene. For at terapeuten skal klare å skape en god grobunn for en kjærlighetsfull terapirelasjon, er også terapeuten avhengig av trygge rammer rundt seg (…) På arbeidsstedene måtte man tilstrebe det samme kollegaene imellom og mellom ledere og underordnede. Man måtte i sterkere grad rette oppmerksomheten mot terapeutens person som arbeidsredskap og mot gjensidigheten i den terapeutiske relasjonen» (s. 10).

Ved å opne opp og bygge kjærleiksfulle relasjonar, risikerer ein at det får gode ringverknader utover terapi ­rommet, òg for terapeuten. Judith Herman(2001) har hevda at det ventar eit rikare liv for den som let seg involvere: «The reward of engagement is the sense of an enriched life. Therapists who work with survivors report appreciating life more fully, taking life more seriously, having a greater scope of understanding of others and themselves, forming new freindships and deeper intimate relationships, and feeling inspired by the daily examples of their patients’ courage, determination and hope» (s.153).

Vi treng utdanningsstadar og arbeidsplassar som heiser flagget for den gode relasjonen, og pratar høgt og systematisk om den. Tenk om alle BUPar byrja med relasjons­d røftingar i tillegg til sine diagnose­ drøftingar? Tenk om spørsmål som «Synes du at du har fått god kontakt? Liker du barnet? Kjennest det som at barnet liker deg? Kjenner du at du genuint bryr deg om han/ho?», var like sentrale kompass i planlegging av vidare behandling som tal på oppfylte kriteria for ICD10-diagnosen.

Mi hjartesak er at vi prøver å vise kjærleik i alle rela­ sjo­nane vi går inn i. Vi må få hjelp på arbeidsplassane våre til å heilhjerta kunne seie «Eg har gleda meg til å sjå deg!» når barna kjem til timen sin, og like heilhjerta seie «Tusen takk for besøket!» når dei går, slik vi normalt seier til personar vi liker, verdsett, og genuint bryr oss om.

Det må òg ryddas plass i større fora til å tematisere relasjonen. Tenk å jobbe på ein plass kor det systematisk leggas opp til at personalgruppa skal dele historier og opp­ le­v ingar av gode relasjonar mellom oss og klientane våre.

Korleis hadde det vore for terapeutane om ein innførte faste rundar kor vi fortel om barna som vi bryr oss om, fortel om gylne, varme augeblinkar. Vi treng å glede oss over kva barna har fått til, korleis dei veks, og kor næringsrikt det er å få møte dei. Heller enn, eller i beste fall i tillegg til, tekniske problemstillingar, eller spørsmål om vi ikkje snart kan avslutte nokre sakar?

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

25

BEHANDLINGSMETODER

TIDLIG OPPDAGELSE ER NØKKELEN Sjansen for å bli frisk av en psykose er dobbelt så stor hvis du får rask hjelp. Hjelpetelefonen TIPS retter seg mot unge mennesker som er i ferd med å utvikle en alvorlig psykisk lidelse.

TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: SKJALG OMDAL

N

år noen ringer til oss, tilbyr vi råd og veiledning.

Det skal ikke så mye til før vi drar hjem til dem eller møter dem på skolen for å finne ut hvilken problematikk vi står overfor, sier Kjersti Nedrebø.

Hun er ansatt ved hjelpetelefonen TIPS. Tidlig oppdagelse og behandling av psykoser (TIPS) er et lavterskeltilbud til alle som lurer på om de selv, eller noen de kjenner, er i ferd med å utvikle en alvorlig psykisk lidelse.

– Alvorlig psykisk lidelse utsetter den syke og deres familier for mye bekymring, ikke minst krever det mye ressurser og tid å behandle en som har blitt alvorlig psykisk syk. Vårt grunnprinsipp er at det er større sjanse for å bli frisk hvis vi får hjelpe i en tidlig fase. Derfor håper vi at folk tar kontakt med en gang når de mistenker at noe kan være i gjære, sier Robert Jørgensen, psykiatrisk sykepleier og leder for TIPS.

FRISK MED RASK HJELP

TIPS startet opp for 20 år siden. Varigheten for ubehandlet psykose var da 26 uker for dem som hadde psykoselidelse og 54 uker for dem som tilfredsstilte schizofrenikriteriene.

Det ble reist flere spørsmål: Fantes det en måte man kunne fange dem opp tidligere? Blir personer med psykose friskere og får bedre prognose dersom de blir oppdaget tidligere? Kunne man endre den hjelpesøkende atferden i befolkningen ved å etablere lavterskel team kombinert med en strategi for undervisning og aktiv annonsering?

Oppdagerteamet og TIPS-telefonen ble så startet i 1997.

– Allerede i år 2000 var varigheten av ubehandlet psykose gått ned til fem uker, og oppdagerteamet ble etter det en del av tilbudet ved psykiatrisk divisjon. Fra 2002 har vi hatt aktive kampanjer rettet mot befolkningen, skole­ helsetjeneste og førstelinjetjenesten, forteller Jørgensen.

26

BEHANDLINGSMETODER

– DET er større sjanse for å bli frisk hvis vi får hjelpe i en tidlig fase. Derfor håper vi at folk tar kontakt med en gang når de mistenker at noe kan være i gjære, sier Robert Jørgensen, psykiatrisk sykepleier og leder for TIPS.

Med årene har det kommet flere tidlig oppdagelsesteam i Bergen, Namsos, Vestfold, Østfold, Asker og Bærum.

– Selv om det er en helt annen bevissthet rundt psykiatri i dag enn det var for 20 år siden, er det fremdeles mye stigma. Vi ønsker å fortelle og vise at mennesker med psykose kan bli helt funksjonsfriske og de er absolutt ikke farlige. NRK-serien Stemmene i hodet er absolutt verdt å få med seg. Den tar opp problematikk rundt psykose og problemer som kan oppstå hverdagen til dem som lever med det., forteller Nedrebø.

OVER 600 HENVENDELSER ÅRLIG

Årlig kommer det inn omtrent 600–650 henvendelser til TIPS i Stavanger.

– Vi møter omtrent halvparten av dem og har samtaler hvor vi kartlegger symptomer. De fleste har ikke psykose­ problematikk, men angst. Rett over 100 av dem vi snakker med vises videre til diagnostisk vurdering. Og hvert år finner vi mellom 25 og 30 nye tilfeller av schizofreni i midt- og sør Rogaland, sier Jørgensen.

Han forteller videre at 70 prosent av dem som tar kontakt med TIPS, ikke er en del av det psykiatriske systemet. Ofte er det mødre som tar kontakt fordi de er bekymret for et av barna sine, men det kan også være fedre, helsesøstre eller fastleger som ringer.

LAVEST MULIG INTERVENSJON

– Alle vil av og til være bekymret for barna sine, men det er når bekymringen går utover det normale, at vi kommer inn i bildet. Det er sjeldent noen ringer dersom livet går litt trådt, for det gjør det jo av og til. Vi får uvenner og opplever kjærlighetssorg, men når noen faller lenger ned, ønsker vi kontakt, sier Jørgensen.

– Det er viktig for oss å normalisere, det å kunne fortelle

27

BEHANDLINGSMETODER

TIPS får 600–800 henvendelser i året. Ofte er det pårørende som tar kontakt på vegne av noen de bryr seg om. Jonny Pettersen er en av de ansatte som tar imot telefoner.

ungdom at det er vanlig å ikke ha det fint hele tiden, forklarer Nedrebø.

– Hos TIPS prioriteres de som ikke allerede er i be­hand­ ling. Hvis mor eller far ringer, hiver vi oss rundt og er kjapt på ballen. Det er ikke alle som skal inn i psykiatrien. Er det for eksempel nok å snakke med helsesøster en gang i uken? Vi ønsker lavest mulig intervensjon, sier Jørgensen.

Nedrebø er enig og forteller videre hvordan hun synes det er å møte unge i en vanskelig situasjon: – Jeg har stor, stor respekt for ungdommen vi møter.

De er helt nede i 14-årsalderen og klarer å snakke med oss om dype ting. Da prøver jeg å fortelle dem at det er en styrke i seg selv at de klarer å snakke om det. De fleste synes det er godt å endelig få åpne opp om det de tenker på, sier hun.

TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammen­hengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden,

UTFORDRING Å NÅ UT

Tre fjerdedeler av de som får en behandlingstrengende psykisk lidelse, får det før de fyller 25 år.

– Derfor er det viktig at vi har fokus på de unge, fordi psykiske lidelser ofte er de unges lidelse, mener Jørgensen.

Viktigheten til tross, det er en utfordring å nå ut til massene og få folk til å være klar over at TIPS finnes.

Kampanjer og annonser i mediene har vært mye brukt, men også Facebook er en arena som benyttes jevnlig.

– Det skifter så fort hvor de unge er. De bruker for ek­sem­pel Facebook i mye mindre grad nå, enn for bare en kort stund siden. På Facebook er det plutselig beste­ foreldre som har begynt å dominere, sier Jørgensen, som likevel mener sosiale medier er en fornuftig plattform fordi de kan nå ut til pårørende og andre relevante personer

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd

Problemene går ut over jobb og skole. Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner

Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profe­sjo­nell hjelp. Ringer du TIPS kan vi bl. a. Bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk

politikk eller religion

(kilde: tips-info.com) 28

BEHANDLINGSMETODER

AKTUELLE BØKER

Dette er TIPS: Geir Thingnæs

Mestringsbok

»» Lavterskeltilbud som seg spesielt mot unge mennesker som er i ferd med å utvikle en alvorlig psykisk lidelse.

ved angstlidelser

»» Du kan ringe på vegne av deg selv eller andre for å få tips og råd om psykisk helse. »» TIPS-telefonen: 51 51 59 59 HERTERVIG AKADEMISK

»» Tips fra TIPS: NRK-serien «Stemmene i hodet».

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED ANGSTLIDELSER

med infor­ma­sjon. Hans erfaring er at pårørende ofte merker at noe er galt, derfor appellerer kampanjene TIPS lager ofte til pårørende eller ansvarspersoner rundt den man er bekymret for.

En annen utfordring er at det er mye både seriøs og useriøs informasjon tilgjengelig på internett. TIPS jobber kontinuerlig med å finne troverdige kanaler som ungdom kan bruke.

– Det finnes allerede noen flotte tilbud, som Unghjelp.

De har en chat to timer, tre ganger i uken hvor ungdom i hele Norge kan ta kontakt. Der sitter unge voksne med egen­erfaring fra psykiatri og svarer på spørsmålene som kommer inn, sier Jørgensen.

Og chat viser seg å være populært. Unghjelp har fått 5 000 henvendelser på de tre årene de har holdt på.

– Det er jo ofte godt å snakke med noen som vet hvor skoen trykker, som har erfart det samme som ungdommen sliter med, sier Nedrebø.

Revidert 2014 Pris kr 349,ISBN 978 82 8217 212 7

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved stemningslidelser

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

Revidert 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 206 6

– NÅR noen ringer til oss, tilbyr vi råd og veiledning. Det skal ikke så mye til før vi drar hjem til dem eller møter dem på skolen for å finne ut hvilken problematikk vi står overfor, sier Kjersti Nedrebø. Hun er ansatt ved hjelpetelefonen TIPS.

Kjersti B. Tharaldsen Henk Otten

Mestringsteknikker for livsvansker Mindfulness-based Coping

MbC-manual

omslag_MbC_sjø.indd 1

30-10-08 07:55:12

Kjersti B. Tharaldsen og Henk Otten MESTRINGS­T EKNIKKER FOR LIVSVANSKER (MBCMANUAL)

Utgitt 2012 Pris kr 280,ISBN 978 82 8216 026 1 Kjøp bøkene på hertervigforlag.no 29

30

BEHANDLINGSMETODER

Nei, det er ikke for godt til å være sant. Ved å følge behandlingsprogrammet som er utviklet av professor Gerd Kvale og psykologspesialist Bjarne Hansen i Helse Bergen, kan det faktisk skje.

BLI KVITT ANGSTEN PÅ 4 DAGER TEKST: INA MIDTT VEIT ILLUSTRASJON: ELISABETH FERKING FOTO: HÅVARD K ALLESTAD

V

i har vel alle kjent på den følelsen av tvil, den som sniker seg på og hvisker deg i øret: «Husket du virkelig å skru av kaffetrakteren?» eller «Hørte du den lyden? Kan det være noen som vil bryte seg inn?» For noen mennesker blir disse tankene så alt­omfattende at de har vanskeligheter med å takle hverdagen. De kan vegre seg mot å klemme barna sine fordi de er redde for bakterier, eller lage lange ritualer for å huske å låse inngangsdøren. Ved Kronstad DPS i Helse Bergen har psykologspesialist Bjarne Hansen og professor Gerd Kvale utviklet et behandlingsprogram hvor du kan bli kvitt angstlidelsen på fire dager.

– Det er utrolig flott å se forvandlingen hos folk. Dette er mennesker som har hatt betydelige problemer med angst- og tvangslidelser. De kommer inn til oss som pasienter på en vanlig ukedag, og fire dager senere er de friske, sier Hansen.

Pasientene som er med i behandlingsprogrammet har alvorlige angst- og tvangslidelser (OCD).

– Vi hadde for eksempel en pasient som brukte flere

timer om dagen på å vaske hendene i frykt for bakterier og smitte. Da går det ut over livskvaliteten og forholdet til andre mennesker. Et par måneder etter at han gjennom­ førte 4-dagersformatet vårt, kunne pasienten knapt huske hvorfor det hadde vært så viktig for ham. Det er nesten litt magisk, mener Hansen.

INTENSIVT MØTE MED ANGSTEN

Behandlingen, som foregår over fire sammenhengende dager, krever ingen innleggelse. – Vi kaller det gjerne «individuell behandling» i gruppeformat. Behandlingen foregår nemlig i en gruppe på 3–6 pasienter og like mange terapeuter, sier Kvale.

– På den måten sikrer vi at den enkelte får skreddersydd oppfølging, og samtidig kan dra nytte av å jobbe side om side med andre som går g jennom tilsvarende endringsprosess, legger Hansen til.

Den første kursdagen er det undervisning om angst­ lidelser og opplæring i behandlingsprinsippene. Det legges særlig vekt på hvordan en skal g jennomføre

31

BEHANDLINGSMETODER

PROFESSOR OG psykologspesialist Gerd Kvale og førsteamanuensis og psykologspesialist Bjarne Hansen mottok Psykologforbundets pris for Årets Nyvinning i 2015 for utviklingen av 4-dagersformatet.

eksponeringene for å legge til rette for maksimal endring. Dag nummer to trener pasienten sammen med en terapeut på å oppsøke det som typisk setter i gang tvangs­handlingene, uten å ritualisere.

– Prinsippene for endring er enkle, men uten direkte veiledning fra en erfaren terapeut, risikerer pasientene å gjennomføre eksponeringene på en måte som bidrar til fastlåsning av problemene, snarere enn endring, forklarer Hansen.

For et menneske som er redd for smitte, kan treningen eksempelvis innebære å oppsøke plasser som pasienten opplever urovekkende, uten å vaske seg etterpå.

Pasientgruppen møtes til korte gruppesamlinger for å gå gjennom opplevelsene, og kan også følges opp på telefon eller SMS utover kvelden dersom det er nødvendig.

Den tredje dagen går pasienten gjennom flere ekspo­ neringsøvelser, og mot slutten er det ofte tjenlig at pasienten trener på egen hånd. Det er også et møte med pårørende, hvor de får en innføring i angstlidelser og kan stille spørsmål.

Den fjerde og siste dagen samles pasientene sammen med terapeutene og går gjennom erfaringene de har gjort

seg. De lager også lager et egentreningsprogram for de neste tre ukene.

– Til sammen har om lag 400 voksne og 100 barn og unge fått hjelp gjennom 4-dagersformatet, og de aller fleste som har fått tilbudet er svært fornøyde, sier Kvale.

Før pasientene møter til behandling går de gjennom en omfattende utredning og får grundig informasjon om hva behandlingen innebærer.

– Hensikten er å finne ut hvordan akkurat din angst­ lidelse er, slik at vi er klare til å ta imot akkurat deg og dine utfordringer når du kommer til behandling, sier Kvale.

Nesten alle som får tilbud om behandling tar imot det, og det er praktisk talt ikke frafall.

– DET ER ETTERPÅ DET VIRKELIG BEGYNNER

– Men det er når pasienten kommer hjem, at jobben virkelig begynner. Da har de vært hos oss, og er trygge på at dette skal gå bra, men plutselig befinner de seg i en risikosituasjon, sier Kvale.

Overraskelser og uventede situasjoner kommer bardust på. Det kan for eksempel være at personen med angst for bakterier får uventet besøk av en forkjølet venn, eller

32

BEHANDLINGSMETODER

Gerd Kvale

Obsessive Compulsive Disorder (OCD):

»» Professor og psykologspesialist

»» er en lidelse med tilbakevennende tvangstanker og/ eller tvangshandlinger. De vanligste tvangstankene er redsel for:

»» 30 års erfaring med behandling av angstlidelser »» Leder av OCD-teamet i ved Kronstad DPS i Helse Bergen

-- å bli smittet eller smitte andre med en farlig sykdom -- at det kan oppstå brann eller innbrudd -- at andre ulykker kan inntreffe

Bjarne Hansen

»» Tankene er ikke lystbetonte og medfører et intenst ubehag og redsel for at det kan være en reell risiko for det man er redd for. Tvangshandlinger utføres for å dempe ubehaget og for å sikre at de negative hendelsene ikke inntreffer.

»» Førsteamanuensis og psykologspesialist »» Mer enn ti års erfaring som psykolog og er en av de fremste OCD-behandlerne i landet. »» Mottok i 2012 Åsa Gruda Skards pris til den som på en særlig måte «bidrar til å gjøre psykologisk kunnskap tilgjengelig og til nytte for folk flest».

»» De som har tvangslidelse (OCD) har på typisk en innsikt og forståelse av at tankene ikke er rasjonelle og at tvangshandlingene er overdrevne eller unødvendige.

Likevel er tvilen og ubehaget så stort at de ikke våger å stole på det de egentlig vet er riktig. Tvangstankeneog handlingene opptrer da så ofte og så intenst at det i vesentlig grad går utover hverdagen, og for mange opptar dette mange timer hver dag. Ofte innebærer dette også betydelig belastning for pårørende.

»» Sammen mottok de Psykologforbundets pris for Årets Nyvinning i 2015 for utviklingen av 4-dagersformatet.

Kilde: https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/angst/tvangslidelser

det kan være at personen med angst for brann ser en brann­bil på vei mot bydelen han selv bor i.

– Da må de ta frem prinsippene de har lært, og bruke dem i praksis uten at vi er til stede. De må lære seg å kjenne igjen situasjonene som gir angst og ta kontrollen.

Mange synes at det er utfordrende, men det går greit for de fleste. Etter tre måneder har mer enn 70 prosent fått stor klinisk endring, og andelen som er helt friske er betydelig høyere enn med tradisjonell terapi, forteller Kvale.

komme til og hjelpe, jo bedre, slår Kvale fast. Hun mener at i tillegg til å bli kvitt de menneskelige lidelsene, er de samfunnsøkonomiske besparelsene svært store.

Helse Bergen merker stor interesse og får hyppig hen­vendelser fra privatpersoner som ønsker behandling for seg selv eller noen de er glade i. Også behandlere ved Solvang DPS ved Sørlandet Sykehus er opplært i behandlingsformatet, og nå står en rekke klinikker over hele landet for tur. Nylig ga Kavlifondet støtte til et prosjekt som gjør at alle helseforetak skal kunne tilby 4-dagersformatet i løpet av de neste to årene. Først til behandling av OCD, og senere også andre angstlidelser.

– Det gleder vi oss veldig over!, sier Kvale.

SATSER MER PÅ BARN OG UNGE

På mange måter kan vi si at alvorlig angst er «De unges lidelse». Omtrent halvparten av dem som trenger behandling blir rammet i løpet av tenårene, og tre fjerdedeler før de er 25 år. Verdens helseorganisasjon anslår at OCD (Obsessive Compulsive Disorder) er blant lidelsene som har størst negativ innvirkning på hverdagslivet, dersom den ikke blir behandlet.

– Vi har et ønske om å spre dette behandlingsprogrammet i større grad til barn og unge. Ved OCD er det lav spontanbedring, og for dem som rammes alvorlig går det ut over skole, familie og fritid. Jo tidligere vi kan

33

NYTT FRA STIFTELSEN

Vitaminer mot psykiske lidelser?

Danske og australske forskere har satt i gang en storstilt studie av sammenhengen mellom gener, D-vitamin-nivåer og schizofreni hos 80 000 nyfødte.

HVA: NYTT BOKHUS HVOR: KIRKEGATEN 40, STAVANGER Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og Hertervig Forlag har fått nye bok-venner. I januar åpnet Bokhuset i Kirkegaten 40; et nytt møtested for bokelskere i distriktet.

bestemmer selv hva de vil ha i hyllene, og utvalget er stort og dekker mange sjangre, fra bøker om psykisk helse, trening og velvære, til historiske bøker, barnebøker og oversatt litteratur.

Bokhuset skal være både bokhandel og arena for litterære arrangementer. Bokhuset tilbyr lokalprodusert litteratur fra en rekke rogalandsforlag; Hertervig, Pelikanen, Jæren, Info Vest, Dreyer, Frisk, Wigestrand og Commentum. De åtte forlagene

Som et mini-kulturhus skal Bokhuset også ha publikums­ foredrag, temakvelder, bokbad og litteraturkvelder. Følg med på Bokhuset på Facebook – der legges det ut infor­masjon om arrangementer mm.

HVA: KONFERANSEN WORK IN PROGRESS SKOLE OG ARBEID SOM MEDISIN STED: CLARION HOTEL, STAVANGER NÅR: 26.–27.04.2017 Utdanning og jobb er hoved­ aktiviteter til majoriteten av befolkningen. Når vi blir syke, er det viktig å ha fokus på normale aktiviteter. Både skole og arbeidsplass er arenaer for sosialt samvær, tilhørighet, virke og vekst. Unge som sliter med psykiske problemer er dessverre en gruppe som ofte faller ut av skole eller arbeid. Å stå utenfor disse arenaene kan føre til at en faller utenfor samfunnsfellesskapet.

I behandlingsvesenet har man lenge tenkt at å gjennomføre ordinær skole eller arbeid, er for stressende for personer som har en psykisk lidelse. Forskning viser derimot at det ikke alltid er slik.

De foreløpige resultatene viser at et lavt nivå av D-vitamin i kroppen hos gravide og nyfødte kan påvirke hjernens utvikling på en måte som kan føre til økt risiko for schizofreni senere i livet.

Studien, som er et forsknings­samarbeid mellom Aarhus Universitet i Danmark og University of Queensland i Australia, håper å bidra til å forebygge psykiske sykdommer. Kilde: forskning.no

MOBBING gir store helsekonsekvenser JobbResept

Deltakelse på disse arenaene kan være bra når behandling og veiledning gjøres på riktig måte.

På konferansen Work in progress kommer representanter for norske prosjekter for å dele sine erfaringer med skole og arbeid som medisin. Det blir nyttig kunnskap for de som arbeider i skolen, NAV, i næringslivet, for psykisk helsearbeidere og for personer med psykiske lidelser.

Konferansen tar sikte på å skape en arena for en fruktbar dialog om praksis, forskning og visjoner.

For påmelding og mer informasjon, se psykopp.no

En ny kunnskapsoppsummering viser at det å bli utsatt for mobbing har sammenheng med et bredt spekter av helseproblemer og sosiale vansker. Mobbing kan blant annet føre til økt risiko for nedsatt selvtillit, ensomhet, selvmordstanker, smerter og søvnproblemer. I tillegg ser man at mobbing kan lede til psykotiske symptomer, atferdsproblemer og rusmiddelbruk. Mobbing gir også skolerelaterte konsekvenser, som økt fravær og dårligere skoleprestasjoner.

– Helsekonsekvensene for dem som bli mobbet er veldig alvorlige, både på kort og lang sikt. Vi er ganske gode på å forebygge og avdekke mobbing i Norge, men det er behov for tettere oppfølging av dem som blir mobbet for å motvirke helseskader, sier avdelingsdirektør Ellen Margrethe Carlsen i Helsedirektoratet.

Oppsummeringen viser at systematisk oppfølging av dem som blir mobbet, er viktig for å forebygge skadevirkninger, men at det finnes for lite kunnskap om hvordan disse barna kan følges opp. Kilde: Helsedirektoratet

ne former o e n s in

s

M

AKTUELT

På forskningssenteret CON AMORE i Aarhus universitet i Danmark har Dorthe Berntsen og hennes kolleger forsket på hukommelsen på kryss og tvers i en årrekke. En av deres nyere studier viser at spontane erindringer om personlige opplevelser fra fortiden er avgjørende for hvordan et menneske har det med seg selv.

Hver dag er fylt med inntrykk og tilfeldige hendelser. Noen lar vi passere. Andre får plutselig betydning fordi de vekker minner om noe som har skjedd tidligere i livet.

Kanskje som lukten av nyslått gress, som du kjente da du var på vei til trening som barn.

Når du som voksen kjenner den samme lukten kan du kanskje plutselig tenke på noe du opplevde med en venn da du gikk til trening, en venn du senere mistet kontakten med. Så begynner du kanskje å tenke på en annen barndomsvenn, som du heller ikke sett på lenge. En eller annen opplevelse setter altså i gang en hel del erindringer fra fortiden.

Hos folk som er rammet av depresjon, popper negative hendelser fra fortiden oftere opp som spontane erindringer. Det renger ikke å være fordi de har opplevd flere negative hendelser, men hos deprimerte ligger de negative

Verdensrommets dyp er oss mer bekjent enn dypet i vår egen sjel.

Carl Gustav Jung

Visste du at … opplevelsene øverst i bagasjen og overskygger de positive minnene.

Kunnskap om spontane erindringer er derfor viktig for å forstå psykiske lidelser som depresjon og posttraumatisk stress, sier Dorthe Berntsen. Kilde: videnskap.dk

A k t i ve barn er mindre deprimerte Fysisk aktivitet kan hjelpe barn til å takle depresjon, ifølge forskning utført ved NTNU. Fra før har undersøkelser vist at voksne og unge som er fysisk aktive, har mindre risiko for å utvikle depresjon, men først nå er denne sammenhengen undersøkt hos barn.

En studie av 700 barn over en fireårsperiode viser at de kan få en slik effekt om de er fysisk aktive i en såpass sterk grad at de blir svette eller andpustne. Barna i studien ble først undersøkt da de var seks år gamle og senere fulgt opp da de var åtte og ti år. Fysisk aktivitet ble målt med en avansert skritteller, og foreldrene ble intervjuet om barnas mentale helse. De fysisk aktive seks- og åtteåringene viste færre symptomer på depresjon da de ble undersøkt to år senere.

Sitatet:

I motsetning til hos ungdom og voksne, ble det ikke funnet en sammenheng mellom depresjon og inaktivitet. Konklusjonen her er at depressive symptomer ikke førte til mer stillesitting, og at stillesitting ikke økte risikoen for depresjon. Kilde: forskning.no

Mental Helse er en sosial­politisk interesseorganisasjon som driver påvirk­ningsarbeid for å ivareta og forbedre det psykiske helsetilbudet. Mental Helse er høringspart til mange offentlige rapporter, planer og retningslinjer.

Les mer på mentalhelse.no

En stillesittende livsstil er ikke bra for helsen.

Nå har studier vist at det å sitte mye, påskynder den biologiske aldringsprosessen.

Les mer på nhi.no

AKTUELT

BANEBRYTENDE FOLKEOPPLYSNING TEKST: ISELIN KLEPPESTØ THORSEN FOTO/ILLUSTRASJONER: MEDIEOPER ATØRENE

36

AKTUELT

D

et er vanskelig å forstå hvordan noen kan høre stemmer som ikke andre hører og se ting andre ikke ser – og at slike hallusinasjoner kan styre og hemme et menneskes liv. Hvordan oppleves det, egentlig?

KREATIVT SAMARBEID

– Jeg hører stemmer hver dag, de har forskjellige roller på en måte, forteller Maria (32) i episode 2 av TV-serien.

– Den ene kan være veldig kritisk, den andre kan være litt sånn filosofisk, en er kanskje litt sånn manipulerende, og prøver å få meg til å gjøre ting jeg ikke vil.

Maria har diagnosen paranoid schizofreni og har vært innlagt på Bergfløtt i ett år da seerne møter henne. Før det var hun inn og ut av ulike psykiatriske institusjoner i nitten år.

Regissør Gunhild Asting har tatt i bruk animasjonskunst og audiovisuelle effekter for å gjengi den subjektive opplevelse av vrangforestillinger og hallusinasjoner.

Hovedpersonene selv har medvirket i den kreative prosessen slik at produksjonen skulle bli så autentisk som mulig. Maria har også spilt seg selv i flere illustrasjonsscener.

Det har kostet, men hun har ønsket å bidra til noe som er større enn henne selv: økt kunnskap og bedre forståelse for den stigmatiserte diagnosen Schizofreni.

KAMPEN MOT STEMMENE

Vi møter Maria hjemme i leiligheten. Hun har permisjon fra Bergfløtt i én uke. Det er lenge siden hun har vært så lenge hjemme. Hun har grudd seg for å være alene, men hun jobber med å ikke tro på stemmene og det de sier.

– Jeg har en stemme som heter Kato, han er sjefen, på en måte. Han er litt sånn sinna mann, forteller Maria.

Denne stemmen kan befale henne til å slutte å spise og sove, eller få henne til å slå seg selv.

I scenen som utspiller seg videre spiller Maria seg selv.

Hun står på kjøkkenet og tilbereder en brødskive, en helt hverdagslig handling, så bryter en kraftig mannsstemme inn: Du må ikke spise! Så en spiss kvinnestemme: Vet du hva du gjør? Nå går alt til helvete. Så mannsstemmen: Gift!

Slutt å spis! Stemmene danner en kakafoni av aggressive

Vi har sett flere TV-serier som har åpnet døren til det lukkede rommet psykisk helse de siste årene, men det unike med Stemmene i hodet er at den gir et sjeldent innblikk i selve psykoseopplevelsen.

37

AKTUELT

SPILLER SEG selv: Maria i en scene som illustrerer hvordan hun kjemper mot syns -og hørselshallusinasjoner.

befalinger, anklager og trusler. Du ødelegger alt! Det er vi som styrer deg, du stinker, du skal dø! Vi skal drepe deg!

Du er råtten innvendig! Det er skremmende å høre på.

Stemmene tilhører skuespillere. Maria har vært med i prosessen med å finne riktige skuespillere for at gjengivelsen skal være så autentiske som mulig. Det er fluer på maten din, det ser du vel. Det kryr av fluer, maser kvinnestemmen. Maria ser fluer på brødskiven, det gjør vi også – og hvordan hun kjemper imot, trosser summende fluer, og den brølende mannsstemmen, tar et bit, og svelger hardt.

Maria vant over stemmenes befalinger, og seerne fikk et sterkt innblikk i hennes verden – i hennes kamp.

Deres kreative sider tas i bruk for å oppnå bedre selvtillit gjennom mestring, og dermed fornyet håp om et verdig liv utenfor institusjonen.

DET FINNES HÅP

Det finnes håp. Benjamin var i slutten av tenårene da han ble deprimert og fikk selvmordstanker. Etter hvert fikk han vrangforestillinger, psykosesymptomer og diag­ no­sen Schizoaffektiv lidelse. Etter to års opphold og be­ hand­ling på Bergfløtt, fant han ut at mye av symptomene skyldes identitetskrise. Han falt mer på plass i seg selv, symptomene forsvant –og det samme gjorde diagnosen.

Håpet ligger også i at prosjekter som Stemmene i hodet realiseres, og fortsetter å vise at åpenhet er det beste virkemiddelet i antistigmaarbeid. Åpenhet formidler kunn­skap, og øker forståelse og toleranse for det som er ukjent og dermed virker skremmende.

Det unike samarbeidet mellom regissør Gunhild Asting, som våget seg inn i det hemmelighetsfulle landskapet Schizofreni, og Maria, Ruth Andrea og Benjamin, tre modige mennesker som våget å åpne seg foran et tv-kamera, representerer et gjennombrudd i forståelsen av psykose­ spekter-lidelser. Serien viser at bak enhver diagnose finnes et ressurssterkt menneske som kan spille en sentral rolle i egen behandling, og med den kunstneriske gjen­givelsen av psykoseopplevelser er dette moderne folke­opplysning på sitt beste.

MENNESKET BAK DIAGNOSEN

Stemmene i hodet har et hovedbudskap: å alltid se mennesket bak diagnosen. Det er også kjerneverdien i behandlingstilbudet på Bergfløtt behandlingssenter i Lier, hvor de tre hovedpersonene er tilknyttet. På Bergfløtt løftes ressursene og talentene hos den enkelte fram, og de friske sidene får spille en hovedrolle i behandlingen.

Terapien foregår via samtaler med behandler og gjennom deltagelse i kreative prosesser.

Vi får se hvordan Ruth Andrea slipper musikken inn i livet sitt igjen etter mange års fravær, og hvordan hun jobber sammen med en musikkpedagog. Vi får se hvordan Maria får utvikle sitt kunstnertalent sammen med en billedkunstner, og hvordan Ruth Andrea og Benjamin bidrar til en operaforestilling som settes opp på Bergfløtt.

38

AKTUELT

SELVPORTRETT: MARIA får utvikle sitt kunstmalertalent på Bergfløtt behandlingssenter.

Schizofreni

Bergfløtt Behandlingssenter

»» Schizofreni (også kalt psykosespekterlidelse) er en tilstand hvor du i perioder mister kontakten med virkeligheten, får psykoser og/eller vrangforestillinger.

»» Bergfløtt Behandlingssenter i Lier er en del av Kirkens Sosialtjeneste. Virksomheten er et spesialisert behandlingstilbud for mennesker med schizofreni/ psykoseproblematikk. Institusjonen har en døgnenhet med 12 plasser for unge pasienter, to brukerstyrte plasser, samt en poliklinikk.

»» De fleste som får diagnosen schizofreni får den i alderen mellom 16 og 25 år. Kvinner blir oftere syke senere i livet enn menn.

Kilde: kirkenssosialtjeneste.no

»» Sykdommen kan utvikle seg gradvis eller oppstå akutt. »» Mye stress, rus (alkohol og/eller cannabis) og sosial isolasjon kan være utløsende faktorer.

»» Regissør Gunhild Asting har hatt ide, regi og foto på serien Stemmene i hodet.

»» De vanligste symptomene er: -- Vrangforestillinger (feilaktige oppfatninger om virkeligheten omkring, f.eks. opplevelsen av å bli forfulgt, være spesielt utvalgt, osv.).

-- Hallusinasjoner (forstyrrelser i sansene som gjør at man kan se, høre, lukte, føle og smake ting på måter som ikke er i tråd med virkeligheten).

-- Forstyrrelser i måten å tenke (f.eks. opplevelsen av at tanker blir plassert i eller fjernet fra hodet.

-- Forstyrrelser i måten å føle (følelsene blir avflatet eller passer ikke til de situasjonene man befinner seg i).

»» Hun har laget dokumentarfilm og serier siden 2004, og hennes første film var kinodokumentaren It’s Hard to be a Rock’n Roller i 2006. Den vant Gledessprederprisen på Den norske filmfestivalen i Haugesund samme år.

Dokumentarfilmen hennes Knut Sigve fra Folkestad vant Gullruten i 2011. »» Medieoperatørene har lang erfaring innen dokumentarfilmproduksjon, og har vunnet en rekke priser, blant annet Amanda for beste dokumentarfilm i august 2016.

Kilde: Rådet for psykisk helse

Kilde: mop.no

39

FAGARTIKKEL

Selvforstyrrelser

– et undervurdert aspekt ved schizofreni?

TEKST: JOSTEIN STOKKEL AND (SKRIFTLIG ARBEID I FORBINDELSE MED SPESIALISERING I KLINISK VOKSENPSYKOLOGI)

Det er per i dag ingen universell og tydelig enighet rundt termen psykotisk. Ved diagnosesetting blir en person vurdert psykotisk dersom det foreligger en viss type symptomer, men Verdens helseorganisasjon har hittil ikke lykkes å definere patognomoniske symptomer i siste revisjon av ICD-10 (WHO, 1999). Dette bidrar til at diagnostisering av psykoselidelser er utfordrende og preget av en del usikkerhet.

DIAGNOSER

Den tyske legen Emil Kraepelin regnes som pionéren når det kommer til klassifisering av psykiske lidelser. I sine tidlige verk Kompendium de Psychiatrie fra 1883 og Lehrbuch der Psychiatrie fra 1899 beskrev han blant annet dementia praecox, som betyr tidlig demens, som den første beskrivelsen av det vi i dag omtaler som schizofreni.

Den sveitsiske legen Paul Eugen Bleuer regnes imidlertid som schizofrenibegrepets far, etter at han i 1908 innførte dette som en erstatning for dementia praecox-begrepet. Ordet schizofreni stammer fra det greske schizo og phrenos som betyr splittet sinn, og dette har gjort at mange har misforstått begrepet til å være en form for multippel personlighetsforstyrrelse, noe som selvsagt ikke stemmer. Bleuer

mente at dementia praecox-begrepet var misvisende, ettersom det ikke var snakk om verken demens eller at det nødvendigvis var med demens sykdommen startet. Bleuer mente også at schizofrenitilstanden ikke bare var én lidelse, men at den inkluderte flere tilstander – som ikke nødvendigvis dreide seg om sykdom i det hele tatt (Read, Mocher & Bentall, 2004).

Bleuer delte symptomene i primære og sekundære, og foreslo at de primære var de grunn­leggende for lidelsen. Bleuer mente videre at spaltning mellom ulike psykologiske funksjoner som person­ lighet, tenkning, hukommelse og persep­ sjon utgjorde kjernen i lidelsen (Bentall, 2004). Han foreslo også at de grunn­ leggende symptomene var autisme, ambivalens, affektforstyrrelse, assosi­ asjons­forstyrrelse, og depersonalisasjon.

De grunnleggende symptomene har

40

senere blitt referert til som «Bleuers fire A’er», en definisjon som har bidratt til at D’en, depersonalisasjon, har blitt glemt.

Kurt Schneider innførte på 50-tallet et system hvor man etterhvert skilte mellom første­rangs­symp­to­mer og annen ­rangs­ symptomer, hvor formålet var å skille mellom lettere og mer alvorlige symp­tomer – med tanke på prognose (Schneider, 1967). Førsterangssymptomene inkluderte tanke­k ring­kasting, hørsels­h allu­sina­ sjoner i form av kom­men­terende og disku­ te­rende stemmer, tanke­stjeling, tanke­ inn­setting, selv­hen ­førings­­t anker, eller feilaktige tanker knyttet til persep­sjon, og tanken var at disse sørget for at personens fysiske opp­levelse av inte­gritet fremstod som for­styr­ret på en bisarr måte (Cullberg, 2005). Første­rangs­symptomene ble sett på som lette å identifisere, og var en samle­ be­tegnelse på symptomer med en øket

FAGARTIKKEL

gjen­nom­trenge­l ighet i barrieren mellom personen og omverdenen. Annen­rangs­ symptomene ble sett på som diagnostisk mindre viktige, og inkluderte for eksem­pel vrang­­forestillinger om at man er bevoktet av heli­koptre eller fly, at man fra TV eller radio hører meldinger som er rettet mot en selv, samt rådløshet og depressiv og manisk forstemthet (Cullberg, 2005).

Nevrologen Hughlings Jackson innførte skillene mellom positive, negative og disorga­n i­serte symp­tomer på psykose (1958). Han valgte ut­tr ykket positive symp­tomer for å vise til en forståelse av at perso­nens tilstand preges av noe som kommer i tillegg til hans eller hennes normale sansing, funksjon og persepsjon, f.eks. vrang­forestillinger eller hallu­si­na­ sjoner. Motsatt vei viser begrepet nega­ tive symptomer til en forståelse av at personen mangler eller har mistet noe han eller hun normalt har, som resulterer i f.eks. affektavflathet, apati eller anhedoni.

Desorganiserte symptomer viste til funksjoner som kognitiv desorientering, forstyrrelse av språk, tenkning og adferd (Bentall, 2004; Johannessen, 2005). Disse for­ståelsene har ført til dagens psykose­k riterier i de mest brukte diagnose­manu­alene DSM-IV) (American Psychiatric Association (APA), 2000) og ICD-10 (WHO), 1999). DSM ble utviklet for å skape en beskrivende definisjon av psykiske lidelser, og ved hjelp av omfattende operasjonalisering og flere revisjoner forsøkte man å øke reliabiliteten til de beskrevne feno­mener.

I fortsettelsen av dette har det rundt de symp­to­mene som kunne brukes i en deskriptiv tilnærming til fenomenet etterhvert i DSM blitt fokusert spesielt på de positive symptomene innenfor psykose­lidelsene. De positive symptomene har blitt betraktet som mani­festa­sjoner av psykose, og har dermed fått en defi­ ne­rende posisjon i psykose­k riteriene (Bentall, 2004), og dette har også bidratt til at fokuset på selv­forstyr­relse har blitt skjøvet bort eller blitt lite prioritert.

ICD-10 inkluderer riktignok setningen «Lidelsen rammer de mest grunnleggende funksjonene som gir normale personer en opplevelse av individualitet, egenart og mening» i introduksjonen til kapittelet om schizofreni (WHO, 1999), og i den siste reviderte versjonen av DSM-IV er

Jostein Stokkeland

det anført at «psykotiske »» Psykologspesialist, symptomer er ikke spesialist i klinisk nødvendigvis de mest voksenpsykologi. sentrale trekk ved denne lidelsen» (APA, 2000). »» Ansatt ved BUP Sentrum, De positive og negative Stavanger universitetssjukehus. symptomene får likevel »» Har tidligere jobbet med alvorlig klart mer oppmerksomhet psykisk lidelse som schizofreni og plass i begge diagnose­ ved Oslo universitetssykehus og manualene. Det vies selv­ Akershus universitetssykehus. sagt også noe plass til nega­tive symptomer og disorga­niserte symptomer.

Psykiater Paul Møller er en av flere nødvendig å ha et forhold til begrepene fenomenologer som problematiserer denne selvet, selvbevissthet, og subjektivitet. diskrepansen mellom det han kaller den gjeldende definisjon, altså kon­ven­sjo­ SUBJEKTIVITET Forståelse av psykotisk bevissthet er nelle psykosesymptomer, på den ene siden, og de forstyrrede fundamentale knyttet til allmenn bevissthetsteori, – men­neskelige subjektive trekkene på den hvordan fysiske og nevrofysiologiske andre siden, – og betegner dette som en av prosesser gir opphav til abstrakt psykisk schizofreniforståelsens store utfordringer bevissthet (Møller, 2000). Forståelsen (Møller, 2000). Møller hevder at de av dette utgjør fortsatt en av de største utfordringene for vitenskapen (Crick kon­ven ­s jonelle psykosesymptomene snarere er sekundære endestadier av mer & Koch, 1995), men det er etterhvert grunnleggende og mye tidligere identitets­ gryende enighet om at subjektivitet forstyrrelser, – kjent som selvforstyr­ må være en del av en tilfredsstillende relser, og at de konvensjonelle psykose­ bevissthetsteori. Møller forklarer i sitt symptomene er mer for tilleggs­feno­mener kapittel at subjektiviteten bygges opp å regne. Møller foreslår at et mål for gjennom menneskets kontinuerlige psykiatrien dermed bør være å i høyere interaksjon med omverdenen, ved at grad utforske og verbalisere det som er kropp og psyke litt etter litt blir mettet og forutsetningen for selve den psyko­ti ske gjennomvevd med selvhet (2005). Selvhet tilstanden, altså den dype og nokså stille omtales også som ipseitet, og Sass og identitetsforstyrrelsen. Louis A. Sass har Parnas definerer ipseitet på følgende måte: gjennomgått en enorm mengde data i sin «The experiential sense of being a vital and self-coinciding subject of experience søken etter svaret på hvorfor schizofreni fortsatt fremstår mystisk og som en lite of first-person perspective of the world» forstått tilstand. Han fant blant annet at (2004). Selvhet gir mennesket en følelse selvopplevelse og selvbevissthet ofte er av å være samlet og en samlende kjerne, sterkt og vedvarende forstyrret ved denne av å være seg selv, føle seg til stede, og lidelsen, og at dette var et konsistent og oppleve eierskap til egne opplevelser. En gjen­nom­gående funn (Sass, 1992). En normal opplevelse består således av to deler, en tanke, følelse eller et tema, og en slik særegen forstyrrelse av bevisst­ form eller struktur, – altså en måte den hetens konfi­g u­rasjon kommer ikke til aktuelle tanken eller følelsen manifesterer uttrykk som uttynning av ordinære seg for den enkelte, altså som min. Intakt psykose­symptomer, men som tydelige subjektivitet er implisitt, noe som betyr ikke-psykotiske opplevelser (Møller, 2005). Møller oppsummerer med at nyere at den unndrar seg bevisst refleksjon, og bevisst­hets­forskning og basal­k linisk er en taus selvfølgelighet vi alle tar for schizofreni­forskning begge to pre­senterer gitt (Møller, 2005). Når opplevelsenes subjek­tiviteten som en slags grunn­stein i subjektivitet blir svekket eller deformert går altså dette ut over vår selvhet. Følgene menneskets eksistens (2005). av dette oppleves av enkeltpersonen som For å forstå schizofreni og pasienten med den psykotiske tilstanden er det altså å miste seg selv – eller selvforstyrrelse.

41

FAGARTIKKEL

FENOMENOLOGI

Ordet fenomenologi har blitt brukt av flere filosofer gjennom årene, blant andre Kant, Hegel og Marx. Det er imidlertid Husserl som regnes som fenomenologiens far, og ideen hans var å undersøke og analysere underliggende elementer som opplevelser, oppfattelser og mentale hendelser. Husserl mente at kunnskap om disse sider ville kunne gi svar på hvor gyldige de tradisjonelle visuelle observasjoner var. Husserls forståelse av fenomenologi handler også om den verden vi alle opplever og hvor vi omgås hverandre, slik den fremstår for våre sanser, vår forstand og vårt følelsesliv.

Den er subjektiv, og alt man påstår om den, gjelder bare i relasjon til våre sansers registrering av de stimuli som kommer fra den objektivt foreliggende omverden (Husserl, 1970). Fenomenologi er altså ikke bare en bevissthet, men et slags medium enkeltmennesket ser eller opplever verden gjennom (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2008). Tre sentrale og sam­a rbeidende fenomenologer hyppig sitert i denne oppgave er Paul Møller, Josef Parnas og Louis Sass. Disse definerer feno­me­no­logi-begrepet i stor grad som Husserl, – som studiet av helhetlig, intakt, og meningsfull opplevelse, det vil si det grunnleggende eller essensielle i men­neske­l ig bevissthet (Sass & Parnas, 2003).

Fenomenologisk tilgang har altså som hovedmål å gripe rundt hoveddelene av menneskelig subjektivitet, og dette vil kunne gi en verdifull tilgang til selv­for­ styrrelse som fenomener på psykopatologi.

HVORFOR ER SUBJEKTIVITET VIKTIG?

I utforskingen av den patologiske psyken er det avgjørende å gjenskape og forstå erfaringsdimensjonen (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2008). I tillegg til å ha en nevropsykologisk forklaring som inkluderer ubalanse blant nevro­trans­ mittere, vil ubehaget for den syke i bunn og grunn være knyttet til en grunn­leg­ gende forstyrrelse i opplevelsen av selvet, andre, og verden.

Sass og Parnas er klare på at å ikke gi plass til denne subjektive, førstepersons- opplevelsen vil gjøre andre analyser og utredninger fattige (2007). De hevder videre at den

fenomenologiske tilgangen minst må opptre som en begrensende forståelse overfor andre forståelsesmodeller, og at det aldri bør være logisk å formidle nevrobiologiske forståelsesmodeller som går imot de menneskelige opplevelser.

Selv ved opplevde fenomener som er klare resultater av andre prosesser, som f.eks. nevrobiologiske prosesser, og hvor de ikke har en kausal rolle i seg selv, bør disse likevel vies plass og viktighet i den totale opplevelsen. Også ved reduksjonisme, et ønske om å redusere forståelsen til nevrobiologiske prosesser eller f.eks. genetiske faktorer, bør den subjektive opplevelsen beskrives og være tilstrekkelig forstått (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2008). Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry er klare på at den fenomenologiske forståelsen på ingen måte er inkompatibel med andre forståelser som passer bedre inn i et operasjonelt paradigme, som f.eks. nevrokognitive eller nevrobiologiske tilganger (2008). De hevder snarere at den fenomenologiske tilgangen og analysen er på et annet nivå, hvor informasjonen kommer fra forskjellige kilder, og at den ikke prøver å utelukke andre analyser.

Den fenomenologiske tilgangen synes å oppleve gryende interesse i flere forskningsmiljøer, og tidsskriftet Schizophrenia Bulletin hadde f.eks. i 2008 en egen utgave dedikert til rollen fenomenologisk tilgang vil kunne ha i fremtidig schizofreniforskning (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2007).

Psykiater Nancy C. Andreasen bidro i den nevnte utgaven med artikkelen sin «DSM and the death of phenomenology in America», en redegjørelse for hvordan kravet til relia­bilitet og validitet i diagnose­ manualer har forårsa­ket en dramatisk nedgang i både forskning og under­visning av kompleksiteten i deskriptiv psyko­ patologi, og hvor hun argumenterte for å vende tilbake til fenomenologisk tilgang (2007). Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry viser også til Parnas og Zahavis (2002) uttalelse om at hele domener av avvikende opplevelser, høyst relevante for tidlig differensial­diagnostikk, ikke lenger er en del av den forventede kompetansen i mange psyki­atriske miljøer, f.eks. om avvikende selv­bevisst­het, identitet, egen­ verdi, og avvik innen affektiv, persep­tuell og kognitiv opplevelse.

42

Det er altså en rekke fagmiljøer som hevder at man ved å ikke inkludere den subjektive opplevelsen aldri helt vil kunne forstå den psykotiske opp­ levelsen. Det er også i forlengelsen av denne etablerte kunnskap og disse ut­ talelser oppsiktsvekkende at den subjek­ tive opplevelsen i 2016 fortsatt får lite opp­ merk­somhet, både i forsknings-verdenen, pensum­litteratur, og i den kliniske hverdagen.

SELVFORSTYRRELSE

For å forstå begrepet selvforstyrrelse er det hensiktsmessig å skille mellom Parnas’ tre typer eller nivåer av selvhet (2003).

Først er det prerefleksive selv, en im­ pli­sitt, grunnleggende bevissthet om et selv, som ikke kan skilles fra opplevelsen, og som sørger for at opplevelsen oppleves som min. Det prerefleksive selvet omtales også som det basale og minimale selvet, eller som ipseitet, nevnt i 3.0. Deretter, på et mer komplisert nivå, har man det refleksive selv, bevisstheten om et jeg som et konstant og vedvarende subjekt for erfaringer og hendelser. Følelsen av meg selv som den samme personen over tid er et eksempel på dette. Det refleksive selvet baserer seg på det prerefleksive selvet, ettersom det er avhengig av en forståelse av at opplevelsen er min til å begynne med.

Det tredje nivået er det narrative selv, også kalt det sosiale selv, som inkluderer personlighet, vaner, karakteristika, og «historien om meg selv». Det narrative selvet forutsetter at de to andre nivåene er tilstede, og utgjør våre vaner, stil, livshistorie, og måten vi oppfører oss på.

Den fenomenologiske forståelsen av selv­forstyrrelse ved schizofreniforme lidelser hevder at selvforstyrrelsen oppstår på det mest basale nivået av selvet, noe som er i kontrast til selvforstyrrelsene i de ikke-schizofreniforme personlig­ hets­forstyrrelsene som borderline og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I disse personlighets-forstyrrelsene er det det sosiale eller narrative selvet som er forstyrret, men hvor det mer basale selvet er intakt. Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry skriver videre at psykotisk symptomatologi, inkludert prodromal symptomatologi, ikke er funnet å være knyttet til bare én type bevissthet.

Det kan som kjent forårsake f.eks. ødeleggelse av kognitive funksjoner eller

FAGARTIKKEL

sensoriske opplevelser, og kan også vises over flere sanser, f.eks. både hørselsog synshallusinoser, og Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry tenker at dette betyr at det er snakk om en mer grunnleggende forstyrrelse eller kjerneforstyrrelse i aksjon mot disse bevissthetsnivåene (2008).

Fenomenologer hevder at den grunn­ leggende følelsen av et selv er grunnen for eller selve mediet for bevisst opplevelse.

Dersom denne er forstyrret vil det gi en slags gjenklang eller påvirkning til alle andre visningstyper for bevisst opplevelse (Sass & Parnas, 2003). Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry trekker også frem filo­sofen Daniel C. Dennetts formulering hvor han ser på selvet som senteret for nar­rativt tyngdepunkt, og at dette, som senteret for tyngdepunktet i en menneske­ kropp, ikke kan isoleres eller røres ved, men at det er omgitt av og pakket inn i minner, forståelse rundt en selv, og valg man tar (1991). Forfatterne foreslår også at man kan se på selvet som et sentrum for erfaringstyngdepunktet, og at når dette sentrale og dynamiske tyngdepunktet blir forstyrret – går de forskjellige modalitetene for bevissthet i stå, som igjen utløser de avvikende opplevelsene man ser i psyko­ tiske symp­tomer (2008).

Sagt på en forenklet måte er det i hovedsak det første nivået, altså det prerefleksive selvet, som er forstyrret ved schizofreni eller begynnende schizofreni, det at man ikke lenger opplever ting i førstepersonsperspektivet og som mitt.

Mer om hvordan det prerefleksive selvet forstyrres senere.

SELVBEVISSTHET (IDENTITETSFØLELSE) OG PRIMÆR TILSTEDEVÆRELSE

Den fenomenologiske tenkningen formidler en forståelse av at det å forankre seg til verden, altså at selv-følelsen og følelsen av å være en del av verden – er uat­skil­lelige. Normal opplevelse for et men­neske består av å bli absorbert inn i en aktivitet i en verden av objekter, og denne absorb­sjonen skaffer til veie en følelse av å bebo selvet på en prerefleksiv, taus og automatisk måte. Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty uttrykte dette på følgende måte: «Subject and object are two abstract moments of a unique structure which is presence» (1962), og

det ovenstående utgjør bakgrunnen for uttrykket selvbevissthet. Personer hvor denne evnen er nedsatt vil kunne oppleve verden som fremmed, at omgivelsene mister sin naturlige selvfølgelighet, og vil kunne erfare forvirring i forhold til egen identitet, kjønn, legning og alder. Slike forstyrrelser resulterer ofte i svekkelse av initiativ, glede og vitalitet (Parnas et al., 2005), og rapportering fra pasienter med slike opplevelser blir ofte feilaktig vurdert som symptomer på angst- og depresjons­ tilstander, noe som igjen fører til stor grad av feildiagnostisering og feilmedisinering av pasienter i tidlig fase av schizofreni (Parnas & Handest, 2003).

Ved forstyrrelse av ipseitet eller det grunnleggende selvet reduseres utvik­ lingen av et bevisst selv, og dermed vil opplevelser miste sin innebygde selv­ referanse eller minhet, og første­persons­ perspektivet vil dermed bli redusert.

Dette reduserer altså følelsen av primær tilstedeværelse. Det er altså på bakgrunn av selvbevissthet eller den primære tilstedeværelsen at det dannes grunn­ lag for at eksplisitt, tematiserende og objektiviserede aktivitet finner sted. For eksempel vil en persons bevissthet av at noen sitter ved siden av en og snakker gi en implisitt forståelse av at det er jeg som er bevisst på dette. Det vil ikke være noe jeg setter spørsmål ved, ettersom den primære tilstedeværelse umiddelbart vil skaffe til veie en følelse av minhet til den aktuelle hendelsen (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2008).

Studier har funnet at forstyrrelse av selvbevisstheten er det tidligste og mest fundamentale kjennetegnet på tidlig fase av utvikling av schizofreni (Parnas, 2003; Møller & Husby, 2000). Parnas og Handest beskrev også hvordan folk opplevde at selvbevisstheten ikke lenger mettet opplevelsene (2003), men at de i stedet ble fremmedgjort fra seg selv. Det er mulig å dele avvik i selvbevissthet og primær tilstedeværelse inn i mer spesifikke underkategorier.

1 INTENS REFLEKSIVITET

En tendens til å kronisk eller i perioder reflektere intenst over en selv, deler av en selv, eller aspekter av omverdenen, f.eks. tenke over ens egen tenkning, og hvor resultatet kan bli reduksjon av evnen til

43

å være naiv, ettergiven, ukomplisert og spontan. Personen har altså en tendens til overdreven monitorering over hans indre liv, mens han også prøver å delta i den ytre verden. Eksempel på intens refleksivitet kan være uttalelser som «jeg måtte tenke litt på hva jeg skulle tenke», eller en person som tenker om seg selv eller relaterer alt rundt han til hvordan han faktisk er en eksistensiell person.

2 FORVIRRING ELLER MANGEL PÅ COMMON SENSE

Vansker med å automatisk forstå meningen med hverdagslige hendelser, og hvor naturligheten og normaliteten ved verden og mennesker i omgivelsene er nedsatt eller forsvinner. Personen kan ha vansker med å forstå poenget med de forskjellige fargene i trafikklys, være uforstående til samfunnets uskrevne regler eller vanlige omgangsform, og kan bli overdrevent fascinert av meningen av ord og uttrykk. Naturligheten i hvordan verden fremstår mangler, og dette kan igjen øke refleksiviteten (se punkt 1), som et forsøk på å forstå bedre. Parnas og kolleger (2005) illustrerer dette med eksempelet hvor en person begynner å tvile på betydningen av de mest vanlige ord, og går til innkjøp av en ordbok for å lære seg betydningene på nytt.

3 DEPERSONALISERING

Depersonalisering defineres i Psykologisk leksikon som «opplevelse av uvirkelighet vedrørende ens egen person. Personer som opplever depersonalisering føler et slags tap av personlighetsfølelsen, og kjenner seg fremmed overfor sin egen person og sitt eget jeg. Også tanker og de direkte inn­tr ykkene personen har av aktuelle ting i om­verdenen kan oppleves som fremmede og drøm­me­lignende» (Egidius, 2003). De­ per­so­na­lisering innebærer altså en følelse av ad­skilt­het eller fremmedhet overfor en selv eller egen kropp og opplevelse, og kan også gi redusert følelse av minhet.

En rekke personer har også beskrevet de­perso­na­lisering som om man var med i en film (Steinberg, Cicchetti, Buchanan, Rakfeldt & Rounsaville, 1994), eller at de lever i en annen dimensjon eller lignende.

4 DEREALISASJON

Derealisasjon omfatter opplevelsen av om­

FAGARTIKKEL

verdenen som kvalitativt endret, eller som Psyko­logisk leksikon definerer det: «Den om­givende virkelighet fremstår som noe uvir­ke­lig, noe som ikke angår en» (Egidius, 2003). Påtrengende derealisering inklu­ derer en opplevelse av at «hele eller deler av verden fremstår nærmest som uvir­ke­lig, med en ubestemmelig forsterket be­tyd­ning og fremtoning» (Parnas et al., 2005), og det er også vanlig å tenke at verden ikke eksisterer eller kun er en illusjon.

5 REDUSERT GRUNN­ LEGGENDE SELV

Et redusert grunnleggende selv, som følelse av å være annerledes enn andre, følelse av indre ugyldighet, og mangel på identitet. Dette kan komme til uttrykk gjennom en gjennomtrengende følelse av tomrom, mangel på en indre kjerne, mangel på identitet, og følelse av å være anonym, – som om man ikke eksisterer eller at man er signifikant annerledes enn andre mennesker. Dette kan også komme til uttrykk gjennom en trang til å overtilpasse seg andre, f.eks. gjennom å imøtekomme eller være enig med andre, som et resultat av at man selv ikke har noen mening eller standpunkt. Parnas og kolleger viser dette ved å vise til en mann som over tid i ungdomstiden prøvde hardt å oppnå menneskelig verdighet. Han kjente på manglende verdighet på grunn av en påtrengende følelse av å være et praktisk objekt, som et kjøleskap, og ikke som et menneske.

6 REDUSERT EVNE TIL Å BLI PÅVIRKET

Viser til en redusert evne til å bli påvirket, oppfordret, berørt eller motivert av ting, andre mennesker, hendelser, og stadier, som om personen ikke lenger fullt ut deltar eller er helt til stede. Personen kan føle seg avkoblet fra verden eller ikke fullt deltakende i verden, og dette kan lede til at han eller hun etterhvert ser verden annerledes.

Andre former for selvbevissthet og primær tilstedeværelse kan være delt eller splittet jeg, forvrengt første­persons­ opplevelse, angst, eller identitets­forvirring.

KROPPSLIGE OPPLEVELSER OG KROPPSBEVISSTHET

Parnas og Handest har beskrevet hvordan det ofte oppstår disharmoni mellom subjektivitet og kroppsopplevelse i tid­lige

faser av schizofreni (2003), og det er også vanlig å oppleve distanse mellom selvet og kroppslige opplevelser, noe som kan føre til en tendens til å se på kroppen som et objekt, snarere enn noe som er bebodd av selvet. Dette kan komme til uttrykk på forskjellige måter.

1 Morfologiske forandringer, hvor personen får en opplevelse «som om» en forandring har skjedd med ved­kom­ mendes kropp, f.eks. krymping eller forstørrelse, eller at enkelte kropps­ deler blir kvalt. Opplevelsene kan også inkludere følelser av at kroppen blir tynnere, kortere, utvider seg, eller at enkelte deler blir presset sammen. Dette kan for eksempel lede til en overdreven tendens til å inspisere seg selv i speilet, for å følge med eller oppdage forandringer.

2 Motoriske eller verbale forstyrrelser, hvor kroppen rører seg eller beveger seg, eller hvor det føles som om kroppen beveger seg eller rører seg, for eksempel en følelse av at den vugger eller rykker.

Kan også oppleves ved at man verbalt uttrykker seg på en annen måte enn det som var planlagt eller ønsket.

3 Man har også funnet at dagligdagse og hverdagslige bevegelser kan bli de­ auto­matiserte, hvor man etterhvert må iverksette disse handlingene bevisst (Parnas et al., 2005), f.eks. ved sykling, gåing, eller at man skal kle på seg. Disse tidligere hel- eller halv­auto­m atiserte handlingene kan ikke lenger gjen­ nomføres, eller de vil kreve langt mer bevissthet og fokus enn tidligere.

FORANDRINGER I TENKNING OG BEVISSTHETSSTRØM

Som ved kroppslige opplevelser og kropps­­bevissthet kan det i tidlig fase av schizofreni også oppstå et slags gap mellom selvet og det mentale innholdet. Eierskap og kontroll, eller minheten, kan reduseres eller forstyrres, som om tankene ikler seg en egen autonome identitet (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2008). Dette kan komme til uttrykk gjennom symptomer som tankeinferens, hvor personen tenker at tanker, innbilninger eller impulser bryter seg inn i tankestrømmen – og påvirker eller forstyrrer denne.

1 TANKEINFERENS

Slike tanker, innbilninger eller impulser er gjerne følelsesmessig nøytrale, opptrer

44

uoppfordret, og de trenger ikke ha en spesiell eller uvanlig mening. Personen kan ha egne betegnelser på disse tankene, f.eks. «tanketicks», «akutte tanker», og «surrealistiske tanker». Tankeinferens kan etterhvert øke i intensitet, og også ende opp som tankepress.

2 TANKEPRESS

Tankepress er en følelse av mange tanker eller bilder med forskjellig og ikkerelatert eller distansert relevans for det man egentlig tenker på eller opplever. De dukker opp i form av pop-up, følelse av at de løper løpsk, eller at de forsvinner i raske sekvenser uten at personen er i stand til å styre dette.

Denne opplevelsen inkluderer en rekke skiftende tanker og mangel på kontroll, men også mangel på et ensrettet tema eller fokus, noe som genererer en generell mangel på sammenheng eller mening for personen. Tankenes semantiske innhold kan være ubehagelig, nøytralt, eller trivielt, men kan også være uten noen som helst relevans (Parnas et al., 2005). Dette symptomet er ofte assosiert med spatialisering.

3 SPATIALISERING

Spatialisering er også blitt beskrevet i tidlig fase av schizofreni, hvor det føles som man kan føle hvor tankene befinner seg i hodet, hvilken fart de beveger seg med, eller de kan beskrives med fysiske uttrykk.

Eksempler på dette er «en tanke foran den andre», «tankene passerer alltid på skrå nedover til det nøyaktig samme stedet», beskrivelser av hvordan tankene for eksempel er plassert i høyre side av hodet, og at personen kan kjenne en pressende følelse fra innsiden av hjerneskallen som om det ikke var nok fysisk plass til disse tankene (Parnas et al., 2005).

4 AMBIVALENS

Øket ambivalens kan bli tydeligere ettersom forstyrrelser i tenkning og bevissthet gjør det vanskeligere å ta dagligdagse avgjørelser. Personen kan kjenne på parallelle og motsigende følelser og tilbøyeligheter, selv for den minste selvfølgelighet. Personen kan ikke bestemme seg i det hele tatt, trenger mer tid til sin beslutning, og kjenner umiddelbart på usikkerhet knyttet til en bestemmelse man har gjort, – for så å

FAGARTIKKEL

ombestemme seg igjen. Dette kan være en person som kjenner at han burde leve som vegetarianer, selv om han elsker kjøtt, eller en som etterhvert gjør innkjøpene på en bensinstasjon i stedet for på et supermarked, for å redusere antall valg og dermed spare tid.

Andre forandringer i tenkning og bevissthetsstrøm er opp­merk­som­ hetsforstyrrelser, følelse av at tankene omgjøres til perseptuelle objekter, forstyrret korttidshukommelse og tids­ opplevelse, avbrudd i bevisstheten, følelse av manglende energi til å tenke, og vansker med å uttrykke seg både verbalt og nonverbalt.

GRENSER OVERFOR ANDRE (DEMARKASJON)

Vansker med å skille mellom selvet og ikke-selvet er vanlig å oppleve i tidlige faser av schizofreni, og disse forstås som opplevelser som en konsekvens av for­ styr­relsene i selvbevissthet og primær til­s tede­værelse beskrevet tidligere.

Vanskene kan komme til uttrykk gjennom at man strever med å vite hvilke tanker, følelser eller uttrykk som stammer fra hvem, og et eksempel kan være vansker med å skille mellom seg selv og ens eget speilbilde. Parnas og kolleger fant at disse personene ofte følte seg utsatte og forsvarsløse, og at kroppslig kontakt med andre mennesker ble opplevd som truende for egen autonomi og eksistens (2005).

Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry viser til Parnas og Sass’ eksempel i deres artikkel hvor en mann kompenserte for denne følelsen ved å bruke to belter, et stramt og et løst, for å føle seg mer hel og markert (2001).

EKSISTENSIELL REORIENTERING

Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry viser til både Møller og Husby (2008) og Yung og McGorrys (1996) artikler hvor man peker på funn av økende opptatthet av filosofiske, overnaturlige og metafysiske temaer i tidlige faser av schizofreni (2008). Skade i den normale selvopplevelsen, altså opplevelsene nevnt ovenfor, utløser eller motiverer for en slik opptatthet, hvor personen forsøker å tilpasse de avvikende opplevelsene til eksisterende tankebaner eller skjema.

Dette kan utløse selvhenføringstanker eller ekstrem opptatthet av egne følelser,

ønsker, eller opplevelse av å ha en helt spesiell eller enestående posisjon i verden.

Andre symptomer kan være flyktige følelser av å ha overnaturlige evner, at verdens eksistens avhenger av hans eller hennes innbilning, og at man har fått tilgang til egne tidligere ubevisste mentale kapasiteter (Parnas et al., 2005).

Parnas og kolleger illustrerer dette med et eksempel hvor en tidligere lege oppga at han fra tjeneste ved et lite, avsidesliggende sykehus husket at han fikk kortvarige «som om»-tanker rundt at han var den eneste egentlige legen i hele verden, og at menneskehetens skjebne var avhengig av han (2005) (solipsisme).

Disse avvikende selvopplevelsene, eller selvforstyrrelsene, er foreløpig ikke av psykotisk art eller intensitet, men vil ofte hos personer som utvikler psykose etterhvert manifestere seg tydeligere i form av vrangforestillinger, hallusinasjoner, og passi­v itet. Tapet av selvbevissthet eller minhet vil for eksempel kunne utvikle seg til vrangforestillinger om påvirkning (Nelson, Yung, Bechdolf & McGorry, 2008).

HVA FORÅRSAKER SELVFORSTYRRELSE?

De underliggende prosesser som forårsaker de avvikende selvopplevelsene er forstått til å være hyperrefleksivitet og redusert opplevelse av å ha et samlet jeg. Hyperrefleksivitet er en form for overdreven selvbevissthet og forhøyet forståelse over aspekter av ens opplevelse.

Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry forklarer at denne formen for forståelse objektiviserer aspekter ved en selv som normalt er tause eller ubevisste, f.eks. at man puster eller det man opplever når man går tur, noe som medfører at de fremstår som eksterne objekter (2008).

Forfatterne bruker også metaforen sentrifuge, hvor den hyperrefleksive formen presser disse opplevelsene utover slik at de til slutt oppfattes som eksterne eller utenpåliggende, for eksempel som ved hørsels­hallusinose. Forklart på en annen måte kan man si at første­persons­ opplevelser blir til selvopplevelser i tredjeperson for personen, noe som gjør han eller henne til observatør av seg selv.

Redusert opplevelse av å ha et samlet jeg omhandler den reduserte følelsen av å eksistere som et samlet eller konstant

45

vesen, eller å være den som opplever hendelsene. Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry viser til Sass og Parnas (2003) som anser hyperrefleksivitet og redusert opplevelse av å ha et samlet jeg til å være to komplementære aspekter eller bidragsytere mot et forstyrret ipseit.

Det vises altså til at hyperrefleksivitet, som en overdreven intellektuell og reflekterende prosess, som fokuserer på eller vektlegger det som normalt er taust, men som blir uttalt og eksplisitt, mens redusert opplevelse av å ha et samlet jeg vektlegger den samme prosessen, men hvor det som en gang var taust ikke lenger blir bebodd som et medium for selvfølgelig selvhet. Som nevnt i avsnittet om subjektivitet er intakt subjektivitet implisitt, noe som betyr at den unndrar seg bevisst refleksjon og er en taus selvfølgelighet vi alle tar for gitt. Når opplevelsenes subjektivitet blir svekket eller redusert – går dette utover selvheten.

Dette oppleves av enkeltpersonen som selvforstyrrelse.

Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry viser til at det har vært diskutert i theory of mind-litteraturen at i stedet for å forstå psykose som en tilstand hvor theory of mind er nedsatt, er det snarere en tilstand hvor dette er overdrevent, hvor det foregår en overattribuering av mentale opplevelser til en selv og andre, og den psykotiske og prepsykotiske tilstand bør således kanskje heller ses på som en hyper-theory of mind (2008).

HVORFOR ER SELVFORSTYR­ RELSE VIKTIG I ARBEID MED SCHIZOFRENI?

Betydelige mengder forskning og empiri har vist til tilstedeværelsen av selvforstyrrelse hos pasienter i remisjon fra bipolar lidelse og schizofreni, hvor nivået hos pasientene med schizofreni ble funnet til å være tre ganger høyere (Parnas, Handest, Sæbye & Jansson, 2003). Paul Møller fant at alle pasienter som var førstegangssyke med schizofreni, opplevde påfallende og betydelige endringer i selvopplevelser. Nesten alle ga uttrykk for vansker med å definere eller beskrive disse, og det store flertallet rapporterte også om øket opptatthet av metafysiske, overnaturlige, og filosofiske tema før de ble syke. Spørsmål som «hvem er jeg?», «finnes jeg?», og «hvordan

FAGARTIKKEL

skal jeg forstå verden og meg selv?» var sentrale og gjennomgående spørsmål, og disse ble opplevd som såpass sterke at de var ødeleggende for individets daglige liv og fungering (2000).

Man vet også at faren for suicid er betydelig forhøyet i tidlige faser av schizofreni, og overlege Elisabeth Haug har i sin doktorgradsavhandling funnet klar sammenheng mellom mengde selvforstyrrelse og forhøyet fare for suicidalitet ved schizofreniforme lidelser, spesielt i tilfellene hvor det var depresjon involvert. Dette kan ha betydning for fremtidig selvmordsprevensjon (Haug, Melle, Andreassen, Raballo, Bratlien, Lien & Møller, 2012), og er sammenfallende med en undersøkelse fra Skodlar og Parnas (2010).

Det er videre gryende optimisme rundt potensialet den fenomenologiske tilgangen kan ha for identifisering av de som faktisk utvikler psykose eller schizofreniform lidelse, blant annet fordi det kan redusere tallet av falske positive i en populasjon klassifisert med såkalt ultrahøy fare for å utvikle schizofreni (UHR), og det er dermed mer sannsynlig at man kan intervenere tidligere og mer samfunnsøkonomisk rettet mot disse. Jeg velger imidlertid av plasshensyn å ikke vie dette mer tid i denne oppgave.

HVORDAN FORHOLDE SEG TIL PASIENTER MED SELVFORSTYRRELSE?

Nelson, Yung, Bechdolf og McGorry viser til forståelsen hvor de hyperrefleksive prosesser utløser selvforstyrrelse, og at dette således er et sentralt fenomen.

De tenker derfor at den ofte anbefalte behandling, kognitiv adferdsterapi, ikke lenger fremstår som den mest passende for denne gruppen. Bakgrunnen for dette er den fundamentale forståelse og tilgang i kognitiv adferdsterapi, hvor man oppfordrer til ’tenkning om tenkningen’,

altså nettopp hva den syke allerede gjør på en uhensiktsmessig og overdreven måte (2008).

Pasienter med selvforstyrrelse opp­ sum­merer med at selvforstyrrelse i bunn og grunn handler om en fundamental og vedvarende følelse av fremmedhet, uvirkelighet, og meningsfragmentering.

Mentale og fysiske hendelser kan miste sin ekthet, livaktighet, umiddelbarhet, harmoni, integritet, og forståelighet ved at komponenten selvhet ikke lenger gjennomsyrer hele mennesket. Subjek­ti­ vi­teten er svekket og truet (Møller, 2008).

DISKUSJON

Selvforstyrrelse kan defineres som ikkepsykotiske forstyrrelser i den prerefleksive subjektive opplevelse man har av seg selv, andre, og verden. Filosofisk fenomenologi letteregjør tilgangen til selvforstyrrelsene man gjerne ser i både tidlige og utviklede faser av schizofreni, og vil kunne danne grunnlag for bedret beskrivelse av disse.

Selvforstyrrelse er en forstyrrelse i en grunnleggende form for selvbevissthet, og man tenker således ikke på selvbevissthet som en refleksjon eller monitorering over ens indre liv eller væren. Selvbevissthet er det som oppstår når man opplever noe gjennom sitt førstepersonsperspektiv.

En rekke empiriske studier viser at selvforstyrrelser er sentrale i tidlige faser av schizofreni, og også at disse i betydelig grad er spesifikke for nettopp schizofreni.

Dette kan tyde på at disse kan bli sentrale i identifiseringen av sårbarheter for å komme i gang med tidlig behandling.

Ved schizofreni forstår man ved hjelp av den fenomenologiske tilgang at det i hovedsak er en forandring i de grunnleggende strukturer i selv­ bevisst­heten. Utløsende faktorer for dette er hyperrefleksivitet kombinert med manglende umiddelbar og spontan for­ståelse av seg selv og omverdenen.

Norge har de siste 30 årene i hoved­

46

sak vært påvirket av den anglo­a me­ ri­ k anske psykiatritradisjonen, hvor feno­me­nologi har hatt liten plass. Den feno­me­nologiske psykiatrien hevder at det ikke er hensiktsmessig å skille klassiske symptomer på schizofreni og selv­forstyrrelse. Forståelsen bak dette ligger i at det ved schizofreni nettopp er selvforstyrrelse som utgjør den grunn­ leggende forstyrrelsen i bevisst­heten. Paul Møller poengterer også at man kaller det selvforstyrrelse fordi det er langt mer omfattende og gjennomgripende enn tradisjonelle symptomer.

Det er urovekkende at pasienten, som kan ses som ekspert på seg selv, i liten grad får talerom for denne viktige delen av opplevelsen ved psykose. Han eller hun er essensiell i sin beskrivelse av opplevelsene, – og selvforstyrrelsene, men det gis i store deler av psykisk helsevern kun plass til en bestemt del av symptombildet, og altså som regel ikke selvforstyrrelse. Det er sannsynlig at dette påvirker tilpasningen av behandlingen, den generelle forståelsen, og følelsen pasienten kan ha av å bli møtt og forstått. Psykose er en komplisert tilstand som medfører enorme kostnader for samfunnet, og store utfordringer for den syke og de berørte rundt han eller henne. Det er et paradoks at man velger bort en stor del av symptombildet og i beste fall klassifiserer det som uviktig eller uinteressant.

NICE guidelines (2016), som brukes i Storbritannia, anbefaler bruk av kognitiv terapi for behandling av psykosetilstander.

Det er også i de norske retningslinjene anført at kognitiv terapi bør brukes overfor alle personer med symptomer på psykose, også i aktiv psykotisk fase (Helsedirektoratet, 2013). Dette er dermed kontrært til an­b e­f a ­l ingene i artiklene man har brukt i denne oppgaven. Jeg stiller meg også selv noe undrende til denne skepsisen mot kognitiv terapi, ettersom kognitiv terapi jo også

FAGARTIKKEL

inkluderer forsøk på oppnåelse av innsikt i tankesettet, bevisstgjøring av tanker, og generell oversikt over tankesettet, noe både jeg og en stor mengde forskning erfarer at den fungerer godt som. Som med alle tilganger og terapier tilpasser man også kognitiv terapi til den enkelte pasient, og jeg er dermed tvilende til at det er riktig å definere kognitiv terapi som kontraindisert.

Det dette derimot avdekker er behovet for kunnskap om selvforstyrrelse og fenomenologisk tilgang hos den enkelte terapeut, noe som er essensielt i utøvelsen og tilpasningen av terapiformen til den enkelte pasient. Fenomenologisk tilgang regnes som en krevende forståelse å sette seg inn i, og det er sannsynligvis nødvendig med både bred innsikt, erfaring og tilstrekkelig tid for å utnytte potensialet i denne tilgangen.

KONKLUSJON

Mennesker har grunnleggende måter å forstå seg selv i verden på. Disse opp­level­ sesmåtene forstyrres ved schizofreni og tidlige faser av schizofreni, og dette kalles selvforstyrrelse. Det er sterke indikasjoner på at selvforstyrrelse bør få større oppmerksomhet i det norske psykiske helsevernet, og fenomenologisk tilgang vil kunne gi øket tilgang til disse opplevelsene hos pasienten. Øket forståelse av disse sidene vil kunne gi utvidet forståelse av pasientene, det er sannsynlig at de vil føle seg bedre forstått og ivaretatt, og det er også sannsynlig at de vil kunne bidra i identifiseringen av personer som står i fare for å utvikle psykose, i tillegg til potensialet for terapi.

Fenomenologisk tilgang vil ikke kunne sies å avsløre essensen i en kom­ pli­sert tilstand som schizofreni, men vil kunne være et viktig bidrag i forståelsen man søker.

REFERANSER American Psychiatric Association (APA). (2000). Diagnostic and statistical manual of mental disorders, 4th edition. Washington, DC: American Psychiatric Association.

Andreasen, N. C. (2007). DSM and the death of phenomenology in America: An example of unintended consequences. Schizophrenia Bulletin, 33(1), 108-112.

Bentall, R. P. (2004). Madness explained: Psychosis and human nature.

London, UK: Penguin Books.

Crick, F. & Koch, C. (1995). Why neuroscience may be able to explain consciousness. Scientific American, 273, 84-85.

Cullberg, J. (2005). Psykoser. Et integrert perspektiv. 2. utgave. Oslo, Norge: Universitetsforlaget.

Dennett, D. C. (1991). Consciousness Explained. London, UK: Allen Lane.

Egidius, H. (2003). Psykologisk leksikon. Oslo, Norge: Universitetsforlaget.

Haug, E., Melle, I., Andreassen, O.M., Raballo, A., Bratlien, U., Lien, L. & Møller, P. (2012). The association between anomalous self-experience and suicidality in first episode schizophrenia seems mediated by depression.

Comprehensive Psychiatry, 53(5), 456-460.

Hughlings Jackson, J. (1958). The factors of insanities. Selected Writings.

Evolution and dissolution of the nervous system (2). Taylor, J. (ed.). London, UK: Staples press.

Husserl, E. (1970). The Crisis of European Sciences and Transcendental Phenomenology. An Introduction to Phenomenological Philosophy. Evanston: Northwestern University Press.

Parnas, J. (2003). Self and schizophrenia: A phenomenological perspective.

I: Kircher, T. & David, A. S. (eds.). The Self in Neuroscience and Psychiatry.

Cambridge University Press, 217-241.

Parnas, J. & Handest, P. (2003). Phenomenology of anomalous selfexperience in early schizophrenia. Comprehensive Psychiatry, 44(2), 121-134.

Parnas, J. & Sass, L. A. (2003). Self, solipsism, and schizophrenic delusions. Philosophy, Psychiatry, and Psychology, 8(2-3), 101-120.

Parnas, J. & Zahavi, D. (2002). The role of phenomenology in psychiatric classification and diagnosis. I: Maj, M., Gaebel, W. & Lopez-Ibor, J. J. (eds.). Psychiatric Diagnosis and Classification, pp. 137–162. World Psychiatric Association Series in Evidence and Experience in Psychiatry.

Chichester, UK: John Wiley.

Parnas, J., Handest, P., Sæbye, D. & Jansson, L. (2003). Anomalies of subjective experience in schizophrenia and psychotic bipolar illness. Acta Psychiatrica Scandinavia, 108, 126-133.

Parnas, J., Møller, P., Kircher, T., Thalbitzer, J., Jansson, L., Handest, P. & Zahavi, D. (2005). EASE: Examination of Anomalous Self-Experience.

Psychopathology, 38(5), 236–258.

Pérez-Álvarez, M., García-Montes, J. M., Vallina-Fernández, O., PeronaGarcelán, S. & Cuevas-Yust, C. (2011). New life for schizophrenia in the light of phenomenology. Clinical Psychology and Psychotherapy, 18, 187-201.

Psychosis and schizophrenia in children and young people: recognition and management. (2016). London, UK: National Institute of Health and Care Excellence (NICE).

Sass, L. A. (1992). Madness and modernism: Insanity in the light of modern art, literature, and thought. New York, USA: BasicBooks.

Johannessen, J. O. (2005). Schizofreni – klinisk bilde og utbredelse. I: B. Rishovd Rund (Ed.), Schizofreni. Stavanger, Norge: Hertervig Forlag.

Sass, L. A. & Parnas, J. (2003). Schizophrenia, consciousness, and the self. Schizophrenia Bulletin, 29, 427-444.

Kierkegaard, S. (1859). Synspunkter for min Forfatter-Virksomhed: En ligefrem Meddelelse: Rapport til historien. København, Danmark: Reitzel.

Sass, L. A. & Parnas, J. (2007). Explaining schizophrenia: The relevance of phenomenology. I: Chung, M., Chung, C., Fulford, B. & Graham, G. (eds.), Reconceiving Schizophrenia. Oxford, UK: Oxford University Press.

Merleau-Ponty, M. (1962). Phenomenology of perception. London, UK: Routledge and Kegan.

Minkowski, E. (1926). La notion de perte de contact vital avec la réalité et ses applications en psychopathologic. Paris, Frankrike: Jouve & Cie. Møller, P. (2000). The phenomenology of the initial prodrome and untreated psychosis in first-episode schizofrenia. An exploratory naturalistic case study.

Doktoravhandling. Universitetet i Oslo.

Møller, P. & Husby, R. (2000). The initial prodrome in schizophrenia: Searching for naturalistic core dimensions of experience and behavior.

Schizophrenia Bulletin, 26, 217-232.

Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. (2013). Oslo, Norge: Helsedirektoratet.

Nelson, B., Sass, L. A. & Skodlar, B. (2009). The phenomenological model of psychotic vulnerability and its possible implications for psychological interventions in the ultra-high risk (’prodromal’) population. Psychopathology, 42, 283-292.

Nelson, B., Yung, A. R., Bechdolf, A. & McGorry, P. D. (2008). The phenomenological critique and self-disturbance: Implications for ultrahigh risk (”prodrome”) research. Schizophrenia Bulletin, 34(2), 381-292.

47

Schneider, K. (1967). Klinische psychopathologie. 8. utg. Stuttgart, Tyskland: Georg Thieme Verlag.

Skodlar, B. & Parnas, J. (2010). Self-disorder and subjective dimensions of suicidality in schizophrenia. Comprehensive Psychiatry, 51, 363-366.

Steinberg, M., Cicchetti, D., Buchanan, J., Rakfeldt, J. & Rounsaville, B. (1994). Distinguishing between multiple personality disorder (dissociative identity disorder) and schizophrenia using the Structured Clinical Interview for DSM-IV Dissociative Disorders. Journal of Nervous and Mental Disease, 182(9), 495–502.

World Health Organization (WHO). (1999). The ICD–10 Classification of Mental and Behavioural Disorders, Clinical Description and Diagnostic Guidelines. Oslo, Norge: Gyldendal Norsk Forlag.

Yung, A. R. & McGorry, P. D. (1996). The initial prodrome in psychosis: Descriptive and qualitative aspects. Australian & New Zealand Journal of Psychiatry, 30(5), 587-599.

NYHET

Kjære leser «Midt i blant oss bor det barn som opplever vold, overgrep og krenkelser hjemme, sånn skal det ikke være!» sier tidligere familieterapeut i Alternativ til Vold, Øivind Aschjem. Han debuterte nylig som barne­ bokforfatter med «Kongene på haugen».

For 13 år siden fulgte Aschjem fem barn til audiens hos Kong Harald. En sterk opplevelse har nå blitt bok, og den skal hjelpe voksne når vold og overgrep er tema i samtale med barn.

Historien om Kongene på haugen fortelles på en varm og nær måte med mye muntlig dialog.

Fargerike illustrasjoner av Hans Erik Schei tilfører fortellingen en kunstnerisk dimensjon som også kan være med å stimulere til gode samtaler om de vanskeligste tema.

God, viktig lesning!

En av årets viktigste barnebøker!

Kongene på haugen er den sanne historien om fem barn som fikk reise til Slottet og fortelle Kong Harald om sine mørke hemmeligheter.

Midt i blant oss lever barn som bærer på mørke hemmeligheter.

Hemmeligheter om vold, overgrep eller andre krenkelser i hjemmet.

Sånn skal det ikke være!

I Kongene på haugen møter vi noen av disse barna. De ble kjent da de deltok i en samtalegruppe. En dag spurte Anne: «Tror du Kongen vet hvordan jeg har det?» «Det vet jeg ikke», svarte den voksne.

«Da skriver vi brev og spør», sa Anne. Og så gjorde de det, og en dag fikk barna audiens hos selveste Kongen.

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag.

Vårt kjerneområde er psykisk helselitteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Kongebesøket og fortellingen om de fem barna er ment som et bidrag for å synliggjøre vold mot barn. Dette er en bok som voksne skal lese sammen med de yngste barna. Boka kan brukes til å motivere til samtaler og slik avdekke og bidra til å bekjempe mørke hemmeligheter.

OM FORFATTEREN ØYVIND ASCHJEM har et stort engasjement for barn som krenkes av voksne. Han har siden 1984 arbeidet med bekjempelse av familievold.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

«Alle trenger å vite at det finnes barn som er redde i eget hjem! Når mange får kunnskap om vold mot barn, er det flere som vil lytte og hjelpe.»

I salg nå!

Bestill på hertervigforlag.no

Øivind Aschjem (Ill. Hans Erik Schei)

KONGENE PÅ HAUGEN

Utgitt 2016 Pris kr 249,ISBN 978 82 8216 162 6 Bestill på hertervigforlag.no

AKTUELLE TITLER

HV IS IK K E DU ER SJEFEN I LI V ET DIT T, HV EM ER DET DA? Noen tror de er for gamle til å endre seg. Andre mener at det er på høy tid å gjøre noe før det er for sent. Hvilken av disse holdningene du velger, avgjør hvor mye du får ut av disse bøkene. Ingvard Wilhelmsens bøker er lest og elsket av tusener – og varmt anbefalt av både leger og psykologer.

OM FORFATTEREN INGVARD WILHELMSEN er lege og professor emeritus med hypokondri og psykiatri som spesialfelt. Han er medlem av Academy of Cognitive Therapy, og en ettertraktet foredragsholder.

Gjennomgangsfiguren i boken er en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst fikk store psykiske problemer og gikk inn i en offerrolle i livet sitt. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne «Det er ikke er mer synd på deg enn andre», følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og atferd, blant annet offerrollen.

Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar. Boken inneholder pasientens egen beretning, som kommenteres av forfatteren i kapitler om blant annet «Empati og konfrontering», «Skyld og skam», «Selvbilde, selvfølelse og selvtillit», «Oppmerksomt nærvær», «Personlighet og personlighetsforstyrrelser», og problemer knyttet til diagnostikk innen psykiatrien og terapeutrollen.

Boken illustrerer at uansett bakgrunn og livssituasjon kan vi alle velge å se håpefullt på fremtiden.

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Kongen anbefaler, 2006, Hertervig Forlag Det er ikke mer synd på deg enn andre, 2011, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv, 2004, Hertervig Forlag Kongen anbefaler, 2006, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

HOLDNINGER FOR FOLKET I S B N 978-82-8216-158-9

I S B N 978-82-8216-156-5

I S B N 978-82-8216-157-2

9

9

9

788282 161589

Ingvard Wilhelmsen

KONGEN ANBEFALER

Revidert utgave 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 158 9 Bestill på hertervigforlag.no

Se vårt store utvalg av mestringsbøker på hertervigforlag.no

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

Det er ikke mer synd på deg enn andre ble første gang utgitt i 2011, og har siden kommet i seks opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

INGVARD WILHELMSEN

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv, 2004, Hertervig Forlag Det er ikke mer synd på deg enn andre, 2011, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg selv.

Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Synet vi har på oss selv, andre mennesker, fortiden, døden og verden avgjør hvilke automatiske tanker og følelser vi opplever i en gitt situasjon. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg finne mine grunnholdninger?

Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer?

Hvordan kan jeg endre meg? Disse spørsmålene belyses ut fra kognitiv terapi, en av de best dokumenterte og effektive samtaleformer innen psykologi og psykiatri. Du kan ikke stole på dine tanker eller følelser. Er du en katastrofetenker, vil dine konklusjoner regelmessig være feilaktige, og selv om du er sjalu behøver ikke det bety at din partner har noen på si. Veien ut av sosial angst, panikklidelse, hypokondri, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og depresjon beskrives ved hjelp av pasienthistorier. I egne kapitler beskrives teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunnleggende holdninger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter, personer i lederstillinger og folk flest. Boken kan hjelpe deg å finne, og beholde, den gode balansen mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og distanse, yte og nyte.

SJEF I EGET LIV

Mens boken Sjef i eget liv av samme forfatter er en generell innføring i kognitiv terapi og bygd opp omkring de vanligste psykiske lidelsene, er Kongen anbefaler – holdninger for folket en praktisk anvendelse av de samme prinsippene. Her settes tenkningen inn i hverdagssituasjoner som ikke nødvendigvis representerer psykisk lidelse, men utfordringer som vi alle kan regne med å møte en eller annen gang.

Sjef i eget liv ble første gang utgitt i 2004, og har siden kommet i 17 opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

INGVARD WILHELMSEN

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

KONGEN ANBEFALER

Hvordan kan vi best mulig takle all verdens stress, press, utfordringer, omstillinger, sykdom, familierelasjoner, arbeids­ press og ansvar? I denne boken blir disse spørsmålene belyst ut fra prinsippene i kognitiv terapi, og kong Harald Vs holdninger blir løftet frem som eksempler for folket. Forfatteren hevder at man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier! Boken henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar. For disse kan Kongens holdninger ha spesiell relevans og gi forslag til smarte holdninger, som kan medføre at man takler livets utfordringer på en god måte. Forfatteren hevder for eksempel at dersom landets hypokondere ville kopiere Kongens holdning til liv, død, symptomer og usikkerhet, den såkalte Konge­holdningen, som går ut på at «Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist», ville de ikke lenger være hypokondere!

INGVARD WILHELMSEN

Kongen anbefaler – holdninger for folket ble første gang utgitt i 2006, og har siden kommet i åtte opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

788282 161565

Ingvard Wilhelmsen

SJEF I EGET LIV

Revidert utgave 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 156 5 Bestill på hertervigforlag.no

788282 161572

Ingvard Wilhelmsen

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE

Revidert utgave 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 157 2 Bestill på hertervigforlag.no

NYE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Boken En natt flyr jeg Livet, sa den danske filosofen Søren Kierkegaard, leves forlengs men kan kun forstås baklengs.

Randi Magnussen har schizofreni og lever et liv litt på siden av det normale. I En natt flyr jeg gir Randi og fotograf Paul Sigve Amundsen oss små glimt inn i hennes verden. De gir oss brokker av levd liv,

PAU L S . A M U N D S E N

mening, lar det seg forstå?

:

Det er godt sagt, men er det sant? Har livet en

R A N DI M AGN U S S E N

En natt flyr jeg byr på eksistensielle spørsmål om livet. Randi Magnussen skriver om livet som schizofren på en enkel og direkte måte, og som nært fylles ut av bildene til Paul Sigve Amundsen.

fragmenter og fornemmelser – som setter i sving spørsmål som har med eget liv å gjøre. For minst like om meningen med livet, er det å se hvorledes et liv faktisk ser ut, mens det leves.

Forord av Gunnar Staalesen.

E N N AT T F LY R J EG

interessant som det store og overgripende spørsmålet

E N N AT T F LY R J E G R A N DI M AGN USSEN

I S B N 978-82-8216-159-6

9

:

PAU L S. A M U N DSEN

788282 161596

Randi Magnussen og Paul Sigve Amundsen EN NATT FLYR JEG

Utgitt 2016 Pris kr 249,ISBN 978 82 8216 159 6 Bestill på hertervigforlag.no

Du? Har du litt tid til meg?

Det tar ikke så lang tid. Jeg vil vise deg noe.

Jeg vil fortelle deg noe. Noe jeg har tenkt på lenge. Det er historier. Mine historier. Et levd liv, i en alder av førtifire år. Historiene gjør vondt. Det er ikke gøy. Men det er viktig.

Gi meg et smil

Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET

Hvem er du, barn?

(Dagbokutdrag fra Siri, 10 år)

BARNET

Siri Grundnes Brodahl er innom en rekke essensielle temaer og et bredt spekter av komplekse følelser i sin skildring fra oppveksten. Som voksen reflekterer hun over det familien hennes har vært igjennom, og deler sin erfaring i håp om å skape økt kunnskap og innsikt. Psykiater Anner Kristine Bergem er fagrådgiver i BarnsBeste og har bidratt med en egen fagdel om søsken som pårørende.

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Utgitt 2016 Pris kr 379,ISBN 978 82 8217 227 1 Bestill på hertervigforlag.no

Når vi som voksne betrakter et barn, har vi lett for å forstå det ut fra vårt eget ståsted. Denne boken er til hjelp for deg som ønsker verdifull innsikt i barnets perspektiv.

GI MEG ET SMIL

I denne boken følger vi Siri gjennom oppveksten som pårørende til en søster med ulike diagnoser som autisme og dyp psykisk utviklingshemming. Her gir fotfatteren et innblikk i de utfordringene en møter som søsken av et barn som er annerledes. Det handler om å ha huset fullt av fremmede fagfolk. Om slitne foreldre, uforstående skolekamerater, stirrende folk på gaten – og om den ubeskrivelige smerten i hodet og i hjertet når lillesøster, midt i en lek, lugger hardt. Men det handler også om ekstatiske gledesstunder – som den første gangen Silje plukker opp sin egen spiseskje, nynner en sang, eller legger hodet bakover og ler en rungende latter – og om viktigheten av å ta vare på disse uventede, unike øyeblikkene.

Siri Grundnes Brodahl

Siri Grundnes Brodahl

Nå er det litt verre, for nå er det så masse som må gjøres med Silje. Vi må trene og trene med henne, og det er ikke så enkelt. Jeg trener litt med henne, og jeg føler noe som ingen vet når jeg trener med henne. Jeg føler at nå må du klare det, Silje!

Siri Grundnes Brodahl GI MEG ET SMIL

Utgitt 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 163 3 Bestill på hertervigforlag.no

Når søsken har en diagnose Hvordan er det å vokse opp med et søsken som er annerledes?

Siri Grundnes Brodahl skriver ut i fra sin egen erfaring som søster til en jente med diagnosen autisme og dyp psykisk utviklingshemming.

NYE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

ANNE BERIT EIE TORBJØRNSEN ANNE-MARGRETHE KINN A ASLAND (RED.)

Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Vi må derfor belage oss på å bygge sten på sten, hvor man bare ved å ta et lang­ siktig perspektiv vil oppdage at kunnskapsmengden øker. Det er lettere å se fremskritt i behandlingstiltak enn i årsaksforståelse. Vi gir pasientene langt bedre behandling nå enn for 20–30 år siden.

Norske forskere har levert noen viktige bidrag i forhold til schizofreni. Mange som arbeider i dette feltet har følt et behov for å få en bok på norsk som gir et overblikk over det som skjer i forhold til behandling og forskning, både her i landet og internasjonalt. Denne boken er et forsøk på å imøtekomme dette behovet. Boken vil være til nytte for både klinikere og forskere. Den vil også kunne anvendes i utdanning av psykologer, leger og annet helsepersonell.

MIL JØTERAPI SOM TERAPEUTISK REL ASJONSARBEID

nnomgående d får leseren r pasienten

Lars Thorgaard t.”

Schizofreni representerer i mange henseende en av de største utfordringene innen vårt helsevesen. Det er en lidelse som rammer unge mennesker og er antakeligvis den sykdomsgruppen som koster samfunnet mest.

Denne 5. utgaven har gjennomgått betydelige revisjoner i forhold til de fire første utgavene. Den inneholder også tre nye kapitler.

Schizofreni Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

Schizofreni

HVEM ER DU?

erapeutisk DPS, i sam­ tvikle en Ved å invitere d, og pasientens vordan bruken rktøy har vært n innføring

Schizofreni

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

JON VIDAR STRØMSTAD

tyr s en god et hvordan an psutvikling gge til rette

MIL JØTERAPI SOM TERAPEUTISK RELASJONSARBEID I S B N 978-82-8217-224-0

9

788282 172240

Jon Vidar Strømstad, Anne Berit Torbjørnsen, Anne-Margrethe Kinn Aasland (red.)

HVEM ER DU? MILJØTERAPI SOM TERA­P EU­ TISK RELASJONS­A RBEID

Utgitt 2015 Pris kr 379,ISBN 978 82 8217 224 0 Bestill på hertervigforlag.no

Anne Kristine Bergem

BARN SOM PÅRØRENDE EN PRAKTISK GUIDE FOR HJELPERE

Utgitt 2016 Pris kr 190,ISBN 978 82 8216 155 8 Bestill på hertervigforlag.no

Bjørn Rishovd Rund (red.)

SCHIZOFRENI

Revidert 2016 Pris kr 410,ISBN 978 82 8217 229 5 Bestill på hertervigforlag.no

Heftet Trafikklyset Trafikklyset er et hefte om seksuell atferd hos barn og ungdom og en guide for voksne til å identifisere, vurdere og gi respons på seksuell atferd som fremmer bekymring.

Barn er avhengige av trygge voksne som kan støtte utviklingen av en sunn seksuell helse. De trenger voksne som kan regulere, korrigere og samtidig glede seg over barnets utforskning.

Seksualiteten kan uttrykkes på mange ulike måter. Den uttrykkes ved språk, berøring, utforsking av egen eller en annens kropp, seksuell aktivitet, lek eller samspill. Alle har rett til å kunne uttrykke sin seksualitet.

Noen barn og ungdom viser seksuell atferd som øker deres sårbarhet eller skader andre, da er det, av omsorgsmessige hensyn, de voksnes plikt til å reagere samt sørge for hjelp og nødvendig beskyttelse.

Utgitt 2016 Pris kr 100,ISBN 978 82 7786 245 3 Bestill på hertervigforlag.no

HEFTER FRA STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING

S chizofreni

Gudrun Austad og Tor Ketil Larsen

Forebygging av selvmord

S chizofreni

“Jeg vil ikke dø, men orker ikke å leve”

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

For pasienter, pårørende, helsepersonell og andre

Psykiater Gerd-Ragna Bloch Thorsen Psykiater Jan Olav Johannessen red.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Jan Olav Johannessen SCHIZOFRENI

Informasjonshefte for pasienter, pårørende og andre.

Pris kr 110,ISBN 978 82 7786 242 2 Bestill på hertervigforlag.no

Målfrid J. Frahm Jensen (red.), Sveinung Dybvig, Jan Olav Johannessen

STIGMA-ANTISTIGMA HVA ER STIGMATISERING, OG HVORDAN BEKJEMPE DET.

Pris kr 120,ISBN 978 82 7786 228 6 Bestill på hertervigforlag.no

Gudrun Auestad og Tor Ketil Larsen

FOREBYGGING AV SELVMORD

Økt kunnskap om selvmords­ forebygging kan gjøre en forskjell.

Pris kr 70,ISBN 978 82 7786 229 3 Bestill på hertervigforlag.no

BESTILLING hertervigforlag.no / post@hertervigforlag.no Foretrekker du å sende bestillingen din med postbud?

Send denne kupongen til Hertervig Forlag, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger

Jeg ønsker å bestille følgende bøker/hefter: Tittel bok/hefte: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Antall: . . . . . . . . . . stk Tittel bok/hefte: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Antall: . . . . . . . . . . stk Tittel bok/hefte: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Antall: . . . . . . . . . . stk Navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Postnr./sted. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

AKTUELT

FAKTA OM

HYPOKONDRI » Hypokondri er en angstlidelse som innebærer en overdreven frykt for egen helse og alvorlig sykdom. Overbevisningen om at man har en alvorlig sykdom kan variere, men overbevisningen om at man er syk holder seg gjerne, til tross for gjentatte forsikringer av lege om at en er frisk. » Om lag én prosent av Norges voksne befolkning lider av hypokondri. Det tilsvarer anslagsvis 39 000 mennesker, men det finnes trolig mørketall. » De første symptomene på sykdommen vises som oftest i 20-30 årsalderen, og sykdommen

rammer omtrent like mange kvinner som menn. » Hypokondri kan også opptre samtidig med andre psykiske lidelser.

De vanligste sykdommene som opptrer samtidig med hypokondri er depresjon, generalisert angstlidelse, somatiseringslidelse, tvangslidelse og langt mer sjeldent, paranoid psykose. » Kognitiv behandling regnes som den beste behandlingen mot hypokondri.

Kilde: Folkehelseinstituttet

NYTTIG FOR FORELDRE

NETTRESSURS FOR FORELDRE

NYTTIG FOR BARN OG UNGE

VOKSNE FOR BARN Barn er pårørende for eksempel når de har foreldre som er psykisk syke, rusmiddelavhengige, alvorlig somatisk syke eller skadde. Organisasjonen Voksne for Barn arbeider for at barn skal bli sett, hørt og fulgt opp når de er pårørende. At de skal gis rammer for å bli trygge voksenpersoner som mestrer livet sitt. Dette gjør de ved å øke kunnskapen til barna selv, foreldrene, fagpersoner og beslutningstakere.

Voksne for Barn har jobbet for barn som er pårørende i over 50 år, og har blant annet nettverksgrupper for barn og unge. Finn ut mer om Voksne for Barn på Facebook eller mer på vfb.no

Foreldrehverdag.no er en nettressurs som tilbyr foreldre hjelp til å bli bedre kjent med barnet sitt og seg selv. Målet er å skape bevissthet og refleksjon hos foreldre, og gi større mestringsfølelse. Det mangler ikke på gode råd og meninger om foreldreskap i det offentlige rom, men mange foreldre føler seg usikre på hvordan de skal og bør reagere i ulike situasjoner. Foreldrehverdag gir ingen fasitsvar, men søker å gi foreldre noen nye tanker og ideer slik at foreldre og barn kan få det bedre sammen i hverdagen.

Foreldrehverdag.no er utviklet av BUPA i samarbeid med fagfolk, og bygger på International Child Development Programme (ICDP). ICDP fokuserer på forholdet mellom voksne og barn, og brukes av blant annet UNICEF, WHO og mange norske kommuner og helsestasjoner. Kilde: foreldrehverdag.no

FORSKNING

BLIR DU UTSATT FOR VOLD FRA PARTNER? Forskere ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) gjennomfører for tiden et kvalitativt forskningsprosjekt der de forsøker å finne ut mer om hvordan kvinner og menn opplever og håndterer det å bli utsatt for krenkende og potensielt farlige handlinger i et forhold.

Prosjektet rekrutterer nå deltakere til studien.

Deltakelse medfører en samtale over telefon, som vil bli tatt opp. All informasjon om deltakerne vil bli anonymisert.

Om du kan tenke deg å delta, ta kontakt med prosjektleder Margunn Bjørnholt på e-post: margunn.bjornholt@nkvts.no Kilde: nkvts.no

Kjære lesere!

Anne-Grethe Terjesen tok over jobben som daglig leder av LPP i juni i fjor. I løpet av disse månedene har hun gjort en formidabel jobb med å lede den daglige driften av LPP, samtidig som hun i betydelig grad har bidratt med en tydelig pårørendestemme i det offentlige rom.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hoved­pilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP sentralt

Daglig leder: Anne-Grethe Terjesen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider Ansvarlig redaktør: Anne-Grethe Terjesen E-post: anneg@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­ rørende regnes foreldre, ekte­feller og samboere, søsken, barn, beste­ foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr 420,- pr. år Ungdomsmedlemskap (15-30 år): kr 150,- pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,- pr. år

www.lpp.no

I denne perioden har det vært stort fokus på bruk av tvang i be­ hand­lingen av mennesker med en psykisk lidelse. Sivilombuds­ man­nens rapport fra tilsynsbesøk ved UNN skapte uro og be­k ym­ring hos mange pårørende, likeså VGs artikkelserie om ulik bruk av tvang i helseforetakene, samt mangelfull rapportering og oversikt.

I desember i fjor ble dette markert både under årets Grand­ seminaret («Tregns det en pille for alt som er ille?») og ved en dialog­konferanse om tvang. Blar dere videre i dagens PsykOpp, kan dere lese mer om BET, som var ett av innslagene på seminaret.

Anne-Grethe var primus motor bak LPP sitt arrangement, «Dialogkonferanse om tvang», på Litteraturhuset i Oslo. Takket være henne, fikk tilhørerne et bredt inntrykk av ulike aspekter ved tvangsbruken i dagens psykiatriske behandling.

Den 28. februar har Anne-Grethe sin siste arbeidsdag som daglig leder i LPP. Hun går videre til nye oppgaver, men tar vi ikke mye feil, vil hun fortsette å målbære pårørendestemmen. LPP som organisasjon vil gjøre sitt ytterste for å videreføre arbeidet hun har nedlagt både når det gjelder redusert bruk av tvang i psykiatrisk behandling, men også arbeidet hun har lagt ned som LPPs representant i «Fellesaksjonen for medisinfri behandling». En stor takk til Anne-Grethe Terjesen for den jobben hun har gjort i LPP! Som organisasjon er LPP også opptatt av å informere og videre­formidle kunnskap om psykisk helse. I dette nummeret av Psykopp nytt kan dere også lese om dokumentarserien «Stemmene i hodet», som mange av dere sikkert følger akkurat nå.

Serien gir en unik og svært verdifull innsikt i hvordan en psykose kan oppleves, og hvordan psykotiske forestillinger på­virker atferd.

Behandlere innen psykiatrien har tradisjonelt ikke villet gå inn på opplevelsene pasienten erfarer under en psykotisk episode.

Psykiater Paul Møller skriver imidlertid i en kronikk i Aftenposten den 26. januar: Med hjelp til å begripe det som oppleves, er mye lindring og behandling oppnådd. Dette bør være en naturlig del av psykosebehandling, som det er for fysiske sykdommer.

Måtte mange behandlere ta Paul Møller på ordet!

Med vennlig hilsen Jostein Jakobsen Landsstyreleder LPP

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Dokumentarserien «Stemmene i hodet» «Stemmene i hodet» har forsøkt å gjøre det ingen andre har klart så langt.

Ved hjelp av sterke animasjonsfilmer, musikkbruk og en intim og stram regi, klarer serien å fortelle personlige historier, psykosefenomener, menneskelige relasjoner og stemmehøring.

TEKST OG FOTO: GIULIA CARUSO

Det å få et slikt vindu inn i et annet menneskes sjel er et sjeldent privilegium. Som seere får vi oppleve deres følelser, tanker og virkelighet, sett gjennom deres egne øyne.

Bergfløtt behandlingssenter, februar 2017: Det første som møter oss når vi går inn, er en lang, lys inngang, med ferske blomster, myke puter samt bilder og malerier som pryder veggene. Jeg oppdager en nydelig kommode, der i hjørnet bak meg. Det finnes gardiner ved vinduene, som åpner seg ut mot en stor og vedlikeholdt plen. Den minner meg om de parkene jeg pleide å rømme til da jeg var liten. Den grønne sofaen gjenspeiler gresset der ute og skaper et inntrykk av fred og ro. Jeg minnes om fargenes betydning, som jeg en gang lærte av min mor. «Grønn står for natur, vekst, og balanse. Orden, evnen til å takle forandringer og til å skape sunne relasjoner.»

De fleste av oss vil oppleve psykisk «uhelse» i løpet av livet, enten som brukere eller som mor, far, søster …

Schizofreni er en av vår tids mest misforståtte og stigmatiserte psykiske lidelser. Stigma, fordommer og skamfølelser knyttet til denne diagnosen skyldes i stor grad for lite og mangelfull kunnskap. Variasjonen som oppstår under «etiketten» schizofreni, er enorm.

Desto viktigere er det å få kartlagt enhver pasients indre landskap. Det å forstå hva som skjer med oss er et viktig, grunnleggende menneskebehov. Det er bare når vi klarer å sette ord på det vi føler, når vi klarer å kalle det noe, å sette på en merkelapp, at vi kan gå videre og danne oss en strategi for hvordan

Dokumentarserien «Stemmene i hodet» har blitt kalt et vendepunkt. Serien gir den enestående muligheten til å få et innblikk i psykosens hemmelige verden. Den gir seere enn inngang inn i «hodet» til tre modige unge voksne: Ruth Andrea (RA), Maria (M) og Benjamin (B).

56

FRA VENSTRE: Marit Kristin Arnestad (avdelingsleder, Bergflott) Ruth Andrea, Maria, Benjamin og Gunhild Asting (regissør).

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

FAKTA • «STEMMENE I HODET» er en dokumentarserie på 6 episoder som går på NRK (ligger også på NRK Nett TV).

om hun var ferdig for dagen. Ikke fordi vedkommende måtte, ikke fordi noe spesielt hadde skjedd. Men fordi behandleren er genuint interessert i å få snakke med han. Som man kanskje hadde gjort med en kollega.

Avstanden mellom pasient og de ansatte, er ikke stor.

• SERIEN hadde premiere den 25. januar.

• SERIEN er produsert av Medieoperatørene.

Men tid koster penger. Hvordan kan Staten, helse­ fore­takene, sykehusledelse sikre nok ressurser- for å skaffe mer tid?

vi skal håndtere dette. Men schizofreni er en gåte i seg selv. Det å besvare slike spørsmål, blir plutselig kjempekrevende.

Lederen for døgnavdelingen sier seg stolt og litt rørt over hva disse tre modige menneskene har klart å formidle.

Serien tar for seg den vanskelige oppgaven om å vise fram psyken – innenfra og ut. Ved hjelp av kraftige visu­elle verktøy, som tegninger og animasjoner, byr serien oss på det nærmeste noen har kommet til å «forstå» hvordan psykoser, stemmer og vrang­fore­ stillinger oppleves.

Da vi gikk inn i rommet, ble jeg helt betatt av et av bildene som henger på veggen. Landskapet er som mange andre, norske landskap. Men fargekombinasjonen er helt vill og ligner ikke på noe jeg har sett i virkeligheten.

Bildet stikker ut av veggen med en prakt jeg ikke kan huske å ha sett noensinne på et sykehus.

Ønsket bak serien er å vise fram menneskene bak diagnosen. Vise fram at de ikke er sykdommen sin. At de er mennesker, med ønsker, drømmer, og hver­dags­ utfordringer, som altså er syke. Og regissørens ønske var å løfte fram et godt eksempel. Å vise fram håpet: Gunhild Asting synes å lide av en uhelbredelig god tro om at folk og holdninger kan endres – bare man viser veien. De modige medvirkende ønsker det sammen. I en periode hvor skepsisen rundt psykiatriens grunnlag regjerer, er det fint å få løftet fram at det finnes noe som fungerer, at det finnes god behandling.

Vi sitter rundt det vesle kaffebordet, Ruth Andrea og Gunhild på en sofa, Marie og Benjamin på den andre.

De danner et fint team. Dynamikken mellom dem er slående. Det er nesten utrolig at man kan komme så nært et annet menneske ved å jobbe sammen.

Noen av spørsmålene hadde jeg forberedt, noen tema kommer bare naturlig opp av seg selv, og det er det jeg ønsket mest.

Hva føler dere å ha oppnådd ved serien?

Dette er et viktig budskap både for seere, brukere og pårørende.

(RA) Jeg synes det er viktig at de unge får en mulighet til å få tak i ordene. Når de ser det på TV, blir det kanskje enklere for dem også å ta opp slike temaer, å snakke åpent om slikt. Og så får de pårørende et vindu inn. Det blir mye enklere for nærmeste familie å få en bedre forståelse for hvordan det har vært å være meg opp gjennom alle disse årene.

Bergfløtt behandlingssenter i Lier risikerer nå å bli Norges mest populære behandlingssted, og det med god grunn. Institusjonens behandlingsmetoder er ganske unike, og gjør flittig bruk av den mest dyrebare ressursen dagens samfunn tapper oss for: tid.

Behandlerne på Bergfløtt tar seg tid. Tid til å være der, til å snakke. Tid til å slå seg ned og prate, de ekstra fem minuttene, når arbeidsdagen deres egentlig er over.

På Bergfløtt, kan tidligere pasienter komme innom hvis de har lyst på en prat. De kan komme og spise lunsj sammen med de ansatte hvis de føler behov for det.

(M) Jeg har fått brukt Min stemme. Jeg vil at mennesker som havner i psykiatrien ikke unødig skal bli sykeliggjort.

Men at de skal få en plass der de har tid til å tilfriskne og få bruke sin ressurser, som for eksempel på Bergfløtt.

(B) Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å være med på serien. Den kan vise vonde vanskelige og utfordrende øyeblikk, men har hele tiden med seg håp, muligheter og drømmer. Den viser at det finnes

I en intervju i serien, hører vi Benjamin fortelle at hans terapeut satt seg ned og slo av en prat med han, selv

58

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

FRA VENSTRE: Gunhild Asting, Ruth Andrea og Marit Kristin Arnestad.

en mulighet til å få et godt liv. Ved å være med på dette har jeg forstått at jeg kan være med å bidra.

Det ser ut som om «skam» og redsel for å åpne seg gjelder mest når det er snakk om foreldrene og nærmeste familie. Men hvorfor tror dere det er slik? Jeg mener, om ungdom/unge voksne, så er man kanskje mer vant til å tenke på jevnaldrende?

Men det ser ut som om det er noenlunde «enklere» å åpne seg for noen få, nære venner enn å snakke om det med foreldrene sine?

Dere har brukt ordet «skam» ved flere anledninger, og det er ett av ordene vi støter oftest på når vi snakker om psykiske lidelser. Hva forbinder du «skammen» med?

(B) Jeg skammet meg mest over egne tanker og følelser. Det var også tøft å dette ut av skolen og miste kontakten med den virkelige verden. Når folk spør «Hva jobber du med?» har jeg også opplevd stor skam ved å ikke kunne få til det jeg har lyst til å få til. Vi er i en verden der man sier at hvis man bare jobber hardt nok kan man få til det man vil. Jeg har jobbet hardt, men ikke fått til det jeg vil. Er jeg mindre verdt da …?

(M) Det blir vanskeligere fordi de er så tett inntil mine egne følelser.

(B) Jeg ønsket å beskytte foreldrene mine. Vil ikke at de skal ha det ille, særlig ikke på grunnet av meg. Det var nok derfor jeg ikke ønsket å dele disse følelsene med dem.

(M) Jeg tror ikke at man har større tillit til venner … men avstanden mellom dem og ens egne følelser er større. Også opplever man at veldig mange trekker seg unna, fordi de ikke forstår. Etter hvert får man seg nye venner, gjerne blant de som kan relatere til de samme opplevelsene, som har det samme.

(M) Det samme gjelder skolegangen. Det er en stor kontrast mellom det å være syk, men på skolen, og det å være innlagt. Dette kjennes enda verre ut når man bor på et tett sted. Kanskje foreldrene dine vil til og med være åpne om det, men du ønsker det ikke.

59

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

«Jeg har lært med årene å ta de gode øyeblikkene, og glede meg over disse.»

(RA) Jeg har sett at flere har fått en bedre forståelse etter serien.

av psykiatrien. I overgangen 2006–2007 ble en del tilbud der det friske og meningsfylte var i fokus lagt ned. Ergoterapeuter mistet jobben og ADL tilbud ble borte. Nå er institusjoner bygd opp til at man blir sendt ut til kommunen så raskt som mulig. Kommunen er ofte ikke bygd opp ti å ta deg imot. De som jobber i tjenesten mangler ofte tid og ressurser til å følge opp.

Du kan derfor lett bli en kasteball i systemet, inn og ut av akutt.

Så var det det med håpet. Hva håper dere på for fremtiden?

(M) Håpet er vanskelig å opprettholde. Jeg har lært med årene å ta de gode øyeblikkene, og glede meg over disse. Jeg måtte lære meg å ikke ønske for mye av meg selv på en gang. Det er viktig å holde en viss livskvalitet over de gode stundene. Å tillate seg selv å ha det fint.

(B) Det viktigste jeg har fått på Bergfløtt er tid. Det har gitt meg grunnlaget for at jeg har kunnet bygge trygge relasjoner. I disse relasjonene følte jeg meg sett og akseptert, noe som har gjort at jeg har kunnet jobbe med meg selv og mine utfordringer innenfor trygge rammer.

(RA) Jeg ønsker å være på team med meg selv. Jeg vil aldri miste meg selv igjen. Det er det jeg synes er vanskeligst. Når jeg opplever en psykose, mister jeg grepet om virkeligheten og om meg selv. Jeg vet ikke lengre hvem jeg er.

Kommuner, som mangler tid, som mangler penger. Hvor det ofte ikke er fagfolk som legger ned premissene for å skape et tilbud. Her kommer Marit, avdelingslederen på Bergfløtt, med et viktig innspill. Helsevesenet er også fortvilet over at alt skal skyves ut til en nokså lite forberedt kommunal virksomhet. Noen sykdommer er mer komplekse enn andre. Noen trenger faktisk en dypere forståelse og bredere rammer. Psykose er en av disse. Det trengs erfaring og kunnskap for å kunne forstå det. Og det er kanskje en grunn til at noen felt har vært underlagt spesialist helsetjeneste så lenge.

(B) Selv om jeg fortsatt har mine utfordringer og sårbarheter så har fått et godt liv nå som jeg gleder meg over. Jeg har mange ønsker og drømmer for fremtiden, blant annet et lite småbruk. Jeg ønsker også å fortsette å holde foredrag, som jeg håper kan hjelpe andre.

Dere har alle erfaring fra andre institusjoner, ikke sant? Hvorfor Bergfløtt? Kan dere peke på hva det er som fungerer her – hvorfor har det fungert her for dere, men ikke andre steder?

Til spørsmålet om hva hun, som leder, mener utgjør den største forskjellen mellom Bergfløtt og de øvrige behandlingsinstitusjonene rundt om i landet, så svarer hun ærlig: «Bergfløtt er basert på verdier. Når funda­ mentet er verdier, så jobber man utfra det. Det er slik man får fram ulike holdninger. Kunn­skapen vektlegges mer. Individene sees i sin helhet. Fore­taks­modellen har ført til et økt fokus på tall, produksjon, men ikke på resultat og verdier.»

(RA) Det er så stille her. Så varmt. Menneskelig varmt.

Også har de rutiner. Faste spisetider, aktiviteter.

Kreative verksteder, turer, gym, ulike kurs … Dette gjør meg veldig godt. Det gir meg følelsen over å leve et vanlig liv igjen. Å faktisk leve. Og så har du et team som jobber med deg. Det var så lite kontakt med de ansatte på de andre institusjoner som jeg har vært på. Kontrasten er så stor.

Kanskje noe helsemyndighetene burde ta med seg til ettertanke?

(M) Jeg har vært lenge i systemet. Min første innleggelse var i 2001. Det innebærer at jeg har opplevd nedbygging

60

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

BET-teamet i Vestre Viken

Basal eksponeringsterapi (BET)

– for økt autonomi og valgfrihet I Vestre Viken har det siden år 2000 blitt utviklet en behandlings­ modell for pasienter som ofte betegnes som behandlings­resistente.

Det er psykologspesialist Didrik Heggdal og hans team som har utviklet modellen, som kalles Basal Eksponeringsterapi (BET).

TEKST: JAN HAMMER OG DIDRIK HEGGDAL

61

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

I BET-behandlingen har pasienter som ønsker det allerede i flere år fått tilbud om medisinfri behandling.

BET er et tilbud til pasienter med alvorlige, sammensatte psykiske lidelser dominert av selvmordsforsøk, hyppig selvskading, hørselshallusinasjoner, vrangforestillinger og dissosiasjon. De behandlingsmessige utfordringene med denne pasientgruppen er velkjente i behand­lings­ miljøer over hele verden, og det finnes i dag ingen doku­mentert effektive metoder. Tradisjonelle behand­ lings­former viser seg å være lite virksomme og samtidig svært res­surs­krevende. Ofte havner pasientene i et negativt samspill med helsepersonell, og utsettes for utstrakt bruk av polyfarmasi og tvang. Pasientene forblir såkalte «storforbrukere» av døgnplasser ved akutt­seksjoner og psykoseseksjoner. Både pasientene selv, men også deres pårørende opplever mye smerte, bekymring og stress i årevis. Det svært krevende samspillet med helsearbeiderne fører ofte til resignasjon og frustrasjon hos all parter, og da også til økt slitasje og sykefravær hos de ansatte.

eller hennes pårørende ønsker det tilbys også en eller flere samtaler med fokus på hvordan de sammen kan bryte problemopprettholdende samhandlingsmønstre.

Hva er kjernen i BET?

BET hører til den tredje bølgen av kognitiv atferdsterapi.

Modellen er forankret i utviklingspsykologi, eksisten­ si­alisme og kybernetikk (som handler om likevekt og feedback-mekanismer). Behandlingsforløpet i BET er delt opp i fem faser. Pasientens psykiske lidelse forstås som et resultat av en fobisk unngåelse av påtrengende negative følelser og indre opplevelser. Erfaringer fra det kliniske arbeidet tyder på at den fobiske frykten som preger pasientene, oppleves som en trussel mot selve eksistensen. Gjennom destruktive psykologiske og atferdsmessige mestringsstrategier forsøker de å unngå en eksistensiell katastrofe, noe som både skaper og forsterker symptomer, og vanskeliggjør gjen­nom­ føring av behandlingstiltak. BET-prosessen dreier seg om en avvikling av atferdsforstyrrelser som selvskading og selv­mords­forsøk, motivering for behandling og forberedelse og gjennomføring av eksponering for eksi­sten­siell katastrofeangst. Ved gjentatt eksponering merker pasienten hvordan økende aksept og toleranse for egne følelser og indre opplevelser gjør det mulig å leve et liv uten å bruke all sin energi på å flykte. Etter hvert som aksepten øker, reduseres behovet for å flykte, og da også behovet for å utøve dramatiske og skadelige handlinger.

Tradisjonelt blir pasientgruppen som er aktuelle for BET behandlet med psykofarmaka og eventuelt med psykoterapi som støtte. BET er imidlertid en psyko­ tera­peutisk behandling hvor medikamenter kun er støtte­terapi. Formålet med BET er å gi et fokusert og syste­matisk behandlingstilbud som skal hjelpe pasientene til å mestre livet utenfor sykehus. BET bygger på verdiene empati, respekt og likeverd. Det arbeides systemisk med pasientens egne verdier som ledetråd og med målet om å fremme pasientens autonomi. En egen brukerundersøkelse skal måle om pasientene opplever at de blir møtt med en holdning basert på disse verdiene. Brukerundersøkelsen har blitt utviklet i samarbeid mellom pasientene, medarbeiderne i BET-teamet og klinikkens FoU-avdeling.

I BET-behandlingen har pasienter som ønsker det allerede i flere år fått tilbud om medisinfri behandling.

En viktig del av behandlingen er et ukentlig psyko­ edu­ka­sjons­tilbud hvor tidligere pasienter blir invitert en gang i måneden for å fortelle innlagte pasienter om deres erfaring.

I BET legges det opp til å involvere pasientenes på­ rø­rende i behandlingsprosessen. Mange pårørende ønsker først og fremst informasjon om behandlingen og noen råd om hvordan de kan støtte pasienten i behandlingsprosessen. Dersom pasienten og hans

Mindre bruk av tvang i behandlingen

Vi vet at bruk av tvang ikke virker over tid og til tross for økt bevissthet rundt bruken av tvang og alternativer

62

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

BET-utdanning

til tvang har omfanget av tvangsbruken i Norge ikke gått ned. En studie fra 2016 som undersøkte BETstrategien komplementær ytre regulering (KYR) viste at innføringen av KYR i 2008 ble fulgt av en markant reduksjon i mekaniske tvangsmidler, holding, bruk av kortidsvirkende legemidler og skjerming. Dette inkluderte 99 % nedgang i antall tvangsvedtak per pasient, 74 % nedgang i antall pasienter med tvangsvedtak og 100 % nedgang i andelen pasienter med minst seks vedtak. Studien ble publisert i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (1).

I 2015 ble det startet opp den første nasjonale utdanningen i BET for leger og psykologer. Deltakerne kom fra flere fagområder og alle opplevde utdanningen som nyttig og relevant. Dette illustreres ved følgende utsagn: «Utdanningen og BET-metodikken er sårt tiltrengt i psykisk helsevern for både voksne og barn/ unge.» Første kullet inkluderte fagfolk fra både av­de­ linger innen rus og avhengighet, akuttpsykiatri og psy­ ko­se­poster, barne- og ungdomspsykiatri, distrikt­psy­ kiatriske døgnposter og poliklinikk. En annen deltaker understreker også betydningen av at tidligere pasienter inkluderes i utdanningen: «Det har vært nyttig å få høre tidligere pasienters historie, spesielt med den åpenheten vi har fått møte dem med. Man får en annen forståelse av BET via tidligere pasienter.» Kull 2 har nettopp startet opp og er igjen godt representert av fagfolk fra forskjellige behandlingssteder. En utdanning for 3-årig helsepersonell er under vurdering.

Økt psykososial funksjonsnivå

Parallelt med utviklings- og implementeringsprosessen knyttet til BET viser foreløpige evalueringsdata en signi­fikant forbedring på flere områder. Data fra en natu­ra­listisk tidsseriestudie publisert i Frontiers in Psychi­atry (2) har vist signifikante bedringer, med store effektstørrelser, på symptommål og funksjonsmål fra inntak til utskrivning fra BET. Pasientene forholdt seg mer aksepterende til sine indre opplevelser og graden av dissosiasjon var redusert. I tillegg brukte pasientene betydelig mindre psykofarmaka ved utskrivning enn ved behandlingsstart. Flere hadde blitt medisinfrie under behandlingen. Reduksjonen av psykofarmaka ble ikke erstattet med verken legale eller illegale rusmidler. Graden av valgt eksponering så ut som å være sentralt for de positive endringene. Funnene indikerer at BET kan være en lovende psyko­terapeutisk behandlingsmodell for pasienter med alvorlige og komorbide tilstander som tidligere ble betegnet som behandlingsresistente. En annen artikkel som ser på antall sykehusinnleggelser grunnet selv­ska­dings­ episoder er blitt antatt av tidsskriftet Suicidologi og publiseres i neste utgave. Denne studien viser også en signifikant reduksjon i antall innleggelser grunnet selv­ skading i både somatiske sykehus og sykehus innen psykisk helsevern. Andre gevinster har vært en vesentlig nedgang i de samlede utgiftene til medikamenter og et redusert sykefravær blant de ansatte.

Nasjonal og internasjonal interesse

I tillegg til en rekke presentasjoner på nasjonale konferanser har BET ved flere anledninger blitt presen­ tert internasjonalt, bl.a. ved verdenskongresser i Europa og USA. Interessen ser ut til å vokse. Seksjonen hvor BET tilbys har de siste årene hatt hospitanter fra syke­ hus og utdanningsinstitusjoner i Norge og fra utlandet.

Fordi pasientgruppen som fokuseres i BET repre­sen­ terer en stor utfordring for alle helseforetak får seksjo­ nen stadig henvisninger fra andre deler av landet.

Den store interessen og den økende etterspørselen viser at det er påtrengende nødvendig å utvikle nye og effektive behandlingsmetoder. Med satsingen på BET ønsker Vestre Viken å videreutvikle en potensielt lovende behandling til pasienter som det ellers per i dag ikke finnes et godt og effektivt behandlingstilbud til.

Neste satsningsområde blir å fokusere på de pårø­ rende. En masterstudent skal gå i gang med å inter­vjue pårørende til tidligere BET-pasienter om hvordan de opplevde at pasientens endring påvirket hele familie­ systemet. I tillegg planlegges å starte opp med psyko­ edukative kurs for pårørende.

Positive erfaringer

I en kvalitativ studie hvor personer som tidligere hadde gjennomført BET ble intervjuet, beskrev alle deltakere positive erfaringer med BET. Deltakerne sa at de gjennom BET fikk et liv som var bedre enn de hadde våget å håpe på, at de var mindre plaget av symptomer, begynte å forholde seg til sine tanker og følelser og ikke lenger brukte unnvikelse som primær mestringsstrategi. I BET følte de seg møtt med respekt gjennom fokuset på menneskelighet heller enn på sykdom og diagnoser. Behandlingen førte til erkjennelsen av at det nettopp var det å ta ansvar for egen bedringsprosess som gjorde det mulig å bryte problemopprettholdende mønstre. Studien ble publisert i Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid (3).

1. Hammer J, Fosse R, Lyngstad Å, Møller P, Heggdal D. Effekten av komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak: en retrospektiv undersøkelse. Tidsskrift for norsk Psykologforening.

2016;53(7):518-29.

2. Heggdal D, Fosse R, Hammer J. Basal Exposure Therapy: A New Approach for Treatment-Resistant Patients with Severe and Composite Mental Disorders. Front Psychiatry. 2016;7(198).

3. Heggdal D, Hammer J, Alsos TH, Malin I, Fosse R. Erfaringer med å få og ta ansvar for bedringsprosessen og sitt eget liv gjennom basal eksponeringsterapi (BET). Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

2015;11(02):119-28.

63

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Et liv med depresjon, GAD og OCD GAD (Generalisert Angstlidelse), OCD (Obsessiv-Kompulsiv Lidelse) og depresjon er alle mentale lidelser. Mange av oss har minst en av disse, andre har en kombinasjon.

TEKST OG FOTO: HANNAH MILLS

Hvor ofte og i hvilken grad disse er til stede i hverdagen kan variere. Hver og en av oss er forskjellige og det kan lidelsene våre være også. Selv om mye er likt er også mye ulikt. Noen går med hjertet på luft, andre viser ikke følelser. Selv om mye er likt er også mye forskjellig.

Det er derfor viktig hvordan disse utfordringene blir håndtert for hver enkelt person. Hjernen vår er alt vi har, alt foregår der. Når noe skjer oppi loftet blir det derfor fort skummelt.

time og noen måneders uutholdelig venting, fikk jeg min første time hos psykiatrisk sykepleier – en måned senere hadde jeg svaret. Et svar som plutselig ikke kom som et sjokk, men en bekreftende diagnose. Hva gjør jeg nå? Blir jeg noen gang kvitt disse byrdene?

Hva kommer de neste årene til å innebære? Hva skjer hvis dette ikke går over? Kommer jeg noensinne til å greie å takle det?

Da hver av dem har sine kjennetegn, flettes disse diagnosene også veldig lett inn i hverandre, og kan skape en slags balanse. I de mørkeste periodene jeg har, der alt jeg vil er å få slutt på det, kommer andre tanker frem. Sterke tanker om å finne frem en kjøkkenkniv kaller fram angsten for at rust kan gi meg blodforgiftning – selv om det ikke er det minste tegn til rust på kniven.

Jeg har hatt OCD og GAD siden jeg var 9. For noen få år siden utviklet jeg også depresjon. For meg er disse i større eller mindre grad til stede hver dag: og i utgangen av 2013 traff jeg veggen.

Det gikk flere måneder med dårlig søvn, utrolig mye stress, irritasjon og angstanfall – noe jeg ikke snakket med noen om siden jeg følte at jeg framsto som svak – før jeg endelig tvang meg selv til å innse at noe var galt. Jeg tok mot til meg og bestilte time hos fastlegen, hvor jeg la staheten og stoltheten på hylla og brettet det hele ut i et hav av tårer og frykt, og prøvde så godt jeg kunne å formidle hva månedene hadde involvert. Der satt jeg, med irrasjonelle tanker om blant annet at det kanskje fantes kameraer i rommet som plukket opp alt jeg sa, mens hjertet banket vilt.

Kanskje det ville bli delt med mange andre? Ville det bli bagatellisert?

For meg er dette pågående. Så langt har jeg vært hos to profesjonelle og har nettopp begynt hos min tredje.

Sakte men sikkert har vi jobbet gjennom fortiden min, og funnet ut at det begynte etter en hendelse da jeg såvidt var blitt 9 år gammel. Selv om familien visste om det og alltid har vært støttende, ble jeg flink til å gjemme det, og med tiden ble utsiden en maske. Jeg ante lite at under overflaten var det blitt dannet en bakke som med tiden kom til å vokse seg til et stort fjell som en dag kom til å eksplodere.

Jeg vil ikke si jeg er flink til mye, tvert imot, men en ting jeg har vært flink til er å gjemme det faktum at jeg har disse diagnosene! Skyve det unna. Tanken på å dele det har alltid vært utrolig skummel. Når det først er ute har man ikke noe å skjule lenger, ikke noe å beskytte.

Man kan ikke gå tilbake på det.

Hvor svak går det an å bli? Har jeg glemt hvordan å leve? Hvordan å være et menneske? Hvorfor må jeg være så fordømt sensitiv om alt?!

Jeg følte meg på bunnen og blant fryktene mine var tanken om å bli tvangsinnlagt. Etter en ambulant

64

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

uttrykke seg er verdifullt. Når ord ikke strekker til er det flott å kunne ty til kreativiteten for å finne utløpet.

Det er viktig å ikke la en bakke bli et fjell, å tillate seg å bruke tiden! Oppsøke de rundt en. Man skal aldri føle seg presset til å dele, men når man føler seg klar/ om man finner ut at man ønsker det, er det utrolig betryggende å ha noen omsorgsfulle i nærheten.

Man er ikke diagnosene

Noe av det mest verdifulle jeg har lært de siste årene er rett og slett å forsøke å ta tiden til hjelp, å prøve å stresse ned. Det er aldri lett, men det er nødvendig!

Tid er noe av det mest verdifulle vi har, men i en verden som menneskeheten stadig gjør raskere, blir det stadig vanskeligere å føle at man strekker til. Tiden i seg selv har jo ikke forandret seg, men VI tvinger den stadig til å gå raskere, vi skal konkurrere om alt, vi skal presse inn så mye LIV at vi faktisk ikke har tid til å LEVE. Det kan være vanskelig å stoppe opp, puste og akseptere at man ikke får gjort alt, men det er faktisk helt i orden – faktisk veldig viktig. Får man det ikke til går det faktisk på helsa løs fordi alt henger sammen.

Hva hjelper?

For meg er det hovedsakelig tre ting: menneskene rundt meg (et meget støttende og omsorgsfullt nettverk av familie, kjæreste og venner), mine interesser, som hovedsakelig utspiller seg innen kreativitet, og sist men ikke minst det samfunnet vårt i dag nekter å gi oss mer av: tid!

Per idag er jeg ikke kurert, og selv om jeg har blitt mer rastløs – blant annet ved at tankene hopper lett fra et tema til et annet slik at for eksempel oppgaver blir halvferdige – og fremdeles har tider der jeg ikke ønsker annet enn å finne frem kniven, har jeg sakte men sikkert lært å godta situasjonen min. Å akseptere meg selv – men jeg er ikke i mål enda. Med tiden har jeg gått fra å føle enorme mengder skyldfølelse, skam, håpløshet - mentalt har jeg blant annet befunnet meg i et ensomt svart hull, eller en spiral, den mørke siden av en klippe helt alene, mens jeg har sett de andre menneskene på den frodige solfylte siden – til å lære å ta tiden til hjelp.

Da dette blusset opp var jeg nødt til å innse at jeg egentlig ikke visste helt hvem jeg var, verken som person eller hva jeg var flink til – hva jeg ville med livet – siden jeg hadde brukt altfor mange år på å forsøke å leve opp til alle andres forventninger. Jeg ble tvunget til å lære om disse tingene, og med det så jeg hvor mye angsten kan ødelegge. Veien har vært lang og hard, og er ikke over. Til tider ønsker jeg å gi helt opp; jeg føler at jeg har kastet bort tid, at jeg ikke får tatt den igjen, eller tatt igjen andre rundt meg. Men noe av det viktigste jeg har gjort er å innse at jeg ikke får det til på egenhånd. Den dagen jeg oppsøkte fastlegen min, forklarte hva som foregikk og ba om hjelp – og følte meg til slutt både utmattet, svimmel og slapp – var en av de viktigste dagene i mitt liv.

Jeg har ofte spurt meg selv; hva det er jeg lever for?

Hva vitsen er med livet? Noen ganger tar det lang tid før jeg finner noe å gripe tak i, noe som gir meg håp, der jeg kan rømme fra elendigheten en liten stund. Ønskene mine om ting jeg vil oppnå er sterke motivasjoner de få gangene motivasjonen har bydd på seg. Andre ganger er det ren nysgjerrighet som holder meg gående. Ingen kan vite hva som vil skje i fremtiden eller hva livet har å by på. Uvitenheten blir en fasinasjon.

Jeg er en kreativ person som alltid har vært glad i blant annet skuespill, maling og tegning – men jeg er ofte forvirret over meg selv og hva jeg vil. Noen ganger er det ingenting her i livet jeg har noe ønske om, eller motivasjon til å gjøre, noe som da gjør tilværelsen ekstremt tung, gjerne også i flere måneder av gangen.

Uansett hvor lang tid det tar; det som gjør at jeg greier å grave meg ut av det til et mer utholdende sted, er kreativiteten, noe jeg har fått beskjed om at bare er å glemme i jobbsammenheng, for ingen kan komme noen vei med det.

Mange sliter med det te gje nnom store deler av livet sitt. Jeg er heldig som har valgt å se dette i øynene i 20-årene.

Når jeg holder på med noe kreativt finner jeg en ro, men også en spenning. Selv om mange kun tenker på kunst og andre estetiske fag når de hører ordet kreativitet, så kan kreativiteten faktisk være uendelig mye mer enn det! Det er en form for terapi. Man sier at for å hjelpe andre må en først fikse seg selv. Å kunne

65

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv.

LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg.

Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

reload.no

en o n t a t på se er e n g e t ste del i r l ø f k s t i e t k D e y r s p m y n k e r be har e n e r e at lær

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

WORK IN PROGRESS – en konferanse om individuell jobbstøtte (IPS) og recovery ved alvorlige psykiske lidelser

En arbeidsplass er et sted for virke og vekst. Det er en arena for sosialt samvær, tilhørighet, og identitet. Å stå utenfor er å stå utenfor noe av det viktigste vi har i samfunnsfellesskapet.

Psykiske lidelser har for mange ført til lav arbeidsdeltakelse, lav sosial deltakelse og dårligere livskvalitet. En har lenge tenkt at arbeid er stressende, og at stress forverrer psykiske lidelser.

Forskning viser at det ikke behøver å være slik. Ønsket om å delta i arbeidslivet er utbredt.

Deltakelse er ikke farlig for helsa, forutsatt at behandling og veiledning gjøres på riktig måte.

Eksperter på området er invitert for å komme og oppdatere oss. Representanter for norske prosjekter forteller om sine erfaringer. Det blir stoff for de som arbeider i NAV, i næringsliv, for helsearbeidere innen psykisk helse, og for personer med psykiske lidelser.

Vi tar sikte på en fruktbar blanding av fakta, praksis, forskning og visjoner. Velkommen!

Se psykopp.no for mer informasjon.

JobbResept

Work in Progress | Stavanger | 26. og 27. april 2017 Arrangører: Stavanger universitetssjukehus, psykiatrisk divisjon, NAV Rogaland og Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning